19 Økonomiske og administrative konsekvenser

19.1 Økonomiske og administrative virkninger av loven som helhet

19.1.1 Innledning

Nærings- og fiskeridepartementets hovedmål for næringspolitikken er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi, noe som innebærer at all næringsvirksomhet må være sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig og ikke gå ut over jordens tåleevne. Hovedmålet har vært inkludert i Minerallovutvalgets mandat, og har ligget til grunn for departementets arbeid med utformingen av forslaget til ny minerallov.

Departementet foreslår omfattende endringer sammenlignet med mineralloven av 2009. Overordnet tar lovforslaget sikte på å modernisere minerallovregelverket. Det innebærer blant annet å tydeliggjøre krav som stilles etter loven knyttet til blant annet saksbehandling, hensyn og utforming av søknader bedre enn i mineralloven av 2009. Det er også flere forslag til endringer for å tydeliggjøre forholdet til forskrift og hva det skal kunne gis regler om i forskrift. Dette er endringer som på sikt antas å legge til rette for en mer effektiv mineralforvaltning og et tydeligere og enklere tilgjengelig regelverk for næringsdrivende, på tross av at regelverket blir mer omfattende.

I dette kapittelet beskrives de antatte administrative og økonomiske virkninger av lovforslaget, med særlig vekt på beskrivelsen av virkningene for Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF).

19.1.2 Overordnete konsekvenser

I kapittel 1 videreføres i stor grad de overordnete bestemmelsene fra mineralloven av 2009, men med enkelte tillegg. Nytt hensyn om klima i § 1-1 om lovens formål vil kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser. Det samme vil utvidelse av lovens virkeområde for å legge til rette for rapportering om masseuttak for virksomheter som ikke omfattes av mineralloven av 2009.

Lovens kapittel 2 etablerer en del generelle krav til all mineralvirksomhet. Disse kravene tilsvarer mange av kravene i mineralloven av 2009, som krav til bergfaglig forsvarlig drift, kompetanse og varsomhet, men er utformet på en mer overordnet måte. Dette innebærer at næringen selv får et større ansvar for å drive forsvarlig. Næringens internkontrollsystemer vil være viktige for å oppfylle kravene i lovens kapittel 2, og det forventes at de aktørene i mineralnæringen som i dag ikke har slike systemer, må bruke ressurser på å etablere gode internkontrollsystemer slik at kravene innfris. Samordningsplikten mellom myndighetene kan kreve noe økte ressurser i tidlige faser, men antas også å gi mer effektive prosesser samlet sett, og redusert risiko i prosessene.

Forslaget legger opp til endringer i forvaltningen av undersøkelsesretten ved at det kan søkes om større områder, prioritetssystemet avvikles og at det i større grad vurderes konkret om det er forhold i områdene det gis undersøkelsesrett til som tilsier at tillatelse ikke skal gis eller bør avgrenses. Dette vil samlet føre til økt arbeidsbyrde for tiltakshaverne og myndighetene, samt økt omfang av konsultasjoner for samiske rettighetshavere og Sametinget.

Forslaget inneholder mindre justeringer i reguleringen av driftsfasen, og tiltakshavere med driftskonsesjon vil ikke merke store endringer. Forslaget innebærer likevel at flere næringsaktører kan underlegges krav om driftskonsesjon og rapportering for uttatte masser. Det er lagt opp til at nærmere avgrensning av hvem som underlegges kravene, kan fastsettes i forskrift.

Det samlede vederlaget næringen må betale øker, siden det foreslås vederlag for statens mineraler for alle tradisjonelle samiske områder. I mineralloven av 2009 er dette begrenset til Finnmarkseiendommens grunn, og her er det i dag ikke utvinning av statens mineraler.

Ved at DMF kan gi tillatelse til ekspropriasjon både på undersøkelses- og utvinningsstadiet, vil saksmengden for DMF kunne øke noe. Samtidig skal ikke lenger departementet behandle slike søknader på utvinningsstadiet. Departementet som klageinstans antas å måtte bruke om lag samme mengde ressurser som i dag.

Departementet forventer at flere av forslagene gir samfunnsgevinster i form av mer effektiv og bedre koordinert offentlig saksbehandling, mens det vil medføre økte plikter for flere av aktørene i næringen.

Vellykket gjennomføring forutsetter at DMF har tilstrekkelige ressurser til veilednings- og tilsynsaktivitet og utvikler og etablerer gode og effektive digitale løsninger. Se egen omtale av DMFs ressursbehov i punkt 19.1.4.

19.1.3 Særlig om mineralforskriften og betydningen for økonomiske og administrative virkninger av ny minerallov

I forskrift til mineralloven vil det angis mer konkrete bestemmelser med betydning for hvordan loven praktisk skal følges opp. De praktiske løsningene som angis i forskrift vil ha stor betydning for de økonomiske og administrative virkningene av loven. I NOU 2022: 8 Ny minerallov ble det ikke utarbeidet utkast til forskrift, men det ble flere steder lagt inn betraktninger rundt utformingen av forskriften som indikerte på et overordnet nivå hvordan utvalget så for seg at ulike konkrete spørsmål kunne løses og ulike hensyn balanseres.

Utvalgets vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser var som følge av dette på flere områder nokså overordnet. I vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslagene som fremmes i denne lovproposisjonen vil det på samme måte være flere spørsmål som ikke vil la seg vurdere presist, siden det ikke er utarbeidet et utkast til forskrift. Det kan derfor ikke utelukkes at enkelte av forslagene kan medføre høyere eller lavere økonomiske og/eller administrative kostnader enn det som vurderes her.

Generelt er det grunn til å anta at risikoen er høyere for nye forslag som skiller seg fra mineralloven av 2009. Det vil særlig gjelde forslaget om rapporteringsplikt for aktører som ikke omfattes av mineralloven av 2009. Dette forslaget er i liten grad utredet, og det er derfor vanskelig å anslå både omfanget av rapporteringen, og hvilke og hvor mange bedrifter som vil omfattes.

Det er også usikkert hvilke økonomiske administrative konsekvenser flere andre nye forslag vil få, som ivaretakelse av nasjonal sikkerhet og rapportering av data og prøver.

19.1.4 Særlig om virkninger for Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard

For DMF vil lovforslaget samlet sett føre til et noe økt ressursbehov på lengre sikt. Dette innebærer behov for ressurser til å utvikle egne IT-systemer for å håndtere ny lov, og økte ressurser i en overgangsfase knyttet til implementering, etablering av rutiner, tolkning av lov med videre. Også Norges geologiske undersøkelse (NGU) vil i noen grad få behov for ressurser til å utvikle egne IT-systemer.

Om lag halvparten av økningen i det langsiktige behovet for kapasitet knytter seg til endringene i undersøkelsessystemet. DMF må behandle søknader om undersøkelsestillatelser også for industrimineraler og lette metaller. Antallet søknader antas å gå ned siden hver søknad kan dekke et større område, men behandlingen av søknadene blir mer omfattende og inkluderer høring og offentlig ettersyn. Innføringen av krav til årlig rapportering fra undersøkelsene vil også kreve ressurser. Det vil også bli behov for å bygge kompetanse som direktoratet ikke har i dag.

DMF har vurdert behovet for økt kapasitet på lang sikt og i overgangen til ny lov. Samlet virkning etter at loven er innført og implementeringsfasen er over er anslått av DMF til å være åtte årsverk årlig. DMF anslår videre at det i tillegg er behov for om lag 15 årsverk årlig i implementeringsfasen, i hovedtrekk til følgende:

• To årsverk per år i en periode på to til tre år for å utvikle egne IT-systemer.

• 7-12 årsverk per år i tre år knyttet til implementering av loven – tolkning av loven inkludert arbeid med utforming av forskrifter (to årsverk) og veiledningsmateriell til mineralloven.

• Behov for fire og et halvt årsverk per år knyttet til merarbeid i implementeringsperioden. Av dette er det vesentligste knyttet til oppfølging av overgangsbestemmelsene (ett og et halvt årsverk) og oppfølging av internkontroll og tilsyn (to årsverk).

DMF har i løpet av de siste ti årene fått økte bevilgninger og økt kapasitet og kompetanse. De oppgir likevel at de grunnet kapasitetsmangel i dag ikke følger opp alle deler av mineralloven på et nivå man på sikt bør kunne forvente, og at det er behov for en til dels betydelig styrking for å kunne følge opp mineralloven av 2009 på en god måte. Dette inngår i budsjett- og styringsdialogen mellom DMF og Nærings- og fiskeridepartementet. En eventuell økning vil vurderes og behandles i den ordinære budsjettprosessen.

Anslagene er usikre og avhenger blant annet av hvordan mineralforskriften utformes, og hvor raskt DMF greier å implementere den nye mineralloven og få på plass nødvendig kompetanse og utvikle systemer. Med tilstrekkelige ressurser som benyttes effektivt og riktig, kan man legge til rette for at implementeringen skjer på en måte som i stor grad realiserer de tilsiktede effektene med lovforslaget.

19.2 Innledende bestemmelser om formål, virkeområde, forholdet til annet regelverk og samordningskrav

19.2.1 Videreføringer og endringer

Flere av de innledende bestemmelsene i kapittel 1 i lovutkastet er langt på vei en videreføring av reglene i mineralloven av 2009 og forventes ikke å føre til administrative eller økonomiske konsekvenser. Dette gjelder bestemmelsene om lovens geografiske virkeområde (§ 1-3), retten til mineralforekomster (§ 1-6) og forholdet til annet regelverk, private rettigheter og folkeretten (§§ 1-4 og 1-5). Kapittel 1 inneholder en definisjonsbestemmelse som er ny (§ 1-7), men heller ikke denne vil føre til administrative eller økonomiske konsekvenser.

Bestemmelsene om lovens formål (§ 1-1), lovens saklige virkeområde (§ 1-2) og et nytt krav om å samordne saksbehandling (§ 1-8) inneholder utvidelser som vil eller kan få konsekvenser for både næringen, enkelte næringsaktører utenfor mineralnæringen og myndighetene. Disse konsekvensene gjennomgås direkte nedenfor.

19.2.2 Lovens formål og samordnet saksbehandling

Formålsbestemmelsen (§ 1-1) påvirker tolkningen av loven og vil være en retningslinje for vurderingene DMF skal gjøre i behandlingen av saker om tillatelse til mineralvirksomhet. Forslaget innebærer en presisering av bærekrafts- og ressursforvaltningsperspektivet. Dette gjør kravene til utredninger tydeligere, slik at det skapes større oppmerksomhet om og forventninger til at disse perspektivene ivaretas i behandlingen av mineralsaker. Angivelsen i formålsbestemmelsen om at det skal tas hensyn til klimaet er nytt. Dette vil trolig kreve at klima og klimavirkninger i større grad må vurderes eksplisitt i tillatelser og søknadsvurdering med videre noe som vil gi økt ressursbruk hos næringen og behov for økt kompetanse og kapasitet hos mineralmyndighetene knyttet til dokumentasjon av klimapåvirkning. I hvilket omfang det er aktuelt å stille konkrete klimakrav til mineralaktivitet vil delvis avhenge av om dette adresseres i forskrift.

Kravet om at myndighetene skal samordne søknadsbehandlingen etter § 1-8 kan kreve en viss ressursbruk hos de relevante myndighetene, men vil samtidig kunne gi en lavere ressursbruk samlet sett ved at saksbehandlingsgrunnlaget forbedres gjennom en tidlig samordning. Prosessen for den som søker om en tillatelse til et mineralprosjekt, vil i en del tilfeller bli mer forutsigbar og mindre ressurskrevende som følge av samordningsforslaget. Dette vil virke positivt for næringsaktørene.

19.2.3 Lovens saklige virkeområde

Forslaget utvider det saklige virkeområdet til loven på to områder sammenlignet med mineralloven av 2009:

For det første vil den nye mineralloven gjelde for mineralvirksomhet på etterlatte masser fra tidligere uttak av mineraler. Virkningen for den enkelte tiltakshaveren er at vedkommende må innrette seg på samme måte som andre tiltakshavere som utøver mineralvirksomhet. DMF vil trolig få en beskjeden økning i saksmengde.

For det andre foreslår departementet at uttak av mineraler som ikke reguleres av mineralloven av 2009 fordi de hovedsakelig tas ut som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut, likevel omfattes av enkelte bestemmelser i ny minerallov. Dette gjelder kravet til forsvarlig mineralvirksomhet og nødvendig kompetanse (§§ 2-1 og 2-2), og rapporteringsplikt om uttak (§ 7-4).

Endringsforslaget vil få konsekvenser for aktører som tidligere ikke har måttet forholde seg til minerallovens krav. Omfanget av slike aktører og slike uttak er ikke kjent, men det vil i tillegg til mange samferdselsprosjekter trolig kunne omfatte større byggeprosjekter og mye av tilretteleggingen av eiendommer for blant annet industri- og næringsformål og næringsparker. Det forventes ikke betydelige konsekvenser av kravet om å drive forsvarlig med nødvendig kompetanse fordi det må legges til grunn at de fleste næringsaktører allerede tilfredsstiller disse kravene. DMF kan stille krav om økonomisk sikkerhetsstillelse, noe som vil føre til økt ressursbruk og økte kostnader for dem det gjelder. DMFs oppfølging av bestemmelsene vil kreve noe økte ressurser. Det kan være et ekstra ressursbehov knyttet til dette i en implementeringsfase, siden reglene kan omfatte aktører som ikke kjenner og forholder seg til mineralloven fra tidligere.

Det er foreslått en ny bestemmelse om rapporteringsplikt i § 7-4 for uttak av masser som hovedsakelig skjer som ledd i tilrettelegging for annen bruk av grunnområdet. Dette er omtalt nærmere under kapittel 7.

Utvidelse av virkeområdet for loven fører til noen flere oppgaver for DMF. Det blir trolig flere tiltakshavere som skal følges opp. Dette gjelder særlig knyttet til oppfølging av rapporteringsplikt for uttak (§ 7-4), jf. omtale under i punkt 19.8. Det vil etter de nye reglene kreves driftskonsesjon for uttak av etterlatte masser, men det er ikke kjente uttak fra slike masser i dag. Omfanget antas å være lite også i fremtiden. De økonomiske og administrative konsekvensene for DMF og næringslivet vurderes å være i utgangspunktet moderate.

DMF anslår at de vil ha et økt ressursbehov på om lag et halvt årsverk per år på lang sikt som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 1.

19.3 Krav til mineralvirksomhet

19.3.1 Forsvarlig mineralvirksomhet, nødvendige kvalifikasjoner og dialog

Departementet samler i kapittel 2 bestemmelser om krav til mineralvirksomhet. Dagens bestemmelse om nødvendige kvalifikasjoner er videreført i to bestemmelser om henholdsvis krav til forsvarlig mineralvirksomhet og krav om kompetanse for å tilfredsstille forsvarlighetskravet (§§ 2-1 og 2-2).

Det innføres et nytt generelt forsvarlighetskrav som delvis samler tidligere krav i mineralloven av 2009. Det fremgår at mineralvirksomhet skal planlegges og gjennomføres på en slik måte at ulemper begrenses mest mulig innenfor hva som er praktisk og økonomisk forholdsmessig. Det kan ikke utelukkes at forslaget kan innebære en viss skjerping av dagens krav. Det vil blant annet avhenge av hvordan forslaget implementeres og praktiseres av DMF. Dertil kommer at virkeområdet for bestemmelsen inkluderer virksomheter som kun er underlagt rapporteringsplikt etter loven Bestemmelsen kan medføre økte økonomiske og administrative kostnader for tiltakshaver og DMF.

Det vil ikke lenger stilles krav om å ha en egen bergteknisk ansvarlig for alle uttak, men det forutsettes at forsvarlighet sikres gjennom at tiltakshaver skal sørge for at mineralvirksomheten utøves med den kompetansen som er nødvendig. Fjerning av krav om bergteknisk ansvarlig vil neppe innebære vesentlig reduserte kostnader for tiltakshaverne, da de trolig må bruke minst like mye ressurser på å oppfylle kravet til nødvendig kompetanse som de tidligere har benyttet til å oppfylle kravet om en bergteknisk ansvarlig. Større virksomheter med en bredere kompetanse vil trolig i mange tilfeller allerede oppfylle de foreslåtte kravene, mens mindre aktører med mer ensidig bergteknisk kompetanse kan stilles overfor noe økte krav og kostnader. DMF vil spare ressurser ved at saksbehandlingsoppgavene knyttet til ordningen med bergteknisk ansvarlig for uttakene og kompetansevurderingen i søknaden om driftskonsesjon vil falle bort.

Næringen kan få noe økt administrasjon for å tilpasse seg kravene, primært i en overgangsperiode. Dette som følge av forsvarlighetsnorm, kompetansekrav og krav om internkontroll. DMF må bruke ressurser på å veilede og føre tilsyn mens loven innføres, men på lengre sikt kommer regelverket til å styrke virksomhetenes eget arbeid med forsvarlighet og kan dermed effektivisere DMFs tilsynsarbeid.

Lovforslaget inneholder videre en ny plikt for tiltakshavere til å søke dialog med og informere dem som blir påvirket av mineralaktiviteten, herunder grunneiere, naboer og berørte bruksrettshavere, samt kommunen hvor det foregår eller planlegges mineralvirksomhet (§ 2-3). I noen tilfeller skal det gjennomføres årlige møter med berørte aktører. Denne plikten vil kreve noe økt ressursbruk hos tiltakshaverne som ikke allerede praktiserer dette, men omfanget antas å være beskjedent.

19.3.2 Plikt til å sikre, rydde opp, sette i stand og dekke kostnader

I forslaget til ny minerallov videreføres de generelle bestemmelsene om pliktene til å sikre, rydde opp og dekke kostnader fra mineralloven av 2009. Dette innebærer at tiltakshaver har plikt til å iverksette sikringstiltak slik at mineralvirksomheten ikke medfører fare for skade på mennesker, husdyr, tamrein eller eiendom, og gjelder også sikring mot fare som har oppstått fra tidligere aktiviteter. Dette innebærer ikke nye plikter, ut over at eiendom er tatt inn, og vil ikke medføre økte økonomiske eller administrative kostnader.

Plikten til å rydde opp etter mineralvirksomhet er presisert i lovforslaget. Grunnen skal settes i stand på en måte som ivaretar hensynet til videre bruk og til naturens reproduksjonsevne (§ 2-5). Dette er ikke noen stor endring fra gjeldende rett, men en presisering som klargjør ansvaret. For de fleste tiltakshavere antas det at forslaget ikke kommer til å ha virkninger av betydning.

Kravet i mineralloven av 2009 om å stille økonomisk sikkerhet for å gjennomføre sikrings-, oppryddings- og istandsettingstiltak foreslås videreført, ved at DMF kan pålegge tiltakshavere som gjennomfører undersøkelser etter § 4-3 å stille økonomisk sikkerhet. Departementet foreslår imidlertid å innføre et absolutt krav til økonomisk sikkerhet for tiltakshavere som foretar prøveuttak eller utvinning som krever driftskonsesjon. Sett i sammenheng med departementets forslag til innføring av undersøkelsesplan der det legges til grunn at flere forhold vurderes, innebærer det at DMF i større grad enn tidligere må ta stilling til om det skal kreves økonomisk sikkerhetsstillelse når det gis undersøkelsestillatelse. Det vil innebære noe økt ressursbruk hos DMF. Dette vil også gi økte kostnader for virksomhetene som må stille slik sikkerhet, blant annet fordi midlene de må sette av til økonomisk sikkerhet ikke kan anvendes til andre formål i denne perioden.

Sikkerhetsstillelsen knyttet til undersøkelsesaktivitet forutsettes å være på et beskjedent nivå siden den skal dekke mulige skader og behov for opprydning etter undersøkelsesaktivitet, som antas å ha et relativt lavt skadepotensial. DMF vil trolig kunne utforme en enkel beregningsmodell for størrelsen på sikkerhetsstillelsen som gjør det forutsigbart for tiltakshaverne og enkelt for DMF å administrere. DMF vil også måtte regne med et økt ressursbehov for å håndtere blant annet inn- og utbetalinger.

For tiltak med driftskonsesjon innebærer lovforslaget et krav om å stille økonomisk sikkerhet. Dette praktiseres også i dag under «kan-regelen». DMF viser til at det i dag stilles slikt krav i om lag 90 prosent av tilfeller av drift med driftskonsesjon. Forslaget antas derfor å innebære beskjedent økt ressursbehov for både næringen og DMF.

19.3.3 Mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder

Forslaget til bestemmelser i kapittel 2 som tar for seg mineralvirksomhet i tradisjonelle samiske områder (§§ 2-7 og 2-8) inkluderer presiseringer av gjeldende rett som ikke går tydelig frem i mineralloven av 2009, og enkelte nye regler.

Den geografiske utvidelsen av virkeområdet for bestemmelsene som regulerer samiske rettigheter og interesser i lovforslaget, fører til at bestemmelsene får virkning for flere søknader om mineralvirksomhet enn det som følger av mineralloven av 2009.

Det må regnes med en økning i antall konsultasjoner, på grunn av den geografiske utvidelsen av virkeområdet for bestemmelsene som regulerer samiske rettigheter og interesser i lovforslaget og fordi det også normalt skal konsulteres ved søknad om undersøkelsestillatelse. Dette vil kreve ressurser hos DMF, tiltakshaverne, berørte siidaer og Sametinget. Samtidig legger samordningsbestemmelsen (§ 2-8) opp til at konsultasjoner om ulike vedtak i samme sak skal samordnes så langt det lar seg gjøre.

Omfanget av konsultasjoner vil også avhenge av i hvilken utstrekning tiltakshavere og samiske rettighetshavere inngår private avtaler for å håndtere spørsmål knyttet til rettigheter, praktiske og økonomiske spørsmål ved mineralaktivitet.

DMF anslår at de vil ha et økt ressursbehov på om lag ett årsverk per år på lang sikt som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 2.

19.4 Leting

Leteretten er regulert i kapittel 3. Den frie leteretten videreføres i lovforslaget (§ 3-1 første ledd), samtidig som forslaget innebærer plikt til å melde om leting i form av geofysiske og andre målinger av grunnen (§§ 3-2 andre ledd).

Plikten til å ved leting melde fra til distriktsstyret for reindriften, statsforvalter og Sametinget, innsnevres til å omfatte målinger fra luften, men utvides geografisk fra Finnmark til alle tradisjonelle samiske områder. Det innføres et nytt krav om at den som gjennomfører geofysiske målinger skal melde fra til DMF senest to uker før arbeidene settes i gang. Dette vil samlet sett gi noe, men begrenset økt rapporteringsbyrde for letere.

Det innføres også en plikt til rapportering av geofysiske målinger og resultatene fra dem for leter, jf. § 7-1. Dette vil gi noe økt rapporteringsbyrde for tiltakshaver og oppfølgingsbehov for DMF, tilsvarende som for rapportering under undersøkelsesfasen, og med en tilsvarende begrunnelse om å tilgjengeliggjøre resultater for eventuelle andre selskaper. Dette omtales under kapittel 7.

Innføringen vil kreve noe økt ressursbruk hos næringen. DMF anslår at nye og endrede bestemmelser i kapittel 3 vil gi uendret ressursbehov både på kort og lang sikt.

19.5 Undersøkelse og prøveuttak

Kapittel 4 om undersøkelse og prøveuttak inneholder vesentlige endringsforslag som vil gi konsekvenser for undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller (§§ 4-3 til 4-11). For undersøkelser av grunneiers mineraler som ikke er industrimineraler og lette metaller videreføres dagens regler (§ 4-2). Reglene om prøveuttak er noe endret (§§ 4-13 til 4-19).

Lovforslaget inneholder en innføring av et krav om undersøkelsestillatelse for undersøkelser av statens mineraler, industrimineraler og lette metaller i etterlatte masser fra tidligere uttak av slike mineraler (§ 4-3).

Det forventes ikke en høy undersøkelsesaktivitet av etterlatte masser. Søknadsmengden for slike masser antas derfor å bli liten og vil ikke få vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser.

Det forventes heller ikke vesentlige konsekvenser av forslaget om å gi NGU en særskilt adgang i loven til å gjennomføre undersøkelser og kartlegging av mineraler uten samtykke fra grunneieren og de berørte rettighetshaverne (§ 4-12). Hoveddelen av NGUs kartleggingsaktiviteter foregår som leting og kartlegging fra luften. NGU pålegges å varsle DMF, grunneier og berørte bruksrettshavere. NGU praktiserer varsling av grunneiere og berørte bruksrettshavere i dag, så forslaget medfører begrensete konsekvenser for NGU.

Departementet foreslår å innføre en ny undersøkelsestillatelse til statens mineraler, industrimineraler og lette metaller som erstatter undersøkelsesrett til statens mineraler, og som legger til grunn utarbeidelse av en undersøkelsesplan. Som ledd i innføringen av en felles undersøkelsestillatelse vil det ikke lenger være krav om avtale med grunneieren for undersøkelser med sikte på utvinning av industrimineraler og lette metaller. Tiltakshaver må imidlertid uansett inngå avtale med grunneier om utvinning. Det vil i de fleste tilfeller være mest hensiktsmessig å inngå avtale før det er investert betydelige midler i prosjektet, for å ikke komme i en ugunstig forhandlingsposisjon om vederlag. Forslaget medfører derfor ikke i realiteten en nevneverdig forenkling for tiltakshaver.

Grunneier vil få en noe redusert råderett over egen eiendom for undersøkelser. Ettersom DMF i ny lov vil måtte behandle søknader om undersøkelsesrett for industrimineraler og lette metaller antas søknadsmengden og arbeidsmengden for DMF å kunne øke betydelig. Samtidig er det krevende å anslå, siden det ikke er kjent hvilket omfang undersøkelser etter industrimineraler har i dag. Det er trolig svært begrenset undersøkelsesaktivitet – om noe – rettet mot lette metaller. I den grad slike undersøkelser foretas er de trolig kombinert med undersøkelser etter statens mineraler.

Kravet om undersøkelsesplan krever en mer detaljert plan for undersøkelsene enn i dag (§ 4-6). Flere av kravene er nødvendige for å kunne dokumentere at undersøkelser gjennomføres på en måte som gir best forvaltning av den eksklusive retten til undersøkelser. Dette gjelder bokstav a til c og h. Det innføres et aktivitetskrav som forutsetning for å få forlenget en undersøkelsestillatelse og en årlig rapporteringsplikt (§§ 4-8 og 7-2).

Det innføres også krav om dokumentasjon av forhold i områdene det skal gis undersøkelsestillatelse i. Dette er nye plikter ut over reglene i mineralloven av 2009. Dette gjelder § 4-6 bokstav e til g. Særlig bokstav g om beskrivelse av virkning for kulturmiljø, andre næringer, naturmiljø og naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse vil kreve økt bruk av konsulenter og økt tids- og ressursbruk for tiltakshaverne.

Med nytt forslag til undersøkelsestillatelse legges det til grunn at tillatelsen vil være konsultasjonspliktig. Det vil medføre en økt ressursbruk for tiltakshavere knyttet til utredning jf. § 4-6 bokstav h og lengre saksbehandlingstid for behandlingen av undersøkelsestillatelser i tradisjonelle samiske områder.

I den grad dokumentasjon fra undersøkelsesplanen kan benyttes i søknad etter lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven) eller dispensasjon fra plan etter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) kan dette i noen grad bidra til å redusere behovet for ressurser for tiltakshaver og kommunen i tillatelsesprosessen etter disse regelverkene.

For undersøkelser av industrimineraler og lette metaller, som tidligere bare var underlagt krav om avtale med grunneieren, foreslås de samme reglene som for statens mineraler. Dette er nytt. Direktoratet vil få en større arbeidsmengde som følge av at de også skal vurdere søknader om undersøkelsestillatelse for industrimineraler og lette metaller (§ 4-3). Søknadsbehandlingen blir også mer omfattende fordi det stilles strengere krav til dokumentasjon fra tiltakshaver og til vurdering fra DMF av undersøkelsesplanen enn for undersøkelsesretten etter mineralloven av 2009 (§ 4-4). Økt søknadsmengde vil gi et behov for å tilknytte seg personell med blant annet bergfaglig, juridisk og miljøfaglig kompetanse og vil gi økt ressursbehov hos DMF.

Totalt sett får tiltakshaverne en rekke nye plikter. Det åpnes i § 4-8 likevel også for en vesentlig utvidelse i den maksimale tiden det kan gis undersøkelsestillatelser fra maksimalt ti år (syv pluss tre) til 15 år. Tillatelsen innvilges for tre år av gangen. Det krever noe økte ressurser hos tiltakshaverne at de må søke om forlengelser oftere enn i dag, men samtidig kan de få en lengre undersøkelsesperiode og dermed muligheten til å foreta nødvendige undersøkelser i lengre tid, så lenge de har hatt tilfredsstillende aktivitet i området. Det praktiseres i dag ikke konsultasjon for undersøkelses- og utvinningsrett. Om konsultasjoner gjennomføres også for forlengelsene av undersøkelsestillatelse, vil det øke saksbehandlingstiden i tradisjonelle samiske områder og kreve oppdatert dokumentasjon av relevante forhold. Det vil trolig være nødvendig å oppdatere undersøkelsesplan i løpet av 15-årsperioden dersom det gis forlengelse, og dette vil kreve noe ressurser. Omfanget er uklart, men dersom det jevnlig kreves nye vurderinger i henhold til § 4-6 bokstav h, vil det medføre kostnader som kan være av betydning for selskapene. Berørte Siidaer og Sametinget vil kunne få tilbud om konsultasjon i flere saker, og i den grad de ønsker å benytte seg av konsultasjoner vil det kunne gi økt ressursbruk.

Den årlige rapporteringsplikten (§ 7-2) pålegger undersøkerne noe økt ressursbruk. Det forventes at slik rapportering kan foregå på en forholdsvis enkel og standardisert måte, men vil likevel kreve en viss ressursbruk.

Mineralloven av 2009 sitt system med overlappende undersøkelsesretter er ikke videreført i lovforslaget, og det er lagt opp til at områdene som det gis undersøkelsestillatelse til, kan avgrenses fleksibelt og uten krav til rette linjer og så videre (§§ 4-3 femte ledd og 4-11). DMF får noe redusert ressursbruk siden de ikke trenger å forvalte dagens prioritetssystem. Dette gjør også rettighetssituasjonen mer oversiktlig for undersøkerne.

Det nye kravet om plan for prøveuttak (§ 4-15) vil trolig medføre en ressursbruk for næringen og DMF som er sammenlignbar med, men trolig noe høyere enn for undersøkelsestillatelse. Det kreves likevel allerede i dag at tiltakshaveren beskriver i søknaden hvordan prøveuttaket skal foregå, selv om kravene er mindre eksplisitte i mineralloven av 2009. Det antas derfor at det kan være en beskjeden økning i kravene til utredning, og at dette vil gi en liten økning i økonomiske og administrative virkninger for tiltakshaver og DMF. Det er få søknader om prøveuttak og derfor liten samlet virkning.

DMF anslår at de vil ha et økt ressursbehov på om lag fire årsverk per år på lang sikt, i tillegg til ett årsverk i overgangsfasen på fem år, som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 4. Ressursbruken er særlig knyttet til at flere forhold skal vurderes i undersøkelsesplanen, at industrimineraler og lette metaller skal omfattes, at søknader skal sendes på høring, og håndtering av konsultasjoner i tradisjonelle samiske områder.

19.6 Utvinningsrett til mineraler

Kapittel 5 om utvinningsrett gir bestemmelser om muligheten til å gi utvinningsrett og innholdet i den for både statens og grunneiers mineraler. For utvinningsrett videreføres i hovedsak reglene i mineralloven av 2009 om avtale for grunneiers mineraler og reglene om at staten tildeler utvinningsrett for statens mineraler (§§ 5-1 og 5-2), men slik at staten også tildeler slik utvinningsrett for industrimineraler og lette metaller. Det er også foreslått endringer der statens mineraler og grunneiers mineraler inngår i samme forekomst, og det kan være aktuelt å utvinne og utnytte både statens og grunneiers mineraler (§ 5-4).

Samordnet utvinning er et verktøy som kan benyttes av mineralmyndigheten for å nå mål knyttet til ressursforvaltning, kostnader eller naturmiljøet der dette er klart rasjonelt og er ment brukt der det er en samfunnsmessig gevinst. Bestemmelsen vil kreve saksbehandling hos DMF som direktoratet ikke er pålagt i dag (§ 5-4). Dette kan gi noe økt ressursbehov i sakene det gjelder, men det vil trolig være få tilfeller. Totalt sett forventes det ikke noen vesentlige endringer i DMFs ressursbehov som følge av forslaget.

Ved utvinning av statens og grunneiers mineraler fra samme forekomst styrkes grunneierens posisjon og grunnlag for å forhandle om vederlag. Etter mineralloven av 2009 må det være «åpenbart» at grunneiers mineraler kan utnyttes selvstendig for at grunneieren kan komme i en forhandlingsposisjon om vederlag, mens det nye forslaget likestiller statens og grunneiers mineraler, og forventes å øke grunneiervederlag på bekostning av tiltakshaver. Endringene vil ikke gi vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for DMF, men en tydeligere rettstilstand kan spare tiltakshavere, grunneiere og DMF for ressurser knyttet til prosess i de aktuelle sakene. Det har ikke vært mange slike saker, men det kan forventes at antallet øker over tid ettersom behovet og prisene for flere mineraler har økt, noe som gjør utvinning på tvers av mineralkategoriene mer aktuelt.

DMF anslår at de vil ha et økt ressursbehov på om lag ett årsverk per år på lang sikt som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 5.

19.7 Drift av mineraluttak

Departementet foreslår i kapittel 6 bestemmelser om regulering av driftsfasen i et mineralprosjekt. Reglene viderefører i stor grad reglene i mineralloven av 2009, men bestemmelsene er mer presise og fastsetter mer detaljerte krav til driftskonsesjonen, til søknadens innhold (§§ 6-3 og 6-4) og driftsplanen (§ 6-5). Dette kan føre til at færre søknader må returneres til søker for ytterligere utfylling og dermed gi noe redusert ressursbruk både hos søker og hos DMF. Sammen med klargjøringen av bærekrafts- og klimaperspektivet i formålsparagrafen (§ 1-1) og kravet til å utøve mineralvirksomhet på en forsvarlig måte (§ 2-1), kan presiseringene medføre noe strengere krav for aktørene i næringen som ikke allerede driver innenfor disse rammene.

Det er foreslått flere endringer som til sammen fører til skjerpede formelle krav til drift av mineraluttak, blant annet at DMF kan kreve at driftsplanen revideres etter fem år. Dette kan påføre næringen noe økte kostnader. Hvor store kostnader det vil være snakk om, vil avhenge både av hvordan reglene om revisjon av driftsplan og driftskonsesjon, og krav til metoder og teknologi praktiseres av mineralmyndighetene, og av hvordan næringen selv arbeider. De som uansett bruker de beste tilgjengelige metodene og den beste tilgjengelige teknologien, vil ikke få strengere krav. Bedrifter som i dag har liten bevissthet om slike spørsmål, vil få størst økning i kostnader. Praksis i dag er at en godt fungerende driftsplan ikke trenger så hyppige oppdateringer som hvert femte år, så det er lite trolig at dette vil være et fremtidig krav til driftsplaner generelt.

Muligheten til å kreve revisjon av driftsplanen hvert femte år vil derfor ikke i seg selv medføre økt ressursbruk hos DMF. Det forutsettes imidlertid allerede i dag at bedriftene til enhver tid skal ha en oppdatert driftsplan som samsvarer med den faktiske driften. For bedrifter som følger dagens regler, skal konsekvensene være moderate.

Forslaget om at DMF ikke kan gi driftskonsesjon før utvinningsområdet er avklart i vedtak etter plan- og bygningsloven (§ 6-3), bidrar til klarhet for behandlingen av søknader om driftskonsesjon. Dette vil redusere ressursbehovet hos DMF dersom det reduserer antallet mangelfulle søknader som kommer til behandling. Ved at reguleringsplanprosessen, som kan inneholde konsekvensutredning, kommer først, kan tiltakshaverens risiko for å bli pålagt krav om tilleggsutredninger eller -vurderinger reduseres, hvis det er spørsmål som belyses i underlaget til reguleringsplanen, eller hvis kommunens behandling av reguleringsplanen har endret forutsetningene for søknaden om driftskonsesjon. Samtidig reduserer forslaget tiltakshaverens fleksibilitet noe, men formuleringen åpner samtidig for at behandlingen av en søknad om driftskonsesjon kan starte før reguleringsvedtaket der det ligger til rette for det.

Kravene til søknader om driftskonsesjon videreføres i hovedsak. Kravene i mineralforskriften til mineralloven av 2009 om at uttak av mineralske ressurser skal ha en bergteknisk ansvarlig, erstattes av et generelt kompetansekrav. Selskapene skal dokumentere at de har nødvendig kompetanse i søknad om prøveuttak og driftskonsesjon. Dette vil gi økt dokumentasjonsbehov for selskapene og økt ressursbruk hos DMF knyttet til søknadsbehandling, men mindre ressursbruk i DMF knyttet til godkjenning og vurdering av bergtekniske ansvarlige sammenlignet med dagens krav. Den samlete ressursbruken i DMF antas å øke noe.

Forslaget om å pålegge myndighetene en samordningsplikt etter lovforslaget § 1-8 vil bidra i samme retning. Slik samordning kan kreve noe økt ressursbruk hos myndighetene, spesielt i starten av et mineralprosjekt.

Krav om at DMF skal gjennomføre avslutningskontroll ved avslutning av drift som krever driftskonsesjon, er nytt (§ 6-10). Gjennom tilsynsplikten kan DMF gjennomføre tilsvarende avslutningskontroll etter dagens minerallov, men det er ikke praktisert i utstrakt grad. DMF får plikt til å gjennomføre slik kontroll, men dette krever ikke nødvendigvis fysisk kontroll. Forslaget forutsetter noe økt ressursbruk hos DMF sammenlignet med dagens beskjedne omfang av tilsyn. Utformingen av kravene i forskrift vil ha mye å si for hvor stort ressursbehov kravet vil utløse hos DMF. Tiltakshavere og andre vil ikke få økte kostnader knyttet til forslaget, med mindre kontrollen avdekker regelbrudd eller ikke tilfredsstillende avslutning som ellers ikke ville blitt avdekket.

DMF anslår et økt ressursbehov på 0,7 årsverk per år på lang sikt som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 6.

19.8 Rapportering og forvaltning av opplysninger og materiale

Kapittel 7 om rapportering og forvaltning av opplysninger er nytt og samler reglene om rapportering i mineralloven av 2009 og innfører nye rapporteringskrav. Formålet med rapporteringsbestemmelsene er å sikre at data og prøver fra private selskaper samles inn og gjøres tilgjengelig for offentligheten og andre lete- og undersøkelsesselskaper når tillatelsene utløper.

Forslaget innebærer at det skal rapporteres fra målinger fra luften gjennomført under leteretten, jf. § 7-1. Dette vil føre til at flere enn i dag vil få en lovpålagt rapporteringsplikt, men rapporteringen forventes samtidig å kunne gjennomføres enkelt. Det antas videre at omfanget av geofysisk måling under leteretten er begrenset, og at de fleste letebedrifter primært vil gjennomføre kostbare målinger når de har en eksklusiv rett til undersøkelser i et område.

Økt rapporteringsfrekvens og krav om rapportering fra undersøkelser av industrimineraler og lette metaller, i tillegg til undersøkelser av statens mineraler vil øke virksomhetenes kostnader knyttet til rapportering noe. I hovedsak antas de administrative kostnadene å være beskjedne. Utformingen av forskrift og rapporteringssystem vil likevel ha betydning for hvor store administrative kostnader rapporteringsplikten gir for bedriftene. Forslaget vil også bidra til at data og prøver samles inn mer systematisk og bedrer derfor tilgangen til geologisk informasjon, noe som vil bidra til å øke antallet leteselskaper som starter prosjekter i Norge.

Lovforslaget inneholder også en rapporteringsplikt for uttak av mineraler som hovedsakelig skjer som ledd i å tilrettelegge for annen bruk av grunnområdet der massene tas ut dersom uttaket overstiger 5000 m³. Innholdet i rapporteringen og avgrensninger knyttet til hvor mange virksomheter som omfattes av plikten vil fastsettes i forskrift. Det er ikke kjent hvor mange uttak eller virksomheter som vil omfattes av rapporteringsplikten. Det er derfor usikkert hvor store økonomiske og administrative konsekvenser forslaget vil få. Den økonomiske og administrative virkningen av forslaget for næringslivet kan potensielt være betydelig, dersom mange bedrifter ender opp med å omfattes av rapporteringsplikten og dersom rapporteringen krever ressurser til innhenting eller sammenstilling av informasjon.

DMF og NGU forvalter begge geologisk informasjon som er relevant for mineralvirksomhet, og det er behov for at etatene kan utveksle geologisk informasjon mest mulig sømløst. Det forutsettes i forslaget at DMF, som mottar rapporteringen fra tiltakshavere, samarbeider med NGU på en hensiktsmessig måte om forvaltningen av data. Det kan kreve noen ressurser hos etatene til videreutvikling av eksisterende IT-systemer. Det foreslås innført bestemmelser om taushetsplikt som i seg selv ikke vil medføre økte administrative kostnader på lengre sikt, men som kan kreve utvikling av digitale løsninger hos DMF og NGU knyttet til implementeringen (§§ 7-1 til 7-4). Med det nye lovforslaget vil informasjon om geologiske forhold innrapportert under §§ 7-1 og 7-2 automatisk være underlagt taushetsplikt (§ 7-7). Dermed vil DMF få noe mindre ressursbruk knyttet til vurderinger om hvorvidt vilkårene for taushetsplikt etter forvaltningsloven er oppfylt som i dag. Samlet samfunnsnytte ved innføringen av rapporteringsbestemmelsene antas å være klart positiv.

DMF anslår at de vil ha et økt ressursbehov på om lag et halvt årsverk per år på lang sikt som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 7.

19.9 Internkontroll og tilsyn

I lovutkastets kapittel 8 foreslår departementet bestemmelser om internkontroll og tilsyn. Innholdet i bestemmelsene er i stor grad en videreføring av reglene i mineralloven av 2009. Oppfølging av ny minerallov, på nivå med det som gjøres i dag, vil neppe gi økt ressursbruk fra DMFs side. For å utløse de antatte positive langtidseffektene av internkontrollregelverket, inkludert ressursbesparelser på sikt, må DMF bruke mer ressurser på oppfølging av loven i en overgangsfase. Både næringen og mineralmyndighetene må regne med økt ressursbruk knyttet til implementeringen.

Kravet om internkontroll må presiseres i forskrift, og utformingen kan få betydning for ressursbruken hos DMF og tiltakshaverne. Samtidig som oppfølging av kravet om internkontroll vil kreve ressurser hos tiltakshavere som ikke har slike systemer i dag, er intensjonen at etableringen av internkontroll på lengre sikt skal bidra til å forebygge uønskede hendelser og dermed redusere kostnader hos virksomhetene og effektivisere DMFs oppfølging av virksomhetene.

DMF anslår at forslaget ikke vil gi økt ressursbehov på lang sikt, med at det vil kreves ressurser, anslagsvis to årsverk per år i en overgangsfase på fem år, som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 8.

19.10 Ekspropriasjon

I hovedsak videreføres tidligere regler for ekspropriasjon fra mineralloven av 2009. Reglene om ekspropriasjon i kapittel 9 inneholder likevel enkelte forslag som gir administrative og økonomiske konsekvenser:

Det er få ekspropriasjonssaker etter mineralloven av 2009. Lang saksbehandlingstid og relativt høye kostnader for eksproprianten, som må dekke motpartens sakskostnader, er trolig viktige årsaker, særlig for undersøkelsesrett. Det er usikkert hvor stor rolle ekspropriasjonsinstituttet ved mineralvirksomhet vil få med det nye lovforslaget.

Departementet foreslår å flytte myndigheten til å gi ekspropriasjonstillatelse for utvinning fra departementet til DMF (§§ 9-1). Dette medfører at klagesaker for ekspropriasjon ikke lenger avgjøres av Kongen i statsråd. Med dette får DMF noe økt ressursbehov for å behandle ekspropriasjonstillatelser, mens departementet får tilsvarende mindre ressursbehov. Dette utgjør imidlertid få saker. Det forventes ikke at endringen i hvilken myndighet som har ekspropriasjonsmyndighet, vil ha konsekvenser for den som får ekspropriasjonstillatelse (ekspropriant) eller den det eksproprieres fra (ekspropriat).

En ny regel om justering i erstatningsbeløp fastsatt ved skjønn jf. § 9-3 fjerde ledd antas å ikke ha vesentlige konsekvenser ut over å gi mer rimelige erstatningsbeløp dersom priser endres over tid og bidrar til å redusere risiko for både ekspropriat og ekspropriant.

DMF anslår at nye og endrede bestemmelser i kapittel 9 vil gi uendret ressursbehov både på kort og lang sikt.

19.11 Gebyrer, vederlag og skjønn

Det er i utgangspunktet ikke foreslått endringer i reglene for gebyrer og vederlag i lovforslaget kapittel 10, med unntak av forslaget om vederlag ved mineralutvinning i tradisjonelle samiske områder (vederlag til berørte samiske rettighetshavere, § 10-8). Vederlaget fastsettes av Stortinget i de årlige skatte- og avgiftsvedtakene.

Endringene i vederlaget til rettighetshaverne vil inntreffer når overgangsordningen på fem år utløper.

Forslaget til bestemmelse om vederlag til berørte samiske rettighetshavere ved utvinning av statens mineraler gjelder i alle tradisjonelle samiske områder. Avgrensningen i mineralloven av 2009 til Finnmarkseiendommen videreføres ikke, og det kan derfor kreves vederlag i flere områder og for flere uttak enn i dag. Dette gir økte kostnader for tiltakshaverne som omfattes, og berørte rettighetshavere får vederlag om følge av utvidelsen. Det er i hovedsak snakk om en omfordeling fra tiltakshavere og Finnmarkseiendommen til berørte rettighetshavere.

Det er i dag kun én aktør som utvinner statens mineraler i tradisjonelle samiske områder, Rana Gruber. Beregnet årlig vederlag for denne bedriften basert på 2023-omsetning og dagens sats er om lag 5 millioner kroner. Det er to andre selskaper i det tradisjonelle samiske området som per i dag har driftskonsesjon for statens mineraler, men som ikke er i drift: Nussir ASA og Sydvaranger Mining. Dersom de to selskapene gjenåpnes, kan det samlet gi et vederlag på minst 5 millioner kroner med dagens vederlagssats. Sydvaranger har ikke tidligere vært omfattet av disse reglene, siden de ikke har hatt virksomhet på Finnmarkseiendommens grunn. Det er i overgangsbestemmelsene til loven gitt mulighet til å ilegge avgiften for igangværende drift fem år etter lovens ikrafttredelse. Vederlagssatsen og samlet nivå på vederlaget avhenger av Stortingets årlige vedtak.

Det forventes ikke at DMF får økt ressursbehov som følge av forslaget om vederlag til berørte samiske rettighetshavere.

DMF anslår at nye og endrede bestemmelser i kapittel 10 vil gi uendret ressursbehov både på kort og lang sikt.

19.12 Forvaltningstiltak og administrative sanksjoner

Kapittel 11 i lovforslaget om forvaltningstiltak og administrative sanksjoner viderefører i det vesentlige dagens regler. Det er trolig bare forslaget om foreldelsesfrist for å ilegge overtredelsesgebyr (§ 11-4 sjette ledd) som kan gi konsekvenser. De økonomiske og administrative virkningene av forslaget anses å være små.

Foreldelsesfristen kan føre til reduserte gebyrinntekter for staten. Samtidig unngår DMF å bruke mye ressurser på eventuelle saker om overtredelsesgebyr der overtredelsen har opphørt for lenge siden og det kan være vanskelig å kartlegge forholdene som kan ha medført lovbrudd langt tilbake i tid.

DMF anslår at nye og endrede bestemmelser i kapittel 11 vil gi uendret ressursbehov både på kort og lang sikt.

19.13 Ikrafttredelses- og overgangsbestemmelser

Forslagene til overgangsbestemmelser i kapittel 12 er utformet med formål om å minimere de negative administrative og økonomiske konsekvensene knyttet til implementeringen av lovforslaget.

Overgangsordningen på tre år for kravet om undersøkelsesplan og årlig rapportering (§ 12-2 bokstav b og f) er foreslått slik at DMF har tid til å etablere nødvendige systemer og veiledningsmateriell.

Fleksibiliteten i § 12-2 bokstav g og h om tidspunktet for å stille krav om driftskonsesjon for virksomheter som har tillatelse etter eldre lovverk, gjør at dette kan planlegges og iverksettes slik at DMF unngår å få mange søknader om driftskonsesjon inn til behandling samtidig. Dette ville gitt kapasitetsutfordringer hos DMF. Fleksibiliteten gjør også at tiltakshaverne ikke kommer i en situasjon der virksomheten må stanse opp i påvente av nødvendige tillatelser.

DMF anslår at forslaget vil gi en ubetydelig økning i ressursbehovet på lang sikt, med at det vil kreves ressurser, anslagsvis halvannet årsverk per år i en overgangsfase på fem år, som følge av nye og endrede bestemmelser i kapittel 12.