11 Utvinningsrett til mineraler

11.1 Gjeldende rett

11.1.1 Grunneiers mineraler

Det følger av mineralloven av 2009 § 28 at den som vil utvinne forekomst av grunneiers mineraler, må inngå avtale med grunneieren. Dersom avtale ikke kommer i stand, kan det søkes om ekspropriasjon etter lovens § 37.

I tillegg til avtale med grunneier, eller ekspropriasjonsvedtak, må rettighetshaveren sørge for å få andre nødvendige tillatelser som kreves for den virksomheten som skal drives. Det vil for eksempel kunne være behov for driftskonsesjon etter mineralloven av 2009 § 43, tillatelse etter forurensningsloven og arealavklaring etter plan- og bygningsloven.

11.1.2 Statens mineraler

Etter mineralloven av 2009 § 29 tildeler Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) utvinningsrett til statens mineraler. Utvinningsrett tildeles etter søknad til den undersøkeren som har best prioritet, og det kan ikke tildeles flere utvinningsretter i samme område. Prioritetssystemet er nærmere omtalt i punkt 9.1.3. Etter § 29 første ledd andre punktum, skal utvinningsrett gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid. Hva som er statens mineraler, fremgår av mineralloven av 2009 § 7 første ledd. Statens mineraler omfatter også malm av mineralene som er listet opp i bestemmelsen, jf. bokstav a og b. Dette vil kunne omfatte vesentlige mengder utnyttbare forekomster av grunneiers mineraler som inngår i malmen.

Utvinningsrettens innhold for statens mineraler er regulert i mineralloven av 2009 § 32. Første ledd etablerer en rett for utvinner til å ta ut og nyttiggjøre seg alle forekomster av statens mineraler i utvinningsområdet. Forekomst av grunneiers mineraler kan tas ut «så langt det er nødvendig» for å ta ut forekomst av statens mineraler. Dette omfatter for eksempel gråberg som må fjernes for å komme til forekomsten av statens mineraler, men kan også omfatte andre mineraler som kan utnyttes. Hvorvidt den som har utvinningsrett til statens mineraler også kan «nyttiggjøre» seg forekomsten av grunneiers mineraler som er tatt ut i medhold av første ledd, beror på om denne «åpenbart» er drivverdig jf. § 32 andre ledd. Se nærmere om denne bestemmelsen i punkt 11.1.3 under. Se også NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 8.3.4.2 for en nærmere redegjørelse for problemstillingene rundt sammensatte forekomster.

Utvinningsrettens opphør reguleres i mineralloven av 2009 § 33. Utvinningsretten opphører dersom driftskonsesjon ikke er gitt innen ti år fra den dagen utvinningsretten ble gitt, uttaket ikke faller inn under lovens krav om driftskonsesjon og det er gått mer enn ti år fra den dagen utvinningsretten ble gitt uten at drift er satt i gang, forlenget frist etter lovens § 34 er utløpt eller ett år er gått siden driftskonsesjonen bortfalt. Det følger av § 33 andre ledd at utvinningsretten tidligst opphører 30 dager etter et eventuelt avslag på søknad om driftskonsesjon eller forlengelse av utvinningsrett.

Forlengelse av utvinningsrett gis av DMF for inntil ti år av gangen. Det går frem av mineralloven av 2009 § 34 at forlengelse av fristen normalt bør gis dersom forekomsten må anses å være en rimelig reserve for søkerens drift.

11.1.3 Nærmere om sammensatte forekomster

Det kan oppstå en rekke rettslige og praktiske problemstillinger knyttet til skillet mellom statens mineraler og grunneiers mineraler i mineralloven av 2009. Dette gjelder spesielt der disse opptrer i sammensatte forekomster i grunnen.

Der en drivverdig forekomst består av enten grunneiers mineraler eller statens mineraler er rettstilstanden klar. Tiltakshaveren vil enten få utvinningsrett til statens mineraler etter vedtak av DMF, jf. § 29, eller utvinningsrett til grunneiers mineraler etter avtale med grunneier, jf. § 28. Foruten mineralene listet opp i § 7 a til c, omfatter begrepet «statens mineraler» også «malm» av statens mineraler som definert i § 7 bokstav a og b. I HR-2024-550-A (Engebødommen) ble det avklart at begrepet «malmer» av statens mineraler i mineralloven § 7 første ledd bokstav a og b omfatter bergarter med ett eller flere av statens mineraler i økonomisk drivverdige mengder. Der et grunneiermineral inngår i en slik bergart, vil hele forekomsten av bergarten omfattes av begrepet statens mineraler, siden grensene for statens rett skal trekkes på bergartsnivå. Dette betyr at en som har utvinningsrett til statens mineraler ikke behøver å inngå avtale med grunneier for å ta ut en drivverdig forekomst av en bergart som består av både statens og grunneiers mineraler, der innholdet av statens mineraler i seg selv er drivverdig. Et mineral som i utgangspunktet er grunneiers mineral defineres altså som statens mineral etter mineralloven av 2009 § 7, der den inngår i malmen av statens mineral i en sammensatt bergart som består av drivverdige mengder av statens mineraler. Høyesterett tok ikke eksplisitt stilling til hva som vil være løsningen dersom malmen bare er drivverdig når statens og grunneiers mineraler blir vurdert samlet.

Dersom drivverdige forekomster av statens mineraler og grunneiers mineraler finnes i samme område, men ligger separat på en slik måte at de kan utvinnes hver for seg, er rettstilstanden også klar. I disse tilfellene krever utvinningsrett til grunneiers mineraler avtale med grunneier etter § 28, mens utvinningsrett til statens mineraler tildeles av DMF etter § 29. Praktiske problemer kan imidlertid oppstå på driftsstadiet dersom det er to ulike tiltakshavere som har utvinningsrett til henholdsvis statens mineraler og grunneiers mineraler. Det kan være behov for å koordinere utvinningen, eventuelt at én mineralforekomst blir tatt ut først. Det kan også være kostnadsbesparende for tiltakshavere å drive ut mineralene i begge kategoriene samtidig. Slike praktiske utfordringer løses i dag gjennom privatrettslige avtale mellom tiltakshaverne.

Statens og grunneiers mineraler kan være sammenblandet på en måte som gjør at de først kan skilles fra hverandre ved en prosess etter at de er tatt ut, uten at grunneiers mineral inngår i en malm av statens mineral. Det kan for eksempel være nødvendig å ta ut bergmasse med mineralforekomster som defineres som grunneiers mineral for i det hele tatt å komme til en malm av statens mineraler. Da oppstår det spørsmål om hvem som har rett til å utnytte forekomsten av grunneiers mineral, og om fordelingen av verdiene av de ulike mineralene.

Denne situasjonen reguleres i mineralloven av 2009 § 32. Denne bestemmelsen er den eneste regelen i mineralloven av 2009 som regulerer spørsmålet om sammenblandede mineralforekomster. Det følger av bestemmelsens første ledd at den som har utvinningsrett til statens mineraler, også kan ta ut en forekomst av grunneiers mineraler som er «nødvendig» for å ta ut en forekomst av statens mineraler. Det vil si uten at det kreves avtale med grunneieren etter § 28. Paragraf 32 omhandler bergmasser som tas ut sammen med malmen, og ikke det som skilles ut av malmen. Utvalget vurderer lovens formulering slik at disse mineralene ikke skal telle med i vurderingen av om forekomsten av statens mineraler er drivverdig, se også NOU-en punkt 8.3.4.2. Departementet er enig i dette.

Dersom det i tillegg finnes en drivverdig forekomst av grunneiers mineraler som det ikke er «nødvendig» å utvinne i tilknytning til statens mineraler, vil disse ikke kunne utvinnes av den som har utvinningsrett til statens mineraler i medhold av § 32. Utvinneren må i så fall ha en avtale med grunneieren, jf. § 28. Hva som er «nødvendig» avhenger av hvordan forekomsten av statens mineraler må gripes an for å kunne utvinnes på en kostnadseffektiv måte. Dersom forekomsten av statens mineraler kan drives ut uten å ta med grunneiers mineraler, er dette vilkåret for å ta med grunneiers mineraler ikke oppfylt. Det kan nok i praksis oppstå betydelig tvil om hva som er «nødvendig» ut fra en teknisk og økonomisk vurdering. Mineralloven av 2009 gir ikke noen anvisning på hvem som skal ta stilling til dette. Utvalget antar at DMF må vurdere dette når de skal godkjenne driftsplanen, og at spørsmålet vil kunne prøves av domstolene ved en tvist, se NOU-en punkt 8.3.4.2.

Av § 32 andre ledd første punktum følger det at den som har utvinningsrett til statens mineraler i utgangspunktet også kan «nyttiggjøre» seg forekomsten av grunneiers mineraler som tas ut i medhold av første ledd. Dette gjelder likevel ikke dersom DMF før driften settes i gang finner at «mineralforekomstene åpenbart kan utnyttes selvstendig» jf. § 32 andre ledd andre punktum. Dersom forekomstene av grunneiers mineraler åpenbart kan utnyttes selvstendig, har grunneieren eller den som utleder sin rett fra vedkommende rett til enten å overta mineralforekomstene mot å betale utvinneren av forekomst av statens mineraler et vederlag, eller å overlate utnyttelsen til utvinneren av forekomst av statens mineraler mot at denne betaler et vederlag. Tvist om vederlagets størrelse avgjøres ved skjønn etter mineralloven av 2009 § 57. I praksis kan det være krevende å fastsette verdien av en mineralforekomst, blant annet fordi den vil variere over tid. Se nærmere om denne problemstillingen i NOU-en punkt 8.4.3.

Hva som ligger i kriteriet i § 32 andre ledd om at det må være «åpenbart» at mineralforekomstene av grunneiers mineraler kan utnyttes selvstendig er ikke nærmere redegjort for i lovens forarbeider. Rent språklig er det nærliggende å tolke vilkåret dit hen at det ikke kan foreligge noen tvil om at mineralene kan utnyttes selvstendig, og at det kreves mer enn en sannsynlighetsovervekt. Det er «mineralforekomstene» som må kunne utnyttes selvstendig, ikke kun massene som rettighetshaveren til statens mineraler tar ut og nyttiggjør seg. Det er ingen definisjon i loven av hva som er en «mineralforekomst», og det er uavklart om det er forekomsten på den eller de eiendommene som rettighetshaveren til statens mineraler har rettigheter til, som skal regnes med, eller om også de deler av forekomsten som ligger på andre eiendommer skal regnes med.

En annen praktisk problemstilling som kan oppstå er at en forekomst av statens mineraler og grunneiers mineraler samlet ville vært drivverdig, men ikke hver for seg. Denne situasjonen er ikke eksplisitt regulert i mineralloven av 2009.

Se også kapittel 5 og NOU-en punkt 8.3.4.2 for en nærmere omtale av problemstillingene rundt sammenblandede forekomster av henholdsvis statens og grunneiers mineraler.

11.2 Utvalgets forslag

11.2.1 Utvinningsrett til byggeråstoff, naturstein mv.

Utvalget foreslår at reglene i mineralloven av 2009 § 28 videreføres for de av grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller i utvalgets lovforslag § 5-1. Dette innebærer at utvinningsrett til byggeråstoff og naturstein mv. krever avtale med grunneier. Dersom avtale ikke kommer i stand, kan det søkes om ekspropriasjon etter utvalgets lovforslag § 9-1.

Utvalget foreslår at utvinner skal bli eier av mineralene når de er tatt ut fra forekomsten.

Se NOU-en punkt 8.4.5 og kapittel 24 merknad til § 5-1 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

11.2.2 Utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår at det gis en felles bestemmelse om utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i utvalgets lovforslag § 5-2. Bestemmelsen må sees i sammenheng med utvalgets forslag om å innføre en felles undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, se punkt 9.2.3.

Utvalget foreslår at den som har undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, skal kunne søke DMF om utvinningsrett til forekomst av disse mineralene. Dersom forekomsten inneholder industrimineraler eller lette metaller krever en utvinningsrett også avtale med grunneier i tillegg til tillatelsen fra DMF, se utvalgets lovforslag § 5-2 tredje ledd. Søkeren skal ha krav på utvinningsrett dersom det sannsynliggjøres at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig innen rimelig tid. Tilsvarende bestemmelse finnes for utvinningsrett til statens mineraler i mineralloven av 2009 § 29, se punkt 11.1.2. Etter utvalgets lovforslag er det den samlede forekomsten av de mineralkategoriene som faller inn under bestemmelsen, som skal vurderes under ett.

Der det ikke finnes forekomster av noen mineralkategori som er drivverdige alene, men der de samlet sett er drivverdige, foreslår utvalget at DMF kan gi utvinningsrett til hele forekomsten uten avtale med grunneier for den delen av forekomsten som er grunneiers mineraler. Dette forutsetter likevel at hensynet til god ressursforvaltning tilsier det. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-2 for en nærmere omtale av bestemmelsen og kravet til god ressursforvaltning. I slike tilfeller vil ikke grunneieren kunne utvinne forekomsten av sine mineraler lønnsomt hverken i egen regi eller ved avtale med andre. Utvalget foreslår likevel at grunneieren har rett til vederlag etter lovforslaget § 10-4.

Utvalget har delt seg i vurderingen av hvordan paragrafens tredje ledd bør se ut. Forskjellen her henger sammen med flertallets og mindretallets forslag til regulering av undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i utvalgets lovforslag § 4-3. Flertallets forslag til § 4-3 forutsetter grunneiers samtykke for at det skal kunne gis undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Flertallets forslag til § 4-4 andre ledd innebærer at undersøkelse etter utvalgets lovforslag § 4-3 gir eksklusiv rett til å inngå avtale om utvinningsrett med grunneieren for industrimineraler og lette metaller så lenge undersøkelsestillatelsen står ved lag. Mindretallets forslag til § 4-3 forutsetter ikke grunneiers samtykke til undersøkelsestillatelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller.

Både utvalgets flertall og utvalgets mindretall foreslår at utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller krever avtale med grunneier. Dersom avtale ikke oppnås, kan undersøker søke om ekspropriasjon etter utvalgets lovforslag § 9-1. Utvalgets mindretall foreslår i tillegg at dersom de alminnelige vilkårene for ekspropriasjon er oppfylt, skal undersøker ha rett til å foreta ekspropriasjon med mindre det vil virke sterkt urimelig for grunneier. Dette er foreslått for å beskytte en undersøker som har brukt mye ressurser på å undersøke en forekomst av grunneiers mineraler, se NOU-en punkt 8.4.5 og kapittel 24 merknad til § 5-2. Utvalget skriver at unntaket fra retten til ekspropriasjon etter bestemmelsen er en sikkerhetsventil som kan benyttes i spesielle tilfeller, for eksempel der det ikke har vært spesielt krevende å undersøke grunneiers mineraler og rettighetshaveren har mest interesse for eller kompetanse til utvinning av statens mineraler i området, mens grunneieren har gode grunner til enten å ønske å utvinne grunneiers mineraler selv, eller å velge å inngå avtale med noen andre, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-2.

11.2.3 Innholdet i utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget foreslår en ny lovbestemmelse som angir innholdet i utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i utvalgets lovforslag § 5-3.

Mineralloven av 2009 § 32 første ledd er delvis videreført i utvalgets forslag til første ledd. Utvalget foreslår at den som har utvinningsrett til statens mineraler, kan ta ut og nyttiggjøre seg alle forekomster av statens mineraler i utvinningsområdet. Den som har utvinningsrett til en forekomst av statens mineraler, kan også ta ut og nyttiggjøre seg ikke-drivverdige forekomster av grunneiers mineraler så langt det er nødvendig for å ta ut forekomsten av statens mineraler. Avgrensningen til ikke-drivverdige forekomster av grunneiers mineraler gir en strammere avgrensning av innholdet i utvinningsretten til statens mineraler enn mineralloven av 2009 gjør, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-3 og punkt 11.1.3.

Andre ledd angir innholdet i utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller. Den som har utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller, kan ta ut og nyttiggjøre seg alle slike mineraler i utvinningsområdet. I tillegg kan den som har utvinningsrett til disse mineralene ta ut og nyttiggjøre seg ikke-drivverdige forekomster av statens mineraler så langt det er nødvendig for å ta ut grunneiers mineraler. Utvalget skriver at tiltakshaverens vederlag til grunneier blir grunneiervederlaget som gjelder for statens mineraler. Utvalget skriver videre at der det er drivverdige forekomster av både statens mineraler og industrimineraler eller lette metaller, skal grunneieren ha vederlag for det som utvinnes av begge kategoriene. Utvalget mener at grunneieren må få vederlag etter avtale for det som sannsynligvis er drivverdig av grunneiers mineraler. Se NOU-en punkt 8.4.6.

Eiendomsretten til mineralene etter begge ledd går over til utvinner når de er tatt ut fra forekomsten.

I tredje ledd foreslås det at den som har utvinningsrett, også har rett til å drive undersøkelser i utvinningsområdet. Utvalget skriver at dette normalt vil være nødvendig for å lokalisere forekomsten nærmere som grunnlag for videre drift. Reglene for undersøkelse, undersøkelsesplan og rapportering fra undersøkelser gjelder etter utvalgets forslag også ved undersøkelser som skjer på grunnlag av utvinningsrett.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-3 for en nærmere omtale av utvalgets forslag.

11.2.4 Utvinningsrett til mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak

Utvalget foreslår en ny bestemmelse som regulerer utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak i utvalgets lovforslag § 5-4.

I første ledd foreslår utvalget at utvinning fra disse mineralene krever utvinningsrett fra DMF, men likevel slik at tildeling av utvinningsrett ikke forutsetter undersøkelsestillatelse i området. De etterlatte massene må imidlertid være drivverdige. Utvalget foreslår at utvinningsrett ikke skal gis dersom andre enn søker har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett eller driftskonsesjon i området. Det vil si at dersom det er noen andre enn den tidligere utvinneren som søker om utvinningsrett, og massene fremdeles etter vanlige regler tilhører denne, så må det også inngås avtale med den tidligere utvinneren, eller så må utvinningsretten eksproprieres.

Utvalget foreslår at reglene om at utvinningsretten også gir rett til undersøkelser i utvalgets lovforslag § 5-3 tredje ledd også skal gjelde for utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-4 for en nærmere omtale av utvalgets forslag.

11.2.5 Samordnet utvinning

Utvalget foreslår en generell bestemmelse om samordnet utvinning i utvalgets lovforslag § 5-5. Bestemmelsen gjelder i tilfeller der det er ulike rettighetshavere til ulike deler av en mineralforekomst, enten fordi den inneholder ulike mineralkategorier, eller fordi den strekker seg over ulike rettighetsområder.

Forslaget innebærer at DMF kan gi rettighetshaverne pålegg om å legge frem forslag til plan for samordnet utvinning. Kriteriet er at hensynet til god ressursforvaltning, kostnader eller naturmiljøet tilsier at det klart er rasjonelt å samordne utvinningen av forekomstene. Om planen blir godkjent vil partene ha plikt til å drive uttaket i samsvar med planen, og de må derfor komme frem til en avtale om hvordan driften skal foregå og om fordeling av kostnader og produksjonsresultat.

Se NOU-en punkt 8.4.5 og kapittel 24 merknad til § 5-5 for en nærmere omtale av utvalgets forslag.

11.2.6 Området for utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Området for utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller er angitt i utvalgets lovforslag § 5-6. Utvalget foreslår at området for utvinningsrett etter §§ 5-2 og 5-4 skal gis for nærmere angitte geografiske områder. Området må være avgrenset på en hensiktsmessig måte og ha en hensiktsmessig størrelse og utforming.

Utvalget foreslår en hjemmel for departementet til å gi forskrift om utvinningsområdet i utvalgets lovforslag § 5-6 andre ledd. Denne bestemmelsen viderefører mineralloven av 2009 § 31, men utvider virkeområdet til også å gjelde industrimineraler og lette metaller, i tillegg til statens mineraler. Utvalget skriver at de ser for seg at det bør være mulig å utforme utvinningsområdet på frihånd tilpasset mineralforekomsten, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-6.

11.2.7 Opphør av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Opphør av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller er regulert i utvalgets lovforslag § 5-7. Bestemmelsen er en videreføring av mineralloven av 2009 § 33, men er utvidet til å gjelde industrimineraler og lette metaller i tillegg til statens mineraler. Utvalget foreslår å videreføre ti år som frist for å søke driftskonsesjon der dette kreves, eller for å starte drift i tilfeller der det ikke kreves driftskonsesjon.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-7 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

11.2.8 Forlengelse av utvinningsrett

Forlengelse av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller er regulert i utvalgets lovforslag § 5-8. Bestemmelsen er en videreføring av mineralloven av 2009 § 34, men er utvidet til å gjelde industrimineraler og lette metaller i tillegg til statens mineraler.

Forslaget innebærer at DMF kan forlenge en utvinningsrett med ti år av gangen. Utvalget skriver at hensynet til videre drift normalt skal gi grunnlag for forlengelse, og at hensynet til å sikre langsiktig drift må veie svært tungt. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-8 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

11.2.9 Pantsettelse og overdragelse av utvinningsrett til mineraler

Utvalget foreslår å videreføre regelen i mineralloven av 2009 § 35 om overdragelse av utvinningsrett til statens mineraler i utvalgets lovforslag § 5-9, men det presiseres også at utvinningsrett kan pantsettes.

Overdragelse av utvinningsrett både til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller krever godkjenning av DMF.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-9 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

11.2.10 Tinglysning

Utvalget foreslår å videreføre mineralloven av 2009 § 36 om tinglysning av utvinningsrett i utvalgets lovforslag § 5-10. For rettigheter til grunneiers mineraler som hviler på avtale med grunneier, skjer tinglysning på grunneiendommens grunnboksblad. For undersøkelsestillatelse og utvinningsrett til statens mineraler skriver utvalget at det må opprettes en ny registerenhet.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-10 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

11.3 Høringsinstansenes syn

Nome kommune støtter utvalgets forslag til § 5-5 om samordnet utvinning.

Norsk Arbeidsmandsforbund støtter flertallets tekstforslag til § 5-2, da de mener det må være en selvfølge at de alminnelige vilkårene for ekspropriasjon må være oppfylt inklusiv grunneiers rettigheter.

Norsk Bergindustri (NBI) viser til forslaget § 5-3 og skriver at forslaget er et betydelig inngrep i utvinningsrettens innhold. NBI skriver at den foreslåtte bestemmelsen fremstår som ufullstendig, konfliktskapende og lite forutsigbar. Endringsforslaget virker i hovedsak begrunnet i å sikre at grunneier får erstatning for drivverdige forekomster av grunneiers mineraler i utvinningsområdet.

Hustadlitt AS viser til utvalgets forslag til § 5-5 om samordning av drift og at rettighetshavere skal kunne gis pålegg om utarbeidelse av en plan for samordnet utvinning. Det vises til systemet etter havbunnsmineralloven. Selskapet skriver at denne loven skiller seg vesentlig fra mineralloven da den norske stat har eksklusiv rett både til mineralforvaltning og ressursforvaltning i det området hvor havbunnsmineralloven kommer til anvendelse. Tilsvarende situasjon gjør seg ikke gjeldende for mineraler på fastlandet. Bestemmelsen lar seg derfor ikke overføre og er heller ikke formålstjenlig, skriver selskapet. Videre antar selskapet at DMF vil søke å sikre at en aktuell undersøkelsesrett dekker hele det området hvor den aktuelle ressursen antas å befinne seg, og derfor er situasjonen mindre treffende. Med henvisning til utvalgets begrunnelse skriver selskapet at det i realitet er hensynet til å redusere naturinngrep som er det avgjørende hensynet bak bestemmelsen. Selskapet skriver at dette bør håndteres i forbindelse med søknad om driftskonsesjon. Uansett kan også aktørenes drift være så forskjellige at en samordning av selve driften ikke vil være hensiktsmessig eller egnet til å redusere naturinngrep. Selskapet peker også på at samordningsplikten har en side til konkurranseretten som tilsynelatende ikke er vurdert av utvalget.

Riksantikvaren foreslår å sette inn «kulturmiljø» i utvalgets lovforslag § 5-5, eventuelt at naturmiljøet byttes ut med miljø.

Heidelberg Materials Norway AS skriver at de finner det lite industrivennlig og tungvint at et alminnelig privatrettslig erverv (en uttaksavtale med grunneier) skal måtte gå gjennom en totrinnsprosess ved en tildeling av en undersøkelsesrett etter lovforslaget § 4-3, samt en såkalt utvinningsrett etter lovforslaget § 5-2. Selskapet skriver at de har et langsiktig perspektiv på nødvendig ressurser, og skriver at de ber ut ifra dette at lovforslaget justeres slik at allerede etablerte uttaksrettigheter for industrimineraler som ikke er i drift, sikres mot krav om undersøkelsestillatelse og ny etablering av utvinningsrett.

Nordic Mining ASA (NM) skriver at det foreslås et betydelig innhugg i utvinningsrettens innhold i utvalgets forslag til § 5-3. For det første mener NM at utvinner ikke vil ha ubetinget rett til å ta ut forekomst av grunneiers mineraler selv om dette er nødvendig for å komme til forekomsten av statens mineraler. For det andre viderefører heller ikke forslaget reglene om utnyttelse av forekomster av grunneiers mineraler som nødvendigvis må forseres. NM skriver at endringsforslaget virker i hovedsak begrunnet i å sikre at grunneier får erstatning for drivverdige forekomster av grunneiers mineraler i utvinningsområdet.

Treschow-Fritzøe AS / Fritzøe Skoger AS viser til § 5-2 fjerde ledd som regulerer situasjonen der hverken statens eller grunneiers mineraler er drivverdige hver for seg, men er drivverdige til sammen. Bestemmelsen slik den er formet er etter deres vurdering meget uheldig og river på mange måter fundamentet under mye av det positive lovforslaget legger opp til. Det inviterer til omfattende konflikter med grunneiersiden, og kan stride med § 1-6 som foreslår prinsippet om grunneiers eiendomsrett til egne mineraler, samt § 10-3. Videre skriver selskapet at de mener det må gjøres klart at verdiene av de ulike mineralers relative drivverdighet må baseres på en netto verdi og ikke på en vurdering av de enkelte mineralers brutto omsetningsverdi. Det er kun resultatet, dvs. netto verdi, som korresponderer med begrepet drivverdighet og som gir sammenheng i loven.

Finnmarkseiendommen (FeFo) viser til § 5-1 som slår fast at utvinner blir eier av mineralene når de er tatt ut av forekomsten. FeFo skriver at denne bestemmelsen ikke nødvendigvis passer med en del av de avtalene FeFo inngår, og viser til at mange av deres massetak ikke har løpende avtaler, men de blir åpnet ved konkrete behov.

Norges skogeierforbund viser til utvalgets lovforslag § 5-2 og stiller seg spørrende til hvordan loven skal svare ut utvinningsretten til mineraler i de tilfeller der både statens mineraler og grunneiers mineraler er drivverdige på selvstendig basis.

Statskog SF (Statskog) skriver at de støtter mindretallets forslag til § 5-2 tredje ledd, og mener dette er en god «sikkerhetsventil» i dette lovverket. Videre skriver Statskog at bestemmelsens fjerde ledd har regler om grunneiers mineral som ikke er drivverdig isolert sett og skriver at det her må tilføyes «på søknadstidspunktet». Til utvalgets forslag til § 5-3 skriver Statskog at hva som er «ikke-drivverdige», kan endres over tid, og skriver at bestemmelsen bør ta høyde for dette.

Norskog viser til utvalgets lovforslag § 5-5 om samordnet utvinning og skriver at de anser dette som en positiv lovendring, men med det forbehold at det klargjøres hva som er grunneiers utvinningsrett til mineraler som ikke er et biprodukt, men som har en isolert verdi. Norskog skriver at utvalgets lovforslag § 5-2 fjerde ledd er problematisk i forholdet til grunneiers selvstendige rett til å inngå avtaler med den den ønsker. I tillegg setter det de vanskelige spørsmålene omkring faktisk og relativ verdi på spissen. Norskog viser også til at utvalget foreslår å endre kravet om at forekomsten åpenbart må være drivverdig i mineralloven av 2009 § 32 andre ledd til at det er sannsynlig at forekomsten kan utvinnes separat. Norskog skriver at dette er en forbedring, men kunne med fordel vært trukket enda lenger slik at det er verdien av mineralet alene som vurderes.

Norskog viser videre til forslaget til ny § 5-3 hvor situasjonen der en forekomst er drivverdig og en annen ikke reguleres, og skriver at det nye forslaget fortsatt ikke er helt symmetrisk med tanke på lik ekspropriasjonsadgang, men at grunneier er gitt anledning til å ta ut statens mineral så langt det er nødvendig, er en positiv lovendring. Norskog stiller spørsmål ved hva som ligger i «så langt det er nødvendig» etter lovens ordlyd i § 5-3. Norskog skriver at de forstår forslaget til ny minerallov dit hen at det er slik at dersom begge forekomstene isolert er drivverdige kan ikke den med utvinningsrett til en forekomst av statens mineraler ta med seg drivverdige forekomster av grunneiers mineraler. Norskog skriver at når det først skal lages et forslag til en ny minerallov, ville det etter deres syn vært naturlig å gå nærmere inn i denne problemstillingen for å få på plass et lovverk som er tydeligere rundt dette.

Norges Bondelag (Bondelaget) skriver at de mener at § 5-1 siste punktum bør lyde «Utvinner blir eier av mineralene når de er tatt ut fra forekomsten, med mindre et senere tidspunkt er avtalt». Bondelaget skriver at de mener at det bør være mulig med avvikende avtalebestemmelser rundt eierskapet til byggeråstoff og naturstein mv., jf. også prinsippet i § 1-4. Bondelaget støtter imidlertid prinsippet om at det ikke skal være mulig å erverve mineralene uten å samtidig ta dem ut, noe som synes å være utvalgets begrunnelse for regelen. Dette hensynet er ivaretatt også med det tillegget Bondelaget foreslår. Til § 5-2 fjerde ledd skriver Bondelaget at ved en blandet forekomst kan det være grunneiers mineraler som utgjør den vesentlige økonomiske interessen, men likevel slik at statens mineraler kan bikke forekomsten over fra å være marginalt ikke-drivverdig til å bli drivverdig. Bondelaget skriver at de mener at dette representerer et utslag av bergregalet som det ikke synes å være noen grunn til å opprettholde i dag. Det blir feil å begrense vederlaget for grunneiers mineraler til en billighetssats. Bondelaget mener at ovennevnte eksempel bør likestilles med samordnet utvinning av særskilt drivbare forekomster, jf. utvalgets lovforslag § 5-5.

11.4 Departementets vurdering

11.4.1 Utvinningsrett til byggeråstoff, naturstein mv.

Utvalget har foreslått å videreføre gjeldende rett for de av grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller. Departementet er i likhet med utvalget av den oppfatning at gjeldende retts regler om utvinningsrett til disse mineralene fungerer godt. Departementet foreslår derfor at det innføres en hjemmel om utvinningsrett til de av grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler og lette metaller i tråd med utvalgets forslag.

Utvalget foreslår at eierskapet til mineralene går over til utvinner når mineralene er «tatt ut fra forekomsten». Både FeFo og Bondelaget skriver i sine høringsinnspill at det bør være mulig å inngå avtalebestemmelser som fraviker dette utgangspunktet. Departementet er enig i dette og foreslår at det presiseres i lovbestemmelsen at den er deklaratorisk.

Se lovforslaget § 5-1.

11.4.2 Utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Utvalget har foreslått at DMF gis hjemmel til å tildele en felles utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Departementet vurderer at dette vil bidra til å redusere rettighetskonflikter, og er i utgangspunktet enig i forslaget som også vurderes som en naturlig konsekvens av forslaget om å innføre en felles undersøkelsestillatelse for de samme mineralene, se punkt 9.4.3.

Utvalget foreslår å videreføre kravet om drivverdighet som vilkår for å få utvinningsrett. Utvalget skriver likevel at det er «den samlede forekomsten av de mineralkategoriene som faller inn under bestemmelsen, som skal vurderes under ett». Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-2. Departementet forstår dette slik at man kan legge sammen verdien av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i forekomsten ved vurderingen av om forekomsten er drivverdig. Utvalget skriver likevel at situasjonen kan være at det finnes en drivverdig forekomst bare av statens mineraler eller bare av et industrimineral eller lette metaller, eller at det finnes drivverdige forekomster både av statens mineraler og av de grunneiers mineraler som er omfattet, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 5-2. Dette synes å forutsette at man vurderer de ulike kategoriene hver for seg. Departementet vurderer at det er uklart om utvalget mener at man kan få en utvinningsrett kun til de mineralkategoriene som er drivverdige, eller om utvinningsretten skal omfatte alle mineralkategoriene uavhengig av om de er drivverdige hver for seg, så lenge de er drivverdige dersom man legger de sammen. Departementet vurderer at det er upraktisk om utvinningsretten også skal omfatte ikke drivverdige forekomster. Både etter lovforslaget og etter mineralloven av 2009 er det en forutsetning for å få utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller at man har avtale med grunneier. Dersom utvinningsretten skal forstås slik at den også omfatter ikke drivverdige forekomster, innføres i praksis et krav om at utvinneren må inngå avtale med grunneieren for forekomster som ikke er drivverdige, og som utvinneren ikke har til hensikt å utvinne. Departementet vurderer at dette er lite hensiktsmessig.

Departementet foreslår derfor at det presiseres i lovforslaget at utvinningsretten omfatter de drivverdige forekomstene. Situasjonene der det finnes en drivverdig forekomst av en mineralkategori og en ikke-drivverdig forekomst av en annen mineralkategori er regulert i lovforslaget § 5-3.

Siden det kan være vanskelig å fastsette verdien av mineraler og verdien vil variere over tid, foreslår departementet at tidspunktet for drivverdighetsvurderingen reguleres i lovteksten. Departementet vurderer at det er tidspunktet DMF avgjør en søknad om utvinningsrett som må være avgjørende. Sannsynligvis vil verdien av mineralene være tilnærmet lik på søknadstidspunktet og på tidspunktet søknaden blir avgjort, og departementet antar at DMF som oftest kan legge søkerens dokumentasjon på søknadstidspunktet til grunn. Dette vil også være mest forutsigbart for søkeren. Dersom det skjer store endringer i mineralenes verdi i tiden mellom søknadstidspunktet og avgjørelsestidspunktet, så bør DMF ha anledning til å legge den nye informasjonen til grunn for verdivurderingen. Dette vil være særlig praktisk dersom det går lang tid fra søknadstidspunktet til DMF avgjør søknaden, og det i mellomtiden har skjedd store endringer i mineralenes markedspris.

Utvalget er delt i vurderingen av hvordan bestemmelsens tredje ledd bør formuleres. Dette må sees i sammenheng med utvalgets dissens knyttet til spørsmålet om hvorvidt undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller skal kreve avtale med grunneier, se punkt 9.2.3. Som redegjort for i punkt 9.4.3 foreslår departementet at mindretallets forslag følges. Dette innebærer at det ikke er krav om avtale med grunneier for å få undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. For å gi den som har investert i undersøkelser av disse mineralene sikkerhet for investeringene sine, vurderer departementet at undersøkeren bør få en fortrinnsrett til ekspropriasjon av utvinningsrett, dersom avtale ikke kommer i stand med grunneieren. Dette er i tråd med mindretallets forslag til § 5-3 tredje ledd, og departementet slutter seg i all hovedsak til utvalgets mindretalls vurderinger av dette spørsmålet, se NOU-en punkt 8.4.5 og 8.4.4.2.

Fjerde ledd i utvalgets lovforslag § 5-2 regulerer tilfeller der det foreligger forekomster av statens mineraler og grunneiers mineraler i undersøkelsesområdet som ikke er drivverdige hver for seg, men som er drivverdige samlet. Utvalget foreslår at DMF kan gi undersøkeren utvinningsrett til den samlede forekomsten uten at det foreligger avtale med grunneieren, når hensynet til god ressursforvaltning tilsier det. Mineralloven av 2009 regulerer ikke disse tilfellene.

Bondelaget skriver i sin høringsuttalelse at disse tilfellene bør likestilles med samordnet utvinning av særskilt drivbare forekomster etter utvalgets lovforslag § 5-5. Departementet er ikke enig i dette. Denne bestemmelsen forutsetter at de ulike delene av en mineralforekomst er drivverdige isolert sett, og at det derfor vil være flere tiltakshavere som har økonomisk interesse i felles drift. Dette er ikke nødvendigvis tilfellet for de situasjonene utvalgets lovforslag § 5-2 fjerde ledd regulerer. Den ene forekomsten kan være klart ikke-drivverdig. Departementet vurderer at det vil være svært uheldig om forvaltningen kan pålegge en tiltakshaver drift på en forekomst i slike tilfeller.

Departementet er enig med utvalget i at det er uheldig at forekomster som kunne og burde vært utnyttet ut ifra hensynet til god ressursforvaltning, blir liggende uutnyttet. Samtidig vurderer departementet at det ikke er opplagt at staten kan disponere over disse forekomstene uten grunneiers samtykke eller vedtak om ekspropriasjon, selv om grunneier selv ikke kan utnytte mineralene. Utvalget har ikke vurdert denne regelen opp mot vernet til den private eiendomsretten. Etter departementets vurdering er ikke forslaget tilstrekkelig utredet, og departementet foreslår derfor ingen endring av gjeldende rett for disse tilfellene.

Se lovforslaget § 5-2 og merknad til § 5-2.

11.4.3 Innholdet i utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet vurderer at utvalgets forslag til regulering av utvinningsrettens innhold innebærer en vesentlig endring fra gjeldende rett som ikke er begrunnet. Etter mineralloven av 2009 § 32 første ledd, har den som har utvinningsrett til statens mineraler en ubetinget rett til å ta ut forekomst av grunneiers mineraler «så langt det er nødvendig for å ta ut forekomst av statens mineraler». Hvorvidt utvinneren har rett til å «nyttiggjøre» seg forekomsten, beror på om forekomsten «åpenbart kan utnyttes selvstendig». Den ubetingede retten til den som har utvinningsrett til statens mineraler har til å ta ut grunneiers mineraler, fjernes ved at utvalget samler begrepene «ta ut» og «nyttiggjøre seg» i deres lovforslag. Retten til å ta ut grunneiers mineraler i medhold av utvinningsretten til statens mineraler blir dermed knyttet til vurderingen av hvorvidt forekomsten av grunneiers mineraler er drivverdig. Denne endringen virker utilsiktet.

Dette pekes også på av flere av høringsinstansene. NM peker på at utvinner ikke vil ha ubetinget rett til å ta ut forekomst av grunneiers mineraler selv om dette er nødvendig for å komme til forekomsten av statens mineraler. NM peker videre på at heller ikke reglene om utnyttelse av forekomster av grunneiers mineraler som nødvendigvis må forseres, videreføres. NBI peker på det samme, og skriver at den foreslåtte bestemmelsen fremstår som ufullstendig, konfliktskapende og lite forutsigbar.

Departementet vurderer at det er et praktisk behov for at den som har utvinningsrett til statens mineraler kan ta ut masser som nødvendigvis må fjernes for å komme til forekomsten av statens mineraler. Departementet kan imidlertid ikke se noen god grunn til å videreføre begrensningen i mineralloven av 2009 § 32 andre ledd, om at forekomsten av grunneiers mineraler «åpenbart» må kunne utnyttes selvstendig for at grunneier skal ha krav på vederlag. Denne begrensningen er heller ikke begrunnet i forarbeidene til mineralloven av 2009. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at utvinnerens rett til å nyttiggjøre seg grunneiers mineraler bør være begrenset til forekomster som ikke er drivverdige. Siden denne forekomsten av grunneiers mineraler ikke kunne blitt utnyttet av grunneieren selvstendig, vurderer departementet at det er rimelig at grunneieren får vederlag som for statens mineraler etter lovforslaget § 10-3. Dersom grunneiers mineraler isolert sett er drivverdige, vurderer departementet at grunneieren bør ha krav på vederlag etter avtale, siden dette er mineraler som grunneier kunne utnyttet selvstendig.

Norskog stiller spørsmål ved hva som ligger i vilkåret «så langt det er nødvendig». Utvalget har ikke redegjort nærmere for innholdet i begrepet, men departementet mener at det er nærliggende å se hen til tilsvarende formulering i mineralloven av 2009 § 32 første ledd. Dette innebærer at vurderingen må være konkret for hvert enkelt tilfelle og avhenge av hvordan forekomsten av de drivverdige mineralene må håndteres for å kunne utvinnes på en kostnadseffektiv måte. Dette vil innebære både en teknisk og en økonomisk vurdering.

Utvalget foreslår også at den som har utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller skal ha rett til å ta ut og nyttiggjøre seg ikke-drivverdige forekomster av statens mineraler. Departementet kan ikke se at utvalget har begrunnet forslaget i NOU-en, men vurderer at det vil være praktisk og god ressursutnyttelse om den som skal ta ut industrimineraler og lette metaller også kan ta ut og nyttiggjøre seg ikke drivverdige forekomster av statens mineraler.

Statskog peker i sitt høringsinnspill på at vurderingen av hva som er «ikke drivverdig» kan endres over tid, og mener bestemmelsen bør ta høyde for dette. Departementet mener at det er DMF som må ta endelig stilling til spørsmålet i forbindelse med tildeling av driftskonsesjon etter lovforslaget § 6-3, og at det er dette tidspunktet som må legges til grunn for vurderingene av om et mineral er «ikke-drivverdig», og hvorvidt uttak av det ikke-drivverdige mineralet er «nødvendig» for å ta ut mineralet tiltakshaver har utvinningsrett til. Dette er en videreføring av mineralloven av 2009 § 32 andre ledd andre punktum. Departementet foreslår at dette presiseres i lovforslaget. En konsekvens av at drivverdighetsvurderingen etter lovforslaget §§ 5-2 og 5-3 skal gjøres på ulike tidspunkt, er at et mineral som vurderes som ikke drivverdig på tidspunktet en undersøker søker DMF om utvinningsrett, kan vise seg å likevel være drivverdig på det tidspunktet utvinneren søker om driftskonsesjon. Dersom det er grunneiermineralet som har gått fra å være ikke-drivverdig til drivverdig, har grunneier krav på vederlag etter avtale. Dersom det er statens mineral som har blitt drivverdig, kan DMF tildele utvinningsrett til dette.

Se lovforslaget § 5-3 og merknad til § 5-3.

11.4.4 Utvinningsrett til mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak

Departementet vurderer at det bør være mulig å søke om utvinningsrett uten foregående undersøkelsestillatelse for mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak. Dette er masser som det er drevet virksomhet på tidligere, og som det er mulig å ha tilstrekkelig kunnskap om for å kunne ta stilling til om de vil være drivverdige. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag til regulering av innholdet i utvinningsretten til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak.

Som redegjort for i punkt 3.2.4 mener departementet at mineralvirksomhet fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak bør inkluderes i lovens virkeområde i sin helhet. Som en følge av dette mener departementet at utvinningsrett til mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak, bør reguleres i lovens hovedbestemmelse om utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i lovforslaget § 5-2.

Se lovforslaget § 5-2 fjerde ledd og merknad til § 5-2.

11.4.5 Samordnet utvinning

Departementet har vært i tvil om det bør innføres en hjemmel til samordnet utvinning slik utvalget foreslår. Dersom det er klart økonomisk lønnsomt for rettighetshavere å samordne utvinning av mineraler, antar departementet at rettighetshaverne i egen interesse vil søke å inngå avtale om dette. Dersom rettighetshavere til tross for dette ikke ønsker felles drift, vurderer departementet at forvaltningen som hovedregel ikke bør overstyre rettighetshavernes egne vurderinger av dette, med mindre det er tungtveiende grunner til det. Rettighetshavernes insentiv til å inngå avtaler om samordnet utvinning vil nok likevel i praksis være avhengig av i hvilken grad kostnadene faktisk blir veltet over på rettighetshaverne. Eksterne samfunnsmessig kostnader knyttet til virkninger på blant annet miljøet vil rettighetshaverne i mindre grad ha insentiv til å ivareta. Departementet vurderer derfor at det bør være en adgang til å gi rettighetshavere pålegg om felles driftsplan, særlig der hensynet til miljøet tilsier dette.

Hustadlitt AS skriver i sin høringsuttalelse at de mener hensynet til å redusere naturinngrep bør håndteres i forbindelse med søknad om driftskonsesjon. Departementet er enig i at hensynet til å unngå naturinngrep er en naturlig del av vurderingen av om det skal gis driftskonsesjon. Departementet vurderer likevel at det i tillegg til dette kan være behov for å se flere uttak i sammenheng for å identifisere fordelene ved samordnet drift. Departementet vurderer derfor at det er behov for en hjemmel til å gi pålegg om felles driftsplan. Departementet antar at det sjelden vil være behov for å gi pålegg etter bestemmelsen, og at den vil fungere som en sikkerhetsventil.

Riksantikvaren foreslår å sette inn «kulturmiljø» i utvalgets lovforslag § 5-5, eventuelt at naturmiljøet byttes ut med miljø. Departementet er enig i Riksantikvarens innspill, og mener at også hensynet til kulturmiljøet er relevant ved vurderingen av om det bør pålegges en plan om samordnet utvinning. Departementet antar at Riksantikvaren ikke mener «kulturmiljø» skal erstatte begrepet «naturmiljøet» som er foreslått av utvalget. Departementet har konsekvent benyttet begrepet «miljøet» i lovforslaget, som en felles betegnelse for naturmiljø og kulturmiljø, se for eksempel § 1-1. Departementet foreslår derfor at begrepet «naturmiljøet» som er foreslått av utvalget erstattes med begrepet «miljøet». Se lovforslaget § 5-4 første ledd, første punktum.

Se lovforslaget § 5-4 og merknad til § 5-4.

11.4.6 Området for utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet vurderer at det bør være et visst rom for skjønn ved angivelsen av området for utvinningsrett, og slutter seg til utvalgets forslag om regulering av området for utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Departementet vurderer at det vil være behov for nærmere regulering av hvordan området skal angis i forskrift.

Se lovforslaget § 5-5 og merknad til § 5-5.

11.4.7 Opphør av utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Departementet vurderer at reglene i mineralloven av 2009 § 33 om opphør av utvinningsrett fungerer godt, og slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre disse reglene for utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller i tillegg til statens mineraler. Utvalget foreslår å videreføre ti år som frist for å søke driftskonsesjon der dette kreves, eller for å starte drift i tilfeller der det ikke kreves driftskonsesjon. Departementet slutter seg til dette forslaget som også er en videreføring av reglene i mineralloven av 2009.

Se lovforslaget § 5-6 og merknad til § 5-6.

11.4.8 Forlengelse av utvinningsrett

Departementet vurderer at reglene i mineralloven av 2009 § 34 om forlengelse av utvinningsrett fungerer godt, og slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre disse reglene for utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller i tillegg til statens mineraler.

Som redegjort for i punkt 11.4.2 foreslår departementet at utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller krever samtykke fra grunneieren. Dette innebærer at grunneieren også må gi samtykke til forlengelse, dersom dette ikke er omfattet av den avtalen som er inngått.

Se lovforslaget § 5-7 og merknad til § 5-7.

11.4.9 Pantsettelse og overdragelse av utvinningsrett

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at adgangen til å overdra en undersøkelsesrett i hovedsak videreføres.

Departementet foreslår ikke å følge opp utvalgets forslag om å gi hjemmel i mineralloven til å pantsette utvinningsrett. Departementet vurderer at forslaget ikke er tilstrekkelig utredet og viser til departementets vurdering av tilsvarende forslag for undersøkelsesrett i punkt 9.4.10.

Se lovforslaget § 5-8 og merknad til § 5-8.

11.4.10 Tinglysning

Departementet er enig i utvalgets vurderinger, og foreslår at det innføres en hjemmel for tinglysning i tråd med utvalgets lovforslag. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Se lovforslaget § 5-9 og merknad til § 5-9.