17 Merknader til de enkelte paragrafene

Kapittel 1 Grunnleggjande rettar for barn

Til § 1-1

Bestemmelsen gjenspeiler artikkel 3 i barnekonvensjonen inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 4, samt Grunnloven § 104 andre ledd. Innholdet og den nærmere tolkningen av bestemmelsen følger disse respektive bestemmelsene. Paragrafen er ny, og gjenspeiler forpliktelsen til å hensynta barnets beste i alle handlinger og avgjørelser som treffes etter barneloven. Hva som er til barnets beste, må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Vektleggingen av hensynet vil avhenge av hvor sterkt berørt barnet er, og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. I saker angående foreldreansvar, bosted og samvær skal barnets interesser veie tungt. Se omtale i proposisjonens kapittel 4.

Til § 1-2

Bestemmelsen gjenspeiler artikkel 12 i barnekonvensjonen inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 4, samt Grunnloven § 104 første ledd. Innholdet og den nærmere tolkningen av bestemmelsen følger disse respektive bestemmelsene. Paragrafen viderefører barneloven § 31 i en fornyet og presisert språkdrakt. Bestemmelsen er flyttet til det innledende kapittelet, og tydeliggjør dermed at retten til medvirkning gjelder for alt som angår barnet selv etter barneloven. Foreldre har en særskilt plikt til å ivareta barnets rett til medvirkning og barnets selvbestemmelsesrett, jf. § 6-6. I foreldretvistsaker for domstolen, skal retten sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt, jf. § 12-6.

Det gjelder ikke noen aldersgrense for barnets rett til medvirkning etter barneloven. Det vil ikke være en forutsetning for å innhente barnets mening at barnet har evne til å danne seg synspunkter om det konkrete spørsmålet som skal avgjøres. Det bør være tilstrekkelig at barnet har meninger om noe som kan ha betydning for avgjørelsen av spørsmålet. Barnet har en rett, men ingen plikt til å medvirke. Det skal også mye til for at høring av barn kan utelates av hensyn til behovet for skjerming eller fordi det ikke anses som barnets beste.

For å kunne ivareta sin rett til medvirkning har barnet en rett til tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Barnet har også en rett til å kunne fremme sine synspunkter fritt. I dette ligger det at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter uten press, og selv velge om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. Det betyr også at barnet ikke skal manipuleres eller utsettes for utilbørlig påvirkning eller press.

Vektlegging av barnets mening skal skje i samsvar med alder og modenhet. Det er nødvendig å gjøre en individuell vurdering av barnets forståelsesnivå i hvert enkelt tilfelle. Se omtale i proposisjonens kapittel 4.

Til § 1-3

Bestemmelsen gjenspeiler Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3, 6, 16, 19 og 34 som gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 punkt 4. Videre gjenspeiles også forpliktelsene etter EMK artikkel 3 og 8 som gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 punkt 1. Innholdet og den nærmere tolkningen av bestemmelsen følger disse respektive bestemmelsene. Paragrafen er ny, og samler og utfyller en fragmentert inntakelse av de respektive rettighetene i gjeldende barnelov, herunder §§ 30 tredje ledd, 42 andre ledd og 48 andre ledd. Se omtale i proposisjonens kapittel 4.

Første ledd omhandler omsorg og utvikling. For hva som ligger i utvikling vises det til at dette skal gjenspeile Grunnloven § 104 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 6 og tolkningspraksis som følger disse. For de delene som omhandler omsorg vises det også til § 104 tredje ledd, samt barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2. Bestemmelsen skal ses som en forpliktelse både overfor foreldre og for domstolen når de skal treffe avgjørelser etter loven.

Andre ledd omhandler vern mot vold. Dette gjenspeiler Grunnloven § 104 tredje ledd, og barnekonvensjonen artikkel 19 og 34. I tillegg har temaet en side til beskyttelsen av liv og utvikling etter barnekonvensjonen artikkel 6. Også barnekonvensjonen artikkel 16 og EMK artikkel 8 gir barnet rett til respekt for sitt privatliv, og dette omfatter også et vern av fysisk og psykisk integritet. Fysisk avstraffelse kan også etter omstendighetene innebære brudd på forbudet mot tortur etter EMK artikkel 3, men her er kravene svært strenge. Med «vald» vises det til både fysisk og psykisk vold. Det avgjørende er om handlingen eller adferden fører til noe som kan medføre at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Skremmende, kontrollerende, nedverdigende, plagsom eller annen hensynsløs atferd anses som atferd som barn kan ta fysisk eller psykisk skade av. I vurderingen av hvilke handlinger og hvilken atferd et barn kan ta fysisk eller psykisk skade av, er relevante momenter blant annet den samlede virkningen adferden har for barnets liv og helse, virkemidlene som benyttes, om adferden utøves av hensyn til barnet selv eller om denne er begrunnet i andre årsaker. Relevante momenter er også om adferden utøves i samsvar med barnets interesser, omsorgs- og beskyttelsesbehov, alder og modenhet, samt om barnet får utøve sin rett til medvirkning og selvbestemmelse. Også mishandlingstilfeller, slik gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 282 beskriver, er omfattet. Se også omtale i Ot.prp.nr. 104 (2008–2009), kapittel 14, merknaden til § 30.

Til § 1-4

Bestemmelsen gjenspeiler artikkel 2 i barnekonvensjonen inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 4, EMK artikkel 14 inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 1, samt Grunnloven § 98. Innholdet og den nærmere tolkningen av bestemmelsen følger disse respektive bestemmelsene. Paragrafen er ny og har ikke noe motstykke i dagens barnelov. Se omtale i proposisjonens kapittel 4.

Første ledd erklærer at alle barn har like og uavhendelige rettigheter. Formuleringen kan gjenfinnes i punkt 1 i barnekonvensjonens fortale. Barn sine rettigheter kan ikke tilsidesettes etter avtale eller sedvane. Bestemmelsen følger utgangspunktet i Grunnloven § 98 første ledd.

Andre ledd uttrykker et diskrimineringsforbud, i alle handlinger eller avgjørelser etter loven. Andre ledd i bestemmelsen gjengir majoriteten av de diskrimineringsgrunnlagene som er opplistet i barnekonvensjonen artikkel 2 og i likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Bestemmelsen gjelder diskriminering av barn, men hvor diskrimineringen både skjer på bakgrunn av forhold ved barnet selv «eller nærståande». Med dette menes øvrige omsorgspersoner eller personkrets av familiær eller sosial art, og eventuelt de personer som taler barnets sak. Bestemmelsen omfatter også diskriminering mellom søsken, så langt det fremstår usaklig. Forskjellsbehandling som følger av aldersforskjell mellom søsken, og som har bakgrunn i deres ulike utvikling, omfattes ikke. Avpassing av rettigheten må skje i tråd med de unntaksadgangen formulert i likestillings- og diskrimineringsloven § 9 første ledd.

Til § 1-5

Bestemmelsen gjenspeiler artikkel 9 nr. 3, 16 og 18 nr. 1 i barnekonvensjonen inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 4, EMK artikkel 8 inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 1, SP artikkel 17 inntatt i menneskerettsloven § 2 punkt 3, samt Grunnloven § 102 første ledd. Innholdet og den nærmere tolkningen av bestemmelsen følger disse respektive bestemmelsene. Bestemmelsen blir et tolkningsbidrag for samtlige av barnelovens bestemmelser. Paragrafen er ny og har ikke noe motstykke i dagens barnelov. Se omtale i proposisjonens kapittel 4.

Første ledd er formulert slik at det er barnets rett til familieliv som står sentralt etter barneloven, slik barnekonvensjonen artikkel 16 foreskriver. Foreldrenes rett til familieliv vil følge av Grunnloven § 102, EMK artikkel 8 og SP artikkel 17. Begrepet «familieliv» omfatter barnets relasjon til foreldrene, men også for eksempel søsken, og bestemmelsen kan få betydning som tolkningsmoment for eksempel i spørsmål om barnets bosted når spørsmålet om å bo sammen med søsken er en del av saken.

Andre ledd presiserer at barnets rett til kontakt med begge foreldrene må skje på en måte som hensyntar barnets beste og som kommer særlig på spissen når foreldrene ikke bor sammen. Se merknaden til § 1-1.

Kapittel 2 Kven som er foreldre til eit barn

Til § 2-1

Paragrafen viderefører gjeldende rett, men innebærer en viss realitetsendring blant annet ved at forbudet mot prejudisiell prøving av farskap og medmorskap utvides til også å omfatte morskap. Se omtale i punkt 5.4.

Første ledd tydeliggjør gjeldende rett ved at det lovfestes at foreldreskap bare kan fastsettes etter barneloven eller adopsjonsloven. Bestemmelsen er omformulert og gjort generell. Foreldreskap som etableres i et annet land kan anerkjennes etter reglene i §§ 15-3 og 15-4.

Andre ledd lovfester prinsippet om at et barn bare kan ha to foreldre. Sammenholdt med § 2-2 første ledd videreføres gjeldende § 4 a andre ledd om at et barn ikke kan ha både en far og en medmor.

Tredje ledd viderefører forbudet mot prejudisiell prøving av foreldreskap i gjeldende § 8.

Til § 2-2

Paragrafen om morskap viderefører gjeldende barnelov § 2. Se omtale i punkt 5.5.

Første ledd fastslår at den som føder barnet regnes som barnets mor, og tydeliggjør at juridisk morskap etableres på bakgrunn av fødsel, og ikke genetikk. Selv om barnet har kommet til ved bruk av eggdonasjon, vil den som føder barnet regnes som mor. Ved tvil, er det bevis for graviditet og fødsel som vil kunne avklare morskap. DNA-analyse vil bare kunne fastslå eggets genetiske opprinnelse, men vil etter omstendighetene i den konkrete saken likevel kunne bidra til å opplyse spørsmål om morskap. Prinsippet i første ledd om at den som føder barnet regnes som mor, gjelder uavhengig av hvilket kjønn den som føder barnet er registrert med i Folkeregisteret. Paragrafen korresponderer med lov om endring av juridisk kjønn § 6 andre ledd, som regulerer tilfeller hvor en person føder barn etter å ha endret juridisk kjønn.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 2 andre ledd om at morskap ikke kan overføres ved avtale. Dette fører til at surrogatiavtaler ikke har noen rettslig beskyttelse etter norsk rett.

Til § 2-3

Paragrafen om medmorskap fastslår at i tilfeller hvor assistert befruktning er foretatt etter bioteknologiloven kapittel 2, skal medmorskap fastsettes på bakgrunn av samtykket til assistert befruktning, uten ytterligere søknadsprosess. Se omtale i punkt 5.7.

Første ledd gjelder medmorskap som følger av assistert befruktning som er gjennomført i Norge og hvor vilkårene i bioteknologiloven er oppfylt. Vilkårene om at befruktningen må være foretatt innenfor godkjent helsestell, at identiteten til sæddonor må være kjent og at de aktuelle personene må være fylt 18 år fremgår av bioteknologiloven. Skriftlig samtykke skal foreligge før behandlingen påbegynnes. Inseminasjon i privat regi kan ikke danne grunnlag for etablering av medmorskap etter denne paragrafen.

Samtykke til den assisterte befruktningen er den rettsstiftende handlingen for medmorskapet. Dersom foreldrene blir separert før barnet blir født, fastsettes likevel medmorskap etter denne bestemmelsen. For assistert befruktning som har skjedd i Norge, skal det ikke være nødvendig for partene å gjennomføre ytterligere prosedyrer for at medmorskapet skal bli etablert.

Andre ledd regulerer assistert befruktning foretatt i utlandet. For disse tilfellene videreføres ordningen med at folkeregistermyndigheten kontrollerer at vilkårene for etablering av medmorskap er oppfylt. Det er den som ønsker å få etablert medmorskap som må sette frem begjæring. Det skal, på samme måte som etter gjeldende rett, være tilstrekkelig å legge frem dokumentasjon for at assistert befruktning er foretatt ved godkjent helsestell, at identiteten til sæddonor er kjent, og at det er avgitt nødvendig samtykke. Medmorskapet skal registreres i Folkeregisteret når nødvendig dokumentasjon er innlevert, uten noen ytterligere prøving fra folkeregistermyndighetens side. Avslag på registrering av medmorskap regnes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og kan påklages.

Tredje ledd viderefører gjeldende barnelov § 4 a tredje ledd om at reglene ellers i lov- og forskriftsverket som gjelder om eller for en far, gjelder tilsvarende om eller for en medmor. Videreføring av bestemmelsen er i første rekke ment pedagogisk, men vil også gi rettigheter til medmor der andre lover benytter begrepet far.

Fjerde ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette forskrift. Forskriften kan blant annet gi regler om informasjonsutveksling som er nødvendig for å registrere medmorskap i Folkeregisteret og saksbehandlingen av begjæringer om medmorskap basert på assistert befruktning som er foretatt i utlandet.

Til § 2-4

Paragrafen viderefører pater est-regelen, som er regulert i gjeldende barnelov § 3. Se omtale i punkt 5.6. Denne paragrafen vil også gjelde tilfeller hvor barnet har kommet til etter assistert befruktning. Gjeldende § 3 andre ledd, som gjelder medmorskap, følges opp i § 2-3.

Første ledd fastslår at mannen som er gift med barnets mor, skal regnes som barnets far. Farskapet registreres i Folkeregisteret på bakgrunn av fødselsmeldingen og den foreliggende registreringen i Folkeregisteret om at foreldrene er gift.

Andre ledd gjør unntak for tilfeller der foreldrene var separert ved bevilling eller dom på tidspunktet for barnets fødsel. I disse tilfellene kan farskap etableres ved erklæring etter §§ 2-5 eller 2-6 eller ved dom for farskap.

Tredje ledd viderefører gjeldende rett om at morens avdøde ektemann regnes som far etter pater est-regelen, dersom unnfangelsen av barnet kan ha skjedd før mannen døde.

Til § 2-5

Paragrafen gjelder erklæring av farskap til barn født i Norge. Gjeldende § 4 om erklæring av farskap videreføres innholdsmessig, men paragrafen deles inn i § 2-5 som gjelder farskapserklæring for barn født i Norge, og § 2-6 som gjelder farskapserklæring for barn født i utlandet. Se omtale i punkt 5.6.4. I tilfeller hvor farskap ikke er erklært og morens samboer dør før barnet blir født, må farskap fastsettes ved dom.

Første ledd første punktum fastslår at farskap kan erklæres når det ikke følger av barneloven. Dersom medmorskap er etablert, kan ikke farskap erklæres. Dette følger også av § 2-1 om et barn ikke kan ha flere enn to foreldre. Andre punktum slår fast at det er en forutsetning for erklæringens gyldighet at den er gitt av en person som moren har pekt ut som far, eller at hun godtar erklæringen hans i ettertid. At farskap kan etableres ved erklæring forutsetter at moren og faren er enige om farskapet. Tredje punktum fastslår at dersom den som ønsker å erklære farskapet er mindreårig, må de som har foreldreansvaret for ham også skrive under erklæringen. Når foreldrene har felles foreldreansvar, må begge underskrive. Dersom ikke begge foreldre med foreldreansvar skriver under, skal Arbeids- og velferdsetaten bringe sak inn for retten etter § 3-5 og farskapet fastsettes ved dom. Fjerde punktum er lovfesting av gjeldende praksis, og hjemler krav om legitimasjon fra mannen som skal avgi farskapserklæring. Pass eller nasjonalt ID-kort vil alltid være gyldig legitimasjon, men annen dokumentasjon kan også godtas dersom den som tar imot farskapserklæringen vurderer den som tilstrekkelig til å godgjøre identiteten. Farskapserklæring skal ikke tas imot dersom mannen ikke kan legitimere seg.

Andre ledd viderefører at farskap kan erklæres skriftlig enten digitalt eller ved fremmøte hos myndigheten som har kompetanse til å ta imot erklæringen. Tidligere mulighet for å avgi erklæring til dommeren er ikke videreført. Tilskotsfut og Arbeids- og velferdsetaten er samme instans og endres til Nav-kontor.

Tredje ledd viderefører muligheten for å erklære farskap ved å returnere skjema fra Arbeids- og velferdsetaten. Dette kan være aktuelt dersom faren er forhindret fra å møte personlig for en av de aktuelle instansene. Arbeids- og velferdsetaten må sørge for at vilkåret i § 3-3 tredje ledd er oppfylt, ved at det må foreligge DNA-analyse som bekrefter farskapet.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel for gjennomføring av reglene om farskap etter erklæring for barn født i Norge, for eksempel nærmere vilkår for digital erklæringen.

Til § 2-6

Paragrafen gjelder erklæring av farskap for barn født i utlandet, og viderefører hovedsakelig gjeldende § 4 femte ledd, som trådte i kraft 1. april 2020, se Prop. 82 L (2017–2018) punkt 5.2. Tilfellene som gjelder erklæring av farskap til barn født i utlandet er skilt ut som en egen bestemmelse. Paragrafen gjelder både når erklæring av farskap avgis til norsk utenriksstasjon og i Norge. Se omtale i punkt 5.6.4.

Første ledd, som gjelder hvilke instanser som kan ta imot farskapserklæring, er nytt og er mer begrenset enn for barn som er født i Norge. Farskap kan bare erklæres ved norsk utenriksstasjon eller til Nav-kontor når barn er født i utlandet. Det skal i disse tilfellene også vurderes om farskapet heller skal fastsettes etter retten i landet der barnet er født. Det følger av § 15-2 andre ledd at farskap ikke skal erklæres etter norsk rett dersom partene har nær tilknytning til annen stat der de kan kreve fastsettelse og saken vil bli bedre opplyst og behandlet i denne staten.

Andre og tredje ledd viderefører gjeldende § 4 femte ledd om DNA-test, som trådte i kraft i 2020, med noen språklige forenklinger. Når vilkårene for å be om prøve for DNA-analyse er oppfylt, vil utgangspunktet være at det også skal bes om dette. Det er et vilkår for å kreve prøvetaking at de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for «med rimelig sikkerhet å fastslå farskapet». I tilfeller hvor dokumentene som er lagt fram mangler notoritet, kan dette etter en konkret vurdering begrunne at den som vil erklære farskap ikke har dokumentert identiteten sin tilstrekkelig etter bokstav a. Lignende formuleringer er inntatt i utlendingsloven og folkeregisterloven, og beviskravet skal være det samme.

Tredje ledd setter skranker for når farskap kan erklæres til et barn født i utlandet. Dersom en mann som ønsker å erklære farskap ikke vil samtykke til prøvetaking for DNA-analyse, eller DNA-analyse viser at han ikke er biologisk far til barnet, skal han ikke gis anledning til å erklære farskap. En farskapserklæring som er avgitt vil være bindende, og kan ikke reverseres på annen måte enn at det reises sak for retten om endring av farskap. Se omtale i merknaden til § 4-5.

Fjerde ledd gir forskriftshjemmel for gjennomføring av reglene om farskap etter erklæring for barn født i utlandet.

Til § 2-7

Paragrafen er ny og en særregulering av tilfellene der barnet er unnfanget ved bruk av sæd fra en avdød ektefelle. Det går frem av bioteknologiloven § 2-17 tredje ledd at den avdøde skal regnes som barnets far etter barnelova. Av hensyn til lovsystematikken reguleres dette også i barneloven. Ettersom bestemmelsen i bioteknologiloven § 2-17 gjelder sæddonasjon fra avdød samboer eller ektefelle, er det ikke aktuelt å fastsette medmorskap i disse tilfellene.

Til § 2-8

Paragrafen gjelder endring av foreldreskap når en annen person erklærer farskap, og viderefører gjeldende lov § 7. Der alle parter er enige om at farskap eller medmorskap skal endres i samsvar med det biologiske, kan dette løses gjennom erklæring. Det er et vilkår for endring at DNA-analyse slår fast at den som vil erklære farskap, er biologisk far. Arbeids- og velferdsetaten skal fatte vedtak om farskap. Se omtale i punkt 5.8. Paragrafen utvides til også å omfatte medmorskap, slik at medmorskap kan endres til farskap dersom det viser seg at barnet ikke har blitt til ved den assisterte befruktningen, men på annen måte. Det vil ikke være mulig å endre foreldreskap fra medmorskap til et annet medmorskap, eller fra farskap til medmorskap. Farskap som er erklært til barn som er født i Norge etter § 2-5 og barn som er født i utlandet etter § 2-6 kan endres etter denne bestemmelsen. Moren må godkjenne farskapserklæringen skriftlig, og den andre juridiske forelderen må samtykke til at foreldreskapet endres.

Dersom barnet har kommet til ved sæddonasjon og farskap er etablert ved pater est eller erklæring, kan ikke farskapet endres etter denne paragrafen. I tilfeller hvor det er gitt samtykke til sæddonasjon, er det ikke anledning til senere å fri seg fra et farskap eller å overføre farskap til en annen mann.

Det er nødvendig at barn, som er over 18 år, samtykker til administrativ behandling dersom foreldreskap skal endres etter denne paragrafen. Ved manglende samtykke må sak med påstand om endring av foreldreskap bringes inn for retten, og behandles etter loven kapittel 4.

Til § 2-9

Paragrafen er en videreføring av gjeldende § 6 a, og ivaretar barnets rett til å få kunnskap om sin biologiske far, uten at kunnskapen endrer et allerede etablert juridisk farskap. Se omtale i punkt 5.9. Paragrafen avgrenses mot tilfeller der barnet har kommet til ved assistert befruktning eller adopsjon hvor det er egne regler om barnets rett til opplysninger, se Ot.prp. nr. 105 (2012–2013) kapittel 6.

Første ledd første punktum fastslår at barnet, fra det fyller 18 år, har rett til å kunnskap om hvem som er den biologiske faren. Andre punktum tydeliggjør at opplysningene om biologisk foreldreskap ikke i seg selv endrer det juridiske foreldreskapet. Dersom det som følge av DNA-analysen kommer nye opplysninger som gjør at vilkårene for å reise sak om endring av foreldreskap er oppfylt, vil mor, juridisk far, medmor eller en eventuell tredjemann innen tidsfristen i § 4-5 kunne reise sak om endring av farskapet eller medmorskapet, selv om barnet ikke ønsker det. Barn som ønsker å reise endringssak, kan gjøre dette uavhengig av tidsfrist. Se omtale i merknaden til § 4-5.

Andre ledd gjør det tydelig at barnet må gi opplysninger om at det er en konkret person som kan være far, for at Arbeids- og velferdsetaten skal gi pålegg om å avgi prøve for DNA-analyse. Dersom den oppgitte mannen ikke avgir prøven frivillig, kan Arbeids- og velferdsetaten bringe saken inn for retten, som kan pålegge prøvetaking, eventuelt ved bruk av tvang, se § 4-6 andre ledd. Paragrafen kan bare benyttes for å påvise et farskap hos en konkret mann, og gir ikke anledning til å pålegge prøvetaking av en juridisk far for å utelukke hans farskap. En slik sak må i tilfelle reises for retten etter § 4-5, med påstand om endring av farskap, dersom vilkårene for saksanlegg er oppfylt.

Tredje ledd er en videreføring av forskriftshjemmelen i gjeldende § 6 a tredje ledd.

Kapittel 3 Det offentlege sitt ansvar for å fastsetje foreldreskap mv.

Til § 3-1

Paragrafen om fødselsmelding viderefører deler av gjeldende barnelov § 1. Se omtale i punkt 5.10. Paragrafen må leses i sammenheng med helsepersonelloven § 35, som også regulerer fødselsmelding.

Første ledd viderefører gjeldende § 1 første ledd om fødselsmelding. Fødselsmeldingen er dokumentasjon for fødsel, og gir grunnlag for folkeregistermyndighetens registrering av barnet og den som har født barnet. Folkeregistermyndigheten registrerer farskap etter pater est-regelen dersom det fremgår av Folkeregisteret at moren er gift. I tilfeller hvor farskap er erklært digitalt eller på papir før fødselen, vil folkeregistermyndigheten registrere farskapet på bakgrunn av erklæringen.

Dersom moren har oppgitt en kvinne som medmor til barnet, skal folkeregistermyndigheten registrere medmorskap på bakgrunn av samtykket som er gitt til den assisterte befruktningen.

Andre ledd viderefører gjeldende § 1 andre ledd. Også folkeregisterloven § 6-4 pålegger moren selv å sende melding til skattekontoret om fødsel som har skjedd uten at lege eller jordmor er til stede. Dersom barnet blir født i et land hvor det i praksis kreves pass for å reise til Norge, vil passmyndigheten (ambassaden) rekvirere fødselsnummer etter pass- og ID-kortforskriften § 2-4, dersom barnet kun er norsk statsborger, og barnet vil bli registrert i denne forbindelse. Om mor og barn kan reise til Norge uten utstedelse av norsk pass, vil barnet først bli kjent for folkeregistermyndigheten ved mottak av melding om innflytting. Hvis moren befinner seg i utlandet og skal sende melding etter denne bestemmelsen, setter folkeregisterloven § 6-2 en meldeplikt på åtte dager fra man ankommer Norge. Tidsfristene i de to lovene blir nå samordnet.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 1 tredje ledd om at det skal sendes fødselsmelding også om barnet er dødfødt. Det følger av forskrift 21. desember 2001 nr. 1483 om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister når det skal sendes melding til Folkeregisteret i disse tilfellene.

Fjerde ledd pålegger de som skal gi fødselsmelding også å sende den til Arbeids- og velferdsetaten i tilfeller hvor farskap eller medmorskap ikke er fastsatt eller foreldrene ikke lever sammen. I tilfeller hvor det er utført assistert befruktning på en enslig kvinne, vil det ikke være behov for videre oppfølgning fra Arbeids- og velferdsetaten etter § 3-2.

Femte ledd gir hjemmel for å fastsette forskrift om fødselsmelding.

Til § 3-2

Paragrafen viderefører gjeldende §§ 5 og 10 og pålegger det offentlige å sørge for at barn så langt som mulig har to foreldre, enten mor og far, eller mor og medmor. Arbeids- og velferdsetatens ansvar i disse sakene videreføres. Se omtale i punkt 5.10.

Første ledd gjelder morskap og pålegger Arbeids- og velferdsetaten å ta skritt for å klarlegge hvem som har født et barn, dersom dette ikke er kjent og meldt til registrering i Folkeregisteret. Ofte vil det være folkeregistermyndigheten som blir oppmerksom på at morskap til et barn ikke er kjent, for eksempel når de mottar en fødselsattest for et barn som er født i utlandet, hvor det ikke fremgår opplysninger om identiteten til den som har født barnet. Folkeregistermyndigheten må da varsle Arbeids- og velferdsetaten. Dersom Arbeids- og velferdsetaten får tilstrekkelig dokumentasjon om identiteten til den som har født barnet, skal opplysningene sendes til folkeregistermyndigheten for registrering. Dersom det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger og dokumentasjon, må saken henlegges. Det er folkeregistermyndigheten som tar stilling til om opplysninger i Folkeregisteret skal endres etter reglene i folkeregisterforskriften.

Andre ledd gjelder farskap og medmorskap og pålegger Arbeids- og velferdsetaten å opprette sak for å sørge for at farskap eller medmorskap etableres når de får opplysninger om at et barn ikke har en far eller medmor. Arbeids- og velferdsetaten skal melde fra til den mannen som moren har opplyst er faren. Mannen kan da erklære farskap i samsvar med barneloven §§ 2-5 eller 2-6. I tilfeller hvor farskap ikke følger av erklæring eller pater est-regelen, skal Arbeids- og velferdsetaten legge til rette for at farskap kan erklæres, eller bringe sak om fastsetting av farskap inn for retten etter § 3-5 dersom pater est-regelen i § 2-4 eller vilkårene for erklæring i §§ 2-5 eller 2-6 ikke er oppfylt og sak ikke er henlagt etter § 3-4. Dersom medmorskap ikke er fastsatt i tråd med § 2-3, skal Arbeids- og velferdsetaten oppfordre til frivillig etablering av medmorskap ved søknad, eller bringe sak inn for retten etter § 3-5 hvis frivillig etablering ikke oppnås.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende forskriftshjemmel i barneloven § 5 fjerde ledd. Forskriften kan regulere informasjonsflyt og ansvar i tilfeller hvor det ikke er etablert foreldreskap.

Til § 3-3

Paragrafen om innhenting av prøver for DNA-analyse viderefører deler av første, andre og tredje ledd i gjeldende § 11, og gjelder bare for saker om farskap. Se omtale i punkt 5.10.

Første ledd første punktum hjemler mulighet for Arbeids- og velferdsetaten å pålegge de berørte partene prøve for DNA-analyse. Andre punktum åpner for at prøve for DNA-analyse kan pålegges også før barnet er født.

Andre ledd viderefører gjeldende § 24 tredje ledd slik at retten kan gjennomføre prøvetaking med tvangsmidler etter § 4-6 andre ledd dersom noen av partene ikke skulle etterkomme Arbeids- og velferdsetatens pålegg frivillig.

Tredje ledd gir mannen som DNA-analysen utpeker som far mulighet til å erklære farskapet frivillig. Dersom ikke vilkårene for farskapserklæring er oppfylt, vil Arbeids- og velferdsetaten bringe saken inn for retten for fastsettelse av farskap ved dom.

Fjerde ledd viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov. Forskriften om innhenting av prøver kan også regulere identitetskontroll ved prøveavgivelse nærmere.

Til § 3-4

Paragrafen viderefører gjeldende rett, og samler hjemlene for at Arbeids- og velferdsetaten kan henlegge sak om fastsettelse av farskap eller medmorskap, og sak om klarlegging av morskap. Paragrafen gjelder tilfeller hvor barnet bare er registrert med én forelder, og det offentlige skal fastsette eller klarlegge det andre foreldreskapet. Se omtale i punkt 5.10.

Første ledd gir Arbeids- og velferdsetaten adgang til å henlegge sak om klarlegging av morskap i tilfeller hvor det ikke er tilstrekkelig med bevis til å fastslå hvem som har født barnet.

Andre ledd gir Arbeids- og velferdsetaten tilsvarende adgang til å henlegge sak om fastsetting av farskap eller medmorskap. Moren må samtykke i henleggelsen. I tilfeller hvor barnet har kommet til ved assistert befruktning av enslig kvinne, kan Arbeids- og velferdsetaten henlegge saken på samme måte som i tilfeller hvor kvinnen ikke kjenner identiteten til den biologiske faren eller hvor hun ikke vil gi opplysninger om hvem som kan være far og mannen selv ikke melder fra til Arbeids- og velferdsetaten. Opplysninger om donors identitet gis etter reglene i bioteknologiloven.

Tredje ledd gir hjemmel for å henlegge sak i tilfeller hvor det er mulig å få fastslått farskapet ved DNA-analyse, men hvor sterke grunner tilsier at saken bør henlegges. Terskelen for å henlegge sak skal være høy, slik at dette ikke gjøres i tilfeller hvor det vil være mulig å få fastsatt foreldreskapet. Sak kan eksempelvis henlegges der barnet er dødfødt.

Dersom det senere kommer nye opplysninger i en sak som er henlagt, gir fjerde ledd mulighet for å åpne saken på nytt.

I tilfeller hvor Arbeids- og velferdsetaten henlegger saken etter første til tredje ledd, åpner femte ledd for at barnet, en forelder som er registrert som den eneste forelderen til barnet eller en mann som mener at han er far til barnet kan reise sak om foreldreskapet for retten. En eventuell sak skal behandles av retten etter reglene i kapittel 4. Paragrafen kommer ikke til anvendelse i tilfeller hvor det er etablert to foreldreskap til barnet, hvor vilkårene i § 4-5 må være oppfylt for at sak skal kunne reises.

Til § 3-5

Paragrafen om når Arbeids- og velferdsetaten skal reise sak for retten, viderefører gjeldende §§ 13 første ledd og 29 b tredje ledd, med enkelte endringer. Se omtale i punkt 5.10.

Det følger av første ledd at det offentlige, ved Arbeids- og velferdsetaten, skal reise sak for retten i tilfeller der foreldreskap ikke blir etablert eller klarlagt, med unntak for tilfeller hvor saken blir henlagt. Paragrafen gjelder nå både tilfeller med farskap, medmorskap og morskap. Når det ikke er hjemmel for henleggelse og det aktuelle foreldreskapet ikke er etablert, skal det av hensyn til barnets rettigheter reises sak.

Andre ledd hjemler adgang til å reise sak på ny dersom det senere kommer opplysninger om at en annen person kan være forelder til barnet. Paragrafen omfatter også her både farskap, medmorskap og morskap, selv om det mest praktiske trolig er sak om fastsettelse av farskap.

Kapittel 4 Rettargang i saker om foreldreskap

Til § 4-1

Paragrafen er delvis ny, og fastslår at kapittelet gjelder saker om morskap, farskap og medmorskap. Saksbehandlingen gjelder både ved førstegangsfastsettelse av foreldreskap, og ved senere endringssaker. Se omtale i punkt 5.11.

Til § 4-2

Paragrafen om verneting viderefører gjeldende § 15, men med enkelte endringer. Se omtale i punkt 5.11.

Det fremgår nå av første ledd at saken skal reises ved barnets verneting.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 15 andre ledd for tilfeller hvor barnet bor på sperret adresse, jf. lov 9. desember 2016 nr. 88 om folkeregistrering (folkeregisterloven) med forskrifter, eller hvor det er søkt om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger om barnet, jf. lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet § 14 a (politiloven). Av forenklingshensyn henviser lovteksten til § 12-3 andre ledd, ettersom en identisk regel med unntak fra de alminnelige vernetingsbestemmelsene er inntatt der.

Til § 4-3

Paragrafen gjelder partene i saken, og bygger på gjeldende §§ 17 og 19. Se omtale i punkt 5.11.

Første til tredje ledd tilsvarer gjeldende § 17 om hvem som er parter i saken. Paragrafen er nå utvidet til også å omfatte saker om morskap, som etter gjeldende lov reguleres i § 29 b. I morskapssak vil faren eller medmoren til barnet også regnes som part. Dette er nytt.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 19, som gjør unntak fra domstolloven § 181. Vanligvis skal navnet på alle parter opplyses ved denne formen for forkynning. Unntaket gjør at navnet på barnet og de andre partene ikke opplyses. Mulighet for å gjøre navnene kjent når særlige grunner tilsier det videreføres ikke i ny lov.

Til § 4-4

Paragrafen viderefører gjeldende § 18 om setteverge for barnet. Se omtale i punkt 5.11.

Første punktum fastslår at i tilfeller hvor en foreldreskapssak skal behandles ved hovedforhandling, skal retten sørge for at det oppnevnes midlertidig verge for barn som er mindreårige når moren ikke oppgir hvem som er far, eller når det foreligger opplysninger som tyder på at faren kan være en annen enn den moren har utpekt. Av pedagogiske hensyn tydeliggjøres det i andre punktum at det er statsforvalteren som skal oppnevne vergen etter reglene i vergemålsloven. Vergen skal kompensere for barnets manglende prosessdyktighet, og skal være barnets prosessuelle stedfortreder. Vergemålet er begrenset til å gjelde prosesshandlinger i foreldreskapssaken. Den som skal oppnevnes, må oppfylle vilkårene i vergemålsloven § 28.

Til § 4-5

Paragrafen om endring av farskap og medmorskap viderefører gjeldende § 6 med endringer, og er nå tatt inn i kapittelet om saksbehandlingsregler i foreldreskapssaker. Dette er en gjeninnføring av rettstilstanden før 2016, hvor det var tidsfrister for å reise sak om endring av farskap, se omtale i Prop. 105 L punkt 5.1. Paragrafen er utvidet til å gjelde både farskap og medmorskap og gjelder bare saker om endring av foreldreskap. I tilfeller hvor det ikke tidligere er fastsatt foreldreskap for et barn, har det offentlige ansvar for å sørge for at foreldreskap blir klarlagt eller fastsatt etter § 3-2. Se omtale i punkt 5.8.

Første ledd første punktum fastslår at et barn kan reise sak om endring av farskap uavhengig av tidsfrister. Barn er i denne sammenheng både personer over og under 18 år. Andre punktum fastslår at det er en midlertidig verge som reiser sak for mindreårige. Etter tredje punktum er det nødvendig med samtykke fra barn mellom 15 og 18 år, for at vergen skal kunne reise sak. Det følger av fjerde punktum at Arbeids- og velferdsetaten kan reise sak når særlige grunner taler for det. Paragrafen gir adgang for det offentlige til å reise sak for retten for å endre farskap. Det gjelder ingen vilkår for anvendelsen av denne bestemmelsen utover «særlege grunnar», og heller ingen frister. Det må likevel alltid gjøres en barnets beste-vurdering av spørsmålet om å reise sak.

Andre ledd første punktum gir begge foreldrene rett til å reise sak om endring av farskap. Det er satt som vilkår at de må legge frem opplysninger som tyder på at det kan foreligge biologisk farskap for en annen enn den juridiske faren eller medmoren. Hvis det etter DNA-analyse viser seg at en annen mann er biologisk far til barnet, skal domstolen plassere det juridiske farskapet hos denne mannen, i tråd med vilkåret i § 4-7 første ledd. Andre punktum gjeninnfører tidsfristen som gjaldt frem til 2016. Etter tredje punktum skal tidsfristen løpe fra tidspunktet da saksøkeren fikk kjennskap til opplysningene om at en annen kan være den biologiske faren til barnet, men likevel slik at fristen aldri løper ut før barnet fyller ett år. Fjerde punktum hjemler rettens mulighet for å gjøre unntak fra tidsfristene dersom særlige grunner foreligger.

Tredje ledd første punktum regulerer tilfeller hvor barnet har en juridisk far eller medmor, men hvor en annen mann mener han er den biologiske faren til barnet. Mannen må legge frem opplysninger som tyder på at han kan være faren til barnet. I tilfeller hvor det er etablert medmorskap, vil DNA-analyse som påviser biologisk slektskap mellom barnet og mannen som har anlagt sak legge grunnlaget for at medmorskapet oppheves og at farskap fastsettes ved dom. Andre punktum hjemler rettens mulighet for å gjøre unntak fra tidsfristene dersom særlige grunner foreligger. Tredje punktum viser til andre ledd andre og tredje punktum, slik at tidsfristen på ett år fra vedkommende fikk opplysninger om at han kan være far også gjelder i disse tilfellene.

Til § 4-6

Paragrafen gjelder prøvetaking og DNA-analyse, og viderefører gjeldende § 24. Se omtale i punkt 5.11. Det er foretatt både språklige og innholdsmessige endringer. Paragrafen gjelder både ved etablering av farskap for første gang, og i saker som gjelder endring av farskap. Også i tilfeller hvor det er tvil om medmorskap er en følge av den assisterte befruktningen, kan det reises sak om endring av medmorskapet til et farskap. En slik sak vil behandles tilsvarende sak om endring av farskap. Se omtale i punkt 5.8.

Første ledd viderefører gjeldende § 24 første ledd med noen språklige endringer. Retten kan pålegge alle partene å avgi prøve for DNA-analyse. Partene må legitimere seg, slik at det er sikkerhet for identiteten til de som avlegger prøve. I tilfeller hvor den oppgitte faren ikke ønsker å avlegge prøve hos egen fastlege, kan kommunelegen peke ut en lege som kan ta de nødvendige prøvene.

Andre ledd viderefører gjeldende § 24 tredje ledd, med noen mindre språklige endringer.

Tredje ledd første punktum viderefører gjeldende § 24 andre ledd første punktum, slik den er fastslått i Rt. 2014 s. 585. Det er foretatt noen mindre språklige endringer, i tillegg til å presisere at adgangen til å innhente biologisk materiale til bruk i farskapssak også gjelder for tilfeller hvor det er nødvendig å innhente nye prøver. Se omtale i punkt 5.11.

Fjerde ledd gir hjemmel for å fastsette forskrift.

Til § 4-7

Paragrafen gjelder vurdering av bevis i saker om farskap og medmorskap. Se omtale i punkt 5.11. Den er en delvis videreføring av gjeldende § 9 om vilkår for å avsi dom i farskapssak, men utvides til også å omfatte medmorskap. Gjeldende lov § 9 andre og tredje ledd videreføres ikke.

Første ledd fastslår at det skal avsies dom for at den som DNA-analysen utpeker er far. Første ledd gjelder bare for saker som fastsetter farskap. Det er et vilkår for å avsi dom uten hovedforhandling at partene skal få anledning til å uttale seg. Dette skal utelukke at dommen bygger på DNA-analyser som det hefter tvil ved, for eksempel fordi en mann som er oppgitt som far eller et barn er fremstilt for prøvetaking hos lege under feil identitet. I en sak som reises om medmorskap, fordi det oppstår tvil om barnet har blitt til ved den assisterte befruktningen, kan medmorskapet endres til farskap dersom DNA-analysen bekrefter det biologiske farskapet.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende § 9 første ledd andre punktum om tilfeller hvor det ikke foreligger DNA-analyse eller DNA-analysen ikke er anvendbar. Av pedagogiske hensyn framgår det nå av loven at de alminnelige reglene om bevisvurdering gjelder i disse sakene, se tvisteloven § 21-2.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende § 9 fjerde ledd, og tydeliggjør at det bare er aktuelt å fastsette farskap eller medmorskap ved dom i de tilfellene hvor foreldreskapene ikke er registrert.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 9 femte ledd. Det er bare en sæddonor som er gift eller samboer med barnets mor, og som har fått utført assistert befruktning med hjemmel i bioteknologiloven, som kan få fastsatt farskap etter barneloven. Det kan ikke fastsettes farskap ved dom for en mann som er sæddonor etter bioteknologiloven. Privat gjennomføring av avtaler om sæddonasjon vil dermed falle utenfor bestemmelsen, og «sæddonor» vil i disse tilfellene kunne ilegges farskap i medhold av første ledd.

Til § 4-8

Paragrafen viderefører gjeldende § 25 første ledd, slik at retten kan avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling dersom det foreligger DNA-analyse i saken. Se omtale i punkt 5.11. Gjeldende § 25 andre ledd om frifinnelsesdom videreføres ikke.

Til § 4-9

Paragrafen gjelder heving av saken og viderefører gjeldende § 26. Se omtale i punkt 5.11. Bestemmelsen omfatter nå også saker om morskap og medmorskap. Dette er gjennomført ved at ordlyden i bokstav b er endret til «ein som det er reist sak mot». Dersom farskap erklæres i tråd med reglene i kapittel 2, er det ikke lenger behov for dom og saken kan heves etter bokstav a. I tilfeller hvor den oppgitte faren bor i utlandet og det ikke er mulig å få nok opplysninger til å fastsette farskap, kan saken heves.

Til § 4-10

Paragrafen gjelder utvidet rettskraft og samler gjeldende § 27, som gjelder farskapssaker, og § 29 d som gjelder andre slektskapssaker enn farskapssaker. Se omtale i punkt 5.11. Paragrafen slår fast at en dom i en sak om farskap, morskap og medmorskap gjelder for og mot alle, og skal legges til grunn i alle sammenhenger der foreldreskapet har betydning. Paragrafen må leses i sammenheng med § 2-1 tredje ledd om at domstoler og andre myndigheter bare kan prøve foreldreskap til et barn etter denne loven.

Til § 4-11

Paragrafen innebærer en videreføring av gjeldende lov § 28. Se omtale i punkt 5.11.

Til § 4-12

Paragrafen innebærer en videreføring av gjeldende lov § 28 a og 29 e, som er særregler om gjenopptakelse av tidligere dommer om farskap og annet slektskap. Se omtale i punkt 5.11.

Første ledd gjelder farskapssaker og gjør unntak fra tvistelovens regler, slik at en rettskraftig dom om farskap kan kreves gjenopptatt dersom den er avsagt uten at det forelå DNA-analyse som bevis i saken. Ved krav om gjenopptakelse, skal retten pålegge prøvetaking for DNA-analyse. Gjeldende § 28 a første ledd tredje punktum videreføres ikke.

Andre ledd gjelder både farskapssaker som er avgjort på bakgrunn av DNA-analyse og som er regulert i gjeldende § 28 a andre ledd, og andre slektskapssaker, som er regulert i § 29 a. I disse sakene gjelder tvistelovens generelle regler for gjenåpning, men det gjøres unntak fra den absolutte tiårsfristen i tvisteloven § 31-6 andre ledd.

Til § 4-13

Paragrafen innebærer en videreføring av gjeldende lov § 29 om at staten skal dekke kostnadene retten har med saken. Paragrafen omfatter nå også morskapssakene. Se omtale i punkt 5.11.

Kapittel 5 Rettargang i andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker

Til § 5-1

Paragrafen viderefører gjeldende barnelov § 29 a. Se omtale i punkt 5.12.

Første ledd fastslår anvendelsesområdet for reglene i kapittel 5, som blir snevrere enn i dag ved at morskapssakene ikke lengre omfattes.

Andre ledd begrenser adgangen til å trekke inn andre krav i en slektskapssak og viderefører gjeldende § 29 a andre ledd uten endringer.

Til § 5-2

Paragrafen regulerer hvem som kan være part i en slektskapssak og retten til å tre inn i saken. Se omtale i punkt 5.12. Paragrafen viderefører gjeldende § 29 b, men slik at prosessregelen knyttet til morskap i § 29 b tredje ledd er tatt ut da nytt kapittel 5 bare vil gjelde for andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker. Se også merknaden til § 5-1 om endret virkeområde for bestemmelsen ovenfor. Gjeldende § 29 b tredje ledd, som gir Arbeids- og velferdsetaten kompetanse til å reise sak når morskap til et barn ikke er kjent eller det er uklart hvem som har født barnet, jf. Prop. 105 L (2012–2013), er flyttet til nytt foreldreskapskapittel i loven.

Første, andre, tredje og fjerde ledd viderefører gjeldende § 29 b henholdsvis første, andre, fjerde og femte ledd uten endringer.

Til § 5-3

Paragrafen, som angir begrensninger i vergens kompetanse sammenlignet med det som følger av de alminnelige regler i tvisteloven, viderefører gjeldende § 29 c uten endringer. Se omtale i punkt 5.12.

Til § 5-4

Paragrafen om utvidet rettskraft viderefører gjeldende § 29 d, men slik at tredje ledd er endret da kapittelet bare skal gjelde andre slektskapssaker enn foreldreskapssaker. Se omtale i punkt 5.12. Se merknaden til § 5-1 ovenfor om nytt virkeområde for paragrafen.

Første og andre ledd viderefører gjeldende § 29 d første og andre ledd uten endringer.

Tredje ledd er endret sammenlignet med gjeldende § 29 d tredje ledd ved at alternativet «forelder» er tatt ut. Gjeldende § 29 d tredje ledd første alternativ innebærer at den som, uten å ha vært part i saken, selv mener å være mor til barnet, ikke er bundet av dommen i en slektskapssak om at en annen er moren. Dette alternativet om krav fra en forelder er tatt ut av tredje ledd, da paragrafen ikke lengre vil gjelde morskapstilfellene, men bare slektskap lengre ute.

Til § 5-5

Paragrafen, som fastslår at lengste fristen for gjenåpning etter tvisteloven ikke gjelder i slektskapssaker, viderefører gjeldende § 29 e uten endringer. Se omtale i punkt 5.12.

Kapittel 6 Foreldreansvaret

Til § 6-1

Paragrafen viderefører gjeldende barnelov §§ 34 og 35. Se omtale i punkt 6.4.

Paragrafen likebehandler foreldre som er gift, samboende og de som ikke bor sammen ved barnets fødsel ved at de alle har foreldreansvar som utgangspunkt når barnet blir født. Foreldre som begge bor sammen med barnet, enten som gift eller samboere, har ikke anledning til å avtale at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Se nærmere i merknaden til § 6-4. Det er særskilte regler for tilfeller der det ikke er ønskelig med felles foreldreansvar for foreldre som ikke bor sammen. Avtale om foreldreansvar må sendes til folkeregistermyndigheten for å være gyldig, jf. § 6-3.

Første ledd etablerer foreldreansvar for alle foreldre, uavhengig av om de bor sammen ved barnets fødsel eller ikke.

Andre ledd gir regler om hva som skjer når foreldre som bodde sammen ved barnets fødsel flytter fra hverandre, enten de har vært gift eller samboende. Foreldrene fortsetter da med felles foreldreansvar, men kan avtale at en av dem skal ha foreldreansvaret alene.

Tredje ledd inneholder særregler som kommer til anvendelse i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født. Dersom moren ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun sende melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapet ble fastsatt. Også faren kan sende melding om at han ikke ønsker foreldreansvar.

Fjerde ledd fastslår at domstolen skal ta stilling til foreldreansvaret når foreldrene bringer sak inn for retten fordi de ikke er enige om at en av dem skal ha foreldreansvaret alene. Domstolen skal vurdere hva som vil være til beste for barnet etter en konkret vurdering, hvor de ulike hensynene veies mot hverandre.

Til § 6-2

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 38 om foreldreansvar etter dødsfall med noen mindre språklige endringer.

Til § 6-3

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 39 med noen språklige endringer, og gir meldeplikt for avtaler og avgjørelser om foreldreansvar. Språklige endringer anses å videreføre gjeldende § 39 andre ledd, som oppheves. Se omtale i punkt 6.4.

Etter første ledd skal foreldrene sende melding til folkeregistermyndigheten om avtaler de inngår om foreldreansvar. Foreldrene vil ha felles foreldreansvar etter loven, og må være enige om at en av dem skal ha foreldreansvaret alene, for å fravike dette, bortsett fra i tilfeller hvor foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, som det er særregler for i § 6-1 tredje ledd. Det er en forutsetning for at avtalen mellom foreldrene skal være gyldig, at den er sendt til folkeregistermyndigheten for registrering.

Andre ledd pålegger domstolen plikt til å sende avgjørelser om foreldreansvar til registrering i Folkeregisteret. I motsetning til for avtaler, er ikke meldingen i disse tilfellene en gyldighetsbetingelse.

Til § 6-4

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 30 med enkelte språklige endringer. Deler av paragrafen er ny. Bestemmelsen om innholdet i foreldreansvaret er delt i to bestemmelser: en om omsorgsplikt i denne paragrafen og en om beslutningsmyndighet i § 6-5. Se omtale i punkt 6.5.

Første ledd første punktum er en presisering av foreldre med foreldreansvar sin plikt til å ivareta barnets rettigheter, se §§ 1-1 til 1-5. Bestemmelsene i kapittel 1 gir føringer for hvordan øvrige bestemmelser i loven skal tolkes, og gjelder følgelig også for foreldreansvaret, men er inntatt under omsorgsplikten av pedagogiske grunner. For de som har foreldreansvaret skal barnets beste komme i første rekke, og prinsippet om barnets beste har forsterket vekt, jf. barnekonvensjonen artikkel 18. Foreldre har et særlig ansvar for å beskytte barnet mot fysisk og psykisk vold, jf. § 1-3.

Første ledd andre punktum er ny. Bestemmelsen henger sammen med plikten til å sette hensynet til barnets beste i første rekke, og presiserer at dette også omfatter å hensynta endringer i barnets behov og ønsker over tid. Dette har blant annet sammenheng med barnets rett til selvbestemmelse og medvirkning, som øker gradvis i takt med barnets alder og modenhet. Foreldrene har samtidig en plikt til selv å vurdere hva som er best for barnet ut ifra alder, modenhet og andre omstendigheter, og legge til rette for fleksibilitet gjennom barnets oppvekst i den grad det er nødvendig for å ivareta hensynet til barnets beste over tid.

Andre ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 30 første ledd første punktum og andre ledd første punktum, med enkelte språklige endringer. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Med «forsørging» siktes det til den rent praktiske forsørgelse som å sørge for mat, klær og et sted å bo. For omtale av bidragsplikt og saksbehandling i saker om bidrag, se merknadene til § 9-1 flg. I tillegg til rent praktiske og fysiske handlinger, innebærer omsorgsplikten også å gi oppmerksomhet, kontakt, varme og kjærlighet til barnet. Avverging og forebygging av fysiske og psykiske skader hos barn er og en sentral del av omsorgsplikten. Barnets oppdragelse hører også under omsorgsplikten og må skje med respekt for barnets egenverdi, som innebærer at oppdragelsen skal ta utgangspunkt i barnets personlighet, behov, evner og potensial. Ansvaret for barnets oppdragelse innebærer både samhandling med barnet innad i familien, men også å lære barnet relasjoner og samspill med andre. Det innebærer også ansvar for å bevare barnets kulturelle og språklige identitet. Det ligger også til omsorgsplikten å følge opp barnets opplæring innenfor rammene av opplæringsplikten og det nasjonale skolesystemet. Eksemplene belyser de ulike sidene av omsorgsplikten, men er ikke uttømmende.

Andre ledd andre punktum viderefører plikten foreldre med foreldreansvar har til å bidra til at barnet får utdanning. Foreldre har ansvar for å stimulere og legge forholdene praktisk til rette for at barnet får den utdanning som passer. Valg av utdanning skal skje ut fra barnets evner og barnets personlighet. Det må legges vesentlig vekt på hva barnet selv ønsker, jf. barnets selvbestemmelsesrett og rett til medvirkning.

Andre ledd tredje punktum er ny. Bestemmelsen synliggjør at det som hovedregel påligger begge foreldre et gjensidig ansvar for å bidra til å ivareta barnets rett til omsorg. Bestemmelsen må ikke forstås slik at den legger nærmere føringer for hvordan (og hvor tett) samarbeidet skal utøves. Dette vil variere ut ifra de aktuelle omstendighetene og behovene i det enkelte tilfellet.

Foreldrene skal så langt det er mulig samarbeide om å ivareta hensynet til barnet. Dette skal forstås som et klart hovedprinsipp. De færreste forhold som vanskeliggjør samarbeidet mellom foreldrene innebærer at det ikke er mulig å utøve en eller annen form for et samarbeid, men samarbeidsformen kan og bør variere etter de aktuelle omstendighetene og behovene i det enkelte tilfellet. Foreldrene behøver for eksempel ikke nødvendigvis å ha tett muntlig kontakt for å utøve et foreldresamarbeid. Foreldrene bør forsøke å finne en samarbeidsform som fungerer for dem, og som ivaretar barnets behov så godt som mulig. Ved behov kan foreldre få støtte fra andre og bistand fra familievernet når saken er egnet for dette. I spesielle tilfeller vil samarbeid mellom foreldrene imidlertid ikke være mulig, for eksempel i saker med voldshistorikk eller svært høyt konfliktnivå.

At foreldrene skal samarbeide om å ivareta barnets «helse, livskvalitet og utvikling» innebærer at samarbeidet skal være egnet til å ivareta barnets beste. Dette gjelder både foreldresamarbeidet i seg selv og innholdet i de beslutningene foreldrene tar.

Der andre personer enn foreldrene innehar foreldreansvaret for et barn, vil plikten gjelde tilsvarende for samarbeidet mellom de som har foreldreansvaret.

Til § 6-5

Paragrafen bygger på gjeldende lov §§ 30 og 46, men slik at beslutningsmyndigheten som hører under foreldreansvaret er skilt ut i en egen bestemmelse. Se omtale i punkt 6.5.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 30 første ledd andre punktum. Beslutningsmyndigheten under foreldreansvaret gjelder avgjørelser for barnet i personlige forhold. Som personlige forhold regnes mange av de viktigste avgjørelsene som kan tas overfor barnet. Dette innebærer blant annet avgjørelser om medisinsk behandling, utstedelse av pass, samtykke til adopsjon, navnevalg, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands. Avgjørelsene som tas av foreldre med foreldreansvar vil i stor grad være regulert i særlover, blant annet helselovgivningen, navneloven og trossamfunnsloven.

I bestemmelsen er det også presisert at foreldrenes rett og plikt til å ta beslutninger for barnet skal skje innenfor de grensene som barnets rett til selvbestemmelse og medbestemmelse setter. Dette gjelder både barnets rettigheter etter barneloven, og etter andre lover. Barnets rett til selvbestemmelse er regulert på ulike områder i en rekke lover, og der barnet har selvbestemmelse, har ikke foreldrene lenger adgang til å treffe beslutninger for dem.

Andre ledd første punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende lov § 30 første ledd tredje punktum om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta avgjørelsene sammen. Det er inntatt en presisering om at dette utgangspunktet gjelder med mindre annet følger av lov. I særlovgivningen er det bestemmelser som i enkelte tilfeller åpner for at en av foreldrene kan ta en beslutning alene, som går foran barnelovens utgangspunkt om at foreldrene må ta beslutningene sammen. Dette gjelder blant annet samtykke til visse typer helsehjelp (pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 andre og tredje ledd), endring av juridisk kjønn (lov om endring av juridisk kjønn § 4 andre ledd andre punktum) og adgang til utstedelse av pass (passloven § 4 tredje ledd). Utgangspunktet om at foreldre med felles foreldreansvar skal ta beslutningene sammen må leses med en begrensning der en av foreldrene har daglig myndighet. Forelderen med daglig myndighet kan treffe viktige avgjørelser for den daglige omsorgen uten den andre forelderen med foreldreansvar sitt samtykke, se § 7-2.

Andre ledd andre punktum gjelder der en forelder har foreldreansvaret alene. Denne forelderen kan i utgangspunktet ta avgjørelsene som hører under foreldreansvaret alene. Når forelderen med foreldreansvar skal treffe beslutninger som kan få stor betydning for gjennomføringen av samværet, skal forelderen med foreldreansvar gi den som har samværsrett mulighet til å uttale seg. Dette gjelder foreldre med samværsrett og andre med samværsrett, jf. §§ 8-1 og 8-9. Ordlyden er endret fra gjeldende lov slik at alternativet «umulig» ikke videreføres. En forelder med foreldreansvar kan ikke ensidig ta avgjørelser som gjør gjennomføring av samværet umulig. Dersom det er behov for endringer i samværsordningen, må foreldrene enten avtale dette eller reise sak for retten. Det er ikke knyttet noen sanksjoner til at plikten til å høre den som har samværsrett, ikke overholdes. Den som har samværsrett kan imidlertid vise til dette dersom forelderens avgjørelser gjør samværet vesentlig vanskeligere å gjennomføre. For en forelder med samværsrett, kan dette etter omstendighetene få betydning i en senere sak.

Tredje ledd viderefører henvisningen til vergemålsloven som oppstiller en saklig begrensning i foreldreansvarets innhold.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 30 a.

Til § 6-6

Paragrafen tilsvarer gjeldende lov §§ 31 første ledd og 33, og viderefører gjeldende rett etter disse bestemmelsene. Gjeldende § 31 første ledd siste punktum om at plikten til å høre barnet også gjelder for andre barnet bor hos eller har med barnet å gjøre, videreføres ikke, og det vises til egne bestemmelser i særlovgivningen, som vergemålsloven § 17 og barnevernsloven § 1-4. Det følger av denne loven § 8-4 at pliktene etter paragrafen her også gjelder for de som har samvær med barnet.

Første ledd bestemmer at den som har foreldreansvaret har plikt til å ta barn med på avgjørelser som angår barnet. Bestemmelsen begrenser foreldrenes rett til å ta avgjørelser for barna. Det er ingen aldersbegrensning for barnets medvirkningsrett, men det er naturlig at omfanget av medvirkningen varierer med alder og modenhet og typen beslutning. Det vises til barnets rett til medvirkning i § 1-2.

Andre ledd gir foreldrene plikt til å gi barnet gradvis økt selvbestemmelsesrett. Bestemmelsen gir ikke barnet rett til å foreta rettslige handlinger. Slik rett følger av reglene i vergemålsloven og aktuell særlovgivning. I spørsmål om rettslige handlinger, kan den økte selvbestemmelsesretten etter denne paragrafens andre ledd komme til uttrykk gjennom at foreldrene i stadig større grad, etter barnets alder og modenhet, gir barnet anledning til å ta beslutninger som ligger til grunn for foreldrenes handlinger utad. Det fremgår også av andre ledd at foreldreansvaret opphører når barnet fyller 18 år, og at foreldrenes bestemmelsesrett opphører fra dette tidspunktet for de områder hvor den ikke allerede er bortfalt gjennom aldersgrenser i særlovgivning.

Til § 6-7

Paragrafen er ny og har ikke noe motstykke i dagens barnelov. Bestemmelsen gjennomfører barnets rett til privatliv etter barnekonvensjonen artikkel 16 når det gjelder forholdet mellom barn og foreldre på dette området.

Første ledd gir foreldre plikt til å ta hensyn til barnets rett til personvern når de tar avgjørelser om barns personopplysninger. Foreldrene forvalter i stor grad samtykkekompetansen på vegne av barnet, og bestemmelsen tydeliggjør at retten til å ta avgjørelser knyttet til barnets personopplysninger ikke skal forstås uten begrensninger.

Andre ledd gir veiledning til foreldrene som forvaltere av samtykkekompetansen, og gir anvisning på hvilke momenter som vil være aktuelle ved foreldrenes vurdering av om barnet er i stand til å ta avgjørelser om bruk av egne personopplysninger.

Tredje ledd gir barn en rett til å nekte publisering av bilder, film eller lydopptak av dem. Denne retten gjelder uten aldersbegrensning. Nektelsesretten gjelder kun overfor foreldrene, som vil ha en plikt til å respektere barnets nektelse. Denne plikten gjelder ikke tredjeparter og personopplysningsbehandlere som har innhentet samtykke fra foreldrene. Tredjeparter bør respektere en nektelse fra barnet, men bestemmelsen her pålegger ikke en slik plikt. Nektelsesretten vil slik forslaget her er utformet heller ikke ha direkte virkning overfor plattformer hvor foreldrene selv publiserer bilder, film eller lydopptak av barn, og der behandlingen ikke er basert på samtykke, eksempelvis sosiale medier.

Til § 6-8

Bestemmelsen viderefører den delen av gjeldende lov § 32 som omhandler medlemskap i foreninger. Se omtale i punkt 6.7.

Første punktum angir den organisasjonsrettslige myndighetsalderen, som senkes til 12 år. Aldersgrensen gjelder inn- og utmelding av foreninger. Retten til selvbestemmelse ved medlemskap i foreninger må leses med en reservasjon for de tilfellene der deltakelsen er betinget av forhold som barnet selv ikke kan bestemme, eksempelvis som følge av rådighetsbegrensningene i vergemålsloven § 9.

Andre punktum er nytt, og gir barnet rett til å nekte innmelding i en forening uansett alder. Dette er både en pedagogisk påminnelse til foreldre, men også en selvstendig rett for barnet, som må respekteres av foreninger.

Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse for foreninger som er omfattet av trossamfunnsloven § 1 andre ledd. Bestemmelsen er ikke til hinder for at en forening kan vedtektsfeste en høyere aldersgrense for innmelding.

Til § 6-9

Bestemmelsen viderefører den delen av gjeldende lov § 40 som omhandler flytting ut av landet og opphold utenfor landet, med enkelte språklige endringer. Se omtale i punkt 6.5.

Første ledd første punktum gir regelen om at den eller de som har foreldreansvaret har rett til å bestemme at barnet skal flytte ut av landet eller ta opphold utenfor landet. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Når det tas sikte på å etablere et nytt vanlig bosted for barnet i utlandet er dette å anse som flytting. Med opphold utenfor landet siktes det til opphold utover kortere utenlandsreiser som nevnt i § 6-10. Begrepet «opphald» har dermed en nedre grense mot «utanlandsreise» og en øvre grense mot «flytting ut av landet». Ett eksempel på opphold utenfor landet er tilfeller der barnet drar på utveksling av begrenset varighet i utlandet.

Første ledd andre punktum presiserer at når foreldre har felles foreldreansvar, må de ta avgjørelsen om flytting eller opphold utenlands sammen.

Første ledd tredje punktum innebærer en presisering av at dersom foreldre med felles foreldreansvar har avtalt opphold i et bestemt land, kan ikke en av foreldrene forlenge oppholdet eller ta opphold i et annet land uten å innhente nytt samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder for eksempel når et barn etterlates i etterkant av en feriereise eller et opphold som i utgangspunktet var tillatt eller avtalt.

Andre ledd viderefører samtykkekravet for barn som har fylt 12 år, som følger av gjeldende lov § 40 tredje ledd. Samtykkekravet gjelder ved flytting ut av landet, opphold utenfor landet og tilfeller der et avtalt opphold blir forlenget eller endret, for eksempel der et barn blir etterlatt. For avgjørelser som gjelder barn under 12 år har foreldre plikt til å oppfylle barnets selvbestemmelses- og medvirkningsrett, jf. § 6-6.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 40 fjerde ledd og regulerer begrensninger i adgangen til å flytte når det er reist sak om foreldreansvar, bosted, daglig myndighet eller flytting ut av landet. Se nærmere omtale i Ot.prp. nr. 56 (1996–97) kapittel 12, merknaden til § 43. For at saken skal anses «avgjort» er det en forutsetning at den midlertidige avgjørelsen er rettskraftig. Når det foreligger en rettskraftig midlertidig avgjørelse om foreldreansvar må det gjøres en konkret vurdering av om denne gir en forelder rett til flytting ut av landet, jf. Prop. 102 LS (2014–2015) kapittel 13, merknaden til § 40.

Fjerde ledd første punktum viderefører den delen av gjeldende lov § 42 a som omhandler varslingsplikt ved flytting ut av landet. Varslingsplikten gjelder når en forelder med foreldreansvar vil flytte og det foreligger en avtale eller avgjørelse om samvær med den andre forelderen uten foreldreansvar. Formålet med å varsle er å gi den andre tid til å områ seg slik at det eventuelt kan gjøres endringer i avtale om bosted og samvær, eventuelt tid til å mekle eller bringe saken inn for domstolen. Det er ikke noe formkrav til varselet. Det følger imidlertid av formålet med en varslingsplikt at den andre forelderen må få en klar beskjed om flytteplanen. Bestemmelsen om varsel gjelder etter sin ordlyd ikke ved opphold i andre land, men fastsatt og avtalt samværsrett vil kunne være et hinder for å ta opphold i andre land. Det følger av fjerde ledd andre punktum at foreldrene kan mekle dersom de er uenige i flyttespørsmålet. Gjeldende lov § 42 a andre ledd knytter plikten til å kreve mekling til den forelderen som vil flytte med barnet. Dette videreføres ikke. Bestemmelsen er nå endret slik at at begge foreldrene kan kreve mekling, og at dette i utgangspunktet utløser en plikt for den andre forelderen til å delta i meklingen, se § 10-2 tredje ledd. Det er ikke knyttet sanksjoner til brudd på varslings- eller meklingsplikten. Unnlatt varsling kan imidlertid etter forholdene være et moment i en eventuell senere sak for domstolen, se HR-2020-1843-A.

Til § 6-10

Paragrafen gir regler om utenlandsreiser for barn. Den viderefører deler av gjeldende § 41. Se omtale i punkt 6.5.

Første ledd viderefører gjeldende § 41 første ledd første punktum. Ordlyden er omformulert for å klargjøre bestemmelsen. Utgangspunktet ved felles foreldreansvar er at foreldrene må ta avgjørelser i fellesskap, jf. § 6-5 andre ledd første punktum. Det gjøres her unntak fra dette utgangspunktet, ved at en forelder kan ta med eller sende barnet på en kortere utenlandsreise uten den andres samtykke så lenge en selv har del i foreldreansvaret. Kortere utenlandsreiser gjelder reiser som er så kortvarige at de ikke anses som «opphald» i § 6-9.

Andre ledd gir muligheten for en forelder uten foreldreansvar til å reise med barnet, ved å be retten om en avgjørelse om dette. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 41 fjerde ledd med noen språklige endringer. Andre ledd første punktum gir regelen om at retten kan gi adgang til utenlandsreise. En forelder uten del i foreldreansvaret kan imidlertid også reise ut med barnet dersom den andre forelderen samtykker. Dette følger av utgangspunktet om at forelderen med foreldreansvar kan ta avgjørelse om at barnet skal reise ut av landet. Ordlyden som angir vilkåret for at retten skal kunne gi tillatelse til utreise er endret fra «openbert» til «når alt tyder på» at barnet vil komme tilbake. Dette er av språklige grunner og er ikke ment å innebære noen realitetsendring. Andre ledd andre punktum tydeliggjør at utreiseforbudet kan gjelde én reise eller generelt og at forbud kan fastsettes i foreldretvist for retten. Andre ledd tredje punktum fastsetter at retten kan ta foreløpig avgjørelse for tiden frem til saken er avgjort. Slik midlertidig tillatelse kan for eksempel gjelde en konkret nært forestående reise til et bestemt land, samtidig som en avventer en ordinær saksbehandling av et krav som gjelder allmenn utreisetillatelse til dette landet.

Tredje ledd viderefører samtykkekravet for barn som har fylt 12 år som følger av gjeldende § 41 femte ledd. Kravet gjelder som en begrensning i retten forelderen eller foreldrene med foreldreansvar har til å bestemme at barnet skal reise utenlands, uansett lengde på oppholdet, når ikke en forelder med foreldreansvar er med. Kravet gjelder også overfor retten når den beslutter at en forelder uten foreldreansvar kan reise med barnet, jf. tredje ledd, slik at det i dette tilfellet må innhentes et ordinært samtykke fra barnet. For å unngå interessekonflikt bør samtykket innhentes av dommeren eller sakkyndig fra barnet selv, eventuelt gjennom en oppnevnt representant for barnet etter § 12-11 dersom slik er oppnevnt i en hovedsak om foreldretvist. For avgjørelser som gjelder barn under 12 år har foreldre plikt til å oppfylle barnets selvbestemmelses- og medvirkningsrett etter § 6-6 og retten har plikt til å gi barnet mulighet til å uttale seg etter § 12-6.

Til § 6-11

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 41, slik at bestemmelsen nå bare handler om forbud mot utenlandsreiser. Se omtale i punkt 6.5.

Første ledd gir retten hjemmel til å nedlegge utreiseforbud overfor en forelder når foreldrene har felles foreldreansvar. Vilkåret er omformulert fra «uvisst om» barnet vil komme tilbake til «fare for» at det ikke vil komme tilbake, ettersom fare-kriteriet beskriver mer presist hva som er vurderingstemaet i disse sakene. Som etter gjeldende rett, kreves det noen objektive holdepunkter for at barnet ikke vil komme tilbake. Det vil ikke være nok at en part hevder at vilkårene er til stede.

Andre ledd gir en tilsvarende hjemmel for politiet. Utreiseforbud fra politiet kan bare ilegges når saken haster så mye at man ikke kan vente på et foreløpig utreiseforbud fra retten, og gjelder bare frem til retten har truffet en avgjørelse.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 41, med endringer. Adgangen til å trekke barnets pass tilbake og adgangen til å føre barnet ut av passet til den som vil reise, opprettholdes som virkemidler for realisering av et utreiseforbud. Alternativet om å føre barn ut av passet til den som vil reise er ikke lenger praktisk for norske barn ettersom barn skal ha eget pass, se passloven § 6 første ledd.

Til § 6-12

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 47, med enkelte språklige endringer. Se omtale i punkt 6.1.

Første ledd første punktum fastslår at personer med foreldreansvar har rett til opplysninger om barnet når de ber om det. Personer med foreldreansvar har rett til opplysninger fra blant annet barnehage, skole, helse- og sosialtjenesten, barnevernet, politiet og andre instanser. Personer med foreldreansvar har også rett til opplysninger fra hverandre. Ordlyden er endret fra «foreldre som har foreldreansvar» til «personar med foreldreansvar», for å klargjøre at dersom andre enn foreldrene har foreldreansvaret, vil de også omfattes av bestemmelsen.

Første ledd andre punktum regulerer situasjonen der en av foreldrene har foreldreansvar alene. Det følger av bestemmelsen at forelderen som har foreldreansvar alene skal gi den andre forelderen opplysninger om barnet dersom den andre ber om det. Det følger av tredje punktum at forelderen som ikke har foreldreansvar også har rett til å motta opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialtjenesten, barnevernet og politiet. Oppregningen av instanser er uttømmende og omfatter blant annet private barnehager, helsepersonell i private virksomheter og private barnevernsinstitusjoner. Det foreligger med andre ord en mer begrenset rett til opplysninger for foreldre uten foreldreansvar enn for foreldre med foreldreansvar. Retten til opplysninger gjelder uavhengig av om forelderen har samværsrett. Det følger av bestemmelsen at opplysninger likevel ikke skal gis dersom det vil være i strid med lovbestemt taushetsplikt. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, se dagens lov § 47 første ledd tredje punktum og Prop. L 161 L (2015–2016) punkt 11.1 der det fremkommer at taushetsplikten også gjelder for dagens § 47 første punktum. Fjerde punktum fastslår at det kan nektes å gi ut opplysninger etter første ledd dersom det kan være til skade for barnet. Er det for eksempel grunn til å tro at forelderen vil bruke opplysningene for å sjikanere barnet eller den andre forelderen, skal de ikke gis. De som mottar et krav om å utlevere opplysninger, må foreta en konkret vurdering av om utlevering av opplysningene kan være til skade for barnet.

Andre ledd første punktum gir personer med foreldreansvar og foreldre uten foreldreansvar, klagerett til statsforvalteren ved avslag på opplysninger etter bestemmelsens første ledd første eller tredje punktum. Det følger av bestemmelsen at forvaltningslovens regler om klage gjelder. Dette gjelder også dersom avslaget på opplysninger er gitt av private instanser og tjenesteytere. Dette gjelder avslag på opplysninger fra skole, barnehage mv. Det fremgår av andre ledd andre punktum at avslag på krav om opplysninger fra den ene forelderen til den andre ikke kan påklages.

Tredje ledd fastslår at statsforvalteren i særlige tilfeller har adgang til å avgjøre at en forelder som ikke har foreldreansvaret skal tape opplysningsretten. Vedtaket kan gjelde generelt, eller begrenses til bestemte typer opplysninger, kilder eller institusjoner. Å frata en forelder retten til opplysninger om barna sine er et inngripende tiltak. Det skal mye til for at det foreligger «særlege høve», og dette må vurderes konkret i den enkelte sak. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i denne vurderingen, jf. § 1-1. Dersom det viser seg at retten til å motta opplysninger blir misbrukt ved å sjikanere barnet eller den andre foreldreansvaret, kan dette tilsi at forelderen fratas retten til å motta opplysninger. Dersom barnet lever på sperret adresse, og dette skyldes trusler fra den andre forelderen, kan dette tilsi at vedkommende taper opplysningsretten.

Kapittel 7 Barnet sin bustad og dagleg myndigheit når foreldra ikkje bur saman

Til § 7-1

Paragrafen tilsvarer gjeldende lov § 36, men med enkelte endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 7.7.2 og 7.7.5.

Første ledd første og andre punktum tilsvarer første ledd i gjeldende lov § 36. Ordlyden er justert for å fremheve foreldrenes ansvar for å forsøke å bli enige om en avtale. Videre er ordet «fast» i uttrykket «bur fast» tatt ut, uten at dette innebærer noen realitetsendring. «Delt bosted» er et dekkende begrep for en ordning der barnet bor hos begge foreldrene, og begrepet er derfor inntatt i parentes i lovteksten. Delt bosted trenger ikke å innebære at barnet bor like mye hos hver av foreldrene. Det er ikke en klart definert nedre grense etter barneloven for hva som utgjør «delt bosted» med tanke på tidsfordeling, men det følger av ordlyden at barnet må «bu hos begge». Foreldrene har avtalefrihet til å inngå midlertidige avtaler om bosted.

Første ledd tredje punktum er nytt, og bestemmer at i barnelovens forstand, som en regulering av forholdet mellom foreldrene, kan barnet bare bo hos forelder med daglig myndighet. Daglig myndighet forutsetter at forelderen har foreldreansvar, jf. § 7-2. Det gjelder uavhengig av om barnet skal ha delt bosted eller ikke. Foreldres avtaler etter barneloven bygger således på at den forelder som bor med barnet, har myndighet til å ivareta barnet på en forsvarlig måte. Bestemmelsen vil gjelde både foreldrenes avtale om barnet skal bo hos en eller begge, og domstolens avgjørelse, jf. annet ledd.

Andre ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 36 andre ledd, men med en viktig endring. Vilkåret om særlige grunner for at retten skal kunne fastsette delt bosted, er tatt ut. Om barnet skal bo hos begge foreldrene eller en av dem er følgelig sidestilte alternativer for rettens avgjørelse. Dette er en endring i rettstilstanden, og innebærer at det overlates til retten å vurdere saken konkret på grunnlag av barnets beste, se lovforslaget § 1-1 og omtale i proposisjonens punkt 11.4.4. I tilfeller hvor retten mener det er behov for å begrense samværet, for eksempel gjennom offentlig fastsatt tilsyn, må retten derfor velge bosted hos den ene forelderen og samvær med den andre forelderen. Det kan også være andre grunner til at det bør velges samvær fremfor bosted, for eksempel der foreldrene bor langt fra hverandre og samvær av den grunn vil være sjeldent. I andre ledd andre punktum er det tatt inn en ny bestemmelse om at det i dom kan settes vilkår for bosted. Det vil særlig kunne være aktuelt for midlertidige avgjørelser, der oppfølgingen av vilkårene som stilles vil kunne evalueres i forbindelse med rettens videre behandling av saken. Aktuelle vilkår kan særlig være knyttet til å bedre foreldresamarbeidet, eksempelvis gjennom tilbud om kurs eller veiledning hos familievernet. Domstolen bør ta hensyn til om eventuelle vilkår vil kunne påvirke foreldresamarbeidet negativt, og unngå å ilegge slike. Vilkår som beskytter barnet, som for eksempel ruskontroll, vil være mindre egnet som vilkår for bosted, og mer egnet som begrensninger i samvær. Dersom det er behov for beskyttende tiltak, vil bosted ikke være egnet.

Til § 7-2

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 37, men med betydelige endringer. Se omtale i punkt 7.7.3 og 7.7.5.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 37 og regulerer innholdet i den daglige myndigheten. Daglig myndighet tilsvarer den beslutningsmyndigheten som etter gjeldende lov ligger til den eller de barnet bor hos etter § 36. I gjeldende rett er bostedsmyndigheten beskrevet negativt; det heter at den andre ikke kan «setje seg mot» de avgjørelsene myndigheten gjelder. Dette endres slik at innholdet i myndigheten beskrives positivt. Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring, og har som formål å gjøre loven mer forståelig for brukerne. Endringen i ordlyden er ikke ment slik at en forelder som har den daglige myndigheten alene, ikke skal gi den andre forelderen mulighet til å være med å drøfte spørsmål som ligger under denne myndigheten. Det vises til merknaden til § 6-4 om samarbeid.

Den nye bestemmelsen presiserer at det i den daglige myndigheten både ligger en rett og en plikt til å utøve myndigheten, av hensyn til barnet. Myndigheten gjelder oppfølging av barnet i det daglige og de viktigste beslutningene som gjelder dagliglivet til og omsorgen for barnet, og avgrenses oppad mot avgjørelser som tas av foreldre med foreldreansvar (som er regulert i barneloven § 6-5 samt i særlovgivningen). Myndigheten avgrenses i prinsippet også nedad; mot de beslutninger som ligger til den som til enhver tid er sammen med barnet (som følger av samværsretten i § 8-4). Beslutninger som ligger til foreldre med daglig myndighet skiller seg fra beslutninger som følger av samværsretten ved at daglig myndighet-beslutningene vil være av en viss betydning også utover samværets varighet, det vil si av betydning utover den tiden man er sammen med barnet. Formuleringen «vesentlege» i gjeldende bestemmelse er endret til «dei viktigaste». Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring, og har som formål å gjøre loven mer forståelig for brukerne.

Retten til å ta beslutninger om hvor i landet barnet skal bo, ligger til den daglige myndigheten. Dette presiseres i en egen bestemmelse, se § 7-3.

Når det gjelder spørsmål om barnehage, er denne tatt ut av bestemmelsen, men det innebærer ingen realitetsendring. Spørsmålet om barnet skal gå i barnehage og hvilken barnehage, ligger fortsatt til den daglige myndigheten. Vurderingen av hvorvidt en beslutning ligger til foreldreansvaret eller daglig myndighet må gjøres konkret. Grensen må trekkes ved å ta utgangspunkt i lovens ordlyd, der ikke annet følger av særreguleringer.

Andre ledd er nytt. Andre ledd første punktum bestemmer at hovedregelen ved samlivsbrudd er at begge foreldrene har daglig myndighet for barnet. Bestemmelsen skal forstås slik at foreldre etter et samlivsbrudd beholder den myndigheten de hadde overfor barnet under samlivet. Begge foreldre vil derfor i utgangspunktet kunne ta viktige beslutninger om barnets dagligliv, noe de i stor grad vil kunne gjøre hver for seg. Dersom det er behov for at begge foreldre aktivt samtykker ved konkrete avgjørelser, må dette fremgå tydelig, slik som for avgjørelser om flytting innenlands etter § 7-3. Det vises imidlertid til at foreldre med felles foreldreansvar så langt som mulig skal samarbeide, jf. § 6-4.

Hovedregelen om daglig myndighet gjelder foreldre som var gift eller samboende da barnet ble født og som senere separerer eller skiller seg eller flytter fra hverandre. Det er ikke lenger et krav at man bor sammen med barnet for å ta del i myndigheten.

Andre ledd andre punktum sier at for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født, har den som fødte barnet daglig myndighet alene. Der mor av ulike grunner ikke har foreldreansvar (dødsfall eller fratakelse), vil den andre forelderen med foreldreansvar ha daglig myndighet istedenfor mor. Andre ledd tredje punktum slår fast at foreldrene kan avtale annen løsning om fordeling av myndigheten, og at domstolen også kan komme til et annet resultat enn det som er lovens hovedregel om daglig myndighet. Andre ledd fjerde punktum presiserer at det kun er foreldre med foreldreansvar for barnet som kan ha daglig myndighet. Dersom en forelder etter melding, avtale eller avgjørelse ikke har foreldreansvar for barnet, har forelderen heller ikke daglig myndighet for barnet. Det følger allerede av gjeldende rett (praksis), at barnet ikke kan bo hos en forelder som ikke har foreldreansvar. Denne koblingen videreføres og tilpasses endringene i lovens regler om bosted og daglig myndighet. Reglene i kapittel 7 gjelder tilsvarende så langt de passer for personer som ikke er barnets foreldre, men som har fått foreldreansvar for barnet etter reglene i kapittel 12 om foreldreansvar etter dødsfall. Ordlyden «foreldre» skal da forstås som den eller de som har foreldreansvar for barnet.

Tredje ledd første punktum bygger til dels på gjeldende lov § 36, men uten at vilkåret om særlige grunner er tatt inn i bestemmelsen. Om begge foreldre skal ha daglig myndighet eller om en av dem skal ha den alene, er sidestilte alternativer. Det er opp til domstolen å vurdere saken konkret på grunnlag av barnets beste. Dersom det ikke er til barnets beste at foreldrene har daglig myndighet for barnet sammen, skal retten fastsette at bare en av dem skal ha myndigheten alene. Tredje ledd andre punktum er nytt, og sier at det i dom kan settes vilkår for daglig myndighet. Dette vil være aktuelt i samme tilfeller som for bosted, og det vises til merknaden til § 7-1 andre ledd som gir anvisning på hva slags vilkår som kan være aktuelle og når det ikke bør settes vilkår.

Til § 7-3

Paragrafen er ny, men tilsvarer deler av gjeldende lov §§ 37 og 42 a. Se omtale i punkt 7.7.4. Flytting, opphold og reiser ut av landet er regulert i §§ 6-9 til 6-11.

Første ledd første punktum slår fast at retten til å ta avgjørelse om hvor i landet barnet skal bo, inngår i den daglige myndigheten. Regelen tilsvarer gjeldende lov § 37 om at den barnet bor fast hos, kan bestemme hvor i landet barnet skal bo. Forskjellen er at beslutningsmyndigheten ikke lenger er knyttet til barnets «bosted», og i stedet avhenger av hvem som har daglig myndighet etter barnelovens regler. Foreldrene skal ivareta barnets rett til medvirkning og selvråderett ved avgjørelse om flytting, se merknaden til § 6-6.

Det ligger i ordlyden «kor i landet» at dette gjelder hvilket geografisk område/sted i landet barnet skal bo. Gjeldende rett på dette punkt videreføres.

Første ledd andre punktum presiserer at foreldre som har daglig myndighet for barnet sammen, må bli enige om hvor i landet barnet skal bo. Flytting innenfor området/stedet der barnet bor kan skje uten enighet, på samme måte som etter gjeldende rett. Dersom flyttingen vil få en viss betydning for bosted eller samvær, forutsettes enighet. I praksis innebærer det at foreldrene må ha dialog om flytting. Kravet om enighet forutsetter at den som vil flytte har gitt den andre en klar beskjed om flytteplanene, og at det må være rimelig tid til å samtale om dette. En forelder kan ikke gjennom passivitet trenere en planlagt flytting. Dersom forelderen som ønsker å flytte med barnet har gitt en klar beskjed innen rimelig tid om planene, og den andre forelderen forholder seg passiv til dette, vil kravet om enighet kunne være oppfylt. En forelder som mottar informasjon om flytteplaner, må forventes å foreta seg noe aktivt for å tydeliggjøre at man motsetter seg flyttingen. Å kreve mekling vil være en tydelig beskjed om at man er uenig, men det kan også formidles på andre måter. Forelderen som ønsker å flytte med barnet skal ikke måtte gå til søksmål for å få daglig myndighet alene dersom den andre forelderen forholder seg passiv og ikke bidrar med sitt samtykke.

Dersom den ene av foreldrene har flyttet eller ønsker å flytte med barnet og den andre motsetter seg flyttingen og mener denne er i strid med § 7-3, bør foreldrene forsøke å komme frem til en løsning sammen. Dersom dette ikke lar seg gjøre, er det adgang til å reise sak om daglig myndighet. Det er ikke adgang til å reise egen sak om flytting innenlands. Foreldrene må før eventuell sak reises om daglig myndighet, ha møtt til mekling etter § 10-2. Det er den forelderen som ønsker å flytte med barnet, som eventuelt må reise sak.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 42 a. Varslingsplikten gjelder når en forelder med daglig myndighet vil flytte med barnet og det foreligger en avtale eller avgjørelse om samvær med den andre forelderen. Formålet med å varsle er å gi den andre tid til å områ seg slik at det eventuelt kan gjøres endringer i avtale om samvær mv., eventuelt tid til å mekle eller bringe saken inn for domstolen. Det er ikke noe formkrav til varselet. Det følger imidlertid av formålet med en varslingsplikt at den andre forelderen må få en klar beskjed om flytteplanen.

Det følger av tredje ledd at foreldrene kan mekle dersom de er uenige i flyttespørsmålet. Gjeldende lov § 42 a andre ledd knytter plikten til å kreve mekling til den forelderen som vil flytte med barnet, noe som ikke er videreført. Etter ny lov kan begge foreldrene kreve mekling, og dette utløser i utgangspunktet en plikt for den andre forelderen til å delta i meklingen, se § 10-2 tredje ledd. Loven knytter ingen sanksjoner til brudd på varslings- eller meklingsplikten. Unnlatt varsling kan imidlertid etter forholdene være et moment i en eventuell senere sak for domstolen, se HR-2020-1843-A. Se også omtale i Prop. 161 L (2015–2016) punkt 6.9.

Kapittel 8 Samvær

Til § 8-1

Denne paragrafen fastslår at barn og foreldre har en gjensidig rett til samvær med hverandre når barnet og forelderen ikke bor sammen. Dette er en sammenslåing av det som i dag står i § 42 første ledd første punktum og § 43 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder både når foreldre avtaler samvær og når retten gjør dette i en foreldretvistsak.

Bestemmelsen presiserer at retten til samvær bare gjelder i den utstrekning det er til barnets beste, jf. § 1-1 og merknaden til § 1-1. Det er barnets beste som er avgjørende i samværssaker. Det skal ikke være samvær der barnets helse og utvikling blir skadelidende. Barn har rett beskyttelse mot vold, overgrep og annen hensynsløs atferd, jf. § 1-3 andre ledd, og foreldre skal på bakgrunn av sin omsorgsplikt beskytte barnet mot vold og annen risiko, se §§ 6-4 og 8-4.

Risiko for vold og overgrep vil typisk være situasjoner hvor det ikke vil være til barnets beste med samvær. I foreldretvistsaker for domstolen må retten i avgjørelsen ta hensyn til at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på annet vis bli behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare, jf. § 1-3 andre ledd. Etter våre menneskerettslige forpliktelser må det imidlertid gjøres konkrete vurderinger av om det ikke skal være samvær. Avgjørelser om at det ikke skal være samvær kan føre til at båndene mellom barn og foreldre brytes og det kreves svært gode grunner, «very exceptional circumstances», etter EMDs praksis. Dersom domstolen avgjør at det ikke skal være samvær, er det avgjørende at beslutningen viser at det er foretatt grundige vurderinger av dette.

Se omtale i proposisjonens punkt 8.4 og 8.5.

Til § 8-2

Denne paragrafen viderefører deler av gjeldende barnelov § 43 første og andre ledd. Se omtale i proposisjonens punkt 8.4.

I første punktum slås det fast at foreldrene avtaler hvor mye samvær det skal være med barnet. Samværsretten omfatter fysisk samvær, men annen form for kontakt kan også avtales. Det er heller ingenting i veien for at foreldre avtaler digitalt samvær som et supplement der de ikke har mulighet til å være fysisk til stede sammen med barnet.

I andre punktum presiseres det at domstolen avgjør spørsmål om samvær når foreldrene er uenige. Utgangspunktet er at foreldrene avtaler samværet. Dersom foreldrene er uenige, har domstolen kompetanse til å avgjøre spørsmålet, og foreldrene må reise sak for domstolen etter reglene i lovens kapittel 12. Den nye formuleringen i andre punktum er inntatt i stedet for formuleringen i gjeldende § 43 første ledd siste punktum om at retten avgjør om det ikke skal være samvær dersom samvær ikke er til det beste for barnet.

Det er barnets beste som er førende for omfanget av samvær, jf. § 1-1. Dette gjelder både ved foreldres avtaler og ved rettens avgjørelse om samvær. For å ta stilling til hva som er barnets beste, må det gjøres en konkret og helhetlig vurdering. Oppregningen av momenter fra gjeldende lov § 43 andre ledd andre punktum om hva som kan vektlegges ved avtaler eller avgjørelser om samvær er ikke videreført. Definisjonen av «vanleg samværsrett» som følger av dagens § 43 andre ledd tredje punktum videreføres heller ikke. Hvilke momenter som vil ha relevans og hvordan momenter skal vektes mot hverandre må alltid avgjøres konkret. Momentene nevnt i gjeldende lov vil fortsatt være relevante, sammen med andre momenter som følger av forarbeider og rettspraksis. Særlig sentralt er barnets mening, jf. også § 1-2. Barnet har rett til å bli hørt og barnets mening skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Andre sentrale momenter er barnets behov, herunder barnets behov for trygghet og stabilitet, barnets omsorgsbehov og sårbarhet, barnets tilknytning til forelderen og barnets tilknytning til nærmiljøet. Barnets alder vil også påvirke omfanget av samvær. Videre er foreldrenes situasjon sentralt. Dette omfatter blant annet forelderens forutsetninger, omsorgsevne og boforhold. Hva som er til barnets beste her og nå, er sentralt for vurderingen, men hva som vil være til barnets beste i fremtiden vil også inngå i vurderingen.

Gjeldende § 43 femte ledd om adgang til å kreve ny avgjørelse ved hindring av samværsrett videreføres ikke, se merknaden til § 12-10.

Til § 8-3

Første ledd viderefører barneloven § 42 første ledd andre punktum. Utgangspunktet om at begge foreldrene har ansvar for at samværsretten oppfylles, vil kunne endres ved behov ved at retten kan foreta nærmere avklaringer og eventuelt sette vilkår for samværet, jf. § 8-5.

Andre ledd viderefører meldingsplikten foreldre har etter barneloven § 43 fjerde ledd. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å ensidig avlyse avtalt eller fastsatt samvær for den ene forelderen.

Se omtale i punkt 8.6.

Til § 8-4

Første ledd viderefører barneloven § 42 andre ledd første punktum, men med fornyet og presisert ordlyd. Omsorgsplikten er presisert med de grunnleggende verdiene omsorg, kjærlighet, forsørgelse og oppdragelse med respekt for egenverdet til barnet, som veiledning for foreldrene, og gir uttrykk for grunnleggende samfunnsverdier og forventninger til foreldre. Omsorgsplikten for foreldre med foreldreansvar reguleres i § 6-4, se merknaden til denne bestemmelsen. Det er ikke en forutsetning for samværsrett å ha del i foreldreansvaret.

Andre ledd viderefører § 42 andre ledd andre punktum om retten og plikten til å ta avgjørelser for barnet under samværet. Det vises til omtalen i merknaden til § 7-2 om avgjørelser som ligger til den som har daglig myndighet, og som dermed ikke kan tas av den som har samværsrett, men ikke daglig myndighet.

I tredje ledd gis det en henvisning til at omsorgsplikten også innebærer en plikt til å legge til rette for medvirkning og selvråderett for barnet.

Se omtale i punkt 8.6.

Til § 8-5

Denne paragrafen viderefører § 43 tredje ledd med enkelte endringer i ordlyden. Se omtale i punkt 8.4.

I første ledd videreføres hjemmelen for å kunne stille vilkår for samvær. Det er inntatt to eksempler på vilkår. Dette er vilkår om privat tilsyn og vilkår om ruskontroll. Disse eksemplene er ikke uttømmende. Andre vilkår kan for eksempel være ruskontroll, rusbehandling, behandling av psykiske lidelser, kurs og veiledning mv.

Etter andre ledd kan retten, ved beslutning om privat tilsyn, utpeke tilsynsperson av eget initiativ, eller be foreldrene om å utpeke en tilsynsperson. Foreldrene behøver ikke å stille seg i fellesskap bak forslaget. Tilsynspersonen foreldrene utpeker må godkjennes av retten.

I tredje ledd vises det til hvem som skal bære kostnadene knyttet til tiltak det stilles vilkår om. Det er den personen som vilkårene stilles mot. Retten kan likevel fastsette en annen fordeling, blant annet når fordelingen vil anses særlig byrdefull.

Ved bruk av vilkår for samvær er det viktig at retten ser hen til våre menneskerettslige forpliktelser, og gjennomfører en reell vurdering av om vilkårene står seg opp imot disse forpliktelsene. Se omtale i punkt 8.2 og 8.4.1 av hvilke føringer menneskerettighetene og særlig EMK artikkel 8 legger.

Til § 8-6

Paragrafen tilsvarer dagens § 43 a, med enkelte språklige endringer. Se omtale i punkt 8.4.

I første ledd fremgår vilkårene for å gi pålegg om tilsynet, som tilsvarer dagens § 43 a første ledd første punktum, med språklige endringer.

Andre ledd er nytt, og definerer «støtta tilsyn». Støttet tilsyn kan være aktuelt å bruke i deler av samværet, for eksempel for å etablere kontakt mellom barnet og den som har samvær med barnet. Som etter gjeldende rett kan slikt tilsyn være særlig aktuelt der det er konflikter mellom foreldrene, se Prop. 85 L (2012–2013) punkt 8.3.4.2.

Tredje ledd er nytt og definerer «beskytta tilsyn». Formålet med tilsynet er å verne om barnets fysiske og psykiske integritet. Tilsynet forutsetter overvåking under hele samværet, se Prop. 85 L (2012–2013) punkt 8.3.4.1. Ved beskyttet tilsyn vil det ofte være slik at forelderens forutsetninger for å gjennomføre samvær fremover vil være uendret, slik at beskyttet tilsyn over tid vil være den eneste måten å gjennomføre samvær på.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 43 a tredje ledd, om hvem som oppnevner og følger opp tilsynspersonen. Den kommunale barnevernstjenesten gjør dette ved pålegg om beskyttet tilsyn, og departementet (delegert til Bufetat ved regionene) gjør dette ved pålegg om støttet tilsyn.

Femte ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 43 a femte ledd første punktum om at pålegg om samvær med tilsyn kan følge av dom, midlertidig avgjørelse eller rettens avgjørelse i et rettsforlik. I andre punktum videreføres gjeldende § 43 a fjerde ledd om at retten før avgjørelsen treffes, skal innhente vurdering fra kommunal barnevernstjeneste eller departementet (delegert til Bufetat ved regionene) om hvordan pålegget kan gjennomføres. Utforming av et konkret og klart pålegg fra rettens side bidrar til egnet og effektiv gjennomføring av pålegget i praksis. I tredje punktum videreføres gjeldende lov § 43 a andre ledd om at vilkårene for samværet skal fastsettes i pålegget, herunder timeantall og begrenset varighet. Det er viktig at pålegget utformes på en slik måte at det går klart frem hvordan tilsynet, herunder omfang og begrenset varighet, er vurdert som det beste for barnet. Hvordan foreldrenes forutsetninger og behov er hensyntatt må også redegjøres for. Rammer og vilkår for gjennomføring må være tilstrekkelig klarlagt. For begge formene for tilsyn regnes tilsynsåret fra dato for første gjennomførte tilsynssamvær og ikke fra kalenderåret. Høyesterett har i avgjørelsen HR-2025-382-A uttalt seg om start for tilsynsåret ved ankebehandling av et pålagt samvær med tilsyn. Fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 43 a femte ledd tredje punktum om begrunnelsesplikt der pålegget gis ved rettsforlik. For pålegg gitt i dom eller kjennelse følger begrunnelsesplikten av tvisteloven § 19-6.

Sjette ledd slår fast at det offentlige skal dekke kostnadene for gjennomføring av støttet eller beskyttet tilsyn, og er lik gjeldende lov § 43 a sjette ledd.

Syvende ledd viderefører gjeldende lov § 43 a syvende ledd om krav til politiattest, med en mindre språklig endring.

Åttende ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om samvær med støttet eller beskyttet tilsyn.

Til § 8-7

Denne paragrafen viderefører i sin helhet barneloven § 43 b, se punkt 8.5.

Til § 8-8

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 44, som sist ble endret ved lov 17. juni 2022, da forvaltningen av reglene om reisekostnader ved samvær ble flyttet fra statsforvalteren til Arbeids- og velferdsetaten. Overskriften er endret for å presisere at denne bestemmelsen bare gjelder samvær mellom barn og foreldre. Hvem som dekker kostnadene til barns samvær med andre følger egne regler, se merknaden til § 8-9. Se omtale i punkt 8.8.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 44 første ledd med noen språklige endringer. Det er bare nødvendige reisekostnader som kan dekkes etter denne paragrafen. Av andre punktum følger det at kostnader som kan dekkes er barnets reisekostnader og foreldrenes reisekostnader for å følge barnet. Av tredje punktum følger det at kostnader som kan dekkes er samværsforelderens reise- og bokostnader dersom samværet finner sted der barnet bor. At bokostnadene også kan dekkes er nytt, og det kan for eksempel gjelde leie av rom. Henvisningen til § 9-5 syvende ledd innebærer at foreldrene har plikt til å opplyse saken med informasjon som har betydning for fastsettingen av reisekostnadene, og at retten eller Nav uten hinder av taushetsplikt kan innhente slik informasjon fra andre instanser.

Andre ledd viderefører deler av gjeldende lov § 44 andre ledd. Det følger av første og andre punktum at foreldrene kan velge mellom behandling i retten eller hos Arbeids- og velferdsetaten (Nav). Klage over vedtak fattet av Arbeids- og velferdsetaten behandles av Nav klageinstans. Tredje og fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 44 andre ledd fjerde og femte punktum. Henvisningen til reglene i § 12-10 viser til bestemmelsen om endring av avgjørelser. Gjeldende lov § 44 andre ledd tredje punktum videreføres ikke.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 44 andre ledd første punktum, med språklige endringer. Både retten og Arbeids- og velferdsetaten kan fastsette en annen fordeling av reisekostnader, slik det også praktiseres etter gjeldende rett. Kravet om «særleg grunn» endres, slik at det også omfatter det faktum at en av foreldrene har flyttet, og at den som har flyttet kan måtte bære mer av kostnadene knyttet til dette. Dette må imidlertid vurderes konkret, se omtale i punkt 8.8.4.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 44 tredje ledd.

Til § 8-9

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 45, men inneholder også nye regler. Se omtale i punkt 8.9.

Første ledd første punktum gir rett til å reise sak om samvær for slektninger som har nær tilknytning til barnet, som erstatning for at barnet midlertidig eller mer varig ikke kan være sammen med en eller begge av foreldrene sine. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 45 første og andre ledd, med noen endringer. Personkretsen «andre som er nær knytte til barnet» er tatt ut av første punktum. Bestemmelsen gjelder nå bare barnets slektninger. Det er imidlertid presisert i loven at slektningen må ha nær tilknytning til barnet. Med slektninger skal en forstå slekt på siden til forelderen som er ute av bildet, enten på grunn av dødsfall eller på grunn av en dom som nekter forelderen samvær. Bestemmelsen viderefører for det første § 45 første ledd om at barnets slektninger kan kreve at retten fastsetter om de har rett til å være sammen med barnet der en av foreldrene, eller begge, er døde. For det andre inkluderer bestemmelsen nå også situasjonen der en av foreldrene er nektet samvær i en dom. Dette fremgår av gjeldende § 45 andre ledd, men er nå ikke begrenset til å gjelde besteforeldre. En avgjørelse om samværsrett etter denne bestemmelsen må alltid vurderes konkret ut fra hensynet til barnets beste, jf. §1-1.

Første ledd andre punktum er ny. Bestemmelsen gir adgang for personer med nær tilknytning til barnet til å reise sak om samvær med barnet i andre tilfeller enn når en forelder er død eller nektet samvær. Bestemmelsen stiller krav om at det foreligger andre særlige grunner. Utgangspunktet er at foreldrene selv, i samråd med barnet, avgjør hvem barnet skal ha samvær med. Bestemmelsen er derfor ment å dekke de tilfeller hvor foreldre ikke legger til rette for samvær mellom barnet og personer som barnet anses å ha nære, personlige bånd («close personal ties») til. Kravet om nær tilknytning skal tolkes i tråd med EMDs praksis. Søsken er omtalt særskilt da det kan være spesielt viktig å sikre samvær mellom søsken som ikke bor sammen. Det er imidlertid et krav om at det foreligger nær tilknytning også for søsken. Hvem som har nær tilknytning til barnet, må avgjøres etter en konkret helhetsvurdering, og vurderingsmomentene vil følge av eksisterende og fremtidig rettspraksis. Blant annet vil etablerte og tidligere sosiale, emosjonelle og juridiske bånd være aktuelle å se til. At inngangsvilkåret er oppfylt, innebærer ikke nødvendigvis at det skal fastsettes samvær. Paragrafen skal anvendes fleksibelt, slik at vurderingen av en bestemt relasjon kan få ulikt utfall i sak til sak. Også hvor mange som skal få samvær med barnet må vurderes konkret. At én person har fått samvær etter denne paragrafen, er ikke til hinder for at andre også kan kreve samvær. Det skal alltid foretas en konkret vurdering, med utgangspunkt i hva som er til barnets beste, jf. § 1-1. Barnets ønsker, oppfatninger og uttalelser vil være sentralt i vurderingen, jf. § 1-2.

Andre ledd viser til at reglene om ansvar for gjennomføring etter § 8-3, adgang til å stille vilkår for samvær etter § 8-5 og samvær ved kontaktforbud eller besøksforbud etter § 8-7 gjelder fullt ut også for de med samværsrett etter § 8-9. Reglene om omsorgsplikt og avgjørelser som hører til samværet etter § 8-4 gjelder så langt de passer. Hvilke plikter og rettigheter samværsberettigede har, vil måtte avhenge av alder og modenhet, og hva som rimeligvis kan forventes ut ifra en konkret helhetsvurdering. De øvrige reglene i kapittel 8 om samvær gjelder ikke for de med samvær etter § 8-9, herunder bestemmelsen om samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson.

Tredje ledd er ny, og har ingen tilsvarende bestemmelse i gjeldende barnelov. Bestemmelsen fastslår at den som har samvær etter første ledd skal bære kostnadene med dette selv, både for selve samværet og reisekostnader i forbindelse med dette. Bestemmelsen gjelder for alle grupper som kan tilkjennes samvær. Retten kan fastsette en annen deling i de tilfeller det er særlig grunn for det. Det vil typisk kunne gjelde der det er fastsatt samvær for mindreårige søsken, som ikke kan forventes å dekke kostnadene for dette selv. Særlig grunn kan ellers gjelde der samværet har blitt fastsatt på bakgrunn av forhold ved den som har foreldreansvaret, og det er rimelig at denne dekker kostnadene helt eller delvis. Dette må imidlertid vurderes konkret.

Kapittel 9 Forsørgeransvar og bidragsplikt m.m.

Til § 9-1

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 66 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd fastsetter foreldrenes ansvar og plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og til utdanning av barnet. Bestemmelsen henger sammen med foreldrenes plikt etter barnekonvensjonen artikkel 27 punkt 2 til å sikre nødvendige levevilkår for barnets utvikling. De nødvendige utgiftene skal deles mellom foreldrene etter deres evne og økonomiske mulighet. Den praktiske delen av å forsørge barnet hører til foreldre med foreldreansvar og følger av omsorgsplikten i foreldreansvaret, jf. § 6-4 andre ledd. Tilsvarende plikt til praktisk forsørgelse av barnet har den som har samvær med barnet, jf. § 8-4 første ledd. Reglene i kapittel 9 bestemmer hvordan utgiftene til denne forsørgelsen skal fordeles. Foreldre uten foreldreansvar, og foreldre som har blitt fratatt foreldreansvaret har også plikt til å bidra økonomisk til forsørgelsen av barnet etter dette kapittelet.

Andre ledd hjemler at kapittelet også gjelder for personer som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldrene til et barn har dødd. Dersom en av foreldrene har dødd, og noen andre har overtatt eller tatt del i foreldreansvaret, har den gjenlevende forelderen fortsatt det økonomiske forsørgeransvaret.

Til § 9-2

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 67 med noen språklige endringer og endring i rekkefølge på leddene for bedre sammenheng i bestemmelsen. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd regulerer hvem som skal betale barnebidrag og hva som er barnebidrag. Barnebidraget skal bidra til å oppfylle barnets rett til å bli forsørget og foreldrene kan ikke avtale seg bort fra plikten til å forsørge barnet. Foreldrene kan imidlertid avtale størrelsen på barnebidraget, se § 9-5. Barnebidraget skal betales med penger.

Andre ledd tilsvarer gjeldende lov § 67 tredje ledd og fastslår at det er barnet som har rett til barnebidraget. Dette henger sammen med bidragets rolle i å sikre barnets rett til forsørgelse. Pengene utbetales til den forelderen barnet bor sammen med og inngår i denne forelderens økonomi. Forelderen disponerer pengene, og pengene skal bidra til å sikre barnet forsvarlig forsørgelse. Oppsparte barnebidrag kan ikke beslaglegges av bidragsmottakers kreditorer. Hovedregelen er at barnebidraget skal betales forskuddsvis hver måned, med mindre foreldrene har avtalt noe annet, eller noe annet er bestemt av Arbeids- og velferdsetaten eller domstolen.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende lov § 67 andre ledd og regulerer når en forelder kan pålegges å betale særbidrag og hva som er særbidrag. Eksempler på særbidrag kan være utgifter til tannregulering, briller, eller konfirmasjonsmarkering.

Til § 9-3

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 68 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd regulerer hovedregelen om hvor lenge foreldrenes ansvar for å forsørge barnet varer. Andre ledd hjemler foreldrenes ansvar for å forsørge barnet også etter fylte 18 år, dersom barnet holder på med vanlig skolegang. Med vanlig skolegang menes for eksempel videregående opplæring. Retten til barnebidrag henger sammen med retten til å fullføre videregående opplæring etter opplæringsloven § 5-1. Tredje ledd regulerer muligheten for at foreldre kan pålegges å betale bidrag for den perioden barnet tar annen videreutdanning. Tredje ledd regulerer en snever unntaksregel, og i praksis er den lite brukt.

Til § 9-4

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 69 med noen språklige endringer. Bestemmelsen hjemler at retten til å få barnebidrag og betale barnebidrag som er fastsatt etter barneloven, bortfaller dersom oppfostringsbidrag kan fastsettes etter barnevernsloven.

Til § 9-5

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 70 med noen språklige endringer og endring i rekkefølge på leddene for bedre sammenheng i bestemmelsen. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd viser til foreldrenes avtalefrihet om størrelsen på barnebidraget og eventuelle særbidrag. Foreldrene står fritt til å bestemme innholdet i avtalen om barnebidrag, men de kan ikke avtale seg bort fra plikten til å forsørge barnet.

Andre ledd første punktum viser til foreldrenes mulighet for å be Arbeids- og velferdsetaten om å avgjøre bidragsspørsmålet når foreldrene ikke blir enige om en avtale om bidrag. Ved offentlig fastsettelse gjelder egne regler for hva Arbeids- og velferdsetaten skal hensynta. Andre ledd andre punktum hjemler at dersom foreldrene tidligere har hatt en privat avtale om barnebidrag, men senere blir uenig, kan de kreve at Arbeids- og velferdsetaten fastsetter barnebidraget. Når barnet er fylt 18 år og er part i saken, jf. 9-3 kan også barnet be Arbeids- og velferdsetaten fastsette bidraget. Arbeids- og velferdsetaten vil kun fastsette et nytt bidragsbeløp dersom reglene i barneloven vil medføre mer enn 12 % endring i bidragsbeløpet. Dersom Arbeids- og velferdsetaten ikke fastsetter et nytt bidragsbeløp, skal de likevel fastsette det avtalte bidragsbeløpet i vedtak. Ordlyden i bestemmelsen er endret for å presisere hvordan regelverket praktiseres.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 70 femte ledd. Bestemmelsen regulerer Arbeids- og velferdsetatens plikt til å fastsette barnebidrag i saker hvor foreldrene ikke bor sammen når barnet blir født. Dette skal skje etter eget tiltak fra Arbeids- og velferdsetaten. I motsetning til andre tilfeller hvor Arbeids- og velferdsetaten fastsetter barnebidrag etter eget tiltak påløper det gebyr ved fastsettelse etter tredje ledd.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 70 tredje ledd. Bestemmelsen reguler når sak om barnebidrag avgjøres av domstolene i stedet for av Arbeids- og velferdsetaten. Regelen i b. er en unntaksregel som Arbeids- og velferdsetaten kan benytte dersom de konkrete forhold i saken ikke egnet for Arbeids- og velferdsetatens saksbehandling.

Femte ledd hjemler når barn er part i sak om bidrag. Foreldrene er parter i bidragssaken før barnet fyller 18 år. Etter fylte 18 år er det barnet som blir bidragsmottaker, og som skal få pengene utbetalt til seg. Barnet må fremme krav mot bidragspliktig selv om det har vært en foregående avtale om barnebidrag mellom tidligere bidragsmottaker og bidragspliktig.

Sjette ledd regulerer Arbeids- og velferdsetatens adgang til å fastsette barnebidrag i perioder hvor bidragspliktig mottar forsørgertillegg fra forsvaret, herunder tillegg i forbindelse med avtjening av siviltjeneste, eller får en annen ytelse fra det offentlige der barnetillegg er en del av stønaden.

Syvende ledd hjemler foreldrenes plikt til å opplyse om, og Arbeids- og velferdsetatens adgang til å innhente, nødvendig informasjon som er relevant for fastsetting av bidrag. Tilsvarende adgang til å innhente nødvendig informasjon gjelder ved fastsetting av gebyr. Ved bidrag etter fylte 18 år kan Arbeids- og velferdsetaten også innhente informasjon fra utdanningsinstitusjoner.

Til § 9-6

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 71 med noen språklige endringer og et nytt ledd som hjemler praktiseringen av regelens innhold. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd omhandler Arbeids- og velferdsetatens vurdering ved fastsettelse av barnebidrag. Bestemmelsen gjelder når foreldre ikke blir enige om privat avtale om barnebidrag og ber det offentlige fastsette barnebidraget. Det offentlige skal vurdere barnets behov for å bli forsørget opp mot foreldrenes evne til å forsørge. Hvor mye samvær barnet har med bidragspliktig har betydning på fastsettelsen av barnebidrag ved at det gis et fradrag i bidraget basert på omfanget av samvær. Digital kontakt gir ikke fradrag i barnebidraget. Dersom foreldrene har avtalt delt bosted skal Arbeids- og velferdsetaten som hovedregel legge til grunn at barnet bor like mye hos begge foreldrene, og at foreldrene har like utgifter til å forsørge barnet.

Tredje ledd er ny og hjemler Arbeids- og velferdsetatens praksis.

Til § 9-7

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 72 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Bestemmelsen hjemler unntak fra hovedregelen om at barnebidrag skal avtales eller fastsettes med virkning fremover i tid. Vurderingen av om barnebidrag kan fastsettes tilbake i tid gjøres ut fra en konkret avveining av blant annet barnets rett til å bli forsørget og foreldrenes interesser. Dersom det søkes om barnebidrag for mer enn ett år tilbake i tid, må parten ha særlig grunn til å ikke har fremmet kravet tidligere. Det fastsettes ikke barnebidrag for mer enn tre år tilbake i tid.

Til § 9-8

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 73 med noen språklige endringer. Bestemmelsen regulerer at barnebidrag skal indeksreguleres og hvordan.

Til § 9-9

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 74 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd hjemler at partene kan be om at offentlig fastsatt barnebidrag endres. Endringen etter første ledd får virkning for fremtidige barnebidrag.

Andre ledd hjemler adgangen til å gjøre endring i barnebidrag som er betalt eller skulle ha vært betalt på søknadstidspunktet. Bestemmelsen gir også adgang til å ettergi bidragsgjeld for både barnebidrag og særbidrag. Det må foreligge sterke grunner for at et forfalt eller betalt barnebidrag skal nedjusteres eller økes. Det må da skjønnsmessig vurderes om den ene parts behov for endring veier vesentlig tyngre enn den andres, og hva barnets behov er i saken. Dersom endringen skal få tilbakevirkende kraft for mer enn ett år tilbake i tid, må det også foreligge særlige grunner i tråd med barneloven § 9-7.

Tredje ledd hjemler at alle krav som springer ut av et fastsatt barnebidrag skal endres dersom et barnebidrag endres. Det skal gjøres en ny fordeling av kravene som om barnebidraget var endret i rett tid.

Fjerde ledd viser til at det er Arbeids- og velferdsetaten som avgjør spørsmål om endringer i bidraget, eventuelt domstolen i tilfeller som nevnt i § 9-5 fjerde ledd.

Femte ledd viser til at Arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak kan endre fastsatt barnebidrag, på samme måte som i § 9-5 sjette ledd.

Til § 9-10

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 75 med språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd hjemler unntakene fra hovedregelen om når avgjørelsesorganet må forholde seg til partenes påstander. Når unntaket etter første ledd inntrer, kan avgjørelsesorganet for eksempel nedjustere et barnebidrag selv om bidragsmottaker har påstått at et høyere barnebidrag er riktig, dersom avgjørelsesorganet mener det er grunnlag for slik endring. Når avgjørelsesorganet fasetter barnebidrag første gang gjelder hovedregelen om at avgjørelsesorganet er bundet av partenes påstander, og dermed ikke kan ta stilling til andre krav enn de partene har reist.

Til § 9-11

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 76 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd hjemler at Arbeids- og velferdsetaten kan fastsette midlertidige barnebidrag, både ved førstegangsfastsettelse og ved endring av fastsatt barnebidrag. Adgangen til å fastsette midlertidig barnebidrag gjelder når det er grunn til å tro at saksbehandlingstiden vil trekke utover hva som er normalt eller det er andre årsaker til at det haster å fastsette et vedtak om barnebidrag før normert saksbehandlingstid. Med partene menes foreldrene når barnet er under 18 år, og bidragspliktig forelder og barnet når barnet er over 18 år.

Andre ledd gjelder Arbeids- og velferdsetatens adgang til å midlertidig nedjustere barnebidragsbeløpet når en part reiser krav om endring i barnebidraget. Andre ledd hjemler en unntaksregel som Arbeids- og velferdsetaten bare skal benytte dersom det er utvilsomt at størrelsen på barnebidraget blir nedjustert. Med motpart menes her bidragspliktig eller bidragsmottaker avhengig av hvem som har framsatt krav om å nedjustere barnebidraget.

Til § 9-12

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 77 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9. Bestemmelsen regulerer hvor klage over offentlig fastsatt bidrag skal fremsettes, og avgrenser klageretten.

Til § 9-13

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 78 med noen språklige endringer. Paragrafen hensyntar endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025). Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Andre ledd og tredje ledd regulerer hva som utgjør tvangsgrunnlag.

Fjerde ledd omhandler tilfeller hvor barnebidrag er blitt endret etter at det er betalt, og om bidragspliktiges adgang til å da kreve fradrag fremtidige bidragsbetalinger. Dersom bidragspliktig har betalt for mye i bidrag, kan bidragspliktig kreve at differansen mellom tidligere og nytt bidragsbeløp, motregnes i de trekk som for eksempel er planlagt i bidragspliktiges lønn. Dette gjelder bare når trekket knytter seg til fremtidige barnebidragsterminer for samme barn.

Til § 9-14

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 79 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Bestemmelsen henviser til reglene om forskudd på barnebidrag i forskotteringsloven. Bidragsforskudd medfører at bidragsmottaker kan motta forskudd på barnebidrag fra det offentlige dersom bidragspliktig ikke betaler barnebidrag eller betaler for sent.

Til § 9-15

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 80 med noen språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 9.

Første ledd hjemler mulighet for å kreve tilbakebetalt betalt bidrag dersom det blir endelig avgjort at en bidragspliktig ikke er far til barnet. Avgjørelsen om endring av farskap må være fra en norsk domstol eller etter vedtak fra Arbeids- og velferdsdirektoratet etter barneloven § 2-8. Retten til å kreve tilbakebetaling omfatter både barnebidrag og særbidrag. Hovedregelen er at et krav om tilbakebetaling som følge av tap av farskap kan fremsettes når som helst, det gjelder ingen tidsfrister, men kravet kan falle bort eller nedjusteres dersom bidragspliktig ikke hadde rimelig grunn til å erklære farskapet, eller dersom han burde reist sak om å få endret farskapet tidligere. Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer gjelder fra når kravet har oppstått. Krav om tilbakebetaling reises for Arbeids- og velferdsetaten.

Andre ledd gjelder i tilfelle hvor en mann er pålagt bidragsplikt, men ikke farskap, og det senere blir klart han ikke kan være far etter DNA-prøve. I disse tilfellene kan mannen kreve tilbakebetalt bidrag etter de samme reglene som i første ledd. Regelen har snevert anvendelsesområde, da det kun er etter eldre regelverk at en mann kunne pålegges bidragsplikt selv om han ikke var pålagt farskap.

Kapittel 10 Mekling

Til § 10-1

Paragrafen om formål med mekling bygger på gjeldende lov § 52, men med innholdsmessige endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 10.4.4.

Første ledd første punktum slår fast at foreldre bør forsøke å komme frem til enighet om en avtale om foreldreansvar, daglig myndighet, bosted og samvær. Foreldre er oftest selv best i stand til å finne de ordningene som er til det beste for deres barn og familie. I andre punktum er det fremhevet at foreldre skal sørge for barnet sin rett til medvirkning i forbindelse med avtale og mekling. Foreldre skal informere og lytte til barnets mening før de tar en beslutning. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.

I andre ledd første punktum fremgår formålet med mekling, som er å gi foreldre informasjon og et godt grunnlag for videre samarbeid om barnet samt sette foreldrene i stand til å gjøre avtaler som er til barnets beste. Det er tatt inn som nye presiseringer i loven at formål med mekling er å sette foreldre i stand til å gjøre avtaler som ivaretar «helsa, livskvaliteten og utviklinga til barnet». Se også merknaden til § 6-4 andre ledd. Om det er mulig å inngå avtaler og hvilke spørsmål det er mulig å enes om vil likevel variere fra sak til sak. Selv om ikke foreldre blir enige om alle forhold, kan det dempe konflikten dersom foreldrene kan bli enige om enkelte spørsmål, eksempelvis bosted, mens spørsmålet om samvær eventuelt må bringes inn for domstolen. Det er tatt ut av bestemmelsen at mekleren skal gjøre partene kjent med de viktigste økonomiske konsekvensene som avtalen medfører. Dette er sentrale forhold som foreldrene bør få innsikt i, men det bør ikke være meklerens ansvar å gi aktuell informasjon om dette i løpet av meklingstimen. Mekleren kan vise til nettsider og andre instanser med særskilt kompetanse på dette. Andre punktum presiserer at det er tre underkategorier av mekling, kalt familiesamtale, foreldretvistmekling og flyttemekling. Det fremgår av § 10-2 når de ulike formene for mekling skal brukes. Bestemmelsene i §§ 10-3 flg. som angir ulike regler for mekling gjelder i utgangspunktet for alle underkategoriene. Det er imidlertid noen regler som kun gjelder for enkelte av underkategoriene, se § 10-3 tredje ledd om referat ved foreldretvistmekling.

Til § 10-2

Paragrafen om hvem som skal delta i mekling viderefører utgangspunktene i gjeldende lov § 51 om hvem som må mekle, men innfører et begrepsmessig skille mellom mekling som skal gis til foreldre med barn under 16 år som går fra hverandre og foreldre som vil bringe en foreldretvist inn for domstolen. I tillegg er det mekling i saker om flytting innenlands eller utenlands. Bestemmelsen viser dermed til tre ulike underkategorier av mekling. Det er for øvrig gjort språklige endringer blant annet på grunn av innføring av begrepet daglig myndighet. Se omtale i punkt 10.4.4.

Første ledd fastslår at foreldre med felles barns under 16 år skal delta i familiesamtale ved samlivsbrudd. Denne plikten gjelder både for foreldre som er gift og samboere, jf. gjeldende barnelov § 51 andre ledd og tredje ledd. Meklingsattest er nødvendig før sak om separasjon og skilsmisse kan bringes inn for retten eller statsforvalteren, jf. ekteskapsloven § 26. Nærmere regler om mekling vil bli gitt i forskrift.

I andre ledd fremgår plikten for foreldre til å delta i foreldretvistmekling før de reiser foreldretvistsak for domstolen om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, bosted, daglig myndighet eller samvær. Dette viderefører gjeldende barnelov § 51 første ledd. Gyldig meklingsattest er et vilkår for å reise sak, jf. merknaden til § 12-2 første punktum.

I tredje ledd fremgår det at foreldre må mekle ved uenighet om at barnet skal flytte innenlands eller utenlands dersom en av foreldrene krever det. Dette viderefører gjeldende § 51 fjerde ledd. Se også merknaden til §§ 6-9 og 7-3.

Til § 10-3

Paragrafen om gjennomføring av mekling bygger på gjeldende barnelov §§ 53 og 54, men innfører at det skal skrives referat fra foreldretvistmekling. Se omtale i punkt 10.4.4, 10.6.4 og 10.7.4.

Første ledd første punktum fastsetter at mekling som hovedregel skal skje ved personlig og samtidig oppmøte på familievernkontoret. I andre punktum videreføres gjeldende barnelovs adgang for mekleren til å gjøre unntak fra plikten om at foreldre må møte samtidig dersom dette er «tenleg». Det er tatt ut av loven at partene kan møte med en fullmektig, idet dette reguleres av forskrift.

Andre ledd angir at det etter en times mekling etter § 10-2 skal skrives ut attest. Med «ein time», menes en klokketime. Attest skal skrives ut uavhengig av om foreldrene kommer frem til en avtale eller annen løsning i meklingen. Attesten er gyldig i seks måneder. Det innebærer at foreldrene i løpet av gyldighetstiden kan benytte attesten for å fremme krav om separasjon, skilsmisse, utvidet barnetrygd, sak for retten mv. Meklingsattest skal utstedes etter en time familiesamtale, foreldretvistmekling eller flyttemekling. Det skal ikke utstedes meklingsattest etter de andre typene mekling, som mekling etter tilbakesending fra retten eller mekling i forbindelse med tvangsfullbyrdelse.

Tredje ledd er nytt. Det følger av bestemmelsens at mekleren skal skrive referat fra foreldretvistmekling og fra en samtale med barnet, når barnesamtalen skjer i forbindelse med en foreldretvistmekling, jf. § 10-2. Det skal dermed ikke tas referat fra en barnesamtale i forbindelse med en familiesamtale eller en flyttemekling.

Fjerde ledd gir departementet adgang til å fastsette forskrift om gjennomføring av mekling, hvem som kan mekle, meklingsattest og unntak fra mekling i særlige tilfeller. Det følger av ordlyden «kven som kan mekle» at det i forskrift kan gis regler om godkjenning av eksterne meklere. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 51 siste ledd og ekteskapsloven § 26 første ledd siste punktum. I tillegg er det tatt inn at det kan gis regler i forskrift om meklingsattest, og om referat. Ved at det kan gis forskrift om gjennomføring av mekling, kan det også i forskrift gjøres unntak fra utgangspunktet om oppmøte på familievernkontoret eller hos ekstern mekler. Dette kan gi mulighet for digital mekling. Se omtale i punkt 10.4.4.

Til § 10-4

Paragrafen om barnesamtale ved mekling er ny. Se omtale i punkt 10.5.4.

Første ledd første punktum gir barnet rett til en egen samtale med mekler, uten at det kreves foreldrenes samtykke for dette. I «eigen samtale» ligger det også at foreldrene heller ikke kan kreve å være til stede i samtalen. Andre punktum presiserer at mekleren har plikt til å tilby barnet en slik samtale. Dette gjelder uavhengig av hvilken underkategori av mekling det er snakk om, se merknaden til § 10-2. Av tredje punktum fremgår det at mekleren skal opplyse barnet om at referatet kan oversendes til retten dersom foreldrene reiser sak. Mekleren har etter fjerde punktum adgang til å unnlate å oversende hele eller deler av referatet fra barnesamtalen. Dette vil være aktuelt for eksempel i de tilfeller der barnet ikke ønsker å uttale seg dersom referatet blir oversendt. Det er derfor viktig at mekleren opplyser barnet om at referatet kan sendes retten i forkant av samtalen. Det er viktig at mekleren informerer retten om hele eller bare deler av referatet er oversendt retten. Retten må på vanlig måte vurdere beviset, herunder om en begrenset bevisføring kan tillates av hensyn til at retten ikke skal få et skjevt bilde i en parts disfavør.

Til § 10-5

Paragrafen gjelder taushetsplikt for mekler. Første punktum viderefører gjeldende lov § 50 første ledd, og pålegger taushetsplikt både for den som mekler ved familievernkontor og andre meklere. Henvisningen i andre punktum til bestemmelser i familievernkontorloven omhandler unntak fra taushetsplikten. Ved denne bestemmelsen er unntakene gjort generelle, også for eksterne meklere og meklere oppnevnt av retten etter barneloven, selv om disse i utgangspunktet ikke faller inn under anvendelsesområdet til familievernkontorloven. Tredje punktum er nytt, og presiserer at taushetsplikten ikke hindrer mekleren i å oversende notatet eller referatet fra barnesamtalen som retten kan innhente. Se merknaden til § 12-5.

Til § 10-6

Paragrafen gjelder politiattest for meklere viderefører gjeldende § 53 a om politiattest for mekler. Bestemmelsen kom inn i loven i 2023. Den fremgår også av ekteskapsloven § 26 andre ledd. Det foreslås at dette kun reguleres ett sted, og da i barneloven. Meklingsbevilling kan gis for et begrenset tidsrom, og dersom det eventuelt søkes om fornyelse, kan det innhentes ny politiattest. Departementet kan gi forskrift om politiattest for mekler.

Kapittel 11 Generelle reglar om rettargang i foreldretvistar

Til § 11-1

Paragrafen om særlige plikter for advokater i saker etter kapitlene 10 til 14 viderefører gjeldende lov § 49, med språklige endringer. Tittelen er endret for å tydeliggjøre innholdet. Se omtale i proposisjonens punkt 11.4.4.

Første punktum er endret sammenlignet med dagens lov, slik at ordlyden nå formulerer at advokater «skal» vurdere om det er mulig med en avtaleløsning, fremfor ordlyden «bør» i gjeldende lov. Advokatens plikt etter denne bestemmelsen er et utslag av at saksbehandlingen i foreldretvister skal rette seg etter hva som er best for barnet.

Andre punktum innebærer at advokaten skal sikre at foreldrene er kjent med hvilke muligheter de har til å oppnå enighet, blant annet mekling.

Til § 11-2

Paragrafen om dommerens særlige plikter viderefører gjeldende lov § 59 første og andre ledd, med språklige endringer. Paragrafen har fått ny tittel som gir bedre uttrykk for innholdet, og ny plassering i det innledende kapittelet med generelle bestemmelser. Det gjelder også andre plikter for dommere, som følger av annet regelverk, som for eksempel avvergingsplikten etter straffeloven § 196. Det er også lagt til grunn at dommere i noen tilfeller har melde- eller opplysningsrett til barnevernet, se nærmere om dette i blant annet Nasjonal veileder for behandling av foreldretvistsaker.

Bestemmelsen gir dommeren en plikt til å påskynde saken så mye som mulig. Denne plikten gjelder gjennom hele saksgangen. Bestemmelsen gir videre dommeren plikt til å vurdere om det er mulig å få til en minnelig løsning av tvisten jf. tvisteloven § 8-1. Den generelle bestemmelsen i tvisteloven § 8-1 gjelder både mekling og rettsmekling, og dette er alternativer som også kan benyttes i saker etter barneloven. Det følger av tvisteloven § 8-3 at retten skal beslutte rettsmekling når den finner at saken egner seg for det. Bestemmelsen må ses i sammenheng med rettens adgang til å benytte tiltak som tilbakesending til mekling i familievernet, se merknaden til § 12-9.

Til § 11-3

Paragrafen om taushetsplikt bygger på gjeldende lov § 50 andre og tredje ledd.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 50 andre ledd med språklige endringer. Utgangspunktet i første punktum er at sakkyndig som gjør tjeneste etter barneloven har taushetsplikt om personlige forhold. Andre punktum presiserer at taushetsplikten ikke er til hinder for at den sakkyndige gir opplysninger til retten, når opplysningene er mottatt under utførelsen av oppdraget og har betydning for dette. Ordlyden er noe endret sammenlignet med gjeldende rett, ved at det presiseres at de opplysningene som kan gis videre, skal ha betydning for oppdraget. Dette innebærer ingen endring av gjeldende rett, men er en presisering, som også bringer ordlyden nærmere den tilsvarende bestemmelsen i helsepersonelloven § 27. Tredje punktum gjør unntakene i lov om familievernkontorer også gjeldende for sakkyndige.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 50 tredje ledd, med mindre språklige endringer. Barnets representant kan kreve at taushetsplikten blir opphevet. I tråd med de alminnelige reglene om barns rett til medvirkning i hele saksgangen, forutsettes det at barnets representant lar barnet få si sin mening om hvorvidt opplysningene skal deles med retten.

Til § 11-4

Paragrafen gjelder dekning av kostnader for tiltak etter kapittel 12.

Første punktum viderefører gjeldende lov § 61 andre ledd første punktum, som gjelder at staten dekker kostnadene for tiltakene som følger av de bestemmelsene som nevnes i paragrafen. Dette gjelder blant annet bruk av sakkyndig for ulike formål, oppnevning av representant for barnet, og oppnevning av andre egnede personer på oppdrag for retten. Det følger av rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6 at dersom det oppnevnes advokat for barnet, har barnet rett til fri sakførsel uten behovsprøving. En sakkyndig som blir oppnevnt av retten, skal få godtgjørelse etter de generelle reglene i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Andre punktum viderefører forskriftshjemmelen i gjeldende lov § 61 andre ledd fjerde punktum. Det er gitt en slik forskrift etter gjeldende lov, se forskrift 10. mars 2004 nr. 516. Bestemmelsen er ment å fange opp de som gjør tjeneste etter loven som det ikke er fastsatt egne bestemmelser om godtgjørelse for. Det gjelder blant annet når det oppnevnes en person som representant for barnet etter § 12-11.

Kapittel 12 Særlege reglar om rettargang i foreldretvistar

Til § 12-1

Paragrafen om hva det kan reises sak om tar utgangspunkt i og viderefører gjeldende lov § 56 første ledd, med enkelte endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 11.5.

Av første ledd følger det at hver av foreldrene kan reise sak for retten i foreldretvister. Dette viderefører gjeldende lov § 56 første ledd første punktum.

Andre ledd gir en definisjon av begrepet foreldretvist. Det er nytt at begrepet tas i bruk i barneloven, og at det gis en legaldefinisjon. Med «foreldretvist» menes uenighet om ett eller flere av spørsmålene om a) foreldreansvar, b) hvor barnet skal bo, c) daglig myndighet, d) samvær, eller e) flytting med barnet ut av landet. Begrepet er definert for å kunne unngå gjentakelse i mange av lovens bestemmelser. Begrepet «daglig myndighet» er nytt. Se merknaden til § 7-2. Opplistingen er uttømmende, og det kan ikke reises sak om andre spørsmål som foreldrene ikke blir enige om, som for eksempel flytting i Norge eller hvilken skole barnet skal gå på. Ved uenighet om slike spørsmål må det reises sak om selve den myndigheten som gir rett til å treffe avgjørelser om det aktuelle temaet.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 56 første ledd andre punktum, og gjelder det å reise sak om foreldreansvar når den andre forelderen bor utenlands og ikke lar seg oppspore.I saker hvor det er tvil om det er mulig å få kontakt med den andre forelderen, og det er informasjon som tilsier at denne kan oppholde seg i et land tilsluttet Haagkonvensjonen 1996, bør retten forsøke å innhente informasjon fra utenlandske myndigheter etter artikkel 34. I saker der det er informasjon om at forelderen kan oppholde seg i et land tilsluttet Haagkonvensjonen 1970 om bevisopptak i sivile saker, kan det vurderes å benytte den konvensjonen til å innhente informasjon.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 56 første ledd tredje punktum, og gjelder hvem som kan reise sak om flytting med barnet ut av landet.

Femte ledd første punktum er en ny bestemmelse som gir andre enn foreldrene rett til å reise sak om samvær. Se merknaden til § 8-9. Av femte ledd andre punktum følger det at reglene i kapittelet gjelder så langt de passer for slike saker, tilsvarende gjeldende lov § 45 tredje ledd. Dette gjelder for eksempel vernetingsreglene, regler om taushetsplikt og reglene om høring av barn. Når det gjelder mekling i saker om samvær for andre enn foreldrene, blir det en endring: Mens gjeldende lov § 45 tredje ledd andre punktum ikke krever at partene har vært til mekling før de går til sak, må de som ønsker samvær nå mekle med foreldrene, når det er mulig og tjenlig, før de kan gå til sak. Det vil ikke være mulig eller tjenlig i alle saker, og for eksempel der begge foreldrene er døde, utgår meklingsplikten. Departementet kan etter § 10-3 gi forskrift om gjennomføring av mekling, og da også regler om og hvordan mekling skal gjennomføres når andre enn foreldre ønsker samvær. Se merknaden til § 10-2 andre ledd (foreldretvistmekling).

Til § 12-2

Paragrafen om vilkår for å reise sak tilsvarer gjeldende lov § 56 andre ledd. Det er gjort enkelte språklige endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 11.5.

Første punktum angir hovedregelen om at foreldre, for å reise sak, må kunne legge frem en gyldig meklingsattest, som utstedes etter en times mekling. Se merknaden til § 10-3 andre ledd. Meklingsattesten utstedes etter gjennomført mekling etter § 10-2, og skal være utstedt senest seks måneder før stevningen fremmes. Dersom det ikke legges frem en gyldig meklingsattest, må retten avvise saken.

Andre punktum gir unntak for krav om meklingsattest i tilfeller der en forelder er dømt for alvorlig vold eller overgrep, og det straffbare forholdet er begått mot egne barn. Det er ikke et vilkår at dommen er rettskraftig. I tilfeller der en person er siktet eller tiltalt for slike straffbare forhold mot egne barn, eller der det straffbare forholdet er begått mot andre enn egne barn, for eksempel den andre forelderen, gjelder de vanlige reglene om krav til meklingsattest. Se nærmere om dette i Prop. 167 L (2016–2017) punkt 4.5.2.

Tredje punktum viderefører forskriftshjemmelen for å regulere hva som regnes som egne barn og alvorlig vold eller overgrep etter andre punktum. Det er gitt regler om dette i forskrift 18. desember 2006 om mekling etter ekteskapsloven og barneloven § 8a.

Til § 12-3

Paragrafen om verneting viderefører gjeldende lov § 57. Se omtale i proposisjonens punkt 11.5. Alminnelig verneting for fysiske personer er der de har bopel, jf. tvisteloven § 4-4 andre ledd. Det er faktisk bopel som er avgjørende, og folkeregistrert adresse vil være et bevismoment i vurderingen av hvor bopel er. Det følger av folkeregisterloven § 5-1 at en person som hovedregel registreres med bosted der vedkommende «regelmessig tar sin døgnhvile».

Første ledd første punktum angir utgangspunktet om at saken reises ved barnets alminnelige verneting. Der søsken ikke har samme verneting, kan forelderen som reiser sak, velg ett av søsknenes verneting, jf. andre punktum. Det følger av domstolloven § 38 at en sak kan overføres til en annen domstol «når særlige grunner gjør det påkrevd eller hensiktsmessig.» Hensynet til behov for bruk av samisk språk kan være en slik særlig grunn. Reglene om overføring av jurisdiksjon fra annen stat til Norge etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9, gjør at norske domstoler kan ha jurisdiksjon i en foreldretvistsak der barnet ikke har bopel i Norge. Se Prop. 102 LS (2014-2015), kapittel 13, merknaden til § 5.

Andre ledd gir Oslo tingrett som alternativt verneting i tilfeller der barnet bor på sperret adresse eller det er søkt om eller gitt tillatelse til fiktiv identitet for barnet.

Til § 12-4

Paragrafen om stevning og tilsvar viderefører gjeldende lov § 58 første og andre ledd, om forenklet stevning og tilsvar sammenlignet med kravene som ellers følger av tvistelovens regler. Det er gjort språklige endringer, slik at bestemmelsen skal være lettere tilgjengelig. Se omtale i proposisjonens punkt 11.5.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 58 første ledd. I tredje punktum er det tatt inn et nytt krav om at meklingsprotokollen skal legges ved stevningen. Regler om innholdet i meklingsprotokollen følger av forskrift.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 58 andre ledd.

Bestemmelsen forutsetter at både stevning og tilsvar kan inngis ved bruk av skjemaer som er tilgjengelige på domstol.no, som i dag.

Gjeldende § 58 tredje ledd om at retten kan be om en nærmere utredning av saken fra partene når det trengs for å få saken godt nok opplyst videreføres ikke. At retten kan be om forklaring og opplysning av saken fra partene, følger av de generelle reglene i tvisteloven § 21-4 om partenes sannhets- og opplysningsplikt, § 21-5 om allmenn forklarings- og bevisplikt og § 23-2 om partsavhør.

Til § 12-5

Paragrafen om innhenting av informasjon viderefører deler av gjeldende lov §§ 61 og 62, og det tas inn flere nye bestemmelser om hvilken informasjon retten kan innhente. Se omtale i proposisjonens punkt 11.6.

Første ledd første punktum gir retten adgang til å innhente et notat fra en som har meklet mellom foreldrene i en foreldretvistmekling, se merknaden til § 10-3 tredje ledd. Notatet kan bare innhentes dersom begge partene samtykker. Notatet skal ikke inneholde flere opplysninger enn de som er nevnt i andre punktum, altså bare opplysninger om hva partene er uenige om og meklerens vurdering av om saken er egnet for videre mekling. Etter tredje punktum kan retten også innhente et referat fra en eventuell barnesamtale i forbindelse med en foreldretvistmekling. Se merknadene til §§ 10-2 og 10-3. Spesialreguleringen i barneloven om notat fra mekleren og referat fra barnesamtalen, tilsier at disse kan innhentes uten hinder av tvisteloven § 22-5 om bevisforbud om det som er betrodd mekler.

Andre ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 61 første ledd nr. 6, med språklige endringer. Andre punktum tilsvarer gjeldende lov § 61 a, med mindre språklige endringer.

Tredje ledd er nytt. Første punktum presiserer gjeldende praksis om at retten kan kreve utlevert opplysninger fra politiet som svarer til innholdet i en barneomsorgsattest. Andre punktum fastsetter at retten bør innhente straffesaksdokumenter eller annen dokumentasjon fra politiet når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Se nærmere om dokumentasjon fra politiet i punkt 11.6.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 62 om hvilke avgjørelser under saksforberedelsen som kan ankes, for de forhold som denne bestemmelsen gjelder. De avgjørelser som kan ankes er avgjørelser om å nekte å innhente uttalelser som nevnt i andre og tredje ledd, det vil si uttalelser fra barnevern, sosialtjenesten og politiet.

I en foreldretvistsak med tilknytning til utlandet, kan retten anmode enhver myndighet i en annen konvensjonstat som har opplysninger som er relevante for beskyttelsen av barnet, om å utlevere slike opplysninger, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 34.

Til § 12-6

Paragrafen om barns rett til medvirkning viderefører gjeldende lov § 31 andre ledd og § 61 første ledd nr. 4. Se omtale i proposisjonens punkt 11.9.

Første ledd første punktum gir retten plikt til å sørge for barnets medvirkning i saker som behandles av retten jf. også § 1-2. Dette følger også av gjeldende rett, men er tydeligere formulert i lovforslaget. Barn kan uttale seg både verbalt og non-verbalt, og det må tilrettelegges for dette. Det er ingen aldersangivelse for denne retten. Vurderingen skal knyttes til vilkåret om hvorvidt barnet er i stand til å danne seg en egen mening. Det er ikke nødvendig at barnet er i stand til å ha innsikt i det konkrete, rettslige spørsmålet, for eksempel om det skal fastsettes samvær. I at barnet skal få uttale seg «fritt» ligger et krav om at dette skal skje uten press, og på en måte som oppleves trygg for barnet. Andre punktum viderefører gjeldende lov § 31 andre ledd andre punktum. Selv om barnets mening med økende alder skal tillegges stor vekt, skal ikke barnets mening nødvendigvis få avgjørende vekt. Vurderingen av barnets mening må alltid være konkret, og inngå i en barnets beste-vurdering der barnets mening avveies sammen med andre relevante momenter.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 andre punktum. Dommeren avgjør hvem som skal samtale med barnet, men skal så langt som mulig ta hensyn til barnets ønsker.

Tredje ledd er nytt. Det gir for det første retten en plikt til å la det fremgå av avgjørelsen hvordan retten har sørget for barnets rett til å uttale seg. Det bør stå hvem som har samtalt med barnet, jf. andre ledd, og eventuelt hvor mange ganger barnet har fått uttale seg. For det andre må retten også tydeliggjøre hvordan og hvor mye retten har tatt hensyn til hva barnet mente. Retten bør likevel utøve et visst skjønn når det gjelder hva som skal videreformidles fra samtalen med barnet, jf. Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) punkt 10.5.2.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 4 tredje punktum. Det vil ofte være en fordel om den samme personen som samtalte med barnet, jf. andre ledd, kan formidle hva som ble utfallet av saken, og hvordan barnets mening har blitt hensyntatt. Det er sentralt at personen kan formidle hva som ligger til grunn for den konkrete avgjørelsen, for å kunne forklare barnet hvorfor resultatet ble som det ble, enten det er i tråd med barnets mening eller ikke.

Femte ledd viderefører forutsetningene i gjeldende lov § 62 for de forholdene denne paragrafen gjelder. Det følger av bestemmelsen at rettens valg av gjennomføringsmetode for høring av barn ikke kan påankes. Dette gjelder blant annet valget etter andre ledd om hvem som skal samtale med barnet, og valget etter fjerde ledd om hvem som skal gi tilbakemeldinger til barnet. Dersom det er begått saksbehandlingsfeil som fører til at barnet ikke har fått uttale seg i tråd med lovens forutsetninger, kan rettens avgjørelse ankes etter de ordinære reglene om ankegrunner.

Dersom saken har tilknytning til et annet land, kan bestemmelsene om samarbeid i Haagkonvensjonen 1996, gjennomført i norsk rett, gi mulighet for internasjonalt samarbeid for å kunne innhente informasjon fra andre stater i slike tilfeller, innenfor konvensjonens virkeområde.

Til § 12-7

Paragrafen om midlertidig avgjørelse bygger på gjeldende lov § 60. Se omtale i proposisjonens punkt 11.7.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 60 første ledd. Av første punktum følger det at retten kan ta midlertidig avgjørelse i foreldretvister. Andre punktum viderefører gjeldende lov § 60 første ledd andre punktum. Tredje og fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 60 første ledd tredje og fjerde punktum, med mindre språklige endringer.

Andre ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 60 første ledd femte punktum, om at retten etter krav fra en part «skal» treffe midlertidig avgjørelse når det er fare for at barnet kan utsettes for vold eller noe annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av. Andre punktum viser til at dette også gjelder i tilfeller der det er en vesentlig reduksjon i samværet sammenlignet med det som er avtalt, fastsatt eller praktisert tidligere. Retten må realitetsbehandle begjæringen og vurdere spørsmålet om midlertidig avgjørelse der det er fremsatt påstander om risiko for barnet, eller påstander om vesentlig reduksjon i samværet (samværshindring). Bestemmelsen gir en plikt for dommeren til å treffe midlertidige avgjørelser i disse tilfellene, i motsetning til første ledd første punktum, som benytter ordlyden «kan». Det innføres også en frist for å treffe midlertidig avgjørelse innen seks uker, når det er mulig. Fristen begynner å løpe fra en part har krevd midlertidig avgjørelse, enten kravet stilles før sak er reist, samtidig med stevning eller senere. For lagmannsretten gjelder fristen fra det tidspunktet saken er innkommet.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 60 andre ledd. Det er gjort noen språklige endringer, men dette innebærer ikke materielle endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 60 tredje ledd, med unntak av andre punktum om at retten kan forlenge fristen, som følger av tvisteloven § 9-4, og synes unødvendig å presisere her. Bestemmelsen relaterer seg til første ledd fjerde punktum, som gir retten adgang til å ta midlertidig avgjørelse før sak er reist.

Femte ledd viderefører gjeldende lov § 60 fjerde ledd. Første punktum presiserer at midlertidige avgjørelser treffes i kjennelser, og av andre punktum følger det at det ikke er nødvendig med muntlig forhandling på forhånd. Retten har likevel en plikt til å sørge for at saken er forsvarlig opplyst. Barnets rett til å uttale seg gjelder også for midlertidige avgjørelser.

Til § 12-8

Paragrafen om saksstyring er ny. Gjeldende barnelov har ingen egen bestemmelse om planmøte, og tvisteloven § 9-4 gjelder. Se omtale i proposisjonens punkt 11.6.

Bestemmelsen henviser til tvisteloven § 9-4 om saksbehandling, og angir videre noen særlige tema som blant annet skal klarlegges; a) hva partene er uenige om, b) hvilken informasjon retten skal hente inn, c) hvordan retten skal høre barnet, og om retten skal oppnevne en representant for barnet, d) om det er nødvendig å oppnevne sakkyndig, og e) om det er særlige forhold i saken.

Til § 12-9

Paragrafen om avgjørelser under saksforberedelsen viderefører deler av gjeldende lov § 61, med noen materielle endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 11.6.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd første punktum, om at retten fastsetter tid for hovedforhandling straks eller straks etter at ett eller flere av tiltakene i bestemmelsen er gjennomført.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 2 om å vise partene tilbake til mekling, med endringer og nye tillegg. I første punktum er det nytt at retten har en plikt til å vurdere dette, og ikke bare er noe retten «kan» gjøre. Det er også nytt at bestemmelsen viser til foreldretvistmekling i familievernet, i stedet for til «godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld». Det er tatt inn en ny formulering om at retten skal vurdere om det vil være «tenleg» å vise partene tilbake til mekling i familievernet. Det innebærer at dommeren skal ha grunn til å tro at saken kan finne en løsning gjennom avtale mellom partene. Saken skal som utgangspunkt sendes tilbake til mekling i familievernet, dersom det er utsikter til avtaleløsninger.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 første punktum om at retten som hovedregel skal kalle inn partene til saksforberedende møte. Den viderefører utgangspunktet om at retten i de saksforberedende møtene kan mekle mellom partene der saken er egnet til det. Gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 andre til fjerde punktum om bruk av sakkyndige i disse møtene er flyttet til § 12-12 første ledd.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 7 om midlertidig avtale. Retten kan gi partene adgang til å prøve ut en midlertidig avtale, og eventuelt oppnevne en egnet person som kan veilede partene gjennom prøvetiden. Det forutsettes at slik oppnevning ikke skal gjøres rutinemessig, og ordlyden er endret slik at det fremgår at det må være nødvendig. Gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 om bruk av sakkyndig er flyttet til en egen bestemmelse, se merknaden til § 12-12.

Femte ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 8 om å avsi dom uten hovedforhandling, og viser til bestemmelsen i tvisteloven § 9-5 om dette.

Sjette ledd viderefører utgangspunktet i gjeldende lov § 62 om at rettens valg av tiltak etter denne paragrafen ikke kan ankes.

Til § 12-10

Paragrafen om endring av avgjørelse i foreldretvistsak bygger på gjeldende lov § 63, med endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 11.10. Barnets rett til å bli hørt gjelder også i endringssaker.

Første ledd første punktum viderefører gjeldende lov § 63 første ledd. Andre punktum viderefører gjeldende lov § 63 andre ledd første punktum, og slår fast at foreldre som ikke er enige om en ny avtale, kan reise sak for retten. Henvisningen til § 12-1 gjelder hvilke forhold det kan reises sak om, fremfor å gjenta dette. Tredje punktum oppstiller vilkårene for at retten skal kunne endre en dom, et rettsforlik eller en avtale med tvangskraft. Vilkåret om at det bare kan endres når «særlege grunnar taler for det» videreføres, og det legges til at dette inkluderer når «tilhøva har endra seg på ein måte som verkar inn på kva som er det beste for barnet» som gir anvisning på et konkret vurderingstema. Fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 63 andre ledd tredje punktum.

Bestemmelsen i gjeldende lov § 63 andre ledd fjerde punktum som sier at dersom en av foreldrene flytter med barnet uten at foreldrene er enige, kan den andre forelderen reise sak, videreføres ikke. Adgangen til å reise sak står i prinsippet alltid åpen, og det at en av foreldrene har flyttet med barnet kan være en endring i omstendighetene som påvirker hva som er best for barnet, og dermed kan gi grunnlag for en endring i avgjørelsen. Det samme gjelder ved hindring av samvær, jf. gjeldende lov § 43 femte ledd. Se merknaden til § 7-3 andre ledd om varslingsplikt før flytting.

Andre ledd viderefører adgangen til å avgjøre en sak uten hovedforhandling fra gjeldende lov § 63 tredje ledd, men med en endring i vilkåret om at det må være «openbert» til at det må være «klart» at det ikke foreligger særlige grunner. Endringen innebærer at det skal noe mindre til enn etter gjeldende lov, for at retten kan avgjøre saken uten hovedforhandling.

Til § 12-11

Paragrafen om oppnevning av en advokat eller en annen person som kan være representant for barnet viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 5, med språklige endringer. Se omtale i proposisjonens punkt 11.9.

Første ledd første punktum formulerer vilkåret for oppnevning av en advokat eller en annen person som representant for barnet. Vurderingstemaet er at særlige grunner taler for det. Bestemmelsen viderefører ikke ordlyden fra dagens lov som eksemplifiserer at retten kan oppnevne slik advokat eller representant dersom det er grunn til å tro at barnet kan utsettes for vold eller annet som det kan ta fysisk eller psykisk skade av, uten at det er ment å medføre realitetsendringer. Om saken handler om risiko for barnet, vil dette inngå som en viktig del av vurderingen av om det er særlige grunner. Ettersom barnet ikke har rettslig handleevne, kan det ikke være klient av en advokat. Om det skal oppnevnes en advokat for barnet, forutsetter det at vergen, eventuelt en midlertidig verge, fyller rollen som klient. Andre punktum gir nærmere føringer for hva som er formålet med oppnevningen, nemlig å ivareta barnets interesser i saken, og gi det informasjon og støtte.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 5, med mindre språklige endringer. Representanten skal få alle saksdokumenter, men retten avgjør om og hvor lenge representanten kan være til stede i rettsmøtene.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 61 tredje ledd om krav om politiattest for den som blir oppnevnt som representant for barnet.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 62 første punktum, og presiserer at avgjørelser etter denne paragrafen ikke kan ankes.

Til § 12-12

Paragrafen samler bestemmelsene om oppnevning av sakkyndig fra gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 og 3. Se omtale i proposisjonens punkt 11.8.

Første ledd bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1. Adgangen til å innkalle til saksforberedende møter reguleres i § 12-9 tredje ledd. Første punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 andre punktum og nr. 7 andre punktum. Se merknaden til § 12-9 fjerde ledd om adgangen til å prøve ut midlertidige avtaler. Andre punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 tredje punktum, med endringer. Forbeholdet som følger av gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 fjerde punktum om at retten ikke kan gi den sakkyndige visse oppgaver knyttet til forberedende møter dersom foreldrene motsetter seg det, er ikke videreført. Tredje punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 1 fjerde punktum om at retten fastsetter hva den sakkyndige skal gjøre, etter at partene har fått anledning til å uttale seg. Fjerde punktum viderefører gjeldende lov § 62, og innebærer at avgjørelser etter dette leddet ikke kan ankes, i motsetning til avgjørelser etter andre ledd.

Andre ledd bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 3. Bestemmelsen omhandler adgangen til å oppnevne en sakkyndig som kan uttale seg om spørsmål som saken reiser. Første punktum bygger på gjeldende lov § 61 første ledd nr. 3 første punktum. Bestemmelsen er omformulert slik at det nå fremgår tydeligere at vilkåret er at det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. tilsvarende bestemmelse i tvisteloven § 25-2. Behovet må ses i lys av hvilke opplysninger retten vil få gjennom bevisføringen ellers. Barneloven har ingen spesialregler når det gjelder krav til den sakkyndiges kompetanse, eller hvem eller hvor mange sakkyndige som kan oppnevnes. De alminnelige reglene om sakkyndigbevis i tvisteloven kapittel 25 gjelder. Andre punktum viderefører gjeldende lov § 61 første ledd nr. 3 andre punktum, men er språklig omformulert, slik at det fremgår at det i disse tilfellene alltid påhviler retten en plikt til å vurdere oppnevning av sakkyndige. Dette innebærer ingen endring i gjeldende rett. Rettens avgjørelse om å ikke oppnevne sakkyndig etter dette leddet kan ankes, slik også gjeldende lov § 62 andre punktum tilsier. Dette er det prosessrettslige utgangspunktet, og er følgelig ikke presisert. Rettens avgjørelse om å oppnevne sakkyndig eller å nekte å oppnevne sakkyndig treffes i utgangspunktet ved beslutning, jf. tvisteloven § 19-1 tredje ledd bokstav a. Da trenger retten normalt ikke gi en begrunnelse for avgjørelsen, jf. tvisteloven § 19-6 fjerde ledd forutsetningsvis. Men det kan etter gjeldende rett tenkes tilfeller hvor en forsvarlig saksbehandling tilsier at det gis en kortfattet begrunnelse hvor det fremgår at retten har vurdert behovet for mer enn én sakkyndig, jf. NOU 2001: 32 Bind A s. 579 og Schei mfl. s. 795-96. Hvis partene er uenige om oppnevningen av sakkyndige, foreligger det en tvist om bevis og avgjørelsen skal treffes ved kjennelse jf. tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav d. Kravet til begrunnelse av kjennelser fører til at retten bør synliggjøre at behovet for mer enn én sakkyndige er vurdert, jf. tvisteloven § 19-6 fjerde ledd.

Dersom retten har behov for at det gjennomføres en sakkyndig utredning i utlandet, kan retten i tilfeller der landet er tilknyttet Haagkonvensjonen 1996, ta kontakt med sentralmyndigheten for bistand til å anmode utenlandske myndigheter om å gjennomføre dette med hjemmel i konvensjonen.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 61 tredje ledd om krav om politiattest for sakkyndige.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 61 b og gir departementet en forskriftshjemmel for mandater for og utredningene til de sakkyndige.

Til § 12-13

Paragrafen om oversikt over sakkyndige er ny. Se omtale i proposisjonen punkt 11.11.

Første ledd lovfester at departementet kan føre oversikt over sakkyndige. Bestemmelsen gir et klart hjemmelsgrunnlag til å behandle nødvendige personopplysninger i forbindelse med oversikten.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innholdet i og forvaltningen av oversikten.

Til § 12-14

Paragrafen om Barnesakkyndig kommisjon viderefører gjeldende lov § 61 c, med språklige omformuleringer. Det er også gjort større omstruktureringer. Endringene innebærer ingen materielle endringer sammenlignet med gjeldende rett. Se omtale i proposisjonens punkt 11.8. Se også omtale i Prop. 114 L (2020-2021).

Første ledd tilsvarer gjeldende § 61 c tredje ledd, og slår fast at retten bare kan legge til grunn en sakkyndig utredning som har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.

Andre ledd tilsvarer gjeldende § 61 c første ledd, og gjelder hvilke utredninger Barnesakkyndig kommisjon skal vurdere.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 61 c andre ledd, og gjelder innsending av utredninger til Barnesakkyndig kommisjon, og sending av vurderinger fra Barnesakkyndig kommisjon.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende § 61 c fjerde ledd, og fastsetter at departementet oppnevner medlemmene i kommisjonen. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å gi forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Det er gitt forskrift 12. august 2022 nr. 1430 om Barnesakkyndig kommisjon.

Til § 12-15

Paragrafen om behandling av personopplysninger i Barnesakkyndig kommisjon viderefører gjeldende lov § 61 d. Det vises til nærmere omtale av bestemmelsen i Prop. 114 L (2020–2021).

Kapittel 13 Særlege reglar om rettargang i saker om foreldreansvar m.m. etter dødsfall

Til § 13-1

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 64 første og andre ledd. Se omtale i proposisjonens kapittel 12.

Første ledd om at gjenlevende alltid kan reise sak om foreldreansvaret innebærer en kodifisering av det som allerede følger av gjeldende rett.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 64 første ledd, med mindre språklige endringer. Vilkåret om at forelderen «ikkje budde saman med barnet» viser til hvor barnet faktisk bodde, og ikke til juridisk bosted. Det løper en absolutt seksmånedersfrist, som ikke kan forlenges, for at andre enn gjenlevende forelder kan kreve foreldreansvar. Hvis krav kommer inn etter dette, må saken avvises.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 64 andre ledd, med mindre språklige endringer. Det løper en absolutt seksmånedersfrist, som ikke kan forlenges, for at andre enn gjenlevende forelder kan kreve foreldreansvar. Hvis krav kommer inn etter dette, må saken avvises.

Til § 13-2

Paragrafen viderefører deler av gjeldende lov § 64. Se omtale i proposisjonens kapittel 12.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 64 femte ledd, og innebærer en presisering av at foreldreansvar for eksempel kan gis både til gjenlevende og en steforelder, og at en person kan få det alene eller at gifte/samboende kan få det sammen. Lest i sammenheng, innebærer første og andre punktum at maksimalt tre personer kan ha foreldreansvaret samtidig – gjenlevende kan få/beholde foreldreansvar samtidig som et gift/samboende par får del i foreldreansvaret. Retten kan etter tredje punktum sette som vilkår at barnet ikke skal flytte for en viss tid.

Andre ledd første punktum er en videreføring av gjeldende lov § 64 sjette ledd første punktum, men med et tillegg om at retten skal avgjøre hvem som skal ha daglig myndighet, se merknaden til § 7-2. En slik avgjørelse kan gjøres tidsbegrenset, for eksempel der det er til barnets beste å bo midlertidig hos en steforelder som det har bodd med lenge, mens planen på sikt er at barnet skal bo hos den gjenlevende forelderen. Andre punktum gjelder avgjørelser om samvær, og viderefører gjeldende lov § 64 sjette ledd andre punktum.

Tredje ledd svarer til gjeldende lov § 64 syvende ledd, med mindre språklige endringer.

Fjerde ledd er nytt, og presiserer at reglene i kapittel 11 og 12 ellers gjelder så langt de passer. Dette innebærer blant annet at regler om rettens adgang til å innhente informasjon og rettens plikt til å høre barnet kan anvendes i saker om foreldreansvar etter dødsfall.

Med utgangspunkt i det nye fjerde ledd, blir flere av bestemmelsene som følger av gjeldende lov § 64, ikke videreført i kapittel 13. Dette er ikke ment å medføre realitetsendringer, ettersom innholdet i bestemmelsene fortsatt gjelder, men følger av andre regler i loven. Dette gjelder blant annet hvordan saken skal opplyses og hvilke momenter som skal tas med i vurderingen av barnets beste.

I noen tilfeller bor den som krever foreldreansvar i utlandet. Retten kan anmode utenlandske myndigheter om å utlevere relevante opplysninger for beskyttelsen av barnet etter Haagkonvensjonen 1996 artikkel 34, for saker innenfor konvensjonens virkeområde.

Til § 13-3

Paragrafen er en sammenslåing av flere bestemmelser om rettens plikt til å treffe avgjørelse av eget tiltak i en sak om foreldreansvar etter dødsfall. Se omtale i proposisjonens kapittel 12.

Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 64 a første og andre ledd.

Andre ledd bygger på gjeldende lov § 64 b første og andre ledd. Første, andre og tredje punktum tilsvarer gjeldende lov § 64 b første og andre ledd. Fjerde punktum er nytt, men innholdet i bestemmelsen følger forutsetningsvis av gjeldende lov, jf. § 64 c første ledd andre punktum. Plikten til å gi melding til barnevernet presiseres i bestemmelsen.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende lov § 64 b tredje ledd. Det følger av § 7-2 andre ledd fjerde punktum at bare de som har foreldreansvar kan ha daglig myndighet. Det innebærer at dersom en forelder blir fratatt foreldreansvaret, har vedkommende heller ikke daglig myndighet.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 64 c første ledd.

Femte ledd viderefører gjeldende lov § 64 a tredje ledd, § 64 b fjerde ledd og § 64 c andre ledd. Utgangspunktet er at de særlige saksbehandlingsreglene som følger av § 13-2 også gjelder for rettens behandling av en sak etter eget tiltak.

Til § 13-4

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 64 d.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 64 d første ledd, med noen endringer. Vilkåret om at avgjørelsen bare kan endres når «særlege grunnar taler for det» videreføres, og det legges til at dette inkluderer når «tilhøva har endra seg på ein måte som verkar inn på kva som er best for barnet.» Det er det samme vilkåret som for endring etter § 12-10.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 64 d andre ledd.

Kapittel 14 Tvangskraft og tvangsfullføring

Til § 14-1

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 55, med mindre endringer. Paragrafen er flyttet fra dagens kapittel om mekling til kapittelet om tvangskraft og tvangsfullføring. Se omtale i proposisjonens kapittel 13.

Første til tredje ledd viderefører gjeldende lov § 55 første til tredje ledd, med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende lov § 65 første ledd andre punktum, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen er flyttet til denne paragrafen grunnet en omstrukturering i bestemmelsene om tvangsfullbyrdelse. Det er gjort språklige endringer for å få frem at det er selve avtalen mellom foreldrene, som er gitt tvangskraft av statsforvalteren, som utgjør «særleg tvangsgrunnlag».

Til § 14-2

Paragrafen tilsvarer deler av gjeldende lov § 65. Paragrafen hensyntar endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025). Gjeldende lov § 65 er i ny barnelov fordelt på tre paragrafer for å unngå en paragraf med svært mange ledd. Denne paragrafen inneholder generelle regler om tvangsfullbyrdelse. De nærmere reglene om når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje følger av § 14-3 og reglene om hvilke tvangsmidler som kan anvendes følger av § 14-5.

Første ledd første punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 første ledd første punktum. Bestemmelsen er noe endret. Bestemmelsen gir tvangsfullbyrdelseslovens regler i kapittel 13 anvendelse i saker om tvangsfullbyrdelse etter barneloven. Som følge av forslag i Prop. 37 L (2024-2025) er det inntatt at det ikke gjelder § 13-8 femte ledd. Avtaler med tvangskraft etter § 14-1 utgjør et særlig tvangsgrunnlag og kan dermed tvangsfullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Dette fremgår av § 14-1 fjerde ledd. Første ledd andre punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 første ledd tredje punktum.

Andre ledd viderefører gjeldende lov § 65 andre ledd fjerde og femte punktum.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende lov § 65 fjerde ledd første og andre punktum. Bestemmelsen presiserer at retten har plikt til å sørge for at barn får anledning til å uttale seg, og henviser til de generelle reglene om barnets rett til å bli hørt i foreldretvister, se merknad til § 12-6.

Til § 14-3

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 65 tredje ledd og fjerde ledd tredje punktum med enkelte språklige endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 13.

I første punktum fremgår at ingen form for tvangsfullbyrdelse skal skje dersom dette er umulig. Kriteriet om umulighet skal forstås på samme måte som etter gjeldende lov.

I andre punktum fremgår at der det er risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller på annet vis kan bli utsatt for skade eller fare, skal det anses som umulig med en tvangsfullbyrdelse.

I tredje punktum er bestemmelsen i gjeldende lov § 65 fjerde ledd tredje punktum inntatt. Dersom barnet motsetter seg tvangsfullbyrdelse, kan dette likevel bare skje dersom det er nødvendig av hensyn til barnet. Hvor fastholdt barnets mening er, barnets alder og modenhet og hvor inngripende en tvangsfullbyrdelse vil være overfor barnet kan, som i dag, utgjøre relevante momenter i vurderingen av om tvangsfullbyrdelse skal gjennomføres mot barnets vilje.

Til § 14-4

Paragrafen tilsvarer gjeldende lov § 65 a. Bestemmelsen er videreført i all hovedsak, men med enkelte språklige endringer. Det er tatt ut av bestemmelsen at retten kan forlenge fristen for den som skal utføre oppdraget, dersom retten mener det er mulig å finne en frivillig løsning mellom foreldrene dersom meklingen eller samtalene holder frem. Dette følger av rettens generelle ansvar for å styre saken, jf. tvisteloven § 9-4.

Til § 14-5

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 65 andre ledd første til tredje punktum, femte ledd og sjette ledd, med enkelte endringer. Se omtale i proposisjonens kapittel 13.

Første ledd viderefører gjeldende lov § 65 andre ledd første punktum med enkelte justeringer og språklige endringer. Ordlyden «kvar barnet skal bu fast» er tatt ut og erstattet med «at barnet skal bu hos ein av foreldra, jf. § 7-1». Ordlyden innebærer at det kun kan besluttes tvangshenting av et barn i de tilfeller der en avtale med tvangskraft eller avgjørelse fastslår at barnet bare har ett bosted. Se omtale av barnet sitt bosted i merknad til § 7-1. Tvangshenting av barn kan være særlig inngripende, og det klare utgangspunktet er at det er best for barnet å bli skånet for tvangshenting, med mindre dette er nødvendig av hensyn til barnet. Vilkår for når det ikke skal skje en tvangsfullbyrdelse følger av § 14-3.

Andre ledd første punktum viderefører hvilket tvangsmiddel som kan anvendes når avtaler med tvangskraft eller avgjørelser om samvær, skal tvangsfullbyrdes. Som etter gjeldende lov, kan dette skje med tvangsbot, men ikke ved henting av barnet. Nytt i andre ledd er lovfesting av at avtaler med tvangskraft og avgjørelser om at barnet skal bo hos begge foreldrene, bare skal kunne tvangsfullbyrdes gjennom tvangsbot, jf. merknad til første ledd. Andre ledd andre og tredje punktum tilsvarer gjeldende lov § 65 andre ledd tredje punktum, med noen endringer. Bestemmelsen utvides på tilsvarende måte som andre ledd første punktum.

Tredje ledd viderefører gjeldende lov § 65 femte ledd, med mindre språklige endringer. Bestemmelsen åpner for at retten kan gjøre praktiske endringer i den opprinnelige avgjørelsen om delt bosted og samvær. Se Prop. 161 L (2015–2016) punkt 8.9 for nærmere omtale av innholdet i bestemmelsen.

Fjerde ledd tilsvarer gjeldende lov § 65 sjette ledd, med enkelte språklige endringer. Det er henvist til «Innkrevjingsmyndigheita» for å hensynta endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025). Det vises for øvrig til Prop. 161 L (2015-2016) punkt 8.10 og 11.

Kapittel 15 Internasjonal privatrett

Til § 15-1

Paragrafen om generelle bestemmelser for lovens kapiitel om internasjonal privatrett, er en ny bestemmelse som viderefører enkelte bestemmelser fra gjeldende barnelov, samt inkluderer noen nye bestemmelser. Se omtale i proposisjonens punkt 14.2, 14.3 og 14.4.

Første ledd er en ny bestemmelse i barneloven, som slår fast at reglene i kapittel 15 gjelder så lenge annet ikke følger av avtale med annen stat. Bestemmelsen innebærer ikke en realitetsendring, men er en pedagogisk påminnelse for rettsanvender. Bestemmelsen informerer om at barnelovens regler om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse og fullbyrding kan være fraveket eller supplert i en konvensjon som Norge har tiltrådt. Aktuelle konvensjoner er særlig Haagkonvensjonen 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, Haagkonvensjonen 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring, konvensjon mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige med inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål, Haagkonvensjonen av 23. november 2007 om internasjonal innkreving av underholdsbidrag til barn og andre former for underhold til familie, Nordisk konvensjon om underholdsbidrag av 23. mars 1962 om inndriving av underholdsbidrag mellom Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige. Bestemmelsen omfatter også eventuelle fremtidige konvensjoner på området. Ettersom denne reservasjonen nå vil gjelde generelt for kapittel 15, vil den ikke gjentas i de enkelte bestemmelsene slik det gjøres i gjeldende barnelov.

Andre ledd er en generell lovvalgsregel, der det fremgår at når det foreligger norsk jurisdiksjon, skal saken avgjøres etter norsk rett. Bestemmelsen viderefører barneloven § 84. Også denne bestemmelsen suppleres av internasjonale konvensjoner. Det følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 15 nr. 2, som gjelder som norsk lov i henhold til lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1, at det unntaksvis kan anvendes eller tas hensyn til loven i en annen stat dersom saken har en vesentlig tilknytning til slik stat, og i den grad beskyttelsen av barnets person eller formue krever det. Bestemmelsen i Haagkonvensjonen artikkel 15 nr. 2 gjelder «annen stat», og inkluderer derfor både konvensjonsstater og ikke-konvensjonsstater. Se mer om denne bestemmelsen i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.4.1. Det er en særlig lovvalgsregel for foreldreansvar etter lova m.m. i § 15-6, se merknad til denne bestemmelsen.

Tredje ledd er en ny bestemmelse i barneloven og fastsetter at utenlandsk rett ikke skal brukes, og en utenlandsk avgjørelse ikke legges til grunn, dersom saksbehandlingen eller resultatet vil stride mot grunnleggende rettsprinsipp i norsk rett (ordre public). Lovfestingen innebærer en pedagogisk påminnelse til rettsanvender, og innebærer ingen endring av gjeldende rett. Bestemmelsen har både en materiell og en prosessuell side: Den materielle siden innebærer at utenlandske regler ikke skal anvendes, eller avgjørelser legges til grunn, hvis det vil føre til et resultat som vil være i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Den prosessuelle siden innebærer at saksbehandlingen i det aktuelle landet heller ikke må stride med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett.

Til § 15-2

Paragrafen regulerer når norske domstoler og forvaltningsorgan har jurisdiksjon i saker om foreldreskap. I gjeldende lov reguleres jurisdiksjon for farskap og medmorskap i § 81 og morskap i § 81 a. Paragrafen slår sammen disse to bestemmelsene, samt foretar enkelte realitetsendringer. Se omtale i punkt 14.3.

Første ledd gjelder morskap. Bokstav a viderefører gjeldende lov § 81 a bokstav a om at en sak om morskap kan behandles i Norge etter kapittel 4 og § 3-2 første ledd dersom barnet har «vanleg bustad» i Norge. Begrepet «vanleg bustad» («habitual residence») er den sentrale tilknytningsfaktoren i internasjonal privatrett, og er ikke definert i loven eller i Haagkonferansens konvensjoner. Som et utgangspunkt vil en persons vanlige bosted være der personen etter en samlet vurdering har sentrum for sine livsinteresser. Folkeregistrert adresse er ikke avgjørende her, og en person kan ha flyttet ut av Norge uten at dette er registrert. Det må foretas en helhetsvurdering av hvor personen har sterkest tilknytning. Momenter i denne vurderingen er blant annet varigheten på oppholdet, om hensikten er å bli boende, hvor barnet går på skole og hvor foreldrene jobber. Vanligvis har barn samme bosted som foreldrene dersom disse bor sammen. Dersom foreldrene ikke lever sammen, vil barnets bosted følge den av foreldrene som barnet bor fast hos, og heller ikke her kan folkeregistrert adresse uten videre legges til grunn. «Vanleg bustad» fastsettes ved en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Se omtale i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.1.

Første ledd bokstav b viderefører gjeldende lov § 81 a bokstav b, om at det foreligger norsk jurisdiksjon dersom moren hadde «vanleg bustad» i Norge da barnet ble født. Saken kan behandles i Norge dersom moren bodde i Norge da barnet ble født, selv om moren har flyttet til et annet land når saken tas opp. Bokstav c viderefører gjeldende rett § 81 bokstav c, om at det foreligger norsk jurisdiksjon dersom mora senere har fått «vanleg bustad» i Norge.

Andre ledd regulerer jurisdiksjon for førstegangsfastsettelse av farskap og medmorskap. Det følger av bestemmelsen at en sak om førstegangsfastsettelse av farskap eller medmorskap kan fastsettes i Norge etter §§ 2-5, 2-6, 2-8 og kapittel 3 og 4, dersom moren har «vanleg bustad» i Norge da barnet ble født (bokstav a), dersom barnet senere har fått «vanleg bustad» i Norge (bokstav b) eller dersom den som er oppgitt som far eller medmor har «vanleg bustad» i Norge (bokstav c). Bestemmelsene tilsvarer dagens lov § 81 første ledd bokstav a til c. Begrepet «handsamast» viser til om saken kan håndteres og fastsettes i Norge.

Tredje ledd er en unntaksbestemmelse som avgrenser norsk jurisdiksjon i saker om farskap og medmorskap. Dette gjelder der partene har nær tilknytning til en annen stat der de kan kreve fastsettelse av foreldreskapet, og saken vil bli bedre opplyst og behandlet i denne staten. Dersom vilkårene er oppfylt, skal saken likevel ikke behandles i Norge. Mens den tilsvarende regelen i dagens lov § 81 andre ledd er begrenset til farskap, gjelder denne bestemmelsen også medmorskap.

Fjerde ledd fastslår at det foreligger norsk jurisdiksjon i en sak om endring av farskap etter § 4-5 dersom noen av de som kan reise sak, har «vanleg bustad» i Norge, eller dersom farskapet er fastsatt i medhold av barneloven. Bestemmelsen viderefører barneloven § 81 tredje ledd.

Til § 15-3

Paragrafen fastsetter at morskap til den som har født barnet i en annen stat, skal legges til grunn i Norge. Det treffes ingen avgjørelse, morskapet legges til grunn direkte i kraft av loven. Se omtale i punkt 14.3. Det vises til merknaden til § 2-2 første ledd om hvordan morskap som følge av fødsel kan dokumenteres. I tilfeller hvor en annen kvinne enn den som har født barnet føres opp på fødselsattesten i en annen stat, for eksempel der det er inngått avtale om surrogati, er det likevel den som har født barnet, som regnes som mor. Se omtale i punkt 14.3.

Til § 15-4

Paragrafen regulerer når farskap og medmorskap som følger av utenlandsk rett skal legges til grunn i Norge. Paragrafen viderefører gjeldende lov § 85 med enkelte språklige endringer. Første ledd første punktum fastslår at farskap og medmorskap som følger direkte av utenlandsk lov, skal anerkjennes i Norge. Pater-est regelen, som gjelder i de fleste land, innebærer at morens ektemann ved fødselen automatisk blir barnets far. Bestemmelsen innebærer at foreldreskapet i slike tilfeller legges direkte til grunn i norsk rett, i kraft av loven. Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 85 første ledd, med en noe endret terminologi. For å forenkle språket blir uttrykket «beinveges av utanlandsk lov» erstattet med uttrykket «direkte av eit anna lands rett». Dette innebærer ingen realitetsendring. Se omtale i punkt 14.3.

Første ledd andre punktum gjør unntak fra bestemmelsens første punktum dersom noe annet følger av §§ 2-8 og 4-5. Bestemmelsen viderefører siste del av setningen i § 85 første ledd.

Andre ledd viderefører § 85 andre ledd med enkelte språklige endringer for å klargjøre bestemmelsen. I andre ledd første punktum gis for det første Kongen kompetanse til å gi forskrift om anerkjennelse av farskap og medmorskap som er fastsatt i utlandet. Det er gitt en forskrift om anerkjennelse av nordiske farskapsavgjørelser. For det andre fastsetter bestemmelsen at Kongen i enkelttilfeller kan anerkjenne farskap eller medmorskap som ikke følger direkte av utenlandsk lov, men som er fastsatt på annen måte etter utenlandsk lov. Dette kan for eksempel være en rettsavgjørelse eller en administrativ avgjørelse. Bestemmelsen gir en skjønnsmessig adgang til å anerkjenne slike avgjørelser. Bestemmelsen omfatter ikke avgjørelser om morskap. Andre ledd andre punktum fastsetter at farskap og medmorskap også kan fastsettes etter avtale med andre stater. Norge har på nåværende tidspunkt ikke inngått noen slik konvensjon.

Til § 15-5

Paragrafen regulerer når det foreligger norsk jurisdiksjon i saker om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, bosted, daglig myndighet eller om samvær. Paragrafen viderefører gjeldende lov § 82 med enkelte språklige endringer. Se omtale i punkt 14.4. Første ledd tilsvarer gjeldende lov § 82 første ledd. Første ledd første punktum fastsetter at dersom barnet har «vanleg bustad» i Norge, kan sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, bosted, daglig myndighet eller om samvær reises for norsk domstol. Bestemmelsen gjelder både for stater som er omfattet av Haagkonvensjonen 1996 og ikke-konvensjonsstater, se Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 13.2 og merknaden til § 82.

For innholdet i begrepet «vanleg bustad» vises det til merknaden til § 15-2 og til omtale i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.1. Dersom barnet har «vanleg bustad» i Norge, vil jurisdiksjonen også omfatte midlertidige avgjørelser. I disse tilfellene er det ikke et vilkår at barnet oppholder seg i Norge. Når et barn har vanlig bosted her i landet, har derfor norske domstoler jurisdiksjon over barnet selv om barnet midlertidig oppholder seg i en annen stat.

Første ledd andre punktum fastsetter at tilsvarende gjelder for saker om tvangskraft som statsforvaltere skal håndtere etter § 14-1. Bestemmelsen viderefører § 82 første ledd andre punktum.

Andre ledd fastsetter at det kan fattes midlertidige avgjørelser der barnet oppholder seg i Norge. Bestemmelsen viderefører § 82 andre ledd, med enkelte språklige endringer som ikke innebærer noen realitetsendringer.

Haagkonvensjonen 1996 utfyller jurisdiksjonsbestemmelsene etter barneloven, jf. konvensjonen og lov om Haagkonvensjonen 1996. Se også merknaden til § 15-1 første ledd. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 6 regulerer jurisdiksjon i saker der barn er flyktninger, internasjonalt fordrevet grunnet uroligheter i eget land, eller der bostedet ikke lar seg fastsette. I disse tilfellene har staten der barnet oppholder seg jurisdiksjon til å fatte beskyttelsestiltak, herunder å fatte avgjørelse om foreldreansvar, flytting av barnet ut av landet, bosted og samvær. Etter hvert som et barn har oppholdt seg i Norge en stund og det vurderes at barnet har fått vanlig bosted her, vil jurisdiksjonen følge av § 15-5 første ledd første punktum. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 7 er en særregel om jurisdiksjon etter ulovlig barnebortføring. Dersom barnet ulovlig bortføres eller tilbakeholdes, beholder myndighetene i konvensjonsstaten der barnet hadde vanlig bosted umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen jurisdiksjon inntil barnet har fått vanlig bosted i en annen stat, og nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Barneloven fortolkes i samsvar med dette, og denne praksisen videreføres. Se mer om bestemmelsen i punkt 14.4 og i Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 3.3.5. Konvensjonen gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Lov om Haagkonvensjonen 1996 § 5 har videre særregler om overføring av jurisdiksjon til eller fra norske myndigheter, jf. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 8 og 9. Sistnevnte bestemmelser åpner for at myndighetene i en konvensjonsstat kan anmode en annen konvensjonsstat om å overta eller å få jurisdiksjon. Jurisdiksjonen kan overføres til en konvensjonsstat som antas å være bedre egnet til å vurdere barnets beste i den konkrete saken, og som barnet har en bestemt tilknytning til. Tilknytningen kan bestå i statsborgerskap, formue i den aktuelle staten eller annen «vesentlig tilknytning», eksempelvis at en samværsforelder eller potensiell omsorgsperson bor i staten. Bestemmelsen i lov om Haagkonvensjon 1996 § 5 fastsetter også hvilken fremgangsmåte som skal følges i saker om overføring av jurisdiksjon til og fra norske myndigheter.

Når det gjelder tidspunkt for jurisdiksjonsvurderingen, følger det av domstolloven § 34 at jurisdiksjonsspørsmålet vurderes på tidspunktet saken er bragt inn for retten, det vil si det tidspunktet stevning, begjæring eller anke er kommet inn for vedkommende instans. Det følger av Haagkonvensjon 1996 artikkel 5 at det er på tidspunktet det skal fattes et tiltak for beskyttelse av barn at staten må ha jurisdiksjon. Dersom barnet har fått vanlig bosted i en annen stat på tidspunktet saken skal avgjøres, er det denne staten som har jurisdiksjonen, jf. artikkel 5 nr. 2. Formålet er å sikre at det er staten som har best kunnskap om hva som er til barnets beste, som avgjør saken. Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 gjelder som norsk lov, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 1. Dersom det oppstår motstrid mellom domstolloven § 34 og konvensjonen i saker innenfor konvensjonens virkeområde, følger det av § 15-1 at konvensjonens bestemmelser har forrang. For ikke-konvensjonsstater vil domstollovens regel gjelde.

Til § 15-6

Paragrafen regulerer hovedsakelig hvilket lands rett som skal anvendes i saker om foreldreansvar etter lova. Paragrafen viderefører gjeldende lov § 84 a, som baserer seg på Haagkonvensjonen 1996 artikkel 16. Se omtale i punkt 14.4.2.

Første ledd fastslår at reglene om foreldreansvar etter loven §§ 6-1 til 6-3 gjelder for barn som har «vanleg bustad» i Norge. Bestemmelsen viderefører § 84 a første ledd første og andre punktum.

Andre ledd fastslår at dersom et barn tidligere hadde «vanleg bustad» i en annen stat, skal foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold som følger av loven i den andre staten legges til grunn i Norge, når dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 16 nr. 3, med mindre det foreligger en utenlandsk avgjørelse som skal legges til grunn etter § 15-7. Bestemmelsen viderefører § 84 a andre ledd. Bestemmelsen gjelder både der foreldreansvar er tildelt direkte i kraft av loven, og der foreldreansvar er tildelt gjennom avtale eller viljeserklæring i tråd med loven i daværende bostedsstat, jf. Haagkonvensjon artikkel 16. Bestemmelsen er universell, og gjelder både der foreldreansvar er tildelt i stater som er bundet av Haagkonvensjonen 1996 og ikke-konvensjonsstater.

Tredje ledd fastslår at når et barn får vanlig bosted i Norge, og tidligere hadde vanlig bosted i en annen stat, så er det et vilkår for å tildele foreldreansvar direkte i kraft av barnelovens bestemmelser at forelderen har «vanleg bustad» i Norge. Bestemmelsen er et materielt vilkår, og ikke en lovvalgsregel, men inntas av pedagogiske hensyn sammen med den spesielle lovvalgsregelen for foreldremyndighet i kraft av loven. Bestemmelsen viderefører § 84 a tredje ledd.

Til § 15-7

Paragrafen regulerer når utenlandske avgjørelser om foreldreansvar, bosted, samvær m.m. skal legges til grunn i Norge. Paragrafen viderefører gjeldende lov § 84 b. Se omtale i punkt 14.4.

Det følger av bestemmelsen at utenlandske avgjørelser om foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold, flytting med barnet ut av landet, bosted eller om samvær, kun skal legges til grunn direkte i kraft av loven når dette følger av avtale med en annen stat. Dette innebærer at avgjørelsen legges til grunn uten at det er nødvendig å ta rettslige skritt for at avgjørelsen skal få virkning. Aktuelle konvensjoner kan være Nordisk familierettslig konvensjon, Europeisk konvensjon om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar av 20. mai 1980, Haagkonvensjonen 1996 og lov om nordiske privatrettslige dommer. Bestemmelsen gjelder ikke for avgjørelser fattet i ikke-konvensjonsstater, se Prop. 102 LS (2014–2015) punkt 13.2, merknaden til § 84 b. Utenfor tilfellene som er regulert av konvensjoner mellom Norge og andre stater, er det ikke gitt generelle regler om anerkjennelse eller fullbyrdelse av utenlandske avgjørelser i foreldretvister.

Til § 15-8

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 83. Se omtale i punkt 14.5.

Bestemmelsen regulerer når sak om bidrag kan avgjøres av norsk domstol eller forvaltningsmyndighet. Se merknaden til § 15-1 første ledd om at reglene i dette kapittelet gjelder så langt ikke annet følger av avtale med annen stat. For bidragssaker har reglene i Luganokonvensjonen artikkel 2 og artikkel 5 nr. 2 praktisk betydning.

Til § 15-9

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 83 a. Paragrafen hensyntar endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025). Se omtale i punkt 14.5.

Det følger av bestemmelsen at Arbeids- og velferdsetaten kan utlevere opplysninger til andre land i medhold av internasjonale konvensjoner og avtaler for å legge til rette for at utenlandske myndigheter skal kunne fastsette barnebidrag. Opplysningene er begrenset til identitet, adresse eller inntekts- og formuesforhold for partene i en bidragssak. Informasjonen som skal utleveres kan hentes inn av Arbeids- og velferdsetaten med hjemmel i barneloven § 9-5 syvende ledd, eller av Innkrevingsmyndigheten etter innkrevingsloven.

Til § 15-10

Paragrafen bygger på gjeldende lov § 83 b, og er endret for å samsvare med dagens praksis. Paragrafen hensyntar språklige endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025).Se omtale i punkt 14.5.

Det følger av bestemmelsen at private avtaler om barnebidrag som ønskes innkrevd i land som Norge har avtale med, først skal forelegges Arbeids- og velferdsetaten for eventuell godkjenning og deretter skal Innkrevingsmyndigheten bekrefte ovenfor utenlandske myndigheter at avtalen er godkjent og tvangskraftig i Norge. På denne måten kan den private bidragsavtalen fylle kravene i Haag-konvensjonen av 2007 for innkreving etter konvensjonen.

Kapittel 16 Andre føresegner

Til § 16-1

Paragrafen viderefører gjeldende lov §§ 14, 29 a tredje ledd og 59 tredje ledd, om at domstolloven og tvisteloven gjelder dersom ikke annet følger av reglene i barneloven. Bestemmelsen gjelder generelt for rettens behandling av alle saker etter barneloven.

For saker med internasjonalt tilsnitt, vil også Haagkonvensjonen 1996 kunne komme til anvendelse, innenfor konvensjonens virkeområde. I saker om flytting ut av landet til en annen EØS-stat må domstolene også legge vekt på retten til fri bevegelighet etter EØS-retten for den av foreldrene som ønsker å flytte. Avgjørelsen skal likevel først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Til § 16-2

Paragrafen viderefører gjeldende lov § 85 a uten endringer.

Kapittel 17 Ikraftsetjingsreglar og overgangsreglar. Endringar i andre lover

Til § 17-1

Paragrafen slår fast at loven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at de enkelte bestemmelsene kan settes i kraft til ulik tid. Når deler av ny lov trer i kraft, oppheves tilsvarende deler av barneloven av 8. april 1981.

Til § 17-2

Etter § 17-2 kan departementet gi nærmere overgangsregler.

Til § 17-3

Paragrafen gjelder endringer i andre lover som følge av endringene i barneloven. Endringene i andre lover er hovedsakelig som følge av at bestemmelsene i gjeldende barnelov er plassert i nye paragrafer, slik at henvisningene i andre lover må endres. Større endringer som ikke bare er endringer av lov- og paragrafhenvisninger som følge av ny lov, omtales nærmere her.

Til nr. 6 (endringer i ekteskapsloven)

Paragraf 26 viderefører i hovedsak gjeldende rett.

Det er tatt ut enkelte deler av gjeldende bestemmelse for å unngå dobbeltregulering med barneloven kapittel 10 om mekling. Gjeldende ekteskapslov § 26 første ledd siste punktum om at det i forskrift kan gis nærmere regler om hvem som kan foreta mekling tas ut, og er foreslått regulert i barneloven § 10-3 tredje ledd. Gjeldende ekteskapslov § 26 fjerde ledd første punktum om at foreldre skal møte personlig tas ut, og er foreslått regulert i barneloven § 10-3, og det fremgår av forskrift om mekling § 7 at det kan gjøres unntak fra personlig møte hvis det foreligger «tvingende grunner». Videre er reguleringen av kravet om politiattest i gjeldende ekteskapslov § 26 andre ledd foreslått regulert i § 10-5. Gjeldende ekteskapslov § 26 tredje ledd om unntak fra mekling er foreslått regulert i § 10-3 tredje ledd. Formuleringen om at det i forskrift kan gis regler om at det kan gis bevitnelse om at mekling er forsøkt, videreføres ikke. Det utstedes meklingsattest uavhengig av om meklingen leder til en avtale, og det skal utstedes meklingsattest dersom en av foreldrene har fravær som ikke har opphørt innen rimelig tid, jf. forskrift om mekling § 8 andre ledd. Gjeldende ekteskapslov § 26 femte ledd om taushetsplikt for meklere er inntatt i barneloven § 10-5, se merknaden til denne. Formålet med mekling er nå inntatt i § 10-1, se merknaden til denne. Gjeldende ekteskapslov § 26 sjette ledd om at det i forskrift kan gis nærmere regler om meklingens innhold, innkallingen og fremgangsmåten, videreføres ikke. Forskriftshjemmel gis i barneloven § 10-3, og vil også gjelde for saker etter ekteskapsloven.

Første ledd fastsetter at ektefeller med felles barn under 16 år må møte til mekling før sak om separasjon eller skilsmisse etter ekteskapsloven §§ 20 og 22 kan bringes inn for retten eller statsforvalteren. Det følger av § 10-3 andre ledd at en time mekling gir grunnlag for meklingsattest. For øvrig følger det av bestemmelsen at barneloven kapittel 10 gjelder tilsvarende.

Andre ledd viderefører gjeldende tredje ledd.

I § 30 d tredje ledd endres henvisningen til aktuelle saksbehandlingskapitler i barneloven.

I § 30 d femte ledd tredje punktum endres henvisningen til bestemmelsen i barneloven om norske domstolers kompetanse.

I § 83 endres henvisningen til barnelovens bestemmelse, og navnet på Arbeids- og velferdsetateten.

I § 84 endres henvisningen til barnelovens bestemmelse, og navnet på Arbeids- og velferdsetateten.

I § 85 andre ledd endres henvisningen til barnelovens bestemmelse.

Til nr. 4 (endringer i rettsgebyrloven)

§ 14 første ledd andre punktum hensyntar endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025).

Til nr. 8 (endringer i folketrygdloven)

Når definisjonen av «vanleg samværsrett» i gjeldende barnelov § 43 ikke videreføres i § 8-2, får det betydning for folketrygdloven §§ 14-5 andre ledd og 14-17 andre ledd, som viser til omfanget av samvær etter gjeldende barnelov § 43. Folketrygdloven §§ 14-5 andre ledd og 14-17 andre ledd gir rett til henholdsvis foreldrepenger og engangsstønad som ved adopsjon til en person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller som får tildelt foreldreansvar i medhold av gjeldende barnelov § 38 og kapittel 7. I tilfeller hvor den som får foreldreansvaret i liten grad har hatt samvær med barnet tidligere, vil overtakelsen av foreldreansvaret kunne ligne på en adopsjonssituasjon, og det kan være grunnlag for foreldrepenger eller engangsstønad som ved adopsjon. Når folketrygdloven §§ 14-5 andre ledd og 14-17 andre ledd endres slik at de ikke lenger henviser til gjeldende barnelov § 43, foreslås en avgrensning av samværet til «samvær av mindre omfang.» Avgrensningen er ikke ment å medføre en endring av Navs praksis etter gjeldende rett, og momentene som angis i gjeldende barnelov § 43 vil fortsatt kunne gi veiledning for vurderingen av samværets omfang. Se også merknaden til § 8-2.

Til nr. 16 (endringer i bidragsinnkrevingsloven)

§§ 2 fjerde og femte ledd, 8 første ledd og 29 første ledd første punktum hensyntar endringer som følge av forslag i Prop. 37 L (2024–2025).

I § 2 femte ledd er det også foreslått endringer i tråd med forslaget til ny barnelov § 15-10. Endringen foreslås for at bestemmelsen skal samsvare med dagens praksis. Se også merknaden til § 15-10.