2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Behovet for endring

2.1.1 Priskontroll på rene skogeiendommer

Det er rundt 126 000 landbrukseiendommer med skog i Norge. Av disse er ca. 12 000 rene skogeiendommer. Tallene er hentet fra Landbruksdirektoratets rapport 4/2023 figur 26, og fra Statistisk sentralbyrå. En ren skogeiendom er en eiendom med produktiv skog, men helt uten jordbruksareal, se Prop. 92 L (2016–2017) s. 141. En ren skogeiendom kan både være bebygd og ubebygd.

Frem til 2017 inneholdt konsesjonsloven § 9 en regel om priskontroll ved erverv av eiendommer som skulle brukes til landbruksformål. Priskontroll innebærer at landbruksmyndighetene tar stilling til om prisen av en ervervet eiendom er for høy. Kontrollen gjaldt blant annet rene skogeiendommer som var bebygd og bestod av mer enn 500 dekar produktiv skog, og ubebygde rene skogeiendommer uavhengig av arealets størrelse.

I 2017 ble regelen om priskontroll ved erverv av rene skogeiendommer opphevet. Formålet med endringen var blant annet å stimulere til økt omsetning av skog. Landbruksdirektoratets rapport 4/2023 figur 26 viser at det gjennomsnittlige skogproduserende arealet på rene skogeiendommer har økt fra ca. 390 dekar til ca. 410 dekar i perioden 2013 til 2021.

Formålet med reglene om priskontroll er blant annet å innvirke på rekruttering til landbruksnæringen, selgers investeringsvilje og omsetningen av eiendommer. Formålet er videre å bidra til at eiendommen skal kunne finansieres ved inntjeningen fra gården.

Etter departementets mening bør det legges til rette for at rene skogeiendommer blir brukt som tilleggsskog til annen landbrukseiendom. Skogressursene blir da i landbruksnæringen og bidrar til å styrke denne. Når de rene skogeiendommene blir benyttet som tilleggsskog til eksisterende landbrukseiendom, legger det også til rette for at ressursene eies lokalt. Dersom prisen er høyere enn avkastningsmulighetene fra eiendommen, kan det føre til at rene skogeiendommer blir solgt som selvstendige enheter til erververe utenfor landbruksnæringen.

Høy pris på rene skogeiendommer kan medføre at erververe av rene skogeiendommer som allerede eier konsesjonspliktig landbrukseiendom med jordbruksareal, risikerer at investeringen i skogen ikke dekkes inn ved et eventuelt senere salg av hele eiendommen. Någjeldende regelverk stimulerer dermed ikke til å erverve rene skogeiendommer som tilleggsskog til eksisterende landbrukseiendommer med priskontroll.

Dersom man viderefører gjeldende regler, kan man få kjøpere som er opptatt av annen type avkastning ved eiendommen enn avkastningen fra skogsdriften. Det kan for eksempel være jakt og fiske, eller mulighet til å selge eiendommen videre med gevinst. Ved å gjeninnføre priskontroll på rene skogeiendommer, kan det bidra til at ressursene på de rene skogeiendommene forblir i næringen og i lokalt eie.

Departementet mener det er behov for å gjeninnføre priskontroll på rene skogeiendommer. For jordbrukseiendommer, der det i dag er priskontroll, er departementets vurdering at det ikke er behov for endringer.

2.1.2 Konsesjon til selskaper med begrenset ansvar

En bruksstruktur der landbrukseiendom i størst mulig grad eies av fysiske personer, som selv bebor og driver eiendommene sine, har vist seg å være en stabil og rasjonell eierform. Personlig eierskap til landbrukseiendommer er derfor et landbrukspolitisk mål. Personlig eierskap kan bidra til å hindre at landbrukseiendommen blir en kapitalplassering der eieren ikke er bosatt eller brukeren er uten eiertilknytning.

I 2020 var det registrert ca. 122 000 bebygde eiendommer over arealgrensen for konsesjonsplikt. Rundt 0,8 prosent av disse eiendommene var eid av aksjeselskaper. Det var videre registrert ca. 68 000 eiendommer over arealgrensen for boplikt og priskontroll. Av disse eiendommene var 0,3 prosent eid av aksjeselskaper. Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrå, og er basert på statistikk hentet fra matrikkelen og Landbruksregisteret.

Bestemmelsen om at selskaper med begrenset ansvar kan få konsesjon, ble tatt inn ved en lovendring i 2003. Intensjonen bak regelen var at selskaper med begrenset ansvar kunne innvilges konsesjon der det var fordeler knyttet til landbruksdriften ved at et slikt selskap ervervet eiendommen fremfor en fysisk person.

Landbruksdirektoratets rapport nr. 30/2022 Konsesjonssaker der AS er erverver – Undersøkelse av perioden 2017–2021 viser at det ble innvilget konsesjon i overkant av 80 prosent av sakene der et aksjeselskap ervervet konsesjonspliktig eiendom. Rapporten viser videre at i 75 saker der et aksjeselskap søkte konsesjon, gjaldt ervervet eiendom med et ressursgrunnlag over arealgrensen for lovbestemt boplikt. Av disse 75 sakene ble ca. 60 prosent av søknadene innvilget. Det var imidlertid ikke lovgivers intensjon at det skulle være kurant for selskaper med begrenset ansvar å få konsesjon på erverv av eiendom som skulle brukes til landbruksformål.

Intensjonen bak regelen i konsesjonsloven § 9 tredje ledd var at selskaper med begrenset ansvar kunne innvilges konsesjon der det innebar fordeler knyttet til landbruksdriften sammenlignet med at en fysisk person ervervet eiendommen. Departementet mener dette fremdeles bør være utgangspunktet for den konkrete vurderingen der et selskap med begrenset ansvar søker konsesjon. Etter departementets vurdering bør dette vurderingstemaet komme tydeligere frem i regelverket.

På samme måte som et selskap med begrenset ansvar, kan en stiftelse heller ikke bebo en eiendom personlig. Virkningene av at en stiftelse erverver en konsesjonspliktig eiendom vil derfor i stor grad bli de samme som om et selskap med begrenset ansvar ervervet denne. Departementet mener derfor det er behov for at stiftelser likestilles med selskaper med begrenset ansvar i regelverket.

2.1.3 Uønskede tilpasninger til regelverket

I praksis har det vært flere eksempler på at den som erverver eiendom, tilpasser seg konsesjonslovgivningen på en måte som kan bidra til å undergrave respekten for reglene i loven. To situasjoner kan belyse dette. I begge situasjonene kan avslaget føre til at landbruksmyndigheten pålegger erververen å selge eiendommen videre til noen som enten kan få konsesjon, eller ikke trenger konsesjon, jf. konsesjonsloven § 18.

En vanlig avslagsgrunn er at prisen er for høy. Når avslag er gitt på grunn av for høy pris kan erververen, i tråd med pålegget etter avslaget, overdra eiendommen til en person i nær familie til en pris som kan aksepteres. Er søker et selskap med begrenset ansvar, kan selskapet overføre eiendommen til en av aksjonærene eller et annet selskap i samme konsern til en lavere pris. Løsningen kan innebære at konsesjonssøkeren reelt sett blir sittende med eiendommen og «tar tapet» som følge av konsesjonsavslaget ved interne disposisjoner.

En annen vanlig situasjon er der en erverver som er i nær slekt eller har odelsrett, ikke skal bosette seg på eiendommen. Erververen opplyser så i konsesjonssøknadskjemaet at vedkommende skal bosette seg, uten at dette blir gjennomført i ettertid. Oppfølging av slike «brudd» på boplikten kan ta lang tid, og krever mye ressurser fra det offentlige. Sakene ender regelmessig i et avslag på konsesjon. I tilfeller der avslaget er gitt på grunn av brudd på boplikt (lovbestemt boplikt etter § 5 andre ledd, konsesjonsvilkår om boplikt etter § 11, eller lokal forskrift om nedsatt konsesjonsgrense etter § 7), er det eksempler på eiere som unnlater å vedlikeholde bolighuset, noe som kan føre til at det senere, på tidspunktet for myndighetenes oppfølging, ikke lenger er aktuelt å håndheve boplikt på eiendommen.

Det foreligger ikke tallmateriale som viser antall saker der de uønskede tilpasningene kan forekomme. Tallmaterialet som belyser antallet avslag illustrerer likevel at det trolig er få saker, se Landbruksdirektoratets rapport 38/2024 KOSTRA landbruk som viser kommunenes avgjørelser av konsesjonssaker fordelt etter resultat. Tabell 2.1 viser antall avgjørelser totalt og antall avslag som ble gitt i 2023. Tallene i tabellen er representative for avgjørelser også for tidligere år.

Oversikten viser at 80 søknader ble avslått. Tolv avslag gjaldt selskaper som søkte konsesjon på erverv av landbrukseiendom. Hovedtyngden avslag gjaldt vanlige konsesjonssøknader (64). Antallet avslag på grunn av for høy pris (konsesjonsloven § 9 a) fremgår ikke, men er knyttet til denne gruppen. 16 avslag gjaldt eiendommer med lovbestemt boplikt etter konsesjonsloven § 5 andre ledd og lokal forskrift om konsesjonsplikt. I denne gruppen er det ingen priskontroll, og det er grunn til å anta at avslagene har sammenheng med bosettingsspørsmålet.

Landbruksmyndighetene mangler effektive virkemidler i loven for å hindre uønskede tilpasninger som beskrevet over. For den som har penger til rådighet, eller som kan avskrive et tap, er det med relativt enkle grep mulig å omgå priskontrollen. Det kan heller ikke utelukkes at flere enn tidligere tilpasser seg reglene på denne måten, fordi prisen på landbrukseiendom er relativt lav, samtidig som mange privatpersoner har ledig kapital. Departementet mener at resultatet fremstår som støtende og urimelig for den som forholder seg lojalt til konsesjonsreglene, og for den som har landbruk som næringsvei. Tilpasningsmuligheten kan også ha en smitteeffekt som fører til at praktiseringen av konsesjonsreglene blir lite effektiv.

Landbruks- og matdepartementet mener det er behov for å endre reglene slik at de i større grad stimulerer til at flere enn i dag innretter seg i tråd med de samfunnsmessige målene for konsesjonsloven.

2.1.4 Konsesjonsplikt etter konsesjonsloven § 7

Unntakene fra konsesjonsplikt i § 4 første ledd nr. 4 og § 5 første ledd nr. 1 kan settes ut av kraft når det er nødvendig for å hindre at eiendommer som blir brukt til helårsboliger, blir omgjort til fritidsformål. Departementet mener at hensynet til bosettingen bør fremgå uttrykkelig av bestemmelsen om hva det skal legges vekt på ved avgjørelsen av en slik konsesjonssøknad.

2.1.5 Forskrift om krav til opplysninger etter konsesjonsloven §§ 4, 5 og 7

Hjemmelen for forskrift om krav til opplysninger gir også hjemmel for forskrift om hvordan fulldyrket eller overflatedyrket jord skal defineres. Forskriftshjemmelen inneholder en henvisning til konsesjonsloven § 4 første ledd nr. 4, men mangler henvisning til § 5 andre ledd hvor de samme uttrykkene er brukt. Departementet foreslår at det lovfestes en henvisning til § 5 andre ledd.

2.1.6 Mottaker av søknad om konsesjon

Søknad om konsesjon skal etter gjeldende lov sendes til ordføreren i den kommunen eiendommen ligger. Departementet mener det ikke er nødvendig at søknaden sendes til ordføreren, og foreslår at søknaden isteden kan sendes kommunen.

2.1.7 Hjemmel for å innhente folkeregisteropplysninger

Konsesjonsloven inneholder ulike regler om boplikt. Boplikten oppfylles hvis den som skal bo er registrert i Folkeregisteret som bosatt på eiendommen. Landbruksmyndighetenes mulighet for å undersøke om boplikten er oppfylt er dermed å kontrollere opplysningene i Folkeregisteret. Ved vedtakelsen av gjeldende folkeregisterlov har enkelte opplysninger som tidligere var tilgjengelige for landbruksmyndighetene blitt taushetsbelagt. Det er med dagens regler dermed ikke mulig å hente ut alle de opplysningene som trengs for å konstatere at boplikten er oppfylt. Departementet foreslår en hjemmel som gjør at landbruksmyndighetene kan hente nødvendige opplysninger fra Folkeregisteret for å gjennomføre sin kontroll med at boplikten er oppfylt.

2.2 Høringen

Landbruks- og matdepartementet sendte 24. april 2024 forslag til endringer i konsesjonsloven på høring. Høringsfristen var 12. august 2024. Høringsnotatet ble sendt til følgende høringsinstanser:

• Departementene

• Digitaliseringsdirektoratet

• Landbruksdirektoratet

• Skattedirektoratet

• Statens kartverk

• Statsforvalterne

• Kommunene

• Statskog SF

• Den Norske Advokatforening

• Den norske dommerforening

• Eiendom Norge

• Huseiernes Landsforbund

• KS – Kommunesektorens organisasjon

• Næringslivets Hovedorganisasjon

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Skogeierforbund

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• NORSKOG

Følgende instanser har uttalt seg om forslagene:

• Landbruksdirektoratet

• Skattedirektoratet

• Statens kartverk

• Statsforvalteren i Agder

• Statsforvalteren i Innlandet

• Statsforvalteren i Møre og Romsdal

• Statsforvalteren i Rogaland

• Statsforvalteren i Troms og Finnmark

• Statsforvalteren i Trøndelag

• Statsforvalteren i Vestfold og Telemark

• Statsforvalteren i Vestland

• Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus

• Skogbrukssjefen i Finnmark og Nordre Nord-Troms

• Alta kommune

• Alvdal kommune

• Asker kommune

• Bamble kommune

• Bergen kommune

• Bjerkreim kommune

• Eigersund kommune

• Elverum kommune

• Flå kommune

• Halden kommune

• Hemnes kommune

• Hjelmeland kommune

• Hvaler kommune

• Klepp kommune

• Lindesnes kommune

• Lørenskog kommune

• Målselv kommune

• Namsos kommune

• Nes kommune

• Oslo kommune

• Porsgrunn kommune

• Rælingen kommune

• Sandnes kommune

• Sel kommune

• Skien kommune

• Stavanger kommune

• Suldal kommune

• Søndre Land kommune

• Time kommune

• Tokke kommune

• Trysil kommune

• Tynset kommune

• Vefsn kommune

• Vegårshei kommune

• Vestvågøy kommune

• Vinje kommune

• Vågå kommune

• Den Norske Advokatforening

• Dæhlin Sand Advokatfirma AS og Svenkerud Skogkontor AS

• Norges Bondelag

• Norges Eiendomsmeglerforbund

• Norges Skogeierforbund

• Norsk Bonde- og Småbrukarlag

• NORSKOG

• Tegneby og Grønnerud Landbruksmegling AS

• To privatpersoner

Følgende instanser hadde ikke merknader til forslagene:

• Justis- og beredskapsdepartementet

• Energidepartementet

Høringsinnspill kommet inn etter høringsfristen, eller etter innvilget utsatt høringsfrist, er ikke vurdert. Dette gjelder to høringsinnspill, og høringsinstansene fremgår ikke av opplistingen over.