6 Internasjonal regulering og rettstilstanden i andre land

6.1 Internasjonal regulering

Som i andre domener hvor stater handler, gjelder også de øvrige deler av folkeretten i verdensrommet. Et spesialisert regelverk for aktiviteter i verdensrommet ble utformet i romfartens tidlige år på 1960- og 1970-tallet. Historisk sett har gråsoner i regelverket ført til misforståelser, usikkerhet eller misbruk, særlig da det gjaldt kritiske kapasiteter for nasjonal- og samfunnssikkerhet. I kombinasjon med en økt aktivitet, flere aktører og nye aktiviteter forsterker dette sikkerhetsutfordringene i verdensrommet.

Prinsippene for alle lands romaktiviteter, som danner grunnlaget for en nasjonal lov, er at verdensrommet kan:

1. utforskes fritt,

2. anses som menneskehetens fellesarv,

3. ikke underlegges, og

4. kun brukes til fredelige formål.

Geopolitiske spenninger og utfordringer har vanskeliggjort en videreutvikling av regelverket for aktiviteter i verdensrommet. De siste årene har likevel flere aktører funnet et behov for mer omfattende regelverk, begrunnet i en felles interesse om å sikre en god håndtering av økt aktivitet. En ulykke eller alvorlig hendelse vil kunne medføre en forsøpling av sentrale baner i verdensrommet, noe som gjør dem ubrukelige i mange hundre år. Dette ville være katastrofalt for de fleste land. Det regulatoriske arbeidet internasjonalt går dermed inn i en viktig fase i årene som kommer.

Unilaterale fortolkninger knyttet til sentrale bestemmelser i romoverenskomstene gjennom politiske uttalelser eller strategidokumenter er en problemstilling som nå begynner å gjøre seg gjeldende på tvers av romområdet. Det er avgjørende å sikre konsensus om internasjonal regulering, og dermed unngå ensidige tolkninger.

Ulike prosesser i FN som omhandler verdensrommet har funnet sted de senere årene. Den økende sikkerhetspolitiske betydningen av verdensrommet reflekteres også her. Utgangspunktet for den folkerettslige reguleringen av adgangen til å utnytte verdensrommet for militære formål følger av romtraktaten. De alminnelige folkerettslige reglene som gjelder bruk av militærmakt kommer også til anvendelse i verdensrommet, så langt det passer. Dette innebærer blant annet at FN-paktens regler og prinsipper gjelder, inkludert dens artikkel 51 om retten til selvforsvar.

Sikkerhetsspørsmål knyttet til rom diskuteres under møter i FNs generalforsamlings første komité (nedrustning og internasjonal sikkerhet) og Kommisjon for nedrustning (UNDC). Begge fora har et eget punkt på dagsorden som omhandler Prevention of an Arms Race in Outer Space (PAROS). I 2020 ble det vedtatt en resolusjon i første komité som iverksatte en mellomstatlig prosess for å redusere romtrusler gjennom regler, normer og prinsipper for ansvarlig adferd. Teknologier som vil være nødvendige for bærekraftig bruk av verdensrommet vil også kunne brukes for militære formål, f.eks. teknologi for fjerning av romsøppel som også kan anvendes i en konfliktsituasjon mot aktive satellitter. Denne flerbruksproblematikken gjør at en rekke stater mener at romsikkerhet må oppnås gjennom å sikre ansvarlig adferd i bruken av de kapabilitetene som finnes. Det er opprettet en arbeidsgruppe for prosessen som skal rapportere til FNs generalforsamling.

FNs romkomité (Committee on the Peaceful Uses of Outer Space (COPUOS)) er den sentrale arenaen for å sikre en videreutvikling av regelverket for verdensrommet, og rapporterer til FNs fjerde komité (spesielle politiske saker). Satellitter blir i økende grad anerkjent som kritisk samfunnsinfrastruktur, noe som fører til økt interesse for regulering av aktiviteter i verdensrommet. Dette er nok blant grunnene til at vi har sett en betydelig økning i antall medlemsland av COPUOS. I 2001 hadde COPUOS 64 medlemmer, og har nå 104 medlemmer. Norge ble medlem av COPUOS i 2017.

Det er ikke blitt utviklet nye, juridisk bindende multilaterale overenskomster på feltet siden slutten av 1970-tallet, men en rekke ikke-bindende instrumenter er vedtatt i form av prinsipper, erklæringer og resolusjoner. Mange av disse dokumentene er fremforhandlet i COPUOS og anses som internasjonal konsensus på anbefalt praksis. Selv om de ikke er formelt bindende og derved gir stater en mulighet til å ha andre fortolkninger, er det naturlig å se hen til disse i forbindelse med dette lovforslaget.

De siste retningslinjene man oppnådde enighet om ble vedtatt i FN i 2019 og gjelder langsiktig bærekraft for romaktiviteter (United Nations Guidelines for the Long-term Sustainability of Outer Space Activities). De 21 retningslinjene er oppdelt under fire tematiske overskrifter: 1) Politikk og regulering, herunder viktigheten av nasjonale regulatoriske rammer, 2) sikkerhet knyttet til aktiviteter i verdensrommet, 3) internasjonalt samarbeid, kapasitetsbygging og bevissthet, samt 4) vitenskapelig og teknologisk forskning og utvikling. Med hensyn til behovet for et moderne rammeverk for regulering, finnes retningslinje A1, hvor det anbefales at stater bør vedta, revidere eller endre, om nødvendig, nasjonal regulering for aktiviteter i verdensrommet, slik at de er i tråd med deres forpliktelser knyttet til FN-overenskomstene. Aktivitetenes langsiktige bærekraft bør vurderes i denne sammenheng. Hensikten er å sikre effektiv bruk av relevante, allment aksepterte internasjonale normer, standarder og praksis. (UN A/AC.105/2018/CRP.20)

De siste årene har COPUOS satt flere nye temaer på agendaen, blant annet trafikkstyring i verdensrommet og romressursaktivitet. For sistnevnte er det opprettet en egen arbeidsgruppe, som i 2023 har grepet fatt i en rekke juridiske problemstillinger knyttet til utnyttelse av ressurser som finnes i verdensrommet.

Den internasjonale telekommunikasjonsunion (International Telecommunication Union (ITU)) behandler en rekke spørsmål knyttet til bruk av frekvenser i og fra verdensrommet. ITU har i tillegg en sentral rolle i koordinering mellom land og aktører som benytter frekvenser i forbindelse med romaktivitet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) forvalter det nasjonale ansvaret for oppfølging og koordinering inn mot ITU, og er i tillegg tillatelses- og tilsynsmyndighet for denne typen aktiviteter i henhold til ekomloven.

6.1.1 FN-overenskomster

FNs generalforsamling vedtok 13. desember 1963 en retningsgivende erklæring med prinsipper som ble fulgt opp i de nedenfor nevnte overenskomstene (Declaration of Legal Principles Governing the Activities of States in the Exploration and Use of Outer Space). I tillegg til å understreke at utforskning og utnyttelse av verdensrommet skal foregå på vegne av menneskeheten, berører erklæringen tillatelse og tilsyn, registrering, ansvar og redning. (UN A/RES/1962(XVIII))

Norge har tiltrådt fire av de fem FN-overenskomstene knyttet til aktiviteter i verdensrommet. Den første og viktigste av dem er traktat om prinsippene for statenes virksomhet ved utforskning og bruk av det ytre verdensrom, innbefattet månen og andre himmellegemer (Outer Space Treaty) av 27. januar 1967, ratifisert av Norge 6. juni 1969 (romtraktaten). Traktaten setter de overordnede folkerettslige rammene for utforskning og bruk av verdensrommet. Hovedtrekk i traktaten er følgende:

• Verdensrommet skal være et felles domene for hele menneskeheten, og skal uten noen form for diskriminering være fritt tilgjengelig for alle staters utforskning og bruk basert på likhet og samsvar med folkeretten, med fri adgang til alle deler av ethvert himmellegeme. Det skal videre være fritt tilgjengelig for vitenskapelige undersøkelser, og statene skal tilrettelegge og oppmuntre til internasjonalt samarbeid ved slike undersøkelser. (Artikkel I)

• Verdensrommet, innbefattet månen og andre himmellegemer, skal ikke være gjenstand for nasjonal tilegnelse ved suverenitetskrav, bruk eller okkupasjon, eller på annen måte. (Artikkel II)

• Månen og andre himmellegemer skal utelukkende brukes til fredelige formål. (Artikkel IV)

• En traktatpart er ansvarlig for nasjonale aktiviteter i verdensrommet, uavhengig om aktiviteten er utført av en statlig eller ikke-statlig aktør. Ikke-statlige aktiviteter skal være underlagt autorisasjon og kontinuerlig tilsyn av vedkommende stat. (Artikkel VI)

• Enhver traktatpart som skyter opp eller anskaffer oppskyting av en romgjenstand, eller som har territorium eller fasiliteter som benyttes for oppskyting av en romgjenstand, er internasjonalt erstatningspliktig for skade forårsaket av romgjenstanden. (Artikkel VII)

• En traktatpart som registrerer en romgjenstand i sitt register, skal ha jurisdiksjon og kontroll over romgjenstanden i verdensrommet. (Artikkel VIII)

• Traktatparter skal være ledet av prinsippet om samarbeid og gjensidig bistand, og aktiviteter skal utøves under tilbørlig hensyntagen til tilsvarende interesser hos alle øvrige stater som er traktatparter. (Artikkel IX)

Romtraktaten spesifiserer også at kjernefysiske våpen eller andre masseødeleggelsesvåpen ikke skal utplasseres i verdensrommet. (Artikkel IV)

Avtale om redning av romfarere, tilbakesending av romfarere og tilbakesending av gjenstander skutt ut i det ytre verdensrommet (Agreement on the Rescue of Astronauts, the Return of Astronauts and the Return of Objects Launched into Outer Space) av 22. april 1968, ratifisert av Norge 20. mars 1970 (redningstraktaten), stiller krav om bistand til samt hjemsendelse og tilbakelevering av henholdsvis romfarere og romgjenstander. Selv om avtalen ikke er omfattet av dette lovforslaget, minnes det om at Norge er forpliktet til å bistå romfarere som har landet på norsk land- eller sjøterritorium som følge av ulykke, havari eller i forbindelse med en nødssituasjon.

Konvensjon om internasjonalt ansvar for skade forvoldt av romgjenstander (Convention on International Liability for Damage Caused by Space Objects) av 29. mars 1972, ratifisert av Norge 3. mars 1995 (ansvarskonvensjonen), presiserer ansvarsprinsippet i romtraktaten og derved det folkerettslige erstatningsansvaret for Norge som oppskytingsstat. Konvensjonen inneholder relevante definisjoner for nasjonal lovgivning og fastsetter at:

• Oppskytingsstat er objektivt ansvarlig for skader på jorden og luftfartøy i luften. Skadelidte skal stilles i samme situasjon som om skaden ikke var skjedd. (Artikkel II)

• Oppskytingsstat er kun ansvarlig for andre skader i verdensrommet dersom dette skyldes feil eller forsømmelse hos den eller hos en fysisk eller juridisk person staten er ansvarlig for. (Artikkel III)

• To eller flere stater er solidarisk ansvarlige dersom de i fellesskap skyter opp en romgjenstand. Stater har innbyrdes regress. (Artikkel V)

• Oppskytingsstat kan fritas for ansvaret dersom skadelidte eller den erstatningssøkende staten selv bærer skyld i skaden, men bortfall av ansvaret kan ikke skje dersom skaden er oppstått som følge av handlinger fra oppskytingsstat som er i strid med folkeretten. (Artikkel VI)

• Oppskytingsstat er ikke ansvarlig for skader på egne statsborgere. (Artikkel VII (a))

• Oppskytingsstat er ikke ansvarlig for skader på utenlandske statsborgere mens de deltar i betjening av en romgjenstand, eller i tidsrommet de oppholder seg i umiddelbar nærhet av planlagt oppskyting eller landingsområde. (Artikkel VII (b))

• Krav om erstatning må fremmes innen ett år etter at skaden er skjedd eller identifisert av oppskytingsstat. (Artikkel X)

Norge er oppskytingsstat dersom vi skyter opp eller sørger for oppskytingen av en romgjenstand, eller om en romgjenstand skytes opp fra norsk territorium eller anlegg. Det kan også være flere enn én oppskytingsstat, ettersom alle stater som kvalifiserer under ett eller flere av kriteriene regnes som oppskytingsstat.

Konvensjon om registrering av gjenstander som er skutt ut i det ytre verdensrom (Convention on Registration of Objects Launched into Outer Space) av 12. november 1974, ratifisert av Norge 3. mars 1995 (registreringskonvensjonen), stadfester forutsetningen i romtraktaten om at oppskytingsstat er forpliktet til å føre register over romgjenstander. Stater skal derfor:

• føre et nasjonalt register over romgjenstander sendt ut i kretsløp rundt jorden eller opp i verdensrommet (Artikkel II),

• oversende til FNs generalsekretær ved UNOOSA (United Nations Office for Outer Space Affairs) nærmere bestemte opplysninger om romgjenstanden og oppskytingen (Artikkel IV), og

• offentliggjøre disse opplysningene. (Artikkel III)

Følgende opplysninger skal føres i det nasjonale registeret og oversendes FNs generalsekretær (Artikkel IV):

• navn på oppskytingsstaten eller -statene,

• et hensiktsmessig kjennetegn på romgjenstanden eller dens registreringsnummer,

• dato og territorium for oppskytingen,

• grunnleggende baneparametre, herunder:

  • nodeperiode,

  • inklinasjon,

  • apogeum,

  • perigeum,

  • romgjenstandens generelle funksjon.

Terminologien som listes opp ovenfor blir i korthet nærmere definert i den aktuelle bestemmelsen i lovforslaget.

Avtale om staters aktiviteter på månen og andre himmellegemer (Agreement Governing the Activities of States on the Moon and Other Celestial Bodies) av 5. desember 1979 (måneavtalen), er ikke undertegnet av Norge og pr. i dag kun ratifisert eller tiltrådt av 17 stater. Saudi-Arabia trakk seg som avtalepart med virkning fra 5. januar 2024. Formålet med avtalen er at utnyttelse av månen og andre himmellegemer skal foregå i tråd med FN-pakten og folkeretten. Prinsippene i avtalen er ikke omfattet av dette lovforslaget.

6.1.2 EU og regulering av romaktivitet

Norge har lenge deltatt i EUs romrelaterte aktiviteter. EUs forordning 2021/696 (romforordningen) etablerte det europeiske romprogrammet og EUs byrå for romprogrammet (EUSPA) i 2021. Kjerneoppgavene til EUSPA er å iverksette EUs romprogram, tilby pålitelige og sikre romrelaterte tjenester og maksimere den tilhørende samfunnsøkonomiske nytten. Romforordningen regulerer også satellittnavigasjonsprogrammene Galileo og EGNOS, jordobservasjonsprogrammet Copernicus, romovervåking (Space Situational Awareness – SSA) og GOVSATCOM, som sammen med EUs forordning 2023/588 om Secure Connectivity gjelder sikker satellittkommunikasjon for myndighetsformål. SSA-komponenten er et system for overvåkning og sporing i verdensrommet, med delkomponenter for sporing av romgjenstander, romvær og nær-jord objekter.

Norge er tilknyttet EUs romprogram gjennom EØS-avtalen, med unntak av GOVSATCOM-komponenten og SSA-underkomponenten Space Surveillance and Tracking (SST). Romforordningen tillater ikke norsk deltakelse i SST. Norge deltar heller ikke i Secure Connectivity-programmet. Norsk deltakelse i GOVSATCOM og Secure Connectivity forutsetter innlemmelse av GOVSATCOM-komponenten i EUs romprogram og Secure Connectivity-forordningen i EØS-avtalens protokoll 31, samt inngåelse av en separat avtale. Det pågår i mai 2025 forhandlinger om norsk deltakelse i GOVSATCOM/Secure Connectivity.

Det følger av traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) artikkel 189(2) at EU ikke har kompetanse til å harmonisere medlemsstatenes lovgivning i romdomenet. Det finnes områder hvor medlemslandene ikke har utviklet nasjonal lovgivning, f.eks. knyttet til Space Traffic Management, og flere argumenterer for at EU skal ta en rolle her. Det er videre pågående diskusjoner om EU kan og bør være en større drivkraft innenfor koordinering eller harmonisering av nasjonale romlover.

I en resolusjon vedtatt av Europaparlamentet 6. oktober 2022 ble Europakommisjonen bedt om å fremme et forslag til lovgivning for Space Traffic Management innen 2024. I 2023 ble dette tatt inn i det videre arbeidet med en EU-romlov (EU Space Act), som Europakommisjonen flere ganger har fremhevet det er behov for. I takt med økningen av ambisjonsnivået er tidslinjen forskjøvet. Det ligger nå an til at et utkast til EU-romlov kan foreligge i juni 2025. Det er ventet at de nye reguleringene vil omfatte sikkerhet (safety), motstandsdyktighet (resilience) og bærekraft (sustainability), og at de vil gjelde for hele det indre markedet. EUs romlov skal forhindre fragmentering og ulike konkurransevilkår i det indre markedet, og øke europeisk konkurransekraft i en global markedskontekst.

6.1.3 Artemisavtalen

Norge undertegnet 15. mai 2025 den USA-ledede Artemisavtalen (Artemis Accords) som land nummer 55. Hensikten med avtalen er å etablere en felles visjon via prinsipper, retningslinjer og beste praksis for å styrke styringen med sivil utforskning av det ytre rom og fremme Artemisprogrammet (med mål om retur til månen og legge grunnlag for bemannet marsferd). Det er ikke et rettslig bindende instrument.

6.2 Rettstilstanden i andre land

6.2.1 Generelt om forholdene internasjonalt

Det er fortsatt relativt få som har vedtatt en egen nasjonal romlovgivning. Kun 21 europeiske land har nasjonal regulering av romaktiviteter. Dette er nok grunnet i at det er få, men et voksende antall land, som har ikke-statlige romaktiviteter under sin jurisdiksjon. Det raskt økende tilfanget av ikke-statlige romaktører er en viktig årsak til behovet for en ny romlov i Norge. Økningen i aktiviteter i verdensrommet har ført til at flere land de siste årene enten har vedtatt nye lover og regelverk, eller arbeider med å oppdatere eksisterende.

Gjennom forskjellige internasjonale prosjekter, deriblant Sofia-modellen fra International Law Association (ILA), er det blitt utarbeidet konkrete modeller for nasjonale bestemmelser. Sofia-modellen har gitt impulser til arbeidet i flere land, blant annet Danmark og Finland. I denne modellen fremheves følgende problemstillinger som bør omfattes i nasjonal lovgivning: 1) regler om autorisering, 2) tilsyn, 3) registrering, 4) ansvar og regress, 5) miljøkrav og 6) annen regulering. I utformingen av lover foreligger også problemstillinger knyttet til det som betegnes som licence shopping, noe som er godt kjent fra skipsfarten og som også gjør seg gjeldende på romområdet for å oppnå de rimeligste forretningsmessige løsninger (gebyrer, forsikringskrav m.m.) for å utøve romaktiviteter.

I tillegg til Norge, er de 20 øvrige europeiske landene med regelverk knyttet til romaktiviteter pr. i dag Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Italia, Liechtenstein, Luxemburg, Nederland, Polen, Portugal, Russland, Slovenia, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, Ukraina og Østerrike. Imidlertid har ikke alle disse en romlov som fastsetter et omfattende tillatelsesregime for regulering av ikke-statlige romaktiviteter.

Belgia, Danmark, Finland, Nederland og Østerrike har et beskjedent omfang av nasjonale aktiviteter som må reguleres. Aktivitetene er først og fremst knyttet til småsatellittvirksomhet. Felles for disse landene er at lovene er strukturert som rammelover, altså er de overordnede policylinjer beskrevet i lovene. Mer spesifikke krav, ofte av mer teknisk art, er å finne i tilhørende forskrifter (regulations).

De fleste nasjonale romlover har mange likhetstrekk knyttet til krav om tillatelse, tilsyn, registrering, erstatning, forsikring og håndhevelse. Dette er i tråd med de faglige anbefalingene i Sofia-modellen. Videre er det likheter knyttet til lovenes saklige og geografiske virkeområder, ved at de regulerer oppskyting, retur og drift av romgjenstand og gjelder på eget territorium samt for egne selskapers og borgeres aktiviteter i utlandet. Landene har også regler for registrering, måten aktiviteten gjennomføres, erstatningsansvar og forsikringskrav. Likhetstrekkene kan sies å innbefatte forpliktelsene som de internasjonale overenskomstene har medført.

Når det gjelder erstatningsansvar er det forskjell mellom landene, også mellom de nordiske. Danmark har innført et objektivt ansvar for operatør, i Finland er staten det primære pliktsubjektet, mens Sverige inntil videre overlater disse problemstillingene til alminnelige erstatningsregler. Den svenske staten har hjemmel for regress der hvor det utbetales erstatning som følge av Sveriges folkerettslige forpliktelser.

Lovutvalget har primært forholdt seg til gjeldende regulering i de nordiske landene, til dels også Frankrike og New Zealand. Nedenfor følger en oversikt fra forskjellige land knyttet til noen av de grunnleggende aspektene ved nasjonale romlover, herunder definisjoner, virkeområder, tillatelser, militære aktiviteter, tilsyn, erstatning, forsikring, sanksjoner og forskrifter. En slik oversikt ble etterlyst i forbindelse med høringen og er ment som en skissering av hva de forskjellige land har rettet søkelyset mot i sine lover.

Det gjøres oppmerksom på at det foregår en betydelig utvikling internasjonalt, som fører til ny eller justert regulering, slik at det som fremgår om de forskjellige landene bør anses som à jour ultimo 2024. Fremmed valuta oppgis i norske kroner med vekslingskurs 2. mai 2025, eksempelvis 1 euro = 11,76 kroner.

6.2.2 Norden

Lovene i Danmark og Finland er i oppbygging og innhold mye i samsvar med forslaget til ny norsk romlov. Den svenske loven er eldre og anses mindre relevant, særlig fordi det pågår en prosess i Sverige for ny lov.

I Danmark reguleres romaktiviteter i lov av 11. mai 2016, Lov om aktiviteter i det ydre rum, den første danske loven på området. Den inneholder definisjoner på romaktivitet, romgjenstand, operatør, eier og oppskytingsstat. Verdensrommets begynnelse defineres til 100 km over havoverflaten. Formuleringen er ikke avgjørende for Danmarks syn på dansk luftroms utstrekning, men er ment å skape klarhet om aktiviteter som omfattes av loven. Aktiviteter det gjelder er «[o]psendelse af romgenstande til det ydre rum, drift, styring af og tilbagevenden af rumgenstande til jorden samt andre aktiviteter, som er væsentlige i forbindelse hermed».

Danmark utsteder en type tillatelse for å utøve romaktivitet, og en rekke vilkår må oppfylles. Ansvarlig departement kan gjøre unntak fra kravet om tillatelse og tilsyn for statlige eiere eller operatører. Forsvaret omfattes av unntaket med hensyn til utvikling, oppskyting og drift av militære satellitter. Lovens øvrige regler skal Forsvaret overholde, slik som registrering. Tilsynsmyndighet er Uddannelses- og Forskningsstyrelsen. Den som utøver romaktivitet er erstatningsansvarlig uten hensyn til skyld for skade på personer eller eiendom på jorden og luftfartøy under flyging, og i andre tilfeller vil operatøren være ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Erstatningsansvaret til operatøren skal ikke overstige 450 mill. danske kroner (ca. 710 mill. kroner). Det er ingen plikt til forsikring, men tilsynsmyndigheten kan stille krav om dette. Brudd på lovens regler kan resultere i endring og tilbakekall av tillatelse.

Den danske stat skal opprette og føre et register over alle romgjenstander skutt opp i jordbane eller lengre ut hvor Danmark anses som oppskytingsstat. Tilhørende bekendtgjørelse (tilsvarende forskrift), som trådte i kraft samtidig med loven, gir nærmere regler om innhold i søknad, vilkår for tillatelse, erstatningsrettslig ansvar og delegering til forvaltningsorgan.

I Finland ivaretas regulering av romaktiviteter i lov som trådte i kraft 23. januar 2018, Lag om rymdverksamhet. Loven er siden oppdatert, og den endrede versjonen trådte i kraft 1. februar 2023. Den inneholder definisjoner på romaktivitet, romgjenstand, virksomhetsutøver, satellittbasert fjernanalyse, fjernanalyseaktør og fjernanalysedata. Aktivitetene omfatter «utsändande av ett rymdföremål i rymden, opererande av ett rymdföremål och annat bestämmande inflytande över det i rymden samt ett rymdföremåls återbördande och återvändande till jorden». Hjemmelen gjelder for aktiviteter på finsk territorium og for alle finske personer som utøver romaktiviteter i utlandet, men omfatter ikke Forsvarets aktiviteter med hensyn til autorisering, forsikring, overføring, tilsyn eller inspeksjon. Etter oppdateringen i 2023 gjelder loven også fjernmåling fra satellitt, over en kapasitet som fastsatt av myndighetene, hvis kontrollen over aktiviteten utøves fra Finland.

Den finske loven har videre regler om ansvaret for tilsyn, og opplysningsplikt for operatøren. Ansvarlig myndighet er Arbets- och näringsministeriet, som er gitt hjemmel til å omgjøre tillatelser på nærmere vilkår og adgang til å undersøke anlegg. Erstatningsansvaret er begrenset til 60 mill. euro (ca. 705 mill. kroner). Operatøren plikter å ha forsikring, men det kan gjøres unntak fra kravet. Staten er i første omgang ansvarlig for skade som følge av romaktivitet, med unntak for skader på operatøren. Ved skade på bakken eller luftfartøy under flyging kan staten søke regress hos operatøren uten hensyn til skyld på operatørens side. Ved skade i verdensrommet må operatøren ha utvist skyld for at staten skal kunne kreve regress. Staten har plikt til å registrere romgjenstander skutt ut i jordbane eller lengre ut, og operatøren er forpliktet til å dele informasjon som angitt i loven. Tilhørende förordning (tilsvarende forskrift), som trådte i kraft samtidig med loven, gir blant annet nærmere regler om innholdet i søknader om tillatelse og operatørens plikter.

I Sverige reguleres romaktiviteter i lov av 18. november 1982, Lag (1982:963) om rymdverksamhet. Loven gjelder for romaktiviteter på svensk territorium og som utøves av svensk fysisk eller juridisk person i utlandet. Tillatelse kreves for å utøve romaktivitet. Aktiviteter inkluderer oppskyting av romgjenstand og styring eller annen påvirkning av romgjenstander i verdensrommet. Virkeområde er avgrenset mot oppskyting av sonderaketter. Den inneholder ingen definisjoner.

Den svenske regjeringen gir tillatelse, men søknad behandles av Rymdstyrelsen, som har tilsynsansvaret. Tillatelse kan begrenses etter vurdering om hensiktsmessighet. Det er ingen erstatningsregler, og ansvar følger alminnelig svensk erstatningsrett. Heller ikke er det regler om forsikring. Tilhørende förordning dekker regler om type opplysninger som skal oppgis i registeret.

Sveriges Rymdlagsutredning presenterte 23. november 2021 et forslag til ny lov. Her finnes definisjoner på romaktivitet, romgjenstand og operatør. For romgjenstand foreslås «[e]tt föremål, bestående av nyttolast och sondraket eller bärraket inklusive delar av dessa, som ska sändas ut, sänds ut eller har sänts ut till en höjd som överstiger 100 kilometer över havsytans nivå». Det foreslås at loven skal gjelde romaktivitet utøvet fra svensk territorium samt utenfor territoriet fra fartøy registrert i Sverige eller av svensk statsborger eller juridisk person som hører hjemme i Sverige.

Det svenske lovforslaget legger opp til at aktiviteter skal utøves på en bærekraftig måte, romavfall minimeres, samt være i tråd med utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske interesser så vel som landets internasjonale forpliktelser. De skal også være i samsvar med eksportkontroll- og ITU-regelverk. Rymdstyrelsen foreslås som tilsynsmyndighet. Erstatningsansvaret er foreslått begrenset til svenske kroner 600 mill. (ca. 645 mill. kroner), med forsikringstak på samme nivå. Straffebestemmelsen i gjeldende lov overføres. Den svenske regjeringen har så langt ikke lagt frem et lovforslag for Riksdagen.

6.2.3 Land utenfor Norden

I Australia reguleres romaktiviteter i lov fra 2018, Space Launches and Returns Act. Loven er blitt karakterisert som en næringsvennlig regulering av romaktiviteter. Den inneholder en rekke definisjoner, inkludert romgjenstand, oppskyting og retur. Loven gjelder aktiviteter utført i landet eller av borgere i utlandet. I tillegg omfattes Forsvarets aktiviteter, med unntak av søknad om tillatelse. Department of Industry, Science, Energy and Resources behandler søknader, og aspekter som tas i betraktning er sikkerhet for mennesker og eiendom, miljø, helse, samt nasjonal sikkerhet, utenrikspolitikk og internasjonale forpliktelser. Overføring av eierskap og kontroll er tillatt.

Det kreves en launch safety officer oppnevnt av departementet for hvert skytefelt. Brudd på vilkår kan føre til bøter eller fengsel. I forsikringsreglene er kravet enten 100 mill. australske dollar (ca. 667 mill. kroner) for oppskyting og retur av rakett under australsk tillatelse, eller et beløp som skal fastsettes gjennom risikovurdering av aktiviteten.

I Belgia reguleres romaktiviteter i lov av 17. september 2005, Loi relative aux activités de lancement, d’opération de vol ou de guidage d’objets spatiaux. Loven inneholder en rekke definisjoner, inkludert romgjenstand, operatør, effektiv kontroll, operasjon m.m. Vurderinger som gjøres i forbindelse med autorisering berører sikkerhet, miljø, best mulig bruk av verdensrommet, økonomiske og strategiske interesser samt internasjonale forpliktelser. Det er direkte regress mot operatøren.

For brudd på bestemmelsene kan det gis bøter opp til 25 000 euro (ca. 295 000 kroner) eller fengselsstraff. En l’arrêté royal (kongelig resolusjon) av 15. mai 2022 definerer kriterier for registrering av romgjenstander, overføring av registrering mellom Belgia og annen stat samt bærekraftig utnyttelse av romressurser i miljøkonsekvenserklæringer. BELSPO Politique scientifique fédérale er gitt ansvaret for gjennomføring av den føderale politikken relatert til verdensrommet.

I Canada blir romaktiviteter berørt i flere lover, bl.a. de som gjelder radiokommunikasjon (fjernmålingssystemer i verdensrommet), men særlig i lov av 10. mai 1990 Canadian Space Agency Act. Sistnevnte skal fremme utvikling av romaktiviteter samt koordinere og utvikle landets politikk og programmer. Aeronautics Act av 1985 gjelder «any machine capable of deriving support in the atmosphere from reactions of the air, and includes a rocket». Loven har en rekke bestemmelser om sikkerhet m.m., men det gjøres oppmerksom på at canadierne ikke har et eget regelverk for oppskytinger. Transport Canada er ansvarlig for regulering og tillatelser. Å legge til rette for mer innovasjon og verdiskaping skal tas med når Canada videreutvikler sitt regelverk.

Som oppskytingsstat for de institusjonelle europeiske rakettene som skytes opp fra Guiana Space Center i søramerikanske Fransk Guyana, er Frankrikes lov av 3. juni 2008, LOI no. 2008-518 relative aux opérations spatiales, en viktig grunnsten i Europas tilgang til rommet. Loven gjelder for romaktiviteter på fransk territorium, og det som gjennomføres av franske personer i utlandet. Den omfatter enhver aktivitet som består i å skyte opp, eller forsøke å skyte opp en gjenstand ut i verdensrommet, eller i å utøve kontroll over en romgjenstand under oppholdet i verdensrommet, inkludert månen og andre himmellegemer, samt om nødvendig på retur til jorden. Det er ikke et generelt krav om tillatelse for å utøve romaktiviteter, men det gis en nærmere opplisting av type aktiviteter som krever tillatelse etter loven. Det er en egen tillatelsesprosess for oppskytinger og en annen for satellittoperasjoner i bane. Det er forenklet saksbehandling av søknader om oppskytinger i utlandet. Operatøren er objektivt ansvarlig for skade romgjenstanden forårsaker på bakken eller i luftrommet. For skade andre steder er operatørens erstatningsansvar betinget av skyld. Staten kan søke regress fra operatøren for statens folkerettslige erstatningsansvar, og operatøren har en forsikringsplikt.

Staten er forpliktet til å opprette og føre et register over romgjenstander. Den franske romfartsmyndigheten har utarbeidet et detaljert sett med forskrifter og retningslinjer. Tillatelser utstedes av Det franske finansdepartementet, mens romorganisasjonen CNES Centre National d’Études Spatiales i stor grad har fått delegert ansvaret for implementering og tilsyn med de tillatelser som er gitt.

I Italia vedtok ministerrådet 20. juni 2024 et lovutkast til Camera dei Deputati (parlamentet) med bestemmelser knyttet til det som kalles «romøkonomi», Disposizioni in materia di economia dello spazio (disegno di legge). Det italienske romsenteret ASI (Agenzia Spaziale Italiana) foreslås som ansvarlig tilsyn. Brudd på kravet om tillatelse fra myndighetene kan ilegges bøter på mellom 20 000–50 000 euro (ca. 235 000–588 000 kroner) og 3–5 års fengsel. Det er videre et krav om at operatør skal skaffe forsikring eller andre økonomiske garantier på mellom 50–100 mill. euro (ca. 588–1 176 mill. kroner) som vil dekke hver ulykke, unntatt forskningsaktivitet eller innovative oppstartsbedrifter hvor minimumskravet vil være 20 mill. euro (ca. 235 mill. kroner). Parlamentets behandling av forslaget munnet ut i endringer om større ansvarlighet for operatører og mindre statlig inngripen.

I Luxemburg reguleres romaktiviteter i lov av 15. desember 2020, Loi portant sur les activités spatiales. Loven gjelder kun landets selskaper eller europeiske selskaper med kontor registrert i Luxemburg. En risikovurdering må vedlegges søknad om tillatelse. Tillatelser kan ikke overføres. Bøter eller fengselsstraff ilegges ved brudd på lovens bestemmelser.

I Nederland reguleres romaktiviteter i lov av 24. januar 2007, Wet ruimtevaartactiviteiten. Loven gjelder romaktiviteter, som defineres som oppskyting, operasjon eller påvirkning av romgjenstand. Dette omfatter aktiviteter i, eller fra Nederland, fra nederlandsk fartøy eller fly, ved nederlandsk borger eller juridisk person fra territoriet til en stat som ikke er part til romtraktaten. Tillatelser baseres på vurderinger om sikkerhet til personer og eiendom, alminnelig orden, strategiske interesser, finansiell sikkerhet og internasjonale forpliktelser, og de som er gitt kan ikke overføres. Det kan ilegges forvaltningspålegg og bøter opp til 450 000 euro (ca. 5,3 mill. kroner). Registreringsansvaret ligger hos Det nederlandske finansdepartementet. Det er forsikringskrav på høyest tilgjengelig premie i markedet, og staten har rett til regress.

I New Zealand reguleres romaktiviteter i lov av 21. desember 2017, Outer Space and High-altitude Activities Act No. 29. Loven anses å gi en viss fleksibilitet i reguleringsomfang mens teknologien på området utvikles. Romaktivitet defineres som oppskyting, drift og retur av romgjenstand, samt anskaffelse av oppskyting av nyttelast. Det er flere typer tillatelser, hvor det skilles mellom ulike typer aktiviteter. Skiller finnes mellom tillatelse til å drifte oppskytingsanlegg, forestå oppskyting og oppskyting av nyttelast, med sondring mellom aktivitet fra New Zealand og fra utlandet. Loven omfatter ikke forsvarsaktiviteter. Spørsmål om ansvar, forsikring og vilkår for tillatelse er overlatt til den enkelte tillatelse, og operatørens erstatningsansvar overfor skadelidt tredjepart reguleres enten av vilkår i tillatelsen eller av alminnelig erstatningsrettslige regler. Det er detaljerte regler for gjennomføring av tilsyn med overholdelse av lovens krav, i tillegg til regler for håndheving av brudd.

I Portugal reguleres romaktiviteter i dekret-lov av 22. januar 2019, Decreto-Lei de Establece o regime de acesso e exercício de atividades espaciais. Det er definisjoner for oppskytingsanlegg, romgjenstand, romaktivitet, operatør, m.m. ANACOM Autoridade Espacial er registrerings- og tilsynsmyndighet. Det er to typer tillatelser for operatøren, det som heter unitary for én oppskyting eller global for flere av samme type. Overføring av tillatelse skjer kun etter ny behandling hos myndigheten. Loven omfatter ikke forsvarsaktiviteter. Det kan ilegges bøter ved brudd på lovens bestemmelser opp til 45 000 euro (ca. 530 000 kroner). Planlagte romaktiviteter på Azorene reguleres av både dekretloven og et regionalt dekret.

I Storbritannia reguleres romaktiviteter i lov av 18. juli 1986 Outer Space Act og lov av 26. november 2018 Space Industry Act, førstnevnte for aktiviteter av britiske borgere og juridiske personer utenfor britisk territorium, sistnevnte for aktiviteter som finner sted i Storbritannia. Nasjonale aktiviteter anses utført av britiske statsborgere og statsborgere i oversjøiske territorier. UK Civil Aviation Authority er tilsynsmyndighet. I vurdering av om tillatelse skal gis, vurderes sikkerheten til mennesker og eiendom, internasjonale forpliktelser, nasjonal sikkerhet og beskyttelse av miljøet. Bøter kan ilegges ved brudd på vilkår. Krav om forsikring, med en erstatningsbegrensning på 60 mill. britiske pund (ca. 827 mill. kroner) for satellitter, eller bestemt av forsikringsnivå satt som del av forsikringskravmodell under Space Industry Act.

I Tyskland reguleres romaktiviteter i lov av 28. november 2007, Gesetz zum Schutz vor Gefährdung der Sicherheit der Bundesrepublik Deutschland durch das Verbreiten von hochwertigen Erdfernerkundungsdaten. Loven omhandler distribusjon av høyoppløselig jordobservasjonssatellittdata. Nasjonale aktiviteter anses å være utført av tyske borgere, juridiske personer under tysk lov eller utenlandske juridiske personer med hovedkontor i Tyskland, i tillegg til kontroll av aktiviteten fra tysk territorium og formidling av data fra tysk territorium. Tillatelse gis avhengig av søkerens pålitelighet, tekniske og organisatoriske tiltak for uautorisert involvering, nasjonal sikkerhet og utenrikspolitiske interesser samt «fredelig sameksistens» mellom nasjoner. Bundesamt für Wirtschaft und Ausfuhrkontrolle er tilsynsmyndighet. Det kan ilegges bøter opp til 500 000 euro (ca. 5,9 mill. kroner) eller fengselsstraff opptil fem år for brudd.

I september 2024 vedtok den tyske regjeringen noen såkalte grunnleggende Eckpunkte (nøkkelpunkter) som skal omfattes i en ny romlov. Den nye loven skal inneholde regler om konsesjonsplikt, tilsyn, registrering og statens mulighet for regress. Andre føringer er at den skal ta hensyn til interessene til oppstartsbedrifter, SMB-er, universiteter og forskningsinstitusjoner. Reguleringen skal være transparent og innebære lite byråkrati. Det føderale ministerium for økonomiske saker og beskyttelse av klima (Bundesministeriun für Wirtschaft und Klimaschutz) skal nå utarbeide et lovforslag basert på nevnte punkter.

USAs banebrytende aktiviteter på romområdet i over 70 år har ført til et omfattende regelverk. Romaktiviteter reguleres i flere lover: i U.S.C. (United States Code) Title 51 National and Commercial Space Programs, U.S.C. Title 47 Telecommunications, C.F.R. (Code of Federal Regulations) Title 14 Aeronautics and Space og C.F.R. Title 47 Telecommunications and others. I forbindelse med vedtak om Title 51 i 2010 fikk regelverket en ny struktur og en del tvetydighet ble løst. Lovverket skal oppmuntre, legge til rette og fremme kommersielle aktiviteter.

Avhengig av aktiviteten gis tillatelse, og tilsyn føres fra forskjellige myndigheter. De tre viktigste tilsynsmyndighetene er Federal Aviation Authority (FAA), Federal Communication Commission (FCC) og National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). FAA er tilsynsmyndighet og utsteder lisenser innenfor det som er regulert gjennom Code of Federal Regulations Title 14 Aeronautics and Space (romhavn, oppskyting og payload review). FCC er tilsynsmyndighet og utsteder lisenser innenfor det som er regulert gjennom Code of Federal Regulations Title 47 Telecommunication (frekvenser, romstasjoner og jordstasjoner). NOAA er tilsynsmyndighet og utsteder lisenser innenfor det som er regulert gjennom National and Commercial Space Programs Act (sensorsystemer), som hovedsakelig er knyttet til regulering av privateide jordobservasjonssatellitter. Det er flere krav for tillatelser, herunder sikkerheten til mennesker og eiendom, folkehelse, tiltak mot romsøppel, økonomisk og strategiske interesser, nasjonal sikkerhet og internasjonale forpliktelser. Aktuelle sanksjoner omfatter tilbakekall og sivilrettslig reaksjoner.

FAA Office of Commercial Space Transportation fører det nasjonale registeret. Det kreves forsikring eller bevis på evne til å kompensere ev. krav. For tredjepartsforsikring skal ikke beløpet overstige 500 mill. USD (ca. 5,2 mrd. kroner) for krav fra tredje parter, eller 100 mill. USD (ca. 1,0 mrd. kroner) for krav fra staten. Krav til beløp for tredjepartsforsikring spesifiseres normalt i tillatelser. De føderale myndigheter dekker det som overstiger dette opp imot 1,5 mrd. USD (ca. 15,5 mrd. kroner).

I Østerrike reguleres romaktiviteter i lov av 28. desember 2011, Bundesgesetz über die Genehmigung von Weltraumaktiviteten und die Einrichtung eines Weltraumsregisters. Loven ble vedtatt grunnet oppskyting av små satellitter utviklet ved østerrikske universiteter. Den gjelder aktiviteter på østerriksk territorium, om bord på skip eller fly registrert i landet og av statsborgere eller juridiske personer lokalisert i landet. Aktiviteter som omfattes er oppskyting, operasjon eller kontroll av romgjenstand, og drift av oppskytingsbaser.

Det østerrikske Bundesministerium für Klimaschutz, Umwelt, Energie, Mobilität, Innovation und Technologie har tillatelses- og registreringsansvaret. Krav om tillatelse er basert på offentlig orden, sikkerhet til mennesker og eiendom, nasjonal sikkerhet, internasjonale forpliktelser, utenrikspolitikk, redusert romsøppel og beskyttelse av miljøet. Det kan ilegges bøter opp til 100 000 euro (ca. 1 176 000 kroner), med minimum 20 000 euro (ca. 235 000 kroner) for aktivitet uten tillatelse. Maksimum forsikringskrav er 60 mill. euro (ca. 705 mill. kroner).