4 Operativ håndtering av rom- og satellittaktivitet

Norske aktører er involvert i en lang rekke romaktiviteter, og norsk romindustri er i rask utvikling. I lovforslaget foreslås en utvidelse av saklig virkeområde sammenlignet med loven fra 1969, og det anses derfor hensiktsmessig å gå nærmere inn på hvilke faktiske aktiviteter som vil bli regulert. Det er også relevant å indikere hvilke nye aktiviteter som kan komme inn under loven på sikt. Oppskyting av sonderaketter, inkludert aktiviteter knyttet til drift av romhavn hvor det testes, forberedes og gjennomføres oppskytinger av sonderaketter, er i dag regulert gjennom gjeldende romlov, og vil på samme måte bli regulert gjennom den nye loven.

Byggingen av ny romhavn ved Andøya Spaceport, med kapasitet til oppskyting av satellitter til jordbane, kan sies å være springbrettet for at dette lovarbeidet måtte igangsettes. Den nye loven vil regulere selve romhavnen, dvs. etablering og drift av en romhavn i Norge. Videre vil den regulere oppskytingsområdet, noe som inkluderer testing og oppskyting av bæreraketter fra Norge, og drift av norske fartøy som har som formål å plassere en romgjenstand i bane. Tillatelse kreves også for satellitter som skytes opp fra norsk territorium, uansett om de har norsk eller utenlandsk operatør. Drift av norske satellitter skal også reguleres gjennom den nye loven.

I noen land finnes det allerede romaktivitet der oppskyting av raketter foregår fra luftfartøy under flyging. For slik aktivitet vil både luftfartsloven og romloven komme til anvendelse. Det vil måtte avklares hvilke tillatelser som er nødvendig etter de respektive lovene. Det er også nye konsepter for å sende eller plassere romgjenstander i verdensrommet under utvikling, med og uten en bærerakett. Disse vil falle inn under lovens virkeområde.

Tilsvarende vil både luftfartsloven og romloven kunne komme til anvendelse dersom det blir aktuelt med aktivitet der et luftfartøy tar av fra og lander på en lufthavn, men der deler av ferden skjer i verdensrommet. Slik aktivitet vil kanskje være aktuell for kommersiell transport av passasjerer eller frakt og romturisme. Med utgangspunkt i den konkrete aktiviteten, og den felleseuropeiske reguleringen i EU knyttet til den typen flyginger, må det tas stilling til om aktiviteten skal reguleres under luftfartsloven eller romloven, eventuelt under begge. Det er vanskelig å fastslå når norske myndigheter vil måtte ta stilling til dette.

Når det gjelder satellitter som skytes opp fra norsk territorium, kan man tenke seg to mulige modeller for regulering. Den ene etablerer en separat tillatelse for hver satellitt, m.a.o. at satellittoperatøren må søke separat tillatelse fra myndighetene, en ordning som følges av New Zealand. Den andre modellen er at vurderingen om satellitter inngår i myndighetenes avgjørelse om det skal gis tillatelse til rakettoperatøren for oppskyting av bæreraketten, noe som følges av USA. De sentrale hensynene er å sikre at Norge som oppskytingsstat begrenser risikoen for økonomisk ansvar etter FNs ansvarskonvensjon og tilrettelegger for en sikker og bærekraftig bruk av verdensrommet, herunder at nasjonale sikkerhetspolitiske interesser ivaretas. Sikkerhet og bærekraft vil også være sentrale hensyn på jorden. Det anses naturlig at den norske reguleringen på området utvikles over tid og er i samsvar med internasjonal praksis.

Med hensyn til satellitter der norsk statsborger eller norsk juridisk person er operatør, enten satellittene skytes opp fra norsk territorium eller fra andre steder, så vil den folkerettslige forpliktelsen for staten være annerledes enn der hvor satellittoperatøren er utenlandsk. Ifølge FNs registreringskonvensjon er Norge kun forpliktet til å føre tilsyn med norske operatører, selv om vårt land vil ha et folkerettslig ansvar for alle romgjenstander hvor Norge er å regne som en oppskytingsstat. Utover det foreligger det en forpliktelse om å ha på plass adekvat tilsyn med farlige aktiviteter i landet. Plikten til å føre tilsyn er et sentralt hensyn for at lovens virkeområde utvides til å inkludere drift av romgjenstander. Det er også et hensyn som taler for et krav om tillatelse for hver satellitt. Regulering av driften av norske satellitter er av særlig betydning for oppfølging av lovens miljøkrav og statens ansvar.

Det er nødvendig å ha klarhet om hva som faktisk utgjør drift av satellitter. Drift omfatter hele livsløpet til aktiviteten, fra aktiviteten er iverksatt til dens avslutning. Enhver tilsiktet påvirkning av en romgjenstand vil komme inn under drift, f.eks. ved bruk av laser for manipulering av romgjenstander. Slik påvirkning kan særlig være aktuell overfor satellitter, men det kan også gjelde andre typer romgjenstander. Bruk av laser som ikke innebærer påvirkning av romgjenstand, dvs. ren observasjon av romgjenstanden eller verdensrommet, vil ikke komme inn under romloven.

Aktører som drifter satellitter i verdensrommet fra norsk territorium, vil være underlagt krav om tillatelse etter romloven.

Dersom en norsk satellitteier velger å gå til en norsk tjenesteyter for driftstjenester, og det er etablert en selvstendig tillatelses- og tilsynsordning for tjenesteytere som tilbyr drift av satellitter, vil ansvaret for eieren kunne reduseres. Istedenfor tilsyn med driften av hver enkelt satellitt, vil det føres tilsyn med tjenesteyteren. Det er naturlig at et slikt tilsynsregime utvikles over tid.

Mottak av signaler fra en romgjenstand blir ikke regulert gjennom romloven, heller ikke etablering og drift av jordstasjoner som formidler signaler mellom satellitt og kunde.