6 Konsesjonsplikt etter konsesjonsloven § 7

6.1 Gjeldende rett og bruken av forskriftshjemmelen

Konsesjonsloven § 7 fastsetter at noen unntak fra konsesjonsplikt i konsesjonsloven §§ 4 og 5 kan settes ut av kraft ved lokal forskrift. Forutsetningen for slik forskrift er at kommunen mener det er nødvendig å innføre forskrift fordi helårsboliger ikke skal brukes til fritidsformål.

Konsesjonsloven § 7 fastsetter hjemmelsgrunnlaget for konsesjonsplikt, og § 10 fastsetter hvilke momenter det skal legges vekt på ved avgjørelsen av en konsesjonssak med hjemmel i lokal forskrift. En rekke andre bestemmelser i konsesjonsloven er relevante der det er innført lokal forskrift. Sentralt i den forbindelse er reglene om hva som er et konsesjonspliktig erverv i § 2, bopliktens innhold i § 6, hjemmelen for forskrift om egenerklæring i § 8, hjemmel for å fastsette konsesjonsvilkår i § 11, samt søknadsfrist i § 13 og regler om sanksjoner i kapittel seks.

Etter § 7 første ledd kan det fastsettes forskrift om konsesjonsplikt for eiendommer som oppfyller vilkårene for unntak etter konsesjonsloven i § 4 første ledd nr. 2 eller 4. Bestemmelsen gir flere alternative grunnlag for konsesjonsplikt. Et alternativ er at eiendommen er bebygd og er, eller har vært, i bruk som helårsbolig. Et annet alternativ er at eiendommen er bebygd, men ikke er tatt i bruk som helårsbolig. Inn under dette alternativet faller også eiendom med bebyggelse under oppføring. Dette alternativet gjelder bare i områder som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til boligformål. Konsesjonsplikt kan som et tredje alternativ innføres for erverv av ubebygd tomt som er regulert til boligformål. Alternativene kan innføres hver for seg eller i kombinasjon. Hvis det fastsettes forskrift om at reglene i § 4 skal settes ut av kraft, kan forskriften med hjemmel i § 7 første ledd utvides til også å sette unntaket i § 5 første ledd nr. 1 for nær slekt ut av kraft (slektskapsunntaket). Slektskapsunntaket alene kan likevel ikke settes ut av kraft som et eget (fjerde) alternativ.

Det følger av § 7 andre ledd at der det ikke er fastsatt unntak fra slektskapsunntaket, kan eiendommen bare selges konsesjonsfritt videre til slekt eller noen i svogerskap som nevnt i § 5 første ledd nr. 1 hvis eieren (selgeren) har hatt tinglyst hjemmel til eiendommen de siste fem årene forut for overdragelsen. Femårsfristen beregnes slik at hele familiens eiertid ses samlet. Hvis eieren dør før fristen er oppfylt, gjelder slektskapsunntaket.

Tredje ledd fastsetter at det ikke oppstår konsesjonsplikt hvis erververen forplikter seg til at eiendommen skal brukes til helårsbolig, enten av vedkommende selv eller andre. Det følger av fjerde ledd at innholdet i boplikten er den samme som ved lovbestemt boplikt. Se punkt 9.1.1 om innholdet i boplikten. Fristen for å flytte til eiendommen er ett år regnet fra ervervet, se femte ledd.

Sjette ledd fastsetter de vilkår som må være oppfylt for at Landbruksdirektoratet kan fastsette forskrift. Bestemmelsen forutsetter at kommunen må ha bedt om at det innføres forskrift, og at forskrift må være nødvendig for å hindre at eiendommer som bør brukes til helårsbolig blir brukt til fritidsformål. Hva som er nødvendig kan variere i ulike deler av kommunen. Forskrift kan følgelig innføres for hele kommunen, eller for deler av den. I praksis er kommunens vurdering av hva som er nødvendig lagt til grunn. Kommunen må imidlertid gi uttrykk for at forskrift er nødvendig, og den må ha gjennomført høring mv. av spørsmålet om å innføre lokal forskrift, jf. forvaltningsloven § 37.

Det er kommunen som avgjør konsesjonssøknader etter forskriften. Avgjørelsen kan påklages til statsforvalteren. Vurderingen av søknadene skjer etter konsesjonsloven § 10. Etter første punktum skal konsesjon gis hvis det ikke er nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål. I Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) s. 81 er det i tilknytning til § 7 vist til at det sentrale ved avgjørelsen av en søknad om konsesjon er om det er nødvendig å bruke eiendommen til helårsbolig for å tilgodese bosettingshensynet. Ved avgjørelsen kan det etter § 10 første ledd andre punktum blant annet legges vekt på eiendommens beliggenhet, bebyggelsens art og standard, hvor lang tid det er gått siden eiendommen ble brukt som helårsbolig, hvor lang tid den ble brukt som helårsbolig, og om det er påregnelig at andre vil kjøpe den til helårsbolig. Selv om kommunen kommer til at det er nødvendig å hindre at eiendommen tas i bruk til fritidsformål, er det fastsatt i andre ledd at kommunen har plikt til å gi konsesjon hvis den finner det tilstrekkelig dokumentert at eiendommen bare kan selges som helårsbolig til en pris som er vesentlig lavere enn prisnivået for tilsvarende helårsboliger i området.

I henhold til Landbruksdirektoratets oversikt hadde 41 kommuner fordelt over hele landet per 1. mars 2023 forskrift om utvidet konsesjonsplikt. Dette utgjør 11,5 % av kommunene i Norge. Hovedtyngden av kommunene ligger i sørlige deler av Norge. Langs kysten fra riksgrensen mot Sverige og til Lindesnes har mange kommuner forskrift.

Antallet kommuner med forskrift varierer over tid. Det er derfor svingninger i KOSTRA-tallene som viser antallet konsesjonsavgjørelser. For 2022 oppga 42 kommuner at de hadde lokal forskrift etter konsesjonsloven § 7. Kommunene behandlet samlet 61 søknader i 2022. Antallet saker var noe høyere enn tidligere år. Avslagsprosenten var noe lavere enn de foregående årene, og var på rundt 20. Til sammenligning var avslagsprosenten ved avgjørelse av vanlige konsesjonssaker på rundt tre prosent. Syv kommuner hadde innført regler om at slektskapsunntaket var satt ut av kraft. Disse kommunene avgjorde samlet syv konsesjonssaker, et antall som var på linje med tidligere år.

6.2 Forslaget i høringsnotatet

I departementets høringsnotat ble det vist til at konsesjonslovens regler om utvidet konsesjonsplikt sist ble endret i 2003. Videre ble det vist til at både virkningen av bestemmelsene og håndhevelsen av reglene skjer lokalt, slik at kommunene selv er nærmest til å vurdere om det foreligger et endringsbehov. Departementet foreslo å lovfeste hensynet til bosettingen i konsesjonsloven § 10.

6.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt kommentarer til forslaget fra 24 høringsinstanser, som alle støtter forslaget. Noen av disse er kommuner som har innført lokal forskrift. Det gjelder for eksempel kommunene Flå, Hvaler, Porsgrunn, Vinje og Vågå.

Enkelte høringsinstanser fremmer forslag om å gjøre andre endringer i lovteksten enn det departementet foreslo. Landbruksdirektoratet gir uttrykk for at § 10 første ledd første punktum bør endres slik at det går frem av bestemmelsen at bosettingshensynet gjelder «på eiendommen og i området», slik loven tolkes i dag.

Hvaler kommune viser til at det ikke har vært politisk vilje til å sette slektskapsunntaket ut av kraft fordi det er et ønske om å beholde gamle familieeiendommer innad i familien. Det er likevel mange slike eiendommer som blir omgjort til fritidsboliger. Kommunen foreslår derfor at fristen på fem år i konsesjonsloven § 7 andre ledd forlenges. Kommunen viser også til at det er utfordrende at enkelte eiendommer må karakteriseres som helårsboliger etter konsesjonsloven, mens de karakteriseres som fritidsbolig etter plan- og bygningsloven.

6.4 Departementets vurderinger og forslag

6.4.1 Formålet med reglene

Konsesjonsplikt etter forskrift med hjemmel i § 7 gir kommunen mulighet til å få kontroll med hvilke helårsboliger eller tomter som skal endre bruk til fritidsbolig. Behovet for reglene må ses i lys av at risikoen for endret bruk er større i noen kommuner og områder enn andre. I attraktive områder for fritidsbruk kan kjøpergruppen til fritidsformål ha større kjøpekraft enn de som bor i eller ønsker å bo i kommunen. Uten regulering kan lokale kjøpere dermed utkonkurreres på pris, og færre vil få anledning til å bo i kommunen, eller i området. Over tid kan stadig flere boliger bli til fritidsbolig. Det kan føre til at det er mange mennesker i området i ferietiden, men tomme gater, butikker, aktiviteter mv. utenom ferier. En slik utvikling kan svekke lokalmiljøet og det lokale næringslivet. Reglene i plan- og bygningsloven gir ingen tilsvarende mulighet for effektiv kontroll.

Konsesjonsplikten etter § 7 er dermed begrunnet ut fra bosettingshensyn, selv om dette hensynet ikke er eksplisitt nevnt verken i § 7 eller § 10. Sammenhengen med bosettingshensynet går frem av forarbeidene, se Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) s. 57 og s. 81, og uttalelse fra Høyesterett i tilknytning til Rt. 1997 s. 1099 på s. 1105. I proposisjonen er det vist til at nødvendighetsvurderingen ved behandling av en konsesjonssøknad etter § 10 foretas ut fra hensynet til bosettingen. Videre er det vist til at det sentrale ved avgjørelsen av en søknad om konsesjon, er om det er nødvendig å bruke eiendommen til helårsbolig for å tilgodese bosettingshensynet. Også konsesjonslovens formål viser til at loven skal ivareta bosettingshensynet. Bosettingshensynet er etter dette sentralt ved behandlingen av en søknad om konsesjon.

Hvis kommunen har innført forskrift gjeldende for hele kommunen, er muligheten for å ivareta bosettingshensynet større enn om kommunen har innført regulering for enkelte utvalgte områder. Reglene blir også mer effektive hvis både slektskapsunntaket i konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 1 er satt ut av kraft, og det er gjort unntak fra arealgrensen i konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4 for bebygd eiendom.

6.4.2 Departementets forslag

Departementet foreslår, som i høringsnotatet, at bosettingshensynet skal gå uttrykkelig frem av konsesjonsloven § 10. Departementet har merket seg at alle høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget, har sluttet seg til dette. Departementet mener at en tydeligere regel på dette punktet gir kommunene og konsesjonssøkere bedre informasjon om betydningen av bosettingshensynet ved avgjørelsen av konsesjonssaker etter lokal forskrift.

Departementet foreslår at regelen innarbeides i gjeldende § 10 første ledd første punktum.

Landbruksdirektoratet har foreslått et tillegg i konsesjonsloven § 10 første ledd første punktum. Når hensynet til bosettingen i området gjør det nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål, foreslår direktoratet at søknaden kan avslås. Departementet er enig i at dette følger av praksis i dag, fordi konsesjonsplikten etter § 7 gjelder eiendommen, ikke et bestemt bolighus, og at boplikt etter § 10 må være nødvendig. Departementet er også enig med direktoratet i at tillegget som er foreslått vil gjøre bestemmelsen tydeligere. Departementet foreslår etter dette en slik endring.