11 Pasienter, brukere og pårørendes stilling i ny meldeordning

11.1 Innledning

Pasienter, brukere og pårørende er opptatt av at alvorlige hendelser ikke skal skje igjen, og departementet understreker at involvering av denne gruppen er en viktig kilde til læring og forbedring etter alvorlige hendelser. Pasienter, brukere og pårørende har også et stort behov for å bli hørt, involvert og fulgt opp etter alvorlige hendelser, og det er viktig at de blir godt ivaretatt av virksomhetene når slike hendelser skjer.

Departementet ønsker at man med den nye meldeordningen skal bygge en grunnleggende tillit i befolkningen til at virksomhetene har et system for å utrede, følge opp og hindre at alvorlige hendelser gjentar seg. Det er i helse- og omsorgstjenesten at læring og forebygging må skje, og det er kvaliteten i virksomhetenes egen oppfølging etter alvorlige hendelser som først og fremst må bidra til å styrke pasient- og brukersikkerheten, og til å styrke befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten. Den nye meldeordningen skal legge opp til større grad av involvering av pasienter, brukere og pårørende ved gjennomgang av den alvorlige hendelsen og i forbedringsarbeidet. Dersom pasienter, brukere og pårørende erfarer at deres rett til å bli tatt med i virksomhetens forbedringsarbeid blir adekvat fulgt opp, vil de også etter departementets syn føle mindre behov for å varsle til tilsynsmyndighetene. Det er likevel viktig at de beholder denne muligheten.

Departementet foreslår i dette punktet å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6, slik at det fremgår at pasienter, brukere og nærmeste pårørende i ny meldeordning har rett til å melde om alvorlige hendelser til statsforvalteren og Ukom, istedenfor til Helsetilsynet og Ukom. Videre redegjør departementet i dette punktet kort for tilsynsmyndighetenes behandling av meldinger om alvorlige hendelser i ny meldeordning for å klargjøre hva pasienter, brukere og nærmeste pårørende kan forvente når de sender en slik melding.

Departementet foreslår i dette punktet også å gjøre endringer i retten til møte etter alvorlig hendelse, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 sjette ledd. Endringene tydeliggjør blant annet at involvering av pasienter, brukere og pårørende i mange tilfeller er avgjørende for å få klarhet i hva som har skjedd, og en viktig kilde til læring og forbedring.

11.2 Gjeldende rett

11.2.1 Retten til å varsle om alvorlige hendelser

Pasient, bruker eller nærmeste pårørende har rett til å varsle Helsetilsynet og Ukom om alvorlige hendelser som er uventet ut fra påregnelig risiko, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6, helsetilsynsloven § 6 andre ledd og lov om Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten § 7 andre ledd.

Når det gjelder varslene som sendes til Helsetilsynet, skal varslene behandles på tilsvarende måte som i tilfeller hvor varslene blir sendt fra virksomheter. Helsetilsynet avgjør selv om og i så fall hvordan saken skal følges opp tilsynsmessig. Dersom også virksomheten har sendt varsel om samme hendelse, sees varslene i sammenheng.

Pasienter, brukere og deres nærmeste pårørende har rett til innsyn i relevante saksdokumenter og rett til å uttale seg til disse ved Helsetilsynets utredning av alvorlige hendelser, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd andre punktum. Denne retten gjelder uavhengig av om varselet blir sendt fra pasient, bruker, pårørende eller virksomheten. Det samme gjelder når varselet blir videresendt til statsforvalteren for tilsynsmessig oppfølging.

Helsetilsynet orienterer den som har varslet om hvordan saken blir fulgt opp, i tråd med alminnelig forvaltningsskikk.

For nærmere omtale av gjeldende rett og praksis om tilsynsmyndighetenes og Ukoms oppfølging av varsler om alvorlige hendelser, se punkt 4.2.7, 4.2.8 og 4.3 i proposisjonen.

11.2.2 Retten til å anmode om tilsyn

Retten til å varsle om alvorlige hendelser kommer i tillegg til retten pasienter, brukere og pårørende har til å anmode tilsynsmyndigheten om tilsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 kan pasienter, brukere og andre som har rett til det, be tilsynsmyndigheten om å vurdere om helse- og omsorgslovgivningen er brutt til ulempe for seg eller den hun eller han opptrer på vegne av. Tilsvarende rett har nærmeste pårørende til avdød pasient eller bruker og nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten samtykkekompetanse. Det er statsforvalteren som skal vurdere hvordan anmodningen skal følges opp. Det kan bes om en vurdering av brudd på plikter fastsatt i eller i medhold av helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven. Dette innebærer at anmodningen kan omhandle både mulig pliktbrudd begått av enkeltpersonell eller virksomhet, for eksempel systemsvikt. Det stilles ikke krav til at det foreligger skader eller en viss alvorlighet knyttet til det mulige pliktbruddet.

Mens retten til anmodning om tilsyn følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4, er det gitt regler om saksbehandlingen av slike anmodningssaker i § 7-4 a.

Det ble vedtatt endringer i saksbehandlingsreglene i § 7-4 a ved behandlingen av Prop. 57 L (2021–2022) Endringer i helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven mv. (administrative reaksjoner, tilsynsmyndighetenes saksbehandling av henvendelser om pliktbrudd m.m.), med ikrafttredelse fra 1. juli 2022. Det fremgår av forarbeidene at formålet med lovendringene blant annet er å legge til rette for et mer effektivt og formålstjenlig tilsyn. I proposisjonens punkt 4.5 fremgår det at lovendringene skal gi tilsynsmyndighetene et større handlingsrom til å prioritere anmodninger om tilsyn. Det fremgår også at et sentralt poeng er at tilsynsmyndighetene må prioritere de sakene der en pågående praksis kan utsette fremtidige pasienter og brukere for alvorlig svikt, og der bruk av tilsynsmyndighetens ulike virkemidler er nødvendig for å oppnå formålet.

Departementet har i etterkant av lovendringene og i forbindelse med høringen av ny meldeordning merket seg at ulike aktører fortolker § 7-4 a ulikt, og da særlig andre ledd som ble innført i 2022. Departementet finner derfor grunn til å klargjøre gjeldende rett her.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a første ledd skal statsforvalteren vurdere de synspunktene som er fremsatt i anmodningen om tilsyn, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.

Videre følger det av § 7-4 andre ledd at statsforvalteren skal vurdere hvordan anmodningen skal følges opp. Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren snarest mulig undersøke forholdet.

Om valget av ordlyd skrev departementet i proposisjonens punkt 4.5 at denne «formuleringen tydeliggjør at det er statsforvalteren som skal vurdere hvordan anmodningen skal følges opp samtidig som det understrekes at alvorlige forhold snarest mulig skal følges opp». Videre fremgår følgende i de særskilte merknadene til bestemmelsen, jf. proposisjonens punkt 10.3:

«Det foreslås et nytt andre ledd med en hovedregel i første punktum om at statsforvalteren kan prioritere hvilke henvendelser som skal følges opp med tilsyn og på hvilken måte. I dette ligger det at statsforvalteren blant annet kan komme frem til at henvendelsen ikke gir grunnlag for videre undersøkelser. At statsforvalteren ikke går videre med en sak kan ikke begrunnes med stor saksmengde eller manglende ressurser. Statsforvalteren skal foreta en faktisk prioritering av henvendelsene ut fra behovet for tilsynsmessig oppfølging av de forskjellige sakene.

Dersom statsforvalteren mener helse- og omsorgstjenesten er nærmest til å besvare henvendelsen, kan den videresendes til relevant virksomhet.

Dersom det er grunn til å anta at det foreligger forhold som er til fare for pasient- og brukersikkerheten, skal statsforvalteren etter andre punktum snarest mulig undersøke forholdet. Dette ligger også i vurderingen som fremkommer av første punktum, og er på denne måten en presisering av at de alvorligste sakene skal få høy prioritet og få en raskere behandling slik at eventuell svikt avdekkes og risiko kan minimeres.»

Departementet legger til grunn at første og andre punktum skal leses i sammenheng slik det fremgår av de særskilte merknadene til bestemmelsen, og slik at andre punktum forstås som en føring for statsforvalterens prioritering etter første punktum. § 7-4 a andre ledd første punktum angir at det er opp til statsforvalteren å prioritere hvilke anmodninger som skal følges opp med tilsyn og på hvilken måte. Andre ledd andre punktum er en presisering av at de alvorligste sakene skal få høy prioritet og en raskere saksbehandling. Det har imidlertid ikke vært ment å gi føringer for på hvilken måte statsforvalteren skal følge opp slike anmodninger. Ordlyden «undersøke forholdet» er i denne bestemmelsen ikke ment å angi en bestemt oppfølgingsmåte eller tilsynsmetode. Departementet legger til grunn at statsforvalteren følger opp anmodningene på den måten de finner formålstjenlig ut fra en tilsynsfaglig vurdering.

Departementet viser i denne forbindelse til formålet med lovendringene som ble gjort i 2022, og at det i forarbeidene er fremhevet at det er viktig at beslutningen om hvordan en sak skal følges opp, avgjøres på bakgrunn av hva som vil være mest hensiktsmessig med hensyn til formålet for tilsynet. Ved denne vurderingen vil helsetilsynslovens formålsbestemmelse være et relevant tolkningsmoment.

Departementet bemerker videre at anmodninger om tilsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 omfatter en vid krets av saker, som varierer i både kompleksitet og alvorlighet. Det er viktig at tilsynsmyndigheten bruker flere fremgangsmåter enn kun skriftlige utredninger og vurderinger av lovlighet der dette er mer formålstjenlig. Også i en alvorlig sak kan et eksempel på en god og rask oppfølging være å oversende den til virksomheten, med informasjon om at statsforvalteren vil følge med på virksomhetens håndtering, og vurdere om denne er i tråd med kravene til systematisk styring og forbedringsarbeid. Videre vil en slik vurdering av virksomhetens kvalitetsarbeid også om nødvendig kunne være en lovlighetskontroll, jf. kravene til internkontroll i helsetilsynsloven § 5 og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring. Departementet viser til utviklingen i tilsynsmyndighetenes arbeid med tilsynssaker de seneste årene, hvor tilsynet i større grad forankres i virksomhetenes ansvar for å sørge for kvalitet og sikkerhet i tjenesten.

Videre vil departementet presisere at ordlyden i § 7-4 a andre ledd andre punktum heller ikke er ment å oppstille en rettslig terskel for når det kan sies at «det er grunn til å anta at det foreligger fare for pasientsikkerheten». Som nevnt legger departementet til grunn at formuleringen må ses i sammenheng med første punktum, og at den er ment å presisere det som også fremgår av første punktum; nemlig at de alvorligste sakene skal få høy prioritet og få en raskere behandling slik at eventuell svikt avdekkes og risiko kan minimeres. Departementet legger til grunn at statsforvalteren som del av sitt samfunnsoppdrag vurderer og prioriterer alle anmodninger om tilsyn ut fra en løpende vurdering av risiko. Videre er det som nevnt angitt i forarbeidene punkt 4.5 at et sentralt poeng er at tilsynsmyndighetene må prioritere de sakene der en pågående praksis kan utsette fremtidige pasienter og brukere for alvorlig svikt og der bruk av tilsynsmyndighetens ulike virkemidler er nødvendig for å oppnå formålet.

De fleste anmodninger om tilsyn dreier seg om forhold relatert til en enkelt pasient, eller en enkeltstående hendelse. Det er likevel ikke nødvendigvis slik at svikt i enkelte pasientforløp indikerer en generell svikt eller risiko i virksomhetens praksis eller systemer. Helse- og omsorgstjenester ytes innenfor et komplekst rammeverk av medisinske, etiske og juridiske standarder, og det er uunngåelig at det fra tid til annen kan oppstå feil. Svikt i enkeltforløp kan oppstå i et system som generelt fungerer godt, og det er derfor viktig å avklare om hendelsen er et utslag av underliggende systemiske problemer, for eksempel knyttet til informasjonsflyt, overganger i pasientforløp, samtidighetskonflikter eller mangel på kompetanse.

Statsforvalterne har betydelig helsefaglig og juridisk kompetanse. De har på bakgrunn av sin erfaring og fagkunnskap godt grunnlag for å vurdere om opplysninger om mulig svikt i et enkelt pasientforløp er en indikasjon på generell pasientsikkerhetsrisiko i virksomheten, og hvilken tilsynsmessig fremgangsmåte som er best egnet for å følge opp. I mange sammenhenger kan statsforvalteren på bakgrunn av sin erfaring og kompetanse også foreta farevurderingen på bakgrunn av den informasjonen som har kommet inn. Etter departementets syn er slike komplekse pasientsikkerhetsfaglige vurderinger mindre egnet for rettslig overprøving.

Det følger av § 7-4 a tredje ledd at dersom statsforvalteren mener at det bør ilegges en administrativ reaksjon overfor helsepersonell eller gis pålegg til en virksomhet, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Dette gjelder likevel ikke når statsforvalteren selv vil gi faglig pålegg etter helsepersonelloven § 56. Videre fremgår det av bestemmelsen at første og andre ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.

Videre følger det av § 7-4 a fjerde ledd første punktum at statsforvalteren skal gi den som har fremsatt en anmodning om tilsyn, innsyn i relevante saksdokumenter og anledning til å uttale seg til disse så langt taushetsplikt ikke er til hinder for dette. Innsyns- og uttaleretten innebærer at statsforvalteren uoppfordret må oversende relevante saksdokumenter til den som har anmodet om tilsyn etter § 7-4. Hva som er «relevante saksdokumenter» må avgjøres etter en konkret vurdering på linje med bestemmelsene om innsyns- og uttalerett som gjelder for «parter» etter forvaltningsloven. Dette kan for eksempel være uttalelse i saken fra involvert helsepersonell, virksomhet og sakkyndig uttalelse. Innsynsretten må imidlertid være begrenset på vanlig måte med hensyn til at personlige forhold hos helsepersonellet og at opplysninger om andre pasienter eller brukere holdes utenfor. Om og hvilke eventuelle opplysninger pårørende får innsyn i og uttalerett til, må også vurderes i henhold til bestemmelsene om taushetsplikt. For nærmere omtale vises det til Prop. 100 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (styrking av pasienters, brukeres og pårørendes stilling m.m.) punkt 9.3.

Etter § 7-4 a fjerde ledd andre punktum gjelder tilsvarende innsyns- og uttalerett ved Statens helsetilsyns behandling av varsler om alvorlige hendelser, se omtalen i punkt 11.2.1 over.

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a femte ledd skal statsforvalteren gi den som har fremsatt en anmodning «informasjon om hvordan tilsynsmyndigheten har fulgt opp henvendelsen». Departementet presiserer at bestemmelsen innebærer at alle skal få svar på sin henvendelse, med informasjon om hva som ble resultatet av statsforvalterens eller Statens helsetilsyn sin saksbehandling. Bestemmelsen oppstiller imidlertid ikke krav om en begrunnelse etter forvaltningslovens regler for tilsynsmyndighetens valg av oppfølging eller resultat. Informasjonen kan for eksempel være at saken er oversendt til virksomheten for oppfølging, at statsforvalteren ikke har funnet grunn til å utrede forhold i anmodningen eller at saken avsluttes etter innledende utredning.

Hvor utfyllende informasjon som skal gis, må vurderes konkret, blant annet ut fra hvor omfattende utredning og vurderinger tilsynsmyndigheten har foretatt. Dersom statsforvalteren for eksempel har gjort konkrete vurderinger av helsehjelpen til en pasient, bør det gis informasjon om dette. Det bør gis mer informasjon der statsforvalteren har foretatt grundige undersøkelser enn i en sak der statsforvalteren avslutter etter innledende vurderinger. I sistnevnte tilfelle vil det kunne være tilstrekkelig at statsforvalteren kort beskriver hvorfor statsforvalteren avslutter saken, for eksempel fordi det ikke foreligger opplysninger om alvorlige forhold som tilsier videre oppfølging. Omfanget av tilsynsmyndighetenes plikt til å gi informasjon må ses i sammenheng med virksomhetens plikt til å besvare henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende om hva som har skjedd, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 og 3-7.

Departementet påpeker at det kan være begrensninger i forhold til taushetsplikt i de tilfellene anmodningen ikke er fremsatt av pasienten eller brukeren personlig.

11.2.3 Retten til møte med virksomheten etter alvorlige hendelser

Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 sjette ledd skal pasienten eller brukeren gis tilbud om et møte med virksomheten ved alvorlige hendelser som oppfyller vilkårene i varselordningene, altså der utfallet er svært alvorlig skade som er uventet ut ifra påregnelig risiko. Møtet skal finne sted så snart som mulig etter hendelsen, og senest innen ti dager. Virksomheten kan ikke utsette møtet uten saklig grunn.

Det skal gjøres en konkret vurdering av hvor raskt møtet skal gjennomføres, blant annet ut fra tilgjengelig informasjon og ivaretakelse av pasient og brukers behov. Slike møter skal ha til formål å gi pasienten eller brukeren informasjon etter fjerde og femte ledd og svar på spørsmål knyttet til hendelsen og den videre oppfølgingen av denne. Møtet og hovedinnholdet i møtet skal journalføres.

Ved dødsfall får nærmeste pårørende tilsvarende rett til informasjon og tilsvarende møte, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 sjette ledd og § 3-3 tredje ledd.

11.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å samordne og forenkle pasienter, brukere og nærmeste pårørendes rett til å varsle om alvorlige hendelser etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 og rett til å anmode om tilsyn (be om vurdering av mulig pliktbrudd) etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4, uten å svekke pasient- og brukerrettighetene. Departementet mente det ville være mer oversiktlig for denne gruppen om de fikk en mer samlet rett til å be tilsynsmyndigheten om oppfølging av en sak, uten at de i like stor grad trengte å vurdere formålet med ulike bestemmelser og henvendelser.

Departementet foreslo videre at saksbehandlingsreglene i § 7-4 a skulle gjelde for alle slike anmodninger om oppfølging, og at bestemmelsen derfor skulle endre navn til «Saksbehandling ved anmodning om oppfølging».

Da Helsetilsynet ikke lenger skal behandle varsler om alvorlige hendelser slik som i dagens varselordning, foreslo departementet videre å oppheve § 7-4 a fjerde ledd andre punktum, om at pasienter, brukere og pårørendes innsyns- og uttalerett skal gjelde tilsvarende ved Helsetilsynets behandling av varsler om alvorlige hendelser.

Videre foreslo departementet som en ren forenkling at bestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 andre ledd, om at tilsynsmyndighetene kan ilegge administrative reaksjoner overfor helsepersonell og pålegg overfor virksomheter, skulle flyttes til bestemmelsen i § 7-4 a tredje ledd som omhandler saksbehandlingen ved slik ileggelse av reaksjoner og pålegg.

Departementet foreslo også i høringsnotatet å gjøre endringer i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 sjette ledd om pasienter, brukere og nærmeste pårørendes rett til møte etter en alvorlig hendelse. Det ble foreslått å ta inn at formålet med møtet blant annet er å utveksle informasjon knyttet til hendelsen og avklare hvilket behov pasienten eller brukeren har for videre oppfølging. Endringene tydeliggjør blant annet at involvering av pasienter, brukere og pårørende i mange tilfeller er avgjørende for å få klarhet i hva som har skjedd, og en viktig kilde til læring og forbedring.

11.4 Høringsinstansenes syn

11.4.1 Samordning av retten til å varsle om alvorlige hendelser og retten til å anmode om tilsyn

Det er ulikt syn på samordningen av pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 om anmodning av tilsyn og § 7-6 om varsel om alvorlig hendelse. Flere høringsinstanser mener eller er bekymret for at pasient-, bruker- og pårørenderettighetene vil bli svekket i ny meldeordning, og noen trekker frem at de mister muligheten til å varsle til Ukom. Enkelte høringsinstanser mener at forslaget medfører at pasienter, brukere og pårørende ikke får en rett til å melde om alvorlige hendelser i den nye meldeordningen, eller at retten vil bli begrenset. Enkelte andre mener at man bør kunne varsle om alvorlige hendelser uten å måtte anmode om tilsyn. Det er også flere høringsinstanser som legger til grunn at rettighetene til pasienter, brukere og nærmeste pårørende ikke vil svekkes og som er positive til en forenkling.

Blant høringsinstansene som mener eller er bekymret for at pasient- og brukerrettighetene vil bli svekket med forslaget, er Ukom, Pasient- og brukerombudene, Barneombudet, Nasjonalt kompetansesenter for helse- og omsorgstjenestens kommunikasjonsberedskap (KoKom), Nasjonalforeningen for folkehelsen, Brukerutvalget i Vestre Viken HF, Brukerutvalget ved Sykehuset Telemark HF, Norges Handikapforbund, Ivareta, Mental Helse Ungdom og Harry Benjamin ressurssenter.

Ukom mener at forslaget om samordning av pasienter, brukere og pårørendes rett til å varsle om alvorlige hendelser, med deres rett til å anmode om tilsyn, vil innebære at de ikke får en rett til å melde i det nye meldesystemet. Ukom skriver at pasienter, brukere og pårørende etter forslaget kun vil ha rett til å anmode om tilsynsmessig oppfølging. Ukom peker på at forslaget legger opp til at meldinger fra virksomheterskal gå i kopi til Helsetilsynet i tillegg til statsforvalteren, men at dette ikke vil være tilfellet for henvendelser/anmodninger om oppfølging fra pasienter, brukere og pårørende. Ukom peker også på at lovforslaget heller ikke legger opp til at anmodningene fra denne gruppen skal inkluderes i det foreslåtte nasjonale registeret, og mener at dette vil føre til at vi mister en nasjonal oversikt over pasientsikkerhets-bekymringer fra pasienter, brukere og pårørende.

Ukom skriver at det vil være et tap for det nasjonale pasientsikkerhetsarbeidet om ikke pasienter, brukere og pårørende beholder retten til å melde fra om viktige erfaringer knyttet til pasientsikkerhet. De peker på at Ukoms undersøkelser i stor grad bygger på et pasient-, bruker- og pårørendeperspektiv, og at når en og samme hendelse blir meldt både av virksomhet og av pasient, bruker eller pårørende, er deres erfaring at de ulike beskrivelsene av hendelsen utfyller hverandre. De peker også på at flere alvorlige hendelser kun meldes av pasient, bruker eller pårørende, og at Ukom ble opprettet etter påtrykk fra denne gruppen.

Nasjonalforeningen for folkehelsen er enig i at forslaget om at alle meldinger sendes til statsforvalter, slik at det blir «én vei inn», innebærer en positiv forenkling for pasienter og pårørende. Foreningen er imidlertid, i likhet med flere høringsinstanser, bekymret for forslaget om å erstatte retten til å varsle om alvorlige hendelser og til å anmode om tilsyn med en rett til å be tilsynsmyndigheten om å følge opp en sak, innebærer en svekkelse og innskrenking av stemmen og rettighetene til pasienter, brukere og pårørende. Foreningen ber om at det i merknader til ny lov presiseres at endringene ikke innebærer en svekkelse av dagens rettigheter. De skriver at når pasienter og pårørende ber om oppfølging av en sak, må det innebære at tilsynsmyndigheten vurderer gjennomføring av tilsyn i sin oppfølging av henvendelsen.

Barneombudet mener at pasienter, brukere og pårørende ikke vil få den samme retten til å melde fra etter forslag til ny meldeordning som de har i dag, og viser blant annet til at det fremgår av forslaget at det skal være et virksomhetsperspektiv i den nye meldeordningen. Barneombudet viser til at det er kjent med at flere av de alvorlige hendelsene som Ukom har undersøkt kun har vært meldt av pasient, bruker eller pårørende, og at flere av Ukoms rapporter har involvert barn og ungdom. Barn og unge er ofte avhengig av at pårørende eller andre nærstående varsler på deres vegne hvis de blir utsatt for uønskede hendelser. Barneombudet mener det er bekymringsfullt hvis pårørende ikke får mulighet til å kunne melde fra i den nye meldeordningen på vegne av mindreårige barn.

Blant høringsinstansene som er positive til forslaget og som legger til grunn at pasienter, brukere og pårørende beholder sin rett til å varsle (nå melde) om alvorlige hendelser er Helsetilsynet, statsforvalterne, Helse Midt-Norge RHF, Helse Sør-Øst RHF, Akershus universitetssykehus HF, Sykehuset i Vestfold HF, Vestre Viken HF, Bærum kommune, Pensjonistforbundet, Fellesorganisasjonen (FO), LHL, Pårørendealliansen og Senior Norge.

Helse Midt-Norge RHF støtter forslaget om samordning. Videre påpeker Helse Midt-Norge at det er viktig at kriterier og vilkår for når det er hensiktsmessig med eksterne tilsyn er tydelige, slik at det sikres lik praksis på tvers av embeter og virksomheter. Helse Midt-Norge påpeker også at det er viktig å arbeide videre med god oppfølging og involvering av pasienter, brukere og pårørende etter uønskede hendelser slik forslaget legger til rette for, og som det allerede er arbeidet med i helseforetakene.

Helse Sør-Øst RHF støtter også forslaget om samordning. Helse Sør-Øst RHF mener det ikke er nødvendig å regulere retten til å melde om alvorlige hendelser og retten til å anmode om tilsyn i to ulike bestemmelser i loven. De skriver at det sentrale er at pasienter og brukere har rett til å anmode om oppfølging, slik tittelen på ny § 7-4 foreslås å hete. Etter Helse Sør-Øst RHF sin vurdering innebærer dette ingen svekkelse av pasienters rettigheter.

LHL mener i likhet med departementet at det ikke er hensiktsmessig å forsøke å få pasienter, brukere og pårørende til å skille mellom ulike typer henvendelser. Videre bemerker LHL at når det legges opp til at statsforvalterne skal bestemme hvordan en melding/henvendelse skal forstås, må de også ha en plikt til å kontakte melder/klager når det foreligger uklarhet i hva melderen faktisk ber om.

Statens helsetilsyn støtter departementet i at det for pasienter, brukere og pårørende vil være mest hensiktsmessig å ha en samlet rett til å be tilsynsmyndighetene om oppfølging av en sak, uavhengig av om det aktuelle forholdet faller innenfor kriteriene for å melde om alvorlige hendelser. Helsetilsynet viser til at erfaringene fra gjeldende ordning har vært at en betydelig andel varsler fra pasienter, brukere og pårørende ikke har vært knyttet til hendelser som faller innenfor kriteriene i varselordningen. Ved å samle anmodninger og meldinger i en felles kanal inn til statsforvalteren, trenger ikke pasienter, brukere og pårørende å forholde seg til kriterier i ulike ordninger. Pasienter, brukere og pårørendes rett til å melde fra om alvorlige hendelser blir fullt ut ivaretatt, men ordningen blir mer effektiv ved at statsforvalteren mottar alle henvendelsene direkte. Tilsynet skriver videre at det bør vurderes å videreføre muligheten til å sende meldinger inn via helsenorge.no, og da kunne inkludere alle anmodninger etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Om statsforvalterens oppfølging av anmodningene, skriver Helsetilsynet:

«For at en ny meldeordning skal være bærekraftig i fremtiden, med en forventet oppgang i det totale antall meldinger, er det helt nødvendig at statsforvalterne kan foreta en faktisk prioritering av meldingene ut fra behovet for tilsynsmessig oppfølging. Det er derfor bra at departementet foreslår at det skal være opp til statsforvalteren å bestemme hvordan henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende skal følges opp, ut fra hva som er best for å oppnå læring og forbedring. (…)

Uttalelser fra Sivilombudet (SOM ref 23/3665 og 23/3571) om forståelsen av pbrl § 7-4a andre ledd begrenser etter vår vurdering mulighetene til reelle prioriteringer og pålegger statsforvalterne uhensiktsmessige saksbehandlings-prosesser som motvirker intensjonene med lovendringene som ble innført 1. juli 2022. I ny meldeordning vil ombudets lovforståelse kunne medføre at statsforvalterne likevel må utrede hver enkelt melding, i strid med hele intensjonen med meldeordningen. Vi ber derfor om at departementet i proposisjonen gjennomgår hvordan pbrl. § 7-4a skal forstås, både generelt og for statsforvalternes håndtering av henvendelser fra pasienter, brukere og pårørende om alvorlige hendelser.

Virksomhetens evne og praksis for å informere, involvere og ivareta pasienter, brukere og pårørende når det skjer alvorlige hendelser er avgjørende for å ivareta og om nødvendig gjenoppbygge tilliten til helse- og omsorgstjenesten. I vårt tilsynsarbeid har vi lagt stor vekt på å etterspørre hvordan virksomhetene har involvert og ivaretatt pasienter, brukere og pårørende etter alvorlige hendelser. Vi har erfart at en del virksomheter ikke har dette helt på plass som en del av sin praksis, noe vi vil følge opp også framover.»

Helsedirektoratet stiller spørsmål ved om det er risiko for at den foreslåtte ordlyden «be tilsynsmyndigheten om oppfølging» kan misforstås. Direktoratet skriver at bestemmelsen kan gi en forventning om at den enkelte har rett til å be tilsynsmyndigheten om oppfølging i en videre forstand, for eksempel helsemessig oppfølging. Direktoratet mener at departementet bør vurdere å tydeliggjøre ordlyden og merknadene med hensyn til hva oppfølging er ment å innebære. Behovet for klargjøring underbygges av at bestemmelsen er rettet mot pasienter, brukere og pårørende, og skal gjøre det enklere for dem å navigere i systemet.

Videre stiller Helsedirektoratet spørsmål ved om sammenslåing av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-6 kan svekke nærmeste pårørendes rett til å melde om alvorlige hendelser. Direktoratet viser til at etter forslaget til ny bestemmelse kan pasienten, brukeren eller andre som har rett til det, be tilsynsmyndigheten om oppfølging. Det går frem at tilsvarende gjelder for nærmeste pårørende til avdød pasient eller bruker og for nærmeste pårørende til pasient eller bruker over 18 år uten samtykkekompetanse. Direktoratet påpeker at den foreslåtte bestemmelsen dermed viderefører personkretsen etter ordlyden i gjeldende pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4, og ikke personkretsen etter ordlyden i gjeldende § 7-6.

11.4.2 Endringer i retten til møte etter alvorlige hendelser

Departementets forslag om endring hva gjelder formålet med møtet, får bred støtte i høringen, herunder av Fellesorganisasjonen (FO), Norsk psykologforening, Sykehuset i Vestfold HF, Sandnes kommune, Pasient- og brukerombudene, Sykehuset Innlandet HF, Den norske jordmorforening, Helse Bergen HF ved Haukeland universitetssykehus, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Psykisk helse og rusklinikk ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Helse Vest RHF og statsforvalterne (fellesuttalelse uten Statsforvalteren i Vestfold og Telemark).

Enkelte høringsinstanser har imidlertid bemerkninger til forslaget om endring til at møter også skal ha til formål å «avklare hvilket behov pasienten eller brukeren har for videre oppfølging».

Bærum kommune er skeptisk til ordlyden og viser til at det vanligvis vil være fastlege eller øvrig helsetjeneste som skal følge opp de som har vært involvert i en hendelse, og ikke virksomheten. Kommunen mener er uklart hvordan departementet ser for seg at den enkelte virksomhet skal kunne ivareta dette ansvaret på en god måte, og stiller spørsmål ved om kommunen for eksempel skal henvise involverte videre til psykisk helsetjeneste, prest eller sosionom, og hvilket ansvar virksomhetene skal ha for dette. Kommunen vurderer det heller ikke som sannsynlig at alle som har vært involvert i en svært alvorlig hendelse, vil foretrekke at virksomheten avklarer deres behov; langt mindre å bli fulgt opp av virksomheten ved å bli henvist videre. KS er enig med Bærum kommune og skriver at ordlyden vil innebære økt arbeid for tjenestene som heller ikke anses å være hensiktsmessig for pasient, bruker eller pårørende, også fordi behov her kan endre seg over tid.

Akershus universitetssykehus HF (Ahus) ber om en avklaring av om virksomheten med dette får en utvidet plikt til å følge opp pasienten i så fall på hvilken måte. Ahus påpeker at det er viktig med ivaretakelse og involvering av pasient, men at det er også knappe ressurser i tjenestene. Økte krav til oppfølging av pasienten må ivaretas av de samme fagpersonene som skal gi helsehjelp til de pasienter som står på venteliste.

Flere høringsinstanser støtter departementets standpunkt om å ikke korte ned fristen for når virksomheten skal gi tilbud og avholde møtet, fra senest ti til senest fem dager etter den alvorlige hendelsen. Det er imidlertid også flere som ber om kortere frist, herunder Brukerutvalget i Vestre Viken HF, LHL, Pårørendealliansen, Regionalt brukerutvalg i Helse Vest RHF, Norges Handikapforbund (NHF), Kvinne- og fødeseksjonen ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF og Vestre Viken HF.

Brukerutvalget i Vestre Viken HF mener at fristen for å avholde møte bør reduseres til tre dager, da en slik frist gjør at opplysninger fra pasienter, brukere og pårørende da vil ha stor nærhet til opplysninger som er viktig og avgjørende for oppfølging av hendelsene.

Vestre Viken HF mener at kravet til et møte etter svært alvorlige hendelser må nyanseres. De mener at det etter svært alvorlige hendelser må gis tilbud om et møte umiddelbart, og at gjennomføring av møtet bør skje innen fem dager, eller så snart pasienten eller pårørende ønsker det. Det betyr ikke at man i et slikt møte må ha alle svar, men at pasienten eller pårørende får den informasjonen som ertilgjengelig og får kommet med sine spørsmål.

Kvinne- og fødeseksjonen ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF uttrykker at det i enkelte situasjoner kan være vanskelig for pasient eller pårørende å delta på møte de første dagene. De foreslår derfor at det ikke settes frist for å avholde møte, men å tilby møte, innen fem dager.

11.5 Departementets vurderinger og forslag

11.5.1 Samordning av retten til å varsle om alvorlige hendelser og retten til å anmode om tilsyn

Departementet viderefører ikke i denne proposisjonen forslaget fra høringsnotatet om å samordne og forenkle retten til å anmode om tilsyn og retten til å varsle om alvorlige hendelser etter pasient- og brukerrettighetsloven §§ 7-4 og 7-6. Grunnen til dette er at det i proposisjonen foreslås å beholde mer enn én adressat for meldinger om alvorlige hendelser, statsforvalteren og Ukom, da det nå foreslås å beholde og evaluere Ukom som et selvstendig og uavhengig forvaltningsorgan, jf. omtalen i punkt 6.5.1 og 6.5.2. Pasientene skal fortsatt ha mulighet til å melde om alvorlige hendelser til to ulike adressater, og vil da uansett måtte benytte ulike kanaler for meldinger om alvorlige hendelser og anmodninger om tilsyn. En samordning vil da ikke gi samme forenkling som forutsatt i høringsnotatet.

Departementet foreslår i denne proposisjonen å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6 slik at det fremgår at pasienter, brukere og nærmeste pårørende kan melde om alvorlige hendelser til statsforvalteren og Ukom, istedenfor til Helsetilsynet og Ukom som i dag.

Meldesporet til Ukom videreføres som nevnt uendret, da forslagene i proposisjonen ikke medfører endringer i de lovpålagte oppgavene til Ukom. Departementet understreker at Ukom selv avgjør hvilke alvorlige hendelser som skal undersøkes, jf. Ukom-loven § 5 tredje ledd. Ukoms mandat er å identifisere og undersøke alvorlige hendelser og andre alvorlige forhold som er av stor betydning for pasient- og brukersikkerheten nasjonalt. De går inn i hendelser som i prinsippet kunne skjedd «hvor som helst», og peker på generell sikkerhetsrisiko i helse- og omsorgstjenesten eller i et fagområde. Det ligger i utgangspunktet ikke til Ukoms mandat å følge opp den enkelte melding for å vurdere lokale forhold. For nærmere omtale av gjeldende rett og praksis hva gjelder Ukoms oppfølging av meldinger om alvorlige hendelser, viser departementet til punkt 4.2.8 og 4.3.2 i proposisjonen.

Meldinger om alvorlige hendelser fra pasienter, brukere og nærmeste pårørende som i dag kan sendes til Helsetilsynet, skal i ny meldeordning sendes til statsforvalteren. Departementet understreker at dette ikke innebærer noen svekkelse av pasienter, brukere og nærmeste pårørendes rettigheter.

Pasienter, brukere og nærmeste pårørende skal fortsatt ha rett til innsyn i relevante saksdokumenter og rett til å uttale seg til disse ved statsforvalterens behandling av meldinger om alvorlige hendelser, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd andre punktum. Departementet foreslår å endre bestemmelsen slik at det fremgår at det er statsforvalteren og ikke lenger Helsetilsynet som behandler slike meldinger, se lovforslaget.

Videre skal alle meldinger om alvorlige hendelser vurderes, og den pasienten, brukeren eller nærmeste pårørende som har meldt fra om en alvorlig hendelse, skal informeres om og eventuelt hvordan meldingen er fulgt opp. Dette følger av alminnelig forvaltningsskikk.

Departementet mener i likhet med Varselutvalget at det i ny meldeordning skal være klart at det er opp til statsforvalteren å bestemme hvordan meldingene fra pasienter, brukere og nærmeste pårørende skal følges opp, ut ifra hva de mener er mest formålstjenlig opp mot læring og forbedring, kvalitet og pasient- og brukersikkerhet. Departementet mener at statsforvalterens lokalkunnskap som regional tilsynsmyndighet, jf. helsetilsynsloven § 4 andre ledd, gir gode muligheter for å sammenholde alvorlige hendelser med annen informasjon om virksomheten, og at dette setter statsforvalteren i en god posisjon til å vurdere behovet for oppfølging ut fra en samlet helhetsvurdering.

I ny meldeordning vil statsforvalterens vurdering av hvordan en melding om alvorlig hendelse skal håndteres, gjøres på bakgrunn av informasjonen i meldingen og på bakgrunn av en eventuell melding eller rapport fra virksomheten hvor hendelsen skjedde, eventuelt supplert med informasjon om videre oppfølging hos virksomheten eller annen informasjon som statsforvalteren besitter som tilsynsmyndighet.

Meldinger om alvorlige hendelser fra pasienter, brukere og nærmeste pårørende som sendes inn til statsforvalteren før eller uten at virksomheten har sendt inn tilsvarende melding, bør som hovedregel videresendes til virksomheten for oppfølging. På den måten får virksomheten mulighet til å vurdere og følge opp hendelsen videre i tråd med sine plikter, inkludert sin plikt til å informere og involvere pasienten, brukeren eller nærmeste pårørende. Statsforvalteren kan komme frem til at en melding eller hendelse ikke gir grunnlag for videre undersøkelser utover den utredningen virksomheten har gjort etter hendelsen. Der det er formålstjenlig og nødvendig, legger departementet til grunn at tilsynsmyndighetene gjennomfører tilsyn, også stedlig tilsyn om nødvendig, jf. omtalen om dette i punkt 9.5.2 i proposisjonen.

Som nevnt kan eksempler på slike tilfeller være ved kompliserte og sammensatte hendelser, eller ved gjentakende alvorlige hendelser av sammenfallende karakter i samme virksomhet. Statsforvalteren har på bakgrunn av sin erfaring og fagkunnskap godt grunnlag for å vurdere om opplysninger om mulig svikt i et enkelt pasientforløp er en indikasjon på generell pasientsikkerhetsrisiko i virksomheten, og hvilken tilsynsmessig fremgangsmåte som er best egnet for å følge opp saken.

Statsforvalteren kan også komme frem til at en melding ikke omhandler en alvorlig hendelse i lovens forstand, men må da vurdere om det som står i henvendelsen er noe som tilsynsmyndigheten likevel bør følge opp. Departementet viser den forbindelse til at omtrent 70 prosent av varslene som i dag sendes inn til Helsetilsynet i dagens varselordning, ikke oppfyller kriteriene for å regnes som en alvorlig hendelse etter loven.

Statsforvalteren skal foreta en faktisk prioritering av alle henvendelsene de får i og utenfor meldeordningen, ut fra behovet for tilsynsmessig oppfølging av de forskjellige sakene. De alvorligste sakene skal prioriteres høyest. Det er sentralt at statsforvalteren prioriterer de sakene der en pågående praksis kan utsette fremtidige pasienter og brukere for alvorlig svikt, og der bruk av tilsynsmyndighetens ulike virkemidler er nødvendig for å oppnå formålet. Dette gjelder uavhengig av hvilken kilde informasjonen til statsforvalteren kommer fra. Departementet viser til at dette er i tråd med lovendringer om tilsynsmyndighetenes saksbehandling som ble vedtatt etter behandling i Prop. 57 L (2021–2022), og som trådte i kraft fra 1. juli 2022.

Videre er departementet enig med Varselutvalget i at et grunnleggende utgangspunkt i den nye meldeordningen bør være at pasienter, brukere og nærmeste pårørende så langt det er mulig bes om å henvende seg til virksomheten om hendelsen. Dette vil sikre at virksomheten blir kjent med at pasient, bruker eller pårørende mener at det er eller har skjedd noe galt med den helse- og omsorgshjelpen de har mottatt. Dette vil være en henvendelse om kvalitet og pasient- og brukersikkerhet som virksomheten har plikt til å besvare etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-7. Virksomheten vil, dersom henvendelsen gir grunnlag for det, måtte vurdere om hendelsen er meldepliktig og tilby pasienten, brukeren eller nærmeste pårørende et møte etter § 3-2 sjette ledd.

Etter departementets syn må likevel pasienten, brukeren eller pårørende også ha en mulighet til å henvende seg direkte til tilsynsmyndighetene. Dette er blant annet viktig der de ikke er tilfreds med den håndteringen som har funnet sted når de har tatt opp forholdet med virksomheten, eller der det på annen måte har oppstått tillitsbrudd mellom pasienten, brukeren eller pårørende og virksomheten.

Departementet gjør oppmerksom på at meldinger om alvorlige hendelser til statsforvalteren vil gå i kopi til Helsetilsynet på grunn av den tekniske løsningen til melde.no. Dette gjør at meldinger om alvorlige hendelser fra pasienter, brukere og nærmeste pårørende også vil bli klassifisert hos Helsetilsynet og inngå i tilsynets overordnede arbeid med læring og forbedring.

Departementet viderefører for øvrig forslaget om at dagens § 7-4 andre ledd, om at tilsynsmyndighetene kan ilegge administrative reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11 og gi virksomheter pålegg etter spesialisthelsetjenesteloven og helsetilsynsloven, flyttes til § 7-4 a tredje ledd, som regulerer saksbehandlingen ved slike ileggelser av reaksjoner og pålegg. Departementet mener at dette vil gjøre reglene mer oversiktlige. Forslaget innebærer ingen materielle endringer.

11.5.2 Endringer i retten til møte etter alvorlige hendelser

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om å endre pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 sjette ledd slik at det angis at formålet med møter etter alvorlige hendelser blant annet er å utveksle informasjon knyttet til hendelsen og å avklare pasientens eller brukerens behov for videre oppfølging. Forslaget er i tråd med Varselutvalgets anbefaling, og har fått støtte fra de fleste av høringsinstansene som har kommentert forslaget.

Åpenhet er avgjørende for god prosess og ivaretakelse av pasienter, brukere og pårørende, og for befolkningens tillit til helse- og omsorgstjenesten. For å sørge for at pasienter, brukere og pårørende opplever å bli ivaretatt og for å bygge eller gjenoppbygge tillit etter en alvorlig hendelse, har de rett til informasjon og møte med virksomheten i forbindelse med hendelsen, jf. gjeldende rett omtalt i punkt 11.2.3 i proposisjonen.

I tillegg til at åpenhet er viktig for å bygge tillit, er det departementets syn at involvering av pasienter, brukere og pårørende etter alvorlige hendelser i mange tilfeller avgjørende for å skaffe klarhet i hva som har skjedd, og en viktig kilde til læring og forbedring. Departementet viser til at dette også følger av Helsedirektoratets veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, hvor det fremgår:

«Erfaringer viser at pasienter, brukere og pårørende ofte har relevant og viktig informasjon om uønskede hendelser og om hvordan virksomheten har håndtert hendelsen. I tillegg til informasjon fra personell som var involvert i behandlingen eller tjenesten, gir dette samlet sett et bedre bilde av hendelsen. Dette kan igjen bidra til bedre avklaring av årsaksforhold og læring.»

For å tydeliggjøre dette mener departementet at det er hensiktsmessig å endre beskrivelsen av formålet med møte etter alvorlige hendelser, fra å «få svar på spørsmål knyttet til den alvorlige hendelsen og den videre oppfølgingen av denne», til å «utveksle informasjon knyttet til hendelsen», i tråd med Varselutvalgets forslag.

Når det gjelder forslaget om å angi at formålet med møtet også skal være å «avklare hvilket behov pasienten eller brukeren har for videre oppfølging», har enkelte høringsinstanser hatt innvendinger til dette. Bærum kommune viser til at det ved alvorlige hendelser som kommunen skal ha møte om, vanligvis vil være fastlegen eller den øvrige helsetjenesten som skal følge opp pasienten eller brukeren. Kommunen mener det er uklart hvordan den enkelte virksomhet skal kunne ivareta dette ansvaret på en god måte, og at ikke alle pasienter eller brukere heller vil ønske at virksomheten avklarer eller følger opp deres behov. KS viser til Bærum kommunes svar og mener forslaget vil kunne medføre økt arbeid. Akershus universitetssykehus HF ber om en avklaring av ordlyden og om det er ment å utvide virksomhetens plikt til å følge opp pasienten.

Departementet presiserer at ordlyden ikke er ment som en utvidelse av en virksomhets plikt til å gi pasienten eller brukeren oppfølging etter en alvorlig hendelse. I ordlyden «avklare behov» ligger det at virksomheten må samtale med pasienten eller brukeren om skaden som er påført og veilede pasienten eller brukeren slik at vedkommende forstår hvor han eller hun kan og burde henvende seg for oppfølging. Det vil som oftest være fastlegen som pasienten eller brukeren skal henvende seg til. Der den alvorlige hendelsen skjer ved behandling i spesialisthelsetjenesten, er det naturlig at fastlegen i epikrise får beskjed om hendelsen og hvilken informasjon som er gitt pasienten. I noen tilfeller vil spesialisthelsetjenesten etter møtet ha mulighet til å henvise pasienten til oppfølging selv, for eksempel til rehabilitering. Bestemmelsen gir ikke virksomheten plikt til å følge opp pasienten utover det som følger av gjeldende rett og kravet til forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp, og gir ikke virksomheten plikt til å koordinere eller ta over den medisinske oppfølgingen som skal gis i en annen del av helse- og omsorgstjenesten.

Departementet fastholder også sitt standpunkt om at fristen for når et slikt møte skal avholdes, ikke skal kortes ned, men forbli «så snart som mulig», og senest innen ti dager etter den alvorlige hendelsen.

Departementet ser at noen av høringsinstansene, i likhet med Varselutvalget, ber om en frist på fem dager for å avholde møtet. Varselutvalget har vist til at en kortere frist vil bidra til mer lik praksis blant virksomhetene, og til at virksomheten blir raskere kjent med opplysninger fra pasienter, brukere og pårørende som kan ha stor betydning for virksomhetens oppfølging av hendelsen. Varselutvalget har også vist til at tidlig involvering og åpenhet er en nøkkel for god prosess med og ivaretakelse av pasienter, brukere og pårørende.

Dagens frist får også støtte fra flere høringsinstanser. Departementet viser til at det er lovfestet at møtet skal avholdes «så snart som mulig» etter den alvorlige hendelsen. Departementet understreker at dette betyr at virksomheten ikke kan utsette møtet uten saklig grunn. I noen tilfeller vil det være slik at det er behov for noe mer tid for å kunne få et produktivt og godt møte mellom relevant helsepersonell eller representant fra virksomheten og pasienten, brukeren eller pårørende. Departementet mener at lovteksten bør ta hensyn til dette.