13 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1-4

Endringene i § 1-4 er en konsekvens av departementets forslag om at nåværende § 2-2 i energiloven endrer nummerering til § 2-4. Endringsforslaget er kun redaksjonelt, og er ikke ment å medføre noen endring i rettstilstanden.

Videre forslår departementet å tilføye at bestemmelsen i energiloven § 3-4 a ikke gjelder for statens anlegg. Bestemmelsen ble ved en inkurie ikke oppdatert i forbindelse med at tilknytningsplikten til produksjonsanlegg ble skilt ut i ny § 3-4 a, se for øvrig Prop. 5 L (2017–2018).

Til § 2-1

Forslaget er omtalt foran i punkt 4.

Første ledd henviser til plan- og bygningsloven kapittel 14. De nærmere reglene om hvilke krav som må oppfylles før det kan søkes om konsesjon etter energiloven, og hvilke tiltak reglene gjelder for, følger av KU-forskriften.

Annet ledd gir hjemmel til å avslutte behandlingen av en melding uten å fastsette utredningsprogram. Bestemmelsen overlapper delvis med regelen i KU-forskriften § 16 tredje ledd, likevel slik at energilovens bestemmelse åpner for at saken kan avsluttes før høring etter KU-forskriften § 15 er gjennomført. Vilkårene i annet ledd må være oppfylt uavhengig av om beslutningen treffes før eller etter høring.

Grunnvilkåret for å kunne treffe en beslutning etter annet ledd, er at det må være «klart at søknaden om konsesjon til tiltaket vil bli avslått». Vilkåret innebærer at det ikke utelukkende kan legges vekt på de faktiske forholdene slik de fremstår i meldingen. Potensialet for at konsesjonsmyndigheten kan stille krav i konsesjonen om egnede og realistiske vilkår eller tilpasninger i prosjektet, skal også hensyntas.

Ordlyden «klart» innebærer i tillegg et relativt strengt beviskrav (kvalifisert sannsynlighetsovervekt). Det må foreligge tilstrekkelig kunnskap på beslutningstidspunktet om de faktiske forholdene som kan begrunne et avslag. Hvis beviskravet ikke er oppfylt, skal konsesjonsmyndigheten fastsette utredningsprogram, og tiltaket skal vurderes på vanlig måte gjennom konsekvensutredning og konsesjonsbehandling, med de krav som stilles i KU-forskriften kapittel 5 og 6.

I tillegg til at det må foreligge kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at en eventuell søknad knyttet til tiltaket vil bli avslått, kreves det at begrunnelsen for en eventuell avslutning faller innenfor ett av de fire alternativene som listes opp i bokstav a-d:

Bokstav a gjelder dersom selskapet som har inngitt en melding med forslag til utredningsprogram, oppløses eller tas under konkursbehandling. Vilkåret om oppløsning er alltid oppfylt når generalforsamlingen eller retten har fattet beslutning om å oppløse selskapet, jf. aksjeloven §§ 16-1, 16-15 eller 16-19. Selskapet skal også anses for å være oppløst dersom registrering i Foretaksregisteret nektes etter § 2-18 tredje ledd. Ved konkurs er vilkåret oppfylt når det foreligger en rettskraftig kjennelse om konkursåpning, jf. konkursloven § 72.

Bokstav b gjelder der tiltaket helt eller delvis er planlagt plassert i et område omfattet av vernevedtak etter naturmangfoldloven eller Stortingets vedtak om vern av vassdrag, forutsatt at tiltaket vil innvirke på verneverdiene. Tiltak som er plassert utenfor et verneområde, men likevel slik at de kan innvirke på verneverdiene i et verneområde, jf. naturmangfoldloven § 49, faller utenfor virkeområdet til bokstav b. I mange tilfeller vil slike tiltak derimot kunne oppfylle vilkårene i bokstav d.

Bokstav c gjelder for tiltak som er planlagt plassert i områder hvor det «er særlig fare for naturskade». Vilkåret innebærer at det på forhånd er gjennomført en detaljert utredning som påviser en reell fare for naturskade i det aktuelle området, for eksempel ved at NVE eller en annen aktør har gjennomført en faresonekartlegging. Grunnvilkåret om at det må være «klart at søknaden om konsesjon til tiltaket vil bli avslått» innebærer i denne sammenheng at området heller ikke kan sikres på tilfredsstillende måte gjennom avbøtende sikringstiltak.

Bokstav d gjelder for tiltak som vil medføre vesentlige ulemper for miljø eller annen arealbruk som klart overstiger nytten ved tiltaket. Grunnvilkåret om at det må være «klart at søknaden om konsesjon til tiltaket vil bli avslått» innebærer i denne sammenheng blant annet at avslutning av saken er utelukket dersom de negative virkningene på en hensiktsmessig måte kan avhjelpes gjennom avbøtende tiltak eller andre begrensninger i konsesjonen. Tidlig saksavslutning er også utelukket dersom konsesjonsmyndigheten ikke besitter tilstrekkelig kunnskap om tiltakets virkninger for miljø eller annen arealbruk til å kunne slå fast på meldingsstadiet at en eventuell søknad klart vil bli avslått.

Eksempler på tilfeller hvor det kan være aktuelt å benytte «miljø»-alternativet, er tiltak som vil være i konflikt med prioriterte arter (jf. naturmangfoldloven § 23), utvalgte naturtyper (jf. naturmangfoldloven § 52), truede naturtyper (jf. Artsdatabankens Norsk rødliste for naturtyper), eller truede arter (jf. Artsdatabankens Norsk rødliste for arter).

Eksempler på tilfeller hvor det kan være aktuelt å benytte «annen arealbruk»-alternativet, er tiltak som vil være i konflikt med forsvars- eller beredskapsinteresser eller annen samfunnskritisk infrastruktur, tiltak som ikke kan oppfylle gjeldende retningslinjer for støy i arealplanlegging, eller tiltak som vil føre til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til samisk kulturutøvelse.

Det er ikke bare annen arealbruk som eksisterer på meldingstidspunktet som er relevant i denne sammenheng. Ettersom det skal tas hensyn til omstendighetene slik de antas å være på tidspunktet for konsesjonsvedtaket (jf. omtalen foran om grunnvilkåret), vil også tilstrekkelig konkrete planer for fremtidig arealbruk kunne være relevant. For eksempel kan det være aktuelt å avslutte behandlingen av visse meldinger der det foreligger en konkurransesituasjon mellom ulike energiprosjekter innenfor et bestemt område. I slike konkurransesituasjoner kan det etter forholdene – etter at ett eller flere prosjekter er valgt – være «klart» at konsesjonssøknader knyttet til konkurrerende prosjekter vil bli avslått.

Etter omstendighetene kan også nettsituasjonen danne grunnlag for avslutning etter bestemmelsen. I en situasjon der det er klart at det meldte prosjektet i seg selv eller på bakgrunn av en konkurransesituasjon, jf. over, ikke vil være mulig å knytte til nettet innenfor en rimelig tidshorisont, eller innenfor forsvarlige samfunnsøkonomiske rammer og nytten av prosjektet dermed er manglende eller svært begrenset, vil det kunne være grunnlag for avslutning etter bestemmelsen fordi ulempene for miljø og annen arealbruk klart ikke står i forhold til nytten.

Annet ledd er en «kan»-bestemmelse. Dette innebærer at konsesjonsmyndigheten ikke har plikt til å avslutte behandlingen av en melding selv om vilkårene er oppfylt. Konsesjonsmyndigheten bør kun vurdere spørsmålet om tidlig saksavslutning i den enkelte sak når de vurderer dette som hensiktsmessig. Dersom en tredjeperson anmoder om tidlig saksavslutning, avgjør konsesjonsmyndigheten selv om anmodningen skal tas til realitetsbehandling. En beslutning om ikke å realitetsbehandle en anmodning om tidlig saksavslutning, eller en beslutning om ikke å avslutte behandlingen av en melding, er en prosessledende avgjørelse. Slike avgjørelser behøver ikke å begrunnes, og kan ikke påklages.

Beslutning om å avslutte behandlingen av en melding treffes derimot ved enkeltvedtak. Det innebærer at beslutningen skal begrunnes og kan påklages til overordnet forvaltningsorgan etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Annet ledd kan ikke benyttes dersom begrunnelsen for å avslutte saken er at meldingen inneholder feil eller mangler, for eksempel fordi den ikke oppfyller minimumskravene i KU-forskriften § 14. Meldinger som ikke oppfyller gjeldende lov- eller forskriftsfestede krav kan i stedet avvises etter § 2-3.

Rettsvirkningen av at det treffes en beslutning om å avslutte behandlingen av en melding, er at konsesjonsmyndighetens plikt etter KU-forskriften §§ 15 og 16 til å sende meldingen på høring og fastsette et utredningsprogram, bortfaller. Uten fastsatt utredningsprogram kan det ikke søkes om konsesjon for det aktuelle meldepliktige tiltaket. Beslutningen er ikke til hinder for at tiltakshaver eller andre kan inngi melding om et tilsvarende prosjekt på nytt.

Tredje ledd bestemmer at forslagsstilleren må inngi ny melding med forslag til utredningsprogram hvis vedkommende ikke har søkt om konsesjon innen tre år etter at utredningsprogrammet ble fastsatt. Fristens utgangspunkt regnes fra datoen for konsesjonsmyndighetens beslutning om å fastsette utredningsprogram. Den dag som etter sitt tall i måneden svarer til den dag som fristen regnes fra, skal medregnes. Det betyr at dersom utredningsprogrammet for eksempel fastsettes 1. juli, er fristens siste dag 1. juli tre år senere. I mangel av tilsvarende dag løper fristen ut ved utløpet av den siste dagen i måneden. Fristen avbrytes den datoen konsesjonsmyndigheten har mottatt søknad om konsesjon.

Konsesjonsmyndigheten kan forlenge fristen etter søknad. Fristforlengelse bør gis dersom det foreligger et legitimt behov for en lengre frist, for eksempel fordi det på grunn av sesongvariasjoner er nødvendig eller hensiktsmessig å bruke mer enn tre år på å gjennomføre en tilfredsstillende konsekvensutredning. Fristforlengelse kan også være aktuelt på grunn av andre forhold som tiltakshaver ikke kan klandres for. Et sentralt moment i vurderingen er i alle tilfelle om det er behov for en ny vurdering av utredningsprogrammets innhold. Tiltakshaver har ikke rettskrav på fristforlengelse.

Hvis en konsesjonssøknad er mottatt innen fristen, men søknaden inneholder feil eller mangler som rettes innen en rettefrist fastsatt i medhold av § 2-3 første ledd, skal fristen for å søke om konsesjon anses som avbrutt fra det tidspunktet konsesjonssøknaden først ble mottatt. Hvis en konsesjonssøknad mottas etter at fristen er utløpt, skal søknaden avvises i medhold av § 2-3 annet ledd. Tiltakshaver bør samtidig få veiledning om muligheten for å melde tiltaket på nytt.

Til § 2-2

Forslaget er omtalt foran i punkt 6, og viderefører nåværende § 2-1 med endringer av femte til syvende ledd.

Femte ledd innebærer en plikt for konsesjonsmyndigheten til å kunngjøre og publisere søknader som er mottatt, og sende søknadene på høring. Søknaden må tilgjengeliggjøres på nettstedet inntil søknaden er avgjort, inkludert eventuell klagebehandling.

Et vilkår er at søknaden «tilfredsstiller gjeldende krav». Det innebærer at pliktene knyttet til kunngjøring, publisering og høring ikke inntrer før samtlige krav i lov, forskrift og eventuelt utredningsprogram som gjelder for søknaden, herunder konsekvensutredningen, er oppfylt.

Plikten må ses i sammenheng med konsesjonsmyndighetens alminnelige adgang til å prioritere saker ut ifra saklige kriterier, og innebærer således ikke en rett for søker til å få en søknad tatt til umiddelbar behandling. Videre må plikten til kunngjøring og publisering avgrenses av de alminnelige forvaltningsrettslige bestemmelser om taushetsplikt.

Endringen av ordlyden fra «til uttalelse» til «på høring», er en språklig endring som ikke er ment å innebære noen realitetsendring. Endringen gir bedre sammenheng med begrepsbruken i unntaksbestemmelsen i leddets siste punktum.

Endringen i unntaksbestemmelsen, jf. siste punktum i femte ledd, innebærer for det første at begrepet «ubetenkelig» erstattes med «unødvendig». Dette er en språklig endring som ikke innebærer noen realitetsendring.

For det andre presiseres det at høring og kunngjøring kan unnlates dersom det er «klart at søknaden vil bli avslått». Unntaksbestemmelsen kan for eksempel være aktuell dersom det allerede ved kvalitetssikringen av søknaden er klart for konsesjonsmyndigheten at ulempene vil overstige nytten ved tiltaket, dersom kommunen har besluttet å stanse et planinitiativ knyttet til det aktuelle tiltaket i medhold av plan- og bygningsloven § 12-8 annet ledd, eller det ikke er realistiske utsikter til at tiltaket vil bli planavklart innenfor en rimelig tidshorisont, jf. energiloven § 2-4 første ledd tredje punktum.

Hvilke tilfeller som ellers oppfyller vilkåret om at høring eller kunngjøring er «unødvendig», må vurderes konkret i den enkelte sak. Terskelen for unnlatelse er i utgangspunktet høy. Mindre inngrep uten rettslig eller faktisk betydning for berørte interesser, for eksempel utskiftning av programvare eller enkeltkomponenter i et eksisterende anlegg som i det vesentlige har samme dimensjoner som før, kan etter forholdene gi grunnlag for unnlatelse. Søknader om fristforlengelser bør som hovedregel sendes på høring. Etter omstendighetene kan det være aktuelt å sende en søknad på høring, men unnlate kunngjøring, for eksempel hvis et tiltak bare har betydning for en begrenset krets.

Er vilkårene for å unnlate høring oppfylt, kan unnlatelse besluttes selv om søknaden gjelder et tiltak nevnt i KU-forskriften vedlegg I, sml. KU-forskriften § 25 første ledd. Søknaden er offentlig og skal tilgjengeliggjøres på konsesjonsmyndighetens nettsted selv om høring og kunngjøring unnlates. Begrunnelsen for å unnlate høring og kunngjøring må fremgå av konsesjonsvedtaket.

Syvende ledd innebærer en endring som medfører at konsesjonsmyndigheten kan utsette behandlingen av en søknad i påvente av at det utarbeides en energiutredning etter forskrift fastsatt i medhold av energiloven § 7-1. En beslutning om å utsette behandlingen av en søknad i påvente av en energiutredning er en prosessledende beslutning som ikke kan påklages.

Til § 2-3

Forslaget er omtalt foran under punkt 4. Bestemmelsen gir hjemmel til å avvise en melding eller søknad fordi formelle betingelser for å behandle meldingen eller søknaden ikke er oppfylt.

Første ledd angir at dersom feilen eller mangelen kan rettes, skal konsesjonsmyndigheten gi nødvendig veiledning etter forvaltningsloven § 11 om hva som må rettes, og sette en rimelig frist for retting. Konsesjonsmyndigheten skal også gi veiledning om virkningene av å oversitte rettefristen. Hvor mye veiledning som skal gis før saken avvises, må tilpasses søkerens behov og sakens karakter.

Et eksempel på en feil eller mangel som kan rettes, er at en søknad ikke gir de opplysninger som er nødvendig for å vurdere om tillatelse bør gis og hvilke vilkår som skal settes, jf. § 2-2 tredje ledd første punktum. Andre eksempler på feil og mangler som normalt kan rettes, er at en konsesjonssøknad ikke oppfyller kravene i energilovforskriften § 3-2, at en melding ikke oppfyller kravene i KU-forskriften § 14, eller at en konsekvensutredning ikke oppfyller kravene fastsatt i KU-forskriften § 17 eller i utredningsprogrammet.

Retting bør kreves før meldingen eller søknaden tilgjengeliggjøres, kunngjøres og sendes på høring i medhold av § 2-2 femte ledd. Bestemmelsen er likevel ikke til hinder for at konsesjonsmyndigheten kan kreve retting også etter at høring mv. er gjennomført. I så fall må det foretas en konkret vurdering av behovet for ny høring.

Annet ledd angir at en melding eller søknad som fremdeles inneholder feil eller mangler etter rettefristens utløp, skal avvises. Såfremt rettefristen er utløpt, kreves det ikke at konsesjonsmyndigheten gir ytterligere varsel før avvisning besluttes.

Annet punktum i annet ledd bestemmer at konsesjonsmyndigheten også skal avvise søknaden dersom en melding eller søknad inneholder feil eller mangler som etter sin art ikke kan avhjelpes. Et eksempel på en mangel som ikke kan rettes, er at det foreligger krav om fastsettelse av utredningsprogram og dette ikke foreligger på søknadstidspunktet, enten fordi det ikke er inngitt melding, meldingen ikke er ferdigbehandlet, eller søknadsfristen etter § 2-1 tredje ledd er utløpt. Et annet eksempel er at søker ikke oppfyller kravene i § 2-4 tredje ledd.

At et tilsvarende tiltak har vært avvist eller avslått av konsesjonsmyndighetene på et tidligere tidspunkt, gir i seg selv ikke grunnlag for avvisning.

Rettsvirkningen av avvisning er at saken avsluttes uten at konsesjonsmyndigheten foretar en realitetsbehandling av meldingen eller søknaden. En beslutning om avvisning er et enkeltvedtak, som skal begrunnes og kan påklages. Et avvisningsvedtak er ikke til hinder for at tiltakshaver kan starte konsesjonsprosessen på nytt på et senere tidspunkt. Dersom utredningsprogram er fastsatt og søknadsfristen etter § 2-1 tredje ledd ikke er utløpt, kan tiltakshaver sende ny konsesjonssøknad uten å inngi ny melding først.

Tredje ledd angir at konsesjonsmyndigheten kan gi oppfriskning av en utløpt rettefrist. Oppfriskning er først og fremst aktuelt for konsesjonssøknader der søknadsfristen i § 2-1 tredje ledd er utløpt, ettersom tiltakshaver i øvrige tilfeller vil ha mulighet til å sende ny og rettet melding eller søknad. Det forutsettes at den som har oversittet rettefristen, begjærer oppfriskning. Hvis mulig, bør retting skje samtidig som det begjæres oppfriskning.

At bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse innebærer at vedkommende ikke har rettskrav på oppfriskning. Det skal foretas en konkret helhetsvurdering av om oppfriskning bør gis. Relevante momenter er blant annet hvorvidt forslagsstiller eller søker kan bebreides for å ha unnlatt å søke fristen forlenget før fristen utløp, og varigheten av fristoversittelsen før det ble søkt om oppfriskning. En avgjørelse om å gi eller ikke gi oppfriskning er en prosessledende beslutning som ikke kan påklages.

Til § 2-4

Forslagene er omtalt foran i punkt 7 og 8, og viderefører nåværende § 2-2 med endringer i annet ledd og et nytt fjerde ledd.

Endringen i annet ledd innebærer at en konsesjon etter energiloven kapittel 3, 4 og 5 kan gis for et begrenset tidsrom på inntil 50 år regnet fra da konsesjonen ble gitt. Hvor lang varigheten av hver enkelt konsesjon skal være, må fastsettes i den konkrete konsesjonen. Der konsesjon gis til bygging av ett anlegg, typisk anlegg som realiseres i medhold av energiloven § 3-1, skal den konsesjonsfastsatte varigheten av tillatelsen som hovedregel tilpasses anleggets antatte tekniske og økonomiske levetid, innenfor den øvre tidsgrensen på 50 år.

Utgangspunktet for konsesjonsperiodens varighet vil være det tidspunktet konsesjonsmyndigheten fatter vedtak om tildeling av konsesjon. Hvis en konsesjon blir påklaget, regnes grensen for konsesjonsperiodens varighet fra den dagen klageinstansen treffer vedtak om tildeling av konsesjon.

Begrensningen gjelder ikke for statens anlegg, jf. energiloven § 1-4.

Nytt fjerde ledd gir hjemmel for at konsesjonsmyndigheten kan kreve at den som gis konsesjon etter energiloven § 3-1, betaler kostnadene ved kunngjøring av konsesjonsvedtaket. Utgiftene må kunne dokumenteres av konsesjonsmyndigheten. Kostnadsdekningsplikten gjelder kun i de tilfellene der det gis en konsesjon etter energiloven § 3-1, og ikke dersom konsesjonssøknaden avslås.

Til § 3-1

Forslaget er omtalt foran i punkt 11.

Endringen i første ledd annet punktum er en henvisning til § 10-4 annet ledd. Henvisningen klargjør at ombygging og utvidelse av anlegg som går utenfor rammene av en eksisterende konsesjon, detaljplan eller annen tillatelse gitt i medhold av loven, krever omgjøring av de aktuelle tillatelsene etter § 10-4 annet ledd.

Til § 3-1 a

Forslaget er omtalt foran i punkt 9.

Første ledd første punktum innebærer at konsesjonsmyndigheten kan bestemme at den som får konsesjon etter energiloven § 3-1 skal utarbeide en detaljplan for bygging og drift av anlegget. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende forvaltningspraksis for når det kreves detaljplan. Det er opp til konsesjonsmyndighetens skjønn å bestemme om det er nødvendig å kreve en detaljplan for bygging og drift av anlegget, eller om anlegget er tilstrekkelig detaljprosjektert på tidspunktet for tildeling av konsesjon. Sentrale faktorer i denne sammenheng vil være størrelsen på og konsekvensene av det nye anlegget, om alle relevante forhold allerede er vurdert i konsesjonsvedtaket, detaljeringsgraden i konsesjonssøknaden og konsesjonen, om de relevante forholdene eventuelt blir tilfredsstillende behandlet gjennom en detaljplan for miljø og landskap i medhold av vassdragskonsesjon eller annen relevant lovgivning, eller om det er andre forhold i saken som gjør at det er unødvendig å kreve detaljplan for bygging og drift av anlegget.

Første ledd annet punktum fastsetter det overordnede innholdet i detaljplanen som skal legges frem for godkjenning. Detaljplanen skal vise og redegjøre for den endelige utbyggingsløsningen som konsesjonæren foreslår. At detaljplanen skal «vise» den endelige utbyggingsløsningen, medfører at detaljplanen i nødvendig utstrekning må visualisere hvordan utbyggingsløsningen vil bli, for eksempel gjennom kartfesting og egnet grafikk. Konsesjonsmyndigheten kan gi nærmere bestemmelser om hvordan slik visualisering skal gjøres, herunder format for innsending av kart. Detaljplanen skal videre redegjøre for alle planlagte arealinngrep, både midlertidige og permanente. Detaljplanen skal redegjøre for hvordan konsesjonæren og dennes side skal ivareta miljø og landskap i anleggs- og driftsfasen. Detaljplanen må videre utfylle den enkelte konsesjonen i den utstrekning det er nødvendig. Dette vil typisk bero på krav og forutsetninger som ligger til grunn for konsesjonen og i konsesjonens bakgrunnsnotat.

Dersom innholdet i den fremlagte detaljplanen ikke er tilstrekkelig for å kunne godkjennes, bør konsesjonæren få mulighet til å legge frem en revidert detaljplan for godkjenning. Dette er en del av forvaltningens veiledningsplikt. Dersom detaljplanen fremdeles ikke oppfyller de fastsatte innholdskravene, kan myndigheten avslå å godkjenne detaljplanen. Det samme gjelder hvis detaljplanen forutsetter konsesjonsendringer eller tiltak som vurderes å være konsesjonspliktig etter energiloven, og konsesjonæren ikke søker om endring av konsesjonen.

Av første ledd tredje punktum følger det at detaljplanen også skal ha nødvendige utredninger og beskrivelser av de endrede virkningene, dersom utbyggingsløsningen som beskrives og foreslås i detaljplanen kan gi endrede virkninger for miljø- og samfunnsinteresser sammenlignet med den utbyggingsløsningen som fremgår av konsesjonen. Beskrivelsen av de endrede virkningene må være detaljert nok til at konsesjonsmyndigheten er i stand til å vurdere om utbyggingsløsningen som foreslås i detaljplanen kan gjøres innenfor gjeldende konsesjon, eller om utbyggingsløsningen vil kreve en søknad om endring av konsesjonen.

Detaljplangodkjenningen legger i utgangspunktet ikke opp til en ny vurdering av om det bør gis konsesjon, ettersom dette avgjøres i den forutgående konsesjonsbehandlingen. Dersom den fremlagte detaljplanen imidlertid viser en utbyggingsløsning som avviker vesentlig fra den utbyggingsløsningen som ble forutsatt ved konsesjonsbehandlingen, eller det viser seg at det har kommet frem nye vesentlige forhold som ville hatt betydning for konsesjonsvurderingen, har myndigheten anledning til å ta opp dette under detaljplangodkjenningen. Myndighetene kan avslå å godkjenne en slik detaljplan.

Av første ledd fjerde punktum fremgår det at anleggsarbeid ikke kan starte før detaljplanen er godkjent. At anleggsarbeidet ikke kan starte før detaljplanen er godkjent, følger i dag av forvaltningspraksis. Departementet legger opp til at myndigheten til å godkjenne detaljplan fortsatt vil ligge til NVE. Departementet vil dermed fortsatt være klageinstans for vedtak om godkjenning av detaljplan. Dersom godkjenningen av detaljplan påklages, er utgangspunktet at anleggsarbeidet kan fortsette, med mindre vedtaket gis utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42. Klageorganet kan videre prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34 annet ledd, og konsesjonær må selv vurdere om anleggsarbeidet skal settes i gang eller avvente resultatet av endelig klagebehandling. Bestemmelsen er ikke til hinder for at anleggsarbeid kan starte ved en delgodkjenning av detaljplanen. I slike tilfeller bør det fremgå uttrykkelig av vedtaket om delgodkjenning av detaljplanen at anleggsarbeidet kan sette i gang, selv om enkelte deler av detaljplanen ikke er endelig godkjent.

Annet ledd første punktum fastslår at konsesjonsmyndigheten kan fastsette vilkår i konsesjonen om utarbeidingen av og innholdet i detaljplanen, slik som saksspesifikke vilkår om hva detaljplanen må inneholde. Bestemmelsen legger opp til at konsesjonsmyndigheten har et vidt skjønn til å stille vilkår om og krav til innholdet i detaljplanen. I dette ligger det også at konsesjonsmyndigheten kan stille særlige krav til medvirkning og utredning av saksspesifikke temaer der dette vurderes som nødvendig. Videre kan det fastsettes en frist for innsending av detaljplan. Frist for innsending vil særlig være aktuelt for å sikre nødvendig og ønskelig fremdrift i saken. Oversittelse av fristen for å sende inn detaljplan for godkjenning kan etter omstendighetene gi grunnlag for tilbaketrekking etter § 10-2 første ledd. Etter annet ledd annet punktum kan fristen for innsending av detaljplan forlenges av konsesjonsmyndigheten etter søknad fra konsesjonær eller noen som søker på vegne av konsesjonær. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget om innføring av byggefrist, herunder regelen om automatisk bortfall ved oversittelse av byggefristen. En søknad om fristforlengelse for innsending av detaljplan kan ikke gå utover den fastsatte byggefristen.

Tredje ledd bestemmer at reglene om saksbehandling i energiloven § 2-2 femte ledd og sjette ledd annet punktum gjelder tilsvarende. Kravene til saksbehandling må tilpasses tiltaket og den konkrete detaljplanen. Videre presiseres det at de samme offentlige organene som har klagerett på konsesjonsvedtaket etter § 2-2 sjette ledd annet punktum, også har klagerett på vedtaket om godkjenning av detaljplan.

Til § 3-1 b

Forslaget er omtalt foran i punkt 10.

Første ledd første punktum bestemmer at en konsesjon til anlegg etter § 3-1 bortfaller hvis arbeidet ikke blir satt i gang innen fem år. Fristen regnes fra den datoen da konsesjonen ble gitt. Dersom vedtaket blir påklaget, regnes fristens utgangspunkt fra den dagen endelig vedtak fra klageinstansen foreligger.

Fristen avbrytes når «arbeidet (…) er satt i gang». Det vil alltid måtte bero på en konkret vurdering av om arbeidene som er utført, er tilstrekkelig til å oppfylle vilkåret. Avgjørende er om det er igangsatt fysiske arbeider i konsesjonsområdet av et slikt omfang at det er naturlig å betrakte tiltaket som igangsatt. De utførte arbeidene må være knyttet til realiseringen av selve tiltaket og være av en slik karakter at de ikke kunne vært utført uten en gyldig konsesjon og – hvis det er fastsatt krav om det – en godkjent detaljplan. Det er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig kun å ha igangsatt forberedende arbeider, som for eksempel rydding av vegetasjon. Arbeid med kontraktsinngåelser er heller ikke tilstrekkelig. Graden av forberedelse og kontraktsmessige forpliktelser kan etter omstendighetene ha betydning for om arbeidet er satt i gang. Igangsetting som har som hovedformål å avbryte fristen, uten at det samtidig foreligger et reelt formål om å fullføre byggearbeidene innen rimelig tid, er ikke tilstrekkelig til å avbryte fristen. Plan- og bygningsrettens regler om igangsettelse er ikke avgjørende for vurderingen av om det foreligger igangsettelse i konsesjonsrettslig forstand.

Bortfallsvirkningen inntrer automatisk, og er ikke betinget av at konsesjonsmyndigheten for eksempel har varslet konsesjonær om at fristens utløp nærmer seg.

Når det gjelder konsesjoner som er meddelt før bestemmelsen trer i kraft, og arbeidet ikke er påbegynt før ikrafttredelsen, vil fristen for byggestart komme til anvendelse med forskjøvet utgangspunkt for fristberegningen, se § 11-1 femte ledd.

Første ledd annet punktum fastsetter en femårsfrist for idriftsettelse av anlegg med konsesjon etter § 3-1. Et produksjonsanlegg vil anses for å være i drift når samtlige produksjonsenheter har begynt å levere strøm på nettet. Dersom en produksjonsenhet for eksempel rammes av en teknisk feil som må repareres like før idriftsettelsen av denne ene produksjonsenheten, er dette ikke til hinder for at konsesjonsmyndigheten i den enkelte sak likevel kan vurdere anlegget som helhet å være satt i drift. Et nettanlegg vil anses for å være i drift når anlegget er spenningssatt. Prøvedrift av et produksjonsanlegg eller et nettanlegg over en viss sammenhengende tidsperiode anses også som idriftsettelse.

Konsesjonen bortfaller ikke dersom idriftsettelsesfristen oversittes. Ved oversittelse bør konsesjonsmyndigheten vurdere å ta i bruk virkemidlene i energiloven kapittel 10. Dersom ileggelse av tvangsmulkt etter § 10-3 er forsøkt uten hell, eller det er lite hensiktsmessig å forsøke tvangsmulkt, bør tilbaketrekking av konsesjonen etter § 10-2 vurderes. Hvis fristoversittelsen ble begått forsettlig eller uaktsomt, kan det være aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr etter § 10-7.

Fristen for idriftsettelse kommer til anvendelse på konsesjoner som er meddelt før bestemmelsen trådte i kraft, dersom anlegget ikke er satt i drift før ikrafttredelsen.

Ved beregning av fristene i første ledd medregnes den dag som etter sitt tall i måneden svarer til den dag som fristen regnes fra. I mangel av tilsvarende dag løper fristen ut på den siste dag i måneden. Det er konsesjonærens ansvar å dokumentere at byggearbeidet er satt i gang og anlegget er satt i drift innen fristenes utløp.

Fristene i første ledd begynner ikke å løpe på nytt selv om konsesjonen eller vedtak om detaljplan blir omgjort etter § 10-4 eller andre omgjøringsregler. Dette gjelder uavhengig av om omgjøring finner sted underveis i fristforløpet, eller etter at fristen er overholdt. Ved omgjøring underveis i fristforløpet, er det således den opprinnelige konsesjonsdatoen som bestemmer fristens utgangspunkt. Dette utgangspunktet må ses i sammenheng med adgangen til å fravike fristenes lengde ved en eventuell omgjøring av konsesjonen, og konsesjonærens mulighet til å søke om fristforlengelse etter annet ledd. Ved omgjøring i forbindelse med ombygging av et bestående anlegg, bør konsesjonsmyndigheten fastsette nye frister for byggestart eller idriftsettelse som vilkår i omgjøringsvedtaket.

Annet ledd første punktum åpner for at konsesjonsmyndigheten kan fastsette en kortere eller lengre frist for byggestart og idriftsettelse i konsesjonen. Dette kan være aktuelt hvis prosjektets omfang tilsier det, eller dersom anlegget for eksempel skal bestå av komponenter med særlig lang leveringstid. Det er også nærliggende å fastsette en lengre frist for byggestart ved tildeling av betingede konsesjoner. Der en konsesjon legger opp til trinnvis utbygging, kan konsesjonsmyndigheten fastsette ulike byggestart- og idriftsettelsesfrister for hvert enkelt byggetrinn i konsesjonen. I realiteten er det da kun byggestartfristen knyttet til første byggetrinn, og idriftsettelsesfristen knyttet til siste byggetrinn, som følger av § 3-1 b. Øvrige frister må anses som vilkår fastsatt i medhold av § 3-5 nr. 2. Det innebærer blant annet at det kun er oversittelse av byggestartfristen knyttet til første byggetrinn som vil lede til bortfall av konsesjonen, med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt i konsesjonen.

At det kun er fristenes lengde som kan fravikes, innebærer blant annet at fristenes utgangspunkt, vilkårene for å avbryte fristene eller rettsvirkningen av fristoversittelse ikke kan fravikes. Annet ledd annet punktum bestemmer at fristene i første ledd kan forlenges med inntil to år av gangen etter søknad fra konsesjonær. Fristforlengelse kan også gis for et kortere tidsrom enn to år. Konsesjonsmyndigheten kan ikke forlenge fristene på eget initiativ, eller forlenge fristene mer enn det som er omsøkt.

Søknad om forlengelse av byggestartfristen i første ledd første punktum, som er mottatt før byggestartfristens utløp, suspenderer bortfallsvirkningen inntil søknaden er ferdig behandlet. Hvis søknaden blir innvilget, løper byggestartfristen uavbrutt videre inntil ny utløpsdato. Dersom søknaden avslås, anses konsesjonen for å være bortfalt med virkning fra byggestartfristens utløp. Dette betyr at konsesjonær ikke kan påbegynne byggingen, selv om en søknad om fristforlengelse er under behandling.

Søknad om forlengelse av byggestartfristen som er mottatt etter byggestartfristens utløp, må avvises. Konsesjonen er på dette tidspunktet allerede bortfalt.

Søknad om forlengelse av idriftsettelsesfristen, jf. første ledd annet punktum, som er mottatt etter idriftsettelsesfristens utløp, kan avvises som for sent fremsatt. Konsesjonsmyndigheten avgjør etter skjønn om en slik søknad skal tas til realitetsbehandling. Relevante momenter er blant annet hvorvidt konsesjonær kan bebreides for å ha unnlatt å søke før fristens utløp, varigheten av fristoversittelsen før det ble søkt om fristforlengelse, og om det vil være urimelig å nekte behandling av søknaden.

Hvorvidt en søknad om fristforlengelse skal innvilges, beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. Konsesjonær har ikke rettskrav på fristforlengelse. Relevante momenter er blant annet i hvilken grad bygging er påbegynt, om det foreligger tilstrekkelig konkrete planer om å ferdigstille prosjektet innenfor en rimelig tidshorisont, om båndlegging av konsesjonsområdet står i veien for annen lønnsom samfunnsutvikling, om en forlengelse vil bidra til at lokale konflikter opprettholdes, og om endrede forhold tilsier nye eller oppdaterte konsekvensutredninger og ny konsesjonsbehandling. Hvorvidt konsesjonær kan klandres for forsinkelsen, og tidspunktet for innsendelse av søknad om fristforlengelse, kan også være relevante momenter. Normalt bør terskelen for å innvilge fristutsettelser bli gradvis høyere ved flere gangers søknad.

Annet ledd tredje punktum fastslår at en beslutning om å innvilge, avslå eller avvise en søknad om fristforlengelse er et enkeltvedtak som skal begrunnes og kan påklages.

Tredje ledd bestemmer at den tid som på grunn av force majeure-forhold har vært umulig å utnytte, ikke regnes med ved fristberegningen. Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en force majeure-begivenhet. Et «force majeure-forhold» innebærer også et krav om at konsesjonær ikke med rimelighet kunne forventes å unngå eller overvinne konsekvensene av begivenheten. Bestemmelsen må ses i sammenheng med konsesjonærens mulighet til å søke om fristforlengelse etter annet ledd. I de fleste situasjoner vil konsesjonær ha mulighet til overkomme konsekvensene knyttet til overholdelse av frister kort tid etter at force majeure-begivenheten inntraff, ved å søke om fristforlengelse.

Til § 3-2

Forslaget er omtalt foran i punkt 5.

Nytt annet ledd presiserer at en områdekonsesjon etter § 3-2 første ledd også omfatter nødvendige nettanlegg som områdekonsesjonæren etablerer i forbindelse med oppfyllelse av plikten etter § 3-4 a annet ledd. Dette vil kunne omfatte anlegg som ikke er «anlegg for fordeling» av elektrisk energi, slik som høyspente elektriske anlegg for overføring av elektrisk energi. Bestemmelsen er ikke til hinder for at produsenten selv søker om anleggskonsesjon etter § 3-1 for denne typen elektriske anlegg.

Til § 3-4 a

Forslaget er omtalt foran i punkt 5.

Tilknytnings- og investeringsplikten som følger av § 3-4 a første ledd videreføres uendret. Dette vil si at alle som har konsesjon for nettanlegg etter energiloven kapittel 3, fortsatt har en tilknytnings- og investeringsplikt for tilknytning av nye anlegg for produksjon av elektrisk energi, herunder anlegg som omfattes av områdekonsesjonærens plikt etter nytt annet ledd.

I nytt annet ledd i § 3-4 a fremgår det en plikt for områdekonsesjonæren til å bygge nettanlegg helt frem til et anlegg for produksjon av elektrisk energi som tilknyttes nett med spenning opp til og med 22 kV. Plikten gjelder kun nye produksjonsanlegg, og dermed ikke anlegg som er bygget eller har igangsatt bygging. Områdekonsesjonærens plikt utløses «på forespørsel», det vil si når produsenten uttrykkelig ber områdekonsesjonæren om tilknytning.

Områdekonsesjonæren får en plikt til å bygge seg helt frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget. Dette tilsvarer områdekonsesjonærens plikt etter § 3-3 til å bygge seg helt frem til et hensiktsmessig grensesnitt ved kunden. Hva som er et hensiktsmessig grensesnitt ved produksjonsanlegget, vil variere mellom produksjonsteknologier og utformingen av det enkelte produksjonsanlegget. Bestemmelsen er ikke til hinder for at områdekonsesjonæren og produsenten kan bli enige om et hensiktsmessig grensesnitt.

Departementets adgang til å gi dispensasjon fra tilknytnings- og investeringsplikten for produksjon dersom tiltaket ikke er samfunnsmessig rasjonelt etter § 3-4 a nytt tredje ledd, gjelder også for områdekonsesjonærens plikt etter § 3-4 a nytt annet ledd.

Til § 5-1

Forslaget er omtalt foran i punkt 11.

Endringen i første ledd annet punktum er en henvisning til § 10-4 annet ledd. Henvisningen klargjør at ombygging og utvidelse av anlegg som går utenfor rammene i en eksisterende konsesjon, detaljplan eller annen tillatelse gitt i medhold av loven, krever omgjøring av de aktuelle tillatelsene etter § 10-4 annet ledd.

Til § 10-1 a

Forslaget er omtalt foran i punkt 11.

Første ledd angir at konsesjonsmyndigheten kan treffe vedtak som pålegger konsesjonær å utføre etterundersøkelser knyttet til tiltakets virkninger for miljø og annen arealbruk. Et relevant eksempel knyttet til «miljø»-alternativet, er å pålegge undersøkelser av hensyn til fugl. «Annen arealbruk» inkluderer reindrift, friluftsliv og støyfølsom bebyggelse.

Etter annet punktum skal konsesjonsmyndigheten fastsette nødvendige rammer for undersøkelsesarbeidet i pålegget, for eksempel en spesifisering av hvilke typer undersøkelser som skal gjøres. Det kan også være aktuelt å stille krav om hvilken type selskap eller fagmiljø som skal utføre undersøkelsene. Pålegget bør også fastsette en rimelig frist for å fremlegge undersøkelsesrapportene for konsesjonsmyndigheten.

Ved vurderingen av om det skal pålegges etterundersøkelser, skal konsesjonsmyndigheten foreta en helhetsvurdering av behovet for undersøkelser i tilknytning til det konkrete anlegget. Hjemmelen kan ikke benyttes der hovedformålet er gjennomføring av større forskningsprosjekter. Bestemmelsen er ment for undersøkelser av anleggets virkninger for miljø og annen arealbruk som det er rimelig grunn til å tro at ikke ble eller kunne bli tilfredsstillende undersøkt i forkant av konsesjonstildeling. Kostnadene ved pålegget må i alle tilfelle stå i et rimelig forhold til tiltakets antatte skadevirkninger og den antatte nytten av undersøkelsene, jf. tredje punktum.

Bestemmelsen skal ikke benyttes til å kontrollere overholdelse av konsesjonsvilkår. Etterundersøkelser med kontrollformål kan i stedet pålegges i medhold av § 10-1 eller energilovforskriften § 9-2.

Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse. Det innebærer at konsesjonsmyndigheten ikke har plikt til å pålegge etterundersøkelser selv om vilkårene er oppfylt. Dersom en tredjeperson anmoder om etterundersøkelser, avgjør konsesjonsmyndigheten om anmodningen skal tas til realitetsbehandling. En beslutning om ikke å realitetsbehandle en anmodning om etterundersøkelser eller ikke å pålegge etterundersøkelser, er ikke et enkeltvedtak og behøver ikke å begrunnes. Pålegg om etterundersøkelser etter første ledd er derimot et enkeltvedtak som skal begrunnes og kan påklages etter forvaltningslovens alminnelige klageregler.

Til § 10-2

Forslaget er omtalt foran i punkt 10.

Nytt første ledd tredje punktum gir konsesjonsmyndigheten mulighet til å trekke tilbake en konsesjon som følge av oversittelse av frister gitt i eller i medhold av energiloven knyttet til fremdrift i prosjektet. Bestemmelsen kan både anvendes i relasjon til lovfestede frister (jf. idriftsettelsesfristen i § 3-1 b første ledd annet punktum) og frister fastsatt i medhold av energiloven, typisk i en tillatelse.

Vilkåret for tilbaketrekking på dette grunnlaget er at fristen må være «knyttet til fremdriften av tiltaket». Det er særlig tidlig i byggefasen at hjemmelen vil kunne få betydning. Bestemmelsen må ses i sammenheng med adgangen til å benytte mindre inngripende tiltak. Tilbaketrekking bør vurderes dersom ileggelse av tvangsmulkt etter § 10-3 er forsøkt uten hell, eller det er lite hensiktsmessig å forsøke tvangsmulkt. Dette gjelder særlig dersom manglende fremdrift for eksempel båndlegger areal som ellers kunne ha vært benyttet til andre samfunnsnyttige formål.

Konsesjonsmyndigheten bør på forhånd gi konsesjonær et rimelig varsel om at tilbaketrekking kan være aktuelt. Vedtak om tilbaketrekking på dette grunnlag anses ikke for å være straff etter EMK.

Til § 10-4

Forslaget er omtalt foran i punkt 11.

Ordlyden «vilkår» og «vilkårene» i første og annet ledd erstattes med «tillatelser». Endringen tydeliggjør at § 10-4 kan komme til anvendelse ved samtlige endringer av en tillatelse. Fastsatte vilkår kan oppheves, og nye vilkår kan fastsettes. Endringer i tillatelser knyttet til en større eller mindre ombygging av et bestående anlegg, omfattes også. Bestemmelsen gjelder omgjøring av alle typer tillatelser gitt i medhold av loven, inkludert konsesjoner og vedtak om godkjenning av detaljplan.

Første ledd endres slik at «private interesser» er et relevant hensyn ved vurderingen av om det er grunnlag for omgjøring. Private interesser omfatter først og fremst interessene til naboer, grunneiere, reindriftsutøvere eller andre berørte rettighetshavere. Bestemmelsen utvider omgjøringsadgangen i forhold til gjeldende rett, og kan anvendes på tillatelser som er meddelt før lovendringen trer i kraft.

Bestemmelsen gir ikke noen et krav på å få realitetsbehandlet en anmodning om omgjøring. Vedkommende har krav på å få svar på sin anmodning innen rimelig tid, men om konsesjonsmyndigheten ikke finner grunn til å gå videre med omgjøringsspørsmålet, vil avgjørelsen ikke kunne påklages.

Dersom det er behov for endring i en tillatelse av hensyn til konsesjonærens egne interesser, forutsettes det at konsesjonær som hovedregel søker om omgjøring etter annet ledd.

Omgjøring etter første ledd kan bli aktuelt fordi faktiske forhold har endret seg eller avviker fra det som ble lagt til grunn for tillatelsen, eller fordi kunnskapsgrunnlaget har blitt bedre. Kravene til konsesjonæren kan både lempes og skjerpes, men bestemmelsen gir ikke hjemmel til å trekke tilbake tillatelsen som sådan.

Dersom konsesjonsmyndigheten innvilger en søknad etter annet ledd, kan det fastsettes vilkår som har en saklig sammenheng med den omsøkte endringen. Dersom konsesjonsmyndigheten finner at det er hensiktsmessig å foreta ytterligere endringer i tillatelsen samtidig – utover det som har en saklig sammenheng med den omsøkte endringen – må slike tilleggsendringer hjemles i første ledd eller andre omgjøringsregler.

Rettsvirkningen av omgjøring etter § 10-4 er at den opprinnelige tillatelsen videreføres, justert for de konkrete endringene som er fastsatt i omgjøringsvedtaket. Dette innebærer blant annet at den lovfestede grensen for konsesjonsperiodens varighet etter § 2-4 annet ledd skal regnes fra datoen for det opprinnelige konsesjonsvedtaket, og ikke fra datoen for omgjøringsvedtaket.

Til § 10-7

Bestemmelsens første og annet ledd endres, slik at det blir hjemmel til å sanksjonere overtredelser av §§ 3-1 a, 3-1 b, 3-4 a nytt annet ledd og 10-1 a med overtredelsesgebyr.

Første ledd nr. 1 endres slik at det gis hjemmel til å sanksjonere overtredelse av § 3-1 a første ledd med overtredelsesgebyr. Bestemmelsen vil gi hjemmel til å sanksjonere overtredelse i form av bygging uten godkjent detaljplan. Videre endres bestemmelsen slik at oversittelse av frist etter § 3-1 b kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Første ledd nr. 2 endres slik at overtredelse av pålegg om etterundersøkelser, jf. § 10-1 a, kan sanksjoneres. Første ledd nr. 3 endres slik at det gis hjemmel til å sanksjonere overtredelse i form av bygging av anlegg i strid med godkjent detaljplan eller vilkår for godkjenning av detaljplan. Videre endres bestemmelsen slik at det gis hjemmel til å sanksjonere overtredelse i form av oversittelse av frist fastsatt med hjemmel i § 3-1 b annet ledd.

Annet ledd nr. 1 endres slik at reguleringsmyndigheten gis hjemmel til å sanksjonere brudd på områdekonsesjonærens plikt etter § 3-4 a nytt annet ledd til å bygge seg helt frem til nye anlegg for produksjon av elektrisk energi som tilknyttes nett med spenning opp til og med 22 kV etter forespørsel fra produsent. Annet ledd nr. 3 endres på grunn av at reguleringsmyndighetens hjemmel til å forhåndsregulere nettselskapenes vilkår eller metoder for å fastsette vilkår for tilknytning ved enkeltvedtak blir nytt fjerde ledd.

Til § 11-1

De nye bestemmelsene er overgangsbestemmelser knyttet til innføring av nye frister med bortfallsvirkning, jf. §§ 2-1 tredje ledd og 3-1 b første ledd første punktum, samt skjæringstidspunkt for områdekonsesjonærens plikt til å bygge seg helt frem til produksjonsanlegg etter § 3-4 a annet ledd.

Fjerde ledd bestemmer at dersom konsesjonsmyndigheten har fastsatt utredningsprogram i en pågående sak før ikrafttredelsen av den nye fristbestemmelsen i § 2-1 tredje ledd, regnes fristen for å søke om konsesjon i samme bestemmelse fra datoen bestemmelsen trer i kraft.

Femte ledd bestemmer at for konsesjoner som er tildelt før ikrafttredelsen av byggestartfristen i § 3-1 b første ledd første punktum, og arbeidet ikke er satt i gang innen samme tidspunkt, regnes fristen i samme bestemmelse fra datoen bestemmelsen trer i kraft.

Sjette ledd bestemmer at områdekonsesjonærens plikt etter § 3-4 a annet ledd til å bygge nødvendige nettanlegg helt frem til produksjonsanlegg som kan tilknyttes nett opp til og med 22 kV, ikke gjelder for produksjonsanlegg som har igangsatt bygging på bestemmelsens ikrafttredelsestidspunkt. Bestemmelsen presiserer også at produksjonsanlegg som er bygget på ikrafttredelsestidspunktet, det vil si eksisterende produksjonsanlegg, heller ikke omfattes av plikten etter § 3-4 a annet ledd. Fornyelse eller forlengelse av anleggskonsesjon utløser dermed ikke en plikt for områdekonsesjonæren til å bygge ny nettilknytning eller overta eksisterende nettanlegg.