4 Barns rettigheter – eget rettighetskapittel

4.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler forslag til et nytt innledende kapittel om barns rettigheter i barneloven. Se lovforslaget §§ 1-1 til 1-5. Formålet med et eget rettighetskapittel er å tydeliggjøre at barneloven først og fremst skal sikre barns rettigheter, og at disse rettighetene har innvirkning for hvordan lovens øvrige bestemmelser skal tolkes. Omtalen i kapittelet baserer seg på forslag fra barnelovutvalgets utredning i NOU 2020: 14. Utvalget foreslår å innta fire sentrale rettigheter, noe departementet støtter. Dette gjelder hensynet til barnets beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold og barnets rett til familieliv. I tillegg foreslår departementet å innta barnets rett til ikke-diskriminering. Samtlige av barnekonvensjonens grunnprinsipper er dermed inntatt i det nye kapittelet.

4.2 Gjeldende rett

Barnets beste

Menneskerettslige rammer

Grunnloven § 104 andre ledd foreskriver at: «[v]ed handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» Bestemmelsen kom inn i Grunnloven i 2014, og er uformet etter mønster av FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1 og EUs charter om grunnleggende rettigheter artikkel 24. Om vekten av barnets beste, uttaler Lønningutvalget i Dokument 16 (2011–2012) følgende på side 192:

«Det må i den forbindelse presiseres at den vekten som skal legges på barnets interesser, vil variere alt etter hvor sterkt berørt barnet er, og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. I saker angående foreldreansvar, bosted og samvær bør barnets interesser veie tungt, slik det fremkommer av barnelova § 48. I andre saker, hvor barnet er mindre berørt, kan man tenke seg at man også legger vekt på andre av sakens sentrale faktorer. Prinsippet om barnets beste vil således bære i seg en forholdsmessighetsvurdering, der barnets interesser veier tyngre desto mer alvorlig beslutningen er for barnet. En formulering om barnets beste bør derfor få frem at prinsippet er av stor betydning, men likevel ikke alltid det avgjørende hensyn.»

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 foreskriver at: «[v]ed alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» Også enkelte andre bestemmelser i barnekonvensjonen omhandler barnets beste. Artikkel 9 nr. 1 gir adgang til, på visse vilkår, å skille barn fra foreldre mot deres vilje hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste, for eksempel ved foreldres mishandling av barnet. Etter artikkel 9 nr. 3 skal statene respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste. Barnets beste er også omtalt i artikkel 18 om foreldres ansvar for oppdragelse og utvikling, og artikkel 20 om barn som er fratatt sitt familiemiljø. Barnets beste skal være «det overordnede hensynet» i avgjørelser om adopsjon, jf. artikkel 21.

FNs barnekomité har utgitt generell kommentar nummer 14 (CRC/C/GC/14) om innholdet i prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1. Barnekomiteens generelle kommentarer er ikke rettslig bindende, men har av Høyesterett blitt tillagt stor vekt ved tolkningen og anvendelsen av barnekonvensjonens bestemmelser, se blant annet HR-2020-661-S avsnitt 80.

Barnekomiteen legger i den generelle kommentaren til grunn at begrepet «barnets beste» er fleksibelt og må vurderes fra sak til sak (avsnitt 32). Barnekomiteen uttaler også at begrepet er dynamisk og dermed vil forandre seg over tid (avsnitt 11). Komiteen har utarbeidet en liste over momenter som kan tas i betraktning ved fastlegging av det konkrete barnets beste. Listen omfatter momentene; barnets synspunkter, barnets identitet, bevaring av familiemiljøet og opprettholdelse av relasjoner, omsorg, beskyttelse og sikkerhet for barnet, barnets sårbarhetssituasjon og barns rett til helse og skolegang (avsnitt 48-79). Ulike momenter vurderingen av barnets beste kan trekke i forskjellige retninger, for eksempel barnets behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. I slike situasjoner må de ulike momentene vektes mot hverandre for å finne frem til en løsning som er til det beste for barnet (avsnitt 81). Barnekomiteen erkjenner at hensynet til barnets beste kan komme i konflikt med andre hensyn, også hensynet til andre personers rettigheter (avsnitt 39). Dette krever etter komiteens mening en nøye balansering av interessene og et passende kompromiss, dersom det er mulig.

Gjeldende barnelov

Barneloven § 48 første ledd lyder:

«Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.»

Bestemmelsen er plassert i saksbehandlingskapittelet, som regulerer prosessen og innholdet i domstolens avgjørelser om foreldreansvar, flytting ut av landet, hvor barnet skal bo, og om samvær. Utenfor dette kapittelet er barnets beste omtalt i et par bestemmelser, herunder at foreldre avtaler selv omfanget på samværet på bakgrunn av hva de mener er til barnets beste, og at retten må avgjøre at det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til barnets beste, jf. § 43.

Barneloven § 48 første ledd gir uttrykk for at både avgjørelser og saksbehandlingen av foreldretvister i domstolen, «først og fremst» skal rette seg etter barnets beste. Etter ordlyden gir dette hensynet til barnets beste en forsterket vekt sammenlignet med ordlyden i barnekonvensjonen og andre lover som slår fast at barnets beste skal være «et grunnleggende» hensyn. Ordlyden omfatter både innholdet i de materielle avgjørelsene og saksbehandlingen. Bestemmelsens anvendelsesområde omfatter alle som har arbeid eller oppdrag i forbindelse med en foreldretvist: dommere, advokater, sakkyndige og meklere.

Ordlyden «det som er best for barnet» gir anvisning på en konkret vurdering av det enkelte barns situasjon, i tråd med anvendelsen av prinsippet om barnets beste slik det er formulert i menneskerettighetene og annet regelverk. Verken ordlyden i § 48 eller forarbeidene konkretiserer nærmere hvilke momenter som skal vektlegges i avgjørelser etter barneloven. Det følger imidlertid av § 43 andre ledd ulike momenter som er relevante i avgjørelser og avtaler om samvær.

Barnets rett til medvirkning

Menneskerettslige rammer

Barnets rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv følger av Grunnloven § 104 første ledd. Bestemmelsen gir for det første en rett for barnet til å ytre seg i saker som angår dem, både overfor offentlige myndigheter, foreldre og andre private personer, selv om det erkjennes at denne rettigheten vanskelig kan håndheves overfor private (Dokument 16 (2011–2012) side 191). For det andre gir bestemmelsen en rett for barn til å øve innflytelse på beslutninger som angår dem. Det følger av ordlyden i Grunnloven § 104 at barnets mening må vurderes i lys av dets alder og utvikling.

Prinsippet om barnets rett til å bli hørt er ett av de fire generelle prinsippene i barnekonvensjonen og er inntatt i artikkel 12.

Barnekomiteen har uttalt seg om retten til å bli hørt i generell kommentar nummer 12 (CRC/C/GC/12). For den rettskildemessige vekten av uttalelsen, se omtalen av dette i forbindelse med barnet beste over. I kommentaren fremheves det at prinsippet om barns rett til å bli hørt har et bredt virkeområde, og at familien særlig er en arena der barnet skal ha rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter, og der slike synspunkter skal bli tatt alvorlig fra tidlig alder (avsnitt 90).

Barnekomiteen går også nærmere inn på retten til å bli hørt i rettslige og administrative prosesser, og nevner skilsmisse og separasjon som eksempler på sakstyper der lovgivningen må sikre barnets rett til å bli hørt av både beslutningstakere og i meklingsprosessen (avsnitt 51–52). Barnet har rett til «fritt» å gi uttrykk for sine synspunkter. Komiteen uttrykker at dette betyr at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten press, og selv velge om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. Det betyr også at barnet ikke skal manipuleres eller utsettes for utilbørlig påvirkning eller press (avsnitt 22).

Komiteen fremhever at retten til informasjon er en sentral forutsetning for oppfyllingen av barnets rett til å bli hørt (se avsnitt 16, 25, 82). Etter artikkel 12 skal barnets meninger tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet». Barnekomiteen legger til grunn at det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle (avsnitt 29). Barnekomiteen fremholder at det ikke er noe motsetningsforhold mellom barnets beste og barnets rett til å bli hørt, men poengterer nødvendigheten av å høre barnet i vurderingen av hva som er til barnets beste (avsnitt 74).

Gjeldende barnelov

Prinsippet om barns rett til å bli hørt etter barneloven er nedfelt både innad i familien, som en begrensning og presisering av foreldreansvaret, og også overfor andre barnet bor hos, eller som har med barnet å gjøre. Retten til å bli hørt gjelder også i forbindelse med saksbehandlingen når det skal tas avgjørelse om personlige forhold for barnet, inkludert saker om foreldreansvar, bosted og samvær.

Barneloven § 31 første ledd formulerer bestemmelsen om barns uttalerett i familien:

«Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.»

Defineringen av «personlege forhold» avgrenser bestemmelsen mot økonomiske forhold, som er nærmere regulert i lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven). For øvrig indikerer ordlyden «personlege forhold» at bestemmelsens rekkevidde er vid. Bestemmelsen får anvendelse på alt fra dagliglivets små og store avgjørelser til spørsmålet om hvor barnet skal bo når foreldrene flytter fra hverandre. Det understrekes i Ot.prp. nr. 62 (1979–80) punkt 5.2.2 at bestemmelsen ikke skal forstås som noen selvbestemmelsesrett, men derimot at foreldrenes avgjørelse ikke skal treffes over hodet på barnet. Første ledd tredje punktum ble tilføyd ved komitébehandlingen. Den retter seg mot verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som barnet bor hos i kortere eller lengre perioder, eller som på annen måte har med barnets personlige forhold å gjøre. Komiteen understreket i Innst. O. nr. 30 (1980–81), kapittel V, punkt 2 at spørsmålet om barn burde høres av andre enn disse, for eksempel av offentlige myndigheter, burde følge av særlovgivningen, men at i den grad det ikke er gitt særregler, kan § 31 første ledd jf. andre ledd være veiledende.

Barneloven § 32 gir barnet rett til selvbestemmelse fra fylte 15 år i spørsmål om valg av utdanning og inn- og utmelding av foreninger. Barneloven § 33 gir barnet gradvis selvbestemmelsesrett frem til barnet fyller 18 år. Bestemmelsene konkretiserer barns medvirkningsrett. Se nærmere omtale av dette i proposisjonens punkt 6.6 og 6.7.

Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger av barneloven § 31 andre ledd. Også § 61 første ledd nr. 4 gir regler om at dommeren kan høre barnet, men sammenholdt med § 31 andre ledd skal denne forstås som en skal-regel. Barneloven § 31 andre ledd lyder:

«Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.»

Bestemmelsen kom inn ved komitébehandlingen av barneloven på Stortinget. For det første konkretiserte den at i noen typer saker skal barnet alltid gis mulighet til å bli hørt, og at dette gjelder spørsmålet om barnets bosted etter samlivsbrudd. For det andre utvidet den kretsen av hvem som har plikt til å høre barnet, sammenlignet med det som var foreslått av utvalget og departementet (Innst O. nr. 30 (1980–81), kapittel V, punkt 2).

Barnets rett til ikke-diskriminering

Menneskerettslige rammer

I Grunnloven § 98 fremgår at alle er like for loven. Bestemmelsen gir et generelt diskrimineringsvern for alle, også barn.

Prinsippet om ikke-diskriminering er ett av de fire grunnprinsippene i barnekonvensjonen fremhevet av barnekomiteen. Barnekonvensjonens artikkel 2 slår fast at statene skal respektere rettighetene til barn uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges «rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling». Diskrimineringsvernet etter barnekonvensjonen er et såkalt aksessorisk diskrimineringsvern, som innebærer at bestemmelsen beskytter mot diskriminering i forbindelse med oppfyllelse av en av de materielle rettighetene i konvensjonen. Diskriminering i barnekonvensjonens forstand innebærer at det foreligger usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av like tilfeller eller likebehandling av ulike tilfeller.

EMK artikkel 14 gir også et forbud mot diskriminering. Også EMK artikkel 14 er aksessorisk, og benyttes som et tolkningsprinsipp for de øvrige materielle rettighetene i konvensjonen, se blant annet Carson og andre mot Storbritannia, nr. 42184/05 i avsnitt 63. EMK artikkel 14 lister opp en rekke diskrimineringsgrunnlag, men den er ikke uttømmende. EMD har blant annet innfortolket et forbud mot diskriminering på grunnlag av alder i Schwizgebel mot Sveits, nr. 25762/07 avsnitt 85 og Carvalho Pinto de Sousa Morais mot Portugal, nr. 17484/15 avsnitt 45. Diskriminering basert på «fødsel» krever særlig tungtveiende grunner for ikke å krenke artikkel 14. Dette har EMD slått fast blant annet i Inze mot Østerrike, nr. 8695/79.

Gjeldende barnelov mv.

Barneloven har ingen eksplisitte bestemmelser om diskrimineringsvern for barn. Diskrimineringsvernet følger imidlertid av andre lover, som også omfatter barn, hovedsakelig lov 16. juni 2017 nr. 51om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven). I lovforslaget som ble fremmet for Stortinget foreslo departementet at lovens saklige virkeområde skulle omfatte alle samfunnsområder, med unntak av «familieliv og andre rent personlige forhold» (Prop. 81 L (2016–2017) punkt 9.1). Under behandlingen av forslaget på Stortinget ble det imidlertid flertall for et forslag i Innst. 389 L (2016–2017) side 9, som sier at loven skal gjelde på alle samfunnsområder. Det ble påpekt at dette har en positiv signaleffekt, blant annet for de som opplever diskriminering i hjemmet, for eksempel unge homofile som blir kastet ut hjemmefra, eller jenter fra familier med innvandrerbakgrunn som kontrolleres strengere enn sine brødre.

Barnets rett til liv og optimal utvikling

Menneskerettslige rammer

Retten til liv er beskyttet av Grunnloven § 93 første ledd. Denne bestemmelsen gjelder for alle mennesker, også barn. Grunnloven § 104 tredje ledd inneholder en forpliktelse for staten til å legge forholdene til rette for barnets utvikling. I begrunnelsen for forslaget til bestemmelsen viste Lønning-utvalget til at tilretteleggingsplikten for utvikling er ment å favne om opplæring og utdanning, helsetjenester, gode oppvekstsvilkår, økonomisk og sosial trygghet samt omsorg og tilhørighet i familien (Dokument 16 (2011–2012) punkt 32.5.6).

SP artikkel 6 nr. 1 slår fast at ethvert menneske har en iboende rett til livet. Etter EMK er retten til liv beskyttet i artikkel 2. Hva gjelder retten til personlig utvikling har EMD vist i saken K.A og A.D mot Belgia, nr. 42758/98 og nr. 45558/98 at denne er integrert i retten til privatliv som er inntatt i EMK artikkel 8.

Barnekonvensjonens artikkel 6 omhandler barnets rett til liv, overlevelse og utvikling. Barnekomiteen har uttalt i generell kommentar nummer 5 (CRC/GC/2003/5) avsnitt 12 at komiteen «[…] forventer at partene tolker «utvikling» i videste betydning som et holistisk begrep, som omfatter barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske, psykologiske og sosiale utvikling. Gjennomføringstiltakene skal ha som siktemål å skape en optimal utvikling for alle barn.»

Gjeldende barnelov

Retten til liv og optimal utvikling er ikke direkte regulert i barneloven. Bestemmelsene om forbud mot bruk av vold og at det skal tas hensyn til at barnet ikke skal utsettes for vold eller utsettes for annen skade eller fare, har en side til statenes positive forpliktelser til å beskytte livet.

Barnets rett til omsorg og beskyttelse

Menneskerettslige rammer

Grunnloven § 104 tredje ledd første punktum gir barnet rett til vern om sin personlige integritet. Etter Grunnloven § 104 tredje ledd andre punktum skal staten legge forholdene til rette for barnets utvikling, og etter forarbeidene er dette ment å favne om også omsorg og tilhørighet i familien (Dokument 16 (2011–2012) punkt 32.5.6).

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 slår fast at barn har rett til omsorg og beskyttelse. Omsorgsbegrepet må tolkes vidt, slik at det omfatter både fysisk, materiell og psykisk omsorg. Konvensjonen legger videre i artikkel 3 nr. 2 til grunn at det først og fremst er familien som skal dekke barnets grunnleggende behov for omsorg. Etter barnekonvensjonen artikkel 19 har barnet rett til vern mot vold, overgrep og utnyttelse fra sine omsorgspersoner, enten det er foreldre, verger eller andre som har omsorgen for barnet. Barnekomiteen har i generell kommentar nummer 13 (CRC/C/GC/13) nærmere beskrevet barnets rett til frihet fra alle former for vold. Komiteen gir her uttrykk for at det finnes ingen unntak fra hva slags former for vold barnet skal beskyttes mot (avsnitt 17). All vold er ifølge komiteen uakseptabel etter barnekonvensjonen, uansett hvor mild den er. Komiteen gir også i den aktuelle kommentaren flere definisjoner, blant annet av hva man skal forstå med fysisk vold, psykisk vold og vanskjøtsel eller forsømmelig behandling og utnytting (avsnitt 20-22). Barnekonvensjonen inneholder også en egen bestemmelse i artikkel 34 som skal verne barn mot seksuell utnyttelse.

Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (CETS 210, Istanbul-konvensjonen) pålegger Norge flere forpliktelser som også inkluderer beskyttelse av barn. Forpliktelsene omfatter forebygging, beskyttelse, overvåkning og opplæring. Europarådets konvensjon om beskyttelse av barn mot seksuell utnytting og seksuelt misbruk (CETS 201, Lanzarote-konvensjonen) er også relevant. Konvensjonen slår fast at stater i og utenfor Europa skal vedta spesifikk lovgivning og treffe tiltak for å forhindre seksuell vold, for å beskytte barneofre og for å straffeforfølge gjerningspersoner.

Gjeldende barnelov

Retten til omsorg kommer til uttrykk gjennom flere bestemmelser i barneloven. Barneloven § 30 gir regler om innholdet i foreldreansvaret. Bestemmelsen slår fast at barn har krav på omsorg og omtanke fra de som har foreldreansvaret, og gir nærmere regler om rettigheter og plikter for foreldrene overfor egne barn. Barn har etter barneloven også rett til omsorg og omtanke fra foreldre som har samvær med barnet, uavhengig av om forelderen har del i foreldreansvaret, eller ikke, jf. § 42 andre ledd. Det økonomiske ansvaret for barn – forsørgelsesplikten – er skilt ut i et eget kapittel i barneloven.

Retten til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt følger også av flere bestemmelser i barneloven. For det første setter barneloven § 30 tredje ledd forbud mot oppdragervold. Spørsmålet om bruk av vold i såkalt oppdragerøyemed var tema for en avgjørelse i Høyesterett i Rt. 2005 s. 1567 («klapsedommen»). Høyesterett uttalte her at det ikke ble rammet av den aktuelle straffebestemmelsen «om foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler sine barn lettere klaps». Avgjørelsen ledet frem til en endring i barneloven § 30 tredje ledd, som presiserte forbudet mot bruk av all vold, også i oppdragelsesøyemed.

I barnelovens kapittel om samvær er det også flere bestemmelser som tar sikte på å beskytte barn mot vold og overgrep. Barneloven § 43 første ledd tredje punktum sier at dersom samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær. I barneloven § 43 b fremgår at et kontaktforbud etter lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 57 eller lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 222a går foran avtale eller avgjørelse om samvær, og kom inn i barneloven ved en lovendring som hadde som formål å gi barn bedre rettsvern mot vold og overgrep (Prop. 167 L (2016–2017)). Bestemmelsene er nærmere omtalt i proposisjonens kapittel 8 om samvær.

Barneloven § 48 andre ledd er en generell bestemmelse inntatt i lovens saksbehandlingskapittel, som sier at det ved avgjørelser etter barneloven skal tas hensyn til at barnet ikke skal utsettes for vold eller på annet vis bli behandlet slik at dets fysiske eller psykiske helse utsettes for skade eller fare. Barneloven § 56 andre ledd andre punktum viser at ved domfellelse for alvorlig vold eller overgrep mot egne barn kreves ikke forutgående mekling, og § 60 første ledd femte punktum fastsetter at etter krav fra en part må retten treffe midlertidig avgjørelse dersom det er risiko for vold og overgrep mv. Barneloven § 61 første ledd nr. 5 gir retten anvisning på å treffe noen særlige prosessuelle tiltak når saken omhandler vold, overgrep eller omsorgssvikt, og § 65 tredje ledd om tvangsfullbyrdelse bestemmer at umulighetskriteriet for tvangsfullbyrdelse omfatter blant annet tilfeller der det er risiko for vold eller annen skade eller fare. Se nærmere omtale av bestemmelsene i proposisjonens kapittel 11 og 13.

Barnets rett til familieliv

Menneskerettslige rammer

Grunnloven § 102 første ledd statuerer at «[e]nhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv.» Dette gjelder følgelig også for barn. Videre statuerer Grunnloven § 104 hvordan barn har rett til å få innfridd sine rettigheter «fortrinnsvis i egen familie», som innebærer at barn i utgangspunktet har rett til å få omsorg og vokse opp i sin familie. Høyesterett har lagt til grunn at §§ 102 og 104 er «komplementære, slik at barnets interesser inngår som et tungtveiende element ved forholdsmessighetsvurderingen etter Grunnloven § 102», se HR-2015-206-A avsnitt 66.

Barnekonvensjonen artikkel 16 gir barnet en rett til privatliv og familieliv. Etter artikkelens første punkt skal ikke barn «utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse [...]».

Barnekonvensjonen artikkel 9 omhandler barnets rett til familieliv med foreldrene. Artikkel 9 nr. 1 formulerer utgangspunktet om at et barn ikke skal bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje, men åpner for at det kan treffes beslutning om slik atskillelse på visse vilkår og når dette er til barnets beste. Bestemmelsen angir når det eksempelvis kan være nødvendig med slik atskillelse, for eksempel der foreldrene bor atskilt og det må treffes en beslutning om hvor barnet skal bo. Etter artikkel 9 nr. 3 skal partene i konvensjonen «respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste». Foreldres rettigheter og forpliktelser overfor egne barn kommer også til uttrykk gjennom konvensjonens artikkel 18.

Barnet har også krav på respekt for sitt familieliv i henhold til EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Etter EMK artikkel 8 gis alle, inkludert barn, rett til respekt for sitt privatliv og familieliv. I praksis betyr dette at barn har rett til å opprettholde relasjoner med sine foreldre og andre familiemedlemmer. Staten har en plikt til å beskytte disse rettigheten, og inngrep i retten til familieliv må være i samsvar med loven, ha et legitimt formål, og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Tilsvarende vilkår for inngrep i Grunnloven § 102 er innfortolket av Høyesterett.

Gjeldende barnelov

Barneloven kapittel 8 gir regler om samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen. Barneloven § 42 første ledd slår fast at barnet har rett til samvær med begge foreldrene selv om de lever hver for seg. Barnelovens regler i kapittel 5 gjelder foreldreansvar og hvor barnet skal ha bosted, og angår familielivet. Blant annet legger barneloven til rette for delt bosted ved at foreldre står fritt til å avtale at barnet kan bo med begge etter samlivsbrudd, jf. barneloven § 36. Bestemmelsene om foreldreansvar, bosted og samvær gjennomfører barnets rett til familieliv.

Barnets rett til personvern og privatliv

Menneskerettslige rammer

Grunnloven § 102 verner om retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og kommunikasjon. Lønningutvalget viser til at ordlyden er ment å skulle fange opp både privatliv, personvern og personopplysningsvern og dermed beskytte personvernet i vid forstand (Dokument 16 (2011–2012) punkt 30.6.6). Grunnloven § 104 gjelder barns rettigheter, og slår i tredje ledd fast at barn har rett til vern om sin personlige integritet. I NOU 2022: 11 punkt 4.1.1 har Personvernkommisjonen uttalt følgende:

«Grl. § 104 bygger på sentrale bestemmelser i FNs barnekonvensjon. Konvensjonen gjelder som norsk lov med forrang fremfor annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. […] Etter Grunnloven § 102 annet ledd skal statens myndigheter sikre et «vern om den personlige integritet». Barns integritetsvern etter § 104 er altså sterkere enn dette. Begrunnelsen for dette er at barn er særlig sårbare, og fordi de i større grad enn myndige personer trenger myndighetenes hjelp for å beskytte sin personlige integritet.»

EMK artikkel 8 nr. 1 beskytter retten til respekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse, og under dette omfattes personvern. Etter EMDs praksis rommer bestemmelsen også vern om personopplysninger (se NOU 2009: 1 punkt 6.1.3 og NOU 2020: 14 punkt 8.5.7.2). EMDs praksis, blant annet Söderman mot Sverige, nr. 5786/08, viser også at nasjonale myndigheter har positive forpliktelser til å hindre at borgerne begår privatlivskrenkelser mot hverandre.

SP artikkel 17 beskytter på samme måte retten til privatliv. Barnekonvensjonen artikkel 16 beskytter også barnets rett til privatliv. Retten til beskyttelse mot inngrep i privatlivet reiser flere problemstillinger i relasjonen mellom barn og foreldre. Artikkel 16 må leses i lys av konvensjonens artikkel 5 om foreldrenes veiledningsrett og -plikt knyttet til barnets gradvise utvikling. For en nærmere omtale av retten til personvern, se proposisjonens punkt 6.8.

Gjeldende barnelov

Retten til personvern og privatliv gjelder både voksne og barn og ivaretas etter norsk rett gjennom ulikt regelverk. Barneloven inneholder ikke bestemmelser som eksplisitt verner barnets rett til personvern og privatliv. Imidlertid er bestemmelsen i § 30 første ledd andre punktum, om at foreldre har rett og plikt til å ta avgjørelser om personlige forhold for barnet, av betydning for barns personvern. Personlige forhold innebærer også forvaltning av barns rett til personvern. Foreldreansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov, jf. § 30 første ledd fjerde punktum. Foreldrenes avgjørelse må også ta hensyn til barnets egne meninger og gradvise selvbestemmelsesrett, jf. barnelovens §§ 31 og 33. Se proposisjonens punkt 6.8

Barnets rett til språklig, kulturell og religiøs identitet

Menneskerettslige rammer

Det er i dag ingen særlige bestemmelser i barneloven som spesifikt omhandler barnets rett til språklig, kulturell og religiøs identitet. Barnets rett til å leve i pakt med sin kultur, til bekjennelse og utøvelse av sin religion og retten til å bruke sitt eget språk er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 30:

«I stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter eller personer som tilhører en urbefolkning, skal et barn som tilhører en slik minoritet eller urfolk, ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk.»

Barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, skal sikres alternativ omsorg, jf. konvensjonens artikkel 20. Barnekomiteen har vist til i generell kommentar nummer 11 (CRC/C/GC/11) avsnitt 17, at bestemmelsen må ses i sammenheng med barnekonvensjonen artikkel 8 om respekt for barnets identitet, og skal forstås som en positiv rettighet for barnet. Rettigheten etter bestemmelsen må likevel harmoniseres med de øvrige rettighetene barnet har etter konvensjonen, herunder hensynet til barnets beste i artikkel 3. Ved vurderingen av ulike løsninger «skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn». I barnekomiteens generelle kommentar nummer 14 (CRC/C/GC/14) avsnitt 56 poengteres det videre at:

«Når det gjelder for eksempel religiøs og kulturell identitet, ved vurdering av et fosterhjem eller plassering for et barn, skal det tas hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn (art. 20, para. 3), og beslutningstaker må ta hensyn til denne spesifikke konteksten ved vurdering og fastsettelse av barnets beste. Det samme gjelder i tilfelle adopsjon, separasjon fra eller skilsmisse hos foreldrene. Passende hensyn til barnets beste tilsier at barn har tilgang til kultur (og språk, hvis mulig) fra sitt opprinnelige land og familie, og muligheten til å få tilgang til informasjon om sin biologiske familie, i samsvar med de juridiske og faglige forskriftene til det gitte landet (se art. 9, para. 4).»

Særlig om urfolk og nasjonale minoriteter

Samer er gitt et vern gjennom ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, SP artikkel 27, samt i barnekonvensjonen artikkel 30. FNs erklæring om urfolks rettigheter er også et sentralt dokument. Hovedprinsippet i ILO-konvensjonen er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette. Konvensjonen har videre bestemmelser om urfolks rett til selv å bestemme over sin kulturelle utvikling, til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. Konvensjonen har også bestemmelser om diskriminering av urfolk, og om myndighetenes forpliktelser til å konsultere urfolk i saker som kan få direkte betydning for dem.

Samiske barn har også særskilte rettigheter i norsk lovgivning. Etter Grunnloven § 108 er staten forpliktet til å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) gir blant annet en utvidet rett til bruk av samiske språk i rettsvesenet og i helse- og omsorgsinstitusjoner i forvaltningsområdet for samiske språk.

Barnekomiteen har i sine anbefalinger til Norges femte og sjette rapportering, sagt om språkopplæring i punkt 33 a) at samiske barn har rett til samisk språkopplæring. Barnekomitéen vektlegger at dette er barnets selvstendige rett. Dette følges også opp i forarbeidene til barnevernsloven der det understrekes at samiske barn har særskilte rettigheter til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe, jf. barnekonvensjonen, se Prop. 133 L (2020-2021) s. 104. I lovkommentar til barnevernslovens § 1-8 vises det også til at «[E]n viktig presisering følger likevel av at det er barnets bakgrunn som skal ivaretas, ikke foreldrene eller familiens». Dette innebærer at der foreldre står i konflikt så skal ikke dette gå utover barnets selvstendige rett til språkopplæring.

I Norge er kvener/norskfinner, jøder, romer, romanifolk/tatere og skogfinner nasjonale minoriteter. Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter pålegger statene å legge forholdene til rette for at de nasjonale minoritetene kan uttrykke, bevare og videreutvikle sin kultur og identitet. Norge ratifiserte konvensjonen i 1999. Partene forplikter seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, som religion, språk, tradisjoner og kulturarv.

4.3 Nordisk rett

Sverige

Den svenske föräldrabalken har en oppbygning som i grove trekk ligner mye på den norske barneloven. Loven gir regler om foreldreskap, foreldreansvar, bosted, samvær, barnebidrag, saksbehandling og tvangsfullbyrding, men også regler om adopsjon, vergemål m.m. Loven gir ulike bestemmelser som gjennomfører barns menneskerettigheter, men på samme måte som i den norske loven er bestemmelsene spredt gjennom loven og knyttet til de forskjellige områdene loven regulerer. Det er inntatt flere rettighetsbestemmelser i loven, for eksempel kapittel 6 § 1 om at barnet skal behandles med respekt for sin person og egenart, og ikke utsettes for kroppslig straff eller annen krenkende behandling. Videre følger det av kapittel 6 § 2a at barnets beste skal være avgjørende for alle spørsmål om foreldreansvar, bosted og samvær. Barnet skal gis mulighet til å uttrykke sine meninger og meningene skal vektlegges ut fra barnets alder og modenhet, jf. § 2b.

Danmark

I dansk rett er den rettslige reguleringen som tilsvarer den norske barneloven, fordelt mellom to lover: børneloven, som gir regler om foreldreskap, og forældreansvarsloven, som gir regler om i hovedsak foreldreansvar, bosted og samvær. Begge lovene gir regler om saksbehandlingen, men dette suppleres også av familieretshusloven og retsplejeloven. Den danske børneloven gir ingen særskilte rettighetsbestemmelser for barn. Forældreansvarsloven gir derimot en rekke rettighetsbestemmelser. Lovens innledende kapittel har flere bestemmelser om barns rettigheter, herunder § 1 om at barnets beste og barnets trivsel og beskyttelse skal komme i første rekke i alle forhold omfattet av loven, § 2 om rett til omsorg og trygghet, § 4 om at avgjørelser skal treffes ut fra hva som er best for barnet, og at det ikke skal utsettes for vold mv. samt § 5 om at det skal tas hensyn til barnets synspunkter etter alder og modenhet i alle forhold som vedrører barnet. I tillegg inneholder forældreansvarsloven også andre bestemmelser som gjennomfører barns rettigheter, for eksempel bestemmelser om rett til samvær og mer konkretiserte bestemmelser om rett til beskyttelse, barnets beste og barnets rett til å bli hørt i saksbehandlingen.

Finland

I Finland gir lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt mange av bestemmelsene som svarer til den norske barneloven. Lovens innledende kapittel gir flere bestemmelser om rettigheter for barn. Lovens §§ 1 og 2 angir formålet med henholdsvis foreldreansvaret for barn og samværsretten med barn. Bestemmelsene formulerer blant annet barns rett til omsorg og beskyttelse mot alle former for vold og barnets rett til kontakt med begge foreldrene. Lovens § 4 gir regler om forelder med foreldreansvar sine oppgaver, herunder å høre barnet før det treffer beslutninger, når barnets alder og utviklingsnivå og spørsmålets natur gjør det mulig. Andre bestemmelser av særlig interesse som rettighetsbestemmelser er lovens §§ 10 og 11, som er generalbestemmelser om henholdsvis hensynet til barnets beste og barnets rett til å bli hørt i saker om foreldreansvar, bosted og samvær.

Island

Den islandske barneloven åpner med en bestemmelse som har overskriften «[b]arnets rettigheter», som tar opp i seg alle de fire generelle prinsippene fra FNs barnekonvensjon. Bestemmelsens første ledd slår fast barns rett til liv og utvikling, omsorg og beskyttelse, uten diskriminering av noe slag. Den spesifiserer at barn ikke skal utsettes for noen former for vold, overgrep eller uverdig behandling. Andre ledd gjennomfører prinsippet om barnets beste som et grunnleggende hensyn, mens tredje ledd formulerer prinsippet om at alle barn skal få si sin mening i alle saker som angår dem, og at deres meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. I tillegg inneholder loven flere bestemmelser som gir konkrete rettigheter, blant annet § 43 som gir barnet rett til å uttrykke synspunkter og å bli hørt i saker for domstolen, samt §§ 46 og 46 A som omhandler barnets rett til samvær med henholdsvis foreldrene og andre.

4.4 Utvalgets forslag

Innledning

Barnelovutvalget foreslår at det tas inn bestemmelser om barns rettigheter i et innledende kapittel i ny barnelov. De rettighetene som utvalget ønsker å innta er hensynet til barnet beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold, og barnets rett til familieliv. Utvalget anser disse for å være de mest sentrale rettighetene, og mener barneloven bør innledes med disse rettighetene for å synliggjøre at loven tar utgangspunkt i barns rettigheter, og har som formål å ivareta disse. Utvalget mener at det å fremheve rettighetene innledningsvis vil gjøre dem mer anvendbare og opplyste for brukerne av loven.

Utvalget ønsker ikke å gå inn for en helhetlig barnerettighetslov, og ønsker dermed ikke å utvide virkeområdet til barneloven. Barneloven bør gi uttrykk for de av barnas menneskerettigheter som faller naturlig innenfor rettsområdet barn og foreldre. Utvalget viser til at en helhetlig barnelov er lite heldig ut ifra sektorprinsippet. Utvalget understøtter ønsket om sektorspesifikk innarbeidelse av barnerettighetene blant annet med at det vil være lovgivningsteknisk utfordrende å gjennomføre samtlige av barns rettigheter i én enkelt lov.

Utvalget viser til at den gjeldende barnelovens bestemmelser i noen tilfeller har dannet grunnlag for nye bestemmelser innen barnerett i annet lovverk. Utvalget legger til grunn at barneloven også i fremtiden skal være en normgivende lov for barneretten generelt, og at bestemmelsene om barns rettigheter bør være grundige og gjennomtenkte. Etter utvalgets mening er det derfor viktig at de av barns menneskerettigheter som aktualiserer seg innenfor barnelovens virkeområde, kommer tydelig til uttrykk i loven, og utvalget ser her behov for noen tydeliggjøringer, presiseringer og strukturelle grep i loven.

Utvalget går inn for fortsatt å la barns rettigheter etter barneloven som hovedregel følge de ulike kapitlene i loven der de hører hjemme. Det er etter utvalgets syn viktig at rettighetsbestemmelsene er tilgjengelige for ulike brukere av loven, som kanskje bare anvender én del av loven, og at man ikke skal måtte slå opp i ulike deler av loven for å bli kjent med rettighetene. Utvalget ser likevel behov for at enkelte sentrale rettigheter for barn løftes frem og gis en mer allmenn anvendelse, og som et supplement til den kapittelvise innplasseringen.

Barnets beste

Utvalget foreslår å ta inn en generell bestemmelse om barnets beste først i loven. I tillegg mener utvalget at prinsippet om barnets beste bør tas inn enkelte andre steder i loven, der det kan konkretiseres etter behov. Denne lovgivningsteknikken vil etter utvalgets syn ivareta hensynet til at prinsippet må ha et allment virkeområde i loven og være synlig, samtidig som prinsippet konkretiseres og tydeliggjøres noen steder i loven knyttet til enkelte handlinger og avgjørelser.

Utvalget ser det som en svakhet med dagens barnelov at prinsippet om barnets beste bare er tatt inn i lovens saksbehandlingskapittel, og etter ordlyden avgrenser seg til avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, hvem barnet skal bo fast med, samvær og saksbehandlingen av slike saker. Utvalget understreker at hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen og Grunnloven også skal gjelde i øvrige saker, som blant annet foreldreskap og underholdsbidrag. Prinsippet omfatter også foreldre sine handlinger overfor barn.

Utvalget holder fast ved at dagens ordlyd i § 48 om at avgjørelser «først og fremst» skal rette seg etter det som er best for barnet, bør stå i bestemmelsen som relaterer seg til innholdet i de materielle avgjørelsene og saksbehandlingsreglene i saker om foreldreansvar, flytting, fast bosted og samvær. I bestemmelsen om innholdet i foreldreansvaret vil utvalget også innta prinsippet om barnets beste. I denne bestemmelsen har utvalget foreslått at for dem som har foreldreansvar, skal hensynet til barnets beste «kome i første rekkje». I en innledende, generell bestemmelse, som gjelder for alle handlinger som omfattes av loven, går utvalget inn for en noe annen formulering. Dette skyldes at det vil variere hvor mye hensynet skal vektes i møte med andre legitime hensyn og interesser. Utvalget mener ordlyden bør følge bestemmelsene i barnekonvensjonen og Grunnloven, og foreslår lovfestet at barnets beste skal være «eit grunnleggjande omsyn». Utvalget foreslår ikke å liste opp vurderingsmomentene for hva som ligger i barnets beste.

Barnets rett til medvirkning

Utvalget mener at barnets rett til å bli hørt må komme tydelig frem flere steder i barneloven. For det første foreslår utvalget at retten til å bli hørt skal løftes frem i et innledende kapittel. For det andre foreslår utvalget at retten til å bli hørt innad i familien skal være lovfestet, som i dag. Prinsippet foreslås plassert som en del av innholdet i foreldreansvaret, som en plikt for foreldrene til å høre barn. Etter utvalgets syn er det viktig at en lov om barn og foreldre legger noen normative føringer på hvordan familien, som er barnets primære base, skal ivareta barns rettigheter. For det tredje foreslår utvalget at barnets rett til å bli hørt tydeliggjøres som en rettighet når saker om foreldreansvar, fast bosted, samvær og flytting m.m. skal behandles for domstolene. Utvalget mener at plassering av en bestemmelse om barns rett til medvirkning i et innledende kapittel vil sende et sterkt signal både til foreldrene i familiesammenheng og til domstolene i foreldretvistsaker om at denne rettigheten er grunnleggende og ufravikelig. Også i den innledende bestemmelsen mener utvalget at det er viktig å synliggjøre barnets rett til tilstrekkelig og tilpasset informasjon og til fritt å gi uttrykk for sine meninger.

Utvalget mener det er behov for forsterket oppmerksomhet om hva barnets rett til å bli hørt innebærer, og illustrerer dette med Høyesteretts dom 26. juni 2019 (HR-2019-1230-A), og viser særlig til avsnitt 56. Utvalget mener at barnekonvensjonen må forstås slik at det ikke kan være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres. Det bør være tilstrekkelig at barnet har meninger om noe som kan ha betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Utvalget mener avgjørelsen fra Høyesterett etterlater tvil om hvorvidt Høyesterett er enig i en slik forståelse. Utvalget mener videre at det er galt å ta foreldrenes eventuelle enighet om å skjerme barnet som utgangspunkt for vurderingen av om barnets mening skal innhentes. Utvalget understreker at det å la barn medvirke først og fremst er en rettighet for barna, og at den skal veie tungt i konflikt med andre verdier og prinsipper. Det er ikke noe som kan utelates fordi saken ellers anses som godt nok opplyst. Det skal også mye til for at høring av barn kan utelates av hensyn til behovet for skjerming eller fordi det ikke anses som barnets beste. Utvalget viser til at barnekomiteen understreker i sin generelle kommentar, at det ikke er et motsetningsforhold mellom barnets beste og barnets rett til å bli hørt, men prinsippene må heller anses å være komplementære.

Barnets rett til omsorg, beskyttelse og utvikling

Særlig om omsorg

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsene om retten til omsorg som en del av foreldreansvaret og for dem som er sammen med barnet.

Utvalget viser til at bestemmelsene gjennomfører barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2, og utvalget fremholder disse bestemmelsene som svært viktige. Utvalget peker videre på at bestemmelsene gir barn en beskjed om at de har rett til omsorg fra foreldrene sine, at bestemmelsene har en pedagogisk opplysende funksjon for foreldre, og at bestemmelsene peker på at det både kan og skal reageres mot foreldre som bryter omsorgsplikten. Utvalget foreslår også at retten til omsorg også løftes frem som en av de innledende bestemmelsene i loven, sammen med retten til optimal utvikling og retten til beskyttelse. Den innledende bestemmelsen vil, være en tolkningsfaktor for alle bestemmelsene i loven og håndhevelsen av den. Utvalget legger til grunn at begrepet «omsorg» skal forstås vidt og omfatter både fysisk, emosjonell og materiell omsorg.

Særlig om beskyttelse mot vold mv.

Utvalget mener at det er avgjørende at den nye barneloven gir uttrykk for at absolutt alle former for vold mot barn er uakseptable, og budskapet må kommuniseres til alle som berøres av barneloven. Utvalget mener det er nødvendig at retten til beskyttelse mot vold fremgår av flere bestemmelser i loven. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse i lovens innledende kapittel som slår fast at barn har rett til beskyttelse mot vold, overgrep og hensynsløs atferd, og at barn ikke skal behandles slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Bestemmelsen synliggjør at forbudet mot bruk av vold gjelder for alle, ved at den tas inn i lovens innledende kapittel og ikke bare i kapittelet om foreldreansvar, som i dag. Imidlertid er det også noen særlige spørsmål som aktualiserer seg for personer med foreldreansvar, og utvalget har derfor også formulert forbudet mot vold i bestemmelsen om foreldreansvar i sitt lovutkast. Bestemmelsen i det innledende kapittelet skal etter utvalgets forslag også videreføre og erstatte gjeldende lov § 48 andre ledd. Utvalget formulerer ordlyden slik at den ikke lengre presiserer at dette hensynet skal tas «ved avgjerda», og tar dermed til orde for et utvidet anvendelsesområde av voldforbudet etter barneloven. Utvalget går inn for en ordlyd som eksplisitt nevner både vold, overgrep og annen hensynsløs atferd og at barnet ikke skal behandles slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Dette er en komprimert versjon av gjeldende lov § 30 tredje ledd, for å lette lesingen av bestemmelsen, men inneholder mange av de samme begrepene og skal forstås på samme måte.

Særlig om rett til liv og optimal utvikling

Utvalget er delt i spørsmålet om det skal inntas en innledende bestemmelse om barns rett til liv og optimal utvikling. Utvalgets flertall, har vanskeligheter med å se hva det vil tilføre i en barnelov å innta en egen bestemmelse om retten til liv, overlevelse og utvikling. Utvalgets flertall mener imidlertid at retten til utvikling med fordel kan fremgå eksplisitt av lovteksten. Flertallet mener at retten til utvikling henger nært sammen med retten til omsorg og foreslår derfor prinsippet inntatt som en del av en bestemmelse om barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold. Å ta prinsippet inn i lovteksten på denne måten vil etter flertallets syn ikke representere noen endring i gjeldende rett. Det synliggjør imidlertid at en del av det loven skal beskytte, er nettopp barnets individuelle utvikling, gjennom alle faser av livet og frem til det fyller 18 år.

Utvalgets mindretall (ett medlem) viser til at retten til liv og optimal utvikling tilhører de fire sidestilte, sentrale rettigheter i barnekonvensjonen og hører dermed med i barnelovens innledende kapittel om barns viktigste rettigheter. Dette medlem ønsker derfor en generell bestemmelse som bygger på barnekonvensjonen artikkel 6, og ikke bare fragmenter av denne bestemmelsen inn i bestemmelsen om omsorg.

Barnets rett til familieliv

Utvalget foreslår en innledende bestemmelse om retten til familieliv. Utvalget finner det avgjørende å løfte frem barnets rett til familieliv i lovens innledende kapittel. Slik kan det synliggjøres at barnets rett til familieliv skal være utgangspunktet for avtaler og avgjørelser som handler om samvær og kontakt, og at man må bygge på barnets egne interesser i familielivet, selv om barnet ikke er part i saken. De viser til at det vil være et viktig tolkningsprinsipp både for å treffe avgjørelser og inngå avtaler, men også for praktiseringen av disse – det synliggjør at barnet har en egen, selvstendig rett til kontakt med sine foreldre, og at man ikke bare skal bygge på foreldrenes rettigheter når spørsmålet om samvær skal vurderes. Utvalget poengterer at i noen tilfeller kan retten til familieliv stå i et spenningsforhold til spørsmålet om hva som er best for barnet, og andre rettigheter for barn.

Øvrige rettigheter

Barnets rett til ikke-diskriminering

Utvalget har vurdert om flere rettigheter bør reflekteres i barneloven.

Utvalget er delt i spørsmålet om det skal inntas en innledende bestemmelse om barns rett til ikke-diskriminering. Utvalgets flertall mener at det ikke er behov for en ikke-diskrimineringsbestemmelse i barneloven. Flertallet viser til at prinsippet om ikke-diskriminering uansett følger av barnekonvensjonen, som gjelder som norsk lov, og det generelle diskrimineringsregelverket. Det vises til at prinsippet står støtt på egne ben i menneskerettighetene og i likestillings- og diskrimineringsloven. Utvalgets flertall kan derfor ikke se dette på noen annen måte enn at en egen bestemmelse om barnets rett til ikke-diskriminering ville være en dobbeltregulering av det som ellers gjelder.

Utvalgets mindretall (ett medlem) mener at alle de fire sentrale prinsippene i barnekonvensjonen må være med i barnelovens innledende kapittel om barns grunnleggende rettigheter. Mindretallet avviser argumentasjonen om at retten til ikke-diskriminering ikke skal tas med fordi «prinsippet står støtt på egne ben i menneskerettighetene og i diskrimineringsloven». Mindretallet viser til at det samme kan sies om de andre rettighetene som foreslås tatt inn i barneloven.

4.5 Høringsinstansens syn

Overordnede spørsmål

Et overveiende flertall av høringsinstansene som uttaler seg om barnerettighetene støtter at det innføres et nytt, innledende kapittel i loven om barns grunnleggende rettigheter. Barneombudet støtter et innledende rettighetskapittel, og viser til at det er en svakhet med dagens lov at sentrale rettigheter for barn kun står i enkelte kapitler, og at et generelt kapittel om barns rettigheter tydeliggjør at barnerettighetene gjelder for hele loven og alle loven retter seg mot.

Bufetat region sør, Bufetat region øst, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Oslo kommune gir en lignende tilslutning, sammen med en rekke andre instanser. Også Bufdir støtter forslaget, og viser til at et av hensynene bak revideringen av barneloven, er å gjøre den mer tilgjengelig; «[d]e prinsipper som ligger til grunn for lovens bestemmelser, og anvendelsen av dem, bør derfor tydeliggjøres for både allmennheten og lovanvendere.» Barneombudet foreslår «å ta inn en henvisning til Grunnloven og barnekonvensjonen i barneloven, for å synliggjøre barns menneskerettigheter for både barn og voksne», og slik tydeliggjøre i enda større grad tilknytningen mellom de foreslåtte rettighetsbestemmelsene og gjeldende konstitusjons- og folkerett.

Dommerforeningens fagutvalg for privatrett slutter seg til utgangspunktet som fremheves av utvalget om at barnet er hele utgangspunktet for loven, og mener det er riktig at loven innledes med et kapittel som fastslår noen sentrale rettigheter for barn. Foreningen peker på at også foreldre har rettigheter som må avveies mot barnets:

«Foreldrene har, som utvalget redegjør for blant annet i kapittel 12, også rettigheter. Disse må avveies mot hensynet til barnets beste etter de prinsipper som er trukket opp av EMD og Høyesterett. Det er imidlertid naturlig, og hensiktsmessig av pedagogiske grunner, at loven løfter frem hensynet til barnets beste som overordnet, jf. utkastet § 1-1.»

Agder tingrett uttaler om de grunnleggende prinsippene:

«Det er videre Agder tingretts syn at fremhevelsen av enkelte grunnleggende prinsipper og rettigheter i lovteksten har en nær og naturlig sammenheng med det økte fokus på de overordnede rettslige normer og menneskerettslige forpliktelser Norge er bundet av, dels ved Grunnlovens § 104 om barnets rett til å bli hørt og få vektlagt deres mening i saker som angår dem selv, og barnets beste som et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Og dels ved de forpliktelser som følger av FNs barnekonvensjon og EMK. […] I så måte har de foreslåtte bestemmelser også den funksjon at de vil kunne bidra til at fokuset for anvendelse av lovens bestemmelser rettes mot barnet.»

Justis- og beredskapsdepartementet fraråder lovgivningsteknikken som er foreslått av utvalget. Departementet viser for det første til at de fire foreslåtte bestemmelsene fremstår som parafraser over rettsregler som følger av norsk lov med forrang, med henvisning til menneskerettsloven §§ 2 og 3. Videre viser departementet til at reguleringen gjør de konkrete rettighets- og pliktbestemmelsene vanskeligere å tolke:

«Forslaget vil innebære at barnelovens rettighets- og pliktbestemmelser vil måtte tolkes i lys av tre nivåer av rettsregler eller rettslige prinsipper. Først må barnelovens rettighets- og pliktbestemmelser tolkes i lys av de foreslåtte innledende bestemmelsene, dernest i lys av de overlappende bestemmelsene gitt med forrang i menneskerettsloven, og dernest skal disse igjen tolkes i lys av gjeldende konvensjonspraksis. Etter vår vurdering vil dette vanskeliggjøre tolkningen av loven og kunne gi mer komplisert og kostnadsdrivende konfliktløsning. En usikker eller kompleks tolkning vil gjøre flere tvister prosedable, og reguleringsmåten kan da medvirke til et høyere konfliktnivå og flere tvister. Vår anbefaling vil være at man søker å sikre en god gjennomføring av menneskerettighetene direkte i de enkelte rettighets- og pliktbestemmelsene i loven. Dette vil være forenklende og etter vårt syn også til barnets beste.»

Flere høringsinstanser har synspunkter på hvilke rettigheter som bør inntas i lovens innledende kapittel. Mange er positive til de fire rettighetene utvalget har valgt å trekke frem, blant annet Agder tingrett og Barnas jurist. Oslo kommune uttaler blant annet:

«Oslo kommune ser det som særlig positivt at barnets beste, og barns rett til omsorg, medvirkning og utvikling i tillegg til vern mot vold, klart fremgår. Oppfyllelsen av disse rettighetene er helt sentrale for barn og deres trivsel, vekst og utvikling. Ettersom familien fortsatt er den viktigste arenaen for barns omsorg, vekst og utvikling, mener Oslo kommune at det er særlig betydningsfullt å løfte frem hvilke grunnleggende rettigheter som må oppfylles i relasjonen mellom barn og foreldre.»

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) peker på de sentrale menneskerettslige prinsippene som løftes frem, og fremholder at det er viktig:

«NIM mener det er et godt grep å ta inn regelen om hensynet til barnets beste som det første av disse (§ 1-1), med klar henvisning til at denne regelen gjelder for handlinger og avgjørelser truffet etter lovens øvrige bestemmelser. Regelen får dermed en prominent plass og et videre virkeområde i den nye loven, selv om regelen om hensynet til barnets beste lenge har vært en del av gjeldende rett med forrang over annen norsk lovgivning gjennom menneskerettsloven. Den nye plasseringen av bestemmelsen om barnets beste og bestemmelsens bredere virkeområde gir en pedagogisk gevinst og sender et viktig signal. Også prinsippene om barns rett til å bli hørt og barns rett til omsorg, utvikling og vern mot vold er sentrale menneskerettslige prinsipper som løftes fram i den de innledende bestemmelsene (§§ 1-2 og § 1-3). NIM mener dette er viktig.»

Forskergruppen for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT trekker frem den gunstige effekten de innledende bestemmelsene vil ha, og et behov for presisering i forarbeidene:

«De fire rettighetene som fremgår av lovforslagets første kapittel, er allerede norsk rett som følger av Grunnloven § 104 og flere bestemmelser i FNs barnekonvensjon. Likevel har de foreslåtte innledende bestemmelsene god informasjonsverdi for lesere som ikke umiddelbart vil søke opp andre rettskilder. Det kan likevel stilles spørsmål ved betydningen av at flere av disse rettighetene gjentas andre steder i loven, og om dette kan få den effekt at prinsippene ikke regnes som like viktige i alle sammenhenger. I proposisjonen bør det gis en kommentar om forholdet mellom det generelle i kapittel 1 og når rettighetene gjentas i mer spesifikke sammenhenger.»

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon mener det er mest fornuftig at de fire hovedprinsippene i FNs barnekonvensjon gjenspeiles i de innledende bestemmelsene barneloven:

«FFO mener i likhet med mindretallet at alle de fire sentrale prinsippene i barnekonvensjonen må være med i barnelovens innledende kapittel om barns grunnleggende rettigheter. Vi er enig i at det er vanskelig å forstå begrunnelsen for å bare ta med tre av hovedprinsippene. Det er viktig å synliggjøre prinsippene overfor dem som skal anvende loven. Det er viktig å sikre at en regel er tilgjengelig i den loven aktørene normalt forholder seg til. FFO mener derfor at ny barnelov må inneholde noen dobbeltreguleringer eller henvisninger for at ikke-jurister skal forstå hvilke regler som gjelder. Hensynet til en brukervennlig og tilgjengelig lov må gå foran behovet for et mindre omfangsrikt regelverk.»

Barnets beste

Når det gjelder barnets beste er hovedinntrykket at høringsinstansene er positive til en slik bestemmelse i lovens innledende kapittel, da de fleste antar at etterlevelsen av barnerettighetene vil øke. KS poengterer i tillegg at:

«Ei lovfesting av prinsippet i barnelova får fram at det ikkje berre er offentlege styresmakter som skal ha dette prinsippet for auga, men at dette også skal gjelda for foreldra. Prinsippet er viktig for kommunesektoren i samhandling med foreldre og når rettane til borna skal sikrast.»

Flere mener det bør inntas en momentliste av hva som skal være med i en barnets beste-vurdering, blant andre Barneombudet med henvisning til barnekomiteens generelle kommentar nummer 14. Foreningen 2 foreldre, Stine Sofies Stiftelse og Redd Barna ønsker en lovfestet definisjon. Også Statsforvalteren i Vestland synes å helle i den retning når de mener «[…] at lova kunne ha vore meir konkret på kva som ligg i barnets beste og korleis dette skal kome til uttrykk i praksis». Bufdir viser til at barnets beste er et vidt, skjønnsmessig og fleksibelt begrep, med den risiko at det kan brukes til å begrunne begge sider i en sak. En momentliste kan motvirke dette. Bufdir foreslår en momentliste i forarbeidene i tilknytning til bestemmelsen om barnets beste i saksbehandlingen i foreldretvister, eller i tilknytning til lovbestemmelsene om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Andre mener momenter med fordel kan angis i forarbeidene. Borgarting lagmannsrett uttaler:

«Det kan likevel vurderes om det i særmerknaden til bestemmelsen bør påpekes at barnets beste skal vurderes både på kort og lang sikt, samt gis en anvisning på relevante momenter, herunder en eventuell referanse til FNs komite for barnets rettigheters (Barnekomiteen) generelle kommentar nr. 14.»

Høringssvarene etterlater et inntrykk av at det hersker usikkerhet rundt hvilke barn som er subjektene for vurderingen av barnets beste. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon løfter frem at det er sentralt at lovteksten tydeliggjør at det er «det konkrete barnets interesser og behov som skal stå sentralt». Samtidig poengterer Advokatforeningen at:

«[b]åde i utvalgets gjennomgang og i bestemmelsens ordlyd brukes begrepet «kva som er best for barnet» i entall og rettet mot det aktuelle barn. Vi mener det i større grad må skapes bevissthet om at også i «barnets beste»-vurderingen må hensynene til det enkelte barn plasseres i en større sammenheng, det være seg blant søsken, familien for øvrig, skole m.m. Tidvis er det slik at det som vil være for det enkelte barns beste til enhver tid, ikke kan nå frem i forhold til andre hensyn foreldre, lærere og andre må ta. Vi foreslår derfor at bestemmelsen gis et innhold hvor behovet for avveininger mot andre tungtveiende forhold i barnets miljø gis legitimitet.»

Dette står i kontrast til blant annet både Bufetat region Midt-Norge og Bufetat region nords forståelse. Region Midt-Norge trekker frem at:

«Barnets beste må knyttes til et bestemt barn, i en bestemt situasjon til et bestemt tidsrom, vurderinger og forståelser av dette gjøres av profesjonelle fagfolk med forutsetninger for å knytte en faglig og situasjonell forståelse av barnet og de forhold som konstituerer en slik vurdering. Om disse blandes eller brukes om hverandre til det ikke føre til avklaring eller innsikt som informere et krevende sakskompleks. Region Midt er noen ganger i tvil om utvalget skiller tydelig nok på disse begrepene.»

Barnets rett til medvirkning

Hovedinntrykket fra høringen er at majoriteten av instansene støtter utvalgets forslag om å løfte retten til å si sin mening og bli hørt til det innledende kapittelet. Bufetat region sør uttaler:

«Barnets rett til å bli hørt er et av de viktigste prinsippene for barn, og Bufetat region sør støtter utvalgets forsalg om å løfte dette frem i et innledende kapittel. En slik løsning sender et sterkt signal til både foreldre og domstoler om at rettigheten er grunnleggende og ufravikelig.»

Redd Barna mener bestemmelsen på en mye bedre måte enn tidligere tydeliggjør hva barns medvirkning rommer, slik som retten til informasjon. Borgarting lagmannsrett påpeker at barnet har en rett – men ingen plikt – til å uttale seg. Høringsinstansen mener ordlyden synes å ivareta dette, mens det andre steder ikke fremgår like klart. Aleneforeldreforeningen løfter frem at et prinsipp om barns rett til medvirkning og barns rett til å bli hørt i visse situasjoner kan være i strid med barnets beste, da det ligger i foreldrenes omsorgsplikt å skjerme barn fra å bli utsatt for uforholdsmessige belastninger og byrder. Pilar – kompetansetjenesten for psykisk helse og barnevern trekker frem at:

«I mange tilfeller vil det å spørre barn om deres mening i saker som har store konsekvenser kunne medføre stress, og sette barn i en posisjon hvor de bes om å velge mellom foreldre. Barnets rett til å bli hørt og medvirke må også veies opp mot å ansvarliggjøre barn for valg de verken har forutsetninger for å ta eller bør utsettes for.»

Bufdir fremholder at retten til å bli hørt og retten til medvirkning, ofte ikke blir ivaretatt for barn med nedsatt funksjonsevne eller utviklingshemming, selv om rettighetene følger både av nasjonale diskrimineringslovgivning og FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Direktoratet mener ivaretakelse av disse barnas rettigheter derfor bør fremgå av forarbeidene til ny barnelov eller fastsettes i forskrift. Handikappede Barn Foreldreforening (HBF) uttaler seg i samme retning.

Barnets rett til omsorg, beskyttelse og utvikling

Majoriteten av de høringsinstansene som omtaler utvalgets forslag om å innta prinsippet om retten til utvikling i loven, synes å støtte dette. Dette gjelder blant annet Barneombudet, Bergen kommune, Bufetat region nord, KS, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Press – Redd Barna Ungdom og Stine Sofies Stiftelse.

Enkelte høringsinstanser støtter utvalgets mindretall i at også retten til liv – og ikke bare utviklingsdelen av bestemmelsen – bør inntas i et innledende rettighetskapittel, herunder Press – Redd Barna Ungdom og Stine Sofies Stiftelse. Disse to instansene ønsker også at retten til liv og optimal utvikling inntas i en egen bestemmelse i kapittel 1 av barneloven.

Hovedinntrykket fra høringen er at majoriteten av instansene støtter utvalgets forslag om å innta en egen bestemmelse om retten til omsorg, beskyttelse og vern mot vold. Dette gjelder blant annet Barneombudet, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Helsedirektoratet, Human-etisk forbund, JURK, Kirkens Bymisjon, Krisesentersekretariatet, Norsk Kvinnesaksforening, Oslo kommune, Pilar, Kripos, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse.

Bufetat region sør savner en enda mer utfyllende drøftelse og omtale av hva som regnes som vold og hva som ikke gjør det, samt en omtale av forholdet til forslaget til ny barnevernslovs bestemmelser om barns rettigheter når de bor på institusjon (ny barnevernslov §§ 10-2 flg.). Både Human-etisk forbund, JURK og Kripos savner en presisering av voldsbegrepet. Kripos skriver:

«Vi mener videre at det er prinsipielt viktig at det går tydelig frem at barnet har rett til beskyttelse mot både fysisk og psykisk vold. Det kan imidlertid innvendes at ordlyden, slik den er foreslått utformet, ikke får tydelig nok frem at bestemmelsen også gir beskyttelse mot psykisk vold. Et alternativ til den foreslåtte ordlyden kan være å eksplisitt slå fast at alle barn har rett til beskyttelse mot ‘alle former for fysisk eller psykisk vold’ mv., jf. i denne retning f.eks. Barnekonvensjonen artikkel 19.»

Barnets rett til familieliv

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at de støtter å ta inn barnets rett til familieliv som en innledende bestemmelse i ny barnelov, blant annet Barneombudet, Bufdir og Kirkens Bymisjon. Redd Barna fremholder at foreldretvister i stor grad berører barna selv om de ikke formelt er part i saken, og uttaler at de er «enige med utvalget i at en slik bestemmelse vil tydeliggjøre at det er barnets rettigheter som skal være styrende for avgjørelser og avtaler etter loven, og at man må bygge på barnets egne interesser i familielivet». Stiftelsen Kirkens Familievern uttaler at «[v]i merker oss her formuleringen «Barn skal sikrast kontakt med begge foreldra så langt det er til det beste for barnet», som gir en viktig føring for familievernets virksomhet». Bufdir foreslår at «[…] lovutkastets § 1-4 flyttes frem til § 1-2, slik at bestemmelsen om barnets rett til familieliv kommer rett etter bestemmelsen om barnets beste», med henvisning til at barnets beste og barnets rett til familieliv henger tett sammen.

Øvrige rettigheter

Flere høringsinstanser påpeker at et innledende kapittel i barneloven om barns rettigheter bør inkludere alle de fire generelle prinsippene fra FNs barnekonvensjon, det vil si at også retten til ikke-diskriminering bør inntas i innledningskapittelet i ny barnelov. Av disse instanser kan det nevnes Barneombudet, Bergen kommune, Bufdir, Bufetat region nord, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, KS, MiRA-senteret, Norsk kvinnesaksforening (NKF), Oslo kommune, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Press – Redd Barna Ungdom, Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, Uloba, Unge funksjonshemmede og Unicef Norge.

NIM peker dessuten på en systembetraktning:

«NIM mener at å ikke ta med ikke-diskrimineringsprinsippet kan sende et uheldig signal til for eksempel jenter, barn som tilhører etniske og nasjonale minoriteter, samiske barn eller barn med funksjonsnedsettelser. Det er etter likestillings- og diskrimineringslovgivningen klart at retten til ikke-diskriminering gjelder også i familiære forhold, noe som nettopp kan være et argument for å ta det inn i barneloven.»

NKF spiller også inn deres synspunkt på viktigheten av rettigheten:

«Vi vil understreke at prinsippet om ikke-diskrimineringer er viktig av hensyn til problemer barn kan oppleve i samfunnet som del av familier som ikke følger normen «morfar-barn», men også av hensyn til interne forhold i familier med foreldre som ikke godtar seksuell orientering, tilnærming til kjønn eller andre forhold knyttet til barnet. Dette er, viser både medieoppslag og forskning, aktuelt i både minoritets- og majoritetsnorske familier, og er i noen sammenhenger knyttet til religiøse overbevisninger fra foreldres side. At det kan være vanskelig for lovgiver å håndheve brudd på anti-diskrimineringsprinsipper i private sammenhenger, er riktig. Det er likevel viktig å ha dette på plass i barneloven, da det både reelt og symbolsk markerer at diskriminering skjer også knyttet til familie og i familier, og at dette ikke godtas.»

Det er få høringsinstanser som har innspill om retten til språklig, kulturell og religiøs identitet. Barneombudet mener rettigheten bør tas inn i det innledende kapittelet. Ombudet viser til at det er en sentral rettighet for barn og at FNs barnekomité slår fast at rettigheten gjelder tilsvarende ved samlivsbrudd. Sametinget fremhever at det er et behov for å tydeliggjøre at begrepet barnets beste også innebærer ivaretakelse av samiske barns kulturelle og språklige rettigheter. Dette som følger av at utvalget unnlater å innta barnekonvensjonens artikkel 30. Indre Finnmark tingrett uttaler seg i samme retning.

Det er høringsinstanser som mener retten til personvern bør løftes til lovens innledende kapittel, blant annet Borgarting lagmannsrett, Forandringsfabrikken og Oslo kommune. Borgarting lagmannsrett skriver at å løfte rettighetene inn i barnelovens rettighetskapittel, kan bidra til å bevisstgjøre alle som har med barn å gjøre, på at også barn har rett til personvern og vern om sitt privatliv. Enkelte høringsinstanser kommer med innspill om å innta andre folkerettslige forpliktelser i det innledende rettighetskapittelet. Forandringsfabrikken foreslår å innta en ny bestemmelse om når barns opplysninger skal deles videre, med blant annet krav til informasjon av innhold og avsender/mottaker, og med en uttalelsesrett. Forslaget begrunnes med en henvisning til barnekonvensjonen artikkel 12, og praksis rundt denne. Forskergruppen for barnerett, Det juridiske fakultet, UiT foreslår at innta barnets rett til vern om sitt menneskeverd og sin personlige integritet. Helsedirektoratet trekker frem at retten til helse- og omsorgstjenester bør tas inn.

Flere instanser trekker frem funksjonshemmede barns rettigheter, og særlig i tilknytning til medvirkningsrettighetene slik de er inntatt i barnekonvensjonen. Norges Døveforbund trekker frem behovet for tolketjenester for å kunne etterleve blant annet retten til medvirkning. Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) henviser til et større fokus på innarbeidelse av barnekonvensjonen artikkel 23 og CRPD artikkel 7. Dette er noe også Helsedirektoratet, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Unge Funksjonshemmede trekker frem.

Human-Etisk forbund tar på sin side til orde for å innta en ekstra bestemmelse i det innledende rettighetskapittelet, hvor de foreslår å formulere at «Barn har rett til tanke-, samvittighets- og (tros- og) livssynsfrihet. Foreldre skal veilede barnet om utøvelse av disse rettighetene i samsvar med barnets modenhet.» Et tilsvarende standpunkt kan departementet lese ut fra høringssvaret til Kirkerådet.

4.6 Departementets vurdering

4.6.1 Innledning

Departementet følger opp utvalgets forslag om å innta samtlige av de fire rettighetene barnelovutvalget anbefaler i forslag til et innledende kapittel i ny barnelov. Dette gjelder hensynet til barnets beste, barnets rett til medvirkning, barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold og barnets rett til familieliv. I tillegg foreslår departementet å innta barnets rett til ikke-diskriminering i kapittel 1 i lovforslaget, slik at samtlige fire grunnleggende prinsipper i barnekonvensjonen inntas i loven.

Departementet ønsker samtidig ikke å innta en fullstendig rettighetskatalog innledningsvis i barneloven, men vil løfte frem de mest sentrale rettighetene på dette området. Barneloven bør gi uttrykk for de av barnas menneskerettigheter som tematisk faller innenfor rettsområdet barn og foreldre. Departementet viser til at en helhetlig barnerettighetslov er lite heldig ut ifra sektorprinsippet. For de rettighetene som ikke er inntatt i barneloven, vises det til øvrig lovverk, herunder Grunnloven, barnekonvensjonen og øvrige folkerettslige forpliktelser, herunder samiske barns særskilte rettigheter etter ILO-konvensjonen om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Departementet går dessuten inn for fortsatt å la reguleringen av barns rettigheter knyttet til ulike tema etter barneloven som hovedregel følge kapitlene i loven der de hører hjemme, eksempelvis retten til omsorg fra begge foreldre og retten til samvær.

Departementets hovedinntrykk er at høringsinstansene er positive til et innledende kapittel om barns rettigheter. Et eget kapittel om barns rettigheter vil tydeliggjøre at barneloven først og fremst skal sikre barns rettigheter og interesser på de saksområder loven berører. Departementet finner dessuten en pedagogisk gevinst ved å innta et rettighetskapittel innledningsvis. På denne måten blir barnerettighetene tydeligere for brukerne av loven og samfunnet ellers.

Enkelte høringsinstanser peker på at også foreldre har rettigheter på det rettsområdet barneloven regulerer. Departementet foreslår kun å innta barnerettighetene i det innledende kapittelet i loven. Dette begrunnes med at de innledende bestemmelsene er ment å signalisere at barneloven først og fremst sikrer barn rettigheter, og at barnerettighetene vil være sentrale i tolkningen av lovens øvrige materielle og prosessuelle bestemmelser. Foreldres rettigheter vil uansett være sikret gjennom annen lovgivning og Norges folkerettslige forpliktelser. Foreldre er også gitt særskilte materielle og prosessuelle rettigheter i øvrige kapitler i barneloven.

Departementet finner ikke noe motsetningsforhold mellom et eget kapittel om menneskerettighetene og gjennomføring av menneskerettigheter i de enkelte retts- og pliktreglene i den nye barneloven. De lovtekniske hensynene mot et eget rettighetskapittel, som Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i høringen, anser departementet løst gjennom at bestemmelsene og omtalen blir utformet i samsvar med utformingen av bestemmelsene i menneskerettsloven og de respektive folkerettslige konvensjonene.

4.6.2 Barnets beste

Departementet foreslår å innta en generell bestemmelse om hensynet til barnets beste i lovforslaget § 1-1, som gjenspeiler barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 andre ledd. Departementet legger til grunn at bestemmelsen skal følge disse respektive bestemmelsenes tolkningspraksis. En rekke høringsinstanser har bedt om at det inntas en momentliste i lovbestemmelsen for vurderingen av barnets beste. Departementet ønsker ikke å innta en slik liste, da den vanskelig kan gjøres uttømmende og dessuten kan bidra til et lite dynamisk regelverk. For momenter i vurderingen av barnets beste, vises det til tolkningspraksis til Grunnloven § 104 andre ledd og barnekonvensjonen artikkel 3.

I vurderingen av barnets beste, vil det være relevant å innta en vurdering av beskyttelsen av barnets språklige, kulturelle og religiøse identitet der det er relevant. Dette skal skje i samsvar med ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27, samt barnekonvensjonen artikkel 30. Departementet viser til at etter Grunnloven § 108 er staten forpliktet til å legge forholdene til rette for at det samiske folket, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

I tråd med utvalgets tilrådning løfter departementet prinsippet om barnets beste fra saksbehandlingskapittelet til et innledende rettighetskapittel for å synliggjøre at prinsippet gjelder for hele loven. Departementet viser til at bestemmelsen dermed vil ha en videre rekkevidde enn gjeldende barnelov § 48, som kun retter seg mot avgjørelser ved domstolen. Departementet vil fremheve at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser etter loven. Prinsippet omfatter også foreldres handlinger og avgjørelser overfor barn.

Formuleringen av prinsippet om hensynet til barnets beste i barnekonvensjonen er «the child» i bestemt form. På den måten vil det være det konkrete barnet som skal hensyntas. Det skal dermed gjøres konkrete vurderinger for hvert enkelt barn.

Departementet følger ikke opp forslaget til utvalget om å innta i loven at «[l]ova skal medverke til at barn og unge blir møtte med kjærleik og respekt og får ein trygg oppvekst». Setningen innebærer en formålsbestemmelse fremfor en rettighet for barn, og bør ikke inntas sammen med lovens grunnleggende utgangspunkt om å søke løsninger som er til det beste for barnet. Departementet vil videre poengtere at utvalget ikke har vurdert rettsvirkningen regelen vil ha for de øvrige bestemmelsene i loven. Departementet støtter formålet, men ønsker av rettstekniske grunner ikke å innta det overordnet slik at det legger føringer for samtlige bestemmelser. Formålet bærer preg av å gjelde først og fremst i den private sfære mellom foreldre og barn. Bestemmelsen bør derfor inntas slik at den kun gjelder for de delkapitlene av loven som særlig gjelder relasjonen mellom foreldre og barn. På bakgrunn av dette foreslår departementet å innta formålet i lovforslagets § 6-4 om omsorgsplikten under foreldreansvaret, samt i lovforslaget § 8-4 om omsorgsplikten under samvær, se proposisjonens punkt 6.5 og 8.6.

4.6.3 Barnets rett til medvirkning

Departementet foreslår at barnets rett til medvirkning fremgår av det innledende kapittelet i ny barnelov se lovforslaget § 1-2.

Bestemmelsen er ment å gjenspeile Grunnloven § 104 første ledd og barnekonvensjonen artikkel 12, og den tolkningspraksis som følger disse.

Departementet mener at plassering av en bestemmelse om barns rett til medvirkning i et innledende kapittel vil sende et sterkt signal både til foreldrene og til domstolene i foreldretvistsaker om at denne rettigheten er grunnleggende og ufravikelig. Departementet ønsker å tydeliggjøre for alle at barn har en rett til medvirkning. Rapporten Barns medvirkning og innflytelse ved valg av bosteds- og samværsordninger fra Telemarksforskning viser at barns medvirkning i spørsmål om bosted, samværsordning og faktisk samvær har økt fra 2012 til 2020. Selv om medbestemmelsen øker, oppgir 60 prosent av foreldrene at barn ikke har medbestemmelse i det hele tatt når det gjelder bosted- og samværsavtalen.

Departementet vil også synliggjøre barnets rett til informasjon. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Departementet mener at det ikke kan være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres. Det bør være tilstrekkelig at barnet har meninger om noe som kan ha betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Det er ikke noe som kan utelates fordi saken ellers anses som godt nok opplyst. Det skal også mye til for at høring av barn kan utelates av hensyn til behovet for skjerming eller fordi det ikke anses som barnets beste.

Når det gjelder vekten av barnets mening, viser departementet til at det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle, jf. barnekomiteens generelle kommentar nummer 12 avsnitt 29.

Flere instanser trekker frem funksjonshemmede barns rettigheter, og særlig i tilknytning til medvirkningsrettighetene. Departementet inntar ingen særskilt formulering i ny barnelov om denne gruppens medvirkningsrettigheter, men viser til at forvaltningen og domstolene skal følge og etterleve denne gruppens rettigheter slik det er inntatt i FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

4.6.4 Barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold

Departementet foreslår å innta en bestemmelse om barnets rett til omsorg, utvikling og vern mot vold i lovens innledende kapittel, se lovforslaget § 1-3.

Når det gjelder barnets rett til utvikling inntatt i bestemmelsens første ledd vises det til at dette skal gjenspeile Grunnloven § 104 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 6 og tolkningspraksis som følger disse. For barnets rett til omsorg, vises det også til Grunnloven § 104 tredje ledd, samt barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2. For retten til vern mot vold inntatt i bestemmelsens andre ledd, vises det til Grunnloven § 104, og barnekonvensjonen artikkel 19 og 34. I tillegg har temaet en side til beskyttelsen av liv og utvikling etter artikkel 6. Departementet vil også vise til at både barnekonvensjonen artikkel 16 og EMK artikkel 8 gir barnet rett til respekt for sitt privatliv, og dette omfatter også et vern av fysisk og psykisk integritet. Fysisk avstraffelse kan også etter omstendighetene innebære brudd på forbudet mot tortur etter EMK artikkel 3, men her er kravene svært strenge.

Departementet peker på tre forhold som taler for å presisere omsorgsretten i det innledende rettighetskapittelet. For det første gir den barn en beskjed om at de har rett til omsorg fra foreldrene sine. For det andre har bestemmelsen en pedagogisk opplysende funksjon for foreldre, og for det tredje vil bestemmelser om plikt til å gi omsorg peke på at det både kan og skal reageres mot foreldre som bryter omsorgsplikten. Det tydeliggjøres dermed også for domstolen og andre beslutningstakere etter loven at dette er forhold som må inngå i deres vurderinger. Departementet legger for øvrig til grunn i likhet med utvalget at begrepet «omsorg» skal forstås vidt og omfatter både fysisk, emosjonell og materiell omsorg. Se også omtale av foreldres omsorgsplikt i punkt 6.5 og 8.6.

Når det gjelder barnets rett til vern mot vold, viser departementet til at forbudet mot vold gjelder generelt. Bestemmelsen dekker vold, overgrep og hensynsløs atferd, og at barn ikke skal behandles slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Ikke bare vold mot selve barnet, men også risikoen for at barnet eller noen i familien utsettes for voldshandlinger inngår i vurderingen av om barnet risikerer å «utsetjast for noko som dei kan ta fysisk eller psykisk skade av». Skremmende, kontrollerende, nedverdigende, plagsom og annen hensynsløs atferd anses som atferd som utsetter barnets fysiske og psykiske helse for skade eller fare. Departementet forutsetter at det å leve i en familie med frykt for vold og represalier medfører risiko for at barnet tar psykisk skade. Det vises til omtale av kunnskap om vold og overgrep i punkt 2.4.4.

4.6.5 Barnets rett til ikke-diskriminering

Departementet foreslår i tråd med utvalgets mindretall å innta retten til ikke-diskriminering i det innledende rettighetskapittelet, se lovforslaget § 1-4.

Departementet viser til flere høringssvar som peker på at det kan gi et uheldig signal dersom retten til ikke-diskriminering ikke inkluderes. Retten til ikke-diskriminering er dessuten ett av de fire generelle prinsippene etter barnekonvensjonen. Departementet ønsker derfor å innta også retten til ikke-diskriminering, for å bringe barneloven tettere på barnekonvensjonen. Det vil også gi en mer systematisk og oversiktlig rettstilstand. Retten til ikke-diskriminering vil gjenspeile Grunnloven § 98, EMK artikkel 14 og barnekonvensjonen artikkel 2, og følge gjeldende tolkningspraksis for disse bestemmelsene.

Departementet foreslår å innta i bestemmelsens første ledd at alle barn har like rettigheter. Ingen barn skal bli diskriminert i forbindelse med de avgjørelser og handlinger som tas etter barneloven. Dette foreslår departementet at inntas i bestemmelsens andre ledd, sammen med en gjengivelse av majoriteten av de diskrimineringsgrunnlagene som er opplistet i barnekonvensjonen artikkel 2 og i likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Diskrimineringsgrunnlag som åpenbart ligger utenfor barnelovens rettsområde, er tatt ut av opplistingen. Etter departementets syn vil ikke foreslått opplisting bidra til endret rettstilstand for barn. Bestemmelsen formuleres slik at også indirekte diskriminering som følger av forhold ved foreldrene rammes. Dette samsvarer med gjeldende rett, se likestillings- og diskrimineringsloven § 8.

4.6.6 Barnets rett til familieliv

Departementet foreslår en innledende bestemmelse som beskytter barnets rett til familieliv i lovforslaget § 1-5.

På denne måten synliggjøres at barnets rett til familieliv skal være utgangspunktet for avtaler og avgjørelser om barnet, og at man må bygge på barnets egne interesser i familielivet, selv om barnet ikke er part i saken. Departementet viser til at dette vil være et viktig tolkningsprinsipp både for å treffe avgjørelser og å inngå avtaler, men også for praktiseringen av disse. Bestemmelsen synliggjør at barnet har en egen, selvstendig rett til kontakt med begge sine foreldre, jf. lovforslaget § 1-5 andre ledd. Bestemmelsen er ment å gjenspeile Grunnloven § 102 første ledd og barnekonvensjonen 9 nr. 3 om at partene av konvensjonen skal «respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre, har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste». Departementet legger til grunn at bestemmelsen skal følge disse respektive bestemmelsenes tolkningspraksis. Det kan også vises til at barnet har krav på respekt for sitt familieliv i henhold til EMK artikkel 8 og SP artikkel 17, og praksis som følger av disse.