11 Erstatning og forsikring

11.1 Gjeldende rett

Romaktiviteter medfører risiko ved at det kan oppstå uønskede hendelser som fører til skade på bæreraketter, satellitter, infrastruktur til romhavn, eller på tredjepart utenfor romhavn. Forskjellige romaktiviteter vil følgelig medføre forskjellige risikoprofiler. Uønskede hendelser som innebærer skade, kan føre med seg spørsmål om erstatningsansvar. Dette kapittelet i loven gjelder to relaterte aspekter om operatørens ansvar, ansvaret for erstatning for skade voldt i forbindelse med romaktivitet og ansvaret for å anskaffe forsikring eller annen sikkerhet.

I utgangspunktet har operatører et skyld-ansvar etter alminnelig norsk erstatningsrett. Dette ulovfestede ansvaret innebærer et erstatningsansvar dersom skadevolderen har vært uaktsom. Videre har skadeserstatningsloven kapittel 3 og 4 bestemmelser om henholdsvis skade på personer og ting. På spesielle områder finnes også regler om erstatning som vil ha en relevans for romaktiviteter, jf. forurensningsloven og naturskadeerstatningsloven.

Gjeldende romlov har ingen regler om erstatningsansvar eller forsikringskrav. Likevel kreves i lovens § 1 annet ledd at «Det kan settes bestemte vilkår for slik tillatelse som nevnt i første ledd». Vilkårene er underlagt alminnelige forvaltningsrettslige regler med krav om saklig sammenheng med lovens og tillatelsens formål. Disse skal ikke være unødig tyngende.

I ekomloven § 11-17 finnes følgende hjemmel for å kreve regress fra staten:

«I den utstrekning Norge i henhold til internasjonal overenskomst har utbetalt erstatning for skade voldt av romgjenstand, kan departementet kreve regress hos ansvarlig virksomhet. Departementet kan pålegge den som ber om oppskyting av romgjenstand, å stille sikkerhet gjennom forsikring eller garanti for erstatningsforpliktelser som den norske stat kan pådra seg etter internasjonal overenskomst som Norge har sluttet seg til».

11.2 Lovutvalgets forslag

11.2.1 Objektivt ansvar

Det internasjonale rammeverket for erstatning knyttet til romrelaterte aktiviteter finnes nedfelt i romtraktaten og ansvarskonvensjonen. I sistnevnte finnes regler om forpliktelser som oppstår ved oppskytinger, men ingen bestemmelser relatert til forsikring. I Sofia-modellen og andre lands regelverk finnes det imidlertid inspirasjon for utforming av norsk regulering. Lovutvalgets gjennomgang av erstatning og forsikring (Rett i bane s. 99-112) munner ut i et forslag om et objektivt ansvar og regressansvar for operatør, begrensning av både erstatnings- og regressansvaret i tillegg til en plikt for operatør til å tegne forsikring eller stille annen sikkerhet.

I tilknytning til lovutvalgets drøftelse av det ulovfestede objektive ansvaret for farlig bedrift i norsk rett (RT-1875-330 Lysakerdommen), minnes det om at romaktiviteter historisk sett ikke har utgjort en ekstraordinær risiko. Dette må også sies å være grunnet i meget begrenset aktivitet nasjonalt og forholdsvis begrenset aktivitet internasjonalt frem til nå. Omfanget kan likevel være betydelig dersom skade oppstår som en følge av uønskede hendelser, eksempelvis i forbindelse med at satellitter faller ned over eget eller andre lands territorier, eller i tragiske ulykker som vi gjennom årene har vært vitne til i bemannet romfart.

Det objektive ansvaret gjelder for skade forårsaket av romgjenstand på personer og eiendom på jorden, samt luftfartøy under flyging. Ansvaret vil ikke gjelde der hvor skadelidte har utvist forsett eller grov uaktsomhet. Selv om det ulovfestede ansvaret vil slå inn, taler følgende for en lovfesting: 1) Fra et interesseperspektiv bør risikoen finansieres gjennom operatørens ansvarsforsikring, 2) basert på erstatningsrettens reparasjonsfunksjon ville det være lite konsekvent med forskjellige ansvarsgrunnlag, 3) etablering av tvungne ansvars- og forsikringsregimer for å finansiere risiko i risikoutsatte sektorer er vanlig, og 4) hensyn bør tas til forutsigbarhet og åpenhet for skadelidte hjemmehørende i en annen traktatpart enn for norske skadelidte.

Lovutvalget fremmer en regel om at operatøren er erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld for skade forårsaket av romgjenstand på personer og eiendom på jordoverflaten, samt luftfartøy under flyging. Det anses ikke som nødvendig å ha en tidsmessig grense for ansvaret. Med utgangspunkt i skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 1 konkluderes det med at en grov uaktsom eller forsettlig skadelidt ikke har krav på erstatning:

«Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers.»

11.2.2 Regress

Både ifølge romtraktaten og ansvarskonvensjonen har staten et folkerettslig ansvar for skade forårsaket av romgjenstand på personer og eiendom på jorden, samt luftfartøy under flyging. Dette gjelder selv om private rettssubjekter står bak aktiviteten. Ansvaret for skade på annen stats territorium og luftfartøy under flyging er objektivt, mens skade på annen stats romgjenstand er skyldbasert. Staten fritas ikke for ansvaret selv om romaktiviteten utøves av ikke-statlige aktører, men kan etter å ha betalt erstatning kreve beløpet refundert fra operatøren. Lovutvalgets forslag innebærer at regressansvaret påhviler den som kontrollerer romgjenstanden på skadetidspunktet.

11.2.3 Ansvarsbegrensning

Hver bedrift bør kunne bære sine egne kostnader, og forutsigbarhet vil være viktig for dem. Departementets ønske om å fremme næringsutvikling i Norge tilsier at loven tar hensyn til romnæringens konkurransedyktighet. Lovutvalget foreslår en ansvarsbegrensning på 600 mill. kroner. Foreslått beløp gjelder både ansvaret for regress og direkte erstatning.

Skadeevnen vil variere basert på type aktivitet og dens varighet. Det aktuelle beløpet bør være justerbart, og ansvarsbegrensningen tilpasses aktivitetens risiko. Lovutvalget åpner for at en annen begrensning enn foreslått maksbeløp kan gis i tillatelsen. Begrensningen skal ikke gjelde der hvor operatør har utvist forsett eller grov uaktsomhet, siden den lovfestede ansvarsbegrensning i norsk rett oppheves i slike tilfeller.

11.2.4 Forsikringsplikt

Lovutvalget foreslår at operatørens ansvar følges opp med en regel om obligatorisk forsikring. Det henvises til Sofia-modellen, samt de nordiske og franske lovene, i tillegg til tidligere ekomlov § 6-7 og gjeldende tillatelser under 1969-loven. Forskjellige typer romaktivitet innebærer forskjellig risiko, og forslaget går ut på at forsikringen skal dekke ansvaret operatøren har etter loven, med en forsikringssum på 600 mill. norske kroner. For å oppnå en viss fleksibilitet, foreslås det at et annet beløp kan fastsettes i tillatelsen. Noen eksplisitt tidsbegrensning fremkommer ikke i lovforslaget. Tidbegrensning kan heller reguleres i forskrift eller tillatelse.

Ifølge forsikringsavtaleloven § 7-6 har skadelidte et direkte krav mot skadevolders ansvarsforsikring. Lovutvalget er usikre på om dette ville gjelde statens regresskrav mot ansvarlig romoperatør, siden dette ikke er en type forsikring som er regulert i nevnte lov. Løsningen de kommer frem til er et eget ledd i paragrafen, ved at nevnte paragraf i forsikringsavtaleloven får anvendelse på statens regressansvar.

11.3 Høringen

11.3.1 Objektivt ansvar

Grunnet uklarhet omkring hva og hvem det gjelder, mener Kommunal- og moderniseringsdepartementet at forslaget om skade oppstått under deltagelse i samme oppskytingsprosjekt bør tydeliggjøres. Norsk Romsenter foreslår å ta inn i paragrafen noe om skade på personer og eiendom i verdensrommet. Videre påpekes at det fremstår som uklart hva som er et oppskytingsprosjekt.

NIFRO fremhever viktigheten av at norske myndigheter bistår operatører i å fastslå skadeårsaken. Nasjonal romovervåkningsevne er i denne sammenheng viktig, i tillegg til data som mottas gjennom avtaler med andre land. Andøya Space Center har ingen innvendinger mot forslaget, men påpeker at ansvarsfordelingen mellom de ulike operatørene er uklar. Det objektive ansvaret kan ikke strekke seg lenger enn til ansvarsutløsende hendelser innenfor den enkelte operatørs ansvarsområde. Space Norway er i tvil om behovet for en egen paragraf om objektivt ansvar, ettersom dette trolig vil gjelde uavhengig av lovfesting. Det foreslås en tilsvarende ordning som i Frankrike, hvor det er en tidsmessig grense for ansvaret til operatøren, samt presisering av at ansvaret går over til staten etter at ansvarsperioden for operatøren er utløpt.

11.3.2 Regress

NIFRO foreslår en bestemmelse om at operatøren skal ha rett til å være representert i en prosess hvor en annen stat reiser erstatningskrav mot Norge i tråd med internasjonale avtaler. Rettighetene en operatør har i slike tilfeller bør spesifiseres, jf. Belgias romlov. Andøya Space Center mener at lovutvalgets rapport er uklar om rekkevidden av ansvaret, men oppfatter at deres eget ansvar er begrenset. Det er deres oppfatning at staten ikke kan kreve regress etter at selskapet har avsluttet sin operative rolle i romaktiviteten.

11.3.3 Ansvarsbegrensning

Landbruks- og matdepartementet (LMD) erkjenner at lovforslaget har begrenset betydning for deres sektor, men at ansvar og erstatning ved skade som eventuelt oppstår ved retur av romgjenstander til jorden likevel kan være relevant for norsk landbruk. Med store arealer som kan rammes og føre til skade eller forringet bruksverdi, understrekes at prinsippene som fremkommer i lovutvalgets forslag om tilstrekkelig erstatning og forsikringsplikt ikke endres.

NIFRO er positiv til at bestemmelsen gir mulighet til fastsettelse av andre og lavere beløp, men at et lavere maksimumsbeløp enn foreslått kan vurderes. Videre stilles spørsmål om oppskyting av suborbitale forskningsraketter – som ikke gjør et helt omløp rundt jorden – skal medføre et ansvar på opp til 600 mill. kroner, da dette kan gi urettferdige konkurransevilkår. Forutsigbarhet fremheves også her, og i fremtiden vil det oppstå behov for veiledende dokumenter. Ved å minne om norsk bransjes konkurransesituasjon i en oppstartsfase, argumenterer Andøya Space Center for at foreslått beløpsgrense vil være belastende og bør reduseres til 400 mill. kroner. En reduksjon vil bidra til næringsvennlighet, med en positiv effekt for forsknings- og studentprosjekter. Dersom det kan fastsettes et høyere beløp vil det være problematisk, og alternativt oppfordres det til en standardisert ansvarsbegrensning i forskrift med 400 mill. kroner som øvre ramme. Space Norway understreker betydningen av å kunne fastsette en annen beløpsgrense. Lavere beløp bør vurderes for virksomhet med liten skaderisiko, slik at det legges til rette for videre utvikling av norsk romaktivitet. Peace Partners hevder at ukjent risiko tilsier at erstatningsansvaret må være ubegrenset.

11.3.4 Forsikringsplikt

Landbruks- og matdepartementet viser til at forslaget viderefører prinsippene i forsikringsplikten for operatører og at det finnes tilstrekkelig erstatning for påført skade.

Flere fra næringen foreslår flåteforsikring. Forsikringskravet må ifølge NIFRO være konkurransedyktig med andre land. Ansvar og plikt bør tilpasses aktivitetene, og noen aktiviteter bør unntas. Flere aktører som tar ut tredjepartsforsikring for samme aktivitet bør unngås. At aktører kan fritas for ansvar dersom det ikke er forsett eller grov uaktsomhet, bør spesifiseres. Forskrifter eller retningslinjer som belyser forskjellige typer forsikringskrav vil bidra til forutsigbarhet. For å være forutsigbar og konkurransedyktig ønskes en hensiktsmessig begrensning og differensiering, og Andøya Space Center antar at det vil bli gitt én tillatelse pr. oppskyting og at denne forsikres med maksimumsbeløp. Det er uklart for dem om operatøren skal sørge for forsikring opp til lovens maksimum, eller om det kobles til de involvertes roller. De stiller også spørsmål om kravet skal gjelde i flere år etter at tillatelsens varighet har løpt ut. Videre er det ønskelig med unntak for student- eller forskningsaktiviteter. Telenor  Satellite mener det må skilles mellom geostasjonære satellitter og de som ikke er det. Det er svært liten risiko for at erstatningspliktige hendelser vil inntreffe etter oppskyting når satellitten befinner seg i geostasjonær bane. Forsikringsplikten vil øke kostnadene og svekke konkurranseevnen til satellittoperatøren, fremfor å redusere kollisjonsfaren. Beløpet bør gjenspeile den reelle risikoen. Ifølge Space Norway er det ikke behov for å tegne egen tredjepartsforsikring i forbindelse med oppskyting av satellitter, og forsikringsplikten må tilpasses type aktivitet ved differensiering. Forsikring mot skade på tredjepart eller dennes eiendom vil normalt være inkludert når oppskyting anskaffes. Operatører tegner normalt en egen oppskytingsforsikring med bakgrunn i egen risikovurdering.

11.4 Departementets vurderinger

11.4.1 Objektivt ansvar

Departementet er tilfreds med lovutvalgets grundige gjennomgang av dette kapittelet, men finner det på sin plass å fremheve diverse sider ved erstatning og forsikring.

Objektivt ansvar avgrenses i samsvar med våre folkerettslige forpliktelser, og omfatter ikke andre skader som reguleres av alminnelige erstatningsrettslige regler. Ansvarskonvensjonens detaljerte bestemmelser om ansvar for skader forårsaket av romaktiviteter gir oss veiledning. Dens artikkel II lyder som følger: «En utskytingsstat skal være objektivt ansvarlig for å betale erstatning for skade voldt av dens romgjenstand på jordoverflaten eller på luftfartøyer under flyging.» Ansvarskonvensjonen bruker formuleringen surface of the earth, i norsk oversettelse jordoverflaten. Bruken i lovforslaget av begrepet «jorden» tilsvarer «jordoverflaten».

Forslaget til lovbestemmelse regulerer skade voldt av romgjenstand, og er i samsvar med nasjonal regulering på andre områder. Det objektive ansvaret gjelder for romaktivitet, og pliktsubjektet er operatøren. Skade i forbindelse med oppskyting, drift og retur av romgjenstand er kjerneområdet for dette ansvaret. Aktuell skade gjelder tap av liv, kroppsskade, tap eller skade på eiendom tilhørende en stat, fysisk eller juridisk person eller mellomstatlig organisasjon. Dersom romaktivitet fører til andre typer skade, f.eks. brann i anlegg uten at selve romgjenstanden er involvert, reguleres dette av alminnelige erstatningsrettslige regler.

I tillegg til at operatør har et objektivt ansvar for skade på personer eller eiendom på jorden, og på luftfartøy under flyging, har vedkommende et skyldansvar etter alminnelig norsk erstatningsrett. Etterlevelse av romloven vil være et ledelsesansvar i den enkelte virksomhet som er ansvarssubjekt, og departementet er enig i at foreslått ansvarsgrunnlag er i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Loven har ikke med noen særlig regel om hvilken grad av skyld som utløser ansvar, men tar utgangspunkt i uaktsomhetsvurderingen i tråd med norske erstatningsrettslige kilder som baserer seg på eksisterende normer. Dette betyr at både nasjonale og internasjonale regler og retningslinjer har relevans, likeså bransjespesifikke normer og normer utviklet internt i den enkelte bedrift i forbindelse med systemer for sikkerhetsstyring m.m.

Departementet mener at tydeliggjøring av paragrafen må ved behov skje i forbindelse med forskriftsarbeid og eventuelle utfyllende retningslinjer. Når det gjelder hvem som omfattes av formuleringen «under deltagelse i samme oppskytingsprosjekt», vil dette avhenge av en tilstrekkelig kobling til aktiviteten som forårsaket skaden. Eksempelvis kan dette tenkes å gjelde en romfarer eller annen type deltager som deltar i aktiviteten. Det må likevel understrekes at romaktiviteter under norsk jurisdiksjon fortsatt er under utvikling, og at det ikke er ønskelig på det nåværende tidspunkt med en nærmere presisering, for bedre å kunne svare på utviklingen i sektoren.

Videre er det blitt stilt spørsmål om det strengt tatt er behov for en egen paragraf om objektivt ansvar. Det bør anses som prosessforenklende at loven har en slik bestemmelse. Et sivilrettslig krav mot operatør vil kunne bli prøvd direkte ved en norsk domstol, og skadelidte slipper derved å gå en omvei via diplomatiske kanaler, jf. ansvarskonvensjonen artikkel IX.

At norske myndigheter vil bistå operatører ved ulykker er innlysende, dette særlig gjennom ansvaret som ligger hos Statens havarikommisjon, jf. lovforslagets § 23.

Forslaget regulerer kun ansvarsgrunnlaget. For årsakssammenheng og økonomisk tap gjelder alminnelige norske erstatningsregler, herunder reglene i skadeserstatningsloven kapittel 3 og 4 om økonomisk tap. Øvre grense for erstatningssummen vil bli fastsatt i tilhørende forskrift.

11.4.2 Regress

Departementet slutter seg til vurderinger og forslaget fra lovutvalget. Som der ble påpekt fantes det en lignende bestemmelse i tidligere ekomlov (2003), noe som er videreført i ekomloven (2024) § 11-17 første ledd: «I den utstrekning Norge i henhold til internasjonal overenskomst har utbetalt erstatning for skade voldt av romgjenstand, kan departementet kreve regress hos ansvarlig virksomhet.»

Siden oppskytingsstat har et folkerettslig ansvar for skade som romgjenstand eller deler av den forårsaker, er det rimelig at staten gis mulighet til å kreve erstatning fra aktører for skade som er dekket i henhold til våre internasjonale forpliktelser. Flere land har bestemmelser om at staten kan gjøre regresskrav mot operatøren dersom den blir holdt ansvarlig etter ansvarskonvensjonen, herunder Belgia, Danmark, Finland, Frankrike og Nederland samt den svenske romlovutredningen og Sofia-modellen. Sistnevntes artikkel 11 skisserer at erstatnings- og regressansvaret kan begrenses:

«(1) When XY has paid compensation to third parties for damage caused by a space activity in fulfilment of its international obligations, the Government is entitled to recourse against the operator. (2) The recourse of the Government against the operator may be limited to a certain amount.»

En slik begrensning anses som hensiktsmessig.

Det ligger til grunn at staten kan kreve et beløp refundert fra operatøren. Regress plasserer en naturlig byrde hos den ansvarlige for skaden som er oppstått, og dette vil ligge hos operatøren som utøver oppskytingsaktiviteten eller annen romaktivitet. For at staten skal kunne søke regress mot operatøren kreves en lovhjemmel, og i mange av de nevnte land er det fastsatt en maksimumsgrense. Forslaget fra lovutvalget om at lovfestede ansvarsbegrensninger oppheves ved forsett eller grov uaktsomhet, støttes også av departementet. Diverse presedenser i norsk rett, herunder veifraktloven og sjøloven, i tillegg til bruk av det engelske skyldbegrep intentional misconduct, underbygger en slik konklusjon.

Under henvisning til alminnelige bestemmelser i tvisteloven, mener departementet at en bestemmelse om retten til å være representert i en prosess, ikke vil være tilrådelig i romloven. I tvisteloven fremgår det klart at det skal legges til rette for rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende behandling av rettstvister, samt at partene skal få argumentere for sin sak og føre bevis, og få innsyn i og mulighet til å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis, jf. henholdsvis lovens § 1-1 første og annet ledd. En slik aktiv deltagelse kan også sies å være i statens interesse.

Den foreslåtte hjemmelen anses både som konvensjonell og i tråd med våre folkerettslige forpliktelser, slik at norske myndigheter har mulighet til å kreve erstatning av operatører for det staten har utbetalt.

11.4.3 Ansvarsbegrensning

Det internasjonale konvensjonsansvaret gir oss ingen veiledning om ansvarsbegrensning, likevel inneholder både Sofia-modellen og de fleste nasjonale reguleringene en type begrensningsregel. Sofia-modellen anbefaler en internasjonal harmonisering av beløpsbegrensninger. Dette samsvarer med et overordet hensyn om at loven skal bidra til å fremme næringsutvikling, deriblant hensynet til like konkurransevilkår.

Skade i forbindelse med romaktiviteter kan potensielt være betydelig, og med en entydig øvre grense for ansvar vil en operatør kunne skaffe seg tilstrekkelig forsikringsdekning. Beløpet det var snakk om da lovutvalget gjorde sine vurderinger, kan karakteriseres som et konvensjonelt maksimumsbeløp om ansvarsbegrensning for slike aktiviteter internasjonalt. Lovutvalgets foreslåtte begrensning på 600 mill. kroner samsvarte i stor grad med håndtering av samme problemstilling i de øvrige nordiske land, Østerrike m.fl., dvs. 60 mill. euro. Departementets opprinnelige vurdering om ansvarsbegrensning var i tråd med lovutvalgets, dvs. at norske myndigheters harmonisering av dette beløpet med andre land var fornuftig, og at nivået fremgikk eksplisitt i lovparagrafen. Ved å innføre et tilsvarende maksimumsnivå, ville man sørge for at vår konkurransedyktighet forble intakt på dette punktet.

Valutautviklingen internasjonalt, og i dette tilfellet særlig for den norske kronen, har ført til at departementet erkjenner behovet for å revurdere hvor gunstig det vil være med angivelse av et maksimumsbeløp i loven. Den svake kronen som nå preger norsk økonomi har ført til at land vi i utgangspunktet sammenlignet oss med, både når det gjelder ansvarsbegrensning og forsikring, har lovkrav som ligger betydelig høyere enn lovutvalgets foreslåtte 600 mill. kroner, jf. punkt 6.2.2. Departementet er kommet frem til at dette er en påminnelse om at det fremover kan forekomme større valutasvingninger, og at det er særdeles vanskelig å forutse markedets utvikling. I tillatelsen til romhavnen Andøya Spaceport av 22. august 2024, vilkår 67 ble det tatt inn følgende regressbestemmelse:

«Staten kan kreve regress fra ASX (Andøya Spaceport AS) for erstatningsutbetaling iht. Romtraktaten og ansvarskonvensjonen som følge av oppskyting fra Andøya Spaceport. Maksimalt regressansvar er 60 millioner euro.»

Departementet har vurdert diverse løsninger for denne paragrafen, inkludert mulig anvendelse av Det internasjonale pengefondets SDR (Special Drawing Rights), jf. sjøloven § 507 m.fl. og luftfartsloven § 10-22 m.fl., og mener det skapes en hensiktsmessig fleksibilitet ved å fastsette maksimumsbeløpet i forskrift.

I forbindelse med høringen ble det trukket frem av flere parter at dette gjelder en næring i utvikling som skal bygges opp, med et behov for forutsigbarhet og mer ikke tyngende krav enn nødvendig. Departementet deler ikke næringens bekymringer om at ansvarsbegrensningen som foreslått av lovutvalget var satt for høyt. Loven skal oppfattes som næringsvennlig, og utformingen lovutvalget skisserte, tilfredsstilte nettopp dette hensynet, ved at den tilsvarer løsninger som er valgt i land som har vedtatt nyere romregulering, og som vi ofte sammenligner oss med. I tillegg understrekes det at lovutvalget foreslo at myndighetene kunne fastsette et annet beløp i tillatelsen, noe som betyr at det er mulig å fastsette et lavere beløp enn den foreslåtte ansvarsbegrensningen.

Selskaper med store økonomiske satsinger i en såpass ny og konkurranseutsatt næring, vil være opptatt av å begrense sine utgifter som ikke direkte kreves for den operasjonelle driften. Det er likevel ikke i Norges interesse med en ansvarsbegrensning som ligger betraktelig under sammenlignbare land. Norge skal ha en attraktivitet for romaktiviteter som er i tråd med lovens formålsparagraf. Dette betyr vektlegging av kvalitet, gode tekniske forhold, et godt definert regelverk, samt en smidig og velfungerende forvaltning. Norske myndigheter skal være kjent for ivaretagelse av høy kvalitet og bidra til smidig fasilitering av romaktiviteter.

Nedfelling i lov eller forskrift av noe som kan oppfattes av noen som besparende løsninger for romnæringen i forhold til utenlandske konkurrenter, skal unngås. Dette betyr at loven bør styre klar av å muliggjøre såkalt licence shopping. At regelverket åpner opp for fastsettelse av et annet beløp, gir myndighetene en smidighet som bør tolkes positivt og derved betegnes som næringsvennlig, spesielt i et næringslandskap hvor forsikringskrav for forskjellige typer aktiviteter synes å være i stadig utvikling. Dette vil heller ikke undergrave forsknings- og studentaktiviteter, da disse stort sett inngår i statens selvassurandørordning. Disse vurderinger bør tas med i utformingen av krav i tilhørende forskrift.

11.4.4 Forsikringsplikt

Romoverenskomstene berører ikke direkte spørsmålet om ansvarsforsikring, men det vurderes som grunnleggende at det er en forsikringsplikt i nasjonal romlovgiving. Forsikringsplikten vil gjelde for romaktivitet som har ført til skade på jorden eller luftfartøy under flyging. Sofia-modellen anbefaler at harmonisering av beløp mellom statene etterstrebes for å kunne unngå licence shopping. De fleste land krever forsikring for oppskyting. Slik som nivået på ansvarsbegrensning, er flere av de europeiske landene kommet frem til 60 mill. euro som en øvre grense eller cap for forsikringsplikt.

Det er i samfunnets interesse at forsikring kreves av operatør. Risikoen for katastrofale konsekvenser er et tungtveiende argument for anskaffelse av forsikring, og romnæringen har en betydelig egeninteresse forbundet med å skaffe seg adekvat forsikringsdekning. Det forventes at operatør som pliktsubjekt skaffer seg tilstrekkelig forsikring i forbindelse med oppskytinger, og departementet ønsker å ha på plass en tilpasningsdyktig regulatorisk ordning. Uavhengig av nasjonalitet bør det kreves forsikring av operatører som skyter opp romgjenstander fra norsk territorium eller norsk fartøy, for en norsk operatør som skyter opp fra utlandet eller for norsk nyttelasteier som har et oppdrag i verdensrommet. Forsikring bør kreves av operatører for tilbakeføring av romgjenstand, og kan gjelde oppskytingsansvarlig eller satellitteier. I nevnte tillatelse til Andøya Spaceport, vilkår 68, ble det tatt inn følgende forsikringsbestemmelse:

«ASX eller oppskyter må tegne forsikring som dekker statens ansvar for tredjeperson etter Romtraktaten og Ansvarskonvensjonen begrenset til 60 millioner euro samlet for hver oppskyting. Staten skal være inkludert som medforsikret. Dokumentasjon i form av forsikringsbevis må sendes Luftfartstilsynet senest 20 dager før oppskyting.»

Bekymringer kom frem i høringen om de mulige kostnadene næringen vil oppleve ved anskaffelse av forsikring. Næringen har argumentert for at slike krav kan vise seg å være konkurransehemmende. Departementet har en viss forståelse for at forsikringspremier kan oppleves som krevende, kanskje særlig for virksomheter i oppstartsfasen. Forsikringsplikt er likevel et etablert krav i andre land, og bør ikke oppleves som en uoverkommelig utgift for aktører i en næring som uansett krever store investeringer. Konkurransegrunner medfører at kravet harmoniseres så langt det lar seg gjøre med forsikringskrav i andre land.

Det finnes et forholdsvis begrenset internasjonalt marked for forsikring av romaktiviteter, og fremdeles ingen selskaper i Norge med et slikt tilbud. To forskjellige typer forsikring vil være aktuelle for romaktiviteter: 1) Skade på egen eiendom, og 2) person- og eiendomsskader forårsaket av romgjenstanden. Forsikringene er utformet til å forsvare forsikringstaker mot ansvarskrav fra tredjepart for skade på kropp eller eiendom, samt kompensere for eventuelle krav eller forlik. Det kan tenkes at det vil utvikle seg et forsikringsmarked internasjonalt som ligner dagens sjøassuranseforeninger som norske Skuld og Gard, med pooling av ressurser, men dette vil være avhengig av fremtidig omfang av slike aktiviteter globalt.

Det har vært utfordrende for departementet å få brakt på det rene det presise nivået på utgiftene det her kan være snakk om. Departementet har mottatt uensartede opplysninger, med betydelig variasjon i nivå på premiebeløp. Eksempelvis har man fått oppgitt at en premie for erstatningsnivå opp til 600 mill. kroner beregnes med 0,1 pst., m.a.o. at en forsikring som dekker eventuell skade opp til 600 mill. kroner, vil resultere i en utgift for operatøren på 600 000 kroner. Det er likevel departementets inntrykk at tilbud om forsikringspremier for romaktiviteter kan svinge betraktelig, avhengig av forsikringsselskap, type aktivitet m.m.

Forslaget fra lovutvalget var ment å gi myndighetene mulighet til å unnta enkelte operatører fra forsikringskravet eller kreve et lavere beløp. Ved å åpne opp for tilpasning av beløpet, kan dette gi et positivt utslag i de tilfeller hvor kravet blir særlig særlig tyngende for bestemte aktører. Disse må kunne oppfylle sitt ansvar i henhold til de øvrige kravene i lovforslaget. Staten er i utgangspunktet selvassurandør for egen aktivitet, og derved ikke forpliktet til å tegne forsikring. Dette vil primært gjelde ved oppskyting knyttet til forskning, undervisning eller militær virksomhet.

Ved oppstått skade må operatør som pliktsubjekt lett kunne identifiseres. Registrerte opplysninger om denne vil avgjøre hvem som er underlagt plikten til å tegne forsikring eller stille annen sikkerhet som dekker statens regressansvar for skader. Dette bør ses i sammenheng med klarhet omkring eierforhold.

På samme måte som ved vurderingene om ansvarsbegrensning var departementet i utgangspunktet enig i at den av lovutvalget foreslåtte øvre grense skulle fremgå også i denne paragrafen. Som med ansvarsbegrensningen har endrede forhold ført til at dette ikke omfattes i lovforslaget. Videre foreslås at myndighetene kan gjøre unntak fra forsikringskravet om aktiviteten er i allmenhetens interesse eller ikke er kommersiell. Aktuelle områder vil være vitenskap, forskning og utdanning, som likevel ofte dekkes av statens selvforsikring. Forskriftene forventes å utdype håndtering av de forskjellige forholdene som ble påpekt i forbindelse med høringen. Departementet foreslår et ledd i paragrafen som gjelder forskrift om krav til forsikringsdekning og sikkerhetsstillelse, herunder maksimumsnivået for forsikringsplikt.