15 Gebyr, vederlag og skjønn

15.1 Gjeldende rett

Mineralloven av 2009 har regler om gebyr og vederlag i kapittel 10.

Etter mineralloven § 55 kan departementet gi forskrift om gebyrer for behandling av søknader og for tilsyn etter mineralloven. Nærmere regler om gebyr for behandling av søknader er fastsatt i forskrift til mineralloven § 5-1. I forskriftens § 5-1 første ledd bokstav a til f er det fastsatt gebyrstørrelse for de ulike søknadene om tillatelser etter mineralloven. Det følger også av forskriftens § 5-1 andre ledd at gebyret skal være betalt før saken tas opp til behandling.

Mineralloven § 56 regulerer årsavgift til staten ved undersøkelsesrett og utvinningsrett til statens mineraler. I § 56 andre ledd første og andre punktum er det gitt frist for betaling av årsavgiften, samt regler om tilleggsavgift og -frist i tilfelle årsavgiften ikke betales innen den fastsatte fristen. Det følger også av lovbestemmelsen at rettigheten faller bort dersom tilleggsavgiften ikke blir betalt innen fristen, jf. § 56 andre ledd fjerde punktum.

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra kravet om tilleggsavgift, jf. § 56 andre ledd tredje punktum. Slik unntakshjemmel skal bare benyttes dersom det foreligger «ekstraordinære forhold som ligger utenfor rettighetshaverens kontroll», jf. Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18 merknad til § 56 andre ledd.

Etter § 56 tredje og fjerde ledd kan departementet regulere vederlagets størrelse med videre i forskrift, og gi forskrift om årlig vederlag for utvinning av statens mineraler. Regler om årsavgift for undersøkelsesrett til statens mineraler er fastsatt i forskrift til mineralloven § 5-2, mens regler om årsavgift for utvinningsrett til statens mineraler følger av forskriftens § 5-3. Adgangen til å gi forskrift om vederlag for utvinning av statens mineraler er hittil ikke benyttet.

Mineralloven § 57 regulerer årsavgift til grunneieren ved utvinning av statens mineraler. Etter § 57 første ledd skal utvinner betale en årlig avgift til grunneieren på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes. Etter mineralloven av 2009 § 32 første ledd kan den med utvinningsrett til statens mineraler ta ut forekomst av grunneierens mineraler «så langt det er nødvendig for å ta ut forekomst av statens mineraler». Ved beregning av avgiften som utvinner skal betale til grunneieren etter § 57 første ledd, skal både verdien av statens og grunneierens mineraler tas med, dersom de nyttiggjøres ved omsetning etter § 32 andre ledd, jf. Ot.prp. nr. 43 (2008−2009) kapittel 18 merknad til § 57 første ledd.

Der det er flere grunneiere, skal vederlaget fordeles forholdsmessig mellom dem etter hvor stort areal hver av dem eier i utvinningsområdet, jf. § 57 andre ledd. Tvist om beregning eller fordeling avgjøres ved skjønn, og departementet kan gi forskrift om beregningen av vederlaget og protokollføring av dette, jf. § 57 tredje og fjerde ledd. Nærmere regler om årsavgift til grunneieren ved drift på statens mineraler er fastsatt i forskrift til mineralloven § 5-5.

Regler om skjønn følger av mineralloven av 2009 § 53. Ifølge bestemmelsen skal «nødvendige utgifter» som etter lovverket er forbundet med et skjønn etter §§ 21, 31, 52 og 57 dekkes av leteren, undersøkeren og utvinneren. Ved overskjønn gjelder lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker § 54 a. Skjønnsretten har kompetanse til å foreta de granskninger av eiendommen som skjønnsretten finner nødvendig, jf. § 53 andre ledd.

Se NOU 2022: 8 Ny minerallov punkt 18.1 for en nærmere redegjørelse for reglene i mineralloven av 2009.

15.2 Utvalgets forslag

15.2.1 Gebyr til staten

Utvalget viser til at gebyrsatsene ikke har blitt oppdatert siden forskriften ble vedtatt i 2010, og at de trolig ikke reflekterer DMFs kostnader knyttet til behandling av søknader i dag. Utvalget har imidlertid ikke vurdert nivået på gebyrene, ettersom det ble lagt til grunn som et utgangspunkt i utvalgets mandat at avgiftsnivået ikke burde økes (se punkt 3.5 i mandatet).

Utvalget mener at dagens system for å lovregulere gebyrer er i tråd med statens øvrige regler for å fastsette gebyrer, og viser til Rundskriv 112 (2015) [R-112/15] Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering. Utvalget viser blant annet til at det i rundskrivet går frem at gebyrer skal hjemles i lov, og at utfyllende bestemmelser skal gis i forskrift. Utvalget kan derfor ikke se at det er behov for å endre prinsippene for gebyrfinansiering som ligger til grunn for mineralloven av 2009. Utvalget adresserer imidlertid at departementet bare har utarbeidet forskrift for gebyr for behandling av søknader. Ifølge utvalget bør det også utarbeides forskriftsbestemmelser om gebyr ved tilsyn. Utvalget skriver også at forskriften bør inneholde muligheten til å indeksregulere gebyrene, slik at de følger den generelle kostnadsutviklingen i samfunnet.

15.2.2 Vederlag til staten

Utvalget viser til at ytelsen som betales for undersøkelsesrett og utvinningsrett etter mineralloven § 56, omtales som en avgift. Ifølge utvalget bærer dette begrepet preg av en form for indirekte skatt, tilsvarende for eksempel merverdiavgift eller sektoravgift. Utvalget skriver at formålet med ordningen ikke primært er å sikre staten inntekter eller å finansiere offentlige fellestiltak ovenfor næringen, og at de derfor foreslår å erstatte avgiftsbegrepet med vederlag.

Utvalget viser til at vederlagsordningen har som formål «å gi den som har undersøkelses- eller utvinningsrett insentiv til å ikke få eller beholde en eksklusiv rett til et større område enn nødvendig». Utvalget mener derfor at det progressive systemet i forskriftsbestemmelsene til mineralloven av 2009, bør videreføres.

Utvalget skriver at dagens regulering av vederlag til staten for undersøkelsesrett og utvinningsrett, i all hovedsak synes å fungere godt. Utvalget viser til at reglene om årlig forskuddsbetaling samsvarer med det alminnelige prinsippet om forskuddsbetaling, og at det fremstår som rimelig at tiltakshaveren har mulighet til å reparere en fristoversittelse slik at tillatelsen eller rettigheten ikke faller bort umiddelbart. Utvalget er enig i denne systematikken, men foreslår noen justeringer i reglene.

Utvalget foreslår for det første at det årlige vederlaget bør kreves innbetalt med en gang myndighetene gir en reservasjon, tillatelse eller rettighet etter mineralloven. Se utvalgets lovforslag § 10-2 første ledd andre punktum. Etter reglene i mineralloven av 2009 er det bare søknadsgebyret etter forskriftens § 5-1 som skal betales før saken tas opp til behandling, hvor den årlige forskuddsbetalingen først inntrer ved inngangen til det andre året.

For det andre foreslår utvalget at departementet bør gis anledning til å gjøre unntak fra det årlige vederlaget der det oppstår ekstraordinære situasjoner utenfor tiltakshaverens kontroll. I mineralloven av 2009 § 56 andre ledd tredje punktum åpnes det for at DMF kan gjøre unntak fra kravet om tilleggsavgift. Ifølge utvalget er det rimelig at unntaksadgangen også bør gjelde for det årlige vederlaget, jf. utvalgets lovforslag § 10-2 første ledd fjerde punktum. Utvalget presiserer imidlertid at bestemmelsen er ment å fungere som en sikkerhetsventil for helt spesielle situasjoner utenfor tiltakshaverens kontroll.

Utvalget knytter også noen bemerkninger til fordelingen av vederlaget mellom staten og grunneieren der statens og grunneierens mineraler tas ut sammen eller i samme område. Ifølge utvalget regulerer mineralloven av 2009 dette på en måte som kan skape komplekse situasjoner, hvor det er vanskelig å finne ut av rettighetsforholdet og vederlagsfordelingen mellom staten og grunneieren. Utvalget foreslår derfor en ny bestemmelse i lovforslaget § 10-4 som regulerer vederlag til grunneieren ved utvinning av ikke-drivverdige forekomster eller samordnet utvinning av forekomster av statens og grunneierens mineraler. Se NOU-en punkt 18.2.3 for en nærmere redegjørelse for bakgrunnen for lovforslaget.

For utvinning av statens mineraler foreslår utvalget å videreføre forskriftshjemmelen om årlig avgift i mineralloven av 2009 § 56 fjerde ledd, jf. utvalgets lovforslag § 10-5. Selv om det ikke er utarbeidet slik forskrift i dag, mener utvalget at denne adgangen bør opprettholdes i ny minerallov. Se NOU-en kapittel 24 merknad til § 10-5.

15.2.3 Vederlag til grunneieren

Utvalget foreslår nye regler om vederlag til grunneieren som i hovedsak viderefører reglene i mineralloven av 2009 § 57. I likhet med reglene i § 57 første ledd foreslår utvalget i ny § 10-3 første ledd første punktum at den som har utvinningsrett til statens mineraler skal betale grunneieren et årlig vederlag på 0,5 prosent av omsetningsverdien av det som utvinnes og nyttiggjøres. Utvalget foreslår imidlertid at plikten til å betale vederlag ikke skal gjelde for masser som tas ut og benyttes internt i utvinningsområdet i forbindelse med driften, se lovforslaget § 8-3 første ledd andre punktum. Denne presiseringen er ny fra reglene i mineralloven av 2009 § 57 første ledd.

Videre foreslår utvalget at den som har utvinningsrett til industrimineraler og lette metaller etter § 5-2 også skal betale vederlag til grunneieren ved uttak av statens mineraler, jf. utvalgets lovforslag § 10-3 andre ledd. Dette viser til § 5-3 andre ledd som innebærer at en tiltakshaver kan nyttiggjøre seg statens mineraler som ikke er drivverdige.

I utvalgets lovforslag til § 10-3 tredje og fjerde ledd foreslår utvalget å videreføre reglene om fordeling og tvist om vederlagets størrelse i mineralloven av 2009 § 57 andre og tredje ledd. Utvalget foreslår også å videreføre hjemmelen for departementet til å gi forskrift om beregning av årsavgiften i mineralloven av 2009 § 57 fjerde ledd, jf. lovforslaget § 10-3 femte ledd.

Utvalget foreslår også å innføre egne regler om grunneiervederlag ved utvinning av ikke-drivverdige forekomster eller samordnet utvinning av forekomster av statens og grunneierens mineraler i lovforslaget § 10-4. Dette er nytt fra reglene i mineralloven av 2009. Bakgrunnen og systematikken som ligger til grunn for lovforslaget i disse to situasjonene er nærmere omtalt i NOU-en punkt 8.4.5.

15.2.4 Fordeling av utgifter ved skjønn

Utvalget foreslår i all hovedsak å videreføre reglene om fordeling av utgifter ved skjønn som følger av mineralloven av 2009 § 53. For å sikre en rettferdig fordeling av utgiftene foreslår imidlertid utvalget enkelte justeringer fra reglene i mineralloven av 2009.

For saker der partene kan kreve skjønn til fastsetting av erstatning eller vederlag for inngrep gjort av tiltakshaveren, foreslår utvalget å videreføre reglene om utgiftsfordelingen i mineralloven av 2009 § 53 første ledd første punktum. Ifølge utvalget er det rimelig at tiltakshaveren, som har interesse i å utøve mineralaktiviteten, betaler saksomkostningene ved skjønnet. Utvalget foreslår imidlertid å gjøre endringer i reglene om utgiftsfordeling ved overskjønn. I slike tilfeller mener utvalget at det er mindre opplagt at tiltakshaver alltid skal betale kostandene for begge partene. Utvalget foreslår derfor at skjønnsretten kan foreslå en annen utgiftsfordeling dersom det vil være sterkt urimelig at tiltakshaver dekkes disse.

Utvalget vurderer at det også vil være urimelig å kreve at tiltakshaveren skal dekke utgifter til skjønnet ved tvister om fordeling av vederlag mellom grunneierne etter § 10-3 tredje ledd. Ifølge utvalget fremstår slike saker som alminnelige tvister, samtidig som skjønn vil være en praktisk måte å avgjøre tvisten på. Utvalget vurderer derfor at ansvaret for sakskostnadene bør følge de alminnelige reglene i tvisteloven kapittel 20, som det vises til i skjønnsprosessloven § 43.

Utvalget foreslår også å endre ordlyden i § 53 andre ledd fra «granskning» til «bevisundersøkelse». Utvalget er imidlertid tydelig på at endringen i begrepsbruken ikke innebærer noen realitetsendring i bestemmelsens innhold.

15.3 Høringsinstansenes syn

Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) foreslår at departementets adgang til å gjøre unntak fra plikten til å betale vederlag til staten etter lovforslaget § 10-2 første ledd tredje punktum, tas ut av lovforslaget. DMF antar at unntaksbestemmelsen er ment å omfatte situasjoner lignende koronapandemien. Dersom bestemmelsen er ment å skulle brukes i enkeltsaker etter søknad om ettergivelse, mener imidlertid DMF at dette bør komme tydeligere frem av bestemmelsen. Ifølge DMF bør også myndigheten da legges til DMF, og ikke til departementet.

DMF viser til at eventuelle ekstraordinære omstendigheter ikke nødvendigvis vil følge hele vederlagsperioden, slik at det må angis hvor lange opphold som må kreves før det er grunnlag for ettergivelse. Ifølge DMF kan ordlyden i lovforslaget § 10-2 første ledd tredje punktum også tolkes slik at det er forskuddsvis betaling det kan gjøres unntak fra, ikke betalingsforpliktelsen som sådan. I sum mener DMF at forslaget til § 10-2 første ledd tredje punktum er vanskelig tilgjengelig og at det kan føre til reelt grunnløse søknader om ettergivelse, med påfølgende klagebehandlinger. En eventuell hjemmel for at departementet kan gi unntak for vederlag for rettigheter til statens mineraler i nærmere avgrensede sakstyper eller tidsrom, bør ifølge DMF heller gå frem av en felles forskriftshjemmel til kapittel 10.

DMF viser også til utvalgets forslag om at departementet kan gi forskrift om frister for betaling etter lovforslaget § 10-2 tredje ledd. Sett i lys av at forsinket betaling kan medføre at tillatelsen faller bort etter lovforslaget § 10-2 andre ledd, mener DMF at fristene for betaling bør gå frem av selve lovbestemmelsen.

Til slutt skriver DMF at vederlagsinnretningen for rettigheter til statens mineraler bør forenkles. DMF foreslår som et første alternativ å fjerne dagens ordning med tilleggsfrist og mulighet til å beholde rettigheten i en periode uten å betale. Ifølge DMF gir dagens ordning tiltakshaver anledning til å spekulere, ettersom tillatelsen ikke automatisk faller bort når betalingsfristen oversittes. Dersom det i stedet stilles krav om at vederlaget for kommende år skal betales innen 1. desember, slik at tillatelsen faller bort 1. januar ved fortsatt uteblitt betaling, gis det én måned på å avklare eventuelle misforståelser. DMF foreslår at det også kan forskriftsfestes en mulighet for DMF til å ikke fristille området ved for sen betaling dersom det foreligger særlige forhold utenfor tiltakshaverens kontroll. Alternativt foreslår DMF at vederlaget forfaller til betaling på en gitt dato, slik at manglende betaling kan kreves inn av Statens innkrevingssentral.

Landbruks- og matdepartementet (LMD) reiser spørsmål ved om loven også burde inneholde en bestemmelse om vederlag til eventuelle bruksberettigede i andre områder enn det samiske reinbeiteområdet.

Røyrvik kommune skriver at kommunene må ha krav på å få dekket sine kostnader ved behandling av reguleringsplaner og byggesaksbehandling gjennom gebyrer. Kommunen viser til at søknader om store mineraltiltak vil påføre kommunene arbeid og kostnader, og at det da er rimelig at kommunen får dekket disse kostnadene.

Norsk Bergindustri skriver at slik de leser lovforslaget har utvalget i utgangspunktet ikke foreslått endringer i lovens regler for gebyrer og vederlag. Unntaket er de foreslåtte reglene om vederlag ved utvinning i tradisjonelle samiske områder i lovforslaget § 10-6.

15.4 Departementets vurdering

15.4.1 Gebyr til staten

Departementet er enig med utvalget i at dagens system for å lovregulere gebyrer i mineralloven av 2009 er i tråd med de prinsipper som blant annet er nedfelt i Rundskriv 112/15 Bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for å endre prinsippene for gebyrfinansiering som ligger til grunn for mineralloven av 2009. Departementet foreslår derfor at forskriftshjemmelen i mineralloven av 2009 § 55 videreføres i ny § 10-1.

I likhet med utvalget mener departementet at det også må utarbeides forskriftsbestemmelser om gebyr ved tilsyn, og ikke bare for behandling av søknader slik tilfellet er i mineralloven av 2009. Forskriften som utarbeides bør også inneholde muligheten til å indeksregulere gebyrene, slik at gebyrene følger den generelle kostnadsutviklingen.

Se lovforslaget § 10-1 og merknad til § 10-1.

15.4.2 Vederlag til staten

Departementet er i det vesentlige enig med utvalgets forslag om å videreføre reglene om årsavgift i mineralloven av 2009 §§ 56–57, men med enkelte endringer. Departementet er også enig med utvalget i å erstatte avgiftsbegrepet med begrepet vederlag, da hovedformålet med ordningen ikke er å sikre staten inntekter eller å finansiere offentlige fellestiltak ovenfor næringen.

Vederlag til staten for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett til statens mineraler

Vederlagsordningen har som formål å gi den som har undersøkelses- eller utvinningsrett insentiv til å ikke få eller beholde en eksklusiv rett til et større område enn det er behov for. Etter departementets syn vil progressive satser, som øker i takt med størrelsen på området det gis rettigheter til, styrke insentivet til å frigi områder som undersøkeren ikke lenger finner interessante etter gjennomførte undersøkelser. Departementet vurderer derfor, i likhet med utvalget, at ny minerallov bør videreføre systemet med progressive vederlagssatser. Reglene i ny minerallov vil gi departementet adgang til å fastsette nærmere regler om dette i forskrift.

Etter mineralloven av 2009 er det bare søknadsgebyret som skal betales av tiltakshaver før saken tas til behandling, jf. forskrift til mineralloven § 5-1 andre ledd. Selv om kravet til undersøkelsesplan, arbeidsplikt og årlig rapportering i utvalgets lovforslag har til formål å redusere muligheten til å spekulere i å få tildelt undersøkelsestillatelser i en kort periode vederlagsfritt, vurderer departementet at det årlige vederlaget bør betales før DMF gir reservasjon for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett. Departementet er derfor enig med utvalget i deres forslag til ny § 10-2 første ledd andre punktum. Ved at departementet kan gi forskrift om størrelsen på det årlige vederlaget, jf. lovforslaget § 10-2 tredje ledd, kan det fastsettes regler for hvor stor andel av det årlige vederlaget som skal betales for det første året.

DMF mener at fristene for betaling av vederlaget bør gå frem av selve lovbestemmelsen, og viser til at oversittelse av fristene kan føre til at tillatelsen faller bort etter lovforslaget § 10-2 andre ledd. Sett i lys av at første vederlag skal betales før reservasjon for undersøkelsestillatelse og utvinningsrett gis, og dette går frem av lovforslaget § 10-2 første ledd andre punktum, vurderer departementet at den nærmere fristen for årlig betaling ikke trenger å følge av ny minerallov. Etter departementets syn vil tiltakshaveres behov for forutsigbarhet bli tilstrekkelig ivaretatt gjennom de reglene som etableres i forskrift til ny minerallov, samt at informasjon om betalingsfrist vil følge av eventuelle betalingsvarsler som sendes ut av DMF.

Det kan oppstå ekstraordinære situasjoner utenfor tiltakshaverens kontroll der undersøkelsestillatelser og utvinningsretter som det betales vederlag for til staten, ikke kan benyttes som forutsatt. For å unngå urimelige konsekvenser av vederlagsreglene, vurderer departementet at adgangen til å gjøre unntak fra tilleggsavgiften i § 56 andre ledd tredje punktum bør videreføres i ny minerallov. Se lovforslaget § 10-2 første ledd fjerde punktum. Av samme grunn vurderer departementet at unntaksbestemmelsen også bør gjelde for det årlige vederlaget, som vil utgjøre et større beløp enn et eventuelt tilleggsgebyr. Lovbestemmelsen vil da legge til rette for å gjøre konkrete tilpasninger i vederlagsplikten der dette anses forholdsmessig.

DMF har tatt til orde for at unntaksbestemmelsen i § 10-2 første ledd fjerde punktum bør tas ut av lovforslaget, da dette kan føre til grunnløse søknader om ettergivelse, med påfølgende klagesaksbehandling. Departementet viser her til at bestemmelsen kun skal anvendes i helt spesielle situasjoner utenfor rettighetshaverens kontroll. I disse tilfellene vurderer departementet det som forholdsmessig at myndighetene har anledning til å gjøre unntak fra vederlagsplikten.

Departementet er imidlertid enig med DMF i at det bør gjøres enkelte justeringer i gjeldende rett når reglene skal videreføres i ny minerallov. En ordlyd som sier at departementet «i særlige tilfeller [kan] gjøre unntak fra dette», jf. mineralloven av 2009 § 56 andre ledd tredje punktum og utvalgets lovforslag § 10-2 første ledd fjerde punktum, kan tolkes slik at unntaksbestemmelsen bare gjelder for det første vederlaget som tiltakshaver skal betale. Utvalgets intensjon med sitt lovforslag har imidlertid vært at myndighetene skal gis anledning til å «gjøre unntak fra vederlagsforpliktelsene» som sådan, jf. NOU-en kapittel 24 merknad til § 10-2 første ledd fjerde punktum. Dette er departementet enig i. For å tydeliggjøre at unntaksbestemmelsen gjelder for ethvert årlig vederlag etter bestemmelsen, samt for eventuelle tilleggsvederlag, har departementet derfor foreslått en språklig justering i ordlyden sammenlignet med § 56 andre ledd tredje punktum.

Etter § 56 andre ledd tredje punktum i mineralloven av 2009 er det DMF som kan gjøre unntak for plikten til å betale tilleggsavgift. Departementet vurderer dette som en god løsning, hvor klageinstans etter bestemmelsen vil være departementet. Departementet foreslår derfor å videreføre denne innretningen i lovforslaget § 10-2 første ledd fjerde punktum, og går derfor ikke videre med utvalgets forslag om at myndigheten bør legges til departementet.

Til slutt vurderer departementet at forskriftshjemmelen i mineralloven av 2009 § 56 første ledd andre punktum, bør videreføres i ny minerallov. Departementet vil kunne gi forskrift om størrelsen på det årlige vederlaget og betalingen av dette. Departementet foreslår at betalingsfristene ikke skal gå frem av lovbestemmelsen i ny § 10-2 første ledd. Forskriftshjemmelen i lovforslaget § 10-2 tredje ledd gir derfor departementet adgang til å gi forskrift om «frister for betaling». I arbeidet med forskrift bør det vurderes om det skal fastsettes et minimumsvederlag som gjelder uavhengig av hvor lite rettighetsområdet er, med påslag basert på områdets størrelse. Forslag til forskriftsbestemmelser om dette vil bli sendt på høring.

Se lovforslaget § 10-2 og merknad til § 10-2.

Vederlag til staten for utvinning av statens mineraler

Paragraf 56 fjerde ledd i mineralloven av 2009 gir departementet kompetanse til å gi forskrift om vederlag til staten ved utvinning av statens mineraler. I likhet med utvalget vurderer departementet at denne bestemmelsen bør videreføres i ny minerallov. Muligheten til å fastsette regler om statlig vederlag ved utvinning av statens mineraler, er begrunnet med at staten som eier bør få mer igjen fra tiltakshaver ved drift, enn når man har en undersøkelsestillatelse eller utvinningsrett. Departementet vurderer også at samfunnet bør få en rimelig kompensasjon for at ikke-fornybare ressurser tas ut og nyttiggjøres. Departementet vurderer derfor at forskriftshjemmelen i mineralloven av 2009 § 56 fjerde ledd bør videreføres i ny minerallov.

Se lovforslaget § 10-5 og merknad til § 10-5.

15.4.3 Vederlag til grunneieren

Vederlag til grunneieren ved utvinning av statens mineraler

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets lovforslag § 10-3 som med enkelte justeringer viderefører reglene om årsavgift til grunneieren i mineralloven av 2009 § 57.

I likhet med utvalget vurderer departementet at den som har utvinningsrett til statens mineraler skal betale et årlig vederlag til grunneieren på grunnlag av omsetningsverdien til de ressursene som utvinnes. Departementet vurderer at det bør presiseres i lovteksten at dette også inkluderer ikke-drivverdige forekomster av grunneiers mineraler som tas ut i medhold av § 5-3 første ledd bokstav c. Dette er en videreføring av innholdet i mineralloven av 2009 § 57, se Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) kapittel 18 merknad til § 57. Utvalget har ikke vurdert vederlagssatsen, ettersom mandatet legger til grunn at eventuelle lovendringer ikke bør føre til økninger i avgiftsnivået. Departementet har derfor ikke hatt grunnlag for å vurdere vederlagssatsen nærmere og legger derfor utvalgets lovforslag til grunn. Forslaget viderefører satsen i mineralloven av 2009 § 57 første ledd første punktum.

Til forskjell fra reglene i mineralloven av 2009 § 57 foreslår utvalget at plikten til å betale vederlag til grunneieren ikke skal gjelde for masser som tas ut og benyttes internt i utvinningsområdet i forbindelse med driften, se utvalgets lovforslag § 10-3 første ledd andre punktum. Forslaget er ikke begrunnet av utvalget, men synes å bygge på at verdiene til slike masser ikke vil bli realisert gjennom salg på det åpne markedet, og at det da heller ikke bør betales vederlag ved utvinning av dem. Selv om det kan være gode grunner for å unnta slike masser fra vederlagsplikten, kan ikke departementet se hvordan håndhevingen av et slikt skille skulle fungere i praksis. Departementet viser her til at utvalget ikke har foreslått hvem som skal være ansvarlig for å kontrollere at det betales riktig vederlag for masser som tas ut. Uten en nærmere begrunnelse for å gjøre et slikt unntak, samt usikkerhet rundt hvordan et slikt skille skulle fungert i praksis, vurderer departementet at det ikke bør innføres i ny minerallov.

Slik departementet redegjør nærmere for under punkt 9.4.3 er en konsekvens av mindretallets forslag til § 4-3, at det kun er staten som har rett til vederlag ved undersøkelser. Utvalget har ikke foreslått regler som gir grunneieren rett til vederlag i undersøkelsesperioden. Dette innebærer en forskjellsbehandling som ikke er nærmere begrunnet. Departementet vurderer at dette er en problemstilling som bør utredes nærmere.

Se lovforslaget § 10-3 og merknad til § 10-3.

Vederlag til grunneieren ved samordnet utvinning av forekomster

Departementet foreslår ikke å innføre regler om utvinningsrett til ikke-drivverdige forekomster som er foreslått av utvalget i deres lovforslag § 5-2 fjerde ledd. Departementet slutter seg følgelig heller ikke til utvalgets forslag om vederlagsregler for slik utvinning. Ved samordnet drift etter lovforslaget § 5-4 er forekomsten av grunneiers mineraler drivverdig alene. Grunneier kunne derfor ha utnyttet forekomsten selvstendig. Departementet vurderer derfor at det er rimelig at grunneier skal ha rett på vederlag etter avtale, og slutter seg til utvalgets lovforslag om dette.

Se lovforslaget § 10-4 og merknad til § 10-4.

15.4.4 Fordeling av utgifter ved skjønn

Departementet er enig i utvalgets forslag om å videreføre reglene om skjønn fra mineralloven av 2009 med enkelte justeringer.

Departementet mener det er rimelig at tiltakshaveren, som har interesse i å utøve mineralaktiviteten, også betaler saksomkostninger ved skjønnet. Etter departementets syn bør grunneieren eller andre berørte rettighetshavere kunne kreve rettslig utmåling av vederlag eller erstatning uten å risikere å få ansvaret for disse utgiftene. Departementet er derfor enig med utvalget i å videreføre reglene i mineralloven av 2009 § 53 første ledd første punktum om at «nødvendige utgifter» ved slike saker skal dekkes av tiltakshaveren.

I likhet med utvalget vurderer departementet at det ikke bør være automatikk i at tiltakshaveren også skal være ansvarlig for utgiftene ved overskjønn. I de tilfeller en grunneier krever overskjønn, til tross for at tiltakshaver har vunnet frem på en objektivt sett god måte i skjønnssaken, bør skjønnsretten vurdere om det er rimelig at tiltakshaver skal dekke alle kostnadene ved overskjønnet. Departementet vurderer at den terskelen som utvalget foreslår i sitt lovforslag § 10-7 første ledd andre punktum balanserer de kryssende hensyn, ved at utgangspunktet fortsatt vil være at tiltakshaver skal dekke utgiftene ved overskjønn. Kun i de tilfeller det vil være «sterkt urimelig» at tiltakshaver dekker utgiftene vil skjønnsretten kunne fastsette en annen fordeling av kostnadene.

Departementet er også enig med utvalget i at det vil være urimelig å kreve at tiltakshaveren, som ikke er part i saken, skal bekoste utgiftene ved uenighet mellom grunneierne etter § 10-3 andre ledd. Selv om slike saker fremstår som alminnelige tvister, vil skjønn være en praktisk måte å avgjøre tvisten på. Ansvaret for sakskostnadene bør da følge de alminnelige reglene i tvisteloven, i tråd med utvalgets lovforslag.

Se lovforslag § 10-9 og merknad til § 10-9.