8 Leting

8.1 Gjeldende rett

8.1.1 Innledning

Mineralloven av 2009 skiller mellom leting og undersøkelse. I motsetning til undersøkelsesrett, er leterett noe alle har rett til – uten forutgående tillatelser eller avtaler med grunneier. Hensikten med leteretten er å stimulere til mer innledende kartleggingsaktivitet for å finne nye områder som kan være aktuelle for mineralvirksomhet. Leteretten i mineralloven av 2009 omfatter alle typer mineraler, og skiller ikke mellom leterett til statens mineraler og grunneiers mineraler.

8.1.2 Leteretten

Paragraf 8 i mineralloven av 2009 angir i første ledd at «enhver kan lete etter mineralske forekomster på fremmed grunn», med de begrensninger som følger av lov. En grunneier kan selvsagt lete på egen grunn, så denne paragrafen nedfeller prinsippet om at også alle andre kan lete etter mineraler, uten forutgående avtale med grunneier eller andre tillatelser. Leteretten avgrenses mot «innsamling av mineraler som ligger utenfor lovens formål og virkeområde». Dette innebærer at eksempelvis innsamling av stein som hobby faller utenfor leteretten.

I § 8 andre ledd angis det at letingen ikke skal være til hinder for andres undersøkelse, utvinning og drift. Man kan altså lete også i områder der andre driver mineralvirksomhet, så lenge letingen ikke er til hinder for denne virksomheten.

8.1.3 Leterettens omfang

Paragraf 9 i mineralloven av 2009 definerer leterettens omfang, og det fremgår der at leteren kan «foreta arbeider i grunnens overflate som er nødvendige for å påvise mineralske forekomster». Hva som regnes som «arbeider i grunnens overflate» er ikke definert nærmere, men arbeidene må være «nødvendige» for å påvise mineralske forekomster. I Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) er omfanget beskrevet noe nærmere, og det slås blant annet fast at leteren kan foreta enkle inngrep med håndredskaper, og ta med seg steinprøver. Etter bestemmelsen kan leteren gjøre dette uten samtykke fra eier eller bruker av grunnen, så lenge det ikke medfører skade av betydning.

Dersom inngrep kan medføre skade av betydning, kreves det samtykke fra eier og bruker av grunnen i henhold til § 9 andre ledd.

8.1.4 Varslingsplikt

Etter § 10 første ledd i mineralloven av 2009 skal leteren varsle grunneieren og brukeren av grunnen senest én uke før letingen igangsettes, enten muntlig eller skriftlig. Bestemmelsen angir ikke hva varselet skal inneholde, men i forarbeidene presiseres det at det ikke kreves at «leteren eksakt angir området for letingen og hvilke mineraler det letes etter», se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) punkt 7.4.3. Varsling kan også skje ved kunngjøring i en avis som er alminnelig lest på stedet, dersom varsling muntlig eller skriftlig innebærer en urimelig ulempe.

I § 10 andre ledd reguleres varslingsplikt i Finnmark, som er noe utvidet sammenliknet med resten av landet. Her skal leteren også varsle Sametinget, Finnmarkseiendommen, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften, og de skal varsles to uker før letingen starter. Varselet skal være skriftlig, men «når det er praktisk mulig» skal siidaene varsles muntlig.

8.1.5 Områder unntatt fra leting

I § 47 i mineralloven av 2009 reguleres områder som er unntatt fra leting og undersøkelser. Det følger av første ledd at det er totalforbud mot leting i områder som er omfattet av lov 5. juni 2009 nr. 35 om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven). Dette gjelder for grunneier så vel som for andre.

I andre ledd nevnes en rekke områder der man kan lete, så lenge man har fått samtykke fra grunneier, bruker av grunnen og ansvarlig myndighet. Disse områdene inkluderer blant annet innmark, industriområder inkludert masseuttak, brudd eller gruve i drift, områder mindre enn 100 meter fra bygning ment til permanent eller midlertidig bruk samt nedlagte gruveområder inkludert bergvelter og avgangsdeponier. Samtykket kan nektes på fritt grunnlag, og hverken grunneier eller bruker av grunnen trenger å gi en begrunnelse.

Etter tredje ledd kan departementet fastsette i forskrift at også leting i andre områder enn de som er nevnt i andre ledd, skal forutsette samtykke fra grunneier eller bruker av grunnen. Slik forskrift er ikke gitt.

8.2 Utvalgets forslag

8.2.1 Leteretten som egen kategori

Minerallovutvalget foreslår å videreføre leteretten som egen kategori. Se nærmere i NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 12.3.1. Utvalget skriver at det finnes lite informasjon om bruken av leteretten ettersom det ikke er noen rapporteringsplikter knyttet til leting i mineralloven av 2009. Utvalgets inntrykk er at de fleste sikrer seg eksklusiv undersøkelsesrett til området før de setter i gang med letearbeider, så de ikke risikerer at andre sikrer seg undersøkelsesretten til området. Når utvalget likevel foreslår å videreføre leteretten er det særlig fordi de mener at den kan være egnet til systematisk prøvetaking over større områder, og gi informasjon som gjør at et selskap enklere kan vurdere hvor de bør inngå avtaler om undersøkelsesrett eller søke om undersøkelsestillatelse. Utvalget fremhever også at grunneierorganisasjonene mener leteretten fungerer greit så lenge de får beskjed på forhånd.

Utvalget peker på at en varslingsplikt ved utøvelse av leteretten kan skape en flaggingsproblematikk, som kan føre til at færre benytter seg av leteretten fordi varselet viser at området er interessant. Utvalget skriver at dette er en risiko den som leter selv må vurdere. Utvalget presiserer også at forslagene om undersøkelsesplaner og reservasjoner av områder innebærer at andre i en periode ikke kan få undersøkelsestillatelse for et område, og at i denne perioden «vil muligheten til å drive leting ikke begrenses av flaggingsproblematikk». Utvalget mener at dette kan bidra til å gjøre bruk av leteretten mer aktuell enn i mineralloven av 2009.

8.2.2 Skillet mellom leting og undersøkelser

Utvalget mener at skillet mellom leting og undersøkelser må gjøres tydeligere. De påpeker blant annet at det er uheldig at leteretten i mineralloven av 2009 gir mulighet til å gjøre inngrep i grunnen som kan føre til skade av betydning, på tross av forutsetningen om samtykke fra grunneieren. Utvalget presiserer at spesielt for inngrep som i realiteten utgjør undersøkelser av statens mineraler, vil denne regelen innebære at leteren kan tro at vedkommende kan utføre undersøkelser uten tillatelse fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF). Utvalget mener derfor at den delen av leteretten som gir rett til inngrep i grunnen, bør begrenses til å omfatte mindre inngripende arbeider i og prøvetaking fra grunnens overflate.

Utvalget presiserer også forskjellen i formålet med de ulike kategoriene. Mens leting har som formål å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen, har undersøkelser som formål å danne et grunnlag for å vurdere om det finnes en forekomst som er drivverdig eller kan bli drivverdig innen rimelig tid.

8.2.3 Geofysiske målinger

Utvalget mener at målinger med bruk av sensorsystemer, som geofysiske målinger, bør reguleres tydeligere i ny minerallov. De foreslår å presisere at slike målinger inngår som en del av leteretten. På grunn av varslingsplikten vil da grunneieren og de berørte bruksrettshaverne kunne sikre færrest mulig ulemper for dyr som beiter i området. Utvalget peker på at en mulig ulempe med å presisere at målinger av grunnen inngår i leteretten, er flaggingsproblematikken – som utvalget mener er noe mer problematisk ved geofysiske målinger enn ved annen leting. Også her mener utvalget at dette er en risiko som leteren selv må ta stilling til.

8.2.4 Områder det kan letes i

Utvalget mener at reguleringen av hvilke områder det kan letes i bør endres noe. Istedenfor å vise spesifikt i ny minerallov til at det ikke kan letes og undersøkes i områder som omfattes av markaloven, mener utvalget at begrensningene bare bør fremkomme av vernet i markaloven. De peker på at dette vil åpne for at det kan gjennomføres noe leting og mindre undersøkelser i områdene som omfattes av markaloven, men at det på grunn av forbudet mot tiltak i dette området likevel neppe er grunn til å tro at endringen vil innebære økt mineralaktivitet.

Utvalget foreslår også noen justeringer som innebærer utvidelser av hvilke områder det kan letes i. Blant annet foreslår utvalget å endre områdebegrensningen for «innmark» i mineralloven av 2009 til å omfatte «områder der allmennheten ikke har ferdselsrett etter lov 28. juni 1957 nr. 16». Utvalget mener at dette vil innebære at leteretten som utgangspunkt vil følge allemannsrettens ferdselsrett.

Utvalget foreslår imidlertid ikke å endre begrensningene i mineralloven av 2009 for områder som tilhører et militært anlegg eller øvingsområde eller nedlagte gruveområder, inkludert deponier.

Fordi leting kun innebærer små inngrep i grunnen, foreslår utvalget også å fjerne begrensningene i leteaktivitet for områder for anlegg for allmennyttige formål, steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg, og for områder som ligger mindre enn 100 meter fra en bygning som er brukt til boligformål. Utvalget foreslår imidlertid å videreføre disse begrensningene for undersøkelsesaktivitet.

Utvalget foreslår også at det tydeliggjøres når det kreves samtykke av grunneier og de berørte bruksrettshaverne, og når det kreves samtykke fra ansvarlige myndigheter.

8.2.5 Varslings og meldeplikt ved leting

Utvalget foreslår å videreføre varslingsplikten ved leting, og foreslår at varselet skal sendes minst to uker før letingen igangsettes istedenfor én uke før. Utvalget foreslår også nye krav om at varselet skal inneholde informasjon om hvilke aktiviteter som skal gjennomføres, tidsrommet det skal letes i, og kontaktinformasjon til leteren. Etter utvalgets forslag skal også målinger etter utvalgets forslag til § 3-1 første ledd meldes til DMF. Hensikten med meldeplikten til DMF er at direktoratet skal kunne følge opp at rapporteringsplikten for slike målinger etter utvalgets forslag til § 7-1 blir overholdt.

8.2.6 Erstatningsansvar som følge av leting

Utvalget foreslår kun mindre justeringer i reglene om erstatningsansvar i mineralloven av 2009. Det objektive erstatningsansvaret foreslås videreført av utvalget, slik at all skade skal erstattes uten hensyn til skyld. De foreslår imidlertid at skadebegrensningene i § 52 i mineralloven av 2009 fjernes, slik at erstatningsansvaret også gjelder skade på mennesker og dyr.

Se NOU-en punkt 12.3 og kapittel 24 merknad til §§ 3-1, 3-2 og 3-3 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

8.3 Høringsinstansenes syn

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) fremhever behovet for sterkere involvering av kommunen på alle stadiene i en mineralutvinningsprosess, inkludert på letestadiet. De opplyser om at flere av medlemskommunene deres har pekt på at kommunene bør gis informasjon om at det er igangsatt leting etter mineraler i sin kommune. USS mener at kommunen bør tas inn i oppramsingen av de tiltakshaver skal invitere til dialog etter utvalgets lovforslag § 2-3. De er ikke enig i utvalgets poeng om at å informere kommunen før leting igangsettes innebærer en større flaggingsproblematikk enn å informere «den relativt vide kretsen av personer som utvalgets ramser opp, så som bruksrettshavere»

Statsforvalteren i Innlandet skriver at «[f]or ordens skyld bemerker vi at utvalgets beskrivelse av leitevirksomhet i relasjon til tiltaksbegrepet i pbl § 1-6, i beste fall er unyansert (nederst side 150).»

Vestland fylkeskommune støtter utvalgets forslag om å videreføre leteretten, og utvalgets forslag til avgrensninger og presiseringer av leteretten.

Hessjøgruva AS skriver at revidert minerallov bør utformes på en slik måte at kunnskapsinnhenting og letevirksomhet forenkles.

Vestfold og Telemark fylkeskommune savner en del viktige definisjoner i utvalgets forslag til ny minerallov, og mener at blant annet «leterett» bør defineres. De mener også at definisjonene må harmoniseres med det som internasjonale konvensjoner for mineralundersøkelser legger i begrepene. Vestfold og Telemark fylkeskommune skriver videre at det bør fremkomme hva slags prøvetaking som er tillatt under leteretten (alt av håndholdt prøvetakingsutstyr bør tillates brukt), og også at det må være tillatt å foreta «innsamling av en rimelig mengde prøver». Dette vil det være spesielt viktig å ha klare retningslinjer for dersom utvalgets forslag om undersøkelsesrett tas til følge fordi det da vil «bli mer behov for å gjøre undersøkelser under begrepet leterett» før en beslutter å gå til det krevende skrittet å søke om undersøkelsesrett. Vestfold og Telemark fylkeskommune støtter utvalgets forslag til § 3-1, med unntak av forslaget om å kreve samtykke ved leting i nedlagte gruveområder. De fremhever at det finnes tusenvis av små og gamle gruver rundt om i Norge, og at det nettopp der kan være spesielt interessant å lete. Det å innføre en regel om samtykke i slike områder vil være unødvendig byråkratisering og gi mange henvendelser til DMF.

Hustadlitt AS skriver at det er positivt at den frie leteretten opprettholdes for alle mineraler og at det ikke vil kreve tillatelse etter mineralloven. Det er også praktisk at det foreslås inntatt i loven at det er tillatt med geofysiske målinger på dette stadiet. De er imidlertid usikre på hensiktsmessigheten av forslaget om de nye områdebegrensningene fordi det virker som det kan bli mer komplisert å finne ut av i hvilke områder man kan lete. Hustadlitt AS spør også om aktører vil investere i geofysiske målinger uten at man først er sikret en rett eller prioritet i området.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) mener at det må vurderes om leteretten som egen rettighet skal bestå i ny minerallov. DMF skriver at leteretten innebærer et begrenset handlingsrom for å gå ut over allemannsretten, men skaper grensetilfeller både mot allemannsretten og undersøkelsesretten. Dersom skillet heller hadde gått mellom allemannsretten og undersøkelser – ved avskaffing av leteretten – vil skillet bli tydeligere uten vesentlig endring i handlingsrommet. Etter DMFs mening vil dette innebære en forenkling av regelverket, med liten eller ingen ulempe for mineralaktiviteten i Norge. Dersom leteretten videreføres skriver DMF at de støtter at muligheten for «skade av betydning» i § 9 andre ledd i mineralloven fra 2009 fjernes, fordi bestemmelsen antyder en uklar overlapp mellom leting og undersøkelser. DMF støtter imidlertid ikke utvalgets forslag om å utvide leteretten til å inkludere flybårne målinger fordi de ikke kan se grunn til å innføre strengere regler for slike flyvninger enn for andre overflyvninger. DMF skriver videre at dersom leteretten videreføres så bør det presiseres tydeligere hvilke aktiviteter og inngrep som omfattes, eksempelvis om «grunnens overflate» betyr den synlige overflaten av bakken eller berggrunnens overflate. DMF opplyser i dag at de mottar en rekke henvendelser om skillet mellom leting og undersøkelser, og opplever at det kan være vanskelig å trekke et klart skille. DMF skriver også at de antar at «med de vesentlig og innskjerpede kravene som foreslås innført for å få undersøkelsesretter, vil insentivet til å tøye grensene for leteretten bli enda større med den nye loven». DMF stiller også spørsmål ved nødvendigheten av krav om samtykke i saker hvor virksomheten er innenfor det mineralloven definerer som leting, og viser til utvalgets forslag til samtykkekrav ved leting i nedlagte gruveområder, inkludert deponier. DMF mener videre at det bør tydeliggjøres ytterligere når unntaket om varslingsplikt egentlig gjelder.

Riksantikvaren skriver at selv om letevirksomhet ikke er å regne som et tiltak etter plan- og bygningsloven, så kan det være nødvendig med tillatelse etter kulturminneloven i forbindelse med letevirksomhet.

Landbruks- og matdepartementet (LMD) mener at utvalgets forslag om at det bare skal kreves samtykke fra grunneier og berørte bruksrettshavere til grunnen dersom det skal letes i områder der allmennheten ikke har ferdselsrett, vil være en vesentlig innskrenking av grunneiere og brukeres rettigheter. De ber om at § 9 andre ledd i mineralloven av 2009 – der det står at inngrep som kan medføre skade av betydning, ikke kan foretas uten samtykke fra grunneieren og brukeren av grunnen – videreføres. LMD er positive til at varslingsfristen utvides til to uker for hele landet, men ved leting i det samiske reinbeiteområdet foreslår LMD at kretsen av dem som skal varsles bør utvides slik at også Sametinget, satsforvalteren og distriktsstyret for reindriften varsles. Begrunnelsen er ifølge LMD at det kan være vanskelig å nå frem til reindriftsutøvere som følger flokken sin på vidda, og at flere av dem som tiltaket kan berøre får kunnskap om tiltaket. Varslingsplikt til offentlige organer er heller ikke tyngende for tiltakshaver.

EMX Royal Corp. setter pris på leteretten fordi den gir mulighet til «quick action with limited prep time». De er midlertid enige i at forskjellen mellom leterett og undersøkelsesrett er litt flytende i dag. De skriver at blant annet alle jordprøver som blir tatt uten bruk av «power tool» bør regnes som leting, og det samme gjelder «stream sediment sampling» og «geophysical methods which do not need a generator to power transmitters».

Nord-Senja reinbeitedistrikt har erfaringer med at gjennomføring av geofysiske målinger fra helikopter utføres uten dialog med distriktet, noe som førte til spredning av flokken, forstyrrelser og ekstraarbeid. De presiserer at det bør fremgå av loven at det kreves samtykke også fra reindriften som bruksrettshaver ved slike målinger. Nord-Senja reinbeitedistrikt skriver videre at leteren bør gi skriftlig varsel også til statsforvalteren, som da kan påse at distriktet får svart innen fristen eller eventuelt gi et foreløpig svar på vegne av distriktet. Dette kan avhjelpe utfordringen reinbeitedistrikt har med at de får høringssaker i arbeidskrevende perioder, når de er ute i felt.

Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) skriver at det må fremgå av loven at det ved gjennomføring av geofysiske målinger fra luften kreves samtykke fra grunneier og bruksrettshavere. NRL skriver også at fordi det kan være vanskelig å nå reineiere ute i felt i arbeidskrevende perioder vil det være hensiktsmessig at det også gis varsel til Sametinget og statsforvalteren to uker før letingen igangsettes.

Norges Skogeierforbund skriver at det er positivt at varselet som leter skal gi skal inneholde kontaktinformasjonen til leteren, da dette ofte er et mangelfullt punkt når andre interessenter ønsker aktivitet på grunneiers grunn. Norges Skogeierforbund skriver også at regelen om erstatningsansvar ved skade som letingen medfører kun unntaksvis bør være fravikelig fordi den juridiske kompetansen mellom en grunneier og et mineralforetak normalt er skjevfordelt.

Røyrvik kommune skriver at kommunene bør gis informasjon om at det er igangsatt leting etter mineraler i kommunen fordi det ikke er tilfredsstillende at det foretas planlegging av arealinngrep uten at kommunene er informert.

Omøya Hustadmarmor AS ser ikke noen god grunn til at den som skal gjennomføre målinger skal måtte melde fra også til DMF.

Statskog SF (Statskog) skriver at regelen i mineralloven av 2009 om at inngrep som kan medføre skade av betydning må ha samtykke fra grunneier eller bruker av grunnen, ikke bør innskrenkes. Statskog støtter også en to ukers varslingsplikt ved leting, og skriver at fristen bør kunne avkortes ved avtale. Videre støtter Statskog at leter skal erstatte økonomisk tap som følge av letevirksomheten, så lenge leting er en aktivitet som enhver kan utføre. Statskog skriver også at det er uklart hva som egentlig ligger i beskrivelsen av leterett som «mindre inngripende arbeider» og «prøvetaking».

8.4 Departementets vurdering

8.4.1 Leteretten som egen kategori

Departementet er enig i utvalgets vurdering av at leteretten bør beholdes som egen kategori. Hovedargumentet for å beholde leteretten er muligheten til å gå i gang med kartleggingsvirksomhet på kort tid og uten større forberedelser. Dette vil igjen kunne stimulere til mer innledende kartleggingsaktivitet for å finne nye områder som kan være aktuelle for mineralaktivitet.

Det er kun DMF som er skeptisk til leteretten som egen kategori. De andre høringsinstansene som uttaler seg om leteretten, er positive til å beholde retten som egen kategori. DMF opplever at det er utfordrende å trekke et skille mellom leting og undersøkelser, og mener det vil forenkle regelverket dersom leteretten fjernes som kategori. De peker også på at de i dag mottar en rekke henvendelser om skillet mellom leting og undersøkelser, noe som er ressurskrevende. Også flere andre høringsinstanser har påpekt at det bør presiseres hvilke aktiviteter som er leting, og hvilke som er undersøkelser.

Departementet ser at det kan være utfordrende å trekke et skille mellom leting og undersøkelser, men vurderer likevel at det er en verdi å beholde leteretten som egen kategori og dermed kunne utføre mindre inngripende arbeider og prøvetakinger i grunnen, uten større forberedelser eller søknader. Selv om ingen i dag vet i hvor stor grad letteretten blir brukt, har flere av høringsinstansene, særlig næringslivet selv, påpekt at det er nyttig. For å imøtekomme både DMF og de andre høringsinstansenes innspill om at det kan være utfordrende å trekke opp skillet mellom leting og undersøkelser, har også departementet foreslått noen presiseringer i leteretten. Se departementets vurderinger i punkt 8.4.2.

Når departementet foreslår å beholde leteretten som egen kategori henger dette også sammen med forslagene om å utvide kravene for undersøkelsestillatelser. Når det blir mer omfattende krav for å kunne få undersøkelsestillatelse, er det nærliggende at også flere vil benytte seg av leteretten. Selv om en del muligens vil velge å sikre seg eksklusiv undersøkelsestillatelse før de flagger at de ser potensiale i et område, er leteretten en mulighet departementet mener at bør beholdes. I så fall kan de enkelte næringsaktørene selv velge fremgangsmåte og taktikk i forbindelse med arbeidet med å finne nye områder som kan være aktuelle for mineralvirksomhet.

8.4.2 Skillet mellom leting og undersøkelser

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å tydeliggjøre forskjellen mellom leting og undersøkelser. En tydeliggjøring sikrer likebehandling av aktører og reduserer tiden DMF må bruke på veiledning.

Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å fastsette i ny lov at leteretten defineres som «mindre inngripende arbeider i og prøvetaking av grunnens overflate», heller enn å omtale leting bare som «arbeider i grunnens overflate», slik mineralloven av 2009 gjør.

Også formålet med arbeidene vil være et moment i vurderingen av om arbeidene er leting eller undersøkelser. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om å lovfeste at leteretten har som mål «å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen». Dette til forskjell fra undersøkelser som har til formål å danne et grunnlag for å vurdere om det finnes en forekomst som kan være drivverdig eller kan bli drivverdig innen kort tid.

Høringsinstansene er noe delt i tilbakemeldingene om utvalgets forslag om å fjerne § 9 andre ledd i mineralloven av 2009. Bestemmelsen fastslår at inngrep som kan medføre skade av betydning, ikke kan foretas uten samtykke fra grunneieren eller brukeren av grunnen. DMF mener at regelen antyder en utydelig overlapp mellom leting og undersøkelser, mens andre høringsinstanser mener at regelen bør bestå. Som ledd i tydeliggjøringen vurderer departementet at det er fordelaktig å fjerne denne regelen. Departementet er enig med høringsinstansene som mener regelen tyder på at leteretten er mer inngripende enn det i realiteten er. Leting vil sjelden kunne føre til «skade av betydning». Departementet presiserer imidlertid at denne endringen ikke har betydning for et eventuelt erstatningsansvar hos leteren dersom det likevel skulle oppstå skade på en eiendom som følge av letevirksomhet. Se departementets vurderinger i punkt 8.4.6.

Se lovforslaget § § 1-7 bokstav b og merknad til § 1-7.

8.4.3 Geofysiske målinger

Departementet er enig i utvalgets vurderinger om at målinger med bruk av sensorsystemer, som geofysiske og andre målinger av grunnen, bør reguleres tydeligere i ny minerallov, og at slike målinger bør inngå som en del av leteretten.

Geofysiske målinger gjennomføres normalt fra luften, ved overflyvninger i lav høyde, men kan også gjennomføres ved å bruke måleutstyr på bakken. At geofysiske målinger inngår som en del av leteretten er ikke hverken tydelig eller endelig avklart i mineralloven av 2009. En avklaring vil blant annet føre til likebehandling av aktører, og å ta det inn i lovteksten i ny minerallov vil også føre til tydeliggjøring.

En ulempe ved å ta denne type målinger inn som en del av leteretten kan være at varslingsreglene utløses, noe som også gjør flaggingsproblematikken aktuell. Departementet merker seg imidlertid at ingen av høringsinstansene synes å mene at dette er en utfordring. Tvert imot er de fleste av høringsinstansene positive til at geofysiske målinger inntas i leteretten, og Hustadlitt AS viser til forslaget som «praktisk». DMF er negative til presiseringen, med den begrunnelse at de ikke kan se grunn til å innføre strengere regler for slike flyvninger enn for andre overflyvninger. Departementet er ikke enig i denne vurderingen i og med at vanlig flyhøyde for måling av geofysikk fra fly eller helikopter normalt ligger mellom 60 og 80 meter over bakken, altså betraktelig lavere enn andre type overflyvninger.

Departementet ser også positive sider ved at varslingsreglene kommer til anvendelse når det skal gjennomføres geofysiske målinger fra luften. Overflyvninger ved målinger kan foregå i lav høyde og i en intensiv periode, og medføre mye støy som kan føre til ulemper for blant annet dyrelivet. Ved foregående varsling vil grunneiere og bruksrettshavere kunne sikre færre ulemper for eksempelvis dyr som beiter i området.

Ved tydelig å innlemme geofysiske målinger i leteretten, kan ny minerallov også enkelt innføre en rapporteringsplikt for denne typen leting. Dette kan hindre at overflyvninger og geofysiske målinger blir gjennomført flere ganger av ulike aktører, og sikre at viktig informasjon blir tilgjengelig for ettertiden. Se § 7-1 og departementets vurderinger om denne rapporteringsplikten i punkt 13.4.1.

Se lovforslaget § 1-7 bokstav b og merknad til § 1-7.

8.4.4 Områder det kan letes i

Departementet er enig i utvalgets forslag til begrensninger for hvilke områder det kan letes etter mineralforekomster. Begrensningene er i all hovedsak de samme som de som følger av mineralloven av 2009, og departementets vurdering er at disse begrensningene er basert på en rimelig avveiing av mineralnæringens behov og hensynet til andre berørte interesser.

Utvalget foreslår imidlertid noen justeringer fra mineralloven av 2009. Enkelte av justeringene vil innebære realitetsendringer, mens andre er av mer lovteknisk karakter.

Departementet er enig i utvalgets forslag om å ikke videreføre henvisningen til markaloven i § 47 første ledd i mineralloven av 2009. Det kan fremstå som forvirrende at kun ett spesifikt område som dette pekes på særskilt, når letevirksomhet også er utelukket i andre vernede områder. Forslaget kan vanskelig sies å skulle medføre mer mineralvirksomhet i området som markaloven regulerer fordi loven spesifikt angir at et «tiltak» etter lov 27. juni 2008 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) ikke er tillatt. Departementet foreslår heller, som utvalget, at ny minerallov blant annet angir at leteretten gjelder med begrensningene som følger av mineralloven, inkludert kravet om forsvarlig mineralvirksomhet etter § 2-1. Se NOU-en punkt 12.3.4 for ytterligere beskrivelser av justeringene i områdebegrensningene.

Departementet har vært i tvil om begrensningene i mineralloven av 2009 knyttet til letevirksomhet i nedlagte gruveområder bør videreføres eller ikke. Slik letevirksomhet krever samtykke fra «vedkommende myndighet» i mineralloven av 2009 og utvalget foreslår å videreføre samtykkekravet. At slikt samtykke fortsatt skal kreves for leting i deponier, vurderer departementet at er hensiktsmessig av hensyn til sikkerhet og forurensningsfare. At det skal kreves også for nedlagte gruveområder er ikke like opplagt. DMF mener at kravet kan fjernes fordi det ikke er nødvendig. Vestfold og Telemark fylkeskommune mener at et slikt krav vil føre til unødvendig byråkratisering og mange søknader til DMF. Departementet bemerker at kravet om samtykke gjelder allerede i dag, og derfor vanskelig kan føre til ytterligere byråkratisering. Poenget til Vestfold og Telemark fylkeskommune om at det kan være stor interesse i å lete i nedlagte gruveområder, nettopp fordi man vet at det har vært drift der tidligere, er likevel godt. Departementet foreslår likevel å videreføre kravet om samtykke også for nedlagte gruveområder, blant annet av hensyn til sikkerhet og informasjon. Departementet har i vurderingen også lagt vekt på informasjon fra DMF om at de mottar få anmodninger om samtykke til slik leting i dag, og at et samtykkekrav vil være lite inngripende for den som ønsker å lete.

Departementet er også enig i utvalgets forslag om å fjerne begrensningene i mineralloven av 2009 knyttet til leteaktivitet for områder for anlegg for allmennyttige formål, steder som ligger mindre enn 20 meter fra slike anlegg, og for områder som ligger mindre enn 100 meter fra en bygning som er brukt til boligformål. Her vurderer departementet at hensynet til ønsket om økt kartleggingsvirksomhet veier tyngre enn hensynet til andre berørte interesser, og legger særskilt vekt på at leteaktivitet er lite inngripende.

Se lovforslaget § 3-1 og merknad til § 3-1.

8.4.5 Varslings og meldeplikt ved leting

Departementet er i all hovedsak enig i utvalgets forslag om å videreføre varslingsreglene fra mineralloven av 2009, samt de fleste forslagene til justeringer.

Departementet vurderer at varslingsregler er nyttige også på letestadiet, selv om leting normalt er lite inngripende. Ved varslingsregler får grunneier og andre bruksrettshavere oversikt over hvem som driver letevirksomhet i området. Dette gjør at de lettere kan vite hvem de skal henvende seg til dersom det oppstår skade eller ulempe ved letearbeidene. Som presisert i punkt 8.4.3 vil også varslingsregler gi grunneiere og bruksrettshavere anledning til å ta nødvendige forholdsregler for å skjerme dyr som beiter i området, og det vil kunne redusere usikkerhet dersom man ser fremmede på eiendommen.

Det er imidlertid kun dersom varselet inneholder tilstrekkelig informasjon, at argumentene ovenfor gjør seg gjeldende. Departementet vurderer derfor at utvalgets forslag om å innføre krav i ny minerallov om at varselet skal inneholde både angivelse av område, aktivitet, tidsrom og kontaktinformasjon, er hensiktsmessige. Departementet er også enig i utvalgets forslag om å utvide varslingsplikten fra én til to uker før letingen igangsettes.

Departementet kan imidlertid ikke se at utvalgets forslag om å fjerne varslingsregler som skal ivareta samiske hensyn er begrunnet. I mineralloven av 2009 er de som leter i Finnmark forpliktet til å varsle Sametinget, Finnmarkseiendommen som grunneier, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften samt siidaene. Det har kommet flere høringsinnspill som har reagert på utvalgets forslag om å fjerne denne plikten, inkludert fra LMD, NRL og Nord-Senja reinbeitedistrikt. Departementet vurderer derfor at denne varslingsplikten i mineralloven av 2009 bør bestå, men utvides til å gjelde hele det tradisjonelle samiske området, og ikke bare for Finnmark. Se departementets vurderinger i punkt 6.2.4 om utvidelsen i det tradisjonelle samiske området. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om disse varslingsreglene, fremhever imidlertid at det hovedsakelig er geofysiske målinger fra luften som kan være inngripende på grunn av mye støy fra lave overflyvninger, ikke mindre inngripende arbeider fra grunnens overflate. Departementet foreslår derfor å videreføre plikten til å varsle Sametinget, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften kun ved geofysiske målinger fra luften, og kun i de tradisjonelle samiske områdene.

I høringsrunden har departementet også fått innspill om at kommunen burde varsles om letearbeider. Departementet er enig i at slik varsling er lite inngripende for tiltakshaver, men kan ikke se behovet for å innføre en slik plikt når kommunens ønske om informasjon i ny minerallov nå vil bli ivaretatt ved forslaget om tiltakshaverens informasjons- og dialogplikt i § 2-3.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre en meldeplikt til DMF for målinger etter § 3-1 første ledd, jf. § 3-2 andre ledd. Hensikten med meldeplikten er å orientere DMF om letearbeidet, slik at DMF kan følge opp at rapporteringsplikten for geofysiske målinger og andre målinger av grunnen følges opp i forslaget til ny § 7-1.

Se lovforslaget § 3-2 og merknad til § 3-2.

8.4.6 Erstatningsansvar som følge av leting

I all hovedsak foreslår departementet å videreføre reglene om erstatningsansvar for leting fra mineralloven av 2009. Departementet er imidlertid enig i utvalgets forslag til mindre justeringer i reglene om erstatningsansvar i mineralloven av 2009. Selv om leting innebærer mindre inngripende arbeider, vil arbeidene kunne medføre skade eller ulempe, og det er derfor sentralt å presisere at all skade skal erstattes uten hensyn til skyld. Kun få høringsinstanser har uttalt seg om erstatningsansvaret ved leting, og samtlige er positive til å ha et spesifikt erstatningsansvar i mineralloven.

Utvalget foreslår at skadebegrensningene i § 52 i mineralloven av 2009 fjernes, slik at erstatningsansvaret også gjelder skade på mennesker og dyr. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om dette ansvaret. Departementet er enig i forslaget til utvidelse, men presiserer at også dette erstatningsansvaret må utfylles med alminnelige erstatningsrettslige regler. Dette innebærer at også her gjelder eksempelvis det klare utgangspunktet at det er det økonomiske tapet som skal erstattes.

Se lovforslaget § 3-3 og merknad til § 3-3.