14 Internasjonal privatrett

Lovvalg

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett. Departementet støtter utvalgets vurdering av at ikke er nødvendig med en endring i lovvalgsreglene for bidragssaker. Departementet er enig i at det av hensynet til en hurtig avgjørelse taler for å beholde dagens regel om at norsk rett skal anvendes når norske myndigheter har jurisdiksjon. Departementet følger ikke opp forslaget om å innføre et unntak om at domstolen i særlige tilfeller kan ta hensyn til retten i en annen stat som saken er nært knyttet til når dette er det beste for barnet. Utvalgets forslag er bygget på Haagkonvensjonen 1996 artikkel 15 nr. 2, se departementets vurderinger i punkt 14.3.4. Videre gjelder ikke Haagkonvensjonen 1996 for saker om bidragsplikt, og departementet anbefaler ikke å innføre et unntak basert på denne konvensjonen.

Anerkjennelse og fullbyrding

Departementet følger ikke opp utvalgets forsalg om å ta inn en regel om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om barnebidrag. Departementet mener at det ikke er nødvendig med en slik dobbeltregulering.

Enkelte saksbehandlingsregler

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å fjerne dagens bestemmelse §§ 83 a og 83 b. Utvalget har ikke utredet hva som eventuelt kan være konsekvensene av å fjerne bestemmelsene fra barneloven, og departementet mener det er en risiko for at fjerning av bestemmelsen kan medføre utilsiktede konsekvenser. Departementet foreslår imidlertid å endre lovteksten i lovforslaget § 15-10 slik at ansvarsfordelingen i bestemmelsen samsvarer med dagens praksis. Dette innebærer at det er Arbeids- og velferdsetaten som godkjenner private bidragsavtaler mens Innkrevingsmyndigheten bekrefter ovenfor utenlandske myndigheter at avtalen er godkjent og tvangskraftig i Norge. Departementet har hensyntatt språklige endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025) Lov om innkreving av statlige krav mv. (innkrevingsloven) og endringer i tvangsfullbyrdelsesloven mv.

14.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler hvilke regler som gjelder i saker etter barneloven når noen av partene har tilknytning til utlandet. Se lovforslaget kapittel 15 §§ 15-1 til 15-10.

Reglene om internasjonal privatrett regulerer hvilken stat som skal avgjøre en sak, hvilket lands rett som skal legges til grunn, og når en avgjørelse i en stat får virkning og eventuelt kan tvangsfullbyrdes i en annen stat. I juridisk terminologi benyttes begrepene jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrding. I det følgende omtales hvordan dette er regulert for saker som omhandler foreldreskap i punkt 14.3, foreldreansvar og foreldretvister i punkt 14.4 og barnebidrag i punkt 14.5. I tillegg omtales ordre public i punkt 14.6.

14.2 Internasjonale konvensjoner

I norsk rett er det lang tradisjon for å inngå avtaler med andre stater om internasjonale privatrettslige spørsmål på familierettens område. Mellom de nordiske landene er den eldste konvensjonen fra 1931. Senere har Norge blant annet sluttet seg til konvensjoner som er utarbeidet av Haagkonferansen for internasjonal privatrett og i Europarådet. Reglene i barneloven og praktiseringen av bestemmelsene må være i samsvar med Norges forpliktelser etter de aktuelle konvensjonene.

Begrepet «vanlig bosted» («habitual residence») brukes som tilknytningsfaktor for jurisdiksjon i de fleste konvensjoner som er utarbeidet av Haagkonferansen for internasjonal privatrett. Som et utgangspunkt vil en persons vanlige bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. Departementet foreslår å beholde begrepet «vanleg bustad» i barneloven, ettersom begrepet er innarbeidet, og er i samsvar med våre konvensjonsforpliktelser.

Departementet foreslår også å videreføre gjeldende rett om at partene ikke kan avtale en annen jurisdiksjon enn det som følger av gjeldende barnelov kapittel 9, ettersom dette anses som hensiktsmessig og i samsvar med våre konvensjonsforpliktelser.

Det er flere internasjonale konvensjoner med bestemmelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Den mest sentrale konvensjonen på området, er konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996). Konvensjonen er utarbeidet av Haagkonferansen for internasjonal privatrett. Den regulerer jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrding når det gjelder tiltak med sikte på å beskytte barns person eller formue. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. juli 2016. Konvensjonen er gjennomført i norsk rett i lov av 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996). Se nærmere omtale i Prop. 102 LS (2014–2015)

En annen viktig konvensjon er Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen 1980). Det er også inngått en europeisk konvensjon av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar (Europarådskonvensjonen 1980). De to konvensjonene er gjennomført i norsk rett ved lov av 8. juli 1988 nr. 72 om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv. og om tilbakelevering av barn (barnebortføringsloven).

Mellom de nordiske landene gjelder konvensjon av 6. februar 1931 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål (nordisk familierettslig konvensjon). I tillegg gjelder lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område.

De siste tiårene har også EU utarbeidet flere regelverk om internasjonal familierett, for å sikre fri bevegelighet mellom medlemsstatene og for å beskytte barn i internasjonale forhold.

Norge har også inngått flere konvensjoner som regulerer innkreving av barnebidrag over landegrensene. De viktigste er Haagkonvensjonen av 23. november 2007 om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie og Nordisk konvensjon om underholdsbidrag av 23 mars 1962 om inndriving av underholdsbidrag mellom Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige.

Formålet med Haagkonvensjonen 2007 er å sikre effektiv internasjonal innkreving av barnebidrag og andre former for familiebidrag. Konvensjonen er et hjelpemiddel for å få tvangsinndrevet underholdsbidrag i saker hvor bidragsmottakere og barn er bosatt i en annen stat enn den bidragspliktige og den bidragspliktige ikke betaler frivillig.

Konvensjon 30. oktober 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker (Luganokonvensjonen) regulerer domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker mellom EU, Danmark og Norge, Island og Sveits. Konvensjonen regulerer både jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrding, men ikke lovvalg.

Utvalget foreslo å innføre en innledende bestemmelse i barneloven, § 15-1 første ledd, som presiserer at reglene i kapittel 15 kan fravikes i avtale med annen stat. Departementet går videre med dette forslaget. Bestemmelsen innebærer ikke en realitetsendring, men er en pedagogisk påminnelse for rettsanvender.

Utvalget foreslo videre å innføre et generelt forhåndssamtykke til å gi en konvensjon med fremmed stat om internasjonal barnerett lovs kraft. Departementet går ikke videre med dette forslaget, ettersom det ikke anses å være et behov for en slik bestemmelse, eller hensiktsmessig å overføre kompetansen fra Stortinget til regjeringen på dette området.

14.3 Foreldreskap

14.3.1 Gjeldende rett

Jurisdiksjon

Jurisdiksjon for å fastsette farskap og medmorskap for første gang, reguleres av barneloven § 81 første ledd. Bestemmelsen gjelder også i de tilfeller der farskap eller medmorskap er fastsatt i utlandet, hvis den utenlandske fastsettelsen ikke anerkjennes i Norge.

Fastsettelse av farskap og medmorskap kan skje her i landet hvis et av følgende tilknytningsvilkår er oppfylt:

• «a) mora hadde vanleg bustad i Noreg då barnet vart født,

• b) barnet seinare har fått vanleg bustad i Noreg, eller

• c) den oppgjevne faren eller medmora har vanleg bustad i Noreg.»

Andre ledd begrenser adgangen til å få farskap fastsatt her i landet:

«Farskap skal ikkje fastsetjast i Noreg dersom partane har nær tilknyting til ein annan stat der dei kan krevje fastsetjing av farskapen, og saka vil bli betre opplyst og handsama i denne staten.»

Bestemmelsen regulerer tilfeller der det foreligger konkurrerende jurisdiksjon, det vil si at farskap kan fastsettes både i Norge og i en eller flere andre stater. Bestemmelsen ble tatt inn i barneloven ved lov 15. juni 2018 nr. 34. Bakgrunnen for bestemmelsen i barneloven, var at jurisdiksjonsregelen i første ledd er vid og kan medføre norsk jurisdiksjon i saker der partene har liten tilknytning til Norge. Bestemmelsen gjelder bare for førstegangsfastsettelse av farskap, og ikke ved endring av allerede etablert farskap. I forarbeidene uttalte departementet at når det gjelder spørsmålet om hvor saken best kan opplyses og behandles, bør det ses hen til hvilket lands myndigheter som best kan ivareta barnets beste. Departementet la til grunn at det ikke alltid er til barnets beste å få fastsatt farskap etter norsk rett der barnet har sterkere tilknytning til et annet land, jf. Prop. 82 L (2017–2018) punkt 7.5.

Saker som gjelder endring av farskap etter barneloven § 6, kan reises for norske domstoler hvis en av de som kan reise sak har vanlig bosted i Norge, eller hvis farskapet er fastsatt etter norske regler, jf. § 81 tredje ledd. De søksmålsberettigede er barnet, begge foreldrene og en mann som mener å være far til barnet. Dersom ingen av disse personene har vanlig bosted i Norge, kan endringssak likevel reises dersom farskapet eller medmorskapet tidligere er fastsatt etter norske regler. Det er dermed en vid adgang til å få endret farskapet i Norge.

Dersom det allerede er anlagt en sak for domstolen, følger det av barneloven § 26 bokstav b at retten kan heve en farskapssak når den «oppgjevne faren bur i utlandet og det er uråd å få nok opplysningar til å fastsetje farskapen». Det må vurderes konkret om det ikke lar seg gjøre å få tilstrekkelig opplysninger til å fastsette farskapet.

Jurisdiksjon i saker om morskap etter barnelovens kapittel 4 A og § 5 tredje ledd reguleres i barneloven § 81 a. En sak om morskap etter disse bestemmelsene kan behandles i Norge hvis et av følgende tilknytningsvilkår er oppfylt:

• «a) dersom barnet har vanleg bustad i Noreg,

• b) dersom mora hadde vanleg bustad i Noreg då barnet vart født, eller

• c) dersom mora seinare har fått vanleg bustad i Noreg.»

Lovvalg

Det følger av den generelle lovvalgsbestemmelsen i barneloven § 84 at dersom norske myndigheter har jurisdiksjon, så skal saken avgjøres etter norsk rett med mindre noe annet følger av avtale med en annen stat. Norge har ikke inngått noen avtaler om lovvalg med andre stater i foreldreskapssaker.

Barneloven har flere lovregler der foreldreskap følger direkte av loven. Det følger av § 2 første ledd at kvinnen som har født barnet regnes som mor. Videre følger det av § 3 første ledd at mannen moren er gift med ved fødselen regnes som far (pater est). I henhold til § 3 andre ledd regnes kvinnen moren er gift med ved fødselen som medmor når barnet er unnfanget ved assistert befruktning innenfor godkjent helsevesen og kvinnen har samtykket til befruktningen. Det er ikke regulert i barneloven i dag om og i så fall når disse bestemmelsene kommer til anvendelse der partene har tilknytning til ulike stater. Regelen i barneloven § 85 første ledd om anerkjennelse av foreldreskap som følger direkte av utenlandsk lov er nærmere omtalt i punktet nedenfor om anerkjennelse.

Anerkjennelse

Anerkjennelse av farskap eller medmorskap som er fastsatt i utlandet reguleres av barneloven § 85. Farskap eller medmorskap som følger direkte av utenlandsk lov skal anerkjennes i Norge, forutsatt at den utenlandske loven kommer til anvendelse etter den aktuelle statens internasjonale privatrettslige regler, jf. barneloven § 85 første ledd. Dersom avgjørelsen anerkjennes, innebærer dette at den får rettsvirkning i Norge.

Bestemmelsen innebærer at mannen moren er gift med ved fødselen (pater-est) som regnes som far etter et annet lands rett, skal anerkjennes i Norge. En forutsetning for at pater est-regelen kommer til anvendelse, er at partene er gift. Norske domstoler kan prøve om det foreligger et gyldig ekteskap. For å avgjøre om partene er gift, kan retten foreta en fri bevisvurdering og bygge på alle tilgjengelige opplysninger, jf. Rt. 2000 s. 1898.

Justisdepartementets lovavdeling har i en tolkningsuttalelse 9. februar 2018 (JDLOV-2017-5557) uttalt at farskap som følger av ekteskap som er gyldig inngått i inngåelseslandet, skal anerkjennes etter barneloven § 85 første ledd, selv om ekteskapet ikke ville ha blitt anerkjent i Norge etter ekteskapsloven. Lovavdelingen antok at dette gjelder selv om den manglende anerkjennelsen skyldes at ekteskapet strider mot grunnleggende norsk rettsorden (ordre public), for eksempel på grunn av bigami. Lovavdelingen uttalte:

«Avslutningsvis bemerkes at også hensynet til barnets beste tilsier at farskapet ikke avvises i medhold av en ordre public reservasjon. Rettsvirkningene av at farskapet ikke anerkjennes, kan få negative følger for barnet i form av blant annet tap av arverett og registrering i Folkeregisteret. Den manglende tilknytningen kan også få følger i innvandringsrelaterte spørsmål.»

Anerkjennelse av farskap og medmorskap som ikke følger direkte av utenlandsk lov, men som er fastsatt individuelt etter utenlands rett, reguleres av barneloven § 85 andre ledd. Dette kan gjelde forvaltningsvedtak eller dom i en annen stat, eller saker der faren har erklært farskapet. Barneloven § 85 angir tre grunnlag for å anerkjenne farskap og medmorskap i disse tilfellene: For det første kan det følge av en konvensjon at farskap eller medmorskap skal anerkjennes. Norge har ikke inngått noen slik konvensjon, så denne bestemmelsen er inntil videre ikke aktuell. For det andre kan anerkjennelse reguleres i forskrift. Det er gitt en slik forskrift om anerkjennelse av nordisk farskap. For det tredje kan anerkjennelse skje i det enkelte tilfellet.

Myndighet til å anerkjenne utenlandske farskapsavgjørelser i enkelttilfeller er delegert til Arbeids- og velferdsetaten, og søknaden om anerkjennelse behandles av enheten som jobber med internasjonale saker. Dette er nærmere regulert i et rundskriv til barneloven. Det følger av rundskrivet at en farskapsavgjørelse som er gyldig i staten den er fastsatt, som hovedregel vil kunne anerkjennes som gyldig i Norge. Avgjørelsen om å anerkjenne et farskap skal skje etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på hvordan fremgangsmåten er ved fastsettelse av farskap i den aktuelle staten. Både de prosessuelle reglene og de materielle vilkårene skal tillegges vekt. Utgangspunktet for vurderingen er at den utenlandske avgjørelsen «egner seg til å bli satt i stedet for» en norsk avgjørelse.

I de tilfeller et utenlandsk farskap eller medmorskap ikke anerkjennes her i landet, har det offentlige et ansvar for å fastsette farskap eller medmorskap dersom barnet er bosatt i Norge og én av foreldrene var bosatt i Norge da barnet ble født, jf. barneloven § 5 andre ledd.

Barneloven har ingen hjemmel for anerkjennelse av morskap. Prinsippet om at mor er den kvinnen som føder barnet etter barneloven § 2 første ledd, legges til grunn også for barn som er født i utlandet.

Spørsmålet om anerkjennelse av en utenlandsk «order» om morskap til et barn som var født ved hjelp av surrogati i utlandet er behandlet i lagmannsrettens dom LB-2017-11322. Saken ble bragt inn for EMD og resulterte i avgjørelsen A.M. mot Norge, nr. 30254/18. Saken gjaldt en norsk kvinne og mann som hadde benyttet surrogatmor i USA. De hadde tidligere vært samboere, men var nå flyttet fra hverandre. Mannen var biologisk far til barnet, og farskapet ble fastsatt etter erklæring og DNA-test i henhold til barneloven § 7. Faren ønsket ikke lenger at kvinnen skulle anses som barnets mor. Den norske kvinnen hadde ingen biologiske bånd til barnet, men var registrert som mor på fødselsattesten i Texas og utpekt som juridisk forelder av en distriktsdomstol i Texas gjennom en såkalt «order». Da kvinnen returnerte til Norge med barnet, søkte hun om å få anerkjent morskapet eller å adoptere barnet. Søknaden og klagen om dette ble avslått. Vedtaket ble deretter bragt inn for domstolene.

Da Borgarting lagmannsrett behandlet saken, kom domstolen til at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for å anerkjenne en «order» utstedt av en distriktsdomstol i USA i Norge. Lagmannsretten la til grunn at morskap etter norsk rett bare kan etableres ved at kvinnen selv føder barnet, eller ved at det gis tillatelse til adopsjon. Faren til barnet samtykket ikke til adopsjonen, så lagmannsretten kom til at vilkårene for adopsjon ikke var oppfylt. Etter lagmannsrettens syn ga ikke FNs barnekonvensjon, EMK eller Grunnloven § 104 noe selvstendig grunnlag for ankende parts krav om morskap. Lagmannsretten mente at det grunnleggende hensynet til barnets beste var godt ivaretatt gjennom de aktuelle norske rettsreglene. Lagmannsretten kom derfor til at avgjørelsen var gyldig og forkastet anken. Avgjørelsen ble deretter anket, men Høyesteretts ankeutvalg besluttet at anken ikke skulle fremmes slik at lagmannsrettens dom ble endelig. Lagmannsrettens dom ble deretter bragt inn for EMD med påstand om at avgjørelsen var i strid med EMD artikkel 8 om respekt for privatliv og artikkel 14 om forbud mot diskriminering. I sin avgjørelse i sak A.M. mot Norge, viser EMD til at domstolen tidligere har anerkjent at surrogati reiser sensitive etiske spørsmål, og at det ikke foreligger enighet mellom medlemsstatene og at nasjonale myndigheter har en skjønnsmargin, se avgjørelsens avsnitt 131. EMD pekte videre på at det var manglende samtykke fra klagerens tidligere partner og biologisk far til barnet som førte til at relasjonen mellom klageren og barnet tok slutt, ikke statens handlinger. EMD kom til at Norge hadde utført en grundig avveining av alle interesser og handlet innenfor sin skjønnsmargin, og at konvensjonens bestemmelser ikke var overtrådt.

14.3.2 Utvalgets forslag

Jurisdiksjon

Barnelovutvalget foreslår hovedsakelig å videreføre dagens bestemmelser om jurisdiksjon i saker om farskap og medmorskap, og legger vekt på at reglene nylig er endret. Utvalget mener at det er hensiktsmessig med vide jurisdiksjonsregler i disse sakene, kombinert med en adgang til å avvise saken når den kan avgjøres, og er bedre egnet for behandling, i utlandet.

Utvalget foreslår hovedsakelig å videreføre dagens bestemmelse om norsk jurisdiksjon i morskapssaker fordi dagens bestemmelse anses som hensiktsmessig. Utvalget foreslår imidlertid at bestemmelsen slås sammen med bestemmelsen om jurisdiksjon i farskap- og medmorskapssaker, slik at det er en enhetlig regulering for foreldreskap. Sammenslåingen innebærer noen materielle endringer. Utvalgets forslag medfører for det første at bestemmelsen i dagens § 81 andre ledd om konkurrerende jurisdiksjon i farskapssaker, utvides slik at den også gjelder for fastsettelse av morskap og medmorskap. For det andre utvides bestemmelsen i dagens § 81 tredje ledd, om når en endringssak om farskap kan reises for norske domstoler, slik at den også omfatter endring av morskap og medmorskap.

Utvalget mener at norske myndigheter fortsatt skal ha aktivitetsplikt for å få fastsatt farskap eller medmorskap når et barn som er født i utlandet flytter til Norge slik det følger av barneloven § 5 andre ledd.

Utvalget foreslår også en del språklige endringer for å klargjøre reglene. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.3.3.

Lovvalg

Utvalget foreslår å videreføre dagens lovvalgsbestemmelse, som innebærer at foreldreskapssaker som behandles i Norge skal avgjøres etter norsk rett. Dette reguleres i utvalgets forslag til § 15-2 første punktum, som er en generell lovvalgsbestemmelse som gjelder for saker som avgjøres i Norge i medhold av kapittel 15, inkludert saker om fastsettelse av foreldreskap.

Utvalget foreslår et unntak for visse sakstyper i § 15-2 andre punktum, om at retten i særlige tilfeller kan ta hensyn til retten i en annen stat som saken er nært knyttet til når dette er det beste for barnet. Utvalget har kommet til at dette unntaket ikke bør omfatte saker om foreldreskap. Dette begrunnes med at løsningen er i samsvar med bestemmelsen i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 15, som utvalget har bygget på i utformingen av bestemmelsen, samt at det følger av artikkel 4 bokstav a at konvensjonen ikke gjelder for etableringen av et foreldre-barn-forhold. Det vises for øvrig til punkt 14.4.2 nedenfor. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.3.4.1.

Utvalget foreslår å lovfeste anvendelsesområdet for barnelovens regler om lovbestemt foreldreskap. Utvalget viser til at foreldreskap for mange barn følger direkte av loven, og at det er uheldig hvis det i internasjonale situasjoner er tvil om hvorvidt norsk rett kommer til anvendelse. Utvalget legger vekt på at det i forbindelse med lov om Haagkonvensjonen 1996 ble fastsatt lovvalgsregler for lovbestemt foreldreansvar i barneloven § 84 a. Utvalget foreslår å innføre en tilsvarende lovvalgsregel for foreldreskap. Utvalget foreslår at barnelovens bestemmelser om foreldreskap etter lovens kapittel 2 skal gjelde for barn som ved fødselen har vanlig bosted i Norge, se utvalgets forslag til § 15-4. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.3.4.2.

Anerkjennelse

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre barnelovens regler om at farskap og medmorskap som følger direkte av utenlandsk lov skal anerkjennes i Norge, se utvalgets forslag til § 15-5. Ordlyden foreslås endret fra «beinveges av utenlandsk lov» til «direkte av utanlandsk lov», som er en språklig forenkling og ikke innebærer en realitetsendring. Utvalget foreslår imidlertid å utvide reglene om anerkjennelse, slik at de får anvendelse på foreldreskap generelt.

Barneloven § 85 første ledd har et vilkår om at den utenlandske loven «skal nyttast etter rettsreglane i vedkommande land». Utvalget legger til grunn at dersom loven ikke kommer til anvendelse, vil foreldreskapet ikke følge av vedkommende lands rett. Utvalget foreslår derfor ikke å videreføre dette vilkåret i ordlyden i lovforslaget, men dette er ikke ment som noen realitetsendring.

Utvalget foreslår at det fremgår av den nye bestemmelsen at den ikke kommer til anvendelse dersom annet følger av barneloven eller en utenlandsk avgjørelse som skal legges til grunn etter bestemmelsen, se forslaget § 15-5 andre ledd.

Utvalget mener at anerkjennelse av farskap eller medmorskap som er fastsatt i utlandet, og ikke følger direkte av utenlandsk lov, har en egnet regulering i dagens lov og foreslår hovedsakelig å videreføre denne i forslaget § 15-5 tredje til femte ledd. Utvalget foreslår imidlertid som nevnt å utvide bestemmelsen slik at den får anvendelse på foreldreskap generelt. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.3.5.1.3.

Utvalget foreslår en generell bestemmelse om anerkjennelse av foreldreskap som følger direkte av et annet lands rett, som innebærer at disse anerkjennes i Norge. Regelen utvider dagens regel om anerkjennelse av lovbestemt foreldreskap, som bare omfatter farskap og medmorskap, slik at den også omfatter morskap. Utvalget foreslår at morskap som følger direkte av utenlandsk rett som hovedregel skal legges til grunn, med mindre det strider mot den generelle ordre public-reservasjonen. Utvalget skriver:

«Utvalget legger til grunn at regelen vil legge til rette for at den kvinnen som har født et barn, vil få sitt morskap anerkjent her. Derimot forutsetter utvalget at den ikke vil komme til anvendelse for tilfeller der en kvinne hevder å være forelder etter et surrogatiarrangement.»

Utvalget foreslår videre å innføre en ny hjemmel for anerkjennelse morskap som ikke følger direkte av utenlandsk lov, men som er fastsatt i utlandet. Lovteknisk gjøres dette ved å utvide bestemmelsen som i dag regulerer anerkjennelse av fastsatt farskap og medmorskap, slik at bestemmelsen også omfatter morskap. Dette begrunnes med at det bør være en skjønnsmessig adgang til å anerkjenne morskap for å hindre urimelige utslag i enkelttilfeller. Etter utvalgets syn er det ikke godt nok begrunnet at anerkjennelse av morskap bør behandles annerledes enn anerkjennelse av farskap og medmorskap.

Utvalget understreker imidlertid at en kvinne som hevder å være forelder etter å ha inngått et surrogatiarrangement i utlandet, i utgangspunktet ikke skal kunne bli mor etter bestemmelsen. Såkalte «orders» fra utenlandske domstoler bør typisk ikke føre til anerkjennelse. Dette følger etter utvalgets syn av den alminnelige ordre public-regelen; å anerkjenne en avgjørelse om at en annen kvinne enn fødemor skal regnes som mor til barnet, innebærer å tillate en omgåelse det norske regelverket. Av denne grunn strider en anerkjennelse normalt mot vår alminnelige rettsfølelse. Samtidig mener utvalget at det unntaksvis kan være omstendigheter som tilsier at en kvinne likevel bør kunne oppnå foreldreskap i slike tilfeller, for eksempel der hensynet til barnet taler for det og det utenlandsk etablerte foreldreskapet har fulgt betryggende prosedyrer som har likhetstrekk med en alminnelig adopsjon. Etter utvalgets syn er det viktig at det er en åpning i regelverket for at kvinnen kan regnes som mor her dersom hun senere flytter med barnet til Norge. Uten en slik regel kan en risikere at etablerte foreldreskap oppheves og at barnet blir stående uten en forelder, noe som ikke kan sies å være til barnets beste. Utvalget peker på at den foreslåtte bestemmelsen er en «kan»-regel, slik at hver sak må avgjøres konkret.

I utkast til § 15-5 tredje ledd foreslår utvalget at bestemmelsen åpner for anerkjennelse som følge av at Norge har inngått en avtale med en annen stat. Norge har som nevnt i dag ikke inngått noen slik avtale. Bestemmelsens fjerde ledd gir adgang til å gi forskrift. Utvalget antar at det for morskap i nærmeste fremtid først og fremst vil være aktuelt å anerkjenne i enkelttilfeller etter hjemmelen i § 15-5 femte ledd. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.3.5.2.2.

14.3.3 Høringsinstansenes syn

Jurisdiksjon

Justis- og beredskapsdepartementet skriver i sitt høringssvar at de er usikre på om det er hensiktsmessig at bestemmelsen som omhandler jurisdiksjon i forbindelse med endring av foreldreskap, utvides slik at det også omfattet morskap, se utvalgets utkast til § 15-3 fjerde ledd. Justis- og beredskapsdepartementet viser til at det kun er fødemor som skal regnes som mor til barnet etter norsk rett, og departementet er derfor usikre på om det vil kunne være aktuelt å endre fra et fastsatt morskap til et annet morskap på samme måte som det kan for farskap. For øvrig er det ingen høringsinstanser som særskilt uttalelser seg om jurisdiksjon for foreldreskap.

Lovvalg

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) støtter utvalgets forslag om å ta inn en generell lovvalgsbestemmelse innledningsvis i kapittelet, jf. bestemmelsens første punktum. Bufdir foreslår imidlertid visse språklige endringer for å gjøre den mer presis. Når det gjelder forslag til bestemmelsens andre punktum, peker Bufdir på at utvalgets forslag til ordlyd ikke er i samsvar med ordlyden i Haagkonvensjon 1996 artikkel 15 nr. 2 som bestemmelsen bygger på. Bufdir mener bestemmelsen bør gjøres mer presis og nærmere ordlyden i Haagkonvensjonen, slik at det ikke oppstår tvil om at barneloven skal ha et annet innhold. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til bestemmelsene.

Anerkjennelse

Bioteknologirådet viser i sitt høringssvar til at surrogati er forbudt etter norsk lov, og etterlyser en nærmere vurdering av hvordan hensynet til barnets beste i saker om surrogati i utlandet ivaretas. Bioteknologirådet skriver at dette eventuelt kan gjøres gjennom adopsjonsloven. Rådet ser samtidig at det er problematisk at en eventuell oppmykning av lovverket kan gi signaleffekt om at det er godtatt å inngå avtaler om surrogati i utlandet. Kvinnegruppa Ottar uttaler bekymring for en økende aksept for surrogati i samfunnet, og mener loven må slå enda tydeligere fast at surrogati er forbudt. Kvinnegruppa Ottar mener surrogati er salg av kropp og at kvinnene risikerer betydelige somatiske og psykiske belastninger ved å gå gjennom svangerskap og fødsel for velstående som ikke kan eller vil føde barn selv. De mener derfor at det er helt nødvendig med en formulering i loven som presiserer at surrogati er ulovlig og ikke vil bli anerkjent.

Justis- og beredskapsdepartementet mener at anerkjennelse av foreldreskap basert på surrogatiarrangementet reiser menneskerettslige problemer som bør gis en grundig drøftelse i lovproposisjonen dersom departementet går videre med utvalgets forslag. Departementet ser at hensynene utvalget trekker frem i NOU 2020: 14 punkt 16.3.5.2.2. kan tale for at det bør legges til rette for en sikkerhetsventil om anerkjennelse av morskap, men at en kvinne som hevder å være forelder etter inngått surrogatiarrangement i utlandet i utgangspunktet ikke skal bli mor etter bestemmelsen. Departementet viser til at barnelovutvalget viser til at hensynet til etablerte familieforhold og barnets beste kan tale for anerkjennelse i enkelttilfeller. Justis- og beredskapsdepartementet antar at det er forskjell mellom en nyoppstått relasjon som følge av surrogati og et etablert familieliv som har bestått over tid, selv om relasjonen kom i stand som følge av et surrogatiarrangement. Departementet viser også til at forholdene rundt det underliggende surrogatiarrangementet kan få betydning i den samlede vurderingen. Dersom surrogatmor ikke hadde adgang til å trekke seg fra avtalen etter at barnet er født, og avtalen kan tvangsgjennomføres, kan det være et spørsmål om dette er i strid med retten til familieliv etter EMK artikkel 8 og SP artikkel 17, se barnekonvensjonen artikkel 9. Det har vært reist spørsmål om surrogatiavtaler kan være i strid med forbudene mot slaveri og tvangsarbeid, jf. EMK artikkel 4, SP artikkel 8 og ILO-konvensjon nr. 29 og 105. Det kan videre være et hensyn at kommersielle surrogatiavtaler er i strid med grunnleggende prinsipper i Haagkonvensjonen om internasjonale adopsjoner. Det vises til Lovavdelingens tolkningsuttalelse 17. november 2010 (JDLOV-2010-9051).

Utlendingsdirektoratet (UDI) gjør oppmerksom på at de ser eksempler i sin saksportefølje som underbygger behovet for å innføre en «kan»-bestemmelse for fastsettelse av morskap i enkeltsaker. UDI viser til at det må avveies om en slik regel kan føre til økende omgåelse av det norske forbudet mot surrogati. UDI viser til at i tilfeller der enslige kvinner har inngått avtaler om surrogati i utlandet og søker om oppholdstillatelse for barnet i Norge, vil det ikke kunne innvilges med mindre foreldreskapet fastsettes. I enkelte saker vil dette få svært uheldige konsekvenser for barnet som kan risikere å bli både foreldreløs og statsløs.

14.3.4 Departementets vurdering

Jurisdiksjon

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre dagens lov § 81 første ledd om når en sak om farskap og medmorskap kan fastsettes i Norge, og 81 a om når en sak om morskap kan håndteres i Norge, se lovforslaget § 15-2 første og andre ledd. Departementet foreslår endringer i utvalgets forslag for å gjøre ordlyden mer i samsvar med de ovenfor nevnte bestemmelsene.

Departementet følger opp utvalgets forslag om å utvide dagens bestemmelse som gjelder konkurrerende jurisdiksjon for farskap, slik at den også gjelder fastsettelse av medmorskap, se lovforslaget § 15-2 tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at en sak om farskap og medmorskap likevel ikke skal fastsettes i Norge dersom partene har nær tilknytning til en annen stat der de kan kreve fastsettelse eller klarlegge foreldreskapet, og saken vil bli bedre opplyst der. Departementet mener det er hensiktsmessig at disse tilfellene behandles likt, og at sakene behandles i staten der de kan bli best opplyst. Departementet følger ikke opp forslaget om å utvide bestemmelsen slik at den også gjelder morskap, ettersom morskap følger av at kvinnen har født barnet og ikke fastsettes formelt.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å utvide dagens bestemmelse om å endre farskap slik at den også omfatter endring av medmorskap og morskap, se lovforslaget § 15-2 tredje ledd. Det vises til høringsinnspillet fra Justis- og beredskapsdepartementet. Barne- og familiedepartementet viser videre til at et medmorskap kun kan endres til et farskap, og ikke et annet medmorskap. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig å beholde dagens regel.

Lovvalg

Departementer følger opp utvalgets forslag og viderefører dagens lovvalgsbestemmelse for avgjørelser om foreldreskap, ettersom den anses som hensiktsmessig, se lovforslaget § 15-1 andre ledd. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å ta inn en unntaksbestemmelse om når utenlandsk rett kan benyttes eller legges vekt på. Departementet er enig med Bufdir om at bestemmelsen ikke samsvarer med ordlyden i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 15 nr. 2, som utvalget har bygget sitt forslag på. Denne bestemmelsen gjelder som norsk lov i dag i henhold til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Det er viktig å sørge for at loven er i samsvar med våre konvensjonsforpliktelser, og departementet mener det ikke er behov for å ta inn bestemmelsen i barneloven. Bestemmelsen er imidlertid omtalt i merknaden til § 15-1, slik at rettsanvenderen blir gjort oppmerksom på den.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å innføre en særskilt og unntaksfri lovvalgsbestemmelse om lovbestemt foreldreskap. Departementet erfarer ikke at dagens praksis gjør det nødvendig med lovfesting. Utvalgets forslag er etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig utredet, med tilhørende risiko for utilsiktede konsekvenser. Departementet mener at et forslag om en lovvalgsbestemmelse om lovbestemt foreldreskap ville krevet ytterligere utredning.

Anerkjennelse

Departementet følger opp utvalgets forslag når det gjelder å videreføre dagens bestemmelse om anerkjennelse av farskap og medmorskap som følger direkte av utenlandsk lov, ettersom bestemmelsen anses som hensiktsmessig, se lovforslaget § 15-4 første ledd. Departementer foreslår enkelte endringer i utvalgets forslag, slik at bestemmelsene innebærer en videreføring av dagens lov § 85 første ledd. Departementet følger også opp forslaget om å ta inn en bestemmelse om anerkjennelse av morskap som følger direkte av utenlandsk lov, men foreslår at det presiseres at bestemmelsen kun gjelder kvinner som har født barnet, se lovforslaget § 15-3. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett.

Departementet foreslår endringer i utvalgets forslag når det gjelder morskap som følger direkte av utenlandsk lov. Utvalget foreslo at bestemmelsens første punktum skulle gjelde foreldreskap generelt, slik at morskap som følger direkte av annet lands lov også skal anerkjennes. Utvalget mente at dette ville legge til rette for anerkjennelse av morskap for kvinnen som har født barnet. Utvalget forutsatte at bestemmelsen ikke vil komme til anvendelse for en kvinne som hevder å være forelder etter et surrogatiarrangement ettersom dette baserer seg på en avtale mellom partene, og ikke følger direkte av utenlandsk rett etter det utvalget er kjent med. Departementet mener utvalgets forslag til ordlyd er uklar og medfører en risiko for omgåelse av norsk rett, som ikke tillater surrogati. Departementet mener det er en pedagogisk fordel om bestemmelsen klargjør at den kun gjelder anerkjennelse av morskap til den som har født barnet. Departementet foreslår derfor at det presiseres i loven at en kvinne som har født barnet i utlandet, anerkjennes som mor til barnet i Norge, se lovforslaget § 15-3. Dette er i samsvar med dagens rettstilstand, men det er en pedagogisk fordel at det kommer klart frem i loven. Departementet mener derfor at departementets og utvalgets forslag på dette punktet innholdsmessig er likt.

Departementet følger imidlertid ikke opp forslaget om at det bør innføres en bestemmelse om anerkjennelse av morskap fastsatt i utlandet. Som det fremgår av den ovenfor nevnte avgjørelsen til EMD A.M mot Norge, reiser spørsmålet om surrogati sensitive etiske spørsmål og statene gis en skjønnsmargin i hvordan disse sakene skal løses. Det har vært flere saker om surrogati for EMD i nyere tid, blant annet K.K. m.fl. mot Danmark, nr. 25212/21. Dommene tilkjenner medlemslandene en vid skjønnsmargin. Samtidig viser praksis at det gjelder et strengt krav til avveining av hensyn og klarhet i regelverk, samt at beslutningen treffes i en tidsmessig nærhet til fødsel, ettersom sosiale og emosjonelle bånd utvikler seg hurtig.

Surrogati er ikke tillatt i Norge. På regjeringens nettside regjeringen.no, omtaler norske myndigheter risikoen ved å benytte surrogati i utlandet. Her omtales blant annet risikoen for at surrogatmødre, barn og pretenderende foreldre kan bli utnyttet, og at det kan være en risiko for menneskehandel og trafficking. Norske borgere frarådes å benytte surrogati i utlandet, også fordi det medfører at barn kan komme i en situasjon uten juridisk tilknytning til en forelder, og heller ikke statsborgerskap eller rett til innreise og opphold i utlandet. Det kan også nevnes at EU i 2024 vedtok endringer i direktivet som omhandler bekjempelse av menneskehandel, der det fastslås at surrogati kan kvalifisere som menneskehandel etter nærmere bestemte vilkår, se direktiv 2024/1712 av 13. juni 2024 om endring i direktiv 2011/36/EU om forebygging og bekjempelse av menneskehandel og beskyttelse av dets ofre. Etter departementets vurdering kan innføring av en lovbestemmelse som gir adgang til å anerkjenne morskap som følge av surrogati i utlandet fremstå som en legitimering av surrogati og medføre en risiko for omgåelse av forbudet. Dette kan ha en uheldig signaleffekt, påpekt av blant annet Bioteknologirådet. Det vises også til høringssvaret fra Justis- og beredskapsdepartementet om de menneskerettslige problemstillingene surrogatiavtaler reiser. Departementet mener at utvalget ikke i tilstrekkelig grad har utredet forslaget, herunder hvilke vilkår som må oppstilles for å kunne anerkjenne morskap som følger av en surrogatiavtale inngått i utlandet, samt hvilke konsekvenser forslaget kan ha. Haagkonferansen for internasjonal privatrett utreder for tiden internasjonalprivatrettslige spørsmål i forbindelse med foreldreskap. Departementet følger arbeidet nøye. Det er en fordel om disse spørsmålene blir regulert internasjonalt, slik at statene har felles regler. Dersom Haagkonferansen vedtar bestemmelser som regulerer anerkjennelse av surrogati, vil departementet vurdere hvilke konsekvenser det vil ha dersom Norge tiltrer konvensjonen. Departementet foreslår derfor at en avventer og ser hvordan disse spørsmålene eventuelt blir regulert av Haagkonferansen, og at det ikke foreslås en lovendring nå.

Departementet foreslår enkelte språkmessige endringer i utvalgets forslag for å korte ned bestemmelsen, og for at utformingen i større grad skal tilsvare gjeldende lov § 85.

14.4 Foreldreansvar, fast bosted og samvær

14.4.1 Gjeldende rett

Jurisdiksjon

Jurisdiksjon i foreldretvistsaker reguleres i barneloven § 82 første ledd. Det følger av bestemmelsen at sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvem barnet skal bo fast sammen med eller samvær kan reises for norsk domstol dersom barnet har vanlig bosted i Norge. Det avgjørende for norsk jurisdiksjon er altså om barnet har vanlig bosted her i landet. Se mer om begrepet «vanlig bosted» i punkt 14.2.

Ekteskapsloven § 30 d femte ledd gir jurisdiksjon til å behandle spørsmål etter barneloven om felles barn når dette avgjøres i forbindelse med en ekteskapssak mellom foreldrene.

Norske domstoler har jurisdiksjon til å treffe midlertidige avgjørelser når barnet oppholder seg her i landet, jf. barneloven § 82 andre ledd.

Dersom barnet har «vanlig bosted» i Norge, vil jurisdiksjon følge av barneloven § 82 første ledd, og jurisdiksjonen vil også omfatte midlertidige avgjørelser. I disse tilfellene er det ikke et vilkår at barnet oppholder seg i Norge. Når et barn har vanlig bosted i landet, har derfor norske domstoler jurisdiksjon over barnet selv om barnet midlertidig oppholder seg i en annen stat.

Jurisdiksjonsreglene i barneloven § 82 første og andre ledd gjelder ikke dersom noe annet følger av overenskomst med annen stat, jf. § 82 tredje ledd. Dette betyr at konvensjonsbestemte jurisdiksjonsregler har forrang foran barnelovens regler. Det er to aktuelle konvensjoner på dette feltet: den nordiske familierettskonvensjonen og Haagkonvensjonen 1996.

Barnelovens jurisdiksjonsregler ble endret i forbindelse med tiltredelsen av Haagkonvensjonen 1996, slik at de generelle jurisdiksjonsreglene i barneloven i stor grad stemmer overens med reglene i Haagkonvensjonen. I tilfeller der reglene er ulike, er det Haagkonvensjonens regler som gjelder i saker mellom Norge og andre konvensjonsstater.

I tillegg til å legge jurisdiksjonen til bostedsstaten, regulerer Haagkonvensjonen 1996 i artikkel 6 jurisdiksjonen i saker for barn som er flyktninger, internasjonalt fordrevne grunnet uroligheter i eget land eller der vanlig bosted ikke lar seg fastsette. I slike tilfeller har oppholdsstaten jurisdiksjon til å fatte beskyttelsestiltak for barnet, også langvarige tiltak. I slike tilfeller kan det, ut fra en tolkning av ordlyden i artiklene, også oppstå tilfeller hvor to stater har jurisdiksjon: både staten barnet har flyktet fra, og hvor barnet fortsatt har «vanlig bosted» jf. artikkel 5 og i oppholdsstaten jf. artikkel 6.

Overføring av jurisdiksjon er en mekanisme som følger av Haagkonvensjonen 1996, og som kan gjøres gjeldende for saker innenfor konvensjonens virkeområde. Etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9 kan jurisdiksjon i en sak om beskyttelsestiltak for barn overføres fra den staten som har jurisdiksjon etter konvensjonens vanlige regler, til en annen konvensjonsstat, dersom denne anses å være bedre egnet til å vurdere barnets beste. Konvensjonen spesifiserer hvilke konvensjonsstater jurisdiksjon kan overføres til: en stat der barnet er statsborger, en stat der barnet har formue, en stat der myndighetene har mottatt begjæring om skilsmisse, separasjon eller annullering av foreldrenes ekteskap, eller en annen stat som barnet har vesentlig tilknytning til. Lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 gjennomfører disse bestemmelsene i norsk rett og henviser til konvensjonens artikkel 8 og 9. Der jurisdiksjon overføres vil resultatet bli at jurisdiksjonen ligger til én stat, samtidig som barnet har vanlig bosted i en annen stat. Dette gjelder frem til barnet eventuelt etablerer nytt vanlig bosted, for eksempel etter at staten som har fått overført jurisdiksjon fatter avgjørelse som medfører at barnet flytter.

Det er ingen særregler i barneloven i dag som regulerer jurisdiksjon etter en ulovlig barnebortføring, herunder ulovlig tilbakeholdelse i annen stat. Det har imidlertid vært innfortolket i barneloven at barnets vanlige bosted i utgangspunktet ikke endres ved en ulovlig barnebortføring, se blant annet Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 8.2.4.1, samt merknaden til § 82 om at jurisdiksjonsregelen gjøres gjeldende også for saker utenfor konvensjonen for å styrke barneperspektivet. Denne fortolkningen følger også av fast rettspraksis. Høyesterett har uttalt at en bopel som beror på selvtekt fra en av foreldrenes side, i utgangspunktet ikke skal tillegges vekt ved avgjørelsen av hvor barnet skal anses bosatt i henhold til barnelovens jurisdiksjonsregler, se Rt. 1987 s. 794. Staten der barnet hadde sitt vanlige bosted før den ulovlige bortføringen, beholder med andre ord sin jurisdiksjon selv om barnets faktiske bosted endres. Dette gjelder uavhengig av om Norge har konvensjonsforpliktelser til staten.

Haagkonvensjonen 1996 artikkel 7 er en særregel om jurisdiksjon etter ulovlig barnebortføring. I tilfelle barnet ulovlig bortføres eller tilbakeholdes, beholder myndighetene i konvensjonsstaten der barnet var vanlig bosatt umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen jurisdiksjon inntil barnet har fått vanlig bosted i en annen stat, og nærmere bestemte vilkår er oppfylt i artikkel 7 nr. 1:

«a. hver person, hver institusjon eller hver annen instans som har foreldreansvar, har godtatt bortføringen eller tilbakeholdelsen; eller

b. barnet har bodd i den andre staten i minst ett år etter at personen eller institusjonen eller den øvrige instansen som har foreldreansvar, har eller burde ha fått kjennskap til hvor barnet oppholder seg, og ingen anmodning om tilbakeføring fremmet i samme tidsrom verserer og barnet har funnet seg til rette i sitt nye miljø.»

Det fremgår av Haagkonvensjon 1980 artikkel 16 at når myndighetene i en stat som barnet er bortført til eller holdt tilbake i, får beskjed om at det har skjedd en ulovlig bortføring eller tilbakeholdelse av et barn, skal de ikke ta noen avgjørelser om foreldreansvar før det er avklart om barnet skal tilbakeleveres eller ikke.

Dersom et barn midlertidig oppholder seg i Norge og befinner seg i en nødssituasjon, har norske domstoler jurisdiksjon etter barneloven § 82 andre ledd. I Rt. 1993 s. 1144 uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg at barnelovens jurisdiksjonsregler «må suppleres med en nødkompetanse for særlige tilfeller der rimelighets- og hensiktsmessighetsbetraktninger tilsier en slik kompetanse for å bringe klarhet i barnets rettsforhold». I etterkant har Norge ratifisert og gjennomført Haagkonvensjon 1996. Haagkonvensjonen artikkel 11 regulerer hastejurisdiksjon og gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjon 1996 § 1. I hastesaker har myndighetene i enhver konvensjonsstat jurisdiksjon til å treffe de beskyttelsestiltakene som måtte være nødvendige når barnet oppholder seg på, eller barnets formue befinner seg på, konvensjonsstatens territorium. Konvensjonen definerer ikke «hastesaker» nærmere, og det er opp til myndighetene å avgjøre om vilkåret er oppfylt i forbindelse med behandlingen av konkrete saker. Det fremgår av Practical Handbook 2014 punkt 6.8 at jurisdiksjonen etter artikkel 11 er «strictly subordinate» til artiklene 5 til 10, se også omtale i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.3 og punkt 8.2.1.

Lovvalg

Lovvalget ved avgjørelser i foreldretvister er regulert i barneloven § 84. Det følger av denne bestemmelsen at saker som hører under norsk jurisdiksjon etter §§ 81 til 83, skal avgjøres etter norsk rett, med mindre noe annet følger av konvensjon med en annen stat. Denne lovvalgsregelen gjelder når norske domstoler og myndigheter treffer avgjørelser med hjemmel i barneloven. Regelen innebærer at lovvalget avgjøres ved jurisdiksjonsfastsettelsen. Det følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 15 nr. 1 at ved utøvelse av jurisdiksjon etter konvensjonen skal konvensjonsstatenes myndigheter anvende sin egen lov. I artikkel 15 nr. 2 er det gjort et unntak fra denne lovvalgsregelen, slik at myndighetene i den grad beskyttelsen av barnets person eller formue krever det, kan anvende eller ta hensyn til loven i «en annen stat» som saken har en vesentlig tilknytning til.

For mange barn følger foreldreansvaret direkte av barneloven. Barneloven har en egen lovvalgsregel for slikt lovbestemt foreldreansvar i § 84 a. Paragrafen regulerer tre ulike situasjoner: Første ledd fastslår at barnelovens regler om foreldreansvar som følger direkte av §§ 34 og 35, foreldreansvar etter dødsfall etter § 38 og regelen i § 39 om avtaler om foreldreansvar som skal meldes til Folkeregistret for å være gyldige, gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge. I § 84 a andre ledd fremkommer det at foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold etter loven i en stat barnet tidligere hadde vanlig bosted i, skal legges til grunn i Norge når det følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 16. nr. 3, med mindre det foreligger en utenlandsk avgjørelse som skal anerkjennes etter barneloven § 84 b. I § 84 a tredje ledd fastslås det at når et barn får vanlig bosted i Norge og tidligere hadde vanlig bosted i en annen stat, kan en forelder som ikke har foreldreansvar etter andre ledd, bare tildeles foreldreansvar for barnet i kraft av barneloven dersom forelderen har vanlig bosted i Norge. Dette siste leddet er et vilkår i intern norsk barnerett, ikke en lovvalgsregel.

Anerkjennelse og fullbyrding

Det følger av barneloven § 84 b at utenlandsk avgjørelse om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvem barnet skal bo fast sammen med og samvær bare skal legges til grunn direkte i kraft av loven når det følger av overenskomst med annen stat. At anerkjennelse skjer direkte i kraft av loven innebærer at det ikke er behov for rettslige skritt for at avgjørelsen skal få virkning her i landet, og at avgjørelsen må legges til grunn av alle instanser mv. i Norge. Aktuelle konvensjoner er Haagkonvensjon 1996, Nordisk familierettslig konvensjon og lov 10. juni 1977 nr. 71 om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område. Lov om Haagkonvensjonen 1996 kapittel 3 inneholder prosessregler for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser etter denne konvensjonen.

Der en utenlandsk avgjørelse ikke anerkjennes direkte i kraft av loven, må den enkelte instans som skal ta stilling til foreldreansvar prejudisielt, som ledd i en konkret sak, vurdere om avgjørelsen kan anerkjennes for det konkrete tilfellet. En slik vurdering vil ikke være bindende for andre instanser.

Det vises til nærmere omtale av konvensjoner om anerkjennelse og fullbyrdelse i Prop. 102 LS (2014–2015).

14.4.2 Utvalgets forslag

Jurisdiksjon

Utvalget foreslår å videreføre dagens jurisdiksjonsbestemmelse og legger vekt på at den nylig er endret. Utvalget mener barnets tilknytning til Norge fortsatt skal være avgjørende for om det foreligger norsk jurisdiksjon. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.3.1.2.

Utvalget foreslår også å videreføre dagens regel om jurisdiksjon til å treffe midlertidige avgjørelser, ettersom den anses som hensiktsmessig. Utvalget viser til at det kan oppstå tilfeller med dobbel jurisdiksjon hvor barnet har «vanlig bosted» i en annen stat og oppholder seg midlertidig i Norge. Dette medfører riktignok risiko for uheldige motstridende avgjørelser, men dersom det haster med å treffe en avgjørelse er det bedre, at to stater har jurisdiksjon, enn at det ikke blir truffet en avgjørelse overhodet. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen videreføres. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.3.2.2. Utvalget foreslår å videreføre dagens bestemmelser, slik at reglene i barneloven gjelder så langt ikke annet følger av avtale med annen stat. Utvalget drøfter kort om det er behov for endringer i dagens bestemmelser. Utvalget antar at regelen om overføring av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen 1996 kan bli praktisk viktig. Utvalget har vurdert om det bør tas inn en bestemmelse i barneloven som tilsvarer lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5. Utvalget uttaler at det innenfor tidsrammen for arbeidet, ikke har vært mulig å vurdere konsekvensene av å innføre en generell regel om overføring av jurisdiksjon. Utvalget vurderte også om det av pedagogiske grunner bør tas inn en henvisning til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 i barnelovens jurisdiksjonsregler. Utvalget mener imidlertid at det kan skape uklarhet dersom barneloven henviser til noen, men ikke alle særreglene for jurisdiksjon som finnes i annen lovgivning og i konvensjoner. Utvalget foreslår derfor ingen endring i gjeldende rett. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.3.3.2.

Utvalget foreslår å innføre en særregel for jurisdiksjon etter en ulovlig barnebortføring, for å forhindre at jurisdiksjonen overføres ved at barnet bortføres til en annen stat, se utvalgets forslag til § 15-7. Bestemmelsen er utformet etter mønster av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 7 og den danske lovregulering på dette punkt, som har sitt utgangspunkt i konvensjonsbestemmelsen. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.3.4.3.

Utvalget har vurdert om det bør tas inn en lovregulering av nødjurisdiksjon i barneloven, men foreslår ikke dette. Utvalget mener det vil gjelde svært få tilfeller, og at det må foretas en konkret vurdering av om det foreligger en slik nødsituasjon som kan gi grunnlag for norsk jurisdiksjon. En lovfesting av et slikt jurisdiksjonsgrunnlag vil etter utvalgets vurdering kunne innebære en risiko for at en slik bestemmelse får større anvendelse enn utvalget tilsikter, og utvalget foreslår derfor ikke en lovfesting. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.3.5.2.

Lovvalg

Utvalget foreslår å videreføre utgangspunktet om at saker som avgjøres i Norge, skal avgjøres etter norsk rett, se utvalgets forslag til § 15-2 første punktum. Samtidig mener utvalget at det unntaksvis kan være nødvendig å se hen til utenlandsk rett for å ivareta barnets beste i saker som har tilknytning til flere stater, på tilsvarende måte som det følger av Haagkonvensjon 1996 artikkel 15 nr. 2. Se mer om dette i NOU 2020: 14 punkt 16.3.3. Etter utvalgets vurdering gir denne bestemmelsen en god regulering av slike saker, og utvalget foreslår å innta en lignende regel i barneloven for spørsmål om lovvalg for avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted, samvær, flytting med barnet og bidrag. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.4.1.2.

Utvalget foreslår å videreføre reguleringen av anvendelsesområdet til barnelovens regler om foreldreansvar etter loven. Dette gir klarhet og forutberegnelighet. Disse reglene bør gjelde for barn som har vanlig bosted i Norge, slik det er lovfestet i barneloven, se utvalgets forslag til § 15-8 første ledd. Haagkonvensjonens lovvalgsregel for foreldreansvar etter loven i artikkel 16 er universell og gjelder også når barnets vanlige bosted er i en ikke-konvensjonsstat. Utvalget oppfatter artikkel 16 som avgrenset til konvensjonssaker, og foreslår at lovvalgsregelen i barneloven bør gjelde generelt. Utvalget foreslår at bestemmelsen i barneloven § 84 a tredje ledd videreføres. Det følger av bestemmelsen at en forelder må ha vanlig bosted her i landet hvis han eller hun skal tildeles foreldreansvar direkte i kraft av loven når et barn som tidligere har bodd i en annen stat, flytter hit. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.4.2.2.

Anerkjennelse og fullbyrding

Utvalget foreslår at gjeldende rett om anerkjennelse og fullbyrding videreføres. Det innebærer at en avgjørelse skal anerkjennes og fullbyrdes i de tilfellene Norge er konvensjonsforpliktet til det. Når det ikke følger av konvensjonsforpliktelser at en utenlandsk avgjørelse kan kreves fullbyrdet, gir det etter utvalgets vurdering best rettssikkerhet at forelderen i utlandet må anlegge ny sak i Norge. Det vises til utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.4.5.

14.4.3 Høringsinstansenes syn

Jurisdiksjon

Bufdir støtter utvalgets forslag om å videreføre dagens jurisdiksjonsbestemmelse, da de anser dette som nødvendig for å gjennomføre Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5. Dette gir et oversiktlig regelverk med ett felles jurisdiksjonsgrunnlag for saker innenfor og utenfor konvensjonen. Bufdir mener at det også er behov for en bestemmelse som gir statsforvaltere jurisdiksjon til å fatte vedtak om tvangskraft for gjennomføring av avtaler mellom foreldre. Bufdir påpeker at dagens bestemmelse i § 82 første ledd andre punktum ikke er videreført i utvalgets forslag uten at utvalget har kommentert dette. Bufdir støtter også utvalgets forslag om å videreføre at midlertidige avgjørelser kan treffes når barnet oppholder seg i Norge. Når det gjelder risikoen for at motstridende avgjørelser ved dobbel jurisdiksjon, påpeker Bufdir at dette er forsøkt løst i Haagkonvensjon 1996 artikkel 11 og 12. Begge artiklene regulerer når et tiltak i oppholdsstaten faller bort, både når barnets bostedsstat er en stat Norge har et konvensjonssamarbeid med og ikke. I tillegg har tiltak etter artikkel 12 kun territorial virkning, begrenset til den aktuelle staten. Videre støtter Bufdir utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelser om at reglene i barneloven gjelder så langt ikke annet følger av avtale med annen stat. Når det gjelder overføring av jurisdiksjon, anbefaler Bufdir at henvisningen til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 om overføring av jurisdiksjon inntas særskilt i loven. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til bestemmelsen.

Barneombudet har ingen konkrete innspill til bestemmelsen, men er enig med utvalget i at det er særlig viktig at regelverket utformes slik at det i størst mulig grad motvirker ulovlige barnebortføringer, og at det så langt det er mulig tar utgangspunkt i barnets forhold. Ombudet mener dette også må tillegges stor vekt av departementet i det videre arbeidet. Bufdir støtter utvalgets forslag om å regulere norske domstolers jurisdiksjon til å behandle foreldretvistsaker etter ulovlig barnebortføring. Bufdir har imidlertid kommet med en rekke merknader til hvordan bestemmelsen er utformet. Bufdir påpeker at forslaget til lovfesting av en jurisdiksjonsbestemmelse, herunder bestemmelsens utforming, er for dårlig utredet og vurdert. Blant annet vises det til at vilkårene i bestemmelsen ikke samsvarer med Haagkonvensjon 1996 artikkel 7, noe som skaper uklarhet. Koblingen til barnets vanlige bosted er utelatt, mens de øvrige vilkårene i bokstav a og b er beholdt. Utvalget redegjør ikke for bakgrunnen for dette, og dette skaper ifølge direktoratet tvil om hensikten bak ulikhetene. Direktoratet påpeker også manglende redegjørelse for når barneloven kommer til anvendelse og når konvensjonsbestemmelsene skal gå foran. Bufdir foreslår å utforme bestemmelsen i samsvar med artikkel 7 i Haagkonvensjonen 1996, og eventuelt særregulere tilfellene utenfor konvensjonen dersom man vurderer at disse skal være ulike. Behovet for eventuell ulik regulering for tilfeller med eller uten konvensjonssamarbeid er ikke vurdert. Det kan være behov for ulik regulering, blant annet fordi man utenfor konvensjonssamarbeidet ikke har regler som muliggjør en retur av barnet. Det kan også være at ikke-konvensjonsstaten har andre jurisdiksjonsregler som kan føre til en situasjon med konkurrerende jurisdiksjon. Justis- og beredskapsdepartementet skriver i høringssvaret at sammenhengen mellom utvalgets lovforslag § 15-1 første ledd og § 15-7 er noe uklar. Det bemerkes at det er uklart om § 15-7 skal gjelde i saker om ulovlig barnebortføring etter Haagkonvensjonen 1980. Det er også uklart hva som er tilstrekkelig for å regnes som et krav om tilbakelevering av barnet etter § 15-7.

Lovvalg

Bufdir hadde enkelte innspill til bestemmelsen om lovvalg ved avgjørelser, som det er redegjort for i punkt 14.3.3. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til denne bestemmelsen.

Bufdir støtter utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelser om lovvalg for foreldreansvar etter loven. Når det gjelder forslaget om å gjøre bestemmelsen i andre ledd generell, påpeker Bufdir at dette allerede følger av gjeldende rett, slik at forslaget ikke innebærer noen materiell endring. Bufdir mener det kan reises tvil om utvalgets forslag omfatter foreldreansvar tildelt etter avtale eller gjensidig viljeserklæring i en stat, slik Norge er forpliktet til etter Haagkonvensjon artikkel 16. nr. 3, jf. nr. 2. Bufdir anbefaler derfor at bestemmelsen utformes slik at den er mer i samsvar med forpliktelsene etter Haagkonvensjon 1996. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til bestemmelsen.

Anerkjennelse og fullbyrding

Bufdir støtter utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelser om anerkjennelse av utenlandske avgjørelser. Bufdir anbefaler at det utredes nærmere om det er behov for å innføre en åpnere adgang til å anerkjenne foreldretvistavgjørelser direkte i kraft av loven fra stater Norge ikke har et konvensjonssamarbeid med. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til bestemmelsene.

14.4.4 Departementets vurderinger

Jurisdiksjon

Departementet følger opp utvalgets forslag og foreslår at dagens jurisdiksjonsbestemmelse videreføres, se lovforslaget § 15-5. Departementet foreslår samtidig noen språklige endringer i utvalgets forslag, slik at bestemmelsen i større grad tilsvarer ordlyden i dagens § 82, som departementet mener er mer presis. Departementet foreslår også å ta inn igjen bestemmelsen som tilsvarer § 82 første ledd andre setning, som regulerer når det foreligger jurisdiksjon slik at statsforvalterne kan behandle sak om tvangskraft for avtaler mellom foreldre etter lovforslaget § 14-1. Departementet antar at denne bestemmelsen ble utelatt fra utvalgets lovforslag ved en inkurie.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om å videreføre dagens regel om jurisdiksjon til å treffe midlertidige avgjørelser. Når det gjelder utvalgets omtale av risikoen for motstridende avgjørelser ved dobbel jurisdiksjon, viser departementet til at dette er forsøkt løst i Haagkonvensjon 1996 artikkel 11 og 12, slik også Bufdir påpeker i sitt høringssvar. Begge artiklene regulerer når et tiltak i oppholdsstaten faller bort, både når barnets bostedsstat er en stat Norge har et konvensjonssamarbeid med og ikke. I tillegg har tiltak etter artikkel 12 kun territorial virkning, begrenset til den aktuelle staten. Departementet foreslår noen språklige endringer i utvalgets forslag, slik at bestemmelsen i større grad tilsvarer ordlyden i dagens § 82 andre ledd, som departementet mener er mer presis.

Departementet følger også opp utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelser om overføring av jurisdiksjon, fordi disse anses som hensiktsmessige. Det vises til at utvalget ikke hadde tid til å vurdere konsekvensene av å ta inn en generell regel om overføring av jurisdiksjon i barneloven, slik at et eventuelt forslag ikke har blitt utredet og sendt på høring. Når det gjelder muligheten for å henvise til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 i barneloven, mener departementet at en bør forsøke å unngå dobbeltregulering, slik at det ikke bør tas inn en slik henvisning. Departementet er også enig med utvalget i at det kan skape uklarhet dersom det kun vises til én enkelt bestemmelse i lov om Haagkonvensjonen 1996. Departementet har imidlertid inntatt en omtale av bestemmelsen i merknaden til § 15-6.

Departementet følger opp utvalgets forslag om at det ikke innføres en særskilt bestemmelse om nødjurisdiksjon i barneloven. Haagkonvensjonen artiklene 11 og 12 gir nå, etter at konvensjonen ble gjennomført i norsk rett, et tilstrekkelig rettslig grunnlag til å fange opp tilfeller av hast og nød, og disse gjelder som norsk lov, se lov om Haagkonvensjon 1996 § 1. Departementet er enig med utvalget i at barnelovens jurisdiksjonsregler i utgangspunktet skal forstås uttømmende, og at det skal svært mye til for at det kan være norsk jurisdiksjon i andre tilfeller. Etter departementets vurdering kan en lovfesting av et jurisdiksjonsgrunnlag i nødtilfelle medføre risiko for at bestemmelsen får større anvendelse enn det som er tiltenkt, med risiko for at dette kan medføre en praksis som er i strid med Haagkonvensjonen 1996 og Haagkonvensjonen 1980. Dersom domstolen likevel i et ytterst sjeldent tilfelle mener at norske myndigheter skal behandle en sak utenfor de lovbestemte jurisdiksjonsgrunnlagene, mener departementet at dette er et spørsmål som må vurderes helt konkret.

Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å ta inn en særregel for jurisdiksjon etter ulovlig barnebortføring. Som det fremgår av beskrivelsen av gjeldende rett ovenfor, fortolkes barneloven i dag slik at barnets bosted i utgangspunktet ikke endres ved en ulovlig barnebortføring. Jurisdiksjon i foreldretvistsaker ved ulovlig barnebortføring vil derfor omfattes av lovforslaget § 15-5, noe som innebærer at jurisdiksjonen ikke går over til staten barnet ulovlig bortføres til eller tilbakeholdes i. Departementet er således enig med Bufdir i at bestemmelsen utvalget foreslår ikke er tilstrekkelig utredet. Departementet viser til at foreldretvistsaker for norske domstoler der det kan foreligge spørsmål om jurisdiksjon på grunn av barnebortføring gjelder svært få saker, og departementet har ikke erfart behov for nærmere lovregulering. En lovregulering som foreslått vil kreve nærmere utredning.

Lovvalg

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelse om at saker som avgjøres i Norge skal avgjøres etter norsk rett, se lovforslaget § 15-1 andre ledd. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å ta inn en unntaksbestemmelse som tilsvarer Haagkonvensjonen artikkel 15 nr. 2, se begrunnelsen for dette i punkt 14.3.4.

Departementet følger opp utvalgets forslag og foreslår å videreføre dagens bestemmelser i barneloven som regulerer lovvalg for foreldreansvar som følger av loven, se lovforslaget § 15-6. Dagens bestemmelser anses som hensiktsmessige og er i samsvar med Haagkonvensjon. Departementet er enig med Bufdirs innspill om forståelsen av Haagkonvensjonen 1996, og viser til at dette også fremgår av Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.4.2.1. Departementet foreslår at bestemmelsen utformes mer i samsvar med gjeldende lov 84 a, som er mer presis opp mot konvensjonen. For nærmere redegjørelse for innholdet til bestemmelsen vises det til redegjørelsen i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.4.2 og merknaden til § 15-6 i dette lovforslaget.

Anerkjennelse og fullbyrding

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre gjeldende rett om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser i foreldretvistsaker, ettersom dagens bestemmelser anses som hensiktsmessige, se lovforslaget § 15-7.

14.5 Bidrag

14.5.1 Gjeldene rett

Jurisdiksjon

Jurisdiksjon i barnebidragssaker er regulert i barneloven § 83. Sak om barnebidrag kan behandles av norske myndigheter:

• «a) når det vert reist i sak om farskap, medmorskap, foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet eller samvær for avgjerdsført norsk organ

• b) dersom ein av partane eller barnet har vanleg bustad i Noreg.»

  I praksis er det bokstav b som er hovedregelen, ettersom sak om bidrag sjelden reises for domstolene som en del av en foreldretvist, men stort sett avgjøres administrativt av Arbeids- og velferdsetaten.

Lovvalg

Lovvalget i barneloven reguleres av regelen i § 84. Det følger av denne bestemmelsen at når norske myndigheter har jurisdiksjon, skal norsk rett anvendes. De norske reglene om bidragsberegning medfører likevel at det har betydning om partene har tilknytning til utlandet. Bidraget skal beregnes ved skjønn dersom en av partene er bosatt eller arbeider og betaler skatt i utlandet, jf. forskrift om fastsetjing av fostringstilskot § 11 bokstav b.

Norge har ikke ratifisert Haagprotokollen av 2007 om rettsvalget for underholdsplikter. Det følger av hovedregelen i protokollen artikkel 3 (1) at retten i det landet der bidragskreditor har det vanlige bostedet sitt skal anvendes. I artikkel 15 i EU-forordning (EF) Nr. 4/2009 av 18. desember 2008 om kompetanse, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser og samarbeid vedrørende underholdsplikt uttrykkes det at lovvalget skal avgjøres etter bestemmelsene i Haagprotokollen i de europeiske medlemsstatene som er bundet av protokollen. Det kan vises til at eksempelvis Danmark er ikke bundet av protokollen, slik at rettstilstanden i Europa er differensiert.

Etter Luganokonvensjonen kan det være verneting i flere stater i saker om barnebidrag, se Luganokonvensjonen artikkel 2 nr. 1 og artikkel 5 nr. 2. I og med at majoriteten av EU-statene har felles lovvalgsregler sikres det at samme lands rett kommer til anvendelse, uavhengig av i hvilken stat bidragsspørsmålet avgjøres.

Anerkjennelse og fullbyrding

Barneloven har ingen regulering av anerkjennelse eller fullbyrding av utenlandske bidragsavgjørelser. Hjemmelen for dette finnes i bidragsinnkrevingsloven § 2 første ledd om at «[v]ed overenskomst med fremmed stat kan det bestemmes at en rettskraftig dom om underholdsbidrag som kan fullbyrdes der, også kan fullbyrdes i Norge. Det samme gjelder for annen rettsavgjørelse, forvaltningsvedtak eller skriftlig vedtakelse som kan tvangsfullbyrdes i vedkommende fremmede stat.» Videre vises det i leddet til at dette også blant annet gjelder bidrag til utgifter ved fødselen. Bestemmelsen regulerer øvrige vilkår, betingelser og anvendelsesområder for anerkjennelse av utenlandske bidragsavgjørelser.

14.5.2 Utvalgets forslag

Jurisdiksjon

Utvalget foreslår å videreføre dagens regel i § 83 bokstav b. Utvalget foreslår at regelen i § 83 bokstav a ikke videreføres, ettersom den har liten praktisk betydning.

Lovvalg

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at bidragssaker som behandles i Norge skal behandles etter norsk rett. Som vist til i proposisjonens punkt 14.5.1, er det en annen lovvalgsregel i Norge enn den som gjelder i EU-statene og i mange stater utenfor EU. Etter utvalgets syn er det uheldig. Det kunne slik sett vært en fordel om lovvalgsregelen var den samme i Norge som i EU-statene. Utvalget foreslår likevel ingen endring på dette punktet. Regelen i barneloven er vel innarbeidet, og praktiske hensyn, blant annet hensynet til å få en hurtig avgjørelse, taler for anvendelse av norsk rett. Utvalget foreslår et unntak fra hovedregelen for enkelte sakstyper, herunder bidragssaker, i utvalgets lovforslag § 15-2 andre punktum. Unntaket går ut på at domstolen i særlige tilfeller kan ta hensyn til retten i en annen stat som saken er nært knyttet til, når dette er til det beste for barnet.

Anerkjennelse og fullbyrding

Utvalget foreslår ingen realitetsendring i reglene om anerkjennelse og fullbyrding av bidrag fastsatt i utlandet. Dette vil avhenge av reguleringer i internasjonale konvensjoner som Norge har tiltrådt. For at barnelovens kapittel om internasjonal barnerett skal gi et dekkende bilde av rettstilstanden, foreslår utvalget likevel at det tas inn en regel om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om barnebidrag i barneloven.

Enkelte saksbehandlingsregler

Utvalget foreslår å ikke videreføre regelene i barneloven § 83 a om henting og utlevering av opplysninger etter avtale med fremmed stat eller § 83 b om godkjennelse av private avtaler for innkreving i utlandet. Utvalget mener at bestemmelsene samsvarer med bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven § 2 fjerde og femte ledd. Etter utvalgets vurdering er det ikke nødvendig å ha disse reglene både i barneloven og bidragsinnkrevingsloven. Dersom det er behov for nærmere regulering enn det som følger av bidragsinnkrevingslovens regler, mener utvalget at dette mest hensiktsmessig kan tas inn i bidragsinnkrevingsloven. Etter utvalgets vurdering hører slike detaljerte saksbehandlingsregler ikke hjemme i barnelovens regler om internasjonal barnerett. Det vises til at også andre saksbehandlingsregler som gjelder for internasjonale saker finnes andre steder i barneloven og i annen lovgivning.

14.5.3 Departementets vurdering

Jurisdiksjon

Departementet følger opp utvalgets forslag om å videreføre dagens bestemmelse i § 83 bokstav b om at en av partene eller barnet må ha vanlig bosted for at norske myndigheter skal ha jurisdiksjon. Departementet foreslår å ikke følge opp utvalgets forslag om å fjerne dagens bestemmelse § 83 bokstav a. Departementet er enig med utvalget i at dette er en bestemmelse som i dag har liten praktisk betydning. Imidlertid har utvalget ikke utredet hva som eventuelt kan være konsekvensene av å ikke videreføre denne bestemmelsen, og departementet mener det er en risiko for at fjerning av bestemmelsen kan medføre utilsiktede konsekvenser. Videre legger departementet vekt på at det kan være hensiktsmessig og tidsbesparende å behandle en bidragssak samtidig som det tas stilling til en foreldretvist ved domstolene. Departementet mener derfor at bestemmelsen bør videreføres.

14.6 Ordre public

14.6.1 Gjeldende rett

I norsk internasjonal privatrett gjelder det et ulovfestet prinsipp om ordre public. Prinsippet er ikke lovfestet i barneloven. Haagkonvensjonen 1996 gjør unntak både for lovvalg og anerkjennelse dersom anvendelsen av utenlandsk lov eller anerkjennelse «klart ville virke støtende på rettsordenen under hensyntaken til barnets beste», jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 22 og artikkel 23 nr. 2 bokstav d. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1.

14.6.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2020: 14 å lovfeste det ulovfestede prinsippet om ordre public i barneloven av pedagogiske hensyn, og for å gjøre barnelovens kapittel om internasjonal barnerett mest mulig uttømmende, se utvalgets forslag til § 15-12. Utvalget foreslår at både det materielle og prosessuelle innholdet i prinsippet lovfestes. Forslaget innebærer ingen endring i gjeldende rett. Den materielle siden av bestemmelsen innebærer ifølge utvalget at utenlandske avgjørelser ikke skal anerkjennes hvis resultatet i avgjørelsen er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Det skal tas spesielle hensyn til barnets beste, slik det også fremgår av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 23 nr. 2 bokstav d. Den prosessuelle siden av bestemmelsen, innebærer ifølge utvalget at saksbehandlingen i det aktuelle landet heller ikke må være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Dette kan være tilfellet dersom domstolen ikke var sammensatt med upartiske dommere, at partene ikke ble hørt eller brudd på andre grunnleggende rettsprinsipper. Regelen om prosessuellrettslig ordre public har ikke selvstendig betydning utover tvistelovens regel. Bestemmelsen skal ikke åpne for en overprøving av de utenlandske bestemmelsene eller lovreglene. Utvalget foreslår at forbeholdet plasseres helt til slutt i kapittel 15 i barneloven, for å markere at det er et unntak fra de øvrige bestemmelsene i kapittelet. Se mer om utvalgets forslag i NOU 2020: 14 punkt 16.7.2.

14.6.3 Høringsinstansene syn

Justis- og beredskapsdepartementet støtter utvalgets forslag om å lovfeste den ulovfestede ordre public-reservasjonen av pedagogiske grunner. Når det gjelder forslaget om at det skal tas inn en bestemmelse i § 15-12 andre punktum om at det skal tas særlig hensyn til hva som er best for barnet, etter modell fra Haagkonvensjon 1996 artikkel 22, bemerker Justis- og beredskapsdepartementet at hensynet til barnets beste er et grunnleggende og viktig prinsipp som gjelder hele den nye barneloven. Departementet anbefaler derfor å ta dette ut av lovteksten til denne bestemmelsen, ettersom det å vise til barnets beste i enkeltbestemmelser, men ikke alle, kan så tvil om betydningen av prinsippet for andre deler av loven. I tillegg er det av lovtekniske hensyn ønskelig å begrense mengden lovtekst. For øvrig er det ingen høringsinstanser som har konkrete innspill til bestemmelsen.

14.6.4 Departementets vurdering

Departementet følger opp utvalgets forslag om å ta inn en bestemmelse i barneloven om ordre public, se lovforslaget § 15-1 tredje ledd. Bestemmelsen har et pedagogisk formål, men endrer ikke dagens rettstilstand. Bestemmelsen er i samsvar med Haagkonvensjon artikkel 22 og 23 nr. 2 bokstav d, som gjelder som norsk lov for tilfeller som reguleres av konvensjonen, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Av lovtekniske hensyn foreslår departementet å plassere bestemmelsen innledningsvis i kapittel 15 sammen med de andre generelle bestemmelsene. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om å ta inn en henvisning til at det skal tas særlig hensyn til barnets beste i bestemmelsen om ordre public, ettersom dette følger av lovforslaget § 1-1. Departementet viser til høringssvar fra Justis- og beredskapsdepartementet.