21 Merknader til de enkelte bestemmelser i lovforslaget

21.1 Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens formål

Lovens formålsparagraf er bygget opp slik at den i første ledd fastlegger lovens formål og i andre ledd angir de hensynene som skal være styrende for mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser etter loven. Alle formål og hensyn som er listet opp i § 1-1 skal ivaretas i all mineralvirksomhet og mineralforvaltning, så lenge de er relevante. Formålene og hensynene etter bestemmelsen kan imidlertid i den enkelte sak være motstridende, og hva som får avgjørende vekt vil bero på en konkret helhetsvurdering.

Formålet med loven er å sikre bærekraftig mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser som legger til rette for høyest mulig samlet verdiskaping og å ivareta samfunnets behov for mineraler. Dette angir tre ulike formål som må balanseres. Bærekraft er likevel den overordnede rammen for virksomheten og forvaltningen. Mineralvirksomhet er definert i § 1-7 første ledd bokstav a, og viser til tiltakshaverens aktivitet. Forvaltning av mineralressurser viser til myndighetenes aktivitet.

Formålsbestemmelsen har en noe sterkere understrekning av bærekraft som formål for loven enn det som ligger i formålsbestemmelsen til mineralloven av 2009. Med bærekraft menes at mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser skal skje ut fra en balansering av hensynet til økonomisk og sosial utvikling, ressursforvaltning, naturmiljø, økosystemer og naturmangfold. Innholdet i bærekraftsbegrepet er utdypet i NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 6.2. Bærekraft innebærer både at mineralressursene skal utnyttes i en grad og i et tempo som ivaretar både dagens og fremtidige generasjoners behov for mineralressurser, og at mineralvirksomhet skal skje på en måte som ikke innebærer større inngrep i økosystemer og naturmangfold enn naturen kan tåle.

Hensynet til bærekraft er et viktig moment ved tolkning av de mange skjønnspregede uttrykkene i loven, som for eksempel kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1. Hensynet til bærekraft er også sentralt i andre lover enn mineralloven som er av betydning for mineralutvinning, slik som plan- og bygningsloven og forurensningsloven, og vil dermed også gjelde for vurdering av mineralprosjekter etter disse lovene. I NOU-en punkt 6.3 er det gjort rede for sentrale bærekraftsvurderinger knyttet til mineralvirksomhet.

Å ivareta samfunnets behov for mineralressurser er et formål med mineralloven av 2009, selv om dette ikke eksplisitt går frem av lovteksten, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18 merknad til § 1.

Med samfunnets behov menes ikke bare det nasjonale behovet, men også behovet til land Norge samarbeider med, eller det internasjonale markedet. Samfunnets behov for mineralressurser kan være alt fra regionalt og lokalt behov for byggeråstoff til behov for kritiske mineraler både nasjonalt og for land som Norge samarbeider med. Noen mineraler kan også være viktige i en geopolitisk og sikkerhetspolitisk sammenheng.

Innenfor rammen av bærekraftig mineralvirksomhet er formålet med loven å legge til rette for høyest mulig samlet verdiskaping. Hensynet til økonomisk verdiskaping er også en del av det moderne bærekraftsbegrepet, men understrekes her, som et sentralt mål for mineralvirksomhet. Ordet «samlet» er nytt i loven, og er tatt inn for å synliggjøre at med «verdiskaping» menes samfunnsmessig verdiskaping i vid forstand og en best mulig utnytting av mineralressursene som tas ut. Dette er i samsvar med hvordan hensynet «verdiskaping» er forstått i mineralloven av 2009 § 2 første ledd bokstav a, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18 merknad til § 2. Presiseringen er ikke ment å innebære en realitetsendring.

Departementet slutter seg ellers til det utvalget skriver om formålet i NOU-en punkt 7.3.2.2:

Verdiskaping vil bestå i at mineraler blir tatt ut av grunnen og bearbeidet til produkter som kan gå inn som innsatsfaktorer i en verdikjede frem til infrastruktur, bygninger, teknologiske produkter osv. Dette vil både innebære en direkte verdiskaping ved utvinning og bearbeiding av mineraler, som skaper sysselsetting og grunnlag for utvikling i lokalsamfunn, skattegrunnlag som er med på å finansiere velferd og sosiale tjenester, og et kapitaloverskudd som kan investeres i annen virksomhet. Utvinning av mineralforekomster innebærer omdanning av naturkapital til finanskapital.

I tillegg vil tilgang til mineralforekomster gi grunnlag for teknologisk og økonomisk utvikling som ellers ikke ville ha vært mulig, og dermed også indirekte bidra til verdiskaping og løsninger på samfunnsmessige problemer, for eksempel klimaproblemet.

Andre ledd angir flere hensyn som skal være styrende for mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser. Det fremgår av bestemmelsen at mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser skal skje i et langsiktig perspektiv og skal ivareta hensynet til klima og miljø, annen næringsvirksomhet, lokalmiljøet ellers og naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Disse hensynene er også relevante etter mineralloven av 2009. Det er en flytende overgang mellom formålene som er angitt i første ledd og de hensynene som fremgår av andre ledd.

At mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser skal skje i et langsiktig perspektiv, er en understrekning av et hensyn som også ligger i bærekraftsbegrepet. Det er særlig aktuelt ved vurderingen av hvilke behov samfunnet har for mineraler, men også ved vurderingen av hvilke virkninger mineralvirksomhet vil ha for sysselsetting og verdiskaping. Både samfunnets behov for mineraler og hensynet til verdiskaping må vurderes ut fra samfunnets langsiktige interesser og behov. Med miljø menes både naturmiljø og kulturmiljø.

Mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser må også ivareta hensynet til annen næringsvirksomhet og til lokalmiljøet. Disse to begrepene må forstås i vid forstand. Med annen næringsvirksomhet menes næring som ikke er knyttet til mineralvirksomhet, og som vil bli påvirket av mineralvirksomhet etter loven. Det vil typisk være matproduksjon og ulike utmarksnæringer som skogbruk og beite, men kan også omfatte turisme eller andre næringer. Mineralvirksomhet kan gi både positive og negative virkninger i lokalmiljøet. Positive virkninger kan for eksempel være økt sysselsetting, verdiskaping og ringvirkninger for leverandører og kunder. Negative virkninger kan blant annet være inngrep i natur- og rekreasjonsområder, støy og støv.

Hensynet til samiske interesser er sammenfattet i formuleringen «naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv». Dette hensynet ligger nær ordlyden i mineralloven av 2009 § 2 første ledd bokstav b, og innholdet er ment å være det samme.

Til § 1-2 Lovens saklige virkeområde

Paragrafen angir lovens saklige virkeområde. Dette er angitt å være mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser. Mineralvirksomhet er definert i § 1-7 første ledd bokstav a. Begrepene mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser må forstås i vid forstand. Loven omfatter blant annet myndighetenes saksbehandling, tiltakshaveres søknadsutforming og kontakt med myndigheter og rettighetshavere.

Andre ledd angir lovens virkeområde for mineraluttak som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut. En betingelse for at de angitte paragrafene kommer til anvendelse er at uttakets volum overstiger 5000 m³, jf. § 7-4. Hvilke uttak som «hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut» er ment å være de samme uttakene som omfattes av unntaksbestemmelsen i mineralloven av 2009 § 3 andre ledd andre punktum.

Det er grunnområdet massene fjernes fra som hovedsakelig må benyttes til annet formål enn mineralvirksomhet, ikke massene som fjernes. Slike andre formål for bruk av grunnområdet kan for eksempel være veianlegg, boligtomter, næringstomt, industriområder eller lignende. Dersom formålet med uttaket hovedsakelig er å benytte massene som tas ut, for eksempel som utfylling et annet sted enn der de er tatt ut, er uttaket omfattet av loven i sin helhet. Det er ikke avgjørende om massene skal selges eller benyttes i forbindelse med egen virksomhet. Se også departementets fremstilling av tilsvarende begrep under gjeldende rett i punkt 3.2.1.

Når det skal vurderes om et uttak hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut, er det naturlig å se hen til arealformålet i arealplanen eller reguleringsplanen for uttaksområdet. Dette er likevel ikke avgjørende. Hvorvidt uttaket er omfattet av andre ledd, beror på en konkret helhetsvurdering. Uttak som gjøres innenfor områder som for eksempel er regulert til næringsformål, kan vurderes til å omfattes av mineralloven i sin helhet, ut ifra uttakets karakter. Dette vil typisk være der det skal foregå masseuttak over en tid, med salg av masser til prosjekter utenfor det regulerte området og hvor realisering av reguleringsformålet har lav detaljeringsgrad eller udefinert tidshorisont. Slike uttak kan vurderes som uttak som skal omfattes av mineralloven, på lik linje med ordinære masseuttak som er regulert til område for råstoffutvinning etter plan- og bygningsloven.

Det vil særlig kunne oppstå tvil i de tilfellene uttaket har et delt formål, altså at formålet med uttaket både er for å tilrettelegge grunnen for et annet tiltak enn mineralvirksomhet, men hvor det i en periode også skal foregå kommersielt uttak som helt eller delvis styres av markedet for massen.

Andre ledd bokstav a til c lister opp momenter som det skal legges vekt på i vurderingen av om et uttak hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet, men også andre momenter kan være relevante. Kriteriene som fremgår av bokstav b og c er vurderingskriterier som også går frem av forarbeidene til mineralloven av 2009, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 5.1. Kriteriene som er angitt i bokstav a, b og c henger nært sammen, og må vurderes samlet i en konkret helhetsvurdering.

Etter bokstav a skal det legges vekt på i hvor stor grad det foreligger konkrete planer for bruk av området etter uttak av massene. Dersom det finnes en konkret aktør med plan om å bygge noe på tomten vil uttaket lettere kunne anses å falle inn under § 1-2 andre ledd enn i tilfeller hvor det foreligger ønske om å tilrettelegge for angitte formål, men uten noen konkret plan. Som nevnt kan arealformålet være en indikasjon, men det er ikke avgjørende. Mange ordinære konsesjonspliktige mineraluttak, særlig innen byggeråstoff, vil som del av sin avslutningsplan eller etter reguleringsplanen ha et angitt formål for etterbruk av området, uten at det i seg selv skaper tvil om at uttaket er omfattet av konsesjonsplikt.

Bokstav b viser til hvor fremtredende det kommersielle aspektet ved uttaket er. Med kommersielt formål menes at mineralene tas ut for å nyttiggjøres på ulike måter, for eksempel til tiltakshaverens eget bruk, for salg eller til bruk i byggeprosjekter til privat eller offentlig formål. Etter dette kriteriet er det altså ingen forskjell på uttak som foretas for å dekke behov for massene i egen virksomhet eller på egen eiendom og uttak som gjøres med formål om salg til andre. Ved vurderingen skal det legges vekt på om det finnes en klar fremdriftsplan for når området skal være klart til fremtidige bruk, eller om det er selve mineraluttaket og bruken av mineralene som fremstår som hovedformålet. Dette henger nært sammen med vurderingen som skal gjøres etter bokstav a. Dersom det ikke er angitt noen konkret dato for ferdigstillelse av området, men fremdriften av uttaket er avhengig av markedet for mineraler, vil det tyde på at uttaket ikke er omfattet av andre ledd. Dersom mineraluttaket er større i areal eller volum enn det som vil være nødvendig for å klargjøre området for den angitte alternative bruken av grunnområdet, vil også dette tale for at det er tilgang på mineraler som er hovedformålet.

Bokstav c viser til hvor lenge uttaket er planlagt å foregå, sett i sammenheng med hvilke planer som foreligger for å ta området i bruk til annet formål. Hvis uttaket er planlagt å foregå over vesentlig lengre tid enn det som rimeligvis må anses nødvendig for å klargjøre området for annen bruk av grunnen, kan det tilsi at selve mineraluttaket er hovedformålet.

Se også punkt 3.2.1 og 3.2.4 for en redegjørelse for lovens vilkår.

Etter tredje ledd gjelder loven ikke for hydrokarboner, det vil si petroleum. Petroleum under norsk landområde faller inn under lov om undersøkelser etter og utvinning av petroleum i grunnen under norsk landområde.

Fjerde ledd er en hjemmel for at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard kan treffe enkeltvedtak om hvilke aktiviteter eller uttak som faller inn under bestemmelsene i første og andre ledd.

Til § 1-3 Lovens geografiske virkeområde

Første ledd viderefører innholdet i mineralloven av 2009 § 4 første ledd, se nærmere Ot.prp. nr. 43 (2008–2009), kapittel 18 merknad til § 4, der det er sagt følgende:

Første punktum fastsetter at mineralloven gjelder på norsk territorium, dvs. på Norges fastland, inkludert holmer, øyer og skjær.

Loven gjelder ikke for Svalbard. Svalbard har en egen bergverksordning nedfelt i kongelig resolusjon 7. august 1925 om Bergverksordning for Spitsbergen (Svalbard).

For Jan Mayen er lov 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk (bergverksloven) gjort gjeldende ved forskrift. Departementet vil gjennom forskrift sørge for at ny minerallov blir gjort gjeldende på Jan Mayen med hjemmel i lov om Jan Mayen § 2. Minerallovens anvendelse for Jan Mayen er nærmere omtalt i kapittel 5.3.

Lovens virkeområde er angitt å være riket og ikke norsk territorium som er begrepet mineralloven av 2009 § 4 første ledd benytter. Bakgrunnen for endringen er å tydeliggjøre at lovens virkeområde er Norges fastland, inkludert holmer, øyer og skjær, men ikke Svalbard eller Jan Mayen. Norges biland er heller ikke omfattet av lovens geografiske virkeområde.

Det fremgår av andre ledd første punktum at loven ikke gjelder utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø. Denne bestemmelsen svarer også til mineralloven av 2009 § 4 andre ledd. Grensen for privat eiendomsrett i sjø er ikke lovfestet, men går etter rettspraksis ved marbakken der slik finnes, eller ved to meters dyp ved lav vannstand. Høyesterett har stadfestet at dette også gjelder dersom det er brådypt ved land, se Rt. 2011 s. 556. Utenfor grensen for privat eiendomsrett gjelder havbunnsmineralloven, jf. havbunnsmineralloven § 1-3.

Av andre ledd andre punktum går det frem at loven likevel gjelder utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø dersom en aktivitet har til formål å utvinne mineralforekomster fra innslagspunkt på land, og forekomstene befinner seg både innenfor og utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø. Slike «aktiviteter» kan innebære både mineralutvinning og mineralundersøkelser.

Staten eier mineraler utenfor grensen for privat eiendomsrett i sjø, slik at det ikke skal betales grunneiervederlag til eieren av strandeiendommen for mineraler som tas ut utenfor grensen for privat eiendomsrett. Det samme gjelder for grunneiervederlag for statens mineraler.

Til § 1-4 Forholdet til annet regelverk, private rettigheter mv.

Første ledd slår fast at mineralvirksomhet bare kan utøves innenfor rammene som er satt i mineralloven og annen relevant lovgivning. Hva som regnes som mineralvirksomhet er definert i § 1-7 første ledd bokstav a.

Andre ledd understreker at tillatelse etter mineralloven ikke erstatter nødvendige avklaringer eller tillatelser etter annen lovgivning. Begrepet «arealavklaring» innebærer at det må foreligge godkjent arealplan der det kreves, eller nødvendig dispensasjon fra den gjeldende arealplanen etter plan- og bygningsloven § 19-2. I tillegg må det foreligge eventuelle nødvendige tillatelser til den aktiviteten som skal drives, og de tiltakene som skal gjennomføres. Særlig praktisk er tillatelser etter forurensningsloven, motorferdselsloven, og kulturminneloven, men også andre tillatelser kan etter omstendighetene være nødvendig. Se punkt 4.1.

Tredje ledd slår fast at tillatelser etter loven ikke griper inn i eller avgjør tvister om private rettigheter eller rettsforhold, med mindre noe annet følger av loven. Den som har fått en tillatelse etter loven må skaffe seg nødvendige privatrettslige rettigheter. Det kan for eksempel være rett til vei, nødvendig areal til virksomheten, og til andre inngrep i grunneierens eller berørte bruksrettshaveres bruk av området der mineralaktiviteten skal foregå.

Til § 1-5 Forholdet til folkeretten

Bestemmelsen i § 1-5 regulerer forholdet til folkeretten og viderefører ordlyden i mineralloven av 2009 § 6. Formålet med bestemmelsen er å sikre at loven anvendes i overenstemmelse med folkerettens regler om urfolk og minoriteter.

Med «folkerettens regler om urfolk og minoriteter» siktes det først og fremst til De forente nasjoners konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Bestemmelsen gjelder imidlertid også for andre folkerettslige regler om urfolk og minoriteter som Norge er bundet av, eller forplikter seg til i fremtiden.

Det at reglene i mineralloven skal «anvendes i samsvar» med folkerettens regler innebærer at folkerettens regler skal stå sentralt når lovens regler må tolkes og utfylles. I praksis kan dette få betydning i tilfeller der ordlyden åpner for flere forskjellige tolkningsalternativer, men hvor et tolkningsalternativ er mer i samsvar med folkerettens regler. Det vil da være naturlig å legge dette tolkningsalternativet til grunn.

Til § 1-6 Retten til forekomster

Paragrafen viderefører mineralloven av 2009 § 7 som omhandler det som kalles «lovens mineralkategorier». Kategoriseringen av grunneiers og statens mineraler slik dette er regulert i mineralloven av 2009 videreføres inntil handlingsrommet for å flytte skillet mellom statens og grunneiers mineraler er avklart, og inntil det er vurdert om en lovendring er ønskelig. Det vises til beskrivelsen av skillet mellom statens og grunneiers mineraler i kapittel 5.3.

Første ledd definerer hvilke mineraler som er statens mineraler. Det vises til omtalen av kategoriseringen i Ot.prp. nr. 43 (2008–2009), kapittel 18 merknad til § 7. Andre ledd definerer hvilke mineraler som er grunneiers. Det vises til omtalen av kategoriseringen i Ot.prp. nr. 43 (2008–2009), kapittel 18 merknad til § 7.

Til § 1-7 Definisjoner

Paragrafen inneholder definisjoner av enkelte sentrale begreper i loven. Begrepene statens mineraler og grunneiers mineraler er angitt i § 1-6.

Definisjonen av «mineralvirksomhet» går frem av bokstav a. Med mineralvirksomhet menes leting etter, undersøkelse av og utvinning av mineraler fra naturlig forekommende mineralforekomster og etterlatte masser fra tidligere mineraluttak. Med naturlig forekommende mineralforekomster menes løsmasser og fast fjell, slik de ligger fra naturens side. Det er nytt i loven at etterlatte masser fra tidligere mineraluttak er omfattet av loven. Bestemmelsen omfatter overskuddsmasser som avgangsmasser, bergvelter og gråberg med videre. Deponerte overskuddsmasser fra anleggsvirksomhet faller ikke inn under regelen. Både masser som det har blitt utvunnet mineral fra, og andre masser fra mineraluttaket er omfattet. Det kan oppstå spørsmål om hvem som har eierskap til disse massene. Dersom selskapet som drev mineraluttaket fremdeles eksisterer og eiendomsretten til massene ikke må regnes som oppgitt (derelinkvert), må en eventuell ny utvinner skaffe seg rett til utvinning hos eieren av de etterlatte massene. Dette gjelder uavhengig av om mineralene er grunneiers mineraler eller statens mineraler. Eiendomsretten vil ligge til den som har tatt ut massene, jf. § 5-1 og § 5-3 første og andre ledd for henholdsvis statens mineraler og grunneiers mineraler. Grunneier vil ha krav på grunneieravgift etter § 10-3 for statens mineraler som utvinnes og i samsvar med avtale eller ekspropriasjonsskjønn for grunneiers mineraler som utvinnes av massene.

I bokstav b defineres «leting». Leteretten omfatter bare «mindre inngripende arbeider i og prøvetaking fra grunnens overflate». Eventuelle skader kan bare være minimale. Dersom inngrepet kan føre til skade av betydning tyder dette på at inngrepet er en undersøkelse. Typiske letemetoder omfatter geokjemisk prøvetaking ved innsamling av prøver av jord, sand eller grus fra sedimenter og morene (jordprøver) og prøvetaking fra fast fjell med hammer, slegge eller lignende håndholdte verktøy (knakkprøver). Større inngrep, som kjerneboring og graving av grøfter (røsking) faller utenfor leteretten og krever undersøkelsesrett eller undersøkelsestillatelse.

Leteretten gjelder der leteren har som mål å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen. Dette innebærer at leteretten gjelder også for Norges geologiske undersøkelse (NGU). Dersom kartleggingen har som mål å vurdere om det finnes en mineralforekomst med rikholdighet, størrelse og kvaliteter som gjør at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig innen rimelig tid, vil det i realiteten være undersøkelser – ikke leting.

Leteretten gir ikke rett til å ta med stein, sand eller jord for andre formål enn å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen. Innsamling av håndstykker av ren samleverdi faller utenfor mineralloven. Se også punkt 12.3.2 i NOU 2022: 8 Ny minerallov for nærmere informasjon om forholdet mellom leteretten og undersøkelsesretten.

Nytt i definisjonen er presiseringen av at leteretten også omfatter geofysiske målinger og andre målinger av grunnen, både fra luften og fra bakken. Med «andre målinger av grunnen» menes blant annet hyperspektrale bilder og fotogrammetri. Uttrykket er likevel valgt for å sikre at også fremtidig teknologi inkluderes. Begrensningen ligger i hvorvidt målingene har som mål å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen. Rene kameraoverflyvninger for at den som leter selv skal få oversikt over området er dermed ikke inkludert. Definisjonen skiller ikke mellom målinger fra bakken og målinger fra luften.

Bokstav c definerer «undersøkelse» som aktivitet som er nødvendig for å kunne vurdere om det finnes en mineralforekomst med rikholdighet, størrelse og kvaliteter som gjør at den kan antas å være drivverdig eller å bli drivverdig innen rimelig tid. For å kunne vurdere om en forekomst er drivverdig, vil det være aktuelt blant annet å kartlegge forekomstens størrelse, utstrekning, geometri, rikhet og oppredbarhet. Ut fra disse parameterne kan undersøker foreta en vurdering av drivverdigheten. At aktiviteten må være nødvendig for å kunne lokalisere og vurdere drivverdigheten av en forekomst, innebærer at undersøkelsene må ha et kommersielt formål. Se også omtalen av bokstav b over for en nærmere redegjørelse for avgrensningen mot leting.

«Prøveuttak» er definert i bokstav d. Formålet med prøveuttaket må være å vurdere forekomstens egenskaper og drivverdighet som grunnlag for å vurdere mulighetene for senere kommersiell drift, og ikke at massene som tas ut som del av prøveuttaket skal selges.

I bokstav e defineres «utvinning». Utvinning er definert som uttak av mineraler der formålet er å nyttiggjøre seg mineralene. Mineralene kan tas ut for å nyttiggjøres på ulike måter, for eksempel til tiltakshaverens eget bruk, for salg eller til bruk i byggeprosjekter til privat eller offentlig formål. Uttak som faller utenfor definisjonen er uttak som hovedsakelig gjøres for annen utnyttelse av grunnområdet der massene tas ut, jf. § 1-2 andre ledd. Disse to bestemmelsene må sees i sammenheng. Rett til utvinning av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller tildeles av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) etter § 5-2. Rett til utvinning av grunneiers mineraler krever avtale med grunneier, jf. § 5-1 og § 5-2 tredje ledd. Utvinningsrett er et vilkår for å få tildelt driftskonsesjon, jf. § 5-2 første ledd andre punktum. Driftskonsesjon er tillatelse til faktisk å sette i gang utvinning, etter at alle nødvendige tillatelser er innhentet. Driftskonsesjon tildeles av DMF etter lovens kapittel 6.

Definisjonen av «drift» i bokstav f inkluderer virksomheten med utvinning av mineraler, som også er dekket av begrepet utvinning. Transport og bearbeiding innenfor utvinningsområdet og transport til bearbeidingsanlegg, utskipings- eller annen transportterminal eller lignende som ligger i naturlig sammenheng med utvinningsområdet, omfattes også.

Bokstav g definerer «tiltakshaver». Begrepet omfatter den som driver mineralvirksomhet. Dette inkluderer alle som søker om eller har undersøkelsestillatelse, utvinningsrett, tillatelse til prøveuttak eller driftskonsesjon, og da underforstått også den som driver den virksomheten som disse tillatelsene gir adgang til. I tillegg omfattes den som driver mineralvirksomhet som ikke krever tillatelse etter loven. Det kan være en grunneier eller noen som har avtale med grunneieren om uttak av byggeråstoff eller naturstein i så liten målestokk at det ikke kreves driftskonsesjon. Norges geologiske undersøkelse (NGU) omfattes ikke av begrepet. Deres virksomhet er regulert i § 4-12.

Bokstav h, i, j og k inneholder en definisjon av fire kategorier av grunneiers mineraler som det til dels er foreslått ulike regler for, og som derfor må defineres i loven. Inndelingen i byggeråstoff, naturstein, industrimineraler og lette metaller er dels basert på mineralenes egenskaper, men også på bruksområdet.

Byggeråstoff og naturstein er definert ut fra bruksområdet. Det samme er industrimineraler, som er mineraler som blir brukt i industrielle prosesser for produksjon av ulike produkter eller for eksempel i jordbruket som gjødsel (for eksempel fosfat) eller jordforbedringsmiddel (kalk).

Lette metaller er metaller med egenvekt under 5 g/cm³ som ikke er statens mineraler.

De mineralene som er definerte i bokstav h, i, j og k, er de vanligste grunneiermineralene som utvinnes i Norge, og den mest praktiske kategoriseringen. Definisjonene fanger likevel ikke opp alle grunneiers mineraler som finnes eller kan finnes i Norge. Også andre mineraler som ikke faller inn under definisjonen av statens mineraler, for eksempel edelstener som diamanter eller rubiner, vil være grunneiers mineraler og falle inn under de samme reglene som gjelder for byggeråstoff og naturstein, om de skulle finnes i Norge.

Til § 1-8 Krav om samordning av saksbehandling

Paragrafen er ny og gir krav om å samordne prosesser og saksbehandling som gjøres av ulike myndigheter etter ulikt regelverk ved søknad om mineralvirksomhet.

Første ledd oppstiller en generell samordningsplikt for myndigheter som behandler planer og søknader om mineralvirksomhet. Bestemmelsen pålegger myndighetene å sørge for at prosesser for behandling av planer og søknader om tillatelser som kreves for mineralvirksomhet, samordnes på en effektiv og hensiktsmessig måte. Samordningsplikten er generell og gjelder for alle typer, og ved alle stadier av, mineralvirksomhet. Regelen omfatter samordning i alle steg i prosesser for behandling av planer og søknader, ikke kun søknadsbehandlingen. For eksempel kan en undersøkelsestillatelse etter mineralloven samordnes med søknad til motorferdsel og vedtak etter plan- og bygningsloven, i tillegg til søknader som kreves til drift. Dersom det skal foretas konsultasjoner i tradisjonelle samiske områder etter mineralloven, forurensningsloven og plan- og bygningsloven i forbindelse med et mineralprosjekt, plikter også myndighetene etter disse lovene å foreta en effektiv og samordnet konsultasjon.

Samordningen må være effektiv og hensiktsmessig. I dette ligger at samordningsplikten må tilpasses omfanget og kompleksiteten i hver enkelt sak. Det er mange faktorer som kan spille inn ved vurderingen av om en sak bør samordnes og på hvilken måte. Blant annet vil det være relevant hvor mange ulike tillatelser som kreves for den aktuelle virksomheten, hvor mange myndigheter som må involveres, kompleksiteten i uttaket og hvor modne de ulike søknadsprosessene er fra tiltakshaverens side. Tiltakshaverens eget ønske bør også være tungtveiende.

Andre ledd gir Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard myndighet til å innkalle tiltakshaveren og alle statlige og kommunale myndigheter til et dialogmøte i saker om mineralvirksomhet. Dialogmøtet kan avholdes allerede før oppstarten av planprosessen og derfor også før tiltakshaveren har sendt inn søknad om driftskonsesjon etter kapittel 6. Hensikten med møtet er særlig å avklare hvilke utredninger som trengs, hvilken rekkefølge ulike prosesser skal skje i, hva tiltakshaveren må levere av opplysninger og tidsfrister for ulike prosesser. Et sentralt formål med møtet er å legge til rette for å samordne arbeidet med konsekvensutredning. Møtet er rettet mot myndighetene. Dersom disse vurderer det som hensiktsmessig kan også andre som vil bli berørt av den aktiviteten det søkes om inviteres til møtet. Disse vil ikke ha plikt eller rett til å møte.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om gjennomføringen av samordningen etter bestemmelsen.

Til § 1-9 Hensynet til nasjonal sikkerhet

Bestemmelsen gir Kongen en generell adgang til å forskriftsfeste regler om ivaretakelse av hensynet til nasjonal sikkerhet knyttet til mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser.

Bestemmelsen gir ikke nærmere anvisning på hvilke typer tiltak som kan hjemles i forskrift. Aktuelle tiltak vil blant annet være å endre, unnlate å gi eller trekke tilbake tillatelser knyttet til undersøkelser, prøveuttak, utvinning og drift etter loven eller forskrift med hjemmel i loven. Både den generelle sikkerhetspolitiske situasjonen og ulike mineralforekomsters strategiske viktighet for nasjonal sikkerhet vil imidlertid variere. Kongen må derfor ha fleksibilitet til å kunne fastsette hjemler for ulike typer tiltak.

Tiltakene som hjemles i forskrift må være nødvendige for å ivareta hensynet til nasjonal sikkerhet. Dette innebærer at det må være en viss forholdsmessighet mellom den aktuelle sikkerhetsrisikoen og tiltakene som fastsettes.

21.2 Kapittel 2. Krav til mineralvirksomhet

Til § 2-1 Krav til forsvarlig mineralvirksomhet

Bestemmelsen angir grunnprinsippene for hva som ligger i forsvarlig mineralvirksomhet og bygger på reglene i mineralloven av 2009 §§ 6 a og 41.

Etter første ledd første punktum skal mineralvirksomhet foregå på en forsvarlig måte og i samsvar med gjeldende regelverk. Mineralvirksomheten skal også ivareta hensynet til forsvarlig ressursforvaltning og sikkerhet for personell, miljø og omgivelser. I dette ligger det at mineralvirksomheten må gjennomføres i samsvar med tilfredsstillende faglige prinsipper og standarder, og slik at mineralene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset opplegg. På samme tid skal utøver av mineralvirksomheten sørge for at sikkerheten for personell, miljø og omgivelsene blir ivaretatt på best mulig måte. Kravet til forsvarlig mineralvirksomhet innebærer også at verdien av mineralene som utvinnes skal reflekteres i produktene. Se NOU 2022: 8 Ny minerallov kapittel 24 merknad til § 2-1. Som eksempel bør det unngås at verdifulle mineraler utvinnes for deretter å brukes som fyllmasse. Mineralvirksomheten skal også planlegges slik at den fremstår som økonomisk gjennomførbar. Det er en del av forsvarlighetskravet at det ikke settes i gang mineralvirksomhet som ikke er økonomisk levedyktig, med de følger det kan ha for naturmiljøet og annen virksomhet.

«Forsvarlig» er en rettslig standard som må utfylles med hjelp av andre kilder, slik som forskrifter, veiledninger og bransje- og myndighetspraksis. Kravet til forsvarlighet er et funksjonskrav og et dynamisk begrep som kan endre seg over tid, i samsvar med teknologisk utvikling og ny kunnskap. Begrepet anvendes også i annen lovgivning som petroleumsloven § 10-1 og havbunnsmineralloven § 1-7. Det er også relevant å legge vekt på hensynene som går frem av formålsbestemmelsen i § 1-1 i vurderingen av hva som utgjør forsvarlig mineralvirksomhet etter § 2-1.

Etter første ledd andre punktum skal mineralvirksomhet planlegges og gjennomføres slik at inngrep i grunn, naturmangfold og kulturminner samt ulemper for nærmiljøet og dets brukere begrenses mest mulig innenfor hva som er praktisk og økonomisk forholdsmessig. Bestemmelsen viderefører regelen om varsomhetsplikt i mineralloven av 2009 § 48. Kravet innebærer at tiltakshaver må sørge for at mineralvirksomheten ikke foregår i strid med sektorovergripende regelverk om naturmangfold, kulturminneloven og annen lovgivning. Tiltakshaver må også strekke seg så langt som mulig for å ivareta disse hensynene, selv om det ikke skulle foreligge brudd på annen lovgivning.

Det at ulempene for nærmiljøet og brukere av dette skal begrenses mest mulig innenfor hva som er praktisk og økonomisk forholdsmessig, tydeliggjør at varsomhetsplikten har en yttergrense. Den nærmere grensen for tiltakshaverens varsomhetsplikt må vurderes konkret basert på hvor virksomheten pågår, hvor sårbart området er, og hvor omfattende inngrep som gjøres. I vurderingen må det legges til grunn et forholdsmessighetskrav mellom eventuelle merkostnader en alternativ gjennomføringsmåte vil påføre tiltakshaveren, og de reduserte ulempene dette vil innebære. Det at alternative gjennomføringsmetoder vil medføre betydelige kostnadsøkninger, fratar ikke tiltakshavere en plikt til å vurdere de eventuelle merkostnadene opp mot de reduserte ulempene som den alternative metoden vil medføre. Tiltakshaver må i hver enkelt sak vurdere om det kan gjøres mindre justeringer for å avdempe inngrepets negative konsekvenser.

Første ledd tredje punktum slår fast at mineralvirksomheten ikke må hindre eller vanskeliggjøre annen næringsvirksomhet uten rimelig grunn eller vanskeliggjøre den i urimelig grad. Bestemmelsens anvendelsesområde er bredt og kan for eksempel innebære at det stilles krav til at maskiner og annet utstyr som benyttes i mineralvirksomheten, plasseres slik at produksjonen får så lite konsekvenser som mulig for annen næringsvirksomhet i området. Et annet eksempel kan være at det gjennomføres støydempende tiltak. Ved drift kan også rekkefølgen av uttak i de ulike delene av mineralforekomsten ha betydning for hvordan naboer opplever driften, og det kan stilles krav til en bestemt rekkefølge som gir den mest skånsomme opplevelsen for disse. Kravet til forsvarlig mineralvirksomhet er nærmere omtalt i NOU-en punkt 10.1.3.2.

Andre ledd slår fast at krav til forsvarlig mineralvirksomhet også gjelder for uttak etter § 1-2 andre ledd og som omfattes av rapporteringsplikten i § 7-4. Dette innebærer at kravet gjelder for uttak som overstiger 5000 m³.

Til § 2-2 Krav om kompetanse

Bestemmelsen avløser reglene i mineralloven av 2009 §§ 6 a og 41. Hvilke krav som stilles til tiltakshaverens kompetanse må sees i sammenheng med de kravene som stilles til forsvarlig mineralvirksomhet etter § 2-1 første ledd.

Første ledd slår fast at tiltakshaveren skal sørge for at mineralvirksomhet gjennomføres med den kompetansen som er nødvendig for å sikre at kravene til forsvarlig mineralvirksomheten oppfylles, og for at virksomheten utøves i samsvar med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven. Hvilke krav som stilles til kompetanse vil være avhengig av hva slags mineralvirksomhet som utøves og egenskapene ved denne. Det er til eksempel ikke meningen at mindre og ukompliserte mineraluttak skal drives med samme kompetanse som en avansert underjordsgruve, se NOU 2022: 8 Ny minerallov kapittel 24 merknad til § 2-2. Ytterligere veiledning om innholdet i kompetansekravet følger av NOU-en punkt 10.1.3.2.

Ansvaret for å oppfylle kompetansekravet er etter bestemmelsen plassert hos tiltakshaveren. Det er ikke et krav om at tiltakshaver selv innehar all kompetanse som er nødvendig. Kravet kan også oppfylles ved at tiltakshaveren knytter til seg ekstern kompetanse som besitter nødvendig ekspertise, eksempelvis innenfor prosjektering eller systemutvikling. Selv om tiltakshaveren ikke utfører arbeidene selv eller med egne ansatte, er det likevel tiltakshaveren som er pliktsubjekt for kompetansekravet i bestemmelsen. Tiltakshaverens internkontrollsystem skal vise virksomhetens behov for kompetanse, hvordan dette er ivaretatt, samt planlagt opplæring og oppfølging. Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard skal føre tilsyn med at dette er på plass, og at kravet til nødvendig kompetanse er oppfylt. Se nærmere om internkontroll og tilsyn i kapittel 14 og i merknadene til §§ 8-1 til 8-5.

Andre ledd ivaretar kompetansekravet for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut etter § 1-2 andre ledd. Kompetansekravet gjelder for slike uttak når de også omfattes av rapporteringsplikten i § 7-4. Dette innebærer at kravet gjelder for uttak som overstiger 5000 m³.

Til § 2-3 Plikt til å informere og invitere til dialog

Bestemmelsen er ny og danner grunnlag for dialog mellom tiltakshaveren og de som blir berørt av mineralvirksomhet. Formålet med bestemmelsen er å redusere ulemper og konflikter gjennom dialog og informasjonsutveksling.

Etter første ledd første punktum skal tiltakshaveren invitere til dialog og informere grunneiere, naboer og berørte bruksrettshavere om pågående og planlagt mineralaktivitet. Dette skal skje på en måte som er tilpasset virksomhetens art, omfang og påvirkning på omgivelsene. Til eksempel er det viktigere å informere og søke dialog med leietakere i nabohuset til et mineraluttak, enn å legge ned store ressurser i å komme i kontakt med en eier av naboeiendommen som bor i utlandet.

For leting vil varslingsplikten som tiltakshaveren har etter § 3-2, normalt gi tilstrekkelig informasjon. I tilfeller der det eksempelvis skal gjennomføres geofysiske målinger fra luften over områder som benyttes til beiteområder, kan det imidlertid være hensiktsmessig å ha en dialog med bruksrettshaverne i forkant for å sikre at overflyvningen ikke medfører større ulemper. Mer omfattende informasjon og dialog vil også være nødvendig for mineraluttak og undersøkelsesarbeider av større omfang. Disse pågår gjerne over flere år og kan ha større innvirkning på omgivelsene. Dialog i tradisjonelle samiske områder vil gjerne kreve beherskelse av samisk språk eller bruk av tolk.

Andre ledd slår fast at tiltakshaveren skal gjennomføre årlige møter for større mineraluttak og for undersøkelsesarbeid av større omfang eller i områder med vesentlige og motstridende hensyn. Hva som utgjør et større mineraluttak eller et undersøkelsesarbeid av større omfang, vil bero på forhold som uttaksvolum, hvor stort areal mineralaktiviteten foregår på og tiltakets varighet. Områder med vesentlige og motstridende hensyn kan for eksempel være samiske områder der det utøves reindrift og det ikke er inngått avtale med representanter for reindriften. Det kan også være områder der det er spesielt sårbar natur, eller områder der beboere eller annen virksomhet ligger tett opptil mineraluttaket slik at de påvirkes i betydelig grad, uten at uttaket isolert sett er veldig stort. Å sikre en god dialog i slike tilfeller kan være avgjørende for å finne løsninger slik at motstridende hensyn kan ivaretas på en god måte. Tiltakshaveren gis likevel et spillerom for hvordan møtene skal gjennomføres i praksis.

Til § 2-4 Plikt til sikring

Bestemmelsen fastsetter tiltakshaverens plikt til å gjennomføre nødvendige tiltak for å hindre fare som kan oppstå som følge av mineralvirksomhet. Bestemmelsen viderefører i det vesentlige reglene om sikringsplikt i mineralloven av 2009 § 49, med enkelte justeringer. Blant annet videreføres tiltakshaverens sikringsplikt for tidligere arbeider i mineralloven av 2009 § 49 andre ledd.

Første ledd slår fast at tiltakshaveren skal iverksette og vedlikeholde sikringstiltak slik at mineralvirksomheten ikke medfører fare for skade. I motsetning til reglene i mineralloven av 2009 § 49 som gjelder for undersøkelser, utvinning og drift, gjelder reglene om sikringsplikt i § 2-4 første ledd også for letevirksomhet. Bestemmelsen innebærer en plikt til å sikre alle fysiske endringer som mineralvirksomheten forårsaker. Sikringsplikten gjelder også for tipper og utlagte masser utenfor rettighetsområdet, men som har tilknytning til området, jf. Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18, merknad til § 49. Plikten omfatter både etablering og vedlikehold av sikringstiltak.

Sikringsplikten etter første ledd retter seg mot skader på mennesker, husdyr, tamrein og eiendom. Begrepet «eiendom» er relativt vidtfavnende og kan omfatte både bygninger og konstruksjoner, samt den grunnen som bygningsmassen står oppført på.

Etter andre ledd første punktum er en tiltakshaver som foretar utvinning eller har driftskonsesjon, også ansvarlig for å sikre mot fare som har oppstått fra tidligere aktiviteter innenfor området der vedkommende foretar utvinning eller har driftskonsesjon. Henvisningen til tidligere aktiviteter avgrenser ikke til mineralaktivitet, men omfatter også annen form for næringsvirksomhet. Etter andre ledd andre punktum gjelder sikringsplikten for tidligere aktiviteter også for tiden etter at tiltakshaverens egen aktivitet har opphørt. Den som har hatt drift i et område, må derfor følge pålegg fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard om fremtidig vedlikehold av sikringstiltaket, og kan dermed få en aktivitetsplikt i lang tid etter at utvinningen eller driften formelt er avsluttet og tillatelsene har gått ut. For tiltakshavere som foretar leting eller undersøkelser, er det bare egne arbeider som er omfattet av sikringsplikten.

Tredje ledd oppstiller krav om at tiltakene som gjennomføres for å hindre fare etter tiltakshaverens egen mineralvirksomhet, skal være «varige». Dette innebærer at det skal etableres tiltak som hindrer fare på permanent basis. Til eksempel vil igjenfylling av gruveganger og hull kunne fungere som permanente sikringstiltak. Etablering av sikringsvoll og utjevning av paller for å unngå at mennesker, husdyr og tamrein skader seg, vil også være av permanent karakter. Etablering av gjerder for å hindre fare for skade vil derimot kreve vedlikehold etter en tid og bør derfor unngås så langt det er mulig.

Til § 2-5 Plikt til opprydding og istandsetting

Bestemmelsen fastsetter tiltakshaverens plikt til å rydde og istandsette etter mineralvirksomhet og er en videreføring av § 50 i mineralloven av 2009 med noen justeringer.

I første ledd første punktum slås det fast at tiltakshaveren skal sørge for forsvarlig opprydding og istandsetting innenfor rettighetsområdet mens mineralvirksomheten pågår. Kravet om at oppryddingen skal være «forsvarlig» kan innebære at oppryddingen skal skje suksessivt. Det er ikke et krav om at alt skal ryddes opp med en gang, men at rydding først skal skje når en naturlig sammenhengende fase av arbeidet er avsluttet, jf. Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18 merknad til § 50 første ledd. Hva som er forsvarlig opprydding må også vurderes innenfor rammen av kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1 første ledd.

Området som er omfattet av kravet til forsvarlig opprydding, skal fremdeles være begrenset til det aktuelle rettighetsområdet. Dermed videreføres områdeavgrensningen i mineralloven av 2009 § 50. Med «rettighetsområdet» menes området der tiltakshaveren har fått en tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) eller gjennom avtale er gitt anledning til å drive mineralvirksomhet. Ved leting må «rettighetsområdet» forstås som det området der det faktisk blir utført leteaktivitet.

Første ledd andre punktum regulerer plikten til å rydde og istandsette området når virksomheten opphører. Tiltakshaveren skal da rydde og istandsette området på en måte som ivaretar hensynet til videre bruk og naturens reproduksjonsevne. Plikten til opprydding og istandsetting hviler dermed på tiltakshaveren, både mens mineralvirksomheten pågår og når den avsluttes. Innholdet i plikten til å rydde og istandsette er omtalt nærmere i NOU 2022: 8 Ny minerallov kapittel 10.2.3.2. Forsvarlighetskravet ved avslutning av mineralvirksomheten innebærer at det enten skal tas hensyn til planlagt etterbruk der denne er bestemt, eller at området skal istandsettes slik at det etableres gode forutsetninger for gjenoppretting av naturmangfold og områdets tilstand for øvrig.

Etter andre ledd kan DMF fastsette en frist for når opprydding og gjenoppretting skal være fullført. Adgangen til å fastsette en frist bør benyttes av myndighetene dersom det ikke foreligger særlige holdepunkter som taler imot dette. En frist for ferdigstillelse vil også skape trygghet for omgivelsene og forutsigbarhet for tiltakshaveren.

Til § 2-6 Sikkerhet for dekning av kostnader ved sikring, opprydding og istandsetting

Bestemmelsen gir Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) hjemmel til å stille krav om økonomisk sikkerhet fra tiltakshaverne for dekning av sikrings-, oppryddings- og istandsettingstiltak etter § 2-4 og § 2-5, og er en videreføring av § 51 i mineralloven av 2009, med noen endringer.

Første ledd slår fast at DMF kan pålegge tiltakshavere som gjennomfører undersøkelser etter § 4-3 å stille økonomisk sikkerhet for dekning av sikrings-, oppryddings- og istandsettingstiltak. DMF vil da kunne vurdere hvorvidt det skal stilles krav om økonomisk sikkerhetsstillelse og størrelsen på beløpet som skal stilles som sikkerhet. Det bør legges opp til en enkel og skjematisk beregning av størrelsen på sikkerhetsbeløpet, se nærmere omtale av dette i NOU 2022: 8 Ny minerallov kapittel 10.2.3.3. Bestemmelsen gir ikke DMF anledning til å kreve økonomisk sikkerhetsstillelse for undersøkelser av byggeråstoff og naturstein, men grunneier kan selv kreve dette i avtale om utvinningsrett. I ekspropriasjonssaker kan DMF sette som vilkår at det skal fastsettes et beløp som økonomisk sikkerhetsstillelse, der skjønnsretten fastsetter beløpets størrelse.

Etter andre ledd første punktum skal DMF pålegge tiltakshavere som foretar prøveuttak eller utvinning som krever driftskonsesjon å stille økonomisk sikkerhetsstillelse. Til forskjell fra reglene i første ledd, gjelder det et absolutt krav om økonomisk sikkerhetsstillelse for tiltakshavere som foretar prøveuttak eller konsesjonspliktig utvinning. Det vil normalt stilles krav om et høyere beløp som sikkerhet ved prøveuttak og utvinning, enn ved undersøkelser. I andre ledd andre punktum er det lagt opp til at også tiltakshavere som foretar utvinning uten krav om driftskonsesjon, kan pålegges økonomisk sikkerhetsstillelse. Kun i «særlige tilfeller» kan DMF gjøre helt eller delvis unntak fra krav om økonomisk sikkerhetsstillelse, jf. andre ledd tredje punktum. Eksempler på slike tilfeller kan være der en kommune eller statlig virksomhet er tiltakshaver og selvassurandør.

Etter tredje ledd har DMF myndighet til å kreve økonomisk sikkerhet for behov som oppstår i etter at virksomheten er avsluttet. Dette dreier seg i all hovedsak om å oppfylle kravet til at sikringen skal være «varig» når mineralvirksomheten er avsluttet. Det kan for eksempel være behov for vedlikehold av gjerder, dersom gjerder inngår som en del av den varige sikringen. Kravet om sikkerhetsstillelse for sikrings-, oppryddings- og istandsettingsbehov som kan oppstå etter at mineralvirksomheten er avsluttet, vil kunne gi tiltakshaver et insentiv til å avslutte på en måte som begrenser fare uten vedlikeholdsbehov.

Til § 2-7 Vektlegging av tiltakets virkninger for naturgrunnlaget for samisk kultur mv.

Bestemmelsen gjelder for tilfeller der det ikke foreligger en krenkelse av SP artikkel 27. Myndighetene etter loven skal likevel foreta en avveining av de hensynene som taler for å gi tillatelsen, mot de virkningene som tiltaket vurderes å ha for naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Første ledd pålegger myndighetene, ved vurderingen av om det skal gis tillatelse til mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder, å legge vesentlig vekt på den virkningen vedtaket vil ha for naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. I tilfeller der samiske interesser taler mot at søknaden innvilges, mens andre interesser taler i motsatt retning, skal myndighetene foreta en konkret avveining av interessene. For tiltak som overgår grensen for tilpasningsplikt som følger av rettspraksis er det krav om at tiltakshaver inngår avtale med eller eksproprierer rettighetene til de samiske rettighetshaverne som tiltaket berører. Sistnevnte forhold er nærmere omtalt i kapittel 6.4.4.

I andre ledd første punktum går det frem at tiltakets virkninger for naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsliv og samfunnsliv skal «sees i sammenheng med andre gjennomførte eller planlagte tiltak i området». Det er med andre ord den totale virkningen for samisk bruk av området fra tiltak som infrastrukturprosjekter, vindkraftverk og mineralprosjekter som vil være avgjørende. Planlagte tiltak vil omfatte tiltak der det foreligger konkrete planer, og der gjennomføring er sannsynlig eller påregnelig.

Hva som utgjør det relevante området i relasjon til vurderingen etter første ledd, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I de tilfellene hvor det er reindriften som påvirkes, må det sees hen til det området som omfatter den reindriften som blir berørt av det aktuelle tiltaket. Dette vil kunne gjelde den siidaen eller reinbeitedistriktet som får tiltaket innenfor sine reinbeiteområder, men også nabosiidaer og -distrikter vil kunne oppleve negative konsekvenser, og dermed inngå i det relevante området.

Andre ledd andre punktum slår fast at myndighetene etter denne loven, i vurderingen etter første ledd, skal legge vekt på momenter av betydning for naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv som kommer frem i konsultasjonene. I dette ligger at myndighetene skal ta hensyn til de momentene som fremføres i konsultasjonsprosessen og som kaster lys over et tiltaks virkninger på naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv.

Tredje ledd slår fast at der myndighetene innvilger en søknad, kan det settes vilkår for å ivareta hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Eksempler på avbøtende tiltak kan være særlige retningslinjer for hvordan tiltaket skal gjennomføres, kompensasjon for tapte inntekter, allokering av annet areal til den beskyttede kulturutøvelse eller annet. Fastsettelse av avbøtende tiltak vil kunne føre til at planlagte inngrep som i utgangspunktet ville vært uforenlige med rettighetsvernet i SP artikkel 27, likevel ikke overskrider inngrepsterskelen. Myndighetene kan imidlertid også sette vilkår for tiltak som er langt fra å overskride inngrepsterskelen i SP artikkel 27.

SP artikkel 27 setter en absolutt grense for hvilke tiltak som kan tillates etter mineralloven. I HR-2021-1975-S (Fosen) fastslo Høyesterett at det ikke kan gis tillatelse til aktivitet eller tiltak som vil føre til «vesentlig negative konsekvenser» for muligheten til samisk kulturutøvelse. Formuleringen fremstår som en rettslig standard og vil kunne endre seg over tid. I dommen uttaler Høyesterett at grensen vil være brutt dersom reindriftseierne blir fratatt «muligheten til å fortsette med noe som naturlig kan karakteriseres som næringsvirksomhet» (avsnitt 134). Høyesterett uttaler også at terskelen for brudd på artikkel 27 ligger høyt (avsnitt 118). Dersom det først konstateres brudd på SP artikkel 27, skal det imidlertid ikke foretas en avveining av fordeler og ulemper.

Til § 2-8 Gjennomføring og samordning av konsultasjoner i tradisjonelle samiske områder

Første ledd slår fast at konsultasjoner etter mineralloven skal skje i samsvar med reglene i sameloven kapittel 4. Det følger av sameloven § 4-1 første ledd første punktum at reglene i sameloven kapittel 4 gjelder ved lovgivning, forskrifter og andre beslutninger og tiltak som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Bestemmelsene i sameloven kapittel 4 gjelder også for tiltak og beslutninger som planlegges iverksatt i tradisjonelle samiske områder, eller som kan få virkning på samisk materiell kulturutøvelse i tradisjonelle samiske områder, jf. sameloven § 4-1 tredje ledd.

Det vil for det første normalt være nødvendig med konsultasjon før det treffes vedtak om første gangs tildeling av undersøkelsestillatelse. Det er viktig at det på et tidlig tidspunkt etableres kontakt mellom den som skal i gang med undersøkelsesaktiviteter og de samiske interessene i området. Det kan da komme frem forhold som er viktige for at partene skal kunne finne løsninger som ivaretar hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Ved endringer i undersøkelsesplanen, vil det normalt være tilstrekkelig å konsultere over endringer som fører til økt påvirkning på naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse.

Sametinget og representanter for berørte rettighetshavere vil også ha rett til å bli konsultert ved tillatelse til prøveuttak. Det vil da være naturlig at konsultasjonene tar utgangspunkt i den informasjonen som kom frem under konsultasjon om undersøkelsestillatelsen. Det skal imidlertid foretas en ny reell konsultasjon rettet mot spørsmålet om tillatelse til prøveuttak.

Det vil også være nødvendig å tilby konsultasjon ved tildeling eller forlengelse av driftskonsesjon. Selv om det har blitt gjennomført konsultasjoner i forbindelse med tillatelse til undersøkelser og prøveuttak, er det først ved tildeling av driftskonsesjon at tiltakshaver gis rett til å starte omfattende uttak av mineralforekomster. Slike beslutninger vil derfor klart kunne få «virkning på samisk materiell kulturutøvelse», jf. sameloven § 4-1 tredje ledd.

Eksemplene ovenfor utgjør ikke en uttømmende liste over når det skal tilbys konsultasjoner i vedtak etter mineralloven. Myndighetene må for alle vedtak foreta en konkret vurdering på grunnlag av de generelle reglene i sameloven kapittel 4.

Andre ledd stiller krav om at myndighetene skal samordne konsultasjonene sine så langt som mulig der samme myndighet skal konsultere om flere vedtak etter loven. Slik samordning vil gjøre konsultasjonsprosessene mer effektive og forutsigbare. Som eksempel kan det være hensiktsmessig å samordne konsultasjoner om tildeling av driftskonsesjon og ekspropriasjon, dersom disse sakene behandles samtidig. Søknad om forlenget undersøkelsestillatelse og prøveuttak kan også være eksempler på saker der det kan være riktig å gjennomføre en samordnet konsultasjon.

Plikten for ansvarlige myndigheter til å samordne konsultasjonene gjelder så langt det er mulig. Unntaksbestemmelsen er ment å fungere som en sikkerhetsventil for de tilfeller hvor det vil være svært upraktisk å gjennomføre samordnede konsultasjonsprosesser. Terskelen er med andre ord lagt høyt for at ansvarlige myndigheter skal kunne unndra seg forpliktelsen om samordning.

Til § 2-9 Forskrift om krav til mineralvirksomhet

Bestemmelsen er en fellesbestemmelse for departementet til å fastsette nærmere forskriftsregler om krav til mineralvirksomhet i kapittel 2.

Bokstav a presiserer at departementet kan fastsette regler i forskrift om innholdet i kravene til forsvarlig mineralvirksomhet etter § 2-1 og nødvendig kompetanse etter § 2-2. Eventuelle veiledere fra mineralmyndighetene, tidligere lovforarbeider og bransjestandarder kan fungere som rettesnor for det nærmere innholdet.

I bokstav b er det gitt adgang til å gi forskrift om innholdet i informasjonsplikten i § 2-3. Departementet vil blant annet kunne gi nærmere bestemmelser om hva som utgjør «større mineraluttak» og «undersøkelsesarbeid av større omfang» etter § 2-3 andre ledd.

Bokstav c åpner for å presisere innholdet i plikten til å sikre, rydde og istandsette under og ved avslutning av mineralvirksomhet. Dette kan omfatte ulike former for tiltak som er aktuelle for ulike typer mineralvirksomhet, funksjonskrav, bransjestandarder og så videre.

Bokstav d gir adgang til å fastsette nærmere regler om dekning av kostnader ved sikring, opprydding og istandsetting. Departementet kan for eksempel angi en enkel mal for sikkerhetsstillelse ved undersøkelsesarbeider. Alternative former for sikkerhetsstillelse, gjennomføring, nivå, bruk av midlene og forholdet til sikkerhetsstillelse etter annet regelverk kan også angis i forskrift. Det er også nødvendig å samordne krav om økonomisk sikkerhetsstillelse med tilsvarende krav fra miljømyndighetene for å unngå at det stilles krav til dekning av kostnader for samme tiltak to ganger.

21.3 Kapittel 3. Leting

Til § 3-1 Leterett

Bestemmelsen gir regler om retten til å lete etter mineralske forekomster. Bestemmelsen bygger på §§ 8, 9 og 47 i mineralloven av 2009, men innebærer endringer fra tidligere regler på en rekke punkter.

Første ledd angir at enhver kan lete etter mineralforekomster på fremmed grunn. Leteretten gir rett til noe mer inngripende tiltak enn det som følger av allemannsretten. Hvorvidt noe defineres som leting eller undersøkelser vil bero på en konkret helhetsvurdering. Begrepet «leting» er definert i § 1-7 bokstav b og utdypet i merknad til denne bestemmelsen.

Andre ledd angir et samtykkekrav fra grunneieren og de berørte bruksrettshaverne i områder der allmennheten ikke har ferdselsrett etter friluftsloven. Regelen er en videreføring av begrensningene i mineralloven av 2009 § 47 bokstav a og b knyttet til innmark og industriområder, inkludert massetak, brudd eller gruver i drift, likevel slik at dette nå knyttes opp mot friluftslovens ferdselsrett. Leting vil først og fremst være aktuelt i områder som er utmark etter friluftsloven. Leteretten gir ikke ferdselsrett utover det som følger av allemannsretten.

Uttrykket «brukere av grunnen» som brukes gjennomgående i mineralloven av 2009, er i loven gjennomgående endret til «berørte bruksrettshavere». Denne endringen skal fremheve at brukeren også må ha en rettighet til området, og at vedkommende må være berørt av aktiviteten. Uttrykket avgrenses likevel i utgangspunktet som i mineralloven av 2009, ved at det primært retter seg mot dem som har tilnærmet samme rådighet over grunnen som grunneieren, typisk festere og forpaktere. Også samiske bruksrettshavere omfattes av uttrykket. Dette vil typisk være reindriftsutøvere i området, men kan også omfatte samiske bruksrettshavere med annen bruksrett. Personer med begrensede bruksretter i området, som hogstrett eller beiterett, er bare omfattet av kravet om samtykke hvis disse anses å være tilstrekkelig berørt av arbeidene. Det kan være krevende å slå fast hvilke bruksrettshavere som finnes i et område. Det forutsettes at grunneieren gir leteren informasjon om disse.

Tredje ledd etablerer områder der letingen krever samtykke fra ansvarlige myndigheter. Etter første alternativ om «militære anlegg og øvingsområder» kreves samtykke fra militære myndigheter. Med militært anlegg menes områder som enten eies eller disponeres av Forsvarsdepartementet eller underliggende etater, og hvor det finnes objekter, installasjoner eller annen militær infrastruktur. Med øvingsområder menes faste militære områder, som Forsvarsdepartementet eller underliggende etater hår rådighet over, og som ved kunngjøring, skilting, inngjerding eller på annen måte er angitt som militært område, jf. militærpolitiloven § 5 første ledd bokstav a. Den nærmere avgrensningen av hva som tilhører militære anlegg må vurderes konkret sett hen til lovens formål og behovet for ivaretakelse av forsvarssektorens interesser. Etter første alternativ om militære anlegg og øvingsområder kreves samtykke fra militære myndighet. Med militære myndigheter menes Forsvarsdepartementet. Myndigheten til å gi samtykke etter denne bestemmelsen kan delegeres. Avslag på søknad om samtykke anses som enkeltvedtak som kan påklages. Andre alternativ omfatter nedlagte gruveområder, inkludert deponier. Uttrykket «deponier» omfatter de tidligere områdebegrensningene for bergvelter og avgangsdeponier. Den ansvarlige myndigheten her vil være Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard og eventuelt ansvarlig forurensningsmyndighet eller kulturminnemyndighet.

Fjerde ledd første punktum slår fast at leteretten gjelder med begrensningene som følger av loven og annet regelverk, inkludert kravet om forsvarlig mineralvirksomhet etter § 2-1. Her er særlig plikten til å planlegge og gjennomføre inngrep på en slik måte at inngrep i grunn, naturmangfold og kulturmiljø og ulemper for nærmiljøet og dets brukere begrenses mest mulig, sentral. Det er tiltakshaver som er ansvarlig for at plikten til forsvarlig mineralvirksomhet overholdes, også der letevirksomheten gjennomføres av eksterne. Samme punktum peker også på begrensningene som følger etter vedtak om områdevern etter naturmangfoldloven og regler om vern av kulturminner i kulturminneloven, uten at det er en uttømmende liste.

Fjerde ledd andre punktum angir at letingen ikke kan skje på en måte som vil være til hinder for andres undersøkelser og utvinning etter denne loven. Dette er en videreføring av regelen i mineralloven av 2009 § 8.

Femte ledd slår fast at områdebegrensningene ikke gjelder for luftbårne målinger. Annet regelverk kan likevel stille begrensninger for luftbårne målinger, eksempelvis forskrift om kontroll med informasjon innhentet med luftbårne sensorsystemer.

Til § 3-2 Varslings- og meldeplikt ved leting

Bestemmelsen angir en varslingsplikt for den som benytter seg av leteretten i § 3-1, og bygger på § 9 i mineralloven av 2009.

Første ledd første punktum angir at leteren skal varsle grunneiere og berørte bruksrettshavere to uker før letingen igangsettes. Også samiske bruksrettshavere omfattes av bestemmelsen. Fristen på to uker er en utvidelse av fristen på en uke fra mineralloven av 2009. Varselet kan gis enten muntlig eller skriftlig. Som hovedregel bør leteren gi varslene til grunneierne og bruksrettshaverne individuelt. I noen tilfeller kan det være vanskelig å finne frem til de riktige mottakerne, eller mottakerne kan være en uoversiktlig krets av personer. Fører det til urimelig ulempe å varsle hver enkelt grunneier eller berørt bruksrettshaver individuelt, åpner bestemmelsen for at varslingen kan skje på en annen egnet måte, for eksempel gjennom en kunngjøring i en avis som leses på stedet. Uttrykket «annen egnet måte» er valgt for å være teknologinøytralt, og hva som er en egnet måte, kan endre seg med tiden og samfunnsutviklingen.

Første ledd andre punktum angir at ved målinger fra luften i tradisjonelle samiske områder, skal leteren også varsle Sametinget, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften. Også her gjelder fristen på to uker før letingen igangsettes.

Første ledd tredje punktum er nytt og inneholder regler om varselets innhold. Hensikten med å gi informasjon om når overflyvninger starter er at grunneieren og de berørte bruksrettshaverne kan ta sine forholdsregler, for eksempel i områder der dyr beiter, og der letingen bør gjennomføres med minst mulig ulemper for dyrene, jf. kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1. Leteren har etter § 2-3 en generell plikt til å informere om aktivitetene. Hvis aktivitetene blir utsatt eller planene blir endret, må leteren selv vurdere om det er behov for en ny varsling. Med unntak for vesentlige utsettelser legges det til grunn at ett varsel vil være tilstrekkelig også hvis tidspunktet endres for planlagte leteaktiviteter. Ved overflyvninger vil det være viktigere å gi nye varsler, og med mer detaljerte tidsangivelser, enn ved annen type leting. Plikten til å varsle gjelder bare når letingen går utover det som følger av allemannsretten og steinsamling som hobby.

Andre ledd er nytt, og innebærer at den som gjennomfører geofysiske målinger og andre målinger, jf. § 1-7 bokstav b, også skal melde fra til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) senest to uker før arbeidene settes i gang. Formålet med at DMF skal få informasjon om målingene, er at direktoratet dermed kan følge opp at leteren overholder rapporteringsplikten for slike målinger etter § 7-1.

Til § 3-3 Erstatning for skade, ulempe eller merarbeid

Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av § 52 i mineralloven av 2009, og oppstiller regler om erstatning for skade og ulempe som oppstår ved letevirksomhet.

Første ledd oppstiller et objektivt erstatningsansvar overfor grunneieren og de berørte bruksrettshaverne for skader, ulemper og merarbeid som oppstår som følge av letingen. Grunneieren og de berørte bruksrettshaverne må altså finne seg i at det kan oppstå tap som følge av letingen, men skal ha dette erstattet.

Til forskjell fra mineralloven av 2009 § 52, setter § 3-3 ikke begrensninger knyttet til skadeobjektet. Dette innebærer at § 3-3 også gjelder ved skade på mennesker eller dyr. Erstatningsansvaret etter § 3-3 må imidlertid utfylles av alminnelige erstatningsrettslige regler, inkludert utgangspunktet om at det er det økonomiske tapet som erstattes. Ansvaret gjelder uavhengig av om leteren selv har utført arbeidene eller overlatt arbeidene til andre.

Regelen om erstatningsansvar er fravikelig, og den som leter kan inngå avtale om annen regulering av erstatningsplikt med grunneieren og de berørte bruksrettshaverne.

Andre ledd angir at tvist om krav om erstatning avgjøres ved skjønn, jf. § 10-9.

21.4 Kapittel 4. Undersøkelse og prøveuttak

Til § 4-1 Undersøkelser av mineralforekomster

Bestemmelsen er ny, og oppstiller felles regler for undersøkelser av både statens og grunneiers mineraler.

Første ledd fastsetter begrensninger for hvilke områder det kan undersøkes i. Også annet regelverk, slik som for eksempel kulturminneloven eller naturmangfoldloven, vil kunne sette begrensinger på undersøkelsesaktivitet. Av § 4-1 første ledd første punktum går det frem at områdebegrensningene i § 3-1 andre til fjerde ledd som gjelder ved leting, også gjelder ved undersøkelser. For statens mineraler, industrimineraler og lette metaller vil det også kunne avgrenses mot undersøkelser i disse områdene etter § 4-3 andre ledd bokstav d. Med «anlegg for allmennyttige formål» menes privat og offentlig vei, jernbane, flyplass, park, idrettsplass, kirkegård, vann- og kloakkledning, kraftmast og -ledning, internettkabel, telefonkabel og -mast, olje- og gassledninger og anlegg med tilsvarende formål. Det vil variere hvem som er ansvarlig myndighet for disse områdene, avhengig av hva slags område det er snakk om. Ansvarlig myndighet vil ofte være kommunen, men det kan også være andre myndigheter som må samtykke. Deler av arealet som ligger i områder som ligger mindre enn 50 meter fra en bygning som er brukt til boligformål vil også inngå i begrensninger etter § 3-1 tredje ledd om områder der allmennheten ikke har ferdselsrett. Dersom en tiltakshaver ønsker å gjennomføre undersøkelser i slike områder, må tiltakshaveren innhente et særskilt samtykke fra grunneier og berørte bruksrettshavere. Dette inkluderer naboeiendommer til undersøkelsesområdet der bygninger som brukes til boligformål ligger mindre enn 50 meter fra et sted der tiltakshaver ønsker å gjennomføre undersøkelser. Dersom det skal undersøkes etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard gi tillatelse til undersøkelse i disse områdene uten krav om samtykke etter § 4-3 sjette ledd.

Etter andre ledd gjelder erstatningsansvaret i § 3-3 også ved undersøkelser. Erstatningsansvaret kan også være regulert i avtale med grunneieren og berørte bruksrettshavere. Ved undersøkelser er risikoen for tap vanligvis vesentlig større enn ved leting. Erstatningsansvaret gjelder også i tilfeller der grunneieren og rettighetshaverne har samtykket til inngrep som kan medføre vesentlig skade, med mindre det er inngått særskilt avtale om noe annet.

Til § 4-2 Rett til undersøkelse av byggeråstoff, naturstein mv.

Bestemmelsen er en delvis videreføring av mineralloven av 2009 § 11 og oppstiller krav om avtale med grunneier for undersøkelse av byggeråstoff, naturstein og andre grunneiers mineraler som ikke omfattes av definisjonene av industrimineraler og lette metaller, jf. § 1-7 bokstav j og k. Bestemmelsen stiller ingen formkrav til avtalen. Dersom en avtale ikke kommer i stand, kan undersøkeren søke om ekspropriasjon etter § 9-1.

Undersøkelse av grunneiermineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller krever ikke tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard, men kan utløse krav om tillatelse etter annet regelverk og arealavklaring etter plan- og bygningsloven.

Til § 4-3 Tillatelse til undersøkelse av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Bestemmelsen viderefører deler av mineralloven av 2009 § 13, men inneholder vesentlige utvidelser både i hvilke undersøkelser som krever tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF), og hvilke krav som må være oppfylt for at undersøkelsestillatelse kan gis.

Første ledd angir at undersøkelser etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller krever tillatelse fra DMF, og at det samme gjelder for undersøkelser av etterlatte masser fra tidligere uttak av slike mineraler. Bestemmelsen etablerer et nytt system som innebærer at det gis en samlet undersøkelsestillatelse for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller.

Vilkårene for at DMF kan gi undersøkelsestillatelse går frem av andre ledd. I tillegg til at DMF skal vurdere forholdene som er nevnt i dette leddet, skal DMF foreta vurderinger av virkningen en eventuell undersøkelsestillatelse vil ha for naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse, se § 2-7 og merknadene til bestemmelsen. DMF skal også legge vekt på formål og hensyn som er nevnt i § 1-1.

Etter bokstav a må de planlagte undersøkelsene oppfylle krav til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1 og tiltakshaver må oppfylle krav om kompetanse i § 2-2. Se omtalen av disse kravene i punkt 7.1 og merknad til §§ 2-1 og 2-2. Dette innebærer blant annet at planlegging og gjennomføring av undersøkelsene må skje slik at omfanget av inngrepet i grunn og naturmangfold og ulemper for brukere og omgivelser, begrenses mest mulig, også innenfor rammene av det som er tillatt etter annen lovgivning.

Etter bokstav b må undersøkelsesplanen oppfylle kravene i § 4-6. Det er DMF som vurderer om kravene er oppfylt.

Bokstav c krever at søkeren er et foretak som er registrert i Foretaksregisteret. Dette er en videreføring av kravet i mineralloven av 2009 § 13 andre ledd. Formålet med kravet er å få en sikker identifikasjon på den som skal inneha en undersøkelsestillatelse.

Bokstav d stiller krav om at det ikke må være særlige forhold ved det omsøkte undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis. Hvorvidt vilkåret er oppfylt beror på en konkret helhetsvurdering. Vurderingen må foretas opp mot de undersøkelsesaktivitetene som er planlagt. Både hensynet til grunneier, miljø, omgivelser og annen utnytting av grunnen kan gi grunnlag for å avslå en søknad om undersøkelsestillatelse. Avslag kan for eksempel være begrunnet i at det er behov for å prioritere annen nåværende eller planlagt bruk av området, området er underlagt vern eller at områdets karakter med sårbar natur, kulturverdier eller annet som bør ivaretas av offentlige myndigheter, vil påvirkes negativt av undersøkelsene. Vilkåret kan også være oppfylt dersom undersøkelsene vil gripe inn i grunneiers egen bruk av området på en måte som innebærer at ulempene for grunneieren overstiger fordelene ved undersøkelsen. I denne vurderingen kan det likevel legges vekt på om grunneieren i det enkelte tilfellet faktisk har godkjent undersøkelsen. Det må også vurderes om reindrift eller annen samisk bruk vil bli berørt på en slik måte at det krever samtykke fra samiske rettighetshavere. Bokstav d må sees i sammenheng med fjerde ledd som gir DMF anledning til å stille vilkår for undersøkelsestillatelsen som kan begrense de negative virkningene av undersøkelsene.

Virkninger som kun kan knyttes til en eventuell fremtidig drift er i utgangspunktet ikke relevant i vurderingen etter bokstav d. Vurderingen av om det skal gis tillatelse til drift, og vurderinger av virkninger av eventuell drift skal skje i nødvendig planavklaring for etablering av tiltaket etter plan- og bygningsloven, utslippstillatelse etter forurensingsloven og søknad om driftskonsesjon etter mineralloven. DMF har likevel et visst rom for skjønn til også å kunne avslå søknad om undersøkelsestillatelse, dersom det er klart at senere drift vil være utelukket. Dette kan for eksempel være tilfellet der det er åpenbart at drift vil være i strid med SP artikkel 27, eller der undersøkelsene er planlagt i et område som har særskilte verneinteresser eller sårbare økosystem, og det allerede før området er undersøkt og eventuell drift er utredet, kan fastslås at drift ikke vil være forenelig med tungtveiende miljøhensyn eller annen viktig bruk av området.

I bokstav e angis det at ingen andre må ha tillatelse til mineralvirksomhet på statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller i undersøkelsesområdet. Vilkåret understreker at undersøkelsestillatelsen som gis, er eksklusiv. Regelen suppleres av § 4-10 som gir regler om at det heller ikke kan gis undersøkelsestillatelser til områder der noen i de seks foregående månedene har mistet undersøkelsestillatelsen sin.

Tredje ledd første punktum viderefører i hovedsak regelen i mineralloven av 2009 § 13 tredje ledd. Terskelen for at DMF kan avslå søknaden er imidlertid senket ved at DMF også kan gi avslag i tilfeller der søkeren har begått «alvorlige» overtredelser av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne loven istedenfor «grov[e]» overtredelser. Hva som utgjør en alvorlig eller gjentatt overtredelse, må DMF vurdere konkret i det enkelte tilfellet.

Fjerde ledd gir DMF hjemmel til å stille vilkår for undersøkelsestillatelsen og fastsette begrensninger i aktiviteter og tidspunkter for undersøkelser. Slike vilkår kan for eksempel innebære at undersøkelsene skal foregå i visse perioder og at tiltakshaveren skal gjennomføre avbøtende tiltak dersom undersøkelsene kan føre til negative virkninger for omgivelsene.

Femte ledd gir regler om undersøkelsesområdet for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Bestemmelsen gjør vesentlige endringer i reglene om undersøkelsesområdets utforming ved at området skal fastlegges individuelt i det enkelte tilfellet, istedenfor at tillatelsen gis for rettvinklede firkanter med en grense på 10 km². Området må likevel være avgrenset på en hensiktsmessig måte og ha en størrelse og utforming som kan undersøkes innenfor reglene om varighet i § 4-8. DMF kan avvise eller stille krav til utformingen av undersøkelsesområdet eller dele opp området dersom det åpenbart er uhensiktsmessig utformet. DMF kan avslå en søknad om undersøkelsestillatelse dersom et undersøkelsesområde er uhensiktsmessig stort. Dette må sees i sammenheng med at søkeren kan reservere områder mens en søknad om undersøkelsestillatelse behandles, se § 4-5 andre ledd. DMF bør gi veiledning til søkeren før søknad avslås, slik at søknaden kan justeres til å gjelde et mer hensiktsmessig område. Et undersøkelsesområde bør normalt være sammenhengende, men det kan søkes om en felles tillatelse for flere områder der disse har en naturlig sammenheng, og der det er gode grunner til å ikke søke om et sammenhengende område, for eksempel fordi et område er skilt av et vassdrag. Departementet kan gi regler om undersøkelsesområdet i forskrift, jf. § 4-11.

Sjette ledd gir DMF en mulighet til å dispensere fra områdebegrensningene § 3-1 andre ledd og § 4-1 første ledd tredje punktum dersom grunneieren eller den berørte bruksrettshaveren ikke samtykker til undersøkelser. Regelen viderefører § 47 fjerde ledd i mineralloven av 2009, men utvides til også å gjelde for industrimineraler og lette metaller. Tillatelse kan kun gis dersom fordelene ved undersøkelsene er større enn den skaden og ulempen undersøkelsene vil påføre grunneier og berørte bruksrettshavere. Dette beror på en konkret helhetsvurdering. Et relevant moment som taler for at tillatelse kan gis, er om det er indikasjoner på at mineralene som finnes i området vurderes som sjeldne, strategiske eller kritiske. Tillatelsen er en del av undersøkelsestillatelsen, og tiltakshaver må derfor gi tilstrekkelige opplysninger i søknaden om undersøkelsestillatelse til at DMF kan ta stilling til om vilkårene i sjette ledd er oppfylt. Se også § 4-5 og punkt 9.4.1.

Til § 4-4 Innholdet i undersøkelsestillatelse

Bestemmelsen fastlegger innholdet i, og rettsvirkningene av, undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller.

Første ledd svarer langt på vei til mineralloven av 2009 § 19 første ledd andre punktum, men beskriver mer i detalj hvilke tiltak og inngrep i terrenget undersøkelsestillatelsen gir rett til. Tillatelsen omfatter tilgang til og bruk av grunnen for å foreta undersøkelsen, på den måten som er beskrevet, innenfor det området undersøkelsestillatelsen omfatter.

Undersøkelsestillatelsen omfatter ikke rett til vei frem til undersøkelsesstedet eller rett til motorferdsel i utmark. Inngrep som kan medføre vesentlig skade på eiendommen krever samtykke fra grunneieren. Dette inkluderer inngrep i grunnen, men også andre inngrep, for eksempel i vegetasjon. Inngrep i vegetasjonen som vil være tillatt kan innebære fjerning av mindre mengder lyng, gress og mindre trær uten økonomisk verdi. Hogging av skog eller annen mer omfattende fjerning av vegetasjon vil falle utenfor dette og må anses som inngripende tiltak som krever samtykke etter andre punktum.

Til § 4-5 Krav til innhold i søknad om undersøkelsestillatelse, saksbehandling mv.

Bestemmelsen oppstiller krav til innhold i søknader om undersøkelsestillatelse etter § 4-3, gir regler om reservasjon av områder og om høring, offentlig ettersyn og varsel. Bestemmelsen er ny, men noen av kravene viderefører krav i forskrift til mineralloven av 2009 § 1-1.

Første ledd inneholder en ikke-uttømmende liste over informasjon søknaden skal inneholde. Informasjon i bokstav a og b må alltid være inkludert i søknaden når den sendes inn. Nødvendig kontaktinformasjon inkluderer e-post og telefonnummer. Angivelsen av det geografiske området søknaden gjelder etter bokstav b må være i tråd med kravene i § 4-3 femte ledd.

Det følger av bokstav c at søknaden også må inneholde dokumentasjon på samtykke fra grunneiere og berørte bruksrettshavere dersom det skal undersøkes i områder som er nevnt i § 3-1 andre ledd og i § 4-1 første ledd tredje punktum. Dersom tiltakshaver ikke har fått samtykke, kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) likevel gi tillatelse til undersøkelse etter § 4-3 sjette ledd. Dette forutsetter at fordelene ved undersøkelsene er større enn den skaden og ulempen undersøkelsene vil påføre grunneier og berørte bruksrettshavere. Tiltakshaver må derfor sørge for at søknaden inneholder de opplysningene som er nødvendig for at DMF kan ta stilling til om vilkårene i § 4-3 sjette ledd er oppfylt.

Søknaden skal også inneholde en undersøkelsesplan etter bokstav d, men denne kan ettersendes senest tre måneder etter at søknaden med informasjon nevnt i bokstav a og b er sendt inn, se andre ledd andre punktum. Kravene til undersøkelsesplanen går frem av § 4-6. Departementet er gitt hjemmel i § 4-11 til å fastsette forskrift som gir ytterligere eller utdypende krav til innholdet i søknaden.

Andre ledd første punktum etablerer regler om reservasjon av områder. Det er tilstrekkelig for reservasjon at søknaden inneholder en angivelse av det geografiske området søknaden gjelder og søkerens foretaksnavn og kontaktinformasjon. Reservasjonen gjelder frem til søknaden er behandlet. Søkeren kan ikke gjennomføre undersøkelser i området før søknaden er innvilget, men søkeren kan benytte seg av leteretten. Dersom søknaden avslås, faller reservasjonen bort. Dersom det påpekes feil eller mangler ved søknaden eller undersøkelsesplanen som blir rettet innenfor fristen på tre måneder, beholder søkeren sin prioritet. Det skal betales vederlag forskuddsvis ved reservasjonen, se § 10-2.

I tredje ledd angis det at søknaden og undersøkelsesplanen skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring til kommunen, fylkeskommunen, statsforvalteren, grunneiere og berørte bruksrettshavere. Begrepet «berørte bruksrettshavere» skal forstås på samme måte som angitt i merknad til § 3-1 tredje ledd. Søknaden og undersøkelsesplanen skal også sendes på høring til Sametinget dersom søknaden gjelder undersøkelser i tradisjonelle samiske områder. Den nærmere gjennomføringen av høring og offentlig ettersyn, inkludert fristen for å komme med innspill og uttalelser, må fastsettes i forskrift etter § 4-11. Søkeren skal varsle berørte naboer om søknaden og undersøkelsesplanen. Med «naboer» menes her de som har eiendom som grenser til undersøkelsesområdet. Naboene må imidlertid være «berørte». Dersom undersøkelsene planlegges langt fra nærmeste eiendomsgrense, vil det ikke være krav om varsling av naboer.

Til § 4-6 Undersøkelsesplan

Bestemmelsen er ny og gir regler om hvilke opplysninger en undersøkelsesplan skal gi, om forholdet til en eventuell prøveuttaksplan og om revidering av undersøkelsesplanen.

Første ledd gir regler om hvilke opplysninger undersøkelsesplanen skal inneholde i bokstav a til h.

Etter bokstav a skal søkeren opplyse om hvilke undersøkelser som planlegges. Dette vil typisk være aktiviteter som graving av grunne grøfter (røsking), kjerneboring og geokjemisk prøvetaking.

Det følger av bokstav b at planen skal opplyse om hvilke mineraler undersøkelsene tar sikte på å avdekke forekomster av. Tillatelsen gjelder statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, og undersøkelsene må etter planen derfor ta sikte på enkelte mineraler innenfor disse overordnede mineraltypene. Tiltakshaveren har likevel rett og plikt til å undersøke de mineralene vedkommende finner i området.

I bokstav c går det frem at tiltakshaveren skal opplyse om hvor innenfor undersøkelsesområdet undersøkelsene skal gjennomføres. Dette er opplysninger som er viktige for vurderingen av om det skal stilles vilkår for tillatelsen etter § 4-3 fjerde ledd og eventuelt hvilke vilkår som skal stilles. Opplysningene som skal gis etter bokstav c er også viktige for å vurdere om det er særlige forhold ved undersøkelsesområdet som tilsier at undersøkelsestillatelse ikke bør gis, jf. § 4-3 andre ledd bokstav d. Angivelsen av områdene det skal undersøkes i, må være tilstrekkelig presise til at disse vurderingene kan foretas.

Etter bokstav d plikter søkeren å gi opplysninger om det planlagte tidsrommet for når undersøkelsene skal gjennomføres. Dette har spesielt betydning der det er annen aktivitet og bruk i området.

Etter bokstav e skal planen beskrive den eksisterende bruken av området, og etter bokstav f skal det også redegjøres for planstatus for området etter plan- og bygningsloven.

Bokstav g angir at planen skal beskrive tiltakets virkning på området søknaden gjelder, og omgivelsene. Dette inkluderer tiltakets virkning på kulturmiljøet, andre næringer, naturmiljøet i området og naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse. Beskrivelsen må gi tilstrekkelig grunnlag for at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) kan foreta vurderingene av om tillatelse skal gis, og på hvilke vilkår. Kravet til beskrivelsen må likevel avpasses aktivitetene som skal gjennomføres og relevante forhold ved undersøkelsesområdet, og ikke gå lenger enn formålet krever. Siden planen skal på høring, vil det være mulig for de som blir berørt å beskrive hvilke virkninger undersøkelsesaktiviteten vil ha for dem.

Bokstav h stiller krav om at planen skal inneholde informasjon om planlagte kostnader og investeringer.

Etter andre ledd skal planen inneholde en overordnet beskrivelse av hvilke undersøkelser som planlegges ved en eventuell forlengelse av undersøkelsestillatelsen. Formålet med dette er å gi DMF, høringsinstansene og omgivelsene en bedre oversikt over det planlagte prosjektet.

Tredje ledd regulerer forholdet til en eventuell tillatelse til prøveuttak. For å unngå at det stilles krav om to planer for det samme området, gjelder det ikke krav om undersøkelsesplan i områder der tiltakshaveren har tillatelse til prøveuttak med tilhørende prøveuttaksplan.

Underveis i undersøkelsesperioden kan det oppstå behov for å foreta andre undersøkelser enn de som går frem av undersøkelsesplanen. Dersom det skal foretas vesentlige endringer i planen, følger det av fjerde ledd at det kreves godkjenning fra DMF. Hva som utgjør vesentlige endringer, må vurderes konkret og gå seg til gjennom praksis. Det kan også utdypes i forskrift. DMF må vurdere om endringen er så omfattende at det er nødvendig med ny høringsrunde som fastsatt i § 4-5 tredje ledd, eller om DMF kan ta stilling til endringen, eventuelt etter å ha innhentet uttalelse fra interesser som i særlig grad blir berørt av endringen.

Til § 4-7 Varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Bestemmelsen oppstiller en varslings- og meldeplikt før oppstart av undersøkelser med grunnlag i undersøkelsestillatelse etter § 4-3.

Varslingen av grunneiere og berørte bruksrettshavere kan gjennomføres skriftlig eller muntlig. Det sentrale er at mottakerne mottar nødvendig informasjon om undersøkelsene som skal finne sted. Plikten til å varsle gjelder før undersøkelsene settes i gang, og dersom det er opphold i arbeidene i mer enn ett år. Det er ikke nødvendig å varsle ved hver enkelt aktivitet som foretas. Plikten til å varsle må likevel sees i sammenheng med den generelle plikten til å gi informasjon i § 2-3.

Den som skal gjennomføre undersøkelsene, skal også melde ifra om igangsetting av undersøkelsene til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

Til § 4-8 Varigheten av undersøkelsestillatelse

Bestemmelsen gir regler om varigheten av undersøkelsestillatelse etter § 4-3.

Det går frem av første ledd at undersøkelsestillatelse har en varighet på tre år fra den datoen vedtak om undersøkelsestillatelse fattes.

Etter andre ledd kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) etter søknad forlenge undersøkelsestillatelsen med inntil tre år av gangen dersom tre vilkår er oppfylt.

Etter bokstav a må videre undersøkelser være nødvendige for å avklare om det foreligger en drivverdig forekomst av statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller. Dersom den informasjonen tiltakshaveren har innhentet i den pågående og eventuelle tidligere undersøkelsesperioder, gir tilstrekkelig grunnlag for å erverve utvinningsrett etter reglene i lovens kapittel 5, er vilkåret ikke oppfylt. Undersøkeren må da eventuelt gå videre i prosessen og erverve utvinningsrett. Vilkåret vil normalt være lettere å oppfylle ved første gangs forlengelse. En tiltakshaver som har undersøkt et område over lenger tid, vil normalt ha et bedre grunnlag for å søke om utvinningsrett i området.

Det følger av bokstav b at tiltakshaver må ha oppfylt plikter gitt i eller med hjemmel i denne loven. Dette omfatter blant annet kravene i kapittel 2, rapporteringsplikten i § 7-2 og vilkår gitt i undersøkelsestillatelsen.

Bokstav c knytter seg til undersøkelsesarbeidene som er utført i den inneværende perioden. Tiltakshaveren må i utgangspunktet ha utført undersøkelsesarbeider i tråd med undersøkelsesplanen på en tilfredsstillende måte. Der det er søkt om revisjon av planen underveis i tillatelsesperioden, er det den reviderte planen som skal legges til grunn for vurderingen. Aktivitetsnivået må sees i sammenheng med områdets størrelse. Hva som utgjør en tilfredsstillende utførelse av undersøkelsesplanen må vurderes konkret, men arbeider etter undersøkelsesplanen bør i relativt stor grad være utført. Samtidig må tiltakshaver ha en rimelig mulighet til å foreta justeringer underveis innenfor rammene av undersøkelsesplanen, for eksempel prioritere områder i planen opp eller ned. I dette vilkåret ligger også at tiltakshaver ikke må utføre undersøkelsesaktivitet som ligger utenfor rammene av undersøkelsesplanen, og som høringsinstansene derfor ikke har kunnet uttale seg om. Bokstav c åpner likevel for at forlengelse av undersøkelsestillatelsen kan gis, til tross for manglende utføring av undersøkelsesplanen. Manglende utføring må i så fall skyldes særlige forhold og tiltakshaver må kunne sannsynliggjøre at området vil bli undersøkt ved en forlengelse av undersøkelsestillatelsen. Særlige forhold kan blant annet være uforutsette konflikter forbundet med undersøkelsene eller at uforutsette forhold har påvirket tilgang til transport, utstyr eller kapital. I disse tilfellene må det likevel kreves at undersøkeren kan sannsynliggjøre at området vil bli undersøkt ved en forlengelse.

Tredje ledd første punktum innfører en ny regel om at søknad om forlengelse av undersøkelsestillatelsen må ha kommet inn til DMF tre måneder før undersøkelsestillatelsen faller bort. Grunnen til dette er at det skal være tid til behandling av søknaden og den oppdaterte undersøkelsesplanen. Etter andre punktum vil undersøkelsestillatelsen gjelde til søknad om forlengelse av undersøkelsestillatelsen etter andre ledd eller søknad om utvinningsrett etter § 5-2, er endelig avgjort i forvaltningen. For søknad om utvinningsrett gjelder ikke fristen etter tredje ledd første punktum. Søknaden vil være endelig avgjort når klagefristen er ute eller når en eventuell klagesak er avgjort. Virkningen av at undersøkelsestillatelsen gjelder er blant annet at det ikke kan tildeles undersøkelsestillatelse til andre, jf. § 4-3 andre ledd bokstav e.

Fjerde ledd krever at det foretas oppdatering av planen ved søknad om forlengelse. Dersom den oppdaterte undersøkelsesplanen innebærer vesentlige endringer, skal planen også legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring. Hva som vil utgjøre vesentlige endringer, må vurderes konkret av DMF. Et kriterium vil være om endringene er så store at det vil føre til vesentlig andre virkninger for grunneieren, miljø og omgivelser, slik at det er rimelig at høringsinstansene får uttale seg på ny ved at planen legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring i tråd med § 4-5 tredje ledd.

Femte ledd etablerer en maksimal varighet for undersøkelsestillatelser på 15 år. Denne grensen gjelder fra det tidspunktet den første undersøkelsestillatelsen gis. Dette innebærer at en undersøkelsestillatelse maksimalt kan forlenges fem ganger dersom forlengelsene gis for tre år av gangen. Det kreves gode grunner for så mange forlengelser. Det er opp til DMF å vurdere om grunnen som oppgis, er tilstrekkelig.

Til § 4-9 Overdragelse av undersøkelsestillatelse

Bestemmelsen gir regler om overdragelse av undersøkelsestillatelse etter § 4-3 og bygger på § 26 i mineralloven av 2009.

Første ledd slår fast at undersøkelsestillatelser kan overdras, men at overdragelse krever godkjenning fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF). Overdragelse kan skje på ulike måter. Frivillig avtale mellom avhender og overtaker vil være det mest vanlige, men tvangssalg kan også være aktuelt. Søknaden om overdragelse skal inneholde nødvendige opplysninger, typisk foretaksnavn og kontaktinformasjon. Krav til søknaden om overdragelse kan utdypes av departementet i forskrift, jf. § 4-11.

Undersøkelsesrett til andre grunneiermineraler enn de som faller inn under denne paragrafen kan overdras fritt etter servituttloven § 9, om ikke noe annet er avtalt mellom grunneier og rettighetshaver. Overdragelse av slik undersøkelsesrett krever ikke godkjenning fra DMF. Krav til godkjenning av overdragelse gjelder også ved et eventuelt tvangssalg.

Andre ledd gir regler om i hvilke tilfeller DMF kan eller skal avslå en søknad om overdragelse. Dersom erververen ikke er et foretak som er registrert i Foretaksregisteret, skal DMF avslå søknaden. Dersom erververen tidligere har begått alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne loven eller tidligere minerallovgivning, kan DMF avslå søknaden. Begge reglene tilsvarer krav til erververen etter § 4-3.

Tredje ledd gir DMF hjemmel til å stille som vilkår for overdragelsen at pålegg som DMF kan gi med hjemmel i loven er oppfylt.

Det følger av fjerde ledd at erververen trer inn i alle overdragerens rettigheter og forpliktelser etter loven, tillatelsen og vedtak gitt med hjemmel i loven. Avtaler mellom overdrageren og erververen innskrenker ikke overtagerens plikter.

Til § 4-10 Karanteneperiode etter bortfall av undersøkelsestillatelse mv.

Bestemmelsen er ny. Første ledd oppstiller en regel om at områder der en undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller bortfaller, skal underlegges karantene i seks måneder. Etter andre ledd første punktum kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) ikke behandle søknader om undersøkelsestillatelse i karanteneperioden. Bestemmelsen erstatter reglene om likestilling av personer og selskaper med søker i mineralloven av 2009 § 27. Ved karanteneperiodens utløp følger det av andre ledd andre punktum at reglene i § 4-3 gjelder. Dette gjelder også etterfølgende bestemmelser.

Etter tredje ledd kan DMF beslutte at et område skal lyses ut særskilt. Dette er særlig aktuelt der det er grunn til å anta at det vil være konkurranse om et område eller at området inneholder sjeldne, kritiske eller strategiske mineraler.

Til § 4-11 Forskrift om undersøkelsestillatelse

Bestemmelsen er en fellesbestemmelse om departementets adgang til å fastsette det nærmere innholdet i bestemmelsene om undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i forskrift. Bestemmelsen nevner visse forhold eksplisitt i bokstav a til e, men hjemmelen omfatter også andre forhold knyttet til undersøkelsestillatelser etter § 4-3.

Bokstav a åpner for at departementet kan fastsette nærmere krav til innhold i søknaden om undersøkelsestillatelse etter § 4-5. Slike krav kan blant annet være om søknadens innhold og digitale løsninger.

Bokstav b gir adgang til å gi forskrift om saksbehandlingen av søknaden om undersøkelsestillatelse, inkludert om høring og offentlig ettersyn. Med hjemmel i bokstav b kan det blant annet fastsettes frister for å gi innspill i høringsrunden og ved offentlig ettersyn. I tillegg kan samordningen mellom myndighetene som skal involveres i saksbehandlingen skisseres opp.

Bokstav c presiserer at det kan gis forskrift om undersøkelsesplanen. Her bør en eventuell forskriftsbestemmelse suppleres med en undersøkelsesplanveileder fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

Bokstav d gjelder undersøkelsesområdet for tillatelser til undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Her kan det for eksempel stilles krav til angivelse av undersøkelsesområdet og krav om bruk av digitale løsninger.

Bokstav e gir hjemmel til å gi forskrift om nærmere krav til søknad om overdragelse av undersøkelsestillatelsen.

Til § 4-12 Undersøkelse etter og kartlegging av mineraler som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse

Bestemmelsen er ny og er en særbestemmelse som regulerer mineralvirksomhet som gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU). Første ledd gir NGU rett til å gjennomføre undersøkelser og kartlegging av alle typer mineraler uten krav om samtykke fra grunneier eller undersøkelsestillatelse etter § 4-3. Det vil likevel være hensiktsmessig, og i tråd med dagens praksis, om slikt samtykke innhentes. Retten til å gjennomføre undersøkelser og kartlegging kommer i tillegg til at leteretten etter § 3-1 også gjelder for NGU. Bestemmelsen regulerer med dette gjennomføringen av aktiviteter som medfører inngrep som går utover den mindre inngripende prøvetakingen som er tillatt etter § 3-1. Dersom NGU i et område bare skal gjennomføre aktiviteter som går inn under leteretten, er det reglene i kapittel 3 som gjelder. Inngrep som kan medføre vesentlig skade på eiendommen krever likevel avtale med grunneieren og berørte bruksrettshavere. Dette skal forstås på samme måte som i § 4-4 første ledd andre punktum.

NGUs rett etter bestemmelsen gjelder kun for undersøkelser og kartlegging som faller inn under NGUs samfunnsoppdrag. Dersom NGU utfører arbeid for eller på vegne av kommersielle lete- og undersøkelsesselskaper eller som ledd i prosjekter som ikke inngår i samfunnsoppdraget, vil ikke retten etter § 4-12 kunne benyttes.

Bestemmelsen bruker både uttrykket «undersøkelser» og uttrykket «kartlegging» for aktiviteten NGU gjennomfører. Uttrykkene overlapper, men «kartlegging» dekker også aktiviteter som er mindre inngripende enn aktiviteter som utgjør «undersøkelser».

Andre til femte ledd oppstiller krav og begrensninger til NGUs aktiviteter etter bestemmelsen, som gjelder istedenfor de alminnelige kravene til «tiltakshaver» etter loven.

Etter andre ledd må NGU overholde kravene i §§ 2-1 til 2-5. Dette inkluderer krav til forsvarlig mineralvirksomhet og krav om kompetanse etter §§ 2-1 og 2-2, krav om informasjonsplikt og dialog etter § 2-3, plikt til sikring etter § 2-4 og plikt til opprydding og istandsetting etter § 2-5. Det vises til merknadene til disse bestemmelsene.

Tredje ledd regulerer forholdet til annen mineralvirksomhet i området. Det antas at NGU sjelden vil gjennomføre undersøkelser i et område der en privat aktør allerede driver aktivitet etter mineralloven, men dersom NGU likevel skulle ønske å gjennomføre undersøkelser her, kreves samtykke fra tiltakshaveren.

Etter fjerde ledd skal NGU varsle Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard, grunneiere og berørte bruksrettshavere om oppstart av undersøkelser minst fire uker før aktivitetene igangsettes. Denne fristen tilsvarer fristen for varsling av undersøkelser etter statens mineraler, industrimineraler og lette metaller etter § 4-7.

Til § 4-13 Tillatelse til prøveuttak

Bestemmelsen gir regler om tillatelse til prøveuttak. Hensikten med et prøveuttak er å prøve ut egenskapene ved forekomsten for å teste om den er drivverdig. Bestemmelsen bygger på §§ 12 og 20 i mineralloven av 2009. Det er Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) som vurderer om tillatelse til prøveuttak skal gis, og eventuelt på hvilke vilkår. Tilsvarende som for vurderingen av om undersøkelsestillatelse etter § 4-3 skal gis, skal DMF i tillegg til å vurdere forholdene som er nevnt nedenfor, foreta vurderinger av virkningen et eventuelt prøveuttak vil ha for naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse, se § 2-7. DMF skal også legge vekt på formål og hensyn som er nevnt i § 1-1. Prøveuttak er den formen for undersøkelser som krever størst inngrep i terrenget. Et prøveuttak vil i de aller fleste tilfellene innebære et inngrep i grunnen som også krever tillatelse etter plan- og bygningsloven. I tillegg til selve uttaket av masser, som kan være på flere tusen kubikkmeter, vil det gjerne også måtte bygges vei, og kanskje større opplagsplass eller andre tiltak.

Første ledd viderefører kravet om en særskilt tillatelse for å kunne gjennomføre et prøveuttak. Prøveuttakene skiller seg fra uttak etter lovens kapittel 6 ved at formålet med uttaket må være å vurdere forekomstens egenskaper og drivverdighet som grunnlag for å vurdere mulighetene for senere kommersiell drift, og ikke at massene skal selges. Prøveuttak er definert i § 1-7 bokstav d. Til forskjell fra mineralloven av 2009 §§ 12 og 20, som gir en uttaksgrense på 2000 m³ i alle tilfeller, kan tillatelse til prøveuttak gis til den mengden som er nødvendig for å vurdere forekomstens egenskaper og drivverdighet. Der DMF mener at søknaden omfatter for store mengder, skal DMF fastsette en lavere grense. DMF skal normalt avslå en søknad om prøveuttak dersom egenskapene og drivverdigheten til forekomsten kan vurderes tilstrekkelig ved bruk av mindre inngripende undersøkelsesmetoder, slik som for eksempel kjerneboring. DMF kan stille vilkår for tillatelsen etter første ledd tredje punktum. Dette kan for eksempel være vilkår om at prøveuttaket bare skal foregå i visse perioder og at tiltakshaveren skal gjennomføre avbøtende tiltak dersom uttaket kan føre til negative virkninger for omgivelsene.

At tillatelsen skal være tidsbegrenset innebærer at det skal settes en ytre tidsgrense for når prøveuttaket skal være gjennomført. Hvis prøveuttaket ikke er gjennomført innen tidsfristen, faller tillatelsen bort, og det må eventuelt søkes på ny.

Vilkårene for å kunne bli tildelt tillatelse for prøveuttak går frem av første ledd første punktum og andre ledd bokstav a til d.

Søkeren må for det første ha enten undersøkelsesrett, undersøkelsestillatelse eller utvinningsrett. Etter andre ledd bokstav a må søkeren også ha fått samtykke fra grunneieren og berørte bruksrettshavere til å gjennomføre prøveuttaket, eller ha fått slik rett ved ekspropriasjon. Dette samtykket må dekke innholdet i prøveuttakstillatelsen. Der samtykket er gitt med begrensninger, må ikke disse være så omfattende at det ikke vil være praktisk å gjennomføre prøveuttaket. Grunneieren og berørte bruksrettshavere kan også komme med innspill i høringsrunden.

Etter bokstav b må prøveuttaket, slik det er planlagt, oppfylle kravet til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1 og tiltakshaver må oppfylle krav om kompetanse i § 2-2. Disse kravene er gjennomgående for all aktivitet etter loven og er utdypet i punkt 7.1 og i merknad til §§ 2-1 og 2-2.

Bokstav c oppstiller krav om at prøveuttaksplanen må oppfylle kravene i § 4-15. Dette kravet er nytt. Det er DMF som vurderer om kravene i § 4-15 er oppfylt.

Kravet i bokstav d tilsvarer kravet i § 4-3 andre ledd bokstav c.

Tredje ledd inneholder også et nytt krav. Vurderingen av om søkeren har begått alvorlige eller gjentatte overtredelser av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven eller tidligere minerallovgivning, vil være foretatt tidligere dersom det er snakk om prøveuttak av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, jf. § 4-3 tredje ledd. I slike tilfeller vil det derfor primært være snakk om å vurdere eventuelle overtredelser som har funnet sted etter tildelingen av undersøkelsestillatelsen, eventuelt i sammenheng med tidligere overtredelser.

Til § 4-14 Søknad om tillatelse til prøveuttak

Paragrafen fastsetter krav til innholdet i søknad om prøveuttak. Det overordnede kravet er at søknaden skal inneholde de opplysningene som er nødvendige for å vurdere om tillatelse bør gis, og hvilke vilkår som skal settes. Dersom prøveuttaksplanen oppfyller kravene som stilles til den i § 4-15, vil det ofte ikke være nødvendig med opplysninger utover de absolutte kravene som følger av bokstav a til d. Hva som er nødvendig må likevel vurderes konkret.

Etter første ledd bokstav a skal det legges ved dokumentasjon på at søkeren har undersøkelsesrett, undersøkelsestillatelse eller utvinningsrett til mineralforekomsten. Dette er vilkår for å få tildelt prøveuttakstillatelse etter § 4-13. Etter bokstav b skal det legges ved dokumentasjon på samtykke eller ekspropriasjonsvedtak som nevnt i § 4-13 bokstav a. Det vil si avtale med grunneieren og berørte bruksrettshavere. Det skal legges ved forslag til prøveuttaksplan etter bokstav c. De nærmere kravene til innholdet i prøveuttaksplanen følger av § 4-15. Etter bokstav d skal det legges ved forslag til økonomisk sikkerhetsstillelse for sikring, opprydding og istandsetting av prøveuttaksområdet. Økonomisk sikkerhetsstillelse pålegges av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard i medhold av § 2-6.

I tilfeller der en søknad om tillatelse til prøveuttak sendes inn samtidig som en søknad om forlengelse av undersøkelsestillatelse, bør saksbehandlingen av disse søknadene samordnes.

Til § 4-15 Prøveuttaksplan

Bestemmelsen fastsetter krav til innholdet i prøveuttaksplanen.

Etter første ledd bokstav a skal prøveuttaket gi nødvendige opplysninger om formålet med og størrelsen på prøveuttaket. Opplysningene må være tilstrekkelige til at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) kan vurdere om størrelsen på uttaket er nødvendig for å vurdere forekomstens egenskaper og drivverdighet. Det følger av bokstav b at området der prøveuttaket skal foregå må angis, og at uttaket må vises på et kart. Etter bokstav c må tidsplanen for uttaket inngå i prøveuttaksplanen. Søknaden må også inneholde en beskrivelse av området og tiltakets virkninger etter henholdsvis bokstav e og f. Dette er viktig som grunnlag for DMF sin vurdering av om prøveuttaket skal godkjennes og hvilke vilkår som eventuelt skal stilles. Etter bokstav h skal prøveuttaksplanen gi opplysninger om planlagt håndtering av masser fra prøveuttaket. Formålet med bestemmelsen er å unngå søknader om prøveuttak som i realiteten gjelder uttak der formålet er å selge massene.

Kravene til prøveuttaksplanen kan utdypes i forskrift, jf. § 4-17.

Til § 4-16 Overdragelse av tillatelse til prøveuttak

Bestemmelsen gir regler om overdragelse av tillatelse til prøveuttak etter § 4-13. Bestemmelsen er ny.

Det vises til merknad til § 4-9.

Til § 4-17 Forskrift om prøveuttak

Paragrafen gir hjemmel til å fastsette forskrift om prøveuttak. Krav til søknad om tillatelse til prøveuttak og krav til prøveuttaksplanen er nevnt uttrykkelig, men hjemmelen omfatter også andre forhold knyttet til prøveuttak.

21.5 Kapittel 5. Utvinningsrett til mineraler

Til § 5-1 Utvinningsrett til byggeråstoff, naturstein mv.

Paragrafen fastslår at utvinningsrett til grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler og lette metaller, krever avtale med grunneieren. Dette vil typisk være byggeråstoff og naturstein. Dette er videreføring av hovedregelen for disse mineralene i mineralloven av 2009 § 28.

Utvinningsrett med grunnlag i avtale eller ekspropriasjon, gir rettighetshaveren rett til utvinning av de mineralene avtalen eller ekspropriasjonsvedtaket omfatter. I tillegg til avtalen med grunneier må rettighetshaveren sørge for å få andre nødvendige tillatelser som kreves for den virksomheten som skal drives, jf. § 1-4. Det kan i det konkrete tilfellet også være nødvendig å avklare forholdet til andre rettighetshavere i området. Tredje punktum regulerer tidspunktet for når rettighetshaveren blir eier av mineralene. Utvinningsretten er etter sin karakter en servitutt som gir rett til utvinning og tilegning av mineralene som omfattes av rettigheten. Med mindre noe annet er avtalt med grunneieren, går eiendomsretten til mineralene over til rettighetshaveren når de tas ut fra grunnen. Dette inkluderer utgraving av løsmasser eller sprenging eller på annen måte uttak av fjell. Mineraler i grunnen tilhører med andre ord grunneieren frem til de blir tatt ut.

Til § 5-2 Utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Paragrafen regulerer tildeling av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. For statens mineraler er bestemmelsen i samsvar med hovedregelen i mineralloven av 2009 § 29. For industrimineraler og lette metaller, som er grunneiers mineraler, innfører bestemmelsen en ny regel. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 4-3 som etablerer en felles undersøkelsesrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller.

Det følger av første ledd at den som har undersøkelsestillatelse etter § 4-3, eller rett til å gjøre undersøkelser etter § 5-3 fjerde ledd kan søke Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) om utvinningsrett til forekomster av statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller. Den som har undersøkelsestillatelse etter § 4-3, vil være den som har fått tildelt undersøkelsestillatelse direkte etter § 4-3, eller har overtatt undersøkelsestillatelsen ved overdragelse i samsvar med § 4-9. Utvinningsrett gir ikke rett til å starte opp faktisk utvinning av mineralene, men er en forutsetning for å søke om driftskonsesjon etter kapittel 6. Dette følger også av § 6-3 første ledd bokstav c.

Etter andre ledd første punktum vil søkeren ha krav på utvinningsrett dersom søkeren kan sannsynliggjøre at det finnes en eller flere forekomster av mineraler som nevnt i første ledd med slik rikholdighet, størrelse og kvaliteter at de kan antas å være drivverdige eller å bli drivverdige innen rimelig tid. Bestemmelsen svarer her til innholdet i vilkårene for å få utvinningsrett for statens mineraler etter mineralloven av 2009 § 29 første ledd første punktum. Søker får altså i utgangspunktet kun utvinningsrett til de mineralforekomstene som er drivverdige. Se likevel § 5-3 som gir utvinneren en utvidet rett til å ta ut og nyttiggjøre ikke-drivverdige forekomster av øvrige mineralkategorier på nærmere vilkår.

Det følger av andre ledd andre punktum at det er mineralenes verdi på det tidspunktet DMF behandler søknaden om utvinningsrett som skal legges til grunn for drivverdighetsvurderingen. I praksis kan en søker derfor få flere ulike typer utvinningsrett. Situasjonen kan være at det finnes en drivverdig forekomst bare av statens mineraler eller bare av et industrimineral eller lette metaller, som er grunneiers mineraler, eller at det finnes drivverdige forekomster både av statens mineraler og av de grunneiers mineraler som er omfattet. Lovens system legger likevel opp til at det i utgangspunktet kun skal finnes én utvinningsrett på samme område. Det vil være mulig å bygge på en utvinningsrett til én mineralkategori med en ny mineralkategori. Dette fremgår av første ledd første punktum, som angir at undersøkelsesretten i § 5-3 fjerde ledd kan benyttes som grunnlag for søknad om utvinningsrett. Dette vil være praktisk dersom det i forbindelse med drift eller planlegging av drift på en mineralkategori avdekkes at det finnes en drivverdig forekomst av en annen mineralkategori etter at utvinningsrett til den første forekomsten er tildelt. Denne siste mineralkategorien kan enten ha vært ukjent, eller den kan ha blitt drivverdig på et senere tidspunkt på grunn av endringer i mineralenes markedsverdi.

Etter tredje ledd krever utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller avtale med grunneieren, eller om avtale ikke kan oppnås, ekspropriasjon av grunn og rettigheter etter § 9-1 første ledd bokstav e. Det skal gis tillatelse til ekspropriasjon dersom vilkårene for ekspropriasjon er oppfylt og dette ikke vil virke sterkt urimelig for grunneier. Dette innebærer blant annet at kravet til nødvendighet og interesseavveiningen etter oreigningslova § 2 må være oppfylt. Det skal mye til for å fravike undersøkerens rett til ekspropriasjon etter tredje ledd dersom undersøkeren har brukt ressurser på å undersøke forekomsten av grunneiers mineraler. Situasjoner der ekspropriasjon vil virke sterkt urimelig overfor grunneieren kan foreligge der det ikke har vært spesielt krevende å undersøke grunneiers mineraler og rettighetshaveren har mest interesse for eller kompetanse til utvinning av statens mineraler i området, mens grunneieren har gode grunner til enten å ønske å utvinne grunneiers mineraler selv, eller å velge å inngå avtale med noen andre. Muligheten for å gjøre unntak fra retten til ekspropriasjon etter denne bestemmelsen er en sikkerhetsventil som kan benyttes i spesielle tilfeller.

Bestemmelsene i § 5-2 innebærer at det normalt er det samme foretaket som har undersøkelsestillatelse etter § 4-3, som vil få utvinningsrett til drivverdige forekomster av både statens mineraler, industrimineraler og lette metaller. Dette trenger ikke innebære at det er det samme foretaket som står for utvinning av alle mineralressursene. Dersom undersøkeren ikke ønsker å utvinne den ene eller andre kategorien av mineraler, vil det kunne inngås avtaler om overdragelse av utvinningsrett til det eller de andre mineralene i forekomsten med andre foretak. Det kan også inngås ulike former for avtaler om samarbeid eller felles utvinning og deling av produktet. Eventuell overdragelse av utvinningsrett krever godkjenning av DMF etter § 5-8.

Fjerde ledd oppstiller særregler for utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak. Se merknad til § 1-7 bokstav a for en nærmere omtale av hva som inngår i etterlatte masser. Dersom det er noen andre enn den tidligere utvinneren som søker om utvinningsrett, og massene fremdeles etter vanlige regler tilhører den tidligere utvinneren, må det også inngås avtale med den tidligere utvinneren. I tillegg må den som får utvinningsrett, også skaffe seg nødvendige rettigheter til grunnen for å kunne foreta utvinning. Også nødvendige tillatelser etter annen lovgivning som plan- og bygningsloven og forurensningsloven, må innhentes før utvinning av etterlatte masser kan starte.

Det er ikke nødvendig å ha undersøkelsesrett for at det skal kunne skje tildeling av utvinningsrett etter fjerde ledd. Det er likevel krav om at de etterlatte massene må være drivverdige. Dersom man har tilstrekkelig kunnskap om massene til å kunne ta stilling til om de vil være drivverdige, kan utvinningsrett tildeles uten forutgående undersøkelse.

Utvinningsrett etter § 5-2 gir ikke tilgang til grunnen, veirett eller andre rettigheter. For slik tilgang må utvinner inngå avtale med eieren av grunnen der dette er aktuelt, og om nødvendig også andre enn eierne av det området utvinningsretten omfatter. Dersom det ikke er inngått avtale om dette på forhånd, må det inngås slik avtale etter at forekomsten er undersøkt. Dersom det ikke oppnås avtale, vil det kunne søkes om ekspropriasjon av grunn og rettigheter etter § 9-1 bokstav e.

Til § 5-3 Innholdet i utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Bestemmelsen fastsetter innholdet i utvinningsrett til statens mineraler i første ledd, og innholdet i utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller i andre ledd.

Det følger av første ledd bokstav a at utvinningsrett til statens mineraler gir rett til alle statens mineraler i rettighetsområdet. Etter bokstav b får rettighetshaveren adgang til å ta ut forekomster av grunneiers mineraler i området, så langt dette er nødvendig for å ta ut forekomsten av statens mineraler. Hva som er nødvendig må vurderes konkret for hvert enkelt tilfelle og avhenger av hvordan forekomsten av de drivverdige mineralene må håndteres for å kunne utvinnes på en kostnadseffektiv måte. Dette innebærer både en teknisk og en økonomisk vurdering. Retten til å ta ut grunneiers mineraler etter bokstav b gjelder uavhengig av om forekomsten av grunneiers mineraler er drivverdig eller ikke. Dette er en videreføring av mineralloven av 2009 § 32 første ledd.

Etter bokstav c kan forekomster av grunneiers mineraler som er tatt ut i medhold av første ledd bokstav b også nyttiggjøres av utvinneren mot vederlag etter § 10-3. Denne retten er imidlertid avhengig av at forekomsten ikke er drivverdig. Dersom forekomsten av grunneiers mineraler er drivverdig, har grunneier krav på vederlag for forekomsten etter avtale.

Eiendomsretten til mineralene etter første ledd går over til utvinneren når mineralene er tatt ut fra grunnen. Dette skal forstås på samme måte som i § 5-1 tredje punktum.

Andre ledd er en ny bestemmelse. Bokstav a fastsetter hovedregelen for innholdet i utvinningsretten til industrimineraler og lette metaller, som er at den som har utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller, kan ta ut og nyttiggjøre seg alle slike mineraler i utvinningsområdet. Etter andre ledd bokstav b kan den som har utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller også ta ut og nyttiggjøre seg ikke-drivverdige forekomster av statens mineraler. Dette gir ikke utvinneren en ubetinget rett til å ta ut andre forekomster enn industrimineraler og lette metaller. Retten er betinget av at forekomsten av statens mineraler ikke er drivverdig, og at den er nødvendig å ta ut for å ta ut forekomst av industrimineraler og lette metaller. Nødvendighetsvilkåret skal forstås på samme måte som i første ledd. Uttak av andre grunneiermineraler som er nødvendig for å ta ut forekomster av industrimineraler og lette metaller, for eksempel gråberg, krever avtale med grunneier, jf. § 5-1. Dette er en forskjell fra tilsvarende rett for utvinner av statens mineraler i første ledd, der utvinner av statens mineraler har rett til å ta ut øvrige mineraler uavhengig av drivverdighet. For ikke-drivverdig forekomster av statens mineraler, skal det betales grunneiervederlag som for statens mineraler ellers, se § 10-3.

Regelen om når eiendomsretten går over til rettighetshaveren i andre ledd siste punktum, svarer til § 5-1 tredje punktum. Se merknad til bestemmelsen ovenfor.

Tredje ledd angir tidspunktet for drivverdighetsvurderingen etter de foregående leddene. Ved vurderingen av drivverdighet er det mineralenes verdi på det tidspunktet Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard behandler en søknad om driftskonsesjon etter § 6-3 som skal legges til grunn. Dersom en forekomst av grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller som ikke var drivverdig på tidspunktet for tildeling av utvinningsrett til statens mineraler har blitt drivverdig, trenger den som ønsker å ta ut denne forekomsten avtale med grunneier etter § 5-1. Dersom det er en forekomst av statens mineraler som har blitt drivverdig, må det søkes om utvinningsrett til denne etter § 5-2. Det er i så fall ikke krav om undersøkelsestillatelse etter § 4-3 så lenge det foreligger utvinningsrett til industrimineraler eller lette metaller i området, se § 5-2 første ledd. Dersom det er en forekomst av industrimineraler eller lette metaller som har blitt drivverdig, trenger den som ønsker å ta ut forekomsten både utvinningsrett etter § 5-2 første ledd og avtale med grunneier etter § 5-2 tredje ledd.

Fjerde ledd fastslår at den som har utvinningsrett også har rett til å drive undersøkelser i utvinningsområdet. Dette vil normalt være nødvendig for å lokalisere forekomsten nærmere som grunnlag for videre drift. Reglene for undersøkelse, undersøkelsesplan og rapportering fra undersøkelser gjelder også ved undersøkelser som skjer på grunnlag av utvinningsrett.

Til § 5-4 Samordnet utvinning

Bestemmelsen omhandler situasjoner der samme forekomst strekker seg over flere rettighetsområder, gjerne slik at bare en liten del strekker seg inn på naboområdet. Selv om det ikke er en sammenhengende forekomst, kan forekomster av mineraler også ligge svært nært hverandre. Det kan også oppstå situasjoner der det er ulike rettighetshavere til statens mineraler og til grunneiers mineraler i samme område. Selv om reglene om undersøkelsestillatelse og utvinningsrett i loven tar sikte på å unngå dette siste, kan det oppstå etter tidligere gitte tillatelser i nokså lang tid etter at loven har trådt i kraft. Utvinningsretter kan også overdras.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard kan pålegge rettighetshaverne å utarbeide en felles plan for samordnet utvinning. Det vil i praksis si en felles driftsplan for utvinning av den aktuelle ressursen eller ressursene. Det er opp til partene hvordan de vil organisere samordningen. Det kan tenkes at den ene overtar utvinningsretten til den delen av forekomsten som strekker seg inn på det tilgrensende rettighetsområdet, eller det kan tenkes at de oppretter et felles driftsselskap og deler inntekter og utgifter eller eventuelt produktet eller produktene in natura. Den ene kan også stå for utvinningen som operatør og dele kostnader og inntekter eller eventuelt produktet in natura med den eller de andre deltakerne. Dette må det i utgangspunktet være opp til deltakerne å forhandle seg frem til. Dersom ordningen som blir etablert, innebærer overføring av utvinnings- eller driftskonsesjon, må dette behandles på vanlig måte etter §§ 5-8 og 6-9.

Til § 5-5 Området for utvinningsrett for statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Bestemmelsen er en videreføring av mineralloven av 2009 § 31, men den er utvidet til å gjelde industrimineraler og lette metaller i tillegg til statens mineraler.

Første ledd gir en generell regel om at det geografiske området for utvinningsretten, skal være avgrenset på en hensiktsmessig måte og ha en hensiktsmessig utforming og størrelse.

Andre ledd svarer til mineralloven av 2009 § 31 og gir departementet adgang til å gi forskrift om utvinningsområdet, inkludert om områdets utforming og størrelse.

Til § 5-6 Opphør av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller

Bestemmelsen viderefører § 33 i mineralloven av 2009 med noen språklige justeringer. Utvinningsrett er utgangspunktet for å starte prosessen med å planlegge driftsstadiet av mineralutvinning og å skaffe nødvendige tillatelser til dette. Det kan være vanskelig å beregne hvor lang tid dette tar, og et formål med bestemmelsen er å sikre at prosessen skjer så raskt som mulig.

Bestemmelsen fastsetter ti år som frist for å søke om driftskonsesjon etter § 6-3 der dette kreves etter § 6-2, eller for å starte drift i tilfeller der det ikke kreves driftskonsesjon, se henholdsvis første ledd bokstav a og b.

Dersom det er gitt driftskonsesjon som har falt bort etter reglene for dette, opphører utvinningsretten ett år etter at driftskonsesjonen har falt bort, se bokstav c.

Det kan søkes om å forlenge fristene i bokstav a og b etter § 5-7. Når den forlengede fristen er utløpt uten at det er søkt om driftskonsesjon eller startet drift, faller utvinningsretten bort.

Andre ledd andre punktum viderefører regelen i mineralloven av 2009 § 33 andre ledd. Bestemmelsen regulerer situasjonen der det er søkt om driftskonsesjon innen fristen etter første ledd bokstav a, men søknaden blir avslått etter at fristen er gått ut. Tiltakshaveren får da adgang til å søke om forlengelse av utvinningsretten etter § 5-7 innen 30 dager. Tilsvarende vil den som har fått avslått søknad om forlengelse av utvinningsretten etter § 5-7 etter at fristen etter første ledd bokstav a er ute, få 30 dagers frist til å sende en søknad om driftskonsesjon.

Andre ledd fjerde punktum viderefører regelen i mineralloven av 2009 § 33 andre ledd andre punktum om at den som søker driftskonsesjon for en del av det området som vedkommende har utvinningsrett til, beholder utvinningsretten til resten av området, inntil utvinningsretten eventuelt har bortfalt etter første ledd.

Til § 5-7 Forlengelse av utvinningsrett

Bestemmelsen viderefører tilsvarende bestemmelse for utvinningsrett til statens mineraler i mineralloven av 2009 § 34, men omfatter også industrimineraler og lette metaller. Regelen i § 5-2 tredje ledd innebærer at grunneieren også må gi samtykke til forlengelse etter bestemmelsen, dersom dette ikke er omfattet av den avtalen som er inngått. Hensynet til videre drift skal normalt gi grunnlag for forlengelse. Hva som er «en rimelig reserve», må vurderes konkret, men hensynet til å sikre langsiktig drift må veie svært tungt.

Til § 5-8 Overdragelse av utvinningsrett til mineraler

Bestemmelsen viderefører regelen i mineralloven av 2009 § 35 om overdragelse av utvinningsrett til statens mineraler.

For utvinningsrett til grunneiers mineraler vil adgang til overdragelse følge av servituttloven § 9 første ledd. Overdragelsen kan gjelde utvinningsretten som helhet eller kun enkelte forekomster som inngår i utvinningsretten. Se også merknad til § 5-2.

Overdragelse av utvinningsrett både til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller krever godkjenning av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard, men det skal ikke skje noen vurdering av dette ut over å sikre at erververen oppfyller kravene for å ha utvinningsrett. Se også merknad til § 4-9.

Til § 5-9 Tinglysing

Bestemmelsen viderefører reglene om tinglysing av utvinningsrett i mineralloven av 2009 § 36. Det er Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard som foretar tinglysingen, men utvinner kan også tinglyse utvinningsretten på selvstendig grunnlag.

21.6 Kapittel 6. Drift av mineraluttak

Til § 6-1 Meldepliktig utvinning

Paragrafen viderefører i hovedsak mineralloven av 2009 § 42 om meldeplikt til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) for mineraluttak.

Bestemmelsen fastsetter en meldeplikt for planlagt samlet utvinning av mineralforekomster over 500 m³ og opp til 10 000 m³ masse. Det er massenes volum før de tas ut som skal legges til grunn. Med «planlagt samlet utvinning av mineralforekomster» vises det til at flere uttak innenfor samme område kan anses som et samlet uttak dersom uttakene skal drives på samme forekomst. Meldeplikten gjelder både for urørt masse som tas ut fra sitt naturlige opprinnelsessted (in situ) og for utvinning av mineralforekomster fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak. Melding skal sendes til DMF senest fire uker før oppstart av drift. Meldeplikten inntrer idet tiltakshaveren blir eller burde bli klar over at planlagt samlet uttak vil overstige grensen på 500 m³.

Til § 6-2 Mineralutvinning som krever driftskonsesjon

Bestemmelsen bygger til dels på mineralloven av 2009 § 43 om konsesjonspliktige uttak. Reguleringen av utvinning som krever driftskonsesjon er likevel utvidet og endret på vesentlige punkter, slik det fremgår av §§ 6-2 til 6-7.

Første ledd er en videreføring av mineralloven av 2009 § 43 første ledd og angir at planlagt samlet utvinning av mineralforekomster på mer enn 10 000 m³, som ikke er prøveuttak, krever driftskonsesjon. Begrepet «planlagt samlet» skal forstås på samme måte som i § 6-1. Kravet gjelder både for urørt masse som tas ut fra sitt naturlige opprinnelsessted (in situ) og for utvinning av mineralforekomster fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak.

I likhet med reglene i mineralloven av 2009, er det det totalt planlagte volumet som skal legges til grunn ved vurderingen av om mineralutvinningen krever driftskonsesjon. Driften kan ikke settes i gang før tillatelsen er gitt. Det er ikke adgang til å ta ut masser opp til volumgrensen for deretter å søke om driftskonsesjon på tidspunktet hvor grensen nås, dersom det før oppstart planlegges at uttaket vil overstige 10 000 m³. Dersom Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) har konkrete holdepunkter som tilsier at uttaket vil bli større enn det tiltakshaveren selv legger til grunn, er direktoratets vurdering avgjørende. Dette kan for eksempel være tilfelle dersom opplysninger om uttakets planlagte areal og høyde representerer et større volum enn det som tiltakshaveren selv oppgir.

Andre ledd gir DMF adgang til å kreve driftskonsesjon også for mineralutvinning under 10 000 m³ dersom særlige forhold tilsier det. Bestemmelsen erstatter regelen i mineralloven av 2009 § 42 som gir adgang til å kreve driftsplan for uttak under 10 000 m³. Risiko for fare grunnet kompliserte geologiske forhold på stedet eller uttak i spesielt sårbare områder er eksempler på særlige forhold som kan tilsi at det er behov for å regulere uttaket gjennom en driftskonsesjon. Andre interesser og bruksretter i området som vil kunne påvirkes av driften, kan også skape behov for særskilt vilkårssetting gjennom en driftskonsesjon. Dette inkluderer samiske bruksrettshavere, men det at et uttak ligger i et reinbeitedistrikt er ikke i seg selv nok til å utløse konsesjonsplikt. Hvorvidt det er behov for å stille krav om driftskonsesjon må vurderes konkret i den enkelte sak. For å kunne tilpasse innholdet i driftskonsesjonen til de konkrete omstendighetene som begrunner krav om driftskonsesjon i det enkelte tilfellet, legger bestemmelsen opp til at enkeltkrav til innhold i søknaden etter § 6-4 første ledd kan fravikes. Dersom formålet med å kreve driftskonsesjon for et uttak er å sikre at det planlegges for en sikkerhetsmessig forsvarlig drift, vil driftsplanen være det sentrale, mens det kanskje ikke er nødvendig å kreve en beskrivelse av prosjektets økonomi.

Til § 6-3 Tildeling av driftskonsesjon

Bestemmelsen angir minstekravene for å få driftskonsesjon.

Etter første ledd bokstav a skal virksomheten, slik den er planlagt, oppfylle krav til forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1 og tiltakshaver oppfylle krav om kompetanse i § 2-2. Kravene er en videreføring og utbygging av det generelle kravet til bergfaglig forsvarlig drift i mineralloven av 2009 § 41. Det nærmere innholdet i kravene er omtalt i punkt 7.1 og merknad til § 2-1 og § 2-2.

Etter bokstav b skal driftsplanen oppfylle kravene angitt i § 6-5.

Bokstav c oppstiller krav om at tiltakshaver må ha utvinningsrett. Dette er en videreføring av tilsvarende krav i mineralloven av 2009 § 43.

Etter bokstav d må søkeren være registrert i Foretaksregisteret. Dette vilkåret gjaldt tidligere kun for å få undersøkelsesrett til statens mineraler. Ved at dette nå er inntatt som krav for å få driftskonsesjon, vil det også gjelde for drift både på statens og på grunneiers mineraler.

Bokstav e gir en regel om at tiltakshaveren ikke tidligere har begått alvorlig eller gjentatt overtredelse av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven eller tidligere lovgivning. Som for kravet i bokstav d, gjaldt vilkåret tidligere kun for å få undersøkelsesrett til statens mineraler. Henvisningen til tidligere lovgivning er avgrenset til tidligere lovgivning om mineralvirksomhet. «Alvorlig» overtredelse innebærer en lavere terskel enn «grov» overtredelse slik den er angitt i mineralloven av 2009 § 13 tredje ledd.

Andre ledd første punktum slår fast at konsesjonsområdet skal fastsettes i driftskonsesjonen og er en videreføring av tilsvarende krav i mineralloven av 2009. Andre punktum gir hjemmel til å fastsette vilkår og er en videreføring av gjeldende rett. Sentrale formål ved vilkårssetting i en driftskonsesjon er å legge til rette for at lovens formål om bærekraftig forvaltning og lovens øvrige krav som ikke ivaretas i driftsplanen, sikres. Tredje punktum presiserer at driftskonsesjonen kan tidsbegrenses, og er en videreføring av gjeldende rett. Tidsbegrensning er særlig aktuelt i tilfeller der det kan være ønskelig å avgrense utvinningen i tid, for eksempel av hensyn til grunneieren eller rettighetshaverne. Videre bør en tidsbegrensning sees i sammenheng med ressursutnyttelsen og fortrinnsvis benyttes i tilfeller der ressursen er godt kjent, slik at det kan anses som nokså sikkert at driften kan avgrenses i tid uten at det går på bekostning av ressursutnyttelsen.

Tredje ledd innfører et nytt rekkefølgekrav som innebærer at utvinningsområdet skal være avklart i vedtak etter plan- og bygningsloven før det kan fattes vedtak om driftskonsesjon. Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard kan likevel starte behandlingen av en søknad om driftskonsesjon før det foreligger vedtak etter plan- og bygningsloven.

Til § 6-4 Søknad om driftskonsesjon

Bestemmelsen angir hva en søknad om driftskonsesjon skal inneholde. Kravene er i hovedsak sammenfallende med kravene i forskrift til mineralloven av 2009 § 1-8, men er mindre detaljert.

I første ledd angis innledningsvis krav om at søknaden skal inneholde all informasjon som er nødvendig for å ta stilling til om vilkårene for å tildele driftskonsesjon etter § 6-3 er oppfylt. Dette betyr at tiltakshaverne har en selvstendig plikt til å vurdere hvilke forhold som er relevante å opplyse om i søknaden. Videre følger en ikke uttømmende angivelse av nødvendig informasjon i bokstav a til g.

Av bokstav a går det frem at søknaden må angi hvilket område den gjelder. Konsesjonsområdet skal omfatte området hvor det skal foretas uttak av masser. Dette vil normalt inkludere interne driftsveier, men ikke støyvoller, sedimentasjonsbasseng, lagerhauger og bygninger.

Bokstav b fastslår at søknaden må inneholde dokumentasjon av utvinningsrett når det søkes om driftskonsesjon for grunneiers mineraler. Dette har sammenheng med at utvinningsrett er en forutsetning for å få tildelt driftskonsesjon jf. § 6-3 første ledd bokstav c. For statens mineraler, industrimineraler og lette metaller er det ikke nødvendig å dokumentere utvinningsrett fordi Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) har nødvendige opplysninger om dette.

Etter bokstav c må søknaden opplyse om status etter plan- og bygningsloven for det området søknaden gjelder. Kravet må sees i sammenheng med rekkefølgekravet i § 6-3 tredje ledd. Det skal gå frem hvilket formål området er regulert til i kommuneplanens arealdel, om planlagt uttak er omfattet av reguleringsplan, om området er under regulering til formålet, eller om det er gitt eller pågår behandling av søknad om dispensasjon.

Bokstav d angir at det skal gis en beskrivelse av tiltakets virkning på området søknaden gjelder og omgivelsene. Beskrivelsen skal bygge på et oppdatert faktisk grunnlag, slik at DMF kan vurdere om driftskonsesjon kan gis, og om det er behov for å stille vilkår om avbøtende tiltak eller andre tilpasninger. Tiltakshaverens vurdering og håndtering av risikoelementer skal også komme frem i beskrivelsen. Informasjonen som legges frem i søknaden, må være tilstrekkelig til å ta stilling til om kravene for å få driftskonsesjon er oppfylt.

Bokstav e angir at søknaden må inneholde en driftsplan. Kravene til driftsplanen er angitt i § 6-5.

I bokstav f og g stilles krav om at søknaden skal inneholde en beskrivelse av prosjektets økonomi, tiltakshaverens finansielle evne og forslag til økonomisk sikkerhetsstillelse for kostnader ved sikring, opprydding og istandsetting. Formålet er å sikre at prosjektet er robust nok til å kunne gjennomføres slik det er planlagt, og at tiltakshaver har tilstrekkelig økonomi til å ivareta sine plikter og avsetter midler for å ivareta dette. For innholdet i plikten til sikring, opprydding og istandsetting vises til merknader til §§ 2-4 og 2-5 og kapittel 7.

Andre ledd fastsetter at søknaden skal legges ut til offentlig ettersyn og sendes på høring. Kravet til offentlig ettersyn skal sikre at berørte parter gis informasjon og mulighet til å komme med innspill til behandlingen av søknaden. Kravet er tatt inn etter mønster fra plan- og bygningsloven § 5-2. Offentlig ettersyn innebærer at forslaget skal være offentlig og lett tilgjengelig på nettsider eller lignende.

Søknaden sendes også på høring for å ivareta forvaltningens plikt til å varsle partene i saken og sørge for at saken er så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. Valg av høringsinstanser må tilpasses de hensynene som mineralloven skal ivareta.

Til § 6-5 Driftsplan

Første ledd fastslår at driftsplanen skal beskrive hvordan utvinningen skal drives og avsluttes. Krav til innhold og detaljnivå i planen vil variere fra uttak til uttak, og er blant annet avhengig av hva slags type uttak som skal gjøres, uttakets plassering og kompleksitet.

Det går frem av andre ledd at planen skal baseres på bruk av de beste tilgjengelige driftsmetodene og teknologiene. Tilsvarende prinsipper kan legges til grunn som ved vurderingen av mineralloven av 2009 § 41 om krav til bergfaglig forsvarlig drift. Driften skal gjennomføres i samsvar med tilfredsstillende faglige prinsipper slik at ressursene utnyttes best mulig innenfor et godt tilpasset opplegg. Samtidig skal omgivelsene og miljøet bli ivaretatt på best mulig måte. Avveiningen er også en del av kravet til nødvendige kvalifikasjoner i mineralloven av 2009 § 6 a. Kravet om at driftsplanen skal baseres på bruk av de beste tilgjengelige driftsmetodene og den beste tilgjengelige teknologien, avviker dermed ikke vesentlig fra innholdet i mineralloven av 2009.

Av andre ledd andre punktum følger det at det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering. Hva som kan kreves, må vurderes i et kost–nytteperspektiv. Kravene er nærmere beskrevet av utvalget i NOU 2022: 8 Ny Minerallov punkt 15.3.6.3 og 15.3.6.4:

Med metoder og teknologi menes både anvendt teknologi og måten og med hvilket utstyr mineraluttak utformes, drives og avsluttes. For å vurderes som tilgjengelig må metodene og teknologien være utviklet i en slik målestokk at de kan brukes i mineralvirksomhet på økonomisk og teknisk mulige vilkår med tanke på kostnader og fordeler. Med beste menes driftsmetodene og teknologiene som er mest effektive for å oppnå de gjeldende bransjestandardene for den aktuelle virksomheten.

[…]

Det er ikke alle tilgjengelige metoder og all tilgjengelig teknologi som det er rom for å kreve at blir tatt i bruk. Det må legges til grunn en forholdsmessighetsvurdering der kostnaden for tiltakshaveren må veies opp mot effekten av tiltaket.

Det må være forventet at planleggingen for og bruken av metodene og teknologien i driften er i samsvar med bransjestandardene for tilsvarende virksomhet. For eksempel kan elektrifisering av maskiner og kjøretøyer bli et aktuelt krav når dette samsvarer med alminnelige standarder. Hvis det står mellom alternative tilgjengelige brytningsmetoder, skal tiltakshaveren vurderer hvilken metode som gir best ressursutnyttelse og minst mulig overskuddsmasser. Dersom flere alternative tilgjengelige metoder for øvrig gir det samme resultatet og kostnadene ikke er vesentlig forskjellige, legger lovforslaget opp til at den brytningsmetoden som gir best ressursutnyttelse og minst overskuddsmasser skal tas i bruk.

Til § 6-6 Melding om oppstart og stans av konsesjonspliktig drift

Bestemmelsen er en videreføring av mineralloven av 2009 § 44 og pålegger tiltakshavere å gi melding til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) før drift på mineralforekomster som krever driftskonsesjon starter opp, stanses midlertidig eller avsluttes.

Oppstart etter første ledd bokstav a inntrer ved første uttak av masser.

Midlertidig stans etter bokstav b inntrer når ingen av aktivitetene uttak, knusing og annen bearbeiding av massene direkte knyttet til driften foregår, og dette avviker fra den godkjente driftsplanen. Ved slik midlertidig stans er melding først nødvendig når stansen planlegges å vare lenger enn fire måneder.

Gjenopptak av drift etter bokstav c inntrer når aktivitet knyttet til driften etter midlertidig stans etter bokstav b starter opp igjen.

Avslutning etter bokstav d inntrer når samtlige av aktivitetene opphører og tiltakshaveren ikke har planer om å starte dem igjen.

Meldeplikten er et viktig verktøy for at DMF skal kunne føre tilsyn med driften og sikre at avslutning av drift skjer i henhold til gitte tillatelser og loven ellers. Bestemmelsen skal forstås slik at meldingen bør gis så snart tiltakshaver har bestemt at drift skal startes eller stanses, men senest før start eller stans inntrer. Dersom midlertidig stans som er planlagt å vare kortere enn fire måneder, likevel varer lengre, inntrer meldeplikten så snart tiltakshaver blir klar over at den midlertidige stansen kommer til å vare ut over fire måneder.

Til § 6-7 Revisjon av driftskonsesjon og driftsplan

Bestemmelsen bygger på mineralloven av 2009 § 43 tredje ledd.

Første ledd angir at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) kan kreve revisjon av vilkårene i driftskonsesjonen og driftsplanen henholdsvis hvert tiende og hvert femte år. For driftskonsesjoner uten tidsbegrensning eller som gis for lengre perioder, kan det være behov for å justere de kravene som stilles til driften underveis. Det er imidlertid bare vilkårene i tillatelsen som kan være gjenstand for revisjon. Saklighetskravet i den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren gjelder. Et krav om revisjon kan for eksempel være begrunnet i utviklingen i driftsmetoder, oppredning og teknologi som vil være nødvendig å ta i bruk for å tilfredsstille kravene til bærekraft og forsvarlig drift slik de har utviklet seg over tid. Den rettslige normen om krav til forsvarlig mineralvirksomhet som angitt i § 2-1 og bruk av de beste tilgjengelige driftsmetodene og teknologiene som angitt i § 6-5 andre ledd, er sentrale i vurderingen av revisjonsbehovet. Det kan også fremkomme vesentlig ny informasjon om for eksempel driftsforhold og innvirkning på omgivelser som ikke var tilgjengelig på tidspunktet da driftskonsesjon ble gitt, eller driftsplanen ble godkjent, og som begrunner revisjon av driftsplanen eller driftskonsesjonen.

Det følger av andre ledd at DMF skal godkjenne vesentlige endringer som foretas i driften eller driftsplanen underveis i driften. Vesentlige endringer kan foreligge både der det gjennomføres én stor endring, og ved mange små endringer som til sammen fører til at planen endres vesentlig. Tiltakshaver skal sende revidert driftsplan til DMF av eget initiativ og uavhengig av fristene som følger av første ledd. Dersom tiltakshaver ikke imøtekommer dette kravet, kan DMF gi tiltakshaver pålegg om å rette forholdet ved å sende inn revidert driftsplan etter § 11-1. Pålegg etter § 11-1 kan særlig være aktuelt dersom det avdekkes forhold under tilsyn eller kontroll som krever oppfølging gjennom endring av driftsplanen.

Til § 6-8 Bortfall av driftskonsesjon

Bestemmelsen er en noe justert videreføring av mineralloven av 2009 § 45 og regulerer bortfall av driftskonsesjon. Formålet med bestemmelsen er å forhindre unødvendig båndlegging av mineralforekomster.

Første ledd lister opp situasjoner som fører til at driftskonsesjonen faller bort, og er uttømmende.

Bokstav a fastslår at en driftskonsesjon faller bort dersom driften ikke er startet opp senest fem år etter tildeling av konsesjonen.

Midlertidig stans av drift medfører bortfall av driftskonsesjon dersom slik stans i driften varer i mer enn to år, jf. bokstav b. Hva som utgjør midlertidig stans er angitt i merknad til § 6-6 første ledd bokstav b.

Etter bokstav c og d faller driftskonsesjonen bort dersom utvinningsretten bortfaller. Med «bortfaller» menes både situasjonen der tiltakshaveren har hatt utvinningsrett, men der utvinningsretten opphører, og situasjonen der det viser seg at det aldri har eksistert en gyldig utvinningsrett.

Endelig slås det fast i bokstav e at driftskonsesjon også faller bort dersom tiltakshaveren som har fått ekspropriasjonstillatelse etter § 9-1 første ledd bokstav d, ikke krever skjønn innen den lovbestemte fristen på ett år, jf. oreigningslova § 16.

Etter andre ledd kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard etter søknad forlenge driftskonsesjonen der den ellers ville ha falt bort etter første ledd bokstav a til c, og det kan settes vilkår for forlengelsen etter den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren. Det skal være kurant å få forlengelse når drift ikke er startet opp eller er midlertidig stanset, dersom dette fremstår som rimelig begrunnet, for eksempel dersom driften er stanset på grunn av forhold utenfor tiltakshaverens kontroll. Det vil også kunne være kurant å få forlengelse dersom en driftskonsesjon som nærmer seg bortfall etter fristene i første ledd bokstav a og b nylig er overdratt til ny eier, og ny eier har et rimelig behov for noe mer tid til å komme i gang med driften. Terskelen for å innvilge søknad om forlengelse vil likevel bli høyere om det stadig kommer nye søknader om forlengelse for samme driftskonsesjon. Forlengelse etter bestemmelsen kan gis for inntil tre år om gangen. Den maksimale forlengelsesperioden på tre år av gangen bør likevel bare benyttes i særlige tilfeller. Ett eller to års forlengelse bør være hovedregelen. Virkningen av at driftskonsesjonen forlenges i disse tilfellene, er at driften kan fortsette.

Det vil ikke kunne gis forlengelse av driftskonsesjonen der utvinningsretten til statens mineraler har falt bort. Det er heller ikke adgang til forlengelse i tilfeller som faller inn under første ledd bokstav e.

Til § 6-9 Overdragelse av driftskonsesjon

Bestemmelsen er en noe justert videreføring av mineralloven av 2009 § 45 a som gjør det mulig å overdra en driftskonsesjon. Overdragelsesadgangen er ment for tilfeller der erververen har et ønske om å tre inn i tiltakshaverens rettigheter og plikter etter tillatelsen og fortsette driften. Justeringen fra mineralloven av 2009 om overdragelse ligger i at forslaget gjør det mulig å overdra en driftskonsesjon selv om det ikke har vært drift i uttaket det siste året før søknaden om overdragelse mottas.

Første ledd første punktum stadfester at en driftskonsesjon etter denne loven og mineralloven av 2009 kan overdras. Overdragelse krever godkjenning fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) etter andre punktum.

Etter andre ledd skal DMF avslå en søknad om overdragelse dersom erververen ikke oppfyller vilkårene for å få driftskonsesjon etter reglene for dette. I dette inngår at erververen må ha utvinningsrett i konsesjonsområdet jf. § 6-3 første ledd bokstav c. Erververen må også sannsynliggjøre at vedkommende er i stand til å drive virksomheten på en forsvarlig måte og oppfylle de pliktene som følger av lov, forskrift og vilkår for driftskonsesjonen. I andre ledd andre punktum oppstilles en adgang til å sette vilkår i godkjenningen av overdragelsen om at pålegg gitt av DMF er oppfylt før overdragelsen finner sted.

I søknaden om overdragelse skal dokumentasjon av overdragelsen mellom tiltakshaveren og erververen og dokumentasjon av utvinningsrett være vedlagt, jf. tredje ledd.

Etter fjerde ledd trer erververen inn i overdragerens rettigheter og plikter i driftskonsesjonen. Dette innebærer fullt ansvar for overholdelse av rammene som er satt for driftskonsesjonen, inkludert den godkjente driftsplanen, og omfatter ansvaret for tidligere arbeider som er utført eller manglende utført av overdrageren. Ansvaret for å oppfylle pålegg etter loven går også over på erververen. Partene kan ikke avtale seg bort fra at slike rettigheter og plikter går over på erververen.

Til § 6-10 Avslutningskontroll

Regelen om kontroll ved avslutning av drift på mineralforekomster som er underlagt krav om driftskonsesjon, er ny. Etter bestemmelsen skal Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) gjennomføre avslutningskontroll for å kontrollere at tiltakshaveren har avsluttet driften i samsvar med driftsplanen. Avslutningskontrollen gir grunnlag for eventuell tilbakebetaling av økonomisk sikkerhetsstillelse for sikring, opprydding og istandsetting etter § 2-6 når det kan kvitteres ut at disse pliktene er gjennomført. Kravet om avslutningskontroll bidrar også til å synliggjøre for kommunen, naboer og andre når og hvordan uttaket avsluttes, og om uttaket er avsluttet på en forsvarlig måte.

Loven oppstiller ikke krav om hvordan tilsynet skal gjennomføres, og DMF har fleksibilitet til å vurdere hva som er hensiktsmessig i den konkrete saken. Både stedlig tilsyn og dokumenttilsyn kan være aktuelt.

Til § 6-11 Forskrift om drift

Bestemmelsen gir departementet adgang til å fastsette det nærmere innholdet i reglene i kapittel 6 i forskrift.

Etter bokstav a kan meldepliktens innhold angis i forskrift. Dette omfatter bestemmelser om det nærmere innholdet i meldingen og hvordan denne skal formidles.

Bokstav b gir adgang til å gi forskrift om unntak fra krav om driftskonsesjon. Dette vil særlig være aktuelt for uttak av mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak, og for uttak som er omfattet av konsesjonsbehandling etter annet regelverk, som for eksempel energi- og vassdragstiltak.

Etter bokstav c kan kravene til søknad om driftskonsesjon, driftsplan og overdragelse av driftskonsesjon presiseres i forskrift. Her kan detaljer om for eksempel søknadens innhold og digitale løsninger reguleres nærmere. Forskriftsbestemmelser om driftsplanen kan oppstille funksjonskrav basert på bransjestandarder for ulike typer uttak. Dette bør suppleres med driftsplanveiledere fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard.

Forskrift om avslutningskontrollen kan gis etter bokstav d. Det kan fastsettes regler for hvordan slik kontroll skal gjennomføres, for eksempel basert på uttakets størrelse og kompleksitet.

21.7 Kapittel 7. Rapportering og forvaltning av opplysninger og materiale

Til § 7-1 Rapportering fra målinger av grunnen

Bestemmelsen er ny og etablerer en rapporteringsplikt for leting etter mineralforekomster. Rapporteringsplikten gjelder for leting etter både statens mineraler og grunneiers mineraler. Rapporteringsplikten omfatter bare målinger og resultater som er hentet inn gjennom «geofysiske målinger og andre målinger». Dette vil normalt være målinger fra luften, typisk fra overflyvninger med fly, helikopter og drone. Tiltakshaveren er ikke pålagt å rapportere fra den letingen som faller innunder «mindre inngripende arbeider i og prøvetaking fra grunnens overflate», jf. § 1-7 bokstav b.

Rapporteringsplikten er ikke knyttet til noe rettighetsområde. All data som samles inn, også utenfor det området letingen primært foregår i, skal rapporteres inn til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF).

Tiltakshaveren må rapportere når letingen i et område er gjennomført, selv om tiltakshaver fortsetter med leting i andre områder. Det nærmere innholdet i rapporteringsplikten vil bli regulert i forskrift, jf. § 7-5.

Tiltakshaveren er forpliktet til å rapportere kun til DMF. Lovens oppbygning tilsier at DMF skal videresende geologisk data som er rapportert inn etter bestemmelsen til Norges geologiske undersøkelse (NGU) for sammenstilling og tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabaser. Lovens regler om taushetsplikt om slik informasjon er ikke til hinder for denne delingen, jf. § 7-7 tredje ledd. Offentliggjøring av geologisk informasjon kan kun skje dersom informasjonen ikke er omfattet av taushetsplikt, se § 7-7.

Til § 7-2 Rapportering fra undersøkelser

Bestemmelsen inneholder en ny plikt til å rapportere årlig fra undersøkelser i første ledd, og viderefører i andre og tredje ledd krav til sluttrapportering fra undersøkelser i mineralloven av 2009.

Første ledd etablerer en årlig rapporteringsplikt. Rapporteringsplikten er knyttet til undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller etter § 4-3, utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler eller lette metaller etter § 5-2 eller prøveuttakstillatelse etter § 4-13. Tiltakshavere som har disse tillatelsene eller rettene, må rapportere i henhold til § 7-2, uavhengig av om undersøkelser er gjennomført eller ikke. Dette betyr for eksempel at alle som har utvinningsrett, må rapportere om undersøkelser, eventuelt rapportere om at det ikke er gjennomført noen undersøkelser. Tiltakshavere som gjennomfører undersøkelser på byggeråstoff, naturstein og andre grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller, er ikke omfattet av rapporteringsplikten.

Kravene til sluttrapportering går frem av andre ledd. Sluttrapporteringsplikten er knyttet til de samme tillatelsene og rettighetene som i første ledd. Det følger av andre ledd første punktum at rapportering skal skje innen tre måneder etter at tillatelsen eller retten som gir grunnlag for rapporteringsplikt utløper. Dette gjelder selv om undersøkelsene rent faktisk er avsluttet på et tidligere tidspunkt. Det følger av andre ledd andre punktum at tiltakshaveren også skal overlevere et representativt utvalg av prøvematerialet. Staten overtar eiendomsretten til det innsendte prøvematerialet. Prøvematerialet omfatter prøver av borekjerner, men det kan også være aktuelt med andre typer prøver. Prøvematerialet leveres til Nasjonalt Borkjerne- og Prøvesenter (NBPS). Hva som utgjør et «representativt utvalg», må avgjøres i hver enkelt sak. Avgjørelsen tas i dialog mellom tiltakshaver, Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) og Norges geologiske undersøkelse (NGU). Det vil ofte være behov for at tiltakshaveren selv har tilgang til slike prøver så lenge driften av uttaket pågår. Prøvemateriale kan derfor ikke kreves overlevert før rettighetene til området etter loven har utløpt. Det følger av andre ledd femte punktum at DMF kan forlenge fristen for sluttrapportering med inntil seks måneder dersom særlige grunner foreligger. Særlige grunner kan for eksempel foreligge dersom det er forhold utenfor tiltakshaverens kontroll som gjør at rapporteringen blir forsinket.

Tredje ledd gir DMF en hjemmel til å pålegge den som avslutter undersøkelser av eller drift på byggeråstoff eller naturstein, tilsvarende krav til sluttrapportering som i andre ledd. Et pålegg etter tredje ledd kan blant annet være aktuelt dersom det er snakk om spesielt store eller unike forekomster.

Den årlige rapporteringen og sluttrapporteringen vil reguleres nærmere i forskrift, se § 7-5.

Til § 7-3 Rapportering fra drift

Bestemmelsen viderefører rapporteringsplikten for drift i mineralloven fra 2009 og innebærer både krav til årlig rapportering og sluttrapportering. Rapporteringsplikten gjelder for meldepliktig utvinning, jf. § 6-1, og tiltakshavere som har driftskonsesjon etter § 6-3. Det vil si at driftsrapporteringen gjelder for uttak over 500 m³. Den gjelder for alle typer utvinning, både av statens og grunneiers mineraler.

Første ledd etablerer den årlige rapporteringsplikten. Det skal rapporteres «om driften». Dette inkluderer blant annet volumet på uttaket, hvor mye som er omsatt og antallet ansatte. Det nærmere innholdet i rapporteringsplikten vil bli regulert i forskrift, jf. § 7-5.

Andre ledd første punktum slår fast at sluttrapportering skal skje innen tre måneder etter at driften er avsluttet. Det samme gjelder ifølge andre ledd femte punktum der driftskonsesjonen faller bort etter § 6-8. Sluttrapporten skal inneholde den informasjonen som er nødvendig for at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) skal kunne kontrollere at driften er avsluttet i samsvar med driftsplanen og kravene som følger av mineralloven med forskrifter, jf. andre ledd andre punktum. Det vil for eksempel kunne være nødvendig å rapportere informasjon om driften som også skal rapporteres inn etter første ledd og om geologiske forhold som er hentet inn gjennom undersøkelser som er gjort direkte i forbindelse med driften, og som ikke rapporteres inn etter § 7-2. Det nærmere innholdet i rapporteringsplikten vil bli regulert i forskrift, jf. § 7-5.

I forbindelse med sluttrapporteringen kan DMF etter andre ledd tredje punktum kreve at tiltakshaver vederlagsfritt skal overlevere et representativt utvalg av prøvemateriale. Tilsvarende bestemmelse finnes i § 7-2 og skal forstås på samme måte, se merknad til § 7-2. Staten overtar eiendomsretten til det innsendte prøvematerialet.

DMF kan ifølge andre ledd femte punktum forlenge fristen for sluttrapportering etter andre ledd med inntil seks måneder dersom særlige grunner foreligger. Særlige grunner kan for eksempel være forhold utenfor tiltakshaverens kontroll som gjør at rapporteringen har blitt forsinket.

Til § 7-4 Rapportering om uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet

Bestemmelsen er ny og etablerer en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet det massene tas ut. Hvilke uttak som er omfattet av dette, er nærmere beskrevet i merknad til § 1-2 andre ledd og i punkt 3.2.4.

Rapporteringsplikten påligger den som er ansvarlig for uttaket. Dette vil oftest være en entreprenør eller byggherre. Rapporteringsplikten gjelder for uttak der det samlede planlagte uttaket er på mer enn 5000 m³. Grensen knytter seg til det totale uttaket, ikke det årlige uttaket.

Det nærmere innholdet i rapporteringsplikten vil bli fastsatt i forskrift etter § 7-5.

Til § 7-5 Forskrift om rapportering

Bestemmelsen gir departementet en forskriftshjemmel til å utarbeide nærmere regler om rapporteringspliktene i kapittel 7. Forskrift som blir gitt i medhold av bestemmelsen kan for eksempel gi nærmere regler om innholdet i rapporteringen og hvilket format rapporteringen skal ha. Det kan også gis unntak fra rapporteringspliktene i forskrift.

Til § 7-6 Pålegg om overlevering av materiale og opplysninger

Bestemmelsen er en påleggshjemmel. I tilfeller der det er nødvendig, kan Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard pålegge tiltakshaveren å levere materiale og opplysninger til direktoratet eller den departementet utpeker. Et pålegg etter bestemmelsen vil være et enkeltvedtak som kan påklages til departementet.

Bestemmelsen er en sikkerhetsventil og skal kun benyttes i helt spesielle situasjoner, der det er en risiko for at opplysninger og materiale ellers kan gå tapt. Materialet eller opplysningene skal overleveres «på den måten og i den form direktoratet bestemmer». Dette innebærer at direktoratet kan bestemme at den pålegget retter seg mot, skal bruke en bestemt standard og/eller informasjonsstruktur. Direktoratet kan også gi pålegg til den som utfører arbeid for tiltakshaveren. Utgangspunktet bør likevel være at pålegg først og fremst gis til tiltakshaveren. Det er kun der tiltakshaveren ikke har oppfylt et pålegg, eller det er åpenbart at tiltakshaveren ikke vil oppfylle et pålegg, at det er aktuelt å gi pålegg til andre som utfører arbeid for tiltakshaveren.

Til § 7-7 Taushetsplikt om geologiske forhold

Bestemmelsen gir regler om taushetsplikt om geologiske forhold og er delvis en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen er en spesialbestemmelse som fraviker de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.

Første ledd fastsetter taushetspliktsregler om informasjon om geologiske forhold som er rapportert inn etter §§ 7-1 og 7-2. Bestemmelsen avviker fra de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13, som bare gjelder opplysninger som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde. Taushetsplikten etter første ledd er absolutt i den forstand at det ikke er nødvendig å gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger som kan gjøres tilgjengelig. Dersom opplysningene gjelder «informasjon om geologiske forhold», er opplysningene underlagt taushetsplikt.

Annen informasjon som er rapportert inn, herunder informasjon som er rapport inn fra drift etter § 7-3 og informasjon som er rapport inn etter § 7-1 og § 7-2 som ikke er informasjon om geologisk forhold, følger de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder også for geologisk informasjon som er rapport inn etter loven, men der undersøker ikke lenger har undersøkelsesrett eller utvinningsrett i området.

Andre ledd begrenser taushetsplikten etter første ledd ved at bestemmelsen slår fast at taushetsplikten kun gjelder så lenge rettighetshaver har undersøkelsesrett eller utvinningsrett i området. Dersom taushetsplikt har opphørt etter andre ledd, må offentlighet vurderes etter offentleglova og forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Det vil si at det må gjøres en konkret vurdering av om forvaltningslovens regler om taushetsplikt er oppfylt før informasjonen kan offentliggjøres.

Tredje ledd slår fast at reglene om taushetsplikt ikke skal være til hinder for at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) og Norges geologiske undersøkelse (NGU) utveksler informasjon om geologiske forhold. NGU har som samfunnsoppdrag å bidra til økt verdiskaping gjennom å fremskaffe, bearbeide og formidle kunnskap om Norges geologiske ressurser på land og i havområder. For at NGU skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag er det viktig at geologisk informasjon deles med NGU. Som nevnt i merknad til § 7-1 forutsettes det at DMF skal videresende geologisk data som er rapportert inn etter bestemmelsen til NGU for sammenstilling og tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabasene. Dette gjelder også for geologisk informasjon som er rapportert inn etter lovens øvrige rapporteringsplikter. Offentliggjøring av geologisk informasjon kan likevel kun skje dersom informasjonen ikke er omfattet av taushetsplikt etter denne bestemmelsen eller forvaltningsloven.

Reglene om taushetsplikt i § 7-7 er ikke til hinder for at departementet gir generelle opplysninger om virksomheten eller mulighetene for å finne mineralforekomster. De er heller ikke til hinder for at departementet kan gi opplysninger til bruk for utarbeidelse av oversiktskart eller for statistiske formål.

Se også departementets vurdering i punkt 13.4.7.

Til § 7-8 Forvaltning av informasjon

Bestemmelsen er ny og etablerer en plikt for tiltakshaveren til å sørge for forsvarlig oppbevaring av materiale og opplysninger som skal rapporteres til myndighetene. Hva som er forsvarlig beror på en konkret vurdering av forholdene i hver enkelt sak. For eksempel kan det være nødvendig å sørge for at prøver ikke blir sammenblandet, og at prøver, materiale og lignende oppbevares innendørs, under tak, dekke eller lignende.

21.8 Kapittel 8. Internkontroll og tilsyn

Til § 8-1 Internkontroll

Bestemmelsen pålegger tiltakshaver en plikt til å etablere og gjennomføre kontrolltiltak og viderefører i hovedsak reglene i mineralloven av 2009 § 61. Bestemmelsen er plassert først i kapittelet for å synliggjøre at tiltakshaverens kontroll med egen virksomhet skal være utgangspunktet for tilsyn.

Bestemmelsen angir at tiltakshaveren plikter å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak for å sikre at mineralvirksomheten gjennomføres forsvarlig og i samsvar med tillatelser gitt etter denne loven, og at bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven etterleves. Henvisningen til kravet om forsvarlig mineralvirksomhet er ny og er tatt inn for å tydeliggjøre at tiltakshaver skal opptre i tråd med kravet om forsvarlig mineralvirksomhet i § 2-1. Det nærmere innholdet i plikten til å etablere internkontroll reguleres i forskrift til mineralloven med hjemmel i § 8-5 bokstav a.

Tiltakshaver skal til enhver tid sørge for å ha oppdatert dokumentasjon som viser at virksomheten har etablert og gjennomfører systematiske kontrolltiltak. Dette innebærer et dokumentasjonskrav for både internkontrollsystemet og for gjennomførte tiltak. Det nærmere innholdet i dokumentasjonskravet avhenger av de krav som fastsettes i forskrift til mineralloven.

Til § 8-2 Tilsyn med mineralvirksomhet

Bestemmelsen bygger på § 59 i mineralloven av 2009, men er endret ved at det ikke oppgis hvilke konkrete plikter direktoratet skal føre tilsyn med. Bakgrunnen for forenklingen er nærmere omtalt i NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 17.2.3.1.

Bestemmelsen slår fast at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard er tilsynsmyndighet og skal kontrollere at tiltakshavere overholder regelverket. I tilfeller hvor det kreves tillatelse fra flere myndigheter, vil andre organer ha tilsynsmyndighet for sitt myndighetsområde og tilhørende forskrifter. Tilsynsaktiviteten inkluderer å føre tilsyn med at tiltakshavere har etablert og gjennomfører systematiske kontrolltiltak, slik dette er angitt i § 8-1 om internkontroll. For å påse at tiltakshaveres plikter oppfylles, kan direktoratet etter § 11-1 gi pålegg om å rette eller stanse forhold som er i strid med bestemmelser eller vedtak gitt i eller med hjemmel i mineralloven. Tilsyn med sikringstiltak kan gå langt inn i fremtiden, og er ikke avhengig av at tiltakshaveres rettigheter etter mineralloven består. Nærmere bestemmelser om gjennomføring av tilsyn kan fastsettes i forskrift etter § 8-5 bokstav b.

Til § 8-3 Plikt til å gi opplysninger mv. ved tilsyn

Bestemmelsen angir tiltakshaverens plikt til å gi opplysninger ved tilsyn. Sammen med § 8-4 om plikt til å gi tilgang og bistand ved tilsyn, er denne bestemmelsen en videreføring av § 60 i mineralloven av 2009, med enkelte justeringer. Bestemmelsen omfatter bare informasjon og materiale av betydning for tilsynets oppgaver, og plikten til fremleggelse inntrer etter pålegg fra direktoratet. Om fremgangsmåten ved direktoratets pålegg om å gi opplysninger gjelder reglene i forvaltningsloven § 14.

Etter første ledd skal tiltakshaver vederlagsfritt gi opplysninger, dokumenter og materiale som direktoratet krever og som er nødvendig for å utføre direktoratets oppgaver. Bestemmelsen gjelder for både muntlig og skriftlig informasjon som finnes i dokumenter, registre, kart og bilder. Plikten gjelder også uavhengig av hvordan informasjonen er lagret, også der informasjonen kun er lagret elektronisk. Bestemmelsen gir også adgang til å kreve fremlagt resultater fra geologiske undersøkelser som er utført.

Tiltakshaveren skal på anmodning også gjennomføre rimelige tiltak som er nødvendige for at direktoratet skal få et tilstrekkelig grunnlag til å fatte riktige beslutninger. Dette innebærer at direktoratet kan kreve fremleggelse av opplysninger som ikke er tilgjengelig fra før. Tiltakshaver kan dermed bli pålagt å utarbeide, innhente og overlevere materiale som ikke finnes på tidspunktet tilsynet gjennomføres, men som anses nødvendig av tilsynsmyndighetene. Dette innebærer en utvidelse av § 60 andre ledd første punktum i mineralloven av 2009 og er nærmere omtalt i NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 17.2.3.2.

Andre ledd gir direktoratet adgang til å gi pålegg om opplysninger og dokumentasjon fra andre enn tiltakshaveren når særlige grunner tilsier det. Bestemmelsen omfatter tilfeller der for eksempel oppdragstakere har opplysninger som er av interesse for direktoratets tilsynsoppgaver. Det kan foreligge særlige grunner dersom tiltakshaver nekter å samarbeide, og det er viktig å innhente informasjon for å avverge eventuell fare for liv eller helse. Tilsynsmyndigheten må da kunne pålegge underleverandører, oppdragstakere eller andre å overlevere informasjon etter første ledd. Bestemmelsen gir også tilsynsmyndigheten adgang til å kreve opplysninger fra andre enn tiltakshaver der tilsynet har som formål å avdekke om en aktivitet er underlagt mineralloven eller ikke. I sistnevnte tilfelle kan direktoratet ha behov for å innhente opplysninger fra andre enn tiltakshaver, eksempelvis fra eventuelle grunneiere. Adgangen til å kreve opplysninger fra andre enn tiltakshaver er nærmere omtalt i NOU-en punkt 17.2.3.3.

Til § 8-4 Plikt til å gi tilgang til områder og nødvendig bistand ved tilsyn

Bestemmelsen regulerer tiltakshaverens plikt til å gi direktoratet tilgang og bistå dem ved gjennomføringen av tilsyn. Dette er en videreføring av § 60 første ledd i mineralloven av 2009, med noen endringer i bestemmelsens ordlyd.

Første ledd slår fast at tiltakshaver skal gi tilsynsmyndigheten uhindret tilgang til områder, innretninger og utstyr i tilknytning til mineralvirksomheten, slik at direktoratet kan gjennomføre tilsynet. Dette innebærer at tilsynsmyndigheten skal gis adgang til områder og anlegg for leting, undersøkelser, utvinning og drift av mineralske forekomster. Bestemmelsen gir også direktoratet hjemmel til å foreta nødvendige undersøkelser, for eksempel av de geologiske forholdene. Forvaltningsloven § 15 gjelder også ved tilsyn etter loven.

Andre ledd slår fast at tiltakshaverens bistand ved tilsyn skal ytes vederlagsfritt.

Til § 8-5 Forskrift om internkontroll og tilsyn

Bestemmelsen er en fellesbestemmelse for departementet til å fastsette nærmere forskriftsregler om innholdet i bestemmelsene i kapittel 8.

Forskriftsadgangen i bokstav a åpner for at det kan stilles mer detaljerte krav til tiltakshaverens internkontroll enn den generelle plikten som følger av § 8-1. Forskriftsbestemmelsene skal rette seg mot de krav som følger av mineralloven og dermed avgrense mot krav som stilles til internkontroll i annet sektorregelverk, se til eksempel reglene i forurensningsloven § 52 b og arbeidsmiljøloven § 3-1, jf. internkontrollforskriften § 2. Det vises for øvrig til de generelle merknadene om internkontroll i NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 17.1.3.

Bokstav b gir hjemmel til å fastsette forskrift om innhold, gjennomføring og rapportering av tilsyn. Dette kan omfatte bestemmelser om hva det skal føres tilsyn med og hvordan tilsynsmyndighetene skal gå frem ved gjennomføring av tilsyn.

I bokstav c gis det adgang til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om opplysnings- og dokumentasjonsplikten ved tilsyn og om krav til å gjennomføre tiltak som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Dette kan omfatte bestemmelser om plikt til å fremskaffe og oppbevare dokumentasjon. Det kan også omfatte konkretisering av hvilke tiltak som det er rimelig å kunne kreve gjennomført av tiltakshaveren.

I bokstav d gis det adgang til å fastsette forskrift som gir nærmere bestemmelser om plikten tiltakshaver har til å gi tilsynsmyndigheten tilgang til områder, innretninger og utstyr ved tilsyn og internkontroll.

21.9 Kapittel 9. Ekspropriasjon

Til § 9-1 Ekspropriasjon av rettigheter

Bestemmelsen viderefører i hovedsak mineralloven av 2009 §§ 37 og 38, men samler ekspropriasjonshjemmelene for alle mineraler og alle formål i én fellesbestemmelse. Til forskjell fra §§ 37 og 38 gjør bestemmelsen Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) til primær ekspropriasjonsmyndighet i alle saker om ekspropriasjon etter mineralloven, se første ledd. Bakgrunnen for endringen er omtalt i punkt 16.2.2 og 16.4.2.

Første ledd angir hvilke rettigheter som kan eksproprieres og til hvilke formål. Dette er også nærmere omtalt i kapittel 16.4.1. Avtale må som den klare hovedregelen være forsøkt inngått før det kan gis tillatelse til ekspropriasjon. Unntak kan tenkes der det fremstår åpenbart at forhandlinger ikke vil føre frem, jf. også regelen i oreigningslova § 12 andre ledd.

Bokstav a og b gjelder ekspropriasjon i undersøkelsesfasen.

Etter bokstav a kan mineralmyndighetene gi tillatelse til ekspropriasjon av undersøkelsesrett til mineraler. Dette gjelder undersøkelsesrett til byggeråstoff, naturstein og andre grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler eller lette metaller dersom avtale med grunneier ikke kommer i stand etter § 4-2. Det vil ikke være nødvendig å ekspropriere undersøkelsesrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller fordi dette vil inngå som en del av den undersøkelsestillatelsen DMF kan gi.

For statens mineraler er det i utgangspunktet ikke nødvendig å ekspropriere selve undersøkelsesretten fordi staten har rett til mineralene og kan disponere over retten til å undersøke disse.

Ekspropriasjon etter bokstav b omfatter de rettighetene som ikke inngår i § 4-4 første ledd første og andre punktum. Dette omfatter adkomst til området i form av rett til bruk av privat vei og rett til bruk av motorferdsel i utmark. Retten til bruk av motoferdsel i utmark gjelder overfor grunneier. Det innebærer at tiltakshaver i tillegg må innhente motorferdselstillatelse fra kommunen motorferdselen skal gjennomføres i. Undersøkelsesarbeidene bør i de fleste tilfeller kunne tilpasses eksisterende bruksrettigheter i området, men i noen tilfeller kan det også være aktuelt å ekspropriere konkurrerende rettigheter til området for å kunne gjennomføre undersøkelsene.

Bokstav c gjelder ekspropriasjon ved gjennomføring av prøveuttak av mineraler. I utgangspunktet krever gjennomføring av prøveuttak at tiltakshaveren har fått samtykke fra grunneieren til å gjennomføre prøveuttaket, se § 4-13 andre ledd bokstav a, og ekspropriasjon vil først være nødvendig der dette samtykket ikke er oppnådd. For prøveuttak kan det også være nødvendig å skaffe seg rett til å bruke eksisterende veier inn til uttaket eller grunn til å etablere nye veier, lagringsplasser, midlertidige bygg, knuser og så videre.

Bokstav d, e og f gjelder ekspropriasjon i utvinningsfasen.

Ekspropriasjon etter bokstav d gjelder kun for grunneiers mineraler fordi utvinningsrett til statens mineraler tildeles av DMF, se § 5-2. Utvinningsretten gir en eksklusiv rett til å utvinne mineralene i utvinningsområdet. Selve eiendomsretten til mineralene overføres først når mineralene tas ut fra forekomsten.

Bokstav e gjelder ekspropriasjon av grunn og rettigheter som er nødvendig for utvinning av mineraler. Bestemmelsen gjelder både for utvinning av statens og grunneiers mineraler. Det vil typisk være snakk om rett til adkomst til området der forekomsten ligger, og rett til lagringsplass og infrastruktur for uttransportering av produsert masse til vei, jernbane, utskipningsanlegg eller annet. Her vil det også i større grad enn ved undersøkelser kunne være nødvendig å ekspropriere bruksrettigheter i området som ikke er forenlige med mineraluttaket, som reindriftsrett, beiterett og hogstrett.

Bokstav f om «bearbeiding» er en videreføring av retten etter mineralloven av 2009 § 37 andre ledd bokstav c til å gi ekspropriasjonstillatelse for «foredling» av grunneiers mineraler. Uttrykket bearbeiding er brukt for å favne noe videre enn foredling. Med bearbeiding menes typisk knusing, sikting, vasking og oppredning til salgbar masse eller konsentrat, i tillegg til utskjæring til salgbare enheter som utvinneren selv står for. Det avgrenses imidlertid mot rettigheter og grunn som er nødvendig for videre industriell bearbeiding av mineralene. Eksempel på det siste er et smelteverk. Heller ikke tilfeller der slik videre bearbeiding utføres av utvinneren selv, vil være omfattet. Bestemmelsen kan bare benyttes der bearbeidingen skjer i en naturlig forbindelse med uttaket. Med dette siktes det både til den geografiske forbindelsen til uttaket, ved at bearbeidingen ikke kan skje for langt unna uttaket før det er unaturlig å bruke mineralloven som ekspropriasjonsgrunnlag, og til den rasjonelle tilknytningen til uttaket, ved at det av hensyn til rasjonell drift anses nødvendig at bearbeidingen skjer i tilknytning til uttaket.

Regelen i andre ledd har som formål å klargjøre rettsstillingen til den som har ekspropriert undersøkelsesrett til byggeråstoff, naturstein eller andre grunneiermineraler som ikke faller inn under § 4-3, og må sees i sammenheng med tredje ledd. Det sentrale er at den som har ekspropriert slik rett, ikke skal risikere at grunneieren inngår avtaler som gir andre tiltakshavere konkurrerende mineralrettigheter i området. På denne måten vil undersøkeren normalt ha tid til å gjennomføre tilstrekkelige undersøkelser for å kunne vurdere drivverdigheten av en eventuell forekomst i området.

Tredje ledd er nytt. Her fastslås det at tillatelse til ekspropriasjon av utvinningsrett til byggeråstoff, naturstein eller andre grunneiermineraler som ikke faller inn under § 4-3, etter første ledd bokstav d bare kan gis til den som har undersøkelsesrett til grunneiers mineraler etter avtale eller ekspropriasjonsvedtak som er mindre enn ti år gammelt. Det gjøres likevel unntak fra kravet om at eksproprianten må ha undersøkelsesrett, i tilfeller der dette ikke er nødvendig for å påvise at det finnes en drivverdig forekomst av grunneiers mineraler. Dette vil typisk gjelde byggeråstoff, der det finnes relativt god oversikt over landets forekomster i Norges geologiske undersøkelses pukk- og grusdatabase, men kan også gjelde i tilfeller der tidligere undersøkelser eller drift i området har skaffet tilstrekkelig informasjon om at området inneholder drivverdige mineraler.

Til § 9-2 Alminnelige ekspropriasjonsregler

Bestemmelsen viderefører § 40 i mineralloven av 2009.

Bestemmelsen angir at reglene i oreigningslova gjelder. Dette vil blant annet gjelde kravene til søknaden etter § 11, saksbehandlingsreglene i §§ 12 og 13 ved behandling av søknader om ekspropriasjon, § 16 om frist til å kreve skjønn og § 25 om forhåndstiltredelse. Også ekspropriasjonserstatningslova gjelder. Unntak følger av § 9-3 andre ledd om ekspropriasjon av utvinningsrett til grunneiers mineraler.

Til § 9-3 Erstatning ved ekspropriasjon

Bestemmelsen bygger på § 39 i mineralloven av 2009 og gir regler om erstatning ved ekspropriasjon etter § 9-1.

Hovedregelen går frem av første ledd, der det angis at det skal gis erstatning etter ekspropriasjonserstatningslova ved ekspropriasjon etter § 9-1 første ledd bokstav a, b, c, e, og f. En kort omtale av utgangspunktene etter ekspropriasjonserstatningslova fremgår av punkt 16.1.4

For utmåling av erstatning for utvinningsrett til grunneiers mineraler gis det visse særregler i andre ledd. Bestemmelsen angir at erstatningen her skal fastsettes på grunnlag av verdien av mineralet etter markedspris og uavhengig av påregnelighetskravet i ekspropriasjonserstatningslova §§ 5 og 6. Unntaket fra påregnelighetskravet i ekspropriasjonserstatningslova ble tatt inn i mineralloven av 2009 etter at noen grunneiere ikke fikk erstatning for tapte grusmasser fordi utvinningen av disse massene ikke var påregnelig for grunneierne selv. Se nærmere omtale av dette i Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 10.7.4. De øvrige momentene i ekspropriasjonserstatningslova § 5 andre ledd kan også i mineralsaker gi en viss veiledning ved fastsettelse av markedspris.

Med markedspris siktes det til den betalingen grunneieren ville fått ved å inngå en frivillig avtale om utvinningsrett med tiltakshaveren, og ikke hva utvinneren får for mineralet ved videresalg etter utvinningen. Markedsprisen mellom grunneieren og utvinneren påvirkes likevel av utvinnerens videresalgspris. I tillegg vil for eksempel faktorer som utvinnings- og prosesseringskostnader og kostnader for transport frem til kundene være av betydning for hva som er markedsprisen for utvinningsretten til den aktuelle forekomsten.

Ellers varierer markedsprisen etter hvilke type mineralressurs det er snakk om, og etter hvilke egenskaper det bestemte mineralet har. For byggeråstoff er det nærliggende å ta utgangspunkt i gjennomsnittsprisene for fast fjell og løsmasser, som publiseres årlig av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard. For pukk vil faktorer som for eksempel mineralets hardhet, motstand mot nedknusing og slitestyrke være relevante.

For industrimineraler og naturstein finnes det ikke på tilsvarende måte opplysninger om gjennomsnittlig markedspris som det er mulig å ta utgangspunkt i. For en del mineraler er markedene begrenset. Der det finnes opplysninger om konkrete, og sammenlignbare kontrakter, vil det være aktuelt å ta utgangspunkt i de prisene som er oppnådd. Prisene vil likevel avhenge av mineralforekomstenes egenskaper, som kan variere betydelig. For naturstein vil særlig bergartens estetiske kvaliteter og tekniske kvaliteter påvirke prisen. For industrimineraler kan faktorer som bergartens renhet, kornfordeling, kornform og innhold av fibrig materiale være av betydning. Også her kan likevel viktige egenskaper variere betydelig fra mineralforekomst til mineralforekomst.

Andre ledd andre punktum gir en regel om at særregelen i første punktum også gjelder der ekspropriasjonstillatelsen er gitt med grunnlag i en annen lov, for eksempel plan- og bygningsloven. Begrunnelsen for regelen er at det er viktig for grunneieren at retten til full erstatning for mineralressursen ikke påvirkes av om ekspropriasjonen gjennomføres etter mineralloven eller en annen lov.

Andre ledd tredje punktum angir at erstatningen for mineralene skal settes til et beløp per utvunnet enhet av mineralet, dersom ikke særlige grunner taler mot dette. Denne omtales tradisjonelt som «tonnøre» eller «tonnavgift». Regelen i fjerde punktum er basert på alminnelig praksis i avtaler om utvinningsrett til grunneiers mineraler.

Tredje ledd første punktum viderefører § 39 tredje ledd i mineralloven av 2009. Andre punktum er noe endret fra mineralloven av 2009 og angir at engangserstatningen likevel kan fastsettes for grunn og rettigheter dersom en eiendom eller rettighet i sin helhet eller for en vesentlig del blir avstått eller andre særlige grunner foreligger. Regelen må sees i sammenheng med vurderingen av omfang og varighet av de rettighetene som eksproprieres, se punkt 16.4.1

Fjerde ledd gir partene mulighet til å kreve revisjonsskjønn etter ti år for erstatninger som er fastsatt som årlige beløp. Tiårsfristen løper fra den endelige avgjørelsen om erstatningsutmålingen blir truffet. Regelen er en videreføring av mineralloven av 2009 § 39 fjerde ledd, men med den endringen at det gjelder et krav om at utviklingen har ført til at den fastsatte erstatningen ikke lenger er rimelig, for at det kan kreves revisjonsskjønn. Dette kan blant annet være tilfellet der mineralvirksomheten har medført uforutsett ulempe, eller der markedsverdien til mineralet det er ekspropriert utvinningsrett til, er vesentlig endret. Fordelingen av utgiftene ved et revisjonsskjønn følger reglene i § 10-9.

Femte ledd gjelder der ekspropriasjonstillatelsen er tidsbegrenset til tiden virksomheten foregår, og den tilkjente erstatningen er fastsatt til årlige beløp. Hvis virksomheten endelig opphører, faller kravet på erstatning bort fra utløpet av det kalenderåret virksomheten opphører. Dersom virksomheten opphører 1. mai, opphører dermed kravet på erstatning 31. desember samme år. Spørsmålet om når virksomheten har opphørt må vurderes ut fra hva slags aktivitet det er gitt ekspropriasjonstillatelse til. Ved ekspropriasjon i undersøkelsesfasen vil regelen alminneligvis tre inn dersom undersøkelsene avsluttes og området istandsettes og forlates av undersøkeren. Ved ekspropriasjon til utvinning vil regelen om bortfall av krav på ekspropriasjonserstatning gjelde der et uttak i drift avsluttes og istandsettes i tråd med § 2-5 eller særskilt regulering i driftsplanen. Det må være en forutsetning for bortfall av årlig vederlag for grunn og rettigheter, at området er sikret og istandsatt i samsvar med regelverket, og stilt til disposisjon for grunneieren og rettighetshavere. Vederlag for mineraler vil normalt være knyttet til det som blir tatt ut, slik at det ikke vil være noe grunnlag for vederlag når uttaket av mineraler har stanset. Om det er fastsatt et årlig minstebeløp vil dette falle bort ved kalenderårets utløp.

Kravet på erstatning vil i tilfeller som nevnt, også falle bort der uttaket ikke har startet opp innen en viss tid, eller der utvinningen av andre grunner opphører. Her må imidlertid tiltakshaveren få en viss tid til å områ seg fordi det ellers raskt vil kunne oppstå spørsmål om ekspropriasjon ved det samme uttaket på nytt. Det er altså ikke tilstrekkelig at selve driftskonsesjonen har falt bort etter § 6-8. I konkurssituasjoner der det jobbes med å få nye investorer på plass, kan for eksempel ikke virksomheten sies å ha endelig opphørt før det har gått en viss tid og det ikke lenger er utsikter til at virksomheten vil kunne starte opp igjen.

21.10 Kapittel 10. Gebyr, vederlag og skjønn

Til § 10-1 Behandlings- og tilsynsgebyr

Bestemmelsen viderefører § 55 i mineralloven av 2009 og gir departementet adgang til å gi forskrift om gebyrer for behandling av søknader og for tilsyn. Se NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 18.2.1 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for bestemmelsen.

Til § 10-2 Årlig vederlag til staten for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett til statens mineraler

Bestemmelsen viderefører § 56 i mineralloven av 2009 om årsavgifter til staten for undersøkelses- og utvinningsrett, med noen justeringer. Årlig vederlag til staten for utvinning av statens mineraler reguleres i § 10-5. «Vederlag» skal forstås på samme måte som «avgift» i mineralloven av 2009. Vederlaget skal betales allerede fra det første året hvor tiltakshaveren enten har fått en form for rettighet eller en tillatelse til statens mineraler. Tidsfrister for betaling av vederlaget og tilleggsbetaling ved oversittelse av frister reguleres i forskrift, med unntak av et lovfestet krav om at betalingen skal skje forskuddsvis. Forslaget innebærer en noe utvidet adgang for mineralmyndigheten til å gjøre unntak fra vederlagskravene.

Første ledd første punktum slår fast at det skal betales et årlig vederlag til staten for undersøkelsestillatelser og utvinningsrett til statens mineraler etter §§ 4-3 og 5-2. I andre punktum er det presisert at vederlaget skal betales allerede når en søknad om undersøkelsestillatelse er mottatt. Slik reservasjonsrett følger av § 4-5 andre ledd. Vederlaget for utvinningsretten betales i forkant av eller samtidig med at utvinningsrett gis. Deretter skal det betales forskuddsvise årlige vederlag for undersøkelsestillatelser og utvinningsretter slik det går frem av tredje punktum. I fjerde punktum gis det en mulighet for departementet til å gjøre unntak fra vederlagsforpliktelsene. Unntaksregelen skal tolkes snevert og er bare ment for ekstraordinære tilfeller utenfor tiltakshaverens kontroll. Se NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 18.2.2.3 der dette også omtales.

Etter andre ledd faller undersøkelsestillatelsen eller utvinningsretten bort dersom tiltakshaveren ikke betaler vederlaget i samsvar med første ledd.

Departementet kan gi forskrift om størrelsen på det årlige vederlaget, om frister og om betalingen slik det går frem av tredje ledd. En tilleggsfrist dersom tiltakshaveren ikke betaler innen den fastsatte fristen, bør settes av Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard med et påslag, slik dette er beskrevet i NOU-en kapittel 18.2.2.2.

Til § 10-3 Vederlag til grunneier ved utvinning av statens mineraler

Bestemmelsen lovfester en plikt for tiltakshaver til å betale vederlag til grunneieren ved utvinning av statens mineraler på grunnlag av utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller etter § 5-2. Dette er en videreføring av § 57 i mineralloven av 2009, med enkelte tilføyelser. Reglene om vederlag til grunneieren for utvinning av statens mineraler under utvinningsrett til industrimineraler eller lette metaller, er nye.

Av første ledd går det frem at tiltakshavere som har utvinningsrett til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller, inkludert slik utvinningsrett til mineraler fra etterlatte masser fra tidligere mineraluttak, skal betale grunneieren et årlig vederlag på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes og nyttiggjøres av statens mineraler og ikke- drivverdige forekomster av grunneiers mineraler som tas ut i medhold av § 5-3 første ledd bokstav c. Omsetningsverdi skal forstås på samme måte som i mineralloven av 2009. Med omsetningsverdi menes foretakets salgsinntekter (eksklusive merverdiavgift) ved omsetning av uttatte mengder, med tillegg av mengder som har omsetningsverdi, men som tiltakshaveren videreforedler i egen regi eller på annen måte nyttiggjør seg uten å foreta omsetning. Dersom det skjer ytterligere videreforedling enn oppredning, skal omsetningsverdien før videreforedlingen legges til grunn, se også Ot.prp. nr. 43 (2008–2009), punkt 15.5.4. Regelen i første ledd gjelder uavhengig av om det er en drivverdig forekomst av statens mineraler som utvinnes, eller en ikke-drivverdig forekomst av statens mineraler som tas ut og nyttiggjøres basert på utvinningsrett til industrimineraler eller lette metaller i § 5-3 andre ledd bokstav b. Det er ikke fastsatt regler om vederlag for drivverdige forekomster av industrimineraler eller lette metaller. Siden dette er grunneiers mineraler, fastsettes vederlaget til grunneieren ved avtale, eventuelt ved ekspropriasjonsskjønn.

Andre ledd viderefører § 57 andre ledd og regulerer fordelingen av vederlaget mellom grunneierne der utvinningsområdet er delt mellom flere grunneiere. I slike tilfeller skal vederlaget fordeles forholdsmessig mellom dem etter hvor stor del de eier av området utvinningsretten dekker.

Tredje ledd viderefører § 57 tredje ledd og fastsetter at tvist om vederlagets størrelse skal avgjøres ved skjønn i samsvar med § 10-9 første og andre ledd.

Fjerde ledd gir adgang for departementet til å gi forskrift om beregningen av vederlaget til grunneieren og om betalingen og dokumentasjon.

Til § 10-4 Vederlag til grunneier ved samordnet utvinning av forekomster

Bestemmelsen regulerer grunneierens krav på vederlag i situasjoner der forekomster av grunneiers mineraler og statens mineraler er drivverdige hver for seg og utvinnes samordnet etter § 5-4. I disse tilfellene fremgår det av bestemmelsen at vederlaget for grunneiers mineraler skal fastsettes ved avtale. Vederlaget skal fastsettes ved skjønn hvis tiltakshaveren og grunneieren ikke blir enige om størrelsen på vederlaget. Utgifter til skjønnet skal fordeles slik det går frem av § 10-9 første ledd.

Grunneierens krav på vederlag for det som utvinnes og nyttiggjøres av statens mineraler, følger av § 10-3.

Til § 10-5 Vederlag til staten for utvinning av statens mineraler

Bestemmelsen er en videreføring av § 56 fjerde ledd i mineralloven av 2009 som gir departementet adgang til å gi forskrift om et årlig vederlag til staten for utvinning av statens mineraler. Begrunnelsen for bestemmelsen er at staten bør få noe mer igjen ved drift på statens mineraler enn vederlaget for retten til utvinning, og at samfunnet bør få en rimelig kompensasjon for utnyttelse av ikke-fornybare ressurser.

Til § 10-6 Erstatning i tradisjonelle samiske områder

Bestemmelsen regulerer samiske bruksrettshaveres rett til erstatning ved mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder. Mineralvirksomhet er definert i § 1-7 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er kun ment som en lovfesting av gjeldende rett, og gjelder uavhengig av om mineralvirksomheten knytter seg til utvinning av statens eller grunneiers mineraler. De alminnelige vilkårene for eksproriasjonserstatning gjelder, herunder kravet til at inngrepet må overskride viss tålegrense. Ethvert inngrep som kan sies å innebære begrensning i bruken av området vil ikke gi krav på erstatning. I tillegg må inngrepet ha medført et økonomisk tap og det må kunne påvises en årsakssammenheng mellom inngrepet og det økonomiske tapet i tråd med alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Etter første punktum skal tiltakshaver betale erstatning for økonomisk tap som følge av mineralvirksomhet som innebærer begrensninger i bruken av området. Andre punktum slår fast at erstatningen skal fastsettes etter alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler, med mindre partene har avtalt noe annet. Dette innebærer at det som utgangspunkt skal gis full erstatning, men at vanlige regler om tålegrense og tilpasnings- og tapsbegrensningsplikt gjelder. Det innebærer at kravet om erstatning ikke gjelde ethvert tiltak som innebærer begrensninger i bruken av området, men kun det som overskrider tålegrensen og tilpasnings- og tapsbegrensningsplikten slik dette er utviklet i rettspraksis. Henvisningen til de alminnelige ekspropriasjonsrettslige reglene vil fange opp en eventuell rettsutvikling i lovgivningen eller rettspraksis.

Til § 10-7 Avgift ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder

Bestemmelsen regulerer innkreving av avgift ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder. Avgiften som kreves inn utgjør grunnlaget for oppfyllelse av Norges forpliktelser etter ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 15 nr. 2.

Første ledd slår fast at tiltakshaver, ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder, skal betale en årlig avgift til statskassen i samsvar med Stortingets vedtak. Det er Stortinget som fastsetter avgiften gjennom et årlig stortingsvedtak, jf. Grunnloven § 75 bokstav a. Avgiften som tiltakshaver betaler tilfaller statskassen, som fordeles i sin helhet over budsjettets utgiftsside til departementet. Avgiften skal fastsettes på samme måte som etter reglene om forhøyet grunneieravgift i mineralloven av 2009 § 58 og forskrift til mineralloven av 2009. Ved beregningen av avgiftens størrelse skal det vurderes i hvilken grad det er berørte samiske rettighetshavere i det aktuelle området mineralaktiviteten foregår.

Plikten til å betale en årlig avgift gjelder der tiltakshaver utvinner statens mineraler i tradisjonelle samiske områder. Det er derfor først når tiltakshaver gjør uttak av statens mineraler med et kommersielt formål, at reglene om avgift kommer til anvendelse. I tillegg må det foreligge et vedtak fra Stortinget. Den geografiske avgrensningen av tradisjonelle samiske områder følger samme forståelse som lagt til grunn i sameloven kapittel 4, se Prop. 86 L (2020–2021) kapittel 12 merknad til § 4-1.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innbetaling og kontroll av vederlaget. Dette innebærer bestemmelser om når og hvordan avgiften skal betales inn og regler om sanksjon ved manglende betaling av fastsatt avgift.

Til § 10-8 Vederlag til berørte samiske rettighetshavere i tradisjonelle samiske områder

Bestemmelsen viderefører i stor grad regelen om forhøyet grunneieravgift i mineralloven av 2009 § 58 og forskrift til mineralloven av 2009. Bestemmelsens geografiske virkeområde er utvidet fra Finnmarkseiendommens grunn, til alle tradisjonelle samiske områder. For en nærmere presisering av hva som utgjør «tradisjonelle samiske områder», vises det til merknadene til § 10-7 ovenfor og merknadene til sameloven § 4-1 i Prop. 86 L (2020–2021) kapittel 12.

Bestemmelsen er med på å oppfylle Norges folkerettslige forpliktelser etter ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 15 nr. 2, som innebærer at «the peoples concerned» skal gis del i nytteverdien ved utvinning av mineralforekomster som staten har eiendomsretten til i urfolkets landområder. For en nærmere redegjørelse for de folkerettslige reglene om kompensasjon ved utnyttelse av mineralressurser i urfolksområder, vises det til utvalgets redegjørelse i NOU 2022: 8 Ny minerallov kapittel 9.6.6.

Første ledd gir berørte samiske rettighetshavere rett til et årlig vederlag ved utvinning av statens mineraler i tradisjonelle samiske områder. Forutsetningen er at det er krevd inn avgift fra tiltakshaver på grunnlag av et årlig stortingsvedtak, se § 10-7 første ledd. Det er departementet som er ansvarlig for administreringen av vederlaget og utbetaling til de berørte rettighetshaverne. For de tilfeller der utvinningsaktiviteten berører reindriftsaktører skal 75 prosent av innbetalt avgift overføres til berørte siidaer, i tråd med utvalgets forslag til fordeling (se utvalgets lovforslag § 10-6 fjerde ledd). Dersom mineralutvinning skjer på området til flere siidaer, skal vederlaget fordeles mellom dem på grunnlag av bruken i området. For den resterende delen av vederlaget skal departementet sørge for at vederlaget går til andre berørte samiske rettighetshavere eller andre formål eller tiltak som kommer det samiske folk til gode.

Det følger også eksplisitt av § 10-8 første ledd at vederlaget som utbetales til berørte samiske rettighetshavere skal tilsvare avgiften som er innbetalt av tiltakshaver etter § 10-7 første ledd. Formålet med sistnevnte bestemmelse er å synliggjøre at avgiften som kreves inn etter § 10-7 første ledd, skal fordeles videre over statsbudsjettets utgiftsside.

Etter andre ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift om utbetaling og fordeling av vederlaget til berørte samiske rettighetshavere. Dette innebærer en rett for departementet til å fastsette retningslinjer i forskrift for hvordan vederlaget skal fordeles.

Til § 10-9 Fordeling av utgifter ved skjønn med grunnlag i mineralloven

Bestemmelsen viderefører reglene i mineralloven av 2009 § 53, men med noen justeringer i reglene om utgiftsfordelingen ved overskjønn og ved tvist mellom grunneiere etter § 10-3 andre ledd.

Første ledd første punktum bestemmer at nødvendige utgifter knyttet til gjennomføringen av skjønn etter §§ 3-3, 4-1 andre ledd, 4-12 femte ledd, 9-3 fjerde ledd, 10-3 første ledd og 10-4, skal dekkes av tiltakshaveren. Dette dreier seg om saker der partene kan kreve skjønn til fastsetting av erstatning eller vederlag for inngrep gjort av tiltakshaveren, og loven viderefører reglene om utgiftsfordeling i mineralloven av 2009 § 53 første ledd første punktum. Sakene gjelder uenighet om erstatning av økonomisk tap som følge av skade, ulempe eller merarbeid forårsaket av tiltakshaverens lete- og undersøkelsesaktivitet og tvist om vederlaget til grunneieren for tiltakshaverens utvinning av mineralforekomster. Norges geologiske undersøkelse skal regnes som «tiltakshaver» i spørsmålet om dekning av utgifter ved tvist om erstatning etter § 4-12 femte ledd.

Etter første ledd andre punktum kan skjønnsretten fastsette en annen utgiftsfordeling dersom det vil være «sterkt urimelig» at tiltakshaveren skal dekke disse. Dette innebærer en endring fra reglene i mineralloven av 2009 § 53, som slår fast at utgifter ved overskjønnet skal følge reglene i skjønnsprosessloven § 54 a. Ordlyden «sterkt urimelig» tilsier at terskelen for å fastsette en annen utgiftsfordeling ligger høyt, hvor det klare utgangspunktet er at tiltakshaver skal dekke utgiftene. Hvorvidt vilkårene for å legge en annen utgiftsfordeling til grunn vil være opp til skjønnsretten.

Andre ledd regulerer utgiftsfordelingen for de tilfeller det oppstår tvist om fordelingen mellom grunneierne etter § 10-3 andre ledd. Utgiftene til skjønn skal da fordeles mellom partene etter reglene i lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 42. I slike saker vil det være urimelig å kreve at tiltakshaveren, som ikke er part i saken, skal bekoste utgiftene tilknyttet skjønnet.

Tredje ledd første punktum slår fast at skjønnsretten i forbindelse med skjønnet kan foreta de bevisundersøkelser av eiendommen som finnes nødvendige. I mineralloven av 2009 § 53 ble slike undersøkelser omtalt som «granskning», men er her endret til «bevisundersøkelse» i samsvar med tvistelovens begrepsbruk. Endringen i begrepsbruken innebærer imidlertid ingen realitetsendring. Grunneieren og bruksrettshaverne kan ikke motsette seg gjennomføring av bevisundersøkelser på eiendommen. Etter tredje ledd andre punktum kan erstatning for eventuelle økonomiske tap eller ulemper forårsaket av bevisundersøkelsen fastsettes under skjønnet.

21.11 Kapittel 11. Forvaltningstiltak og administrative sanksjoner

Til § 11-1 Pålegg om stans, retting og umiddelbar iverksetting

Bestemmelsen viderefører §§ 62 og 63 i mineralloven av 2009 om pålegg, retting og umiddelbar iverksetting.

Første ledd gir en generell hjemmel for Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) til å gi pålegg om retting eller stans av forhold som er i strid med bestemmelser i eller vedtak gitt med hjemmel i loven eller mineralloven av 2009. Pålegg kan for eksempel gis for å sikre at mineralvirksomheten utføres forsvarlig etter § 2-1. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med reglene om tilsyn i § 8-2. God forvaltningsskikk tilsier at myndigheten fastsetter en frist for oppfyllelse av pålegget som gis.

Etter andre ledd kan DMF iverksette tiltak uten forutgående pålegg eller dersom den ansvarlige selv ikke etterkommer pålegget som er gitt etter første ledd. Den ansvarlige må som utgangspunkt ha fått et individuelt pålegg som ikke er oppfylt for at DMF selv kan iverksette tiltak. Det er likevel ikke alltid mulig å gi den ansvarlige pålegg i situasjoner som krever at DMF iverksetter tiltak. Dersom det vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige, eller det er uklart hvem som er ansvarlig, kan DMF iverksette tiltak uten at det er gitt pålegg til den ansvarlige. En forutsetning for umiddelbar iverksetting i disse situasjonene, med eller uten forutgående pålegg, er at iverksetting av tiltaket er nødvendig. Dette skal ikke benyttes dersom den ansvarlige selv kan gjennomføre det nødvendige tiltaket raskt nok. Det klare utgangspunktet er at de kravene som er stilt i tillatelser, pålegg, forskrift eller loven, skal iverksettes av den ansvarlige selv. DMF skal bare foreta eller sørge for umiddelbar iverksetting av tiltak dersom dette ikke skjer. Muligheten for å iverksette umiddelbare tiltak er avgrenset til tilfeller der dette er nødvendig for å avverge overhengende fare eller det foreligger andre særlige grunner. Det er opp til direktoratet selv å bestemme hvordan tiltaket skal iverksettes. Vedtak om umiddelbar iverksettelse utgjør enkeltvedtak som normalt skal forhåndsvarsles etter reglene i forvaltningsloven § 16. Paragraf 16 tredje ledd oppstiller regler for unntak om forhåndsvarsling, som i stor grad sammenfaller med når det skal unntas å gi pålegg.

Etter tredje ledd kan DMF kreve at utgiftene dekkes av den ansvarlige der DMF må sørge for umiddelbar iverksetting. Krav om utgiftsdekning er tvangsgrunnlag for utlegg tilsvarende som for tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d.

Til § 11-2 Endring og tilbakekall av tillatelse mv.

Bestemmelsen viderefører § 65 i mineralloven av 2009. Bestemmelsen er noe forenklet, uten at dette innebærer en endring i det materielle innholdet. Bestemmelsen regulerer mineralmyndighetenes adgang til å omgjøre egne eller underliggende organers vedtak uten klage, gjennom endring og tilbakekall av tillatelser. I tillegg gjelder de alminnelige reglene om omgjøring i forvaltningsloven og etter ulovfestet rett. Endring og tilbakekall av tillatelser kan gjøres tidsbegrenset etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper om forholdsmessighet.

Første ledd gir hjemmel for departementet og Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) til å oppheve eller endre vilkårene i en tillatelse som er gitt med hjemmel i loven, mineralloven av 2009 eller forskrift. Myndighetene kan også sette nye vilkår og om nødvendig trekke tillatelsen tilbake på de grunnlagene som kommer frem av bokstavene a til d. De alternative grunnlagene gjelder både for endring og tilbakekall av tillatelse. Med «tillatelse» menes alle typer tillatelser. DMF kan ut fra graden av alvorlighet vurdere om det er grunnlag for tilbakekall eller om en endring av vilkår er tilstrekkelig. Tilbakekall av tillatelse er et inngripende tiltak og må benyttes med varsomhet. Øvrige virkemidler etter lovens kapittel 11 skal vurderes før tilbakekall kan bli aktuelt. Det samme gjelder for endringer av vilkår som kan få lignende effekt som et tilbakekall. Om endring eller tilbakekall skal skje, må vurderes konkret for den tillatelsen det er aktuelt å endre eller trekke tilbake, og med utgangspunkt i de virkningene dette vil få for rettighetshaveren. Det skal for eksempel mer til for å trekke tilbake en driftskonsesjon enn en undersøkelsestillatelse. Et eventuelt tilbakekall av en driftskonsesjon må også vurderes opp mot krav til revisjon av driftskonsesjon og driftsplan etter § 6-7.

Bokstav a gir mineralmyndighetene kompetanse til å endre og trekke tilbake en tillatelse ved alvorlige eller gjentatte overtredelse av bestemmelser gitt i eller med hjemmel i loven. Vilkåret om at en overtredelse må være alvorlig, representerer en noe lavere terskel enn i mineralloven av 2009 § 65 første ledd bokstav a, der en overtredelse må være «grov». Hvis det allerede er gitt pålegg som ikke er oppfylt, kreves det derimot ikke at overtredelsen er alvorlig eller gjentatt, jf. bokstav b.

Bokstav c åpner for omgjøring dersom vesentlige forutsetninger for tillatelsen er bortfalt. Bestemmelsen omfatter også forhold der tiltakshaver ikke er å klandre. For eksempel må en tillatelse kunne endres eller kalles tilbake dersom aktiviteten viser seg å medføre en større fare- eller skaderisiko enn det man hadde kunnskap om da tillatelsen ble gitt.

Endelig vises det i bokstav d til de alminnelige reglene om omgjøring i forvaltningsloven og ulovfestet rett. Bestemmelsen omfatter blant annet de tilfeller hvor tillatelse er gitt på grunnlag av uriktige eller ufullstendige opplysninger. For slike tilfeller vil det være grunnlag for omgjøring uten klage ved at vedtaket må anses ugyldig.

Etter andre ledd skal mineralmyndighetene foreta en avveining mellom kryssende hensyn når ett av alternativene etter første ledd bokstav a til d er oppfylt. Bestemmelsen slår fast at det skal tas hensyn til det økonomiske tapet en endring eller et tilbakekall vil påføre tiltakshaveren, og de fordelene og ulempene som endringen eller tilbakekallet ellers vil medføre. Det skal legges en bred forholdsmessighetsvurdering til grunn for avgjørelsen. Det er i første rekke virkningene for tiltakshaveren som skal vurderes. Andre interesser er som regel først relevante der adgangen til å omgjøre er mer tvilsom.

Til § 11-3 Tvangsmulkt

Bestemmelsen viderefører mineralloven av 2009 § 66 om tvangsmulkt og gir regler om forvaltningsrettslig tvangsmulkt som et virkemiddel for gjennomføring av pålegg.

Første ledd gir Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard hjemmel til å bruke tvangsmulkt som middel for å sikre oppfyllelse av pålegg gitt med hjemmel i loven innen en fastsatt frist. Bestemmelsen kan bare tas i bruk når det er mulig for den ansvarlige å etterleve det aktuelle pålegget.

Etter andre ledd kan direktoratet enten fastsette tvangsmulkt samtidig med at det gis et pålegg om retting, eller senere etter eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Etter tredje ledd første punktum er det den ansvarlige for overtredelsen som kan ilegges tvangsmulkt. Dette vil normalt være en tiltakshaver. Tvangsmulkten starter fra tidspunktet for fristoverskridelsen for retting, og løper inntil det ulovlige forholdet er rettet.

Fjerde ledd slår fast at tvangsmulktens størrelse fastsettes blant annet ut fra hvor viktig det er at pålegget gjennomføres, og hvilke kostnader det antas å medføre.

Til § 11-4 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er en videreføring av mineralloven § 67 om overtredelsesgebyr med noen presiseringer og tilføyelser.

Første ledd slår fast at Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) kan ilegge overtredelsesgebyr i form av et pengebeløp til statskassen. I bokstav a til g er de konkrete overtredelsene på bestemmelser i eller med hjemmel i loven som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr listet opp. Formålet med presiseringen er ikke å endre eller utvide DMFs adgang til å gi overtredelsesgebyr, men å presisere og klargjøre hvilke overtredelser som kan gi grunnlag for ileggelse av overtredelsesgebyr.

Etter tredje ledd første punktum kan fysiske personer bare ilegges overtredelsesgebyr dersom overtredelsen er forsettlig eller uaktsom. Andre punktum slår fast at skyldkravet for foretak er uaktsomhet, i tråd med reglene i forvaltningsloven § 46 første ledd. Foretaksbegrepet i forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder tilsvarende.

Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke, skjer etter en samlet vurdering av en rekke hensyn, blant annet hvor alvorlig overtredelsen er, og graden av skyld slik dette er slått fast i fjerde ledd. Med «graden av skyld» menes hvor klanderverdig handlingen er. Et systematisk og planmessig mønster er mer klanderverdig enn en handling som bærer preg av uhell.

Forvaltningsloven §§ 44 og 46 angir også en rekke hensyn som man kan ta i betraktning ved utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer, ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmåling av gebyret til foretak. De hensynene som angis her, er også egnet som retningslinje for å avgjøre om overtredelsesgebyr skal ilegges, og ved utmåling av gebyr. Bestemmelsen her utfylles av forvaltningslovens generelle regler om administrative sanksjoner.

Femte ledd inneholder varslings- og fristregler som gir den samme systematikken for overtredelsesgebyr som for tvangsmulkt. I første punktum er det presisert at den pålegg rettes mot skal varsles særskilt før overtredelsesgebyret vedtas, og skal få minst tre uker til å uttale seg om saken. Oppfyllelsesfristen er etter andre punktum satt til fire uker fra vedtaket ble truffet.

Med sjette ledd innføres en regel om foreldelse. Fristen for å ilegge overtredelsesgebyr er fem år etter at overtredelsen opphørte. I vurdering av når en overtredelse skal anses som opphørt skal det sees hen til mineralaktiviteten som helhet, og ikke kun isolerte aktiviteter som uttak, sprengning eller annen form for brytning av bergarter. Videre bearbeiding eller etterfølgende driftsoperasjoner etter uttak av masser skal anses som overtredelse. Fristen avbrytes ved at tilsynsmyndigheten gir forhåndsvarsel eller fatter vedtak om overtredelsesgebyr. Regelen kommer bare til anvendelse dersom en overtredelse ikke tidligere har vært gjenstand for pålegg eller det er gitt overtredelsesgebyr fra mineralmyndigheten.

Til 11-5 Forskrift om forvaltningstiltak og administrative sanksjoner

Bestemmelsen gir departementet adgang til å fastsette forskrift som utdyper bestemmelsene i kapittel 11.

Bokstav a gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om endring og tilbakekall av tillatelser. Utforming av forskriftsbestemmelser skal skje i tråd med forvaltningslovens alminnelige prinsipper om omgjøring og saksbehandlingsregler for enkeltvedtak.

Bokstav b gir adgang til å fastsette forskrift om tvangsmulkt, herunder om størrelse og varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og inndrivelse og ettergivelse av påløpt tvangsmulkt. Det kan i forskrift gis regler om tvangsmulkten skal fastsettes som en løpende dagmulkt eller som engangsbeløp. Det inkluderer nærmere regulering av hva det skal legges vekt på ved utmålingen av tvangsmulkt, inndrivelse, og hva som skal legges til grunn for eventuell ettergivelse av tvangsmulkt.

I bokstav c er det gitt adgang til å fastsette forskrift om overtredelsesgebyr, inkludert om overtredelsesgebyrets størrelse, om renter og tilleggsgebyr dersom gebyret ikke blir betalt ved forfall, og om inndrivelse og eventuell ettergivelse av ilagt overtredelsesgebyr.

21.12 Kapittel 12. Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Til § 12-1 Ikrafttredelse

Første ledd gir Kongen hjemmel til å bestemme når loven trer i kraft og adgang til å bestemme at deler av loven trer i kraft på ulike tidspunkt.

Andre ledd opphever dagens minerallov av 2009. Mineralloven av 2009 opphører samtidig med lovens ikrafttredelse etter første ledd. Det vises til omtalen i overgangsbestemmelsen i § 12-2 for regulering av vedtak og tillatelser gitt med hjemmel i mineralloven av 2009 før lovens ikrafttredelse.

Til § 12-2 Overgangsbestemmelser

Bestemmelsen fastsetter overgangsregler for deler av loven. Bakgrunnen for og formålet med overgangsreglene er beskrevet i kapittel 20.

I bokstav a første punktum er det fastsatt at søknader som kommer til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) før loven trer i kraft, skal behandles etter mineralloven av 2009. Dette gjelder uavhengig av om behandlingen av søknaden og tilhørende vedtak skjer etter lovens ikrafttredelse. Det gis likevel i andre punktum en mulighet til å behandle slike søknader etter den nye loven dersom søkeren selv ønsker dette og søknadsbehandlingen ikke har startet. Hvis søknadsbehandlingen har startet, kan det føre til at direktoratet må bruke ekstra ressurser i saksbehandlingen. DMF har derfor anledning til å avvise behandling etter ny lov dersom søknadsbehandlingen har startet. Formålet med muligheten er å harmonisere tillatelser under ett og samme regelverk så tidlig som mulig.

Bokstav b første strekpunkt innebærer at eksisterende undersøkelsesretter til statens mineraler med første prioritet regnes som undersøkelsestillatelse og faller inn under lovens regler for dette når denne trer i kraft. De første tre årene etter lovens ikrafttredelse kan det kun gjennomføres undersøkelser på industrimineraler og lette metaller dersom man har samtykke fra grunneier. Dersom undersøkelsestillatelsen forlenges, gjelder kravet om rapporteringsplikt og undersøkelsesplan fra dette forlengelsestidspunktet. Undersøkelsesrett etter mineralloven av 2009 med lavere prioritet enn førsteprioritet, faller bort tre år etter lovens ikrafttredelse dersom denne ikke har oppnådd status som første prioritet slik dette er angitt i andre strekpunkt.

Det følger av bokstav c at undersøkelser av industrimineraler eller lette metaller som allerede er påbegynt eller planlagt, kan gjennomføres av grunneieren eller den som har avtale med grunneier uten krav undersøkelsestillatelse etter § 4-3 de første fem årene etter lovens ikrafttredelse. Med planlagt drift menes at det er inngått avtale om undersøkelser før loven trer i kraft. Det følger av bokstav d at DMF i de samme områdene kun kan tildele undersøkelsestillatelse til statens mineraler i fem år etter lovens ikrafttredelse. Dette innebærer at den som har planlagt eller påbegynt undersøkelser av grunneiers mineraler i et område når loven trer i kraft, har en eksklusiv rett til å gjennomføre undersøkelser av disse mineralene i fem år. Etter dette må det enten søkes om utvinningsrett til mineralene etter § 5-2, eller søkes om undersøkelsestillatelse etter § 4-3.

I bokstav e stadfestes det at utvinningsrett til statens mineraler som ble gitt før og etter ikrafttredelse av mineralloven av 2009, regnes som utvinningsrett etter ny lov. Dersom det foretas undersøkelser under utvinningsretten, gjelder fristen på tre år for undersøkelsesplan og rapporteringsplikt jf. bokstav f.

Bokstav g og h gir overgangsregler for tiltakshavere som har driftskonsesjon etter mineralloven av 2009 og eldre regelverk. Etter bokstav g kreves det ikke ny driftskonsesjon der det foreligger driftskonsesjon etter mineralloven av 2009. DMF gis likevel adgang til å kreve revisjon av driftskonsesjonen og driftsplanen i samsvar med § 6-7. Etter bokstav h kan også drift som pågår med grunnlag i konsesjon etter industrikonsesjonsloven, lov om erverv av kalkstensforekomster, lov om erverv av kvartsforekomster eller konsesjonsloven av 1974 og 2003, fortsette. For disse gis imidlertid departementet en adgang til å kreve at det søkes om driftskonsesjon etter ny lov når det har gått fem år fra lovens ikrafttredelse. Tiltakshaveren må få en rimelig frist. Det forutsettes at søknaden godkjennes for å kunne drive videre etter vedtakstidspunktet.

Etter bokstav i kan det innkreves urfolksvederlag for igangværende drift i tradisjonelle samiske områder etter fem år. I vurderingen av om urfolksvederlaget skal innkreves for eksisterende drift skal det vurderes om det er berørte samiske rettighetshavere i det aktuelle området som er berørt av driften. Vederlag for virksomhet med utvinningsrett som gis etter den nye loven er ikke underlagt overgangsregelen.

Bokstav j og k åpner for en fleksibilitet i overgangen til ny minerallov. Departementet gis adgang til å forlenge fristen for krav om undersøkelsesplan og rapportering etter bokstav b og f. DMF kan i særlige tilfeller fravike de samme fristene.

Til § 12-3 Endringer i andre lover

Bestemmelsen inneholder endringer i lov av 28. november 2003 nr. 98 om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven). Konsesjonsloven inneholder henvisninger til mineralloven av 2009 som oppdateres ved lovens ikrafttredelse.