Prop. 103 L (2024–2025)

Endringer i rettshjelpsloven mv. (prioriterte sakstyper for rettshjelp mv.)

Til innholdsfortegnelse

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene

16.1 Endringer i rettshjelpsloven

Til § 5

Endringen i første ledd innebærer en tilføyelse i listen over eksempler på alternative ordninger for dekning av bistand, som gjør at man som utgangspunkt ikke har rett til dekning etter rettshjelpsloven. Gjeldende ordlyd viser blant annet til etablerte offentlige service- og rådgivningskontorer. I tillegg er det etablert en rekke offentlige nemnder, råd og utvalg som eksempelvis Forliksrådet, Diskrimineringsnemnda og Husleietvistutvalget. Tilføyelsen av begrepet «tvisteløsningsorganer» er ment å omfatte slike organer. Endringen innebærer en kodifisering av gjeldende praksis.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.4.

Til § 11

Endringen i første ledd nr. 1 gjelder henvisningen til de bestemmelsene i utlendingsloven som regulerer retten til fritt rettsråd. Endringene er en følge av at det er foretatt redaksjonelle endringer i utlendingsloven § 92. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5 og spesialmerknaden i punkt 16.2.

Første ledd nr. 9 fastsetter i dag at ungdom som vurderer å klage eller som klager etter konfliktrådsloven § 22 e har krav på fritt rettsråd. Når lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) trer i kraft vil imidlertid dette reguleres i § 11 første ledd nr. 8, jf. lov 21. juni 2024 nr. 46 om endringer i advokatloven mv. (overgangsregler mv.). Første ledd nr. 9 vil da utgå. Dette er bakgrunnen for at nr. 9 til 10 i lovforslaget er omtalt som «ny». Når endringsloven trer i kraft blir dessuten gjeldende nr. 5, som unntar vernepliktige i førstegangstjeneste fra behovsprøving, fjernet. Nåværende nr. 6, 7 og 8 blir til henholdsvis nr. 5, 6 og 7. Denne nummereringen er derfor også brukt i lovforslaget her, men innebærer ingen materiell endring sammenlignet med det som er vedtatt i lov 20. desember 2023 nr. 109. Det vises til Prop. 124 L (2022–2023) punkt 6.4 og punkt 13.

Første ledd ny nr. 9 fastsetter at innsatte som er eller har vært helt utelukket fra fellesskapet etter straffegjennomføringsloven § 17 eller § 37 i mer enn ett sammenhengende døgn, skal ha rett til fritt rettsråd for å klage eller vurdere å klage på vedtaket. Forvaringsdømte omfattes også av «innsatte». For innsatte under 18 år er det ikke et vilkår at utelukkelsen må ha vart mer enn ett sammenhengende døgn for at retten til fritt rettsråd skal inntre.

Retten til rettshjelp gjelder ikke dersom utelukkelse er besluttet av retten med hjemmel i straffeprosessloven § 186 a, som dekkes av siktedes rett på offentlig oppnevnt forsvarer. Innsettelser på avdelinger med særlig høyt sikkerhetsnivå omfattes heller ikke.

Dersom den innsatte er utelukket etter eget ønske, jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd, er det tilstrekkelig at den innsatte trekker ønsket/samtykket om å være utelukket for at grunnlaget for utelukkelsen opphører. Ettersom det ikke er nødvendig å inngi en begrunnet klage, skal det heller ikke være rett til rettshjelp i disse sakene.

Dersom det blir fattet nytt vedtak om fortsatt utelukkelse, skal den innsatte på ny ha rett til rettshjelp for å klage eller vurdere å klage på det nye vedtaket.

Retten til fritt rettsråd gjelder så lenge det kan inngis en klage. Det vil si at en innsatt som har vært utsatt for hel utelukkelse i mer enn ett sammenhengende døgn, kan benytte seg av retten til fritt rettsråd etter inngrepet er opphørt for å klage eller vurdere å klage på vedtaket.

Første ledd ny nr. 10 fastsetter at innsatte som er eller har vært plassert i sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng etter straffegjennomføringsloven § 38 skal ha rett på fritt rettsråd for å klage eller vurdere å klage på vedtaket. Dersom det blir fattet nytt vedtak om fortsatt plassering i sikkerhetscelle eller i sikkerhetsseng, skal den innsatte på ny ha rett til rettshjelp for å klage eller vurdere klage på det nye vedtaket. Retten til fritt rettsråd gjelder så lenge det kan inngis en klage.

Når det gjelder endringene i ny nr. 9 og 10 vises det for øvrig til de alminnelige merknadene til forslagene i punkt 5.4.

Endringen i andre ledd nr. 1 innebærer at henvisningen til barnelova kapittel 8 fjernes. Dette betyr at saker om barnebidrag ikke er en prioritert sakstype på rettsrådsstadiet. Samtidig endres henvisningen til ekteskapsloven slik at det bare henvises til ekteskapsloven del II, som gjelder saker om skifteoppgjør mellom ektefeller. Dette betyr at saker som gjelder separasjon, skilsmisse, ektefellebidrag og ektefellepensjon ikke er en prioritert sakstype på rettsrådsstadiet. Endringene er en kodifisering av gjeldende praksis.

For øvrig vises det til de alminnelige merknadene til forslagene i punktene 8.4 og 9.4.

Endringen i andre ledd nr. 6 innebærer at retten til fritt rettsråd i arbeidsrettssaker utvides til også å omfatte saker som bare gjelder inndrivelse av lønn og annet arbeidsvederlag, uten at saken samtidig gjelder opphør av et arbeidsforhold. Dette er en endring av gjeldende rett. Det er ikke ment å gjøre noen endring når det gjelder adgangen til å få dekket bistand til fremsettelse av lønnskrav i forbindelse med en stillingsvernssak eller erstatningssak etter § 11 andre ledd nr. 5. Arbeidstaker skal forstås på samme måte som i arbeidsmiljøloven § 1-8.

Saker om lønnsinndrivelse kan blant annet gjelde manglende lønnsutbetaling, men også lavere betaling enn hva som er avtalt etter kontrakt eller minstesatser, eller manglende utbetaling av feriepenger. Det forutsettes at arbeidstaker har tatt kontakt med arbeidsgiver og forsøkt å finne ut av om manglende utbetaling skyldes en misforståelse eller feil før vedkommende søker om fri rettshjelp.

Rettshjelpen vil særlig gjelde bistand til blant annet å få råd om innkreving, til å sjekke dokumentasjon, herunder arbeidskontrakt, sende påkrav til arbeidsgiver mv.

Det er ikke en nedre beløpsgrense for lønnskravet. Departementet antar at egenandelen vil føre til at det ikke søkes om støtte til inndrivelse av svært små beløp. Dersom manglende lønnsutbetaling er et tilbakevendende problem, og arbeidstakere søker om rettshjelp ved hver manglende utbetaling til å kreve inn helt marginale beløp, vil innvilgende myndighet måtte foreta en vurdering av om lovens krav til nødvendighet er oppfylt, jf. rettshjelpsloven § 1.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 4.4.

Andre ledd ny nr. 7 utvider retten til fritt rettsråd til også å omfatte vurdering av om det skal fremsettes en klage etter folketrygdloven.

Retten til rettshjelp utløses dersom søkeren har mottatt et vedtak som kan påklages, og får bistand til å vurdere om det er grunn til å klage, skrive klage eller lignende. Det er altså ikke en forutsetning at søkeren ender med å sende en klage. Det forutsettes likevel at advokaten innhenter relevant informasjon og foretar en reell vurdering av de trygderettslige sidene av saken.

Henvisningen til § 21-12 i folketrygdloven er fjernet, og det er inntatt en uttrykkelig henvisning til barnetrygdloven og lov om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg. Dette er en kodifisering av gjeldende forvaltningspraksis.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.4.

Når lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) trer i kraft vil unntaksbestemmelsen for fritt rettsråd reguleres i § 11 fjerde ledd, og ikke tredje ledd som i dag. I denne proposisjonen foreslår departementet endringer i fjerde ledd, somviderefører den skjønnsmessige adgangen til å få innvilget rettshjelp i andre saker enn de prioriterte sakstypene. Det vises til proposisjonen punkt 14.4.

Hvorvidt det unntaksvis skal innvilges fritt rettsråd etter § 11 fjerde ledd, skal fortsatt avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Departementet foreslår å lovfeste flere av momentene som kan inngå i denne vurderingen. Dette er momenter som også inngår i vurderingen i dag, men som til nå har fremgått av forarbeidene og beskrivelser av forvaltningspraksis i rettshjelpsrundskrivet, SRF-01/2017.

Grunnvilkåret om at «særlige grunner» må tale for å innvilge rettshjelp er ment å videreføre bestemmelsen som en unntaksbestemmelse. I vurderingen av om «særlige grunner» taler for å innvilge fritt rettsråd, kan det blant annet legges vekt på «sakens art». Herunder kan det legges vekt på om saken objektivt sett berører søkeren i særlig sterk grad. Dette vurderingsmomentet skal fortsatt innebære at det ikke er tilstrekkelig at søkeren selv mener å ha et problem som berører vedkommende personlig. Det må gjøres en mer objektiv vurdering av om sakens art normalt kan antas å berøre søkeren i særlig sterk grad. I denne vurderingen er det fortsatt relevant å se hen til om saken har likhetstrekk med de prioriterte sakstypene, ettersom disse gjennomgående vil være saker av stor personlig og velferdsmessig betydning. Dette vurderingsmomentet samsvarer derfor med dagens praksis.

Et annet forhold som kan vurderes under «sakens art» og som har nær sammenheng med momentet over, er konsekvensene av et eventuelt rettstap for søkeren. Dersom det gjelder en bagatellmessig sak, en sak av svært begrenset omfang eller at tvistegjenstanden er av lav verdi, vil den typisk ikke være av stor personlig og velferdsmessig betydning, og konsekvensene av et eventuelt rettstap vil ikke være like alvorlige. Når det gjelder tvistegjenstandens verdi, må det imidlertid til en viss grad ses hen til den aktuelle søkerens økonomi. Også andre mer subjektive forhold ved søkeren kan til en viss grad vektlegges i vurderingen av hva konsekvensene av et eventuelt rettstap vil være. Er man for eksempel enslig forsørger for flere barn, vil konsekvensene av en urettmessig utkastelse typisk kunne være mer alvorlig enn for en enslig person. Vil konsekvensene av et eventuelt rettstap være det samme som etter de prioriterte sakene, er det et forhold som taler for at det bør innvilges rettshjelp etter unntaksbestemmelsen. Dette momentet samsvarer også med dagens praksis.

Ved en vurdering av sakens art kan også mulighetene til å vinne frem med saken være et relevant moment. I likhet med etter gjeldende rett, skal det ikke gjøres en streng vurdering av muligheten til å vinne frem. Dette vil det kunne være vanskelig for innvilgende myndighet å vurdere på forhånd. Dersom det er åpenbart at søkeren ikke kan vinne frem med saken, bør søknaden imidlertid avslås. Det gjelder for eksempel dersom det tas ut gjentatte søksmål om det samme forholdet.

Søkerens mulighet til å ivareta sine rettslige interesser i saken er et moment som ikke er fremhevet i forarbeidene til dagens bestemmelser eller beskrivelsen av forvaltningspraksis i rettshjelpsrundskrivet, SRF-01/2017. Det fremgår imidlertid av praksis fra EMD at dette er et relevant moment. Vurderingen må ta utgangspunkt i objektive forhold ved saken, kompleksiteten i regelverket som regulerer sakskomplekset og prosessen for å få saken avklart. I saker som behandles av nemnder og andre organer som er opprettet for å løse tvister gjennom mekling og eventuelt vedtak, er det etter departementets syn normalt ikke behov for rettslig bistand for å ivareta sine rettslige interesser i saken. At det ikke skal innvilges rettshjelp i slike saker følger også av subsidiaritetsprinsippet i rettshjelpsloven § 5. Søkerens evne og kapasitet til å representere seg selv effektivt er også relevant i vurderingen, samt om det er et krav at man er representert av en advokat. Vurderingsmomentet åpner til en viss grad for å legge vekt på subjektive forhold ved søkeren. Det må for eksempel kunne antas at en søker med nedsatt kognitiv funksjonsevne vil ha dårligere forutsetninger for å sette seg inn i en sak og nyttiggjøre seg av generell veiledning eller rettighetsinformasjon. Det kan også ses hen til om retten har pålagt parten å møte med en prosessfullmektig etter tvisteloven § 3-2.

Styrkeforholdet mellom partene, for eksempel om motparten har langt større ressurser enn søkeren, er et moment som til en viss grad vektlegges i dag, og som departementet foreslår at innvilgende myndighet fortsatt skal kunne vektlegge. Er motparten for eksempel det offentlige, en finansinstitusjon eller lignende, kan det være et moment som taler for at det bør innvilges fri rettshjelp.

Om saken er prinsipiell er et moment som kun vektlegges i dag dersom saken samtidig er av stor personlig og velferdsmessig betydning for søkeren. Departementet foreslår at dette lovfestes som et selvstendig, relevant moment. Dette er ikke i kjernen av det rettshjelpsordningen skal omfatte i snever forstand, men er viktig i et større perspektiv. Domstolsbehandling av prinsipielle saker kan bidra til rettsavklaring, noe som igjen kan påvirke behovet for bistand i senere saker. Dette er imidlertid et moment som det kan være vanskelig for innvilgende myndighet å ha oversikt over. Departementet antar at det først og fremst vil være aktuelt å vektlegge momentet i de tilfellene det foreligger objektive holdepunkter for at saken faktisk har prinsipiell betydning for flere, for eksempel en uttalelse i en avgjørelse fra en domstol eller nemnd, eller en uttalelse fra et relevant ombud.

Til § 12

Når lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) trer i kraft vil adgangen til å avslå søknader om fritt rettsråd fordi det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, være regulert i § 12 tredje ledd, ikke fjerde ledd.

I denne proposisjonen foreslår departementet endringer i tredje ledd, slik den vil lyde etter lov 20. desember 2023 nr. 109 har trådt i kraft. Endringen innebærer å fjerne henvisningen til andre ledd, slik at det ikke er en adgang til å avslå en søknad dersom vilkårene for å innvilge fritt rettsråd etter unntaksbestemmelsen er oppfylt. Flere av momentene i vurderingen av om det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, er sammenfallende med momentene i vurderingen av om særlige grunner taler for å innvilge fritt rettsråd. For sakene som vurderes etter andre ledd, vil tredje ledd derfor ha liten selvstendig praktisk betydning.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 14.4.

Til § 16

Endringen i første ledd nr. 4 gjelder henvisningen til de bestemmelsene i utlendingsloven som regulerer retten til fri sakførsel. Endringen er av lovteknisk karakter, og er en følge av at det er foretatt redaksjonelle endringer i utlendingsloven § 92. Det vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5 og spesialmerknaden i punkt 16.2.

Endringen i første ledd nr. 5 viderefører gjeldende rett når det gjelder retten til fri sakførsel for personer som det er begjært begrensninger i den rettslige handleevnen til eller som begjærer en dom om begrensninger i den rettslige handleevnen opphevet. Videre innebærer endringen en lovfesting av den analogiske anvendelsen av bestemmelsen for flere ulike typer av vergemålssaker, som følger av rettspraksis, jf. blant annet Borgarting lagmannsretts kjennelse 25. januar 2017 (LB-2016-206906), Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 8. mai 2017 (HR 2017-888- U) og Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 10. januar 2024 (HR-2024-56-U). Denne lovfestingen innebærer at enhver som er part i en sak der staten skal bære alle kostnadene ved saken etter vergemålsloven § 76, som hovedregel har rett til fri sakførsel. Presiseringen endrer ikke rettens adgang til å pålegge en privat part som har reist et søksmål som synes ubegrunnet, ansvar for egne sakskostnader, jf. vergemålsloven § 76 første ledd andre punktum. Den nærmere vurderingen av hvilke saker og hvilke personer som omfattes, må vurderes etter bestemmelsen i vergemålsloven § 76.

Det vises for øvrig til omtalen av gjeldende rett i punkt 10.1 og de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 10.4.

Endringen i andre ledd nr. 5 innebærer at det bare er en rett til fri sakførsel i saker etter husleieloven § 9-8 dersom leietakeren har fått medhold i Husleietvistutvalget og utleieren tar ut søksmål. Dette er en endring av gjeldende rett, og har sammenheng med at Husleietvistutvalget har blitt landsdekkende.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.4.

Andre ledd ny nr. 6 fastsetter at private parter som har fått medhold i Trygderetten har krav på fri sakførsel dersom staten tar ut søksmål for lagmannsretten.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 6.4.

Når lov 20. desember 2023 nr. 109 trer i kraft vil unntaksbestemmelsen for fri sakførsel reguleres i § 16 fjerde ledd, og ikke tredje ledd som i dag. Endringen i fjerde ledd slik den vil lyde etter lov 20. desember 2023. nr. 109 har trådt i kraft, viderefører unntaksbestemmelsen om fri sakførsel i andre saker enn de prioriterte sakstypene. Det vises til spesialmerknaden til § 11 fjerde ledd og til de alminnelige merknadene i proposisjonen punkt 14.4.

Endringene i femte ledd, slik bestemmelsen vil lyde etter lov. 20. desember 2023 nr. 109 har trådt i kraft,innebærer å fjerne henvisningen til § 16 fjerde ledd. Dette innebærer at det ikke er adgang til å avslå en søknad om fri sakførsel etter femte ledd dersom vilkårene for å innvilge fri sakførsel etter unntaksbestemmelsen er oppfylt. Flere av momentene i vurderingen av om det er urimelig at det offentlige betaler for bistanden, er sammenfallende med momentene i vurderingen av om særlige grunner taler for å innvilge fri sakførsel. For sakene som vurderes etter unntaksbestemmelsen i fjerde ledd, vil femte ledd derfor ha liten selvstendig praktisk betydning.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 14.4.

Til § 25

Ved lov 16. desember 2016 nr. 97 om endringer i rettshjelploven (justering av egenandel og retten til fri sakførsel) ble § 16 andre ledd endret. Formålet med denne endringer var å fjerne saker som gjelder felleseieskifte mellom ektefeller og økonomisk oppgjør etter husstandsfellesskapsloven som en prioritert sakstype på sakførselsstadiet. Dette medførte samtidig at domstolen ikke lenger kan innvilge fri sakførsel i denne sakstypen. Ved en inkurie ble ikke § 25 tredje ledd endret.

Det kan fortsatt søkes om fri sakførsel i saker som gjelder felleseieskifte mellom ektefeller og økonomisk oppgjør etter husstandsfellesskapsloven etter unntaksbestemmelsen i § 16 fjerde ledd, slik den vil lyde etter endringene i lov 23. desember 2023 nr. 109 har trådt i kraft, men da er det statsforvalteren som har kompetanse til å innvilge fri sakførsel og fritak for rettsgebyr, jf. rettshjelploven § 25 første og andre ledd, jf. § 22. Det er etter dette ikke behov for en spesialregulering av kompetansen til å gi fritak for rettsgebyr i skiftesaker. Derfor oppheves § 25 tredje ledd, og nåværende fjerde ledd blir tredje ledd.

16.2 Endringer i utlendingsloven

Til § 92

Bestemmelsen regulerer i hvilke saker utlendingen har rett til fri rettshjelp, og viderefører i all hovedsak gjeldende rett. Det er foretatt redaksjonelle endringer i bestemmelsen av pedagogiske grunner.

Første ledd inneholder en opplisting av sakstyper der det gis fritt rettsråd uten behovsprøving både ved førsteinstansbehandling og ved eventuell klage. Første ledd bokstav a, c, d og e viderefører gjeldende rett, kun med språklige endringer. I første ledd bokstav b er det gjort en tilføyelse ved at det er gitt rett til fritt rettsråd ved utvisning på grunn av ilagt straff, når utlendingen har mindreårige barn som er bosatt i Norge og som er norske borgere eller har oppholdstillatelse eller oppholdsrett i Norge. Dette følger i dag av utlendingsforskriften § 17-18. Det er også foretatt redaksjonelle endringer i bestemmelsen.

Andre ledd inneholder en uttømmende opplisting av sakstyper der utlendingen gis fritt rettsråd uten behovsprøving i forbindelse med klage eller andreinstansbehandling. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett med språklige endringer.

Tredje ledd gir anvisning på de tilfeller hvor retten av eget tiltak og uten behovsprøving skal gi bevilling til fri sakførsel. Tredje ledd bokstav a, b og c viderefører gjeldende rett. I tredje ledd bokstav d er det inntatt en ny regel om at retten skal gi bevilling til fri sakførsel dersom utlendingen har fått medhold i tingretten, og staten anker til lagmannsretten. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 7.5.

Sjette ledd fastsetter at reglene i rettshjelpsloven om saksbehandling, klage og andre spørsmål som ikke er regulert etter utlendingsloven § 92, gjelder så langt de passer. Selv om retten til fritt rettsråd og til fri sakførsel i en del tilfeller er regulert i utlendingsloven § 92 med tilhørende forskrifter, virker utlendingsloven og -forskriften sammen med bestemmelsene i rettshjelpsloven.

Endringen i sjuende ledd gir adgang til å fastsette nærmere regler om blant annet unntak fra retten til fritt rettsråd (bokstav a), rett til fritt rettsråd uten behovsprøving i andre saker enn nevnt i bestemmelsens første og andre ledd (bokstav b), om saksbehandlingen (bokstav c) og om godtgjørelsen i saker der det gis rett til fri rettshjelp (bokstav d).

Når det gjelder hjemmelen i bokstav b til å gi forskrifter om fritt rettsråd uten behovsprøving i andre saker enn nevnt i første og andre ledd, er utgangspunktet at det bør reguleres i lov i hvilke tilfeller det skal gjelde en rett til fritt rettsråd. Samtidig skiller utlendingsfeltet seg fra de andre rettsområdene med regler om fritt rettsråd, ved at det er behov for en vesentlig mer detaljert regulering. Det samsvarer for øvrig fullt med reguleringen på utlendingsfeltet ellers, at det overlates en betydelig myndighet til departementet til å foreta regulering i forskrift. Det vises til drøftingene i innledningen i punkt 7 ovenfor. Departementet legger samtidig til grunn at dersom det blir aktuelt å utvide retten til fritt rettsråd i større kategorier av saker, bør dette fremmes som et lovforslag.

Opplistingen i de ulike bokstavbestemmelsene i sjuende ledd er ikke uttømmende, jf. uttrykket «blant annet» i innledningen, som er videreført fra dagens sjuende ledd. Det er følgelig adgang til å gi utfyllende forskrifter også om andre forhold enn det som fremgår i bokstavbestemmelsene.

Hva gjelder adgangen til å gi nærmere regler om saksbehandlingen som nevnt i sjuende ledd bokstav c, presiseres det at dette også omfatter adgangen til å gi nærmere regler om at politimesteren eller den politimesteren gir fullmakt til på nærmere vilkår skal kunne oppnevne prosessfullmektig i saker om frihetsberøvelse etter utlendingsloven § 92 tredje ledd, kriteriene for hvem som skal oppnevnes som prosessfullmektig for utlendingen, samt adgangen til å bringe politiets beslutning om oppnevning av prosessfullmektig inn for tingretten. Det kan også være aktuelt å se på for eksempel muligheten for at Utlendingsnemnda skal kunne fremme en sak for rettshjelpmyndighetene med anbefaling om å gi fritt rettsråd mv. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5.

16.3 Endringer i vergemålsloven

Til § 76

Endringen i andre ledd innebærer en presisering som følge av at rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 5 endres. Bestemmelsen pålegger retten en opplysningsplikt i saker om vergemål, i den forstand at retten skal gjøre partene i saken oppmerksom på retten til å få oppnevnt advokat på det offentliges bekostning, slik dette er regulert i rettshjelpsloven.

16.4 Endringer i lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving)

Det foreslås likelydende endringer i lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) del I om endring i lov 13. juni 1980 nr. 35 om fri rettshjelp § 11 første ledd ny nr. 9 og ny nr. 10, som i dette forslaget til endringer i rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 9 og 10. Dette er for det tilfellet at et lovvedtak i tråd med forslagene i denne proposisjonen skal tre i kraft før den første endringsloven. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 5.4, og spesialmerknadene til forslaget til endringer i rettshjelpsloven i punkt 16.1.

16.5 Endringer i andre lover

Departementet foreslår å innføre en offisiell korttittel til rettshjelpsloven, jf. departementets forslag til lovvedtak. Rettshjelpsloven har i dag kun en uoffisiell korttittel. Uoffisielle korttitler brukes på samme måte som de offisielle korttitlene når det refereres til dem i dommer og juridiske artikler med videre, men uoffisielle korttitler skal i utgangspunktet ikke brukes ved henvisning i lover eller forskrifter. Kortformen «rettshjelpsloven» er godt innarbeidet i praksis. En offisiell korttittel vedtas som en del av lovens formelle tittel og gjengis i parentes. Som følge av at det foreslås å innføre en offisiell korttittel, foreslås redaksjonelle endringer i lov om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. § 12, skjønnsprosessloven § 20 a, straffeprosessloven § 78 andre ledd, rettsgebyrloven § 27 a, konfliktrådsloven § 22 e og advokatloven § 73 femte ledd. Endringen går ut på å erstatte korttittelen «rettshjelploven» med den korttittelen som nå foreslås, «rettshjelpsloven».

16.6 Avsluttende bestemmelser

I lovforslaget er det tatt utgangspunkt i rettshjelpsloven slik den vil se ut etter at lov 20. desember 2023 nr. 109 om endringer i rettshjelploven (ny modell for økonomisk behovsprøving) har trådt i kraft. Dette har sammenheng med at endringene i denne loven antakelig vil tre i kraft etter endringene i den første endringsloven.

Endringene som foreslås i denne lovproposisjonen kan ikke settes i kraft før det er gjort nødvendige etterfølgende forskriftsendringer. Departementet foreslår at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer og at Kongen kan bestemme at forskjellige bestemmelser skal tre i kraft til forskjellig tid.

Det vil kunne bli nødvendig å fastsette visse overgangsbestemmelser, både i forbindelse med lovendringene, men også de etterfølgende forskriftsendringene. Kompetansen til å gjøre endringer i rettshjelpsforskriften, salærforskriften og stykkprisforskriften ligger til Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet foreslår derfor at kompetansen til å vedta eventuelle overgangsregler også legges til departementet.

Til forsiden