16 Merknader til lovforslaget

Til § 1

Paragrafen angir lovens formål. Den har ikke noe motstykke i 1969-loven, som med unntak av § 3 gjelder for de øvrige paragrafene.

Bestemmelsen angir de hensyn og verdier som ligger bak og ivaretas i loven. I vurderingen av disse hensynene har man lagt til grunn det politiske målet om at Norge skal være et foregangsland i vekst på romområdet. Forslaget til formålsparagraf formidler en kortfattet, men retningsgivende beskrivelse av hva som skal oppnås med loven knyttet til næringsaspektet, aktørenes plikter og nasjonal sikkerhet. De grunnleggende internasjonale prinsipper og kvalitetshensyn, som belyses i punkt 6.1 om Norges folkerettslige forpliktelser, skal ligge i bunn for norske satsinger. Aktiviteter i verdensrommet er i utgangspunktet ment å foregå på vegne av menneskeheten, og forslaget tydeliggjør at norske aktiviteter skal skje på en forsvarlig og sikker måte, i tillegg til at det tas hensyn til miljø og bærekraft. Paragrafen formidler en viktig føring som setter tonen for ansvaret som ligger hos romaktørene. Loven skal legge til rette for å motivere aktører til utvikling og innovasjon av romaktiviteter, noe som derved kan bidra til den generelle styrkingen av norsk næringsliv, sysselsetting og økonomisk vekst.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 7.4.1.

Til § 2

Paragrafens første ledd fastsetter hva som er lovens saklige virkeområde, m.a.o. hvilken type aktivitet loven skal gjelde for. Utgangspunktet er våre folkerettslige forpliktelser, særlig romtraktatens bestemmelser.

Med utvidelsen av det saklige virkeområdet fra dagens romlov, opprettholder departementet det konsise forslaget fra lovutvalget til første ledd første punktum om at loven gjelder romaktivitet. Omfanget styres av hva som ligger i definisjonen i første ledd annet punktum. Definisjonen må primært sees i sammenheng med hva som er internasjonal romretts saklige virkeområde. Romtraktaten gir oss likevel ikke noen klar definisjon på hva som omfattes av romaktiviteter, men det er sentralt at loven omfatter både kommersiell og ikke-kommersiell aktivitet, herunder drift av romhavn samt oppskyting og drift av romgjenstander. Dette vil også gjelde for forskning, undervisning og fremtidig romturisme. En tydeliggjøring av omfanget antas vil skje i forbindelse med tilhørende forskrifter, så vel som anerkjennelse av tillatelser fra andre land.

Oppskyting refererer til starten på prosessen med å få gjenstanden ut i verdensrommet. Mislykkede oppskytinger omfattes også, og følgelig gjelder ikke noe krav om at oppskytingen er vellykket eller at romgjenstanden er blitt plassert i verdensrommet. Loven gjelder videre retur av romgjenstand fra verdensrommet. Sentralt for vurderingen om avsluttet aktivitet vil være om den er etterlatt på en forsvarlig måte, og dette må sees i sammenheng med lovforslagets § 10 om forsvarlig og sikker drift. Det samme gjelder annen avslutning av drift av romgjenstand. Felles for aktiviteten er tilknytning til verdensrommet.

Enhver påvirkning av en romgjenstand omfattes av driftsbegrepet. Dette betyr at jordstasjoner som benyttes til å påvirke og drifte romgjenstander omfattes av reguleringen. Hele livsløpet til en romgjenstand reguleres gjennom loven, uavhengig av om romgjenstanden fortsetter i jordbanen, returneres til jorden, deaktiveres og flyttes til kirkegårdsbane (baner i verdensrommet som ikke brukes av aktive satellitter) eller at tilsynsmyndigheten på andre måter anser aktiviteten som avsluttet. Andre aktuelle aktiviteter kan være utnyttelse av ressurser på månen og andre planeter. Inngåelse av en kontrakt som gir rett til å skyte noe opp i verdensrommet vil omfattes av loven.

Loven gjelder også aktivitet med en vesentlig tilknytning til ett av de tre alternativene, drift av romhavn, oppskyting og drift av romgjenstander. Presisering om at slike aktiviteter også omfattes av loven er viktig for å ivareta Norges ansvar for tilsyn med nasjonale romaktiviteter. Utviklingen internasjonalt tyder på at det i fremtiden kommer flere nye former for romaktiviteter. At dette skal gjelde annen aktivitet med vesentlig tilknytning til de tre definerte romaktivitetene, er ment å klargjøre at loven også vil omfatte det som pr. i dag ikke er kjent. Det må vurderes om aktiviteten innebærer en slik risiko at den må omfattes av loven. Ikke alle aktiviteter vil komme inn under denne bestemmelsen. For eksempel vil ren avlesning av data fra en romgjenstand til en jordstasjon ikke anses som annen aktivitet med vesentlig tilknytning. Risikoperspektivet innebærer at loven også bør omfatte aktivitet som utløser den samme type risiko som de nevnte typer aktivitet. Dette kan begrunnes med likebehandlingshensyn. Håndhevelsesperspektivet er særlig viktig fordi romaktivitet innebærer plassering av gjenstander ut i verdensrommet. Når romgjenstanden først er utplassert, er det vanskelig å avslutte aktiviteter. Eventuelle skader dette kan medføre vil være vanskelige å gjenopprette. Det kan derfor være viktig for myndighetene å ha kontroll også med aktivitet som pågår før selve oppskytingen finner sted.

Annet ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift eller treffe enkeltvedtak om hva som kommer under definisjonen av romaktivitet. Selv om dette for de fleste tilfeller vil bli fastsatt i forskrift, kan det oppstå et behov hos operatøren for en rask avklaring som gjør det nødvendig at beslutningen fattes gjennom enkeltvedtak. Dette vil kunne dreie seg om grensetilfeller som knytter seg til spesialisert virksomhet, og derfor kun gjelder for et bestemt selskap eller noen få selskaper. I slike tilfeller kan det treffes et enkeltvedtak, mens det eventuelt senere kan vedtas i forskrift med samme innhold.

Tredje ledd gjelder romaktivitet som utøves av eller på vegne av forsvarssektoren, hvor spesielle hensyn vil gjøre seg gjeldende. Dette gjelder særlig behovet for skjerming av sensitiv informasjon som dersom den blir kjent for uvedkommende, kan svekke eller nøytralisere den militære nytteverdien av en konkret aktivitet, teknologi eller kapabilitet til forsvaret av Norge. Enkelte deler av lovforslaget nødvendiggjør innsikt i informasjon om forsvarssektorens aktiviteter og kapasiteter. Det kan være skadelig for nasjonale forsvars- og sikkerhetsinteresser dersom slik sensitiv og gradert informasjon om forsvarssektorens aktiviteter i verdensrommet blir kjent for uvedkommende. For å ivareta disse utfordringene og ikke avsløre sensitiv og gradert informasjon, vil det være nødvendig at departementet, som har ansvaret for militær romaktivitet, kan bestemme at loven helt eller delvis ikke skal gjelde for konkret militær romaktivitet. Det vil kunne være forskjellig skjermingsbehov avhengig av type kapabilitet og formålet med de ulike aktivitetene. For enkelte deler av militær romaktivitet kan det tenkes at det sivile regelverket kan gjelde fullt ut, mens det for andre deler kan være behov for både mindre og mer omfattende unntak. Adgangen til å enten gi forskrift om at militær romaktivitet helt eller delvis skal unntas fra loven, eller i særlige tilfeller at det kan treffes enkeltvedtak om at militær romaktivitet helt eller delvis skal unntas fra loven, vil utgjøre en viktig sikkerhetsventil for å unngå at sensitiv og gradert informasjon kan kunne tilflyte uvedkommende.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 7.4.2.

Til § 3

Paragrafen fastsetter lovens geografiske virkeområde, og tilsvarer 1969-lovens § 1.

Første ledd fastsetter at loven gjelder i Norge, noe som også omfatter Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya og de norske bilandene i Antarktis. Disse områdene er eksplisitt nevnt fordi dette kreves for at norsk offentligrettslig lovgivning skal gjelde der, jf. Svalbardloven § 2, lov om Jan Mayen § 2 og lov om Bouvetøya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. § 2.

Annet ledd fastsetter at departementet skal gi forskrift om at loven gis anvendelse for romaktivitet utenfor norsk territorium i enkelte tilfeller. Dette er i tråd med ivaretagelsen av Norges forpliktelser etter romtraktaten artikkel VI. Myndighetene anses å ha behov for at det geografiske virkeområdet skal kunne omfatte forhold hvor norske fysiske eller juridiske personer utøver romaktivitet i utlandet. Dette medfører at loven får en ekstraterritoriell anvendelse, ved å fastsette plikter for norske subjekter som befinner seg utenfor grensene som er fastsatt i paragrafens første ledd.

Annet ledd bokstav a bestemmer at loven gjelder for romaktivitet på norsk fartøy eller innretning. Begrepene betyr henholdsvis skip eller luftfartøy registrert i norsk register over skip eller luftfartøy samt boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i Norge.

Annet ledd bokstav b fastsetter at loven også gjelder utenfor norsk territorium for norske statsborgere og foretak etablert i Norge. Bestemmelsen gjelder når norske borgere eller foretak foretar oppskyting i utlandet. Etablert i Norge betyr foretak som er registrert i norske foretaksregistre.

Etter tredje ledd kan departementet gi forskrift om at loven skal gis anvendelse på utenlandske fartøy og innretninger utenfor norsk territorium. Territorium skal forstås her som norsk landterritorium og indre farvann. Departementet kan gi forskrift om anvendelse på utenlandsk fartøy eller innretning utenfor norsk territorium. Dette kan for eksempel være oppskyting fra utenlandsk flyttbar innretning, der oppskytingen skal skje fra norsk økonomisk sone. Eventuelle slike bestemmelser vil måtte ta hensyn til de begrensninger som følger av folkeretten. Det tilføyes at selv om Norge ikke er oppskytingsstat, så vil annen norsk aktivitet i Norges økonomiske sone og annen regulering som gir norske myndigheter ansvar for oppfølging, f.eks. verneregulering, gi behov for norsk regulering av slik virksomhet.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 7.4.3.

Til § 4

Paragrafen inneholder definisjoner av tre sentrale begreper som finnes i loven.

Paragrafens bokstav a definerer militær romaktivitet til å være Forsvarets eller allierte styrkers egen drift av romhavn, oppskyting av romgjenstand ut i verdensrommet, drift av romgjenstand i verdensrommet, deaktivering i eller retur av romgjenstand fra verdensrommet og annen aktivitet med vesentlig tilknytning til dette. Militær aktivitet vil som utgangspunkt omfattes av lovens virkeområde. Loven omfatter videre tilsvarende aktiviteter utført av annen virksomhet for eller på vegne av Forsvaret eller allierte styrker. Forsvarets eller allierte styrkers bruk av våpensystemer som passerer verdensrommet på vei mot målet, er ikke å anse som militær romaktivitet.

Paragrafens bokstav b definerer romgjenstand som enhver gjenstand eller del av gjenstand som skytes opp gjennom romaktivitet. Dette tilsvarer ansvarskonvensjonen artikkel I (d) og registreringskonvensjonen artikkel I (b), og skal i det minste omfatte gjenstander som faller inn under konvensjonenes definisjon. Foreslått definisjon er knyttet til romaktivitet, noe som ikke finnes tilsvarende i nevnte konvensjoner. Dette kan medføre en videre tolkning i den norske loven.

Paragrafens bokstav c definerer at alle som utøver romaktivitet kommer under definisjonen operatør. Definisjonen av begrepet operatør er imidlertid ikke knyttet til tillatelse til å utøve romaktivitet, og det er tilstrekkelig at vedkommende faktisk utøver slik aktivitet. Denne er subjekt for alle lovens pliktregler, herunder reglene om at romaktivitet krever tillatelse og utløser særlige regler om erstatningsansvar. Som pliktsubjekt er operatør en fysisk eller juridisk person som utøver eller påtar seg å utøve romaktivitet, og er godt innarbeidet i norsk forvaltning. Ved utøvelse av aktiviteten har man plikter og ansvar som loven omhandler, uavhengig av om man har søkt om tillatelse eller ikke. Man kan være operatør dersom man eier en satellitt, likeså dersom vedkommende utøver en annen aktivitet som er omfattet av lovens virkeområde. Dette kan være anskaffelse av oppskyting for satellitt eller drift av satellitt. Det er aktiviteten som er søknadspliktig. Eier av satellitten vil være en operatør, og den som utøver drift av satellitten er også operatør. I tilknytning til satellitter kan det tenkes å være flere aktiviteter som på selvstendig grunnlag kommer inn under lovens virkeområde. Hver innehaver av tillatelse vil være en operatør i lovens forstand.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 7.4.4.

Til § 5

Paragrafens første ledd fastsetter lovens krav om tillatelse for å utføre romaktivitet og er i tråd med 1969-lovens § 1. Den må sees i sammenheng med reguleringen av statens ansvar i romtraktaten artikkel VI.

Første ledd første punktum fastsetter at all aktivitet som faller inn under loven krever tillatelse. Utøvelse av romaktivitet uten tillatelse er straffbart, jf. straffeloven § 167 om ulovlig yrkes- eller virksomhetsutøvelse. Første ledd annet punktum gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om hvilke krav som gjelder for å få tillatelse og nærmere om formen for søknaden.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gjøre unntak fra krav i første ledd. Tilfeller der det kan være aktuelt å gjøre unntak, er hvor romaktiviteten reguleres i tilstrekkelig grad på annen måte fordi den inngår i en annen romaktivitet som allerede er regulert gjennom annen stats nasjonale regulering. Eksempler på dette vil være der en norsk del av romgjenstand inngår i tillatelsen som utstedes av et annet land, eller hvor en norsk romfarer deltar i et ESA-oppdrag der krav og plikter til romfareren er regulert gjennom de mellomstatlige avtaler som er etablert for romaktiviteten.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 8.4.1.

Til § 6

Paragrafen fastsetter vilkårene for å få tillatelse og tilsvarer 1969-lovens § 1 annet ledd. Det finnes ingen folkerettslige rammer for disse vilkårene.

Første ledd fastsetter at departementet kan gi tillatelse til operatør ved oppfyllelse av bestemte krav. Søker har vel å merke ikke krav på tillatelse selv om lovens vilkår er oppfylt. Ved oppfyllelse av lovens vilkår, skal forvaltningen foreta en vurdering av om tillatelse skal gis. Forvaltningens kompetanse er ikke begrenset ut over det som følger av alminnelige regler om forvaltningens skjønnsutøvelse i en slik vurdering.

Første ledd bokstav a fastsetter kravene som retter seg mot operatøren. Operatøren må ha tilstrekkelig kompetanse og økonomiske ressurser for å utøve romaktiviteten. Nødvendig kompetanse betyr kompetanse som er tilstrekkelig for å gjennomføre romaktiviteten på en forsvarlig måte. Dette beror på en konkret vurdering om vilkåret er oppfylt. Operatørens samlede kompetanse må vurderes mot den kompetansen som er nødvendig for å gjennomføre alle deler av aktiviteten søknaden gjelder. I tillegg til formell kompetanse kan det legges vekt på erfaringen operatøren og dens ansatte besitter med lignende aktivitet.

Tilstrekkelig økonomiske ressurser betyr økonomiske ressurser for å gjennomføre hele romaktiviteten. Hva som er tilstrekkelige ressurser i forbindelse med slike aktiviteter må avgjøres konkret. Den gjennomsnittlige levetiden til en satellitt i lav jordbane er i dag anslått å være 5–10 år. Romaktivitet kan derfor pågå i mange år. Dette stiller krav til at operatøren har økonomiske ressurser til å utøve aktiviteten i en lengre periode fra søknadstidspunktet. Mindre svingninger i operatørens økonomi skal ikke sette kravet til forsvarlig drift i fare. I vurderingen vil særlig kostnadene forbundet med avslutning av romaktiviteten ha betydning, og det er et formål å sikre at romaktiviteten kan avsluttes på en forsvarlig måte uavhengig av en eventuell negativ utvikling i operatørens økonomiske situasjon. For å oppnå transparens presiseres at dokumenterte eierforhold skal fremlegges.

Første ledd bokstav b første punktum fastsetter som vilkår at krav til gjennomføring av romaktivitet overholdes og er ment som en henvisning til pliktkravene i lovens kapittel 4. Søknaden må derfor vurderes opp mot kravene til gjennomføring, m.a.o. om søkeren vil kunne gjennomføre planlagte romaktivitet i tråd med lovens krav i både kapittel 2 og 4. Romaktivitet må kunne gjennomføres på en forsvarlig måte, uten uforholdsmessige miljøkonsekvenser på jorden eller i verdensrommet. Vurderingen av hva som er forsvarlig vil ha sammenheng med hva som anses sikkerhetsmessig trygt, se merknadene til § 10.

Etter første ledd bokstav b annet punktum skal søkeren dokumentere at kravene til gjennomføring av romaktiviteten er oppfylt. De fire kategoriene utgjør minimumsgrunnlaget som er nødvendig for å vurdere om romaktiviteten kan utøves i tråd med lovens krav. Det er opp til forvaltningen å fastsette nærmere dokumentasjonskrav. Paragrafen sier heller ikke noe om hvordan denne informasjonen skal legges frem, men dette vil bli belyst i utfyllende regler som departementet kan gi etter tredje ledd. Miljøkonsekvensutredning skal i utgangspunktet forstås slik det gjøres i plan- og bygningsloven, hvor det oppstilles særlige formkrav for denne type utredning. Fastsettelse av disse kravene vil nok måtte skreddersys romaktiviteter med bistand fra ansvarlige miljømyndigheter.

Etterlevelse av øvrig norsk lovgivning er selvinnlysende, likevel anses det som relevant at det i første ledd bokstav c fastsettes at operatøren skal overholde eventuell lisensplikt etter eksportkontrollregelverket og ITUs regler for frekvenstildeling. Med hensyn til ITUs regler er det ikke avgjørende at operatøren overholder regelverket slik det er gjennomført i norsk rett, men er tilstrekkelig at denne overholder regelverket gjennom innmelding i et land som følger ITUs regler. Lovhjemmelen for ITU-registrering er ekomloven og fastsettelse av reglene er gjort i forskrift om koordinering og bruk av satellittinnmelding av 12. desember 2017.

Første ledd bokstav d fastsetter at romaktivitet ikke skal være i strid med Norges utenriks- eller sikkerhetspolitiske interesser. Det er i utgangspunktet opp til forvaltningen å fastsette hva som er Norges utenriks- eller sikkerhetspolitiske interesser. Det legges opp til en bred forståelse av begrepet, som også kan inkludere norske forsvarspolitiske hensyn. Vilkåret kan omfatte en rekke ulike forhold, men forvaltningen vil typisk vurdere om det er i Norges interesse at de som har eierposter eller annen innflytelse i selskapet, utøver romaktivitet underlagt norsk jurisdiksjon. Tilsynsmyndigheten vil i forbindelse med sin vurdering innhente uttalelser fra ansvarlige departementer. Aktuelle departementer vil som regel ha ansvaret for forsvars- og utenriksforhold.

Annet ledd fastsetter at det ikke skal gis tillatelse dersom det innebærer en ikke ubetydelig risiko for at nasjonale sikkerhetsinteresser blir truet. Terskelen for å nekte tillatelse er harmonisert med sikkerhetslovens bestemmelser, særlig dens § 2-5. Ansvarlige departementer skal konsulteres. Aktuelle departementer vil som regel ha ansvaret for forsvars-, sikkerhets-, justis- og beredskapsforhold.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi utfyllende regler om krav knyttet til tillatelse for romaktivitet. Dette er ikke hjemmel for å gi ytterligere krav, men er kun ment for presisering av krav som følger av loven.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 8.4.2.

Til § 7

Paragrafen gjelder overdragelse av tillatelse til å utøve romaktivitet, og omfatter overdragelse både innad i Norge og fra Norge til utlandet. Det fastsettes en særregel for overdragelse til utlandet. Overdragelse betyr en overføring av eierrådighet og dermed ansvar for drift av romgjenstanden til et annet rettssubjekt. Forslaget har ikke noe motstykke i 1969-loven. Bestemmelsen må ses i sammenheng med statens folkerettslige registreringsplikt, jurisdiksjon over romgjenstander i hele gjenstandens levetid, og regler om statens erstatningsansvar. Departementet har skjønnsfrihet i spørsmålet om samtykke skal gis eller ikke.

Tilfeller der det ikke skjer noen endring i graden av kontroll, faller utenfor bestemmelsen. Forslaget får anvendelse når en gruppe rettighetshavere, eller en rettighetshaver som innehar en tillatelse alene, ønsker å overdra hele tillatelsen. I tillegg gjelder den når en rettighetshaver ønsker å overdra sin andel i tillatelsen helt eller delvis.

Bestemmelsen regulerer også indirekte interesseoverføring som kan gi bestemmende innflytelse over en rettighetshaver med andel i en tillatelse. Overdragelse av eierandeler i selskaper som direkte eller gjennom datterselskaper har eierandeler i rettighetshaverselskaper vil omfattes av indirekte interesseoverføring. Dette har som regel praktisk betydning ved endringer i eierstrukturen internt i et konsern hvor selskapet er heleid av morselskapet. Om det skal kreves samtykke er avhengig av graden av kontroll som oppnås, dvs. om endringen kan gi bestemmende innflytelse.

Det åpnes for at slike beslutninger kan tas konkret og gjelde for hver enkel tillatelse, eventuelt i generell form gjennom at det gis regler i forskrift. Enkeltvedtak kan fattes av myndighetene som gir samtykke til at innehaver av tillatelse overdrar tillatelsen. Myndighetene kan gi pålegg om at overdragelsen skal skje i samsvar med fastlagte prosedyrer, og kan nekte overdragelsen grunnet vurderinger knyttet til de nevnte interessene. Myndighetene skal fatte vedtak som forbyr overdragelse dersom en vurdering av om vilkårene er oppfylte faller negativt ut.

For at myndighetene skal kunne danne seg et fullstendig bilde av forholdet, skal innehaver av tillatelsen oppgi tilstrekkelige opplysninger om den planlagte overdragelsen. En anmodning om samtykke til overdragelse skal omfatte en tilfredsstillende gjengivelse av de planlagte endringene i eiersammensetning eller eierstruktur, herunder identifisering av de involverte partene samt andre relevante opplysninger som kreves i myndighetenes vurderinger. Fysisk eller juridisk person bærer selv risikoen dersom de innretter seg for overdragelse av tillatelse før saken er blitt vurdert og vedtak fattet. At partene har innrettet seg til overdragelse kan derfor ikke påvirke myndighetenes vurderinger og beslutninger.

Første ledd lister opp tre forskjellige handlinger hvor det kreves samtykke fra departementet: 1) Overdragelse av tillatelser til romaktivitet, 2) andre direkte eller indirekte interesseoverføringer som gir bestemmende innflytelse over operatør som besitter en tillatelse, og 3) overdragelse av eiendomsrett til romgjenstander.

Annet ledd fastsetter at departementet kan stille som vilkår for samtykke at det inngås en mellomstatlig avtale mellom Norge og hjemstaten til det utenlandske rettssubjektet om overføring av Norges folkerettslige erstatningsansvar til den andre staten. Dette er en presisering av det som ellers ville følge av den alminnelige vilkårslæren.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å utdype reglene om overdragelse. Dette kan også omfatte nærmere retningslinjer om interesseoverføringer.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 8.4.3.

Til § 8

Paragrafen fastsetter hjemmel for tilsynets innkreving av søknadsgebyr.

Det statlige tillatelsesregimet som foreslås er selvfinansierende gjennom operatørs betaling av gebyret. For at gebyret skal være lik de faktiske kostnadene, vil det som regel bli etterfakturert. Tilsynsmyndigheten bør likevel ha adgang til å kreve at det på forhånd innbetales et visst beløp for behandling av søknader etter lovforslagets §§ 5 og 6.

Første ledd første punktum fastsetter hjemmelen for søknadsgebyr. Tilsynsmyndighetens kostnader omfatter både utgifter i forbindelse med den enkelte søknad, administrative kostnader, lønnsutgifter og eventuelle andre kostnader. Videre kan gebyret omfatte kostnader til bruk av eksterne rådgivere. Gebyrer vil fastsettes i samsvar med Finansdepartementets rundskriv om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering.

Første ledd annet punktum fastsetter at gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette kreves som følge av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e. Det følger av § 7-2 annet ledd at tvangsgrunnlag i lov også er tvangsgrunnlag for utenrettslige inndrivingskostnader og renter.

Annet ledd fastsetter hjemmel for departementet til å gi forskrift om utmåling og innkreving av gebyrer.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 8.4.4.

Til § 9

Paragrafen fastsetter forpliktelsen til å registrere romgjenstander i henhold til registreringskonvensjonen samt oppgir en liste over opplysningene registeret skal inneholde, med et pålegg om at operatøren har en forpliktelse til å meddele disse.

Registreringsansvaret er kun ment der hvor Norge er folkerettslig forpliktet til å gjennomføre registrering, ikke i ethvert tilfelle hvor Norge er oppskytingsstat. Opplysninger som kreves registrert bør oversendes tilsynsmyndigheten på det tidspunktet de foreligger, dvs. ved første anledning. Mer presist enn dette er vanskelig å spesifisere i denne lovproposisjonen, men det anses som et rimelig krav at registrering foretas etter at satellitten har nådd banehøyde. Behov for tydeliggjøring om føring og innhold kan skje i forbindelse med fremtidig forskriftsarbeid, og det foreslås en hjemmel til å gi nærmere regler om registeret i tilhørende forskrift.

Første ledd fastsetter tilsynsmyndighetens registeransvar. Der hvor Norge har en plikt som oppskytingsstat til å registrere romgjenstander, føres dette av tilsynsmyndigheten i det nasjonale registeret. Om romgjenstander skal registreres, beror på en tolkning av registreringskonvensjonen, og det avgjørende er om man er kommet frem til at Norge er oppskytingsstat. Flere oppskytingsstater i samme aktivitet skal avtale hvilken av dem som skal være registreringsstat i henhold til registreringskonvensjonen artikkel II nr. 2. Luftfartstilsynet er ansvarlig for nasjonal registrering, og opplysningene til FN oversendes til Nærings- og fiskeridepartementet som videreformidler dem via diplomatiske kanaler.

Annet ledd fastsetter at operatør skal oppgi til tilsynsmyndigheten en rekke opplysninger som fremkommer i de etterfølgende fem bokstavpunkter.

Annet ledd bokstav a fastsetter at oppskytingsstat eller stater skal oppgis, jf. registreringskonvensjonen artikkel I.

Annet ledd bokstav b fastsetter at registeret skal inneholde et egnet kjennetegn på romgjenstanden, og er ment for enkel identifisering.

Annet ledd bokstav c fastsetter at dato og sted for oppskyting skal stå i registeret.

Annet ledd bokstav d fastsetter de grunnleggende parameterne registeret skal inneholde av informasjon som kreves for kunnskap om i hvilken bane romgjenstander beveger seg i, og er i tråd med registreringskonvensjonen artikkel IV.

Annet ledd bokstav e fastsetter at romgjenstandens generelle funksjoner skal oppgis.

Tredje ledd fastsetter at opplysningene i annet ledd føres inn i et nasjonalt register. For satellitter vil dette bety når de er kommet i endelig baneposisjon.

Fjerde ledd fastsetter at det ikke skal fremgå sikkerhetsgraderte opplysninger i registeret, jf. sikkerhetsloven §§ 5-3 og 5-4.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å utdype reglene om nasjonalt register. Dette kan gjelde alle forhold relevant for føring og vedlikehold av det nasjonale register over romgjenstander, for eksempel hvordan innrapportering skal skje, frister og om plikt til å melde fra om endringer.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 9.4.

Til § 10

Paragrafen fastsetter at romaktivitet skal skje på en forsvarlig og sikkerhetsmessig trygg måte, og bidra til forebygging og skadereduksjon. Det opereres med et vidt sikkerhetsbegrep, som omfatter tiltak til forebygging av skader på mennesker, miljø og økonomiske verdier. Dette omfatter både beskyttelse av verdier mot trusselaktører (tilsiktede uønskede handlinger) og beskyttelse av verdier mot ulykker og uhell grunnet feil (utilsiktede hendelser). Det skal skje i henhold til et system for styring av risiko. Sikkerhetskravene kommer til anvendelse ved oppskytinger fra norsk territorium, på norsk fartøy eller innretning, eller i regi av norske operatører.

Operatører som utøver aktivitet i verdensrommet, skal i tilstrekkelig grad prioritere sikkerhetsmessige forhold når virksomheten ellers tilpasses den teknologiske utviklingen. Videre skal det arbeides aktivt for at aktiviteten til enhver tid kan opprettholde og videreføre et høyt sikkerhetsnivå. Dette skal skje i samsvar med et system for risikostyring, som skal oppdateres løpende mens operatøren utøver romaktiviteten. Operatøren skal i søknad redegjøre for risikoen forbundet med den planlagte romaktiviteten, og legge frem en plan for styring av risikoen, jf. § 6.

Første ledd fastsetter lovens krav om at romaktiviteter skal skje på en forsvarlig og sikkerhetsmessig trygg måte. Forsvarlig drift er en rettslig standard, med et generelt krav til all romaktivitet og relevant for aktiviteter som omfattes av loven. Dens innhold vil variere med typen romaktivitet og utvikle seg over tid i tråd med den teknologiske utviklingen og utviklingen i rettslige normer og standarder nasjonalt og internasjonalt.

Siden det er en overordnet norm, kan kravet utfylle mer detaljerte regler og legge føringer for operatørens opptreden i situasjoner som ikke er detaljregulert. Hva som anses som forsvarlig vil bero på detaljerte krav som er fastsatt gjennom forskrifter, og være avhengig av en konkret, skjønnsmessig vurdering av f.eks. næringens beste praksis, internasjonalt anerkjente retningslinjer og detaljregulering i øvrig lovgivning. I dette inngår en nytte-kostnadsvurdering. Det vil kunne bli stilt strengere krav til sikkerheten og større begrensninger i spesielt utsatte operasjoner, som f.eks. er spesielt verdifulle eller med stort skadepotensial i miljø- og ressurssammenheng.

Annet ledd fastsetter at operatør iverksetter nødvendige sikkerhetstiltak, både mot tilsiktede uønskede handlinger og utilsiktede hendelser. Det å utøve romaktivitet på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte medfører en forpliktelse til etterlevelse av et høyt sikkerhetsnivå. Grensen for hvor langt loven forplikter operatøren til sikkerhetsfremmende tiltak, fastlegges på grunnlag av en nytte-kostnadsvurdering. Om et tiltak går ut over lovens krav, vil avgjøres av om kostnaden ved å gjennomføre tiltaket vil overstige nytten i form av økt sikkerhetsnivå og redusert skaderisiko. Bevisbyrden for at tilstrekkelige tiltak er gjennomført ut fra en slik nytte-kostnadsvurdering, ligger hos operatøren.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 10.4.1.

Til § 11

Paragrafen fastsetter lovens krav knyttet til miljø, søppel i verdensrommet og romaktiviteters forhold til annen lovlig aktivitet.

Det angis en rettslig standard om at alle aktiviteter som har betydning for miljøet skal foregå på en forsvarlig måte i alle faser, noe som omfatter både tekniske innretninger og at visse oppgaver skal utøves av kompetente fagpersoner. Bestemte prosedyrer skal være på plass. Sammen med forskriftshjemmelen i § 14 gir loven adgang til nærmere krav for å sikre at romaktiviteter utøves uten uforholdsmessige miljøskader.

Det følger av paragrafens bokstav a at romaktivitet ikke skal føre til uforholdsmessig skade på miljøet. Romaktivitet vil ha en innvirkning på miljøet, og kan omfatte forurensing og økologiske effekter, deriblant effekter på biologisk mangfold. Plikten til overholdelse ligger hos operatør.

I utgangspunktet innebærer utstedelse av tillatelse til romaktivitet at myndighetene aksepterer en viss påvirkning på det omkringliggende miljøet. En grense tegnes for hvilken påvirkning, i form av skadelige konsekvenser på miljøet, som kan aksepteres ved forbudet mot uforholdsmessig skade. Vurderingen av hva som er uforholdsmessig vil avhenge av hvor sannsynlig det er at miljøskade kan oppstå og skadens forventede omfang. Jo høyere forventet miljøskade, desto mer omfattende tiltak må operatør iverksette for å unngå det.

En nytte-kostnadsvurdering tilsier at det investeres i forebyggende tiltak i den utstrekning kostnadene er lavere eller lik den fordelen som oppnås gjennom redusert forventet miljøskade. Verdsettingen av forventet miljøskade kan imidlertid være vanskelig fordi den må inkludere ikke-økonomiske størrelser som særlig sårbarhet og det lokale økosystemet. Vurderingen må også sees i sammenheng med hensynet til verdiskaping og næringsutvikling. Grensen for akseptabel adferd kan endre seg over tid i takt med økende kunnskap og teknologisk utvikling.

Paragrafens bokstav b fastsetter at romaktivitet så langt som mulig ikke skal føre til romsøppel. I tillegg defineres romsøppel som fragmenter, avfall og utrangerte eller tapte gjenstander fra menneskelig aktivitet i verdensrommet.

Basert på dagens teknologi lar det seg ikke gjøre å ha et absolutt forbud mot romsøppel. Likevel kreves at operatør gjør en betydelig innsats for å unngå at romaktiviteten etterlater søppel i verdensrommet. Operatører skal bestrebe seg på å forhindre tilblivelse av romsøppel og skadelige konsekvenser for miljøet på jordoverflaten, i atmosfæren og i verdensrommet. Driften skal foregå på en måte som er bærekraftig på lang sikt for miljøet for å minimere utbredelse av romsøppel og annen skadelig miljøpåvirkning. Forslaget er ikke absolutt i den forstand at generering av romsøppel er forbudt, men det aksepteres ikke at norske aktiviteter fører til romsøppel hvor det f.eks. finnes teknologiske løsninger til å unngå det. Med henvisning til vurderingen under den foreslåtte formålsparagrafen, understrekes at romaktivitet skal utøves på en måte som ivaretar hensynet til bærekraftig bruk av verdensrommet og så langt som mulig ikke fører til mer romsøppel i verdensrommet.

Overholdelse av anerkjente retningslinjer og standarder har betydning for om lovens krav er oppfylt. I en rekke tilfeller vil det ved overholdelse av disse normene være tilfeldigheter som avgjør om romaktiviteten etterlater romsøppel eller ikke. Utgangspunktet vil derfor være at operatører tar hensyn til og overholder allment aksepterte standarder ved gjennomføring av romaktivitet for å holde seg innenfor bestemmelsens krav.

Paragrafens bokstav c fastsetter at romaktivitet ikke skal i unødvendig eller urimelig grad gjøre det vanskelig eller forhindre andre lovlige aktiviteter. Den er til en viss grad sammenlignbar med petroleumsloven § 10-1 annet ledd første punktum, som i tillegg eksplisitt spesifiserer skipsfart, fiske, luftfart eller annen virksomhet.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 10.4.2.

Til § 12

Paragrafen fastsetter operatørens opplysningsplikt. Bestemmelsen skal sees i sammenheng med lovforslagets § 21 om utlevering av opplysninger fra operatør og andre.

Første ledd fastsetter operatørens plikt til å informere tilsynsmyndigheten om nye eller endrede forhold av betydning for tillatelsen. Operatøren skal selv føre kontroll med uforutsette hendelser og håndteringen av disse. Type opplysninger som er aktuelle og som skal videreformidles til tilsynsmyndigheten er det som etter en konkret vurdering kan karakteriseres som forhold av betydning for tillatelsen. Det er likevel ikke hensiktsmessig at tilsynsmyndigheten får opplyst om enhver mindre endring.

Annet ledd fastsetter operatørens plikt til å opplyse om vesentlige avvik fra normal drift og avslutningstidspunktet. Vesentlige avvik fra normal drift betyr avvik av en viss betydning.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 10.4.3.

Til § 13

Paragrafen skal sikre nødvendig beredskap både i fredstid, krise og væpnet konflikt.

Etter første ledd bokstav a til e kan departementet pålegge romaktører å bistå med hensyn til planlegging, øvelser og militær aktivitet, sikring av installasjoner, samarbeid med andre aktører samt rapportering. Bistand vil også kunne være aktuelt opp mot NATO og i forbindelse med bilateralt samarbeid med allierte. Hvilken type bistand og samarbeid som vil være aktuelt, vil være situasjonsavhengig. Hensikten er mest mulig effektiv bruk av samfunnets totale ressurser i en beredskapssituasjon, krise eller væpnet konflikt.

Annet ledd gjelder rimelig vederlag ved vesentlige kostnader knyttet til det som kan pålegges i første ledd.

Tredje ledd gir departementet hjemmel for presiserende forskrifter. Opplistingen av hva det kan gis pålegg om i første ledd bokstav a–e er ment å være uttømmende. Bestemmelsen i loven kan brukes som direkte grunnlag for pålegg, men på grunn av bestemmelsens generelle form kan det gis utfyllende forskrifter som presiserer innholdet i beredskapsforpliktelsene i første ledd bokstav a–e, hvem som skal anses som en aktør, utmåling av vederlag, og ved behov presiserer forholdet til beredskapslovene. Av pedagogiske årsaker kan det i forskrift være behov for å vise til andre mer omfattende krav til beredskap i det nasjonale beredskapssystemet enn det som bestemmelsene i denne loven skal sikre.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 10.4.4.

Til § 14

Paragrafen fastsetter hjemmel for å gi utfyllende forskrifter, noe det også er hjemmel for i 1969-loven. Den fastsetter videre hjemmel til å stille nye krav eller unntak i tillatelser om plikter knyttet til forsvarlig og sikker drift, miljø og romsøppel, og detaljering av opplysningsplikten i forbindelse med søknad om tillatelse.

Departementet gis et spillerom til å stille tilleggskrav og unnta vilkår i tillatelser. Paragrafen samsvarer med det som var utgangspunktet for arbeidet med loven, nemlig å utforme en lov som gir myndighetene et rammeverk som kan ta høyde for fremtidig utvikling. Utdypning av hva som kreves vil bli håndtert i tilhørende forskrifter. Forslaget innebærer en fleksibilitet som gjør at det ikke bør oppstå behov for lovendringer i overskuelig fremtid.

Departementet har som mål å oppnå en formålstjenlig løsning for romansvarlig tilsyn i deres oppfølging av pliktbestemmelsene som stilles. Kravene i kapittel 4 omfatter en rekke problemstillinger, alt som har med forsvarlig og sikker drift av romaktiviteten (safety og security), styringssystemet til operatøren, sikkerhetstiltak og miljøkrav. De grunnleggende føringene som finnes i lovens formålsparagraf, har betydning for hva som forventes oppnådd med en slik forskriftshjemmel.

Forslaget innebærer at det kan gis utfyllende driftskrav. Dette er en rammelov, og fra tilsynsmyndighetens operative ståsted er det gitt en klar tilbakemelding til departementet om at det er viktig at loven har hjemmel for å kunne fastsette utfyllende sikkerhets- og miljøkrav gjennom forskrifter. På et såpass teknisk komplisert felt som dette vil det ikke la seg gjøre å regulere aktiviteter uten at detaljregler kan gis gjennom forskrift. Disse reglene vil gi et betydelig oppfølgingsarbeid som vil konkretisere de mange krav som operatører må følge i romaktivitetene. Som påpekt av lovutvalget bør fornuftig bruk av hjemmelen kunne bidra til å effektivisere forvaltningens arbeid.

Med utgangspunkt i Norges mål om å være et foregangsland for regulering av aktiviteter i verdensrommet, understrekes det at rammene i dette kapittelet også er i tråd med våre internasjonale forpliktelser, jf. punkt 6.1. Oppfølging av FNs bærekraftsmål vil også inngå i myndighetenes vurderinger.

I tillegg til utarbeidelse av utfyllende sikkerhets- og miljøkrav for aktiviteter som forventes i de nærmeste årene, er det videre av betydning at loven gir tilsynsmyndigheten mulighet til å fastsette hensiktsmessige krav til aktiviteter som er lengre frem i tid. Dette skal ikke tolkes dit hen at det gir anledning for en vilkårlig fastsettelse av nye krav som faller utenfor kapittelets rammer. Proposisjonens kapittel 3 viser at dette næringsområdet opplever en rivende teknologisk utvikling, og det er derfor foreslått at det også skal være adgang til å fastsette nye krav. Det forventes at nye aktiviteter påtvinger myndighetene å ha på plass et smidig system for utforming av krav i et mer langsiktig perspektiv. Eksempler på dette sistnevnte kan være sivile romfarere og «turister», så vel som utnyttelse av ressurser i verdensrommet. Det kan videre tenkes at visse aktiviteter øker i den grad at det vil være aktuelt å sette krav til markedstilgang eller adgangsregulering. Likeledes kan det være relevant med andre krav enn det som er fastsatt gjennom loven for norsk romgjenstand som inngår som del av en annen romgjenstand, og som i utgangspunktet reguleres gjennom den andre statens nasjonale regulering. I internasjonale fora antas at det i årene fremover vil foregå en videreutvikling av krav som gjelder minstestandarder for sikkerhet og miljø. Utfordringene er betydelige, og bl.a. den betydelige utbredelsen av søppel i verdensrommet viser at gjennomtenkte vurderinger som kanskje ikke er innlysende i dag vil være aktuelle.

Forslaget innebærer at det også kan gis forskrift om unntak fra eksisterende krav. Fra et myndighetsperspektiv vil det å kunne gi unntak eller dispensasjon fra krav ha mindre betydning, og det vil være næringen som trolig er mest opptatt av at enkelte vilkår kan fravikes. Som med nye krav må fastsettelse ligge innenfor rammene i lovens kapittel 4. Dette vil trolig være aktuelt i et meget begrenset antall tilfeller, og kunne gjelde der hvor utviklingen av én type aktivitet gjør ett eller flere av lovens krav unødvendig eller uforholdsmessig byrdefullt. Det mest sannsynlige er at dette vil særlig gjelde sivile statlige romaktiviteter. Dispensasjon vil eventuelt være aktuelt når det påvises særskilte behov med både begrenset tidshorisont og omfang. Kompenserende tiltak vil i denne sammenhengen også måtte vurderes.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 10.4.5.

Til § 15

Paragrafen fastsetter at operatøren har et objektivt ansvar for skade voldt av romgjenstand. Den har ikke noe motstykke i 1969-loven, og må sees i sammenheng med statens objektive ansvar etter ansvarskonvensjonen. Ansvaret gjelder ikke skade på nasjonale interesser, heller ikke andre lands interesser så lenge den andre staten deltar i samme oppskytingsprosjekt.

En operatør med et objektivt ansvar etter loven vil kunne ha et regressansvar etter skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 1 om skade voldt av flere dersom en annen deltager i oppskytingen er ansvarlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler: «Flere som plikter å betale erstatning for samme skade, svarer en for alle og alle for en. Det samme gjelder flere som plikter å betale oppreisning for samme skade, krenking eller mislige atferd, dersom ikke retten bestemmer annet.» Dette gjelder likevel ikke om deltagerne har inngått avtaler om gjensidig ansvarsfraskrivelse.

Andre aktører enn operatør, f.eks. en underleverandør som ikke er operatør, har ikke noe objektivt ansvar. Disse kan likevel pådra seg et ansvar etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Det ville være unødvendig kostbart om flere mulige skadevoldere skal tegne ansvarsforsikring for samme skaderisiko. For å beskytte skadelidte er det derfor ikke nødvendig å operere med flere ansvarssubjekter.

Det er ikke gitt at det objektive ansvaret gjelder for annen aktivitet med vesentlig tilknytning til dette. Formålet med det objektive ansvaret er å håndtere skaderisikoen som følger av oppskyting, drift og retur. Produksjon og transport av romgjenstanden vil i utgangspunktet falle utenfor dette, selv om man kommer frem til at slik aktivitet omfattes av lovens saklige virkeområde. I grensetilfeller vil det som er avgjørende være om aktiviteten som fører til skade er av en slik karakter at et objektivt risikoansvar er velbegrunnet.

Operatøren vil også være erstatningsansvarlig etter alminnelig norsk erstatningsrett for andre skader voldt av romgjenstand enn de skader som er regulert av paragrafens to ledd. Hovedregelen i norsk erstatningsrett er et skyldansvar, men i tillegg har arbeidsgiver etter skadeserstatningsloven § 2-1 et objektivt ansvar for uaktsom og forsettlig skadeforvoldelse fra sine arbeidstagere. Ansvaret er ikke begrenset til kollisjonsansvar, men omfatter all skade voldt av romgjenstand så lenge det dreier seg om en romaktivitet regulert i loven.

Første ledd sier at operatøren er objektivt ansvarlig for skade som romgjenstand volder på person eller eiendom på jorden og luftfartøy under flyging. Ansvaret forutsetter at erstatningskravet skal avgjøres etter norsk lov. Ved skade voldt i Norge av en norsk operatør, vil norsk lov gjelde. Om skaden rammer utenlandske interesser utenfor Norge, vil det normalt være skadestedets rett som gjelder. I slike tilfeller vil Norge som traktatpart ha et internasjonalt ansvar etter ansvarskonvensjonen artikkel II. Om skadelidte i tillegg kan gå til sak mot en norsk operatør vil avhenge av de erstatningsrettslige reglene som gjelder på skadestedet.

Annet ledd bokstav a gjør unntak fra det objektive ansvaret dersom skadelidte har utvist forsett eller grov uaktsomhet, noe som samsvarer med statens ansvar i ansvarskonvensjonen artikkel VI. Det kreves bare vanlig uaktsomhet, men til gjengjeld kan ansvaret nedsettes eller bortfalle. Ved grovere skyldformer er det nærliggende at ansvaret bortfaller helt. Dette er relevant hjemmel istedenfor den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven § 5-1.

Annet ledd bokstav b gjør unntak fra det objektive ansvaret for skadelidte som deltar i samme oppskytingsprosjekt, og tilsvarer unntaket etter ansvarskonvensjonen artikkel VII (b). Resonnementet baseres på den omfattende bruken av klausuler om gjensidig ansvarsfraskrivelse (knock-for-knock clause), hvor et objektivt ansvar vil forstyrre partenes ansvars- og forsikringsregulering. Dette unntaket forutsetter ikke at ansvaret mellom partene er regulert.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 11.4.1.

Til § 16

Paragrafen regulerer statens rett til regress mot operatøren dersom det er blitt utbetalt erstatning for skade i henhold til Norges internasjonale forpliktelser. Den har ikke noe motstykke i 1969-loven, men en tilsvarende bestemmelse finnes i ekomloven § 11-17 første ledd.

Der hvor Norge defineres som oppskytingsstat, følger et ansvar for skade voldt av en romgjenstand. Det kreves ikke at staten er involvert eller deltar i aktiviteten som forårsaker skade, men det er tilstrekkelig at Norge er oppskytingsstat etter definisjonen i ansvarskonvensjonen artikkel I c). Staten vil være ansvarlig for å utbetale full skadeserstatning slik at skadelidte kommer i samme situasjon som om intet har skjedd. Regress gir staten mulighet til å kreve utlagt beløp eller del av det fra ansvarlig skadevolder. Staten vil tenkelig også måtte erstatte skade fra nyttelast eller andre komponenter.

Dette må regnes som en ansvarsbestemmelse for operatør. Regler om regressansvar fremgår ofte i tillatelser. Henvisningen i lovbestemmelsen til internasjonal overenskomst gjelder statens ansvar etter romtraktaten og ansvarskonvensjonen, men skal i tillegg fange opp mulige andre overenskomster og forpliktelser om ansvar den norske stat skulle inngå i fremtiden med en annen stat eller har tiltrådt multilateralt.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 11.4.2.

Til § 17

Paragrafen regulerer begrensning av operatørens ansvar etter lovforslagets §§ 15 og 16. Den har ikke noe motstykke i dagens lovgivning, men erstatningsansvar kan generelt lempes etter den alminnelige regelen i skadeserstatningsloven § 5-2.

Første ledd sier at ansvarsbegrensningen som er fastsatt etter lovens § 5 ikke gjelder dersom operatøren har utvist forsett eller grov uaktsomhet. Dette samsvarer med Sofia-modellen og andre lands lover. Ansvarsgrensen opprettholdes ved vanlig uaktsomhet. Det samme gjelder om operatøren har brutt noen av bestemmelsene i loven, med mindre det er utvist grov uaktsomhet.

I annet ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere krav om ansvarsbegrensning. Denne begrensningen vil samsvare med beløp i andre nasjonale reguleringer. Beløpet som fastsettes i tillatelsen vil f.eks. være avhengig av romaktivitetens omfang og skaderisiko.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 11.4.3.

Til § 18

Paragrafen regulerer forsikringsplikt for operatører. Den har ikke noe motstykke i 1969-loven, men samsvarer med dagens tillatelsespraksis og ekomloven § 11-17 annet ledd, hvor departementet kan kreve regress hos ansvarlig virksomhet i den utstrekning Norge i henhold til internasjonal overenskomst har utbetalt erstatning for skade voldt av romgjenstand. Den er til en viss grad sammenlignbar med Sofia-modellen og andre nasjonale reguleringer.

Forsikringsavtaleloven § 7-6 gjelder tilsvarende for statens regresskrav. Etter § 7-6 første ledd har skadelidte et direkte krav mot sikredes ansvarsforsikringsforetak. Staten behøver ikke å forholde seg til operatør, men kan reise krav direkte mot ansvarsforetaket innenfor rammene i § 7-6. Adgangen til direkte krav vil særlig ha betydning hvis operatøren ikke har økonomisk evne til å dekke kravet.

Første ledd første punktum fastsetter et krav om at operatør skal ha forsikring i samsvar med bestemmelsene i loven. Operatør har plikt til å tegne forsikring eller stille annen sikkerhet for å dekke alt ansvar etter loven, deriblant regressansvaret overfor staten. Ansvarsforsikringen må også dekke operatørens regressansvar for statens internasjonale ansvar. Fastsettelse av maksimumsbeløp vil finnes i tilhørende forskrift. Kravet til beløpets størrelse må sees i sammenheng med hvilken romaktivitet det dreier seg om, og det kan være behov for ulike maksimumsbeløp avhengig av virksomhetens art og omfang. Grensen for forsikringsselskapets ansvar vil tilsvare ansvarsbegrensningen knyttet til lovforslagets § 17. Etter første ledd annet punktum er det ingen forsikringsplikt for operatører som er omfattet av statens selvassurandørordning.

Departementet gis hjemmel i annet ledd til å gi forskrift om fastsettelse av nærmere krav om forsikringsplikt, også om maksimumskrav.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 11.4.4.

Til § 19

Paragrafen fastsetter departementets plikt til å føre tilsyn.

Tilsynsansvaret for satellitter, romhavner og rakettoppskytinger vil bli ivaretatt av Luftfartstilsynet. Ekspertisen Nkom besitter gjør at de vil være til støtte for at gjennomføringen av tilsyn nasjonalt skjer på en god og formålstjenlig måte.

Utvikling av et regime for tilsyn og tillatelse krever komplekse avveininger som omfatter både juridisk og teknologisk kompetanse. Flere hensyn må vektlegges. Myndighetene bør bestrebe seg på praktiske løsninger som gir rasjonelle arbeidsformer. Dette vil sikre det høyeste kompetansenivået, samt bidra til forutsigbarhet. At arbeidsformen er enhetlig, vil over tid skape klarhet både for tilsynsmyndigheter og -objekter. Ytterligere utredning vil måtte foretas med hensyn til tilsynsansvar for andre romaktiviteter enn romhavn, rakettoppskytinger og satellitter. Det vil likevel være slik at flere etater har myndighet under aktuelle lover innenfor hver av sine konkret avgrensede områder.

Første ledd fastsetter at tilsyn med romaktivitet skal omfatte lovens regler, men også bestemmelser i forskrift og vilkår i tillatelser.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å peke ut hvor tilsynsansvaret skal ligge. Kompetansen delegeres i medhold av den alminnelige læren om delegasjon.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 12.4.1.

Til § 20

Paragrafen fastsetter at tilsynsmyndigheten skal ha uhindret adgang til undersøkelser hos operatøren. Operatøren skal ikke hindre tilsynsmyndighetens undersøkelser som må gjennomføres for et forsvarlig tilsyn. Det er således ingen begrensninger for hva tilsynsmyndigheten kan undersøke hos operatøren når det gjelder anlegg, områder eller innretninger. Det er likevel en begrensning med hensyn til omfang og hyppighet, ved at det må knytte seg til forsvarlig tilsyn. Undersøkelser skal gjennomføres på en rimelig måte for operatøren. Gjenstander hos operatøren kan ikke fjernes, og undersøkelser avgrenses derfor mot beslag. Beslag defineres ved at eieren eller rettighetshaveren ville miste rådighet over en gjenstand i en begrenset tidsperiode. Opplysninger kan eventuelt sikres ved at det eksempelvis tas speilkopi av f.eks. datamaskin eller mobiltelefon.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 12.4.2.

Til § 21

Paragrafen gir regler som er en forutsetning for at tilsynsmyndigheten kan føre nødvendig kontroll for effektiv gjennomføring av nasjonal regulering ved å kunne pålegge operatøren å utlevere opplysninger m.m. Bestemmelsen bør sees i sammenheng med lovforslagets § 12 om opplysningsplikt.

Dette gjelder ikke et enkeltvedtak, men det ligger en forutsetning om at informasjonsinnhenting begrunnes. Pålegg om utlevering av opplysninger kan påklages etter forvaltningsloven § 14.

Sentrale oppgaver for tilsynsmyndigheten er å skaffe informasjon fra operatøren om aktiviteter generelt, og føre kontroll over disse. Tilsynet bør kunne kreve innsyn i opplysninger, dokumenter og annet materiale som kreves for gjennomføring av lovens bestemmelser. Karakteren av opplysningene er også ment å gi veiledning for hvilke opplysninger som typisk vil ha betydning for tillatelsen. Det legges ingen eksplisitte begrensninger i forslaget. Utlevering må grunngis som følge av et konkret behov for gjennomføring av forsvarlig tilsyn. Tilsyn kan inngå som ledd i tilsynsmyndighetens systematiske aktivitet, eller være grunnet i en ekstern faktor, f.eks. en hendelse eller bekymringsmelding.

Første ledd fastsetter hjemmel til å kreve utlevert informasjon fra operatøren. Opplistingen av hva som kan kreves omfatter alle typer informasjon. Det er ingen begrensninger på type opplysninger som kan kreves, så lenge disse er knyttet opp mot gjennomføring av regelverket. Utlevering kan pålegges når det er nødvendig for et forsvarlig tilsyn, og krav om utlevering må grunngis. Krav om nødvendighet er relativt til hvor i undersøkelsesprosessen myndighetene befinner seg. Dette skal ikke tolkes for strengt, og mistanke eller tips kan være tilstrekkelig. Det er primært operatøren som kan pålegges å utlevere informasjon. Det kan også være aktuelt at pålegget knytter seg til opplysninger fra andre enn operatøren, for eksempel operatørens underleverandører av infrastruktur, teknologi, utstyr m.m. Terskelen for å kreve slike opplysninger vil være noe høyere enn for operatøren, og det bør foreligge særlige grunner utenom det normale. I praksis vil nok operatøren ofte legge frem opplysninger fra underleverandør eller kunde.

Annet ledd fastsetter tilsynsmyndighetens adgang til å kreve utlevert opplysninger fra andre enn operatøren. Dette kan omfatte det samme materiale som hos operatøren. Terskelen for når opplysninger kan kreves er høyere enn etter første ledd. Tilsynsmyndigheten må kunne påvise et særlig behov for innsyn, noe som betyr utenom det normale. Heller ikke her bør terskelen tolkes for strengt.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 12.4.3.

Til § 22

Paragrafen gir hjemmel til fastsettelse og innkreving av gebyr og sektoravgift som dekker tilsynsmyndighetens kostnader.

Første ledd første punktum fastsetter hjemmelen for gebyr og sektoravgift som kan fastsettes for å inngå i finansieringen av kostnader knyttet til tilsynsmyndighetens virksomhet. Gebyr kan dekke tjenester som tillatelse, registrering og tilsyn. Disse kan bare fastsettes for klart definerte tjenester, f.eks. gjennomføring av tilsyn. Sektoravgift kan være aktuelt for å dekke deler av kostnaden for tilsynsmyndigheten som ikke er relatert til bestemte tjenester. Beløpene skal stå i et rimelig forhold til aktivitetens omfang, noe som kan medføre at det i en innledende fase ikke vil være aktuelt å kreve samtlige kostnader hos tilsynsmyndigheten dekket gjennom gebyr og sektoravgift.

Gebyret kan etter forslaget fastsettes som en årsavgift til dekning av tilsynsmyndighetens utgifter eller gjennom fakturering for kostnadene gjennom året. Nærmere om og når innføring av gebyr skal skje vil finne sted på et senere tidspunkt i forbindelse med tilhørende forskrift, og myndighetene vil da kunne danne seg et klarere bilde av aktuelt omfang. Ved utarbeidelse av forskrifter til loven vil det inngå en utredning av hvilke administrative og økonomiske konsekvenser de konkrete forslagene vil medføre, både for operatør og tilsynsmyndighet.

Når det gjelder vurderinger om sektoravgifter, henvises det til Finansdepartementets rundskriv R-112 av 7. oktober 2015 med bestemmelser om statlig gebyr- og avgiftsfinansiering. Rundskrivet understreker at

«[d]et bør utvises stor tilbakeholdenhet med å innføre sektoravgifter for å finansiere statlige utgifter. […] Sektoravgifter bør ikke etableres på grunnlag av rene gebyrprinsipper. Dersom forholdene ligger til rette for å etablere en gebyrordning, bør denne finansieringsformen velges.»

Det understrekes ellers i rundskrivet at «[g]ebyrordninger kan etableres når det offentlige utfører en klart definert tjeneste overfor betaleren og det ikke betales for noe annet eller mer.» Disse vurderingene bør tas med i utarbeidelsen av nærmere regler.

Første ledd annet punktum fastsetter at gebyr og sektoravgift er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette er nødvendig som følge av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav e.

Annet ledd fastsetter hjemmel til å gi forskrift om utmåling og innkreving av gebyr og sektoravgift. Departementet velger hvordan gebyret eller sektoravgiften skal innrettes. Ved manglende betaling gjelder forsinkelsesrenteloven § 3.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 12.4.4.

Til § 23

Paragrafen utpeker Statens havarikommisjon (SHK) til ansvarlig undersøkelsesmyndighet ved ulykker og alvorlige hendelser i forbindelse med sivil og militær romaktivitet. SHK skal ifølge sitt mandat undersøke ulykker og alvorlige hendelser innenfor sektorene luftfart, jernbane, vei, sjøfart, tivoli og taubane samt Forsvaret. Formålet ved deres arbeid er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelse av ulykker. Ekspertisen som kreves for å granske aktuelle forhold vil bero på ulykkens karakter og omfang, og vil innebære å evaluere avvik av mer alvorlig karakter.

Første ledd fastsetter at SHK er ansvarlig undersøkelsesmyndighet i forbindelse med sivil og militær romaktivitet. Terskelen for når det skal foretas undersøkelse er ved alvorlig hendelse, noe som betyr en situasjon hvor det var betydelig risiko for en svært alvorlig ulykke. Det er ikke nødvendig at risikoen faktisk materialiserte seg dersom tilfeldigheter gjorde at ulykken ble unngått. Forhold som gjelder mindre avvik fra operatørens sikkerhetssystem vil bli undersøkt internt hos operatøren. Dette kan gjelde hendelser eller ulykker der en rakett er terminert eller på annen måte ødelagt uten at det har oppstått andre skader enn på rakett og nyttelast. Avvik fra normal prosedyre skal rapporteres til Luftfartstilsynet. Hendelsen skal være nokså stor for at SHK kobles inn, og om terskelen er oppfylt overlates til deres faglige vurderinger. Terskelen for undersøkelse vil være høyere enn for sivil og militær luftfart.

Annet ledd fastsetter at reglene i luftfartsloven §§ 12-6 til 12-9 om undersøkelse av luftfartsulykker gjelder. Disse bestemmelser dekker gjennomføring av EU-forordningen om undersøkelse av luftfartsulykker og hendelser, taushetsplikt, bevisforbud og forbud mot sanksjoner fra arbeidsgiver. Dette innebærer at de samme bestemmelsene om gjennomføring av undersøkelser i forbindelse med sivile luftfartsulykker og - hendelser, skal legges til grunn tilsvarende så langt de passer også i forbindelse med sivil romaktivitet.

Tredje ledd fastsetter at reglene i forsvarsundersøkelsesloven §§ 4 til 6, §§ 8 til 13 og §§ 15 til 26 legges til grunn for ulykker eller hendelser som er relatert til militær aktivitet. Disse bestemmelser gjelder en rekke operative forhold, som bl.a. forbud mot fjerning av vrak, fremskaffing av opplysninger, undersøkelse, bevissikring, taushetsplikt, rapportering m.m. Bestemmelsene i lovens §§ 4, 5, 6, 8, 10 og 12 som fastsetter hjemmel for å gi forskrift, skal ikke benyttes.

Fjerde ledd gir hjemmel til å gi forskrift om undersøkelsesmyndighetens arbeid etter denne lov § 23. Det kan også gis forskrift som utfyller de bestemmelsene som er fastsatt i andre og tredje ledd.

Det kan være behov for å fastsette bestemmelser om varslingsplikt for den som blir kjent med en ulykke i tilknytning til romaktivitet. Til sist kan det derfor også gis forskrift som fastsetter varslingsplikt om ulykker i tilknytning til romaktivitet.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 12.4.5.

Til § 24

Paragrafen gir for det første tilsynsmyndigheten myndighet til å pålegge retting av forhold i strid med tillatelsen. For det annet fastsetter paragrafen tilsynsmyndighetens kompetanse til å vedta stans av et forhold i strid med loven eller midlertidig stans av romaktivitet ved alvorlig, gjentatt eller vedvarende overtredelse av bestemmelsene i eller i medhold av loven. Forutsetningen er at pålegget er nødvendig for å etterleve lovens regler.

Denne typen stans er en form for retting, og rettes mot operatøren. Det er ikke noe kvalifiserende element og gjelder ethvert brudd, dvs. alle overtredelser av formelle og materielle bestemmelser. Aktuelle typer stans samles i denne paragrafen, unntatt tidsbegrenset tilbakekall i lovforslagets § 25 om endring og tilbakekall. Det er de konkrete forholdene i saken som avgjør hvorvidt det skal gis pålegg eller kreve stans av aktiviteten, eller ved behov at begge deler kreves. Operatør skal gis klar beskjed om hva som oppfattes er det aktuelle forholdet og vurderingene knyttet til det. Tilstrekkelige opplysninger skal fremgå i det som formidles i saken, inklusiv en frist for oppfyllelse av pålegget.

Paragrafens første punktum fastsetter tilsynsmyndighetens kompetanse til å fastsette pålegg med hensyn til forhold i strid med lovens bestemmelser. Dette dekker alle aktuelle handlinger. Pålegget rettes mot operatøren, som er definert som enhver som utøver romaktivitet, og stiller ikke krav om at romaktiviteten utøves med tillatelse. Alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper tilsier at operatør skal gis anledning til å uttale seg om forholdet før myndighetene treffer et vedtak.

Det følger av paragrafens annet punktum at det skal settes en frist for oppfyllelse. Fristen bør være tilstrekkelig og fastsettes slik at retting skal skje så raskt som mulig. Retting kan i visse tilfeller måtte skje omgående dersom det knytter seg til pågående romaktivitet.

Annet ledd gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å stanse en romaktivitet midlertidig ved kvalifiserte brudd på lovens regler. Som virkemiddel skiller det seg fra første ledd ved at pålegget er nødvendig for å etterleve lovens regler, mens denne midlertidige stansen av aktivitet kan kreves selv om det ikke er nødvendig for etterlevelse av lovens regler. Eksempelvis kan midlertidig stans etterfølges av et vedtak om tilbakekall fordi det påvises en nødvendighet for grundigere eller nye undersøkelser. Konsekvensene av å kreve midlertidig stans må vurderes nøye. I en rekke tilfeller vil det ikke være aktuelt å reagere med midlertidig stans. Dette skyldes at det vil være uforholdsmessig eller helt umulig for operatøren å etterleve vedtaket. Vedtaket kan heller ikke benyttes dersom stans i realiteten medfører permanent stans av romaktiviteten. Det må gjøres en vurdering av om § 25 om endring og tilbakekall kan være aktuell hjemmel.

Annet ledd bokstav a gjelder midlertidig stans av romaktivitet ved alvorlig, gjentatt eller vedvarende overtredelse. Formålet med vedtak etter bokstav a er både å kunne reagere raskt på alvorlige brudd på lovens regler i påvente av nærmere vurderinger, og å gi et kraftfullt insentiv for å etterleve lovens regler. Dette betyr en eller flere overtredelser som er vurdert til å være av en så alvorlig karakter at tilsynsmyndigheten må gripe inn. Den høye terskelen for at vilkåret er oppfylt kan være ved en kombinasjon av overtredelsens alvorlighetsgrad, gjentagelse eller varighet.

Annet ledd bokstav b gjelder ved en overhengende fare. Dette vil hovedsakelig gjelde fare for personskade, men også fare for materiell skade. Det foreslås ikke noe krav om at lovens regler er brutt for å anvende dette alternativet, men at faren i seg selv er tilstrekkelig for å stanse romaktiviteten. Videre må farens alvorlighetsgrad vurderes, eksempelvis om det er stor fare for mislykket oppskyting og operatøren unnlater å treffe tiltak for å redusere faren.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 13.4.2.

Til § 25

Paragrafen fastsetter hjemmelsgrunnlag for endring og tilbakekall av tillatelser. Dette er meget inngripende tiltak som kun skal benyttes når andre mindre inngripende tiltak viser seg å være utilstrekkelige. En endring eller tilbakekall av en tillatelse er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens saksbehandlingsregler kommer til anvendelse. Forvaltningsloven § 35 og ulovfestede prinsipper om omgjøring vil gjelde her.

Første ledd gir alternative grunnlag for endring eller tilbakekall av tillatelse.

Første ledd bokstav a gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å endre eller trekke tilbake en tillatelse ved alvorlig, gjentatt eller vedvarende overtredelse av bestemmelser gitt i loven eller forskrifter og enkeltvedtak fastsatt i medhold av loven.

Første ledd  bokstav b gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å endre eller trekke tilbake tillatelsen dersom operatøren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Disse opplysningene må ha hatt vesentlig betydning for tillatelsen, og er primært rettet mot det som er uriktig eller skulle vært oppgitt da søknaden ble levert. Om opplysninger er uriktige beror på en faktisk vurdering, mens det som er ufullstendig må vurderes mot den øvrige informasjonen i søknaden. Det er ikke krav om skyld på operatørens side, og det må foretas en konkret vurdering av hvor stor innvirkning opplysningene hadde på behandlingen av søknaden.

Første ledd  bokstav c gir tilsynsmyndigheten hjemmel dersom vesentlige forutsetninger som ligger til grunn for tillatelsen endres. Det gjelder i første rekke tillatelser som etableres under spesielle forutsetninger eller vilkår. Paragrafen omfatter også forhold der hvor tiltakshaver ikke er å klandre. Enhver endret forutsetning kan ikke føre til endring eller tilbakekall. Dette vesentlighetskravet gjør at reaksjonen vil være aktuell om den nye forutsetningen har medført en større risiko for skade på samfunnet. Det er tilstrekkelig at vesentlige forutsetninger som ligger til grunn for tillatelsen endres.

Første ledd  bokstav d gir hjemmel ved eierskifte eller endring i eierstruktur.

Første ledd  bokstav e gir hjemmel ved aktiviteter som er i strid med nasjonale sikkerhetsinteresser.

Første ledd  bokstav f gir hjemmel til omgjøring når det følger av ellers gjeldende regler, jf. forvaltningsloven § 35.

Annet ledd første punktum fastsetter at en omgjøring og tilbakekall kan gjøres tidsbegrenset. I annet punktum fastsettes at en tidsbegrenset omgjøring kan betinges av utbedringer eller endringer, noe som vil være aktuelt hvor det er uvisst når operatøren kan treffe nødvendige tiltak for å gjenopprette tilliten til at aktiviteten kan gjennomføres i tråd med lovens regler.

Tredje ledd fastsetter kryssende hensyn tilsynsmyndigheten plikter å vurdere ved avgjørelse om endring eller tilbakekall. Det er sentralt at det i avveiningen som gjennomføres tas alle relevante hensyn i betraktning. Operatørens økonomiske tap fremheves siden slike vedtak er inngripende.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til å gi forskrifter om endring og tilbakekall av tillatelser. Norske myndigheter har ennå ikke erfaring på dette området, noe som gjør det utfordrende å presisere hva som kan være aktuelt å regulere gjennom forskrifter. Med fremtidig etablering av praksis på området, vil en nærmere konkretisering være mulig om type tilfeller som kan tas inn i forskrift.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 13.4.3.

Til § 26

Paragrafen gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å ilegge tvangsmulkt for å sikre gjennomføring av bestemmelsene i eller i medhold av loven.

Første ledd første punktum gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å fastsette tvangsmulkt når overtredelse er oppdaget. Mulkten kan fastsettes pr. dag eller annet tidsintervall. Det er en forutsetning at pålegget kan oppfylles, noe som er styrende for både tidspunktet for bruk av tvangsmulkt og fastsettelse av størrelsen. Mulkten kan kombineres med pålegg om retting eller endring, ved at manglende etterlevelse av disse kan føre til tvangsmulkt. At overtredelsen må være oppdaget, innebærer en avgrensning mot automatisk tvangsmulkt som følge av brudd på lovens regler, som ikke faller inn under forvaltningslovens tvangsmulktbegrep. I første ledd annet punktum fastsettes at tvangsmulkten begynner å løpe først når fristen for retting av forholdet oversittes, og løper så lenge det ulovlige forholdet varer. Vedtak løper ikke dersom oppfyllelse eller etterlevelse av pålegget ikke lar seg gjøre grunnet forhold som skyldes andre enn pliktsubjektet. Fastsettelsen av fristen for oppfyllelse må gjøres i tråd med tvangsmulktens formål. Det må derfor være mulig å etterleve loven innenfor fristen slik at betalingsplikt unngås.

Det følger av annet ledd første punktum at reaksjonsformen skal kunne rettes mot et foretak dersom overtredelsen er skjedd på vegne av dette. Foretak skal forstås som det defineres i forvaltningsloven § 46 første ledd. I kun helt spesielle tilfeller vil det være aktuelt å pålegge tvangsmulkt på faktiske personer som handler på vegne av en juridisk person.

Det følger av annet ledd annet punktum at pålagt tvangsmulkt kan inndrives hos morselskap. Hensikten er å forhindre at selskaper i konsern organiserer seg bort fra en betalingsplikt. Tvangsmulkt må imidlertid primært inndrives hos den ansvarlige.

Etter tredje ledd får tilsynsmyndigheten hjemmel til å redusere eller frafalle en påløpt tvangsmulkt.

Fjerde ledd gir departementet fullmakt til i forskrift utdype nærmere om tvangsmulkt, herunder størrelse, varighet, fastsettelse og frafall av påløpt mulkt.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 13.4.4.

Til § 27

Paragrafen gir tilsynsmyndigheten hjemmel til å ilegge en strafferettslig preget administrativ sanksjon ved gebyr for foretak eller fysiske personer som har overtrådt lovens pliktbestemmelser.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å ilegge operatøren gebyr ved overtredelse av handlingsnormene for romaktivitet om forsvarlig drift, sikkerhet, miljø og romsøppel, jf. lovforslagets pliktkapittel, samt krav om forsikring i kapittel 5.

Krav om uaktsomhet gir gebyret et element av en sanksjon med straffekarakter som ivaretar både individuelle- og allmennpreventive hensyn, ved sikring av forutsigbare reaksjoner, og gjennom å forebygge operatørens eventuelle overtredelse av sine plikter. Det skal lite til for å konstatere uaktsomhet ved brudd på lovens regulering, særlig der den aktuelle overtredelsen består av en unnlatelse av å følge nærmere bestemte handlingsnormer for utøvelsen av næringsvirksomhet på det aktuelle området. At handlingsnormen kan inneholde skjønnsmessige elementer utelukker ikke bruk av overtredelsesgebyr grunnet uklarhet. Siden loven utformes som en rammelov betyr dette at pliktene i de aktuelle bestemmelsene vil være generelt utformet, og handlingsnormene må utdypes nærmere i forskrifter. Dette er hjemlet i foreliggende forslag ved at det i forskrift gitt i medhold av loven kan fastsettes hvilke bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Det henvises ellers til den alminnelige reguleringen om administrativ foretakssanksjon i forvaltningsloven § 46.

I annet ledd gis departementet hjemmel for å fastsette nærmere om utmåling av gebyret.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 13.4.5.

Til § 28

Paragrafen regulerer når loven trer i kraft, og håndtering av aktiviteter allerede igangsatt ved ikrafttredelsen.

Etter paragrafens første ledd foreslås at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Denne rammeloven krever at det gis nærmere forskrifter. Disse vil utfylle flere aspekter av de operative sidene ved loven. Tatt i betraktning utviklingen på romområdet både nasjonalt og internasjonalt, kan det forventes at det blir behov for ytterligere regulering og forholdsvis jevnlig revisjon av forskrifter gitt med hjemmel i loven.

Annet ledd gjelder lovens tilbakevirkning. Det gis en mer romslig overgang enn det som var foreslått av lovutvalget, som derved kan sies å være mer næringsvennlig. Det presiseres at enhver som utøver romaktivitet ved lovens ikrafttredelse må søke om tillatelse innen tolv måneder etter ikrafttredelse av ny lov. Departementet kan ved enkeltvedtak fastsette unntak. Aktiviteten er fortsatt gyldig inntil vedtak fattes.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 14.3.1.

Til § 29

Paragrafen fastsetter hvilke lover som endres som følge av ikrafttredelse av ny romlov.

Lov 13. juni 1969 nr. 38 om oppskyting av gjenstander fra norsk territorium m.m. ut i verdensrommet, oppheves når den nye romloven trer i kraft.

Bestemmelsen om regressansvar for skade voldt av romgjenstand i ekomloven § 11-17 grenser opp til og er et delaspekt i ny romlov ved at den dekker både statens mulighet til å kreve regress og operatørers stilling av sikkerhet gjennom forsikring eller garanti. Det foreslås at ekomloven § 11-17 oppheves, siden den vil være unødvendig og kan skape uklarhet når den nye romloven trer i kraft.

Departementets forslag er nærmere omtalt i punkt 14.3.2.