13 Tvangskraft og tvangsfullbyrdelse

13.1 Innledning

Dette kapittelet omhandler reglene om tvangskraft og tvangsfullbyrdelse av avtaler og avgjørelser om foreldreansvar, bosted og samvær. Se lovforslaget §§ 14-1- til 14-5.

Omtalen i kapittelet baserer seg både på barnelovutvalgets NOU 2020: 14 og høringsnotatet av 18. juni 2024 om forslag til endringer i barneloven mv.

Regler om tvangsfullbyrdelse byr på krevende vurderinger og balansering av rettigheter. På den ene siden har staten plikt til å treffe nødvendige tiltak for å fullbyrde en avgjørelse og for å sikre familielivet. På den annen side har barn rett til omsorg og beskyttelse og det må tas hensyn til barnets beste. Departementet legger til grunn at gjeldende lov gir en nødvendig balansering av de motstridende rettigheter, og foreslår i hovedsak å videreføre regler om tvangsfullbyrdelse, men med enkelte presiseringer og tilpasninger som tydeliggjør hensynet til barnet. Tvangsfullbyrdelse, særlig gjennom tvangshenting, er et svært inngripende tiltak for barnet, og som barn som et klart utgangspunkt bør bli skånet for. Se punkt 2.4.1 for omtale av omfanget av tvangsfullbyrdelsessaker.

13.2 Menneskerettslige rammer

Retten til rettferdig rettergang er en grunnleggende menneskerettighet som er slått fast både i Grunnloven § 95 og i internasjonale konvensjoner som blant annet EMK artikkel 6. Bestemmelsene gir grunnleggende prosessuelle garantier og stiller krav til en forsvarlig saksbehandling. For en nærmere omtale av dette, se punkt 11.2. Retten til rettferdig rettergang innebærer en rett til å få fullbyrdet en rettskraftig rettsavgjørelse, se blant annet Pini m.fl. mot Romania, nr. 78028/01 og 78030/01. Retten til respekt for privatliv og familieliv, jf. blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, gir også staten en positiv plikt til å iverksette tiltak for å sikre barn og foreldres familieliv, inkludert oppfyllelse av avgjørelser om bosted og samvær. Avgjørende er om staten har gjennomført effektive tiltak for å håndheve rettigheten. EMD har behandlet flere saker om statens plikt til å iverksette tiltak i situasjoner der en forelder eller barnet motsetter seg samvær med den andre forelderen. EMDs utgangspunkt er at det er best for barnet å ha kontakt med begge sine foreldre i en slik grad at relasjonen mellom dem utvikles på en normal måte. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser og handlinger som berører barn, jf. både Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3. Dette gjelder også spørsmål om tvangsfullbyrdelse. Barn har en særskilt rett til omsorg og beskyttelse, jf. blant annet Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 19. Barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep kan også utledes av EMK artikkel 3 om vern mot umenneskelig eller nedverdigende behandling, og EMK artikkel 8 som beskytter privatlivet, herunder personlig integritet.

Barns rett til omsorg og beskyttelse og vern mot umenneskelig eller nedverdigende behandling kan stå i motstrid til retten til å få tvangsfullbyrdet en avgjørelse om barnets bosted eller samværsrett. Spørsmål om fullbyrdelse av avgjørelser om bosted og samvær etter barneloven kan således innebære at det må foretas en balansering av motstridende interesser og rettigheter. Det kan imidlertid utledes fra EMDs praksis at det å bruke makt mot barn for å gjennomføre en avgjørelse krever stor forsiktighet, der myndighetene må ta hensyn til barnets beste, se blant annet Giorgioni mot Italia, nr. 43299/12. Under enhver omstendighet har ikke foreldre rett til å få gjennomført en avgjørelse som kan skade barnet.

13.3 Nordisk rett

Sverige

Det er gitt regler om tvangsfullbyrdelse i föräldrabalken kapittel 21. Hovedregelen er at overlevering av barn etter beslutning eller avtale om foreldreansvar, bosted eller samvær skal skje frivillig. Dersom dette ikke skjer, kan retten fastsette tvangsbot. Hvis tvangsboten ikke har den ønskede virkning, kan retten fastsette henting ved politiets hjelp. I saker om samvær skal henting bare skje «om verkställighet annars inte kan ske och barnet har ett särskilt starkt behov av umgänge med föräldern». Tvangsfullbyrdelse skal ikke skje mot barnets vilje dersom barnet har nådd en slik alder og modenhet at dets vilje bør vektlegges, med mindre retten finner det nødvendig av hensynet til barnets beste. Retten skal nekte tvangsfullbyrdelse der det er åpenbart at tvangsfullbyrdelsen er uforenlig med barnets beste.

Danmark

Det er gitt særregler om tvangsfullbyrdelse av foreldremyndighet (foreldreansvar), barnets bosted og samvær i retsplejeloven. Fullbyrdelse kan kun skje «under hensyn til barnet og skal varetage barnets bedste». Fullbyrdelse kan videre kun skje hvis «der ikke er behov for af hensyn til barnet at henvise sagen til Familieretshuset til vurdering af, om den aftale eller afgørelse, der søges fuldbyrdet, skal ændres eller ophæves». Avgjørelser og tvangskraftige avtaler om foreldremyndighet, bosted og samvær kan fullbyrdes ved tvangsbøter, ved umiddelbar makt ved tilbakeholdelse av den forelder som har barnet et annet sted enn barnets oppholdssted, eller ved avhenting av barnet. Det er gitt nærmere regler om selve gjennomføringen.

Finland

Etter finsk rett kan tvangsfullbyrdelse skje ved bot og tvangshenting. Barnets mening og hensynet til beskyttelse av barnet er sentrale momenter i vurderingen av en tvangsfullbyrdelse. Frivillig etterlevelse av avgjørelser tilstrebes. Tvangshenting er bare aktuelt når det er sannsynlig at samvær ellers ikke vil skje og det er spesielle tungtveiende grunner for å gjøre det av hensyn til barnets beste.

Island

Det følger av islandsk rett at dersom bostedsforelderen hindrer samvær, kan retten pålegge tvangsfullbyrdelse ved bot eller henting av barnet. Foreldrene skal tilbys mekling før dette.

13.4 Gjeldende rett

Etter barneloven § 65 første ledd gjelder reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13 for tvangsfullbyrdelse av avgjørelser og annet særlig tvangsgrunnlag om foreldreansvar, fast bosted og samvær. I tillegg til reglene i tvangsfullbyrdelsesloven gir barneloven noen særlige regler om tvangsfullbyrdelse av avtaler eller avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær.

Dommer og kjennelser fra en norsk domstol er alminnelig tvangsgrunnlag, noe som innebærer at domstolenes avgjørelse i foreldretvister alltid kan tvangsfullbyrdes.

Etter barneloven § 55 kan også avtale om foreldreansvar, fast bosted eller samvær gis tvangskraft av statsforvalteren dersom begge foreldre ber om det. Det er et vilkår at avtalen først og fremst retter seg etter det som er barnets beste, og statsforvalteren skal vurdere dette. Departementet har tidligere antatt at statsforvalteren sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, jf. Ot.prp. nr. 29 (2002–2003) punkt 11.3.3.2.

Statsforvalteren kan ikke gjøre endringer i avtalen, og må fatte vedtak om å gi avtalen tvangskraft eller ikke. Av barneloven § 65 andre ledd følger det at avgjørelse eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og fast bosted kan tvangsfullbyrdes ved henting av barnet eller tvangsbot. Avgjørelse eller avtale med tvangskraft om samvær kan bare tvangsfullbyrdes ved tvangsbot.

Tvangsfullbyrdelse av avgjørelse eller avtale med tvangskraft skal ikke fastsettes dersom oppfyllelse av det som er fastsatt eller avtalt er umulig, jf. barneloven § 65 tredje ledd. En slik umulighet er eksemplifisert i lovens ordlyd med at det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte blir behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen blir utsatt for skade eller fare. Den som har barnet hos seg, må sannsynliggjøre at kravet om oppfylling av avtale eller avgjørelse er umulig å oppfylle, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 fjerde ledd. Umulighetskriteriet innebærer normalt også at den som har barnet hos seg må ha forsøkt å medvirke til gjennomføring, uten at dette har muliggjort gjennomføringen. Det er knyttet omfattende rettspraksis til umulighetskriteriet.

Etter bestemmelsens fjerde ledd skal barnet få muligheten til å si sin mening før det blir tatt avgjørelse om tvangsfullbyrdelse. Tvangsfullbyrdelse skal ikke skje mot barnets vilje med mindre retten kommer frem til at dette er nødvendig av hensyn til barnet. I forkant av avgjørelsen kan retten oppnevne en sakkyndig, godkjent mekler eller annen ansatt ved familieverntjenesten for å mekle, med mål om å få den av foreldrene som har hånd om barnet til frivillig å oppfylle pliktene sine, jf. barneloven § 65 a.

En forelder som har fått medhold i krav om tvangsbot, må selv be om at den innkreves, jf. barneloven § 65 sjette ledd. Tvangsbot innkreves av Statens Innkrevingssentral, og boten tilfaller statskassen.

Tvangsfullbyrdelse med henting av barnet følger reglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Det er Namsmannen/Namsfogden som gjennomfører dette, ofte med barnevernstjenesten som medhjelper, og med bistand fra politiet. Det er utarbeidet rutiner for dette.

13.5 Utvalgets forslag og høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag

Barnelovutvalget mener at «barnelovens regler om tvangsfullbyrdelse i all hovedsak fungerer godt», men uten at det er vist til et kunnskapsgrunnlag eller en oppdatert vurdering av dette, jf. NOU 2020: 14 punkt 15.10.3. Utvalget legger til grunn at regler som sikrer muligheten for tvangsfullbyrdelse av avtaler og avgjørelser etter barneloven er åpenbart nødvendig, og viser til at når en avtale eller avgjørelse er vurdert å være til barnets beste, må utgangspunktet være at også gjennomføring av avtalen eller avgjørelsen er det. Utvalget ønsker å videreføre adgangen til å tvangsfullbyrde avtaler og avgjørelser om fast bosted gjennom tvangsbot eller tvangshenting.

Flertallet i utvalget mener at tvangshenting av barn ikke bør være et tvangsmiddel i saker om samvær. Flertallet viser til at dersom det åpnes for tvangshenting av barnet for å fullbyrde en avtale eller avgjørelse om samvær, kan det bli gjentatte tvangshentinger. De viser til at dette er vurdert flere ganger tidligere, og støtter vurderingen av at tvangshenting til samvær ikke bør innføres. Tvangshenting er etter flertallets vurdering svært inngripende og vil være en uforholdsmessig stor påkjenning for barnet og foreldrene. Mindretallet (to medlemmer) mener på sin side at fysisk avhenting bør være tilgjengelig som en siste utvei, for å få gjennomført fastlagt samvær. Mindretallet uttaler blant annet at det er en forutsetning at fysisk avhenting skjer ved hjelp av profesjonelt og egnet personell. Mindretallet peker også på at andre nordiske land har tvangshenting til samvær, og at det er i samsvar med Commission on European Family Law (CEFL) sine anbefalinger i principle 3:39. De poengterer til sist at samværshindring er en krenkelse av barns og foreldres menneskerettigheter.

Utvalget foreslår å videreføre dagens ordning med at statsforvalteren kan gi avtaler tvangskraft under forutsetning av at foreldrene er enige, og at avtalen er til barnets beste. De forutsetter at avtaler som ikke er til barnets beste, ikke gis tvangskraft. Samtidig viser de til at kontrollen som statsforvalteren foretar, i praksis vil være nokså summarisk. Utvalget vurderte om det kan anses problematisk at en avtale basert på enighet blir tvangsgjennomført ved senere uenighet. De viser til at tilsvarende gjøres ved rettsavgjørelser, der foreldrene heller ikke er enige. Samlet finner utvalget at fordelene veier tyngre enn ulempene. Utvalget mener det er en rimelig og forholdsvis enkel måte for foreldre som har kommet til enighet, å være sikre på at avtalen blir overholdt. Utvalget mener ordningen må styrkes og promoteres, ved at det tydeliggjøres som en del av meklernes oppgaver å opplyse om ordningen.

Utvalget foreslår også å videreføre bestemmelsen om bruk av sakkyndig, godkjent mekler eller en annen ansatt ved familieverntjenesten i saker om tvangsfullbyrdelse.

Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om tvangshenting til samvær, ser ut til å støtte flertallet i utvalget i at det ikke bør være adgang til dette. Der spørsmålet om tvangshenting er berørt av høringsinstansene, anerkjenner disse gjennomgående at praksisen kan være en betydelig belastning for barn. Likestillings- og diskrimineringsombudet uttaler:

«Ombudet er enig med flertallet i at tvangshenting er et svært inngripende tiltak som kan være en stor påkjenning for både barnet og foreldrene. Særlig blir påkjenningen stor dersom tvangshenting blir gjennomført gjentatte ganger.»

Advokatforeningen omtaler spørsmålet om tvangshenting i relasjon til samvær, og mener at nettopp belastningen for barnet ved gjennomføringen av en tvangshenting medfører at en adgang til tvangshenting til samvær ikke er forsvarlig:

«[D]ersom man går inn for at tvangshenting skal være et virkemiddel ved samværshindring, lar man valgene til den samværshindrende foreldre gå ut over barnet. Det å nekte et barn samvær med den andre forelder, går ut over barnet og er ikke til barnets beste, men situasjonen for barnet blir verre dersom barnet blir hentet med tvang. Det barnet som utsettes for samværshindring, er allerede i en konfliktsituasjon mellom to foreldre, noe som kan være svært skadelig. Dersom dette sårbare barnet i tillegg skal hentes med tvang, påfører vi et allerede sårbart og kanskje skadet barn, en traumatiserende opplevelse som kan være uopprettelig. Og dersom dette gjøres gjentatte ganger, kan det være svært traumatiserende for barnet.»

Bufdir støtter utvalgets forslag om å videreføre adgangen til å gi avtaler tvangskraft. Bufdir og Advokatforeningen påpeker om dette forslaget at statsforvalterens mulighet til å vurdere avtalens innhold og barnets beste er begrenset. Mannsforum mener at enhver avtale om bosted og samvær inngått ved familievernkontor skal gis tvangskraft. Statsforvalteren i Oslo og Viken og Statsforvalteren i Innlandet, er enig i at ordningen bør styrkes og promoteres, og at det kan bidra til færre saker hos domstolen.

13.6 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Forslaget i høringsnotatet

Overordnet sett mente departementet i høringsnotatet av 18. juni 2024 at adgangen til tvangshenting etter barneloven bør videreføres, men at det bør gjøres presiseringer i regelverket. Departementet foreslo at reglene om tvangshenting i ny barnelov utformes i tråd med gjeldende praksis. Det vises i høringsnotatet til at i følge Oslo politidistrikt er det dagens praksis at «tvangshenting til fast bosted i praksis stort sett bare skjer etter overføring av fast bosted fra den ene til den andre forelderen», og «[s]lik tvangshenting forekommer derfor sjelden eller aldri mer enn en gang med samme barn».

Departementet mente at det er viktig å begrense adgangen til tvangshenting til tilfeller der dette klart fremstår som et engangstiltak. Departementet foreslo at det kun skal være adgang til tvangshenting til en forelder som det er bestemt at barnet skal bo hos klart størstedelen av tiden. Dette vil utelukke tvangshentinger i tilfeller der foreldrene er mer likestilte med hensyn til tid med barnet, som i større grad enn ellers forutsetter at de klarer å praktisere en fungerende «bytteordning» uten bruk av tvang. Videre foreslo departementet å beholde umulighetskriteriet. Departementet foreslo heller ikke å utvide adgangen til tvangshenting gjennom å åpne for tvangshenting til samvær.

Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om tvangsfullbyrdelse, støtter forslaget om å tydeliggjøre reglene og ikke utvide adgangen til tvangshenting. Dette gjelder Bufdir, Kirkens bymisjon og Oslo kommune. Borgarting lagmannsrett støtter intensjonen i forslaget om ikke å utvide adgangen til tvangshenting, men mener at kriteriet som er oppstilt i forslaget til lovtekst ikke er tilstrekkelig klart. Stine Sofies Stiftelse og OsloMet er negative til tvangshenting av barn. OsloMet mener at dersom det skal være åpent for dette, må vilkårene fremgå klart av loven og det må fungere som en «siste utvei». Enkelte høringsinstanser, herunder Foreningen 2 Foreldre og Mannsforum, mener det må åpnes for tvangsfullbyrdelse i flere tilfeller og med flere virkemidler, og vil åpne for tvangshenting til samvær som et siste alternativ.

13.7 Departementets vurdering

13.7.1 Innledning

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre gjeldende barnelovs bestemmelser om tvangskraft og tvangsfullbyrdelse, med enkelte språklige endringer og presiseringer. Et viktig hensyn i en rettsstat er at domstolenes avgjørelser, og private avtaler som har fått tvangskraft, blir etterlevd. Avgjørelser etter barneloven skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Utgangspunktet må derfor være at det er til barnets beste at avgjørelsen gjennomføres. Tvangstiltak kan i noen tilfeller være en effektiv kortsiktig løsning. Det kan imidlertid ha negative konsekvenser for barnet og relasjonen mellom barn og foreldre, som medfører at et tvangstiltak er mindre effektivt på sikt. Det må være et overordnet hensyn at regler og praksis på dette området bidrar til gode og langsiktige omsorgsløsninger for barnet.

Departementet foreslår å dele gjeldende lov § 65 på tre paragrafer i ny barnelov, for å unngå én paragraf med svært mange ledd. Det foreslås at generelle regler om tvangsfullbyrdelse inntas i lovforslaget § 14-2. De nærmere reglene om når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje foreslås lovfestet i § 14-3, og reglene om hvilke tvangsmidler som kan anvendes foreslås inntatt i lovforslaget § 14-5. Innholdet i de to sistnevnte bestemmelsene vurderes nærmere i punkt 13.7.3 nedenfor.

13.7.2 Tvangskraft for avtaler

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen om vedtak om tvangskraft for avtaler, se lovforslaget § 14-1. Departementet er imidlertid ikke enig med utvalget i at ordningen bør benyttes mer, og ønsker å se nærmere på behovet for endringer. Statsforvalterne behandler få saker om tvangskraft. I 2022 og 2023 ble det behandlet til sammen henholdsvis 11 og 5 saker på landsbasis. Det foreligger ikke kunnskap om hvorfor ordningen ikke benyttes mer. For foreldrene kan det å gi avtalen tvangskraft oppleves som at avtalen er mer forpliktende, og dermed ha en konfliktdempende effekt. En avtale som er gitt tvangskraft kan endres av retten bare når «særlege grunnar taler for det, irekna når tilhøva har endra seg på ein måte som verkar inn på kva som er best for barnet», jf. lovforslaget § 12-10 første ledd tredje punktum.

I høringen av departementets forslag, uttaler Barneombudet seg om statsforvalterens adgang til å gi avtaler tvangskraft, og mener at statsforvalteren må gjøre en reell og grundig vurdering av hvorvidt avtalen er til barnets beste. Departementet legger til grunn at statsforvalteren behandler disse sakene slik barneloven forutsetter, og dermed at hensynet til barnets beste vurderes. Det følger av lovforslaget § 14-1 første ledd andre punktum at bare en avtale som retter seg etter det som er best for barnet, kan få tvangskraft. Det følger videre av tredje punktum at når det trengs, bør statsforvalteren innhente uttalelse fra sakkyndige, barnevernstjenesten eller sosialtjenesten.

Barnelovutvalget legger opp til at statsforvalteren kan vedta at en skriftlig avtale om fast bosted og samvær skal få tvangskraft, og at foreldreansvar ikke omfattes. Det henger sammen med utvalgets forslag om at foreldreansvar ikke lenger skal kunne tvangsfullbyrdes, fordi det ikke er noen praktiske situasjoner der det er selve foreldreansvaret som skal fullbyrdes. Bufdir påpeker at det kan være uheldig å ta bort adgangen til å gi tvangskraft for den delen som gjelder foreldreansvaret. De viser til at foreldre kan ha behov for å sikre at en avtale om foreldreansvar kan anerkjennes i andre stater, da særlig stater som ikke er tilsluttet Haagkonvensjonen 1996 og hvor en form for godkjenning av avtalen av norske myndigheter er nødvendig for at denne også skal være gyldig i det aktuelle landet. Departementet støtter Bufdirs vurdering på dette punkt, og foreslår at det fremdeles skal kunne gis tvangskraft for avtaler om foreldreansvar.

13.7.3 Tvangsfullbyrdelse

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre vilkårene for når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje, men med enkelte presiseringer og tilpasninger i ordlyden for å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen. Departementet påpeker at det som et klart utgangspunkt er til det beste for barnet å bli skånet fra tvangshenting. Selv om tvangsfullbyrdelse ved henting av barnet skal utføres så skånsomt som mulig, utgjør det et tvangstiltak overfor barn og foreldre og må anses som svært inngripende. Departementet legger avgjørende vekt på hensynet til å beskytte barn fra opplevelser som kan være krenkende eller skadelige.

Særlig viktig er det å begrense adgangen til tvangsfullbyrdelse ved henting av barnet dersom det er risiko for at barnet kan bli utsatt for vold eller på andre måter bli utsatt for skade eller fare hos den forelderen som krever å få hente barnet. Dette er ivaretatt i gjeldende lov § 65 tredje ledd første punktum. Der er det eksplisitt presisert, som en del av det såkalte umulighetsvilkåret, at det ikke skal fastsettes tvangsbot eller fattes beslutning om henting av barnet «der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Barnelovutvalget har foreslått å videreføre dette kriteriet, med enkelte språklige endringer. Departementet følger opp forslaget fra utvalget.

Den overordnede ordlyden i umulighetsvilkåret, «dersom det er umogleg», fremstår rent språklig noe kategorisk. Det kommer klart frem av bestemmelsen for øvrig at begrepet «umogleg» ikke kan forstås bokstavelig. Departementet foreslår likevel å beholde ordlyden fordi den er godt innarbeidet i praksis. Departementet vil imidlertid utrede behovet for å endre vilkåret, blant annet på bakgrunn av innspill fra NIM i brev av 12. september 2024 om bruk av makt mot barn under tvangsfullbyrdelse.

Det følger også av gjeldende lov at tvangsfullbyrdelse «ikkje [skal] skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet». Barnelovutvalget foreslår at dette skal inngå i umulighetsvilkåret, som det henger tett sammen med. Departementet følger ikke opp dette, og viderefører gjeldende lov, med noen språklige endringer. Departementet foreslår imildertid å løfte ut reguleringen av når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje i en egen bestemmelse som omfatter både umulighetsvilkåret og tvangsfullbyrdelse mot barnets vilje, se lovforslaget § 14-3. Departementet mener at dette grepet tydeliggjør at det skal gjøres en egen vurdering av om det er forhold som tilsier at tvangsfullbyrdelse ikke skal skje. Departementet mener at bestemmelsen er viktig for å begrense bruken av tvangsfullbyrdelse ved henting av barnet. Bestemmelsen setter barnet og barnets behov i sentrum for vurderingen av når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje. Dersom barnet selv motsetter seg tvangsfullbyrdelse, vil det også være mer inngripende overfor barnet å gjennomføre dette. I slike tilfeller skal tvangsfullbyrdelse bare fastsettes dersom det er nødvendig av hensyn til barnet selv, som er et strengt vilkår. Departementet mener dette er forholdsmessig og ivaretar hensynet til barnets integritet.

I tillegg til presiseringene av når tvangsfullbyrdelse ikke skal skje, som det er redegjort for ovenfor, foreslår departementet å begrense adgangen til tvangshenting gjennom å presisere i loven hvilke saker adgangen gjelder. Dette er en oppfølging av forslaget i høringsnotatet av 18. juni 2024, men justert ut fra de forslag til endringer som gjøres i denne proposisjonen, se kapittel 7 om bosted og beslutningsmyndighet. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget, har støttet at adgangen ikke utvides, og det er bred støtte for å foreta presiseringer. Det foreslås inntatt i § 14-5 første ledd at det bare skal være adgang til tvangsfullbyrdelse ved henting av barnet i saker der avtalen med tvangskraft eller avgjørelsen går ut på at barnet skal bo hos en av foreldrene. Henting av barnet vil dermed innebære at barnet skal hentes til sitt bosted. Det vil si at adgangen ikke skal gjelde i tilfeller der barnet bor hos begge foreldre (delt bosted). Begrunnelsen for dette er risikoen for gjentatt tvangsbruk i slike saker. Det foreslås samtidig presisert i § 14-5 andre ledd at avtaler med tvangskraft og avgjørelser om delt bosted og samvær bare kan tvangsgjennomføres ved tvangsbot. Formelt sett vil en slik endring være en innskrenking av adgangen etter gjeldende rett, men det er samtidig en presisering av gjeldende praksis med at tvangshenting bare forekommer etter overføring av barnets bosted fra den ene forelderen til den andre forelderen.

Departementet foreslår ellers ikke endringer i reglene om tvangsbot. Enkelte høringsinstanser mener ordningen ikke er tilstrekkelig effektiv og ikke i stor nok grad sikrer at avtaler og avgjørelser om samvær blir gjennomført. Departementet anerkjenner det som en utfordring at avtaler og avgjørelser om samvær i en del tilfeller ikke blir gjennomført, og at både manglende gjennomføring i seg selv, og fortsettelseskonflikt mellom foreldrene, kan gå utover barnet. Imidlertid mener departementet ikke at dette bør løses gjennom økt tvangsbruk. Tvangsbot kan være riktig virkemiddel i noen tilfeller, men kan også gå utover barnet på ulike vis. Departementet mener at domstolene må vurdere dette konkret ut fra vilkårene på samme måte som i dag.