8 Tillatelse og overdragelser

8.1 Gjeldende rett

1969-loven var en direkte konsekvens av at Norge ratifiserte romtraktaten bare noen få dager før loven ble vedtatt. Departementet uttalte i forarbeidene hvilke folkerettslige forpliktelser traktaten pålegger Norge:

«Industridepartementet er kommet til at det ikke behøves noen omfattende lov for å dekke de hensyn som ifølge traktaten må tas ved oppskyting av gjenstander ut i verdensrommet. Det bør være tilstrekkelig med en lov, som fastsetter at det må foreligge en tillatelse fra vedkommende myndighet før oppskytinger får finne sted, og at det kan stilles betingelser for en slik tillatelse.»

Søker har ikke noe krav på tillatelse. I lovens § 1 første ledd har departementet kompetanse til å gi tillatelser for aktiviteter som faller inn under dens virkeområde. Det angis ingen nærmere krav eller vilkår for å få tillatelse. Tildeling av tillatelser er blitt tolket dit hen at det ligger i forvaltningens frie skjønn. Dette forsterkes av § 1 annet ledd, som gir departementet mulighet til å knytte vilkår til tillatelsen. Lovhjemmel til å fastsette tyngende vilkår er en kompetanse som normalt følger med dersom valget om å gi tillatelse er overlatt til forvaltningens skjønn.

Departementet gis vid adgang til å stille betingelser i forbindelse med en tillatelse. Det er likevel ikke ubegrenset skjønnsfrihet knyttet til søknader eller vilkår for tillatelser. Vurdering av søknader og fastsettelse av vilkår begrenses av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Vektlegging av utenforliggende hensyn og avgjørelser som er vilkårlige, grovt urimelig eller innebærer usaklig forskjellsbehandling er ikke mulig, jf. den ulovfestede vilkårslæren.

8.2 Lovutvalgets forslag

8.2.1 Krav om tillatelse

Utgangspunktet til lovutvalget er Norges folkerettslige forpliktelse til å videreføre og utvide kravet om tillatelse for romaktivitet. Alternativer til å bruke krav om tillatelse som virkemiddel for å nå lovens mål er ikke blitt vurdert. Ambisjonen har vært å balansere flere hensyn, herunder fleksibilitet til å regulere og skape tilstrekkelig forutsigbarhet. Forslaget er ment å gi myndighetene et visst skjønnsrom ved behandling av søknader, siden romaktiviteter er risikofylte og krever avveining av en rekke hensyn.

For at loven skal fungere på en god måte skal myndighetene ha mulighet til å stille krav som til enhver tid er hensiktsmessige og nødvendige. Det anses likevel ikke mulig å gi en uttømmende angivelse av vilkår som skal være oppfylt for å kunne gi tillatelse. Hensynet til forutsigbarhet for søkeren på søknadstidspunktet foreslås tillagt begrenset vekt. Som tilfellet er med gjeldende lov, foreslår lovutvalget at søker ikke skal ha krav på å bli gitt tillatelse. Forvaltningen skal ha mulighet til å avslå søknader i tilfeller hvor lovens vilkår er oppfylt.

Lovutvalget foreslår kun én type tillatelse. Myndighetene kan utvikle et såkalt finmasket system i forskrift, når vilkår for tillatelser standardiseres. Dette vil sikre fleksibilitet, og er en fremgangsmåte brukt ved regulering av næringer i endring, som f.eks. havbruk.

8.2.2 Vilkår for tillatelse

Lovutvalget hadde som mål å utforme en lettfattelig paragraf. Forslaget omfatter vurdering og styring av risiko, utredning av miljøkonsekvenser og plan for avslutning av aktiviteten. Nærmere regler om dokumentasjon foreslås lagt i forskrift.

Operatøren skal ha nødvendig fagkompetanse som kreves for å gjennomføre aktiviteten i tråd med søknaden og i henhold til loven. Kompetansekravet kobles sammen med evnen til å utøve romaktivitet på en forsvarlig måte. Operatøren må også kunne vise tilstrekkelig økonomiske ressurser for gjennomføringen.

Lovutvalget vurderer om loven også bør vise til regler om eksportkontroll eller annet relevant regelverk. Det sentrale ved å gjøre overholdelse av annet regelverk til vilkår for en tillatelse er at brudd på dette vil kunne få konsekvenser for tillatelsen. Med hensyn til overholdelse av eller brudd på annet regelverk, vises særlig til betydningen av kommunikasjon med romgjenstander. Siden ansvaret for å melde inn satellittnettverk til ITU ligger under Nkom, foreslås at overholdelse av ITUs regler nevnes i loven.

Videre foreslås et krav om overholdelse av eksportkontrollregelverket i tillatelsesvilkårene. Dette er avgjørende for å sikre kontroll med eksport av materiell underlagt dette regelverket, også når eksport skjer i form av oppskyting til verdensrommet. Koblingen vil også være et virkemiddel for gjennomføring av romtraktatens forpliktelse om å ikke plassere atom- eller masseødeleggelsesvåpen i verdensrommet. Norske strategiske prioriteringer har også betydning for om en tillatelse skal gis, og den foreslås ikke gitt dersom aktiviteten er i strid med Norges utenriks- eller sikkerhetspolitiske interesser.

Forslaget omfatter ikke et krav om dokumentasjon av eierforhold som vilkår for å få tillatelse. Begrunnelsen er at rene dokumentasjonskrav som ikke relaterer seg til konkrete vilkår for å få tillatelse ikke bør tas inn i loven. Dette betyr likevel ikke at dokumentasjon av eierskap er uviktig, eksempelvis for å vurdere om aktiviteten er forenlig med norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

8.2.3 Overdragelse

Behov for overdragelse av tillatelser til å utøve romaktivitet vil forekomme. Kontroll med hvem som har fått tillatelse er nødvendig for å sikre at lovens krav til gjennomføring av romaktivitet kan overholdes også etter overdragelsen. Forslaget er i tråd med samtykkekravet i sammenlignbare tillatelsesregimer. Begrunnelsen er myndighetenes legitime interesse gjennom tillatelsen til å kunne kontrollere romaktiviteten.

Det ville være et negativt signal og kunne føre til uakseptable situasjoner dersom myndighetene mangler kontroll og tillater overdragelse uten samtykke. Når loven innfører krav om tillatelse, er det naturlig at samtykkekravet gjelder eventuell overføring. Lovutvalget foreslår at lovens samtykkekrav knyttes til tillatelsen, og at kravet begrenses til dens overdragelse. Et grunnvilkår for overdragelse vil da være at vilkårene for tillatelse til romaktivitet fortsatt er oppfylt. Dette vil sikre tilstrekkelig kontroll og unngå uklare grensedragninger.

Myndighetene vil ha betydelig rom for skjønnsvurdering av om vilkårene for tillatelse er oppfylte. Samtykke vil ikke kun bero på en vurdering av om lovens vilkår er oppfylt, men forutsetter at myndighetene foretar en konkret vurdering av den enkelte overdragelse for å sikre tilstrekkelig kontroll med operatører.

8.2.4 Overdragelse til utlandet

Lovutvalget foreslår at loven inneholder en egen paragraf om at krav om avtale om Norges folkerettslige ansvar kan være et vilkår for å overdra romgjenstanden til utenlandske interesser. Det henvises til at andre nordiske lover gir myndighetene hjemmel til å kreve avtale med hjemstaten til erverver av romaktivitet eller romgjenstand i forbindelse med slik overdragelse. Mange land vurderer at et mulig erstatningsansvar bare er rimelig i den utstrekning gjenstanden har tilstrekkelig tilknytning til eget land. Forslaget om en kan-bestemmelse plasserer loven på linje med andre lands regulering, og at krav om en avtale kan være et mulig vilkår.

8.2.5 Søknadsgebyr

Lovutvalget foreslår en hjemmel for gebyrer for departementets utgifter i forbindelse med den enkelte søknad, men også at operatøren dekker administrative kostnader, lønnsutgifter og eventuelle andre kostnader. Sistnevnte kan eksempelvis omfatte eksterne rådgivere. Innretning av søknadsgebyr vil være opp til departementet, men må stå i et rimelig forhold til søknaden. I en innledende fase vil det ikke være aktuelt å kreve samtlige kostnader dersom antall søknader er lavt. Det foreslås også at bestemmelsen fastsetter at gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Regler om gebyr og innkreving kan gis i forskrift.

8.3 Høringen

8.3.1 Krav om tillatelse

Kommunal- og moderniseringsdepartementet bemerker at det kun fremgår implisitt i lovutvalgets forslag til kapittel 2 at en operatør skal søke om tillatelse for å utøve romaktivitet, og foreslår en mer aktiv formulering i begynnelsen av kapittelet som viser til søknadsprosessen. Videre skriver de at Nkom

«forvalter allerede et tillatelsesregime som er knyttet til romvirksomhetens behov for å anvende radiofrekvenser. Dette er basert på henholdsvis regler i ekomloven, i satellittinnmeldingsforskrifta og i de såkalte jordstasjons-forskriftene for Svalbard og Antarktis. Dette omfatter tillatelser for sending fra jordstasjoner, bruksløyve for aktører som vil anvende frekvensressurser for satellitter i tråd med satellittinnmeldinger til Den internasjonale teleunionen (ITU) samt i hovedsak romrelatert frekvensbruk til forskningsformål som er knyttet til andre anvendelser enn satellittsystemer. Det er viktig å ha dette klart for seg ved utforming av bestemmelser, slik at tillatelsesregimet i en ny romlov blir korrekt avgrenset i forhold til regimet på ekomlovens virkeområde. Det bør også tas inn merknader til relevant bestemmelse i ny romlov som omtaler forholdet til tillatelsesregimet i ekomloven med underliggende forskrifter […].»

Riksantikvaren forutsetter at romaktivitet i nærheten av verdifulle kulturminner og kulturmiljøer kan reguleres og forbys gjennom strenge søknadsprosesser. LO understreker at informasjon om eierforhold er meget viktig for å vurdere helheten til søkeren og oppfyllelsen av vanlige krav til transparens. Nettopp transparens er nødvendig for en demokratisk saksbehandling, og for å verifisere at søkeren tilfredsstiller retningslinjer for beskatning av virksomheten. Selv om lovutvalget mener det er tilstrekkelig at informasjon om eierforhold eventuelt tas inn i forskrift, bør det fremgå i loven at søker skal opplyse om dette.

Andøya Space Center mener at det ikke bør etableres krav om at departementet skal gi tillatelser til alle operatører, men tilstrekkelig at det gis til LSO (launch site operator) og LSP (launch service provider). Krav overfor satellitteier forutsettes regulert i forskrift ved at LSO og LSP forsikrer seg om at satellitter ikke er i strid med norsk sikkerhetspolitikk eller Norges internasjonale forpliktelser, som ikke-spredningsavtalen (Missile Technology Control Regime (MTCR)). For å oppnå forutsigbarhet mener også NIFRO at det må skilles mellom de forskjellige aktivitetene. Krav og rettigheter kan spesifiseres videre i forskrifter og tillatelser, og det bør legges til rette for at det gis tillatelser som dekker flere aktiviteter. Grunnet begrensede oppskytingsvinduer understrekes betydningen av klare tidslinjer for søknader og lengden på behandlingstid. Utarbeidelse av en veileder om søknadsprosesser vil være gunstig. Det vises ellers til britenes dialogordning før søknad sendes inn, og Portugals prekvalifiseringsprosess hvor én enkelt tillatelse gir operatør mulighet til å gjennomføre en rekke aktiviteter av lik natur. Space Norway forstår at kravet om tillatelse er en videreføring av gjeldende ordning, men det trengs avklaring om tillatelseskravet gjelder for operatør, satellitt eller konstellasjon. Én tillatelse som dekker operatørens samlede romaktivitet anses tilstrekkelig.

8.3.2 Vilkår for tillatelse

Utenriksdepartementet fremhever at loven må fastslå at romaktivitet ikke skal være i strid med Norges utenriks- eller sikkerhetspolitiske interesser. Forsvarsdepartementet mener det bør tas inn et vilkår som ivaretar våre nasjonale sikkerhetsinteresser når det gis tillatelse. Det er helt sentralt at aktører som har tilknytning til fremmede stater Norge ikke har et sikkerhetssamarbeid med, kan nektes tillatelse til å utøve romaktiviteter. Som vilkår i bestemmelsen foreslås tatt inn at tillatelse ikke kan gis dersom det innebærer en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Dette bør suppleres med en dokumentasjonsplikt av hvem som er daglig leder, styresammensetning og eierkonstellasjon hos aktøren. Hva som er saksbehandlingstiden for en søknad om romaktivitet, bør også fremgå. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at flere av paragrafene lovutvalget foreslår om operatørens plikter synes å overlappe med kravene som skal fastsettes i vilkår for tillatelse i dette kapittelet.

NSM anbefaler at det stilles krav til at romaktiviteten gjennomføres med et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, og at operatøren plikter å dokumentere tilknyttede vurderinger. Dokumentasjonskrav av reelle eierforhold bør fremgå i loven. Krav knyttet til romaktivitet bør også omfatte nasjonale sikkerhetsinteresser. Det legges ellers til grunn at det må være adgang til å omgjøre en tillatelse i situasjoner hvor kravene som følger av denne paragrafen ikke lenger er oppfylt. Miljødirektoratet mener at forslaget er en god rammelov, og stiller seg positiv til at det er et system tilsvarende forurensningsloven. Forurensningsloven har vist seg både å gi myndighetene nødvendig handlingsrom, og er et fleksibelt og robust system som tar høyde for ny teknologisk utvikling og økt eller endret næringsvirksomhet. Direktoratet har god erfaring med at spørsmål knyttet til saksbehandlingsregler og søknaders omfang reguleres nærmere i forskrift, jf. forurensningsforskriften av 1. juni 2004 nr. 931 kapittel 36. Det er positivt at operatør må foreta en miljøkonsekvensutredning, og at behandling av dens innhold overlates til ansvarlig myndighet. Tatt i betraktning de omfattende konsekvenser oppskyting kan ha på miljøet, understreker direktoratet at miljøkonsekvensutredning av romaktivitet ikke nødvendigvis vil være mindre omfattende enn etter plan- og bygningsloven. Det vil være fordelaktig at direktoratet kan bistå med faglig kompetanse i fremtidig arbeid med fastsettelse av krav knyttet til slike utredninger.

NIFRO oppfordrer til bruk av ekspertise og prosedyrer som allerede finnes i næringen og andre kompetansemiljøer, samt sikre forutsigbarhet knyttet til dokumentasjonskrav, tidslinjer og kostnader. Fullmakt må gis for unntak til enkelte krav, eller at krav som ikke er relevante for aktiviteten blir frafalt. Det bør legges til rette for innovasjon og næringsutvikling, og i den sammenheng er det viktig å sikre at norske aktører kan teste og ta i bruk nye metoder og innovative ideer for å produsere teknologi eller gjenstander. Behovet for at utdannings- og forskningsaktører skal kunne gjennomføre aktiviteter fremheves.

KSAT viser til at deres bakkestasjonstjenester ikke er romaktivitet i lovens forstand. Dersom deres aktiviteter var omfattet vil det ha negative konsekvenser, siden det vil være umulig for dem å tilfredsstille alle krav lovforslaget stiller ettersom de ikke kontrollerer satellitten eller dens bruk. Dersom det var et krav om tillatelse etter ny romlov, ville dette komme i tillegg til lisenskrav som deres utenlandske kunder er pålagt i respektive hjemland. Resultatet ville være dobbelregulering, og dermed drive opp kostnadene og svekke deres konkurransedyktighet. Kostnadene med å etterleve loven må ikke gjøres høyere enn nødvendig, reglene må være klare og forutsigbare, og de må ikke være mer restriktive enn det som er strengt nødvendig for å oppfylle lovens formål. Lovutvalgets forslag inneholder lite detaljregulering, noe som gjør det vanskelig å bedømme hva den vil bety i praksis. Hensynet til næringslivet bør stå sentralt når departementet skal spesifisere nærmere om tillatelse og relatert dokumentasjonskrav. Space Norway mener det er behov for å presisere innholdet i begreper som «nødvendig kompetanse» og gjennomføring på «forsvarlig» måte, hvis ikke vil tillatelsesregimet fremstå som uforutsigbart for søkere. Forskrifter må sikre forutsigbarhet og forholdsmessighet, konsistent håndhevelse og en kostnadseffektiv søknadsprosess. Tillatelsesregimet må harmoniseres for å unngå konkurranseulempe med sammenlignbare land, og sikkerhets- og utenriksinteresser må sikres. Særskilte saksbehandlingsregler som sikrer smidig søknadsbehandling bør vurderes, også forenklet tillatelsesprosedyre for satellitter uten mulighet for manøvrering.

8.3.3 Overdragelse

Kommunal- og moderniseringsdepartementet minner om at det allerede eksisterer et tillatelsesregime i ekomloven som åpner for overdragelse av tillatelser på nærmere angitte vilkår. Ved overdragelse må det tas hensyn til frekvens- og brukstillatelser for satellittsystemer utstedt av Nkom, og hvordan disse eventuelt kan tillates overdratt til ny aktør.

Spørsmål knyttet til innflytelse og kontroll, slik som overførsel av en tillatelse til å utøve romaktivitet, forsterker ifølge LO behovet for at loven formulerer krav om at søker opplyser om eierforhold. For vurdering av eierskapsgraden og operatørens innflytelse, må myndighetene ha informasjon om eierforhold forut for overdragelse. For relevante modeller henvises til lovene om akvakultur, mineraler og petroleum. Det anføres at petroleumslovens utvidede krav om samtykke ikke har gjort det mindre attraktivt å investere i slik virksomhet i Norge. LO går derfor inn for at samtykkekravene til overdragelse formuleres i samsvar med petroleumsloven.

Andøya Space Center oppfatter lovutvalgets forslag som uforutsigbart og ikke næringsvennlig. De har ikke merknader til at overdragelse av tillatelse forutsetter samtykke fra departementet, med unntak av overdragelse av satellitter i bane. Det foreslås at samtykkekompetansen modereres ved at det stilles krav om saklig grunn for å nekte samtykke. Det tilføyes at uavhengig av Norges forpliktelser som oppskytingsstat, vil det være svært vanskelig for departementet å forhindre overdragelse og kontroll over en satellitt i bane rundt jorden. Space Norway oppfatter at indirekte overdragelse ikke er omfattet, f.eks. i form av virksomhetsoverdragelse og overdragelse ved utleie.

8.3.4 Søknadsgebyr

Kommunal- og moderniseringsdepartementet finner det uvanlig at operatøren skal dekke saksbehandlingskostnader til et departement, slik lovutvalget foreslår. Derimot vil direktorater, tilsyn, o.l. ofte få dekket nødvendige kostnader.

For å fremme romnæringen, tar NIFRO til orde for at hjemmelen fjernes. De viser til at enkelte romaktiviteter i flere land er unntatt søknadsgebyr. Dersom bestemmelsen beholdes bør det tas hensyn til det de kaller «konkurransekraft», og at det tilrettelegges for innovasjon og aktiviteter i start-ups og hos utdannings- og forskningsaktører. Tilsvarende kostnader i andre land kan kartlegges, og norske gebyrsatser bør ikke være høyere. Andøya Space Center tror at kostnadene som belastes operatøren potensielt kan være betydelige. De foreslår en tilsvarende ordning som finnes i Frankrike eller USA, hvor kostnadene finansieres over statsbudsjettet. Dette ville sikre forutsigbarhet og konkurranseevne. Telenor  Satellite mener at adgangen til søknadsgebyr i forslaget er for vid, uoversiktlig og uforutsigbar. I tillegg uttrykkes bekymring for at dette kan påvirke internasjonal konkurranseevne. Størrelsen på søknadsgebyret bør avklares, slik at man oppnår en næringsvennlig lov. Space Norway mener det bør vurderes om et gebyr basert på kostnader knyttet til søknadsbehandling skal erstattes med en sektoravgift, hvor myndighetenes forvaltningskostnader kan være et spleiselag mellom aktørene og staten. Det minnes om det begrensede antallet norske aktører som finnes. Foreslått avgift vil trolig bli uforholdsmessig høy, og myndighetene bør heller være opptatt av å begrense de regulatoriske kostnadene. Sektoravgifter vil motivere til en mer kostnadseffektiv og forutsigbar forvaltning fra myndighetenes side, og et alternativ som foreslås er standardiserte gebyrer for behandling av søknader. Det bør også legges til rette for differensiering, avhengig av type romaktivitet, satellittype, m.m.

8.4 Departementets vurderinger

8.4.1 Krav om tillatelse

Departementet opprettholder forslaget fra høringen, med tilføyelse av nytt ledd om forskrift eller enkeltvedtak. Aktører som utøver aktivitet i verdensrommet, skal ha en tillatelse som dekker alle sider ved aktiviteten. Det vil derfor være i strid med bestemmelsen å utøve romaktivitet som ikke omfattes av tillatelsen. Å gå ut over en tillatelse vil ikke være straffbart, men overskridelse kan møtes med en rekke andre reaksjoner som foreslått i lovforslagets kapittel 7. Tillatelsen skal definere hvilken type romaktivitet som omfattes. Hva som omfattes vil derfor bero på en tolkning av tillatelsen. Brudd på krav om tillatelse kan bli møtt med straff, jf. straffeloven § 167 og omtale i punkt 13.4.1.1.

Foreslått system om tillatelseskrav vil bli videreutviklet i forbindelse med tilhørende forskrifter. Bekymringer knyttet til tidsperspektiv for saksbehandling er notert, og dette vil bli klargjort enten i forskrift eller praktisk veileder. I denne sammenheng er prekvalifiseringsprosesser før søknad av interesse for det videre reguleringsarbeidet.

8.4.2 Vilkår for tillatelse

Departementet slutter seg i stor grad til lovutvalgets forslag. For at staten skal gi tillatelse til aktiviteten, og ut fra aktivitetens karakter og farepotensiale, skal operatør ha tilstrekkelige sikkerhetssystemer, kvalitetssikring og kompetanse, i tillegg til solid økonomi. Loven er ment å ivareta sikkerheten til befolkningen i Norge, likeså hensynet til personer og eiendom utenfor landet. Økonomisk ansvar kan være betydelig når det gjelder slike aktiviteter, og operatører kan sitte med driftsansvaret for en romgjenstand i flere tiår. Derfor kreves fremleggelse av tilstrekkelig informasjon om operatør, herunder om bakenforliggende eierforhold.

Søkeren skal i søknaden uoppfordret legge frem en rekke spesifiserte opplysninger som kreves for at myndighetene kan ta stilling til om lovens krav for tillatelse er oppfylt. Som vilkår for å gi tillatelse bør det også stilles krav til at romaktiviteten kan gjennomføres på et tilstrekkelig sikkerhetsnivå, noe operatør plikter å dokumentere.

Departementet mener at det er riktig å synliggjøre hvilke krav som skal være oppfylt for tillatelse gjennom en samlet og konsis angivelse i en egen paragraf. Forsvarlig drift er kjernen i både krav som fastsettes som vilkår i en tillatelse og de operasjonelle driftskravene. For å tydeliggjøre samspillet med operatørens plikter som følger av kapittel 4, tas det inn i § 6 første ledd bokstav b tekst som underbygger den klare forutsetningen at operatør skal utføre aktiviteten i tråd med pliktkravene for å få tillatelse. Det anses som ønskelig at kapittel 4 også omfatter en paragraf med hensyn til forsvarlig og sikker drift, jf. petroleumsloven § 4-1 om forsvarlig utvinning og mineralloven § 41 om bergfaglig forsvarlig drift. Som en lovteknisk løsning i denne sammenheng fremgår i kapittel 4 at forsvarlig drift og sikkerhet blir slått sammen i én paragraf.

Med hensyn til lovutvalgets forslag om at det ikke skal gjennomføres aktivitet som har «unødvendige eller uforholdsmessige konsekvenser», er departementet kommet frem til at det ikke er behov for å inkludere «unødvendige» i denne paragrafen, jf. vurderinger knyttet til lovforslagets § 11.

Ivaretagelse av våre utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser har stor betydning ved behandling av tillatelser. Lovutvalgets forslag om at eksportkontrollreglene skal overholdes videreføres ikke. Annet relevant regelverk skal også overholdes av operatøren, og det anses ikke å være behov for presisering her om at en bestemt lov skal overholdes. Det er ansett mest hensiktsmessig å understreke at dokumentasjonskrav knyttet til eksportkontroll og ITU overholdes. En tillatelse etter romloven vil heller ikke erstatte krav om tillatelse etter forurensningsloven dersom romaktiviteten kan medføre forurensning på jorden, i tråd med forurensningslovens virkeområde. Miljømyndighetene bør involveres for å sikre at tillatelsene bygger på tilstrekkelige miljøfaglige vurderinger.

Et annet forslag fra høringen av lovutvalgets forslag gjelder tilføyelse i et nytt ledd i denne paragrafen, om at tillatelse ikke skal gis dersom dette vil innebære en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Forslaget er tatt inn i lovforslagets § 6 første ledd bokstav d. Forsvarsdepartementets utdypning om dokumentasjonsplikt og saksbehandlingstid vil bli berørt i forskrift. Det er også formålstjenlig for myndighetene at et siste ledd blir tilføyd hvor departementet gis hjemmel til å gi forskrift om krav som skal oppfylles.

8.4.3 Overdragelse

Tatt i betraktning utviklingen på området internasjonalt, i tillegg til utfordringene andre land med moderne romlover har opplevd, slutter departementet seg til merknadene fra høringen om betydningen av å kreve tilstrekkelig informasjon om eierforhold. I likhet med lovutvalget ser departementet behovet for å regulere overdragelse, men er kommet frem til en annen formulering enn lovutvalgets: «Overdragelse av tillatelse til å drive med romaktivitet kan bare skje med samtykke fra departementet. Samtykke til overdragelse kan bare gis når vilkårene for tillatelse i dette kapittelet er oppfylt». Departementet finner det videre formålstjenlig at overdragelse i Norge og til utlandet samles i én og samme paragraf. Høringen har påpekt tungtveiende grunner for å søke en tilnærming tilsvarende eksisterende lover som omhandler overdragelse av tillatelse eller andel i en tillatelse. Petroleumsloven § 10-12 har gitt inspirasjon til utformingen av denne paragrafen.

Oversiktlighet er ønskelig sett fra myndighetenes ståsted. Paragrafen får anvendelse når rettighetshaver har planer om å overdra tillatelsen helt eller delvis, og overdragelse skal ikke være mulig før myndighetene har tatt stilling til realitetene og fattet en beslutning. Hensynet bak paragrafen er å sikre at vilkårene for tillatelsen er oppfylte, særlig med hensyn til at risiko og sikkerhet ikke er i strid med nasjonal sikkerhet eller Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Forsikringsplikten skal også ivaretas.

Når det gjelder overdragelser til utlandet har finsk og dansk romlov tilsvarende krav om samtykke fra myndighetene for overførsler mellom private operatører. Dersom det skulle vise seg å være behov for en eventuell presisering, vil dette kunne skje ved forskrift med hjemmel i paragrafens tredje ledd. Vesentlige premisser som vil inngå i vurderingen av slike forhold vil, som ved overdragelser i Norge, være hensyn til nasjonal sikkerhet i tillegg til Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Romgjenstanden vil gjennom en slik overdragelse ikke lenger være underlagt norsk jurisdiksjon, noe som betyr at det ikke er et krav om at lovens vilkår for tillatelse er oppfylt som ved overdragelse av tillatelser. Det kan være aktuelt å kreve at det foreligger en tillatelse fra et annet lands tilsynsmyndigheter, men dette vil ikke være et vilkår for departementets samtykke og vil bli vurdert i den enkelte saken.

Ved inngåelse av en avtale mellom Norge og en annen stat fritas ikke Norge fra ansvaret etter ansvarskonvensjonen, jf. punkt 6.1. Det vil gi Norge rett til regress mot den andre staten dersom skadelidte stat eller dennes borgere krever erstatning fra Norge som oppskytingsstat.

I forbindelse med myndighetenes vurderinger om overdragelse eller interesseoverføring innen EØS, understrekes at restriksjoner på investeringer i eiendom vil utløse reglene om fri kapitalbevegelse. Det følger av EØS-avtalen artikkel 40 at

«[i]nnen rammen av bestemmelsene i denne avtale skal det mellom avtalepartene ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer bosatt i EFs medlemsstater eller EFTA-statene og ingen forskjellsbehandling på grunn av partenes nasjonalitet, bosted eller stedet for kapitalanbringelsen.»

Norske myndigheter har legitime behov for regulering av overdragelse av tillatelser, men et krav om samtykke til overdragelse av tillatelse kan innebære en restriksjon i strid med nevnte bestemmelse i EØS-avtalen.

Forslaget fra høringen om at det stilles krav om saklig grunn for å nekte samtykke blir ikke tatt til følge. Myndighetenes vedtak skal baseres på saklige og forsvarlige grunner, jf. forvaltningsloven kapittel V m.m.

Myndighetene kan gi forskrifter om adgang til og vilkår for overdragelse som utdyper denne bestemmelsen. Myndighetene kan også fastsette prosedyreregler med utdypende retningslinjer for tilfeller av indirekte interesseoverføring.

8.4.4 Søknadsgebyr

Hensikten med paragrafen er å få dekket tilsynsmyndighetens kostnader ved saksbehandlingen. I forbindelse med høringen er det ikke formidlet overbevisende grunner til at loven ikke skal omfatte en hjemmel om søknadsgebyr. Departementet opprettholder lovutvalgets forslag med en justering relatert til hvem som er ansvarlig myndighet.

Gebyrer er betaling for konkrete, statlige myndighetshandlinger overfor enkeltpersoner eller virksomheter. Det er en rasjonell løsning at dette skal gjelde behandling av søknader for romaktiviteter. Gebyrene skal ikke settes høyere enn statens kostnad ved utføring av den aktuelle handlingen.

Bekymringer fra høringen var blant annet knyttet til mulige omfattende utgifter og fare for svakheter i myndighetenes håndtering av kostnadseffektiv forvaltning. Det er ingenting som skulle tilsi at gebyrer knyttet til søknadsbehandling vil være en uoverkommelig utgift for næringen. Antydningen fra høringen om at dette kan føre til mindre kostnadseffektiv forvaltning oppfattes som urimelig. Det forventes at gebyret må stå i et rimelig forhold til søknaden. De norske aktørene er forholdsvis få og små, og de vil få anledning til å uttale seg i forbindelse med høringen om forskriften der gebyrnivå skal fastsettes. Som understreket av lovutvalget, vil kostnadene hos tilsynsmyndigheten ikke bare omfatte utgifter i forbindelse med den enkelte søknaden, men også administrasjonskostnader, lønnsutgifter, eksterne rådgivere m.m.

Likeså med tilsynsgebyrer legges det vekt på en ordning for behandling av søknader som både er enkel å administrere og forholde seg til. De første årene taler alle forhold for at aktivitetene vil ha et begrenset omfang, og det forventes at det vil dreie seg om et mindre antall søknader. I en innledende fase kan dette medføre at det ikke vil være aktuelt å kreve samtlige kostnader ved saksbehandlingen dekket gjennom gebyr. Sektoravgifter er øremerket til å finansiere bestemte formål. Det er departementets vurdering at tilbakeholdenhet bør vises med å foreslå nye sektoravgifter for å finansiere statlige utgifter til søknadsbehandling.

En god del av det som fremkom i høringen vil bli håndtert i forbindelse med forskrifter. Når det gjelder bekymringer om kostnadseffektiv forvaltning på dette området, understrekes at myndighetene skal tilstrebe en hensiktsmessig og forutsigbar sakshåndtering, m.a.o. en rask saksbehandling og unngåelse av restanser. Den operative oppfølgingen av søknader forventes å foregå på en effektiv måte, både tidsmessig og utgiftsmessig.

Det understrekes at departementet vil ha anledning til å gi forskrifter om hvilke krav som skal stilles til søknaden og om søknadsgebyret, inkludert standardiserte gebyrer.