29 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forvaltningsloven er en alminnelig lov for all offentlig virksomhet, og en av de sentrale rettssikkerhetslovene i det norske rettssystemet. Loven inneholder grunnleggende saksbehandlingsregler som skal ivareta hensynet til den enkelte i møte med offentlig forvaltning. Generelle regler som er like for alle forvaltningsorganer gjør det enklere for innbyggerne å forholde seg til ulike forvaltningsorganer og bidrar til å styrke tilliten til forvaltningen, samtidig som det legger til rette for en effektiv styring av samfunnet.

Forslaget til ny forvaltningslov innebærer i liten grad nye regler eller forpliktelser for forvaltningen. Mange av endringene som foreslås, er språklige forenklinger og innholdsmessige presiseringer og avklaringer som vil gjøre loven klarere og lettere tilgjengelig enn gjeldende lov. Departementet foreslår også å lovfeste sentrale regler som i dag følger av ulovfestet rett. Disse endringene vil gjøre det enklere for forvaltningen å behandle saker på riktig måte, og vil kunne føre til både økonomiske og administrative besparelser. At reglene er lett tilgjengelige og enkle å forstå også for de private partene i en forvaltningssak, kan bidra til å styrke tilliten både til at saksbehandlingen er i tråd med reglene og til at vedtaket er innholdsmessig riktig. Dette kan i sin tur føre til færre klager til overordnet organ, Sivilombudet og domstolene.

Vedtakelsen av en ny forvaltningslov vil ha noen økonomiske og administrative konsekvenser i seg selv, uavhengig av innholdet. Loven gjelder i utgangspunktet for alle forvaltningsorganer, og det vil bli behov for å bruke ressurser på opplæringstiltak i en overgangsfase. Dette må imidlertid også ses i sammenheng med de besparelser som klargjøringene og forenklingene i språk og innhold vil føre med seg. Det er vanskelig å tallfeste disse konsekvensene, men samlet sett antar departementet at de vil være relativt begrensede.

I det følgende kommenteres de forslagene som kan ha enkelte økonomiske og administrative konsekvenser utover de generelle konsekvensene som er omtalt ovenfor. Det vil først og fremst være de punktene der det foreslås materielle endringer av et visst omfang, og der hvor det foreslås lovfesting av regler som i dag følger av ulovfestet rett. Det er bare endringene i reglene om sakskostnader som etter departementets syn vil ha økonomiske konsekvenser av en viss betydning.

Forslaget til regler om lovens virkeområde som er behandlet i punkt 5 er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Det er foreslått forenklinger i reglene for automatiserte avgjørelser innebærer at det vil være klarere om et organ er omfattet av loven eller ikke. Etter gjeldende rett må det foretas en konkret vurdering av om et selvstendig rettssubjekt er å anse som et «organ for stat eller kommune» som er omfattet av loven, og vurderingen byr ofte på tvil. Etter forslaget til avgrensning av virkeområdet i ny forvaltningslov, vil selvstendige rettssubjekter falle utenfor loven, og det vil måtte fastsettes i særlovgivningen hvis forvaltningsloven skal gjelde.

I punkt 8 foreslår departementet en generell hjemmel for å gi forskrifter som gir forvaltningen adgang til å treffe automatiserte avgjørelser som er omfattet av personvernforordningen artikkel 22 på bestemte saksområder. Innføringen av en generell forskriftshjemmel i forvaltningsloven vil forenkle arbeidet med innføring av automatisert saksbehandling på nye områder, ved at det i mindre grad vil være nødvendig å vedta egne lovhjemler i sektorlovgivningen. Forslaget om å innføre en rett for den enkelte til en forklaring av den automatiserte avgjørelsen og til å kreve en manuell kontroll av avgjørelsen, vil kunne føre til noe merarbeid i forvaltningsorganene som må utarbeide slike forklaringer og foreta kontrollene. Retten til manuell kontroll følger imidlertid allerede i dag uttrykkelig av de aller fleste hjemlene for automatiserte avgjørelser i sektorlovgivningen, i tillegg til at både retten til forklaring og manuell kontroll også følger av personvernforordningen. På samme måte vil forslaget om en plikt for forvaltningen til å dokumentere det rettslige innholdet i automatiserte saksbehandlingssystemer, kunne føre til noe merarbeid og kostnader ved produksjon av dokumentasjonen. Også etter gjeldende rett vil det imidlertid være nødvendig å sørge for at det finnes slik dokumentasjon for å sikre at innholdet i de automatiserte saksbehandlingssystemene kan vurderes og kontrolleres. Overordnet vil en økt grad av automatisert saksbehandling på sikt kunne gi vesentlige økonomiske og administrative besparelser.

Departementet foreslår å lovfeste en begrenset plikt til å oversette sentrale deler av et vedtak når nærmere vilkår er oppfylt. Som det fremgår av drøftelsen i punkt 9.4.4, er forslaget i hovedsak en lovfesting av krav som allerede følger av ulovfestet rett, og det skal derfor i utgangspunktet ikke ha økonomiske og administrative konsekvenser. Det kan likevel være grunn til å forvente at lovfestingen vil føre til økt synlighet og økt bevissthet rundt plikten til å oversette dokumenter, og derfor også vil kunne føre til noe økt etterspørsel og bruk av oversettelser.

Reglene om delegering som er omtalt i punkt 10 er nye. Reglene om adgangen til å delegere er i all hovedsak en lovfesting av gjeldende ulovfestet rett. Lovfestingen vil bidra til å gjøre reglene lettere tilgjengelige og lettere å etterleve i praksis, og antas derfor å kunne føre til enkelte administrative besparelser. I punkt 10.5.3 foreslås det også en plikt til å kunngjøre delegeringer i Norsk Lovtidend. Kunngjøring vil gjøre det enklere både for publikum og forvaltningen å få en oppdatert oversikt over gjeldende delegeringer. Rent faktisk foretas kunngjøringen ved utfylling av et skjema som sendes inn til Lovdata, og vil derfor heller ikke medføre økt arbeid av betydning for forvaltningen. Tvert imot legges det til grunn at kunngjøring vil være enklere for departementene enn om de selv skal måtte etablere og vedlikeholde systemer for å sikre oversikt over de delegeringene som til enhver tid gjelder.

Forslaget til regler om habilitet i punkt 11 viderefører i hovedsak gjeldende rett. Det er likevel foreslått strukturelle og språklige forenklinger som vil gjøre reglene klarere og lettere tilgjengelige enn de er i dag, og som dermed vil forenkle arbeidet med å vurdere habilitet i konkrete saker.

I punkt 12 om taushetsplikt foreslås det blant annet i større grad å samordne forvaltningslovens regler og reglene om behandlingsgrunnlag i personvernforordningen. Forslaget vil kunne gi en administrativ effektivisering fordi det ikke vil være nødvendig å vurdere en sak opp mot to lovverk. Forslaget om at taushetsplikten for opplysninger om personlige forhold skal falle bort 100 år etter at opplysningene oppstod, eller når det er klart at personen opplysningene gjelder, har vært død i minst 20 år, vil kunne føre til merarbeid for bevaringsinstitusjoner som Arkivverket, fordi innsyn vil måtte vurderes manuelt i 100 år i stedet for 60 som i dag. Samtidig vil det bli mindre behov for å vurdere behovet for å forlenge taushetsplikten for konkrete saker eller sakstyper, noe som av og til gjøres i dag. Samordningen mellom forvaltningslovens regler og personvernregelverket vil forenkle arbeidet også for bevaringsinstitusjonene.

De praktisk viktige reglene om forberedelse av enkeltvedtak og om selve vedtaket som behandles i punkt 14 til 19 er i all hovedsak videreføringer av gjeldende rett med enkelte presiseringer og forenklinger. Også hovedreglene om rett til å klage på enkeltvedtak foreslås videreført som etter gjeldende lov. Forslaget om at det ikke lenger skal være adgang til å påklage klageinstansens avvisningsvedtak i klagesak, se punkt 20.4.4.2, vil kunne bidra til noen færre klagesaker. Forslaget vil også innebære en forenkling av klageprosessen siden disse klagene i dag ofte vil måtte behandles av et organ som ellers i begrenset grad behandler enkeltsaker på det aktuelle fagområdet.

I punkt 21 foreslås det innstramminger i reglene om retten til å få dekket sakskostnader som forventes å føre til en reduksjon i det offentliges utgifter. Det er foreslått en innstramming i dekningsretten, ved at det stilles som vilkår for forvaltningens sakskostnadsansvar at det foreligger en feil ved det opprinnelige vedtaket. Forslaget innebærer at sakskostnadsregelen vil omfatte færre tilfeller enn etter gjeldende rett. Dette kan imidlertid på sin side medføre en økning i antallet søknader om fri rettshjelp. Det foreslås også endringer i utmålingsreglene, både ved at det skal legges til grunn en mer objektiv norm i vurderingen av hva som utgjør en «nødvendig» kostnad, og ved at dekningen av advokatutgifter begrenses til den offentlige salærsatsen fastsatt i medhold av rettshjelploven § 3. Særlig det sistnevnte antas å få økonomiske konsekvenser av en viss betydning. Departementet har innhentet opplysninger om sakskostnadsdekning fra flere forvaltningsorganer, herunder Arbeids- og velferdsdirektoratet og Klagenemndssekretariatet. Basert på opplysninger og anslag fra ni organer, anslås det at å begrense dekningen av advokatutgifter til den offentlige salærsatsen vil kunne medføre en samlet reduksjon i utbetalinger fra disse organene i størrelsesordenen 20 til 25 millioner kroner årlig. Anslaget omfatter kun et utvalg organer, slik at den samlede innsparingen vil kunne være langt høyere. Det understrekes samtidig at det er usikkerhet knyttet til estimatene. Det foreslås også andre forenklinger i sakskostnadsreglene som skal gjøre det lettere å anvende reglene. Under høringen av utvalgets utredning ga høringsinstansene uttrykk for at det var ressurskrevende å anvende disse reglene blant annet på grunn av uklarheter i reglene. De foreslåtte forenklingene forventes å medføre administrative besparelser.

Reglene om omgjøring av vedtak utenfor klagesak er behandlet i punkt 22 og innebærer en videreføring av hovedtrekkene i gjeldende rett. Det foreslås å lovfeste de ulovfestede reglene om adgang til å omgjøre vedtak dersom hensynene som taler for omgjøring veier vesentlig tyngre enn de hensynene som taler mot. Lovfestingen vil bidra til å gjøre reglene lettere tilgjengelige både for de private partene og for forvaltningen.

Reglene om når et vedtak er ugyldig, og virkningen av ugyldigheten, er i dag ulovfestet. Reglene er skjønnspregede og dels uklare, og en lovfesting som foreslått i punkt 23 vil gjøre hovedreglene lettere tilgjengelige og forenkle behandlingen av saker der det anføres at et vedtak er ugyldig.

I punkt 24 foreslås det en videreføring av hovedreglene om utsatt iverksetting av vedtak, med enkelte presiseringer og klargjøringer. I tillegg foreslås det å lovfeste en snever plikt til å usette iverksettingen når et vedtak er påklaget eller brakt inn for domstolene, og virkningene av iverksettingen ikke vil kunne reverseres, eller iverksettingen vil kunne føre til fare for noens liv eller helse. Vilkårene for at forvaltningen skal ha en slik plikt til å beslutte utsatt iverksetting er strenge. Som redegjort for i punkt 24.4.3 er det etter departementets syn ikke grunn til å tro at innføringen av en slik snever plikt vil føre til flere saker for domstolene.

I punkt 26 foreslås det å lovfeste enkelte regler om organisering og saksbehandling i kollegiale organer (nemnder). Reglene vil komme til anvendelse der det ikke er gitt særregler for det enkelte organet i lov eller forskrift. Lovfestingen av generelle regler i forvaltningsloven vil forenkle arbeidet ved opprettelse av nye organer, og i tilfeller der et spørsmål ikke er regulert i sektorlovgivningen. Forslaget antas derfor å kunne gi en viss administrativ besparelse for forvaltningen. Tilsvarende vil gjelde for forslaget om å lovfeste enkelte generelle regler for uavhengige organer omtalt i punkt 27.