3 Status for romaktiviteter, utviklingen internasjonalt og nasjonalt

3.1 Status for romaktiviteter

Aktiviteter knyttet til utforskning og utnyttelse av verdensrommet bidrar til forskning, innovasjon, sysselsetting og vekst i Norge, både i og utenfor romsektoren. Norge anses som en mellomstor romnasjon i global kontekst, med en rekke pågående nasjonale og internasjonale aktiviteter under nasjonal jurisdiksjon. Dette medfører et behov for å regulere sonderaketter, bæreraketter, romhavnvirksomhet og satellittaktiviteter.

Norsk romindustri hadde i 2021 en omsetning på omtrent 11 mrd. kroner, hvorav 8,9 mrd. kroner utgjorde eksport. Samme år er det estimert at 2 700 mennesker hadde sitt arbeid i norsk romsektor. Romaktiviteter har i tillegg en stor samfunnsmessig funksjon for et langstrakt land som Norge med store land- og havområder, og berører bl.a. samfunnsikkerhet, suverenitetshevdelse og digital infrastruktur.

Romsektoren har utviklet seg fra primært å være statlig drevet til i betydelig større grad å være preget av private aktører som tilbyr teknologi og tjenester langs hele verdikjeden. Denne økte aktiviteten og den mer generelle utviklingen i verden gjør sikkerhet til et stadig viktigere tema, noe som understreker betydningen av å ha på plass et moderne regelverk. Det anses i denne sammenheng som strategisk viktig å utvikle og opprettholde kompetanse som kreves for å ivareta våre nasjonale sikkerhets- og brukerbehov.

Rommeldingen setter fire mål for norsk romvirksomhet: 1) Fremme lønnsomme bedrifter, vekst og sysselsetting, 2) dekke viktige samfunns- og brukerbehov, 3) sørge for tilfredsstillende sikring av samfunnsviktig rominfrastruktur, samt 4) sikre norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser. Et viktig element i rommeldingen er statens arbeid for at romrelatert næringsliv i Norge skal operere under gode og forutsigbare rammevilkår. Rommeldingen peker videre på satellittbaserte tjenesters betydning for Forsvaret, så vel som betydningen disse har for flere kritiske samfunnsfunksjoner og totalforsvaret. Trusselbildet som beskrives understreker hvor sentralt sikkerhet er i nasjonal og internasjonal romvirksomhet. Det påpekes at verdensrommet i økende grad er en arena for utøvelse av sikkerhetspolitikk, stormaktsrivalisering og potensiell konflikt.

Et annet dokument som har en viss relevans for romaktiviteter er Norsk luftromstrategi (2021), som blant annet kartla dagens bruk av luftrommet, infrastruktur, nasjonal regulering og internasjonale rammebetingelser, i tillegg til myndighetenes ansvar og rolle.

Siden gjeldende lov for romaktivitet ble vedtatt i 1969, har romsektoren nasjonalt og internasjonalt gjennomgått en radikal utvikling. Private aktører har overtatt oppgaver og roller som tidligere var forbeholdt stater, og deres aktivitet er sterkt økende. Den internasjonale forpliktelsen til å regulere et økende antall ikke-statlige aktører, inkludert kommersielle og akademiske, er en årsak til at flere land nå oppdaterer gjeldende nasjonale romlover eller vedtar nye.

3.2 Utviklingen internasjonalt

Frem til i dag har kun fem stater gjennomført vellykkede bemannede eller ubemannede landinger på månen, nemlig USA, tidl. Sovjetunionen, Kina, India og Japan. Japan lyktes for første gang i januar 2024, og USAs første månelanding på over 50 år fant sted måneden etter. Dette viser dynamikken på romområdet, men representerer likevel kun en liten del av det helhetlige bildet av hva som foregår internasjonalt. I arbeidet med rommeldingen ble det identifisert fire sentrale utviklingstrekk innenfor internasjonal romvirksomhet: 1) Teknologiske nyvinninger og rimeligere oppskytingsløsninger, 2) kraftig vekst i nedstrøms sektor, 3) romvirksomhetens økende betydning for samfunnets sikkerhet, og 4) sikkerhet og forsvar blir en stadig viktigere drivkraft i utviklingen av verdensrommet.

Moderne digitaliserte samfunn er avhengige av rombasert infrastruktur for å fungere. De fleste land har egne romaktiviteter eller kjøper rombaserte tjenester fra andre. Slike aktiviteter er ikke lenger forbeholdt stormakter, men er en forutsetning for nasjonal sikkerhet, samfunnssikkerhet og et velfungerende samfunn. Jo mer digitalt og høyteknologisk et samfunn er, desto større er dets sårbarhet for svekket tilgang til rombasert infrastruktur.

Norge har siden 1987 vært medlem av Den europeiske romorganisasjonen (European Space Agency (ESA)). Medlemskapet var i sin tid utslagsgivende for at Norsk Romsenter ble etablert. Norge deltar også i de fleste komponentene i EUs romprogram, og det er inngått bilateralt samarbeid med en rekke land, herunder Frankrike, Italia, Japan, Storbritannia, Tyskland og USA. Internasjonalt samarbeid, særlig med resten av Europa, vil fortsatt ligge som fundamentet i den norske romsatsingen. Samtidig vil utvikling av billigere, bedre og enklere teknologi danne utgangspunkt for romsatsinger nasjonalt, i samarbeid med et mindre antall land, bilateralt samarbeid med ESA eller i kommersiell regi.

Det har vært en enorm vekst i antall satellitter som skytes opp globalt. Flere aktører har skutt opp eller planlegger oppskyting av megakonstellasjoner bestående av flere tusen satellitter. Den sterkt økende utnyttelsen av jordbaner skjer uten at det foreligger tydelige internasjonale trafikk- og trafikkstyringsregler, eller gode mekanismer for å koordinere trafikkstyringen. Disse jordbanene er en begrenset naturlig ressurs, som tilnærmet alle land er avhengige av. Det har følgelig oppstått et presserende behov for tekniske og regulatoriske løsninger internasjonalt for å sikre en sikker og bærekraftig bruk av verdensrommet. Slike løsninger omtales ofte som romtrafikkovervåkning eller Space Traffic Management (STM).

Data fra UNOOSA (2024) behandlet av Our World in Data; tilgjengelig på Open access under the Creative Commons by license.

Den teknologiske utviklingen muliggjør også en rekke nye aktiviteter. For eksempel gjør ny teknologi det mulig å flytte og manøvrere romgjenstander i større grad, inkludert fysisk tilkobling med andre romgjenstander. Dette er nyttig for å betjene og forlenge levetiden til gamle romgjenstander, eller fjerne det som ikke lenger fungerer. Denne typen teknologi har et klart flerbrukspotensial, med de sikkerhets- og sårbarhetsutfordringer det medfører.

Flere statlige og private aktører satser på nye måneferder for å etablere permanent tilstedeværelse på månen. Det planlegges romstasjoner i bane rundt månen, baser på overflaten og en rekke aktiviteter knyttet til forskning og utnyttelse av tilgjengelige ressurser på månen. Disse ambisjonene har medført prinsipielle diskusjoner knyttet til internasjonal romrett, deriblant legaliteten av å kunne eie romressurser, vern av historiske landingsområder (f.eks. etter Apollo-ferdene) og om det å opprette sikkerhetssoner knyttet til bruk av enkelte områder skal bli sett på som en form for nasjonal underleggelse (appropriation) av området.

Samtidig ser man at teknologisk utvikling medfører muligheter for at flere satellitter utvikles med kapabiliteter som kan tjene både sivile og militære formål, noe f.eks. EU har som prinsipp for sine fremtidige satellitter. Det er også et betydelig antall ikke-statlige aktører som tilbyr tjenester med relevans for nasjonal sikkerhet og forsvarsaktiviteter. I det militære domenet er det altså endringer som peker mot at ikke-statlige aktører vil få større roller fremover, f.eks. ved å tilby kommunikasjonstjenester eller levere høyoppløselige satellittbilder.

Det er en kraftig vekst i nedstrøms romsektor, dvs. produksjon av varer og tjenester som er basert på utnyttelse av satellittbilder og sensordata, satellittkommunikasjon og navigasjonstjenester. Tilgang på åpne og frie satellittdata har virket som en pådriver for innovasjon i nedstrøms romsektor. Parallelt med at tilgangen til satellittdata og satellittjenester har økt, er evnen til å utnytte slike på en fornuftig måte blitt styrket, mye som følge av den teknologiske utviklingen innenfor IKT og relaterte teknologiområder.

3.3 Utviklingen nasjonalt

Norge har siden 1962 skutt opp over 1 200 sonderaketter fra Andøya og Ny-Ålesund. Denne virksomheten inkluderer aktiviteter knyttet til drift av romhavn, hvor det testes, forberedes og gjennomføres oppskytinger. Sonderaketter som skytes opp gjennomfører f.eks. målinger relatert til nordlys (aurora borealis) og returnerer innen kort tid tilbake til jorden.

Norge er ett av få land i verden som har en romhavn, Andøya Spaceport. Første testoppskyting fant sted 30. mars 2025. Selskapet Andøya Spaceport AS, som drifter romhavnen, har inngått en langsiktig avtale med det tyske selskapet Isar Aerospace, og vil i samarbeid med Isar ha kapasitet til å skyte opp bæreraketter som kan plassere små satellitter i jordbaner.

Norske aktører har siden 1990-tallet driftet egne satellitter. Først ute var Telenor med Thor-1, som var en satellitt kjøpt fra en britisk aktør. I 1997 fikk Telenor skutt opp Thor-2 fra USA. Telenor har senere utvidet sin satellittflåte med ytterligere fire kommunikasjonssatellitter i geostasjonær bane – m.a.o. i ro i forhold til jordoverflaten – hvorav tre er operative primo 2025.

Space Norway AS er et statsaksjeselskap, som har som formål å forvalte og videreutvikle sikkerhetskritisk og kostnadseffektiv romrelatert infrastruktur for viktige norske samfunnsbehov. Selskapet eier 100 pst. av aksjene i Statsat AS, 100 pst. av aksjene i Space Norway Heosat AS, 100 pst. av aksjene i Space Norway Satcom AS og 50 pst. av aksjene i Kongsberg Satellite Services AS. Space Norway AS drifter et satellittkommunikasjonssystem, ASBM (Arctic Satellite Broadband Mission), bestående av to større satellitter i høyelliptisk bane. Konstellasjonen sikrer nasjonal kontroll over bredbåndstjenester i Arktis.

I 2010 ble den første norske småsatellitten AISSat-1 skutt opp fra India, og flere satellitter er siden skutt opp, som AISSat-2 (2014), NorSat-1 og 2 (2017), AISSat-3 (2017), NorSat-3 (2021), NorSat-TD (2023) og NorSat-4 (2025). Satellittene eies av Norsk Romsenter eller Kystverket, og opereres av Statsat, et selskap eid av Space Norway opprettet for å drifte statlige satellitter. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har flere satellitter i bane. Bortsett fra AISSat-1, 2 og 3, og NorSat-TD som ble den første norske satellitten som falt ned fra verdensrommet og brant opp i atmosfæren 18. mai 2025 er satellittene operative og i bane. Både Norsk Romsenter og FFI har pågående prosjekter for utvikling av nye småsatellitter som skal skytes opp de nærmeste årene, med et spesielt søkelys på maritim overvåkning. I tillegg forventes det en betydelig økning i antall småsatellitter som eies eller opereres av kommersielle norske aktører.

Allerede i 2005 ble den første norske universitetssatellitten, NCUBE-2, skutt opp fra Russland. Det ble aldri oppnådd kontakt med satellitten etter at den var satt ut i bane. Det samme gjentok seg i 2013 da den universitetsutviklede småsatellitten HinCube ble skutt opp fra Russland.

I 2022 ble småsatellitten HYPSO-1 skutt opp fra USA, mens HYPSO-2 ble skutt opp i august 2024. NTNU har utviklet, eier og drifter disse satellittene, som skal samle inn data om havområdene, bl.a. om algevekst. I 2022 ble den første satellitten utviklet av en norsk studentorganisasjon skutt opp. Det er de siste årene opprettet en rekke studentorganisasjoner ved norske universiteter som deltar i satellitt-, rover- og rakettkonkurranser, og flere institutter tilbyr romrelaterte utdanningsløp. Som følge av den økende interessen er det planlagt en rekke nye satellitter ved institutter eller studentorganisasjoner ved norske universiteter.

Figur 3.2 gir en oversikt over aktive, dekommisjonerte og planlagte norske satellitter. De neste årene forventes nesten en dobling i antall satellitter.

Kilde: Norsk Romsenter 2025

Det finnes også betydelig romrelatert bakkeinfrastruktur under norsk jurisdiksjon. Tromsø telemetristasjon ble etablert i 1968 og har utviklet seg til å bli den kommersielle aktøren Kongsberg Satellite Services AS (KSAT). KSAT drifter jordstasjoner som henter ned data eller kommuniserer med satellitter. I 2021 annonserte de en videreutvikling av sin produktportefølje hvor det tilbys kommersielle tjenester for operasjon av satellitter på vegne av andre. KSAT har en rekke jordstasjoner spredt over hele verden, herunder på Trollstasjonen i Dronning Maud Land i Antarktis og på Svalbard. I tillegg finnes utenlandsk infrastruktur på norsk territorium, som f.eks. sensorstasjoner for EUs satellittnavigasjonssystem (Galileo) og støttesystemet EGNOS som er essensiell for posisjon, navigasjon og tidstjenester i Norge og resten av Europa.

Norge har lang fartstid innen romforskning, spesielt knyttet til sol, atmosfære og nordlys, med ledende miljøer spredt over hele landet. Det har vært flere romrelaterte sentre for fremragende forskning (SFF) og sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) i Bergen, Lillestrøm, Oslo og Tromsø. Det er også spesialiserte miljøer ved universitetene i Narvik, Stavanger, Trondheim og Ås. Videre er det utviklet høyst spesialisert forskningsinfrastruktur, inkludert lasere som kan benyttes til atmosfæreforskning, og bakkebasert rominfrastruktur som kan benyttes til observasjon av fenomener i atmosfæren og verdensrommet. I 2024 ble ESA Phi-Lab Norway åpnet i Tromsø. Den skal bidra til utviklingen av nye rombaserte teknologier og tjenester som spesielt skal dekke arktiske behov.

Et økende antall norske romaktører er involvert i innovasjon og næringsutvikling. I 1986 ble Norsk industriforum for romvirksomhet (NIFRO) stiftet, som de siste årene har nær doblet antallet medlemmer som følge av at flere bedrifter blir aktive i sektoren. I 2018 ble ESA Business Incubation Centre opprettet på Kjeller, i samarbeid med aktører i Stavanger og Tromsø.

Det er videre et økende antall aktører som tilbyr tjenester som bygger på rombaserte data. Dette inkluderer salg og distribusjon av satellittdata, tjenester som benytter GNSS-signaler (Global Navigation Satellite System) og satellittkommunikasjonstjenester, inkludert TV, bredbånd eller telefoni. Dermed er det et økende antall aktører som er avhengig av rombaserte tjenester og infrastruktur for å kunne levere sine tjenester.

På sikt antas det at norske aktører vil delta eller gjennomføre nye typer aktiviteter i verdensrommet, f.eks. innen bemannet romfart. Norske borgere har mulighet for å bli astronaut i ESA eller privatfinansiert kommersiell romfarer. Den norsk-svenske statsborgeren Marcus Wandt, deltok på en romferd i januar 2024 med støtte fra Sveriges romorganisasjon Rymdstyrelsen. Fotograf Jannike Mikkelsen deltok på en privatfinansiert romferd, Fram2, i begynnelsen av april 2025.

Globalt er det økt innsats for å gjennomføre nye typer aktiviteter på månen og Mars. Norge er hovedsakelig involvert i dette gjennom ESA. I første omgang vil norske aktører trolig ha mindre roller, men i et 20-årsperspektiv kan dette endre seg. Det er flere aktører i Norge som jobber med teknologi, tjenester og kunnskap som er eller skal benyttes på planlagte oppdrag til månen og Mars. Internasjonalt ser man også for første gang at kommersielle oppdrag planlegges på månen, noe som kan omfatte såkalt lunar tourism og utnyttelse av sjeldne jordarter, samt viktige ressurser for videre utforsking av rommet.