9 Undersøkelser

9.1 Gjeldende rett

9.1.1 Felles bestemmelser om undersøkelse av grunneiers mineraler og statens mineraler

Begrepet «undersøkelse» er ikke eksplisitt definert i mineralloven av 2009. For statens mineraler er begrepet «undersøkelse» indirekte definert ved § 19 som angir undersøkelsesrettens innhold. Paragrafen sier at «[u]ndersøkeren kan gjøre nødvendige undersøkelser for å vurdere om det finnes en forekomst av mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.». For grunneiers mineraler vil omfanget av rettigheten avhenge av avtalen mellom grunneier og undersøker, men likevel slik at prøveuttak krever særskilt tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF), jf. § 12. Av forarbeidene til loven fremgår det at undersøkelser må ha til formål å «kartlegge mineralske forekomster for eventuell økonomisk utnyttelse» for å være omfattet av loven, jf. Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 5.1.

Mineralloven av 2009 § 47 angir områder som er unntatt fra både leting og undersøkelser. I paragrafen er det listet opp en rekke områder der enhver leting og undersøkelse krever samtykke fra grunneier, rettighetshaver og ansvarlig myndighet. Disse områdene er: a. innmark, b. industriområder, herunder massetak, brudd eller gruve i drift, c. område som ligger mindre enn 100 meter fra bygning brukt til permanent eller midlertidig bolig, herunder hytte, d. område for anlegg for allmennyttige formål og steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg, e. område som hører til militært anlegg eller øvingsområde, f. nedlagte gruveområder, herunder bergvelter og avgangsdeponier.

Med «anlegg for allmennyttige formål» menes privat og offentlig vei, jernbane, flyplass, park, idrettsplass, kirkegård, vann- eller kloakkledning, kraftledning og -mast, internett- og telefonkabel- og mast, olje- og gassledninger og anlegg med tilsvarende formål. Se NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 13.4.1.

DMF har mulighet til å dispensere fra områdebegrensningene for undersøkelser av statens mineraler, jf. § 47 fjerde ledd dersom «fordelene ved undersøkelsene er større enn den skade og ulempe det vil påføre grunneieren og brukeren av grunnen.» Tilsvarende dispensasjonsmulighet finnes ikke for undersøkelse av grunneiers mineraler eller for leting.

Også annet regelverk vil kunne sette begrensninger på undersøkelsesaktivitet, for eksempel naturmangfoldloven og kulturminneloven.

9.1.2 Undersøkelse av grunneiers mineraler

Retten til undersøkelse av grunneiers mineraler reguleres i mineralloven av 2009 § 11. Den som vil undersøke forekomster av grunneiers mineraler, må inngå avtale med grunneieren. Dette gjelder uavhengig av om det er byggeråstoff, naturstein, industrimineraler eller lette metaller som skal undersøkes. Dersom avtale ikke kommer i stand, følger det av § 11 første ledd andre punktum at det kan søkes om ekspropriasjon etter lovens § 37.

Loven gir ingen føringer for innholdet i avtaler om undersøkelsesrett til grunneiers mineraler, og tiltakshaveren er ikke pålagt å melde fra om avtaler om undersøkelsesrett, eller rapportere om informasjon som er innhentet ved undersøkelsene. Loven stiller heller ikke krav til gjennomføringen av undersøkelse av grunneiers mineraler, og har ingen regler om forholdet mellom undersøker av grunneiers mineraler og andre bruksrettshavere som blir berørt av arbeidet. Dersom undersøkelsesaktiviteten ikke kan tilpasses øvrige rettigheter i undersøkelsesområdet, må tiltakshaveren derfor inngå avtale med bruksrettshaverne. Dersom avtale ikke oppnås, kan det søkes om ekspropriasjon. Dette gjelder også for samiske bruksretter.

Se NOU-en punkt 13.2.2 for en nærmere redegjørelse for gjeldende rett.

9.1.3 Undersøkelse av statens mineraler

Undersøkelsesrett til statens mineraler

DMF kan tildele undersøkelsesrett til statens mineraler etter søknad, jf. mineralloven av 2009 § 13. Det følger av forskrift til mineralloven § 1-1 at søknad om undersøkelsesrett skal skje på fastlagt skjema og bestemmelsen lister opp en rekke krav til innhold i søknaden. Dette inkluderer blant annet kontaktinformasjon og informasjon om hvilke av statens mineraler søkeren antar finnes i området som skal undersøkes. En søknad om undersøkelsesrett er ellers ikke underlagt noen skjønnsmessig vurdering, og den legges ikke ut til offentlig høring. DMF kan kun avslå en søknad dersom søkeren tidligere har begått grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i eller i samsvar med loven, eller dersom søkeren ikke oppfyller kravet i § 13 andre ledd om å være et foretak som er registrert i Foretaksregisteret.

Forskrift til mineralloven av 2009 § 1-2 stiller krav til angivelse av undersøkelsesområdet. Undersøkelsesområdet må angis som rettvinklede firkanter med en grense på 10 km². Det er også regler i forskriften om maksimal og minimal lengde på undersøkelsesområdenes side. Dersom det søkes samtidig om flere undersøkelsesområder i nærheten av hverandre, skal søkeren vedlegge oversiktskart som omfatter alle undersøkelsesområdene.

Undersøkelsesrettens innhold

En undersøkelsesrett til statens mineraler gir rett til å foreta «nødvendige undersøkelser for å vurdere om det finnes en forekomst av mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid» jf. mineralloven av 2009 § 19. Undersøkelsesretten omfatter nødvendig tilgang til grunnen for å foreta undersøkelsene, men omfatter ikke veirett inn til undersøkelsesområdet, eller rett til motorferdsel inn til eller i undersøkelsesområdet. Dette krever avtale med grunneier og eventuelt en tillatelse til motorferdsel fra kommunen.

Det fremgår av § 19 andre ledd at inngrep i grunnen som kan medføre vesentlig skade kun kan foretas med samtykke fra eieren og brukeren av grunnen. Det kan også være behov for å inngå avtale med andre som har rettigheter i området, dersom undersøkelsesaktiviteten griper i deres rettigheter. Det samme gjelder for samiske rettigheter. Dersom tiltakshaveren ikke kommer til enighet med grunneieren og andre berørte bruksrettshavere, åpner § 38 opp for at tiltakshaveren kan søke om tillatelse til ekspropriasjon.

Mineralloven av 2009 § 13 sjette ledd gir regler om at DMF skal orientere grunneieren, Sametinget, statsforvalteren, distriktsstyret for reindriften og kommunen om undersøkelsesrett som er tildelt i Finnmark. Undersøkelser av statens mineraler i Finnmark krever i tillegg særskilt tillatelse etter § 17. DMF kan avslå slik særskilt tillatelse dersom hensynet til samiske interesser taler imot at søknaden innvilges, jf. § 17 tredje ledd. Grunneieren, Sametinget, kommunen, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften skal gis anledning til å uttale seg. Dersom Sametinget eller grunneieren går imot at søknaden innvilges, skal søknaden avgjøres av departementet jf. § 17 femte ledd.

Prioritetssystemet

Undersøkelsesrett til statens mineraler er eksklusiv, og tildeles etter et prioritetssystem som følger av mineralloven av 2009 §§ 14 og 16. Dette innebærer at det kun er den som har førsteprioritets undersøkelsesrett til statens mineraler i et område som har rett til å foreta undersøkelser, med mindre vedkommende samtykker til at en med lavere prioritet også kan gjennomføre undersøkelser. Undersøkerens prioritet i et undersøkelsesområde regnes fra den dagen søknaden om undersøkelsesrett kommer inn til DMF, jf. § 16 første ledd. Dersom rettigheten på første prioritet opphører, eller undersøkelsesområdet der rettigheten gjelder reduseres, rykker rettene med lavere prioritet opp. Det følger av mineralloven av 2009 § 24, at den som hadde førsteprioritet, ikke kan få ny undersøkelsesrett i området før det har gått et år etter at undersøkelsesretten opphørte. Dette gjelder etter § 27 også for undersøkerens nærstående. Se NOU-en punkt 13.3.3.9.1 for en nærmere redegjørelse for prioritetssystemet.

Undersøkelsesrettens varighet

Det følger av mineralloven av 2009 § 22 første ledd at undersøkelsesrett til statens mineraler gjelder i syv år fra den dagen undersøkelsesretten ble utferdiget, eller fra den dagen undersøkeren fikk best prioritet til undersøkelsesområdet. Det er ingen krav til aktivitet i undersøkelsesperioden, og undersøkeren kan derfor reservere et område i syv år så lenge undersøkeren betaler en årlig avgift for opprettholdelse av retten, se punkt 15.1. Det er mulig å forlenge undersøkelsesretten med inntil tre år etter § 23. Forlengelse kan kun gis dersom en forlengelse vil gi nødvendig kunnskap om ressursen for å kunne vurdere om det er grunnlag for å søke utvinningsrett, eller dersom undersøkelsene ikke kan fullføres innen syv år på grunn av ekstraordinære forhold som ikke skyldes undersøkeren, jf. § 23 første ledd, bokstav a og b.

Varslingsplikt

Mineralloven av 2009 har regler om varslingsplikt for undersøkelser av statens mineraler i loven § 18 første ledd. Undersøker skal skriftlig varsle DMF, grunneieren og brukeren av grunnen om undersøkelsene minst to måneder før arbeidene igangsettes. Varslingsfristen ble endret fra tre uker til to måneder i 2021, se Prop. 124 L (2020–2021). Varslingsfristen kan frafalles etter paragrafens første ledd, andre punktum, dersom det foreligger et skriftlig samtykke fra DMF, grunneier og brukeren av grunnen og eventuelle andre berørte parter. Bestemmelsen gir også regler om at DMF skal varsle kommunen, fylkeskommunen og statsforvalteren. Ved undersøkelser av statens mineraler i Finnmark, følger det av andre ledd at undersøker i tillegg skal varsle Sametinget, statsforvalteren, og distriktsstyret for reindriften.

Tinglysning, pantsettelse og overdragelse av undersøkelsesrett

Mineralloven av 2009 har ingen regler om tinglysning eller pantsettelse av undersøkelsesrett til statens mineraler. Undersøkelsesrett kan imidlertid pantsettes som del av driftstilbehør jf. panteloven § 3-4.

Mineralloven av 2009 har regler om overdragelse av undersøkelsesrett til statens mineraler i § 26. Bestemmelsen slår fast at undersøkelsesrett kan overdras, men at overdragelsen må godkjennes av DMF. Paragraf 26 andre og tredje ledd har regler som skal sørge for at det ikke foreligger flere undersøkelsesretter til samme område på samme hånd.

9.1.4 Undersøkelser som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse

Leting etter, og undersøkelser av mineraler gjennomføres stort sett av selskaper som har rene kommersielle formål. Kartlegging av mineralforekomster gjennomføres likevel også for andre formål. Norges geologiske undersøkelse (NGU) har som samfunnsoppdrag å fremskaffe, bearbeide og formidle kunnskap om Norges geologiske ressurser på land og i havområder med formål å bidra til økt verdiskaping. NGU gjennomfører kartleggingsaktiviteter over hele landet. Også forskningsinstitusjoner, kommuner og fylkeskommuner gjennomfører ulike kartleggingstiltak.

Som redegjort for under punkt 3.2.1, gjelder mineralloven av 2009 for «aktiviteter som har til formål å kartlegge mineralske ressurser med sikte på utvinning» jf. § 3. Slike «aktiviteter» er i praksis leting og undersøkelser. I lovens forarbeider står det at det er en forutsetning for at minerallovens regler skal komme til anvendelse at leting og undersøkelser har til formål å kartlegge mineralske forekomster for eventuell økonomisk utnyttelse, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 5.1. Utgangspunktet er derfor at leting, undersøkelser og utvinning som ledd i offentlig oversiktskartlegging, med forsknings- og utdanningsformål eller andre formål, ikke er omfattet av mineralloven av 2009.

Leting etter mineraler i forsknings- og kartleggingsøyemed, som kan bidra til bedre ressurskartlegging av løsmasser og berggrunnen, er ifølge forarbeidene likevel omfattet av lovens letebegrep, fordi dette kan bidra til fremtidig kommersiell utnyttelse av mineralene, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 5.1.

Dette innebærer at NGUs aktiviteter er omfattet av loven så lenge aktivitetene karakteriseres som leting. NGUs undersøkelser er derimot ikke omfattet av lovens virkeområde.

Den som ikke har kommersiell utnyttelse som formål kan likevel gjennomføre leting, undersøkelser eller uttak av mineraler, men slik aktivitet reguleres ikke av mineralloven av 2009. Se NOU-en punkt 13.4.2 for en nærmere redegjørelse for gjeldende rett.

9.2 Utvalgets forslag

9.2.1 Fellesbestemmelser om undersøkelser av mineralforekomster

Utvalget foreslår at det innføres en ny paragraf som inneholder fellesbestemmelser for undersøkelser av alle typer mineraler. Se utvalgets lovforslag § 4-1.

Utvalget foreslår at begrepet «undersøkelse» defineres i første ledd som «aktivitet som er nødvendig for å kunne vurdere om det finnes en mineralforekomst med rikholdighet, størrelse og kvaliteter som gjør at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig innen rimelig tid». Utvalget presiserer at undersøkelsene må ha et kommersielt formål for å være omfattet av loven. Se NOU-en punkt 7.4.2.1 og kapittel 24 merknad til § 4-1.

I utvalgets lovforslag § 4-1 andre ledd foreslås begrensninger for hvilke områder det kan undersøkes i. Utvalget foreslår at områdebegrensningene for leting i utvalgets lovforslag § 3-1 andre til fjerde ledd, skal gjelde tilsvarende for undersøkelser. Se punkt 8.2.4 for en nærmere redegjørelse for denne bestemmelsen. Utvalget foreslår videre at undersøkelser ikke kan skje uten samtykke fra ansvarlig myndighet i områder med allmennyttige formål og områder som ligger mindre enn 20 meter fra slike. I områder som ligger mindre enn 50 meter fra en bygning som er brukt til boligformål, foreslår utvalget at undersøkelser ikke kan skje uten særskilt samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere. Se utvalgets lovforslag § 4-1 andre ledd tredje punktum. Dette er en endring fra områdebegrensningen som følger av mineralloven av 2009 § 47 første ledd bokstav b, der tilsvarende grense er satt til 100 meter. Se NOU-en punkt 13.4.1 for en nærmere redegjørelse for områdebegrensningene som er foreslått av utvalget.

I utvalgets lovforslag § 4-1 tredje ledd foreslår utvalget at DMF etter søknad kan gi tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i området som er nevnt i utvalgets lovforslag § 3-1 tredje ledd, og i områder som ligger mindre enn 50 meter fra en bygning som er brukt til boligformål. For at slik tillatelse skal kunne gis, må fordelene ved undersøkelsene være større enn den skaden og ulempen det vil påføre grunneier og berørte bruksrettshavere. Dette er en videreføring av mineralloven av 2009 § 47 siste ledd, men bestemmelsen er utvidet til også å gjelde industrimineraler og lette metaller.

Utvalget foreslår at bestemmelsen i § 3-3 om erstatning for skade, ulempe og merarbeid påført av en leter, skal gjelde tilsvarende for undersøkelser. Se utvalgets lovforslag § 4-1 fjerde ledd og punkt 8.2.6. Utvalget presiserer at erstatningsansvaret gjelder også i tilfeller der grunneieren og rettighetshaverne har samtykket til inngrep som kan medføre vesentlig skade, med mindre det er inngått særskilt avtale om dette. Utvalget presiserer også at den som gjennomfører undersøkelser i tradisjonelle samiske områder som vil medføre inngrep av betydning, må ha avtale med rettighetshaverne i området, eller ekspropriere nødvendige rettigheter, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-1 med videre henvisninger og punkt 13.4.1.

9.2.2 Rett til undersøkelse av byggeråstoff, naturstein mv.

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett for undersøkelse av byggeråstoff, naturstein og andre grunneiermineraler som ikke omfattes av mineralkategoriene industrimineraler og lette metaller i utvalgets lovforslag § 4-2. Disse mineralkategoriene er definert i utvalgets lovforslag § 1-7. Etter bestemmelsen etableres rett til undersøkelse av byggeråstoff, naturstein med videre ved avtale med grunneier. Dersom avtale ikke kommer i stand, kan det søkes om ekspropriasjon etter utvalgets lovforslag § 9-1. Undersøkelse av disse mineralene vil etter utvalgets forslag ikke kreve tillatelse fra DMF.

Utvalget foreslår at rett til undersøkelse av grunneiermineraler som defineres som industrimineraler og lette metaller, skal reguleres på samme måte som statens mineraler i utvalgets lovforslag § 4-3. Se punkt 9.2.3 nedenfor for en nærmere redegjørelse.

9.2.3 Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår å videreføre deler av mineralloven av 2009 § 13 i § 4-3. Utvalget foreslår også vesentlige utvidelser både i hvilke undersøkelser som krever tillatelse fra DMF, og hvilke krav som må være oppfylt for at undersøkelsestillatelse kan gis.

Av utvalgets lovforslag § 4-3 første ledd følger det at undersøkelser etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller krever tillatelse fra DMF. Det samme gjelder for etterlatte masser fra tidligere uttak av slike mineraler. I dag er det, som redegjort for i punkt 9.1.2, ingen krav om tillatelse fra DMF for å undersøke industrimineraler og lette metaller. Utvalget skriver at bakgrunnen for deres forslag om å gi en samlet undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, primært er å hindre situasjoner der to rettighetshavere gjør krav på å kunne utnytte ressurser i det samme området. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-3 og punkt 8.4.4.2 og 13.3.3.2.1.

Utvalgets lovforslag § 4-3 andre ledd angir vilkårene som må være oppfylt for at undersøkelsestillatelse skal kunne tildeles av DMF. Utvalget har delt seg i spørsmålet om samtykke fra grunneier skal være nødvendig for å kunne få undersøkelsesrett. Utvalgets flertall foreslår at søkeren må ha fått samtykke fra grunneieren til å gjennomføre undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller eller at søker har fått slik rett ved ekspropriasjon, se utvalgets lovforslag § 4-3, flertallets forslag til andre ledd bokstav a. Dette forslaget innfører et nytt krav om samtykke fra grunneier for undersøkelse av statens mineraler som ikke finnes i mineralloven av 2009. Mindretallet foreslår derimot at det ikke skal være krav om samtykke fra grunneier for undersøkelser av hverken statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller. Dette forslaget fjerner kravet om samtykke fra grunneier som gjelder for undersøkelse av industrimineraler og lette metaller etter mineralloven av 2009 § 11.

Utvalgets flertall skriver at formålet med å innføre krav om samtykke fra grunneier er at man på denne måten kan operere med én samlet undersøkelsestillatelse i et område, og på den måten unngå rettighetskonflikter. Videre peker utvalget på at samtykke fra grunneieren er viktig for å skape trygghet for undersøkeren om at man om ønskelig har mulighet til å gå videre til driftsfasen, om forekomsten viser seg å være drivverdig. Se NOU-en punkt 13.3.3.2.1 og kapittel 24 merknad til § 4-3.

Mindretallets forslag innebærer at undersøker ikke får en eksklusiv rett til å inngå avtale med grunneier om å få tildelt utvinningsrett så lenge undersøkelsestillatelsen står ved lag. Mindretallet skriver at de forutsetter at undersøkeren før undersøkelsesarbeidet starter kan inngå avtale om rett til utvinning av eventuelle drivverdige forekomster av mineraler direkte med grunneier, og at undersøkerens interesser ellers blir ivaretatt av mindretallets forslag til ekspropriasjonsbestemmelse i utvalgets lovforslag § 5-2 tredje ledd. Se NOU-en kapittel 24 merknad § 4-3.

Utvalgets dissens er nærmere redegjort for i NOU-en punkt 8.4.4.

Utvalget foreslår videre at det skal være et vilkår for å bli tildelt undersøkelsestillatelse at undersøkelsene slik de er planlagt, oppfyller kravene i utvalgets lovforslag § 2-1 om forsvarlig mineralvirksomhet. Se utvalgets lovforslag § 4-3 andre ledd der flertallets forslag står i bokstav b og mindretallets forslag i bokstav a. Se punkt 7.1.2 for en nærmere omtale av utvalgets lovforslag § 2-1.

Utvalget foreslår også at det skal være et vilkår for å få undersøkelsestillatelse at undersøkelsesplanen oppfyller kravene i utvalgets lovforslag § 4-6. Se punkt 7.1.2 for en nærmere omtale av denne bestemmelsen.

I utvalgets lovforslag § 4-3 andre ledd, der flertallets forslag står i bokstav d og mindretallets forslag står i bokstav c, foreslår utvalget å videreføre kravet i mineralloven av 2009 § 13 andre ledd om at søkeren må være et foretak som er registrert i Foretaksregisteret.

Utvalget foreslår videre at et vilkår for å få tildelt undersøkelsestillatelse etter bestemmelsen er at det ikke er «særlige forhold» ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis. Se utvalgets lovforslag § 4-3 andre ledd der flertallets forslag står i bokstav e og mindretallets forslag i bokstav d. Dette vilkåret er nærmere beskrevet i NOU-en punkt 13.3.3.2.1 og 13.3.3.2.6. Utvalget skriver at undersøkelsesaktivitet etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller kan være omfattende, og at de mener det bør skje en vurdering av om det bør gis undersøkelsestillatelse. Utvalget viser i den forbindelse til at hensynet til miljø, omgivelser og annen utnytting av grunnen, kan gi grunnlag for å avslå en søknad. Utvalget viser også til at det kan være en fordel for den som ønsker å starte undersøkelse å få vite om et område i det hele tatt er aktuelt for utvinningsvirksomhet, før det investeres ressurser i undersøkelser. Manglende forhåndsvurdering av undersøkelsene gir også mindre kontroll med at undersøkelsene utføres forsvarlig og med tilstrekkelig hensyn til, eller dialog med, andre interessenter i området. Se NOU-en punkt 13.3.3.2.1 og kapittel 24 merknad til § 4-3.

I utvalgets lovforslag § 4-3 andre ledd, der flertallets forslag står i bokstav f og mindretallets forslag i bokstav e, er det angitt som et vilkår for å få tildelt undersøkelsestillatelse at ingen andre har reservert området etter § 4-5 andre ledd, eller har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett etter driftskonsesjon til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller i undersøkelsesområdet.

Utvalgets lovforslag § 4-3 tredje ledd viderefører i all hovedsak mineralloven av 2009 § 13 tredje ledd. Denne slår fast at en søknad om undersøkelsestillatelse kan avslås dersom søkeren tidligere har begått grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av mineralloven. I utvalgets lovforslag er imidlertid terskelen senket fra «grov» til «alvorlig».

Se NOU-en punkt 13.3.3.2 og kapittel 24 merknad til § 4-3 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.4 Innholdet i undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår at undersøkelsesrettens innhold etter mineralloven av 2009 i hovedsak videreføres, men foreslår å beskrive mer detaljert hvilke tiltak og inngrep i terrenget som inngår i undersøkelsesretten. Av utvalgets lovforslag § 4-4 første ledd første punktum følger det at undersøkelsestillatelse gir rett til nødvendig tilgang og bruk av grunnen for å foreta undersøkelsen, «herunder fjerning av vegetasjon, graving av grunne grøfter, kjerneboring og midlertidig lagringsplass». Tilgang til grunnen gjelder kun selve undersøkelsesområdet og gir ikke veirett eller rett til motorferdsel. Dette krever, som i mineralloven av 2009, tillatelse fra grunneier og eventuell tillatelse til motorferdsel fra kommunen.

Videre fremgår det av utvalgets lovforslag § 4-4 første ledd andre punktum at inngrep som kan medføre «vesentlig skade», bare kan foretas med samtykke om dette fra grunneier og berørte bruksrettshavere. Dette er en videreføring av gjeldende rett for inngrep i grunnen, men utvalget foreslår at begrensningen ikke bare skal knytte seg til inngrep i selve grunnen, men inngrep mer generelt som kan medføre vesentlig skade. Utvalget skriver at endringen til en viss grad gir grunneieren og berørte bruksrettshavere sterkere beskyttelse, da det ikke bare er fysiske inngrep i grunnen som kan kreves erstattet dersom samtykke ikke er gitt, men også andre inngrep som hver for seg eller samlet vil medføre vesentlig skade, se NOU-en punkt 13.3.3.6.1. Hva som utgjør en vesentlig skade må fortsatt vurderes konkret. Utvalget viser til de samme momentene som er angitt i forarbeidene til mineralloven av 2009, og presiserer i tillegg at tap som oppstår ved at området ikke kan utnyttes til beite, jakt eller lignende, vil kunne kreves erstattet. Se NOU-en punkt 13.3.3.6.1 og Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 8.4.3.

Etter utvalgets lovforslag skal undersøkelsestillatelsen følges av en undersøkelsesplan som fastlegger rammene for undersøkelsen, se punkt 9.2.5 og 9.2.6 for en redegjørelse for kravene til undersøkelsesplanen. Av utvalgets lovforslag § 4-4 første ledd tredje punktum går det frem at DMF i tillegg skal fastsette undersøkelsesområdet, og eventuelle begrensninger i aktiviteter og tidspunkter for undersøkelser. Av fjerde punktum går det frem at DMF kan stille vilkår for tillatelsen. Dette innebærer at både undersøkelsesplanen og vilkår fastsatt av DMF, kan sette begrensninger for hvilke aktiviteter som den som har undersøkelsestillatelse kan gjennomføre. Utvalget skriver at undersøkeren må gis et visst slingringsmonn fra aktiviteten som er skissert i undersøkelsesplanen. Se også utvalgets lovforslag § 4-6 fjerde ledd som slår fast at det kun er vesentlige endringer i undersøkelsesplanen som krever godkjenning fra DMF. Ved ikke-vesentlige endringer i undersøkelsesplanen som vil kunne påvirke grunneieren og rettighetshavere i området, vil tiltakshaver likevel kunne ha plikt til informasjon og dialog etter utvalgets lovforslag § 2-3.

Se NOU-en punkt 13.3.3.6.1 for en nærmere redegjørelse for undersøkelsesrettens innhold.

Som redegjort for i punkt 9.2.3, foreslår utvalgets flertall at det innføres krav om at grunneier må samtykke til undersøkelsene før DMF kan gi undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. I tillegg foreslår utvalgets flertall at det innføres en eksklusiv rett for undersøker til å inngå avtale om utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller i utvalgets lovforslag § 4-4 andre ledd. Utvalgets flertall skriver at de mener dette vil ivareta grunneiers posisjon, samtidig som næringsinteressene oppnår tilstrekkelig sikkerhet for sine investeringer i undersøkelsesområdet, se NOU-en punkt 13.3.3.6.2. Dersom en avtale med grunneier ikke kommer i stand, kan tiltakshaver søke om ekspropriasjon av utvinningsrett etter utvalgets lovforslag kapittel 9.

Utvalgets mindretall foreslår at den som har undersøkelsestillatelse skal ha fortrinnsrett til ekspropriasjon, med mindre dette vil virke sterkt urimelig for grunneier, se NOU-en punkt 8.4.5.

Både flertallets og mindretallets forslag legger opp til at en tildelt undersøkelsestillatelse fra DMF etter utvalgets lovforslag § 4-4, gir tiltakshaver rett til å få tildelt utvinningsrett fra DMF til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Se punkt 11.2.2 for en nærmere omtale av utvalgets lovforslag § 5-2.

Utvalget foreslår at DMF skal gis hjemmel til å fastsette at den som har fått undersøkelsestillatelse, også skal få rett til nødvendig motorferdsel i utmark etter motorferdselloven, og få dispensasjon fra plan etter plan- og bygningsloven. Se utvalgets lovforslag § 4-4 tredje ledd. Utvalget skriver at de har ønsket å forenkle og samordne kravene etter mineralloven og plan- og bygningsloven på undersøkelsesstadiet, uten å svekke plan- og bygningsloven og kommunens myndighet vesentlig, se NOU-en punkt 11.3.2.1. Utvalget skriver at de har inntrykk av at det er lite bevissthet rundt at undersøkelser etter mineralloven kan kreve dispensasjon fra planen fra kommunen, og at mange saker ikke blir fulgt opp av kommunen. Ett av formålene med utvalgets lovforslag er å forbedre denne situasjonen, slik at det blir en behandling der kommunen er involvert. Utvalgets lovforslag henger sammen med forslaget om at undersøker skal utarbeide en undersøkelsesplan som skal på høring til kommunen. Se punkt 9.2.5 og 9.2.6 for en redegjørelse for utvalgets lovforslag §§ 4-5 og 4-6. Utvalget skriver at DMF skal legge stor vekt på kommunens synspunkt både når etaten skal treffe avgjørelse om dispensasjon fra plan, og vedtak om tillatelse til motorferdsel. Utvalgets forslag er nærmere redegjort for i NOU-en punkt 11.3.2 og 11.5.2.

For byggeråstoff, naturstein og andre grunneiermineraler som ikke er industrimineraler og lette metaller, vil undersøkelsesrett bli avtalt med grunneieren, og nødvendig avklaring må skje med kommunen etter plan- og bygningsloven og motorferdselloven. Se punkt 9.2.2.

9.2.5 Krav til innhold i søknad om undersøkelsestillatelse, saksbehandling mv.

Utvalget foreslår å samle krav til innhold i søknader om undersøkelsestillatelse og regler om reservasjon av områder og om høring, offentlig ettersyn og varsel i utvalgets lovforslag § 4-5. Bestemmelsen viderefører noen av kravene i forskrift til mineralloven § 1-1, men har ikke tidligere vært regulert i lov.

Utvalget foreslår at søknad om undersøkelsestillatelse skal inneholde «de opplysninger som er nødvendige for å vurdere om tillatelse bør gis, og hvilke vilkår som skal settes». I lovforslaget § 4-5 første ledd bokstav a til c foreslår utvalget at også søkerens foretaksnavn og kontaktinformasjon, en angivelse av det geografiske området søknaden gjelder og et forslag til undersøkelsesplan skal inngå i søknaden. Utvalget foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere krav til undersøkelsestillatelse i forskrift. Se utvalgets lovforslag § 4-12 og punkt 9.2.12.

I § 4-5 andre ledd foreslår utvalget at søkeren skal få reservert søknadsområdet fra det tidspunktet søknaden er mottatt hos DMF, og frem til søknaden er behandlet. Utvalget skriver at det vil ta lang tid å utarbeide de foreslåtte kravene til dokumentasjon for søknad om undersøkelsestillatelse. Hvis området reserveres, får søkere større forutsigbarhet i prosessen. Se NOU-en punkt 13.3.3.4. Utvalget foreslår at søkeren skal gis en frist på tre måneder til å ettersende undersøkelsesplanen, se utvalgets lovforslag § 4-5 andre ledd andre punktum. Undersøkeren vil ikke kunne gjennomføre undersøkelser før søknaden er innvilget. Dersom søknaden avslås, faller reservasjonen bort, se utvalgets lovforslag § 4-5 andre ledd tredje punktum. Etter flertallets forslag vil samtykke fra grunneier til undersøkelser i området også kunne hentes inn etter at søknaden er sendt inn til DMF.

Utvalget har vurdert om reservasjon vil innebære en uhensiktsmessig beslaglegging av området mens søknaden behandles. For at undersøker skal ha insentiver til å sende reelle søknader og redusere misbruk av reservasjonen, foreslår utvalget at det skal betales vederlag til staten forskuddsvis ved reservasjon av området. Se utvalgets lovforslag § 10-2 og punkt 15.2. Utvalget mener at det bør settes en minstesats for vederlaget til staten i forskrift, for å unngå at det søkes om mange små tillatelser. Se NOU-en punkt 13.3.3.4 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag til regulering av reservasjon av områder.

I utvalgets lovforslag § 4-5 tredje ledd foreslås det at søknaden skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring til kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren, grunneiere og berørte bruksrettshavere. Søknad om undersøkelsestillatelse i tradisjonelle samiske områder skal i tillegg sendes på høring til Sametinget. Utvalget skriver at den nærmere gjennomføringen av høring og offentlig ettersyn, inkludert fristen for å komme med innspill og uttalelser, må fastsettes i forskrift etter utvalgets lovforslag § 4-12. I tredje ledd tredje punktum pålegges søkeren en plikt til å varsle berørte naboer.

Se NOU-en punkt 13.3.3.3 og 13.3.3.4 samt kapittel 24 merknad til § 4-5 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.6 Undersøkelsesplan

Krav til innholdet i undersøkelsesplanen fremgår av utvalgets lovforslag § 4-6. Første ledd bokstav a til e slår fast at undersøkelsesplanen skal gi nødvendige opplysninger om hvilke undersøkelser som planlegges, hvilke mineraler undersøkelsene tar sikte på, hvor og når undersøkelsene skal gjennomføres og planlagt adkomst og ferdsel. Bokstav f til h slår fast at områdets planmessige status og eksisterende bruk skal beskrives, samt tiltakets virkning på undersøkelsesområdet og omgivelsene, herunder kulturminner, andre næringer, naturmiljøet og naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Også planlagte kostnader og investeringer skal opplyses om jf. utvalgets lovforslag § 4-6 første ledd bokstav i. Beskrivelsene må være tilstrekkelig detaljerte til at DMF har grunnlag for å vurdere om det bør stilles vilkår og hvilke vilkår som eventuelt bør stilles, se NOU-en punkt 13.3.3.3.

Etter utvalgets syn vil undersøkelsestillatelsen som en klar hovedregel ikke være omfattet av krav til konsekvensutredning i direktiv 2011/42/EF om miljøvurderinger av visse planer og programmer (plandirektivet) og direktiv 2011/91/EU (tiltaksdirektivet). Utvalget skriver at kravet til beskrivelsene og virkningene må stå i forhold til undersøkelsens karakter og omfang og risikoen for skade på omgivelsene. Utvalget presiserer at kravene til undersøkelsesplanen likevel ikke må være mer omfattende og detaljerte enn at de er på et håndterbart nivå for søkeren. Se NOU-en 13.3.3.3 og kapittel 24 merknad til § 4-6 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag. Utvalget foreslår at kravene til undersøkelsesplanen presiseres i forskrift.

Etter forslagets andre ledd skal planen inneholde en overordnet beskrivelse av hvilke undersøkelser som planlegges ved en eventuell forlengelse av undersøkelsestillatelsen. Formålet er å gi DMF, høringsinstansene og omgivelsene en bedre oversikt over det planlagte prosjektet, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-6.

For å unngå at det stilles krav om to planer for det samme området, foreslår utvalget i § 4-6 tredje ledd at det ikke skal være krav om undersøkelsesplan i områder der tiltakshaver har tillatelse til prøveuttak med tilhørende prøveuttaksplan. Se punkt 10.3.2 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag om prøveuttaksplan. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-6.

Utvalgets lovforslag § 4-6 fjerde ledd slår fast at det må sendes revidert undersøkelsesplan til DMF for godkjenning, dersom det foretas «vesentlige endringer» i undersøkelsesplanen. Hva som utgjør «vesentlig endringer» må vurderes konkret. Ved ikke-vesentlige endringer i undersøkelsesplanen som vil kunne påvirke grunneieren og rettighetshavere i området, vil tiltakshaver likevel kunne ha plikt til informasjon og dialog, se utvalgets lovforslag § 2-3.

Se NOU-en punkt 13.3.3.3 og kapittel 24 merknad til § 4-6 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.7 Undersøkelsesområdet for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår at det geografiske undersøkelsesområdet for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller reguleres samlet i utvalgets lovforslag § 4-7.

Utvalget foreslår i lovforslaget § 4-9 at området må være avgrenset på en hensiktsmessig måte, og ha en størrelse og utforming som kan undersøkes innenfor reglene om undersøkelsestillatelsens varighet. Utvalgets forslag går dermed bort fra ordningen i mineralloven av 2009 om at området må angis med rettvinklede firkanter. Utvalget mener at reglene i mineralloven av 2009 om undersøkelsesområdets størrelse og utforming kan gi uheldige utslag, og viser blant annet til at undersøkelsestillatelsen vil kunne dekke områder der det ikke vil bli gjennomført undersøkelser, og områder der det ikke er mulig eller lovlig å gjennomføre undersøkelser. Se NOU-en punkt 13.3.3.5.1.

Utvalget legger til grunn at DMF kan avvise eller stille krav til utformingen av undersøkelsesområdet eller dele opp området dersom det åpenbart er uhensiktsmessig utformet. Utvalget skriver at det er viktig med en viss fleksibilitet fra DMF sin side for å sikre at tillatelsesområder ikke utformes på en måte som skaper uheldige eller urimelige hindre for andre undersøkere.

Utvalget skriver at DMF kan avslå en søknad om undersøkelsestillatelse dersom et undersøkelsesområde er uhensiktsmessig stort. Dette henger sammen med at utvalget foreslår at søkeren skal kunne reservere områder mens en søknad om undersøkelsestillatelse behandles, se punkt 9.2.5. Utvalget skriver at DMF bør gi veiledning til søkeren før søknad avslås, slik at søknaden kan justeres til å gjelde et mer hensiktsmessig område, se NOU-en punkt 13.3.3.5.2.

Utvalget mener at et undersøkelsesområde bør være sammenhengende, men at det bør gis mulighet til å søke om en felles tillatelse for flere områder der disse har en naturlig sammenheng, og der det er gode grunner til ikke å søke om et sammenhengende område. Som eksempel nevner utvalget at området er skilt av et vassdrag.

Se NOU-en punkt 13.3.3.5.1, punkt 13.3.3.5.2 og kapittel 24 merknad til § 4-7 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.8 Varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår i lovforslaget § 4-8 at det gis felles regler om varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller.

Utvalget foreslår at den som har en undersøkelsestillatelse etter utvalgets lovforslag § 4-3, skal varsle grunneiere og berørte bruksrettshavere, samt gi melding til DMF om oppstart av undersøkelsesarbeider.

Utvalget foreslår at fristen settes til minst fire uker før igangsettelse av undersøkelsesarbeidene. Dette er en endring fra fristen for varslingsplikten etter mineralloven av 2009 § 18, som er to måneder før oppstart. Utvalget skriver at dette er en følge av at forslaget om undersøkelsesplan vil gi de som kan berøres tidligere og grundigere informasjon om gjennomføringen av undersøkelsene, og at det derfor ikke lenger vil være behov for en frist på to måneder fra varsel til oppstart. Se NOU-en punkt 13.3.3.7.

Utvalget foreslår at varsel og melding skal inneholde nødvendig informasjon om undersøkelsene som skal finne sted. Ved opphold i arbeidene i mer enn ett år, må det sendes nytt varsel minst fire uker før arbeidene gjenopptas. Se utvalgets lovforslag § 4-8 første ledd andre og tredje punktum.

Se NOU-en punkt 13.3.3.7 og kapittel 24 merknad til § 4-8 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.9 Varighet av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår å regulere varigheten av undersøkelsestillatelser i lovforslaget § 4-9. Utvalget foreslår at undersøkelsestillatelse som hovedregel gis for tre år, men med mulighet for forlengelse inntil tre år av gangen og fire ganger til sammen med en total varighet på 15 år. Etter utvalgets vurdering er varigheten etter mineralloven av 2009 på syv år uhensiktsmessig lang. Utvalget peker blant annet på at dette åpner opp for strategisk tilpasning ved at det er mulig å få tillatelse for å blokkere andres undersøkelser. Samtidig skriver utvalget at der det er behov for undersøkelser i en lengre tidsperiode, må det være adgang til å søke forlengelse utover gjeldende maksgrense på ti år i mineralloven av 2009. Se NOU-en punkt 13.3.3.8.1.

Utvalget har også sett grunn til å foreslå justeringer i vilkårene for forlengelse av undersøkelsestillatelser. Utvalget mener vilkårene bør utformes på en slik måte at det både sees hen til innsats i den foregående perioden, og at det stilles krav om at det er behov for videre undersøkelser i den fremtidige perioden. Utvalget peker på at dette vil kunne redusere risiko for at det ikke gjennomføres undersøkelser i forlengelsesperioden, se NOU-en punkt 13.3.3.8.2. Utvalget foreslår tre kumulative vilkår for forlengelse i utvalgets lovforslag § 4-9 andre ledd bokstav a til c. Se NOU-en punkt 13.3.3.8.2 og kapittel 24 merknad til § 4-9 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag til vilkår for forlengelse.

Etter utvalgets lovforslag § 4-9 fjerde ledd skal undersøkelsesplanen oppdateres ved forlengelse. Dersom den oppdaterte undersøkelsesplanen inneholder «vesentlige endringer», må planen legges ut til offentlig ettersyn og sendes på ny høring etter utvalgets lovforslag § 4-5 tredje ledd. Utvalget skriver at det må vurderes konkret av DMF om undersøkelsesplanen inneholder «vesentlige endringer». Et kriterium vil være om endringene er så store at det vil føre til vesentlig andre virkninger for grunneieren, miljø og omgivelser, slik at det er rimelig at disse får uttale seg på ny ved at planen legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-9.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse i utvalgets lovforslag § 4-9 sjette ledd om at departementet kan forlenge alle undersøkelsestillatelser uten foregående søknad i «ekstraordinære tilfeller». Utvalget skriver at bestemmelsen er ment å dekke «force-majeure»-situasjoner som rammer bredt, slik som krig, pandemi, importrestriksjoner, opprør og så videre.

Se NOU-en punkt 13.3.3.8 og kapittel 24 merknad til § 4-9 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.10 Pantsettelse og overdragelse av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår å videreføre reglene i mineralloven av 2009 om overdragelse av undersøkelsesrett til statens mineraler i utvalgets lovforslag § 4-10 første ledd. I tillegg foreslås det at undersøkelsesrett kan pantsettes. Utvalget skriver at adgang til pantsettelse og overdragelse er viktig for å stimulere til investering, og å lette finansiering av mineralvirksomhet og nødvendige omorganiseringer i næringen. Utvalget mener at det generelt bør være adgang til pantsettelse og overdragelse av både undersøkelsestillatelse, prøveuttakstillatelse, utvinningsrett og driftskonsesjon. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-10.

Reglene som skal sørge for at det ikke foreligger flere undersøkelsesretter til samme område på samme hånd i mineralloven av 2009 § 6 andre og tredje ledd, er ikke foreslått videreført. Utvalgets forslag legger opp til at prioritetssystemet oppheves, og erstattes med regelverk der det bare foreligger én undersøkelsestillatelse til én og samme tid til et gitt område.

Det er presisert i § 4-10 første ledd tredje punktum at søknaden om overdragelse skal inneholde nødvendige opplysninger om erververen. Utvalget skriver at dette typisk vil være kontaktinformasjon og foretaksnavn. Krav til søknaden kan utdypes av departementet i forskrift etter utvalgets lovforslag § 4-12.

Paragrafens andre ledd gir regler om i hvilke tilfeller DMF kan eller skal nekte å godkjenne overdragelse. DMF kan nekte å godkjenne overdragelse dersom erververen tidligere har begått alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller tidligere minerallovgivning. DMF skal nekte å godta en søknad om overdragelse dersom søkeren ikke er et foretak som er registrert i Foretaksregisteret.

Etter utvalgets lovforslag § 4-10 tredje ledd kan det settes som vilkår for overdragelse at pålegg som er gitt av DMF er oppfylt før overdragelse skjer. Dette viser til pålegg DMF kan gi etter utvalgets lovforslag § 8-3 om plikt til å gi opplysninger ved tilsyn og kapittel 11 som omhandler forvaltningstiltak og administrative sanksjoner.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-10 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.11 Karanteneperiode etter opphør av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller og frigivelse av områder underlagt karantene

I stedet for prioritetssystemet som gjelder etter mineralloven av 2009, foreslår utvalget at det innføres en karanteneregel for områder der undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller opphører. Se utvalgets lovforslag § 4-11. Karanteneregelen innebærer at det i disse områdene ikke kan gis ny undersøkelsestillatelse før det er gått seks måneder fra det tidspunktet undersøkelsestillatelsen opphører.

Utvalget har delt seg i spørsmålet om hvordan undersøkelsestillatelse skal tildeles etter at karanteneperioden er utløpt. Utvalgets flertall foreslår at det ikke kan søkes om undersøkelsestillatelse i karanteneperioden, og at tildelingen etter at karanteneperioden er utløpt skal foretas etter reglene om tildeling av undersøkelsestillatelse i utvalgets lovforslag § 4-3. Se utvalgets lovforslag § 4-11 andre ledd. Dette innebærer at den første som søker om undersøkelsestillatelse etter at karanteneperioden er utløpt får reservert området, og at DMF deretter må vurdere om søkeren skal tildeles undersøkelsestillatelse. Som redegjort for under punkt 9.2.3, foreslår utvalgets flertall at tildeling av undersøkelsestillatelse etter § 4-3 krever avtale med grunneier. Utvalgets flertall antar derfor at det i praksis vil bli et spørsmål om hvem som får innhentet grunneierens samtykke til undersøkelser i karanteneperioden. Se NOU-en punkt 13.3.3.9.3 og kapittel 24 merknad til § 4-11 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

Utvalgets mindretall er enige i at hovedregelen skal være tildeling i samsvar med utvalgets lovforslag § 4-3. Mindretallets forslag til § 4-3 innebærer at det ikke er krav om avtale med grunneier for å bli tildelt undersøkelsestillatelse. I tillegg foreslår utvalgets mindretall at lovforslaget § 4-11 skal inneholde en regel om at DMF kan beslutte at et område i karantene skal lyses ut særskilt før området frigis. Utvalgets mindretall skriver at alle som er interesserte, bør få anledning til å konkurrere på like vilkår i områder der det er grunn til å tro at det vil kunne være konkurranse om å få undersøkelsestillatelse. Utvalgets mindretall ønsker å gå bort fra en ensidig vekt på tidsprioritet. De skriver at tidsprioritet som grunnlag for tildeling av undersøkelsestillatelse, som også gir utvinningsrett til drivverdige forekomster, kan gi tilfeldige utslag, i alle fall etter utløpet av en karanteneperiode. Forslaget fra mindretallet innebærer at DMF skal fastsette en frist for å søke om undersøkelsestillatelse, og at DMF kan fastsette saklige og objektive kriterier som skal benyttes ved valg mellom flere søkere. Disse vilkårene kommer i tillegg til vilkårene som fremgår av utvalgets lovforslag § 4-3. Mindretallet viser til at den løsningen som foreslås av dem, langt på vei vil være parallelt til systemet for tildeling av utvinningstillatelse etter petroleumsloven § 3-2, som har vært en suksess. Se NOU-en punkt 13.3.3.9.3 og kapittel 24 merknad til § 4-11 for en nærmere redegjørelse for mindretallets forslag.

9.2.12 Forskrift om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår i lovforslaget § 4-12 en ny forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å fastsette det nærmere innholdet i bestemmelsene om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Bestemmelsen er generelt utformet, men angir eksplisitt noen forhold det kan gis forskrift om i bokstav a til e.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-12 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.2.13 Undersøkelse etter og kartlegging av mineraler som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse

Utvalget har vurdert om virkeområdet for reglene om undersøkelser bør utvides slik at de inkluderer andre enn de som har kommersielle formål med undersøkelsen. Utvalget peker på at det vil være nyttig for den som har undersøkelsesrett eller -tillatelse til et område å kjenne til om andre gjennomfører undersøkelser i området. Utvalget peker også på at det vil være en fordel om resultatene som samles inn fra slike undersøkelser, underlegges en tilsvarende rapporteringsplikt som andre undersøkelser etter forslaget. Se NOU-en punkt 13.4.2.1.

Utvalget mener at ulike hensyn gjør seg gjeldende for de ulike ikke-kommersielle aktørene som gjennomfører, eller vil ønske å gjennomføre, aktiviteter som faller innunder utvalgets forslag til definisjon av undersøkelser i utvalgets lovforslag § 4-1. Utvalget mener at NGUs kartleggingsvirksomhet står i en særstilling og viser til at deres samfunnsoppdrag er å fremskaffe, bearbeide og formidle geologisk kunnskap for å bidra til økt verdiskaping, se NOU-en punkt 13.4.2.2. Utvalget skriver at de har vært i tvil om aktiviteter som tilsvarer undersøkelser som gjennomføres av andre enn NGU eller den som har kommersielt formål, bør reguleres av mineralloven. Utvalget har kommet frem til at det kun er NGUs aktivitet som bør reguleres av loven, og viser til at mineralloven primært er en næringslov. Se NOU-en punkt 13.4.2.3.

Utvalget skriver at deres inntrykk er at NGU i dag primært gjennomfører geofysiske undersøkelser og geokjemisk prøvetaking som vil falle innunder leteretten. Utvalget mener likevel det er grunn til å ta høyde for at dette vil kunne stille seg annerledes i fremtiden, se NOU-en punkt 13.4.2.2. Utvalget mener NGU bør gis en særskilt adgang i mineralloven til å gjennomføre undersøkelser og kartlegging av mineraler i henhold til samfunnsoppdraget. Utvalget viser til at reglene om undersøkelser i deres lovutkast er tilpasset kommersielle undersøkelser, og foreslår derfor en egen hjemmel for NGUs undersøkelsesvirksomhet i utvalgets lovforslag § 4-13.

Etter utvalgets lovforslag § 4-13 første ledd kan NGU gjennomføre undersøkelse og kartlegging av mineraler i henhold til sitt samfunnsoppdrag, uten krav om undersøkelsesrett eller samtykke fra grunneier og undersøkelsestillatelse. Dette gjelder både for statens og grunneiers mineraler.

Der NGU skal gjennomføre undersøkelses- og kartleggingsaktiviteter i områder der det er gitt undersøkelsestillatelse, utvinningsrett til statens mineraler eller driftskonsesjon, skal NGU jf. utvalgets lovforslag § 4-13 tredje ledd innhente samtykke fra den som har slik tillatelse etter rett.

Utvalget foreslår at NGU i alle tilfeller skal varsle grunneieren og berørte bruksrettshavere om oppstart av kartlegging og undersøkelser minst fire uker før aktivitetene igangsettes, se utvalgets lovforslag § 4-13 fjerde ledd.

Utvalgets lovforslag omfatter bare de aktivitetene NGU gjør som ledd i sitt samfunnsoppdrag. Dersom NGU for eksempel utfører arbeid for eller på vegne av kommersielle lete- og undersøkelsesforetak, vil undersøkelsene være omfattet av de vanlige reglene om undersøkelser i utvalgets lovforslag.

NGU vil være underlagt reglene i utvalgets lovforslag om forsvarlighet, kompetanse, informasjonsplikt og dialog, sikringsplikt, oppryddings- og istandsettingsplikt og erstatningsansvar.

Se NOU-en punkt 13.4.2.2 og for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

9.3 Høringsinstansenes syn

Fellesbestemmelser for undersøkelser av mineralforekomster

Direktoratet for mineralforvaltning med bergmesteren for Svalbard (DMF) stiller spørsmål ved behovet for regelen i § 4-1 tredje ledd da den regulerer tilfeller som DMF anser at svært sjeldent vil være aktuelle. DMF skriver videre at regelen er vanskelig tilgjengelig og bør forenkles, om forslaget skal videreføres.

Treschow-Fritzøe AS og Fritzøe Skoger AS skriver at forslaget til § 4-1 tredje ledd fastslår at DMF kan gi undersøkelsestillatelse til visse områder, men at det ikke er nevnt at grunneiers samtykke er nødvendig, heller ikke for grunneiers mineraler, og stiller spørsmål ved om dette er bevisst.

Rett til undersøkelse av byggeråstoff, naturstein mv.

Bindal kommune mener kompetansen til tillatelser til undersøkelsesrett for grunneiers mineraler og lette metaller må tilligge kommunen.

Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) er positiv til forslaget om at krav om undersøkelsestillatelse også skal gjelde for industrimineraler og lette metaller, da dette vil bidra til å unngå tilfeller med flere rettighetshavere på samme område, som igjen vil bidra til å redusere risiko for mineralprosjekter uavhengig av mineralkategori. DMF skriver at de ikke støtter flertallets forslag om å innføre krav til avtale med grunneier for at tillatelse til undersøkelse skal kunne gis. DMF begrunner dette blant annet med at forslaget vil innebære en vesentlig svekkelse av statens råderett over mineralene, og en indirekte overføring av råderett til grunneier. DMF skriver også: «Undersøkelser skal avklare om det foreligger utvinnbare mineraler i grunnen, og før dette er avklart vil en avtaleforhandling med grunneier, eller en tidkrevende ekspropriasjonsprosess, være et betydelig kostnads- og risikomoment. Selv om det ikke skulle bli stilt krav om vederlag, vil bare det å skulle forhandle frem slike avtaler medføre en ikke uvesentlig komplisering av det å få undersøkelsesrett. Til dette kommer at det kan dreie seg om mange grunneiere i det samlede undersøkelsesområdet. DMF ser derfor en risiko for at dette kan medføre en redusert interesse for undersøkelsesarbeid i Norge, til fordel for andre land med enklere regelverk.»

Statskog SF støtter flertallsforslaget om at undersøkelsestillatelse krever at samtykke fra grunneier er innhentet.

Vestfold og Telemark fylkeskommune støtter mindretallets forslag til § 4-3, da dette vil sikre at undersøkelsene vil foregå etter loven samtidig som det blir mindre komplisert å forholde seg til og derved gjennomførbart i praksis. Videre skriver de at de savner at loven slår fast prinsippet om «første finners rett», som er selve drivkraften bak all mineralleting. De skriver at det samme gjelder for prioritet for rettigheter som ligger over andre i samme område («alder i felt»), at dette ikke er til å unngå og heller ikke ønskelig å unngå etter høringsinstansens oppfatning.

Norges geologiske undersøkelser (NGU) gjør oppmerksom på at forslaget innebærer en risiko i prosessen for å bli tildelt undersøkelsesrett. Det er derfor ikke åpenbart at undersøkelsesrett skal ha en særskilt godkjenning fra den enkelte grunneier. Til sammenligning har finsk minerallov ikke et spesifikt krav om aksept fra grunneier før undersøkelsestillatelse kan gis.

Nome kommune skriver samlet til forslagene i §§ 4-3 og 4-5 at det ikke fremgår at kommunen skal varsles når undersøkelsestillatelse er gitt, og videre at DMF bør ha en generell varslingsplikt som ikke er begrenset til høringsplikten i forslag til § 4-5.

Norsk Arbeidsmandsforbund støtter utvalgets flertall i tilknytning til § 4-3, som berører grunneiers avtalerett i tilknytning til tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller mv.

Norsk Bergindustri (NBI) skriver til flertallets forslag i § 4-3 andre ledd bokstav a om krav til avtale med grunneier at selv om det i prinsippet kan søkes om ekspropriasjon (§ 9-1), innebærer forslaget at den som ønsker å undersøke disse mineralene, må søke å avtale kommersielle vilkår med grunneier for undersøkelse, og gjerne senere gjennom mulig utvinning, uten tilstrekkelig kunnskap om hva som befinner seg i grunnen. NBI skriver at dette vil være utfordrende og vil føre til at langt færre forekomster blir undersøkt. NBI skriver at forslaget derfor bør utgå.

Norges Bondelag (Bondelaget) er positiv til flertallets forslag om vilkår om avtale med grunneier for å tildele undersøkelsestillatelse. Bondelaget skriver at dette vilkåret vil kunne gi et bedre og mer tillitsfullt samarbeid mellom partene, enn det forslaget fra mindretallet vil gjøre.

Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) støtter utvalgets flertall og mener at samtykkekravet i § 4-3 andre ledd bokstav a også må gjelde for reindriften som bruksrettshaver, og at dette må synliggjøres i bestemmelsen.

Nord-Senja Reinbeitedistrikt mener at samtykkekravet i § 4-3 andre ledd bokstav a også må gjelde for reindriften som bruksrettshaver, og at dette må synliggjøres i bestemmelsen.

Norskog er positive til samordning av undersøkelsestillatelser mellom statens og grunneiers mineraler, og viser til at dette kan styrke grunneiers rettigheter og eiendomsvern. Norskog støtter flertallets forslag til § 4-3 andre ledd bokstav a om krav til avtale med grunneier.

Arctic Mineral Resources (AMR) skriver at de er av den oppfatning at EMK artikkel P1-1 er til hinder for at Direktoratet for mineralforvaltning har anledning til å gi tillatelse til undersøkelser etter industrimineraler og lette metaller. AMR skriver videre at det ikke er klart om paragrafen forutsetter at det kreves en undersøkelsestillatelse for hver kategori, eller om tillatelsene skal gis samlet for alle tre kategoriene. AMR legger etter en tolkning av ordlyden til grunn at den gjelder for alle tre.

Heidelberg Materials Norway AS viser i forbindelse med kravet om avtale med grunneier til at det for store deler av forekomstene av kjente bergartsdannende industrimineraler allerede er inngått langsiktige avtaler. Selv om grunneier er forhindret fra å inngå ny avtale, må innehaver av avtalen likevel søke direktoratet om tillatelse innen fem år etter lovens ikrafttreden. Videre skriver selskapet at den samlede effekten av lovforslagets regler i kapittel 4 og 5 vil være at allerede etablerte privatrettslige rettigheter til uttak må igjennom en ny prosess for å etablere den samme rettigheten til uttak som bedriftene i Heidelberg allerede besitter. Selskapet skriver at de oppfatter dette som et unødvendig og lite industrivennlig inngrep i etablerte materielle rettigheter. Selskapet skriver at de har et langsiktig perspektiv på nødvendig ressurser, og at de ber ut ifra dette om at lovforslaget justeres slik at allerede etablerte uttaksrettigheter for industrimineraler som ikke er drift, sikres mot krav om undersøkelsestillatelse og ny etablering av utvinningsrett. Alternativt skriver selskapet at § 4-3 kan endres til å ikke omfatte bergartsdannende industrimineraler.

Hustadlitt AS skriver i sin uttalelse om undersøkelsestillatelse at både flertallets og mindretallets forslag er kontroversielt og viser i sin uttalelse til ulike problemstillinger til begge forslagene. Selskapet skriver også at utredningen legger opp til at det er tenkt at det kun er en aktør som gis undersøkelsesrett i et område, noe som etter deres oppfatning fremstår som en lite hensiktsmessig regel og bør utredes nærmere. De skriver at konsekvensen av regelen er at området kan båndlegges eller ikke utnyttes mest mulig effektivt. Selskapet skriver også at forslaget om DMFs godkjennelse for å få undersøkelsesrett til grunneiers mineraler er en total omveltning i forhold til dagens lov. Etter selskapets oppfatning vil forslaget klart gi mer byråkrati og bør revurderes.

Omya Hustadmarmor AS skriver til forslaget i § 4-3 om at det skal søkes om undersøkelsestillatelse for både statens mineraler, industrimineraler og lette metaller at dette skaper større usikkerhet og kan føre til at undersøkelser utsettes av strategiske årsaker, og mener derfor at gjeldende rett bør beholdes. Videre skriver selskapet at det i bestemmelsen bør føyes til et nytt punkt i andre ledd som sikrer rettighetene til tiltakshaver med eksisterende avtale med grunneier for uttak av industrimineraler.

Treschow-Fritzøe AS og Fritzøe Skoger AS skriver at etter flertallets forslag til § 4-3 a kreves grunneiers samtykke (alt. ekspropriasjon) for å få undersøkelsestillatelse. Etter § 4-4 tredje ledd gir undersøkelsestillatelse eksklusiv rett til å få tildelt utvinningstillatelse. Det gjentas i § 5-2 første ledd at den som har undersøkelsestillatelse kan søke (og har krav på å få) utvinningstillatelse til statens mineraler. Etter § 6-3 første ledd bokstav c kan den som har utvinningsrett få driftskonsesjon. I sum betyr denne linjen at hvis grunneier gir sitt samtykke til undersøkelsestillatelse er linjen for tillatelser (i forhold til grunneieren) klar helt frem til driftskonsesjon. Selskapene skriver at det tror at dette utgangspunktet er svært viktig, og skriver at de mener at forholdet til grunneier må avklares tidlig i prosessen.

Innholdet i undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Klima- og miljødepartementet skriver til forslaget om å overføre myndighet til tillatelse etter motorferdselregelverket fra kommunene til DMF, at eventuelle endringer må ses i sammenheng med det pågående arbeidet som gjøres av det regjeringsutnevnte Motorferdsellovutvalget.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark skriver, med henvisning til forslaget i § 4-4 tredje ledd om overføring av dispensasjonsmyndighet, at lokal involvering og kommunenes rolle i arealsammenheng bør vektlegges, og at man heller bør se på andre måter å tydeliggjøre at undersøkelser etter mineralloven kan være avhengig av dispensasjoner fra kommunale planer.

Statsforvalteren i Trøndelag skriver at det er en fare for at lokale vurderinger knyttet til klima og miljø blir undergravd ved en flytting av myndighet fra kommunene til DMF, jf. forslaget i § 4-4 tredje ledd.

Statskog SF skriver til forslaget til § 4-4 at bestemmelsen tillater arealinngrep, med avgrensning mot «vesentlig skade» som vil kreve grunneiers tillatelse, og skriver at det er uklart hvor grensen går. Videre skriver de at det i bestemmelsen bør tilføyes at «lagringsplass» skal kunne anvises av grunneier eller berørt rettighetshaver, og begrunner dette med å minimere konflikt ved arealbruk. Statskog støtter mindretallets forslag om at bestemmelsens andre ledd utgår, og skriver at her bør det være åpning for at den tiltakshaver som er «best kvalifisert» også blir den foretrukne avtalepartner. Til tredje ledd skriver Statskog at retten til motorferdsel bør skje etter avklaring med/samtykke fra grunneier, da dette kan gi nødvendige avklaringer av blant annet trasévalg mv. og vil således kunne minimere skade og dempe eventuelle konflikter.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) stiller seg bak mindretallets vurderinger og konklusjon til paragrafens andre ledd, og viser her til sammenhengen med eget innspill til § 4-3 om å innføre krav til grunneieravtale for å kunne tildele undersøkelsestillatelse. DMF skriver at flertallets forslag til andre ledd bør utgå. DMF skriver videre at de stiller spørsmål ved forslaget i tredje ledd om overføring av myndighet fra kommune til DMF i behandling etter plan- og bygningsloven og motorferdselforskriften. DMF skriver at de mener at det her bør ses på muligheter for å utarbeide samordningsbestemmelser mellom DMF og kommunen for disse tilfellene, gjennom bruk av forskrift til § 1-8. DMF skriver at en slik tilnærming for bedre samordning for undersøkelser også vil være mer i samsvar med utvalgets forslag om harmonisering av regelverkene når det gjelder prøveuttak.

Miljødirektoratet støtter ikke forslaget om endringer i motorferdselregelverket, og viser til at forslaget står i direkte motstrid til Stortingsvedtak 25. mai nr. 973, som er bakgrunnen for Motorferdsellovutvalgets arbeid, der revideringen skal ta sikte på økt lokalt selvstyre.

Sametinget er tilbakeholdent til forslaget i § 4-4 tredje ledd, og skriver at utfordringen ikke har vært at tiltakshavere ikke har fått gjennomført undersøkelser, men at kommunene formelt ikke har gitt dispensasjon etter plan- og bygningsloven. Sametinget skriver at deres vurdering er at en generell samordningsplikt vil være tilstrekkelig til å bidra til god saksoppfølging på dette punktet.

Riksantikvaren har ikke direkte innvendinger mot forslaget i § 4-4 tredje ledd, men anser at det er nødvendig at DMF i sin myndighetsutøvelse sikrer at kulturmiljøinteressene både høres og hensyntas.

Kommunesektorens organisasjon (KS) støtter ikke forslaget i § 4-4 tredje ledd som gir DMF myndighet til å gi dispensasjon fra plan- og bygningsloven for undersøkelsestillatelser. KS skriver at de ikke ser behovet for å fravike plan- og bygningslovens system og å innføre særregler på dette området. KS kan heller ikke se at forslaget er tilstrekkelig faglig begrunnet, og videre at det strider mot prinsippene i kommunelovens § 2-2. KS skriver at en alternativ vei kan være å ta inn i plan- og bygningsloven at kommunen skal ta særlig hensyn til innspill fra DMF i sin vurdering ved søknad om dispensasjon.

Nordland fylkeskommune skriver at de på generelt grunnlag fraråder dispensasjon fra vedtatte planer, og at dersom forslaget i § 4-4 tredje ledd blir vedtatt forventes det at nasjonale og regionale interesser blir ivaretatt i henhold til plan- og bygningsloven § 19-2, herunder også konsultasjonsplikten etter sameloven.

Vestland fylkeskommune støtter forslaget i tredje ledd om at DMF kan gi dispensasjon fra plan etter plan- og bygningsloven.

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) er negative til forslaget i § 4-4 tredje ledd om samordning med plan- og bygningsloven. De skriver at det å gi DMF som et statlig organ myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra kommunale arealplaner, er i strid med den vanlige organiseringen av forholdet mellom kommune og stat i arealsaker, og fremstår som en undergraving av det kommunale selvstyret i saker om arealdisponering. Dette gjelder særlig sett i sammenheng med utvalgets øvrige forslag om svekkelse av det kommunale selvstyret, gjennom forslaget om utvidet bruk av statlige arealplaner og forslaget om å gi DMF myndighet til å gi tillatelser etter motorferdselloven. USS skriver videre at de ikke kan se at utvalgets forslag innebærer et klarere regelverk. Tvert imot vil forslaget innebære en fragmentering av plan- og bygningslovgivningen på ett enkelt område. Til forslaget om samordning med motorferdselloven skriver USS at de er kritiske til forslaget da forslaget innebærer et inngrep i det kommunale selvstyret. USS skriver at dette kan øke den lokale motstanden mot mineralutvinningsprosjekter. USS skriver videre at dersom det er behov for endringer i gjeldende regelverk for å gjøre det bedre tilpasset mineralnæringens behov, ser USS det som mer hensiktsmessig å forfølge et av de andre alternativene som utvalget har vurdert, eksempelvis endring i motorferdselforskriften § 5 a.

Bindal kommune skriver at de fraråder at utvalgets forslag til endring av plan- og bygningsloven § 19-4 trer i kraft. De skriver at kommunens kompetanse til å avklare arealbruken i kommunen ikke kan bli berørt av den nye mineralloven, og at det ville vært mer naturlig at undersøkelsestillatelser ble gitt av kommunene med Direktoratet for mineralforvaltning som godkjennende part. Videre skriver de at kommunene står for samfunns- og arealplanlegging, som undersøkelsestillatelser vil være naturlig knyttet opp mot.

Bærum kommune støtter forslaget om endringer i plan- og bygningsloven og motorferdselregelverket, og at DMF får en tydeligere rolle og ansvar. De skriver at økt samordning mellom ulike forvaltningsorgan vil fremme en felles forståelse og tilnærming til prosjekter ut ifra et større perspektiv enn den enkelte myndighets ansvarsområde, og at likeartede søknader i større grad bør behandles parallelt og ikke sekvensielt.

Eigersund kommune skriver at forslaget i § 4-4 tredje ledd vil innebære en vesentlig svekkelse av kommunens rolle i saker om mineralutvinning ved at kommunene skal fratas deler av sin planmyndighet.

Fauske kommune støtter ikke forslaget i § 4-4 tredje ledd om at DMF skal kun dispensere fra plan- og bygningsloven og gi tillatelse til motorferdsel, da forslagene vil svekke kommunalt selvstyre.

Larvik kommune er kritisk til forslagene som svekker kommunal beslutningsmyndighet og selvstyre, og kan ikke støtte forslagene som følger i § 4-4 tredje ledd om overføring av myndighet fra kommunene til DMF.

Nome kommune skriver at forslaget i tredje ledd vil tilsi at DMF vil bli stilt i en særstilling i norsk regelverk, som eneste direktorat med myndighet til å overprøve kommunenes dispensasjonsmyndighet. Nome kommune ser ingen grunn til å åpne for dette.

Røyrvik kommune skriver at planmyndigheten når det gjelder mineralutvinningstiltak må ligge til kommunen, og viser til hensynet til lokal kunnskap i avveiningene mellom mineralnæringen og annen arealbruk, og når planer skal utformes for å begrense negative konsekvenser.

Tynset kommune og Alvdal kommune er negative til forslagene i § 4-4 tredje ledd, og viser blant annet til at en overføring av myndighet fra kommunene til Direktoratet for mineralforvaltning kan medføre et sterkere press på blant annet nasjonale villreinområder og øvrige lokale forhold som er håndtert i eget planverk.

Den Norske Turistforening er negativ til begge forslagene i § 4-4 tredje ledd om å flytte myndighet fra kommunene til Direktoratet for mineralforvaltning.

Norsk Arbeidsmandsforbund støtter flertallets forslag til § 4-4 andre ledd.

Norsk Bergindustri (NBI) mener at forslaget i § 4-4 tredje ledd går i riktig retning, og at for å oppnå størst forutberegnelighet er det NBIs primære ønske at undersøkelser etter mineraler inntas i den generelle unntaksbestemmelsen fra forbudet i dagens motorferdsellov § 4.

Norges Bondelag (Bondelaget) mener at forslagene i § 4-4 tredje ledd som gir DMF hjemmel til å gi tillatelse til motorferdsel i utmark og vedta dispensasjon fra plan etter plan- og bygningsloven § 19-2 når det også gis tillatelse til undersøkelse er uheldig. Bondelaget skriver at kommunene har etablerte systemer for å behandle slike saker og kjenner de lokale forholdene.

Norsk friluftsliv (NF) skriver at tiltak som krever behandling etter plan- og bygningsloven skal behandles av planmyndigheten, og at lokale elementer som kommer frem etter samordningsmekanismene i plan- og bygningsloven kapittel 5 om åpenhet og medvirkning vil kunne bli svekket ved at Direktoratet for mineralforvaltning skal kunne gi dispensasjon. NF skriver at de mener at samordningsbehovet sikres langt bedre gjennom en sterkere juridisk kobling mellom mineralloven og plan- og bygningsloven enn forslaget til § 4-4 tredje ledd legger opp til.

Norskog skriver til forslaget i § 4-4 tredje ledd at motorferdsel i utmark kan påvirke utmark og utmarksforvaltning, natur og næring. Høringsinstansen skriver at de mener at kommunene må antas å ha større kunnskap om lokale forhold som eksempelvis valg av traseer enn Direktoratet for mineralforvaltning, og kan følgelig tilpasse tillatelsene slik at de påvirker grunneier, rettighetshavere og natur minst mulig.

Nye veier AS er negativ til forslagene i § 4-4 tredje ledd, og skriver at dette er fordi de mener at forslagene vil kunne bidra til redusert samordning på tvers av sektorer og svekke plan- og bygningsloven som sektorovergripende lov samt systematikken i loven.

Hustadlitt AS viser til at det følger av lovforslaget § 4-4 andre ledd at den som tildeles undersøkelsesrett har eksklusiv rett til å inngå utvinningsavtale med grunneier. Grunneier har altså ikke rett til å inngå avtale om utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller med andre enn den som har undersøkelsestillatelse. Høringsinstansen skriver at det er uklart hva som skjer om grunneier ikke ønsker å inngå avtale med den som har undersøkelsesrett.

Arctic Mineral Resources AS (AMR) skriver til § 4-4 andre ledd at denne gir en eksklusiv rett til å inngå avtale med grunneier om utvinningsrett kun for grunneiers mineraler, og at dette er i motsetning til § 4-3 hvor det kreves avtale med grunneier for undersøkelser også for statens mineraler.

Krav til innhold i søknad om undersøkelsestillatelse, saksbehandling mv.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) skriver at det i forslaget til andre ledd ikke er gjort klart om reservasjon skal skje automatisk eller om det kreves saksbehandling av DMF. DMF skriver at det vil være hensiktsmessig med saksbehandling av søknaden før reservasjon gjøres, blant annet med tanke på eventuelle feil i dokumentasjonen eller forsendelsen. DMF skriver videre at det bør gjøres klart at undersøkelsesplanen skal legges ut på høring som en del av søknaden. I uttalelsen peker DMF videre på flere lovtekniske svakheter ved forslaget og skriver at det også er behov for å se på sammenhengen med forslag til § 10-2 med tanke på virkninger for forskuddsbetaling av vederlag ved avslag på søknaden. DMF skriver videre at de synes det er uklart i forslaget om vedtatt undersøkelsesområde kan være noe annet enn det området som omsøkes, og viser til at det er sannsynlig at høringsinnspill kan tilsi at det kun kan gis tillatelse til undersøkelse innenfor deler av det omsøkte området.

Statskog SF skriver at søknad om tillatelse bør ved innsendelse til DMF, også sendes til grunneier og eventuelle berørte i kopi, da dette sikrer tidlig informasjon, og bidrar til å opplyse om tiltakshaver er bevisst på rettighetsforhold på stedet.

Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at forslaget fremmer en lovtekst som sett fra fylkeskommunen lenge har vært etterlyst og støtter forslaget slik det foreligger, men at de stiller seg noe undrende til siste punktum om at søkeren skal varsle naboer.

Arctic Mineral Resources AS (AMR) skriver at regelen i paragrafens andre ledd om bortfall av reservasjon etter tre måneder kan være i strid med sedvanerett og Grunnloven § 97. AMR skriver videre at det virker voldsomt at en søknad om undersøkelsestillatelse skal legges ut til høring og offentlig ettersyn, og videre at det ikke er nødvendig og riktig opp mot EMK P1-1 og Grunnloven § 97 at DMF krever at det søkes om undersøkelsestillatelse til grunneiers mineraler.

Undersøkelsesplan

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) skriver til § 4-6 tredje ledd at det er uklart hvordan planlagte undersøkelser skal kunne gjennomføres uten en undersøkelsesplan, og at dersom forslaget egentlig er ment å dekke områder der det kun er planlagt prøveuttak, så bør dette komme tydelig frem.

Riksantikvaren skriver at ordlyden i lovteksten må endres fra «kulturminner» til «kulturmiljø».

Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at forslaget fremmer en lovtekst som sett fra fylkeskommunen lenge har vært etterlyst og støtter forslaget slik det foreligger. Fylkeskommunen skriver at dette vil sikre at det er seriøse aktører, og ikke bare spekulanter, som søker rettigheter.

Heidelberg Materials Norway AS opplyser at pga. deres langsiktige avtaler, vil deres undersøkelser av kalksteinforekomster skje ved behov og ikke etter systematiske undersøkelsesplaner, jf. forslag til § 4-6. Videre skriver selskapet at de offentligrettslige begrensningene er allerede regulert i blant annet plan- og bygningsloven kapittel 20, se for eksempel plan- og bygningsloven § 20-1.

Hustadlitt AS skriver at saksbehandlingen for å oppnå undersøkelsestillatelse er vesentlig mer omfattende enn i dagens lov, og viser blant annet til kravet om utarbeidelse av en undersøkelsesplan som et nytt krav som forvansker eksisterende prosess vesentlig, er tid- og kostnadskrevende og vil innebære et betydelig merarbeid for aktørene. Hustadlitt AS skriver at de mener at denne bestemmelsen må tas ut i forbindelse med søknad om undersøkelsesrett.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) skriver at aktivitetsplikten, regulert gjennom krav til undersøkelsesplan, er ett av de viktigste momentene i lovutkastet. NGU anser at aktivitetsplikten vil styrke fremdriften i leteprosjektene og sikre enklere tilgang for ambisiøse og kompetente selskaper til prospektive områder. NGU mener det er positivt at undersøkelsestillatelse gis for tre år, og at dette sammen med aktivitetsplikten vil hindre at områder ikke blir undersøkt. Omfanget av opplysninger som er nødvendige i undersøkelsesplan kan imidlertid heve terskelen for at undersøkelser blir satt i gang og har negativ effekt på undersøkelsesaktiviteten.

Undersøkelsesområdet for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Arctic Mineral Resources AS skriver: «Bestemmelsen gjelder også grunneiers mineraler. Grunneier vil vel ofte gi bort rettigheter til hele eiendommen eller en spesifikk del av den. Da passer ikke områdeavgrensingen.».

Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at forslaget er generelt og etter deres vurdering sannsynligvis tilstrekkelig, og støtter forslaget slik det foreligger. Fylkeskommunen har for øvrig innspill til hvordan den praktiske innretningen bør legges opp i et forskriftsarbeid.

Varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Statskog SF støtter at det er en varslingsplikt til grunneier og berørte ved oppstart av undersøkelser, da dette åpner for muligheten til å ha en gjensidig informasjonsutveksling. Videre skriver de at den som skal gjøre undersøkelser får bekjentgjort sin tilstedeværelse, og derved unngå potensielle konfliktsituasjoner.

Nome kommune skriver at varslingsregelen også bør gjelde overfor kommunen.

Varighet av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) argumenterer i sin uttalelse for en bestemmelse om at ny undersøkelsesrett ikke kan tildeles før søknad om forlengelse eller utvinningsrett er endelig avgjort i forvaltningen. Videre skriver DMF at de anbefaler å endre § 4-9 femte ledd til at undersøkelsestillatelsene maksimalt kan vare i 15 år.

Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at forslaget er godt forutsatt at DMF følger opp rettighetshavers arbeidsplan, og støtter forslaget slik det foreligger.

Arctic Mineral Resources AS (AMR) skriver at § 4-9 første ledd om at en undersøkelsestillatelse skal vare i tre år er alt for kort, som skaper en helt uakseptabel risiko for selskapene.

Hustadlitt AS skriver til forslaget om at varigheten for undersøkelsestillatelser endres fra syv til tre år med mulighet til forlengelse, at det vil være sentralt at området ikke avgrenses så snevert at arealet ikke dekker hele den antatte forekomsten, noe de skriver kan bli en konsekvens av forslaget. Hustadlitt AS anbefaler at det sees nærmere på en regel med lengre varighet, eventuelt sammen med aktivitetskrav til rettighetshaver i løpetiden.

Omya Hustadmarmor AS skriver tatt i betraktning at en undersøkelse oftest inneholder elementene kartlegging, diamantboring (i flere steg), forekomst/mineral-definering og prosesseringsforsøk er tre år altfor kort tid. Selskapet foreslår at den eksisterende fristen på syv år opprettholdes.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) mener at det er positivt at undersøkelsestillatelse gis for tre år, og at dette sammen med aktivitetsplikten vil hindre at områder ikke blir undersøkt.

Pantsettelse og overdragelse av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) støtter den delen av forslaget som omhandler overdragelse av undersøkelsesrettigheter. De skriver videre at de savner en nærmere vurdering av det reelle behovet for en regel om pantsettelse av undersøkelsesrettigheter, og at en slik bestemmelse ikke bør vedtas uten grundigere utredning. DMF viser i denne sammenheng til muligheten for pantsettelse av undersøkelsesrettigheter etter pantelovens regler om pantsettelse av driftstilbehør, som ikke er omtalt i utvalgets forslag.

Arctic Mineral Resources AS (AMR) skriver at de ikke kan se at det er praktisk med overdragelse eller pantsettelse av undersøkelsestillatelse til grunneiers mineraler. AMR skriver videre at de ikke kan se at overdragelse eller pantsettelse vil være lovlig uten etter avtale med grunneier.

Karanteneperiode etter opphør av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller og frigivelse av områder underlagt karantene

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) støtter forslaget om at muligheten for overlappende undersøkelsesområder med ulik prioritet fjernes. DMF støtter også forslaget om å fjerne karantene for den som har hatt undersøkelsesrett med best prioritet og erstatte denne med en generell karantene for det geografiske området. DMF argumenterer videre for at det samme skal gjelde ved utløp av utvinningsrett, og foreslår at bestemmelsen utvides med et nytt andre punktum for å regulere disse tilfellene.

Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at karantene er nødvendig og støtter forslaget slik det foreligger.

Landsorganisasjonen (LO) anser at kravet om en karanteneperiode på seks måneder etter at en undersøkelsestillatelse har utløpt, er klart og tydelig.

Norsk Arbeidsmandsforbund gir støtte til flertallets forslag om karanteneperiode etter opphør av undersøkelsestillatelse, og at mindretallets forslag til ordlyd synes både uklar og tidkrevende.

Hustadlitt AS skriver at etter deres oppfatning bør reglene knyttet til karantene utredes ytterligere da begge forslag (både flertallets og mindretallets forslag) synes kompliserende, både for aktørene eller for det offentlige. Selskapet skriver at deres vurdering er at dagens prioritetssystem fremstår mer oversiktlig og forutsigbart, samtidig som dette systemet gir muligheter for langsiktig planlegging og forberedelser ved at man kan sikre seg en rett på en lavere prioritet.

Forskrift om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Arctic Mineral Resources AS (AMR) skriver at det virker voldsomt at departementet skal kunne fastsette forskrift om at en søknad om undersøkelsestillatelse skal sendes ut på høring og offentlig ettersyn.

Undersøkelse etter og kartlegging av mineraler som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) er positive til forslaget i tredje ledd som gir regler for å unngå konflikt mellom NGU sine kartlegginger/undersøkelser og allerede tildelte rettigheter etter mineralloven. DMF skriver til fjerde ledd at DMF bør inkluderes i bestemmelsen for å motta varsel om NGUs oppstart av kartlegging og tiltak. Dette vil gi DMF anledning til å kunne hensynta dette i en eventuell søknadsbehandling etter mineralloven innenfor området.

Vestfold og Telemark fylkeskommune mener at både NGU, kommuner og fylkeskommuner har et samfunnsoppdrag som går på å kartlegge, slik at disse kan forvaltes fornuftig for ettertiden. Fylkeskommunen mener derfor at både kommunene og fylkeskommunene bør ha de samme forutsetningene som NGU etter mineralloven.

9.4 Departementets vurdering

9.4.1 Fellesbestemmelser for undersøkelser av mineralforekomster

Departementet er enig i utvalgets forslag til begrensninger for hvilke områder det kan undersøkes i. Dette er i hovedsak de samme begrensningene som følger av mineralloven av 2009, og departementets vurdering er at disse begrensningene er basert på en rimelig avveiing av mineralnæringens behov og hensynet til andre berørte interesser. Det vises også til departementets vurdering av områdebegrensningene som er angitt for leting i § 3-1, se punkt 8.4.4. Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om områdebegrensningene som er foreslått å gjelde kun for undersøkelser. Departementet foreslår at det innføres begrensninger for hvilke områder som kan undersøkes i tråd med utvalgets forslag.

Departementet er også enig med utvalget i at DMF gis hjemmel til å gi tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i områder der allmennheten ikke har ferdselsrett, og til områder som ligger 50 meter fra en bygning som er benyttet til boligformål. Departementet vurderer at det ofte vil være tungtveiende hensyn som taler mot mineralaktivitet i slike områder, og at den som vil undersøke i disse områdene bør tilstrebe å få samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere. Departementet er derfor enig med DMF i at dette sannsynligvis er en bestemmelse det sjeldent vil være aktuelt å benytte. Etter departementets vurdering kan det likevel ikke utelukkes at det kan oppstå behov for å undersøke i disse områdene, og at fordelene ved undersøkelser i konkrete saker kan veie tyngre enn ulempene. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen, som i stor grad viderefører gjeldende rett, innføres i ny minerallov. Departementet foreslår at slik tillatelse gis som en del av undersøkelsestillatelsen etter lovforslaget § 4-3. Dokumentasjon på nødvendige samtykker må derfor inngå i søknaden om undersøkelsestillatelse, eventuelt de opplysningene som er nødvendig for å vurdere om kriteriene for å gi tillatelse til undersøkelse i disse områdene er oppfylt.

Se lovforslaget §§ 4-3 sjette ledd og 4-5 første ledd bokstav c.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å gjøre erstatningsreglene som gjelder for leting, gjeldende også for undersøkelser. Erstatningsreglene er vurdert av departementet i punkt 8.4.6.

Se lovforslaget § 4-1.

9.4.2 Rett til undersøkelse av byggeråstoff, naturstein mv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre reglene i mineralloven av 2009 om undersøkelse av byggeråstoff, naturstein og andre grunneiermineraler som ikke omfattes av mineralkategoriene industrimineraler og lette metaller.

Undersøkelse og utvinning av disse mineralkategoriene foregår normalt på en langt mindre omfattende måte enn undersøkelser og utvinning av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Departementet vurderer at systemet i mineralloven av 2009, som innebærer at undersøkelse av byggeråstoff og naturstein kun baseres på avtale med grunneier, fungerer godt og er effektivt. Departementet slutter seg ellers til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 13.2.3.

Se lovforslaget § 4-2.

9.4.3 Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Felles tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om en felles undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Departementet vurderer at forslaget er et viktig grep for å hindre konflikter som følge av at flere rettighetshavere gjør krav på å kunne utnytte mineralressurser i det samme området. Utvalget skriver i NOU-en punkt 8.4.4.1 at de har fått tilbakemelding om at grunneiere eller rettighetshavere til grunneiers mineraler søker om undersøkelsesrett til statens mineraler for å unngå at andre kommer dem i forkjøpet, selv om det i utgangspunktet er grunneiers mineraler de forventer å finne og ønsker å utvinne. Etter departementets vurdering er det uheldig om regelverket gjør at det fremstår nødvendig for grunneiere eller rettighetshavere til grunneiers mineraler, å søke om undersøkelsesrett til statens mineraler for å hindre at andre skaffer seg rettigheter som gjør at de også kontrollerer utnyttelsen av grunneiers mineraler. Dersom den som har søkt om undersøkelsesrett til statens mineraler enten er interessert i grunneiers mineraler eller ikke er interessert i mineralaktivitet i området i det hele tatt, kan dette også føre til at områder som inneholder drivverdige forekomster av statens mineraler, blir liggende uutnyttet. Etter departementets vurdering bør undersøkelsestillatelsene også samles for å unngå at det blir brukt ressurser på ulike undersøkelser etter ulike mineraler som kan samordnes. Én og samme kjerneboring kan analyseres både med sikte på grunneiers mineraler og statens mineraler. I et samfunnsperspektiv er det uheldig at det foretas flere kjerneboringer enn det som er nødvendig.

Avtalekrav for undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget har delt seg i spørsmålet om det skal være nødvendig å inngå avtale med grunneier for å kunne få undersøkelsestillatelse. Også høringsinstansene er delt i synet på dette spørsmålet. Blant andre DMF og Vestfold og Telemark fylkeskommune støtter mindretallets forslag. DMF begrunner dette blant annet med at flertallets forslag vil innebære en vesentlig svekkelse av statens råderett over mineralene, og en indirekte overføring av råderett til grunneier. Også NGU og NBI fremhever utfordringer ved flertallets forslag, uten at de gir eksplisitt støtte til mindretallets forslag.

Departementet vurderer at mindretallets forslag vil innebære en effektivisering av tillatelsessystemet. En felles undersøkelsestillatelse innebærer at tiltakshaver trenger tillatelse fra DMF for å undersøke industrimineraler og lette metaller. Dersom det i tillegg skal være et krav om samtykke fra grunneier, vil dette være tidkrevende og medføre høyere transaksjonskostnader. Etter departementets vurdering vil flertallets forslag om å innføre et avtalekrav for statens mineraler, innebære et vesentlig inngrep i prinsippet om bergfrihet som er grunnleggende i minerallovgivningen, se punkt 2.2.4. Dette er en endring i rettstilstanden som etter departementets vurdering ikke er godt nok utredet. Et avtalekrav vil gi grunneieren innflytelse på hvem som får undersøkelsestillatelse til, og dermed krav på, utvinningsrett til statens mineraler. Grunneieren vil kunne stille andre vilkår, og sette frem andre krav enn det som gjelder etter loven, for eksempel om størrelsen på vederlaget ved eventuell utvinning av statens mineraler. Departementet er enig med utvalgets mindretall når de skriver at dette kan åpne for en utvikling det er vanskelig å vurdere konsekvensene av, se NOU-en punkt 8.4.4.2.

Dersom avtale med grunneier ikke oppnås, legger flertallets forslag opp til at det kan gjennomføres ekspropriasjon. Departementet vurderer at et system som legger til rette for ekspropriasjonsprosesser allerede på undersøkelsesstadiet, bør unngås. Ekspropriasjon er svært ressurs- og tidkrevende både for aktøren som søker om ekspropriasjon og for forvaltningen. Dette forsterkes ved at det kan være mange grunneiere i et undersøkelsesområde. Det er en nokså liten andel av mineralressursene som blir undersøkt som ender opp med å bli utvunnet. Før en ressurs er undersøkt, er det heller ikke mulig å anslå det økonomiske potensialet i ressursen. Tiltakshaver vil ha bedre grunnlag for å ta belastningen og kostnaden med en ekspropriasjon når undersøkelsen er ferdig enn før den starter. Departementet vurderer at det er en risiko for at undersøkelsesselskaper ikke vil ta investeringene ved ekspropriasjon på et stadium i prosessen der man ikke vet om det vil finnes drivverdige mineralforekomster. Flertallets forslag vil trolig gjøre det både mer kostbart og mer tidkrevende å undersøke etter statens mineraler. En uheldig konsekvens av flertallets forslag kan derfor være at landets mineralressurser blir undersøkt i mindre grad, og at undersøkelsesnæringen trekkes til andre land med enklere regelverk.

Departementet slutter seg derfor til mindretallets forslag, som innebærer at det ikke skal innføres et krav om samtykke fra grunneier for å gjennomføre undersøkelser av statens mineraler.

Det er flere høringsinstanser som støtter flertallets forslag, blant andre Statskog SF, Norskog, Bondelaget og NRL. AMR skriver at de er av den oppfatning at Den europeiske menneskerettskonvensjonen tilleggsprotokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) er til hinder for at DMF har anledning til å gi tillatelse til undersøkelser etter industrimineraler og lette metaller. Dette innspillet viser til at mindretallets forslag også innebærer at det ikke skal være krav om avtale med grunneier for å få undersøkelsesrett til industrimineraler og lette metaller. På denne bakgrunn ser departementet at det er behov for å gi noen vurderinger av forslaget opp mot EMK artikkel P1-1.

EMK P1-1 er inkorporert gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 2. I motsetning til Grunnloven § 105, beskytter EMK P1-1 ikke bare eksisterende eiendom, men også berettigede forventninger om å utnytte et eiendomsgode. Bestemmelsen inneholder tre spesifikke regler – prinsippregelen, avståelsesreglen og kontrollregelen. Inngrep vurderes normalt etter én av dem. Uavhengig av hvilken regel som anvendes må inngrep være i samsvar med loven, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessige for ikke å være konvensjonsstridige, se HR-2018-1258-A Gassled avsnitt 110–111.

Departementet vurderer at mindretallets forslag vil kunne utgjøre et «inngrep» etter EMK P1-1. Spørsmålet kan samtidig neppe besvares generelt, all den tid mange lette metaller og industrimineraler i dag ligger sammenvevd med forekomster av statens mineraler som en del av en malm. Etter mineralloven av 2009 kreves det ikke samtykke fra grunneier for å undersøke slike forekomster. Departementet holder det derfor åpent om reguleringen utgjør et «inngrep» etter EMK artikkel P1-1.

Dersom mindretallets forslag utgjør et «inngrep» er det lite tvilsomt at inngrepet vil ha hjemmel i lov og følge et legitimt formål. Det springende punktet er etter departementets vurdering om inngrepet er forholdsmessig. Forholdsmessigheten må vurderes etter kontrollregelen som følger av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) sin praksis om overføring av bruksrettigheter. For å være forholdsmessig, må reguleringen treffe en «fair balance» mellom samfunnets og grunneiers interesser.

Departementet vurderer at økt undersøkelsesvirksomhet har stor samfunnsmessig betydning. Det vises særlig til kombinasjonen av det grønne skiftet og den geopolitiske situasjonen. Overgangen til lavutslippssamfunnet ventes å mangedoble forbruket av en rekke mineraler. Globalt dominerer Kina utvinning og foredling av mange kritiske mineraler, noe som er sårbart for forsyningssikkerheten. Et krav om samtykke fra grunneier i tillegg til undersøkelsestillatelse fra DMF medfører høyere transaksjonskostnader, og vil være tidkrevende for tiltakshaveren. Departementet vurderer at dette kan lede til redusert undersøkelsesvirksomhet.

Videre vurderer departementet at det eventuelle inngrepet i grunneiers interesser er forholdsvis begrenset. Mindretallets forslag medfører at grunneier mister retten til selv å beslutte om det skal foretas undersøkelser av industrimineraler og lette metaller på eiendommen eller ikke. Inngrepet medfører ikke at eiendomsretten som sådan overføres. Utvinningsrett til forekomster av grunneiers mineraler vil fortsatt kreve avtale eller ekspropriasjon, se lovforslaget § 5-1. Ved eventuell ekspropriasjon vil grunneier ha rett på full erstatning. Inngrepet er også saklig begrenset til industrimineraler og lette metaller. Det kreves fortsatt samtykke fra grunneier eller ekspropriasjon for undersøkelser av øvrige grunneiermineraler, slik som byggeråstoff og naturstein. Se lovforslaget § 4-2. Det kreves også avtale med grunneier eller ekspropriasjon dersom undersøker trenger adkomst utover det som følger av allemannsretten for å gjennomføre tiltak som ikke omfattes av lovforslaget § 4-4 eller gjøre «inngrep som medfører vesentlig skade» jf. § 4-4 første ledd andre punktum.

Det eventuelle inngrepet er videre tidsbegrenset og det stilles krav om undersøkelsesplan for å sikre fremdrift i undersøkelsesarbeidene, se lovforslaget § 4-8. DMF kan kun gi undersøkelsestillatelse dersom «det ikke er særlige forhold ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis», se lovforslaget § 4-3 andre ledd bokstav d. Hensynet til grunneier blir vektlagt i denne vurderingen.

Grunneier vil dessuten holdes skadesløs ved at grunneier har krav på erstatning for tap ved skader eller ulemper som en undersøkelsesaktivitet fører til på eiendommen jf. lovforslaget § 4-1 andre ledd jf. § 3-3.

På denne bakgrunn vurderer departementet at mindretallets forslag vil være forholdsmessig. For øvrig vises det til at det er fastsatt egne overgangsregler for undersøkelsesrett til grunneiers mineraler og undersøkelsestillatelse til statens mineraler som er gitt etter mineralloven av 2009, se lovforslaget § 12-2 bokstav b til d.

Departementet vil bemerke at en konsekvens av mindretallets forslag er at det kun er staten som har rett til vederlag ved undersøkelser, se lovforslaget § 10-2. Utvalget har ikke foreslått regler som gir grunneier rett til vederlag i undersøkelsesperioden. Departementet vurderer at dette er en forskjellsbehandling som ikke er begrunnet. Departementet vurderer derfor at dette er en problemstilling som bør utredes nærmere.

Selv om departementet vurderer at det ikke bør være et krav om avtale for å få undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, mener departementet likevel at lovens system ellers sørger for at undersøker har gode insentiver til tidlig og god dialog med både grunneier og andre rettighetshavere. Det vises i denne sammenheng blant annet til departementets forslag til § 5-2, som innebærer at undersøkeren ikke skal få krav på å få utvinningsrett til industrimineraler eller lette metaller uten avtale med grunneier eller et ekspropriasjonsvedtak. Dette innebærer at den som ønsker å gjennomføre undersøkelser etter disse mineralene, vil ha en sterk egeninteresse i å inngå en avtale med grunneieren om fortrinnsrett til å utvinne eventuelle drivverdige forekomster av industrimineraler og lette metaller før undersøkelsen starter. Departementet understreker også at undersøkelsestillatelsen kun gir rett til tilgang til selve undersøkelsesområdet. Undersøkeren vil kunne ha behov for veirett, tillatelse til motorferdsel og tilgang til lagringsplass. Dette vil gi insentiv til å ha god kontakt med og starte dialog med kommunen, naboer og andre rettighetshavere tidlig.

Øvrige vilkår for tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår videre at det skal være et vilkår for å bli tildelt undersøkelsestillatelse at undersøkelsene slik de er planlagt, oppfyller kravene om forsvarlig mineralvirksomhet i utvalgets lovforslag § 2-1. Departementet slutter seg til utvalgets forslag, men vurderer at også krav om kompetanse i lovforslaget § 2-2 må oppfylles. Det vises til departementets vurderinger i punkt 7.1.4.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre gjeldende retts krav om at søkeren må være et foretak som er registrert i Foretaksregisteret. Departementet vurderer at dette kravet sørger for en sikker identifikasjon av søkeren. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om å videreføre gjeldende retts bestemmelse om at søknaden om undersøkelsestillatelse kan avslås, dersom søkeren tidligere har begått alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser gitt i eller med grunnlag i minerallovgivningen. Departementet er også enig i utvalgets forslag til justering av denne. Departementet vurderer at denne bestemmelsen er viktig for å forhindre at mindre seriøse aktører legger beslag på undersøkelsesområder til fortrengsel for andre seriøse aktører.

Utvalget foreslår også at det skal være et vilkår for å få undersøkelsestillatelse at undersøkelsesplanen oppfyller kravene i utvalgets lovforslag § 4-6. Departementet slutter seg til dette forslaget som er en naturlig følge av kravet om at tiltakshaver må utarbeide en undersøkelsesplan. Se punkt 9.4.6 for departementets vurdering av kravet til undersøkelsesplanen.

Departementet vurderer at det er en svakhet ved mineralloven av 2009 at det ikke foretas en reell prøving av om det bør tillates undersøkelsesvirksomhet i et område. Undersøkelser kan være omfattende og blant annet komme i konflikt med hensynet til miljøet og andre interesser i området. Departementet er derfor enig med utvalget i at et vilkår for å få tildelt undersøkelsestillatelse etter bestemmelsen, bør være at det ikke er «særlige forhold» ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis, se lovforslaget § 4-3 andre ledd bokstav d. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger knyttet til dette vilkåret i NOU-en punkt 13.3.3.2.1 og 13.3.3.2.6. Hva som ligger i «særlige forhold» er nærmere forklart i departementets merknad til § 4-3.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at et vilkår for å få tildelt undersøkelsestillatelse skal være at ingen andre har reservert området etter § 4-5 andre ledd, eller har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett etter driftskonsesjon til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller i undersøkelsesområdet. Denne regelen er en konsekvens av forslaget om å oppheve prioritetssystemet som følger av mineralloven av 2009. Det vises til departementets vurderinger av dette i forbindelse med lovforslaget § 4-5 i punkt 9.4.5

Som redegjort for i punkt 9.4.1 vurderer departementet at DMF bør gis hjemmel til å gi tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i områder som er nevnt i lovforslaget § 3-1 andre ledd og § 4-1 første ledd tredje punktum, uten tillatelse fra grunneiere og berørte bruksrettshavere. Departementet vurderer at slik tillatelse bør gis i forbindelse med at det gis undersøkelsestillatelse, og foreslår at hjemmelen plasseres i § 4-3 sjette ledd.

Se lovforslaget § 4-3 og merknad til § 4-3.

9.4.4 Innholdet i undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regulering av undersøkelsestillatelsens innhold i utvalgets lovforslag § 4-4 første ledd. Bestemmelsen inneholder i hovedsak en presisering av gjeldende rett i mineralloven av 2009 § 19. Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om bestemmelsen.

Utvalget foreslår å endre ordlyden for hvilke inngrep som krever samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere fra «inngrep i grunnen» til «inngrep». Departementet vurderer at det vil gi grunneieren og berørte bruksrettshavere en sterkere beskyttelse enn etter mineralloven av 2009, og at det er rimelig at også inngrep som kan gi vesentlig skade i for eksempel vegetasjon, krever samtykke. Departementet vurderer at det fremdeles bør være rom for skjønn i vurderingen av hvilke aktiviteter undersøker kan foreta uten samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere. Undersøkelser kan variere, og det kan også komme nye undersøkelsesmetoder og ny teknologi. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at det fremdeles bør være inngrep som vil medføre «vesentlig skade» som krever samtykke. Hva som ligger i begrepet «vesentlig skade» er nærmere omtalt i departementets merknad til § 4-4 første ledd.

Departementet slutter seg, som redegjort for i punkt 9.4.3, til utvalgets mindretalls forslag om at det ikke skal være et vilkår om samtykke fra grunneier for å få tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. På denne bakgrunn slutter departementet seg også til mindretallets forslag om at en undersøkelsestillatelse ikke skal gi eksklusiv rett til å inngå avtale om utvinningsrett med grunneier for industrimineraler og lette metaller, og til å få tildelt utvinningsrett av DMF etter § 5-2. Departementet foreslår heller at den som har undersøkelsestillatelse etter § 4-3 skal ha en fortrinnsrett til ekspropriasjon av utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller. Se lovforslaget § 5-2 og departementets vurdering av dette i punkt 11.4.2.

Tillatelse til motorferdsel

Departementet ser både fordeler og ulemper når det gjelder spørsmålet om myndigheten til å gi tillatelse til motorferdsel i forbindelse med mineralundersøkelser bør flyttes fra kommunen til DMF. Undersøkelser av mineralforekomster er nødvendig for å kunne kartlegge hvilke mineraler som finnes i en forekomst og i hvilke mengder. Denne informasjonen er viktig å ha for at myndighetene skal ha et faglig grunnlag for sine vurderinger av om arealet skal benyttes til mineralvirksomhet. Departementet vurderer at det er uheldig at kommunen, ved å benytte seg av sitt frie skjønn, kan forhindre mineralaktivitet uten kjennskap til potensialet som ligger i mineralforekomsten. Samtidig vurderer departementet at det er gode grunner til at det er kommunen som skal gi tillatelse til motorferdsel. Det er kommunen som kjenner den totale belastningen på naturen i kommunen best. Departementet vurderer at kommunen er best i stand til å stille vilkår for å sørge for at motorferdselen foregår på en måte som også ivaretar andre relevante hensyn. Dersom myndigheten flyttes til DMF, må DMF nødvendigvis i stor grad basere seg på kommunens vurderinger, noe DMF også har gitt tilbakemeldinger om i sin høringsuttalelse. På denne bakgrunn vurderer departementet at adgangen til å gi tillatelse til motorferdsel til mineralundersøkelser fremdeles bør ligge hos kommunen, og følger dermed ikke opp utvalgets forslag om å flytte denne myndigheten til DMF.

Departementet vurderer likevel at det bør gis føringer for kommunens frie skjønn i forbindelse med tillatelser til motorferdsel til mineralundersøkelser. Slike føringer kan innebære at kommunen må legge stor vekt på samfunnets behov for informasjon om landets mineralressurser, og at kommunen må synliggjøre hvordan de har vektet dette hensynet opp mot øvrige hensyn. Den endelige formuleringen av føringene må det tas stilling til ved endring av motorferdselregelverket. Departementet vurderer også at det bør gjøres andre endringer i motorferdselregelverket for å ivareta mineralnæringen bedre. Utvalget peker på flere utfordringer med motorferdselregelverket for mineralundersøkelser i NOU-en punkt 11.5.1. Etter at utvalget leverte sin utredning, har Motorferdsellovutvalget levert et forslag til ny motorferdsellov i NOU 2024: 10 Ny motorferdsellov.

Motorferdsellovutvalget peker på flere av de samme utfordringene som minerallovutvalget, og har dels overlappende forslag. Motorferdsellovutvalget foreslår en ny lovbestemmelse for mineralnæringen. Motorferdsellovutvalgets lovforslag for mineralnæringen innebærer at kravet om momspliktig inntekt for fornyet tillatelse fjernes. Tidsbegrensningen for tillatelser til motorferdsel ved mineralundersøkelser utvides videre fra to til fire år. Motorferdsellovutvalgets lovforslag åpner også for at kommunen kan tillate motorferdsel på barmark utenfor traktorvei. Se NOU 2024: 10 punkt 20.4 for en nærmere beskrivelse av forslaget.

Departementet slutter seg i stor grad til de vurderingene som er gjort av Motorferdsellovutvalget. Undersøkelser kan foregå over mange år uten at undersøkelsesaktiviteten gir inntekter. Tidsbegrensningen på to år og inntektskravet som følger av motorferdselregelverket er derfor utfordrende for undersøkelsesnæringen. Videre vil det ofte være umulig å kun benytte traktorvei som ferdselsvei, siden mineralressurser er stedbundne. Lovendringer i motorferdselregelverket for mineralnæringen vil følges opp i forbindelse med arbeidet med ny motorferdsellov. Regjeringen har besluttet at endringene skal gjennomføres i inneværende stortingsperiode. Dersom det ikke blir lagt frem forslag til ny motorferdsellov i inneværende stortingsperiode, har regjeringen besluttet at endringene vil bli gjennomført i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag.

Dispensasjon fra plan- og bygningsloven

Departementet foreslår ikke å følge opp utvalgets forslag om å gi DMF hjemmel til å gi dispensasjon fra plan etter plan- og bygningsloven § 19-2 i forbindelse med at DMF gir undersøkelsestillatelse etter utvalgets lovforslag § 4-4. Departementet er enig med utvalget i at det vil være en fordel om flere tillatelser kan gis samlet, og at det vil kunne oppleves som en forenkling av tillatelsessystemet dersom tiltakshaver kun trenger å forholde seg til én myndighet. Departementet deler likevel synet til de høringsinstansene som har uttalt seg om at kunnskap om lokale forhold er spesielt viktig ved disse avgjørelsene. Departementet har også lagt vekt på at plan- og bygningsloven er en samordningslov med kommunen som myndighet, og at retten til å fatte vedtak etter loven i utgangspunktet ikke bør legges til den enkelte sektormyndighet. Dersom det skal gjøres unntak fra plan- og bygningslovens ansvarsfordeling og system bør det etter departementets vurdering være godt utredet at dette er nødvendig for å løse et reelt problem. Departementet mener at utvalgets utredning ikke i tilstrekkelig grad dokumenterer at det faktisk er et problem at kommunene ikke gir dispensasjon fra plan- og bygningsloven dersom tiltakshaver søker om det. Departementet vurderer også at det er usikkert om forslaget faktisk vil innebære en reell forenkling for tiltakshaver. Forslaget innebærer at tiltakshaver fremdeles må utarbeide en søknad om dispensasjon i tillegg til en søknad om undersøkelsestillatelse. Kommunen vil dessuten ha klagerett på et eventuelt dispensasjonsvedtak. En ordning hvor DMF kan gi dispensasjon fra plan til tiltak som kommunen ikke ønsker, kan derfor medføre lang saksbehandlingstid i form av klagebehandling. Som redegjort for, er departementet heller ikke enig i utvalgets forslag om å gi DMF myndighet til å gi tillatelse til motorferdsel. Dette innebærer at tiltakshaver uansett må forholde seg til kommunen som myndighet i undersøkelsesfasen.

På denne bakgrunn foreslår departementet at vedtaksmyndigheten etter plan og bygningsloven § 19-2 forblir hos kommunen.

KS skriver i sitt høringsinnspill at en alternativ vei kan være å ta inn i plan- og bygningsloven at kommunen skal ta særlig hensyn til innspill fra DMF i sin vurdering ved søknad om dispensasjon. Departementet synes dette er et godt innspill til en lovendring som bør utredes nærmere.

Departementet vurderer at det bør gis føringer for hva kommunen bør vektlegge i utøvelsen av sitt frie skjønn i forbindelse med dispensasjonsvedtak etter plan- og bygningsloven § 19-2. Dette innebærer at kommunen bør legge stor vekt på samfunnets behov for informasjon om landets mineralressurser ved utøvelsen av sitt frie skjønn etter plan- og bygningsloven § 19-2 i forbindelse med undersøkelsesfasen i mineralsaker.

9.4.5 Krav til innhold i søknad om undersøkelsestillatelse, saksbehandling mv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til krav om innhold i søknad om undersøkelsestillatelse i utvalgets lovforslag § 4-5 første ledd. Departementet vurderer at det er hensiktsmessig at lovens krav til søknadens innhold bør ha rom for noe skjønn, og slutter seg til utvalgets forslag om at nærmere krav kan gis i forskrift. Dette for å kunne ta hensyn til variasjoner ved ulike undersøkelser og lokasjoner. Det er ingen høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget. Som redegjort for i punkt 9.4.1 vurderer departementet at dokumentasjon på samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere også bør legges ved en søknad om undersøkelsestillatelse dersom det skal undersøkes i områder som er nevnt i § 3-1 andre ledd og § 4-1 første ledd tredje punktum.

Siden søknader om undersøkelsestillatelse vil være mer omfattende og arbeidskrevende for tiltakshaver enn etter gjeldende rett, vurderer departementet at det er behov for regler som ivaretar søkers interesser allerede på søknadstidspunktet. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å erstatte prioritetssystemet i mineralloven av 2009 med regler om reservasjon av områder. Utvalget skriver at de har vurdert om reservasjonsregelen innebærer en uhensiktsmessig beslaglegging av området mens søknaden behandles, og viser til at søknadsbehandlingen kan ta vesentlig lengre tid enn etter mineralloven av 2009. Departementet slutter seg ellers til utvalgets vurderinger av spørsmålet i NOU-en punkt 13.3.3.4, men vil presisere at departementets lovforslag innebærer at DMF ikke får overført myndighet til å gi motorferdselstillatelse eller dispensasjon fra arealplan, se punkt 9.4.4. Etter departementets vurdering vil dette legge til rette for at søknadsbehandlingen hos DMF vil ta kortere tid enn etter utvalgets forslag.

DMF mener at det er uklart om reservasjonen skal skje automatisk eller om det skal skje etter noen grad av saksbehandling. DMF mener det er hensiktsmessig med en gjennomgang av søknaden før reservasjon gjøres, blant annet med tanke på eventuelle feil i dokumentasjon eller forsendelsen. Departementet vurderer at regelen må forstås slik at reservasjon gjøres fra det tidspunktet søknaden er mottatt hos DMF, det vil si før søknaden er gjennomgått av DMF. Departementet har forståelse for DMFs argumentasjon, men mener hensynet til en enkel og forutsigbar regel må veie tyngst.

DMF skriver også at det synes uklart om vedtatt undersøkelsesområde i forslaget kan være noe annet enn omsøkt undersøkelsesområde, altså om området kan endre seg i løpet av saksbehandlingsprosessen. Departementet vurderer at undersøkelsesområdet må kunne justeres i løpet av saksbehandlingsprosessen, og mener at dette fremgår av utvalgets lovforslag. Dersom DMF vurderer at et undersøkelsesområde er uhensiktsmessig utformet, kan DMF avslå søknaden eller gi veiledning til søkeren slik at søknaden eventuelt kan justeres. At dette også gjelder foreløpig søknad som gir reservasjon, fremgår av utvalgets omtale i NOU-en punkt 13.3.3.5.2. Se også omtale i punkt 9.4.7 og merknad til § 4-3 femte ledd.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at søknaden skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring. Dette vil etter departementets vurdering bidra til å sørge for at søknaden er tilstrekkelig opplyst. Departementet forstår utvalgets forslag slik at dette også inkluderer undersøkelsesplanen, og foreslår at dette presiseres i lovbestemmelsen. Se lovforslaget § 4-5 tredje ledd.

Se lovforslaget § 4-5 og merknad til § 4-5.

9.4.6 Undersøkelsesplan

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets forslag til innholdet i undersøkelsesplanen. Departementet vurderer at forslaget setter krav om opplysninger som er nødvendig for at DMF skal kunne vurdere om undersøkelsestillatelse skal gis, og eventuelt på hvilke vilkår. De ulike kravene er nærmere omtalt i merknad til lovforslaget § 4-6. Som redegjort for i punkt 9.4.4, foreslår departementet at DMF ikke skal ha myndighet til å gi tillatelse til motorferdsel til mineralundersøkelser. Departementet vurderer derfor at det ikke er behov for at undersøkelsesplanen skal gi opplysninger om planlagt adkomst til og ferdsel i undersøkelsesområdet.

Flere høringsinstanser er positive til forslaget. Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver at forslaget fremmer en lovtekst som sett fra fylkeskommunen lenge har vært etterlyst, og støtter forslaget. Fylkeskommunen mener kravene til undersøkelsesplanen vil sikre at det er seriøse aktører, og ikke bare spekulanter, som søker rettigheter. Dette er også et poeng som fremheves av NGU, som skriver at aktivitetsplikten, regulert gjennom krav til undersøkelsesplan, er ett av de viktigste momentene i lovutkastet.

Det er også høringsinstanser som er negative til forslaget. Hustadlitt AS peker på at saksbehandlingen for å oppnå undersøkelsestillatelse er vesentlig mer omfattende enn i dagens lov, og skriver at kravene om undersøkelsesplan forvansker eksisterende prosess vesentlig, er tid- og kostnadskrevende og vil innebære et betydelig merarbeid for aktørene.

Heidelberg Materials Norway AS skriver at på grunn av deres langsiktige avtaler, vil deres undersøkelser av kalksteinforekomster skje ved behov og ikke etter systematiske undersøkelsesplaner. Videre skriver selskapet at det privatrettslige grunnlaget med eventuelle begrensninger er regulert i uttaksavtalen, og at de offentligrettslige begrensningene allerede er regulert i blant annet plan- og bygningsloven kapittel 20.

Departementet er enig med Hustadlitt AS i at kravene som stilles til undersøkelsesplanen vil innebære en mer omfattende saksbehandling på undersøkelsesstadiet enn det som følger av mineralloven av 2009. Departementet vurderer at dette i seg selv kan virke begrensende på undersøkelsesaktiviteten, noe som er negativt. Samtidig vurderer departementet at det er flere tungtveiende fordeler ved å stille krav om en undersøkelsesplan som veier opp for dette. Departementet vurderer at det er en svakhet ved mineralloven av 2009 at det er mulig å få undersøkelsesrett til et område uten noen krav til plan for hvordan undersøkelsene skal gjennomføres. Dette bidrar til at mindre seriøse aktører kan beslaglegge et område så lenge undersøkelsesretten varer, uten at det faktisk gjennomføres undersøkelser. Departementet vurderer også at det er en svakhet ved gjeldende rett at det ikke gjennomføres noen form for prøving av om området som det søkes undersøkelsesrett til, er egnet for mineralvirksomhet. Dette er for det første uheldig siden undersøkelsesarbeidet i seg selv kan komme i konflikt med andre interesser i området. For det andre er det uheldig at eventuell risiko ved videre mineralvirksomhet ikke blir synliggjort for den som ønsker å undersøke området. Dersom et område er uegnet for senere drift på grunn av for eksempel konflikt med kulturmiljøverdier eller hensynet til naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse, er det en fordel for tiltakshaver om dette avdekkes før tiltakshaver tar en eventuell beslutning om å investere i undersøkelser i området.

Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke er hensiktsmessig å pålegge tiltakshaver å utarbeide undersøkelsesplan i områder der tiltakshaver allerede har tillatelse til prøveuttak med tilhørende prøveuttaksplan. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om en unntaksbestemmelse.

Se lovforslaget § 4-6 og merknad til § 4-6.

9.4.7 Undersøkelsesområdet for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet vurderer at det er et stort behov for å revidere gjeldende retts regler om angivelse av undersøkelsesområder. Gjeldende retts regler som innebærer at området må angis med rettvinklede firkanter, fremstår som utdaterte og uhensiktsmessige. Reglene innebærer at undersøkelsestillatelsen vil kunne dekke områder tiltakshaver ikke har som hensikt å undersøke, og områder der det ikke er mulig eller lovlig å gjennomføre undersøkelser. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 13.3.3.5.1. Departementet vurderer at bestemmelsene om undersøkelsesområdet bør plasseres i lovens hjemmel om undersøkelsestillatelse.

Se lovforslaget § 4-3 femte ledd og merknad til § 4-3 femte ledd.

9.4.8 Varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 13.3.3.7, og foreslår at det innføres en varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i tråd med utvalgets forslag. Lovforslaget legger opp til at søknaden om undersøkelsestillatelse og undersøkelsesplanen skal sendes på høring, og aktørene som skal varsles etter forslaget vil derfor være kjent med at det planlegges undersøkelser i området. Se lovforslaget § 4-5 tredje ledd. Departementet vurderer likevel at varslings- og meldeplikten er nødvendig fordi det kan gå noe tid fra søknaden om undersøkelsestillatelse er på høring og frem til undersøkelsene faktisk starter opp.

Nome kommune skriver i sitt høringsinnspill at varslingsregelen også bør gjelde overfor kommunen. Departementet vurderer at det først og fremst er grunneiere og berørte bruksrettshavere i tillegg til DMF som har behov for informasjon om tidspunkt for oppstart av undersøkelsesarbeider. Som redegjort for i punkt 7.1.4 er departementet likevel enig i at også kommunen bør få informasjon om planlagt og pågående mineralaktivitet. Departementet har derfor foreslått å lovfeste tiltakshaverens plikt til å gi kommunen informasjon om mineralvirksomhet i lovforslaget § 2-3. I tillegg har kommunen rett til å få en søknad om undersøkelsestillatelse på høring etter lovforslaget § 4-5 tredje ledd. Departementet vurderer på denne bakgrunn at kommunens behov for informasjon er tilstrekkelig ivaretatt i lovforslaget, og foreslår ikke at varslingsregelen også skal gjelde for kommunen. Departementet vil likevel bemerke at tiltakshaver i en konkret sak kan ha plikt til å varsle kommunen om oppstart av mineralundersøkelser. Dette må vurderes konkret etter lovforslaget § 2-3.

Se lovforslaget § 4-7 og merknad til § 4-7.

9.4.9 Varighet av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet er enig i utvalgets forslag om å redusere varigheten av en undersøkelsestillatelse fra syv til tre år. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 13.3.3.8.1. Departementet vurderer at dette forslaget sett i sammenheng med kravene til undersøkelsesplanen i lovforslaget § 4-6, vil bidra til å forhindre at områder blir beslaglagt av mindre seriøse aktører.

Det er flere høringsinstanser som peker på at en varighet på tre år er for kort. Omya Hustadmarmor AS skriver blant annet at tatt i betraktning at en undersøkelse oftest inneholder elementene kartlegging, diamantboring (i flere steg), forekomst/mineral-definering og prosesseringsforsøk er tre år altfor kort tid. AMR skriver at en varighet på tre år er altfor kort, og at det skaper en helt uakseptabel risiko for selskapene. Hustadlitt AS anbefaler at det ses nærmere på en regel med lenger varighet, eventuelt sammen med aktivitetskrav til rettighetshaver i løpetiden.

Departementet har forståelse for at undersøkelser kan ta vesentlig lengre tid enn tre år, og at undersøkelsesforetak har behov for forutsigbarhet for sine rettigheter i undersøkelsesperioden. Departementet vurderer likevel at utvalgets forslag til § 4-9 andre ledd ivaretar de seriøse undersøkelsesforetakenes interesser, ved at DMF kan forlenge undersøkelsestillatelsen på nærmere vilkår. Departementet slutter seg til utvalgets forslag til vilkår for forlengelse. Vilkårene er nærmere redegjort for i NOU-en punkt 13.3.3.8.2 og i merknad til § 4-8. Adgangen til å forlenge undersøkelsestillatelsen er underlagt skjønn ved at det står i lovbestemmelsen at DMF «kan» forlenge tillatelsen. Departementet vil bemerke at dersom vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, så skal forlengelse normalt gis.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at en søknad om forlengelse må være kommet inn til DMF senest tre måneder før undersøkelsestillatelsen opphører. Departementet vurderer at det er hensiktsmessig med en frist som gir DMF mulighet til å behandle søknaden om forlengelse før undersøkelsestillatelsen utløper. Departementet slutter seg også til utvalgets forslag til § 4-9 tredje ledd andre punktum, likevel med noen mindre språklige justeringer. Departementet vurderer at undersøkelsestillatelsen må vare frem til søknaden om forlengelse er endelig avgjort. Dette er praktisk dersom DMF bruker lengre tid enn tre måneder på å behandle søknaden, eller dersom DMFs vedtak må klagebehandles. Det samme må gjelde for en søknad om utvinningsrett etter § 5-2 siden det er et vilkår for å kunne søke om utvinningsrett etter § 5-2, at søkeren har undersøkelsesrett. Utvalget skriver at «dersom der reises søksmål med påstand om at vedtaket er ugyldig, vil søknaden ikke være endelig avgjort, og undersøkelsestillatelsen vil gjelde», se NOU-en kapittel 24 merknad til § 4-9 tredje ledd. DMF argumenterer i sin høringsuttalelse for at bestemmelsen må innebære at ny undersøkelsesrett ikke kan tildeles før søknad om forlengelse eller utvinningsrett er endelig avgjort i forvaltningen. Departementet er enig i at dette er en praktisk avgrensning siden det ikke gjelder noen søksmålsfrist for denne type søksmål. Dersom et endelig avslag fra klageinstansen på søknad om forlengelse av undersøkelsesrett ikke innebærer at søknaden er endelig avgjort der det er tatt ut søksmål, kan søknaden heller ikke anses endelig avgjort i perioden mellom det endelige avslaget i forvaltningen og frem til søksmålet. En konsekvens av dette er at DMF eventuelt må tilbakekalle en gyldig tildelt undersøkelsestillatelse på grunn av et senere søksmål fra en tidligere rettighetshaver. Departementet vurderer at dette er en uhensiktsmessig regel, og foreslår at det presiseres i lovteksten at undersøkelsestillatelsen gjelder frem til en eventuell klage er avgjort i forvaltningen.

DMF skriver også i sin høringsuttalelse at utvalgets forslag til § 4-9 femte ledd er uklart formulert når det står at undersøkelsestillatelsen ikke kan «forlenges» mer enn til sammen 15 år, når det samtidig fremgår av NOU-en at hensikten er å regulere at undersøkelsestillatelsen maksimalt skal kunne vare 15 år. Departementet er enig i dette, og foreslår en presisering i lovteksten, se lovforslaget § 4-8 femte ledd.

Departementet slutter seg ikke til utvalgets forslag om at departementet skal kunne forlenge alle undersøkelsestillatelser uten forutgående søknad i ekstraordinære tilfeller. Departementet vurderer at en slik bestemmelsen kan være praktisk ved force majeure-situasjoner, men vurderer at forslaget ikke er godt nok utredet.

Se lovforslaget § 4-8 og merknad til § 4-8.

9.4.10 Pantsettelse og overdragelse av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at adgangen til å overdra en undersøkelsestillatelse i hovedsak videreføres. Departementet vurderer at denne adgangen er viktig for å stimulere til investering, lette finansiering av mineralvirksomhet og fremme nødvendige omorganiseringer i næringen.

Departementet foreslår ikke å følge opp utvalgets forslag om å gi regler om adgangen til å pantsette en undersøkelsestillatelse i mineralloven. Departementet savner en utredning av sammenhengen mellom utvalgets forslag og muligheten for pantsettelse av undersøkelsesrettigheter etter pantelovens regler om pantsettelse av driftstilbehør i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 3-4 andre ledd bokstav c. Også DMF skriver i sitt høringsinnspill at de savner en nærmere vurdering av det reelle behovet for en regel om pantsettelse av undersøkelsesrettigheter. Departementet utelukker ikke at det kan være behov for å gi egne regler om pant i mineralloven, men siden reglene i panteloven ikke er omtalt i NOU-en, vurderer departementet at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet.

Se lovforslaget § 4-9 og merknad til § 4-9.

9.4.11 Karanteneperiode etter opphør av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller og frigivelse av områder underlagt karantene

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 13.3.3.9.2 og foreslår å innføre en karanteneregel for områder der undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller opphører i tråd med utvalgets lovforslag § 4-11 første og andre ledd. Karanteneregelen innebærer at det i disse områdene ikke kan gis ny undersøkelsestillatelse før det er gått seks måneder fra det tidspunktet undersøkelsestillatelsen opphører. Undersøkelsestillatelsens varighet er regulert i § 4-8.

Det er flere høringsinstanser som støtter forslaget, blant andre DMF, Vestfold og Telemark fylkeskommune og LO. Det er også enkelte høringsinstanser som argumenterer for å beholde prioritetssystemet etter gjeldende rett. Hustadlitt AS skriver at deres vurdering er at prioritetssystemet fremstår mer oversiktlig og forutsigbart, samtidig som systemet gir muligheter for langsiktig planlegging og forberedelser ved at man kan sikre seg en rett på en lavere prioritet. Departementet vurderer at dagens prioritetssystem skaper flere utfordringer og bør endres. Departementet vurderer at det er særlig uheldig at systemet åpner for omgåelse ved at selskaper som er i ferd med å miste prioritet, kan samarbeide med andre selskaper som i realiteten er kontrollert av samme eier. Dessuten oppleves det som komplisert og uoversiktlig.

Et mindretall i utvalget har foreslått at lovbestemmelsen om karantene også skal inneholde et tredje ledd som innebærer at DMF kan beslutte at et område i karantene skal lyses ut særskilt før området frigis. Dette skal altså ikke være hovedregelen, men noe DMF kan beslutte for et konkret område. Departementet er enig med utvalgets mindretall i at det kan være gode grunner til å gå vekk fra en ensidig vekt på tidsprioritet i enkelte tilfeller. Tidsprioritet som grunnlag for tildeling av undersøkelsestillatelse, som også gir utvinningsrett til drivverdige forekomster, kan gi tilfeldige utslag. Dette kan resultere i at det ikke nødvendigvis er den best kvalifiserte søkeren som får rettigheter til området. Departementet vurderer at alle som er interessert, bør få anledning til å konkurrere på like vilkår i områder der det er grunn til å tro at det vil kunne være konkurranse om å få undersøkelsestillatelse. Dette kan for eksempel være i områder som inneholder mineraler som vurderes som kritiske eller strategisk viktige.

Se lovforslaget § 4-10 og merknad til § 4-10.

9.4.12 Forskrift om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet er enig i utvalgets forslag, og foreslår at det innføres en forskriftshjemmel om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i tråd med utvalgets forslag.

Se lovforslaget § 4-11 og merknad til § 4-11.

9.4.13 Undersøkelse etter og kartlegging av mineraler som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse

Departementet er enig med utvalget i å innføre en hjemmel om undersøkelser og kartlegging av mineraler som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU). Næringsrettede krav om blant annet internkontroll og tilsyn passer ikke like godt for NGU som er en offentlig aktør. Departementet vurderer også at det er praktisk og oversiktlig med en egen bestemmelse som gir en samlet regulering av NGUs mineralvirksomhet.

DMF skriver i sitt høringsinnspill at DMF bør inkluderes i bestemmelsen for å motta varsel om NGUs oppstart av kartlegging og tiltak. Dette vil gi DMF anledning til å kunne ta hensyn til dette i en eventuell søknadsbehandling etter mineralloven innenfor området. Departementet er enig i dette, og foreslår at DMF inntas som varslingsinstans i lovforslagets fjerde ledd.

Se lovforslaget § 4-12 og merknad til § 4-12.