6 Foreldreansvar og barns rett til selvbestemmelse og medvirkning

6.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler barnelovens regler om foreldreansvar og om barns rett til selvbestemmelse og medvirkning. Se lovforslaget §§ 6-1 til 6-12.

I det følgende bruker departementet «beslutningsmyndighet» som et generelt begrep om foreldrenes rett, og etter omstendighetene også plikt, til å ta avgjørelser om barnet. «Beslutningsnivå» brukes som navn på de ulike gradene av beslutningsmyndighet. Dagens barnelov har tre beslutningsnivåer: foreldreansvar, beslutningsmyndighet ved fast bosted (bostedsmyndighet) og beslutningsmyndighet ved samvær.

Regler om hvem som har foreldreansvar og hvordan dette kan endres beskrives i punkt 6.4. Her behandles også reglene for foreldreansvar etter en eller begge foreldrenes dødsfall, mens saksbehandlingsreglene for disse sakene omtales i kapittel 12. Regler om Folkeregisterets behandling av registrering av foreldreansvar, reguleres ikke i barneloven og behandles følgelig ikke i denne proposisjonen. Problemer som oppstår ved registrering av foreldreansvar under kategorien «ukjent» i Folkeregisteret, følges opp av Barne- og familiedepartementet og Finansdepartementet i en egen prosess. Foreldrenes omsorgsplikt og beslutningsmyndighet beskrives i punkt 6.5. Gjeldende regler om rett til opplysninger om barnet, både for foreldre med og uten foreldreansvar, videreføres. Se lovforslaget § 6-12 og merknaden til bestemmelsen i kapittel 17.

Barn vil frem til myndighetsalderen alltid være avhengige av voksne og vil på en rekke områder ikke kunne ta egne beslutninger, og derfor har foreldrene ansvar for sine barn gjennom reglene om foreldreansvar. Foreldrene må ved utøvelsen av foreldreansvaret ta hensyn til barns selvråderett og rett til å bli hørt i personlige forhold, og reglene om dette omtales derfor sammen med foreldreansvaret i dette kapittelet. Barns selvbestemmelse og medvirkning omtales i punkt 6.6. I punkt 6.7 omtales medlemskap i foreninger. Foreldres ansvar for barns personvern og rett til privatliv beskrives i punkt 6.8.

Omtalen i kapittelet baserer seg på forslag fra barnelovutvalgets utredning NOU 2020: 14, og viderefører i stor grad gjeldende rett. Omtalen inneholder også et forslag fra departementets høringsnotat 18. juni 2024, som gjelder en ny samarbeidsbestemmelse i bestemmelsen om omsorgsplikten som følger med foreldreansvaret.

6.2 Menneskerettslige rammer

Menneskerettighetene setter rammer for forholdet mellom foreldre og barn, som kan ha relevans for barnelovens regler om innholdet i foreldreansvaret. I tillegg gjelder et viktig menneskerettslig prinsipp om at det er foreldrene som er de primære pliktbærerne overfor barn, men at myndighetene har en plikt til å støtte og gripe inn overfor foreldrene hvis barn ikke får oppfylt sine rettigheter. Grunnloven § 104 tredje ledd andre punktum fremhever denne sentrale forutsetningen: «[s]tatens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.» Se også omtalen av dette under punkt 4.2.

Barnekonvensjonen inneholder en rekke artikler som tangerer spørsmål som relaterer seg til innholdet i foreldreansvaret. Artikkel 3 nr. 2 reflekterer konvensjonens forsøk på å balansere statenes forpliktelser med rollen til foreldre og andre med ansvar for barn. Disse partenes involvering i barns liv må anses komplementære, slik også Grunnloven § 104 tredje ledd forutsetter. Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3 pålegger staten å respektere den rett et barn som er adskilt fra en eller begge foreldrene har til å opprettholde personlige forbindelser og direkte kontakt med sine foreldre regelmessig. Barnekonvensjonen setter også rammer for myndighetenes inngrep i selve kontakten mellom forelder og barn.

Barnekonvensjonen artikkel 5 gir myndighetene betydelig handlingsrom i å regulere foreldreansvaret, og også gi foreldrene en rett til å utøve det i tråd med egen overbevisning. Etter bestemmelsen må statene avstå fra å gripe vilkårlig og ulovlig inn i foreldrenes oppdragelse og utøvelse av foreldreansvar overfor egne barn. Bestemmelsen kan også sies å innebære positive forpliktelser for statene til å sikre at barn og foreldre ikke blir utsatt for ulovlig innblanding i foreldreansvaret fra andre. Videre sier bestemmelsen noe om at friheten innenfor foreldreansvaret ikke er ubegrenset. Det er en viktig presisering at dette betydelige handlingsrommet for det nærmere innholdet i foreldreansvaret ikke må krenke de øvrige rettighetene barn tilskrives etter barnekonvensjonen, herunder hensynet til barnets beste i artikkel 3. Dette innebærer for eksempel at fysisk avstraffelse som ledd i oppdragelse eller nektelse av nødvendig medisinsk behandling på grunn av religiøs overbevisning ikke vil være i tråd med konvensjonen. Videre må foreldremyndigheten forholde seg til barnets «gradvise utvikling av evner og anlegg», noe som innebærer at barnet bør ha medbestemmelsesrett og få gradvis selvbestemmelsesrett over ulike områder i sitt liv etter hvert som det utvikles og modnes.

Videre presiserer barnekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 at begge foreldrene har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling, under forutsetning av at dette er til barnets beste, og at ansvaret i sin kjerne gjelder «barnets oppdragelse og utvikling». Dette ansvaret ligger hos foreldrene primært, og hos staten sekundært etter artikkel 18 nr. 2. Presiseringen av barnets beste under foreldreansvaret skiller seg fra den i artikkel 3 nr. 1 – ved foreldrenes oppdragelse skal barnets beste «komme i første rekke» («will be their basic concern») etter artikkel 18 nr. 1, mens det i artikkel 3 nr. 1 heter at barnets beste skal være «et grunnleggende hensyn» («a primary consideration»).

Foreldreansvaret skal respekteres av myndighetene, og har i sin eksistens og innhold også en beskyttelse etter EMK artikkel 8 om retten til familieliv. Det er imidlertid et svært asymmetrisk forhold mellom en forelder og et barn, som i verste fall kan misbrukes av forelderen. Staten har dermed en sentral forpliktelse etter barnekonvensjonen artikkel 19 nr. 1 til å gripe inn i foreldrenes etterlevelse av ansvaret, eller misbruk av det, hvis det finner sted. Barnekomiteen har utgitt generell kommentar nummer 13 (CRC/C/GC/13) som omhandler barnets rett til frihet fra alle former for vold. Komiteen gir i avsnitt 17 uttrykk for at det ikke finnes noen unntak fra hva slags former for vold barnet skal beskyttes mot. Komiteen understreker at all vold er uakseptabel etter barnekonvensjonen, uansett hvor mild den er. Se nærmere om dette i proposisjonens punkt 4.2.

Barnets rett til å bli hørt følger av Grunnloven § 104 første ledd, og barnekonvensjonen artikkel 12. Barnekonvensjonen artikkel 12 er forutsatt å skulle ha betydning også innad i familien. For en utførlig gjennomgang av disse rettighetene henvises det til punkt 4.2. I forbindelse med foreldreansvar kan det i korte trekk vises til at barnekomiteen har utgitt generell kommentar om artikkel 12 (CRC/C/GC/12). I kommentaren fremheves det at prinsippet om barns rett til å bli hørt har et bredt virkeområde, og at familien særlig er en arena der barnet skal ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter, og der slike synspunkter skal bli tatt alvorlig fra tidlig alder (avsnitt 90). Komiteen gir uttrykk for at en slik familiemodell fungerer som forberedelse for at barnet skal utøve retten til å bli hørt i storsamfunnet, og anbefaler statene å utvikle programmer som kan gi støtte og opplæring til foreldre, for å virkeliggjøre barns rett til å bli hørt i familien (avsnitt 93-96). Barnekomiteen fremholder at det ikke er noe motsetningsforhold mellom barnets beste og barnets rett til å bli hørt, men derimot at for å fastlegge hva som er til barnets beste, er det nødvendig å høre barnet (avsnitt 74).

6.3 Nordisk rett

Sverige

I svensk rett er foreldreansvaret regulert i föräldrabalken. Den benytter begrepet «vårdnad» som svarer til det norske begrepet foreldreansvar. Foreldre som er gift med hverandre når barnet blir født, har automatisk felles foreldreansvar (vårdnad) for barnet. Gifter foreldrene seg senere, får de automatisk felles foreldreansvar gjennom ekteskapet. Moren har foreldreansvaret alene hvis foreldrene ikke er gift, og far må eventuelt reise sak for retten dersom moren ikke vil inngå avtale om felles foreldreansvar. Foreldrene kan inngå skriftlig avtale om felles foreldreansvar, men denne må godkjennes av Socialnämnden for å være gyldig. I Sverige ligger myndigheten som i Norge følger barnets bosted, under foreldreansvaret.

Danmark

I dansk rett er foreldreansvar regulert i forældreansvarsloven, som benytter begrepet «forældremyndighed». Foreldrene får felles foreldreansvar hvis de er gift med hverandre ved barnets fødsel eller de senere inngår ekteskap. Dette gjelder tilsvarende hvis de har vært gift med hverandre de siste 10 månedene før barnets fødsel. Moren har foreldreansvaret alene hvis foreldrene er separert ved barnets fødsel, med mindre farskap fastsettes for den fraseparerte ektefellen. Foreldre som ikke er gift, får felles foreldreansvar hvis de avgir en erklæring om at de sammen vil ivareta omsorgen og ansvaret for barnet. Foreldrene kan også inngå avtale om felles foreldreansvar. Anses en mann som far eller en kvinne som medmor til barnet ifølge anerkjennelse eller avgjørelse, har foreldrene felles foreldreansvar, hvis de har eller har hatt felles folkeregisteradresse innenfor de siste 10 månedene før barnets fødsel. Familieretten kan fastsette at det skal være felles foreldreansvar, eller den kan overføre foreldreansvaret til den forelderen som begjærer endring.

Finland

Også finsk rett bruker begrepet «vårdnad» for foreldreansvar i «lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt». Foreldre som er gift med hverandre når barnet blir født, får felles foreldreansvar for barnet. Er foreldrene ikke gift når barnet blir født, får moren foreldreansvaret alene. Foreldrene kan avtale felles foreldreansvar, men avtalen skal godkjennes av sosialnemnden. Retten kan ta avgjørelse om foreldreansvar.

Island

Det følger av den islandske «barnalög» at mor har foreldreansvaret alene dersom hun ikke er gift eller bor sammen med barnets far. For å regnes som samboende må samboerskapet være registrert i Folkeregisteret. Foreldrene kan avtale felles foreldreansvar, men avtalen får først virkning når den er godkjent av Sysselmannen.

6.4 Hvem har foreldreansvar

6.4.1 Gjeldende rett

Alle foreldre har som utgangspunkt felles foreldreansvar for felles barn, jf. barneloven §§ 34 første ledd og 35 første ledd. Foreldre som er gift har felles foreldreansvar for barn de har sammen. Fra 1. januar 2006 fikk samboende foreldre felles foreldreansvar for felles barn. Reglene om foreldreansvar ble igjen endret i 2016, slik at barneloven nå har som utgangspunkt at foreldreansvaret skal være felles for alle barn født etter 1. januar 2020. Mor kan i disse tilfellene få foreldreansvaret alene dersom hun eller faren melder fra om det til folkeregistermyndigheten innen ett år fra barnet ble født eller farskapet ble fastsatt, jf. barneloven § 35 første ledd andre til fjerde punktum. Hvis faren likevel ønsker å ha foreldreansvar, må han i et slikt tilfelle reise sak om det. Folkeregistermyndigheten registrerer foreldreansvaret.

Felles foreldreansvar er også hovedregelen ved samlivsbrudd, jf. barneloven §§ 34 andre ledd og 35 andre ledd. Dette gjelder selv om barnet skal bo fast hos den ene forelderen. Foreldrene kan likevel avtale at bare den som barnet bor fast sammen med skal ha foreldreansvaret. En forelder kan også gå til sak om å få foreldreansvaret alene etter et samlivsbrudd. Avgjørelser om dette skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven § 48 første ledd. Terskelen for å frata en forelder foreldreansvar er i utgangspunktet høy. Det skal sendes melding til folkeregistermyndigheten om avtale eller avgjørelse om foreldreansvar, jf. barneloven § 39 første ledd.

Gjeldende barnelov § 38 regulerer når den gjenlevende forelderen ved den andres dødsfall tildeles foreldreansvaret direkte i kraft av loven. For andre tilfeller må den gjenlevende forelderen gå til retten for å kreve foreldreansvaret, og reglene om dette står i gjeldende lov kapittel 7 avsnitt IV, og er nærmere behandlet i punkt 12.2.

Dersom den ene av foreldrene med foreldreansvar dør, får den gjenlevende forelderen foreldreansvaret alene etter gjeldende barnelov § 38 første ledd. Det følger videre av bestemmelsen at i tilfeller der den gjenlevende er siktet eller tiltalt for forsettlig å ha voldt den andre forelderens død, skal retten ta en midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret etter reglene i § 64 b.

Dersom en forelder som har foreldreansvaret alene dør, får den gjenlevende forelderen foreldreansvaret dersom barnet bodde sammen med begge ved dødsfallet, jf. § 38 andre ledd. Det er presisert at dette ikke gjelder i tilfeller der den gjenlevende er siktet, tiltalt eller dømt for forsettlig å ha voldt den andre forelderens død. Det er antagelig svært få tilfeller der en forelder uten foreldreansvar bodde sammen med barnet og den avdøde forelderen ved tidspunktet for dødsfallet.

I § 38 tredje ledd vises det til at gjenlevende og andre kan kreve å få foreldreansvaret etter reglene i §§ 64 til 64 d.

6.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget ønsker ikke å videreføre regelen om at foreldre får felles foreldreansvar uavhengig av samlivsstatus. De legger vekt på at situasjonene der foreldrene ikke lever sammen når barnet blir født, kan være svært ulike. Utvalget påpeker at det i noen tilfeller kan ha vært et langvarig samliv og fellesskap om barnets unnfangelse, som så tar slutt i løpet av svangerskapet. I andre tilfeller kan barnets foreldre ha hatt mindre kontakt. Et utgangspunkt om felles foreldreansvar vil etter utvalgets mening ikke passe for alle de ulike tilfellene, og selv med adgangen til å melde fra om at moren skal ha foreldreansvaret alene, mener utvalget at dette er en uheldig løsning. Etter utvalgets mening er det også utilsiktede virkninger av å gi moren adgang til å melde fra at hun skal ha foreldreansvaret alene. Selv om intensjonen bak lovendringen var å fjerne morspresumsjonen i loven, kan det etter utvalgets syn argumenteres for at morspresumsjonen i virkeligheten har blitt forsterket fordi unødvendig mye oppmerksomhet rettes mot morens makt over foreldreansvaret. Dette kan trolig brukes som pressmiddel av begge parter. Utvalget understreker at det er mange tilfeller der foreldrene begge har et ønske om del i foreldreansvaret, selv om de ikke bor sammen ved barnets fødsel. Foreldre skal etter utvalgets mening ha full avtalefrihet og bør oppmuntres til felles foreldreansvar av familievernkontorer og advokater der situasjonen ligger til rette for det. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett når det gjelder plikten til å sende melding til folkeregistermyndigheten.

Utvalget foreslår at foreldre som har bodd sammen bør fortsette med felles foreldreansvar selv om samlivet tar slutt, og at dette er et riktig utgangspunkt for det store flertallet av saker. Utvalget ønsker å understreke viktigheten av at begge foreldre med foreldreansvar tar stor del i barnas liv, og legger også vekt på at foreldrene skal kunne samarbeide i så stor grad at de evner å fatte beslutninger til barnets beste. Regelen sikrer etter utvalgets mening at foreldrene er likestilt i ansvaret for den videre oppdragelsen av barnet, også der barnet bor fast hos bare den ene. Utvalget foreslår at det bare er i tilfeller hvor det foreligger særlige grunner at retten kan gi foreldreansvaret alene til en av foreldrene.

Barnelovutvalget foreslår å videreføre reglene om foreldreansvar etter dødsfall, med enkelte språklige endringer.

6.4.3 Høringsinstansens syn

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om hvem som skal ha foreldreansvar for felles barn. Høringsinstansene framstår som delt i synet på dette. Agder tingrett, Fellesorganisasjonen (FO), Fellesorganisasjonen Trøndelag, Kvinnegruppa Ottar, Nord-Troms og Senja tingrett, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Tønsberg kommune støtter forslaget om å reversere ordningen, slik at mor skal ha foreldreansvaret alene i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen ved barnets fødsel.

Andre høringsinstanser foreslår å videreføre dagens ordning, eller påpeker behov for å evaluere ordningen før det foreslås en endring/reversering. Dette gjelder Aleneforeldreforeningen, Barneombudet, Borgarting lagmannsrett, Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region nord, Bufetat region øst, Folkehelseinstituttet, Foreningen 2 Foreldre, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Reform – ressursenter for menn.

Borgarting lagmannsrett peker på at utvalgets foreslåtte hovedregel kan tenkes å forårsake uforholdsmessige begrensninger i retten til familieliv etter blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Bufdir mener dagens regel virker konfliktdempende. Folkehelseinstituttet er noe kritisk til at utvalget ønsker å endre utgangspunktet om felles foreldreansvar i alle tilfeller der foreldrene ikke er gift eller samboende ved barnets fødsel. De mener det er en rimelig antakelse at færre foreldre får felles foreldreansvar etter en slik lovendring, og at dette kan gå ut over barnets kontakt med begge foreldrene over tid.

Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om utvalgets forslag om å videreføre gjeldende regler om foreldreansvar etter dødsfall.

6.4.4 Departementets vurdering

6.4.4.1 Felles foreldreansvar som utgangspunkt

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett ved at utgangspunktet i loven er at alle barn fra fødselen skal ha foreldre med felles foreldreansvar. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å reversere gjeldende rett, slik at mor får foreldreansvaret alene når foreldrene ikke bor sammen ved barnets fødsel. Da barneloven ble endret slik at utgangspunktet ble felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes samlivsstatus, med virkning fra 1. januar 2020, var bakgrunnen et ønske om større grad av likestilt foreldreskap. Departementet vurderte da at det vanligvis er til barnets beste at foreldre har felles foreldreansvar, også i de tilfellene der foreldrene aldri har bodd sammen. I Prop. 161 L (2015–2016) punkt 3.8.4 ble forslaget begrunnet slik:

• Automatisk felles foreldreansvar fører til at foreldrene likestilles i foreldrerollen.

• Det er vanligvis til barnets beste at foreldrene har felles foreldreansvar.

• Foreldreansvar kan legge grunnlag for kontakt og samvær mellom far og barn.

• Når begge foreldre får bidra fra fødselen, vil begge ha gode muligheter for å bli viktige personer i barnets liv.

• Forslaget vil gi barnet tilgang til bredere familienettverk.

• Forslaget vil redusere sårbarheten som vil følge av å bare ha én forelder.

• Det er ikke grunnlag for å si at det vil heve konfliktnivået i normaltilfellene.

• Å pålegge foreldreansvar som faren ikke ønsker, vil ikke være til barnets beste.

Som et ledd i oppfølgningen av anmodningsvedtak nr. 491 (2016–2017) har departementet innhentet faktagrunnlag fra berørte direktorater for å danne et bilde av hvordan gjeldende regler virker i praksis. Opplysningene gir en forståelse av hvordan lovendringen om felles foreldreansvar uavhengig av foreldrenes samlivsstatus har fungert.

Arbeids- og velferdsdirektoratet opprettet i 2018 statistikk som gir oversikt over omfanget av mødre som ikke oppgir hvem som er far til barn de føder. Statistikken vil vise om lovendringen om felles foreldreansvar kan ha ført til at flere mødre ikke oppgir hvem som er far til barnet. Tall fra 2022 viser at mor oppga at far var ukjent i 1,34 prosent av sakene som er registrert hos Arbeids- og velferdsetaten før lovendringen, og i 1,86 prosent av sakene de første 22 månedene etter lovendringene. Disse tallene må sees i sammenheng med endringer i bioteknologiloven i 2020, som gir tilbud om assistert befruktning til enslige kvinner. I disse tilfellene vil ikke farskap fastsettes.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at av barna som ble født i perioden fra 2002 til 2023, var det årlig en variasjon mellom 9,5 og 13,5 prosent som hadde mødre som bodde alene da barnet ble født. Dette utgjør mellom 5000 og 6500 kvinner årlig. Det viser seg at det er flere mødre som melder fra at de vil ha foreldreansvaret alene enn de som oppfyller vilkårene for å få dette registrert i Folkeregisteret. Skattedirektoratet opplyser at det i årene 2020 til 2023 er mellom 110 og 170 meldinger årlig fra mødre som vil ha foreldreansvaret alene for barn som er født i inneværende år, som er godkjent og registrert. Ettersom mor kan sende ensidig melding det første året etter at barnet er født eller farskap er fastsatt, vil tallene være noe høyere totalt. Alt i alt kan man imidlertid fastslå at det er en svært liten gruppe enslige mødre som får foreldreansvar alene på bakgrunn av ensidig melding.

Da lovendringen ble behandlet av Stortinget, reiste komiteen spørsmål om endringen kunne føre til høyere konflikter mellom foreldrene og virke prosessdrivende. Departementet har innhentet opplysninger fra Bufdir, Domstoladministrasjonen, Helsedirektoratet og Politidirektoratet (som utsteder pass), med spørsmål om blant annet konfliktnivå mellom foreldre som ikke bor sammen. Ingen av disse har statistikk som kan benyttes til å tolke endringer i konfliktnivå mellom foreldrene. På grunn av manglende statistikk, vil det være vanskelig å påvise endringer i konfliktnivået mellom foreldre. Eventuelle endringer på dette området vil heller ikke kunne knyttes til konkrete lovendringer, men kan også skyldes andre samfunnsmessige forhold. Departementet sitter som følge av dette ikke inne med kunnskap som tilsier at denne regelen har ført til økt konfliktnivå mellom foreldrene.

Under stortingsbehandlingen var komiteen opptatt av at mødre som bor på sperret adresse skal kunne motsette seg felles foreldreansvar av hensyn til sikkerheten for mor og barn. Det ble som følge av dette utarbeidet rutiner for å ivareta sikkerheten, og gitt særlig informasjon til politiets familievoldskoordinatorer. Kripos påpeker at rutinene bare vil være aktuelle når den trusselutsatte er gravid ved innvilgelse av adressesperre og inntil ett år etter fødsel. Kombinasjonen av disse faktorene gjør at rutinene sjelden kommer til anvendelse. Kripos er ikke kjent med at innvilgelse av adressesperre i disse tilfellene har vært aktuelt siden lovendringen trådte i kraft. Kripos anser at det er viktig at barnets mor har anledning til å melde fra om at hun ikke ønsker felles foreldreansvar i de tilfellene hvor mor og far ikke bor sammen, og barnets mor har vært utsatt for vold eller trusler om vold fra barnets far før og under graviditeten. Kripos mener at bestemmelsen bør videreføres.

Ut fra opplysningene som er innhentet etter at lovendringen trådte i kraft, er det lite som tilsier at det er behov for å reversere lovendringen. Departementet går derfor inn for å videreføre gjeldende rett når det gjelder hvilke foreldre som skal ha foreldreansvar etter lovens utgangspunkt. For øvrig vises det til begrunnelsen for lovforslaget i Prop. 161 L (2015–2016) punkt 3.8.4.

6.4.4.2 Foreldreansvar etter samlivsbrudd

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett om at foreldre som har bodd sammen bør fortsette med felles foreldreansvar selv om samlivet tar slutt. I tilfeller hvor de er enige om det, kan foreldrene avtale at en av dem skal ha foreldreansvaret for barnet alene. Dette gjelder også i tilfeller hvor foreldrene aldri har bodd sammen. Det er en forutsetning at den av foreldrene som bor sammen med barnet, også har foreldreansvar. Dette foreslås nå lovfestet i § 7-1 første ledd, jf. § 7-2 andre ledd siste punktum. Dersom den ene forelderen ønsker å ha foreldreansvaret alene, men ikke blir enig med den andre av foreldrene, kan han eller hun bringe saken inn for retten med påstand om å få foreldreansvaret alene.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å lovfeste at det bare er i tilfeller hvor det foreligger særlige grunner at retten kan gi foreldreansvaret alene til en av foreldrene. Departementet legger til grunn at domstolen skal fatte en avgjørelse basert på forholdene i den enkelte saken og en vurdering av barnets beste, og Norges folkerettslige forpliktelser, se blant annet omtalen av barns rettigheter i proposisjonens kapittel 4.

6.4.4.3 Melding om foreldreansvar til folkeregistermyndigheten

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å videreføre gjeldende regelverk om melding om foreldreansvar til Folkeregisteret. Når folkeregistermyndigheten (Skatteetaten) mottar fødselsmelding, registrerer de samtidig foreldreansvaret hos foreldrene, basert på barnelovens regler om hvem som har foreldreansvar. Barneloven inneholder regler om melding til folkeregistermyndigheten: foreldrene har ansvar for å sende slik melding når de inngår avtale, og domstolen har tilsvarende ansvar for å sende melding om foreldreansvar ved dom. Det er bare for avtaler mellom foreldrene at melding til folkeregistermyndigheten er en gyldighetsbetingelse.

Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om ikke å videreføre gjeldende lov § 39 andre ledd, fordi presiseringen som nå gjøres i § 6-3 første ledd om at meldeplikten gjelder avtaler som inngås «etter denne lova», også vil ivareta vilkårene som framgår av gjeldende § 39 andre ledd. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag til regulering av registrering av foreldreansvar med grunnlag i foreldrenes samboerskap i § 6-3 tredje ledd fordi bestemmelsen vil være unødvendig når alle foreldre som utgangspunkt har felles foreldreansvar uavhengig av samlivsstatus.

6.4.4.4 Foreldreansvar etter dødsfall

Departementet følger opp barnelovutvalgets forslag om å videreføre reglene om foreldreansvar etter dødsfall, med enkelte språklige endringer. Reglene ble gjennomgått og revidert i forbindelse med Prop. 167 L (2016–2017) og lovendringer trådte i kraft 1. januar 2019. Departementet har siden dette ikke merket behov for innholdsmessige endringer i reglene, og det kom heller ikke innspill om dette i høringen av barnelovutvalgets utredning.

6.5 Omsorgsplikt og beslutninger under foreldreansvaret

6.5.1 Gjeldende rett

Omsorgsplikt og beslutningsmyndighet

Barneloven § 30 regulerer innholdet i foreldreansvaret. Barn har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret, jf. § 30 første ledd første punktum. Det fremgår av bestemmelsens andre ledd at de som har foreldreansvaret «er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.» Foreldre plikter å oppdra og forsørge barnet sitt. Omsorgsplikten under foreldreansvaret omfatter blant annet å ivareta praktiske og fysiske behov, men også å gi oppmerksomhet, kontakt, varme og kjærlighet til barnet. Oppdragelsen skal ta utgangspunkt i barnets personlighet, behov, evner og potensial, og innebærer blant annet ansvar for samhandling med barnet i familien, å lære barnet relasjoner og samspill med andre og ansvar for å bevare barnets kulturelle og språklige identitet. Barneloven gir ikke sanksjoner for manglende oppfyllelse av omsorgsplikten, og må ses i sammenheng med barnevernsloven, se nærmere omtale om dette i punkt 3.3.

De som har foreldreansvaret for barnet, har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold, jf. § 30 første ledd andre punktum. Dette er i stor grad regulert i særlover. Som personlige forhold regnes mange av de viktigste juridiske avgjørelsene som kan tas overfor barnet. Dette innebærer blant annet avgjørelser om medisinsk behandling, utstedelse av pass, samtykke til adopsjon, navnevalg, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands. Særlovgivning med bestemmelser som legger beslutningsmyndighet til foreldre med foreldreansvaret er blant annet helselovgivningen, lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn (navneloven) og lov 24. april 2020 nr. 31 om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) i spørsmålet om inn- og utmelding av trossamfunn. Det er også regulert i særlovgivningen at barnet har selvbestemmelsesrett før fylte 18 år i en del av disse spørsmålene.

Beslutningsmyndigheten avgrenses av barnets med- og selvbestemmelsesrett, jf. barneloven §§ 31 til 33. Foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser sammen og foreldreansvaret skal utøves med utgangspunkt i barnets interesser og behov, jf. § 30 første ledd tredje og fjerde punktum. Retten til å ta avgjørelser for barnet i økonomiske forhold reguleres av vergemålsloven og faller derfor utenfor foreldreansvaret i barneloven, jf. barneloven § 30 fjerde ledd. Barneloven § 30 a fastslår at forhåndsavtale om inngåelse av ekteskap inngått av foreldre eller andre på vegne av barnet, er ugyldig.

Barneloven § 30 tredje ledd forbyr bruk av vold. Forbudet omfatter fysisk og psykisk vold, jf. første punktum. Etter andre punktum er også vold mot barnet i oppdragelsesøyemed forbudt. Etter forarbeidene er alle former for fysisk avstraffelse forbudt, også «lettere klaps» eller «forsiktige klaps», jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009), kapittel 14, merknaden til § 30. Vold og skremmende eller plagsom atferd eller annen hensynsløs atferd overfor barnet er også forbudt, jf. § 30 tredje ledd siste punktum. Dette omfatter alle måter å skade, skremme, ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt, som er egnet til å gi barnet en følelse av frykt, avmakt, skyld, skam, mindreverd eller fortvilelse, eller en grunnleggende følelse av ikke å være ønsket eller elsket, jf. nevnte forarbeider.

Flytting utenlands og utenlandsreiser

Kompetansen til å avgjøre at et barn skal flytte ut av landet hører under foreldreansvaret og reguleres i barneloven § 40. Hvis den ene forelderen har foreldreansvar alene, kan den andre forelderen ikke motsette seg at barnet flytter ut av landet, jf. bestemmelsens første ledd. Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, kreves det samtykke fra den andre forelderen før barnet flyttes til utlandet eller for utenlandsopphold ut over kortere utenlandsreiser, jf. bestemmelsens andre ledd. Barn som har fylt 12 år må samtykke til avgjørelse om flytting eller lengre opphold i utlandet, når barnet flytter eller oppholder seg i utlandet uten en forelder med foreldreansvar, jf. bestemmelsens tredje ledd. Dersom foreldrene er uenige om hvem som skal ha foreldreansvaret, flytting med barn ut av landet eller hvem barnet skal bo fast med, kan barnet ikke flytte ut av landet før saken er avgjort, jf. bestemmelsens fjerde ledd.

EFTA-domstolen har i rådgivende uttalelse i sak E-15/24 vurdert spørsmålet om en mor som barnet bor fast hos, men som har delt foreldreansvar, kan flytte ut av landet sammen med barnet etter samlivsbrudd. Domstolen konkluderte med at regler som forutsetter at den andre forelderen samtykker eller tar rettslige skritt for å få domstolens tillatelse ikke er i strid med EØS-retten, selv om de utgjør en hindring for bevegelsesfriheten, når vilkåret er egnet til å ivareta hensynet til barnets beste og ikke går lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet. Videre uttaler EFTA-domstolen at det ved vurderingen av en konkret sak må tas hensyn både til bostedsforelderens frihet til å ferdes fritt i EØS og til barnets beste, og at det ikke kan legges til grunn en presumpsjon om at det alltid er til barnets beste å bli værende i Norge. Den konkrete saken i Borgarting lagmannsrett er ikke avgjort ennå. Se nærmere omtale av avgjørelsen i proposisjonens punkt 7.7.4.

Etter gjeldende lov § 41 kan en forelder med foreldreansvar ta med eller sende barnet på kortere utenlandsreiser, men retten kan nedlegge forbud mot utreise dersom det er uvisst om barnet vil returnere. Politiet kan etter tredje ledd nedlegge midlertidig utreiseforbud. Etter bestemmelsens andre ledd skal barnet føres ut av forelderens pass, barnets pass trekkes tilbake eller barnet settes bort til andre på forsvarlig måte til saken er avgjort. Etter fjerde ledd kan en forelder uten foreldreansvar kun reise ut av landet med barnet dersom det foreligger samtykke fra den som har foreldreansvaret eller fra retten. Barn over 12 år må etter femte ledd samtykke i en avgjørelse om å reise utenlands uten en forelder med foreldreansvar.

Etter gjeldende lov § 42 a foreligger det krav om varsling dersom en forelder vil flytte utenlands og det foreligger avtale eller avgjørelse om samvær. Dersom det er uenighet om flyttingen, må den forelderen som vil flytte med barnet kreve mekling.

6.5.2 Utvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag

Omsorgsplikt og beslutningsmyndighet

Barnelovutvalget foreslår i NOU 2020: 14 å dele bestemmelsen om innholdet i foreldreansvaret i to bestemmelser; en om omsorgsplikt i § 6-4 og en om beslutningsmyndighet i § 6-5.

Lovforslaget § 6-4 viderefører deler av gjeldende lov § 30 med noe endret ordlyd. Utvalget foreslår en rendyrket pliktbestemmelse og at bestemmelsen skal inneholde en prinsippbestemmelse som inntar prinsippet om barnets beste i foreldreansvaret og bygger på barnekonvensjonen artikkel 18.

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om plikten til omsorg og oppdragelse, i en mer moderne språkdrakt. Formuleringene fra gjeldende § 30 andre ledd om plikt til å sørge for «forsvarleg oppseding og forsyting» samt «utdanning etter evne og givnad» er tatt ut av utvalgets forslag.

Lovforslaget § 6-5 bygger på gjeldende lov §§ 30 og 46, og skiller ut beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret i en egen bestemmelse. Utvalget foreslår å videreføre at beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret gjelder for personlige forhold for barnet. Utvalget påpeker at personlige forhold omfatter alle beslutninger for barnet som ikke er av økonomisk karakter. De foreslår å videreføre at beslutningsmyndigheten begrenses av barnets med- og selvbestemmelsesrett.

Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser sammen. De bemerker at bestemmelser i særlovgivningen om en forelders rett til å ta avgjørelser går foran barnelovens utgangspunkt om at avgjørelser skal tas sammen. I tillegg er utgangspunktet om at beslutninger skal tas sammen av foreldre med felles foreldreansvar begrenset der foreldrene ikke bor sammen, og barnet bor fast hos den ene. Bostedsforelderen har da myndighet til å treffe noen beslutninger uten at den andre forelderen med foreldreansvar samtykker.

I tilfeller hvor en forelder har foreldreansvaret alene, og i utgangspunktet kan ta avgjørelser alene, foreslår utvalget at forelderen har plikt til å gi samværsforelderen anledning til å uttale seg når avgjørelsen gjør det «vesentleg vanskelegare» å utøve samværsretten. Forslaget innebærer en endring av det som i dag er en rettighetsbestemmelse i gjeldende lov § 46, til en ny pliktbestemmelse under foreldreansvaret. Ordlyden er endret fra gjeldende lov slik at alternativet «umulig» ikke videreføres. Utvalget mener at en forelder med foreldreansvar ikke ensidig kan ta avgjørelser som gjør utøvelse av samværsretten umulig.

Under omsorgsplikten viderefører utvalget henvisningen til vergemålsloven som saklig begrensning for foreldreansvarets innhold, og regelen om at avtale om ekteskap inngått på vegne av barnet er ugyldige. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Barnelovutvalget foreslår å videreføre innholdet i forbudet mot vold som fremgår av gjeldende barnelov § 30 under omsorgsplikten, med noe endret ordlyd. Regelen skal forstås på samme måte som etter gjeldende lov. Utvalget viser til at retten til beskyttelse mot vold er en av barnets grunnleggende menneskerettigheter og foreslår også å innta retten til vern mot vold som en egen rettighetsbestemmelse i lovens kapittel 1. Forslaget er basert på en komprimert versjon av gjeldende lov § 30 tredje ledd, for å lette lesingen av bestemmelsen. Se nærmere om rettighetsbestemmelsen i punkt 4.6.

Utvalget foreslår dermed å videreføre forbudet mot vold i § 6-4, selv om det også fremgår av utkastet til § 1-3. Utvalget peker på at foreldreansvaret reiser noen særspørsmål om grensene for fysisk makt i oppdragelsen. Med henvisning til barnekomiteen sin generelle kommentar om barnets rett til beskyttelse mot fysisk avstraffelse (CRC/C/GC/8) understreker utvalget at forbudet mot vold ikke skal forstås slik at foreldre med foreldreansvar ikke kan irettesette og veilede sine barn og handle og treffe beslutninger som barnet vil protestere mot. Utvalget anerkjenner at en viss grad av fysisk intervensjon overfor barnet er en del av utøvelsen av foreldreansvaret. For at fysisk intervensjon skal være tillatt, må handlingene klart skje i avvergings- eller omsorgsøyemed. En sentral rettesnor er om det som søkes oppnådd med den fysiske intervensjonen kan avverges på andre, mindre inngripende måter.

Utvalget viser også til at tvangslovutvalget (som har vurdert reglene om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren) har reist flere spørsmål om forholdet mellom foreldreansvaret og tvangstiltak overfor barn. Barnelovutvalget uttaler at de ikke har hatt kapasitet til å gå særlig inn i noen av problemstillingene tvangslovutvalget reiser. Barnelovutvalget vurderer, i tråd med tvangslovutvalget, at gjeldende lov § 30 tredje ledd og utvalgets forslag til videreføring av denne, omhandler rammene for rettigheter og plikter etter foreldreansvaret og plasserer barnets integritetsvern og behov for beskyttelse mot vold i sentrum. Barnelovutvalget mener at videreføringen av denne i forslaget § 6-4, sammen med lovfestingen av vern mot vold som en rettighetsbestemmelse, til sammen vil være førende for forståelsen av barnets rettigheter også i den relasjonen som tvangslovutvalget peker på.

Flytting utenlands og utenlandsreiser

Utvalgets forslag til ny § 6-9 samler regler om flytting innenlands og flytting utenlands i én bestemmelse. Omtalen i det videre knytter seg til flytting utenlands, mens flytting innenlands er omtalt i punkt 7.7.4.

Et samlet utvalg foreslår å videreføre gjeldende rett om at flytting til utlandet krever samtykke fra begge foreldre som har del i foreldreansvaret, samt om samtykke fra barn som har fylt 12 år. I videreføringen av gjeldende lov § 40 fjerde ledd, foreslår utvalget å endre bestemmelsen, slik at det bare er når det er reist sak om foreldreansvaret at barnet ikke kan flytte før saken er avgjort. Utvalget begrunner dette med at flytteavgjørelser skal tilligge foreldre med foreldreansvar, og at avgjørelser om bosted ikke vil avgjøre om man har kompetanse til å ta en flytteavgjørelse eller ikke. Utvalget foreslår også å videreføre i § 6-9 varslingsplikten som følger av gjeldende lov § 42 a første ledd. Bestemmelsen i § 42 a andre ledd om mekling foreslås ikke videreført. Utvalget viser til at en forelder som er uenig i en avgjørelse om flytting kan reise sak om dette, og at domstolsbehandlingen i så tilfelle uansett er betinget av forutgående mekling. Utvalget foreslår videre at det tas inn i § 6-9 en legaldefinisjon av begrepet flytting. Etter forslaget skal flytting utenlands alltid regnes som flytting. Utvalgets forslag til § 6-10 gir regler om utenlandsreiser med barn, og viderefører deler av gjeldende lov § 41. Utvalget foreslår at kompetansen til å bestemme over utenlandsreiser med og for barnet fortsatt skal høre under foreldreansvaret. Når foreldre har felles foreldreansvar, kreves det samtykke fra begge. Utvalget foreslår en videreføring av gjeldende lov § 41 første ledd første punktum, men med en omformulering i ordlyden, som tydeliggjør at en forelder med foreldreansvar kan ta med barnet på kortere utenlandsreiser uten samtykke fra den andre. Muligheten for en forelder uten foreldreansvar til å be om rettens samtykke til utenlandsreise foreslås videreført. Rettens avgjørelse kan gjelde én reise eller generelt, og det kan treffes midlertidige avgjørelser. Samtykkekravet for barn som har fylt 12 år videreføres, jf. gjeldende lov § 41 femte ledd. Kravet til samtykke gjelder etter forslaget både overfor foreldrene og retten. Utvalget uttaler at samtykket bør innhentes fra barnet selv, av dommeren eller sakkyndig, eventuelt av oppnevnt advokat.

Utvalgets forslag til § 6-11 viderefører den delen av gjeldende lov § 41 som gjelder forbud mot utenlandsreiser. Forbudsbestemmelsen er omformulert, slik at retten kan nedlegge utreiseforbud når det er «fare for» at barnet ikke vil komme tilbake fra utenlandsreisen. Bestemmelsen gir en tilsvarende hjemmel for politiet til å nedlegge utreiseforbud når saken haster så mye at man ikke kan vente på rettens avgjørelse om foreløpig utreiseforbud. Utvalget mener at fare-kriteriet best beskriver hva som er vurderingstemaet. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende lov § 41 andre ledd, med noen endringer. Fra gjeldende lovs virkemidler for å realisere utreiseforbudet foreslås bare videreført anledningen til å trekke tilbake barnets pass, og til å skrive barnet ut av foreldrenes pass. Utvalget uttaler at det siste alternativet ikke er aktuelt for barn som er norske statsborgere, ettersom barn etter gjeldende regler skal ha egne pass. Utvalget uttaler at de ikke har hatt kapasitet til å utrede om regelen kan ha betydning for barn med andre nasjonaliteter, og at de derfor har latt alternativet stå. Utvalget foreslår å ikke videreføre alternativet i gjeldende rett om at barnet kan settes bort til andre på forsvarlig måte. Dette begrunner de med at alternativet ikke synes å ha hatt praktisk betydning på lenge, og at det synes uklart hvilken rettslig betydning en slik bortsetting av barnet vil ha. De poengterer at kompetansen til å treffe vedtak om at barnet skal plasseres utenfor hjemmet ligger til barnevernet eller fylkesnemndene (nå barneverns- og helsenemnda) etter barnevernsloven.

Høringsinstansenes syn

Omsorgsplikt og beslutningsmyndighet

Barneombudet mener at bestemmelsen om omsorgsplikt bør gi mer veiledning om hva som ligger i omsorgsplikten enn det utvalget foreslår, og støtter ikke at presiseringene om at foreldrene skal sørge for forsørgelse og utdanning tas ut av bestemmelsens ordlyd.

Bufetat region Midt-Norge mener lovforslaget § 6-5 er en god presisering og tydeliggjøring av hva som ligger i foreldreansvaret. Bufetat region sør og Stiftelsen Kirkens Familievern mener det er behov for presisering av hvilke avgjørelser som hører under foreldreansvaret i lovforslaget § 6-5. Barneombudet, Forskergruppa for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet,  Fredrikstad kommune, Gjøvik kommune, Longyearbyen lokalstyre, Oslo kommune og Ringerike, Asker og Bærum tingrett mener det er behov for tydeliggjøring både av hvilke avgjørelser som hører under foreldreansvaret og hvilke avgjørelser som kan tas av forelderen barnet bor fast hos.

Bufetat region sør og Utdanningsdirektoratet mener at det må fremgå klart av loven eller forarbeidene hvilken rekkevidde lovforslaget § 6-5 har når det gjelder spørsmål om samtykke fra begge foreldre når de skal ta avgjørelser sammen og begge må være enige om en felles beslutning.

Oslo kommune mener departementet bør utrede en generell hjemmel om at en av foreldrene kan treffe beslutning alene når det er av særlig betydning for barnet. Fredrikstad kommune, Statsforvalteren i Oslo og Viken og Statsforvalteren i Rogaland mener henvisninger til særlovgivningen som åpner for at beslutninger kan tas alene, bør klargjøres og/eller inntas i bestemmelsen. Statsforvalteren i Oslo ber om at det vurderes å innta en henvisning til hvilke personlige forhold som er lagt til vergemålet i særlovgivningen.

KS Kommunesektorens organisasjon mener at enkelte lovforslag om foreldreansvaret i kapittel 6 også bør gjelde for foreldre som ikke har del i foreldreansvaret, slik at de også plikter å opptre til det beste for barnet.

Statsforvalteren i Rogaland stiller spørsmål ved om brudd på plikten til å la samværsforelderen uttale seg i avgjørelser som gjør det vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten, bør sanksjoneres. De erfarer at pliktbestemmelser uten konsekvens ikke alltid blir tatt alvorlig nok.

Høringsinstansene som har uttalt seg om å videreføre forbudet mot vold under foreldreansvaret, i tillegg til i lovens rettighetskapittel, støtter forslaget. Dette gjelder Barneombudet, Bufetat region øst, Oslo kommune, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse.

Flytting utenlands og utenlandsreiser

Barneombudet støtter en videreføring av gjeldende rett om at flytting til utlandet krever samtykke fra begge foreldrene som har del i foreldreansvaret. Bufdir peker på at tilfeller hvor det er uklart om det dreier seg om flytting eller lengre utenlandsopphold, både med og uten foreldre, i dag er omfattet av formuleringen «tek opphald» i gjeldende barnelov § 40, og viser til at denne formuleringen ikke er videreført. Bufdir antar at en endring i gjeldende rett ikke er tilsiktet fra utvalgets side, og foreslår en endring i lovteksten som kan forhindre en utilsiktet materiell endring for tilfeller der det er tvil om det dreier seg om flytting. Bufdirs forslag er nærmere omtalt nedenfor. Bufdir peker videre på et mulig behov for tiltak for å forhindre etterfølgende konflikter etter flytting til utlandet.

Barneombudet støtter en videreføring av reglene om utenlandsreiser for barn. Bufdir peker som nevnt ovenfor på at formuleringen i gjeldende lov § 40 om at barn som har fylt 12 år må samtykke til å ta opphold i utlandet uten en forelder, ikke er videreført i utvalgets forslag. Bufdir mener det er uklart om utvalget i merknadene til § 6-10 har ment å fange opp slike situasjoner, der det er tvil om det dreier seg om en flytting. Bufdir peker på at dette er klassiske tilfeller i saker om etterlatte barn, der en forelder eller foreldre reiser med barnet til utlandet for det som for barnet kan framstå som et ferieopphold eller familiebesøk, for så å etterlate barnet i utlandet, uten at varigheten av oppholdet er avklart og uten at det kan klassifiseres som flytting etter forslaget § 6-9. Bufdir mener det er viktig at også slike tilfeller er omfattet, og foreslår at § 6-10 fjerde ledd formuleres slik:

«Eit barn som har fylt 12 år, kan ikkje reise eller ta opphald utanlands uten ein forelder som har foreldreansvar, om ikkje barnet sjølv samtykkjer til det».

Bufdir oppfordrer departementet til å utrede om det bør innføres formkrav til samtykke, og sanksjonsmuligheter overfor foreldre når samtykke ikke er innhentet. Statsforvalteren i Vestland mener det er vanskelig å forstå hvem som kan bestemme utenlandsreiser for barnet, slik forslaget til § 6-10 er formulert, og mener loven må være så tydelig og konkret som mulig.

Borgarting lagmannsrett mener det vil være praktisk om det presiseres i lovteksten eller i merknaden til bestemmelsen hvorvidt det siktes til rettskraftig avgjørelse eller ikke, for at regelen om at barn ikke kan flytte før saken er avgjort, skal komme til anvendelse. Det bør etter lagmannsrettens syn også klargjøres hva som vil være den rettslige situasjonen hvis politiet har nedlagt midlertidig forbud, og begjæring om midlertidig forbud ikke er bragt inn for retten, eventuelt ikke avgjort av retten innen rimelig tid. Bufdir påpeker at norske myndigheter ikke har anledning til å gjøre endringer i utenlandske pass, slik at alternativet i bestemmelsen om å føre barnet ut av passet til den som vil reise, ikke er relevant for barn med utenlandsk statsborgerskap. Bufdir mener det vil være uheldig dersom Norge skulle påberope seg slik myndighet, og foreslår at alternativet fjernes i sin helhet. Bufdir støtter en bestemmelse som gjør inndragelse av pass obligatorisk der det er nedlagt reiseforbud. Det bør imidlertid utredes nærmere hvordan tilfeller der barnet er utenlandsk statsborger og har utenlandsk pass skal behandles. Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Statens barnehus støtter en endring i ordlyden til «fare for at barnet ikkje kjem attende», da dette markerer tydeligere at det i slike situasjoner handler om å gjøre vurderinger knyttet til barns sikkerhet. Også Øst politidistrikt mener den språklige endringen er en forbedring av gjeldende barnelov § 41. Oslo politidistrikt mener det er nødvendig at hastekompetansen som ligger til påtalemyndigheten ved inndragelse og endring av pass videreføres som foreslått. Oslo politidistrikt mener det er viktig å opprettholde rettens og politiets mulighet til både inndragning av pass og til å føre barn ut av foreldrenes pass, og peker på at sistnevnte alternativ er særlig aktuelt for barn med utenlandsk statsborgerskap. Også Kripos støtter at begge alternativene videreføres. Oslo politidistrikt har ingen innvendinger mot at tiltaket i gjeldende lov om å sette barnet bort til andre på forsvarlig måte, ikke videreføres i ny lov, da tiltaket uansett fremstår som et upraktisk tiltak.

6.5.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotat 18. juni 2024 å innta en ny samarbeidsbestemmelse i bestemmelsen om omsorgsplikten som følger med foreldreansvaret. Departementet foreslo følgende ordlyd:

«Barnet har rett til omsorg frå begge foreldra, og foreldra må så langt mogleg samarbeide om å vareta helsa, livskvaliteten og utviklinga til barnet.»

Hensikten var å tydeliggjøre overfor foreldre at de har et felles ansvar for å ivareta barnets beste, og at likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp i denne forbindelse, jf. barnekonvensjonen artikkel 18 nr. 1.

Videre foreslo departementet å presisere at de som har foreldreansvaret må hensynta at det som er til barnets beste kan endre seg gjennom oppveksten til barnet, blant annet ut fra alder og modenhet.

Departementet foreslo videre å endre forslaget til bestemmelse om flytting ut av landet, som følge av at departementet ikke går videre med barnelovutvalgets forslag om å legge kompetansen for flytting innenlands til foreldreansvaret. Departementet foreslo derfor å videreføre delen av gjeldende lov § 40 som omhandler flytting ut av landet, med enkelte språklige endringer.

Høringsinstansenes syn

Bufdir (sammen med regionene i Bufetat), FHI, FO, Gruppen av eksterne meklere i familievernet, ICJ Norge, Kirkens Bymisjon, Landsgruppen av helsesykepleiere, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Mira-senteret, Norsk Sykepleierforbund, Oslo kommune og Rådet for psykisk helse er positive til en samarbeidsbestemmelse som foreslått av departementet. ICJ Norge påpeker at en utfordring er hvilken effekt en samarbeidsbestemmelse vil ha. Likestillings- og diskrimineringsombudet stiller spørsmål ved den rettslige betydningen av en samarbeidsbestemmelse og om den bør plasseres i lovens kapittel 1 dersom hensikten er at den skal være en ren formålsbestemmelse. Rådet for psykisk helse mener samarbeidsbestemmelsen må følges av kunnskap om hvordan man best samarbeider, skader ved manglende samarbeid og tilbud for å bistå foreldre.

OsloMet ser ikke behovet for en samarbeidsbestemmelse og mener en lovfestet samarbeidsplikt kan misbrukes av den ene forelderen til å presse en ekspartner til samarbeid, også der vedkommende har utsatt ekspartner eller barnet for vold. VID høyskole mener også at en samarbeidsbestemmelse kan bidra til økt press der den ene forelderen har utøvet eller utøver vold.

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om departementets forslag til å gå bort fra barnelovutvalgets forslag om å ha regler om flytting innenlands og utenlands i én bestemmelse. Disse er gjennomgått i proposisjonens punkt 7.5. Det har for øvrig ikke vært konkrete kommentarer knyttet til utformingen av bestemmelsen om flytting utenlands.

6.5.4 Departementets vurdering

6.5.4.1 Omsorgsplikt

Departementet følger hovedsakelig opp utvalgets forslag som gjelder omsorgsplikten, men med enkelte språklige endringer med formål om å ivareta hensynet til et pedagogisk regelverk. Departementet følger også opp forslaget i høringsnotatet om ny samarbeidsbestemmelse, som innebærer en tilføyelse til barnelovutvalgets forslag.

Utvalget foreslår å innta en prinsippbestemmelse som knytter inn prinsippet om barnets beste i bestemmelsen om omsorgsplikt under foreldreansvaret. Departementet foreslår heller å formulere dette som at foreldre med foreldreansvar har plikt til å ivareta barnets rettigheter etter kapittel 1. Med denne løsningen vil bestemmelsen unngå en direkte dobbeltregulering av barnets beste, ettersom dette allerede fremgår av lovens § 1-1. Samtidig vil ordlyden tydeliggjøre at foreldre har et særlig ansvar for å ivareta barnets rettigheter som fremgår av lovens kapittel 1, som departementet anser som viktig i en bestemmelse som retter seg direkte til foreldre. Ettersom kapittel 1 også omfatter vern mot vold, vil denne løsningen innebære en påminnelse av foreldre med foreldreansvar sin plikt til å beskytte barnet mot vold. Det vil derfor ikke være behov for en regulering av forbudet mot vold i bestemmelsen slik utvalget foreslår, og departementet foreslår derfor å ta dette ut. Se nærmere omtale om dette nedenfor.

Videre ønsker departementet å presisere i loven at foreldre skal hensynta at barnets interesser kan endre seg gjennom barnets oppvekst, som foreslått i høringsnotatet 18. juni 2024. Departementet foreslår å ta inn et nytt første ledd andre punktum som tydeliggjør at hva som er best for barnet er noe som kan endre seg gjennom oppveksten til barnet.

Departementet mener gjeldende rett om innholdet i omsorgsplikten skal videreføres. Barnelovutvalget foreslår en slik videreføring, men har i sitt forslag valgt en ordlyd i mer moderne språkdrakt, som utelater foreldre med foreldreansvar sin plikt til forsørgelse samt plikten til å bidra til barnets utdanning. Departementet mener, i tråd med Barneombudet sitt innspill, at dette bør inntas i lovteksten. Plikten til forsørgelse og til å bidra til barnets utdanning er sentrale deler av omsorgsplikten, og pedagogiske grunner tilsier at dette burde fremgå av lovteksten. Innholdet i omsorgsplikten omtales ellers i merknaden til lovforslaget § 6-4 og under gjeldende rett, se punkt 6.5.1.

Videre følger departementet opp forslaget om å innta en ny samarbeidsbestemmelse som foreslått i høringsnotatet 18. juni 2024. Høringsinstansene har ikke hatt avgjørende innvendinger mot bestemmelsen. Som et selvstendig tiltak går departementet derfor inn for å innføre en egen bestemmelse (som del av bestemmelsen om omsorgsplikt for foreldre) som skal støtte opp om verdien av omsorg fra begge foreldre, og at samarbeidet knyttes til å ivareta helsen, livskvaliteten og utviklingen til barnet. Bestemmelsen presiserer at foreldrene så langt mulig har en plikt til å samarbeide.

En slik regel kan bidra til at begge foreldre fremheves i loven som omsorgspersoner etter samlivsbrudd, med et siktemål om samarbeid og helhetlig omsorgsutøvelse. Departementet mener det er viktig at samarbeid er siktemålet for foreldre flest. Departementet ønsker at dette samtidig bidrar til å synliggjøre foreldrenes plikt til å vektlegge hensynet til barnets beste. Det er også i tråd med vår forpliktelse etter barnekonvensjonen artikkel 18 nr. 1 om å sikre anerkjennelse av prinsippet om at begge foreldre har et felles ansvar for barnets oppdragelse og utvikling. Samarbeidet knyttes til å ivareta helsen, livskvaliteten og utviklingen til barnet. Barnets rett til kulturell, språklig og religiøs utvikling vil være en del av dette.

Hensikten med å innføre en samarbeidsbestemmelse er å tydeliggjøre overfor foreldre at de har et felles ansvar for å ivareta barnets beste, og at likestilt foreldreskap er et viktig prinsipp i den forbindelse. Samarbeidsbestemmelsen vil også gi et signal overfor veiledere og andre som gir råd til foreldre om hvordan foreldre skal ivareta omsorgen for barnet.

Samarbeidsbestemmelsen vil ikke være forbundet med sanksjoneringsmuligheter. Hver av foreldrenes vilje og evne til å samarbeide med den andre, i den grad det er mulig, vil på samme måte som tidligere kunne være et moment i en eventuell foreldretvist, særlig i vurderingen av hensynet til samlet foreldrekontakt. «Samarbeidsbestemmelsen» inntas som et nytt andre ledd andre punktum i lovforslaget § 6-4 om foreldrenes omsorgsplikt. Bestemmelsen er flyttet fra fjerde ledd som foreslått i høringsnotatet av pedagogiske grunner.

Departementet følger ikke opp barnelovutvalget forslag om å gjenta forbudet mot vold også under foreldreansvaret i lovforslaget § 6-4. Departementet foreslår en lovteknisk løsning som sikrer at bestemmelsen får bred nok anvendelse i saker etter barneloven. Departementet vurderer at det er tilstrekkelig og mest hensiktsmessig å følge opp utvalgets forslag om en rettighetsbestemmelse om vern mot vold i § 1-3, se nærmere omtale i punkt 4.6. Departementet viser til at § 1-3 bygger på en komprimert versjon av gjeldende barnelov § 30 for å lette lesingen av bestemmelsen. Departementet mener derfor det ikke er hensiktsmessig å videreføre gjeldende barnelov § 30 tredje ledd også i § 6-4. En gjentakelse av forbudet mot vold under foreldreansvaret vil også kunne skape tvil om den generelle regelens rekkevidde, og være lovteknisk uheldig.

En innvending mot departementets vurdering er at brukere av loven ikke alltid leser loven i sin helhet, og at det derfor er nyttig å synliggjøre forbudet mot vold også i bestemmelsen under foreldreansvaret. Departementet mener dette hensynet ivaretas ved at det i § 6-4 første ledd presiseres at foreldre med foreldreansvar har plikt til å ivareta barnets rettigheter etter kapittel 1, som innebærer en plikt til å beskytte barnet mot vold, jf. § 1-3.

6.5.4.2 Beslutningsmyndighet

Departementet følger opp deler av barnelovutvalgets forslag som gjelder avgjørelser under foreldreansvaret. Departementet viderefører ikke utvalgets forslag om å legge flytting innenlands til foreldreansvaret, og dette omtales nærmere i neste punkt.

Beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret gjelder avgjørelser for barnet i personlige forhold, og dette vil i stor grad være regulert i særlover. Se omtale under gjeldende rett i punkt 6.5.1.

Departementet bemerker at retten og plikten til å ta avgjørelser for barnet om personlige forhold begrenses av beslutningsmyndigheten som hører til foreldre som har daglig myndighet. Etter § 7-2 første ledd kan forelderen med daglig myndighet ta de viktigste avgjørelser som gjelder dagliglivet til og omsorgen for barnet. For nærmere omtale om hvilke avgjørelser som hører under daglig myndighet, se punkt 7.7.3. Videre kan en forelder uten foreldreansvar og som har samvær med barnet, også ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet, jf. lovforslaget § 8-4 andre ledd, som viderefører gjeldende rett. Dette omtales nærmere i punkt 8.6.4.

Departementet følger opp utvalgets forslag om ikke å innta en generell hjemmel for at en av foreldrene kan treffe en beslutning alene dersom det er av særlig betydning for barnet. Departementet merker seg at foreldre med felles foreldreansvar som skal ta beslutninger sammen, kan møte på utfordringer der den ene forelderen ikke ønsker å samtykke til en beslutning som kan være av stor betydning for barnet. Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets begrunnelse om at avgjørelser under foreldreansvaret bør og skal løses innad i familien. Departementet viser til at avgjørelser under foreldreansvaret normalt ikke må tas under tidspress, og at en del av formålet med at slike avgjørelser skal tas av foreldre i fellesskap, er at begges syn skal komme frem i vurderingen. Ved uenighet må likevel foreldre komme frem til en avgjørelse. Departementet bemerker i denne forbindelse at den inntatte samarbeidsbestemmelsen i lovforslaget § 6-4 fjerde ledd lovfester plikten foreldre har til å samarbeide om å ivareta barnets helse, livskvalitet og utvikling.

I noen tilfeller løses utfordringen med at en forelder nekter å samtykke til beslutninger, av hjemler i særlovgivningen. Disse bestemmelsene gir en forelder hjemmel til å treffe beslutninger alene. Dette gjelder blant annet samtykke til visse typer helsehjelp etter lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 4-4 andre og tredje ledd, endring av juridisk kjønn etter lov om endring av juridisk kjønn § 4 andre ledd andre punktum og adgang til utstedelse av pass etter lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass (passloven) § 4 tredje ledd. Enkelte høringsinstanser mener at det bør tas inn en henvisning til at det kan følge av særlov, at det er tilstrekkelig at én forelder samtykker. For å tydeliggjøre at det finnes unntak fra hovedregelen om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelser sammen, inntar departementet i bestemmelsens andre ledd første punktum at dette utgangspunktet gjelder «med mindre anna følgjer av lov».

Departementet følger opp utvalgets forslag om at den som har samværsrett har rett til å uttale seg når en forelder med foreldreansvar skal treffe avgjørelser som vil gjøre det vesentlig vanskeligere å utøve samværsretten. Departementet er enig i utvalgets begrunnelse om at alternativet «umulig» ikke videreføres fra gjeldende lov § 46, ettersom en forelder ikke ensidig kan ta avgjørelser som gjør oppfyllelse av samværsretten umulig. Departementet foretar enkelte språklige endringer i lovforslaget § 6-5 andre ledd andre punktum. Av hensyn til enklere og klart språk endres ordlyden fra at avgjørelsen vil gjøre det vesentlig vanskeligere å «utøve samværsretten» til «gjennomføre samværet», uten at dette har noen realitetsendring. Departementet viderefører også ordlyden i gjeldende lov § 46 om at «den som har samværsrett» har rett til å uttale seg om disse avgjørelsene. Utvalget sitt forslag til lovtekst sier at en forelder med foreldreansvar skal, når det er avtalt eller fastsatt samvær, «gi den andre forelderen» anledning til å uttale seg. Departementet forstår utvalget slik at de ikke har hatt til hensikt å innskrenke uttalelsesretten til å kun gjelde foreldre med samværsrett. Lovteksten endres derfor for å sikre at også andre som har samværsrett skal gis anledning til å uttale seg om disse avgjørelsene, slik det følger av gjeldende lov § 46. Andre som kan ha samværsrett kan eksempelvis være besteforeldre eller søsken, se lovforslaget § 8-9. Når mindreårige søsken har samværsrett, følger også deres rett til å uttale seg av barnets medvirkningsrett i alt som berører dem, jf. blant annet Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12.

Plikten til å la den som har samværsrett uttale seg ved avgjørelser som kan ha vesentlig betydning for gjennomføringen av samværet gjelder blant annet ved avgjørelse om flytting til utlandet. Dette regnes som en avgjørelse som vil gjøre det vesentlig vanskeligere å gjennomføre samværet. For foreldre med samværsrett følger det av regelen om flytting utenlands i lovforslaget § 6-9 fjerde ledd at forelderen med foreldreansvar som ønsker å flytte må varsle den andre forelderen senest tre måneder før flyttingen. Den samme varslingsplikten gjelder ikke overfor andre som har samværsrett etter § 8-9. Dette har sammenheng med at foreldre skal delta i mekling ved uenighet om flytting, og en forelder kan reise sak om flytting til utlandet. I motsetning til utvalgets forslag viderefører departementet meklingsplikten ved flytting utenlands som etter gjeldende rett, men slik at begge foreldre kan kreve mekling, og ikke bare den som ønsker å flytte, se lovforslagets § 6-9 fjerde ledd andre punktum og § 10-2 tredje ledd. Varslingspliktens frist tar sikte på å gi foreldrene bedre tid til å komme til enighet gjennom mekling eller oppnå midlertidig avgjørelse fra domstolen før flyttingen gjennomføres, jf. Prop. 161 L (2015–2016), punkt 11.1, merknaden til § 42a. Andre enn foreldre med samværsrett har ikke plikt til å mekle eller mulighet til å reise sak om flytting, og har følgelig ikke samme behov for varsling.

Overfor andre enn foreldre som har samværsrett gjelder likevel plikten til å la vedkommende uttale seg om avgjørelsen. Selv om det ikke er en frist for når andre med samværsrett skal informeres, understreker departementet at forelderen som ønsker å flytte bør gi informasjon til den som har samværsrett i så god tid som mulig. Den som ønsker å flytte bør ta seg tid til å ta den som har samværsrett sine synspunkter i betraktning, fortrinnsvis før avgjørelsen er endelig. For øvrig bør den som ønsker å flytte og den som har samværsrett, sammen komme frem til en samværsordning som er tilpasset ny reisevei for barnet mv.

6.5.4.3 Flytting utenlands og utenlandsreiser

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å ha regler om flytting utenlands og flytting innenlands i én bestemmelse. Paragraf 6-9 omhandler følgelig bare flytting utenlands. Se nærmere om flytting innenlands i punkt 7.7.4.

Departementet følger for øvrig opp utvalgets forslag som gjelder flytting utenlands og utenlandsreiser, med noen språklige endringer for å tydeliggjøre videreføringen av gjeldende rett. Departementet har foretatt noen språklige endringer til § 6-9 som følge av at bestemmelsen bare skal gjelde flytting utenlands. Blant annet er definisjonen av flytting tatt ut av ordlyden, ettersom flytting ut av landet alltid regnes som flytting. I tillegg er det inntatt at i tilfeller hvor det er reist sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo, daglig myndighet, eller om flytting ut av landet etter § 12-1, kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.

Departementet merker seg at utvalgets forslag til § 6-9 ikke inneholder en eksplisitt henvisning til «opphald utanfor landet», slik gjeldende barnelov § 40 har. Det synes som at utvalget har ment at slike opphold dekkes av lovforslaget § 6-10 første ledd, men her er ordlyden formulert annerledes enn i gjeldende lov. Departementet forstår utvalget slik at de ikke har hatt til hensikt å endre gjeldende rett på dette området. Departementet velger å innta «opphald utanfor landet» i § 6-9 for å tydeliggjøre at bestemmelsen også gjelder der barnet alene flytter ut av landet eller tar opphold utenfor landet utover kortere utenlandsreiser. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett og departementet mener det er hensiktsmessig at flytting og opphold utenfor landet reguleres i samme bestemmelse, slik det er i gjeldende lov. Departementet viderefører også gjeldende barnelov § 40 andre ledd andre punktum som presiserer at det må innhentes samtykke fra forelder med foreldreansvar når avtalt opphold i et annet land forlenges eller endres. Det presiseres i merknaden at dette er særlig relevant i tilfeller hvor en forelder ønsker at barnet skal bli igjen lenger enn avtalt i utlandet. Da må forelderen innhente nytt samtykke fra den andre forelderen med foreldreansvar og barnet må selv samtykke dersom barnet er over 12 år. Departementet viser for øvrig til redegjørelsen om dette i Prop. 102 LS (2014–2015), punkt 13.2, merknaden til § 40.

Departementet følger opp utvalgets forslag om kortere utenlandsreiser og forbud mot utenlandsreise. Forslaget viderefører hovedsakelig gjeldende rett med enkelte endringer. Departementet støtter utvalgets forslag om å ikke videreføre alternativet om å sette bort barnet på forsvarlig måte for å realisere et utreiseforbud. Departementet er enig med utvalget i at dette fremstår som et upraktisk tiltak, noe Oslo politidistrikt også har uttrykt.

Departementet har for øvrig noen bemerkninger om inndragelse og endring av utenlandske pass som vil omtales i det følgende. Barnelovutvalget foreslår å opprettholde adgangen til å trekke barnets pass tilbake og at barnet kan føres ut av passet til den som vil reise, som virkemidler for realisering av utreiseforbudet. Alternativet om å føre barnet ut av passet til den som vil reise er ikke lenger praktisk for norske barn som må ha eget pass, jf. passloven § 6 første ledd, som forutsetter at pass bare skal inneholde opplysninger om en enkelt person. Utvalget bemerker i denne sammenheng at de ikke har hatt kapasitet til å utrede om alternativet kan ha betydning for barn med andre statsborgerskap, og har derfor latt det stå.

Regler som gjelder realisering av utreiseforbud overfor barn med utenlandske pass synes ikke å være klare etter gjeldende rett. Bufdir går inn for å fjerne alternativet om at barn kan skrives ut av passet til den som vil reise, og mener departementet burde utrede hvordan tilfeller der barnet er utenlandsk statsborger og har utenlandsk pass skal behandles når det gjelder inndragning av pass. De påpeker at et alternativ som burde utredes nærmere er om man kan pålegge at barnets utenlandske pass oppbevares hos forelderen som kan reise med barnet. Kripos og Oslo politidistrikt mener at begge alternativer for realisering av utreiseforbudet burde videreføres. Oslo politidistrikt fremhever at alternativet om å føre ut barn fra en forelders pass er særlig aktuelt for barn med utenlandsk statsborgerskap.

Spørsmålet om norske myndigheters adgang til å inndra eller skrive ut barn fra utenlandske pass er ikke omtalt i barnelovens forarbeider. I NOU 1994: 13 Passlov uttaler utvalget at Justisdepartementets lovavdeling har antatt at det er folkerettslig adgang til beslag av utenlandske pass når det er nedlagt utreiseforbud, se punkt 3.10.3 siste avsnitt som viser til jnr 1793/64 E. Referansen det vises til er et notat fra Lovavdelingen til Politiavdelingen i Justisdepartementet. Dette utvalget viser til at det følger av lovavdelingens uttalelse at politiet kan beslaglegge pass dersom det er nedlagt utreiseforbud etter barneloven. Bestemmelsen gir derimot ikke adgang til å beslaglegge foreldrenes utenlandske pass eller føre barnet ut av foreldrenes utenlandske pass. Politiet kan gi passet en påskrift om utreiseforbud med barnet fra Norge. Denne problemstillingen synes ikke å være kommentert i den senere proposisjonen, se Ot.prp. nr. 61 (1996–97).

Departementet mener barnelovens hjemmel til å inndra et utenlandsk pass eller skrive ut barn fra utenlandske pass bør videreføres, og viser til høringsinnspillet fra Oslo politidistrikt om at å føre barn ut av foreldrenes pass er særlig aktuelt for barn med utenlandske statsborgerskap. Departementet ser samtidig at ordlyden ikke nødvendigvis er tilstrekkelig klar. Det er heller ikke klart om det finnes hjemler i annen norsk lovgivning som åpner for å inndra eller skrive ut barn fra utenlandske pass i tilfeller hvor retten eller politiet har nedlagt utreiseforbud. Departementet merker seg Bufdirs høringssvar om at alternativet om å føre barn ut av passet til en forelder burde fjernes ettersom dette bare gjelder for utenlandske pass, samt deres innspill om at adgangen til å inndra utenlandske pass burde utredes nærmere. Departementet mener det er behov for å se nærmere på hvordan hjemmelsgrunnlaget for å inndra og skrive ut barn fra utenlandske pass bør utformes, og vil vurdere dette i samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet. Inntil videre har departementet kommet til at gjeldende ordlyd i bestemmelsen om realisering av utreiseforbud bør videreføres. Det legges i denne forbindelse særlig vekt på konsekvensene dersom muligheten til å inndra og føre ut barn fra utenlandske pass ikke videreføres. I mangel av annet rettsgrunnlag enn barneloven vil det ikke finnes noen virkemidler for å realisere et utreiseforbud når barnet og/eller forelderen har utenlandsk pass. Dette medfører økt risiko for at barn tas med ut av landet i tilfeller hvor det er fare for at de ikke vil returnere.

Departementet viser til at barn kan ha andre reisedokumenter enn pass, som nasjonalt ID-kort med reiserett, reisebevis for flyktninger eller utlendingspass. Hensynet bak regelen om virkemidler for å realisere utreiseforbud er å unngå omgåelse av utreiseforbudet. Dette hensynet tilsier at det også burde være adgang til å trekke tilbake disse reisedokumentene fra barn. Barnelovutvalget har ikke tatt opp denne problemstillingen, og det har derfor heller ikke blitt tatt stilling til ved høringen av utredningen. Ettersom regelen om realisering av utreiseforbud bør vurderes nærmere, mener departementet at det er uheldig å utvide adgangen til inndragelse av reisedokumenter på nåværende tidspunkt.

6.6 Barns selvbestemmelse og medvirkning

6.6.1 Gjeldende rett

Barnets rett til å bli hørt og til medvirkning i beslutninger kan delvis utledes av Grunnloven § 104 og av menneskerettslige prinsipper, blant annet i barnekonvensjonen artikkel 12. Se nærmere omtale i proposisjonens punkt 4.2.

Etter gjeldende barnelov § 31 første ledd skal foreldre og andre omsorgspersoner høre barnets mening før de treffer avgjørelser om personlige forhold hos barnet, og barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet. Det gjelder ingen nedre aldersgrense for retten til å bli hørt. Også gjeldende barnelov § 31 første ledd er omtalt i punkt 4.2, og det vises til nærmere omtale der.

Gjennom formuleringen «personlege forhold», er medvirkningsretten etter barneloven § 31 avgrenset mot økonomiske forhold, som er regulert i vergemålsloven. Vergemålsloven § 17 oppstiller en plikt for vergen, som for mindreårige er den som har foreldreansvar, til å høre barnets mening og tillegge denne vekt etter alder og modenhet når det treffes avgjørelser som tilligger vergeansvaret. Fra 1. april 2023 ble vergemålsloven § 17 fjerde ledd endret, slik at aldersgrensen for barnets medbestemmelse i vergens avgjørelse ble senket fra 12 til 7 år. I Prop. 141 L (2021–2022) punkt 7.3 viste Justis- og beredskapsdepartementet til at et formål med endringen var å harmonisere medbestemmelsesretten etter vergemålsloven med barneloven.

Gjeldende barnelov § 33 sier at foreldre skal gi barn stadig større selvråderett med alderen og fram til de fyller 18 år. Bestemmelsen gir uttrykk for at foreldrenes bestemmelsesrett opphører helt ved 18 års alder, når barnet blir myndig.

Vergemålsloven gir også regler om mindreåriges selvbestemmelsesrett. Etter vergemålsloven § 9 kan barn under 18 år ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er bestemt.

Det finnes en rekke særlover som gir barn selvbestemmelse ved en tidligere alder enn 18 år på ulike områder, eksempelvis i helselovgivningen. Også i gjeldende barnelov og i utvalgets forslag til ny barnelov finnes slike særaldersgrenser, for eksempel i gjeldende barnelov § 32, om aldersgrense for medlemskap i foreninger og for utdanningsvalg. En egen bestemmelse om barns selvråderett i utdanningsspørsmål er også fra 1. august 2024 tatt inn i lov 9. juni 2023 nr. 30 om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven). Barnelovutvalget gir en oversikt over ulike aldersgrenser i utredningens punkt 17.2.2.3.

I NOU 2020: 14 punkt 17.2.2.2 uttaler utvalget:

«Det synes noe uklart hvor langt § 33 kan gi barn selvbestemmelsesrett i ulike typer avgjørelser der spørsmålet om selvbestemmelsesrett ikke følger av særlovgivningen, med andre ord: om en som håndterer et samtykke fra et barn, selv kan vurdere barnets modenhet der det ikke følger noen annen aldersgrense for barnets samtykkekompetanse. Utgangspunktet er da at barnet ikke har selvbestemmelsesrett, jf. barneloven (personlige spørsmål) og vergemålsloven (rettslige og økonomiske spørsmål). Med utgangspunkt i § 33 kan foreldrene likevel delegere beslutningskompetansen til barnet, men de må selv stå for samtykket der loven krever dette.»

Dette er etter departementets syn dekkende for rekkevidden av barns selvbestemmelsesrett på områder der det ikke er gitt særlige aldersgrenser.

6.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2020: 14 en bestemmelse om foreldres plikt til å oppfylle barnets selvråderett og rett til medvirkning i kapittelet om foreldreansvar. Bestemmelsen er ment å videreføre gjeldende rett etter barneloven § 31 første ledd og § 33.

Gjeldende lov § 31 andre ledd om medvirkning ved avgjørelser knyttet til blant annet foreldreansvar, bosted og samvær foreslås også videreført i utvalgets forslag. Omtalen i det videre her knytter seg til utvalgets forslag til en ny bestemmelse om foreldrenes plikt til å oppfylle barns rett til medvirkning, mens utvalgets forslag til ny bestemmelse om barns medvirkning ved mekling og behandling av foreldretvistsaker omtales i punkt 10.5 og 11.9.

Utvalget omtaler bestemmelsens første ledd som en pliktbestemmelse for foreldre, som korresponderer med rettighetsbestemmelsen i lovforslaget § 1-2, og som gjennomfører barnets rett til medvirkning i familien etter barnekonvensjonen artikkel 12. Bestemmelsen skal forstås som en begrensning i foreldrenes kompetanse til å ta avgjørelser for barna, slik at barna tas med på beslutningen i økende grad etter alder og modenhet.

Bestemmelsens andre ledd er ifølge utvalget ment å videreføre gjeldende § 33, og gir foreldrene plikt til å gi barnet gradvis selvbestemmelsesrett. I praksis kan foreldrene delegere beslutningskompetansen, men slik at foreldrene gjennomfører den faktiske signaturen eller lignende samtykkende handlinger, etter at barnet har bestemt hva beslutningen skal gå ut på.

Utvalget uttaler også om den foreslåtte bestemmelsen at den eksplisitt gir uttrykk for at foreldreansvaret opphører når barnet fyller 18 år, og at bestemmelsesretten over barna kan falle bort også tidligere enn dette, når det er bestemt i særlovgivningen. Utvalget mener foreldre bør forberede barna på å ta beslutninger selv gjennom gradvis større selvbestemmelsesrett før den aktuelle alderen.

Etter utvalgets syn pålegger bestemmelsen foreldrene å overlate selvbestemmelsen på ulike områder til barnet selv når barnet utvikler den tilstrekkelige modenhet for det. Utvalget viser til at regelverket ellers består av nokså faste aldersgrenser for barns selvbestemmelse. Også på disse områdene kan barn oppnå den nødvendige modenheten tidligere enn aldersgrensene gir uttrykk for, og utvalget mener denne bestemmelsen kan kompensere for det, ved at foreldrene kan delegere beslutningsmyndigheten på et tidligere tidspunkt. Bestemmelsen synliggjør også at foreldrenes bestemmelsesrett opphører når særlovgivningen gir barnet bestemmelsesrett.

Utvalget har vurdert hvorvidt regler for barnets selvbestemmelse også i fremtiden bør følge faste aldersgrenser, og i forlengelsen av det om aldersgrensene i større grad enn i dag bør harmoniseres. Utvalget foreslår ikke å ta aldersgrenser fra særlovgivningen inn i barneloven, og foreslår heller ikke en ny samlelov om aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett. Utvalgets hovedlinje er at konkrete aldersgrenser for barns selvbestemmelsesrett bør følge av den aktuelle sektorloven. Utvalget skulle etter mandatet foreta en samlet gjennomgang av aldersgrenser og barnets rett til medvirkning, selvbestemmelse og til å bli hørt etter både barneloven og andre lover hvor dette er sentralt for å sikre barnets rettigheter (opplæring, helse, straff mv.). Utvalget skriver at de tolket dette mandatpunktet som en overordnet gjennomgang, og viser til kapasitets- og kompetansehensyn. Utvalget mener det kunne være hensiktsmessig med et utvalg som kunne trekke opp linjer og foreta generelle vurderinger av barns selvbestemmelsesrett, men vurderer at barnelovutvalget selv ikke har den riktige kompetansesammensetningen for et slikt arbeid.

Utvalgets mindretall har foreslått endringer i aldersgrenser i pasient- og brukerrettighetsloven og lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) for å sikre samsvar med barnevernsloven § 4-26. Utvalgets mindretall mener en harmonisering av de aktuelle lovbestemmelsene vil gi bedre balanse vedrørende autonomi og beskyttelse i samsvar med de grunnleggende rettigheter om hensynet til barns beste og til barns rett til medvirkning.

6.6.3 Høringsinstansenes syn

Barneombudet støtter å videreføre en bestemmelse om foreldrenes plikt til å involvere barnet i beslutninger som tas på vegne av barnet. Barneombudet støtter også forslaget om å videreføre en bestemmelse om at foreldre skal gi barnet gradvis større selvbestemmelsesrett frem til det fyller 18 år. Barneombudet mener imidlertid at det bør gå klarere frem av bestemmelsen at foreldreansvaret som hovedregel opphører når barnet fyller 18 år. Barneombudet støtter at bestemmelsen skal gi uttrykk for at barn kan oppnå selvbestemmelsesrett før fylte 18 år på enkelte områder, men mener bestemmelsen er vanskelig formulert på dette punktet. Barneombudet foreslår å skille dette ut som et eget ledd i bestemmelsen. De foreslår videre en endring i overskriften, og mener det er viktig å tydeliggjøre forholdet mellom foreldreansvaret, omsorgsplikten og selvbestemmelsesretten.

Statsforvalteren i Oslo og Viken støtter utvalgets forslag om et utvalg som kan vurdere barnets inntreden av selvbestemmelse i særlovgivningen. Også Forskergruppa for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet, Gjøvik kommune, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), Longyearbyen lokalstyre, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Press – Redd Barna Ungdom, Redd Barna og Voksne for Barn støtter en slik gjennomgang.

Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Oppvekst og barnevernavdelingen, støtter mindretallets forslag om harmonisering av aldersgrenser for selvbestemmelse, og mener de ulike aldersgrensene for samtykkekompetanse i helselovgivningen og barnevernsloven er forvirrende og innebærer manglende konsistens. Også Utdanningsdirektoratet støtter en harmonisering av aldersgrenser for selvbestemmelsesrett, og mener en slik harmonisering bør skje ved endringer av de respektive regelverk. Bufdir støtter utvalgets syn om at aldersgrenser for selv- og medbestemmelsesrett hovedsakelig bør gå frem av særlovgivningen.

Human-Etisk Forbund mener det bør tas inn i lovforslaget § 6-6 en bestemmelse om krav til aktivt samtykke fra barnet fra det fyller 12 år, og mener aktivt samtykke vil gjøre barns medbestemmelse reell.

6.6.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag til bestemmelse om barns selvbestemmelse og rett til medvirkning. Bestemmelsen viderefører dagens barnelov § 31 første ledd og § 33. Utgangspunktet er at barn ikke har rettslig handleevne eller rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. I flere særlover er barn likevel gitt handleevne fra tidligere alder. Der hvor ikke annet er bestemt, følger det av foreldreansvaret at det er foreldrene som har beslutningsmyndighet.

Etter både gjeldende rett og lovforslaget § 6-6, skal foreldrene imidlertid sørge for barnets medvirkning i avgjørelser som angår barnet, samt sørge for stadig større selvbestemmelse for barnet. Etter barnelovens regler gjelder dette både for avgjørelser om personlige forhold som regnes som rettslige handlinger etter vergemålslovens regler, og de som ikke gjør det, selv om det for førstnevnte tilfeller ofte vil være nødvendig med foreldrenes formelle samtykke eller avgjørelse utad.

Departementet ønsker å videreføre en slik regel som sikrer barns medvirkning og stadig større selvbestemmelse etter alder og modenhet.

I utvalgets forslag til bestemmelse videreføres ikke barneloven § 31 første ledd siste setning om at også «andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere» skal bidra til å oppfylle barnets medvirkningsrett. Utvalget har pekt på at denne formuleringen retter seg mot verger, fosterforeldre, institusjoner og andre som barnet bor hos i kortere eller lengre perioder. Det er gitt egne bestemmelser om barns rett til medvirkning og til å bli hørt i forholdet til verger, barnevernsinstitusjoner og fosterforeldre i vergemålsloven § 17 og barnevernsloven §§ 1-4, 9-2 og 10-2. Tilsvarende bestemmelser er gitt blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 og opplæringsloven § 10-2. Departementet følger utvalgets forslag om ikke å videreføre en slik formulering i en bestemmelse om foreldrenes ansvar for å la barnets meninger bli hørt. Departementet foreslår i § 8-4 å presisere at plikten til å høre barnet også gjelder for personer som har samvær med barnet.

Flere av høringsinstansene har pekt på utfordringer knyttet til at særlovgivningen setter ulike aldersgrenser, som på tilgrensende områder kan skape forvirring. Flere av høringsinstansene har uttalt at det er ønskelig med en grundig gjennomgang av aldersgrensene i særlovgivningen, med tanke på harmonisering av reglene. Departementet er enig med utvalget i at barneloven ikke bør gi en generell aldersgrense for selvbestemmelse, og mener aldersgrenser bør fastsettes i særlovgivningen, ut fra vurderingsmomenter som er relevante for de aktuelle lovområder, der også harmoniseringshensyn bør inkluderes i vurderingene. Det kan være behov for vurdering av nye aldersgrenser på enkelte uregulerte områder, som for eksempel deltakelse i annen forskning enn helseforskning.

For barnets rett til medvirkning i mekling og domstolenes saksbehandling, foreslås det egne regler i §§ 10-1, 10-4 og 12-6, se nærmere i merknadene til disse, og i punkt 10.5.4 og 11.9.4.

6.7 Medlemskap i foreninger

6.7.1 Gjeldende rett

Barnekonvensjonen artikkel 15 nr. 1 gir barnet rett til organisasjonsfrihet og frihet til å delta i fredelige forsamlinger. Av artikkel 15 nr. 2 følger det at begrensninger i denne retten må ha hjemmel i lov, forfølge et legitimt formål og være nødvendige i et demokratisk samfunn. Forenings- og forsamlingsfriheten følger også av Grunnloven § 101, som gjelder «enhver». SP artikkel 21 og 22 og EMK artikkel 11 er andre generelle menneskerettighetsinstrumenter som verner organisasjons- og forsamlingsfriheten, og gjelder også følgelig for barn og unge.

Barneloven gir ingen regler om organisasjons- og foreningsfrihet helt generelt, men barneloven § 32 bestemmer at barn som har fylt 15 år, selv bestemmer i spørsmål om å melde seg inn og ut av foreninger. Selvbestemmelsesretten gjelder ikke andre sammenslutninger som selskaper, da spørsmålet om tilslutning til slike reguleres av vergemålsloven. Retten omfatter imidlertid alle typer ideelle sammenslutninger, som politiske organisasjoner, interesseorganisasjoner og fritidsorganisasjoner. Gjeldende barnelov § 32 fastsetter også en aldersgrense for utdanningsvalg. Fra 1. august 2024 er en egen bestemmelse om selvråderett i utdanningssammenheng tatt inn i opplæringsloven.

Departementet viser til følgende beskrivelse av gjeldende rett for inn- og utmelding av foreninger i NOU 2020: 14:

«[D]agens bestemmelse i barneloven § 32 angir aldersgrensen for når barnet oppnår selvbestemmelse over inn- og utmelding. Det legges imidlertid til grunn i forarbeidene at det ofte vil være naturlig at foreldrene også på et tidligere tidspunkt lar barnets synspunkter være avgjørende, altså i tråd med prinsippet om barnets gradvise selvbestemmelsesrett. Det legges også til grunn i forarbeidene at foreldrene ikke fritt kan melde barnet inn og ut av foreninger mot barnets vilje. Det synes etter dette klart at det i utgangspunktet kreves et formelt samtykke fra foreldrene frem til barnet fyller 15 år, men at det forutsettes at det å bestemme innholdet i beslutningen i mange tilfeller overlates til barnet selv når det har oppnådd den aktuelle modenheten – og særlig slik at barnet ikke skal meldes inn eller ut av noen forening mot sin vilje. Slik er aldersgrensen først og fremst av betydning for når foreldrene også må samtykke i tilfeller der barnet selv ønsker å melde seg inn eller ut.»

I Woxholths Foreningsrett (2020) er det gjort en nærmere vurdering av forholdet mellom vergemålsloven og barneloven. Det er vist til forarbeidene til gjeldende barnelov, NOU 1977: 35, hvor det er tatt noen forbehold ved retten til å melde seg inn og ut av foreninger ved fylte 15 år, først og fremst knyttet til organisasjonens innretning og i hvilken grad et medlemskap vil medføre økonomiske forpliktelser. Woxholth har videre vurdert at vergemålslovens forbud for mindreårige om å stifte gjeld, ikke avskjærer muligheten for å melde seg inn i en forening som krever kontingent, slik at mindreårige kan bruke midler han eller hun har til fri rådighet til å betale medlemskontingent, forutsatt at dette skjer i form av engangsvederlag. Videre er det vurdert at barn også yngre enn barnelovens grense på 15 år, står fritt til å melde seg inn og ut av foreninger med rent sosiale formål, og som ikke krever betaling av kontingent.

6.7.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2020: 14 en videreføring av den delen av barneloven § 32 som omhandler medlemskap i foreninger, men med endret aldersgrense og en rett til å nekte innmelding i foreninger.

Utvalget foreslår at aldersgrensen for inn- og utmelding av foreninger senkes fra 15 til 12 år. Utvalget uttaler at barnet også langt på vei bør få bestemme hvilke aktiviteter det skal utføre i foreningen fra samme alder, samtidig som foreldrene må kunne nekte barnet aktiviteter der det er rimelig, for eksempel aktiviteter som krever dyrt utstyr som foreldrene ikke kan bekoste eller aktiviteter som griper inn i skoletid eller går ut over lekser o.l. Utvalget foreslår videre å gi barn rett til å nekte innmelding i en forening uansett alder. Dette foreslås både som en pedagogisk påminnelse til foreldre, men også som en selvstendig rett for barnet som må respekteres av foreninger. For nærmere om utvalgets vurdering, se utredningens punkt 17.2.7.3.3.

Utvalget viser til at aldersgrensen praktiseres noe ulikt i dag, og at det i varierende grad opereres med krav til foreldresamtykke for barn under 15 år. Utvalget mener derfor det vil være mest forutsigbart med en lavere aldersgrense som tas på ordet, slik at det alltid kreves foreldresamtykke når barnet er under den fastsatte alderen.

Utvalget legger videre til grunn at det rettslig sett ikke er noe i veien for at barn på 12 år melder seg inn og ut på egen hånd selv om de ikke har rådighet over midler og ikke kan binde seg selv rettslig. Barnets begrensninger i rådigheten over midler og foreldrenes plikt til å følge opp barnets skolegang gjennom omsorgsplikten vil kunne stå i veien for at barnet skal avgjøre spørsmål om deltakelse i aktiviteter helt selv. Utvalget mener imidlertid dette vil kunne løses ved at selvbestemmelsesretten må leses med reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet ikke selv kan bestemme. Etter utvalgets forslag vil det ikke være anledning til å sette en lavere aldersgrense for innhenting av foreldresamtykke, slik enkelte organisasjoner praktiserer i dag. Samtidig senkes aldersgrensen, og dermed blir det etter utvalgets syn for de fleste neppe noe behov for endring i praksis.

Utvalget mener ut over dette at selv om foreldresamtykke alltid skal innhentes før barnet fyller 12 år, skal foreldrene, i tråd med både retten til gradvis økt selvbestemmelse og retten til medbestemmelse, høre på barnet først og gi det gradvis større bestemmelsesrett over spørsmålet, i tråd med alder og modenhet.

6.7.3 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget er generelt positive til en senkning av aldersgrensen for medlemskap i foreninger. Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) er enig med utvalget i at en lavere aldersgrense som faktisk kan tas på ordet vil være en stor forbedring. LNU mener en aldersgrense på 12 år vil gi barn og unge en større mulighet til å engasjere seg i de organisasjonene og aktivitetene de selv velger. LNU er også positive til den foreslåtte presiseringen om at ingen barn skal meldes inn i foreninger mot sin vilje. Også Barneombudet, Press – Redd Barna Ungdom og Redd Barna støtter utvalgets forslag til endringer i bestemmelsen. Longyearbyen lokalstyre har uttrykt skepsis til forslaget om å senke aldersgrensen.

Bufdir peker på at det ikke er gitt at medlemskap i organisasjoner og deltakelse i fritidsaktiviteter bør ha samme aldersgrense. Bufdir mener at utvalget ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om 12-åringers samtykkekompetanse er reell, og om barn i denne alderen har nødvendig modenhet for å overskue følgene av å melde seg inn i en forening. Bufdir mener det ikke er gitt, og at dette særlig kan gjelde konsekvensen av å melde seg inn i organisasjoner hvis formål er å påvirke, kontra fritidsaktiviteter som er tilpasset barnets alder og modenhet. Bufdir peker også på at innmelding i organisasjoner i ulik grad forutsetter deling av personopplysninger, og at det må kunne påvises behandlingsgrunnlag for behandling av foreldres personopplysninger der barnet selv har meldt seg inn uten foreldrenes samtykke.

6.7.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag om en endret bestemmelse om aldersgrense for inn- og utmelding i foreninger. Departementet finner det riktig at en bestemmelse om aldersgrense for selvbestemmelse over inn- og utmelding i organisasjoner videreføres i ny barnelov, og støtter forslaget om å senke aldersgrensen fra 15 til 12 år. Departementet er enig med barnelovutvalget og hovedvekten av høringssvarene i at en senket aldersgrense kan styrke barns rett til organisasjons- og ytringsfrihet. Departementet slutter seg til barnelovutvalgets vurdering av at det rettslig sett ikke er noe i veien for at barn på 12 år melder seg inn og ut av foreninger på egen hånd, selv om de ikke har rådighet over egne midler og ikke kan binde seg rettslig. Selv om aldersgrensen for inn- og utmelding senkes, vil deltakelse i foreningens aktiviteter kunne begrenses, eksempelvis av de rådighetsbegrensninger som følger av vergemålsloven, av foreldrenes plikt til å følge opp barnets skolegang gjennom omsorgsplikten og av hva som vil være rimelig med hensyn til foreldrenes økonomi. Departementet er enig med utvalget i at selvbestemmelsesretten må leses med en reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet selv ikke kan bestemme. Satt på spissen vil det derfor kunne oppstå situasjoner hvor barnets interesser og ønsker om foreningsmedlemskap og aktiviteter i noen grad kan stå i motsetning til foreldrenes rett og plikt etter daglig myndighet, se punkt 7.7, og/eller foreldreansvaret, herunder omsorgsplikten.

Dagens bestemmelse skiller ikke mellom ulike typer av foreninger. En senkning av aldersgrensen kan åpne for spørsmål om det kunne være hensiktsmessig med differensiering, slik også Bufdir har gitt uttrykk for i sitt høringssvar. En innmelding i et politisk ungdomsparti eller en annen interesseorganisasjon som arbeider med politisk påvirkning, kan stille større krav til barnets modenhet og reelle samtykkekompetanse enn en innmelding i et idrettslag eller annen forening med et rent fritidsformål. En differensiert aldersgrense for medlemskap reiser imidlertid spørsmålet om hvor grensen skal gå, og kan skape vanskelige definisjonsspørsmål. Barnelovutvalget har pekt på at konsekvensene ved å melde seg inn i en forening som er lovlig etter norsk rett, for senere å melde seg ut, ikke vil være store. Videre vil vergemålsloven begrense omfanget av forpliktelser innmeldingen kan medføre, mens foreldrenes plikter under foreldreansvaret også kan legge noen begrensninger på barnets foreningsaktivitet. Barnelovutvalget har pekt på at det i forarbeidene til gjeldende barnelov ble vurdert en lavere aldersgrense enn 15 år, men at det da ble lagt vekt på hensynet til å skjerme barn fra press og foreldrenes ansvar i denne sammenheng. Ved forslaget om å senke aldersgrensen til 12 år har barnelovutvalget lagt større vekt på hensynet til barns egne ønsker. Departementet deler denne vurderingen, samt vurderingen av at en aldersgrense som sammenfaller med overgangen fra barneskole til ungdomsskole, er naturlig.

Barns rett til organisasjonsfrihet og frihet til å delta i fredelige forsamlinger er anerkjent i barnekonvensjonen artikkel 15. Barnekonvensjonen artikkel 15 og retten til organisasjonsfrihet kan ses i sammenheng med artikkel 31, som pålegger konvensjonspartene å anerkjenne barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter, kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Konvensjonspartene skal etter artikkel 31 nr. 2 fremme barnets rett til deltakelse i kunst og kultur og skal oppmuntre tilgangen til egnede kulturelle og kunstneriske aktiviteter og rekreasjons- og fritidsaktiviteter. Departementet vurderer at økt selvbestemmelse for barn ved inn- og utmelding av foreninger, i form av senket aldersgrense, kan bidra til å fremme retten til organisasjonsfrihet og til deltakelse i fritidsaktiviteter.

En annen innvending mot en senket aldersgrense for selvbestemmelse ved inn- og utmelding av foreninger kan være manglende harmoni med øvrige aldersgrenser. Som omtalt nærmere i punkt 6.8 har Regjeringen varslet et forslag om å øke aldersgrensen for å kunne samtykke til behandling av personopplysninger i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester, fra 13 til 15 år. Aldersgrensen for inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn ble beholdt uendret på 15 år ved vedtakelsen av trossamfunnsloven i april 2020. I trossamfunnslovens forarbeider, Prop. 130 L (2018–2019) punkt 13.5.2, viste departementet til barnelovutvalgets pågående arbeid og foreslo ingen endring av aldersgrensen, men åpnet for at barnelovutvalget kunne komme til en annen konklusjon. Barnelovutvalget har altså ikke foreslått endringer i særlovgivningen, men har uttalt at mange av argumentene som utvalget fremsetter for å senke aldersgrensen for inn- og utmeldinger av foreninger også gjør seg gjeldende for vurderingen av den religiøse myndighetsalderen, og at de to aldersgrensene bør være sammenfallende. I sitt høringssvar til ny barnelov har Barneombudet uttalt at det er behov for å vurdere aldersgrensen for inn- og utmelding av trossamfunn på nytt, men har samtidig også uttalt at det ikke bør være noen automatikk i sammenfallende aldersgrenser for inn- og utmelding i trossamfunn og foreninger. Barneombudet har pekt på at det er mange særskilte hensyn som gjør seg gjeldende for inn- og utmelding av tros- og livssynssamfunn, og at retten til selvbestemmelse i forbindelse med livssyn og organisasjonsdeltakelse er knyttet til ulike rettigheter etter barnekonvensjonen. Etter barnekonvensjonen artikkel 14 nr. 1 skal barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet respekteres. Samtidig er det i artikkel 14 nr. 2 også bestemt at foreldrene har rett og plikt til å veilede barn om utøvelsen av deres rett til religionsfrihet. Bestemmelsen i artikkel 14 nr. 2 har ingen parallell i barnekonvensjonen artikkel 15 om organisasjonsfrihet. Departementet vurderer etter dette at momentene som taler for en tolvårsgrense for inn- og utmelding av foreninger gjør seg gjeldende på selvstendig grunnlag, uavhengig av andre aldersgrenser.

Departementet støtter også barnelovutvalgets forslag om å lovfeste barnets rett til å nekte innmelding i en forening.

Departementet bemerker at det i utvalgets forslag til bestemmelse om medlemskap i foreninger ikke er videreført den delen av gjeldende barnelov § 32 som omhandler selvbestemmelse ved valg av utdanning, og departementet støtter dette. Aldersgrense for selvbestemmelse ved spørsmål knyttet til opplæring er nå regulert i opplæringsloven § 24-5. Departementet bemerker videre at de fleste tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke er registrert med organisasjonsformen forening/lag/innretning. Foreninger som er å anse som tros- og livssynssamfunn etter trossamfunnsloven § 1 andre ledd omfattes av aldersgrensen i trossamfunnsloven § 2, og berøres ikke av den foreslåtte endringen i barneloven.

6.8 Foreldres ansvar for barns personvern

6.8.1 Innledning

Barnelovutvalget foreslår i NOU 2020: 14 en ny bestemmelse om foreldres ansvar for barns personvern og rett til privatliv. Forslaget omtales som en nyvinning i barneloven og har vært gjenstand for stort engasjement, både i høringen og ellers. Parallelt med arbeidet med ny barnelov har det også foregått flere andre prosesser knyttet til personvern, teknologi og digital hverdag som også kan berøre barn. Personvernkommisjonen har avgitt sin rapport NOU 2022: 11 Ditt personvern – vårt felles ansvar. Rapporten har vært på høring og er under behandling i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Skjermbrukutvalget avga sin NOU 2024: 20 Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermenes tid til Kunnskapsdepartementet i november 2024. Regjeringen sendte i november 2024 på høring forslag til endringer i markedsføringsloven, og har også varslet forslag om en økt aldersgrense for barns samtykke til behandling av personopplysningene deres i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester. Regjeringen arbeider i tillegg med en stortingsmelding om trygg digital oppvekst. Departementets forslag til ny personvernbestemmelse i barneloven må sees i sammenheng med andre arbeider og tiltak som er relevante for barns personvern og digitale hverdag.

6.8.2 Gjeldende rett

Grunnloven og menneskerettslige forpliktelser

Retten til privatliv og familieliv er nedfelt i Grunnloven § 102, mens barns rettigheter, herunder retten til vern om personlig integritet er omtalt i Grunnloven § 104. Disse rettighetene rommer også retten til vern om personopplysninger, og det gjør også Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv. Barnekonvensjonen artikkel 16 fastslår at barn ikke «skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse […]». Artikkel 16 nr. 2 pålegger statene å gi barna «lovens beskyttelse mot slik innblanding […]». Både i barnekonvensjonen og i de øvrige nevnte konvensjoner og Grunnloven kommer både statens negative og positive forpliktelser til syne. Staten skal ikke bare avstå fra urettmessige inngrep i retten til privat- og familieliv, men også ta aktive grep for å beskytte barnet mot slike inngrep. Også barnekonvensjonen artikkel 12 om å høre barns synspunkter, artikkel 13 om barns ytringsfrihet og artikkel 18 om foreldres ansvar for oppdragelse til barnets beste er relevant rammeverk for en personvernbestemmelse i barneloven. Barnekonvensjonen artikkel 41 presiserer for øvrig at statene generelt står fritt til å innføre lovregler som «i større grad bidrar til virkeliggjøring av barnets rettigheter», og altså går lenger i denne retningen enn konvensjonens egne bestemmelser.

For nærmere omtale av Grunnloven, EMK og FNs barnekonvensjon i relasjon til prinsippet om barnets rett til personvern og privatliv, se punkt 4.2.

EUs personvernforordning og personopplysningsloven

Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt om oppheving av direktiv 95/46/EF (personvernforordningen) er inntatt som vedlegg XI nr. 5e til EØS-avtalen, og er gjennomført i norsk rett ved lov av 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Det følger av personopplysningsloven § 2 første ledd første punktum at loven og personvernforordningen gjelder ved helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og ved ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register. I fortalen til personvernforordningen av 2016 punkt 38 er det uttalt at barn bør nyte særskilt beskyttelse av sine personopplysninger. Punktet lyder:

«Barns personopplysninger fortjener et særlig vern, ettersom barn kan være mindre bevisste på aktuelle risikoer, konsekvenser og garantier samt på de rettigheter de har når det gjelder behandling av personopplysninger. Et slikt særlig vern bør især få anvendelse på bruk av barns personopplysninger for markedsføringsformål eller for å opprette personlighets- eller brukerprofiler samt på innsamling av personopplysninger om barn når de bruker tjenester som tilbys direkte til barn. Samtykke fra den som har foreldreansvaret, bør ikke være nødvendig i forbindelse med forebyggings- eller rådgivningstjenester som tilbys direkte til barn.»

Av personvernforordningen artikkel 2 nr. 2 bokstav c fremgår at forordningen ikke får anvendelse på behandling av personopplysninger som utføres av en fysisk person som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter. I forordningens fortale punkt 18 er bestemmelsen utdypet slik:

«Denne forordning får ikke anvendelse på behandling av personopplysninger som en fysisk person utfører i forbindelse med rent personlige eller familiemessige aktiviteter, og som derfor ikke er knyttet til en yrkes- eller forretningsvirksomhet. Personlige eller familiemessige aktiviteter kan omfatte korrespondanse og føring av adresselister eller aktiviteter på sosiale nettverk samt aktiviteter på internett i forbindelse med slike aktiviteter. Denne forordning får imidlertid anvendelse på behandlingsansvarlige eller databehandlere som stiller til rådighet midler til behandling av personopplysninger i forbindelse med slike personlige eller familiemessige aktiviteter.»

Unntaket for rent personlige eller familiemessige aktiviteter fantes også i det tidligere personverndirektivet fra 1995. I Lindqvist C-101/01 fant EU-domstolen det klart at deling av personopplysninger på internett slik at de ble tilgjengelige for et ubestemt antall mennesker, ikke var omfattet av unntaket. Det vil kunne forholde seg annerledes ved deling av opplysninger i sosiale nettverk med en begrenset leserkrets.

Personopplysningsloven inneholder i tillegg til personvernforordningen også egne nasjonale regler. I personopplysningsloven § 5 er det satt en aldersgrense på 13 år for samtykke til behandling av personopplysninger i forbindelse med informasjonssamfunnstjenester, jf. også personvernforordningen artikkel 8 nr. 1. Regjeringen har varslet et forslag om å endre denne aldersgrensen til 15 år.

I den tidligere personopplysningsloven av 2000 var det i § 11 tredje ledd gitt en bestemmelse om at personopplysninger som gjelder barn ikke skulle behandles på en måte som var uforsvarlig av hensyn til barnets beste. Bestemmelsen ble ikke videreført i personopplysningsloven av 2018, da den ble vurdert ikke å være forenlig med personvernforordningen. Fra forarbeidene til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018) s. 97-99 siteres:

«Departementet fremholdt i høringsnotatet at departementet, med unntak av artikkel 8, ikke kunne se at forordningen åpner for å fastsette nasjonale regler om behandling av barns personopplysninger med et helt generelt virkeområde. Departementet kom dermed til at forordningen ikke åpner for å videreføre den någjeldende bestemmelsen i personopplysningsloven § 11 tredje ledd. […]

I tråd med det som ble skissert i høringsnotatet, foreslår departementet ikke en videreføring av § 11 i gjeldende personopplysningslov. Departementet kan ikke se at forordningen åpner for en slik generell regel om behandling av barns personopplysninger. […] Dersom det viser seg at de alminnelige regler som gir rammene for foreldres samtykke til å behandle barns personopplysninger, sett i sammenheng med forordningens alminnelige regler, ikke ivaretar hensynet til barna i stor nok grad, kan det etter departementets syn vurderes om det bør foretas endringer i dagens regler i vergemålsloven og barneloven om kompetanse til å samtykke til behandling av personopplysninger om barn.»

Barneloven og annen nasjonal lovgivning

Gjeldende barnelov inneholder ingen spesifikke bestemmelser om barns rett til privatliv og personvern. Lovens § 30 bestemmer blant annet at foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, og at det ligger til foreldreansvaret å ta avgjørelser for barnet i «personlege tilhøve», som også omfatter forvaltning av barnets rett til personvern. Foreldreansvaret etter § 30 skal utøves innenfor rammene av §§ 31 og 33, slik at foreldrenes avgjørelser må ta hensyn til barnets egne meninger og selvbestemmelsesrett etter alder og modning.

Personvernkommisjonen har i NOU 2022: 11 punktene 9.5.2 og 9.5.3 drøftet barns personvern i forbrukersammenheng og forholdet mellom barn og foreldre. Fra Personvernkommisjonens rapport fremheves:

«Foreldrene har samtykkekompetanse på vegne av barnet på de fleste områder av barnets liv, med mindre det foreligger hjemmel for noe annet. Dette er særegent for forholdet mellom barn og foreldre, da det rettslige utgangspunktet er at den enkelte bare kan samtykke på vegne av seg selv. At bestemmelsesretten må utøves ut fra barnets interesser og behov, gjelder også samtykke og offentliggjøring etter personopplysningsloven, og samtykke til å offentliggjøre bilder og personopplysninger i media. Det følger derfor allerede av barneloven § 30 og foreldrenes omsorgsplikt at foreldrene ikke selv kan offentliggjøre eller samtykke i offentliggjøring av bilder og opplysninger om barna hvis dette ikke er til barnets beste. Også barnekonvensjonen artikkel 3 om barnets beste vil være til hinder for dette. Barnets rett til beskyttelse mot innblanding i privatlivet – barnets personvern – er imidlertid en tilstrekkelig begrunnelse i seg selv for å begrense foreldrenes samtykkekompetanse. Foreldrenes bestemmelsesrett er også begrenset av flere regler. De mest sentrale begrensningene er barnets med- og selvbestemmelsesrett.»

I Personvernkommisjonens rapport NOU 2022: 11 er det lagt til grunn at vergemålsloven kommer til anvendelse også for kompetansen til å samtykke til behandling av personopplysninger. Forholdet mellom vergemålsloven, barneloven og EUs personvernforordning er omtalt slik:

«Full samtykkekompetanse til behandling av personopplysninger inntrer når en person fyller 18 år. Mindreårige har altså som hovedregel ikke slik kompetanse, jf. vergemålslova § 9. Et sentralt unntak er gjort ved barns bruk av informasjonssamfunnstjenester, jf. personvernforordningen artikkel 8 nr. 1, jf. personopplysningsloven § 5. Etter bestemmelsene har barn samtykkekompetanse fra de er 13 år ved det aller meste av sin internettaktivitet. Dette gjelder også der de benytter tjenester som ikke konkret er rettet mot barn, som ved bruk av sosiale medier. […]

Barn kan likevel ikke samtykke til behandling av særlige kategorier personopplysninger før de er 18 år, jf. personvernforordningen artikkel 9 nr. 2 bokstav a. Et barn kan trolig heller ikke avgi et «uttrykkelig» samtykke etter andre bestemmelser før det er 18 år, da behandling av personopplysninger etter slike bestemmelser gjerne utgjør en høyere personvernmessig risiko enn normalt. Det er få rettskilder til belysning av spørsmålet, og forholdet til bestemmelser som krever «uttrykkelig» samtykke bør derfor avklares. Mens vergemålsloven regulerer rettslige og økonomiske forhold, kommer barneloven til anvendelse på personlige forhold.

Det eksisterer ikke uttrykkelige bestemmelser i lovgivningen som sier noe om når barnet har selvstendig samtykkekompetanse til deling av personopplysninger. Datatilsynet praktiserer imidlertid «faste» aldersgrenser for når et samtykke er gyldig avgitt, uten at hjemmelen for bruken av slike aldersgrenser synes klar.»

At vergemålsloven har betydning for barns samtykkekompetanse i personvernspørsmål, følger også av forarbeidene til vergemålsloven § 9, Ot.prp. nr. 110 (2008–2009).

Straffeloven

I særskilt alvorlige tilfeller kan foreldre straffes for publisering av egne barns personopplysninger. Den aktuelle straffebestemmelsen er straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred, og det sentrale eksempelet er Høyesteretts dom i saken HR-2019-2038-A, hvor Høyesterett fant at en mors deling av privat og sensitiv informasjon om et ungt barn utgjorde et brudd på privatlivets fred. Hensynet til morens ytringsfrihet kunne ikke hindre at delingen var rettsstridig.

6.8.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2020: 14 å ta inn i kapittelet om foreldreansvar en bestemmelse som regulerer enkelte sider ved barns rett til personvern og privatliv og forholdet til foreldrenes samtykkekompetanse. Utvalget viser til at den teknologiske utviklingen går så raskt at det kan være vanskelig å regulere for trusler mot barns rett til privatliv og personvern. Utvalget mener derfor at lovgivningen på området bør bygge på en rettighetsbasert tilnærming, med klare rettslige utgangspunkter som er allmenngyldige og treffende også når det oppstår nye trusler.

Det vises til NOU 2020: 14 punktene 8.5.7, 10.3.5.2.5 og 17.2.7.3.4 hvor barnelovutvalget drøfter barns rett til personvern og privatliv. Utvalget foreslår følgende bestemmelse:

«§ 6-7 Barnet sin rett til personvern og vern om privatlivet

Når foreldre samtykkjer til deling av personopplysningar på vegner av eit barn, skal dei alltid ta omsyn til den retten barnet har til personvern og vern om privatlivet.

Eit barn som har fylt 13 år, vel sjølv om det skal samtykkje til deling av personopplysningar. Dersom det gjeld personopplysningar av eit av dei slaga som er nemnde i personvernforordningen artikkel 9 og 10, må barnet ha fylt 18 år for å kunne samtykkje sjølv.

Alle barn kan nekte foreldra å samtykkje til deling av personopplysningar.»

Utvalget går ikke inn for en samordning av de ulike reglene som gjelder om barns personvern, men peker på en manglende oppmerksomhet i dagens lovgivning knyttet til hvor langt foreldresamtykket rekker overfor barns rett til vern av privatliv og personvern. Etter utvalgets syn kan ikke et samtykke fra foreldrene nødvendigvis likestilles med et samtykke fra den som opplysningen omhandler, med den følge at behovet for vern opphører.

Etter utvalgets syn vil krenkelser av barnets rett til privatliv og personvern også fanges opp av en generell bestemmelse om barnets beste, samt utvalgets forslag om en bestemmelse om at foreldreansvaret skal utøves til barnets beste. Utvalget mener samtidig det er hensiktsmessig å spesifisere grensene for hva foreldre kan samtykke til på vegne av barn, og tydeliggjøre barnets rettigheter på en måte som understreker barnets rett til personvern og privatliv.

Utvalget peker videre på at en bestemmelse i den tidligere personopplysningsloven § 11 tredje ledd, om behandling av personopplysninger som gjelder barn, ikke ble videreført i personopplysningsloven av 2018, da personvernforordningen ikke åpnet for dette. Etter utvalgets syn er det mye som nå peker i retning av at barnets rett til privatliv og personvern bør omtales i barneloven.

Utvalget foreslår at en slik bestemmelse inntas i kapittelet om foreldreansvar heller enn som en bestemmelse i et innledende rettighetskapittel. Dette fordi spørsmålet om rett til privatliv og personvern og forholdet til foreldrenes samtykkekompetanse etter utvalgets syn først og fremst aktualiseres i relasjon til foreldreansvaret. Utvalget viser til at barn allerede har rett til privatliv og personvern etter menneskerettighetene, men mener en egen personvernbestemmelse i barneloven vil være bevisstgjørende. Utvalget mener også forslaget kan virke klargjørende for hvor langt foreldrenes samtykkekompetanse rekker i spørsmål om deling av personopplysninger. Utvalget peker på at en slik spesifikk bestemmelse representerer et brudd med barnelovens mer generelle regler om forholdet mellom foreldre og barn, men har vurdert at den i mangel av en mer generell personvern- og privatlivregulering, passer best i barneloven. Utvalgets forslag til personvernbestemmelse gir for det første en plikt for foreldre til å ta hensyn til barnets rett til privatliv og personvern når de samtykker på vegne av barn. For det andre gir forslaget aldersgrenser for når barnet oppnår selvbestemmelsesrett over personopplysninger.

I NOU 2020: 14 punkt 10.3.5.2.5 uttaler utvalget at en bestemmelse om samtykke til deling av personopplysninger kan tjene til å avklare at det som ellers anses som rettsstridig, ikke kan anses lovlig selv om foreldrene har samtykket. Videre kan bestemmelsen gi pedagogisk veiledning til foreldrene. Utvalget understreker at det ikke har ønsket å trekke klare grenser for hva som er innenfor og utenfor rammene av foreldrenes samtykkekompetanse, slik at det kan gjøres konkrete vurderinger av relevante hensyn.

I NOU 2020: 14 punkt 17.2.7.3.4 gir utvalget nærmere omtale av forslaget om aldersgrenser for rett til selvbestemmelse i spørsmål om deling av personopplysninger. Utvalget foreslår å sette en aldersgrense på 13 år, som harmonerer med personopplysningslovens grense på 13 år for informasjonssamfunnstjenester. Utvalget foreslår at aldersgrensen på 13 år ikke skal gjelde for særlige kategorier av personopplysninger, med henvisning til personopplysningsloven og EUs personvernforordning. For samtykke til å gi slike opplysninger foreslås en aldersgrense på 18 år.

Utvalget foreslår også å lovfeste en rett for barn til alltid å kunne nekte deling av personopplysninger. Utvalget har i sin gjennomgang av gjeldende rett vist til Åpenhetsutvalgets NOU 2019: 10. Åpenhetsutvalget har vurdert om en slik nektelseskompetanse som inntrer på et tidligere tidspunkt enn samtykkekompetansen, også i dag kan utledes av barnelovens bestemmelser om medvirkning og selvbestemmelse. Åpenhetsutvalget tok ikke endelig stilling til om det finnes en slik generell nektelseskompetanse, men la til grunn at det i alle fall er tilfellet i spørsmål om offentliggjøring av bilder, film og lydopptak. Utvalget uttaler at en slik rett rent praktisk vil innebære at dersom noen innhenter et samtykke fra foreldre som kan samtykke for barnet frem til det fyller 13 år, og barnet samtidig eller senere gir beskjed til den som innhenter samtykket, skal samtykket anses å falle bort. Forslaget innebærer ingen alminnelig plikt til å innhente barnets samtykke før fylte 13 år.

6.8.4 Høringsinstansenes syn

Overordnet

En rekke høringsinstanser, herunder Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region nord, Bufetat region øst, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Redd Barna og UNICEF Norge er positive til at det inntas en bestemmelse som tydeliggjør barns rett til privatliv og personvern i loven. Barneombudet støtter også at det tas inn en bestemmelse om barns rett til privatliv og personvern i kapittelet om foreldreansvar, men mener imidlertid at den foreslåtte bestemmelsen er for snever og bør gjøres mer generell. Barneombudet mener det også er viktig å se på hvordan sanksjoner ved foreldres brudd på privatliv og personvern kan lovfestes. Politidirektoratet og Kripos støtter en personvernbestemmelse, men mener utvalgets forslag er for generelt utformet og at det kan ha en for vid rekkevidde, slik at det bør snevres inn. Dommerforeningens fagutvalg for privatrett peker på at den foreslåtte utformingen vil gjøre bestemmelsen vanskelig å håndheve av domstolene.

Datatilsynet mener det er svært positivt at utvalget har tatt barns rett til personvern på alvor, men legger til grunn at det alltid skal tas særlige hensyn når det behandles personopplysninger om barn, og at det derfor ikke bare er i relasjon til omsorgspersoner det er behov for å tydeliggjøre barns særlige beskyttelsesbehov. Datatilsynet mener det er behov for en tydeliggjøring av forholdet mellom barns rett til personvern og foreldrenes plikt til å ivareta barnets beste. Datatilsynet peker på at digitaliseringen av offentlig sektor innebærer en risiko for at offentlige arkiver inneholder uforholdsmessig mye informasjon om barn som vokser opp i det digitale samfunnet. En løsning kan være å ta inn en generell henvisning til personvernregelverket og at de som behandler opplysninger om barn har et særlig ansvar for å vektlegge barns særlige rett til vern ved vurderingen av om behandlingen av personopplysninger innebærer risiko for den registrertes grunnleggende rettigheter og friheter.

Flere høringsinstanser har uttalt seg om hvor i loven bestemmelser om barns rett til privatliv og personvern bør inntas. Agder tingrett, Bufetat region nord, Bufetat region øst, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Kirkens bymisjon mener bestemmelsen ikke bør plasseres innledningsvis i loven, men i forbindelse med foreldreansvaret. Borgarting lagmannsrett, Forandringsfabrikken, Redd Barna, Trondheim kommune og Stavanger kommune mener barnets rett til privatliv og personvern bør gå frem av rettighetskapittelet.

Særskilt om personvernrettslig myndighetsalder

Barneombudet mener det er behov for tydeligere regler om når barn har selvbestemmelsesrett i spørsmål om deling av personopplysninger, men mener det må vurderes nærmere hva aldersgrensene for en personvernrettslig myndighetsalder skal være, både for deling av personopplysninger og sensitive personopplysninger. Bufdir støtter forslaget om en generell personvernrettslig myndighetsalder i barneloven. Den personvernrettslige myndighetsalderen bør ikke settes lavere enn den som er satt for informasjonssamfunnstjenester, jf. personopplysningsloven § 5. Bufdir støtter at aldersgrensen ikke skal gjelde for sensitive opplysninger. Bufdir påpeker at det er en rekke sensitive opplysninger som faller utenfor personvernforordningens artikkel 9 og 10, og reiser spørsmålet om ikke unntaksbestemmelsen bør utformes mer overordnet. Bufdir mener det også kan være en løsning å strukturere bestemmelsen i § 6-7 andre ledd slik at det positivt trekkes frem enkelte kategorier av personopplysninger som barnet selv kan samtykke til å dele. Også UNICEF Norge støtter at regler om personvernrettslig myndighetsalder bør fremgå av loven.

Datatilsynet støtter at det etableres tydelige bestemmelser som fastsetter generelle aldersgrenser, men legger til grunn at det ikke er ment å gjøre endringer i eksempelvis helselovgivningen og helseforskningsloven der det er fastsatt en aldersgrense på 16 år for samtykke til behandling av helseopplysninger. Sikt – kunnskapssektorens tjenesteleverandør er bekymret for at forslaget om 18 års aldersgrense for samtykke til deling av personopplysninger i særlige kategorier, vil kunne gi strengere bestemmelser for opplysninger til annen forskning enn helseforskning, som har egne aldersbestemmelser i helseforskningsloven. Sikt anbefaler at langvarig forvaltningspraksis lovfestes, slik at all forskning får de samme rammevilkår.

Oslo kommune støtter forslaget om personvernrettslig myndighetsalder, og mener også at bildedeling på sosiale medier burde vært spesielt omtalt i loven. Fellesorganisasjonen (FO) mener en bestemmelse om aldersgrenser bør gjøres enklere tilgjengelig enn i forslaget. Norsk Redaktørforening/ Norsk Presseforbund/Norsk journalistlag støtter i et felles høringssvar utvalgets forslag til § 6-7 andre ledd om aldersgrenser for samtykke til deling av personopplysninger, men stiller likevel spørsmål ved om en aldersgrenseregel helt avskjærer muligheten for at barn under aldersgrensen kan samtykke, uavhengig av hva slags opplysninger det er snakk om. I høringssvaret vises det til en del praktiske utfordringer ved journalistisk dekning av for eksempel barneidrettsarrangementer. De tre høringsinstansene viser til at det i Vær Varsom-plakatens punkt 4.8 finnes egne presseetiske bestemmelser om hensyn til barn i journalistisk arbeid, og mener det ikke er grunn til å tro at medienes etiske vurderinger vil bli annerledes dersom forslaget vedtas. De mener likevel at forslaget vil gi en avklaring som gir redaksjonene et tydeligere juridisk grunnlag for å kunne foreta legitim innsamling av journalistisk materiale. Forum for menn og omsorg mener det er ulogisk at barnets personvern skal begrense foreldrenes mulighet til å følge med på hva barnet driver med og hvordan helse og fungering skal ivaretas, og foreslår at utvalgets forslag til § 6-7 andre ledd utgår.

Særskilt om retten til å nekte samtykke

Barneombudet støtter utvalgets forslag om at barnet skal ha rett til å nekte foreldrene å dele personopplysninger. Bufetat region Midt-Norge støtter også forslaget om en nektelseskompetanse som gjelder uansett alder. Datatilsynet viser til at forslaget om å gi barn rett til å nekte behandling av personopplysninger, forutsetter at barnet er informert, og mener det bør vurderes om barnets rett til å bli informert om behandling av personopplysninger må presiseres i tillegg til den generelle bestemmelsen om rett til informasjon i § 1-2. Bufdir savner en drøftelse av forholdet mellom den foreslåtte bestemmelsen om barns adgang til å nekte foreldrene å dele personopplysninger, og foreldrenes behov for å dele personopplysninger til barneverntjenesten eller andre forvaltningsorganer for å ivareta omsorgen for barnet.

Folkehelseinstituttet (FHI) stiller spørsmål om hvordan forslaget om barnets rett til å nekte behandling av personopplysninger forholder seg til retten til omsorg og beskyttelse. FHI frykter at en nektelsesadgang til barn uavhengig av alder vil kunne være til unødig hinder i tilfeller der deling av personopplysninger uten barnets samtykke vil være til barnets beste, for eksempel i tilfeller der foreldre ønsker å utlevere sensitive opplysninger om barn i forbindelse med nødvendig utredning og helsehjelp. Også Politidirektoratet og Kripos har pekt på tilsvarende problematikk, og savner en redegjørelse av forholdet mellom barns nektelseskompetanse og foreldrenes behov for å dele personopplysninger med offentlige myndigheter. Kripos peker på at utvalgets drøfting først og fremst knytter seg til sosiale og andre medier, mens lovforslaget fremstår som en generell regulering. Kripos peker på at nektelseskompetanse kan være til hinder for politiets arbeid med å etterforske kriminalitet hvor barn er ofre.

Borgarting lagmannsrett stiller spørsmål ved om lovforslaget § 6-7 tredje ledd skal forstås så absolutt som ordlyden kan tyde på. Forskergruppa for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT Norges arktiske universitet mener at en generell bestemmelse om samtykkenekt vil kunne medføre at barn kan fraskrive seg helt grunnleggende rettigheter, men mener at en nektelsesbestemmelse kanskje kan fungere i forholdet til sosiale medier. Stiftelsen Barnevakten mener forslaget om en rett til å nekte samtykke kan by på utfordringer og skape gråsoner som bør problematiseres ytterligere. Forum for menn og omsorg mener utvalgets forslag til § 6-7 tredje ledd bør utgå. Statsforvalteren i Oslo og Viken mener barnet bør gis klagerett dersom foreldrene ikke respekterer barnets rett til å nekte deling av personopplysninger etter forslagets § 6-7 tredje ledd.

6.8.5 Departementets vurdering

6.8.5.1 Om å innta en personvernparagraf i barneloven

Departementet følger opp utvalgets forslag i NOU 2020: 14 om en generell personvernparagraf i barneloven. Det er stor støtte blant høringsinstansene til en slik bestemmelse i barneloven. Departementet foreslår en rekke endringer i ordlyden sammenlignet med utvalgets forslag. Bestemmelsens begrunnelse og funksjon vil imidlertid i hovedsak svare til utvalgets forslag, med det unntak at forslaget om en generell personvernrettslig myndighetsalder ikke tas videre. Det foreslås heller ikke en generell rett for barn til å legge ned «veto» mot at foreldrene deler deres personopplysninger.

Departementet slutter seg i hovedsak til utvalgets redegjørelse for hvorfor barneloven bør inneholde en bestemmelse om foreldres plikt til å ivareta og respektere barnas personvern. I dagens samfunn, preget blant annet av sosiale medier og teknologi og programvare som muliggjør omfangsrik innhenting og spredning av personopplysninger, har foreldre et betydelig ansvar for både å verne og veilede barna og for selv å respektere deres privatliv. Juridisk eksisterer et slikt ansvar også i dag, i henhold til særlig personopplysningsloven, personvernforordningen og barnelovens bestemmelser om foreldreansvaret, jf. dagens barnelov § 30, og barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse i samme lov §§ 31 og 33. Departementet sier seg enig med utvalget i at det ikke er ønskelig eller gjennomførbart å samle denne reguleringen i barneloven, men at barneloven bør inneholde en bestemmelse som spesifikt uttrykker foreldrenes ansvar og gir noen føringer for hva det innebærer. Bestemmelsen vil i stor grad ha et pedagogisk og bevisstgjørende formål, og må nødvendigvis være nokså overordnet. Departementet slutter seg til følgende fra utvalgets beskrivelse:

«Bestemmelsen vil rettslig sett være en nyvinning i barneloven, og utvalget har som ambisjon at den skal øke bevisstheten om barnets selvstendige rett til vern om sitt privatliv og sitt personvern. Samtidig gir utvalgets forslag uttrykk for det som også i dag må regnes som gjeldende rett, og barn har allerede rett til privatliv og personvern etter menneskerettighetene, som gjelder som norsk rett.»

Foreldrene forvalter i stor grad samtykkekompetansen på vegne av barnet, og bestemmelsen tydeliggjør at retten til å samtykke på vegne av barnet ikke skal forstås uten begrensninger. Etter utvalgets syn følger dette allerede av gjeldende rett: en forelder som krenker barnets rett til personvern og privatliv, utøver ikke foreldreansvaret til barnets beste, og er dermed utenfor de grensene som loven trekker opp for utøvelsen av foreldreansvaret. Utvalget ønsker imidlertid å øke bevisstheten rundt barns selvstendige rett til personvern og privatliv.

Bestemmelsen har derfor to formål. For det første klargjør den at handlinger som ellers anses som rettsstridige, ikke kan anses lovlig selv om foreldrene har samtykket. Det vil si at en krenkelse av barns personvern ikke blir lovlig ved at det skjer gjennom foreldrenes utøvelse av foreldreansvaret. For det andre kan bestemmelsen gi en pedagogisk veiledning til foreldrene. Bestemmelsen oppfordrer til refleksjon om barnets selvstendige rett til personvern, og gjør dette til et særlig hensyn som foreldrene plikter å vurdere som del av sin barnets beste-vurdering.

Både barn og foreldre har rett til vern om sitt privatliv og familieliv. I forbindelse med foreldres bruk av egne barns personopplysninger, kan det oppstå motsetninger mellom barnets interesser og foreldrenes interesser. Det kan også foreligge interessekonflikt mellom barnets rett til personvern og foreldrenes ytringsfrihet, se eksempelvis omtalen om straffeloven § 267 i punkt 6.8.2. Departementet er enige med utvalget i at det ikke er ønskelig å forsøke å trekke klare grenser i loven for hva som er innenfor og utenfor rammene av foreldrenes samtykkekompetanse. Vurderingene vil måtte være konkrete og balansere hensynene mellom foreldrenes rett til ytringsfrihet og barnets rett til vern og det øvrige behovet for deling av opplysninger, som etter omstendighetene kan begrunnes i barnets beste.

Som nevnt i punkt 6.8.2 gir både barneloven og vergemålsloven regler om hvem som har kompetanse til å samtykke på vegne av barn. Vergemålsloven bestemmer at personer under 18 år som hovedregel ikke har rettslig handleevne. Kompetansen til å handle på barns vegne i saker om personlige forhold følger foreldreansvaret etter barneloven, mens kompetansen i økonomiske spørsmål følger av vergeansvaret etter vergemålsloven. Departementet legger til grunn at en rekke spørsmål om samtykke til deling og behandling av personopplysninger gjelder personlige forhold, slik at samtykkekompetansen følger foreldreansvaret etter barneloven. I forarbeidene til vergemålsloven, Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) er det i punkt 3.5.4 uttalt:

«Forslaget innebærer at hovedregelen fortsatt skal være at vergen for den mindreårige har som sin hovedoppgave å handle på vegne av den mindreårige i økonomiske forhold. Vergens kompetanse til å handle på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold er generell og vil være bindende for den mindreårige. Vergen kan imidlertid også få kompetanse på det personlige området, jf. lovforslaget § 17 annet ledd. Kompetanse på det personlige området kan også følge av særlovgivningen. Utover dette vil det normalt være den som har foreldreansvaret, som har kompetanse på det personlige området. Vergen har dermed ikke kompetanse til å representere den mindreårige innenfor hele det området som dekkes av lovforslaget § 9, eller i alle spørsmål der den mindreårige mangler rettslige handleevne.»

Her trekkes altså opp en grense mellom økonomiske forhold på den ene siden og personlige forhold på den andre. En slik avgrensning følger også av NOU 2004: 16 Vergemål.

Departementet legger til grunn at å gi samtykke til deling og behandling av personopplysninger er en rettslig handling som personer under 18 år ikke har kompetanse til å foreta på egen hånd, med mindre det er gitt særlige regler om noe annet, slik det eksempelvis er gjort i personopplysningsloven § 5. Hvorvidt kompetansen til å samtykke på vegne av barna følger av foreldreansvaret eller vergemålet, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Når det gjelder konsekvensene av brudd på bestemmelsen, viser utvalget til at den tidligere personopplysningsloven § 11 tredje ledd ga Datatilsynet myndighet til å gripe inn, av hensyn til barnets beste, overfor foreldre eller andre som la ut opplysninger om barn som var uforsvarlig. Dette gjaldt grovere og mer klanderverdige behandlinger av personopplysninger som åpenbart tilsidesatte barns interesser. I slike tilfeller kunne Datatilsynet gripe inn etter alminnelige sanksjonsregler enten på eget initiativ eller etter henvendelse fra barnet eller andre. Denne lovhjemmelen – tidligere personopplysningsloven § 11 tredje ledd – ble som nevnt i punkt 6.8.2 og 6.8.3 ikke videreført i personopplysningsloven av 2018. Utvalget mener dette har skapt behov for å se på barns beskyttelse mot foreldrenes eksponering i annet regelverk enn personopplysningsloven. Utvalget kommenterer imidlertid ikke om forslaget til ny bestemmelse fanger opp de forholdene som tidligere ble regulert av personopplysningsloven § 11 tredje ledd, og om bestemmelsen er ment å gi Datatilsynet en tilsvarende myndighet.

Departementet er enig med utvalget i at særskilt krevende spørsmål kan oppstå der foreldre i praksis samtykker på barnas vegne til behandling av personopplysninger som foreldrene selv står for, for eksempel ved publisering av bilder og video på nett og i sosiale medier. En personvernbestemmelse som foreslått vil sette rammer og gi veiledning for slikt samtykke, i tillegg til at barnets rett til å nekte slik behandling klargjøres.

Når det gjelder plasseringen av en personvernbestemmelse i barneloven, mener departementet – som utvalget – at den bør legges til kapittelet om foreldreansvaret. Dette støttes også av noen høringsinstanser, mens andre mener at den heller bør plasseres i rettighetskapittelet. Etter departementets syn er det sentralt å kommunisere at ivaretakelse av barns personvern og rett til privatliv er en del av foreldreansvaret, og det er derfor mest hensiktsmessig at den plasseres blant bestemmelsene om dette.

6.8.5.2 Virkninger

Departementet viser til at utvalget ikke har vært tydelige på hva som skal være konsekvensen dersom foreldrene ikke ivaretar barnets personvern etter bestemmelsen, eksempelvis der en forelder deler svært personlige og sensitive personopplysninger i sosiale medier.

Utvalget skriver at bestemmelsen klargjør at handlinger som ellers ville være å anse som rettsstridige, ikke kan anses som lovlige selv om foreldrene har samtykket. Dette vil si at ulovlige brudd på barns personvern ikke blir lovlige ved at foreldrene påberoper seg foreldreansvaret, på samme måte som vold i oppdragelsesøyemed ikke er lovlig. Utvalget uttaler seg ikke om sammenhengen med personvernregelverket, for eksempel om dette innebærer at samtykket til deling av personopplysningene må anses å være ulovlig innhentet, slik at barnet vil kunne kreve sletting.

Datatilsynet er ikke tildelt kompetanse etter barneloven, men departementet legger til grunn at Datatilsynet kan benytte en ny bestemmelse som et tolkningsmoment i vurderingen av om personvernet til et barn er brutt. En bestemmelse som den foreslåtte vil kunne bidra til at det blir enklere for Datatilsynet å gå inn i disse sakene, altså der foreldrene mot barnets vilje publiserer bilder, film eller lydopptak på nett, for å gjøre nærmere vurderinger av aktuelle rettigheter, plikter og hensyn i konkrete saker.

6.8.5.3 Særskilt om personvernrettslig myndighetsalder

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å innføre en personvernrettslig myndighetsalder.

Utgangspunktet er at barn ikke har selvbestemmelsesrett i spørsmål om deling av personopplysninger. Dette følger av at de som hovedregel ikke kan foreta rettslige handlinger før de har fylt 18 år, jf. vergemålsloven § 9. I særlovgivningen er det likevel gitt noen aldersgrenser for når barn kan samtykke til deling av personopplysninger. Barn på 13 år har rett til å samtykke til informasjonssamfunnstjenester (sosiale medier mv), jf. personopplysningsloven § 5. Regjeringen har varslet et forslag om å øke denne grensen til 15 år. Videre er det i helseregisterloven § 15 gitt egne aldersgrenser for barns samtykke til behandling av helseopplysninger, basert på den helserettslige myndighetsalderen på 12 og 16 år.

Ut over dette, er det ulike oppfatninger om hvorvidt deling av personopplysninger krever samtykke fra foreldrene. Barn har uansett rett til å medvirke i alle forhold som berører dem, og foreldre skal gi barn gradvis større selvbestemmelsesrett med alderen og frem til de fyller 18 år, jf. barneloven § 33. Utvalget har vist til at enkelte, herunder Åpenhetsutvalget, argumenterer for at barn allerede har en rett til å nekte foreldrene å dele personopplysninger om seg, og at denne kompetansen må inntre før selvbestemmelsesretten etter en individuell vurdering av barnets modenhet.

Barnelovutvalget foreslår å innføre en fast aldersgrense for personvernrettslig myndighetsalder, og de mener at barneloven skal regulere dette.

Regler om barns samtykkekompetanse må hvile på en avveining av barns beskyttelsesbehov og barns rett til selvbestemmelse. Retten til selvbestemmelse kan tale for faste aldersgrenser, hvor barn gis rett til å råde over egne personopplysninger fra en gitt alder. Et regelverk som er enkelt å anvende for ulike aktører som må ta stilling til barns samtykkekompetanse, taler i samme retning. Det er likevel noen utfordringer ved å innføre nye aldersgrenser.

Aldersgrensene for barns ulike samtykkekompetanser er i dag spredt ut over forskjellige lovverk og alderstrinn. Alderstrinnet 12 år er brukt i adopsjonsloven, 13 år i personopplysningsloven, 15 år i en rekke lover, herunder for utdanningsvalg og partsrettigheter i barnevernet, mens 12 eller 16 år er den helserettslige myndighetsalder. Manglende harmonisering av disse aldersgrensene kan være et problem blant annet fordi de kan tangere samme type situasjon. Å innføre en personvernrettslig aldersgrense kan i stedet for å virke klargjørende, heller gi opphav til flere spørsmål og dårlig sammenheng i regelverket. Etter departementets syn vil en regel om gradvis økt selvbestemmelsesrett, som uttrykkes mer konkret til behandling av personopplysninger, gi bedre samsvar med dagens regelverk.

Departementet mener at det er reell grunn til bekymring for at utvalgets forslag til 13-årsgrense, slik denne er utformet, i praksis vil svekke barns personvern. Departementet mener at dette hensynet bør få utslagsgivende vekt. Barn har ulik forståelse av ulike typer beslutninger og forståelsen øker med alderen. Barns behov for beskyttelse av sitt personvern tilsier at foreldrene fortsatt bør samtykke på vegne av barnet der det er snakk om personopplysninger av sensitiv karakter og hvor behandlingen kan utgjøre et stort inngrep i barnets personvern. Bestemmelsen bør derfor uttrykke at barn i personvernspørsmål skal ha gradvis økt selvbestemmelsesrett.

Dette betyr at barn under 18 år i utgangspunktet trenger samtykke fra foreldrene for å behandle personopplysninger. Unntak kan følge av lovbestemmelser som uttrykkelig sier at barn kan dele personopplysninger selv, for eksempel i personopplysningsloven § 5. Unntak kan også følge av lovbestemmelser som gir barnet rett til selvbestemmelse på et gitt alderstrinn og hvor deling av opplysninger er en naturlig følge av den retten barnet er gitt, f.eks. å dele visse opplysninger ved innmelding i en forening. I disse tilfellene har lovgiver uttrykkelig eller forutsetningsvis tatt stilling til at barn kan håndtere personopplysninger på egenhånd. Der det ikke er noen lovregulering, skal foreldrene bestemme, men de må ta hensyn til barnets gradvise selvbestemmelsesrett. Det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. I forbindelse med sitt forslag til ny bestemmelse om medvirkning og selvbestemmelse har barnelovutvalget lagt til grunn at barnets gradvis økte selvbestemmelsesrett vil komme til uttrykk gjennom at barnet tar beslutninger innad, men at foreldrene fortsatt forestår signatur, samtykke og lignende utad. Departementet anser at en gradvis økt kompetanse til å samtykke til deling og behandling av personopplysninger bør håndteres på samme måte. En slik løsning vil også gi en mer praktikabel regel for de som skal innhente samtykke.

Når departementet ikke følger opp utvalgets forslag om personvernrettslig myndighetsalder, blir heller ikke forslaget om å spesifisere en 18-årsgrense for samtykke til deling av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, fulgt opp. I en utredning til Personvernkommisjonen har stipendiat Ingvild Ericson pekt på at aldersgrensen som er gitt i personvernforordningen artikkel 8 er avgrenset til å gjelde informasjonssamfunnstjenester, og at forordningen utover dette ikke gir noen aldersgrense for samtykkekompetanse. Ericson slutter av dette at det utenfor virkeområdet til personvernforordningen artikkel 8 nr. 1 er opp til nasjonal lovgivning å stille krav til rettslig handleevne. Departementets forslag til ny barnelov § 6-7 innfører ingen nye aldersgrenser.

6.8.5.4 Barns rett til å nekte foreldrene å dele personopplysninger

Utvalget har foreslått en bred bestemmelse om at «alle barn kan nekte foreldra å samtykkje til deling av personopplysningar». Departementet følger ikke opp forslaget om en generell nektelsesrett, men foreslår en mer avgrenset bestemmelse.

Utvalgets forslag får motstand i høringen, der flere høringsinstanser stiller spørsmål ved om ordlyden skal forstås så absolutt. De peker på at det vil være situasjoner der unntak kan være praktisk, og der bestemmelsen vil stå i et spenningsforhold til det overordnede hensynet til barnets beste. Dette kan for eksempel være ved medisinsk behandling eller ved kontakt med barnevernet. Andre mener det er positivt at barns nektelseskompetanse uansett alder står tydelig i loven. Redd Barna påpeker at også yngre barn vil være i stand til å gjøre seg opp en mening om deling, og denne meningen bør lyttes til og respekteres.

Det er uklart hva utvalget har ment skal være rekkevidden av bestemmelsen, som enkelte av høringsinstansene også har pekt på. Ordlyden kan tolkes slik at barnet har full vetorett ved foreldrenes deling av opplysninger, også i dialogen med offentlige myndigheter. Det kan neppe ha vært intensjonen til utvalget. Foreldre vil etter omstendighetene kunne ha både rett og plikt til å samtykke til deling av barnets personopplysninger, selv om barnet ikke ønsker det. Dette vil særlig gjelde yngre barn og i forbindelse med for eksempel helsetjenester eller overfor offentlige myndigheter. Etter departementets syn ville det være misvisende og uhensiktsmessig å lovfeste at «alle barn kan nekte foreldra å samtykkje til deling av personopplysningar», slik utvalget foreslår. Det kan hende at utvalget har ment at nektelsesretten skal gjelde der samtykke er behandlingsgrunnlag og der det ikke er snakk om å dele personopplysninger i rent personlige eller familiemessige aktiviteter, som faller utenfor personopplysningsloven § 2. Nektelsesretten vil i så fall få anvendelse for eksempel ved deling av barns personopplysninger i åpne forum i sosiale medier og til pressen.

Departementet deler imidlertid utvalgets oppfatning om at barn i mange situasjoner bør ha – og etter gjeldende rett har – en «vetorett» mot at foreldre samtykker på deres vegne til behandling av personopplysninger. Dette følger av rettsregler og avveininger som vanskelig lar seg sammenfatte så enkelt som utvalget har forsøkt å gjøre.

Åpenhetsutvalget har i NOU 2019: 10 Åpenhet i grenseland – Bilder, film og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skolen og barnehagen punkt 6.3.5 lagt til grunn at en rett til å nekte publisering av bilder, film eller lydopptak på nett følger av gjeldende rett. Som følge av at barn utvikler seg raskt og kan endre mening, bør en nektelsesrett også gjelde tidligere publiserte personopplysninger på nett. Et bilde som tidligere ble publisert uten protester, kan for barnet oppleves ubehagelig på et senere tidspunkt. Selv om departementet ikke følger opp barnelovutvalgets forslag om en generell nektelsesrett, mener departementet det er riktig å presisere barns rett til å nekte publisering av bilder, film eller lydopptak. Departementet foreslår på denne bakgrunn en mer avgrenset bestemmelse om nektelseskompetanse enn hva utvalget foreslår.

Barns samtykkekompetanse på personvernfeltet er gjennomgått i en egen utredning til Personvernkommisjonen av stipendiat Ingvild Ericson. I sammenfatningen av samtykkekompetansen utenfor personvernforordningen artikkel 8 om informasjonssamfunnstjenester mv, heter det:

«I sin utredning om ny barnelov tar Barnelovutvalget til orde for en mer helhetlig regulering av barns samtykkekompetanse, og det foreslås at «barn som har fylt 13 år, vel sjølv om det skal samtykkje til deling av personopplysningar.» Unntak foreslås for særlige kategorier personopplysninger, og det foreslås samtidig at alle barn skal kunne nekte foreldre «samtykkje til deling av personopplysningar.» Jeg mener en slik beslutningskompetanse anses å ligge innenfor det nasjonale handlingsrom – gitt tidligere vurderinger om at spørsmål om rettslig handleevne tilligger nasjonal lovgiver.»

Ericson mener dermed at personvernforordningen gir rom for å fastsette en nektelsesrett i den nasjonale lovgivningen, og departementet slutter seg til denne vurderingen. Når personvernforordningen gir rom for en slik generell nektelsesregel, vil det også måtte være rom for en mer avgrenset nektelsesrett.