8 Samvær

8.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler barnelovens regler om samvær når barnet har foreldre som ikke bor sammen. Se lovforslaget §§ 8-1 til 8-9.

Barn og foreldres rett til samvær og samværets omfang omtales i punkt 8.4. Selv om utgangspunktet er at barn og foreldre har en gjensidig rett til samvær, er ikke retten ubetinget. Barn har også rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Dette betyr at det ikke alltid skal være samvær. Dette omtales nærmere i punkt 8.5. Videre omhandler punkt 8.6 rettigheter og plikter ved gjennomføring av samvær, punkt 8.7 samværshindring og punkt 8.8 reisekostnader ved samvær. Spørsmålet om samvær med andre enn foreldrene behandles i punkt 8.9.

Omtalen i dette kapittelet baserer seg i hovedsak på forslag fra barnelovutvalgets NOU 2020: 14. I tillegg er både et anmodningsvedtak fra 7. mai 2024 (Vedtak nr. 611) og representantforslag om samværsrett (Dokument 8:15 S (2024–2025)) en viktig del av bakgrunnen, se mer om dette i punkt 2.1 og 8.5.2. Omtalen i punkt 8.7 om samværshindring baserer seg også på departementets høringsnotat av 18. juni 2024.

Samvær er sentralt for å bevare familielivet mellom barnet og forelderen som ikke bor sammen, noe som i utgangspunktet er viktig og verdifullt for både barnet og forelderen. Det er opp til foreldrene å avtale bosted og samvær, men dersom foreldrene ikke blir enige, er det domstolen som avgjør slike spørsmål. Omfanget av samværet skal alltid ta utgangspunkt i hva som er til barnets beste. Omfang av samvær varierer i praksis. Se nærmere omtale i punkt 2.4.2, som også inkluderer omtale av barns medvirkning. Det kan være ulike grunner til at samvær mellom barn og foreldre stopper opp, ikke kommer i gang, eller at omfanget av samværet reduseres uten avtale eller dom. Ofte er årsakene sammensatte. Departementet bruker begrepet «samværshindring» om saker der barn og foreldre ikke har samvær, eller har betydelig mindre samvær enn det som er avtalt eller fastsatt, selv om samvær ville være til barnets beste og forelderen ønsker samvær.

8.2 Menneskerettslige rammer

Det følger både av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3 at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Barnet har en rett til å bli hørt i alle avgjørelser som angår dem, jf. både Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Barnets mening er også et sentralt moment vurderingen av hva som er barnets beste. Dette legger føringer for både prosessen og resultatet i samværssaker. For en nærmere omtale av barnets beste og barns medvirkning, se punkt 4.2.

Barn har videre en grunnleggende rett til beskyttelse som er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2. Det følger også av barnekonvensjonen artikkel 19 at staten skal treffe alle egnede tiltak for å beskytte barn mot alle former for fysisk og psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk. Barn og foreldre har samtidig rett til vern om sitt privatliv og familieliv, jf. Grunnloven § 102, SP artikkel 17 og EMK artikkel 8. I barnekonvensjonen er også barn gitt et særskilt vern om sitt familieliv, jf. artikkel 16. Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 pålegger staten å «respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste».

Det kan i denne sammenheng særlig vises til at relasjonen mellom barnet og foreldrene er menneskerettslig beskyttet, og alle tiltak som begrenser samvær og kontakt mellom barn og foreldre, herunder vilkår for slik kontakt, vil anses som et inngrep i familielivet. Inngrep vil være lovlig hvis det er i samsvar med loven, forfølger et legitimt formål og er nødvendig og forholdsmessig. I samværssaker vil forholdsmessighetsvurderingen innebære en avveining av på den ene side barn og forelders rett til familieliv, og på den annen side barnets rett til å bli beskyttet mot skadelig samvær. Prinsippet om barnets beste kommer ikke til uttrykk i EMK. EMD legger likevel til grunn at barnets beste er et grunnleggende hensyn i EMK artikkel 8, jf. Neulinger og Shuruk mot Sveits, nr. 41615/07 avsnitt 138. EMD har senere vist til i Strand Lobben med flere mot Norge, nr. 37283/13 at hensynet er av «paramount importance», se avsnitt 204. Hva som er det beste for barnet, må avgjøres konkret.

I tillegg til at artikkel 8 gir vern mot myndighetenes inngrep i familielivet, inneholder bestemmelsen en plikt for myndighetene til å iverksette tiltak, inkludert lovgivningstiltak, for å beskytte familielivet. Hvordan regelverket for samvær mellom barn og foreldre og andre lovgivningstiltak som vil begrense familielivet skal utformes, må skje innenfor de menneskerettslige rammene. Reguleringen må bygge på en rimelig avveining av de motstående interesser, herunder barnets interesser og samværsforelderens rett til samvær. Med henvisning til EMDs storkammerdom Elsholz mot Tyskland, nr. 25735/94, legger barnelovutvalget følgende retningslinjer til grunn for regulering av samvær:

«Utvalget forstår retningslinjene slik at lovens regulering av samvær må være begrunnet på en måte som viser at den ivaretar målsettingene med reglene. Reguleringen må bygge på en rimelig avveining av barnets interesser og samværsforelderens rett til samvær. Det er likevel avgjørende at reglene er utformet på et vis som ivaretar hensynet til barnets beste, og hensynet til barnet vil etter forholdene måtte gå foran foreldrenes interesser. Under enhver omstendighet har ikke samværsforelderen krav på samvær som vil innebære at barnets helse og utvikling blir skadet. Retningslinjene slår videre fast at lovgiver har en viss frihet til å velge hvordan reglene skal utformes, innenfor disse rammene, men skjønnsfriheten er mindre jo mer omfattende samværsrestriksjoner det er tale om.»

8.3 Nordisk rett

Sverige

Utgangspunktet etter svensk rett er at barnet har rett til samvær med en forelder som det ikke bor sammen med, jf. föräldrabalken kapittel 6 § 15 første ledd. Fra 1. januar 2025 trådte det i kraft endringer i bestemmelsen. I bestemmelsen ble det lagt til at barnet har rett til samvær «utenom når det strider mot barnets beste». Samværet kan skje gjennom at de treffer hverandre eller har annen kontakt. Foreldrene har et felles ansvar for å gjennomføre barnets rett til samvær så langt som mulig. Dersom foreldrene ikke blir enige om samvær, kan domstolen treffe avgjørelse. Barnets beste skal være avgjørende for beslutningen om samvær, jf. föräldrabalken kapittel 6 § 2 a. Denne bestemmelsen ble også endret fra 1. januar 2025. Det er tatt ut av andre ledd at det ved vurderingen skal tas hensyn til barnets behov for en nær og god kontakt med begge foreldrene. Det følger nå av andre ledd at ved bedømmelsen av hva som er til barnets beste, skal det tas særlig hensyn til risikoen for at barnet eller noen i familien utsettes for vold eller annet overgrep, bortføres eller ellers «far illa». Bakgrunnen for lovendringene er å styrke barnets rett til beskyttelse mot vold og overgrep, jf. Prop. 2024/25:10.

Sak om fastsettelse av samvær kan reises av foreldrene, men også av socialnämnden i tilfeller der foreldrene ikke tar initiativ til å endre den bestående situasjonen, og hvor situasjonen er skadelig for barnet, se Prop. 2005/06:99.

Etter föräldrabalken kapittel 6 § 15 c kan retten beslutte «umgängesstöd», som innebærer at en person utpekt av socialnämnden skal medvirke til samværet. Vilkåret er at barnet har behov for slik støtte. «Umgängesstöd» skal fastsettes for en avgrenset tid, som skal fremgå av beslutningen. I utgangspunktet skal det gjelde for høyst ett år. Hva gjelder samvær med andre enn foreldrene slår föräldrabalken kapittel 6 § 15 tredje ledd fast at barnets «vårdnadshavare har ett ansvar för att barnets behov av umgänge med någon annan som står det särskilt nära så långt möjligt tillgodoses».

Danmark

Utgangspunktet etter dansk rett er at barnets relasjon med begge foreldrene skal søkes bevart ved at barnet har rett til samvær, jf. forældreansvarsloven § 19 første ledd. Foreldrene har et felles ansvar for gjennomføringen av samværet. Dersom foreldrene er uenige om omfanget eller utøvelsen av samværet, kan Familieretshuset eller familieretten treffe avgjørelse. Familieretshuset kan bare treffe avgjørelse om samvær når avgjørelsen ikke vil være inngripende for barnet, jf. lov om Familieretshuset § 27 første ledd nr. 3. I motsatt fall oversendes saken til familieretten, som må treffe avgjørelse.

Familieretshuset og familieretten skal treffe avgjørelser ut fra hva som er det beste for barnet, jf. forældreansvarsloven § 4. Familieretshuset og familieretten skal ha fokus på at avgjørelser skal medvirke til å sikre barnets trivsel og beskytte barnet mod vold eller annen skadelig behandling.

Folketinget har nylig vedtatt en lovendring i forældreansvarsloven § 4 (LOV nr. 1688 af 30/12/2024). Det er inntatt i bestemmelsen at Familieretshuset og familieretten, ved vurderingen av barnets beste, skal ta hensyn til barnets rett til begge foreldre og i den forbindelse samarbeidssjikane, herunder foreldrefremmedgjøring, som er kommet til uttrykk ved barnets atferd.

Det er også regler i dansk rett om når det som hovedregel ikke skal være samvær, se forældreansvarsloven § 4 a. Den angir at det ikke skal treffes avgjørelse om at en forelder som er idømt ubetinget fengselsstraff mv. for de former for alvorlig kriminalitet som er nevnt i bestemmelsen, skal ha foreldreansvar, bosted eller samvær eller annen kontakt med barnet, med mindre det er best for barnet. De straffbare forholdene som omfattes av bestemmelsen er kriminalitet av grovere karakter, som antas å være av betydning for foreldrenes evne til å ha omsorgen for barn. Bestemmelsen gjelder for saker der Familieretshuset eller familieretten skal treffe avgjørelse om foreldreansvar, bosted eller samvær.

Familieretshuset eller familieretten skal treffe avgjørelse om omfanget og utøvelsen av samværet og kan fastsette vilkår om blant annet deponering av pass og ruskontroll, jf. forældreansvarsloven § 21. Samværet skal fastslås etter en konkret vurdering av barnets forhold, og fastsettelse av samvær kan avslås, eller et samvær kan oppheves, jf. forældreansvarsloven § 21 tredje ledd. Etter forældreansvarsloven § 22 kan det også besluttes at barnet og forelderen det ikke bor sammen med, skal ha annen kontakt enn ved samvær, for eksempel ved telefonsamtaler, brev, elektronisk post og fotografier m.m.

Det følger av Bekendtgørelse om forældremyndighed, barnets bopæl og samvær mv., BEK nr. 1756 av 30/12/2024, § 11 at det kan treffes avgjørelse om overvåket samvær «når det skønnes nødvendigt i det enkelte tilfælde».

Forældreansvarsloven § 20 gir «barnets nærmeste pårørende, som det er knyttet til», rett til samvær der en eller begge foreldre er døde, eller der en forelder er ukjent.

Finland

I lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt § 2 er formålet med samværsretten å sikre barnets rett til å etablere og opprettholde kontakten med den barnet ikke bor med. Samværsretten omfatter å besøke, være sammen med eller på annen måte holde kontakten med forelderen. Foreldre kan selv avtale omfanget av samværsretten, jf. § 7 a. Avtale bekreftes av socialnämnden, som skal vurdere barnets beste og barnets meninger. Domstolen kan treffe avgjørelse om samvær, jf. §§ 9 og 9 a. Avgjørelser om samvær skal, i likhet med avgjørelser om foreldreansvar, «framför allt» avgjøres i tråd med hva som er best for barnet, jf. § 10. Lovteksten nevner noen relevante momenter, blant annet barnets alder og utviklingsnivå, særskilte behov hos barnet og avstanden mellom foreldrenes hjem.

Hva gjelder samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person uttrykker § 9 a at støttet eller overvåket samvær og overlevering avtales mellom foreldrene, og socialnämnden kan bekrefte avtalen. Domstolen kan også pålegge slike vilkår for samværet. Overvåket overlevering innebærer at en person ser til at overlevering av barnet fra den ene forelderen til den andre skjer i overensstemmelse med avtale eller avgjørelse.

Samvær med andre enn foreldrene følger av § 9 c. Ifølge forarbeidene (RP 88/2018 rd, s. 54) er bestemmelsen ment å bringe loven i overensstemmelse med EMK artikkel 8. Bestemmelsen uttrykker følgende:

«Barnets rätt att träffa en annan person än sin förälder

• a. För barnet kan fastställas rätt att träffa en person som står barnet särskilt nära och med vilken barnet har ett etablerat förhållande som kan jämställas med förhållandet mellan ett barn och en förälder. Umgängesrätten fastställs genom ett domstolsbeslut.

• b. När en i denna paragraf avsedd umgängesrätt fastställs och tillgodoses, tillämpas i övrigt vad som föreskrivs om umgängesrätten mellan ett barn och barnets förälder.»

Island

Etter barnalög § 46 har barn rett til jevnlig samvær med den forelderen det ikke bor sammen med til vanlig, forutsatt at ikke samvær vil komme i konflikt med barnets beste. Med samvær menes tid tilbrakt sammen og kontakt på andre måter. Foreldre kan selv inngå avtale om omfanget av samvær og nærmere vilkår. Avtaler kan bekreftes av sysselmannen, jf. § 46 siste ledd. Sysselmannen kan tilbakeholde bekreftelse av avtale hvis den strider mot barnets beste, se § 46 siste ledd. Foreldre kan anmode om samværsfastsettelse i en sak om foreldremyndighet, og samvær fastsettes da av domstolen, jf. § 34. Dersom spørsmålet om samvær kommer opp utenfor en sak for domstolene, skal den avgjøres av sysselmannen i henhold til § 47. Dersom sysselmannen kommer til at samvær mellom barnet og forelderen vil stå i motsetning til barnets beste, kan sysselmannen bestemme at det ikke skal være samvær. Sysselmannen kan både endre og annullere en avtale om samvær inngått av foreldrene der denne ikke er til barnets beste, eller nekte å endre en avtale på samme vilkår. Videre kan sysselmannen endre innholdet i en avgjørelse om samvær truffet av domstolen etter § 34. Sysselmannen kan fastsette at samværet skal skje under overvåkning av en med barnefaglig kompetanse, dersom det foreligger spesielle grunner, jf § 47 fjerde ledd.

Når det gjelder samvær med andre enn foreldrene foreskriver § 46 a at barnet har rett til samvær med nære slektninger til den eller de foreldre som er døde, eller som er ute av stand til å utøve egen samværsrett, forutsatt at dette anses å være til barnets beste.

8.4 Rett til samvær og samværets omfang

8.4.1 Gjeldende rett

Rett til samvær og samværets omfang

Det følger av barneloven § 42 første ledd at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de lever hver for seg. I § 43 første ledd fremgår det at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med, har rett til samvær med barnet om ikke annet er avtalt eller fastsatt. Videre er det lovfestet at omfanget av samværsretten bør avtales nærmere. Utgangspunktet er således at foreldrene har en avtalefrihet, og det følger av § 43 andre ledd at foreldrene skal avtale omfanget på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Foreldrene må legge vekt på barnets mening etter barnets alder og modenhet, jf. henvisningen til § 31. I bestemmelsen fremgår momenter som særlig kan være relevant ved avtaler og avgjørelser om omfang av samvær:

• hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt

• hvor gammelt barnet er

• i hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet

• reiseavstanden mellom foreldrene

• hensynet til barnet ellers.

Det følger både av ordlyden «mellom anna», og av forarbeidene at opplistingen av momenter ikke er ment å være uttømmende, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005). Andre momenter kan for eksempel være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv., se proposisjonens side 15.

Dersom foreldrene ikke blir enige, må domstolen fastsette samværet etter at sak er reist etter barneloven § 56. Det er uttrykkelig slått fast i § 43 at det er domstolen som har kompetanse til å avgjøre at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til det beste for barnet. Det er slått fast i § 48 første ledd at avgjørelsen om samvær mm. først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. I andre ledd er det særskilt tatt inn i loven at det skal tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på en annen måte behandlet slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade. Se nærmere omtale i punkt 4.2.

I § 43 andre ledd fremgår definisjonen av «vanlig samværsrett», som sier noe om hva som vanligvis er et rimelig omfang av samværsrett, til veiledning for partene og domstolen. Bestemmelsen lyder:

«Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.»

Definisjonen er ment å være veiledende, men den overordnede normen er hva som vil være til barnets beste, jf. § 48. Ved flere anledninger har det vært vurdert å fjerne definisjonen, men i 2010 ble definisjonen utvidet, slik at ukesamværet også omfatter overnatting, og sommerferien ble utvidet fra to til tre uker, og høst- og vinterferie ble inkludert i de ukene som skal fordeles, jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009).

Vilkår for samvær

Spørsmål om hvorvidt og i hvilket omfang det kan stilles vilkår for samværet beror på adgangen til å gjøre inngrep i foreldre og barns rett til samvær, som følger både av nasjonale og internasjonale regelsett. For en nærmere gjennomgang av de menneskerettslige skrankene for inngrep, se punkt 8.2.

Barneloven § 43 tredje ledd presiserer at det kan settes vilkår for samvær i avtale eller dom. Vilkår kan etter gjeldende rett fastsettes i alle saker om samvær. Prop. 85 L (2012–2013), merknad til § 43, forutsetter at det er særlig aktuelt i saker der det skal fastsettes sterkt begrenset samvær eller samvær med tilsyn. I forbindelse med lovendring 21. juni 2013 nr. 62 klargjorde departementet i Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.3.4 at domstolen kan stille vilkår som ikke bare direkte er knyttet til praktiske forhold ved gjennomføringen av samværet, men også vilkår med sikte på å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Slike vilkår kan for eksempel være ruskontroll og rusbehandling, behandling av psykiske lidelser, kurs og veiledning mv. I den nevnte proposisjonen ble det videre presisert at dersom det settes vilkår om kurs for atferdsendring eller lignende, må domstolen vurdere hvorvidt den ønskede atferdsendringen oppnås, ikke bare om det aktuelle kurset er gjennomført.

Det kan også settes vilkår om tilsyn med samværet. Det skilles mellom privat tilsyn og tilsyn av offentlig oppnevnt person. Den siste formen er regulert i barneloven § 43 a. Privat tilsyn er derimot noe retten kan pålegge med hjemmel i barneloven § 43 tredje ledd, alene eller sammen med andre vilkår. Slikt tilsyn forutsetter at en bestemt person er villig til å medvirke, retten kan ikke pålegge en privat part dette oppdraget. Det følger videre av bestemmelsen at samværsforelderen skal dekke kostnaden knyttet til vilkår etter tredje ledd. Foreldre kan også avtale privat tilsyn.

Samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person

Barneloven § 43 a gir hjemmel for retten til å pålegge en særlig form for vilkår som kalles samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person (kortform: samvær med tilsyn). Dette skiller seg fra privat tilsyn, som kan fastsettes etter § 43 tredje ledd andre punktum, nevnt over. Etter § 43 a første ledd kan retten pålegge offentlig oppnevnt tilsynsperson «i særlege høve der omsynet til barnet sine behov taler for det». Vilkårene er kumulative og reflekterer de ulike hensynene som må vurderes. Det kan fastsettes to former for tilsyn etter bestemmelsen: beskyttet tilsyn eller støttet tilsyn.

Beskyttet tilsyn forutsetter at barnet og samværsforelder overvåkes under hele samværet. Slikt tilsyn er aktuelt i tilfeller der det har vært noe problematikk knyttet til rus, vold eller psykiske lidelser, men der samvær likevel vil være til barnets beste. Det følger klart av forarbeidene at beskyttet tilsyn ikke skal fastsettes i tilfeller der det ikke bør være samvær. Se nærmere i Prop. 85 L (2012–2013). Beskyttet tilsyn skal heller ikke være noen garanti for barnets sikkerhet, og den personen som utpekes skal ikke ha som oppgave å fysisk forhindre bortføring eller skadelig atferd fra samværsforelderen. Retten kan gi pålegg om beskyttet tilsyn med inntil 16 timer per år, jf. forskrift om samvær med tilsyn § 4 andre ledd første punktum. Det er barnevernstjenesten i kommunen der barnet bor som har ansvar for å oppnevne tilsynsperson, jf. forskriften § 5.

Støttet tilsyn kan anvendes i saker der det ikke er behov for kontinuerlig overvåking av samværet. Støttet tilsyn gir derfor rom for mer fleksible løsninger. Støttet tilsyn skal kunne muliggjøre en gradvis overgang til samvær med privat tilsyn eller samvær uten tilsyn, dersom dette er til barnets beste. Støttet tilsyn kan være aktuelt i saker der det er et så høyt konfliktnivå at dette kan påvirke foreldrefunksjonen, men ikke så alvorlig at det er behov for beskyttet tilsyn. Andre aktuelle tilfeller kan være der det er behov for kontaktetablering mellom samværsforelderen og barnet. Støttet tilsyn kan pålegges med inntil 32 timer i året, jf. forskriften § 6 andre ledd. Det er Bufetat som har ansvar for å oppnevne tilsynsperson, jf. forskriften § 7. Høyesterett har i HR-2025-382-A uttalt følgende om valg av tilsynsform i avsnitt 44 og 45:

«Det styrende for valget av tilsynsform er uansett en konkret vurdering av om barnet har behov for beskyttelse, eller om barnet eller samværsforelderen har behov for veiledning eller støtte, og om den aktuelle tilsynsformen vil oppnå formålet. Dersom beskyttet tilsyn ikke gir barnet tilstrekkelig beskyttelse mot overgrep, skal samvær ikke tilkjennes. Dersom barnet ikke har behov for beskyttelse og behovet for veiledning eller støtte kan oppnås ved støttet tilsyn, er det derfor ikke rom for å pålegge beskyttet tilsyn.

Jeg legger til at selv om lovgiver har forutsatt at det normalt vil være tilstrekkelig med støttet tilsyn der det er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, må domstolen i hvert tilfelle gjøre en konkret vurdering av om konfliktnivået mellom foreldrene eller samværsforelderens fungering tilsier at det er påkrevd av hensyn til barnet at det pålegges beskyttet tilsyn.»

Et pålegg om støttet eller beskyttet tilsyn kan følge av dom, midlertidig avgjørelse eller rettsforlik, jf. barneloven § 43 a femte ledd. Pålegget skal være begrunnet og skal fastsette de nødvendige vilkårene for samværet, herunder timetall og begrenset varighet. Det er forutsatt i forarbeidene at pålegg om tilsyn normalt ikke bør ha varighet ut over ett år. Av forskriften § 2 andre ledd andre punktum følger det at dersom tilsynet skal vare i over ett år, skal dette grunngis særskilt.

8.4.2 Utvalgets forslag

Rett til samvær og samværets omfang

Utvalget foreslår videreført, med henvisning til blant annet de krav som følger av menneskerettighetene, at barn og foreldre som ikke bor sammen som hovedregel skal ha samvær med hverandre. Utvalget foreslår imidlertid endringer i lovens ordlyd for å tydeliggjøre at retten til samvær er gjensidig, det vil si at den gjelder for både barnet og forelderen som det ikke bor sammen med. Utvalget foreslår likevel ingen plikt til samvær for samværsforelderen.

Utvalget understreker at en avgjørelse om samværets omfang må bero på en konkret helhetsvurdering av hva som er til barnets beste. Utvalget drøfter hvilket tidsperspektiv som skal legges til grunn i vurderingen av samværsomfanget. Utvalget viser til at hva som er til barnets beste her og nå, er en sentral del av denne vurderingen, men utvalget peker samtidig på at den ikke må gå på bekostning av en vurdering av hva som vil være til barnets beste også i fremtiden.

Utvalget foreslår ikke å videreføre oppregningen av momentene som er inntatt i gjeldende barnelov § 43 andre ledd. Utvalget antar at momentlisten kan ha en viss pedagogisk effekt, men utvalget viser til at momentlisten ikke er uttømmende og mener at vurderingen blir mer åpen uten en eksplisitt momentliste i lovteksten. Utvalget viser også til at det ikke finnes en slik liste i bestemmelsen om delt bosted, og hensynet til et konsistent regelverk taler dermed for å ta den ut av lovteksten om samvær.

Utvalget foreslår ingen definisjon av samvær, og heller ingen særskilt regulering av andre former for kontakt enn fysisk kontakt. Etter utvalgets syn bør retten til samvær i utgangspunktet gjennomføres som fysiske møter. Samtidig mener utvalget at andre former for kontakt bør kunne besluttes i en sak som gjelder samvær. Der det er uhensiktsmessig eller ikke ønskelig å fastsette hyppige fysiske samvær, for eksempel av hensyn til reisevei, kan retten for eksempel inkludere ukentlig telefonisk kontakt som en del av samværsretten, i tillegg til fysisk kontakt noe sjeldnere.

Utvalget foreslår heller ikke å videreføre definisjonen av «vanlig samvær» i ny barnelov. Sentralt for utvalget er at en definisjon kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket omfang av samvær som er til barnets beste. Utvalget kan ikke se at det finnes konkrete holdepunkter for at foreldrekonflikter vil øke uten en definisjon av vanlig samvær i barneloven. Utvalget viser til at Høyesterett i Rt. 2011 s. 1572 uttalte at det ikke kan oppstilles en presumsjon for at «vanlig samvær» er lovens utgangspunkt, og at avgjørelsen om samvær og omfanget av dette først og fremst skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Vilkår for samvær

Hva gjelder adgangen til å stille vilkår for samvær, og hva vilkårene nærmere skal være, er ikke drøftet av utvalget. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse om vilkår for samvær med enkelte endringer. Utvalget foreslår å endre formuleringen i bestemmelsen fra «avtale eller dom» til «avtale eller avgjerd», slik at det ikke er tvil om at det kan settes vilkår for samvær også i midlertidige avgjørelser. Tiltak for ruskontroll er tatt inn som eksempel for å synliggjøre at det kan være praktisk med andre vilkår enn tilsyn.

Samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person

Utvalget foreslår å beholde de to tilsynskategoriene, men slik at det omtales som «støttande» og «tryggjande» tilsyn. Utvalget foreslår at taket på antall timer økes, til opptil 36 timer for støttende tilsyn og opptil 24 timer for beskyttet tilsyn, og at dette fremgår av forskrift. Begrunnelsen for økt timetall er hensynet til behov for fleksibilitet. Utvalget foreslår også å gi større fleksibilitet når det gjelder tilsynets varighet, slik at det kan vare inntil tre år. Som begrunnelse vises det særlig til tilfeller der det fastsettes beskyttet tilsyn på grunn av forelderens manglende samværskompetanse, der det ikke er utsikter til bedring. Der vil beskyttet tilsyn over tid være den eneste aktuelle måten å sikre samvær på. Gjentatte rettssaker med krav om samvær med tilsyn vil være en belastning for barnet og foreldrene, og medføre kostnader for partene og det offentlige. Utvalget mener ellers at det er behov for en større gjennomgang og evaluering av ordningen, og peker på noen temaer som bør utredes særskilt.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Rett til samvær og samværets omfang

Flertallet av høringsstansene som har uttalt seg om forslaget om å tydeliggjøre i loven at barn og foreldre har en gjensidig rett til samvær støtter forslaget. Dette omfatter blant annet Advokatforeningen, Aleneforeldreforeningen, Barneombudet, Bufdir og NIM. NIM mener det er et godt grep å innrette teksten om samværsrett slik at det kommer klart frem at både foreldre og barn har rett til samvær. Advokatforeningen uttaler blant annet:

«Advokatforeningen tiltrer utvalgets vurderinger av det rettslige utgangspunkt og er positiv til at det rettslige utgangspunktet presisere ytterligere ved å tydeliggjøre i loven at retten til samvær gjelder for både barnet og forelderen som det ikke bor sammen med.»

Aleneforeldreforeningen støtter at barn har rett til samvær med begge foreldre, dersom dette er til barnets beste, og uttaler:

«Vi mener også at i tilfeller hvor det stilles spørsmål om samvær er til barnets beste skal bostedsforelder ikke selv ta denne avgjørelsen, men ved hjelp av familievernkontor eller retten få samværsforelders foreldrekompetanse vurdert.»

Det er enkelte høringsinstanser som mener barnets rett til samvær i stedet burde vært tydeligere. FHI spør om man kunne gått enda lenger i å løfte fram barnet som innehaver av rettighetene som skal reguleres av barneloven og stiller seg undrende til hvorfor man har beholdt foreldre sin rett til samvær som en del av bestemmelsen. FHI skriver at en bestemmelse som kun viser til barnet sin rett til samvær vil gjøre det enda tydeligere at det er barnets beste som skal være førende i bestemmelser om samvær.

FO understreker at det er barnets rett til samvær som må være avgjørende når det avtales samvær, og for om det skal idømmes samvær. Samvær er først og fremst en rett barnet har og som foreldrene må løse til barnets beste. FO skriver videre at barn som ikke ønsker samvær, uansett alder, bør ikke tvinges til samvær. Videre må hensynet om å beskytte barnet mot vold og overgrep være overordnet andre hensyn.

Fokus på barnevernet mener på sin side at barn bør ha rett til samvær med begge sine foreldre, så lenge dette ikke er til betydelig skade for barnet. Tolkningen av hva som er til betydelig skade for barnet må kvalitetssikres og ha solid faglig forankring.

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg støtter at omfanget av samvær må fastsettes etter en konkret helhetsvurdering ut fra hva som er til barnets beste. Dette omfatter blant annet Advokatforeningen, Barneombudet og FO. Advokatforeningen påpeker i tillegg at de er enig i at det i helhetsvurderingen skal hensynta både hva som er det beste for barnet her og nå, samt hva som må anses som det beste for barnet frem i tid.

Barneombudet er enig i at spørsmålet om hvor mye samvær det skal være, skal ta utgangspunkt i en vurdering av hva som er til barnets beste. Barneombudet mener imidlertid at det fortsatt bør stå i lovbestemmelsen at omfanget skal avgjøres ut fra hva som er til barnets beste. Videre mener ombudet at denne bestemmelsen bør plasseres etter bestemmelsen om retten til samvær.

FO mener også at barnets beste ikke kommer godt nok frem i lovteksten:

«Det kan være konfliktforebyggende å gjøre barnet beste tydeligere når det gjelder samvær. Omfang av samvær oppleves av medlemmene i familievernet som noe av det mest konfliktfylte når det gjelder mekling. Det vil derfor være viktig at det i § 8-3 kommer tydelig frem at det er barnets beste som skal være førende for omfanget av samvær. Vi opplever at utvalget er tydelig på barnets beste skal være førende når omfang av samvær drøftes i NOUen, men at dette ikke kommer frem på en god måte i § 8-3.»

Høringsinstansene er delt når det gjelder utvalgets forslag om ikke å videreføre momentlisten i loven. Advokatforeningen støtter å ta ut momentlisten fra loven og uttaler:

«Når det gjelder utvalgets forslag om å ikke videreføre oppregningen av momentene som er inntatt i gjeldende barnelov § 43 annet ledd støtter Advokatforeningen dette og er enig i at hensynet til et konsistent regelverk taler for det, ettersom det ikke finnes tilsvarende momentliste i paragrafen som omhandler delt bosted.»

Bufdir mener det er et godt grep å fjerne momentlisten for å understreke og sikre at en avgjørelse om hvor mye samvær det skal være, må bero på en konkret helhetlig vurdering av hva som er barnets beste. Bufdir anbefaler likevel at de momentene som er viktige å vurdere bør framgå av lovens forarbeider. Fokus på barnevernet mener det å fjerne momentlisten og en mer åpen vurdering av samværesomfanget er en god tilnærming til en avtale hvor alle parter kan bli hensyntatt.

Barneombudet støtter ikke å ta momentlisten ut av loven, og viser til at disse momentene fortsatt bør stå i loven av pedagogiske hensyn.

JURK bemerker at loven skal være forutberegnelig også for ikke-jurister, inkludert de som ikke har tilgang til Lovdata Pro eller som leser rettspraksis. Det vises til at en annen løsning, som også oppnår et konsistent regelverk, er å legge momentene til bestemmelsen om delt bosted, med en presisering om at oppregningen ikke er uttømmende. På den måten vil forarbeider og rettspraksis bidra til å utfylle og presisere listen, enn å fungere som det eneste kildematerialet. JURK skriver at oppregningen av momentene i loven er veiledende og betryggende for de kvinnene som tar kontakt med JURK i forbindelse med saker om fast bosted og samvær.

Oslo tingrett er ikke enig i forslaget om å ta ut momentlisten av loven. Oslo tingrett mener en liste vil være pedagogisk og instruktiv både for foreldre som skal inngå avtale om samvær selv, og for fastsettelse ved dom. Det påpekes at listen eventuelt kan revideres eller oppdateres, og ordlyden kan presisere at den ikke er uttømmende. Dette støttes av Nord-Troms og Senja tingrett.

Et par av høringsinstansene påpeker at barnets medvirkning bør synliggjøres i loven. Nasjonalt kompetansesenter for sjeldne diagnoser savner fokus på hvordan funksjonshemmede barns behov skal ivaretas når det gjelder barns rett til samvær. Kompetansesenteret mener kravet om tilpasset informasjon og medvirkning som beskrives i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 bør tydeliggjøres ytterligere.

Stavanger kommune påpeker at Høyesterett i ferske kjennelser om samvær i barnevernssaker har framhevet barnets uttalerett, og pekt på at barnets syn må tillegges betydelig vekt ved fastsettelse av samvær. Kommunen foreslår at dettes synliggjøres også i barneloven.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om andre former for kontakt. Barneombudet tar til orde for at samværsretten bør gjelde for fysiske møter, men at det bør være adgang til å beslutte annen form for kontakt hvor fysiske møter ikke lar seg gjøre. Barneombudet mener derfor at dette bør stå uttrykkelig i loven, slik at det blir synlig for barn og foreldre. De uttaler også det er viktig at retten snakker med barnet før de tar avgjørelser om dette. Bufdir har i høringen trukket frem det samme, og understreker at:

«Retten til andre former for kontakt, som telefonsamtaler og andre digitale samtaleløsninger, bør lovfestes i barneloven fordi dette kan være et nyttig supplement til fysisk samvær for å opprettholde og videreutvikle et godt foreldre-barn forhold. Dette gjelder særlig i de tilfellene hvor barn og foreldre bor i ulike land, men også hvor de bor langt unna hverandre i Norge.»

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget om å ta ut definisjonen av «vanlig samvær» i loven støtter forsalget. Dette omfatter blant annet Advokatforeningen, Agder tingrett, Barneombudet, Bufdir, NIM, Oslo tingrett, Trøndelag tingrett og Nord-Troms og Senja tingrett.

Advokatforeningen skriver at de er enig i at en definisjon kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket samværsomfang som er til barnets beste. Advokatforeningen mener fjerning av legaldefinisjonen også er en naturlig tilpasning til samfunnsutviklingen hvor delt bosted er mer normalt og underbygger at foreldrene er likestilte i loven. Advokatforeningen tiltrer utvalgets bekymring for at en definisjon av vanlig samvær i loven vil kunne medføre at foreldrene avtaler mindre samvær enn hva de ellers ville gjort. Samtidig mener Advokatforeningen vanlig samvær i enkelte tilfeller også kan bidra til at foreldrene avtaler mer samvær enn hva de ellers ville gjort. Av denne grunn mener Advokatforeningen at det burde presiseres i loven at foreldrene i utgangspunktet er likestilte.

Agder tingrett er enig i utvalgets forslag om at definisjonen av «vanlig samvær» i dagens barnelov ikke videreføres og uttaler:

«En slik norm kan medføre mindre «skreddersøm» til det enkelte barn. Det skal fastsettes et samvær som er til det beste for det konkrete barnet på det aktuelle tidspunktet, og en slik anvisning på omfang som fremgår av § 43, kan være misvisende i så henseende. En rettslig norm kan medføre at foreldre glemmer å tenke på hva sitt barn har behov for, og blir mer rettighetsorientert på egne vegne.

I tillegg bør bestemmelsene om samvær kunne være dynamiske slik at de gir rom for utvikling i takt med samfunnsutviklingen, og kan variere med barnets alder og livssituasjon.»

NIM støtter også forslaget og mener at det i lys av nyere praksis fra EMD er viktig å fjerne konseptet «vanlig samværsrett» som et begrep i loven.

Barneombudet ser på sin side at det kan være både fordeler og ulemper med å ha en definisjon i loven, men støtter likevel utvalgets forslag fordi det vil bidra til å styrke fokuset på å lage avtaler som er tilpasset det enkelte barnet.

Vilkår for samvær

Det er enkelte høringsinstanser som har uttalt seg om vilkår for samvær. Kirkens bymisjon, Politidirektoratet og Statens barnehus, påpeker at det er sårbart å bruke familiemedlemmer ved privat tilsyn med samvær, særlig i saker med vold eller annen risiko.

Samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person

Om lag 25 instanser har uttalt seg om samvær med tilsyn. Det er stor støtte til en større gjennomgang og evaluering av dagens ordning blant de høringsinstansene som uttaler seg om temaet. Flere av instansene fremhever utfordringer med dagens system der Bufetat har ansvar for støttet tilsyn og barnevernet har ansvar for beskyttet tilsyn. Et synspunkt som går igjen er at det i dag oppleves noe tilfeldig hvilken av de to tilsynsformene som velges. Det ser ut til å være et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg, som støtter utvalgets forslag om å øke antall år det kan fastsettes samvær med tilsyn for, samt å øke antall timer per år. Dette gjelder blant annet Advokatforeningen, Agder tingrett, Bufetat region nord, Follo tingrett, Ringerike, Asker og Bærum tingrett, Stiftelsen Alternativ til Vold og Østre Innlandet tingrett. De som er negative, blant annet Bufdir, Bufetat region øst og Bufetat region vest, peker særlig på at det er vanskelig å ta stilling til forslagene før den foreslåtte evalueringen er gjennomført.

Agder tingrett uttaler at:

«Dagens ordning kan tvinge foreldre til årlige søksmål for å opprettholde tilsyn under samvær. Særlig når det gjelder beskyttet tilsyn er dette uheldig. Beskyttet tilsyn gis i de tilfellene hvor det kan være fare for vold, overgrep, rus eller annen form for krenkende / belastende adferd fra samværsforelderen. Det er sjelden at disse faktorene er vesentlig endret etter at det er gått ett år, og foreldrene vil da enten måtte gå til ny sak for å få mer tilsyn, eller det blir et avbrudd i kontakten mellom barnet og samværsforelderen fordi bostedsforelderen ikke vil medvirke til samvær uten tilsyn, og samværsforelderen ikke orker en ny runde i rettsapparatet.»

Bufetat region øst viser i sin uttalelse til at ordningen med støttet tilsyn er meget kostbar og kapasitetskrevende for tjenesten, og påpeker at en utvidelse vil gi betydelig økte utgifter. Bufetat region vest uttaler at «det er helt nødvendig å avklare langt flere spørsmål enn de utvalget påpeker før det er forsvarlig å vurdere utvidelse av ordningen». De peker også på at de ønsker en hjemmel for å kunne stille en sak i bero eller avslutte den, og viser til erfaring med bristende forutsetninger for rettsavgjørelsen grunnet forhold hos eller ved partene (atferd, trusler, sikkerhet, barnets beste, besøksforbud m.m.). Også Kirkens bymisjon tar opp behov for å sette samvær med tilsyn i bero, og viser da til bostedsforelders manglende samarbeid.

8.4.4 Departementets vurdering

8.4.4.1 Rett til samvær og samværets omfang

Departementet følger opp utvalgets forslag om å presisere barn og foreldres gjensidige rett til samvær i samme bestemmelse, se lovforslaget § 8-1. Dette er en videreføring av bestemmelsen om barnets rett til samvær i gjeldende lov § 42 første ledd og foreldres rett til samvær med barn som fremkommer av gjeldende lov § 43 første punktum. Utgangspunktet må etter departementets oppfatning fortsatt være at barn og foreldre som ikke bor sammen, som hovedregel har rett til samvær med hverandre. Barn og foreldres gjensidige rett til samvær følger også av våre menneskerettslige forpliktelser. Departementet bemerker imidlertid at dette er et utgangspunkt. Det skal ikke være samvær dersom det ikke er til barnets beste, og departementet foreslår å presisere i lovforslaget § 8-1 at retten til samvær gjelder, med mindre det ikke er til barnets beste. Se nærmere omtale av når det ikke skal være samvær nedenfor i punkt 8.5. Departementet er ellers enig med utvalget i at det ikke bør lovfestes en plikt til samvær for forelderen. Departementet ser at manglende oppfyllelse av samværsretten fra forelderens side kan være en utfordring for alle berørte, men mener at å pålegge en plikt ikke vil være egnet for å løse dette problemet. I noen saker kan familievernet bidra med foreldreveiledning med sikte på å etablere kontakt eller samvær der dette er til barnets beste.

Departementet følger opp utvalgets forslag om en egen bestemmelse om omfang av samvær, se lovforslaget § 8-2. Dette innebærer en videreføring av gjeldende lov, men med enkelte presiseringer og endringer. Utgangspunktet er fortsatt at foreldrene avtaler omfanget av samvær. Det presiseres i bestemmelsen at dersom foreldrene er uenige, er det domstolen som avgjør om det skal være samvær og i så fall hvor mye.

Det er barnets beste som er førende for omfanget av samvær, jf. lovforslaget § 1-1. Departementet understreker at omfanget av samværet skal vurderes konkret og ta utgangspunkt i en vurdering av hva som er til det enkelte barns beste.

Departementet ser at en oppregning av relevante momenter i lovbestemmelsen om omfang av samvær kan ha en viss pedagogisk effekt, slik også enkelte høringsinstanser har adressert. Departementet er imidlertid enig med utvalget i at momentlisten knyttet til samværsvurderinger tas ut av loven. Som utvalget påpeker, vil vurderingen bli mer åpen uten en eksplisitt momentliste i lovteksten. Etter departementets oppfatning kan en detaljert liste over momenter gå på bekostning av den konkrete vurderingen og en dynamisk rettsutvikling. Departementet understreker at hvilke momenter som vil ha relevans og hvordan momenter skal vektes mot hverandre i samværssaken alltid må avgjøres konkret for det enkelte barn og ut fra forholdene i den enkelte sak.

Momentene nevnt i gjeldende lov vil imidlertid fortsatt være relevante, sammen med andre momenter som følger av forarbeider og rettspraksis. Departementet vil særlig fremheve at barnets mening er et sentralt moment, jf. også lovforslaget § 1-2. Barnet har rett til å bli hørt og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, se nærmere omtale i punkt 4.6. Dette gjelder både når foreldre avtaler samvær og når en foreldretvist om samvær behandles av domstolen. Andre sentrale momenter er barnets behov, herunder barnets behov for trygghet og stabilitet, barnets omsorgsbehov og sårbarhet, barnets tilknytning til forelderen og barnets tilknytning til nærmiljøet. Barnets alder vil også påvirke omfanget av samvær. Foreldrenes situasjon er også sentralt. Dette omfatter forelderens forutsetninger, omsorgsevne og boforhold. Det avgjørende er uansett hva som etter en samlet konkret vurdering anses å være til barnets beste.

Departementet er enig i utvalgets omtale av tidsperspektivet for vurderingen av barnets beste ved samvær. Hva som er til barnets beste her og nå, er sentralt for denne vurderingen, men hva som vil være til barnets beste i fremtiden vil også inngå i vurderingen. Det er også lagt til grunn i rettspraksis at samvær skal avgjøres etter forholdene i dag og etter det som framstår som det beste for barnet i tiden framover, se blant annet LB-2024-92285. Departementet vil imidlertid påpeke at det samtidig følger klart fra Høyesteretts og EMDs praksis at det ikke skal besluttes samvær der barnets helse og utvikling blir skadelidende.

Departementet følger opp utvalgets forslag om å ta ut definisjonen av hva som er «vanlig samværsrett» i ny barnelov. Formålet med definisjonen av vanlig samvær har blant annet vært å bidra til å dempe konflikter mellom foreldrene. Departementet ser imidlertid de innvendinger som har kommet, og er enig med utvalget i at denne definisjonen i loven kan bidra til å legge unødige føringer for vurderingen av hvilket samværsomfang som er til barnets beste. Selv om det ikke har vært intensjonen, kan gjeldende bestemmelse om hva som utgjør vanlig samvær gi et inntrykk av at dette samværsomfanget er det beste for de fleste barn. Departementet har også fått innspill på at dette kan forstås å være et minimumssamvær, noe som ikke er riktig. Som enkelte høringsinstanser har påpekt, vil det å ta ut definisjonen av vanlig samvær fra loven, legge bedre til rette for en dynamisk utvikling i takt med samfunnsutviklingen og ny forskning. Departementet understreker at det skal vurderes konkret hvilket samværsomfang som er til det enkelte barns beste, jf. også lovforslaget § 1-1.

8.4.4.2 Vilkår for samvær

Departementet følger opp utvalgets forslag om å innta en bestemmelse i § 8-5 som viderefører adgangen til å stille vilkår for samvær. Departementet foreslår imidlertid å dele bestemmelsen inn i tre ulike ledd, siden bestemmelsen inneholder tre ulike regler.

Første ledd av bestemmelsen viderefører barneloven § 43 tredje ledd som gir hjemmel til å fastsette vilkår for samværet. Bestemmelsen gjelder i alle samværssaker. Departementet viser til uttalelsen i Prop. 85 L (2012–2013), merknad til § 43, om at bestemmelsen er særlig aktuell i saker der det skal fastsettes sterkt begrenset samvær eller samvær med tilsyn. Domstolen kan stille vilkår som ikke bare direkte er knyttet til praktiske forhold ved gjennomføringen av samværet, men også vilkår med sikte på å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Se nærmere omtale over i punkt 8.4.1.

I første ledd er det inntatt to eksempler på vilkår. Dette er vilkår om privat tilsyn og vilkår om ruskontroll. Disse eksemplene er ikke uttømmende. De sikrer også et tydelig hjemmelsgrunnlag for disse vilkårene, som er av inngripende karakter etter departementets mening. Privat tilsyn forutsetter at en bestemt person er villig til å medvirke; retten kan ikke pålegge en privat part dette oppdraget. Etter andre ledd har retten adgang til enten selv å utpeke en person eller gi foreldrene oppgaven med å utpeke en person som kan utføre privat tilsyn. Det følger videre av tredje ledd i lovforslaget at samværsforelderen skal dekke kostnaden knyttet til vilkår etter første ledd.

Departementet ønsker ikke å gi en uttømmende opplisting over hvilke vilkår som kan fastsettes i forbindelse med samvær. Vilkår for samvær må tilpasses den konkrete saken. Det er derfor verken hensiktsmessig eller mulig å gi en uttømmende liste over hvilke vilkår som kan stilles. Det er samtidig viktig at rettsanvenderne er bevisste våre menneskerettslige forpliktelser, og gjennomfører en reell vurdering av om vilkårene står seg opp imot forpliktelsene. Departementet viser her til gjennomgangen av menneskerettslige forpliktelser i punkt 8.2.

8.4.4.3 Samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre dagens ordning med samvær med tilsyn, men utvalgets forslag til endringer følges ikke opp. Bestemmelsen om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person i gjeldende barnelov § 43 a videreføres i lovforslaget § 8-6 med noen mindre endringer. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag til endring i terminologi når det gjelder navnet på de ulike tilsynsordningene, og beholder ordlyden «støtta» og «beskytta» tilsyn.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å øke antall timer med offentlig tilsyn med samvær. Flere høringsinstanser påpeker at i praksis kan antall tilgjengelige timer i noen tilfeller være bestemmende for om det pålegges støttet eller beskyttet tilsyn. Departementet vil poengtere at de ulike tilsynsformene har ulike formål, og at det er viktig at det gjøres en konkret vurdering av barnets behov i den enkelte sak opp mot de vilkårene som fremgår av regelverket. Hensynet til barnets beste forutsetter at saken er forsvarlig opplyst, før det besluttes tilsyn. Det er retten som skal fastsette vilkårene for samværet, blant annet timetallet og begrenset varighet, slik at dette ikke kan delegeres til tilsynsmyndigheten. Retten kan også gi utfyllende bestemmelser, som hvem som skal eller ikke skal kunne være til stede utover forelderen, hvem som skal følge og hente barnet mv.

Departementet følger heller ikke opp utvalgets forslag om å regulere i barneloven antall år det kan fastsettes samvær med tilsyn for. Agder tingrett peker på at dagens ordning legger opp til at foreldre må gå til søksmål hvert år for å opprettholde ordningen, og at dette kan synes uhensiktsmessig for en del tilfeller der det er klart at samvær med tilsyn bør vedvare over tid. Dette er også begrunnelsen for utvalgets forslag om å øke tilsynsperioden til tre år. Departementet deler ikke utvalgets forståelse av at tilsynsperioden etter gjeldende rett er begrenset til ett år. Gjeldende rett stenger ikke for at tilsynsperioden kan fastsettes også utover ett år, men det krever en særskilt begrunnelse. Se omtale av gjeldende rett i punkt 8.4.1. Tilsyn må anses som et inngrep i samværsretten, og inngrepet bør derfor ikke fastholdes i lengre tid enn formålet med tilsynet og behovene i saken tilsier. Barnets beste er ikke en konstant størrelse. Begrenset varighet for pålegget vil sikre at samvær med tilsyn, fastsatt av myndighetene, er i tråd med barnets beste. Høyesterett har i HR-2025-382-A uttalt at: «Den begrensede varigheten skal sikre flere formål. Tilsyn er som tidligere nevnt et inngrep i samværsretten og bør ikke fastholdes lenger enn formålet med tilsynet og behovene i saken tilsier. Samtidig kan erfaringene fra samvær bidra til å avklare om et fortsatt samvær etter tilsynsperioden er til barnets beste […]». Domstolen må gjøre en konkret vurdering av behovet for varighet, ut ifra forholdene i den enkelte sak, og der varigheten fastsettes utover ett år kreves det en særskilt begrunnelse. Retten bør uansett angi eksplisitt hvor lenge tilsynsordningen gjelder. Retten bør ved behov også vurdere hvordan barnets rett til medvirkning sikres gjennom tilsynsperioden. Det er viktig at rettens pålegg er begrunnet godt, slik at pålegget kan iverksettes raskt uten nærmere avklaringer i forkant. For rettsforlik følger begrunnelsesplikten av lovforslaget § 8-6, mens for dom eller kjennelse følger det av tvisteloven § 19-6.

Flere høringsinstanser har pekt på behovet for en grundig gjennomgang av hele tilsynsordningen. Departementet er enig, og mener det er nødvendig før det eventuelt foreslås lovendringer. Det bør særlig vurderes om ordningen fungerer etter sin hensikt, herunder om barneperspektivet er ivaretatt, og om den er effektivt innrettet. Bufdir fikk i 2023 i oppdrag å vurdere om det er behov for forskning som kan belyse ordningen med samvær med tilsyn, og om den fungerer etter sin hensikt. Gjennomgangen fra Bufdir viser at det er betydelige svakheter ved kunnskapsgrunnlaget for ordningen med samvær med tilsyn etter barneloven, og at det trengs mer systematisk kunnskap. Bufdir har også i en egen rapport fra 2023 gitt en redegjørelse for de ulike aktørers (Bufetat ved regionene, domstol og barnevernstjenesten) erfaringer med ordningen, som kan gi innblikk i hvordan ordningen oppfattes og praktiseres.

8.5 Beskyttelse av barn mot vold eller overgrep ved samvær

8.5.1 Gjeldende rett

Menneskerettslige forpliktelser

FNs barnekonvensjon artikkel 9 nr. 3 fastslår at staten skal respektere barnets rett til å ha kontakt med foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. Som nevnt over i punkt 8.2 har barn og foreldre rett til respekt for sitt familieliv, jf. blant annet EMK artikkel 8. Samtidig har barn en rett til beskyttelse mot vold eller overgrep begått av foreldre, jf. blant annet barnekonvensjonen artikkel 19. Dette innebærer at det etter omstendighetene kan besluttes at det ikke skal være samvær mellom et barn og forelderen som barnet ikke bor sammen med. En beslutning om at det ikke skal være samvær er imidlertid et betydelig inngrep i familielivet, og dersom familiebåndene brytes, kreves ifølge praksis fra EMD «very exceptional circumstances», se Gnahorè mot Frankrike, nr. 40031/98 avsnitt 59. Barnelovutvalget har omtalt relevante menneskerettigheter i NOU 2020: 14 punkt 12.2.3 og punkt 12.3.2. Departementet gjengir ikke dette i sin fulle bredde, men trekker frem uttalelser som er særlig relevante:

«Myndighetenes forpliktelser etter EMK artikkel 8 skjerpes der relasjonen mellom barn og forelder begrenses på en slik måte at familiebåndene i praksis blir kuttet («effectively curtailed»). Selv der barnet er imot samvær med den av foreldrene det ikke bor sammen med, og hvor konfliktnivået mellom foreldrene er så høyt at nullsamvær av hensyn til barnet er ansett som den beste løsningen, gir EMDs praksis anvisning på at myndighetene må ha tilbørlig øye for å sørge for å bevare familierelasjonen mellom barn og forelder. Buchleither mot Tyskland, dom 28. april 2016, legger til grunn at en ordning med nullsamvær bør vurderes med jevne mellomrom (avsnitt 49):

‘In this respect the Court reiterates that the reasons for a suspension of contact cannot, as a rule, be regarded as permanent and should generally be reviewed at regular intervals, unless the review would in itself seriously affect the child’s welfare […].’

Nyere praksis fra EMD legger stor vekt på at nullsamvær må ha svært gode grunner. Forholdene som tilsier manglende samvær, kan endre seg. Selv der det er til det beste for barnet å ha en ordning uten samvær, tilsier både barnets og foreldrenes beskyttelsesverdige interesser etter EMK artikkel 8 at myndighetene skal trå varsomt frem på dette området. Som nevnt under punktet om menneskerettslige rammer for samværets omfang må det foreligge «very exceptional circumstances» dersom familiebåndene skal brytes.»

EMK artikkel 8 verner også retten til privatliv. Etter EMDs praksis pålegges myndighetene en plikt til å verne barnet mot vold mv. begått av foreldrene. Her kan det for eksempel vises til Wetjen mfl. mot Tyskland, nr. 68125/14 og 72204/14. I særlig alvorlige tilfeller vil også EMK artikkel 3, om forbudet mot blant annet umenneskelig og nedverdigende behandling, innebære en forpliktelse for myndighetene til å hindre at barnet kommer i en situasjon der det blir utsatt for overgrep fra foreldrene, se for eksempel Association Innocence en Danger og Association Enfance et Partage mot Frankrike, nr. 15343/15 og 16806/15, avsnitt 157 og 158.

Når det ikke skal være samvær

Foreldreansvaret innebærer blant annet en plikt til å gi barnet omsorg og omtanke, jf. barneloven § 30 første ledd. Det er spesifikt regulert i bestemmelsens tredje ledd at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annen måte bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare. Det påhviler med andre ord foreldre en plikt til å beskytte barnet. Dette gjelder for alle foreldre, både de som bor sammen og ikke bor sammen. Det er særskilt regulert i § 42 at barnet har krav på omsorg og omtanke også fra samværsforelder.

Barn og foreldre har i utgangspunktet rett til samvær når de lever hver for seg, se omtale over i punkt 8.4. Omfanget av samværet beslutter i utgangspunktet foreldrene. I noen tilfeller er det til barnets beste at det ikke skal være samvær, eller bare et begrenset samvær. Barnets rett til beskyttelse vil gå foran samværsretten der det etter en konkret vurdering er risiko for at barnet kan bli utsatt for vold, overgrep eller mangelfull omsorg. I saker der samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær, jf. barnelova § 43 første ledd tredje punktum. Denne presiseringen ble inntatt i bestemmelsen i 2006, og tar særlig sikte på situasjoner der barnet har blitt eller kan bli utsatt for vold eller overgrep, jf. Ot.prp. nr. 103 (2004–2005). I proposisjonen uttalte departementet at overgrep i denne sammenhengen skulle forstås som psykisk eller fysisk vold eller seksuelle overgrep samt det å være vitne til vold som kan ha påført barnet skader og medført at barnet er redd for samværsforelderen.

En avgjørelse om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. § 48. I bestemmelsen fremgår også at det ved avgjørelser om blant annet samvær skal det tas hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

I Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.3 understreket departementet at i tilfeller der domstolene legger til grunn at det er fare for at barnet utsettes for vold eller seksuelle overgrep og/eller det er fare for retraumatisering av barnet, skal domstolen ikke fastsette samvær. Det skal i slike tilfeller heller ikke fastsettes samvær med tilsyn. Det avgjørende hensynet er hensynet til barnets beste. I proposisjonen ble det også gitt andre føringer som har betydning for om det skal fastsettes samvær. Det ble blant annet forutsatt at domstolene i større grad skulle avgjøre samværssaker ut fra her-og-nå-vurderinger, og at barnets subjektive opplevelser skulle tillegges større vekt enn det som var gjeldende praksis. Det ble forutsatt at det ikke skulle fastsettes samvær mot barnets vilje før barnets situasjon var tilstrekkelig belyst. Departementet understreket videre at «antakelser basert på et biologisk prinsipp», som baserer seg på at det er bra for et barn å kjenne sitt opphav, ikke skulle legges til grunn ved anvendelsen av barnelovens regler om samvær, men at saken må utredes tilstrekkelig.

Begrensninger i samvær griper inn i barn og foreldres rett til familieliv, som nevnt over. Høyesterett har i HR-2020-1639-A avsnitt 29 uttalt at «[r]ettstilstanden kan sammenfattes slik at det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær mellom en forelder og et barn». Saken gjaldt hvilken betydning et vedtak om adressesperre i Folkeregisteret har når far krever samvær med barnet. Barnelovutvalget uttalte at beslutninger om at det ikke skal være samvær, kan innebære at båndene mellom barnet og forelderen i praksis blir brutt, og på bakgrunn av våre menneskerettslige forpliktelser kreves svært gode grunner («very exceptional circumstances») for å treffe slike avgjørelser, jf. avsnitt 59 i Gnahorè mot Frankrike, nr. 40031/98.

Et særlig spørsmål er hvilken grad av sannsynlighet som skal foreligge før domstolen bestemmer at risikoen for vold og overgrep medfører at det ikke skal fastsettes samvær for barnet. Det fremkommer ikke direkte av lovverket, men av forarbeidene. I Ot.prp. nr. 103 (2004–2005), punkt 5.3.5, drøftes spørsmålet og det fremgår blant annet at i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær er fakta svært sammensatt og har stor betydning for den konkrete vurderingen. Hvilken sannsynlighetsgrad som må anses tilstrekkelig vil derfor kunne avhenge av konkrete omstendigheter, som alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte. Det fremheves videre at dersom det er risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt. Stortingskomiteen uttaler seg også om spørsmålet i Innst. O. nr. 35 (2005–2006), punkt 2.3:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil peke på at om en påstand om vold og overgrep skal legges til grunn av retten, avhenger av hvor stor sannsynlighet det må være for at den medfører riktighet. Flertallet vil peke på at hensynet til å ivareta barnets sikkerhet kan tilsi at sannsynlighetsovervekt anses tilstrekkelig eller at overvektsprinsippet fravikes slik at det kreves en mindre grad av sannsynlighet enn 50 % for å legge påstanden om overgrep til grunn av retten. Deretter må retten ta stilling til hvor stor vekt forholdet skal få i en barnets beste-vurdering etter en konkret helhetsvurdering. Flertallet vil samtidig understreke at det i denne sammenheng er en svært viktig oppgave for domstolene å avdekke påstander om vold og overgrep som ikke er holdbare.»

Dersom det er uklart hvorvidt det har forekommet eller er risiko for vold eller seksuelle overgrep må domstolen sikre at saken belyses bredt før det tas avgjørelse om samvær, jf. tvisteloven § 21-3 andre ledd om rett og plikt til bevisføring og barneloven § 61 om avgjørelser under saksforberedelsen. Dette er også understreket av departementet i Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.3, der det er uttalt at det er nødvendig med en «føre-var-tankegang» i slike saker. Departementet påpeker i proposisjonen blant annet at kunnskap og forskning tilsier at det ofte vil være nødvendig at domstolen oppnevner sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 for å få saker der det er problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep forsvarlig belyst.

Kravet til sannsynlighet er også kommentert i nyere rettspraksis. I en sak fra Borgarting lagmannsrett, LB-2022-126005, står det: «Det kreves ikke sannsynlighet for mistanke om vold eller overgrep. Det vil kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt.» Høyesterett har også kommentert dette i HR-2020-1843, der det står at i forbindelse med bevisvurderingen kan man «ikke se bort fra konkrete risikofaktorer selv om de måtte være mindre sannsynlige».

Domstolen kan i særlige tilfeller, blant annet når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for vold eller på annet vis blir behandlet slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare, oppnevne en advokat eller annen representant til å ta vare på interessene til barnet i forbindelse med søksmålet, jf. § 61 nr. 5. Se nærmere omtale av dette i punkt 11.9. Det foreligger også en plikt for domstolen til å ta midlertidige avgjørelser om samvær dersom en part krever det, og det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annet vis blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare, jf. barneloven § 60 første ledd. Domstolen kan samtidig forby en part å komme til barnets bosted, jf. andre ledd.

Samvær under offentlig tilsyn

Domstolen kan treffe avgjørelser om at det skal være samvær med offentlig tilsyn, der «omsynet til barnet sine behov talar for det», jf. barneloven § 43 a. Beskyttet tilsyn er den mest omfattende formen for slikt tilsyn, og forutsetter at barnet og forelderen blir overvåket kontinuerlig under samværet. Beskyttet tilsyn er ifølge forarbeidene mest aktuelt i tilfelle der forelderen har problematikk knyttet til vold, rus eller psykisk lidelse, men hvor samvær likevel er til det beste for barnet. Det er likevel ikke slik at samvær med tilsyn kan benyttes som et beskyttelsestiltak der det er risiko for at barnet vil bli utsatt for vold eller overgrep. For nærmere omtale av samvær med tilsyn, se punkt 8.4.1.

Besøksforbud, kontaktforbud og sperret adresse

Domstolen har en plikt til å vurdere om den dømte i volds- og overgrepssaker mot barn, skal ilegges kontaktforbud overfor barn, jf. straffeloven §§ 282 og 319. Dette omhandler mishandling i nære relasjoner og seksuallovbrudd. Plikten til å vurdere kontaktforbud gjelder uavhengig av om sakens aktører har nedlagt påstand om dette. Kontaktforbud kan fastsettes av domstolen etter straffeloven § 57. Domstolen kan ilegge kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, eller på annet vis krenke en annens fred. Det er et krav at den tiltalte er funnet skyldig i en straffbar handling.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. Det er ikke krav om at den besøksforbudet gjelder har begått en straffbar handling.

Den som har forbud mot kontakt med et barn etter de nevnte bestemmelser i straffeloven eller straffeprosessloven kan ikke ha samvær, jf. barneloven § 43 b første punktum. Dette gjelder både avtalt samvær mellom foreldrene og fastsatt samvær av domstolen, og så lenge forbudet gjelder. Det er gjort unntak i bestemmelsens andre punktum for de tilfeller der forbudet etter nærmere bestemmelser gir rett til det. Det må i så fall gå klart frem av forbudet hvordan dette skal praktiseres. Dersom kontaktforbudet eller besøksforbudet overlater til partene å avtale samvær i slike situasjoner uten klare og detaljerte retningslinjer, vil ikke nevnte vilkår i barneloven være oppfylt. Ved avgjørelsen skal det foretas en vurdering av menneskerettighetene og av risikoen for barnet, jf. Prop. 167 L (2016–2017). Bestemmelsen gjelder forbud mot kontakt «med eit barn», og omfatter tilfeller der forbudet er ilagt bare overfor barnet, men også tilfeller der forbudet gjelder overfor både forelder og barnet, se merknaden til § 43 b i den nevnte proposisjonen.

Det følger av lov av 9. desember nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven) § 10-4 første ledd at registrerte opplysninger som er gradert etter beskyttelsesinstruksen (Instruks 17. mars 1972 nr. 3352 for behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter), skal sperres i Folkeregisteret. Politiet har kompetanse til å treffe vedtak om gradering i alle saker unntatt barnevernssaker, jf. folkeregisterloven § 10-4 andre ledd.

Beskyttelsesinstruksen oppstiller to beskyttelsesgrader – «strengt fortrolig» og «fortrolig», jf. § 4. «Fortrolig» innebærer at adressen til den trusselutsatte ikke skal leveres til private, men er tilgjengelig for den delen av det offentlige som har hjemmel til opplysninger fra folkeregisteret. «Strengt fortrolig» innebærer at den trusselutsatte ikke er registrert med bostedsadresse i folkeregisteret. Adressen utleveres verken til offentlige myndigheter eller private.

Adressesperre er et tiltak som kan iverksettes for å beskytte trusselutsatte personer, det vil si der det er fare for at personen står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet. Dette kan gjelde en forelder med barn boende fast hos seg, og hvor det er reist sak om samvær. I Prop. 85 L (2012–2013) uttalte departementet at i tilfeller der en forelder har utsatt bostedsforelder og/eller barnet for slike trusler at det er iverksatt beskyttelsestiltak, bør det ikke fastsettes samvær. Videre uttalte departementet at de vurderinger som ble lagt til grunn da beskyttelsestiltaket ble fastsatt, må uten videre kunne legges til grunn også i en etterfølgende sak om samvær dersom beskyttelsestiltaket fortsatt gjelder. Disse uttalelsene modereres av Høyesteretts avgjørelse fra 2022, HR-2022-1639, der Høyesterett avklarer forholdet mellom reglene om samvær og et vedtak om adressesperring, og hvilken betydning et slikt vedtak har for samværsspørsmålet. Det fremgår av dommen at Kripos har uttalt at adressesperre på den høyeste beskyttelsesgraden, strengt fortrolig, «kun besluttes dersom det er høy risiko for at den trusselutsatte blir utsatt for grov vold, frihetsberøvelse eller drap.» Med henvisning til EMK artikkel 8 mener førstvoterende at departementets tilnærming, går betenkelig langt i å legge bånd på domstolens behandling av samværsspørsmålet (avsnitt 47). Høyesterett oppsummerer rettstilstanden i avsnitt 49:

«At det er truffet et vedtak om adressesperre, er ikke avgjørende for samværspørsmålet. Om det skal fastsettes samvær, må avgjøres av domstolene på vanlig måte etter en selvstendig og konkret vurdering etter reglene i barneloven, der hensynet til barnets beste er det sentrale. Domstolene skal ikke uten videre legge til grunn de vurderingene politiet har foretatt da sperrevedtaket ble truffet. Reglene om samvær og reglene om adressesperre utgjør separate og uavhengige regelsett som tjener ulike formål. Men vedtaket om adressesperre vil likevel få betydning for samværsavgjørelsen. For det første vil grunnlaget for vedtaket – så langt det blir gjort kjent for retten og partene – kunne bidra til å opplyse samværssaken. For det andre må vedtaket om adressesperre respekteres av domstolene når de tar stilling til om det skal fastsettes samvær. Det er ikke i en sak om samværsrett grunnlag for å sette vedtaket til side eller se bort fra det, selv om det kan hefte mangler ved vedtaket. De virkningene sperrevedtaket fører med seg, må – så lenge vedtaket ikke har falt bort – trekkes inn som premiss både for vurderingen av om samvær skal nektes og i en vurdering av hvordan et eventuelt samvær skal gjennomføres. Av den grunn skal det mye til for at samvær i en slik situasjon skal kunne være til barnets beste. Men det er ikke utelukket og må vurderes konkret i den enkelte sak.»

Avvergingsplikt og melde- og opplysningsplikt til barnevernet

Alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har, uten hinder av taushetsplikt, en lovfestet plikt til å melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a. Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 nr.64 om helsepersonell mv. (helsepersonelloven), lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven), lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer (familievernkontorloven) og lov 4. juli 2003 nr. 84 om private skolar med rett til statstilskott (privatskoleloven) har slik meldeplikt, jf. andre ledd første punktum. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for staten, fylkeskommuner eller kommuner, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner, jf. andre ledd andre punktum. Meldeplikten skal ivareta barnevernstjenestens behov for å bli gjort kjent med at et barn kan være utsatt for omsorgssvikt.

Meldeplikten bygger på avveining av flere hensyn. På den ene siden bør hver og en være beskyttet mot unødvendig spredning av personlige opplysninger. På den andre siden skal meldeplikten ivareta barnevernstjenesten sitt behov for å bli gjort kjent med at et barn kan være utsatt for omsorgssvikt. Meldeplikten bygger på en konkret vurdering av om vilkårene for å melde fra til barnevernstjenesten er oppfylt. Barnevernstjenesten må på sin side vurdere alle meldinger de får om bekymring for et konkret barn, jf. § 2-1, og om meldingen skal følges opp med en undersøkelse, jf. § 2-2.

Dommere omfattes ikke av meldeplikten og opplysningsplikten til barnevernet. I en foreldretvistsak for retten kan det komme frem opplysninger om barnets omsorgssituasjon som kan være sentralt for barnevernstjenesten å få kunnskap om. Dommere har i utgangspunktet taushetsplikt etter domstolloven § 63 a. I Prop. 167 L (2016–2017) ble det imidlertid klargjort at taushetsplikten ikke er til hinder for at dommeren gir opplysninger til barnevernstjenesten dersom opplysningene som dommeren ønsker å gi er kommet frem i rettsmøte eller rettsavgjørelse, jf. domstolloven 63 a tredje ledd, jf. lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 13 b første ledd nr. 2 og nr. 6. Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister omtaler også dette spørsmålet, og viser til at rettens ansvar for å ivareta hensynet til barnets beste, sammenholdt med alminnelige nødrettslige betraktninger, taler for at dommere har melde- eller opplysningsrett til barnevernstjenesten. Dommere er også omfattet av den generelle avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Alle personer har en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger, jf. straffeloven § 196. Dette omfatter dermed både ansatte i offentlige instanser og privatpersoner, herunder har foreldre en avvergeplikt i forbindelse med samvær. Avvergingsplikten kan ivaretas ved å melde fra til enten politiet eller barnevernstjenesten. Begge etater har selvstendig myndighet til å iverksette tiltak for å avverge handlingen.

I retningslinjene om samhandlingen mellom barnevernet og politiet fremgår at i de tilfeller der barnevernstjenesten får opplysninger som omfattes av avvergingsplikten har de plikt til å varsle politiet, dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. Videre fremgår at når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført. Politiet har på sin side en særskilt plikt til å underrette barnevernstjenesten når de får kjennskap til eller mistanke om at barn mishandles eller utsettes for seksuallovbrudd av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, jf. forskrift 20. september 2013 nr. 1097 om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterforskriften) § 10-3.

Politiet har etter gjeldende rett en adgang til å utlevere opplysninger for å avverge eller forebygge lovbrudd, jf. politiregisterloven § 27. Det kan for eksempel gjelde et tilfelle der politiet er kjent med at en person som er dømt for alvorlig vold eller overgrep mot barn, blir samboer eller gifter seg med en ny person som har barn. Dersom politiet vurderer at en straffesak eller dom, eventuelt i kombinasjon med andre holdepunkter, tilsier at det er risiko for at nye barn kan bli utsatt for vold eller overgrep, kan de underrette både offentlige instanser og privatpersoner om dette, på nærmere vilkår, se politiregisterforskriften §§ 9-2 og 9-3.

8.5.2 Bakgrunn for nye forslag

Utvalgets forslag

Barnelovutvalget redegjør i NOU 2020: 14 for gjeldende rett om når det ikke skal være samvær. Utvalget foreslår at det i loven skal fremgå at dersom samvær ikke er til det beste for barnet, skal det ikke være samvær, men foreslår ellers ingen særskilte lovendringer knyttet til beskyttelse av barn under samvær. Utvalget legger til grunn at terskelen for at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær, skal ligge på samme nivå som i dag. Utvalget bemerker at beslutninger om at det ikke skal være samvær, kan innebære at båndene mellom barnet og forelderen i praksis blir brutt, og at det kreves svært gode grunner («very exceptional circumstances») for å treffe slike avgjørelser. Videre vurderer utvalget om det bør oppstilles en anvisning på bevisbedømmelsen i loven der det er mistanke om at barnet kan bli utsatt for vold eller overgrep under samværet. Utvalget kommer imidlertid til at det ikke bør gjelde en bundet bevisregel, og skriver at saken må uansett avgjøres etter en bred vurdering. Utvalget slutter seg til tidligere vurderinger i Ot.prp. nr. 103 (2004–2005).

Utvalget foreslår imidlertid å innta en bestemmelse i lovens innledende kapittel som slår fast at barn har rett til beskyttelse mot vold, overgrep og hensynsløs atferd, og at barn ikke skal behandles slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare.

Utvalget ønsker å videreføre regelen om at den som har kontakt- eller besøksforbud, ikke kan ha samvær med barnet. Utvalget viser her til de vurderingene som er gjort i Prop. 167 L (2016–2017), punkt 6.6.2. I slike tilfeller har det offentlige vurdert at det er behov for beskyttelse. Utvalget påpeker at det vil være for risikabelt å overlate til foreldrene å gjøre egne avtaler om samvær hvor en av foreldrene har kontakt- eller besøksforbud. Utvalget peker dessuten på at kontakt- eller besøksforbud er inngående begrunnet og undersøkt av det offentlige. Utvalget vurderer det derfor til å være trygt å legge de nevnte forbudene direkte til grunn, og nekte samvær for foreldre som er ilagt slike forbud.

Flertallet av høringsinstansene som har uttalt seg om utvalgets vurderinger og forslag om å beholde terskelen for når det ikke skal være samvær, støtter forslaget. Dette omfatter blant annet Advokatforeningen, Aleneforelderforeningen, Bufdir, Kripos, NKVTS, Nord-Troms og Senja tingrett, Oslo kommune, Oslo tingrett og Politidirektoratet.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen er enig i utvalgets syn om at terskelen for at domstolen skal bestemme at det ikke skal være samvær, skal ligge på samme nivå som i dag, og tiltrer begrunnelsen for dette. Advokatforeningen slutter seg til utvalgets betraktninger om at tidsperspektivet i punkt 12.4.4.2 også gjør seg gjeldende for vurderingen av samværsomfanget, slik at de langsiktige konsekvensene av å nekte samvær må vurderes konkret og vektes i avgjørelsen.

Advokatforeningen er enig i at det kreves svært gode grunner for å treffe avgjørelser om at det ikke skal være noe samvær, og videre er Advokatforeningen enige med utvalget i at det ikke uten videre er treffende å beskrive terskelen slik at å nekte samvær krever «ganske tungtveiende grunner», slik Høyesterett har lagt til grunn i sin praksis.

Når det gjelder hvilke beviskrav som bør legges til grunn der det er mistanke om at barnet kan bli utsatt for vold eller overgrep under samværet, er Advokatforeningen enig med utvalget i at det ikke bør oppstilles en anvisning på bevisbedømmelsen i loven, og støtter utvalgets begrunnelse for dette.»

Kripos støtter utvalgets vurderinger og understreker i tillegg at beslutningstakerne må være føre var og at saken må belyses bredt der det er mistanke om at barnet blir utsatt for vold eller andre alvorlige overgrep fra en eller begge foreldrene. Videre ser Kripos behov for videre utredning av om reglene om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til den voldutsatte forelderen og barnet i situasjoner der det er ilagt adressesperre:

«Kripos har, som nasjonalt fagorgan for beskyttelsestiltaket adressesperre, i flere tilfeller sett at det vurderes å innvilge samvær med den voldsutøvende forelderen til tross for at den voldsutsatte og barnet bor på sperret adresse. I slike tilfeller vil gjennomføring av samvær kunne få alvorlige konsekvenser for gjennomføringen av beskyttelsestiltaket adressesperre. Å pålegge et barn å holde grunnleggende informasjon om sitt eget liv skjult for den voldsutøvende forelderen i en samværssituasjon vil være meget belastende for barnet, og nærmest umulig å gjennomføre.»

Politidirektoratet tiltrer Kripos sine vurderinger.

Et fåtall av høringsinstansene kommer med innspill om utvalgets forslag om å videreføre bestemmelsen om at den som har kontakt- eller besøksforbud, ikke kan ha samvær med barnet. Kirkens bymisjon påpeker at de har erfaring med at kontakt- og besøksforbud for forelder ikke medfører manglende samvær. De skriver videre at: «[i] enkelte saker der vi gjennomfører støttet tilsyn, er det i dommen kjent at forelderen har besøksforbud. Den som har besøksforbud har samvær under tilsyn, men besøksforbudet er etter vår antakelse da opphevet i de timene der støttet tilsyn gjennomføres.». Likestillingssenteret (Stiftelsen Kvinneuniversitetet) trekker frem en erfaring de har ervervet seg gjennom samarbeid med krisesenteret, og skriver at:

«[…] barnefordelingssaker tar lang tid før de kommer opp i rettssystemet. Et annet problem er at dersom det er reist straffesak mot en forelder på grunnlag av vold eller overgrep mot partner eller barn, så tar straffesaker ofte enda lengre tid å få gjennomført enn barnefordelingssaker. Det betyr i praksis at dom avsies i barnefordelingssaker før en straffesak kommer opp i retten, noe som er svært uheldig.»

Høringsnotatet om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd

Departementet foreslo ikke spesifikke lovendringer om beskyttelse av barn i høringsnotatet av 18. juni 2024 om likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd.

Flere høringsinstanser etterlyser et tydeligere barneperspektiv i departementets forslag. Enkelte høringsinstanser har oppfattet høringsnotatet dit hen at likestilt foreldreskap skal være et overordnet prinsipp i enkeltsaker, som kan komme på kant med barnets beste i saker der den ene forelderen ikke kan gi barnet tilstrekkelig god omsorg.

Blant andre VID vitenskapelige høgskole mener at likestilt foreldreskap og barnets beste i noen tilfeller kan stå i direkte motstrid til hverandre. Kirkens bymisjon viser til at barnets beste må gå foran likestilt foreldreskap. Oslo tingrett mener på sin side at lovforslaget går for langt i å fremheve hensynet til likestilt foreldreskap på bekostning av barnets beste. OsloMet uttaler:

«Det at vold og andre alvorlige utfordringer og risiki er så sentrale i de sakene som når rettsapparatet, innebærer at det ikke alltid vil være til barnets beste med en sterk føring i loven på likestilt foreldreskap. Det er påfallende at departementet ikke ser ut til å forholde seg til denne problematikken i høringsnotatet. Høringsnotatet, og måten forslagene presenteres på, gir et inntrykk av at departementet har tatt utgangspunkt i det flertallet av familier der det ikke er slike utfordringer, og der likestilt foreldreskap allerede praktiseres. Men departementet har ikke tatt høyde for at foreldre i denne situasjonen som regel selv vil løse sine utfordringer gjennom avtaler til det beste for barnet.»

Stine Sofies Stiftelse er også kritiske til forslagene og stiftelsen skriver blant annet at lovforslaget ikke setter barnas behov i sentrum, det legges for stor vekt på foreldres rettigheter og at lovforslaget ikke gir tilstrekkelig rettsvern til de barna som er mest sårbare og som trenger vern i loven aller mest. Stine Sofies Stiftelse har også i etterkant av høringen gitt innspill til departementet om behovet for lovendringer.

Anmodningsvedtak og representantforslag

Stortinget fattet et anmodningsvedtak 7. mai 2024 der regjeringen ble bedt om å vurdere grep som kan styrke barnets rett til beskyttelse mot vold og seksuelle overgrep i saker om samvær og omsorg, og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med de varslede endringene i barneloven (Vedtak 611).

Stortinget har også 18. mars 2025 truffet flere anmodningsvedtak på bakgrunn av et representantforslag om samværsrett, jf. Dokument 8:15 S (2024-2025) og Innst. 154 S (2024-2025), se omtale under punkt 2.1.

8.5.3 Departementets vurderinger

8.5.3.1 Innledning

Foreldre har plikt til å beskytte barn mot vold og overgrep. Dette gjelder også ved samvær. Barn som har blitt utsatt for vold eller overgrep fra sine omsorgspersoner, skal beskyttes mot nye krenkelser. Det er de siste tiårene gjort flere utredninger og lovendringer som skal gi bedre beskyttelse av barn ved behandling av foreldretvister. Blant annet trådte det i 2019 i kraft flere endringer i barneloven og straffeloven som har som formål å gi barn bedre rettsvern mot vold og overgrep. Det har også på flere andre områder blitt iverksatt tiltak for å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep. Regjeringen har blant annet lagt frem opptrappingsplanen mot vold og overgrep i Prop. 36 S (2023–2024), med en rekke tiltak som nå følges opp.

Departementet mener at barnelovens regler i all hovedsak er dekkende og viser til at barnelovutvalget heller ikke foreslo særskilte endringer på området. Samtidig er det slik at det i praksis kan være utfordringer med å beskytte barn mot skadelig samvær. Blant annet i høringen av departementets høringsnotat om likestilt foreldreskap, Stortingets anmodningsvedtak nr. 611 7. mai 2024 og representantforslag omtalt over, etterlyses tiltak for å gi barn bedre beskyttelse i foreldretvister og ved samvær. Det har blitt adressert at det er barn som lever i risiko for å bli utsatt for vold og overgrep i forbindelse med samvær, og at det i praksis kan besluttes og gjennomføres samvær som ikke er til barnets beste. Departementet ser derfor behov for å gjøre enkelte presiseringer i forslag til ny barnelov og i lovproposisjonen for å bidra til å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep i samværssaker.

Reguleringen av samvær mellom foreldre og barn reiser imidlertid menneskerettslige problemstillinger, og menneskerettighetene stiller krav til myndighetenes lovregulering. Lovens regulering av samvær må ivareta både barnets og samværsforelderens rettssikkerhet og interesser på en balansert måte. Det må likevel legges til grunn at samvær for det enkelte barn skal være til barnets beste.

8.5.3.2 Presisering av barnets beste

Departementet foreslår at det presiseres i § 8-1 at barn og foreldre som ikke bor sammen har rett til samvær «med mindre samværet ikkje er til det beste for barnet». Ordlyden skiller seg noe fra utvalgets forslag, men har samme innhold.

Forslaget er ment å tydeliggjøre det som følger av gjeldende rett, men får i større grad frem betydningen av barnets beste, samt synliggjør at dette gjelder alle avtaler og avgjørelser om samvær. Departementet understreker at barnets beste skal være avgjørende i samværssaker. Hensynet til å beskytte barnet skal gå foran en forelders rett til samvær der disse rettighetene står i motstrid i konkrete saker. Departementet legger til grunn at presiseringen vil bidra til en praksis som er i tråd med lovens intensjoner.

Presiseringen utdyper innholdet i foreldreansvaret, som gir plikt til å beskytte barnet mot vold og overgrep. En forelder kan etter omstendighetene ha både rett og plikt til å beskytte barnet fra samvær i tilfeller der det er risiko for vold eller overgrep mot barnet, jf. lovforslaget § 1-3. Se også lovforslaget § 6-4 og § 8-4. Samtidig kan grensen mellom rettmessig stans av samvær og hva som utgjør en urettmessig samværshindring være krevende i praksis. Utgangspunktet er at fastsatt samvær skal gjennomføres, og foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Samværshindring omtales nærmere nedenfor under punkt 8.7.

Departementet mener forslaget balanserer de menneskerettslige forpliktelsene. Det er også slått fast av EMD at samværsforelderen under enhver omstendighet ikke har krav på samvær som vil innebære at barnets helse og utvikling blir skadet. Risiko for vold eller overgrep vil typisk være situasjoner hvor det ikke vil være til barnets beste med samvær. Det kan også omfatte situasjoner hvor barnet er vitne til vold mellom foreldre og vold mot søsken. Samvær skal være trygt for barnet. Det må gjøres konkrete vurderinger av om det skal være samvær, og i så fall hvilket omfang.

Høyesterett har oppsummert det slik at det må foreligge tungtveiende grunner for å nekte samvær. Departementet er enig i utvalgets uttalelser om at det å nekte samvær kan føre til at båndene mellom barn og foreldre brytes, og det kreves svært gode grunner, «very exceptional circumstances» etter EMDs praksis, jf. blant annet avsnitt 59 i Gnahorè mot Frankrike, nr. 40031/98, for å treffe en avgjørelse om at det ikke skal være samvær.

Det avgjørende er hensynet til barnets beste, og det skal dermed ikke fastsettes mer samvær enn hva som er riktig for barnet. Det er barnets konkrete behov som må være avgjørende. Departementet understreker i denne sammenheng at barnets mening er et vektig moment, og barn skal ikke tvinges til samvær, jf. også lovforslaget § 1-2. Departementet viser til at teoretiske antakelser om «at det er bra for barn å kjenne sitt opphav», må anvendes med stor varsomhet i samværssaker med alvorlig problematikk, se Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.1. Det skal alltid foretas en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste, jf. lovforslaget § 1-1.

Det følger av lovforslaget § 1-3 at barn har rett til vern mot vold, overgrep og annen hensynsløs atferd. Departementet vil minne om at det er dommeren som har ansvaret for at en foreldretvistsak er forsvarlig opplyst før retten treffer en avgjørelse, jf. tvisteloven § 11-4, jf. § 21-3 andre ledd. I en sak om samvær der det er påstander om at barnet er utsatt for vold, overgrep eller andre alvorlige forhold, er det særlig viktig at saken blir grundig opplyst, i tråd med oppdatert kunnskap og forskning, før retten tar en avgjørelse. Dersom det besluttes at det ikke skal være samvær, er det avgjørende at beslutningen viser at det er foretatt grundige vurderinger av interessene til både barnet og den forelderen som ikke får samvær, jf. også krav til beslutningsgrunnlaget som følger av EMDs praksis.

En måte å sikre at saken blir godt opplyst er å benytte sakkyndig. Departementet viser til lovforslaget § 12-12 der det tydeliggjøres at retten har plikt til å vurdere oppnevning av sakkyndige der det er fremsatt påstander om vold, overgrep, rus eller psykisk lidelse, se punkt 11.8.4 nedenfor. I slike tilfeller bør det være særlige grunner dersom retten ikke oppnevner en sakkyndig for å utrede saken, som for eksempel at saken allerede er grundig opplyst. Departementet påpeker samtidig at det er viktig at sakkyndige som oppnevnes i denne type saker har særlig kompetanse og gis et godt og målrettet mandat, se Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker etter barneloven, hvor krav til kompetanse og mandat utdypes.

Retten bør også innhente uttalelser fra barnevernet og dokumenter fra politiet, når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Se punkt 11.6.4 der det forslås presisert i lovforslaget § 12-5 at domstolen kan kreve utlevert opplysninger som tilsvarer innholdet i en barneomsorgsattest, jf. politiregisterloven § 39, og at retten bør innhente straffesaksdokumenter eller annen dokumentasjon fra politiet når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Dette vil gi domstolen mulighet til å opplyse en foreldretvistsak med relevant straffehistorikk og annen dokumentasjon fra politiet.

Departementet viser for øvrig til at det er behov for en nærmere utredning av reglene om samvær med offentlig tilsyn. Se nærmere om dette i punkt 8.4.4. Departementet ser også at det kan være grunner til å se nærmere på om reglene om samvær i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til den voldutsatte forelderen og barnet i situasjoner der det er ilagt adressesperre, slik Kripos har påpekt i sitt høringssvar til NOU 2020: 14. Departementet vil også utrede og vurdere behovet for tiltak og regelverksendringer i samarbeid med andre berørte departement, for å gi barn bedre beskyttelse mot vold og overgrep ved samvær, i samsvar med Stortingets vedtak, som ble truffet i lys av behandlingen av representantforslag om samværsrett 18. mars 2025, jf. Dokument 8:15 S (2024-2025) og Innst. 154 S (2024-2025).

8.5.3.3 Kontaktforbud og besøksforbud

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om at den som har forbud mot kontakt med et barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a, ikke skal ha samvær, se lovforslaget § 8-7. Departementet viser til at bestemmelsen er ment å balansere barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 som fastslår barnets rett til å ha regelmessig kontakt med foreldrene, og artikkel 19 nr. 1 om barns rett til beskyttelse mot vold eller overgrep fra foreldre og andre omsorgspersoner. Bestemmelsen er videre ment å sikre barnets rett til privatliv etter EMK artikkel 3 slik beskrevet av EMD i Wetjen mfl. mot Tyskland, nr. 68125/14 og 72204/14, avsnitt 74, og i ytterste konsekvens EMK artikkel 3, om forbudet mot blant annet umenneskelig og nedverdigende behandling. Dette er blant annet aktuelt i situasjoner der barnet blir utsatt for overgrep fra foreldrene, og hvor statens beskyttelsesplikt trer inn. I høringen trekkes det frem problematikken med at dersom det er reist straffesak mot en forelder på grunnlag av vold eller overgrep mot partner eller barn, så tar straffesaker ofte enda lengre tid å få gjennomført enn foreldretvistsaken. Det betyr i praksis at dom avsies i foreldretvisten før en straffesak kommer opp i retten. Departementet viser i denne sammenheng til at omstendighetene som danner grunnlag for en pågående straffesak eller sak om besøksforbud, uansett vil kunne inngå i vurderingene av om samvær skal gis etter lovforslaget §§ 8-1 til 8-2. Departementet understreker at i vurderingen vil hensynet til barnets beste, være avgjørende, jf. lovforslaget § 1-1.

8.6 Gjennomføring av samvær

8.6.1 Gjeldende rett

Barneloven § 42 første ledd andre punktum bestemmer at foreldrene har et gjensidig ansvar for oppfyllelse av samværsretten. Foreldrene avtaler selv de praktiske spørsmål knyttet til samværet. Når det gjelder å hente og følge barnet, har utgangspunktet i praksis vært at samværsforelderen primært har ansvar for dette, med mindre noe annet er avtalt eller fastsatt. Avklaring av spørsmål knyttet til gjennomføring av samværsretten kan i prinsippet også løses gjennom at retten setter utfyllende vilkår til samværsretten.

Det følger videre av barneloven § 43 fjerde ledd at foreldrene skal gi hverandre beskjed i rimelig tid i forveien dersom samvær ikke kan finne sted som planlagt, eller tidspunktet for samværet må avtales nærmere. Bestemmelsen gir imidlertid ikke hjemmel til å ensidig avlyse avtalt eller fastsatt samvær for den ene forelderen.

Det følger av barneloven § 42 andre ledd at foreldrene for det første har en plikt til å gi omsorg og omtanke når de er sammen med barnet, tilsvarende plikten til omsorg og omtanke som følger av foreldreansvaret etter § 30. I barneloven skilles det mellom foreldreansvar, fast bosted og samvær, og kategoriene gir kompetanse til å ta ulike type avgjørelser for barnet. Foreldre kan ha samvær uten å ha del i foreldreansvaret, og konkretiseringen av omsorgsplikten under samvær blir dermed av betydning. Andre punktum gir den som er sammen med barnet, rett til å ta avgjørelser for barnet som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Dette gjelder for eksempel avgjørelser om mat og påkledning, leggetider, venner, skole, tilsyn og stell, se Ot.prp. nr. 56 (1996–97) s. 56.

8.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår å samle bestemmelsene i gjeldende lov § 42 første ledd andre punktum og § 43 fjerde ledd til en felles bestemmelse om foreldrenes gjensidige ansvar for gjennomføringen av samværet. Utvalget ønsker også å videreføre utgangspunktet om at foreldrene selv som hovedregel avtaler de praktiske spørsmålene knyttet til gjennomføring av samvær. Utvalget viser til at retten ved behov kan foreta nærmere avklaringer, for eksempel om tidspunkter, henting og bringing, som vilkår i en avgjørelse.

Utvalget foreslår en egen lovbestemmelse om omsorgsplikten og avgjørelsesmyndigheten til den som har rett til samvær med barnet, som viderefører gjeldende lov § 42 andre ledd med endringer. Bestemmelsen om omsorgsplikten speiler ordlyden i bestemmelsen om omsorgsplikten under foreldreansvaret. Utvalget har valgt en endring i ordlyden, slik at omsorgsplikten er formulert som en plikt til å gi barnet omsorg, kjærlighet og en oppdragelse med respekt for barnets egenverdi. Dette er grunnverdier som etter utvalgets syn skal bæres både av foreldre med foreldreansvar, og de som ikke har del i foreldreansvaret, men som har rett til samvær med barnet.

Utvalget foreslår å videreføre utgangspunktet om at den som har samvær med barnet, har rett og plikt til å ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Bestemmelsen gir rett til å ta avgjørelser for barnet i den utstrekning det er nødvendig for barnets omsorg. Utvalget legger opp til at bestemmelsen skal forstås på samme måte som i dag.

8.6.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen er enig i utvalgets forslag om å samle bestemmelsene i gjeldende lov § 42 første ledd andre punktum og § 43 fjerde ledd til en felles bestemmelse om foreldrenes gjensidige ansvar for gjennomføringen av samværet og tiltrer utvalgets begrunnelse for dette. Barneombudet og Bufdir uttaler seg i samme retning. Barneombudet mener imidlertid at departementet bør vurdere å plassere denne bestemmelsen lenger frem i loven enn det utvalget har foreslått, slik at den blir enklere å finne frem til for foreldrene.

Enkelte høringsinstanser uttaler seg om utvalgets forslag til bestemmelse om omsorgsplikt og beslutningsmyndighet for den forelderen som har samvær. Aleneforelderforeningen, Oslo kommune og Barneombudet er blant instansene som støtter forslaget. Fellesorganisasjonen viser til at hensynet til barnets beste ikke trekkes frem i hvert kapittel av den nye barneloven, og etterspør en formulering av barnets beste.

8.6.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag om å samle bestemmelsene i gjeldende lov § 42 første ledd andre punktum og § 43 fjerde ledd til en felles bestemmelse om foreldrenes gjensidige ansvar for gjennomføringen av samværet, se lovforslaget § 8-3. Departementet viderefører slik utgangspunktet om at foreldrene selv som hovedregel avtaler de praktiske spørsmålene knyttet til gjennomføring av samvær. Dette utgangspunktet vil kunne endres ved at retten kan foreta nærmere avklaringer og eventuelt sette vilkår for samværet ved behov.

Departementet følger opp utvalgets forslag om en egen paragraf om omsorgsplikten og beslutningsmyndigheten til den som har rett til samvær med barnet, som viderefører gjeldende lov § 42 andre ledd med enkelte endringer, se lovforslaget § 8-4. Bestemmelsen om omsorgsplikten speiler ordlyden i bestemmelsen om omsorgsplikten under foreldreansvaret, jf. lovforslaget § 6-4. I tråd med utvalgets anbefaling foreslår departementet en endret ordlyd slik at omsorgsplikten er formulert som en plikt til å gi barnet omsorg, kjærlighet og en oppdragelse med respekt for barnets egenverdi. Departementet inntar også «forsørging» i ordlyden ettersom forsørgelse også er en del av omsorgsplikten under samvær. Tilsvarende endring er foretatt i omsorgsplikten under foreldreansvaret. Dette gir uttrykk for grunnleggende verdier som både samfunnet er tuftet på og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 foreskriver. Bestemmelsen viderefører i tillegg utgangspunktet om at den som har samvær med barnet, har rett og plikt til å ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Bestemmelsen gir rett til å ta avgjørelser for barnet i den utstrekning det er nødvendig for barnets omsorg. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som i dag.

8.7 Samværshindring

8.7.1 Gjeldende rett

Gjeldende rett om rett til samvær og samværets omfang, beskyttelse av barn mot vold og overgrep samt gjennomføring av samvær er omtalt i punktene 8.4.1, 8.5.1 og 8.6.1. Når det gjelder departementets bruk av begrepet samværshindring, vises det til punkt 8.1. Dersom avtaler eller avgjørelser ikke følges opp frivillig av foreldrene, kan en av foreldrene kreve tvangsfullbyrding. Samvær kan bare tvangsfullbyrdes med tvangsbot. Dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft kan bare endres av retten når «særlige grunner» taler for det, jf. barneloven § 63. Samværshindring anses som en slik «særlig grunn». Det følger av § 43 femte ledd at dersom den som har foreldreansvaret eller som bor sammen med barnet hindrer at samværsretten kan gjennomføres, kan den som har samværsretten kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvaret eller hvem barnet skal bo hos.

8.7.2 Utvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag

Barnelovutvalget har i henhold til tilleggsmandatet vurdert om «samværssabotasje» i større grad bør få økonomiske konsekvenser og eventuelt få konsekvenser for samværsfastsettelsen. Mandatet ba dem også om å utrede forslag til strengere reaksjoner mot dette. Tilleggsmandatet kom inn som følge av et punkt i den politiske plattformen av 17. januar 2019 utgått av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti (Granavolden-plattformen). Utvalget skriver i NOU 2020: 14 at adgangen til å reise (ny) sak om samvær alltid står åpen. De foreslår et tydeligere kriterium for når domstolen kan endre en avgjørelse, ved at det skal være «endring i forholdene som påvirker hva som er best for barnet». Utvalget viser til at samværshindring kan være en slik endring, men at det må vurderes konkret. Utvalget foreslår å ikke videreføre gjeldende § 43 femte ledd om mulighet for den som har samværsrett til å kreve ny avgjørelse av hvem som skal ha foreldreansvar eller fast bosted der den andre forelderen hindrer samværet. De viser til at det ikke er ment å innebære noen realitetsendring, ettersom adgangen til å reise sak alltid står åpen, og det at en forelder hindrer oppfyllelse av samværsretten kan være en omstendighet som gir grunnlag for endringer i avgjørelsen. Når det gjelder vurdering av om samværshindring bør få konsekvenser for selve samværsfastsettelsen skriver utvalget at «det styrende hensynet for alle avgjørelser og avtaler om samvær skal være hensynet til barnets beste. Samværshindring kan etter omstendighetene være et moment som taler for at det bør gjøres endringer i avtale eller avgjørelse om samvær. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å regulere dette i loven. En slik vurdering må alltid være konkret.»

Utvalget foreslår ett nytt tiltak for å avhjelpe tilfeller med samværshindring. Forslaget innebærer at retten skal kunne bestemme at en egnet person skal kunne være til stede ved oppstarten av samvær. Denne personen kan trygge bostedsforelderen, og dermed også barnet, og på den måten bidra til at flere samvær gjennomføres. Utvalget foreslår også å videreføre adgangen til å fastsette tvangsbot, men foreslår ikke andre økonomiske konsekvenser ved samværshindring.

Høringsinstansenes syn

Det er støtte i høringen av NOU 2020: 14 for at adgangen til å fastsette tvangsbot bør videreføres, og at det ikke bør innføres andre økonomiske konsekvenser. JURK påpeker på sin side at fastsetting av tvangsbot ved domstolene er lite tilgjengelig, og de stiller spørsmål ved om det for eksempel kan legges til familievernkontoret. Kirkens bymisjon påpeker at tvangsbot er et lite effektivt hjelpemiddel, men at det bør være tilgjengelig. Barneombudet spør hva utvalget baserer sin vurdering på når de skriver at ordningen med tvangsbot fungerer godt. Høringsinstansene synes å være noe delt i synet på forslaget om støtteperson. Flere av instansene som er positive til forslaget, mener samtidig at denne ordningen må utredes nærmere. Bufdir og Bufetat region øst er negative til forslaget, og særlig til at rollen som støtteperson skal fylles av ansatte i familievernet.

8.7.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet av 18. juni 2024 å innføre en plikt for retten til å treffe midlertidig avgjørelse i saker som gjelder samværshindring. Departementet foreslo også å følge delvis opp barnelovutvalgets forslag om saksbehandlingsfrist på fire uker for å treffe midlertidig avgjørelser, men da bare for de tilfellene der retten har en plikt til å treffe midlertidig avgjørelse. Se nærmere om dette i punkt 11.7, der både høringsforslaget og høringsinstansenes syn er omtalt.

Departementet foreslo også å innføre en bestemmelse om at retten skal vurdere om det virker tjenlig å vise partene tilbake til mekling i familievernet eller hos godkjent mekler, eller vise partene til rettsmekling. Se nærmere om dette i punkt 11.6, der både høringsforslaget og høringsinstansenes syn er omtalt.

Departementet viste i høringsnotatet også til at det er behov for mer kompetanse i tjenestene som møter disse sakene. Departementet viste videre til at det er rom for bedre utnyttelse av de muligheter som ligger i lovgivningen for å forebygge og løse samværshindringssaker. Det gjelder mulighet for å sette vilkår for samvær, mekling i saker om tvangsfullbyrdelse og hjelpetiltak i samværshjemmet etter barnevernsloven § 3-4.

8.7.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre adgangen til tvangsbot ved samværshindring, se nærmere om dette i punkt 13.7. Departementet følger også opp forslaget fra høringsnotatet om at retten skal treffe midlertidig avgjørelse i saker om samværshindring, og at det skal være en frist for midlertidig avgjørelse i tilfeller der retten har plikt til dette. Se nærmere omtale av dette i punkt 11.7. Departementet følger også opp forslaget fra høringsnotatet om at retten skal vurdere å sende en sak tilbake til mekling, se omtale i punkt 11.6. Departementet er enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å presisere i loven at samværshindring kan gi grunnlag for å kreve ny avgjørelse om foreldreansvar, bosted og samvær, se nærmere om dette i punkt 11.10.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å innføre en ordning med støtteperson i ny barnelov. Forslaget krever en nærmere utredning, og må ses i sammenheng med en utredning av ordningen om samvær under tilsyn av offentlig oppnevnt person, se punkt 8.4.4.

Departementet viser til at barn og foreldre har rett til samvær og kontakt. Det følger av både nasjonal og internasjonal rett, se nærmere omtale i punkt 8.2 om menneskerettslige rammer knyttet til samvær. Det er et problem at en del barn og foreldre ikke har samvær, i tilfeller der samvær vil være til barnets beste. Dette kan få alvorlige følger for barn-foreldrerelasjonen, med risiko for varig brudd i kontakten. Dette kan resultere i en potensiell krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8, som vil være rettsstridig hvis den ikke kan begrunnes etter unntaksreglene i artikkelens punkt 2. Det er et mål at begge foreldre gis mulighet for å ta ansvar for barna sine og ha omsorg for dem, og uberettiget samværshindring motvirker dette.

Målet er at det skal gjennomføres samvær mellom foreldre og barn, i saker der slikt samvær er til barnets beste. Foreldrene har også et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. I noen tilfeller er det til barnets beste at det ikke skal være samvær, eller bare et begrenset samvær. Der barnet kan bli utsatt for vold, overgrep eller mangelfull omsorg må myndighetenes plikt til å beskytte barnet gå foran retten til samvær. I saker for retten, må vurderingen av hva som er barnets beste «foretas på grunnlag av forholdene på avgjørelsestidspunktet og ta sikte på å finne den løsningen som må antas å være best for barnet i tiden fremover», jf. HR-2020-1843-A avsnitt 34. Det fremgår videre av denne høyesterettsdommen at «[d]et er ikke tale om en vanlig bevisvurdering, men om en bred fremtidsrettet vurdering av de alternativene som foreligger. Hvilket alternativ vil best trygge barnets oppvekst og utvikling? Man kan ikke se bort fra konkrete risikofaktorer selv om de måtte være mindre sannsynlige.»

Når det er usikkert hva som er årsaken til at samværet har stanset, er det først og fremst et behov for å utrede dette. I saker etter barneloven har dommeren plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. tvisteloven § 21-3 andre ledd. Departementet har i lovforarbeider anbefalt at barn som for tiden ikke ønsker samvær, ikke skal pålegges dette før saken er tilstrekkelig utredet og barnets og familiens situasjon er tilfredsstillende klarlagt (Prop. 85 L (2012–2013) punkt 7.2.4.5). Det er viktig å forsøke å avdekke hva barnets motvilje mot samvær skyldes, primært ved en sakkyndig utredning og samtale med barnet. Domstolen kan utrede omsorgssituasjonen nærmere ved at de ved bevisføringen kan få en bred opplysning av saken. Se omtale i punkt 11.8.4 der departementet peker på muligheten for å oppnevne to sakkyndige dersom vilkårene i tvisteloven § 25-3 er oppfylt. Å oppnevne to sakkyndige kan særlig være aktuelt der det i samme sak fremmes påstand om risiko for vold eller overgrep og påstand om uberettiget samværshindring. Domstolsbehandling av foreldretvistsaker innebærer en grundig prosess, men ulempen er at det kan ta tid å få saken endelig avgjort, både på grunn av ventetid for berammelse, bruk av sakkyndige og fordi rettens avgjørelse kan påankes.

Tiltak mot samværshindring har vært utredet en rekke ganger tidligere, uten at det har blitt funnet enkle løsninger. Etter departementets vurdering finnes det ikke regulatoriske tiltak som i seg selv vil gi varige løsninger i slike situasjoner, eller som ikke har negative konsekvenser for en av partene. Departementet mener at forebyggende tiltak er viktig for å motvirke samværshindring. Lovendringer som bygger opp under likestilt foreldreskap og samarbeid om felles barn etter samlivsbrudd, vil kunne bidra til forebygging. Departementet anser også at familievernets tilbud om mekling og foreldreveiledning mv. er et viktig tiltak for å forebygge at konflikter oppstår, og for å hjelpe foreldrene med å finne løsninger der samværshindring har skjedd.

8.8 Reisekostnader ved samvær

8.8.1 Gjeldende rett

Det økonomiske forholdet mellom foreldrene er et privatrettslig forhold. Det betyr at foreldrene har full avtalefrihet og kan avtale den fordelingen av reisekostnader ved samvær som de mener er best egnet i deres situasjon. Dersom foreldrene ikke avtaler noe annet, følger det av gjeldende lov § 44 første ledd at reisekostnadene ved samvær fordeles etter størrelsen på inntekten deres. Det betyr at den som har best økonomi skal dekke den største andelen av kostnadene. Dette understreker at det er begge foreldres ansvar å bidra til at barnet har god kontakt med den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med.

Kostnadene som skal deles er kostnadene til barnets reise og foreldrenes nødvendige kostnader til reise ved henting eller bringing. Samværsforelders kostnad til egen reise når samværet skjer der barnet bor, inngår også. Dersom særlige grunner gjør det rimelig, kan retten fastsette en annen fordeling av reisekostnadene. Det følger av forarbeidene at det at en forelder flytter som regel ikke alene vil utgjøre en særlig grunn til å fastsette en annen fordeling enn etter hovedregelen. Dersom foreldrene er enige om det, kan sak om reisekostnader gå til Arbeids- og velferdsetaten (Nav) i stedet for domstolen. I de tilfellene der barnet er fylt 15 år, kan saken gå til Nav også når bare en av foreldrene ønsker det. Vedtaket kan påklages, og et vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg. Når begge foreldrene ber om det, kan også Nav fastsette at en skriftlig avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullbyrdes ved utlegg etter lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) kapittel 7.

8.8.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2020: 14 i hovedsak å videreføre gjeldende rett om fordeling av reisekostnader. Utvalget foreslår en endring i hvilke kostnader som skal deles, ved at samværsforelders bokostnader når samværet finner sted på barnets hjemsted også skal fordeles mellom foreldrene, forutsatt at utgiftene er nødvendige og rimelige. Utvalget poengterer også at de mener at når en av foreldrene flytter, kan det etter omstendighetene være noe som gjør at det er rimelig å fastsette en annen fordeling av kostnadene enn etter hovedregelen.

8.8.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen støtter videreføring av gjeldende rett og utvalgets forslag om å innføre en endring i hvilke kostnader som skal deles, til også å omfatte samværsforelders bokostnader på barnets hjemsted. Statsforvalteren i Oslo og Viken påpeker at det etter dagens regelverk ikke fremgår tilstrekkelig klart hva som omfattes av vilkåret om særlige grunner. De trekker frem tvil om det er korrekt lovforståelse at det kun er økonomiske forhold som kan medføre at vilkåret er oppfylt. Et særlig spørsmål er om det at en forelder flytter utenlands er omfattet av vilkåret.

8.8.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett om fordeling av reisekostnader, og å inkludere samværsforelders bokostnader når samværet finner sted på barnets hjemsted. Se lovforslaget § 8-8. Det kan være ulike grunner til at samværet finner sted på barnets hjemsted, for eksempel at barnet er veldig lite og ikke kan reise selv, eller at samværet ikke skal inkludere overnattinger hos samværsforelderen. Departementet mener at det er rimelig at slike utgifter også inngår i det som skal deles mellom foreldrene, forutsatt at utgiftene er nødvendige og rimelige. At disse kostnadene omfattes, bidrar til at kostnader til gjennomføring av samvær deles mellom foreldrene. Dette legger til rette for et mer likestilt utgangspunkt for foreldrene, slik at begge har mulighet til å gi barnet omsorg, ved å tilbringe tid med barnet.

Departementet følger opp utvalgets forslag om ikke å videreføre bestemmelsen om at sak om reisekostnadene kan gå til Nav når bare en av foreldrene ønsker det, dersom barnet har fylt 15 år. Begrunnelsen for dette er at bestemmelsen synes lite praktisk og innebærer en spesialregulering som anses lite hensiktsmessig.

Etter at barnelovutvalget la frem sin utredning, har bestemmelsen om reisekostnader blitt endret, jf. lov 17. juni 2022 nr. 44. Endringen gjaldt å flytte ansvaret for forvaltningen av reisekostnader for samvær fra statsforvalteren til Arbeids- og velferdsetaten, se Prop. 94 L (2021–2022) kapittel 7. Dette videreføres. Ved lovendringen i 2022, kom det også inn en henvisning i bestemmelsen om reisekostnader til det som tilsvarer lovforslaget § 9-5 om foreldrenes plikt til å gi opplysninger og det offentliges adgang til å innhente opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Departementet foreslår at denne henvisningen videreføres. Den gir Nav og retten adgang til å innhente nødvendige opplysninger, på tilsvarende måte som i saker om fastsettelse og endring av barnebidrag, i de tilfeller der foreldrene ikke selv fremlegger slike opplysninger.

Utvalget har i sitt lovforslag ikke videreført henvisningen til bestemmelsen om endring av avtaler og avgjørelser. Departementet mener at en presisering av at denne gjelder tilsvarende er nødvendig, da det tydeliggjør at retten også kan endre en avgjørelse om fastsettelse av reisekostnader. Uten en slik henvisning er det ikke opplagt at begrepet «samvær» i lovforslaget § 12-10, også ville omfatte avgjørelser om reisekostnader ved samvær.

Departementet følger opp utvalgets forslag om hvordan vilkåret om «særlige grunner» skal forstås, når det gjelder å fastsette en annen fordeling enn etter størrelsen på inntekten. I forarbeidene til gjeldende lov § 44 gis det uttrykk for at det blant annet kan legges vekt på foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte, og at det at en av foreldrene flytter, normalt ikke vil utgjøre en særlig grunn til å fravike hovedregelen om forholdsmessig fordeling av reisekostnadene, se Ot.prp. nr. 43 (2000–2001) punkt 18.3. Departementet foreslår at det etter omstendighetene også kan være en særlig grunn at en av foreldrene har flyttet. Den som har flyttet, kan måtte bære mer av kostnadene forbundet med samvær, som følge av dette. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak.

Det har i høringen av NOU 2020: 14, og i tidligere høringer av endringer i barneloven, kommet innspill til endringer i reglene om reisekostnader, blant annet om behov for en forskriftshjemmel. Dette vil kreve nærmere utredninger.

8.9 Samværsrett for andre enn foreldrene

8.9.1 Gjeldende rett

Menneskerettslige rammer

Både Grunnloven § 102 første ledd første punktum, SP artikkel 17 og EMK artikkel 8 gir enhver rett til respekt for sitt familieliv. Et spørsmål er hvilke mellommenneskelige relasjoner som inngår i «familieliv» som er vernet, og som også kan medføre en rett til samvær. Det må antas at retten til familieliv etter SP og Grunnloven ikke inneholder mer vidtrekkende rettigheter enn etter EMK. EMD forstår uttrykket «familieliv» som «essentially a question of fact depending upon the real existence in practice of close personal ties», se V.D. mfl. mot Russland, nr. 72931/10, avsnitt 90 med henvisninger til tidligere praksis. EMD konkluderte etter en konkret vurdering av forbindelsene mellom barnet A og hans fostermor og åtte fostersøsken at de etter omstendighetene utgjorde et «familieliv». A hadde bodd hos fostermoren i sine ni første leveår og hadde i store deler av samme periode bodd med åtte andre barn under fostermorens omsorg. Dette «familielivet» ble ansett krenket når fostermoren og søsknene ikke fikk samvær med A etter tilbakeføringen til hans biologiske foreldre.

EMDs praksis viser at begrepet «familieliv» i EMK artikkel 8 kan omfatte en lang rekke relasjoner. I saken Mustafa og Armagan Akin mot Tyrkia, nr. 4694/03, avsnitt 19 ble det slått fast at forholdet søsken imellom kan utgjøre familieliv. Det kan også relasjonen mellom besteforeldre og barnebarn, se blant annet saken Bronda mot Italia, nr. 22430/93, avsnitt 51. I Terna mot Italia, nr. 21052/18, kom EMD frem til samme resultat. I saken hadde besteforeldre til barnet uformelt omsorgen for barnet fra fødsel av. Da barnet var 6 år ble omsorgen formelt overtatt og barnet plassert hos bestemor, men senere samme år tatt fra henne og plassert i institusjon. Årsaken til institusjonsplasseringen var at besteforeldrene gjentatte ganger hadde blitt domfelt for narkotikaforbrytelser og menneskesmugling. EMD kom frem til at det var et brudd med EMK artikkel 8 at besteforeldrene ikke hadde blitt tilkjent samvær med barnet.

I saken Nazarenko mot Russland, nr. 39438/13 ble også sosiale foreldres relasjon til barn gitt beskyttelse av EMD, se avsnitt 65–66. På denne måten vil for eksempel steforeldre eller noen som tidligere har vært anerkjent som forelder, men senere er fratatt farskap, etter omstendighetene ha et «familieliv» med barnet. EMDs praksis, blant annet Kruškic mot Kroatia, nr. 10140/13, avsnitt 108 og Kopf og Liberda mot Østerrike, nr. 1598/06, avsnitt 35–37, viser at biologiske bånd ikke er et vilkår for et «familieliv». Følelsesmessige bånd står sentralt. Oftest vil «familieliv» først foreligge i tilfeller der personene har bodd sammen, men det er ikke en nødvendig forutsetning i alle tilfeller.

Gjeldende nasjonal rett

Utgangspunktet i barneloven § 42 er at barnet har rett til samvær med sine egne foreldre. Dette utgangspunktet suppleres med barneloven § 45 som utvider kretsen av samværsberettigede ved to tilfeller; (1) der én eller begge av barnets foreldre er døde, og (2) der én eller begge av barnets foreldre nektes samvær.

Der én eller begge foreldre er døde (1), kan barnets «slektninger eller andre som er nær knytte til barnet», med rettens hjelp få avklart om de har rett til samvær med barnet, og hvilket omfang samværet i så fall skal ha, jf. § 45 første ledd. Høyesteretts dom inntatt i Rt-2012-323 gjør det klart at andre enn foreldrene ikke kan oppnå samværsrett ved dom via bestemmelsen i barneloven § 43 tredje ledd om vilkår for foreldrenes samværsrett.

Barnets besteforeldre kan få samvær etter rettens beslutning der (2) en forelder i en sak om samværsrett selv blir nektet samvær, jf. § 45 andre ledd. Bestemmelsen presiserer at samvær for besteforeldrene kun kan fastsettes av retten der den forelderen som er nektet samvær, «ikkje får møte barnet». I Ot.prp. nr. 56 (1996–97) i merknaden til § 45 fremgår det at formålet med bestemmelsen er å ivareta barnets kontakt med familien til den forelderen som ikke selv har samvær med barnet. Besteforeldre gis etter bestemmelsen ikke en selvstendig søksmålsadgang. Den som har fått nektet samvær, må i sin samværssak subsidiært anføre samværsrett for barnets besteforeldre, altså egne foreldre.

Søsken og andre nærstående enn besteforeldre har ikke lovfestet rett til samvær ut over tilfeller der en eller begge foreldre er døde. Høyesterett har imidlertid tilkjent tidligere juridisk far en samværsrett med barnet direkte i kraft av EMK artikkel 8, se HR-2022-847-A, blant annet med henvisning til EMD i Nazarenko mot Russland, nr. 39438/13.

8.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget har i NOU 2020: 14 delt seg i et flertall og et mindretall i vurderingen av retten til samvær for andre enn foreldrene. Flertallet mener at barnets rett til kontakt med andre i utgangspunktet skal styres av foreldrenes beslutninger, som de skal ta i samråd med barna. Flertallet vil advare mot en rettsliggjøring av en kategori av beslutninger som i utgangspunktet hører til den sosiale og private sfæren. Samtidig mener flertallet at det er nødvendig med en sikkerhetsventil som gir adgang til rettslig prøving, der dette er nødvendig for å sikre barnet og den aktuelle personens rett til familieliv.

Flertallet mener det er klare holdepunkter i EMDs samlede praksis for at det er utfordrende med en regulering i loven som begrenser mulighetene for samvær til en snever personkrets. Flertallet legger til grunn at kretsen av personer som kan ha en beskyttelsesverdig interesse i samvær med et barn, er større enn den som fremgår av nåværende § 45 første og andre ledd. Det avgjørende er at de løsningene som velges, anerkjenner at andre personer enn foreldrene etter omstendighetene kan ha en beskyttelsesverdig interesse i samvær med barn, samtidig som hensynet til hva som er best for barnet, blir den vesentlige faktoren. Flertallet poengterer at det for barnet er krevende med rettsprosesser, og at det av denne grunn er nødvendig å avgrense kretsen med personer som kan reise sak om samvær. Ressurshensyn taler i samme retning. Flertallet mener likevel at det er viktig at andre enn foreldrene får mulighet til få fastsatt samvær, og at dette også kreves etter EMK artikkel 8.

I flertallets lovforslag videreføres innholdet i gjeldende lov § 45 første og andre ledd. Flertallet i utvalget foreslår i tillegg at søsken eller personer med en nær omsorgsrelasjon til barnet kan kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til samvær med barnet, og i så fall omfanget av dette. Dette vil ifølge flertallet verne om de nære, personlige båndene («close personal ties») som kan ha oppstått, og ivareta de menneskerettslige kravene om retten til respekt for familieliv, både for barnet og samværspersonen. Forslaget utvider kretsen av personer som kan kreve rettens behandling av spørsmål om samvær sammenliknet med gjeldende rett.

Flertallet viser til at formuleringen «nær omsorgsrelasjon» gir fleksibilitet i vurderingen av hvem som omfattes, slik at det kan tas hensyn til barnets tilknytning til samværspersonen. Personkretsen i flertallets forslag gir adgang til å foreta en konkret interesseavveining, som i alle tilfeller må bygge på hensynet til barnets beste. Utvalget viser til at slik praksis fra EMD viser, er det ingen skarp avgrensning av hvilke relasjoner som kan være omfattet av begrepene privatliv og familieliv. Praksis fra EMD, også fremtidig praksis, vil kunne være veiledende for rettens vurdering i de konkrete tilfellene – både for spørsmålet om relasjonen kvalifiserer for samvær, og om samvær etter en konkret vurdering skal tilkjennes.

Utvalget foreslår at søsken kan få samvær, men etter flertallets vurdering er det viktig at søskens adgang til å få fastsatt samvær ikke skal være betinget av at en av foreldrene eller begge er døde eller nektet samvær. Søsken er derfor særskilt inntatt i den foreslåtte bestemmelsen. For søsken gjelder ikke kravet om nær omsorgsrelasjon som et eget vilkår, ettersom søsken etter utvalgets mening alltid kan presumeres å ha en nær relasjon. Det skal imidlertid alltid foretas en konkret vurdering av om det skal være samvær mellom søsknene.

Utvalgets mindretall (ett medlem) bemerker at det å begrense retten til samvær til en snever eller angitt personkrets vil kunne være i strid med EMK artikkel 8 slik EMDs tolkningspraksis viser. Mindretallet viser blant annet til Nazarenko mot Russland, nr. 39438/13, avsnitt 66.

I lys av denne avgjørelsen mener utvalgets mindretall at flertallets forslag til ny bestemmelse ikke i tilstrekkelig grad åpner for samvær mellom barnet og personer som det kan ha hatt nære personlige bånd til, uavhengig av biologisk tilknytning. I motsetning til flertallet er det også mindretallets oppfatning at formuleringen «nær omsorgsrelasjon» ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet, jf. Kruškić mot Kroatia, nr. 10140/13, avsnitt 108. Avgjørelsen fastslår blant annet at det ikke er en nødvendig forutsetning at barnet og personen/personene med nær tilknytning har bodd sammen.

8.9.3 Høringsinstansens syn

Enkelte høringsinstanser uttaler seg i spørsmålet om samværsrett for andre enn foreldrene. Borgarting lagmannsrett tilslutter seg utvalgets vurdering av at det bør åpnes opp for at andre enn foreldrene kan innvilges rett til samvær, og viser til at dette er nødvendig for å ivareta forpliktelsene i blant annet EMK artikkel 8 og Grunnloven §§ 102 og 104. I tillegg til de avgjørelsene utvalget har vist til, vises det til EMD i Terna mot Italia, nr. 21052/18 og Borgarting lagmannsretts kjennelse 5. oktober 2020 (LB-2020-134645). Lagmannsretten skriver at:

«[…] EMD i sin praksis anvender et utgangspunkt om at personer med «close personal ties» kan ha rett til familieliv med hverandre. Som utvalget viser til, er det ikke noen automatikk i at staten må fastsette samvær mellom slike personer – staten vil ha en skjønnsmargin i den forbindelse, barnets beste kan tilsi at det ikke fastsettes samvær, og også andre forhold kan tilsi at det ikke fastsettes samvær i tråd med de formåls- og forholdsmessighetsvurderingene som må foretas i lys av EMDs praksis. Det kan likevel stilles spørsmål om den foreslåtte formuleringen «nær omsorgsrelasjon» gir en noe for snever inngang til de vurderingene som må foretas.»

Nord-Troms og Senja tingrett på sin side finner ikke den foreslåtte formuleringen «nær omsorgsrelasjon» til å være for snever. De er enige med flertallets formulering i lovforslaget om samvær for andre enn foreldrene. Også Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) støtter flertallets definisjon av avgrensning av personkretsen som har rett til samvær. Videre uttaler de at «[d]ette begrepet skal etter forarbeidene tolkes fleksibelt og dynamisk. Dette tar opp i seg utviklingen i EMDs praksis og er i tråd med dagens menneskerettslige krav.» Ringerike, Asker og Bærum tingrett poengterer viktigheten av forutsigbarhet og likebehandling ved vurderingen av «nær omsorgsrelasjon», og at det er behov for «noen kriterier for hva retten skal legge vekt på i sin skjønnsmessige avgjørelse, utover hensynet til barnets beste». Bufdir støtter også utvidelsen av kretsen av personer som kan ha rett til samvær, men påpeker også at direktoratet:

«[…] savner en bredere drøftelse av sammenhenger og forskjeller mellom samvær etter barneloven og samvær etter barnevernloven. Det er for eksempel etter barnevernloven en noe videre adgang for andre enn foreldrene til å kreve å få vurdert samværsrett, ved at dette ikke bare kan kreves hvis en eller begge foreldrene er døde, men også dersom en av foreldrene eller begge har et svært begrenset samvær. Det er også valgt en noe annen ordlyd for å ramme inn hvem som kan kreve å få vurdert retten til samvær etter barneloven.»

Bufetat region Midt-Norge støtter også utvalgets standpunkt i spørsmålet om samværsrett for andre enn foreldrene, men fremhever samtidig at denne typen saker vil kunne være svært konfliktskapende. Det henvises til at hensynet til barnets beste må veie tungt, og at «[d]et er vesentlig at også slike saker forsøkes løst i minnelighet, slik at barnet ikke utsettes for flere rettsprosesser enn nødvendig.»

8.9.4 Departementets vurdering

8.9.4.1 Menneskerettslige vurderinger

Departementet følger opp utvalgets forslag til ny bestemmelse i barneloven som utvider kretsen av personer som kan få samværsrett med barnet, med enkelte endringer sammenlignet med gjeldende barnelov § 45. Forslaget ligger etter det departementet vurderer innenfor de menneskerettslige rammene som følger av EMK slik EMD tolker det, og lovfester også utviklingen i forpliktelsene Norge har på området. Departementet legger til grunn at EMDs praksis ikke gir holdepunkter for at staten har en plikt til å sørge for samvær mellom et barn og dets nærstående i alle henseender. Retten til familieliv og privatliv overlapper ikke nødvendigvis med retten til samvær. Videre vil retten til samvær ikke være absolutt, og omfanget av statens forpliktelser vil variere etter forholdene i den enkelte sak og sett hen til den konkrete relasjonen.

Departementet vil særlig vise til dommen V.D. mfl. mot Russland, nr. 72931/10, hvor EMD formulerer forpliktelsenes generelle innhold hva gjelder «familieliv» i avsnitt 125, ved at medlemsstatene «must in principle act in a manner calculated to enable [a family tie] to be maintained». Domstolen gir også uttrykk i nevnte dom avsnitt 126 for at EMK artikkel 8 pålegger medlemsstatene «an obligation to examine on a case-by-case basis whether it is in the child’s best interests to maintain contact with a person, whether biologically related or not, who has taken care of him or her for a sufficiently long period of time». En lignende linje følger EMD også i Nazarenko mot Russland, nr. 39438/13, avsnitt 63, hvor de påpeker at i avveiningen mellom individets interesser og samfunnets interesser vil barnets beste kunne trumfe voksenpersoners interesser i betydelig grad.

Høyesterett har i HR-2022-847-A vist at samværsrettigheter for andre enn foreldre kan tilkjennes med hjemmel i EMK artikkel 8, blant annet med henvisning til EMD i Nazarenko mot Russland, nr. 39438/13. I høyesterettsdommen ble en tidligere juridisk far tilkjent en samværsrett med barnet direkte i kraft av EMK artikkel 8. Høyesterett har med dette utvidet persongruppen som kan kreve samværsrett. Departementet foreslår at dette følges opp i forslag til ny barnelov.

Departementet vil også peke på at retten til samvær vil være mindre omfattende desto mer perifere familierelasjonene er. Dette er også uttrykt av EMD i Kruškic mot Kroatia, nr. 10140/13, i avsnitt 110: «in normal circumstances […] is different in nature and degree from the relationship between parent and child and thus by its very nature calls for a lesser degree of protection».

Departementet finner det nærliggende å forstå avgjørelsene fra EMD slik at lovgiver må utvise tilbakeholdenhet med å begrense muligheten til samvær mellom barnet og andre nærstående til bestemte persongrupper eller situasjoner. Videre skal det være et fleksibelt regelverk som medfører at vurderingen av en bestemt relasjon kan få ulikt utfall fra sak til sak.

Praksis om forståelsen av EMK artikkel 8 gir uttrykk for at myndighetene er forpliktet til å ha et system som ivaretar prosessuelle krav for de personer som krever samvær. Dette ble understreket av EMD i Kopf og Liberda mot Østerrike, nr. 1598/06, avsnitt 39, om tidligere fosterforeldres mulighet til samvær med et barn som hadde vært i deres omsorg i fire år. Dommen og lignende praksis fra EMD viser at det er tale om flere prosessuelle krav, herunder rett til domstolsbehandling innen rimelig tid, som er særlig viktig på et område hvor manglende samvær kan få avgjørende betydning alene ved den tiden som går. Det stilles også krav om kontradiksjon og mulighet for dokumenttilgang. De avveininger som foretas, må også være tilstrekkelige brede, slik at alle involverte personers interesser blir ivaretatt. I Kopf og Liberda mot Østerrike, var det sentralt om domstolene «in their various decisions struck a fair balance between the competing interests of the applicants, the child and the biological mother» (avsnitt 40).

Det vil følgelig også i spørsmål om samværsrett for andre enn foreldrene være krav om at hensynet til barnets beste blir tilstrekkelig ivaretatt og vektlagt etter Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, samt etter lovforslaget § 1-1. Prinsippet om barnets beste kommer ikke direkte til uttrykk i EMK, men det er fastlagt gjennom EMD-praksis at hensynet til barnets beste er av «paramount importance», jf. Strand Lobben og andre mot Norge, nr. 37283/13 avsnitt 204. Videre vil også barnets behov for omsorg og beskyttelse, se barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2, danne en skranke for hvilke løsninger samværsspørsmålet vil få. I saker som gjelder samvær med andre enn foreldre, vil hensynet til barnets ønsker, oppfatninger og uttalelser være sentralt, jf. lovforslaget § 1-2, jf. barnekonvensjonen artikkel 12 og Grunnloven § 104.

8.9.4.2 Utformingen av lovforslaget

Spørsmålet om samværsrett for andre enn foreldrene oppstår etter det departementet kan se hovedsakelig i to situasjoner. Den første er der omsorgspersoner som innehar en «foreldrerolle» for barnet, men som rettslig sett ikke er forelder til barnet, ønsker samvær med barnet. Foreldrerollen har mange sider, herunder biologiske, genetiske, rettslige og sosiale foreldrerelasjoner, og disse er ikke alltid sammenfallende. Spørsmål om samværsrett kan blant annet reises av tidligere sosiale foreldre, juridiske foreldre, steforeldre og kvinner som ikke har oppfylt vilkårene for etablering av medmorskap. Den andre situasjonen er i spørsmål om samvær for enkelte andre personer som har nær tilknytning til barnet, men som ikke innehar en foreldrerolle. Det kan for eksempel være søsken, besteforeldre og andre slektninger, og personer uten noe biologisk tilknytning, som barnet har en nær tilknytning til.

Departementet følger opp deler av utvalgets forslag til § 8-9, med endringer. Utvalgets forslag til § 8-9 første ledd er ment å videreføre gjeldende barnelov § 45 første og andre ledd som utvider kretsen av samværsberettigede ved to tilfeller; der én eller begge av barnets foreldre er døde, og der én eller begge av barnets foreldre nektes samvær.

Departementet foreslår å følge opp dette i lovforslaget § 8-9 første ledd første punktum, men med en noe annen formulering. Etter gjeldende rett er det uklart om kravet om nær tilknytning gjelder for slektninger, eller om det bare kreves slik tilknytning for «andre». Utvalget viser til behovet for avgrensning, men kommuniserer ikke dette i sitt lovutkast. Utvalgets forslag åpner opp for at alle slektninger kan fremsette krav om samvær. Departementet viser til at barn kan ha en rekke slektninger i den utvidede familie. Departementet understreker behovet for en gjennomtenkt avgrensning av hvem som kan kreve samvær, og inntar derfor i første ledd et krav om at slektningene som tilkjennes samvær etter første ledd må ha «nær tilknytning» til barnet. Departementet viser til at barnets beste og hensynet for stabilitet og ro for barnet tilsier at det etter loven ikke bør være mulig å reise sak for domstolen om samværsrett for personer som ikke har nær tilknytning til barnet. For barnet er det krevende med rettsprosesser. Presiseringen er derfor nødvendig for å avgrense kretsen med personer som kan reise sak om samvær. Ressurshensyn taler i samme retning. Det vises også til at det ikke er noe i veien for at det etter avtale legges til rette for besøk med slektninger, der dette er til barnets beste.

Samtidig som departementet oppstiller et krav om nær tilknytning for slektninger, tas «andre som er nær knytte til barnet» ut av bestemmelsen, ettersom deres rett til å kreve samvær nå vil reguleres i § 8-9 første ledd andre punktum, omtalt nedenfor. Bestemmelsen i § 8-9 første ledd første punktum gir dermed slektninger med nær tilknytning til barnet rett til å kreve samvær dersom en eller begge av foreldrene dør og der én eller begge av barnets foreldre nektes samvær. Denne avgrensningen har og sammenheng med at formålet med bestemmelsen er at barnet i de tilfellene der en forelder er død eller nektet samvær, skal kunne få fastsatt samvær med slektninger på denne forelderens side av familien.

Departementet følger videre opp utvalgets forslag om å åpne for at det kan kreves samvær i andre tilfeller enn når forelderen er død eller nektet samvær, jf. vilkåret «i andre særlige høve», se lovforslaget § 8-9 første ledd andre punktum. Forslaget utvider kretsen av personer som kan kreve rettens behandling av spørsmål om samvær sammenliknet med gjeldende rett, og er ment å lovfeste Høyesteretts praksis, hvor Høyesterett har bygget på EMDs forståelse av EMK artikkel 8 om retten til familieliv (omtalt ovenfor).

Departementet presiserer at utgangspunktet er at det er foreldrene som avtaler og legger til rette for samvær mellom barnet og andre. Unntaksvis vil det imidlertid være behov for å kunne reise sak for å få fastsatt samvær, slik at barnet og den andre personens familieliv blir ivaretatt. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å innta et krav om nær omsorgsrelasjon, men foreslår i stedet at det stilles krav om nær tilknytning til barnet for de som krever samvær. Departementet er ikke enig med utvalget i at søsken alltid kan presumeres å ha en nær relasjon, og mener det også for søsken må vurderes konkret om det foreligger nær tilknytning. Departementet mener adgangen til å kreve samvær bør være forbeholdt de som står nærmest barnet, for eksempel en som tidligere har vært en nær omsorgsperson/sosial forelder for barnet eller et søsken som har bodd sammen med og har en etablert relasjon med barnet. Departementet vil videre vise til at begrepet «nær tilknytning» er ment å kodifisere EMDs rettsutvikling hva gjelder grensene for retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Bestemmelsen skal dessuten være fleksibel nok til at den skal kunne romme fremtidig rettspraksis fra EMD. Praksis fra EMD vil kunne være veiledende for rettens vurdering i de konkrete tilfellene, både for spørsmålet om relasjonen kvalifiserer for samvær, og om samvær etter en konkret vurdering skal tilkjennes. Departementet understreker at vurderingen skal hensynta barnets beste, jf. lovforslaget § 1-1. Sentralt i vurderingen vil være barnets mening, jf. lovforslaget § 1-2.

Hvor mange som kan få fastsatt samvær etter de nevnte bestemmelser, må vurderes konkret fra sak til sak. At én person har fått samvær, er ikke i seg selv til hinder for at andre kan få dette, men det må vurderes konkret hva som er til barnets beste.

Utvalget har ikke omtalt hvorvidt de øvrige reglene i lovforslaget kapittel 8 om samvær også skal gjelde fullt ut for andre personer som får rett til samvær. Departementer legger til grunn at det er ulike grupper mennesker som tilkjennes samvær etter § 8-9. Det kan være alt fra mindreårige søsken til godt etablerte og erfarne besteforeldre. Hvilke plikter og rettigheter samværsberettigede har, vil måtte avhenge av alder og modenhet, og hva som rimeligvis kan forventes ut ifra en konkret helhetsvurdering. Departementet legger til grunn at reglene om ansvar for gjennomføring etter § 8-3, adgangen til å stille vilkår for samvær etter § 8-5 og samvær ved kontaktforbud eller besøksforbud etter § 8-7 gjelder fullt ut når andre enn foreldrene har samværsrett etter § 8-9. Videre vil reglene om omsorgsplikt og avgjørelser som hører til samværet etter § 8-4 gjelde så langt de passer. De øvrige reglene i kapittel 8 om samvær vil ikke gjelde for de med samvær etter § 8-9.

Det følger av lovforslaget § 12-1 at bestemmelsene i kapittel 12 gjelder så langt de passer for saker om samværsrett for andre enn foreldrene. Departementet følger opp utvalgets forslag om at det også i slike saker er krav om mekling, når det er mulig og tjenlig, før det kan reises sak for retten.