11 Omgjøring og etterundersøkelser

11.1 Gjeldende rett

Forvaltningsrettens utgangspunkt er at en tillatelse er endelig og bindende, og at forvaltningen ikke kan omgjøre (endre) tillatelsen etter at den først er gitt. I visse unntakstilfeller kan det imidlertid være grunnlag for å omgjøre en gitt tillatelse. Normalt kan tillatelser bare omgjøres hvis vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt, for eksempel dersom endringen ikke er til skade for noen som vedtaket «retter seg mot eller direkte tilgodeser», jf. første ledd bokstav a. Etter siste ledd kan omgjøring også skje hvis endringsadgangen følger av «annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler».

Energiloven § 10-4 er en slik «annen lov» som gir utvidet adgang til omgjøring. Første ledd åpner for at «fastsatte vilkår» kan endres «av hensyn til allmenne interesser». Bakgrunnen for bestemmelsen er at det med tiden kan vise seg at fastsatte vilkår blir utilstrekkelige eller mindre hensiktsmessige. For eksempel kan skader og ulemper ved anlegget bli vesentlig større enn antatt. Hensynet til konsesjonærens behov for å kunne innrette seg etter de vilkår som er gitt, tilsier at endringer bare bør foretas hvis det foreligger et kvalifisert behov, se Ot.prp. nr. 43 (1989–90) s. 96–97. Muligheten for omgjøring etter første ledd er derfor begrenset til «særlige tilfelle». I vurderingen skal det tas hensyn til kostnadene endringen vil påføre konsesjonær, og de fordeler og ulemper endringen for øvrig vil medføre, jf. annet punktum. Bortfall av kraftproduksjon, herunder den inntekt den representerer for konsesjonær, er et relevant moment i den sammenheng. Også ny kunnskap om naturmangfold kan etter forholdene utgjøre et «særlig tilfelle», selv om den nye kunnskapen er aktuell for mange eller de fleste anlegg av samme type.

Annet ledd i § 10-4 åpner for at endringer i «vilkårene» kan foretas etter «søknad fra konsesjonæren». Ifølge Ot.prp. nr. 43 (1989–90) s. 97 er bestemmelsen aktuell dersom konsesjonæren for eksempel kan påvise at et tyngende vilkår ikke lenger fremmer sitt formål, eller at fordelene ved vilkåret ikke lenger står i forhold til omkostningene. Henvisningen til nåværende § 2-1 innebærer at endringssøknaden må oppfylle innholdskravene til en konsesjonssøknad, herunder krav om konsekvensutredning etter annet ledd og informasjonskravene etter tredje ledd. Henvisningen innebærer også at saksbehandlingsreglene i nåværende § 2-1 om kunngjøring, høring, utleggelse og innsigelser kommer til anvendelse. Omgjøring etter annet ledd krever at fordelene ved endringen er større enn ulempene, jf. formålsbestemmelsen i § 1-2.

Konsesjonsmyndigheten har plikt til å behandle søknader fra konsesjonær etter § 10-4 annet ledd. Innvilgelse eller avslag på en slik søknad er et enkeltvedtak som kan påklages. Omgjøringsbegjæringer fra andre enn konsesjonær, vurderes etter energiloven § 10-4 første ledd, forvaltningsloven § 35 eller ulovfestede omgjøringsregler. Konsesjonsmyndigheten har ikke plikt til å realitetsbehandle slike omgjøringsbegjæringer. Beslutning om ikke å ta en slik omgjøringsbegjæring til følge, er ikke et enkeltvedtak.

Dersom konsesjonsmyndigheten treffer vedtak om konsesjon til ombygging eller utvidelse av et bestående anlegg med konsesjon, må vedtaket som godkjenner ombyggingen i utgangspunktet betraktes som en omgjøring av den opprinnelige konsesjonen til anlegget. Rettsvirkningene av en omgjøring er at den opprinnelige tillatelsen videreføres, justert for de konkrete endringene som er behandlet og fastsatt i omgjøringsvedtaket.

Oppheving av vedtak er også en form for omgjøring. Energiloven § 10-2 inneholder egne vilkår for «tilbaketrekking» av tillatelser. Gjeldende vilkår og forslag til endringer i § 10-2 er nærmere omtalt i punkt 10.

Energiloven inneholder i dag ingen hjemmel til å pålegge konsesjonær å gjennomføre undersøkelser av tiltakets virkninger, for det formål å undersøke om det er behov for å omgjøre en tillatelse.

11.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å erstatte begrepene «vilkår» og «vilkårene» i energiloven § 10-4 første og annet ledd, med begrepet «tillatelser». Videre foreslo departementet å åpne for at omgjøring etter § 10-4 første ledd ikke bare kan skje av hensyn til allmenne interesser, men også av hensyn til «private interesser».

Departementet foreslo i tillegg å endre § 3-1 første ledd annet punktum, § 5-1 første ledd annet punktum og forslagets § 2-2 sjette ledd, ved at bestemmelsene henviser til § 10-4 annet ledd.

Endelig foreslo departementet å innføre en ny hjemmel i energiloven for å pålegge konsesjonær å gjennomføre undersøkelser i driftsfasen av tiltakets virkninger for miljø og annen arealbruk. Forslaget er inntatt som ny § 10-1 a.

11.3 Høringsinstansenes syn

11.3.1 Omgjøring

NVE har ingen merknad utover at de er positive til forslaget. Også Distriktsenergi, Hafslund, Landbruksdirektoratet, NTV, Rogaland fylkeskommune, SFE Produksjon og Småkraftforeninga er positive. Norske Reindriftsamers Landsforbund støtter at omgjøring kan skje av hensyn til reindrift, og mener at dette må komme tydelig frem.

Vestland fylkeskommune skriver:

«Departementet vil gjera om på lovverket knytt til omgjering av konsesjonar. Eit viktig grep er at dei vil at ved omgjering så skal den omgjorte konsesjonen vara ut tida til opphaveleg konsesjon. Dette er viktig, meiner fylkeskommunen, då berre fullstendige konsesjonsprosessar bør kunne gje fullstendig konsesjonstid. Vidare kan det vere behov for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget knytt til lange konsesjonar undervegs i driftsfasen. Ny kunnskap kan gjera at det vert naudsynt å setta nye vilkår undervegs i konsesjonen. Dette meiner vi er lurt.»

Ellers er de fleste positive til enkelte elementer, men skeptiske til andre deler av forslaget.

Advokatforeningen uttaler:

«Advokatforeningen støtter at det tydeliggjøres at et nytt vedtak som endrer en eksisterende tillatelse skal anses som en omgjøring.

Advokatforeningen ser også at det i enkelte tilfeller kan være hensiktsmessig å gjøre endringer i en eksisterende tillatelse ut over endring av vilkårene i tillatelser. Vi finner imidlertid grunn til å påpeke at forslaget synes å medføre en relativt betydelig utvidelse av omgjøringsadgangen, også uten at det er tale om omsøkte endringer fra konsesjonærens side. Dette gjelder særlig ettersom det foreslås at også private interesser kan gi grunnlag for omgjøring. Etter omstendighetene vil en slik utvidelse kunne lede til en større økning i antall saker hvor det kreves omgjøring av meddelte konsesjoner, noe både øker saksmengden og reduserer forutsigbarheten til meddelte konsesjoner. Det bør vurderes om en slik utvidelse er nødvendig og hensiktsmessig.

Advokatforeningen minner om at konsesjonsreglene bygger på en avveining av de offentlige og private interesser som taler for og imot utbygging av energianlegg, og at disse er gjenstand for grundige vurderinger ved avgjørelsen av om det gis konsesjon. Den som får konsesjon, foretar betydelige investeringer ut fra en forventning om stabile rammevilkår.

Utgangspunktet bør derfor være at omgjøring av eksisterende tillatelser av hensyn til konsesjonærens forutberegnelighet kun bør skje unntaksvis. Omgjøring bør som klar hovedregel ikke være et middel for «omkamper» ved at vektingen av hensyn som var kjent og ble vurdert ved den opprinnelige konsesjonsavgjørelsen, eller annen arealplanlegging, endres på måter som påvirker konsesjonærens stilling negativt.

Etter Advokatforeningens syn bør en omgjøringsadgang i disse tilfellene ligge innenfor den alminnelige omgjøringsadgangen i forvaltningsloven, og det synes tilstrekkelig med en henvisning til denne i energiloven. Rekkevidden av en særlig omgjøringshjemmel i energiloven er uheldig og fremstår også som uklar.

Dersom det likevel inntas en særlig omgjøringshjemmel i energiloven, kan det med fordel presiseres i ordlyden at det for omgjøring uten søknad fra konsesjonæren, må være tale om tungtveiende nye forhold som ikke var kjent ved den opprinnelige avgjørelsen.

Advokatforeningen mener videre at de private interesser som kan begrunne omgjøring, og nevnes som eksempler i høringsnotatet (naboer mv.) normalt vil stå i en annen stilling enn offentlige interesser, så som miljøhensyn, hensynet til reindriften, mv. Offentlige interesser er interesser av prinsipiell betydning for storsamfunnet, mens hensynet til den enkelte nabo har mer avgrenset betydning, selv om betydningen for enkeltmennesker kan være stor. I denne sammenheng bør et tungtveiende moment være betydningen av fornybar kraftproduksjon både for lokalsamfunn og økonomien som helhet, og klima-, nærings- og sikkerhetspolitiske hensyn i en større sammenheng.»

Fornybar Norge skriver:

«Fornybar Norge er skeptisk til dette forslaget med bakgrunn i at private interesser i stor grad blir ivaretatt av privatrettslige avtaler. En slik endring vil medføre større usikkerhet for konsesjonær. Det følger av side 32 i departementets høringsnotat at forslaget er ment å innebære en harmonisering med annet regelverk på energi- og vassdragsrettens område.

En endret omgjøringsadgang, hvor det gis hjemmel til opphevelse av en tillatelse av hensyn til private interesser, vil imidlertid etter det vi forstår gå lenger enn omgjøringsadgangen som følger av energi- og vassdragslovgivningen for øvrig. Vi bemerker at ordlyden i vannressursloven viser til endring av vilkår, og ikke til endring av tillatelser.

Forslaget til endringer i § 10-4 synes dermed å innebære en større endring enn en presisering og en harmonisering. Vi mener at energiloven § 10-4 som et klart utgangspunkt bør ha samme rekkevidde som vannressursloven § 28, slik at opphevelse av konsesjonen som sådan ikke omfattes.

I forarbeidene til vannressursloven § 28 følger det videre at endringer i verdisyn og samfunnsoppfatninger ikke gir grunnlag for omgjøring. Det samme må gjelde for omgjøring etter energiloven § 10-4 og Fornybar Norge foreslår derfor at dette presiseres i proposisjonen. Det er viktig at omgjøring av hensyn til private interesser ikke blir et verktøy for aktører som jobber aktivt mot utbygging av fornybar energi på et generelt grunnlag.»

Statkraft Energi mener i likhet med Fornybar Norge at det er viktig å tydeliggjøre at endringer i verdisyn og samfunnsoppfatning ikke gir grunnlag for omgjøring.

Å Energi mener at det ikke bør åpnes for omgjøring av hensyn til private interesser, fordi det vil åpne for omkamper og øker investeringsrisiko. De påpeker at det i alle fall er behov for en betydelig spissere ordlyd slik at omgjøringsadgangen avgrenses til særskilte forhold som er av stor betydning for private parter. Selskapet legger til grunn at avgiftsgrunnlaget i vassdragskonsesjoner ikke kan omgjøres.

Glitre Nett mener at det er naturlig at man kan omgjøre en gammel konsesjon når forholdene har endret seg, men utdyper:

«En nylig avgitt konsesjon bør ikke kunne søkes omgjort like etter at saken har vært til behandling. Det bør vurderes å sette en tidsfrist for hvor tidlig etter vedtakstidspunktet man skal kunne omgjøre en gitt konsesjon etter initiativ fra andre enn konsesjonsinnehaver. Med mindre det foreligger ekstraordinære forhold man ikke kjente til da saken ble vedtatt, bør det ikke åpnes for omgjøringer etter søknader fra andre interessenter og dette bør vurderes presisert i lovforslaget. Anleggseier har en lang investerings horisont og trenger klare forutsigbare tillatelser som står seg og ikke endres i tide og utide. Dog må likevel Anleggseiers egne behov for endringer ( f eks etter detaljprosjektering) ikke være begrenset av en evt regel om innskrenkinger i omgjøringsadgangen.

Det bør heller ikke åpnes for en omgjøringsadgang på grunn av «private interesser» – Vi frykter at dette kan føre til flere omkamper og krav om etterfølgende kabling av luftlinjer. Våre nettanlegg er under press og mange offentlige interessenter ønsker kabel fremfor luft.( f eks Statens vegvesen osv) Dersom også private interesser i alle tilfeller kan søke omgjøring, vil vi ikke få den nødvendige arbeidsro for andre presserende nye anlegg. Vi anbefaler at forslaget om å åpne for å omgjøre på grunn av «private interesser» strykes. I alle fall for anleggskonsesjoner i regionalnett.»

Motvind Norge mener at når endringene er omfattende, må det gis ny konsesjon og ikke bare treffes et omgjøringsvedtak.

11.3.2 Etterundersøkelser

NVE er positive til forslaget og har ingen merknad utover dette. Også Norske Reindriftsamers Landsforbund, Sametinget, Rogaland fylkeskommune, Advokatforeningen, Naturvernforbundet, WWF Norge, Norges Jeger- og fiskerforbund og Småkraftforeninga er positive til forslaget.

Advokatforeningen utdyper:

«Advokatforeningen støtter forslaget på det prinsipielle plan. Advokatforeningen anerkjenner at det i en del tilfeller vil kunne være behov for å utføre nye undersøkelser av tiltakets virkning for miljø og annen arealbruk, og at konsesjonæren er nærmest å bekoste slike tiltak, i samsvar med «forurenseren betaler»-prinsippet.

Advokatforeningen støtter forslaget hvor det fremgår at kostnadene ved pålegget må stå i rimelig forhold til tiltakets antatte skadevirkninger og den antatte nytten av undersøkelsene, da slike undersøkelser kan være inngripende og kostbare overfor konsesjonæren.

Advokatforeningen mener, på samme måte som knyttet til forslaget til ny omgjøringsbestemmelse under, at det må vurderes nærmere hvordan adgangen til å pålegge etterundersøkelser skal vurderes i relasjon til forhold som var kjent og hensyntatt ved den opprinnelige konsesjonsprosessen. Dette har også en side mot konsesjonsprosessens karakter av undersøkelser av fakta og avveiing av hensyn, som munner ut i en tillatelse som skal gi konsesjonæren forutberegnelighet.

For at hensynet til konsesjonenes funksjon som premissgiver for investeringer ikke skal uthules, mener Advokatforeningen derfor at det bør vurderes om adgangen til å pålegge etterundersøkelser bør være begrenset til forhold som ikke var vurdert ved den opprinnelige konsesjonsprosessen. Alternativt kan det vurderes å sette en særlig høy terskel for å pålegge undersøkelser av slike forhold, for eksempel at det kreves at det var vesentlige mangler ved vurderingen av dette forholdet under konsesjonsprosessen.»

Landbruksdirektoratet støtter forslaget, men mener at begrepet «etterundersøkelser» i ny § 10-1 a er misvisende og bør erstattes med «pålegg om undersøkelser i driftsperioden». Landbruksdirektoratet uttaler videre at det er sentralt at konsesjonsmyndigheten stiller krav til konsesjonær om å inkludere tradisjonskunnskap fra reindriften i undersøkelsene.

Naturvernforbundet, WWF Norge og Norges Jeger- og fiskerforbund er positive til forslaget, men mener at undersøkelsene må resultere i konkrete tiltak, og at terskelen for å pålegge nye avbøtende tiltak bør bli lavere.

Fornybar Norge uttaler:

«En slik lovhjemmel vil både få virkning for eksisterende konsesjoner og nye anlegg. I vannressursloven og vassdragsreguleringsloven er etterundersøkelser ett av flere vilkår som kan fastsettes for nye konsesjoner, men kravet er ikke regulert direkte i loven med en egen lovhjemmel. Forslaget vil derfor gå lengre enn på vassdragssiden og vil ikke innebære en harmonisering av lovverket for ulike typer energianlegg. Vi anerkjenner ønsket om å klargjøre adgangen til å pålegge etterundersøkelser i driftsperioden og stiller oss positive til innhenting av ny kunnskap. Å gjennomføre undersøkelser er ressurskrevende. Forslaget medfører en usikkerhet om undersøkelsene vil medføre krav om nye avbøtende tiltak.

Det er sentralt at konsesjonærene kan forholde seg til de konsesjonsvedtak som er gitt. Det blir viktig å sikre en balanse mellom behovet for oppdatert kunnskap og selskapenes behov for stabilitet og forutsigbarhet i driften. Det er viktig at slike krav er basert på klare, objektive kriterier og at de kun iverksettes der det er velbegrunnet behov for ytterligere kunnskap om virkningene av et tiltak. Vi mener derfor det bør tydeliggjøres i forarbeidene i hvilke tilfeller det er mest aktuelt at etterundersøkelser skal gjennomføres, f.eks. når det er indikasjoner på at viktige naturverdier berøres el. Vi mener det er viktig at terskelen for å kunne pålegge etterundersøkelser i driftsperioden, ut over den kunnskapen som er innhentet i utrednings- og konsesjonsprosessen, legges høyt for å unngå unødvendig mange og ressurskrevende prosesser både hos myndighetene og konsesjonærene knyttet til denne hjemmelen.»

Å Energi mener at terskelen for å pålegge etterundersøkelser bør være høy og avgrenset til forhold der det åpenbart foreligger uheldige konsekvenser som ikke var vurdert på tidspunktet da konsesjon ble gitt. Konsesjonæren bør med grunnlag i etterundersøkelser også kunne få innvilget endringer i konsesjoner som kan gi bedre utnyttelse av energiressursene.

Lnett mener at pålegg om å bruke spesifikke selskap vil kunne være i strid med anskaffelsesregelverket, og anmoder om å sikre tilsvarende hjemmel i anskaffelsesregelverket.

Motvind Sørvest mener at annet ledd i forslag til ny § 10-1 a bør endres til at rapportene også må stilles til rådighet for «andre offentlige etater som miljømyndigheter, kommuner, statsforvalter og fylkeskommuner, berørte naboer, organisasjoner og offentligheten».

11.4 Departementets vurdering

11.4.1 Omgjøring

Departementet opprettholder lovforslaget knyttet til omgjøringsreglene i energiloven. De fleste innvendingene som har innkommet under høringen, gjelder forslaget om omgjøring av hensyn til «private interesser» etter § 10-4 første ledd. Flere høringsinstanser viser til at en slik utvidelse av omgjøringsadgangen vil skape usikkerhet for konsesjonær og kan resultere i en økning i antall omgjøringsbegjæringer fra tredjepersoner. Det er også pekt på at private interesser ivaretas av privatrettslige avtaler.

Departementet viser til at omgjøringsadgangen i alle tilfelle er begrenset til «særlige tilfeller». Terskelen for å anse dette vilkåret som oppfylt vil naturlig være klart høyere for private interesser enn for allmenne interesser. Med det som utgangspunkt mener departementet at konsesjonærens behov for forutsigbarhet fremdeles er ivaretatt i tilstrekkelig grad. Departementet fastholder at det i unntakstilfeller kan være behov for å omgjøre konsesjoner av hensyn til private interesser der tiltaket innebærer ulemper som var ukjente eller som viser seg å være vesentlig større enn antatt, og det er sannsynlig at konsesjonsmyndigheten ville ha krevd andre avbøtende tiltak eller tilpasninger i prosjektet dersom virkningene hadde vært kjent på tidspunktet for konsesjonstildeling. Privatrettslige avtaler med rettighetshavere o.l. inngås som regel før byggingen påbegynnes og anlegget settes i drift, og slike avtaler vil på tilsvarende måte neppe kunne ta høyde for virkninger som etter sin art eller sitt omfang var ukjente forut for idriftsettelsen. Forvaltningsloven § 35 vil heller ikke alltid kunne anvendes i slike tilfeller.

Departementet viser også til at vannressursloven § 28 tillater omgjøring av hensyn til private interesser. Forslaget innebærer dermed en harmonisering av regelverket på energi- og vassdragsrettens område.

Enkelte av høringsinstansene er også skeptiske til å endre ordlyden «fastsatte vilkår» og «vilkårene» i § 10-4, til «tillatelser». Det vises til at vannressursloven § 28 kun gjelder vilkår. Når det gjelder sammenlikningen til vannressursloven § 28, viser departementet til at nåværende bestemmelse i energiloven er begrenset til endring av «fastsatte vilkår», mens ordlyden i vannressursloven § 28 også åpner for å «oppheve (…) vilkår eller sette nye vilkår». Videre er det neppe et skarpt skille mellom de delene av en tillatelse som faller innenfor og utenfor det rettslige vilkårsbegrepet. Det er derfor hensiktsmessig å klargjøre at omgjøringsadgangen ikke bare gjelder endringer av eksisterende plikter som inngår i det som kan omtales som «vilkårssettet» i energikonsesjoner, men at det etter både første og annet ledd også er mulig å fastsette eller søke om endringer i en tillatelse knyttet til for eksempel konsesjonsvarighet, maksimal installert effekt, ombygging og utvidelse av anlegget m.m. Det er også hensiktsmessig å presisere at bestemmelsen ikke bare gjelder konsesjoner, men også ved endring av for eksempel vedtak om godkjenning av detaljplan.

Etter departementets syn vil en endring fra ordlyden «fastsatte vilkår» og «vilkårene» til «tillatelser» dekke det forannevnte behovet for diverse klargjøringer. Imidlertid mener departementet at første ledd ikke bør åpne for at tillatelser som sådan kan oppheves. Oppheving må i tilfelle skje med hjemmel i annet ledd etter søknad fra konsesjonær, eller etter alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler.

Departementet finner ikke grunn til å sette en tidsfrist for hvor tidlig etter vedtakstidspunktet en konsesjon kan omgjøres. Dersom ny kunnskap avdekkes før eller mens et anlegg bygges, vil det kunne være besparende for alle parter om endringen vedtas og dermed kan tas høyde for før ferdigstillelsen. Et annet eksempel er der en mindre endring har vesentlig betydning for eksempelvis fugl, men kostnaden ved tiltaket er så minimal at det ikke har noen nevneverdig betydning når i konsesjonsforløpet kostnaden pådras. Tidsforløpet siden vedtakstidspunktet og hvilken fase prosjektet er i, er uansett momenter som bør vektlegges ved vurderingen av om vilkårene etter § 10-4 første ledd er oppfylt.

Departementet fastholder også forslaget om ny henvisning til § 10-4 i gjeldende §§ 3-1, 5-1 og 2-1 (forslagets § 2-2). Formålet er å tydeliggjøre at reglene for omgjøring kommer til anvendelse når konsesjonsmyndigheten fatter vedtak som endrer en eksisterende tillatelse. Det har vært varierende praksis knyttet til om konsesjon til ombygging eller utvidelse betegnes som omgjøring eller tildeling av ny konsesjon. Det er de reelle juridiske forholdene som uansett er avgjørende for en parts rettigheter og plikter, men en klarere begrepsbruk vil bidra til å gjøre både konsesjonær og allmennheten bedre i stand til å forstå vilkårene for og rettsvirkningene av vedtak som gjelder ombygging eller utvidelse av bestående anlegg.

Departementet utelukker ikke at det i visse tilfeller kan være nærliggende å tildele ny konsesjon fremfor å omgjøre den opprinnelige konsesjonen. Dette vil kunne være tilfellet dersom konsesjonær har søkt om så betydelige endringer i et bestående anlegg eller virksomhet, at det er mer naturlig å betrakte prosjektet som etablering av et nytt anlegg. Endring av virksomhetens art er et særlig relevant moment i den sammenheng, men også svært omfattende endringer i anleggets eller virksomhetens omfang kan etter forholdene tilsi at det bør gjennomføres en full ny konsesjonsbehandling. Ny konsesjon vil også kunne være naturlig ved en såkalt reetablering av et vindkraftverk når turbinene har nådd teknisk levealder.

Med mindre den opprinnelige konsesjonsperioden utløper samtidig, vil tildeling av ny konsesjon til et bestående anlegg kreve at den opprinnelige konsesjonen oppheves, jf. § 10-4 annet ledd eller alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsregler.

Etablering av et nytt, selvstendig anlegg inntil et bestående anlegg som skal videreføres uten nevneverdige endringer, vil som utgangspunkt ikke betraktes som en ombygging eller utvidelse i energilovens forstand. Det nye og det gamle anlegget vil i slike tilfeller normalt måtte anses som to separate anlegg, som drives med hver sin konsesjon uavhengig av hverandre. Dette utgangspunktet er ikke til hinder for at det samtidig som det tildeles ny konsesjon, gjøres mindre tilpasninger i konsesjonen eller detaljplanen til det bestående anlegget etter § 10-4 annet ledd, for eksempel knyttet til forlengelsen av en anleggsvei gjennom det gamle konsesjonsområdet.

Tildeling av ny konsesjon krever at konsesjonær har sendt søknad i medhold av nåværende § 2-1 (forslagets § 2-2), og at konsesjonsmyndigheten har gjennomført en full ny konsesjonsbehandling. Tildeling av ny konsesjon innebærer således mer omfattende krav til saksbehandlingen enn omgjøring etter § 10-4 annet ledd.

Departementet foreslår også enkelte mindre språklige endringer i § 10-4 første ledd. Departementet har vurdert øvrige innspill uten å ha funnet at disse gir grunnlag for å justere departementets forslag.

11.4.2 Etterundersøkelser

Departementet opprettholder forslaget om å innføre en ny hjemmel i energiloven § 10-1 a om etterundersøkelser. Konsesjoner etter energiloven kan være forholdsvis langvarige, som tilsier at det i løpet av driftsperioden kan oppstå behov for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om virkningene for naturmangfold, reindrift mv. i de berørte områdene.

Adgangen til å pålegge etterundersøkelser bør etter departementets syn ikke begrenses til forhold som ikke ble vurdert under konsesjonsbehandlingen. Pålegg bør også kunne være aktuelt for å undersøke riktigheten av sentrale antakelser som konsesjonsmyndigheten la til grunn for konsesjonstildelingen basert på kunnskapen som forelå på konsesjonstidspunktet.

Når det ellers gjelder terskelen for å pålegge etterundersøkelser, mener departementet at det er tilstrekkelig at det stilles krav om at kostnadene ved pålegget skal stå i et rimelig forhold til tiltakets antatte skadevirkninger og antatt nytte av undersøkelsene.

Hvis etterundersøkelsene tilsier at det er grunnlag for å skjerpe eller lempe kravene i gitte tillatelser, kan det bli aktuelt å omgjøre aktuelle tillatelser i medhold av § 10-4.

Departementet legger til grunn at anskaffelsesregelverket skal etterfølges der dette kommer til anvendelse, og at det neppe vil være problematisk at konsesjonsmyndigheten stiller krav om hvilke typer selskap eller fagmiljø som skal benyttes, for eksempel knyttet til et selskaps kvalifikasjoner og kapasitet. Forutsetningen er at kravene som stilles er ikke-diskriminerende og saklige basert på undersøkelsene som skal gjennomføres.

Når det gjelder tittel, fastholder departementet at «etterundersøkelser» er en passende tittel, fordi bestemmelsen gjelder undersøkelser som skal gjennomføres etter at endelige tillatelser er tildelt.

Når det gjelder innspillet om at undersøkelsesrapportene også må stilles til rådighet for andre enn konsesjonsmyndigheten, vises det til at alle som hovedregel har krav på innsyn etter reglene i offentleglova.

Ved manglende etterlevelse av pålegg om etterundersøkelser, er det nærliggende å fastsette en tvangsmulkt etter § 10-3. Departementet mener at det i visse tilfeller også kan være hensiktsmessig å åpne for å ilegge overtredelsesgebyr. På denne bakgrunn foreslår departementet å inkludere en henvisning til ny § 10-1 a i § 10-7 første ledd nr. 2.