4 Rettshjelp i saker om inndrivelse av lønn

4.1 Gjeldende rett

Arbeidstakere har rett til behovsprøvd rettshjelp i saker om opphør av arbeidsforhold eller erstatning i forbindelse med opphør av et arbeidsforhold. Retten gjelder på både rettsråds- og sakførselsstadiet, jf. rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 5 og § 16 andre ledd nr. 3. I tillegg til formelle oppsigelser og avskjeder omfatter bestemmelsen også uformelle oppsigelser, endringsoppsigelser og krav om fast ansettelsesforhold. Rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 5 viser bare til arbeidsmiljøloven. Departementet har forstått det slik at bestemmelsen har vært praktisert slik at den også omfatter arbeidsforhold som reguleres av andre lover, blant annet statsansatteloven.

Saker som bare gjelder innkreving av lønn og feriepenger er ikke en prioritert sakstype i rettshjelpsloven i dag. Departementet har imidlertid forstått det slik at innkreving av lønn og feriepenger som forfølges i forbindelse med en sak om opphør av arbeidsforhold, i praksis har blitt ansett omfattet.

Forvaltningspraksis knyttet til søknader om fri rettshjelp i andre arbeidsrettssaker enn de prioriterte, det vil si etter unntaksbestemmelsene i rettshjelpsloven § 11 tredje ledd og § 16 tredje ledd (fjerde ledd begge steder når lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) trer i kraft), er beskrevet i rettshjelpsrundskrivet, SRF-1/2017, punkt 6.5.2, jf. 7.4.2:

«I saker om arbeidsforhold som ikke faller inn under rettshjelpsloven § 11 annet ledd nr. 5, skal søknad om fritt rettsråd vurderes etter rettshjelpsloven § 11 tredje ledd. Fordi lovgiver har tatt et bevisst valg når det gjelder hvilke arbeidsrettslige saker som er gjort prioritert, føres det en restriktiv praksis i andre arbeidsrelaterte saker. I vurderingen av om det er grunn til å innvilge bistand skal det særlig legges vekt på om saksforholdet er sammenlignbart med de prioriterte stillingsvernssakene, herunder om det har de samme konsekvensene for arbeidstakeren. Hvor arbeidstaker, over en lengre periode, ikke får utbetalt rettmessig lønn kan det etter en samlet vurdering være grunn til å innvilge bistand. Det skal i vurderingen sees hen til om kravet er så stort at det betyr mye for arbeidstakeren å forfølge det. Videre skal det ses hen til arbeidstakerens muligheter til å ivareta egne interesser, herunder om motparten benytter advokat. Før det eventuelt er aktuelt å dekke juridisk bistand i saken må det dokumenteres at arbeidstakeren har gjort forgjeves forsøk på å få lønnen utbetalt fra arbeidsgiver.»

Det finnes i dag flere ordninger for bistand i saker om inndrivelse av lønn. Arbeidstakere som er fagorganiserte, vil ofte ha rett på rettshjelp fra fagforeningen i arbeidsrettssaker. Bistanden som tilbys gjennom disse ordningene er som regel gratis, og i tillegg ofte mer omfattende enn bistanden man vil kunne få gjennom rettshjelpsordningen. Dersom man får rettshjelp gjennom fagforeningen innebærer det at man ikke har rett til rettshjelp etter rettshjelpsloven, jf. rettshjelpsloven § 5 om lovens subsidiære karakter.

Krav på lønn og feriepenger anses som et alminnelig pengekrav mot arbeidsgiver som kan bringes inn for forliksrådet. jf. tvisteloven kapittel 6. Forliksrådets oppgave er å bidra til å løse konflikter på en enkel, hurtig og billig måte, jf. tvisteloven § 6-1. Forliksrådet er også en alternativ ordning til offentlig rettshjelp. Som hovedregel er det ikke nødvendig med advokatbistand verken ved skriving av forliksklage, tilsvar eller under møtet i forliksrådet.

Videre har Arbeidstilsynet en telefonlinje og en chat-tjeneste og tar også imot henvendelser på e-post. Arbeidstilsynet kan ikke ta stilling i enkeltsaker, men kan gi veiledning om regelverket og bruken av dette, og henviser ellers videre til andre som kan yte rettshjelp.

Allmenngjøring av tariffavtaler innebærer at deler av en tariffavtale gjøres tilgjengelig for alle som utfører arbeid av den art som avtalen omfatter og har til formål blant annet å sikre utenlandske arbeidstakere likeverdige lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere. Slik allmenngjøring er regulert i lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) med tilhørende forskrifter. I henhold til allmenngjøringsloven § 11 andre ledd første punktum gir Arbeidstilsynet pålegg og treffer de enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføringen av vedtak om allmenngjøring og plikter i medhold av § 12. Det kan herunder gis pålegg om at arbeidsgiver skal oppfylle plikten til å yte fastsatt lønn og eventuell annen godtgjøring, dersom det avdekkes at utbetalt lønn til arbeidstaker har vært under minstesats av forskriftfastsatt minstelønn. Arbeidstilsynets praksis er at det gis pålegg om etterbetaling der det kan dokumenteres at arbeidstaker har fått utbetalt betydelig mindre enn allmenngjort lønnssats. Siden 1. juli 2021 har Arbeidstilsynet varslet eller vedtatt pålegg om etterbetaling av allmenngjort lønn i 353 tilsyn.

Dersom arbeidsgiveren har gått konkurs og ikke er i stand til å betale for seg, skal lønnsgarantiordningen under Arbeids- og velferdsetaten (Nav) sikre at arbeidstakere får utbetalt lønn, feriepenger og annet arbeidsvederlag som personen har til gode. I en situasjon der arbeidsgiver har gått konkurs forutsettes det at det offentlige gir tilstrekkelig veiledning og bistand, og man har derfor ikke krav på rettshjelp, jf. rettshjelpsloven § 5.

De spesielle rettshjelpstiltakene yter også veiledning og gir bistand i saker om inndrivelse av lønn. Jussbuss har for eksempel laget en egen veileder med informasjon om framgangsmåten for å inndrive utestående lønn, som også inneholder ulike maler. Videre tilbyr organisasjonen Caritas gratis juridisk bistand innen arbeidsrett.

Dersom en sak om utestående lønn rammes av straffebestemmelsen om lønnstyveri og straffeforfølges, kan erstatningskravet tas med i straffesaken. Det er i utgangspunktet ikke rett til bistandsadvokat i slike saker. At lønnstyveri er straffbart innebærer i seg selv en forenklet innkrevingsprosess dersom det faktisk blir straffesak, ved at Statens innkrevingssentral kan bistå med innkrevingen av erstatning tilkjent i en straffesak, jf. SI-forskriften § 1 første ledd bokstav d.

4.2 Rettshjelpsutvalgets forslag

Rettshjelpsutvalgets flertall foreslår at saker om opphør av arbeidsforhold videreføres som en prioritert sakstype. Videre foreslår flertallet at saker om lønnsinndrivelse også skal inntas som en prioritert sakstype. De viser til at manglende utbetaling av lønn og feriepenger er et utbredt problem i norsk arbeidsliv. I NOU 2020: 5 punkt 23.6 uttaler flertallet:

«Lønnsmottakere flest lever først og fremst av lønn. Lønnen brukes til å betale for mat, bolig og andre nødvendigheter. Personer som fyller de økonomiske vilkårene for rettshjelp, vil allerede være svakere økonomisk stilt enn snittet av befolkningen. De vil som regel ikke eie egen bolig og ha lite oppsparte midler. Manglende utbetaling av lønn og feriepenger vil derfor kunne ha stor velferdsmessig betydning for dem det gjelder.

Arbeidsmarkedet i Norge er preget av store forskjeller. Useriøse arbeidsgivere forekommer i alle sektorer, men sektorer som er preget av prosjektbaserte ansettelser, sesongansettelser og mye utenlandsk arbeidskraft ser ut til å være spesielt utsatt. Studentrettshjelpstiltakene melder om stor sakspågang i saker fra bygg- og anleggsbransjen og salg-, service-, restaurant- og utelivsnæringene. De ser at utenlandske og unge arbeidstakere i midlertidige stillinger er særlig utsatt. Muligheten for rettshjelp kan hindre at useriøse arbeidsgivere spekulerer i ikke å utbetale lønn eller feriepenger til ansatte, gjerne i midlertidige stillinger, som ikke har midler til å forfølge kravet. Rettshjelp i saker om utbetaling av lønn eller feriepenger kan dermed bidra til å forebygge sosial dumping.»

Utvalgets flertall viser til at manglende utbetaling av lønn kan forekomme helt eller delvis. Rettslig sett kan det være tilfeldig om en sak kategoriseres som en oppsigelse eller en sak med krav om lønnsutbetaling. Flertallet mener derfor at det å innføre rett til støtte i lønnsinndrivelsessaker vil innebære en forenkling av regelverket.

Utvalgets flertall har diskutert om det bør settes en nedre grense for hvor små krav som kan omfattes av ordningen. De mener imidlertid at det vil være vanskelig å finne et riktig nivå for en slik grense, fordi det som er lite penger for noen kan være mye for andre. I tillegg mener de at det er en fare for at arbeidsgivere som spekulerer i at arbeidstaker ikke har råd til å forfølge manglende lønnsutbetalinger vil kunne innrette seg etter en slik grense. Flertallet antar dessuten at egenandelsløsningen vil sile ut betydningsløse krav og begrense rettshjelpsmottakerens vilje til å forfølge kravene uforholdsmessig langt. Dersom manglende lønnsutbetaling er et tilbakevendende problem, og arbeidstaker søker støtte til rettshjelp ved hver manglende utbetaling, mener flertallet at innvilgende myndighet må vurdere om vilkåret om at rettshjelpen må være nødvendig, er oppfylt.

4.3 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som har uttalt seg eksplisitt om forslaget om å videreføre arbeidsrettssaker som en prioritert sakstype er Gatejuristen, Rettshjelpsentralen, Statens sivilrettsforvaltning, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Vestland og Virke. Disse høringsinstansene støtter forslaget. Ingen høringsinstanser har uttalt at de er imot en slik videreføring.

Når det gjelder forslaget om å utvide de prioriterte sakstypene med saker som gjelder inndrivelse av lønn, støttes dette av Advokatforeningen, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Barneombudet, Caritas Norge, Frelsesarmeen, Fri rettshjelp – Oslo kommune, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Gatejuristen, ICJ-Norge, Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa i Nord-Norge, Koordineringsenheten mot menneskehandel, Landsorganisasjonen i Norge (LO),  Norges handikapforbund, Norsk forbund for utviklingshemmede, Rettshjelpsentralen, Rettspolitisk forening, ROSA, Statsforvalteren i Rogaland og Statsforvalteren i Vestland. Jussbuss uttaler for eksempel:

«Saker om manglende lønn er et så stort problem for den enkelte og for samfunnet at alle arbeidstakere burde få nødvendig hjelp til å få sin sak løst. Når lønnen uteblir, har arbeidstakere et stort velferdsmessig behov for hjelp til å inndrive denne. Inndrivelse kan være svært tids- og ressurskrevende, og kan fordre god juridisk kompetanse. Får man ikke hjelp fra en fagforening er muligheten for hjelp svært begrenset. Arbeidstakeres betalingsevne for juridisk bistand er i utgangspunktet lav, og svekkes ytterligere når lønnsinntekter uteblir. Manglende lønnsutbetaling kan også innskrenke adgangen til trygdeytelser.

Vi erfarer i tillegg at uteblivelse av lønnsutbetaling har en sterk sammenheng med generell arbeidslivskriminalitet. Dette vil kunne avhjelpes gjennom rettshjelp. [...]

Jussbuss behandlet i 2019 624 arbeidsrettssaker, hvorav 274 saker omhandlet lønn, trekk i lønn, overtid og feriepenger. I tillegg kommer 134 saker om oppsigelse og avskjed hvor et lønnskrav kan inngå i sakskomplekset. Typetilfellet er at arbeidstakere får utbetalt mindre enn minstelønn etter allmenngjort tariff, at de ikke får utbetalt overtidstillegg eller at de får utbetalt for en mindre mengde arbeid enn det de har arbeidet. Vi ser også tilfeller hvor arbeidsgiver ikke utbetaler lønn i det hele tatt og hvor arbeidstaker blir stående uten inntekt i sin helhet.

Vi erfarer videre at inndrivelse av lønn kan ta lang tid, innebære en rekke rettslig steg og kan kreve inngående kjennskap til sivilrettslige prosessregler. Regler om verneting, insolvens, prosessrisiko og selskapsrettslige problemstillinger er ofte en forutsetning for å kunne inndrive et lønnskrav. Et slikt rettslig landskap gjør det nesten umulig for mange å kreve inn lønn uten rettslig bistand. Dagens rettstilstand åpner for at arbeidsgivere kan spekulerer i arbeidstakernes manglende mulighet til å forfølge lønnskravet sitt. Når arbeidstaker ikke mottar lønn forsvinner også muligheten til å kunne betale for juridisk bistand.

En arbeidstaker som ikke mottar lønn vil i mange tilfeller være vel så dårlig stilt som en arbeidstaker som sies opp. Det velferdsmessige behovet er således tilsvarende som i oppsigelsessakene hvor det etter dagens ordning gis fri rettshjelp.»

Flere av de øvrige rettshjelpstiltakene, som blant annet Jusshjelpa i Nord-Norge og Jussformidlingen opplyser at de mottar et stort antall saker som gjelder manglende lønn eller feriepengeutbetalinger.

Jusshjelpa i Nord-Norge viser videre til at i en stor andel av lønnskravsakene har klientene statsborgerskap i et annet land enn Norge og har kun bodd i Norge i en kort periode. Disse personene har dermed et ekstra stort behov for juridisk hjelp ved utestående lønn, fordi deres manglende norskferdigheter og manglende kjennskap til det norske lovverket og samfunnet for øvrig gjør at det er vanskelig for dem å nå igjennom med krav mot arbeidsgiveren. Jussformidlingens erfaring er at manglende utbetaling av lønn særlig rammer unge og uorganiserte arbeidstakere, og arbeidstakere som ikke behersker norsk godt nok. Rettspolitisk forening og Jusshjelpa i Nord-Norge påpeker at rettshjelp i disse sakene vil kunne bidra til å forebygge sosial dumping.

Virke støtter derimot ikke en utvidelse av ordningen til krav om lønn eller feriepenger fra arbeidsforhold, og uttaler:

«Rettshjelpsutvalget skriver at ’manglende utbetaling av lønn og feriepenger er dessverre et utbredt problem i norsk arbeidsliv’. Virke kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen av norsk arbeidsliv. Det store flertallet av arbeidsgivere er seriøse virksomheter som betaler lønn til sine ansatte ihht. avtaler.

I dag skal saker som kun gjelder krav om lønn og feriepenger som hovedregel behandles i forliksrådet før de bringes inn for domstolene. Dette gir de ansatte en lavterskelmulighet for å forfølge slike krav.

I dag omfattes krav om lønn og feriepenger av rettshjelpsordningen dersom kravet forfølges i en sak som kategoriseres som opphør av arbeidsforhold. Vår erfaring er at lønnskravene i slike saker ofte konkretiseres sent i prosessen, med den konsekvens at arbeidsgiver ikke har hatt mulighet til å ta stilling til kravet og eventuelt imøtekomme hele eller deler av dette før saken er bragt inn for domstolene.

Virke er bekymret for at en ytterlig utvidelse av muligheten for fri rettshjelp og sakførsel ved krav om utbetaling av feriepenger og lønn vil virke prosessdrivende, ved at det ikke gjøres et reelt forsøk på å komme til enighet om kravet på den enkelte arbeidsplassen først.

Vi mener også forslaget må ses i sammenheng med lønnsgarantiordningen, som sikrer arbeidstakere som ikke har fått utbetalt lønn, feriepenger og annet arbeidsvederlag som vedkommende har til gode, men som arbeidsgiver ikke er i stand til å betale på grunn av konkurs, tvangsavvikling e.l.»

Statens sivilrettsforvaltning stiller seg noe tvilende til at alle saker om lønnsinndrivelse bør gjøres prioritert, uansett kravets størrelse. Den uttaler:

«Vi viser til at det dreier seg om potensielt mange saker, og at det ikke er rimelig at det offentlige skal yte støtte i saker som gjelder beskjedne krav. Vi viser også til at forslaget innebærer at det i begrenset grad kan tas prosessøkonomiske hensyn, og at lønnskravene kommer i en særstilling i forhold til andre støtteverdige pengekrav.

I dag behandles lønnssakene etter unntaksbestemmelsen i § 11 tredje ledd og det gis fritt rettsråd hvor arbeidstaker, over en lengre periode, ikke får utbetalt rettmessig lønn. Det skal i vurderingen sees hen til om kravet er så stort at det betyr mye for arbeidstakeren å forfølge det. Videre skal det ses hen til arbeidstakerens muligheter til å ivareta egne interesser, herunder om motparten benytter advokat. I andre saker om pengekrav har det tradisjonelt vært ført en meget restriktiv praksis, med den begrunnelse at slike saker generelt ikke berører folk flest personlig i så sterk grad, at det er rimelig at det offentlige bistår med fri rettshjelp. Andre pengekrav kan likevel bety mye for den det gjelder, og det kan stilles spørsmål om det er rimelig at ethvert lønnskrav skal anses prioritert, mens andre saker om pengekrav skal behandles restriktivt, selv når kravet er av en viss størrelse.»

Caritas Norge, Gatejuristen, Jussbuss, Jussformidlingen, Jusshjelpa i Nord-Norge, Rettshjelpsentralen, Rettspolitisk forening og Statsforvalteren i Rogaland er positive til forslaget om ikke å oppstille noen nedre beløpsmessig grense for lønnskravet.

Jussbuss mener det er svært liten risiko for at innlemmelse av lønnsinndrivelse i loven kan føre til at klart grunnløse krav eller saker av liten betydning reises for domstolen eller forliksrådet. I en undersøkelse av alle lønnssaker Jussbuss hadde i 2018 var det samlede kravet nesten 2 millioner kroner fordelt på 194 saker. Dette innebærer at lønnskravene i snitt var på omtrent 10 000 kroner. Det største kravet var på 208 000 kroner. Jussbuss mener dessuten at prosessen for å drive inn lønn er så tungvint og krever så mye av den enkelte at frykten for grunnløse krav eller saker av liten betydning er ubegrunnet.

Jussformidlingen slutter seg til utvalgets vurdering om at det vil variere fra situasjon til situasjon hvor belastende et utestående lønnskrav er, og at en eventuell beløpsgrense kan skape en fare for at arbeidsgiver spekulerer i denne. Caritas Norge og Gatejuristen er også positive til at det ikke settes en nedre grense, og viser til at små beløp kan ha en stor betydning for personer med lav inntekt.

4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med utvalgets flertall at saker om opphør av arbeidsforhold videreføres som en prioritert sakstype, jf. rettshjelpsloven § 11 andre ledd nr. 5 og § 16 andre ledd nr. 3. Saker om opphør av arbeidsforhold er saker av stor personlig og velferdsmessig betydning, og forslaget har fått bred støtte i høringen.

Departementet følger også delvis opp flertallets forslag om å gjøre saker om inndrivelse av lønn til en prioritert sakstype. Forslaget har fått bred støtte i høringen. Det vises til lovforslaget § 11 andre ledd nr. 6.

Saker om lønnsinndrivelse kan gjelde manglende lønnsutbetaling, men også lavere betaling enn hva som er avtalt eller følger av minstesatser, eller manglende utbetaling av feriepenger. Årsakene til at arbeidsgiver ikke har utbetalt lønn eller feriepenger kan også variere, fra klare tilfeller av lønnstyveri, til situasjoner der lønnen holdes tilbake på grunn av uenighet, arbeidskonflikt eller grunnet økonomiske problemer hos arbeidsgiver.

Det har vært førende for departementets vurdering at manglende utbetaling av lønn kan ha stor betydning for den enkelte. Når lønnen uteblir mister man inntektsgrunnlaget, og det kan bli utfordrende å dekke utgifter til grunnleggende behov som mat og bolig. En arbeidstaker som over tid eller gjentatte ganger ikke mottar lønn vil kunne være like dårlig stilt som en arbeidstaker som sies opp. Det velferdsmessige behovet kan dermed i utgangspunktet sies å være tilsvarende som i oppsigelsessakene, som er prioriterte sakstyper etter rettshjelpsloven. En arbeidstaker som ikke mottar lønn på flere måneder, vil i tillegg ha dårligere muligheter til å betale for advokatbistand for å drive inn lønnen.

Departementet er enig i utvalgets flertalls vurdering om at de fleste organiserte arbeidstakere vil velge å benytte seg av tilbudet til fagforeningen. Så lenge det foreligger en slik alternativ ordning for rettshjelp, kan man heller ikke få rettshjelp etter rettshjelpsloven, jf. § 5 om lovens subsidiære karakter. Slik flertallet påpeker vil det derfor særlig være unge og uorganiserte arbeidstakere, og arbeidstakere uten tilstrekkelige norskkunnskaper som har behov for bistand til å få innkrevet utestående lønn. Dette bekreftes også av flere av høringsinstansene, som blant annet studentrettshjelpstiltakene, Caritas Norge og Gatejuristen.

Som departementet har redegjort for i punkt 4.1 finnes det flere etablerte ordninger som gir god hjelp i denne type saker og som også bidrar til å løse mange saker. Departementet oppfatter likevel at dette ikke alltid er tilstrekkelig. Det store antallet henvendelser om lønnsinndrivelse til de spesielle rettshjelpstiltakene og andre, viser at det er et stort behov for juridisk bistand i slike saker. Departementet antar også at prosessen for innkreving både kan være ukjent og vanskelig tilgjengelig. Dette gjelder særlig når arbeidstakerne er utenlandske og uorganiserte eller unge. Styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver taler for å prioritere denne sakstypen.

Departementet har indikasjoner på at rettshjelp i en tidlig fase kan bidra til å løse mange saker. Dette inntrykket understøttes blant annet av Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) som opplyser at de ofte ser resultater til gunst for arbeidstakeren etter at de har bistått arbeidstakere. Dette kan også tale for å gjøre sakene til en prioritert sakstype.

Videre har departementet til en viss grad sett hen til at manglende lønnsutbetalinger har en sterk sammenheng med generell arbeidslivskriminalitet, og at rettshjelp i saker om utbetaling av lønn derfor kan bidra til å forebygge sosial dumping.

Etter en samlet vurdering følger departementet opp flertallets forslag om å gjøre saker om innkreving av lønn til en prioritert sakstype på rettsrådsstadiet. Det forutsettes at arbeidstaker først tar aktivt kontakt med arbeidsgiver for å forsøke å få klarhet i årsaken til den manglende utbetalingen og forsøker å komme til enighet før vedkommende søker om rettshjelp. Departementet antar at rettshjelpen særlig vil bestå i bistand til å få klarhet i kravet og hvordan motparten stiller seg til det, og aktivt bidra til å forhandle for å finne løsninger i en tidlig fase av saken. I tillegg vil advokaten kunne informere om saksgang og veivalg.

Departementet følger også opp utvalgets flertalls forslag om å ikke innføre en nedre beløpsgrense for størrelsen på lønnskravet.

Som nevnt ovenfor er målgruppen trolig særlig unge og utenlandske arbeidstakere. Departementet antar at noen av sakene fra disse gruppene vil gjelde mindre beløp. Departementet mener at det i utgangspunktet ikke er hensiktsmessig å finansiere rettshjelp der tvistesummen er svært lav. Departementet antar imidlertid at de fleste som vil søke om rettshjelp har lønnskrav av en viss størrelse. Det antas også at kravet om en egenandel vil begrense antallet saker. Videre er det vanskelig å finne et riktig nivå for en eventuell nedre beløpsgrense. I tillegg deler departementet flertallets vurderinger om at det kan være en viss risiko for at arbeidsgivere også vil kunne innrette seg etter en slik grense. En beløpsgrense kan også føre til mer administrasjon ved behandlingen av søknader. Videre kan det føre til uforutsigbarhet for søkeren knyttet til om man har krav på rettshjelp, ettersom det kan være vanskelig å gjøre en riktig beregning av utestående lønn på søknadstidspunktet. Samlet taler disse momentene mot å innføre en nedre beløpsgrense.

Dersom manglende lønnsutbetaling er et tilbakevendende problem, og arbeidstakere søker om rettshjelp ved hver eneste manglende utbetaling, eller ber om rettshjelp til å kreve inn et ubetydelig beløp, vil innvilgende myndighet måtte foreta en vurdering av om lovens krav til nødvendighet er oppfylt, jf. rettshjelpsloven § 1.

Departementet har også vurdert om saker om innkreving av lønn bør gjøres til en prioritert sakstype på sakførselsstadiet, men har landet på å ikke følge opp flertallets forslag om dette.

Som nevnt i punkt 4.1 er et krav på lønn å anse som et alminnelig pengekrav mot arbeidsgiver som kan bringes inn for forliksrådet. jf. tvisteloven kapittel 6. Forliksrådet er en alternativ ordning til offentlig fri rettshjelp. I utgangspunktet mener departementet at det ikke skal gis fritt rettsråd til behandling av saker i forliksrådet. Når det gjelder forliksklage fremgår det av tvisteloven § 6-3 at det ikke stilles krav til at klagen inneholder annet enn faktiske opplysninger. Forliksrådet skal veilede partene og forsøke å få saken løst i minnelighet på en enkel måte. Dette innebærer at det som hovedregel ikke er nødvendig med advokatbistand verken ved skriving av forliksklage, tilsvar eller under møtet i forliksrådet. Dette utgangspunktet gjelder også for saker om inndrivelse av lønn.

Departementet har også lagt vekt på at størsteparten av sakene antakelig vil kunne løses på et tidlig tidspunkt slik at det er i sakens innledning at rettshjelpsbehovet er størst.

Det vil fortsatt være mulig å søke om fri rettshjelp til behandling av saken i forliksrådet etter unntaksbestemmelsen i rettshjelpsloven § 11 tredje ledd eller om fri sakførsel etter unntaksbestemmelsen i rettshjelpsloven § 16 tredje ledd (fjerde ledd begge steder når lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) trer i kraft).

Etter dette følger departementet delvis opp flertallets forslag om å gjøre saker om innkreving av lønn til en prioritert sakstype. Dette er i tråd med Stortingets anmodningsvedtak hvor regjeringen er bedt om å utrede hvordan den juridiske hjelpen til ofre for lønnstyveri kan styrkes, herunder om den bør innlemmes i ordningene med fri rettshjelp eller rettsråd, jf. punkt 2.2. Departementet viser til at den nye økonomiske modellen skal evalueres innen fire år, jf. Prop. 124 L (2022–2023) punkt 8.5.5. Det kan da være naturlig også å vurdere hvorvidt disse sakene fortsatt skal være en prioritert sakstype etter rettshjelpsloven, eller om det finnes mer effektive måter å dekke bistandsbehovet på.

Når det gjelder omfanget av bistanden i denne sakstypen vil departementet fastsette dette i forskrift.