13 Rapportering og forvaltning av opplysninger og materiale

13.1 Gjeldende rett

13.1.1 Rapporteringsplikt

Mineralloven av 2009 § 25 gir departementet hjemmel til å gi forskrift om at den som undersøker statens mineraler har «plikt til å utarbeide, lagre og sende inn undersøkelsesrapporter, måledata og prøvemateriale». Nærmere krav til rapporteringen er gitt i mineralforskriften § 1-4. Rapporteringen skal skje til Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) når undersøkelsene er ferdige, og senest seks måneder etter at undersøkelsesretten har opphørt.

Det er ikke krav til rapportering i forbindelse med undersøkelse av grunneiers mineraler, og det er heller ikke rapporteringskrav knyttet til letevirksomhet.

Mineralforskriften §§ 1-9 og 1-10 oppstiller krav om rapportering fra drift. Paragraf 1-9 etablerer en plikt om årlig driftsrapportering til DMF som gjelder for alle som driver et mineraluttak, uavhengig av om uttaket er av statens eller grunneiers mineraler. Rapporteringsplikten gjelder for alle uttak, uavhengig av volum. Driftsrapporten skal som et minimum opplyse om uttakets størrelse, antall ansatte og omsetningen. Paragraf 1-10 gir nærmere regler om innlevering av sluttrapport, måledata og prøvemateriale ved avslutning av drift på statens mineraler. DMF kan likevel pålegge tiltakshavere som legger ned uttak av grunneiers mineraler, å sende inn sluttrapport, måledata og prøvemateriale dersom uttaket har mineraliseringer av vesentlig geologisk interesse, jf. § 1-10 første ledd andre punktum.

Det er ikke hjemmel til å kreve rapportering om geologisk informasjon underveis i driftsperioden.

Se NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 16.2.1 for en nærmere redegjørelse for reglene i mineralloven av 2009.

Mineralmasser som tas ut i bygge- og anleggsprosjekter er i utgangspunktet ikke omfattet av rapporteringspliktene i mineralloven av 2009, fordi loven ikke gjelder for «uttak som hovedsakelig er en del av annen utnyttelse av grunnen», jf. § 3 andre ledd andre punktum.

13.1.2 Taushetsplikt og forvaltning av informasjon

Mineralforskriften § 1-4 setter krav til rapportering fra undersøkelser av statens mineraler. Mineralforskriften § 1-4 sjette ledd slår fast at innlevert materiale ikke kan gjøres offentlig mens undersøker har «bergrettigheter i området», det vil si undersøkelses- eller utvinningsrett. For materiale fra øvrig rapportering etter mineralloven av 2009, gjelder de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.

13.2 Utvalgets forslag

13.2.1 Rapportering fra målinger av grunnen

Utvalget foreslår å innføre en ny rapporteringsplikt for «geofysiske målinger og andre målinger av grunnen med formål om å identifisere mulige mineralforekomster i grunnen». Dette vil omfatte målinger fra luften, typisk fra overflyvninger med fly, helikopter og drone.

Rapporteringsplikten er ikke knyttet til noe rettighetsområde, og vil gjelde for leting etter alle typer mineraler, uavhengig av om det er statens eller grunneiers mineraler. Utvalget skriver at det har vært et spesielt viktig mål å sikre at informasjon fra målinger fra luften blir rapportert inn, slik at den kan komme samfunnet til gode. Målingene og resultatene fra dem skal rapporteres til DMF etter at målingene er utført.

Utvalget skriver at detaljene i rapporteringsplikten må reguleres i forskrift.

Se NOU-en punkt 16.3.1.2 og kapittel 24 merknad til § 7-1 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

13.2.2 Rapportering fra undersøkelser

Utvalget foreslår en bestemmelse i § 7-2 om rapportering fra undersøkelser. Utvalget foreslår å utvide gjeldende retts sluttrapporteringsplikt fra undersøkelsesstadiet med en årlig rapporteringsplikt. Utvalget foreslår at rapporteringspliktene på undersøkelsesstadiet skal gjelde for industrimineraler og lette metaller, i tillegg til statens mineraler. Rapporteringspliktene skal også gjelde ved prøveuttak.

Utvalget foreslår at den årlige rapporteringsplikten skal omfatte «gjennomførte undersøkelser og resultatene av dem», og skriver at innholdet i rapporteringsplikten må reguleres nærmere i forskrift.

Se NOU-en punkt 16.3.1.3 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag til årlig rapporteringsplikt for undersøkelser.

Fristen for sluttrapportering fra undersøkelser etter utvalgets lovforslag § 7-2 andre ledd, inntrer tre måneder etter utløpet av «tillatelse eller rett som nevnt i første avsnitt». Det vil si tre måneder etter opphør av undersøkelsestillatelse, utvinningsrett eller tillatelse til prøveuttak.

Også for sluttrapportering skriver utvalget at det vil være behov for å regulere i forskrift hva tiltakshaverne skal rapportere inn, men at rapporten må inneholde en beskrivelse av undersøkelsene som er gjennomført, slik at DMF kan kontrollere at undersøkelsene har skjedd i tråd med kravene i tillatelsen og loven. Når det gjelder geologisk informasjon, skriver utvalget at rapporten minst må inneholde en kopi av rådataene som ikke er innrapportert gjennom den årlige rapporteringen i tillegg til analyser, tolkninger og vurderinger som er gjort basert på dataene.

Etter utvalgets lovforslag § 7-2 andre ledd andre punktum, skal tiltakshaver, som en del av sluttrapporteringen, «vederlagsfritt overlevere et representativt utvalg av prøvemateriale». Utvalget skriver at «prøvemateriale» omfatter borekjerneprøver, men også andre typer prøver kan være aktuelle. Lovforslaget sier videre i § 7-2 andre ledd tredje punktum at «dersom tiltakshaver får andre rettigheter til området etter denne loven, kan slikt materiale ikke kreves overlevert før disse opphører». Grunnen er at det ofte vil være behov for at tiltakshaveren selv har tilgang til slike prøver, så lenge driften av uttaket pågår. Når prøvematerialene blir overlevert, får staten eiendomsretten til dem.

Se NOU-en punkt 16.3.1.4 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag til sluttrapportering fra undersøkelser.

Utvalget antar at informasjonen som skal rapporteres inn i sluttrapporteringen, også inngår i en søknad om utvinningsrett. Utvalget anbefaler at departementet utreder muligheten for at tiltakshaveren kan oppfylle rapporteringsplikten gjennom søknaden om utvinningsrett, og at denne utredningen skjer i forbindelse med utarbeidelse av forskrift om rapportering.

Utvalget foreslår at DMF gis hjemmel til å pålegge den som avslutter undersøkelser av, eller drift på, byggeråstoff, naturstein med videre, tilsvarende sluttrapportering som etter andre ledd i utvalgets lovforslag § 7-2 tredje ledd.

Se NOU-en punkt 16.3.1.3 og 16.3.1.4 og kapittel 24 merknad til § 7-2 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

13.2.3 Rapportering fra drift

Utvalget foreslår å videreføre kravene i mineralloven av 2009 om årlig driftsrapportering og sluttrapportering i utvalgets lovforslag § 7-3. Etter utvalgets forslag skal rapporteringspliktene likevel kun gjelde for meldepliktige uttak og uttak som har krav om driftskonsesjon, det vil si uttak over 500 m³. Rapporteringspliktene skal fortsatt gjelde for uttak av både grunneiers og statens mineraler.

Paragraf 7-3 første ledd oppstiller plikt til driftsrapportering. Det følger av bestemmelsen at tiltakshaver skal rapportere «om driften» til DMF. Utvalget skriver at det nærmere innholdet i rapporteringsplikten må reguleres i forskrift, men at det vil være nødvendig å rapportere om blant annet volumet på uttaket, hvor mye som er omsatt, antallet ansatte og så videre, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-3.

Paragraf 7-3 andre ledd etablerer plikt til sluttrapportering. Sluttrapporteringen skal skje innen tre måneder etter at driften er avsluttet eller driftskonsesjonen bortfaller i medhold av utvalgets lovforslag § 6-8. Sluttrapporten skal inneholde «den informasjonen som er nødvendig for at direktoratet skal kunne kontrollere at driften er avsluttet i samsvar med driftsplanen og de kravene som følger av denne loven eller forskrift gitt med grunnlag i loven». Også her legger utvalget opp til at det nærmere innholdet i rapporteringsplikten reguleres i forskrift. I tillegg til informasjon fra driften skriver utvalget at det vil kunne være nødvendig å rapportere informasjon om geologiske forhold som er hentet inn gjennom undersøkelser som er gjort direkte i forbindelse med driften, og som ikke rapporteres inn som en del av rapporteringen fra undersøkelser.

Se NOU-en punkt 16.3.1.5 og kapittel 24 merknad til § 7-3.

Utvalget foreslår at fristen kan forlenges med inntil seks måneder dersom «særlige grunner» foreligger. Dette kan for eksempel være dersom det er forhold utenfor tiltakshaverens kontroll som gjør at rapporteringen har blitt forsinket.

Se NOU-en punkt 16.3.1.5 og kapittel 24 merknad til § 7-3 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

13.2.4 Rapportering om uttak som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen

Utvalget foreslår en ny rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen, se utvalgets lovforslag § 7-4. Rapporteringsplikt for masser som ikke reguleres av mineralloven av 2009 ble særlig fremhevet i mandatet til utvalget. Utvalgets vurdering av fordeler og ulemper ved en slik rapporteringsplikt står i NOU-en punkt 16.3.2.1 til 16.3.2.5.

Utvalget foreslår at rapporteringsplikten skal gjelde «uttak av mineraler». Det vil si de massene som er omfattet av minerallovens virkeområde. Rapporteringsplikten vil derfor omfatte mineralske masser, inkludert grus, pukk og sand, men ikke omfatte jord og andre gravemasser, se NOU-en punkt 16.3.2.7. Hvilke uttak som «hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen» fremgår av utvalgets lovforslag § 1-2 tredje ledd, se punkt 3.2.2.

Utvalget foreslår at rapporteringsplikten skal påligge den som er ansvarlig for uttaket. Dette vil typisk være en entreprenør eller byggherre, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-4.

Rapporteringsplikten er foreslått begrenset til uttak som overstiger 5 000 m³. Denne grensen knytter seg til det totale uttaket. Utvalget skriver at de ser for seg at rapporteringen skal være en engangsplikt etter at uttaket er ferdig, og ikke en årlig plikt underveis mens uttaket fortsatt pågår. Utvalget skriver at det har vært viktig for dem at rapporteringsplikten ikke skal være for snever, men at det likevel er behov for en viss terskel for når rapporteringsplikten inntreffer, slik at de helt små uttakene ikke omfattes. Grensen må sees i lys av at utvalget antar at de største gevinstene ved en rapporteringsplikt antageligvis er knyttet til prosjekter med store volumer, mens kostnadene for næringslivet vil øke desto mindre volumet er, se NOU-en punkt 16.3.2.6.

Utvalget skriver at det nærmere innholdet i rapporteringsplikten må reguleres i forskrift. Utvalget fremhever likevel noen elementer de mener bør inngå i rapporteringsplikten i NOU-en punkt 16.3.2.7.

Rapporteringen må inneholde informasjon om overskuddsmassene, altså de massene som blir til overs etter at noen av dem eventuelt er brukt i eget prosjekt. I tillegg bør man vurdere om rapporteringen også bør inneholde informasjon om de samlede mengdene av masser som er tatt ut. Dette er informasjon alle prosjekter uansett har eller bør ha. Det bør også rapporteres om hvor massene er tatt ut, og eventuelt hvor de lagres.

Rapporteringen bør også omfatte hvilke typer masser det er snakk om, og kvaliteten på massene. Typen og kvaliteten på massene vil påvirke hvilke bruksområder de er egnet til, og noen fraksjoner er i liten grad egnet for videre bruk. De massene som faktisk er egnet for videre bruk, ligger heller ikke alltid i nærheten av stedene der det trengs mineralsk byggeråstoff. På mange steder, særlig i sentrale strøk, er det dessuten begrenset plass til å lagre overskuddsmasser som er egnet for videre bruk. Denne informasjonen er derfor nødvendig for å gi et grunnlag for å gjenvinne og bruke massene på annen måte.

Se NOU-en punkt 16.3.2 og kapittel 24 merknad til § 7-4 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

13.2.5 Forskrift om rapportering

Utvalget foreslår i lovforslaget § 7-5 å gi departementet hjemmel til å gi forskrift om rapporteringsplikt etter §§ 7-1 til 7-4. Forskriften kan gi nærmere regler om «innhold, format, frister og unntak fra pliktene». Utvalget skriver at det vil være behov for mer detaljerte regler om utforming og levering av rapporter, herunder om elektroniske løsninger, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-5.

I NOU-en punkt 16.3.1.9 og kapittel 24 merknad til § 7-5 redegjør utvalget nærmere for forslaget.

13.2.6 Hjemmel til å gi pålegg om opplysninger

Utvalget foreslår i lovforslaget § 7-6 å innføre en hjemmel for departementet til å gi pålegg om overlevering av materiale og opplysninger. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil i situasjoner der det er risiko for at opplysninger og materiale ellers kan gå tapt, og skal bare brukes i spesielle situasjoner. Utvalget skriver at pålegg etter bestemmelsen for eksempel kan gis der det er behov for å sikre informasjon eller materiale som ikke er omfattet av de aktive opplysningspliktene i utvalgets lovforslag §§ 7-1 til 7-3.

Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-6 og punkt 16.3.1.6.

Hjemmelen dekker materiale eller opplysninger «som tiltakshaver har eller utarbeider om planlegging og gjennomføring av mineralvirksomhet etter denne loven», jf. utvalgets lovforslag § 7-6 første ledd første punktum.

Utvalgets lovforslag § 7-6 første ledd andre punktum slår fast at informasjonen skal overleveres vederlagsfritt til departementet eller den departementet utpeker, og skje «på den måten eller i den form departementet bestemmer, i den utstrekning det finnes rimelig». Utvalget skriver at dette innebærer at departementet kan bestemme at den pålegget retter seg mot, skal bruke en bestemt standard og/eller informasjonsstruktur, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-6.

Etter utvalgets lovforslag § 7-6 første ledd tredje punktum, kan det kreves at informasjonen skal være tilgjengelig i Norge. Utvalget understreker at det er vanlig at prøver blir sendt til analyse i utlandet, og at bestemmelsen bare er ment for særlige tilfeller, se NOU-en punkt 16.3.1.6.

Pålegg kan også rettes mot «den som utfører arbeid for tiltakshaver», jf. utvalgets lovforslag § 7-6 første ledd fjerde punktum. Utvalget skriver at utgangspunktet likevel bør være at pålegg først og fremst skal rettes mot tiltakshaveren. Det er kun der pålegg mot tiltakshaveren ikke har ført frem, eller åpenbart ikke vil føre frem, at pålegg kan rettes mot andre som utfører arbeid for tiltakshaveren, se NOU-en punkt 16.3.1.6 og kapittel 24 merknad til § 7-6.

13.2.7 Forvaltning av informasjon og taushetsplikt

Utvalget foreslår i § 7-7 at taushetsplikt reguleres direkte i mineralloven. Forslaget må sees på bakgrunn av at utvalgets lovforslag innebærer en utvidelse av rapporteringspliktene for tiltakshaver. Utvalget skriver at reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven er kompliserte og forutsetter en skjønnsmessig vurdering av hvilke opplysninger som kan sies å være av «konkurransemessig betydning». Dette mener utvalget at skaper en uforutsigbar og usikker situasjon for tiltakshaveren, se NOU-en punkt 16.3.3.1.

Utvalget foreslår at innrapportert informasjon om geologiske forhold etter §§ 7-1 og 7-2 automatisk skal være underlagt taushetsplikt i en begrenset periode, se utvalgets lovforslag § 7-7 andre ledd. Denne perioden er fem år for rapporteringer fra målinger av grunnen etter § 7-1, jf. utvalgets lovforslag § 7-7 tredje ledd bokstav a. For rapporteringer fra undersøkelser etter § 7-2 der tiltakshaver ikke har fått andre rettigheter til området etter loven, utløper perioden når undersøkelsestillatelsen har opphørt, jf. utvalgets lovforslag § 7-7 tredje ledd bokstav b. For rapporteringer etter § 7-2 der tiltakshaver har fått andre rettigheter til området etter loven, er perioden fem år etter innrapportering eller før dersom rettighetene bortfaller tidligere, jf. utvalgets lovforslag § 7-7 tredje ledd bokstav c. Etter disse periodene skal informasjonen være offentlig uavhengig av reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven.

For innrapportert informasjon som ikke omhandler geologiske forhold, gjelder de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven. Det samme gjør informasjon fra driftsrapportering etter § 7-3.

Utvalgets lovforslag § 7-7 fjerde ledd angir at DMF etter søknad kan unnta informasjonen fra offentlighet «dersom særlige grunner tilsier det». Direktoratet kan også treffe enkeltvedtak om at opplysninger som hentes inn med grunnlag i utvalgets lovforslag § 7-6, ikke skal gjøres tilgjengelig for andre før en nærmere bestemt frist. Utvalget skriver at denne muligheten er ment å være en sikkerhetsventil, og at det skal en del til for å forlenge fristen. Utvalget skriver samtidig at det skal mindre til for å få unntak for informasjon som er rapportert inn etter tredje ledd bokstav c, enn etter bokstav a og b. Som eksempel nevner utvalget at det kan være aktuelt å få unntak dersom man har startet drift, og informasjonen som har vært rapportert inn ikke bør offentliggjøres av konkurransemessige årsaker, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-7.

I utvalgets lovforslag § 7-7 femte ledd er det presisert at reglene om taushetsplikt ikke skal være til hinder for at DMF utveksler informasjon om geologiske forhold med Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Utvalgets lovforslag § 7-7 første ledd etablerer en plikt for tiltakshaveren til å sørge for «forsvarlig oppbevaring av materiale og opplysninger», som skal rapporteres etter utvalgets forslag til rapporteringsbestemmelser. Utvalget skriver at hva som er forsvarlig, må avgjøres etter forholdene i hver enkelt sak. For eksempel kan det være nødvendig å oppbevare prøver, materiale og lignende innendørs, under tak eller dekke, og sørge for at prøver ikke blir sammenblandet, se NOU-en kapittel 24 merknad til § 7-7.

Utvalget skriver at lovforslaget bygger på en avveining av hensynet til tiltakshaveren på den ene siden og ulike samfunnshensyn på den andre. Utvalget ønsker å stimulere til økt leting etter mineraler ved å legge til rette for at tiltakshavere kan selge opplysninger, og dermed tjene inn igjen det de har investert i å lete. Utvalget skriver også at den tidsbegrensede taushetsplikten er viktig for å forhindre at tiltakshavere unndrar seg rapporteringsplikten i frykt for at informasjonen deres blir gjort offentlig. Se NOU-en punkt 16.3.3.1.

Utvalget skriver at dersom den innrapporterte informasjonen skulle regnes som miljøinformasjon, vil miljøinformasjonsloven fortsatt gjelde. Hensynet til at informasjonen skal bli gjort offentlig og tilgjengelig, vil derfor etter utvalgets vurdering i stor grad bli ivaretatt også med deres forslag, se NOU-en punkt 16.3.3.2.

Se NOU-en punkt 16.3.3 og kapittel 24 merknad til § 7-7 for en nærmere redegjørelse for utvalgets forslag.

13.3 Høringsinstansenes syn

Ringerike kommune er positiv til å innføre rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnen. I sin begrunnelse viser kommunen til behovet for et helhetlig overblikk over tilgjengelige reserver, samt at manglende overordnet kontroll med mottaksområder og -omfang også vil kunne føre til at miljømessige konsekvenser ikke blir godt nok belyst og ivaretatt.

Statsforvalteren i Innlandet vurderer det som positivt med en rapporteringsplikt for uttak over 5 000 m³, og skriver at dette supplerer bestemmelser etter plan- og bygningsloven og jordloven sin forskrift om landbruksveger.

Troms og Finnmark fylkeskommune støtter ikke krav om rapportering- og registreringsordninger for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen enn utnytting av mineralforekomster, dersom uttaket overstiger 5 000 m³.

Statens Vegvesen (SVV) skriver at en rapporteringsplikt for uttak som overskrider 5 000 m³ vil føre til en betydelig arbeidsbelastning for vegprosjekter, ettersom 5 000 m³ er et relativt lite uttak i denne sammenhengen. SVV mener at en rapporteringsplikt for så små uttak vil føre til en økning i byråkrati og kostnader, uten at det vil tilføre særlig økt verdi i det fremtidige registeret. SVV skriver videre at det er uklart hva som er hensikten med slik rapportering, og at det er ikke beskrevet hva slags merverdi dette skal gi for samfunnet. SVV skriver at de og andre utbyggere allerede arbeider med å øke gjenbruk og redusere deponering, og mener dette kan håndteres innenfor dagens regelverk i den enkelte virksomhet, uten et slikt rapporteringskrav.

BaneNOR (BN) skriver at de støtter SVVs høringssvar, og viser til deres innspill.

Bærum kommune støtter forslaget om å innføre en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer for annen bruk enn utnyttelse av mineralforekomstene, men mener det er svært viktig at en slik rapportering skjer umiddelbart etter at grunnundersøkelsene er utført, og før uttaket faktisk finner sted. Dette for å sikre at informasjonen er tilgjengelig i god tid. Samtidig frarådes det å innføre et system med etterskuddsvis rapportering. Bærum kommune mener at slik rapportering i realiteten bare vil tjene statistiske formål. Bærum kommune mener videre at rapportering må være påbudt for alle aktører, og at en nedre grense på uttak av 5 000 m³ anses som høyt. Kommunen mener at rapporteringsplikt må gjelde både private og offentlige aktører og uavhengig av formål for uttaket, også når formålet til uttaket er et annet enn utnytting av forekomsten. Bærum kommune mener at uttak av overskuddsbergmasser i forbindelse med mineraluttak også må inkluderes i rapporteringsplikten. Dette er ofte masser som har en høy nyttiggjøringsverdi til andre formål enn mineralutvinning. Bærum kommune skriver videre at DMF bør få det faglige ansvaret for å motta, registrere og følge opp påbudt rapportering. Rapportering kan omfatte hvor mye masser som skal tas ut, bergartskvalitet, kjemisk/mineralogisk sammensetning og så videre, dersom disse dataene blir vurdert under prøvetaking. Ved gjennomføring av grunnundersøkelser, for eksempel kjerneboring, mener Bærum kommune at disse dataene må gjøres tilgjengelige i den nasjonale databasen, og kjerneprøver gjøres tilgjengelig for registrering og FOU-virksomhet av offentlige aktører.

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) peker på at utvalgets forslag til § 7-7 kan ha en side mot miljøinformasjonsloven, i tillegg til forvaltningsloven. Forslaget går i hovedsak ut på at «all informasjon om geologisk forhold» skal være underlagt taushetsplikt. Etter Advokatforeningens syn bør det gjøres en grenseoppgang mellom miljøinformasjonslovens bestemmelser og eventuelt også produktkontrolloven.

Miljødirektoratet støtter forslaget om at det innføres en rapporteringsplikt for uttak av mineralske masser som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen enn utnytting av mineralforekomster, dersom uttaket overstiger 5 000 m³. Miljødirektoratet skriver at en bedre oversikt over overskuddsmasser som er i omløp, er en forutsetning for videre tiltak og virkemidler for håndteringen. Miljødirektoratet foreslår at det i det videre arbeidet med ny minerallov vurderes nærmere i hvilken grad bruk av masser bør være et krav i rapporteringsplikten.

Rogaland Fylkeskommune og Vestland fylkeskommune støtter forslaget om å gi rapporteringsplikt for overskuddsmasser ved samlet uttak over 5 000 m³ i tilknytning til annen bruk av grunnen, eksempelvis i samferdsels- og infrastrukturprosjekter.

Feiring AS skriver at praksisen med å ta ut fjell med formål om å utvikle eiendom til andre formål er et smutthull, som brukes for å unngå konsesjonsplikt og de kostnadene og reglene som følger en konsesjon. Feiring AS skriver at de derfor støtter forslaget om rapporteringsplikt for slike masser. Selskapet mener videre at det må defineres nærmere hvilke data som skal samles inn, når i prosjektløypen de skal rapporteres, hvor de skal lagres og hvordan de skal tilgjengeliggjøres. Feiring AS skriver at grensen for rapporteringskrav bør ligge betydelig lavere, og at det bør vurderes hvordan rapportering skal skje både før uttaket starter opp og etter at massene er tatt ut. Feiring AS foreslår at det innføres et rapporteringssystem som dekker både forvaltnings- og samfunnsbehovet for bedre data. Feiring AS mener at rapporteringssystemet bør dekke undergrunnsdata og uttak fra bygge- og anleggsprosjekter. De skriver at det må innføres et krav til rapportering, hvor nødvendige data koordinatfestes og gjøres offentlig tilgjengelig. Generelt for begge databaser er det viktig med tilgjengeliggjøring av data på åpent format, slik at alle aktører i bransjen, inkludert kommuner og andre myndigheter, får lik tilgang på informasjon for å planlegge mer sirkulært.

Norsk Industri støtter utvalgets forslag om å utvide minerallovens virkeområde ved å innføre en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen enn utnytting av mineralforekomster, dersom uttaket overstiger 5 000 m³, og at disse skal rapporteres til DMF. Norsk Industri mener at dette vil føre til likere konkurransevilkår mellom leverandører av byggeråstoff.

Sintef støtter forslaget om rapporteringsplikt for uttak som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen i forslagets § 7-4. Sintef peker likevel på at det må defineres nærmere hvilke data som skal samles inn, når i prosjektperioden de skal rapporteres, hvor og hvordan de skal lagres, samt hvordan de skal tilgjengeliggjøres. Sintef mener også at innrapportering av data kan deles i to: i) statistiske data og ii) geologiske undersøkelser og data om kvalitet. Sintef skriver at grensen for krav til rapportering bør ligge vesentlig lavere, og at informasjon om massene som skal tas ut bør komme så tidlig som mulig. Sintef er uenig i at rapporteringsplikten ikke bør omfatte jord og andre gravemasser, og mener at det ikke er hensiktsmessig å unnlate andre gravemasser fra rapporteringsplikten for å sikre ressurseffektiviteten. Sintef foreslår at det innføres krav til rapportering, hvor nødvendige data koordinatfestes og gjøres offentlig tilgjengelig, og at det etableres et rapporteringssystem som ivaretar både forvaltnings- og samfunnsbehovet for bedre data. Et slikt rapporteringssystem bør sikre rapportering og åpen deling av data, og dekke både undergrunnsdata (geologiske opplysninger) og uttak fra konsesjonerte uttak, samt bygg- og anleggsprosjekt (statistiske opplysninger).

Norsk Bergindustri (NBI) viser til forslaget om rapporteringsplikt for annen bruk av grunnen dersom uttaket overstiger 5 000 m³, og skriver at de mener at utvalgets forslag ikke går langt nok. NBI påpeker at bygging av industriområder er i direkte konkurranse med pukkverk som har konsesjon i henhold til dagens § 43. De skriver at dette fører til ulike rammevilkår i markedet, da pukkverk med konsesjon har merkostnader med blant annet økonomiske rehabiliteringsgarantier, utarbeidelse av driftsplaner, kostnader til konsesjon og revisjon av driftsplaner, grunneieravgift med videre. Videre skriver NBI at det bør stilles krav til at data fra alle grunnundersøkelser rapporteres til en offentlig forvaltet database.

Hustadlitt AS viser til utvalgets forslag til § 7-7, og skriver at taushetsplikten ikke automatisk bør bortfalle etter fem år. De mener at en bedre regel er at forvaltningslovens regler må komme til anvendelse etter for eksempel fem år, altså at taushetsplikten ikke automatisk bortfaller på et slikt tidspunkt slik utvalget foreslår. De mener at DMF må foreta en konkret vurdering av om offentliggjøring er tillatt dersom det blir fremsatt en innsynsbegjæring. Dette må skje i samråd med den aktøren hvis informasjon etterspørres, slik at det blir mulig å vurdere om informasjonen fortsatt er konkurransesensitiv.

Norconsult AS støtter forslaget om rapporteringsplikt for uttak som hovedsakelig skjer for annen bruk enn utnytting av mineralforekomster, men skriver at det er svært viktig at en slik rapportering skjer umiddelbart etter at undersøkelsene er utført, og før uttaket faktisk finner sted. På denne måten kan opplysninger og informasjon om planlagte masseuttak synliggjøres for andre aktører i god tid, og kan lettere brukes/omsettes i et marked. Dette vil etter deres mening styrke den sirkulære tilnærmingen i denne type prosjekter. Videre peker Norconsult AS på at en nedre grense på uttak av 5 000 m³ anses som høyt. Norconsult AS skriver at det bør vurderes om alle offentlige prosjekter, og private så langt det er mulig, bør rapportere inn uttak av mineraler når formålet til uttaket er et annet enn utnytting av forekomsten, uavhengig av størrelse. Dette fordi disse i sum utgjør svært store volumer. Norconsult AS skriver videre at det bør vurderes om mineralloven skal stille krav om at alle grunnundersøkelser, både offentlige og private, i utgangspunktet skal innrapporteres til NGUs database NADAG, og at det som minimum bør stilles krav til at alle offentlige prosjekter skal rapportere inn undersøkelsene. Norconsult AS skriver at grunnundersøkelser normalt utføres tidlig i et prosjekt, og kanskje lenge før prosjektet både igangsettes og ferdigstilles. Det kan derfor være gunstig å vurdere om grunnundersøkelser bør rapporteres umiddelbart når resultatene foreligger, og minimum før prosjektet i sin helhet er ferdigstilt.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) støtter forslaget om å innføre en rapporteringsplikt for uttak som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnen, og påpeker at det er viktig at konkretisering av dette gjennom forskrift prioriteres i det videre lovarbeidet. DMF påpeker at rapporteringen som en engangsplikt, slik utvalget foreslår i punkt 16.3.2.6, ikke er i samsvar med hvordan driftsrapporteringen fungerer etter gjeldende forskrift til mineralloven, hvor det kreves årlig rapportering. DMF påpeker at dette ikke vil gi et sammenligningsgrunnlag på temporal skala, i tråd med behovet for å kunne si noe om størrelsen på genererte volum masser i en «samlet» bygge-, anleggs- og mineralnæring over tid. DMF mener at det bør være et mål å etablere en felles nasjonal kunnskapsdatabase (ressursregnskap) som også mates med løpende innrapportering av relevant informasjon om overskuddsmasser. DMF skriver videre at kunnskapsdatabasen må være offentlig forvaltet, med åpne data.

DMF mener at § 7-6 om pålegg om overlevering av materiale og opplysninger bør endres, slik at hjemmel for å gi pålegg i første instans legges til DMF. DMF mener også at det er uklart om bestemmelsen er ment å sette en generell begrensning for DMFs muligheter til å følge opp manglende innsending av materiale og opplysninger.

DMF mener videre at det med fordel kan klargjøres i ordlyden i § 7-7 om unntaket i tredje ledd gjelder utsatt offentlighet. DMF påpeker også at det er uklart om søknad om unntak fra offentlighet skal være fristavbrytende, og at dette bør vurderes nærmere. DMF mener videre at det er uklart om bokstav c omhandler driftskonsesjon, jf. «andre rettigheter til området etter loven». DMF stiller i så fall spørsmål ved om det er ønskelig å automatisk frigi opplysninger fra undersøkelsesarbeider for virksomheter som er i drift. DMF mener at det på generelt grunnlag vil være uheldig å innføre regler som er egnet til å svekke industriens beskyttelse av bedriftssensitive opplysninger.

Landsorganisasjonen i Norge (LO Norge) anser det som positivt at det for uttak av masser over 5 000 m³ til annet bruk, innføres en rapporteringsplikt. Forslaget om rapporteringsplikt vil ifølge LO Norge gjøre det mulig å gi en oversikt over det faktiske uttaket, ikke bare i ordinære uttak som er omfattet av mineralloven. Det vil også koble sammen tilbud og etterspørsel av overskuddsmasser, noe som igjen vil føre til mindre areal- og naturinngrep.

Heidelberg Materials Norway AS skriver at de ikke motsetter seg en rapporteringsplikt for deres innsamlede materialer i forbindelse med leting og undersøkelser. Selskapet er likevel sterkt imot forslaget i § 7-7 om at selskapet skal risikere at resultatene av deres undersøkelser skal bli offentlige etter fem år, da deres tidshorisont er lang, og at undersøkelser på rettigheter er sensitive for konkurrenter på et europeisk nivå.

Norges geologiske undersøkelse (NGU) skriver at rapportering av data representerer en meget stor samfunnsøkonomisk gevinst, og NGU er positiv til en utvidet rapporteringsplikt. Til utvalgets forslag til § 7-1 skriver NGU at det bør presiseres at geologiske data skal videresendes eller rapporteres til NGU for tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabaser for maksimal samfunnsnytte. Til utvalgets forslag til § 7-2 skriver NGU at det bør presiseres at DMF ivaretar statistiske data i egne databaser, og at geologiske data skal videresendes NGU for sammenstilling og tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabaser. Prøvemateriale, typisk i form av borekjerner, ivaretas av NGU, og utvelgelse av representativt prøvemateriale ved avsluttede undersøkelser bør gjøres i samråd med dem. Videre viser NGU til at lovteksten pålegger selskaper å overlevere prøvemateriale til DMF. NGU mener at de i disse sakene bør kunne godkjenne innlevering og overdragelse. Til utvalgets forslag til § 7-3 skriver NGU at det bør kunne kreves innlevering av representativt prøvemateriale. Til utvalgets forslag til § 7-4 skriver NGU at forslaget er et viktig tiltak for å øke bruken av overskuddsmasser fra for eksempel samferdselsprosjekter, og de er svært positive til at Minerallovutvalget velger å inkludere disse geologiske ressursene i lovteksten. Rapportering foregår til DMF som forvaltende myndighet, men NGU mener at her bør dataflyten til NGU og rollen til de nasjonale ressursdatabasene presiseres.

Visnes Kalk Marmorbrudd AS, Visnes Kalk AS og Visnes Eklogitt AS (Visnes) skriver at dersom det skal være rapporteringsplikt for resultater av undersøkelser, må det være en absolutt forutsetning at konfidensialiteten ivaretas. Det foreslås at en løsning kan være at kvalitetsdata overføres til NGU/DMF som en del av avslutning av drift på en forekomst. Rapporteringsplikten må etter deres skjønn gjelde for alle mineralske ressurser. Visnes skriver videre at DMF må kunne pålegge rapporteringsplikt også for uttak som hovedsakelig er en del av annen utnyttelse av grunnen som er under 5 000 m³ dersom det er spesielle forhold som tilsier dette.

Nye Veier skriver at de har forståelse for at man ønsker å ha en rapporteringsplikt for å sikre en best mulig nasjonal masseforvaltning og ressursoversikt. Nye Veier peker imidlertid på at den foreslåtte rapporteringsplikten vil kunne medføre et betydelig merarbeid og tilleggskostnader i tilknytning til deres veiprosjekter, ettersom 5 000 m³ er å anse som et relativt lite uttak i denne sammenheng. Nye Veier mener at en rapporteringsplikt for uttak av denne størrelsesorden vil kunne føre til mer byråkrati og økte kostnader, og at terskelen for når dette inntrer bør vurderes ut fra nytten det tilfører samfunnet.

Oslo Havn KF og Norske Havner skriver at det bør etableres dokumentasjons- og/eller rapporteringsordninger som bedre enn i dag fanger opp ulike egenskaper ved massene.

NTNU Industriell Økologi støtter utvalgets lovforslag §§ 7-1 til 7-6, som utvider rapporteringsplikten, særlig også for de geologiske rådataene og andre miljø- og planleggingsrelevante informasjoner. NTNU Industriell Økologi stiller spørsmål ved hvordan mineralloven bidrar til å bygge opp det felles nasjonale kunnskapsgrunnlaget for strategisk ressurssikring og det grønne skiftet, og peker i den forbindelse på tre komponenter: (1) datafragmentering – informasjonsforvaltningen er ikke samordnet og leder til store gap i datagrunnlaget, (2) informasjonsverdi – data som samles inn er ikke tilrettelagt for den digitale økonomien og bruk for det grønne skiftet, og (3) beslutningsstøtte – datautnyttelse er ineffektiv og tar ikke i bruk dagens systemanalytiske metoder og digitale muligheter. NTNU Industriell Økologi mener at det er en stor samfunnsverdi i at «offentlighetsprinsippet» anvendes i størst mulig grad både for geologisk informasjon og for driftsrelatert informasjon. Det påpekes at Minerallovutvalgets lovforslag § 7-7 fastsetter en taushetsplikt for både «informasjon om geologiske forhold» (geologiske data) og «informasjon som er rapportert inn fra drift» (statistiske data), og at dette er et stort hinder for bærekraftsanalyser og det grønne skiftet.

Omya Hustadmarmor AS skriver at de ser DMF sitt behov for å ha informasjon tilgjengelig for å kontrollere virksomheter gjennom deres årlige rapportering, og at denne kan offentliggjøres etter fem år. Selskapet skriver imidlertid at overgangen til at den samme informasjonen skal offentliggjøres er høyst uønsket. Selskapet skriver at geologiske data er deres viktigste verdier, og at de har andre data som de ønsker skal være fortrolig inntil de har avsluttet driften av en forekomst.

Statskog SF støtter rapporteringsplikten i forslagets § 7-4 da det gir god oversikt over massehåndtering. Statskog SF skriver at de på generelt grunnlag støtter forslagets § 7-6 om deling av materiale innhentet i forbindelse med mineralvirksomhet da dette vil være ressursbesparende, og spare grunneier for ulemper.

Oslo kommune er positiv til en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnen. Kommunen mener samtidig at en slik rapportering får mest mulig effekt hvis det legges til rette for rapportering av uttak av masser, både før og etter et tiltak. Oslo kommune anbefaler at grensen for rapporteringsplikten utredes nærmere, samt hvordan det skal kontrolleres at rapporteringsplikten oppfylles, samt hvem som har kontrollansvaret. Kommunen viser til NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 16.3.3.1 og 16.3.2.7, og skriver at kommunen også mener gravemasser skal omfattes av rapporteringsplikten. De mener også at gjenbruk av gravemasser vil være et viktig tilskudd til de naturressurser som brukes ved utbygging i Oslo og annen tettbebyggelse som utvikles og transformeres.

Klima- og miljødepartementet støtter utvalgets forslag som gjelder massehåndtering, både med hensyn til rapporteringsplikt og bedre oversikt over overskuddsmasser som er i omløp.

Norges Bondelag viser til § 7-7 om forvaltning av informasjon og taushetsplikt, og skriver at bestemmelsen bør inneholde en klarere avveining mellom hensyn etter miljøinformasjonsloven og åpenhetsloven, og retten til partsinnsyn mot en slik absolutt taushetsplikt.

Skanska Industrial Solutions og Viken Miljøpart AS foreslår å innføre rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer for annen bruk enn utnytting av mineralforekomstene. Det pekes på at det er svært viktig at en slik rapportering skjer raskt etter at undersøkelsene er utført, og helst før uttaket faktisk finner sted. De mener at rapportering bør skje underveis ved eventuelle endringer slik at opplysninger og informasjon om masseuttak synliggjøres. Selskapene skriver at dette vil styrke den sirkulære tilnærmingen i offentlige infrastrukturprosjekter. Videre skriver selskapene at en nedre grense på uttak av 5 000 m³ anses som høyt gitt dagens store volumer som kjøres til deponi. Selskapene mener at det bør vurderes om alle offentlige prosjekter, og private så langt det er mulig, bør rapportere inn uttak av mineraler når formålet til uttaket er et annet enn utnytting av mineralforekomsten, uavhengig av størrelse. Dette da disse i sum utgjør svært store volum. Selskapene skriver videre at rapportering bør omfatte hvor mye masser som skal tas ut, bergartskvalitet, kjemisk/mineralogisk sammensetning og så videre, og at informasjonen fra grunnundersøkelser bør gjøres allment tilgjengelig. I tillegg peker selskapene på at det bør vurderes om mineralloven skal stille krav om at alle grunnundersøkelser, både offentlige og private, skal innrapporteres til NADAG.

13.4 Departementets vurdering

13.4.1 Rapportering fra målinger av grunnen

Departementet vurderer at det vil være samfunnsnyttig å sikre at informasjon fra målinger av grunnen blir rapportert inn, og foreslår at det innføres en ny rapporteringsplikt for målinger av grunnen i tråd med utvalgets forslag.

NGU har i sitt høringsinnspill foreslått at det presiseres at geologiske data skal videresendes eller rapporteres til NGU for tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabaser. Departementet er enig i at geologisk informasjon også bør videresendes til NGU, slik at denne informasjonen kan tilgjengeliggjøres i deres databaser. Departementet har vurdert om tiltakshaver bør pålegges å rapportere geologisk informasjon også til NGU. Departementet vurderer at det ikke er hensiktsmessig med en dobbel rapporteringsplikt for tiltakshaver, da dette vil kunne oppleves som en unødvendig byrde for tiltakshaver. Departementet vurderer at det er viktig at geologisk informasjon deles med NGU, men vurderer likevel at det ikke er nødvendig med en egen lovbestemmelse om dette. Departementet foreslår at det presiseres i merknadene til lovforslaget §§ 7-1 og 7-7 at DMF skal videresende geologisk data som er rapportert inn til NGU. Nærmere bestemmelser om informasjonsdelingen kan eventuelt gis i forskrift etter lovforslaget § 7-5, se punkt 13.4.5.

Se lovforslaget § 7-1 og merknad til § 7-1.

13.4.2 Rapportering fra undersøkelser

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 16.3.1.3 og 16.3.1.4, og foreslår at det innføres en årlig rapporteringsplikt fra undersøkelser, samt plikt til sluttrapportering i tråd med utvalgets forslag. Departementet vurderer at det er en svakhet ved gjeldende rett at det er mulig å unngå plikten til å rapportere fra drift ved å oppløse selskapet før fristen for å rapportere utløper. Departementet vurderer at endringene som foreslås i rapporteringsplikten for drift samlet sett vil være viktig for å sikre at informasjon faktisk blir rapportert inn til myndighetene. Departementet foreslår noen mindre språklige justeringer fra utvalgets forslag som ikke er ment å ha materiell betydning.

NGU foreslår i sitt høringsinnspill at det bør presiseres at DMF ivaretar statistiske data i egne databaser, og at geologiske data skal videresendes til NGU for tilgjengeliggjøring i de nasjonale kart- og ressursdatabasene. Departementet er enig i at geologisk informasjon bør videresendes til NGU, slik at denne informasjonen kan tilgjengeliggjøres i deres databaser. Departementet foreslår å presisere i merknad til lovforslaget § 7-2 at DMF skal videresende innrapporterte geologiske data til NGU.

NGU skriver også at utvelgelse av representativt prøvemateriale ved avsluttede undersøkelser, bør gjøres i samråd med NGU, og at de bør kunne godkjenne innlevering og overdragelse av prøvemateriale til staten. Det er NGU som forvalter den nasjonale databasen for borekjerner, og departementet vurderer at det er både praktisk og ressursbesparende at NGU godkjenner den fysiske innleveringen og bruker sin geologiske kunnskap til å vurdere om et utvalg prøver er representativt for de gjennomførte undersøkelsene. Det er likevel viktig at det er god informasjonsflyt mellom NGU og DMF, da det er DMF som er tilsynsmyndighet. Departementet vurderer at utfyllende bestemmelser om denne informasjonsdelingen eventuelt bør gis i forskrift.

Se lovforslaget § 7-2 og merknad til § 7-2.

13.4.3 Rapportering fra drift

Rapportering fra drift har en viktig kontrollfunksjon, og departementet er enig med utvalget i at den årlige rapporteringsplikten fra drift, samt plikt til sluttrapportering, bør videreføres i ny minerallov. Departementet vurderer at det bør være en terskel for når rapporteringsplikten inntrer, og slutter seg til utvalgets vurdering. Departementet foreslår på den bakgrunn at det innføres en rapporteringsplikt fra drift i tråd med utvalgets forslag, se lovforslaget § 7-3.

NGU skriver at det bør kunne kreves innlevering av representativt prøvemateriale. Departementet antar at det i hovedsak vil være aktuelt å kreve innlevering av representativt prøvemateriale i forbindelse med rapportering fra undersøkelser etter lovforslaget § 7-2, men mener at det er hensiktsmessig at muligheten til å innhente representativt prøvemateriale holdes åpen også i forbindelse med sluttrapportering fra drift. Departementet foreslår derfor at DMF gis hjemmel til å kreve at tiltakshaveren leverer et representativt utvalg av prøvemateriale, også i forbindelse med sluttrapportering fra drift.

Se lovforslaget § 7-3 andre ledd og merknad til § 7-3.

13.4.4 Rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnen

Departementet er i hovedsak enig i utvalgets forslag, og foreslår at det innføres en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut.

Et viktig formål med rapporteringsplikten vil være å gi grunnlag for bedre statistikk over overskuddsmassene, som igjen er en forutsetning for å utrede videre tiltak og virkemidler for å håndtere slike masser på en ressurseffektiv og samfunnsøkonomisk lønnsom måte.

Omfanget av overskuddsmasser som er i omløp i dag er ukjent, men det er klart at det er snakk om svært store volum. Utvalget skriver at slike masser ofte blir kassert, samtidig som det blir utvunnet jomfruelig byggeråstoff andre steder. Slikt byggeråstoff er en ikke-fornybar ressurs, og utvinningen fører med seg naturinngrep. Departementet vurderer at det er lite bærekraftig å utvinne jomfruelig mineralsk byggeråstoff når det finnes egnede overskuddsmasser, og slutter seg til utvalgets vurderinger i NOU-en punkt 16.3.2.

SVV skriver i sitt høringsinnspill at de og andre utbyggere allerede arbeider med å øke gjenbruk og redusere deponering, og mener at dette kan håndteres innenfor dagens regelverk i den enkelte virksomhet, uten slikt rapporteringskrav. Departementet er kjent med at flere aktører jobber godt med disse problemstillingene, selv om det antageligvis er store variasjoner mellom prosjekter. Utvalget skriver også at det er uklart i hvilken grad og i hvilket omfang det er et informasjonsproblem mellom private aktører, se NOU-en punkt 16.3.2.5. Et rapporteringskrav er likevel nødvendig for at også myndighetene skal få nødvendig kunnskapsgrunnlag om massene. Et rapporteringskrav vil etter departementets vurdering heller ikke være spesielt byrdefullt for de aktørene som allerede har gode systemer på plass, da kunnskap om massenes volum og egenskaper må anses som en forutsetning for å kunne vurdere gjenbruk og videre omsetning. Det vises ellers til utvalgets vurderinger av negative og positive virkninger av en rapporteringsplikt, se NOU-en punkt 16.3.2.4 og 16.3.2.5.

Høringsinstansene er delt i synet på rapporteringspliktens innslagspunkt. SVV skriver at 5 000 m³ er lavt, og peker på at en rapporteringsplikt for så små uttak vil føre til en økning i byråkrati og kostnader, uten at det vil tilføre særlig økt verdi i det fremtidige registeret. Nye Veier skriver at en rapporteringsplikt for uttak av denne størrelsesorden vil kunne føre til mer byråkrati og økte kostnader, og at terskelen for når dette inntrer bør vurderes ut fra nytten det tilfører samfunnet. Flere høringsinstanser, blant annet Bærum kommune, Feiring AS, Sintef og Norconsult AS mener derimot at innslagspunktet bør settes lavere enn utvalgets forslag. Feiring AS peker på at svært mange byggeprosjekter tar ut vesentlig mindre volum enn dette, og at det ofte er fra de mindre prosjektene det kan være vanskelig å finne gode formål for massene.

Departementet vurderer at den nedre grensen for når rapporteringsplikten inntreffer ikke bør settes uforholdsmessig lavt, da kostnadene for næringslivet vil øke desto mindre volumet er. De største gevinstene ved en rapporteringsplikt vil også antageligvis være knyttet til prosjekter med store volumer. Samtidig er departementet enig med utvalget i at rapporteringsplikten ikke bør være for snever, da formålet med rapporteringsplikten er å sikre informasjon om overskuddsmassene i samfunnet slik at de kan forvaltes bedre. Masser som inngår i rapporteringsplikten i lovforslaget tas ut fordi tiltakshaver ønsker å benytte grunnområdet til noe annet. Etter departementets vurdering er det naturlig at tiltakshaver som et minimum rapporterer inn massene så andre kan ha en reell mulighet til å benytte dem. Departementet er derfor enig med utvalget i at bestemmelsens innslagspunkt bør settes til 5 000 m³.

Utvalget foreslår at det nærmere innholdet i rapporteringsplikten må fastsettes i forskrift. Utvalget skriver likevel at de ser for seg at rapporteringen skal være en engangsplikt etter at uttaket er ferdig, og ikke en årlig plikt underveis mens uttaket fortsatt pågår, se NOU-en punkt 16.3.2.6. Departementet er ikke nødvendigvis enig i at plikten bør være en engangsplikt. Løpende rapportering som gir informasjon om planlagte masseuttak før uttaket er ferdig, eller kanskje allerede før de tas ut, vil kunne bidra til at massene lettere kan gjenbrukes ved at flere vil kunne planlegge for å bruke massene. Flere høringsinstanser har også påpekt at rapporteringsplikten bør være løpende, se blant annet høringsinnspill fra DMF, Norconsult AS, Bærum kommune og Oslo kommune. Departementet er likevel enig med utvalget i at dette må vurderes nærmere i forbindelse med forskriftsarbeidet. Forslag til forskrifter vil bli sendt på høring til berørte aktører, og vil bli lagt ut på departementets hjemmeside på vanlig måte.

Se lovforslaget § 7-4 og merknad til § 7-4.

13.4.5 Forskrift om rapportering

Departementet er enig i utvalgets forslag, og foreslår at det innføres en forskriftshjemmel om rapportering i tråd med utvalgets forslag.

Se lovforslaget § 7-5.

13.4.6 Hjemmel til å gi pålegg om opplysninger

Departementet er i hovedsak enig i utvalgets forslag, og foreslår at det innføres en hjemmel til å gi pålegg om opplysninger.

Flere høringsinstanser støtter at det innføres en hjemmel til å gi pålegg om opplysninger. DMF mener at § 7-6 om pålegg om overlevering av materiale og opplysninger bør endres, slik at hjemmel for å gi pålegg i første instans legges til DMF. Departementet er enig i DMFs innspill. Det er DMF som vil være mottaker for rapportering etter lovforslaget §§ 7-1 til 7-4. DMF er derfor nærmest til å vite om rapporteringen er mangelfull eller om det er behov for å sikre informasjon eller materiale som ikke er omfattet av rapporteringspliktene. Dersom et pålegg skal gå via departementet vil det påføre merarbeid for både DMF og departementet. Departementet foreslår derfor at myndighet etter bestemmelsen legges direkte til DMF. Det følger av forvaltningsloven at departementet vil være klageinstans for pålegg etter bestemmelsen. På den måten vil departementet være sikret en viss oversikt og kontroll over bruken av bestemmelsen.

Departementet foreslår at det presiseres i lovteksten at pålegg bare kan gis der det er nødvendig. Departementet foreslår ellers noen mindre språklige presiseringer fra utvalgets lovforslag. Disse er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Se lovforslaget § 7-6 og merknad til § 7-6.

13.4.7 Taushetsplikt og forvaltning av informasjon

Departementet er enig med utvalget i at en særregel om taushetsplikt på mineralområdet bør løftes fra forskrift til lov, men foreslår å gjøre flere endringer i utvalgets lovforslag.

Departementet forstår utvalget slik at hensikten med å innføre en tidsbegrenset taushetsplikt, er å gi tiltakshaver sikkerhet om at informasjon om geologiske forhold ikke offentliggjøres i den tidsperioden det normalt antas å ha størst verdi for tiltakshaver at informasjonen holdes konfidensiell. Dersom det etter utløpet av den tidsbegrensede taushetsplikten fortsatt er behov for å underlegge informasjonen taushetsplikt, er det lagt inn en sikkerhetsventil i utvalgets lovforslag som innebærer at DMF kan vurdere å unnta informasjonen fra offentlighet dersom «særlige grunner» tilsier det. Slike grunner vil etter utvalgets forslag først og fremst være konkurransemessige årsaker, se NOU-en punkt 16.3.3.1 og kapittel 24 merknad til § 7-7. På denne bakgrunn tolker departementet utvalget slik at det ikke er deres intensjon at konkurransesensitive opplysninger skal offentliggjøres. Slik utvalgets lovforslag er bygget opp, vil det etter departementets vurdering likevel være en risiko for at dette skjer. Dersom geologisk informasjon skal kunne unntas fra offentlighet etter at tidsfristene som følger av utvalgets lovforslag § 7-7 andre ledd er utløpt, krever det søknad fra tiltakshaver. Informasjon vil kunne offentliggjøres dersom for eksempel tiltakshaver søker for sent, eller DMF av andre grunner ikke får registrert eller behandlet en søknad om unntatt offentlighet innenfor tidsfristen. Flere høringsinstanser fra næringen, blant annet Hustadlitt AS, Heidelberg Materials Norway AS, Omya Hustadmarmor AS og Visnes Kalk Marmorbrudd AS, Visnes Kalk AS og Visnes Eklogitt AS, uttaler seg kritisk til en regel om at taushetsplikten automatisk bortfaller etter en nærmere bestemt periode. Også DMF mener at det på generelt grunnlag vil være uheldig å innføre regler som er egnet til å svekke industriens beskyttelse av bedriftssensitive opplysninger. Departementet er enig med disse høringsinstansene, og vurderer at det ikke er behov for å gjøre så omfattende endringer i taushetspliktbestemmelsen på mineralområdet som det utvalget foreslår.

Utvalget skriver at reguleringen av taushetsplikt i mineralloven av 2009 skaper en uforutsigbar og usikker situasjon for tiltakshaveren ved at myndighetene skal gjøre en konkret vurdering i hvert tilfelle, se NOU-en punkt 16.3.3.1. Departementet er ikke enig i dette utgangspunktet. Som redegjort for i punkt 13.1.2 inneholder mineralforskriften § 1-4 sjette ledd en bestemmelse om at «[i]nnlevert materiale kan ikke gjøres offentlig mens undersøker har bergrettigheter i området». For resultater fra geologiske undersøkelser gjelder det altså per i dag en klar regel om absolutt taushetsplikt, så lenge en undersøker har undersøkelsesrett eller utvinningsrett i området. Det er kun i tilfeller der denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse at myndighetene skal gjøre en konkret vurdering etter forvaltningsloven. Departementet vurderer at gjeldende rett gir en god avveiing mellom tiltakshavers behov for forutsigbarhet og offentlighetens behov for innsyn om geologisk informasjon.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre gjeldende rett for geologisk informasjon som er rapportert inn fra undersøkelser av statens mineraler. Siden lovforslaget legger opp til en utvidet rapporteringsplikt sammenlignet med gjeldende rett, foreslår departementet at taushetsplikten utvides til å gjelde all geologisk informasjon som er rapportert inn fra undersøkelser etter lovforslaget § 7-2, og geologisk informasjon som er rapportert inn fra målinger av grunnen etter lovforslaget § 7-1.

Se lovforslaget § 7-7 første og andre ledd.

Annen informasjon som er rapportert inn, blant annet informasjon som er rapport inn fra drift etter § 7-3 og informasjon som er rapport inn etter § 7-1 og § 7-2 som ikke er informasjon om geologiske forhold, følger de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om taushetsplikt vil også gjelde for geologisk informasjon som er rapport inn etter loven, men der undersøker ikke lenger har undersøkelsesrett eller utvinningsrett i området.

Departementet er enig med utvalget i at taushetsplikten ikke må være til hinder for at DMF og NGU kan dele informasjon. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om dette i tråd med utvalgets forslag.

Se lovforslaget § 7-7 tredje ledd.

Departementet er videre enig i utvalgets vurderinger og forslag til regulering av tiltakshavers plikt til forsvarlig oppbevaring av materiale og opplysninger i utvalgets lovforslag § 7-7 første ledd. Departementet foreslår at denne bestemmelsen flyttes til en egen paragraf slik at kun de bestemmelsene som omhandler taushetsplikt reguleres i lovforslaget § 7-7.

Se lovforslaget § 7-8.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets lovforslag og forholdet til annen lovgivning. Advokatforeningen peker for eksempel på at utvalgets forslag kan ha en side mot miljøinformasjonsloven, i tillegg til forvaltningsloven. Etter Advokatforeningens syn bør det gjøres en grenseoppgang mellom lovforslaget og miljøinformasjonslovens bestemmelser, og eventuelt også produktkontrolloven.

Utvalget skriver følgende om forholdet til miljøinformasjonsloven i NOU-en punkt 16.3.3.2:

Et viktig formål med utvalgets forslag til rapporteringsplikt er å sikre at informasjon om geologien i Norge samles inn slik at offentligheten kan få nytte av den også der det ikke realiseres noen mineralprosjekter. Informasjonen som rapporteres om geologiske forhold, vil bli gjort tilgjengelig gjennom NGUs offentlige databaser. Dersom den innrapporterte informasjonen skulle regnes som miljøinformasjon, vil miljøinformasjonsloven fortsatt gjelde. Hensynet til at informasjonen skal bli gjort offentlig og tilgjengelig, vil derfor i stor grad bli ivaretatt også med utvalgets forslag.

Departementet forstår dette slik at dersom informasjonen som rapporteres om geologiske forhold omfattes av miljøinformasjonslovens krav til offentlighet, så vil informasjonen kunne offentliggjøres selv om informasjonen er omfattet av taushetsplikt etter utvalgets lovforslag. Departementet er enig i at minerallovens regler om taushetsplikt må gjelde innenfor rammene av miljøinformasjonsloven. Miljøinformasjonsloven bidrar både til å gjennomføre Norges internasjonale forpliktelser etter Konvensjon om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen), samt retten til miljøinformasjon som er grunnlovfestet i henhold til Grunnloven § 112 andre ledd. Retten til miljøinformasjon er også slått fast i EU-retten gjennom miljøinformasjonsdirektivet, og omfattet av EØS-avtalen. Departementet vurderer likevel at informasjonen som er omfattet av taushetsplikt etter lovforslaget, ofte vil kunne unntas offentlighet etter miljøinformasjonsloven § 17 første ledd bokstav c, som gir hjemmel til å avslå krav om miljøinformasjon dersom informasjonen som etterspørres angår tekniske innretninger og fremgangsmåter, samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.

Miljøinformasjonsloven er den generelle loven om offentlighetens rett til miljøinformasjon. Lovens bestemmelser gjelder i utgangspunktet alle produkter, inklusive produkter som faller innunder produktkontrollovens virkeområde. Produktkontrolloven §§ 9 og 10 regulerer såkalt «produktspesifikk» informasjon, det vil si spørsmål som direkte gjelder et produkts egenskaper, virkninger, innhold mv., se Innst. O. nr. 60 (2002–2003) s. 8. Departementet kan ikke se at informasjon om geologiske forhold vil gå innunder slik produktspesifikk informasjon.

På denne bakgrunn vurderer departementet at det ikke er behov for en egen lovbestemmelse om forholdet til miljøinformasjonsloven og produktkontrolloven.