13 Merknader til lovforslaget

Til endringer i konsesjonsloven

Til § 4 første og andre ledd

Det foreslås i § 4 første ledd nr. 1 at henvisningen til jordlovens delingsbestemmelse tas ut. Endringen har ingen realitetsbetydning.

Etter forslaget i § 4 første ledd nr. 2 skal uttrykket «tomteinndelinger» endres til «tomteinndeling er». Endringen har ingen realitetsbetydning.

I § 4 nytt andre ledd er forslaget at byggeplikten som gjaldt frem til endringslov 21. juni 2017 nr. 99 gjeninnføres. Forslaget innebærer at konsesjonsfrihet etter § 4 første ledd nr. 1 og 2 er betinget av at tomten blir bebygd innen fem år. Den nye bestemmelsen skal tolkes i tråd med motivene i Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) s. 30 følgende og s. 79. Det innebærer blant annet at tomten må bebygges slik planen forutsetter. Det må forutsettes at byggearbeidene er i gang innen utløpet av fristen. Det er ikke nødvendig at ferdigattesten er mottatt. Hvis bygging ikke er startet opp innen utløpet av fristen, eller i tilfeller der byggingen er påbegynt men arbeidet ligger nede, «kan» landbruksmyndigheten pålegge den nye eieren å søke konsesjon, jf. konsesjonsloven § 13 tredje ledd nr. 2. Det innebærer at landbruksmyndighetene ikke har en plikt til å pålegge eieren å søke, men har en mulighet til det.

Forslagene er behandlet i punkt 10.4.

Til § 8

Paragrafen regulerer adgangen til å gi forskrift om krav til opplysninger etter §§ 4, 5 og 7. Det foreslås i § 8 at bestemmelsen, i tillegg til å vise til § 4 første ledd nr. 4, også skal vise til § 5 andre ledd. Forslaget er behandlet i punkt 7.4.

Forslaget innebærer ingen realitetsendringer. I praksis er § 8 tolket slik at det også kan gis forskrift som gjelder arealgrense for fulldyrket og overflatedyrket jord etter § 5 andre ledd. Se forskrift 8. desember 2003 nr. 1434 om konsesjonsfrihet mv. § 5 der det, i tillegg til § 4 første ledd nr. 4, er vist til konsesjonsloven § 5 andre ledd.

Til § 9

I tredje ledd foreslås det å lovfeste vurderingstemaet for når selskaper med begrenset ansvar kan få konsesjon, og at reglene gis tilsvarende anvendelse for stiftelser. Forslaget er behandlet i punkt 4.4.

I tredje ledd første punktum foreslås det å utvide bestemmelsen til også å gjelde stiftelser. Det innebærer at der en stiftelse søker om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål, blir konsesjonsvurderingen den samme som når et selskap med begrenset ansvar søker konsesjon.

I tredje ledd andre punktum foreslås det å lovfeste vurderingstemaet som gjelder når et selskap med begrenset ansvar eller stiftelse søker konsesjon på erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål. Det foreslås at det i konsesjonsvurderingen også skal legges vekt på om eierformen fører til fordeler for landbruksdriften sammenlignet med personlig eierskap. Forslaget er en lovfesting av gjeldende rett. Omtalen av § 9 tredje ledd i Ot.prp. nr. 79 (2002–2003) s. 66 og 84 er derfor fortsatt relevant.

Lovforslaget inneholder ingen lovbestemt terskel for når eierformen fører til fordeler knyttet til landbruksdriften sammenlignet med personlig eierskap. Fordelene må være knyttet til landbruksdriften, slik at fordeler uten noen form for sammenheng med driften ikke omfattes. Det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak. De langsiktige følgene av den nye eierformen må vurderes, herunder at eiendommen reelt sett kan overdras videre uten offentlig kontroll. Det kan være av betydning om det er tale om en overdragelse, eller en langvarig leiekontrakt som er underlagt konsesjonsplikt etter konsesjonsloven § 3. Det bør også vurderes om det skal stilles vilkår for en eventuell konsesjon.

Et eksempel på at det, etter en konkret og individuell vurdering, kan oppstå fordeler ved at et selskap med begrenset ansvar erverver landbrukseiendom, er der det er behov for å utnytte ressursene på eiendommen gjennom felles tiltak. Det kan for eksempel være tilfelle om flere går sammen om en felles driftsbygning, eller noe annet de skal drifte sammen. Et annet eksempel er der det er dannet driftsselskaper med langvarige gjensidige leierettigheter i de ulike interessentenes eiendommer. I motsatt ende er det eksempelvis klart at et selskap som reelt sett er et sameie, faller utenfor.

Videre kan det i noen tilfeller være fordeler for landbruksdriften at eiendommen erverves av et selskap med begrenset ansvar eller en stiftelse, der driften av eiendommen vil være særlig gagnlig for samfunnet. Det kan for eksempel være der erverver har til formål å drive et behandlingssenter basert på landbruksdrift. Også ved drift av skoler og barnehager sammen med landbruk kan det etter omstendighetene innebære fordeler for landbruksdriften at et selskap med begrenset ansvar eller en stiftelse erverver eiendommen. Tilfeller der et selskap med begrenset ansvar eller stiftelse erverver en eiendom for å drive forskning med grunnlag i arealressursene på eiendommen, kan også innebære at det oppstår fordeler for landbruksdriften. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende. I de nevnte eksemplene kan det også være til det beste for landbruksdriften at en fysisk person erverver eiendommen, for deretter å leie den ut til selskapet eller stiftelsen.

Til § 9 a

Etter forslaget til endring i § 9 a første ledd gjeninnføres priskontroll på rene skogeiendommer, slik regelen var frem til 2017. Forslaget er behandlet i punkt 3.4.

I første ledd første punktum foreslås det at det ved avgjørelsen av konsesjonssøknader som gjelder landbrukseiendommer, skal foretas priskontroll. Bestemmelsen innebærer at ubebygd eiendom som skal nyttes til landbruksformål vil bli underlagt priskontroll uavhengig av arealet på eiendommen. «Landbruksformål» er også skogbruk, selv om det er en ren skogeiendom. Det innebærer at ved erverv av ubebygd eiendom som har skog, skal det foretas en vurdering av prisen uavhengig av skogens størrelse. For ubebygd eiendom med jordbruksareal innebærer ikke forslaget endring av dagens regel.

Priskontroll er bare aktuelt der formålet med ervervet er å bruke eiendommen til landbruksformål. Det vil si at erverv til andre formål faller utenfor. Eiendommer uten produktive arealer, for eksempel rene fjellstrekninger, er ikke omfattet av priskontroll fordi formålet med ervervet må være å bruke eiendommen «til landbruksformål». Ubebygde eiendommer uten produktive arealer i form av jord eller skog faller også utenfor priskontrollen fordi de ikke kan brukes til landbruksformål. Består den ubebygde eiendommen av produktive jordbruks- eller skogbruksarealer, omfattes den av priskontroll.

Er eiendommen bebygd, følger det av første ledd andre punktum at det bare skal gjennomføres priskontroll om eiendommen har mer enn 35 dekar fulldyrket og overflatedyrket jord, eller den består av mer enn 500 dekar produktiv skog. For bebygde rene skogeiendommer innebærer forslaget at det skal foretas priskontroll dersom eiendommen har mer enn 500 dekar produktiv skog. For bebygd eiendom som kun har jordbruksareal, innebærer ikke forslaget noen endring av dagens regel. Regelen får anvendelse hvis den bebygde eiendommen består av mer enn 35 dekar fulldyrket og overflatedyrket jord. For kombinerte jord- og skogeiendommer innebærer forslaget at det skal foretas priskontroll uavhengig av jordbruksarealet, hvis eiendommen har mer enn 500 dekar produktiv skog.

Hvordan pris skal vektlegges ved konsesjonsvurderingen, og hva som ligger i begrepet «en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling», er nærmere omtalt i merknadene til bestemmelsen i Prop. 92 L (2016–2017) s. 141, der det står:

Pris er et moment som det skal legges særlig vekt på ved konsesjonsvurderingen. Momentet supplerer momentene som er nevnt i § 9, og kan begrunne et avslag på konsesjon. Det skal imidlertid foretas en helhetsvurdering av alle momentene samlet. Selv om kommunen mener at prisen er for høy, kan den følgelig etter en samlet vurdering gi konsesjon.

Vurderingen av prisen skal som før ta utgangspunkt i om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling. En samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling innebærer at prisen bidrar til å realisere mål i landbrukspolitikken. Det gjelder blant annet mål som å sikre rekrutteringen av aktive yrkesutøvere til næringen og legge til rette for eierskap til landbrukseiendommer som gir grunnlag for langsiktig god ressursforvaltning. Videre er det et mål å legge til rette for inntektsmuligheter og sosiale forhold som skaper stabile heltids- og deltidsplasser i landbruket. Skal de landbrukspolitiske målene nås, er det nødvendig at blant annet prisnivået på landbrukseiendommer ikke er høyere enn det som reflekterer verdien av eiendommens driftsgrunnlag og den verdi eiendommen har som bosted, samtidig som det ikke stilles krav om urimelig høy egenkapital. Hensikten er ikke å fryse fast prisene, jf. blant annet hensynet til eiendommenes funksjon som kredittgrunnlag.

Dette vil fortsatt være relevant ved vurderingen av prisen etter lovforslaget.

I § 9 a andre ledd foreslås det en ny bestemmelse. Bestemmelsen gir selger rett til å kreve en bindende forhåndsuttalelse fra konsesjonsmyndigheten om hvor høy pris som kan godtas. Slik forhåndsuttalelse må innhentes før erververen søker konsesjon.

Nåværende andre ledd blir nytt tredje ledd.

Til § 10

Etter forslaget til endring i § 10 første ledd første punktum skal konsesjon gis hvis hensynet til bosettingen på eiendommen og i området ikke gjør det nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål. Forslaget er behandlet i punkt 6.4.

Lovforslaget innebærer at kommunen ved avgjørelse av konsesjonssaken skal ta stilling til om hensynet til bosettingen gjør det nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål. Det innebærer at det skal avklares om bosettingshensynet gjør seg gjeldende i det aktuelle området og med hvilken tyngde. Det må dessuten tas stilling til om det er nedgang, eller fare for nedgang, i folketallet i den delen av kommunen eiendommen ligger i. Kommunen kan treffe avgjørelser som tar sikte på å øke eller opprettholde bosettingen den allerede har.

Når det skal tas stilling til hva som er nødvendig, har også følgene for lokalsamfunnet betydning ved vurderingen. I lovforslaget er dette tydeliggjort ytterligere ved at lovteksten uttrykkelig viser til at det er hensynet til bosettingen på eiendommen og i området som er avgjørende. Det må etter dette gå frem av saken om det er behov for å opprettholde eller styrke bosettingen i området. I denne forbindelse må det redegjøres for eksisterende bosetting og påregnelig utvikling. Befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå kan danne utgangspunkt for vurderingen. Det er ikke grunnlag for å legge avgjørende vekt på prognosene for kommunen som helhet. Det kan vektlegges at kommunen er kjent med at det har vært nedgang i folketallet i det området eiendommen ligger.

Det er kommunens vurdering av hva som er nødvendig for bosettingsutviklingen i det aktuelle området som skal tillegges vekt. Det kreves ikke at kommunen har bekreftet behovet for å opprettholde eller styrke bosettingen gjennom for eksempel investeringer i infrastruktur eller lignende. Ved behandlingen av en konsesjonssak er det tilstrekkelig at kommunen har et ønske om å opprettholde eller styrke bosettingen i det aktuelle området. Ønsket om å styrke bosettingen kan bare vektlegges dersom det er grunn til å tro at andre som ikke allerede bor i området, vil erverve eiendommen med sikte på selv å bo der.

Utfordringene for kommuner med lokal forskrift om utvidet konsesjonsgrense ligner på alminnelige bosettingsutfordringer. Utfordringen forskriften skal løse er at bruken av eksisterende helårsboliger eller tomter som er lagt ut til helårsboliger, ikke endres til fritidsformål uten at kommunen kan innvirke på det. Hensynet til bosettingen kommer dermed inn mer indirekte enn ved avgjørelser etter § 9, som gjelder landbrukseiendommer. I tillegg til dette er utgangspunktet ved lokal forskrift at noen skal bo på eiendommen. Eieren trenger ikke å bebo eiendommen selv. Plikten til å bo varer i hele eiertiden. Oppfølging av brudd på «boplikten» kan dermed bli aktuell lenge etter at ervervet skjedde.

Til § 12

Etter forslaget til endring i § 12 første ledd første punktum skal søknader om konsesjon ikke lenger stiles til ordføreren, men til kommunen. Forslaget er behandlet i punkt 8.4. Kommunen kan dermed selv, og fullt ut, organisere sitt arbeid med konsesjonssaken ut fra hva kommunen finner hensiktsmessig. Ligger eiendommen i flere kommuner, følger det av forskrift 8. desember 2003 nr. 1479 § 1 tredje ledd at søknaden skal avgjøres av den kommunen der hoveddelen av eiendommen ligger. Det skal i forkant innhentes uttalelse fra den eller de andre kommunen(e) der eiendommen ligger. Forslaget til endring av § 12 endrer ikke denne løsningen.

Til § 15 a

I § 15 a er forslaget å lovfeste at selger har konsesjonsrisiko i bestemte tilfeller. Det ene tilfellet er der en konsesjonssøknad er avslått og avslaget helt eller delvis er begrunnet i at prisen er for høy. Det andre tilfellet er der erververen er et selskap med begrenset ansvar eller en stiftelse.

Forslaget i § 15 a første punktum er at hvis en søknad om konsesjon er avslått og avslaget helt eller delvis er begrunnet i at den avtalte prisen er for høy, kan avtalen om overdragelse ikke gjøres gjeldende mellom partene eller overfor offentlige myndigheter. Første punktum gjelder avtaleerverv. Erverv i form av arv, gave etc. omfattes ikke. Også erverv på tvangsauksjon faller utenfor. I slike tilfeller har erververen konsesjonsrisikoen, med mindre annet er avtalt. Forslaget er behandlet i punkt 5.4.

Forslaget innebærer at eiendommen fra avslagstidspunktet eies fullt ut av selger. Det gjelder uavhengig av hva partene måtte ha avtalt seg imellom, uavhengig av hvor mye av rådigheten over eiendommen som er overført, og uavhengig av om hele eller deler av kjøpesummen er betalt. Erververen kan følgelig fra tidspunktet for avslag ikke lovlig overdra eiendommen videre. Virkningen mellom partene oppstår selv om avslaget ikke er endelig avgjort. Selger får en ubetinget rett til å selge eiendommen på nytt til en pris som kan godkjennes av myndighetene, eller råde over eiendommen på annen måte i kraft av eiendomsretten. Selger kan som et alternativ selge eiendommen på nytt til erververen for en lavere pris, slik løsningen er i dag.

Følgen av bestemmelsen er at det i tilknytning til et avslag der pris er en del av begrunnelsen, ikke lenger er nødvendig å gi pålegg om videresalg av eiendommen, jf. konsesjonsloven § 18. Det er heller ikke nødvendig å kreve eiendommen solgt på tvangsauksjon, jf. § 19. Selger blir imidlertid en part ved behandlingen av konsesjonssaken.

Avslaget må være begrunnet i at den avtalte prisen er for høy. Bestemmelsen gjelder ved erverv av eiendommer som oppfyller vilkårene for at det skal gjennomføres priskontroll, jf. konsesjonsloven § 9 a. Avslaget kan helt eller delvis være begrunnet i for høy pris. Det er ikke nødvendig at for høy pris er hovedbegrunnelse for avslaget. Det er tilstrekkelig at pris er en av flere grunner for avslag. Er avslaget helt eller delvis begrunnet i pris, faller hele avtalen om overdragelse bort.

Etter andre punktum faller avtalen også bort når erververen er et selvstendig rettssubjekt som nevnt i § 9 tredje ledd første punktum, og avslaget helt eller delvis er begrunnet i eierformen. De selvstendige rettssubjektene nevnt i § 9 tredje ledd første punktum er selskaper med begrenset ansvar og stiftelser. I motsetning til regelen i første punktum, er bestemmelsen i andre punktum ikke avgrenset til avtaleerverv. Forslaget er behandlet i punkt 4.4.2.

Til § 17 a

Det følger av bestemmelsen at kommunen og statsforvalteren uten hinder av taushetsplikt kan innhente opplysninger fra folkeregistermyndigheten som er nødvendige for å utføre oppgaver fastsatt i eller i medhold av denne loven. Bestemmelsen kan gjøre det mulig for landbruksmyndigheten å få tilgang til registeropplysninger fra Folkeregisteret. Forslaget er behandlet i punkt 9.4.

Kontrollen med, og oppfølgingen av oppfyllelse av boplikt skjer i tid etter selve konsesjonsbehandlingen. Personlig boplikt på landbrukseiendom er normalt avgrenset til fem år, pluss ett år for tilflytting. Bosetting som vilkår for konsesjonsfrihet etter § 7 har en lengre tidshorisont, fordi plikten består i at noen må bo på eiendommen i hele eiertiden. Hvor lang tid det går fra konsesjonsbehandlingen til det er aktuelt å følge opp et eventuelt brudd, kan dermed variere. Hvilke opplysninger som anses som nødvendige opplysninger som landbruksmyndighetene skal gis tilgang til, må ses i lys av dette.

Kongen kan gi forskrift om samarbeidet mellom kommunen, statsforvalteren og folkeregistermyndigheten for å sikre en effektiv håndhevelse av boplikten. Bestemmelsen gjør det mulig å gi rammer for dialog og saksbehandling når kommunen og statsforvalteren tar kontakt med folkeregistermyndigheten med sikte på å følge opp overholdelse av boplikten.

Til ikrafttredelse- og overgangsbestemmelsene

Etter lovforslaget II nr. 1 følger det at loven skal gjelde fra den tiden Kongen bestemmer, og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Lovforslaget II nr. 2 bokstav a innebærer at reglene om byggeplikt etter § 4 andre ledd, regelen om priskontroll for skogeiendommer i § 9 a første ledd og regelen om konsesjonsrisiko i § 15 a gjelder for avtaler om erverv som inngås etter lovens ikrafttredelse. Også der en stiftelse erverver konsesjonspliktig landbrukseiendom gjelder reglene erverv som inngås etter ikrafttredelsen. Det innebærer at saker som er under behandling på ikrafttredelsestidspunktet ikke omfattes av reglene. Det avgjørende er når ervervet skjer. Der det ikke foreligger noen form for dokumenterbart erverv, må søknadstidspunktet legges til grunn.

Lovforslaget II nr. 2 bokstav b innebærer at regelen skal gjelde for søknader som sendes etter at reglene trer i kraft. Søknader som allerede er under konsesjonsbehandling ved ikrafttredelsen, er rettet mot ordføreren etter gjeldende regel. Kommunen plikter å ta søknader sendt på gammelt skjema til behandling også etter reglenes ikrafttredelse.

Forslagene er omtalt i punkt 11.2.