5 Områdekonsesjonærens henteplikt

5.1 Gjeldende rett

Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi, kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon, jf. energiloven § 3-1 første ledd. Høyspente nettanlegg for tilknytning av produksjon krever i utgangspunktet konsesjon etter energiloven § 3-1, og nødvendiggjør dermed egen konsesjonssøknad fra kraftprodusenten. I dag tar konsesjonsmyndigheten hensyn til og vurderer konsekvensene av nettanlegget i forbindelse med konsesjonsbehandlingen av produksjonsanlegget. Nettilknytningen kan være konsesjonspliktig etter energiloven selv om produksjonsanlegget ikke er konsesjonspliktig.

Etter energiloven § 3-2 kan det innen et geografisk avgrenset område gis en generell konsesjon til å bygge, eie og drive anlegg for fordeling av elektrisk energi, kalt områdekonsesjon. Områdekonsesjon gis for fordelingsanlegg med nominell spenning fra 230 V og opp til og med 22 kV, jf. energilovforskriften § 3-3, jf. energiloven § 3-2. Etter energilovforskriften § 3-3 annet ledd kan områdekonsesjon også gis for kablede anlegg og utvidelser i bestående transformator- og koplingsstasjoner, med nominell spenning opp til og med 132 kV, forutsatt at disse ligger innenfor et avgrenset område med et betydelig bymessig preg. Dette omtales som «utvidet områdekonsesjon».

Den som har områdekonsesjon etter § 3-2, har etter energiloven § 3-3 en plikt til å levere elektrisk energi til alle kunder innenfor det geografiske området konsesjonen gjelder for. Bestemmelsen i § 3-3 inneholder også en tilknytnings- og investeringsplikt. Dette omtales ofte som områdekonsesjonærens leveringsplikt. Områdekonsesjonærens leveringsplikt er nærmere regulert i NEM-forskriften § 3-1. Leveringsplikten i distribusjonsnettet innebærer en plikt for områdekonsesjonæren til å bygge nett helt frem til uttakskunder som tilknyttes nett opp til og med 22 kV.

Tilknytningsplikten for uttakskunder som ikke tilknyttes i medhold av områdekonsesjonen, reguleres av energiloven § 3-4. Tilknytningsplikten etter § 3-4 gjelder for alle som har anleggskonsesjon etter § 3-1 for nettanlegg, og supplerer dermed områdekonsesjonærens tilknytningsplikt etter § 3-3. Anleggskonsesjonærenes plikt til å tilknytte uttakskunder er nærmere regulert i NEM-forskriften § 3-2.

Tilknytningsplikten for produksjon reguleres av energiloven § 3-4 a. Bestemmelsen omfatter både anleggs- og områdekonsesjonærer, og gjelder på alle spenningsnivå. Tilknytningsplikten for produksjon er nærmere regulert i NEM-forskriften § 3-3. For produksjon medfører ikke tilknytningsplikten en plikt for anleggskonsesjonæren til å bygge seg frem til produsenten, i motsetning til områdekonsesjonærens leveringsplikt for uttakskunder. Tilknytningsplikten innebærer en plikt til å knytte til, og om nødvendig omsøke og investere i nye nettanlegg. Tilknytningsplikten gjelder kun til eksisterende nett «hvor produksjonsanlegget mest rasjonelt kan tilknyttes», jf. NEM-forskriften § 3-3 første ledd første punktum. En produsent som ønsker tilknytning, må altså selv bygge seg frem til eksisterende punkt i nettet, med mindre områdekonsesjonæren velger å påta seg oppgaven med å bygge nettanlegg frem til produsenten.

Områdekonsesjonærens adgang og plikt til å fastsette og kreve inn anleggsbidrag reguleres i dag av forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer kapittel 16. I samme forskrift § 17-1 reguleres beregning av tariff for produksjonsrelaterte nettanlegg.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en plikt for områdekonsesjonærer for tilknytning av produksjon som tilknyttes nett opp til og med 22 kV. Departementet foreslo å omtale denne plikten som «områdekonsesjonærens henteplikt». Departementet foreslo at henteplikten skulle tas inn som et nytt annet ledd i energiloven § 3-4 a. Områdekonsesjonærer ville med departementets forslag kun ha henteplikt for ny produksjon som tilknyttes nett opp til og med 22 kV. Dette gjaldt også for områdekonsesjonærer som har utvidet områdekonsesjon etter energilovforskriften § 3-3 annet ledd.

Etter forslaget ville områdekonsesjonæren få en plikt til å bygge nettanlegg frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved nye produksjonsanlegg, tilsvarende områdekonsesjonærens leveringsplikt for uttakskunder. Departementets forslag til selve henteplikten var utformet teknologinøytralt, og ville i utgangspunktet gjelde likt for alle typer produksjonsformer. Hvilket tilknytningspunkt som er hensiktsmessig, ville imidlertid kunne variere ut fra produksjonsformen.

Departementet viste til at ledningene som tilknytter kraftverk til nett opp og til med 22 kV, i all hovedsak er korte jordkabler. Det store flertallet av anleggskonsesjoner gitt til 22 kV-nettilknytninger av vannkraftverk i 2023 var, ifølge tall fra NVE, under 500 meter lange, med en medianlengde på 200 meter. Det fantes imidlertid også eksempler på at slike ledninger kunne være flere kilometer lange.

I høringsnotatet viste departementet til at enkelte områdekonsesjonærer allerede tilbyr å bygge seg helt frem til produksjonsanlegget, men at denne praksisen varierer mellom områdekonsesjonærer. Dette hadde sammenheng med at tilknytningsplikten ikke innebefatter en plikt, men heller ikke et forbud, mot å bygge nettanlegg helt frem til kunden. Departementets forslag ville medføre at produsenter ble behandlet likt av sitt lokale nettselskap, uavhengig av hvor i landet produksjonsanlegget befant seg.

Departementets forslag var avgrenset til nye produksjonsanlegg som kunne kobles til nett opp til og med 22 kV. Der det ville være mest rasjonelt med tilknytning i regional- og transmisjonsnettet, ville det fortsatt være den enkelte produsentens ansvar å sørge for nettanlegg fra produksjonsanlegget til det punkt i nettet som nettselskapet anviser, jf. Ot.prp. nr. 62 (2008–2009) s. 34.

Departementet foreslo å utvide adgangen til å gi dispensasjon for tilknytnings- og investeringsplikten til også å gjelde områdekonsesjonærens henteplikt.

Endringsforslaget ville medføre en økt arbeidsmengde for områdekonsesjonærene. Departementet forutsatte i høringsnotatet at det i utgangspunktet ville være mulig at produsentene dekket de fulle investeringskostnadene, kostnadene ved drift og vedlikehold, samt fremtidige reinvesteringskostnader av nettilknytningen uten å belaste nettselskapets øvrige kunder.

Departementet antok at endringsforslaget kunne føre til en økning i antallet klagesaker om fastsetting av anleggsbidrag. Departementet antok også at endringsforslaget ville kunne føre til en økning i antallet uenighetssaker i medhold av områdekonsesjonens foreleggingsvilkår.

Som følge av endringsforslaget, ville det også kunne bli aktuelt for områdekonsesjonærene å etablere anlegg som ikke anses for å være «anlegg for fordeling» av elektrisk energi i forbindelse med tilknytningen av nye produksjonsanlegg. Dette ville hovedsakelig gjelde produksjonsledninger. For å unngå tvil om at områdekonsesjonen også omfattet de nødvendige rettighetene til å etablere denne typen anlegg, foreslo departementet derfor et nytt annet ledd i energiloven § 3-2 som presiserer at områdekonsesjonen også omfatter de nødvendige elektriske anleggene som områdekonsesjonæren etablerer i forbindelse med å oppfylle henteplikten etter § 3-4 a annet ledd.

Departementet foreslo også en presisering i § 1-4 om at § 3-4 a ikke gjelder for statens anlegg. Det følger av § 1-4 at blant annet §§ 3-3 og 3-4 i energiloven ikke gjelder for statens anlegg. Bestemmelsen ble ikke oppdatert i forbindelse med at tilknytningsplikten til produksjonsanlegg ble skilt ut i ny § 3-4 a.

5.3 Høringsinstansenes syn

5.3.1 Overordnede synspunkter

Mange av høringsinstansene støtter departementets forslag til innføring av en plikt for områdekonsesjonærene til å bygge seg helt frem til nye produksjonsanlegg som kan tilknyttes nett opp til og med 22 kV. Dette omfatter Bane NOR, Kraftfylka, Lede, Linja, Lnett, LO, LVK, Miljødirektoratet, NVE, Nye Veier, OVF, Statkraft Energi og Tensio. NHO uttaler at forslaget om innføring av henteplikt vil bidra til raskere prosesser i søknads- og konsesjonsbehandlingen. Norsk Hydro støtter departementets forslag, og mener innføringen av henteplikt vil bidra til å fjerne en barriere for mindre prosjekter. Også Solenergiklyngen uttaler at forslaget vil bidra til å fjerne en barriere for utbygging av mindre solkraftverk.

Småkraftforeninga uttrykker sterk støtte til departementets forslag om innføring av henteplikt, og mener forslaget trolig vil bidra til at flere konsesjoner blir realisert. Småkraftforeninga mener også at en særlig positiv konsekvens av forslaget er at NVE ikke lenger skal godkjenne detaljplaner for bygging og drift av nettilknytningen. Småkraftforeninga trekker også frem at man med departementets forslag vil unngå forsinkelser i fremdriften til prosjekter der tiltakshaver må søke om egen anleggskonsesjon for nettilknytningen fordi man ikke får en avtale med den lokale områdekonsesjonæren.

Fornybar Norge mener forslaget om innføring av henteplikt er positivt, slik at nettselskapene kan bruke sin ekspertise på nettdrift og netteierskap. Fornybar Norge mener også at det kan være fordelaktig at én aktør har ansvaret for planlegging og bygging av nettanlegg opp til og med 22 kV. Dette poenget trekkes også frem av Elvia og Statkraft Energi. Samfunnsbedriftene Energi støtter også forslaget, og mener det er en positiv utvikling og vil føre til en ryddigere struktur dersom forslaget reduserer antall aktører som ikke er nettselskap som vil eie og drive nettanlegg.

Hafslund er positiv til at flere tiltak, slik som henteplikt, kan gjøres innenfor områdekonsesjonen, og legger til grunn at forslaget «vil gi noe effektivisering, samtidig som den legger ytterligere ansvar til nettselskapene».

BKK uttaler at forslaget har mange positive sider ved seg, blant annet raskere tilknytning for kunden og redusert saksmengde for NVE. BKK viser også til at det er vesentlig at grunneiere, naboer og øvrige interessenter får presentert et helhetlig inntrykk av sumvirkningene av nye energiprosjekter med nettilknytning, også dersom nettilknytningen realiseres gjennom områdekonsesjon.

Både BKK og Samfunnsbedriftene Energi fremhever at det er positivt at nettselskapene får adgang til å søke dispensasjon fra henteplikten dersom tiltaket ikke vurderes for å være samfunnsmessig rasjonelt. Elvia er imidlertid usikre på om forslaget om at nettselskapene skal søke om fritak fra henteplikten «er å oppfatte som at nettselskapene skal gjøre en vurdering, ikke bare av kostnadene ved nettiltaket og/eller for strømnettet, men også at den totale nytteverdien for samfunnet av å få mer produksjon inn i nettet. I så fall vil vi bemerke at nettselskapene ikke har innsikt i den totale nytteverdien ved ny produksjon, ei heller har vi kompetansen til å utføre slike analyser. Dette er en kompetanse som konsesjonsmyndighetene besitter og bør være en oppgave som utføres av NVE. Dersom nettselskapene skal forventes å utføre slike analyser og vurderinger må det som et minimum være klare kriterier fra NVE på hva og hvilke tilfeller som skal gi grunnlag for å søke om fritak.»

Enkelte av høringsinstansene er positive til departementets forslag om henteplikt under forutsetning om at henteplikten kun gjelder på spenningsnivå opp til og med 22 kV. Dette omfatter Aneo, Distriktsenergi og TrønderEnergi.

Også RME støtter departementets forslag på et overordnet nivå, og mener det er fornuftig at plikten kun gjelder for nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV. RME mener imidlertid at begrepet «henteplikt» er misvisende, ettersom departementets forslag kun omfatter en plikt til å bygge, eie og drive nettanlegg frem til produsentens anlegg for produksjon av elektrisk energi, og til å sørge for at innmating fra produsenten er driftsmessig forsvarlig. RME viser til at det ikke er lagt opp til at henteplikten faktisk inneholder en plikt til å hente eller motta elektrisk energi fra produsentene, og mener plikten med fordel heller burde vært omtalt som en utvidet tilknytningsplikt, plikt til å bygge nettanlegg helt frem til kunde eller liknende. RME legger også til grunn at kravet om å oppfylle henteplikten ikke kan bety at nettselskapene må begynne byggingen av nettanlegg for å tilknytte produsenten før produsenten har fått nødvendige konsesjoner og tillatelser fra offentlige myndigheter.

Norsk Hydro og OVF trekker frem at det er positivt at kraftverksutbyggere fortsatt kan velge å søke om egen anleggskonsesjon for nettilknytningen dersom det er ønskelig, og at dette vil gi en større fleksibilitet i utviklingen av prosjekter.

SFE Produksjon mener forslaget fremstår som godt, men påpeker samtidig at innføringen av en slik henteplikt medfører en rekke problemstillinger som enten må klargjøres eller reguleres. SFE Produksjon mener blant annet at henteplikten ikke må fremme suboptimale systemløsninger der det blir valgt driftsspenning på 22 kV fremfor høyere spenningsnivå ved design av produksjonsanlegg utelukkende av hensyn til å utnytte områdekonsesjonærens henteplikt. SFE Produksjon peker også på at henteplikten vil medføre økt arbeidsmengde for områdekonsesjonærer knyttet til prosjektering, bygging, drift og eierforhold av nettanlegg.

Vestland fylkeskommune mener forslaget vil øke arbeidsmengden for områdekonsesjonæren, men vil føre til færre konsesjonssaker ettersom tiltakene da kan gjennomføres innenfor områdekonsesjonen. Videre viser Vestland fylkeskommune til at områdekonsesjonærene er profesjonelle nettutbyggere, som sikrer valg av gode nettløsninger.

Enkelte av høringsinstansene, slik som Motvind Norge, støtter ikke departementets forslag. Videre mener Energeia at forslaget kun er hensiktsmessig dersom kravet til å vurdere driftsmessig forsvarlighet fjernes, og områdekonsesjonærene får klare frister for å utrede henteplikten, søke om nettilknytning og beregne anleggsbidrag. Energeia ber om at det foreslås overgangsregler fra dagens praksis til ny praksis i lovforslaget.

5.3.2 Grensesnittet for områdekonsesjonærens plikt

Flere av høringsinstansene peker på behovet for å klargjøre hvor langt områdekonsesjonærens henteplikt skal rekke. RME forstår departementets forslag til at intensjonen med lovendringen er at områdekonsesjonær skal få en plikt til å bygge nett helt frem til produsent, med mindre produsenten selv søker om og får innvilget konsesjon for slike nettanlegg. I forbindelse med hva som er et «hensiktsmessig grensesnitt ved kunden», uttaler RME følgende:

«RME mener departementet bør søke å presisere pliktens rekkevidde, slik at det – i første omgang – ikke er opp til områdekonsesjonærene selv å avgjøre hva plikten innebærer. Slik RME ser det, bør henteplikten innrettes slik at det ikke er behov for nettanlegg for fordeling eller overføring av elektrisk energi mellom produsentens sitt anlegg for produksjon av elektrisk energi og områdekonsesjonærens anlegg for overføring eller fordeling av elektrisk energi. Det betyr at henteplikten bør gjelde frem til anlegget for produksjon av elektrisk energi.»

RME mener videre at det bør gis nærmere føringer i forskrift om hva som er et «hensiktsmessig grensesnitt ved kunden». RME understreker også at innføringen av henteplikt og kravet om «hensiktsmessig grensesnitt» ikke bør stenge for at områdekonsesjonær og produsent avtaler et annet eiermessig skille dersom begge parter ønsker det. RME viser til at deres praksis for leveringsplikt er at nettselskap og uttakskunde kan avtale et annet eiermessig skille enn «klemme på husvegg eller innføring gjennom grunnmur» dersom begge parter ønsker det, og mener det bør være adgang for tilsvarende avtalefrihet etter henteplikten. NVE uttaler også at det kan være fornuftig å angi et fysisk punkt som normalt vil være det hensiktsmessige grensesnittet ved kunden i forskrift, men at dette kan fravikes gjennom avtale mellom områdekonsesjonær og produsent.

Norsk Hydro viser til omtalen i høringsnotatet om grensesnittet for henteplikten for solkraftverk. Norsk Hydro peker på at transformator, bryter og vekselretteranlegg normalt vil være konsesjonspliktige høyspente anlegg, og forutsetter at NVE fortsatt vil måtte behandle anleggskonsesjonssøknader for disse høyspente anleggene. Småkraftforeninga forutsetter at det må gis en egen anleggskonsesjon til de høyspente komponentene inne i kraftverket, som generator og transformator, og at områdekonsesjonen dekker frem til skillebryteren. Solenergiklyngen forstår departementets forslag slik at tiltakshaver ikke vil trenge en egen anleggskonsesjon for å bygge, eie og drive høyspente anlegg, men at disse kan etableres under områdekonsesjonen. Glitre Nett påpeker også at det vil være høyspentanlegg inne hos kunden som det ikke er naturlig at nettselskapet eier.

SFE Produksjon forstår høringsforslaget slik at nettselskapene vil pålegges å eie og drive produksjonsanlegg på spenningsnivå opp til og med 22 kV. SFE Produksjon mener det ikke er ønskelig at områdekonsesjonær skal eie og drive det interne 22 kV-nettet i et vindkraftverk frem til de enkelte vindturbinene, ettersom dette er et produksjonsanlegg som kraftverkseier selv ønsker å ha kontroll over. SFE Produksjon foreslår derfor at henteplikten ikke skal omfatte interne produksjonsanlegg bak tilknytningspunkt eller innmatingspunkt.

5.3.3 Avgrensningen til nye anlegg

Enkelte av høringsinstansene har problematisert hvilke produksjonsanlegg den foreslåtte henteplikten skal gjelde for. RME støtter departementets forslag om at henteplikten bare skal gjelde for nye produksjonsanlegg. RME mener imidlertid at departementets forslag åpner opp for at enhver ny konsesjon på et eksisterende anlegg, herunder konsesjoner til endring av et konsesjonsgitt produksjonsanlegg og fornyelser av eksisterende konsesjoner, som gis etter at lovendringen trer i kraft, vil være å anse som nye anlegg. RME stiller spørsmål ved om dette er et bevisst ønske fra departementet, og mener det i så fall bør vurderes nærmere hvordan ansvars- og eierforholdene til eksisterende nettanlegg skal avklares.

Glitre Nett uttaler at de er sterkt imot departementets forslag dersom forslaget innebærer at nettselskapene tvinges til å ta over gamle produksjonsradialer som ikke oppfyller nettselskapenes standarder. Å Energi mener at forslaget må avgrenses til nye tilknytninger. Dersom henteplikten også skal gjelde for eksisterende kraftproduksjon, mener Å Energi at det må stilles krav om at nettanleggene som overdras til områdekonsesjonæren tilfredsstiller de tekniske kravene til nettselskapet, og at kostnadene ved eventuelle oppgraderinger må bekostes av kraftprodusenten.

5.3.4 Kostnadsdekning

Flere høringsinstanser, slik som BKK, Distriktsenergi, Fornybar Norge og Samfunnsbedriftene Energi er enig i departementets forutsetning om at produsentene skal dekke de fulle investeringskostnadene, kostnadene ved drift og vedlikehold, samt fremtidige reinvesteringskostnader av nettilknytningen uten å belaste nettselskapets øvrige kunder. Lede uttaler at det er viktig at produsentene betaler en rimelig andel av strømnettets kostnader. Statkraft Energi påpeker at det er viktig at praksis for anleggsbidrag i forbindelse med gjennomføringen av forslaget er i henhold til eksisterende regler for anleggsbidrag.

Tensio vurderer at gjeldende regler om produksjonsrelatert tariff og anleggsbidrag for nyinvesteringer vil forhindre at kostnader lempes over på nettfellesskapet eller at likviditeten til nettselskapet svekkes. Ved reinvesteringer vil henteplikten under gitte omstendigheter kunne påføre nettfellesskapet og nettselskapet kostnader og ulemper.

Enkelte av høringsinstansene tar opp behovet for endringer i dagens regelverk for kostnadsdekning gjennom anleggsbidrag og tariff for produksjonsrelatert nettanlegg. BKK og Fornybar Norge tar opp behovet for å kunne standardisere tariffen for slike anlegg. Glitre Nett støtter kun departementets forslag om henteplikt dersom tariffering for produksjonsrelaterte nettanlegg i høyspent distribusjonsnett avvikles og erstattes med ordinære regler om anleggsbidrag. Lnett mener det er nødvendig å gjennomgå reglene om anleggsbidrag og tariffering av produksjonsrelaterte nettanlegg i forbindelse med forslaget om å innføre henteplikt, herunder hvordan produsentene skal dekke investerings- og reinvesteringskostnadene.

RME mener anleggsbidragsreglene i kombinasjon med at henteplikten utløses «på forespørsel», i de fleste tilfeller vil gi gode nok prissignaler til at den som har konsesjon for et produksjonsanlegg kan ta en opplyst beslutning om hvorvidt de vil utnytte seg av områdekonsesjonærens henteplikt, eller ikke. RME støtter også departementets forutsetning om at kostnadene knyttet til henteplikten skal dekkes av produsentene, og uttaler følgende om kostnadsdekning etter dagens regelverk:

«RME fremhever imidlertid at tariff for produksjonsrelatert nettanlegg medfører at produsenten(e) som er tilknyttet et nettanlegg som er rettmessig klassifisert som produksjonsrelatert, vil måtte dekke alle kostnadene knyttet til dette nettanlegget. Det betyr at alle kostnadene, herunder kostnader for en eventuell overdimensjonering, vil dekkes av produsenten(e) gjennom tariff for produksjonsrelatert nettanlegg, og ikke av nettselskapets øvrige kunder (kundefellesskapet) gjennom en økning i nettleien. Dette avhjelpes likevel noe dersom det samtidig eller senere kreves inn et anleggsbidrag for investeringen fra andre, fordi det reduserer avkastningsgrunnlaget i tariffen for produksjonsrelatert nettanlegg. RME understreker også at nettselskapet har en plikt til å omklassifisere anlegget fra produksjonsrelatert til ordinært nettanlegg, dersom vilkårene for å klassifisere anlegget som produksjonsrelatert ikke lenger er oppfylt.»

5.4 Departementets vurdering

5.4.1 Overordnet

Departementet opprettholder forslaget om å innføre en plikt for områdekonsesjonæren til å bygge seg helt frem til nye anlegg for produksjon av elektrisk energi som knyttes til nett med spenning opp til og med 22 kV, dersom produsenten forespør dette. Departementet viser til at forslaget har fått bred støtte i høringen, og mener disse nettilknytningene vil bli forsvarlig behandlet etter områdekonsesjonsordningen. I tillegg til hensynet til områdekonsesjonærenes likebehandling av produsenter, vil forslaget medføre at det blir færre aktører som ikke har nettvirksomhet som sin primære virksomhet, som vil bygge, eie og drive nettanlegg.

Departementet vil bemerke at forslaget ikke medfører at nettanlegg med spenning opp til og med 22 kV generelt ikke lenger vil være konsesjonspliktig etter energiloven, slik Miljødirektoratet har tatt opp i sin høringsuttalelse. Forslaget vil medføre at en stor del av de nettilknytningene som i dag trenger en anleggskonsesjon fra NVE, vil realiseres gjennom områdekonsesjon etter energiloven § 3-2.

Departementet har merket seg høringsinnspillet fra RME om at begrepet er misvisende, gitt at det er en plikt til å bygge nettanlegg frem til produsenten, og ikke en utvidet plikt til å kjøpe elektrisk energi. Departementet har ikke hatt til hensikt å innføre en plikt for områdekonsesjonærene til å kjøpe den elektriske energien som blir produsert. Bakgrunnen for å kalle forslaget «henteplikt» var av pedagogiske hensyn, for å synliggjøre at plikten innebærer at områdekonsesjonæren må bygge nettanlegg helt frem til produsenten, tilsvarende områdekonsesjonærens plikt til å bygge seg helt frem til et hensiktsmessig grensesnitt for uttakskunder. Departementet mener imidlertid at lovens ordlyd bør være så klar som mulig, slik at man unngår uklarhet om hvilken plikt områdekonsesjonærene har til å bygge nettanlegg helt frem til produsenten. Departementet foreslår derfor å justere ordlyden i § 3-4 a annet ledd.

Endringen i § 3-4 a er ikke i veien for at den som søker om konsesjon til å bygge, eie og drive produksjonsanlegget, også kan søke om en egen anleggskonsesjon for nettilknytningen. Etter departementets vurdering bør slik konsesjon gis dersom konsesjonsmyndigheten vurderer de samlede tiltakene som samfunnsmessig rasjonelle.

Departementet legger til grunn at endringen primært vil ha betydning for nettilknytningen av små vannkraftverk og solkraftverk, som ofte kan knyttes til nett med spenning opp til og med 22 kV. Større kraftverk, slik som større vannkraft- og vindkraftverk, vil som regel måtte tilknyttes på høyere spenningsnivåer, grunnet begrensninger i overføringskapasitet på lavere spenningsnivå. Slike tilknytningsanlegg vil fortsatt kreve egen anleggskonsesjon.

Konsesjonsmyndighetenes mulighet til å vurdere nettilknytningens virkninger ved konsesjonsbehandling av produksjonsanlegg vil innskrenkes noe med departementets forslag. Endringen i § 3-4 a er imidlertid ikke til hinder for at tiltakshaver i konsesjonssøknaden for produksjonsanlegget gir en overordnet beskrivelse av planlagte nettanlegg, inkludert angivelse av planlagt grensesnitt opp mot nettselskapet, også der det er områdekonsesjonæren som skal bygge, eie og drive anlegget for nettilknytningen. Forslaget er heller ikke til hinder for at kostnadsoverslag for nettilknytningen legges ved konsesjonssøknaden. Departementet legger derfor til grunn at nettilknytningens prissatte virkninger, også dersom endringsforslaget vedtas, vil være relevant å hensynta som en del av konsesjonsbehandlingen for produksjonsanlegg. I tillegg legger departementet til grunn at man ved konsesjonsbehandling av produksjonsanlegg fortsatt bør kunne foreta en overordnet vurdering av om nettilknytningen vil innebære vesentlige ikke-prissatte ulemper, og innhente tilleggsinformasjon ved behov.

Hvis det nye produksjonsanlegget ikke er konsesjonspliktig, og produksjonsanlegget kan knyttes til nett opp til og med 22 kV, medfører endringen at verken nettanlegget eller produksjonsanlegget krever konsesjonsbehandling etter § 3-1. Departementet viser imidlertid til at nettanlegg som realiseres i medhold av områdekonsesjonen etter dagens regelverk krever planavklaring etter plan- og bygningsloven. Videre følger det av dagens standardvilkår for områdekonsesjoner at områdekonsesjonæren må følge en viss prosedyre før arbeidet med nettanlegget kan starte. Disse regulatoriske verktøyene bidrar etter departementets vurdering til å redusere risikoen for at nettilknytningen til ikke-konsesjonspliktige produksjonsanlegg får for store negative allmenne virkninger.

Departementet opprettholder forslaget om at områdekonsesjonærens plikt til å bygge seg helt frem til kraftverket bør plasseres i energiloven § 3-4 a. Etter departementets syn er det hensiktsmessig at samme organ som er konsesjonsmyndighet også behandler eventuelle søknader om dispensasjon fra plikten. Adgangen til å gi dispensasjon for tilknytnings- og investeringsplikten skal også omfatte plikten etter § 3-4 a nytt annet ledd. Departementet har imidlertid kommet til at det ikke er nødvendig å endre ordlyden i § 3-4 a nytt tredje ledd for å presisere at adgangen til å gi dispensasjon for tilknytnings- og investeringsplikten også gjelder for plikten etter § 3-4 a nytt annet ledd. Dersom nettselskapet mener at det ikke er samfunnsmessig rasjonelt å tilknytte en produsent, må nettselskapet søke NVE om fritak fra tilknytningsplikten, jf. Ot.prp. nr. 62 (2008–2009) s. 35. Det samme vil gjelde for områdekonsesjonærens plikt til å bygge seg helt frem til produsent etter § 3-4 a annet ledd. Muligheten for å søke om dispensasjon antas særlig å være aktuell dersom nettilknytningen vil medføre store negative miljømessige virkninger, eller dersom tilknytningen av produksjonsanlegget vil utløse store tiltak i nettet. Departementet viser samtidig til den nevnte forutsetningen om at virkningene av nettilknytningen fortsatt vil kunne være en del av konsesjonsbehandlingen for produksjonsanlegg. På den måten vil konsesjonsmyndigheten kunne ta høyde for nettilknytningens virkninger ved konsesjonsbehandlingen av produksjonsanlegget, også når selve nettilknytningen ikke trenger en egen anleggskonsesjon. Departementet viser for øvrig til omtalen av dispensasjonsadgangen etter § 3-4 a i Prop. 5 L (2017–2018).

Departementet opprettholder forslaget om at plikten til å bygge seg helt frem til nye anlegg for produksjon av elektrisk energi bare skal gjelde for nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV. Det har ikke kommet inn høringsinnspill som tilsier at denne plikten bør gjelde på et høyere spenningsnivå enn 22 kV, og enkelte av høringsinstansene støtter kun forslaget forutsatt at plikten ikke skal gjelde på et høyere spenningsnivå.

Videre opprettholder departementet forslaget om at det kan ilegges overtredelsesgebyr ved overtredelse av § 3-4 a annet ledd.

Departementet har vurdert øvrige innspill uten å ha funnet at disse gir grunnlag for å justere departementets forslag.

5.4.2 Grensesnittet for områdekonsesjonærens plikt

Endringsforslaget medfører at områdekonsesjonæren vil få en plikt til å bygge nettanlegg frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget. Grensesnittet for leveringsplikten i fordelingsnettet er i dag vanligvis klemme på husvegg, eller ved innføring gjennom grunnmur, jf. Ot.prp. nr. 62 (2008–2009) s. 43. Grensesnittet vil normalt ikke omfatte installasjoner inne i bygg, med mindre det gjelder konsesjonærens fremføring til et avtalt punkt.

Departementet viser til at enkelte av høringsinstansene ser ut til å ha forstått forslaget om henteplikt slik at områdekonsesjonæren ville få en plikt til å overta eksisterende interne nettanlegg for et produksjonsanlegg. Dette har ikke vært departementets intensjon. Endringsforslaget medfører kun en plikt for områdekonsesjonæren til å bygge nettanlegg frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget. Interne elektriske anlegg (ledninger mellom komponenter i produksjonsanlegget, bryteranlegg, transformator mv.) som ligger bak tilknytningspunktet, bør etter departementets vurdering i utgangspunktet eies og drives av produsenten.

Departementet mener det er hensiktsmessig at plikten etter § 3-4 a annet ledd innrettes slik at det ikke vil være behov for nettanlegg for fordeling eller overføring av elektrisk energi mellom produsentens anlegg for produksjon av elektrisk energi og områdekonsesjonærens anlegg for overføring eller fordeling av elektrisk energi. Etter departementets mening bør en nærmere regulering av hva som er et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget gjøres i forskrift. Det samme gjelder spørsmålet om tidskrav for områdekonsesjonærens plikt til å bygge nettanlegg frem til produsenten. Departementet vil følge opp lovforslaget med nødvendige forskriftsendringer.

Ettersom den foreslåtte plikten vil gjelde for tilknytning av kraftverk med forskjellig teknologi, med ulike utforminger og spesifisering av anleggene, vil det eksakte tilknytningspunktet kunne variere. Elektriske anlegg i et vannkraftverk med nettilknytning opp til og med 22 kV består typisk av generator, transformator og bryteranlegg. Anleggene er normalt plassert i kraftverkbygningen. Tilknytningsledningen går frem til denne bygningen.

De elektriske anleggene i et solkraftverk består av blant annet solcellepaneler, intern kabling, omformere, transformator, vekselretter og bryteranlegg, hvorav de tre sistnevnte normalt er konsesjonspliktige høyspente anlegg. I tillegg kan høyspent batteri bli aktuelt. I mindre solkraftanlegg vil også transformator, vekselrettere og brytere være plassert i en prefabrikkert container. Solkraftanlegg med behov for nettilknytning på 22 kV kan også ha høyspente anlegg plassert i nettstasjoner eller bygninger. Tilknytningsledningen går inn til containeren, nettstasjonen eller bygningen, som ofte er plassert tett inntil gjerdet.

De elektriske anleggene i et vindkraftverk består blant annet av transformator og bryteranlegg, som gjerne er plassert i en nettstasjon eller bygning. Tilknytningsledningen går frem til denne bygningen. Det er i dag få vindkraftverk tilknyttet nett opp til og med 22 kV i Norge, og departementet antar at forslaget vil ha begrenset, om noen, betydning for konsesjonspliktige vindkraftverk.

Endringen i § 3-4 a annet ledd er ikke til hinder for at områdekonsesjonær og produsent kan avtale et annet eiermessig skille, forutsatt at begge parter samtykker til det. Departementet mener det er hensiktsmessig at det åpnes opp for avtalefrihet på dette punktet, og viser til dagens praksis om at områdekonsesjonæren og uttakskunder kan avtale et annet eiermessig skille enn klemme på husvegg eller innføring gjennom grunnmur, dersom begge parter ønsker det. Det er ønskelig å unngå tvil om at områdekonsesjonæren har adgang til å bygge, eie og drive slike anlegg i medhold av områdekonsesjonen. Departementet opprettholder derfor forslaget om å tilføye et nytt annet ledd i § 3-2 som presiserer at områdekonsesjonen også omfatter nødvendige anlegg som områdekonsesjonæren etablerer i forbindelse med oppfyllelse av plikten etter § 3-4 a annet ledd. Departementet foreslår imidlertid en presisering i ordlyden om at det er nødvendige «nettanlegg» som omfattes av bestemmelsen, og ikke «elektriske anlegg» som foreslått i høringsnotatet.

5.4.3 Avgrensningen til nye anlegg

Departementet viderefører forslaget om at områdekonsesjonærens plikt til å bygge nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV helt frem til kraftverket kun skal gjelde for nye anlegg for produksjon av elektrisk energi. Departementet mener imidlertid at det er mer hensiktsmessig at denne avgrensningen fremkommer av overgangsbestemmelsen i § 11-1, enn av ordlyden i § 3-4 a annet ledd. Departementet foreslår på denne bakgrunn en justering i ordlyden i § 3-4 a annet ledd sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring.

Områdekonsesjonærens plikt til å bygge nettanlegg helt frem til produksjonsanlegget vil ikke gjelde for produksjonsanlegg som har igangsatt bygging på ikrafttredelsestidspunktet. Dersom produsenten har fått anleggskonsesjon for å bygge nettilknytningen, men ikke har igangsatt bygging på ikrafttredelsestidspunktet, står produsenten i utgangspunktet fritt til å velge om man ønsker å realisere nettilknytningen i medhold av anleggskonsesjonen, eller om man ønsker å forespørre områdekonsesjonæren om å realisere nettilknytning i medhold av områdekonsesjonen.

Områdekonsesjonærens plikt etter § 3-4 a annet ledd vil heller ikke gjelde for eksisterende produksjonsanlegg. Departementet legger til grunn at eksisterende produksjonsanlegg allerede har bygd nødvendige nettanlegg for å kunne levere strøm ut på nettet, og at det for disse anleggene mest sannsynlig ikke vil være behov for at områdekonsesjonæren bygger egne nettanlegg. Departementet vurderer også at plikten i § 3-4 a annet ledd heller ikke vil være aktuell for eksisterende produksjonsanlegg i forbindelse med fornyelse eller forlengelse av konsesjoner.

Departementets forslag medfører ikke en plikt for områdekonsesjonærene til å overta eierskap og drift av eksisterende nettanlegg med nominell spenning opp til og med 22 kV, slik Glitre Nett og SFE Produksjon har tatt opp i sitt høringsinnspill. Høyspente elektriske anlegg som i dag eies og drives av produsenter, vil fortsatt eies og drives av disse, med mindre områdekonsesjonæren og produsenten avtaler en overdragelse og konsesjonen eventuelt overføres til områdekonsesjonæren.

5.4.4 Kostnadsdekning

Flere av høringsinstansene har fremhevet viktigheten av at kostnadene som nettselskapet har for å bygge nødvendige nettanlegg helt frem til kraftverket må dekkes av produsenten. Departementet har lagt dette til grunn i høringsnotatet, men viser samtidig til at reglene om nettselskapenes kostnadsdekning er fastsatt i forskrift, og dermed faller utenfor lovproposisjonen.

Endringsforslaget innebærer at nettanlegg for tilknytning av nye produksjonsanlegg inngår i den økonomiske reguleringen av nettselskapet. Kostnadene ved strømnettet finansieres i utgangspunktet av nettkundene gjennom nettleie. Departementet forutsetter imidlertid at nettselskapene i dag kan kreve kostnadene knyttet til å bygge seg helt frem til nye kraftverk som følge av plikten etter § 3-4 a annet ledd dekket av produsenten. I dag skjer dette gjennom reglene om anleggsbidrag i forskrift 11. mars 1999 nr. 302 om tariffer og rapporteringsplikt for omsetningskonsesjonærer kap. 16, og reglene om beregning av tariff for produksjonsrelaterte nettanlegg etter samme forskrift § 17-1.