4 Nærmere om verdipapirforetaksdirektivet (IFD) – Krav til virksomhetsstyring mv.

4.1 Startkapital

4.1.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirhandelloven § 9-39 første ledd at verdipapirforetak med tillatelse til å drive med egenhandel, fulltegningsgaranti, drift av multilateral handelsfasilitet (MHF) eller drift av organisert handelsfasilitet (OHF), skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst tilsvarer 730 000 euro.

Det følger videre av verdipapirhandelloven § 9-39 annet ledd at verdipapirforetak som kun har tillatelse til å drive med ordreformidling, ordreutførelse, porteføljeforvaltning, investeringsrådgivning eller plassering uten fulltegningsgaranti, og som ikke har tillatelse til å håndtere kunders finansielle instrumenter eller finansielle midler, skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst svarer til 50 000 euro.

Andre verdipapirforetak, det vil si verdipapirforetak som yter noen av investeringstjenestene nevnt i verdipapirhandelloven § 9-39 annet ledd, og som også har tillatelse til å håndtere kunders finansielle instrumenter eller finansielle midler, skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst svarer til 125 000 euro, jf. verdipapirhandelloven § 9-39 tredje ledd.

Startkapitalkravet skal være oppfylt til enhver tid, jf. verdipapirhandelloven § 9-39 fjerde ledd. Innbetalt aksjekapital, overkursfond og annen egenkapital regnes som startkapital, jf. § 9-39 femte ledd.

Det følger av lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven) § 5-2 at verdipapirforetak bare kan være depotmottaker for et alternativt investeringsfond dersom det har en ansvarlig kapital som minst utgjør et beløp i norske kroner tilsvarende 730 000 euro.

4.1.2 EØS-rett

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling III består av artikkel 9 til 11 og inneholder regler om startkapital. Bestemmelsene gjelder for alle verdipapirforetak, jf. direktivets artikkel 2, og inkluderer dermed også klasse 1-foretak, unntatt de aller største som blir omklassifisert til kredittinstitusjoner etter tilføyelse av ny CRR artikkel 4 nr. 1 (1) bokstav b), jf. verdipapirforetaksforordningen artikkel 62.

Finanstilsynet skriver følgende om EØS-rett om startkapital i høringsnotatet pkt. 3.2.1.

«Dagens struktur med ulik startkapital avhengig av hvilke tjenester som ytes, videreføres i hovedsak i IFD artikkel 9. De ulike nivåene blir imidlertid hevet, henholdsvis fra 730 000 til 750 000 euro, fra 125 000 til 150 000 euro, og fra 50 000 til 75 000 euro, jf. IFD artikkel 9 nr. 1 til 3. Videre følger det av inndelingen at drift av en MHF eller OHF, som tidligere har vært underlagt startkapitalkrav på 730 000 euro, heretter bare vil medføre startkapital på 150 000 euro. Drift av en OHF skal likevel medføre et startkapitalkrav på 750 000 euro dersom verdipapirforetaket driver med egenhandel eller har tillatelse til dette, jf. IFD artikkel 9 nr. 4. Som det fremgår av punkt 11 i fortalen til IFD, har denne presiseringen sammenheng med at direktiv 2014/65/EU (MiFID II) artikkel 20 nr. 2 og 3 åpner for at operatører av en OHF kan drive med egenhandel. En operatør av en MHF kan derimot verken gis adgang til å utføre kundeordre mot egen beholdning eller foreta prinsipalmatchingshandel, jf. MiFID II artikkel 19 nr. 5.

IFD artikkel 11 fastsetter at startkapitalkravet skal være sammensatt i samsvar med IFR artikkel 9, som gir regler om sammensetningen av ansvarlig kapital.»

4.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår i høringsnotatet at verdipapirhandelloven § 9-39 om startkapital erstattes med en ny bestemmelse som gjennomfører verdipapirforetaksdirektivet artikkel 9. Finanstilsynet viser til at dette vil innebære en viss økning i hvert av de tre nivåene for startkapital, men slik at drift av en multilateral handelsfasilitet (MHF) og etter omstendighetene også drift av en organisert handelsfasilitet (OHF), vil være underlagt et lavere starkapitalnivå enn tidligere.

Finanstilsynet viser videre til at det fremgår av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 11 om sammensetning av startkapital at et verdipapirforetaks startkapital skal opprettes i samsvar med verdipapirforetaksforordningen artikkel 9. Finanstilsynet foreslår at dagens bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-39 femte ledd om hva startkapital består av, erstattes med en henvisning til verdipapirforetaksforordningen artikkel 9.

Finanstilsynet foreslår også at startkapitalkravet for verdipapirforetak som skal være depotmottaker for alternative investeringsfond, økes fra 730 000 euro til 750 000 euro, jf. forslag til endring i AIF-loven § 5-2.

4.1.4 Høringsinstansenes syn

Verdipapirforetakenes Forbund uttaler i sin høringsmerknad at de støtter forslaget om justering av minste startkapital for verdipapirforetak. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om forslaget.

4.1.5 Departementets vurdering

Finansdepartementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag til gjennomføring av reglene om startkapital i verdipapirforetaksdirektivet. Departementet foreslår at dagens regler om startkapital i verdipapirhandelloven § 9-39 erstattes med en ny bestemmelse som gjennomfører verdipapirforetaksdirektivet artikkel 9. Kravet til startkapital vil som tidligere avhenge av hvilke tjenester som ytes, men innebærer en viss økning av hvert av de tre nivåene for startkapital.

Departementet foreslår at verdipapirforetak med tillatelse til å drive med egenhandel, fulltegningsgaranti eller drift av organisert handelsfasilitet (OHF) dersom verdipapirforetaket handler for egen regning eller har tillatelse til det, skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst svarer til 750 000 euro. Verdipapirforetak med tillatelse til å drive ordreformidling, ordreutøvelse, porteføljeforvaltning, investeringsrådgivning eller plassering uten fulltegningsgaranti, og som ikke har tillatelse til å håndtere kunders finansielle instrumenter eller finansielle midler, skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst svarer til 75 000 euro. Andre verdipapirforetak skal ha en startkapital på et beløp i norske kroner som minst svarer til 150 000 euro.

Departementet foreslår i likhet med tilsynet at startkapitalen skal være sammensatt i samsvar med verdipapirforetaksforordningen artikkel 9. Dette følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 11.

Verdipapirforetakenes Forbund har uttalt at de støtter forslaget om justering av minste startkapital for verdipapirforetak. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om forslaget.

Det vises til forslag til verdipapirhandelloven ny § 9-41, som avløser gjeldende § 9-39 om startkapital.

Departementet foreslår også at startkapitalkravet for verdipapirforetak som skal være depotmottaker for alternative investeringsfond, økes fra 730 000 euro til 750 000 euro. Det vises til forslag til endring i AIF-loven § 5-2.

4.2 Intern kapitalvurderingsprosess og likviditetsstyring

4.2.1 Gjeldende rett

Det følger av verdipapirhandelloven § 9-47 første ledd at et verdipapirforetak til enhver tid skal ha oversikt over, og med jevne mellomrom vurdere, hvilke enkelte risikoer og samlet risiko som er knyttet til virksomheten. Et verdipapirforetak skal til enhver tid ha ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet foretaket driver.

Verdipapirhandelloven § 9-47 annet og tredje ledd gir nærmere regler for hvordan risikoen og det tilhørende kapitalbehovet skal vurderes.

Det følger av verdipapirhandelloven § 9-43 at et verdipapirforetak skal sørge for at det til enhver tid har tilstrekkelige likvider til at det kan dekke sine forpliktelser ved forfall. Videre følger det av annet ledd at et verdipapirforetak skal ha en dokumentert likviditetsstrategi og sørge for forsvarlig likviditetsstyring etter retningslinjer fastsatt av styret. Verdipapirforetakets system for styring og kontroll skal være tilpasset arten, kompleksiteten og omfanget av virksomheten og etablere metoder for å måle likviditetsrisikoen.

CRR/CRD-forskriften inneholder utfyllende regler om likviditetsstyring i forskriften del V, og inneholder blant annet krav til likviditetsstrategi som skal fastsettes av styret, jf. forskriften § 12.

4.2.2 EØS-rett

Finanstilsynet skriver følgende om kravene til ansvarlig kapital og likvide eiendeler som følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 24, i høringsnotatet pkt. 3.2.2:

«IFD artikkel 24, som langt på vei viderefører CRD artikkel 73, stiller krav til verdipapirforetakenes fremgangsmåter for å vurdere og løpende opprettholde intern kapital og likvide midler som står i forhold til risikoene som foretaket utgjør for andre eller seg selv. Verdipapirforetaket skal oppfylle kravene på en hensiktsmessig måte som står i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten til verdipapirforetakets virksomhet. Videre skal fremgangsmåtene gjøres til gjenstand for regelmessige interne vurderinger.

I utgangspunktet gjelder kravene i IFD artikkel 24 bare for klasse 2-foretak, men tilsynsmyndigheten kan, dersom den anser det hensiktsmessig, be klasse 3-foretak om å anvende de samme kravene.»

4.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 24 om verdipapirforetakenes vurdering av ansvarlig kapital og likvide midler gjennomføres i en ny bestemmelse § 9-42 i verdipapirhandelloven som vil erstatte gjeldende § 9-47 tredje ledd.

Videre foreslår Finanstilsynet at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 24 nr. 2 om at klasse 2-foretakenes rutiner, prosedyrer og strategier skal være hensiktsmessige og forholdsmessige, samt underlagt intern kontroll, tas inn i verdipapirhandelloven § 9-42.

Finanstilsynet foreslår også en hjemmel som åpner for at kravene kan gjøres gjeldende for klasse 3-foretak dersom Finanstilsynet anser det hensiktsmessig.

4.2.4 Høringsinstansenes syn

Advokatfirmaet Schjødt har ved innspill i brev 1. april 2025 foreslått å endre ordlyden i lovforslaget til verdipapirhandelloven ny § 9-42 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder Finanstilsynets kompetanse til å pålegge klasse 3-foretak å oppfylle kravene i § 9-42 første og annet ledd, forutsatt at Finanstilsynet anser det som «hensiktsmessig». Advokatfirmaet Schjødt skriver at ordlyden medfører at Finanstilsynets hjemmelsgrunnlag vil være uklart, og foreslår å enten sløyfe bestemmelsen, eller å gi klarere vilkår for Finanstilsynets kompetanse.

4.2.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 24 om verdipapirforetakenes vurdering av ansvarlig kapital og likvide midler, gjennomføres i en ny bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-42, og at gjeldende 9-47 tredje ledd oppheves. Departementet foreslår at verdipapirforetak som ikke oppfyller vilkårene for å anses som små og uten innbyrdes forbindelser (klasse 2-foretak), skal ha betryggende og effektive rutiner, prosedyrer og strategier for løpende å vurdere og opprettholde ansvarlig kapital og likvide eiendeler av en størrelse, type og fordeling som det anser tilstrekkelig til å dekke arten og omfanget av risikoene som verdipapirforetaket kan utgjøre for andre, og som verdipapirforetaket selv er eller kan bli eksponert mot.

Departementet foreslår videre at klasse 2-foretakenes rutiner, prosedyrer og strategier skal være hensiktsmessige og forholdsmessige, samt underlagt intern kontroll, i tråd med direktivets artikkel 24 nr. 2, også inntas i verdipapirhandelloven § 9-42.

Endelig foreslår departementet at Finanstilsynet gis myndighet til å be klasse 3-foretak om å oppfylle de samme kravene. Ordlyden er i tråd med formuleringen i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 24. Av hensyn til en direktivnær gjennomføring, har departementet derfor blitt stående ved den samme ordlyden som i Finanstilsynets høringsforslag.

Det vises til forslag til verdipapirhandelloven § 9-42.

4.3 Overordnede krav til virksomhetsstyring i verdipapirforetak

4.3.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven kapittel 10 inneholder regler om virksomhetsstyring i verdipapirforetak. Det følger av verdipapirhandelloven § 10-1 første ledd at et verdipapirforetak skal innrette sin virksomhet slik at den til enhver tid er i overensstemmelse med reglene i kapittel 9 og de vilkår som er satt for tillatelsen.

Når det gjelder risikostyring, følger det av verdipapirhandelloven § 9-47 første ledd at et verdipapirforetak til enhver tid skal ha oversikt over, og med jevne mellomrom vurdere, hvilke enkelte risikoer og samlet risiko som er knyttet til virksomheten. Det følger videre av bestemmelsen at et verdipapirforetak til enhver tid skal ha ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av den virksomhet som foretaket driver, og at styret skal overvåke og styre verdipapirforetakets samlede risiko og jevnlig vurdere om foretakets styrings- og kontrollordninger er tilpasset risikonivå og omfanget av virksomheten, jf. verdipapirhandelloven § 9-47 fjerde ledd.

Utfyllende regler om risikostyring og internkontroll følger av CRR/CRD-forskriften del X og forskrift 22. september 2008 om risikostyring og internkontroll (risikostyringsforskriften). Det følger av risikostyringsforskriften § 3 at styret blant annet skal påse at foretaket har hensiktsmessige systemer for risikostyring og internkontroll, herunder at det er en klar ansvarsdeling mellom styret og ledelse fastsatt i instrukser for styret og daglig leder, at foretaket har en klar organisasjonsstruktur, at det fastsettes prinsipper for internkontroll, og at risikostyringen blir etablert og gjennomført.

CRR/CRD-forskriften § 43 gir regler om land for land-rapportering for verdipapirforetak og inneholder i første ledd regler om hvilke opplysninger foretaket skal gi om virksomheten for hvert land de er etablert i. Bestemmelsens tredje ledd gjør unntak for verdipapirforetak som ikke utarbeider årsregnskap etter internasjonale regnskapsstandarder. For disse foretakene følger plikten til land for land-rapportering av forskrift 23. august 1999 om årsregnskap m.m. for verdipapirforetak, forvaltningsselskaper og AIF-forvaltere med tillatelse § 5-7.

4.3.2 EØS-rett

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 26 til 35 inneholder ulike krav til virksomhetsstyring i verdipapirforetak. Artikkel 26 viderefører CRD artikkel 74 og gir de overordnede reglene for virksomhetsstyringen. Bestemmelsen er omtalt slik i Finanstilsynets høringsnotat pkt. 3.2.4:

«Verdipapirforetakene skal ha robuste styringsordninger, som minst skal omfatte en klar organisasjonsstruktur med klart definerte, gjennomsiktige og konsistente rapporteringslinjer, effektive risikostyringsprosesser, tilstrekkelige interne kontrollordninger, og kjønnsnøytrale godtgjøringsordninger som er forenlig med og fremmer forsvarlig og effektiv risikostyring. Styringsordningene skal fastsettes i samsvar med de detaljerte kravene i IFD artikkel 28 til 33, og skal være hensiktsmessige og stå i forhold til arten, omfanget og kompleksiteten ved risikoene knyttet til verdipapirforetakets forretningsmodell og virksomhet.»

Det følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 25 at bestemmelsene om virksomhetsstyring ikke får anvendelse for klasse 3-foretak. Ved overgang fra klasse 2 til klasse 3, skal bestemmelsene om virksomhetsstyring opphøre å gjelde når foretaket har vært et klasse 3-foretak i seks måneder og har gitt melding til tilsynsmyndigheten. Dersom et foretak går fra å være et klasse 3- til et klasse 2-foretak, skal foretaket gi melding til tilsynsmyndigheten og oppfylle kravene om virksomhetsstyring i direktivets artikkel 26 til 35 innen 12 måneder. Kravene til variabel godtgjørelse i artikkel 32 skal uansett følges i påfølgende regnskapsår.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 28 og 29 inneholder bestemmelser om risikostyring, hvor artikkel 28 gjelder ledelsesorganets rolle i risikostyringen og artikkel 29 selve risikostyringen.

Finanstilsynet omtaler bestemmelsene på følgende måte i høringsnotatet pkt. 3.2.6:

«IFD artikkel 28 viderefører langt på vei CRD artikkel 76 nr. 1 til 4. Det stilles krav om at ledelsesorganet godkjenner og regelmessig vurderer strategiene knyttet til verdipapirforetakets risikovillighet og tilhørende risikoer, at det settes av tilstrekkelig tid og ressurser til disse vurderingene og til foretakets risikostyring, at det etableres rapporteringslinjer til ledelsesorganet om vesentlige risikoer og foretakets strategi for risikostyring, og at ledelsesorganet og et eventuelt risikoutvalg har tilgang til informasjon om risikoene som verdipapirforetaket er eller kan bli utsatt for.

Verdipapirforetak med balanseførte og ikke-balanseførte eiendeler over 100 millioner euro skal ha et risikoutvalg bestående av medlemmer av ledelsesorganet som ikke har noen operativ funksjon i verdipapirforetaket, og som oppfyller visse krav til kunnskap og erfaring. Risikoutvalget skal rådgi ledelsesorganet om forhold knyttet til foretakets risikovillighet og strategi for risikostyring.

IFD artikkel 29 om risikostyring er en betydelig forenkling av gjeldende risikostyringsregler i CRD artikkel 79 til 87. IFD artikkel 29 nr. 1 stiller krav til verdipapirforetakenes overvåkning av risikoer for klienter, markeder og foretaket selv, og risikoenes betydning for foretakets ansvarlige kapital. Videre skal foretakene overvåke likviditetsrisiko i ulike tidsperspektiver for å sikre at foretaket har tilstrekkelige likvide midler. Systemene for overvåkning skal stå i forhold til kompleksiteten, risikoprofilen og omfanget av verdipapirforetakets virksomhet og risikotoleransen som er fastsatt av ledelsesorganet, og skal gjenspeile verdipapirforetakets betydning i hver medlemsstat hvor det driver virksomhet. Det følger videre av artikkel 29 nr. 3 at reglene om overvåkning av risiko for klienter og markeder og likviditetsrisiko også skal gjelde for klasse 3-foretak.

IFD artikkel 29 nr. 2 fastsetter krav til verdipapirforetakenes risikostyring i forbindelse med opphør av virksomheten, mens artikkel 29 nr. 4 gir Kommisjonen hjemmel til å vedta utfyllende bestemmelser for å sikre at verdipapirforetakenes risikostyringssystemer er robuste.»

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 27 inneholder krav til foretakenes land for land-rapportering og viderefører CRD artikkel 89.

4.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Finanstilsynet foreslår at bestemmelsene om virksomhetsstyring som skal gjennomføres i verdipapirhandelloven, følger den samme oppbyggingen som verdipapirforetaksdirektivet. Finanstilsynet foreslår at det tas inn en innledende bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-43 som angir hvilke av de påfølgende bestemmelsene som gjelder for henholdsvis klasse 2- og 3-foretak. Denne bestemmelsen regulerer også fra hvilket tidspunkt bestemmelsene skal anvendes ved overgang fra klasse 2- til klasse 3-foretak og omvendt, samt på hvilket nivå (individuelt eller konsolidert) kravene skal oppfylles.

Finanstilsynet viser videre til at de overordnede kravene til virksomhetsstyringen i verdipapirforetak i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 26 nr. 1, i dag langt på vei følger av CRR/CRD-forskriften § 38, risikostyringsforskriften § 3 og verdipapirhandelloven § 9-16 første ledd nr. 10. Av hensyn til en mest mulig direktivnær gjennomføring, foreslår Finanstilsynet at kravene samles i én bestemmelse i verdipapirhandelloven, som også inkluderer direktivets artikkel 26 nr. 2 og 3 om henvisning til mer detaljerte bestemmelser og forholdsmessighetsprinsippet. Som en konsekvens av dette, foreslår Finanstilsynet at gjeldende verdipapirhandellov § 9-16 første ledd nr. 10 oppheves.

Når det gjelder regler om risikostyring, viser Finanstilsynet til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 28 nr. 1, 2, 3 og 5 om styrets rolle i risikostyringen, delvis er gjennomført i CRR/CRD-forskriften § 35 og risikostyringsforskriften §§ 3 og 4. Selv om risikostyringsforskriften fortsatt skal gjelde for verdipapirforetak, anser Finanstilsynet det som hensiktsmessig, på grunn av sammenhengen med de øvrige kapitalkravsreglene og tilhørende tilsynsbestemmelser, at bestemmelsene gjennomføres i sin helhet også i verdipapirhandelloven. Kravet til risikoutvalg for morforetak med eiendeler over 100 millioner euro etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 28 nr. 4, er nytt for verdipapirforetak. Finanstilsynet foreslår at dette også gjennomføres i verdipapirhandelloven.

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 29 om behandling av risikoer er delvis gjennomført i CRR/CRD-forskriften § 36 og risikostyringsforskriften § 6, men foreslår at også denne bestemmelsen i sin helhet gjennomføres i verdipapirhandelloven for å sikre sammenheng i regelverket. Finanstilsynet foreslår videre at det gis hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift.

Kravene i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 29 nr. 1 bokstav a), c) og d) skal ikke gjelde for klasse 3-foretak, jf. direktivets artikkel 29 nr. 3. Finanstilsynet foreslår at dette tas inn i den generelle bestemmelsen i utkastet § 9-43 som angir anvendelsesområdet for virksomhetsstyringsreglene.

Finanstilsynet foreslår at plikten til land for land-rapportering gjennomføres i verdipapirhandelloven ny § 9-45 og uttaler videre følgende i høringsnotatet pkt. 3.3.5:

«Ved at kravet til land for land-rapportering tas ut av årsregnskapsforskriften, vil ikke forvaltningsselskaper for verdipapirfond og AIF-forvaltere lenger være omfattet av kravet. Finanstilsynet er imidlertid ikke kjent med at disse foretakstypene er underlagt krav til land for land-rapportering etter EØS-regelverket, eller at andre grunner skulle tale for at de fortsatt bør være underlagt slik rapportering. Finanstilsynet viser til at bestemmelsen i årsregnskapsforskriften § 5-7 annet ledd først ble tilføyd med virkning fra 31. desember 2019, i forbindelse med gjennomføringen av CRD IV i norsk rett.»

4.3.4 Høringsinstansenes syn

Verdipapirforetakenes Forbund støtter forslagene til endrede virksomhetsregler. Øvrige høringsinstanser har ikke uttalt seg om forslaget.

4.3.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og forslag til gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivets regler om virksomhetsstyring for verdipapirforetak. Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at en innledende bestemmelse skal angi hvilke av de påfølgende bestemmelsene som vil gjelde for henholdsvis klasse 2- og klasse 3-foretak. Bestemmelsen vil også regulere fra hvilket tidspunkt de ulike bestemmelsene skal anvendes ved overgang fra klasse 2- til klasse 3-foretak og omvendt, samt på hvilket nivå (individuelt eller konsolidert) kravene skal oppfylles. Verdipapirforetaksdirektivet inneholder en tilsvarende bestemmelse i artikkel 25. Det vises til lovforslaget ny § 9-43.

Departementet viser til at verdipapirhandelloven i dag inneholder regler om virksomhetsstyring for verdipapirforetak, som også suppleres av regler i CRR/CRD-forskriften og risikostyringsforskriften. Selv om flere av de overordnede kravene til virksomhetsstyring i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 26 nr. 1 allerede følger av gjeldende rett, foreslår departementet i likhet med Finanstilsynet at de overordnede kravene samles i en egen bestemmelse i verdipapirhandelloven. Dette sikrer en direktivnær gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivet. Det vises til lovforslaget § 9-44.

Departementet foreslår som en konsekvens av dette at gjeldende verdipapirhandellov § 9-16 første ledd nr. 10 oppheves.

Finansdepartementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering om gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivets krav til risikostyring og foreslår at bestemmelsene gjennomføres i sin helhet i verdipapirhandelloven § 9-46 og § 9-47. Departementet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 28 om styrets rolle i risikostyringen gjennomføres i ny § 9-46, herunder krav til risikoutvalg for verdipapirforetak som har eiendeler over 100 millioner euro. Risikoutvalget skal være sammensatt av styremedlemmer som ikke inngår i den faktiske ledelsen av verdipapirforetaket, og medlemmene skal ha tilstrekkelig kunnskap, kvalifikasjoner og erfaring til fullt ut å forstå, styre og overvåke verdipapirforetakets risikostrategi og risikovilje. Risikoutvalget skal gi råd til styret. Kravet om risikoutvalg er nytt for verdipapirforetak. Det vises til lovforslaget § 9-46 fjerde og femte ledd.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 29 om behandling av risikoer foreslås gjennomført i § 9-47 om risikostyring generelt. Artikkel 29 inneholder hjemmel til å gi utfyllende bestemmelser for å sikre at et verdipapirforetaks strategier, retningslinjer, framgangsmåter og systemer er solide, og Finansdepartementet foreslår at departementet gis hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter i verdipapirhandelloven § 9-47 sjette ledd.

Finansdepartementet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 27 om land for land-rapportering gjennomføres i verdipapirhandelloven § 9-45.

4.4 Godtgjørelsesordninger

4.4.1 Gjeldende rett

Verdipapirhandelloven § 9-16 første ledd nr. 10 fastsetter at verdipapirforetak skal ha retningslinjer og rutiner for beregning og utbetaling av resultatavhengig godtgjørelse. Videre følger det av verdipapirhandelloven § 10-13 at verdipapirforetak ikke skal avlønne ansatte eller evaluere ansattes prestasjoner på en slik måte at det svekker evnen til å påse at kundens interesser ivaretas på beste måte.

Utfyllende regler om godtgjørelsesordninger i verdipapirforetak er gitt i finansforetaksforskriften kapittel 15, jf. finansforetaksloven §§ 15-1 til 15-5 og verdipapirhandelloven § 9-16 fjerde ledd.

Det følger av finansforetaksforskriften § 15-1 at verdipapirforetak skal ha en godtgjørelsesordning for alle ansatte som er tilpasset foretakets størrelse og organisering og virksomhetens art, omfang og kompleksitet. Godtgjørelsesordningen skal ha særlige regler for ansatte med vesentlig innvirkning på foretakets risikoprofil, og foretaket skal vurdere om disse særskilte reglene skal gjelde for alle ansatte. Hvem som regnes som ansatte med vesentlig innvirkning på foretakets risikoprofil, følger av finansforetaksforskriften § 15-2, og omfatter blant annet medlemmer av ledelsesorganer og ansatte med lederansvar for foretakets kontrollfunksjoner eller vesentlige forretningsenheter.

Foretak som ikke er mindre og ikke-komplekse etter CRR/CRD-forskriften § 2a andre ledd, skal etter finansforetaksforskriften § 15-3 ha et eget godgjørelsesutvalg. Godtgjørelsesutvalget skal forberede alle beslutninger om godtgjørelse som skal treffes av styret. Godtgjørelsesutvalget skal være sammensatt på en måte som gjør det i stand til å foreta en sakkyndig og uavhengig vurdering av godtgjørelsesordningene, praktiseringen av disse og incentivene for styring av risiko, kapital og likviditet slike ordninger medfører. I godtgjørelsesutvalg i foretak hvor ansatte inngår i styret skal det være én eller flere representanter for de ansatte.

Det stilles nærmere krav til variabel godtgjørelse i finansforetaksforskriften § 15-4. Etter trettende ledd skal en vesentlig andel, og minst halvparten, av variabel godtgjørelse bestå av finansielle instrumenter som avspeiler foretakets kredittverdighet ved fortsatt drift. Instrumentene skal være omfattet av en tilbakeholdsordning som samordner insentivene for foretakets langsiktige interesser.

Videre følger det av finansforetaksforskriften § 15-4 fjortende ledd at en betydelig andel og minst 40 prosent av samlet variabel godtgjørelse skal utsettes utbetalt eller overført med bindende virkning over en periode på minst fire eller fem år. Dersom den variable godtgjørelsen utgjør et særlig stort beløp sett i lys av blant annet foretakets virksomhet og lønnsnivået i foretaket, skal minst 60 prosent av samlet variabel godtgjørelse utsettes.

Finansforetaksforskriften § 15-5 gjør visse unntak fra de overnevnte kravene til utsettelse av variabel godtgjørelse og utbetaling i finansielle instrumenter for visse foretak som har en gjennomsnittlig forvaltningskapital på 5 milliarder euro eller mindre, og som ikke regnes som et «stort foretak» etter CRR/CRD-forskriften § 2a, samt for ansatte med vesentlig innvirkning på foretakets risikoprofil og en årlig variabel godtgjørelse på inntil 20 000 euro.

De omtalte reglene om variabel godtgjørelse i finansforetaksforskriften § 15-4 og 15-5 gjennomfører kapitalkravsdirektivet (CRD V) artikkel 94.

4.4.2 EØS-rett

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 til 34 gir nærmere regler om verdipapirforetakenes godtgjørelsesordninger for visse kategorier av ansatte. Bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet viderefører i stor grad reglene i kapitalkravsdirektivet artikkel 75 og 92 til 95.

4.4.2.1 Hvilke ansatte skal omfattes av reglene?

Ansatte som skal omfattes av firmaets godtgjørelsesordning, er øverste ledelse, risikotakere og ansatte i kontrollfunksjoner. I tillegg omfattes ansatte som mottar godtgjørelser som tilsvarer minst det laveste beløpet godtgjørelse som er mottatt av noen i den øverste ledelsen eller av risikotakere, som har arbeidsoppgaver med vesentlig betydning for foretakets risikoprofil eller midlene verdipapirforetaket forvalter. Dette følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30. EBA har, i samarbeid med ESMA, utarbeidet regulatoriske tekniske standarder som spesifiserer hvilke kriterier som kreves for å identifisere hvilke ansatte som har en vesentlig betydning på verdipapirforetakets risikoprofil eller midlene foretaket forvalter. Den regulatoriske tekniske standarden (RTS) fastsetter både kvantitative og kvalitative kriterier for fastsettelse av hvilke ansatte som skal anses som risikotakere.

4.4.2.2 Overordnede regler om godtgjørelse

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 bokstav a) til k) stiller overordnede krav til reglene for godtgjørelsesordninger. Blant annet skal ordningene være godt dokumenterte og tilpasset foretakets størrelse, organisering og virksomhetens omgang og kompleksitet. Ordningen skal også være kjønnsnøytral og fremme trygg og effektiv risikostyring.

Et tilsvarende krav til en kjønnsnøytral godtgjørelsesordning som fremmer trygg og effektiv risikostyring følger også av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 26 nr. 1 bokstav d) jf. annet ledd.

4.4.2.3 Verdipapirforetak som mottar støttetiltak

Verdipapirforetak som mottar ekstraordinær støtte fra det offentlige skal ikke utbetale variabel godtgjørelse til medlemmer av ledelsen. Slike foretak er også underlagt begrensninger i adgangen til å utbetale variabel godtgjørelse til andre ansatte, i henhold til verdipapirforetaksdirektivet artikkel 31.

4.4.2.4 Særskilte regler om variabel godtgjørelse

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 fastsetter særskilte regler for variabel godtgjørelse. Bestemmelsen stiller krav til at minst 40 prosent av den variable godtgjørelsen skal utbetales over en periode på tre til fem år. Dersom den variable godtgjørelsen utgjør et særskilt høyt beløp økes andelen til minimum 60 prosent av den variable godtgjørelsen. Etter artikkel 32 skal også minimum 50 prosent av den variable godtgjørelsen betales i bestemte typer finansielle instrumenter, og omfanget av disse skal spesifiseres i utfyllende bestemmelser. De finansielle instrumentene skal gis med en passende bindingstid, slik at den ansattes interesser sammenfaller med foretakets langsiktige interesser. Medlemsstater eller tilsynsmyndighetene kan fastsette ytterligere begrensninger på typen og sammensetningen av de finansielle instrumentene, og forby bruken av visse typer finansielle instrumenter som variabel godtgjørelse.

Det følger av punkt 25 i fortalen til verdipapirforetaksdirektivet at det ikke fastsettes en absolutt grense for hvor stor variabel godtgjørelse kan være i forhold til fast godtgjørelse (bonustak), og overlates til verdipapirforetakene selv å fastsette et passende forholdstall mellom den variable og faste delen av godtgjørelsen. Medlemsstatene har likevel etter fortalen punkt 25 mulighet til å innføre særskilte regler om bonustak. Verdipapirforetaksdirektivet er heller ikke til hinder for at slike maksimumskrav kan gjøres gjeldende for alle typer verdipapirforetak. Derfor kan både klasse 2- og klasse 3-foretak bli omfattet av slike nasjonale begrensninger.

Videre oppstiller verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 regler om utbetaling av skjønnsmessige fastsatte pensjonsytelser. Det følger av artikkel 32 nr. 3 tredje ledd at dersom en ansatt forlater verdipapirforetaket før pensjonsalder, eller når en ansatt i pensjonsalder går ut i pensjon, skal verdipapirforetaket tilbakeholde skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser i en femårsperiode i form av minst 50 prosent nærmere bestemte typer finansielle instrumenter.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4 gjør visse unntak fra reglene om delvis utsettelse av utbetaling og delvis utbetaling av variabel godtgjørelse i finansielle instrumenter, herunder reglene om utbetaling av skjønnsmessig fastsatte pensjonsytelser. Unntaket gjelder for verdipapirforetak som har balanseførte og ikke-balanseførte verdier under 100 millioner euro, beregnet som et gjennomsnitt over de siste fire årene. Unntaket gjelder også for ansatte som får en variabel godtgjørelse på under 50 000 euro og hvor den variable godtgjørelsen ikke utgjør mer enn en fjerdedel av den ansattes totale godtgjørelse.

Det følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 5 til 7 at medlemsstatene kan fravike tersklene for når variabel godtgjørelse må utsettes og utbetales i finansielle instrumenter. Terskelen kan økes til 300 millioner euro på foretaksnivå dersom det er hensiktsmessig å øke terskelen i forhold til arten og omfanget av foretakets virksomhet, den interne organiseringen, og eventuelt karakteristikker til gruppen foretaket tilhører. En økning forutsetter at foretaket ikke er blant medlemsstatens tre største verdipapirforetak, at foretaket ikke er underlagt krav eller bare er underlagt forenklede krav etter krisehåndteringsregelverket, og at foretaket har en handelsportefølje på maksimum 150 millioner euro og en derivatportefølje på maksimum 100 euro.

Medlemsstater kan også senke terskelen, når det er hensiktsmessig, gitt arten og omfanget til foretakets virksomhet, den interne organiseringen, og eventuelt karakteristikkene til gruppen foretaket tilhører.

Videre kan medlemsstatene beslutte at ansatte som får variabel godtgjørelse under den beløpsmessige og forholdsmessige terskelen, ikke skal unntas fra reglene om delvis utsatt utbetaling og delvis utbetaling i finansielle instrumenter, dersom forhold i det nasjonale markedet knyttet til godtgjørelsesordninger eller ansvaret og stillingsprofilen til den ansatte tilsier det.

4.4.2.5 Godtgjørelsesutvalg

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 33 fastsetter krav om at verdipapirforetak som har balanseførte og ikke-balanseførte eiendeler på minst 100 millioner euro skal ha et godtgjørelsesutvalg. Utvalget skal være kjønnsbalansert og være sammensatt på en slik måte at det kan gjennomføre sakkyndige og uavhengige vurderinger av godtgjørelsesordningene, praksisen av denne og incentivene for å håndtere risiko, kapital og likviditet. Godtgjørelsesutvalget skal forberede alle beslutninger om godtgjørelse som fattes av styret, inkludert beslutninger som kan ha betydning for risiko og risikohåndteringen til foretaket.

4.4.2.6 Rapportering om godtgjørelse

I tråd med verdipapirforetaksdirektivet artikkel 34 skal tilsynsmyndighetene samle inn visse deler av informasjonen om godtgjørelse som verdipapirforetakene må offentliggjøre etter verdipapirforetaksforordningen artikkel 51. Informasjonen skal videreformidles til EBA. Formålet med informasjonsinnsamlingen er å etablere referanseindekser for utviklingstrekk og praksiser for godtgjørelsesordninger både på nasjonalt og EU-nivå. Verdipapirforetak skal informere tilsynsmyndigheten om antallet ansatte per år med en godtgjørelse på 1 million euro eller mer og, på forespørsel, om godtgjørelsen til medlemmer av ledelsesorganet eller foretakets øverste ledelse. Denne informasjonen skal også videresendes til EBA, som vil publisere den aggregerte informasjonen per medlemsstat. EBA skal utforme retningslinjer om forsvarlige godtgjørelsesordninger, og kan utarbeide retningslinjer for tilsynsmyndighetenes informasjonshenting.

4.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Siden Finanstilsynet skrev sitt høringsnotat i 2021 er det blitt gjennomført endringer i gjeldende rett for godtgjørelsesordninger i verdipapirhandelloven og finansforetaksforskriften. Endringene følger av det femte kapitalkravsdirektivet (CRD V) som ble gjennomført i norsk rett i 2022. Deler av Finanstilsynets forslag til gjennomføring av verdipapirforetaksforordningen og verdipapirforetaksdirektivet er likevel relevant, ettersom endringene ikke er veldig omfattende. Med hensyn til de nasjonale valgene for variabel godtgjørelse og bonustak har imidlertid Finanstilsynet som følge av dagens rettstilstand og konkurransesituasjon, foretatt en ny vurdering av behovet for særskilte nasjonale regler. Finansdepartementet mottok den nye vurderingen fra Finanstilsynet ved brev 4. april 2025.

4.4.3.1 Struktur på gjennomføringen

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 til 34 regulerer verdipapirforetakenes godtgjørelsesordninger, og at reglene langt på vei er gjennomført i finansforetaksloven §§ 15-1 til 15-5 og finansforetaksforskriften §§ 15-1 til 15-7, jf. henvisningen fra verdipapirhandelloven § 9-16 fjerde ledd. Denne regelverksteknikken har bakgrunn i at godtgjørelsesreglene for kredittinstitusjoner og verdipapirforetak har fulgt av samme EØS-regelverk, CRD.

Finanstilsynet viser til at når verdipapirforetak blir underlagt et separat godtgjørelsesregelverk i verdipapirforetaksdirektivet, er en naturlig konsekvens av dette at det fastsettes egne godtgjørelsesregler for verdipapirforetak i verdipapirhandelloven og verdipapirforskriften. Finanstilsynet foreslår at verdipapirhandelloven § 9-16 fjerde ledd oppheves og at finansforetaksforskriftens omtale av verdipapirforetak utgår.

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet skal suppleres av utfyllende nivå 2-bestemmelser og foreslår at nivå 1-bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet gjennomføres i verdipapirhandelloven, mens de utfyllende nivå 2-bestemmelser gjennomføres i verdipapirforskriften.

4.4.3.2 Variabel godtgjørelse

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 fastsetter en rekke krav til den variable godtgjørelsen til risikotakere i verdipapirforetak. Finanstilsynet foreslår at disse bestemmelsene gjennomføres i verdipapirhandelloven ny § 9-49.

Bonustak, utbetaling i finansielle instrumenter og utsettelse av bonus

Det fremgår av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4 til 7 at medlemsstatene kan fastsette andre beløpsmessige terskler for når reglene om utbetaling av variabel godtgjørelse til risikotakere skal gjelde. Videre følger det av fortalen til verdipapirforetaksdirektivet punkt 25 at medlemslandene har mulighet til å innføre særskilte regler om hvor stor variabel godtgjørelse kan være i forhold til fast godtgjørelse (bonustak).

I høringsnotatet foreslo Finanstilsynet at det nasjonale handlingsrommet skulle benyttes for å videreføre de tidligere reglene om bonustak og nullterskler for utbetalingsreglene for klasse 2-foretak. Forslaget innebar, i tråd med den daværende finansforetaksforskriften § 15-4 annet ledd, at risikotakere for klasse 2-foretak ikke kunne motta variabel godtgjørelse på mer enn 100 prosent av den faste godtgjørelsen, eller 200 prosent dersom dette er godkjent av generalforsamlingen. Unntaket ble foreslått videreført for klasse 3-foretak, i tråd med daværende § 15-1 annet ledd.

Med hensyn til reglene om utsatt utbetaling av variabel godtgjørelse og delvis utbetaling av variabel godtgjørelse i finansielle instrumenter, foreslo Finanstilsynet å videreføre de dagjeldende reglene i finansforetaksforskriften. Det ble foreslått at halvparten av variabel godtgjørelse til risikotakere skal utbetales i instrumenter som speiler foretakets verdiutvikling og fordeles jevnt over minst tre år, uavhengig av foretakets størrelse og bonusnivå, jf. daværende finansforetaksforskrift § 15-4 sjette ledd. Forslaget innebærer en videreføring av en nullterskel på foretaks- og individnivå for klasse 2-foretak.

Finanstilsynet har i etterkant foretatt en ny vurdering av de nasjonale valgene knyttet til variabel godtgjørelse. Den videre gjennomgangen vil derfor ta utgangspunkt i den nye vurderingen fra Finanstilsynet sendt til departementet ved brev 4. april 2025.

Verdipapirforetaksdirektivet innfører unntak fra kravene til delvis utbetaling i finansielle instrumenter og delvis utsettelse av utbetaling. Unntaket gjelder for ansatte i verdipapirforetak der foretaket har eiendeler under 100 millioner euro, og for enhver ansatt hvis årlige bonus ikke utgjør mer enn 50 000 euro og heller ikke mer enn en fjerdedel av samlet årlig godtgjørelse.

Finanstilsynet vurderer at det ikke lenger er behov for å benytte det nasjonale handlingsrommet til å fastsette særskilt nasjonal regulering av bonustak og utsatt utbetaling. Finanstilsynet skriver følgende i brev 4. april 2025 om bakgrunnen for den nye vurderingen:

«Både i Norge og EU er det nå økt oppmerksomhet på å lette reguleringsbyrden for foretak under tilsyn for å fremme effektivitet og konkurranse. Konsekvensen av dette er at det stilles skjerpede krav til regelverksarbeidet, herunder må vurderingene av om det skal innføres særskilte nasjonale regler hensynta om slike regler vil bidra til kompleksitet og svekket konkurranseevne. Dette er i tråd med anbefalinger fra EU, som peker på behovet for harmonisering og forenkling av regelverk i finanssektoren for å styrke Europas konkurransekraft.

Den 1. januar 2023 trådte nye regler om variabel godtgjørelse for ansatte med vesentlig innvirkning på foretakets risikoprofil i finansforetaksforskriften i kraft. Etter de nye reglene er vurderingen av utbetaling i større grad overlatt til foretakene selv. For foretak som kun yter enkelte investeringstjenester, og som hverken håndterer kundemidler eller har tillatelse til visse tilknyttede tjenester, gjøres det i dag unntak fra kravene om bonustak i finansforetaksforskriften § 15-4 syvende ledd, jf. § 15-5 første ledd. Foretak som ikke omfattes av definisjonen av store foretak i CCR/CRD IV-forskriften § 2a, og som over en fireårsperiode har en gjennomsnittlig forvaltningskapital på under 5 milliarder euro, er i dag unntatt kravene om utsatt utbetaling av bonus i finansforetaksforskriften § 15-4 trettende og fjortende ledd, jf. § 15-5 annet ledd.»

Finanstilsynet viser til Verdipapirforetakenes forbund sitt brev til Finansdepartementet datert 27. februar 2025, som blant annet gjennomgår betydningen av at regelverket for variabel godtgjørelse har endret seg etter at Finanstilsynet skrev sitt opprinnelige høringsforslag, og der det kommer frem at foretakene har innrettet seg etter de nye reglene i finansforetaksforskriften.

Finanstilsynet skriver deretter følgende:

«I lys av den endrede rettstilstanden siden utarbeidelsen av høringsnotatet, mener Finanstilsynet at gjennomføring av IFDs regler om bonustak og utsatt utbetaling av bonus uten bruk av nasjonalt handlingsrom kan bidra til en forenklet og mer harmonisert regulering, med økt fleksibilitet for foretakene og økt konkurransekraft. Finanstilsynet viser også til behovet for lik regulering av godtgjørelse i ulike deler av finansnæringen. Som påpekt av VPFF, oppstilles det ikke absolutte bonustak i fondslovgivningen, noe som taler mot at slike krav innføres særskilt for verdipapirforetak.»

Deretter viser Finanstilsynet til at momentene som taler mot særskilt regulering, ikke ble avgjørende for vurderingen til Finanstilsynet da høringsnotatet ble lagt frem. Finanstilsynet mener momentene vil ha økt vekt i dag, og at dette særlig gjelder argumentene mot innføringen av nasjonale bonustakregler. Finanstilsynet skriver deretter følgende:

«Som det fremgår av høringsnotatet, ble reglene i sin tid innført som en EØS-forpliktelse etter CRD, som var begrunnet i de følgene som ubegrensede, resultatavhengige bonusordninger i kredittinstitusjoner og verdipapirforetak kunne ha for finansiell stabilitet. Hensynet bak bonustaksregler er å motvirke høy risikotagning i foretakene. Finanstilsynet påpeker i den forbindelse at det p.t. ikke er noen klasse 1-foretak i Norge, og at disse uansett fremdeles vil være underlagt CRR/CRD. Klasse 2- og 3-foretak har begrenset betydning for finansiell stabilitet, noe som taler for å kunne overlate en større del av vurderingene av bonus til foretakene selv. Finanstilsynet viser til at norske verdipapirforetak driver i hovedsak med rådgivning, megling og emisjonsplasseringer (uten å stille fulltegningsgaranti), og at det er få risikotakere i norske verdipapirforetak. Det vises også til at bonustak kan føre til en økning av fast godtgjørelse og dermed svekke verdipapirforetakenes mulighet til å redusere godtgjørelse i perioder med økonomisk nedgang.

Endelig legger Finanstilsynet vekt på at verdipapirforetaks godtgjørelsesordninger er regulert i øvrige regelverk, og at nasjonale regler ikke nødvendigvis er påkrevd for å oppnå målene om ansvarlig godtgjørelse og risikostyring. Det vises her til at verdipapirhandelloven stiller krav til innrettelse av godtgjørelsesordninger i verdipapirforetak, både av soliditetsmessige hensyn og for å beskytte investorene. Videre følger det av delegert kommisjonsforordning (EU) 2017/565 artikkel 27, jf. verdipapirforskriften § 2-2 første ledd, at verdipapirforetakene skal sikre at det er balanse mellom fast og variabel godtgjørelse. Endelig foreligger det relevant nivå 3-regelverk, herunder EBAs retningslinjer fra 2021 om godtgjørelsesordninger etter IFD.»

Finanstilsynet konkluderer deretter med at det ikke er behov for å benytte det nasjonale handlingsrommet for å videreføre reglene om bonustak og nullterskler for utbetalingsreglene for klasse 2-foretak, slik det ble foreslått i høringsnotat av 5. mai 2021. Det vises særlig til at rettstilstanden og innretningen av regelverksarbeidet er endret siden utarbeidelsen av høringsnotatet.

Finansielle instrumenter som kan benyttes som variabel godtgjørelse

Finanstilsynet viser i høringsnotatet punkt 3.3.7.2 til at medlemsstatene eller tilsynsmyndigheten kan sette begrensninger på hvilke finansielle instrumenter som kan benyttes som variabel godtgjørelse til risikotakere, ut over de begrensningene som fremkommer av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 1 bokstav j), jf. nr. 3.

Videre viser Finanstilsynet til at det nasjonale valget i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 3 tilsvarer kapitalkravsdirektivet artikkel 94 nr. 1 bokstav l). Finanstilsynet foreslår å gjennomføre artikkel 32 nr. 3 i verdipapirhandelloven på samme måte som kapitalkravsdirektivet artikkel 94 var gjennomført i finansforetaksforskriften § 15-4 sjette ledd på høringstidspunktet. Finansforetaksforskriften § 15-4 har blitt endret etter at høringsnotatet ble skrevet, i tråd med endringene av kapitalkravsdirektivet artikkel 94 nr. 1 bokstav l). Bestemmelsen er i dag gjennomført i § 15-4 trettende ledd, og omfatte et større spekter av finansielle instrumenter enn etter den gamle bestemmelsen.

Finanstilsynet foreslår at det gis en forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven § 9-49 for utfyllende bestemmelser knyttet til kravet om utbetaling av variabel godtgjørelse i finansielle instrumenter, i tråd med verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 8.

Verdipapirforetak som mottar støttetiltak

Finanstilsynet viser i høringsnotatet til at medlemsstatene kan stille strengere krav til verdipapirforetak som mottar ekstraordinær statsstøtte, enn det som følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 31, jf. punkt 26 i fortalen til direktivet.

Finanstilsynet viser videre til at kapitalkravsdirektivet artikkel 93, som tilsvarer verdipapirforetaksdirektivet artikkel 31, i sin tid ble ansett gjennomført ved bestemmelser i banksikringsloven § 3-2 (nå finansforetaksloven § 21-2) og finanstilsynsloven, jf. Finanstilsynets høringsnotat 24. januar 2014 om gjennomføring av CRD IV i norsk regelverk. Med dette som bakteppe antar Finanstilsynet at det for verdipapirforetak ikke er nødvendig å vedta strengere regler i norsk rett enn de som følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 31.

4.4.3.3 Generelle krav til godtgjørelsesordninger

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 stiller generelle krav til godtgjørelsesordninger for en gruppe nærmere angitte typer ansatte i verdipapirforetak, i fellesskap betegnet som risikotakere. Finanstilsynet foreslår at de materielle kravene i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 og 2 gjennomføres i verdipapirhandelloven med en forskriftshjemmel for utfyllende bestemmelser om hvem som skal regnes som risikotakere, jf. direktivets artikkel 30 nr. 4.

Finanstilsynet viser til at både verdipapirforetaksdirektivet artikkel 26 nr. 1 bokstav d) jf. annet ledd, og artikkel 30 nr. 1 bokstav b) og c) stiller krav til en kjønnsnøytral godtgjørelsesordning. Finanstilsynet bemerker at krav til kjønnsnøytrale godtgjørelsesordninger allerede følger av likestillingsprinsippet som kommer til uttrykk på forskjellige måter både i norsk rett og i EØS-retten, og at dette kan tilsi at det ikke er nødvendig å gjennomføre kravet særskilt i godtgjørelsesregelverket. Etter Finanstilsynets vurdering har det likevel en signalverdi å særskilt fremheve kjønnsnøytralitet i regelverket for finansnæringens godtgjørelsesordninger, og Finanstilsynet foreslår derfor at det tas inn krav om kjønnsnøytralitet i reglene om verdipapirforetaks godtgjørelsesordninger for å gjennomføre artikkel 26 nr. 1. Etter Finanstilsynets vurdering anses det dermed ikke nødvendig å særskilt gjennomføre det tilsvarende kravet i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 bokstav b) og c).

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 3 om en hensiktsmessig godtgjørelsesordning også bærer preg av dobbeltbehandling. Bestemmelsen er svært lik verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 bokstav a) om en forholdsmessig godtgjørelsesordning. Finanstilsynet foreslår at disse to kravene slås sammen ved gjennomføringen i verdipapirhandelloven.

Finanstilsynet foreslår en generell bestemmelse om godtgjørelse i verdipapirhandelloven § 9-48 som gjennomfører verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30.

4.4.3.4 Godtgjørelsesutvalg

Finanstilsynet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 33 om etablering av et godtgjørelsesutvalg for verdipapirforetak med eiendeler over 100 millioner euro gjennomføres i verdipapirhandelloven ny § 9-50.

4.4.3.5 Rapportering av godtgjørelse til medarbeidere med særlig høy inntekt

Finanstilsynet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 34 nr. 4 som pålegger verdipapirforetakene å gi tilsynsmyndigheten nærmere informasjon om ansatte som mottar årlig godtgjørelse på 1 million euro eller mer, gjennomføres i verdipapirhandelloven § 9-51.

4.4.4 Høringsinstansenes syn

Både Finans Norge og Verdipapirforetakenes Forbund har uttalt seg om forslaget til godtgjørelsesregler.

Finans Norge gir uttrykk for at de støtter Finanstilsynets forslag til norsk gjennomføring av godtgjørelsesreglene i verdipapirforetaksdirektivet og skriver blant annet følgende i sin høringsuttalelse:

«Da EU-reguleringen om godtgjørelse ble innført i etterkant av finanskrisen, valgte norske myndigheter å gjennomføre regelverket tversgående og horisontalt gjennom bestemmelser i finansforetaksloven kapittel 15 og tilhørende forskrifter. Bakgrunnen er at de ulike sektorene i norsk finansnæring er tett sammenvevet og griper inn i hverandre. En stor del av virksomheten i det norske markedet drives i finanskonsern med flere konsesjoner innen bank, forsikring og verdipapirområdet. Det ligger en klar forenkling i at både foretak og arbeidskraften innenfor finanssektoren underlegges like regler, herunder i rapporteringsøyemed, uavhengig av konsesjonsklassene og sektorlovgivningen. Videre har dette betydning for relative konkurransevilkår innad i næringen.

For øvrig vises det til at Finanstilsynet gjennom sin praksis har funnet praktikable ordninger for normale bonusutbetalinger, ettersom det gjøres unntak fra godtgjørelsesregelverket for inntil halvannen månedslønn. Finans Norge legger til grunn at denne praktisk viktige unntaksregelen skal videreføres med gjennomføringen av de nye godtgjørelsesreglene for verdipapirforetak.»

Verdipapirforetakenes Forbund slutter seg til Finanstilsynets forslag om å videreføre definisjonen av gruppen ansatte som begrensninger i variabel godtgjørelse gjelder for. Verdipapirforetakenes Forbund trekker frem viktigheten av at foretakene kan tiltrekke seg godt kvalifiserte personer og viser til at verdipapirforetakenes inntjening kan svinge betydelig fra år til år, mye på grunn av markedsmessige forhold som er utenfor foretakenes kontroll. De uttaler blant annet følgende i sin høringsuttalelse:

«VPFF slutter seg til departementets forslag om at det ikke innføres nasjonale bestemmelser om tak på variabel godtgjørelse for klasse 3 foretak. VPFF finner det heller ikke hensiktsmessig at det innføres nasjonale bestemmelser om slikt tak for klasse 2 foretak, slik at også disse foretakene kan etablere avlønningssystemer med moderate faste lønninger og mulighet for høy variabel godtgjørelse i gode år.

Verdipapirforetakenes Forbund har i etterkant av høringen og gjennomføringen av de nye reglene om godtgjørelse i finansforetaksforskriften sendt inn et tilleggsinnspill, datert 27. februar 2025. De stiller spørsmål ved Finanstilsynets opprinnelige forslag om å sette et tak på variabel godtgjørelse, fordi dette innebærer at norske regler blir strengere enn verdipapirforetaksdirektivets anbefalinger. Verdipapirforetakenes Forbund viser til at de er kjent med at flere foretak har måttet gå i forhandling med ansatte om å redusere fastlønn for at kompensasjonsnivået skal normaliseres etter ekstraordinære år, som en konsekvens av gjeldende kompensasjonsmodell der foretakene har lite fleksibilitet ved fastsettelsen av den totale godtgjørelsen. De viser til at dette medfører betydelig forhøyet risiko for foretakene og reduserer foretakenes evne til å tilpasse seg til de rådende markedsforhold.

Videre viser Verdipapirforetakenes Forbund til at et fleksibelt system hvor foretakene selv fastsetter balansen mellom fast og variabel godtgjørelse er mer hensiktsmessig. De påpeker at når foretakene må øke fastlønnen for å tiltrekke seg og beholde dyktige ansatte, øker også den faste kostnadsbasen, noe som reduserer foretakenes evne til å tilpasse seg konjunktursvingninger. Videre viser Verdipapirforetakenes Forbund til at de ikke ser at det er grunn til å regulere verdipapirforetakene annerledes enn det som følger av lov om verdipapirfond eller lov om forvaltere av alternative investeringsfond, ettersom verdipapirforetakenes virksomhet i stor grad ligner på disse sektorene.

Når det gjelder utsatt variabel godtgjørelse, mener Verdipapirforetakenes Forbund at en utsatt variabel godtgjørelse på tre årlige utbetalinger av maksimum cirka NOK 83 000 ikke har vesentlig betydning for formålet med utsettelsen. Verdipapirforetakenes Forbund ber om at terskelen på individnivå som foreslått i verdipapirforetaksdirektivet, ikke fjernes gjennom nasjonal regulering, alternativt at terskelen fastsettes til et lavere beløp, for eksempel 30 000 euro.

I innspillet fra 2025 viser Verdipapirforetakenes Forbund til at Finanstilsynets forslag om nullterskel på foretaks- og individnivå for klasse 2-foretak innebærer at det innføres strengere krav til når utbetalingsreglene for variabel godtgjørelse skal gjelde, sammenliknet med gjeldende rett. Verdipapirforetakenes Forbund anser en slik innstramming som unødvendig sett hen til formålet med regelverket. I lys av tiden som er gått siden reglene trådte i kraft for verdipapirforetak 1. januar 2023, og at foretakene har innrettet seg, ber Verdipapirforetakenes Forbund departementet om å ikke gjennomføre strengere regler i Norge ved å innføre nullterskler på foretaks- og individnivå.

Verdipapirforetakenes Forbund viser til forslaget i verdipapirhandelloven § 9-49 fjerde ledd, som fastslår at minst halvparten av årlig variable godtgjørelse skal gis i form av aksjer eller andre egenkapitalinstrumenter utstedt av verdipapirforetaket eller annet foretak i gruppen det tilhører, eller i form av betinget kapital som avspeiler verdipapirforetakets verdiutvikling. Verdipapirforetakenes Forbund uttaler videre følgende i sin høringsuttalelse:

«En slik løsning synes å basere seg på at foretak har egenkapitalinstrumenter som er likvide og som kan handles i et marked. Dette er ikke tilfelle for flertallet av norske verdipapirforetak. For å etablere instrumenter som tilfredsstiller lovbestemmelsen må det lages papirer med foretaket som motpart. Prising av slike papirer vil være vanskelig. En mulighet er å gi eierne av slike papirer samme avkastning som eierne av foretaket. I gode år kan avkastningen være høyere enn bokført egenkapital, og verdien av den utsatte variable godtgjørelse vil kunne bli mer enn fordoblet. Det kan ikke sies å være hensikten med utsatt variabel godtgjørelse.

VPFF mener derfor at bruk av aksjer eller egenkapitallignende instrumenter som utsatt variabel godtgjørelse kun er hensiktsmessig der hvor verdipapirforetaket har utstedt finansielle instrumenter som er likvide, og omsettes i et marked.

For foretak som ikke har slike finansielle instrumenter vil en tilbakeholdt variabel godtgjørelse i form av kontanter, eventuelt registrert som et betinget sertifikat med en passende rente, være hensiktsmessig. I de tilfeller hvor foretakets resultat de påfølgende år blir dårlig og egenkapitalen svekket vil bestemmelsene i § 9-49 (6) medføre at utsatt variabel godtgjørelse blir ytterligere tilbakeholdt eller redusert.»

Advokatfirmaet Schjødt har kommet med innspill til godtgjørelsesreglene i et brev til Finansdepartementet datert 1. april 2025. Advokatfirmaet Schjødt foreslår i likhet med Verdipapirforetakenes Forbund å fjerne bonustaket for verdipapirforetak, og å gjennomføre unntakene fra utbetalingsreglene i tråd med IFD artikkel 32 nr. 4.

4.4.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at reglene i verdipapirforetaksdirektivet om godtgjørelsesordninger og variabel godtgjørelse gjennomføres i nye bestemmelser i verdipapirhandelloven (§ 9-48 om godtgjørelsesordninger generelt, § 9-49 om variabel godtgjørelse, § 9-50 om godtgjørelsesutvalg og § 9-51 om rapportering om høy godtgjørelse).

Departementet merker seg at både Finans Norge og Verdipapirforetakenes Forbund slutter seg til hoveddelene av forslaget om godtgjørelsesordninger.

4.4.5.1 Variabel godtgjørelse

Bonustak

Departementet viser til at punkt 25 i fortalen til verdipapirforetaksdirektivet åpner for at medlemsstatene kan opprettholde eller innføre et bonustak for risikotakere istedenfor å overlate denne fastsettelsen til foretakene selv. Det gjelder i dag et bonustak for verdipapirforetak, jf. finansforetaksforskriften § 15-4.

Finanstilsynet foreslår i sin reviderte vurdering å ikke benytte det nasjonale handlingsrommet til å innføre et bonustak for risikotakere i klasse 2-foretak. Verdipapirforetakenes Forbund har kommet med innvendinger til det opprinnelige forslaget om å opprettholde bonustaket for klasse 2-foretak, og argumenterer for å ikke benytte det nasjonale handlingsrommet til å innføre et bonustak for klasse 2-foretak.

Departementet viser innledningsvis til at hovedformålet med reglene om bonustak etter finansforetaksforskriften § 15-4 er å motvirke høy risikotaking hos foretakene, og på den måten ivareta finansiell stabilitet. Dette hovedformålet bør være veiledende ved vurderingen av om det nasjonale handlingsrommet skal benyttes til å innføre et bonustak for klasse 2- og klasse 3- verdipapirforetak.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å ikke innføre et bonustak for klasse 3-foretak. Dette er typisk små foretak som har begrenset betydning for finansiell stabilitet.

Når det gjelder klasse 2-foretak, viser departementet i liket med Finanstilsynet til at norske verdipapirforetak er små i europeisk sammenheng. Slik påpekt av Finanstilsynet og Verdipapirforetakenes Forbund, driver norske verdipapirforetak i hovedsak virksomhet som rådgivning, megling og emisjonsplasseringer (uten å stille fulltegningsgaranti), og det er få risikotakere i norske verdipapirforetak. Videre gjelder det, slik vist til av Finanstilsynet, generelle regler på verdipapirområdet om godtgjørelsesordninger til verdipapirforetak, og disse bidrar til å ivareta målet om ansvarlig risikostyring og investorbeskyttelse. Dette taler for å ikke videreføre et bonustak for klasse 2-foretak.

Videre, slik påpekt i fortalen til IFD punkt 25, kan et absolutt bonustak medføre en økning av fast godtgjørelse, og dette kan svekke verdipapirforetakenes mulighet til å redusere godtgjørelse i perioder med økonomisk nedgang. Slik fleksibilitet er viktig for verdipapirforetak, både av hensyn til konkurranseevnen og fordi foretakene ofte kan ha store variasjoner i inntekter fra år til år.

Finans Norge har pekt på betydningen av like regler om godtgjørelse i norsk finansnæring, og at det gjelder et bonustak etter finansforetaksforskriften § 15-4. Departementet viser til at et sammenfallende regelverk for banker, kredittforetak og verdipapirforetak bidrar til forutsigbarhet og forenkling av regelverket i finanssektoren, der samme foretak ofte har konsesjon til å drive med flere typer virksomhet. Samtidig vil klasse 1-foretak fremdeles være omfattet av bonustaket etter finansforetaksforskriften. Videre fastsetter verken lov om verdipapirfond eller lov om forvaltere av alternative investeringsfond faste begrensninger på forholdet mellom fast og variabel godtgjørelse.

På denne bakgrunn har departementet kommet til samme konklusjon som Finanstilsynet, og foreslår å ikke innføre et bonustak for klasse 2-foretak. Departementet slutter seg til Finanstilsynets reviderte vurdering, og legger i likhet med Finanstilsynet vekt på at gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivets regler om bonustak og utsatt utbetaling av bonus uten bruk av nasjonalt handlingsrom kan bidra til en forenklet og mer harmonisert regulering, med økt fleksibilitet for foretakene og økt konkurransekraft.

Det vises til lovforslaget § 9-49.

Utsettelse av bonus og utbetaling i finansielle instrumenter

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4 gjør unntak fra kravet til at variabel godtgjørelse skal utbetales delvis i form av finansielle instrumenter og utsettes over en angitt periode. Unntaket gjelder for verdipapirforetak med balanseførte og ikke-balanseførte verdier på høyst 100 millioner euro, beregnet etter et gjennomsnitt av de fire siste årene. Videre gjelder unntaket for ansatte med en årlig variabel godtgjørelse som ikke overstiger 50 000 euro, og som ikke utgjør mer enn en fjerdedel av den samlede årlige godtgjørelsen til den ansatte.

Departementet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 5 til 7 åpner for at medlemsstatene kan fastsette andre beløpsmessige terskler for når utbetalingsreglene for variabel godtgjørelse skal gjelde. Finanstilsynet foreslo i høringsnotatet å benytte det nasjonale handlingsrommet etter verdipapirforetaksdirektivet til å videreføre de dagjeldende nulltersklene etter finansforetaksforskriften. Dette innebar at det ikke skulle innføres et unntak fra utbetalingsreglene etter IFD artikkel 32. Det var blant annet hensynet til likt regelverk for finansforetak og verdipapirforetak som begrunnet dette forslaget. Finanstilsynet foreslår i den reviderte vurderingen å gjennomføre unntaket med tersklene som er fastsatt i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4, uten å benytte seg av det nasjonale handlingsrommet.

Departementet viser til at finansforetaksforskriften § 15-5 gjør unntak fra de gjeldende utbetalingsreglene etter § 15-4. Slik påpekt av Verdipapirforetakenes Forbund, har verdipapirforetak tilpasset seg de gjeldende reglene etter finansforetaksforskriften. Dette tilsier at det bør gjennomføres unntak fra reglene om utsettelse av variabel godtgjørelse og utbetaling i finansielle instrumenter, i tråd med verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4.

Slik fremhevet ovenfor, har klasse 2- og 3- foretak få risikotakere og anses å ha begrenset betydning for finansiell stabilitet. I den grad det nasjonale handlingsrommet skal benyttes til å justere beløpstersklene for å gjøre unntak fra utbetalingsreglene, mener departementet at reglene ikke bør være lempeligere for klasse 2- og 3-foretak.

Departementet bemerker at unntaket for ansatte etter finansforetaksforskriften § 15-5 er satt til 20 000, hvilket er lavere enn individterskelen på 50 000 euro som følger av CRD artikkel 94. Departementet vurderer i likhet med Finanstilsynet at 50 000 euro i årlig variabel godtgjørelse ikke er et særlig høyt beløp for verdipapirforetak i norsk sammenheng, sammenliknet med for banker. Departementet foreslår derfor å beholde beløpsterskelen på 50 000 euro slik den følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 4.

Departementet slutter seg på denne bakgrunn til Finanstilsynets vurdering og forslag om at reglene om utbetaling av variabel godtgjørelse etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 gjennomføres uten at det nasjonale handlingsrommet benyttes. Dette innebærer at det innføres unntak fra reglene om utsettelse av bonus og utbetaling i finansielle instrumenter i tråd med beløpstersklene fastsatt i direktivets artikkel 32 nr. 4.

Det vises til forslaget til verdipapirhandelloven ny § 9-49.

Finansielle instrumenter som kan benyttes som variabel godtgjørelse

Departementet bemerker at Finanstilsynets forslag til gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 1 bokstav j), jf. nr. 3 bygger på formuleringen til den gamle finansforetaksforskriften § 15-4 sjette ledd. Den nye § 15-4 trettende ledd omfatter et bredere spekter av finansielle instrumenter, som følge av endringer i CRD artikkel 94 nr. 1 bokstav l). Departementet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 1 bokstav j) jf. nr. 3 gjennomføres i tråd med Finanstilsynets opprinnelige forsalg, ettersom dette vil sikre en direktivnær gjennomføring.

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet å gi en forskriftshjemmel i verdipapirhandelloven 9-49 til utfylling av kravene til utbetaling av variabel godtgjørelse i finansielle instrumenter, i tråd med verdipapirforetaksdirektivet artikkel 32 nr. 8.

Departementet viser til forslaget til verdipapirhandelloven § 9-49.

Verdipapirforetak som mottar støttetiltak

Departementet mener det ikke er nødvendig å innføre strengere regulering av verdipapirforetak som mottar støttetiltak enn det som følger av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 31, og slutter seg til Finanstilsynets vurdering i høringsnotatet punkt 3.3.7.2. Departementet viser til forslaget til verdipapirhandelloven ny § 9-49.

4.4.5.2 Generelle krav til godtgjørelsesordninger

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å gjennomføre de generelle kravene i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 og 2 knyttet til godtgjørelsesordninger for risikotakere i verdipapirhandelloven ny § 9-48, og at det gis en forskriftshjemmel for utfyllende bestemmelser om hvilke ansatte som skal regnes som risikotakere etter loven.

Departementet er videre enig med Finanstilsynet i at det ikke er nødvendig å benytte begrepet «risikotakere» i gjennomføringen av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1, selv om dette følger av direktivet. Bestemmelsen avgrenser uansett til ansatte som har vesentlig betydning for foretakets risikoprofil eller midlene det forvalter, og begrepet «risikotakere» fremstår dermed som et sirkelargument som er egnet til å skape uklarhet.

Departementet er enig i Finanstilsynets vurdering av at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 1 bokstav b) og c) om krav til at godtgjørelsesordninger er kjønnsnøytrale og fremmer forsvarlig og effektiv risikostyring, overlapper med de overordnede kravene til intern styring av verdipapirforetak etter direktivets artikkel 26 nr. 1 første ledd bokstav d) og nr. 1 annet ledd. Departementet anser det derfor ikke nødvendig å gjennomføre disse kravene særskilt for godtgjørelsesordninger i ny § 9-48, og viser til lovforslaget § 9-44.

Departementet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 30 nr. 3 har likhetstrekk med direktivets artikkel 30 nr. 1 bokstav a). Bestemmelsene stiller krav til henholdsvis hensiktsmessige og forholdsmessige godtgjørelsesordninger. Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at kravene gjennomføres samlet i verdipapirhandelloven.

Det vises til forslag til verdipapirhandelloven ny § 9-48.

4.4.5.3 Godtgjørelsesutvalg

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om å gjennomføre verdipapirforetaksdirektivet artikkel 33 i verdipapirhandelloven ny § 9-50.

4.4.5.4 Rapportering av godtgjørelse til medarbeidere med særlig høy inntekt

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at krav om at verdipapirforetak av eget tiltak etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 34 nr. 4 første ledd gir tilsynsmyndigheten nærmere informasjon om ansatte som mottar 1 million euro i årlig godtgjørelse eller mer, gjennomføres i verdipapirhandelloven § 9-51.

4.5 Tilsynsvirksomhet

4.5.1 Gjeldende rett

Finanstilsynet fører tilsyn med verdipapirforetak og foretak i samme konsern, jf. verdipapirhandelloven § 19-1 og finanstilsynsloven § 1-2 første ledd bokstav p og annet ledd. Etter finanstilsynsloven § 1-2 tredje ledd fører Finanstilsynet tilsyn også med utenlandske verdipapirforetak i den utstrekning de driver virksomhet i Norge.

Verdipapirhandelloven gir spesielle bestemmelser om tilsynet med verdipapirforetak, som suppleres av mer generelle tilsynsbestemmelser i finanstilsynsloven.

Verdipapirhandelloven § 19-2 første og annet ledd gir Finanstilsynet adgang til å innhente opplysninger om virksomheten fra verdipapirforetak, foretak i samme konsern, tilknyttede agenter og verdipapirforetakets revisor. Disse bestemmelsene suppleres av bestemmelser i finanstilsynsloven. Blant annet gir finanstilsynsloven § 3-3 foretakets revisor på visse vilkår uoppfordret rapporteringsplikt om nærmere bestemte forhold ved virksomheten som denne får kjennskap til under utøvelsen av sin revisjonsvirksomhet. Etter finanstilsynsloven § 3-1 plikter foretak under tilsyn å utlevere dokumentasjon og opplysninger på den måten Finanstilsynet fastsetter, herunder å sende opplysninger til tilsvarende utenlandske myndigheter. Dersom opplysningene ikke utleveres av foretaket selv, kan Finanstilsynet etter finanstilsynsloven § 3-2 pålegge tilknyttet foretak av, deltakende foretak i og tilknyttet foretak av et deltakende foretak i et foretak som nevnt i finanstilsynsloven § 1-2 første ledd bokstav a, b, c, f, g, p eller s eller et tilsvarende utenlandsk foretak, om å gi de opplysninger som Finanstilsynet krever.

Det følger videre av verdipapirhandelloven § 19-2 tredje ledd at verdipapirforetak straks skal gi melding til Finanstilsynet dersom det inntreffer forhold som medfører risiko for at foretaket ikke vil kunne oppfylle de fastsatte kapitalkrav. Verdipapirhandelloven § 19-7 bestemmer at Finanstilsynet kan gi pålegg om retting av lovstridige forhold og forby eller begrense visse former for virksomhet som ikke anses tilfredsstillende regulert. Etterkommes ikke slikt pålegg, kan Finanstilsynet fastsette en daglig mulkt, jf. § 19-10. Alvorlige eller systematiske lovovertredelser, brudd på vilkår for tillatelsen og manglende etterlevelse av pålegg kan også gi grunnlag for tilbakekall av tillatelsen til å yte investeringstjenester, jf. verdipapirhandelloven § 9-7 første ledd nr. 3, 4 og 5. Etter § 19-8 kan dessuten styremedlemmer og andre personer med tilknytning til et verdipapirforetak på visse vilkår forbys å inneha for fremtiden en ledelsesfunksjon i et verdipapirforetak.

Verdipapirhandelloven kapittel 9 VIII inneholder bestemmelser om kapitalforhold, herunder tilsynsoppgaver og -virkemidler som er særskilt rettet mot kapitalforhold og virksomhetsstyring. Finanstilsynet kan etter § 9-43 gi pålegg ved uforsvarlig likviditetsrisiko, og skal etter § 9-47 overvåke verdipapirforetakenes interne kapitalvurderingsprosess og risikostyring. I denne forbindelse kan Finanstilsynet pålegge verdipapirforetak å ha høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekravene. Videre følger det av CRR/CRD-forskriften § 45 at Finanstilsynet minst hvert tredje år skal ettergå foretakenes bruk av interne modeller for kapitalkravsberegning. Regler om konsolidert tilsyn følger av verdipapirhandelloven § 9-46, CRR/CRD-forskriften og forskrift om konsolidering mv. i tverrsektorielle grupper.

Det følger av verdipapirhandelloven § 9-49 at verdipapirforetak som ikke etterlever kravene i §§ 9-39 til 9-48 med forskrifter, kan bli pålagt å gjøre endringer i virksomheten, anvende et høyere kapitalkrav, redusere risikoen knyttet til virksomheten, redusere forskjellen i løpetid mellom foretakets forpliktelser og eiendeler, begrense omfanget av prestasjonsbetinget godtgjørelse og begrense utbyttebetaling. Slike pålegg kan også gis som felles pålegg for en gruppe av foretak som er utsatt for eller medfører samme type risiko for det finansielle systemet, jf. § 9-49 andre ledd. Finanstilsynets påleggskompetanse knyttet til godtgjørelsesordninger følger også av finansforetaksforskriften § 15-9, mens CRR/CRD-forskriften § 42 gir Finanstilsynet adgang til å stille ytterligere krav til offentliggjøring.

Verdipapirhandelloven kapittel 20 gir regler om opplysningsplikt for, og stedlig kontroll med, utenlandske verdipapirforetak som driver virksomhet i Norge gjennom filial, og kompetanse til å gi pålegg om retting av virksomhet som drives i strid med lov eller forskrift.

Verdipapirhandelloven kapittel 21 inneholder regler om administrative sanksjoner og straff som kan ilegges ved brudd på lovens bestemmelser. Etter verdipapirhandelloven § 21-5 kan Finanstilsynet ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av blant annet reglene i kapittel 9 og bestemmelser gitt i medhold av disse. Videre kan Finanstilsynet etter § 21-8 ilegge overtredelsesgebyr til den som ikke etterkommer pålegg om opplysningsplikt overfor Finanstilsynet. Bestemmelsene gir sammen med § 21-10 regler om utmålingen av overtredelsesgebyr. Medvirkning til overtredelser kan sanksjoneres på samme måte, jf. § 21-13. Skyldkrav for overtredelsesgebyr er regulert i § 21-9. Spørsmål knyttet til foreldelse og forsinkelsesrenter er regulert i § 21-11. Momenter som det kan legges vekt på ved ileggelse av administrative sanksjoner er listet opp i § 21-14.

Brudd på regler om kapitalkrav og virksomhetsstyring er ikke underlagt særskilt straffansvar etter verdipapirhandelloven. Derimot er forsettlig eller uaktsom unnlatelse av å etterkomme pålegg etter verdipapirhandelloven § 19-7 underlagt straffansvar etter § 21-15 fjerde ledd nr. 8. Videre er forsettlig eller uaktsomt brudd på nærmere angitte bestemmelser i finanstilsynsloven, eller bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av disse bestemmelsene, straffesanksjonert etter finanstilsynsloven § 6-4.

Finanstilsynsloven § 2-7 og verdipapirhandelloven § 19-6 inneholder regler om taushetsplikt for enhver som gjør tjeneste for Finanstilsynet. Taushetsplikten gjelder ikke overfor blant annet tilsvarende tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater og EBA. Nærmere regler om taushetsplikt og unntak fra denne er gitt i forskrift 30. november 1998 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området.

Videre stiller verdipapirhandelloven § 9-12 til 9-15 ulike krav til eiere av en kvalifisert eierandel i et verdipapirforetak. Paragraf 9-12 første ledd stiller overordnet krav til at eier av en kvalifisert eierandel i et verdipapirforetak må være egnet til å sikre en forsvarlig og betryggende forvaltning av foretaket. Erverv av en kvalifisert eierandel kan bare gjennomføres med Finanstilsynets tillatelse etter § 9-13, og slik tillatelse beror blant annet på en egnethetsvurdering etter § 9-15.

4.5.2 EØS-rett

Verdipapirforetaksdirektivet viderefører i hovedsak tilsynsregimet som følger av kapitalkravsdirektivet så langt det er relevant for verdipapirforetak.

4.5.2.1 Tilsynsmyndigheten

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling II, som består av artikkel 4 til 8, inneholder regler om tilsynsmyndigheten. Det følger av artikkel 4 nr. 1 at medlemsstatene skal utpeke en eller flere tilsynsmyndigheter som skal ivareta de funksjonene og oppgavene som følger av verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen. Medlemsstatene skal sikre at tilsynsmyndigheten har all nødvendig myndighet til å innhente de opplysningene som er nødvendige for å vurdere om foretak som er omfattet av regelverket, oppfyller kravene i verdipapirforetaksdirektivet og verdipapirforetaksforordningen, og for å undersøke eventuell manglende oppfyllelse av kravene.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 5 regulerer tilsynsmyndighetens kompetanse til, på nærmere angitte vilkår, å bestemme at verdipapirforetak med verdier over 5 milliarder euro skal være underlagt kapitalkravsforordningen og kapitalkravsdirektivet.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 6 inneholder regler om samarbeid der tilsynsmyndighet innenfor finanssektoren er lagt til flere myndigheter. Artikkel 7 inneholder regler om samarbeid innenfor det europeiske finanstilsynssystem, og artikkel 8 fastsetter at tilsynsmyndighetene skal ta hensyn til de mulige innvirkningene dens beslutninger kan få på finansiell stabilitet i andre medlemsstater og i EØS som sådan.

4.5.2.2 Prinsipper for tilsyn, herunder administrative sanksjoner og tiltak

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling IV kapittel 1 inneholder bestemmelser om prinsipper for tilsyn som er basert på tilsvarende bestemmelser i kapitalkravsdirektivet.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 12 og 13 regulerer kompetansefordeling og samarbeid mellom hjemstats og vertsstats tilsynsmyndigheter og mellom tilsynsmyndigheter i ulike medlemsstater. Ansvaret for tilsyn med verdipapirforetak ligger hos tilsynsmyndigheten i hjemstaten, jf. artikkel 12. Bestemmelsene viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 49 og 50. Dersom et verdipapirforetak driver virksomhet gjennom en filial etablert i en annen medlemsstat, skal vertsstaten sørge for at tilsynsmyndigheten i hjemstaten kan foreta nødvendige kontroller på stedet og innhente nødvendige opplysninger, jf. verdipapirforetaksdirektivet artikkel 14 nr. 1. Tilsynsmyndigheten i vertsstaten har også en viss myndighet til å gjennomføre kontroller og undersøkelser i den virksomheten som filialer driver på deres territorium, jf. verdipapirforetaksdirektivet artikkel 14 nr. 2.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 15 stiller krav om taushetsplikt for alle som arbeider eller har arbeidet for tilsynsmyndigheten, med visse unntak for straffesaker og konkursbehandlinger, og krever at opplysningene bare skal brukes for nærmere angitte formål. Opplysninger kan imidlertid deles med tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater, EU-kommisjonen (i EØS-sammenheng EFTAs overvåkningsorgan), EBA, ESMA, ESRB, sentralbanker, Det europeiske sentralbanksystem, Den europeiske sentralbank, og eventuelt offentlige myndigheter med overvåkningsansvar for betalings- og oppgjørssystemer, i den grad det er nødvendig for utførelsen av deres oppgaver.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 16 inneholder regler om samarbeidsavtaler med tredjeland om utveksling av opplysninger. Videre inneholder artikkel 17 regler om revisors plikter overfor tilsynsmyndighetene.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 inneholder regler om administrative sanksjoner og andre administrative tiltak. Det følger av artikkel 18 at medlemsstatene skal fastsette regler om administrative sanksjoner og andre administrative tiltak og sikre at deres tilsynsmyndigheter har myndighet til å ilegge sanksjoner og treffe tiltak for overtredelser av nasjonale bestemmelser som gjennomfører verdipapirforetaksforordningen og verdipapirforetaksdirektivet. Artikkel 18 nr. 1 inneholder eksempler på hvilke overtredelser som kan medføre administrative sanksjoner eller tiltak. Dette kan blant annet være unnlatelse av å oppfylle kravet til å ha interne styrings- og kontrollordninger, samt unnlatelse av å gi tilsynsmyndigheten informasjon i visse tilfeller mv.

Medlemsstater som ikke fastsetter regler om administrative sanksjoner for overtredelser som er omfattet av nasjonal strafferett, skal underrette EU-kommisjonen om de relevante straffebestemmelsene, jf. artikkel 18 nr. 1 andre ledd. Det følger videre av artikkel 18 nr. 1 tredje ledd at de administrative sanksjonene og andre administrative tiltakene skal være virkningsfulle, proporsjonale og virke avskrekkende. Artikkel 18 nr. 2 inneholder en oversikt over hva de administrative sanksjonene skal bestå av.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 19 inneholder bestemmelser om tilsynsmyndighetens granskningsmyndighet, og artikkel 20 inneholder regler om publisering av administrative sanksjoner og andre administrative tiltak. Det følger av artikkel 20 nr. 1 at medlemsstatene skal sikre at tilsynsmyndigheten, på sitt offentlige nettsted og uten unødig opphold, offentliggjør administrative sanksjoner som er ilagt og andre administrative tiltak som er truffet i samsvar med verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18. Det er en forutsetning at sanksjonen eller tiltaket ikke er påklaget eller ikke lenger kan påklages. Bestemmelsen gir også anvisning på anonymisering ved publisering i særlige tilfeller. Tilsynsmyndigheten skal også sikre at opplysningene som offentliggjøres i henhold til verdipapirforetaksdirektivet artikkel 20, blir liggende på nettsiden i minst fem år. Personopplysninger kan imidlertid bare bli liggende dersom det er tillatt i henhold til gjeldende personvernregler.

EBA skal underrettes om administrative sanksjoner og tiltak som er ilagt eller truffet i henhold til artikkel 18, samt om enhver klage og om resultatet av klager, jf. verdipapirforetaksdirektivet artikkel 21.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 22 inneholder regler om varsling av overtredelser og viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 71. Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 23 om klageadgang viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 72 første punktum.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 21 om rapportering av sanksjoner til EBA viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 69 nr. 1 og 4. IFD artikkel 22 om varsling av overtredelser viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 71. IFD artikkel 23 om klageadgang viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 72 første punktum.

4.5.2.3 Tilsyns- og evalueringsprosess, tilsynstiltak og tilsynsmyndighet

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling IV kapittel 2 avsnitt 3 og 4 inneholder regler om tilsyns- og evalueringsprosess, tilsynstiltak og tilsynsmyndighet. Det følger av artikkel 36 nr. 1 at tilsynsmyndigheten skal kontrollere de styringsformene, strategiene, framgangsmåtene og ordningene som verdipapirforetakene har innført for å overholde verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen. Det er obligatorisk å fastsette hyppigheten og intensiteten av tilsyns- og evalueringsprosessen for klasse 2-foretak, men det overlates til tilsynsmyndigheten å avgjøre om og i hvilket format prosessen skal gjennomføres for klasse 3-foretak. Artikkel 36 er basert på kapitalkravsdirektivet artikkel 97 og 98, men er forenklet noe for å være tilpasset verdipapirforetakenes virksomhet.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 37 inneholder krav til at tilsynsmyndigheten regelmessig, og minst hvert tredje år, skal kontrollere om verdipapirforetakene oppfyller kravene for å få tillatelse til å anvende interne modeller ved kapitalkravsberegningen knyttet til foretakets egenhandel.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 38 fastsetter at tilsynsmyndigheten skal kreve at verdipapirforetak, på et tidlig stadium, treffer de tiltakene som er nødvendige for å håndtere brudd eller mulige brudd på verdipapirforetaksforordningen eller verdipapirforetaksdirektivet. Videre krever artikkel 39 at tilsynsmyndigheten skal ha den myndighet som er nødvendig for å kunne utføre sine oppgaver og kunne gripe inn i verdipapirforetaks virksomhet på en effektiv og formålstjenlig måte.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 40 regulerer tilsynsmyndighetens adgang til å pålegge høyere krav til ansvarlig kapital. Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 41 inneholder veiledning om høyere ansvarlig kapital, og angir blant annet at tilsynsmyndigheten etter en forholdsmessighetsvurdering kan be klasse 2-foretak om å ha en høyere ansvarlig kapital enn hva som er påkrevet etter verdipapirforetaksdirektivet og verdipapirforetaksforordningen, inkludert høyere kapitalkrav etter direktivets artikkel 40. Dette skal sikre at sykliske økonomiske fluktuasjoner ikke fører til et brudd på kravene eller truer verdipapirforetakets evne til å nedskalere og opphøre med virksomheten på en ordnet måte.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 42 regulerer særlige likviditetskrav som skal pålegges dersom verdipapirforetaket befinner seg i visse nærmere angitte situasjoner. Bestemmelsen gjelder for klasse 2-foretak, og for klasse 3-foretak som ikke er blitt unntatt fra likviditetskravene i verdipapirforetaksforordningen artikkel 43. Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 43 gjelder samarbeidet med krisehåndteringsmyndigheten, og artikkel 44 inneholder krav til offentliggjøring.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 45 pålegger tilsynsmyndigheten å informere EBA om ulike sider av sin tilsynsvirksomhet, herunder omfanget av administrative sanksjoner i medlemsstatene.

4.5.2.4 Tilsyn med verdipapirforetaksgrupper og offentliggjøring av tilsynsmyndigheten

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling IV kapittel 3 inneholder regler om tilsyn med verdipapirforetaksgrupper. Bestemmelsene er basert på tilsvarende bestemmelser i kapitalkravsdirektivet.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 46 inneholder bestemmelser om utpeking av gruppetilsynsmyndighet, artikkel 47 regulerer informasjonskrav som påhviler gruppetilsynsmyndigheten i krisesituasjoner, og artikkel 48 inneholder bestemmelser om opprettelse av tilsynskollegier. Artikkel 49 inneholder bestemmelser om samarbeidskrav og artikkel 50 inneholder bestemmelser om kontroll av opplysninger om enheter i andre medlemsstater.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 51 inneholder regler om inkludering av holdingselskap i tilsynet med oppfyllelsen av gruppekapitalkravet, artikkel 52 oppstiller kvalifikasjonskrav til medlemmene av ledelsesorganet i et verdipapirholdingselskap eller et holdingselskap i blandet gruppe, og artikkel 53 inneholder regler om tilsynsvirkemidler overfor andre typer holdingselskaper. Artikkel 54 inneholder bestemmelser om sanksjonsmuligheter overfor nærmere angitte holdingselskaper og deres ledere, og artikkel 55 har bestemmelser om vurderingen av tredjestaters tilsyn og andre tilsynsteknikker.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 56, som ikke har et direkte motstykke i kapitalkravsdirektivet, åpner for at EU kan forhandle med tredjestater vedrørende tilsyn med overholdelsen av gruppekapitalkravet, i tilfeller hvor et verdipapirforetak eller dets morselskap er etablert utenfor EU.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 56 inneholder regler om hva tilsynsmyndigheten skal offentliggjøre. Bestemmelsen viderefører kapitalkravsdirektivet artikkel 143.

4.5.3 Forslaget i høringsnotatet

4.5.3.1 Innledning

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet i all hovedsak viderefører kapitalkravsdirektivets tilsynsregime så langt det er relevant for verdipapirforetak. Tilsynsbestemmelsene i kapitalkravsdirektivet er allerede gjennomført i finansforetaksloven og verdipapirhandelloven med forskrifter. Finanstilsynet viser til at mange av bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet allerede er gjennomført i norsk rett, men at det er behov for å gjøre enkelte tilpasninger i regelverket for å ta høyde for forskjeller mellom verdipapirforetaksdirektivet og kapitalkravsdirektivet og for å sikre at relevante beføyelser, som i dag følger av CRR/CRD-forskriften og finansforetaksforskriften, også blir inkludert i tilsynsregimet etter verdipapirhandelloven.

Finanstilsynet uttaler videre følgende i høringsnotatet punkt 4.3.1:

«Finanstilsynet legger til grunn at bestemmelser som bare regulerer samarbeidet mellom tilsynsmyndigheter, uten å berøre foretakene direkte, ikke trenger å gjennomføres nasjonalt. Bestemmelsene vil uansett være bindende for Finanstilsynet, som må ha rutiner som sikrer etterlevelse av forpliktelsene. Finanstilsynet har lang erfaring med slikt tilsynssamarbeid etter annet EØS-regelverk.»

4.5.3.2 Tilsynsmyndigheten

Finanstilsynet viser til verdipapirforetaksdirektivet artikkel 4 som gir regler om utpeking av tilsynsmyndigheten, hvilke foretak som skal underlegges tilsyn, hvilke overordnede virkemidler tilsynsmyndigheten skal ha i tilsynet med foretakene, krav til ekspertise mv. Finanstilsynet uttaler videre følgende i høringsnotatet punkt 4.3.2:

«Etter Finanstilsynets vurdering er disse bestemmelsene i hovedsak gjennomført ved at Finanstilsynet er utpekt som tilsynsmyndighet for verdipapirforetak og foretak i samme konsern, jf. verdipapirhandelloven § 19-1 første ledd og finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 16 og annet ledd. Kravene som ellers stilles etter IFD artikkel 4, er av en slik overordnet karakter at disse anses gjennomført ved den tilsynsmyndighet Finanstilsynet er tildelt etter finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven.»

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 5, som regulerer adgangen til å bestemme at visse verdipapirforetak skal følge reglene i kapitalkravsdirektivet og -forordningen, er en ny EØS-rettslig bestemmelse som har direkte betydning for foretakene, og som derfor må gjennomføres i norsk rett. Finanstilsynet foreslår at bestemmelsen gjennomføres som ny § 9-40 i verdipapirhandelloven, med en tilhørende forskriftshjemmel som kan inkorporere de utfyllende bestemmelsene som er forespeilet i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 5 nr. 6.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 6 gjelder samarbeidskrav i tilfeller hvor tilsynsmyndighet innenfor finanssektoren er lagt til forskjellige myndigheter. Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke nødvendig å gjennomføre artikkel 6 særskilt i norsk rett, ettersom Finanstilsynet er tilsynsmyndighet for både verdipapirforetak og andre foretak i finanssektoren.

Etter Finanstilsynets vurdering er det heller ikke nødvendig å gjennomføre verdipapirforetaksdirektivet artikkel 7. Det følger av bestemmelsen at tilsynsmyndigheten skal ta hensyn til tilnærmingen av tilsynsverktøy og tilsynspraksis ved anvendelsen av verdipapirforetaksforordningen/verdipapirforetaksdirektivet, samarbeide med andre tilsynsmyndigheter, delta i EBAs virksomhet og i tilsynskollegier, tilstrebe etterlevelse av retningslinjer fra EBA, samarbeide med og ta stilling til varsler og anbefalinger fra det Europeiske råd for systemrisiko (ESRB), og ikke tildeles oppgaver som hindrer den i å utføre oppgaver etter verdipapirforetaksforordningen/verdipapirforetaksdirektivet.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 8 fastsetter at tilsynsmyndigheten skal ta hensyn til dens beslutningers potensielle virkninger på finansiell stabilitet i andre medlemsstater og i EØS som sådan. Finanstilsynet viser til at en lignende bestemmelse følger av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2014/59/EU om fastsettelse av en ramme for gjenoppretting og omstrukturering av kredittinstitusjoner og verdipapirforetak, Krisehåndteringsdirektivet (BRRD), som er gjennomført i finansforetaksloven § 20-45. Etter Finanstilsynets vurdering er det tilstrekkelig at forpliktelsen etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 8 er bindende for Finanstilsynet, og bestemmelsen trenger derfor ikke å gjennomføres i norsk rett.

4.5.3.3 Prinsipper for tilsyn, herunder administrative sanksjoner og tiltak

Finanstilsynet omtaler prinsipper for tilsyn i høringsnotatet punkt 4.3.3.

Kompetanser og plikter for hjemstaten og vertsstaten

Finanstilsynet skriver følgende i høringsnotatet:

«4.3.3.1 Kompetanser og plikter for hjemstaten og vertsstaten

IFD artikkel 12 legger tilsynskompetansen til tilsynsmyndigheten i verdipapirforetakets hjemstat, uten at det berører anvendelsen av bestemmelser i IFD som fordeler ansvar til vertsstaters tilsynsmyndigheter. Finanstilsynet er som tidligere nevnt utpekt som tilsynsmyndighet for norske verdipapirforetak. Videre fører Finanstilsynet også tilsyn med utenlandske verdipapirforetaks virksomhet i Norge, jf. finanstilsynsloven § 1 tredje ledd og verdipapirhandelloven kapittel 20.

IFD artikkel 13 regulerer samarbeidet mellom tilsynsmyndigheter i ulike medlemsstater. Bestemmelsen gjelder utveksling av informasjon om verdipapirforetak, informasjons- og aktivitetsplikt for hjemstatsmyndigheten når et verdipapirforetaks virksomhet truer kundebeskyttelse eller finansiell stabilitet i vertsstaten, tvisteløsningsmekanisme ved uenighet mellom tilsynsmyndighetene, og gir hjemmel for utfyllende bestemmelser om hvordan informasjon skal utveksles etter denne bestemmelsen.

Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke strengt nødvendig å gjennomføre IFD artikkel 13 i norsk rett. Finanstilsynet viser imidlertid til at forskrift om finanstilsyn i EØS § 3 har en generell bestemmelse om samarbeid med utenlandske tilsynsmyndigheter så langt dette følger av EØS-avtalen vedlegg IX (finansielle tjenester). Forskriften gjelder for de fleste foretakstypene i finanssektoren, men ikke for verdipapirforetak. Det er etter Finanstilsynets oppfatning naturlig at virkeområdet, som angitt i forskriftens § 1, utvides til også å gjelde verdipapirforetak. De utfyllende bestemmelsene til IFD artikkel 13 vil for øvrig bli vedtatt ved forordninger som må gjennomføres i norsk rett.

IFD artikkel 14 nr. 1 krever at hjemstatsmyndigheten skal kunne gjennomføre stedlig tilsyn i en filial i en vertsstat, enten selv eller gjennom stedfortreder, etter å ha informert vertsstatsmyndigheten. En slik bestemmelse følger av forskrift om finanstilsyn i EØS § 2. Også av denne grunn anser Finanstilsynet det naturlig at forskriftens virkeområde utvides til å omfatte verdipapirforetak. For øvrig angir verdipapirhandelloven § 20-2 første ledd at hjemstatsmyndigheten kan foreta stedlig kontroll i norsk filial, men bare i samarbeid med Finanstilsynet. Bestemmelsen gjennomfører MiFID II og har således et noe annet siktemål.

Etter IFD artikkel 14 nr. 2 kan vertsstatsmyndigheter gjennomføre stedlig tilsyn i filialen når dette anses relevant av hensyn til finansiell stabilitet i vertsstaten, forutsatt at hjemstatsmyndigheten er konsultert i forkant og mottar informasjon om tilsynet i etterkant. Vertsstatsmyndigheten skal også kunne be filialen om informasjon om dens virksomhet. Forskrift om finanstilsyn i EØS har ikke bestemmelser om vertsstatens tilsyn med filialer. Derimot kan Finanstilsynet etter verdipapirhandelloven § 20-1 annet ledd og § 20-2 annet ledd kreve de opplysninger og gjennomføre den stedlige kontroll som anses nødvendig for å kontrollere at de regler som gjelder for virksomheten her i landet overholdes. Det foreslås at IFD artikkel 14 nr. 2 gjennomføres i disse bestemmelsene, ved å fastsette at adgangen til å kreve opplysninger eller gjennomføre stedlig kontroll også kan benyttes når det er nødvendig av hensyn til finansiell stabilitet. Plikten til å varsle hjemstatsmyndigheten i forkant og informere i etterkant av tilsynet, anses ikke nødvendig å gjennomføre særskilt.»

Taushetsplikt og rapporteringsplikt

Finanstilsynet anser reglene om taushetsplikt og utveksling av fortrolige opplysninger i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 15 som gjennomført i daværende finanstilsynslov § 7, forskrift om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området, og verdipapirhandelloven § 19-6.

Finanstilsynet viser videre til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 17, som pålegger verdipapirforetakets revisor en forpliktelse til å melde fra til tilsynsmyndigheten om nærmere bestemte forhold vedrørende et verdipapirforetak eller foretak med nære forbindelser, er gjennomført i daværende finanstilsynslov § 3 a.

Generelt om administrative sanksjoner og tiltak

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 1 krever at medlemsstatene gir regler om administrative sanksjoner og tiltak som skal kunne ilegges av tilsynsmyndigheten ved brudd på bestemmelser i verdipapirforetaksforordningen og verdipapirforetaksdirektivet, og at bestemmelsen er basert på kapitalkravsdirektivet artikkel 65 nr. 1 og 2, artikkel 67 og artikkel 70. Medlemsstatene er imidlertid ikke forpliktet til dette dersom slike brudd er straffesanksjonert etter nasjonal rett. Finanstilsynet viser til at det samme gjelder ifølge kapitalkravsdirektivet artikkel 65 nr. 1 for det tilnærmet identiske sanksjonsregimet etter kapitalkravsdirektivet, og at brudd på regler som gjennomfører kapitalkravsdirektivet og -forordningen er straffesanksjonert i finansforetaksloven, men ikke i verdipapirhandelloven. Etter Finanstilsynets vurdering må det ved gjennomføringen av verdipapirforetaksforordningen og verdipapirforetaksdirektivet i verdipapirhandelloven avgjøres om brudd på bestemmelsene skal være underlagt straff eller administrative sanksjoner, eventuelt begge deler.

Finanstilsynet viser videre til at:

«Hensynet til en effektiv håndheving vil etter Finanstilsynets vurdering bli best ivaretatt ved administrative sanksjoner og tiltak, fremfor en utvidelse av verdipapirhandellovens straffebud. Det vises i denne forbindelse til Finanstilsynet høringsnotat 19. desember 2019, hvor det foreslås at regler om overtredelsesgebyr og ledelseskarantene gjennomføres i en rekke lover i finanssektoren (særlig punkt 2.3.1).

Sanksjonene som skal kunne ilegges for brudd på IFR og IFD, følger av IFD artikkel 18 nr. 2. Disse er allerede langt på vei gjennomført gjennom Finanstilsynets løpende publiseringer i forbindelse med tilsynsvirksomheten (offentlig kritikk), og i verdipapirhandelloven § 19-7 (pålegg om opphør av rettsstridig atferd), § 19-8 (forbud mot ledelsesfunksjon) og § 21-5 (overtredelsesgebyr). De to sistnevnte reaksjonsformene fordrer imidlertid en noe nærmere vurdering med hensyn til om de oppfyller kravene i IFD.»

Overtredelsesgebyr

Finanstilsynet viser til at verdipapirhandelloven § 21-5 gir adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på reglene i blant annet kapittel 9 med forskrifter. Ettersom verdipapirforetaksforordningen og -direktivet foreslås gjennomført i kapittel 9, vil også brudd på disse bestemmelsene være omfattet på samme måte som dagens kapitalkravsregler i §§ 9-39 til 9-49. Finanstilsynet uttaler videre følgende:

«Verdipapirhandelloven § 21-5 er imidlertid basert på sanksjonsbestemmelser i annet EØS-regelverk, herunder MiFID II. Forholdet til kapitaldekningsregelverket er ikke omtalt i forarbeidene til § 21-5, noe som kan tyde på at man ikke hadde sett for seg at brudd på dette regelverket skulle være omfattet av sanksjonsbestemmelsen. Utmålingsreglene i MiFID II, og dermed verdipapirhandelloven § 21-5, avviker dessuten noe fra IFD. For eksempel er maksimumstakene for overtredelsesgebyr overfor henholdsvis juridiske og fysiske personer noe annerledes utformet i MiFID II artikkel 70 nr. 6 og IFD artikkel 18 nr. 2. De ulike tidspunktene MiFID II og IFD angir for omregning av valutakursen (henholdsvis 2. juli 2014 og 25. desember 2019), tilsier videre ulike maksimumsbeløp i norske kroner for overtredelser av de ulike regelsettene (beløpet blir høyere etter IFD).

MiFID II artikkel 70 nr. 7 åpner for at medlemsstatene kan vedta strengere sanksjoner enn de som følger av artikkel 70 nr. 6. Man kunne derfor tenke seg at § 21-5 ble endret for å gjennomføre det til dels strengere nivået i IFD. Det kan imidlertid være betenkelig å heve det generelle nivået for alle brudd denne bestemmelsen omfatter, når denne hevingen alene er begrunnet i ønsket om å gjennomføre IFD. Dessuten er IFDs sanksjonsregime på ett punkt mildere enn MiFID II, ved at adgangen til å ilegge et beløp inntil det dobbelte av oppnådd fortjeneste eller unngått tap, uavhengig av om det overstiger 5 millioner euro, etter IFD ikke gjelder overfor fysiske personer. Å reflektere slike nyanser gjennom en endring av § 21-5, kan by på utfordringer.»

Finanstilsynet foreslår at reglene om overtredelsesgebyr i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 gjennomføres som en ny § 21-5 a i verdipapirhandelloven, og at det samtidig presiseres at § 21-5 ikke gjelder ved overtredelse av reglene som bygger på verdipapirforetaksforordningen og -direktivet.

Når det gjelder hvilke overtredelser som skal kunne gi grunnlag for overtredelsesgebyr, viser Finanstilsynet til at dette som et minimum må være overtredelser av bestemmelser som nevnt i oppregningen i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 1. Dette omfatter brudd på bestemmelsene om virksomhetsstyring, mangelfull rapportering av oppfyllelsen av ansvarlig kapital, mangelfull rapportering av konsentrasjonsrisiko, overskridelse av grenser for konsentrasjonsrisiko, gjentatte eller vedvarende brudd på likviditetskrav, mangelfull offentliggjøring, rettsstridige utdelinger til innehavere av instrumenter som inngår i ansvarlig kapital, alvorlige brudd på hvitvaskingsregelverket, og å ha personer i styret eller ledelsen som ikke oppfyller krav til egnethet.

Finanstilsynet viser videre til at brudd på hvitvaskingsregelverket og egnethetsreglene i dag er omfattet av regler om overtredelsesgebyr i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven, og at det vil kunne oppstå uklarheter om slike overtredelser også skal kunne sanksjoneres som brudd på bestemmelser som gjennomfører verdipapirforetaksforordningen og -direktivet. Finanstilsynet foreslår derfor at slike overtredelser ikke omfattes av reglene om overtredelsesgebyr for brudd på verdipapirforetaksforordningen og -direktivet.

Finanstilsynet uttaler videre følgende:

«Finanstilsynet ser ikke behov for at andre overtredelser enn de som er nevnt i IFD artikkel 18 nr. 1, bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Det å være i brudd med kapitalkrav er ikke nevnt blant disse overtredelsene. For foretak som har problemer med å oppfylle kapitalkravene, anses pålegg om retting og eventuelt tilbakekall av tillatelse som mer adekvate reaksjoner. Finanstilsynet viser til at det heller ikke i høringsnotatet om innføring av overtredelsesgebyr for overtredelser av finansforetaksloven, er foreslått at brudd på kapitalkrav i seg selv skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Etter dette foreslår Finanstilsynet at følgende overtredelser skal kunne sanksjoneres etter den nye bestemmelsen om overtredelsesgebyr:

• Brudd på reglene om virksomhetsstyring i ny § 9-44 i verdipapirhandelloven.

• Brudd på rapporteringskravene i IFR artikkel 54 nr. 1 bokstav b) (kapitalkrav) og e) (konsentrasjonsrisiko)

• Overskridelse av grensene for konsentrasjonsrisiko i IFR artikkel 37, med forbehold for artikkel 38 og 39

• Gjentatte eller vedvarende brudd på likviditetskravene i IFR artikkel 43, med forbehold for artikkel 44

• Brudd på plikten til å offentliggjøre opplysninger etter IFR sjette del

• Å foreta utbetalinger til innehavere av instrumenter som inngår i foretakets ansvarlige kapital, når dette ikke er tillatt etter CRR artikkel 28, 52 eller 63.

I den utstrekning de underliggende EØS-regelverkene er sammenlignbare, sammenfaller denne oppregningen langt på vei med forslaget til regler om overtredelsesgebyr i finansforetaksloven for brudd på bestemmelser som gjennomfører CRR/CRD.

Finanstilsynet foreslår videre at brudd på forskrifter, gitt til utfylling av ovennevnte bestemmelser (i praksis utfyllende rettsakter vedtatt i medhold av ovennevnte artikler og gjennomført i forskrift), skal kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Når det gjelder den nærmere avgrensningen av hvilke forskriftsregler som skal kunne sanksjoneres med gebyr, vises det til drøftelsen i punkt 2.3.2.7 i høringsnotatet av 19. desember 2019.

IFD artikkel 18 nr. 2 annet ledd om beregningen av årsomsetningen når foretaket er et datterselskap, er etter Finanstilsynets oppfatning tilstrekkelig gjennomført i verdipapirhandelloven § 21-10. IFD artikkel 18 nr. 2 tredje ledd om at sanksjoner også skal kunne ilegges overfor medlemmer av ledelsesorganet og andre fysiske personer som er ansvarlig for overtredelsen, anses gjennomført ved at den foreslåtte § 21-5a også gjelder fysiske personer og ved at medvirkning kan sanksjoneres på samme måte i henhold til § 21-13.

IFD har ikke regler om skyldkrav som vilkår for ileggelse av overtredelsesgebyr. Verdipapirhandelloven § 21-9 fastsetter at fysiske personer bare kan ilegges overtredelsesgebyr etter kapittel 21 for forsettlige eller uaktsomme overtredelser. For foretak gjelder forvaltningsloven § 46, som fastsetter et objektivt ansvar. I punkt 2.3.4 i høringsnotatet av 19. desember 2019 er det foreslått at overtredelsesgebyr etter finansforetaksloven mv. bare skal kunne ilegges fysiske personer for forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser. IFDs regler om overtredelsesgebyr skal imidlertid innarbeides i verdipapirhandelloven, og Finanstilsynet ser ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå et strengere skyldkrav for slike overtredelsesgebyr enn det som allerede følger av § 21-9. Verdipapirhandelloven § 21-9 tredje ledd åpner for øvrig for at departementet i forskrift kan fastsette bestemmelser om kvalifisert skyldkrav som vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr.

IFD artikkel 18 nr. 3 angir en ikke uttømmende liste med momenter som skal hensyntas ved valg av og eventuell utmåling av sanksjon. Disse momentene er gjennomført i verdipapirhandelloven § 21-14, med unntak av IFD artikkel 18 nr. 3 bokstav h) om overtredelsens potensielle systemiske konsekvenser. Dette vil rett nok kunne anses som «andre relevante forhold» etter § 21-14 nr. 9. For å sikre en mest mulig fullstendig gjennomføring av momentlisten i IFD, foreslås dette likevel presisert i § 21-14.

Når det gjelder spørsmål om foreldelse av adgang til å ilegge overtredelsesgebyr, og om oppfyllelsesfrist, forsinkelsesrenter og tvangsfullbyrdelse, er dette regulert i verdipapirhandelloven § 21-11, forvaltningsloven § 44 og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav d).

Finanstilsynet anser det tilstrekkelig at overtredelser av utvalgte bestemmelser som gjennomfører IFD og IFR sanksjoneres med overtredelsesgebyr, og foreslår derfor ikke noen samtidig utvidelse av verdipapirhandellovens straffebud til å omfatte slike overtredelser.»

Forbud mot ledelsesfunksjoner

Når det gjelder adgangen etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 til å ilegge forbud mot å ha funksjoner i verdipapirforetak, viser Finanstilsynet til at denne myndigheten følger av verdipapirhandelloven § 19-8, som blant annet er basert på MiFID II. Finanstilsynet viser til at etter verdipapirhandelloven § 19-8 kan det ilegges forbud mot å ha ledelsesfunksjon i verdipapirforetak, mens det etter verdipapirforetaksdirektivet tilsynelatende kan ilegges forbud mot å ha enhver funksjon i verdipapirforetak. Finanstilsynet finner imidlertid ikke grunn til å foreslå en utvidelse av ordlyden i § 19-8 og viser til høringsnotat av 19. desember 2019, hvor adgangen til å ilegge forbud mot utøvelse av funksjoner gjennomgående er foreslått begrenset til ledelsesfunksjoner.

Andre regler om administrative sanksjoner og tiltak

Finanstilsynet uttaler følgende om andre regler om administrative sanksjoner og tiltak:

«Etter IFD artikkel 19 skal tilsynsmyndigheten ha nærmere bestemte granskningsmyndigheter overfor nærmere bestemte foretak og personer med tilknytning til foretakene. Etter Finanstilsynets vurdering er disse kravene i det vesentlige gjennomført i finanstilsynslovens og verdipapirhandellovens bestemmelser.

IFD artikkel 20 gir regler om publisering av administrative sanksjoner og tiltak og anses ikke nødvendig å gjennomføre i norsk rett. Finanstilsynet offentliggjør ilagte sanksjoner på sine nettsider, etter omstendighetene i anonymisert form, og eventuelt med informasjon om at vedtaket er påklaget. Vedtakene blir liggende tilgjengelig i minst fem år som påkrevet.

IFD artikkel 21 gjelder tilsynsmyndighetens rapportering av administrasjoner og tiltak til EBA, og trenger ikke å gjennomføres i norsk rett.

Etter IFD artikkel 22 skal tilsynsmyndigheten etablere nærmere bestemte mekanismer for varsling til myndighetene av mulige eller aktuelle brudd på regelverket, og verdipapirforetak skal ha interne varslingsprosedyrer. Finanstilsynet anser disse bestemmelsene tilstrekkelig gjennomført blant annet ved Finanstilsynets anonyme varslingsportal og varslingsreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 2a.

Når det gjelder krav til klageadgang etter IFD artikkel 23, viser Finanstilsynet til at forvaltningsloven gir klageadgang for enkeltvedtak truffet av Finanstilsynet.»

4.5.3.4 Tilsyns og evalueringsprosess, tilsynstiltak og tilsynsmyndighet

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 36 gir regler om tilsynsmyndighetens tilsyn og evaluering, og artikkel 37 gir regler om vurdering av bruk av interne modeller. Finanstilsynet foreslår at artikkel 36 og 37 gjennomføres i en samlet bestemmelse i verdipapirhandelloven, og viser til forslaget til ny § 9-52. Etter mønster av hvordan de tilsvarende bestemmelsene i kapitalkravsdirektivet har vært gjennomført, anser Finanstilsynet det tilstrekkelig å angi Finanstilsynets myndighet etter disse bestemmelsene. De skjønnsmessige vurderingene som skal ligge til grunn for utøvelsen av myndigheten er utførlig beskrevet i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 36 og 37, og Finanstilsynet vil være forpliktet til å se hen til disse ved utøvelsen av myndigheten.

Finanstilsynet foreslår videre at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 38 og 39 om tilsynstiltak og tilsynsmyndighet gjennomføres i en ny bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-53. I denne bestemmelsen foreslår Finanstilsynet også å samle beføyelsene knyttet til tilsynstiltak og tilsynsmyndighet som allerede følger av verdipapirhandelloven § 9-49, CRR/CRD IV-forskriften § 43, daværende finanstilsynslov § 4 nr. 3 og daværende finansforetaksforskrift § 15-8, i forslaget til den nye bestemmelsen i verdipapirhandelloven 9-53.

Finanstilsynet viser til at etter gjeldende § 9-49 annet ledd kan Finanstilsynet gi pålegg etter første ledd som felles pålegg for en gruppe av foretak som er utsatt for samme type risiko eller medfører samme type risiko for det finansielle systemet. Denne bestemmelsen gjennomfører kapitalkravsdirektivet artikkel 103, som ikke er videreført i verdipapirforetaksdirektivet. Finanstilsynet foreslår derfor å ikke videreføre gjeldende § 9-49 annet ledd i ny § 9-53.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 40, 42 og 44 gir nærmere regler om adgangen til å pålegge høyere kapitalkrav, likviditetskrav og offentliggjøringskrav. Finanstilsynet foreslår at disse bestemmelsene gjennomføres i verdipapirhandelloven ny §§ 9-54, 9-55 og 9-56.

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 41 gir tilsynsmyndigheten anledning til å anbefale verdipapirforetak å ha ytterligere kapital uten å pålegge dette, men anser det ikke nødvendig å gjennomføre disse bestemmelsene særskilt, da Finanstilsynet uansett står fritt til å gi tilsynsmessige anbefalinger. Finanstilsynet viser videre til verdipapirforetaksdirektivet artikkel 43 og 45, som gir tilsynsmyndigheten informasjonsplikter overfor krisehåndteringsmyndigheten og EBA. Heller ikke disse bestemmelsene anses nødvendig å gjennomføre i norsk rett.

4.5.3.5 Tilsyn med verdipapirforetaksgrupper

Finanstilsynet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 46 til 50 gjelder samarbeid og informasjonsutveksling mellom tilsynsmyndigheter ved tilsynet med verdipapirforetaksgrupper, herunder utpeking av gruppetilsynsmyndighet og opprettelsen av tilsynskollegier. Finanstilsynet antar at disse bestemmelsene kun vil ha indirekte betydning for norske foretak. Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke nødvendig å gjennomføre disse bestemmelsene i norsk rett. Finanstilsynet viser også til at heller ikke de tilsvarende bestemmelsene om tilsynskollegier i kapitalkravsdirektivet er gjennomført i norsk rett. Derimot foreslår Finanstilsynet at den utfyllende kommisjonsforordningen om tilsynskollegier etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 48 nr. 8 blir gjennomført i verdipapirforskriften.

Finanstilsynet uttaler videre følgende i høringsnotatet pkt. 4.3.5:

«IFD artikkel 51 krever at verdipapirholdingselskaper og holdingselskaper i blandede grupper inkluderes i tilsynet med oppfyllelsen av gruppekapitalkravet. Finanstilsynet antar at dette allerede følger av de materielle reglene om gruppekapitalkravet i IFR artikkel 8, sammenholdt med eksisterende tilsynsbestemmelser i finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven. Finanstilsynet anser det derfor ikke nødvendig å gjennomføre IFD artikkel 51 særskilt.

IFD artikkel 52 stiller krav til medlemmene av ledelsesorganet i et verdipapirholdingselskap eller holdingselskap i blandet gruppe. Etter Finanstilsynets vurdering er disse kravene i praksis gjennomført ved reglene om eierkontroll i verdipapirhandelloven §§ 9-12 til 9-15.

IFD artikkel 53 gir regler om informasjonsplikter for andre typer holdingselskaper, om overvåkning av transaksjoner mellom verdipapirforetaket, holdingselskapet og andre datterforetak, og om stedlig kontroll. Etter CRR/CRD IV-forskriften § 25 skal alle betydelige transaksjoner med slike eierforetak meldes til Finanstilsynet. Ved gjennomføringen av IFD vil verdipapirforetak ikke lenger være regulert i CRR/CRD IV-forskriften. Etter Finanstilsynets vurdering gir imidlertid bestemmelsene i finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven tilstrekkelige hjemler til å foreta de undersøkelser som er påkrevd etter IFD artikkel 53. Noen ytterligere gjennomføring av IFD artikkel 53 anses derfor ikke nødvendig.

Etter IFD artikkel 54 skal administrative sanksjoner og tiltak også kunne ilegges overfor verdipapirholdingselskaper, holdingselskaper i blandede grupper, andre typer holdingselskaper og deres ledere. Finanstilsynet viser til at de relevante sanksjonsbestemmelsene i verdipapirhandelloven kapittel 19 og 21 er vide nok til også å ramme eierforetak og deres ledere.

Det følger av IFD artikkel 55 at når to eller flere verdipapirforetak har et morselskap i en tredjestat, og de ikke er underlagt et effektivt tilsyn på gruppenivå, skal tilsynsmyndigheten vurdere om foretakene er underlagt et tilsyn i tredjestaten som er likeverdig med tilsynet som kreves etter IFD og IFR. Dersom det ikke er tilfelle, skal det kunne benyttes tilsynsteknikker som oppnår tilsynsformålene etter IFR artikkel 7 og 8. Avgjørelsen av dette skal høre under tilsynsmyndigheten som ville ha vært gruppetilsynsmyndighet dersom morselskapet hadde vært etablert i EU. Et slikt tilsynstiltak kan gå ut på å kreve at det skal opprettes et holdingselskap i EU, som IFR artikkel 7 og 8 så anvendes på. Etter Finanstilsynets vurdering er det behov for å gjennomføre denne påleggsmyndigheten i verdipapirhandelloven. Det vises til forslaget til ny § 9-57.»

4.5.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge støtter forslaget om administrative sanksjoner, men minner samtidig om viktigheten av at også regelverket om administrative sanksjoner håndheves med nødvendig rettsikkerhetsgarantier for både foretak og fysiske personer. Finans Norge viser til at det ikke er gitt egne regler om skyldkrav som vilkår for ileggelse av overtredelsesgebyr i verdipapirforetaksdirektivet og til at Finanstilsynet ikke har foreslått strengere skyldkrav enn det som allerede følger av verdipapirhandelloven § 21-9. Etter Finans Norges vurdering kan det reises spørsmål ved om denne løsningen er hensiktsmessig, ettersom relativt like regler i finansforetaksloven og verdipapirhandelloven underlegges ulike skyldkrav. Finans Norge viser til at det i høringsnotatet foreslås ulike utmålingsregler for brudd på MiFID/MiFIR og verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen i verdipapirhandelloven, og reiser spørsmål ved om ikke skyldkravet også bør reguleres særskilt. Etter Finans Norges syn bør det vurderes om forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 21-9 tredje ledd til å fastsette bestemmelser om kvalifisert skyldkrav som vilkår for å ilegge overtredelsesgebyr, også skal benyttes til å gjennomføre et skjerpet skyldkrav for overtredelsesgebyr for alle overtredelser etter verdipapirhandelloven, så fremt direktivforpliktelsen i sektorreguleringen åpner for dette.

Både Finans Norge og Verdipapirforetakenes Forbund ber departementet vurdere vilkårene for å ilegge overtredelsesgebyr overfor juridiske personer i lys av Høyesteretts dom i HR-2021-797-A.

Verdipapirforetakenes Forbund slutter seg for øvrig til forslagene om administrative sanksjoner og tiltak.

4.5.5 Departementets vurdering

Departementet viser til at verdipapirforetaksdirektivet i hovedsak viderefører tilsynsbestemmelsene som følger av kapitalkravsdirektivet så langt det er relevant for verdipapirforetak. Mange av bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet er dermed allerede gjennomført i norsk rett gjennom tilsvarende bestemmelser i kapitalkravsdirektivet slik de kommer til uttrykk i finansforetaksloven og verdipapirhandelloven med forskrifter.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger i høringsnotatet og forslag til gjennomføring av verdipapirforetaksdirektivets bestemmelser om tilsynsvirksomhet. Finans Norge og Verdipapirforetakenes Forbund har i høringen gitt støtte til Finanstilsynets forslag, men hatt enkelte merknader knyttet til skyldkravet for administrative sanksjoner. Departementet vil kommentere dette nedenfor. Høringsinstansene har for øvrig ikke hatt merknader til Finanstilsynets forslag.

Departementet er i likhet med Finanstilsynet av den oppfatning at bestemmelser som bare regulerer samarbeidet mellom tilsynsmyndigheter, uten å berøre foretakene direkte, ikke trenger å gjennomføres nasjonalt. Bestemmelsene vil uansett være bindende for Finanstilsynet, som må ha rutiner som sikrer etterlevelse av forpliktelsene. Departementet viser til Finanstilsynets høringsnotat for en omtale av disse bestemmelsene.

4.5.5.1 Tilsynsmyndigheten

Verdipapirforetaksdirektivet avdeling II inneholder regler om tilsynsmyndigheten. Flere av disse bestemmelsene er av en slik art at de er bindende for Finanstilsynet, men regulerer ikke foretakene direkte, og trenger derfor ikke gjennomføres eksplisitt i norsk rett. Dette gjelder verdipapirforetaksdirektivet artikkel 6 om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter innenfor en medlemsstat, artikkel 7 om samarbeid med andre tilsynsmyndigheter og innenfor det europeiske finanstilsynssystem, og artikkel 8 om at tilsynsmyndigheten skal ta behørig hensyn til den mulige påvirkningen dens beslutninger kan ha på finansiell stabilitet i andre medlemsstater og i EØS som sådan.

Artikkel 4 gir regler om utpeking av tilsynsmyndigheten, hvilke foretak som skal underlegges tilsyn, hvilke overordnede virkemidler tilsynsmyndigheten skal ha i tilsynet med foretakene, krav til ekspertise mv. hos tilsynsmyndigheten og informasjons- og dokumentasjonskrav til foretakene. Departementet viser til at disse bestemmelsene i hovedsak er gjennomført ved at Finanstilsynet er utpekt som tilsynsmyndighet for verdipapirforetak og foretak i samme konsern, jf. verdipapirhandelloven § 19-1 første ledd og finanstilsynsloven § 1-2 første ledd bokstav p og annet ledd. Departementet deler Finanstilsynets vurdering om at kravene som ellers stilles etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 4, er av en slik overordnet karakter at disse anses gjennomført ved den tilsynsmyndighet Finanstilsynet er tildelt etter finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 5 regulerer tilsynsmyndighetenes adgang til å bestemme at visse verdipapirforetak skal følge reglene i kapitalkravsdirektivet og -forordningen. Bestemmelsen har direkte betydning for foretakene, og departementet foreslår at den gjennomføres som ny § 9-40 i verdipapirhandelloven, med en tilhørende forskriftshjemmel som kan inkorporere de utfyllende bestemmelsene som er hjemlet i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 5 nr. 6.

4.5.5.2 Prinsipper for tilsyn, herunder administrative sanksjoner og tiltak

Kompetanse og plikter for hjemstat og vertsstat

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering og viser til tilsynets forslag i høringsnotatet punkt 4.3.3. I likhet med Finanstilsynet, viser departementet til at en rekke av bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet avdeling IV kapittel 1 om prinsipper for tilsyn, allerede er gjennomført i norsk rett. Dette gjelder blant annet verdipapirforetaksdirektivet artikkel 12 som bestemmer at ansvaret for tilsyn med verdipapirforetak skal ligge hos tilsynsmyndigheten i hjemstaten uten at det berører bestemmelsene i direktivet om at ansvaret skal ligge hos tilsynsmyndighetene i vertsstaten.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 14 nr. 2 bestemmer at vertsstatsmyndigheter kan gjennomføre stedlig tilsyn i filialen når dette anses relevant av hensyn til finansiell stabilitet i vertsstaten, forutsatt at hjemstatsmyndigheten er konsultert i forkant og mottar informasjon om tilsynet i etterkant. Departementet foreslår å utvide bestemmelsene i verdipapirhandelloven som gir Finanstilsynet myndighet til å kreve opplysninger og gjennomføre kontroller som anses nødvendig for å kontrollere at de regler som gjelder virksomheten her i landet overholdes, slik at de også kan benyttes når det er nødvendig av hensyn til finansiell stabilitet. Det vises til lovforslaget §§ 20-1 annet ledd og 20-2 annet ledd.

Taushetsplikt og rapporteringsplikt

Departementet viser til at ny Finanstilsynslov trådte i kraft etter at Finanstilsynet la frem sitt høringsnotat. Departementet anser imidlertid verdipapirforetaksdirektivet artikkel 15 om taushetsplikt og utveksling av fortrolige opplysninger med andre myndigheter som gjennomført i finanstilsynsloven § 2-7, Finanstilsynsforskriften § 4-2 og verdipapirhandelloven § 19-6.

Det samme gjelder verdipapirforetaksdirektivet artikkel 17, som pålegger verdipapirforetakets revisor en forpliktelse til å melde fra til tilsynsmyndigheten om nærmere bestemte forhold vedrørende et verdipapirforetak eller foretak med nære forbindelser. Departementet viser til at tilsvarende forpliktelse finnes i finanstilsynsloven § 3-3.

Generelt om administrative sanksjoner og tiltak

Medlemsstatene er forpliktet etter verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 1 til å gi regler om administrative sanksjoner og tiltak som skal kunne ilegges tilsynsmyndigheten ved brudd på verdipapirforetaksforordningen og -direktivet, så langt slike brudd ikke allerede er straffesanksjonert etter nasjonal rett. I samsvar med det Finanstilsynet har lagt til grunn, må det ved gjennomføringen av verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen i verdipapirhandelloven avgjøres om brudd på bestemmelsene skal være underlagt straff eller administrative sanksjoner, eventuelt begge deler.

Verdipapirforetaksdirektivet art. 18 nr. 2 angir hvilke sanksjoner som skal kunne ilegges for brudd på verdipapirforetaksforordningen og verdipapirforetaksdirektivet. Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering av at flere av sanksjonene allerede er gjennomført gjennom Finanstilsynets løpende publiseringer i forbindelse med tilsynsvirksomheten (offentlig kritikk) og i verdipapirhandelloven § 19-7 om pålegg om opphør av rettsstridig atferd. Derimot fordrer § 19-8 om forbud mot ledelsesfunksjon og § 21-5 om overtredelsesgebyr en nærmere vurdering med hensyn til om de oppfyller kravene i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18.

Overtredelsesgebyr

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger og forslag om at reglene om overtredelsesgebyr i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 gjennomføres som en ny § 21-5a, og at det presiseres at § 21-5 ikke gjelder ved overtredelse av verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen. Verdipapirhandelloven § 21-5 bygger på sanksjonsbestemmelser i MiFID II, og utmålingsreglene avviker noe fra verdipapirforetaksdirektivet. Løsningen fremstår i utgangspunktet teknisk og mindre oversiktlig, sammenliknet med en løsning der brudd på verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen også reguleres av § 21-5. En slik særskilt regulering vil imidlertid sikre at reglene for utmålingen av overtredelsesgebyr samsvarer med kravene til direktivet, særlig med hensyn til maksimumstakene for overtredelse av reglene.

Departementet foreslår i likhet med Finanstilsynet at beløpstaket på 5 millioner euro, omregnet til norske kroner etter kursen angitt i verdipapirforetaksdirektivet, rundes opp til nærmeste million. Dette er i tråd med departementets tidligere beregning av maksimumsbeløp for overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven, jf. departementets vurdering i Prop. 96 LS (2018–2019) punkt 7.6.5.5.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 1 angir hvilke overtredelser som et minimum må gi grunnlag for overtredelsesgebyr. Departementet viser til at overtredelsesgebyr som følge av alvorlige brudd på hvitvaskingsloven eller brudd på egnethetskravene for personer i styret eller ledelsen, allerede er regulert i hvitvaskingsloven og verdipapirhandelloven. En særskilt regulering av slike regelbrudd for verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen vil kunne føre til uklarhet om overtredelser i enkelte tilfeller skal dobbeltsanksjoneres. Derfor foreslår departementet i likhet med Finanstilsynet at slike overtredelser ikke skal omfattes av reglene om overtredelsesgebyr for brudd på verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets forslag om at overtredelsene listet opp i verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 1, utenom alvorlige brudd på hvitvaskingsloven og brudd på egnethetskrav for personer i styret eller ledelsen, skal kunne sanksjoneres etter den nye bestemmelsen om overtredelsesgebyr, og viser til lovforslaget § 21-5a første ledd og finanstilsynets vurdering i høringsnotatet punkt 4.3.3.4. Videre er departementet enig i Finanstilsynets vurdering av at brudd på kapitalkrav ikke trenger å sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

For verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 annet og tredje ledd, slutter departementet seg til Finanstilsynets vurdering om at reglene anses gjennomført ved den foreslåtte § 21-5a og gjeldende § 21-13.

Når det gjelder skyldkrav som vilkår for ileggelse av overtredelsesgebyr, viser departementet til at verdipapirhandelloven § 21-9 allerede fastsetter at fysiske personer bare kan ilegges overtredelsesgebyr etter kapittel 21 ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser. Det gjelder et tilsvarende skyldkrav for å ilegge fysiske personer overtredelsesgebyr etter verdipapirfondloven § 11-6 fjerde ledd og lov 21. juni 2024 nr. 40 om nøkkelinformasjon om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter § 7 første ledd. Finansdepartementet mener det bør gjelde samme skyldkrav for overtredelsesgebyr etter verdipapirhandelloven som i øvrig regelverk på verdipapirområdet.

For skyldkravet for juridiske personer viser departementet til at forvaltningsloven § 46 første ledd gjelder for foretak etter verdipapirhandelloven § 21-9. Forvaltningsloven § 46 ble endret ved lov 17. juni 2022 nr. 63 om endringer i forvaltningsloven (skyldkrav ved administrativ foretakssanksjon og habilitetsreglenes anvendelse for statsråder). Endringen innebærer at skyldkravet ved administrativ foretakssanksjon er uaktsomhet-, med mindre noe annet er bestemt. Bakgrunnen for endringen er nærmere beskrevet i Prop. 81 L (2021–2022) Endringer i forvaltningsloven (skyldkrav ved administrativ foretakssanksjon og habilitetsreglenes anvendelse for statsråder). Det følger av Prop. 81 L (2021–2022) punkt 6 at uaktsomhetskravet kan oppfylles ved anonyme og kumulative feil.

Departementet slutter seg for øvrig til Finanstilsynets vurderinger og viser til lovforslaget § 21-14.

Forbud mot ledelsesfunksjon og andre regler om administrative sanksjoner og tiltak

Verdipapirhandelloven § 19-8 gir Finanstilsynet adgang til å fatte vedtak om å ilegge forbud mot at visse fysiske personer kan ha ledelsesfunksjon i verdipapirforetak. Det fremgår samtidig av verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 bokstav c) at administrative tiltak skal omfatte «et midlertidigt forbud mod varetagelse af hverv i investeringsselskaber, som pålægges medlemmer af det pågældende investeringsselskabs ledelsesorgan eller en hvilken som helst anden fysisk person, der anses for at være ansvarlig». Den svenske språkversjonen benytter også ordet «verv». Etter departementets vurdering tilsier en naturlig språkforståelse at bestemmelsen åpner for å hindre personer i ledende roller fra å utøve funksjoner de har i kraft av sin lederrolle. Dette tilsier at bestemmelsen legger opp til at det bare er ledelsesfunksjoner som kan forbys etter bestemmelsen, og ikke enhver funksjon. Departementet har derfor blitt stående ved at verdipapirhandelloven § 19-8 allerede oppfyller kravet til verdipapirforetaksdirektivet artikkel 18 nr. 2 bokstav c), slik at det ikke er nødvendig med ytterligere gjennomføring i norsk rett.

Finansdepartementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering av at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 19 om tilsynsmyndighetenes granskningsmyndighet, artikkel 20 om publisering av administrative sanksjoner og andre administrative tiltak, artikkel 22 om varsling av overtredelser og 23 om klageadgang ikke krever ytterligere gjennomføring i norsk rett.

4.5.5.3 Tilsyns- og evalueringsprosess, tilsynstiltak og tilsynsmyndighet

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurderinger og forslag til gjennomføring av bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet om tilsyns- og evalueringsprosess, tilsynstiltak og tilsynsmyndighet.

Departementet foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 36, som inneholder regler om tilsynsmyndighetens tilsyn og evaluering, og artikkel 37 om vurdering av bruk av interne modeller, gjennomføres i en samlet bestemmelse i verdipapirhandelloven. Det vises til forslaget til ny § 9-52. Departementet foreslår videre at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 38 og 39 om tilsynstiltak og tilsynsmyndighet, gjennomføres i en ny bestemmelse i verdipapirhandelloven § 9-53. I denne bestemmelsen foreslår departementet også å samle beføyelsene knyttet til tilsynstiltak og tilsynsmyndighet som allerede følger av verdipapirhandelloven § 9-49, CRR/CRD-forskriften § 43 og finansforetaksforskriften § 15-9. Det vies til forslaget til ny § 9-53.

Finanstilsynets hjemmel i verdipapirhandelloven § 9-49 annet ledd til å gi pålegg etter første ledd som felles pålegg for en gruppe av foretak som er utsatt for samme type risiko eller medfører samme type risiko for det finansielle systemet, gjennomfører kapitalkravsdirektivet artikkel 103, som ikke er videreført i verdipapirforetaksdirektivet. Denne bestemmelsen foreslås ikke videreført i ny § 9-53.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 40, 42 og 44 gir nærmere regler om adgangen til å pålegge høyere kapitalkrav, likviditetskrav og offentliggjøringskrav. Departementet foreslår at disse bestemmelsene gjennomføres i verdipapirhandelloven ny §§ 9-54, 9-55 og 9-56.

4.5.5.4 Tilsyn med verdipapirforetaksgrupper

Departementet viser til at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 46 til 50 gjelder samarbeid og informasjonsutveksling mellom tilsynsmyndigheter ved tilsynet med verdipapirforetaksgrupper, herunder utpeking av gruppetilsynsmyndighet og opprettelsen av tilsynskollegier. Finansdepartementet viser i liket med Finanstilsynet til at disse bestemmelsene kun vil ha indirekte betydning for norske foretak, og slutter seg til Finanstilsynets vurdering om at det ikke er nødvendig å gjennomføre bestemmelsene i norsk rett.

Departementet slutter seg til Finanstilsynets vurdering av at de øvrige bestemmelsene i verdipapirforetaksdirektivet avdeling IV kapittel 3 om tilsyn med verdipapirforetaksgrupper ikke krever ytterligere gjennomføring i nasjonal rett. Artikkel 51 krever at det skal føres tilsyn med oppfylling av gruppekapitalkravet for verdipapirholdingselskaper og holdingselskaper i blandede grupper. Departementet viser til at dette allerede følger av ordlyden i verdipapirforetaksforordningen artikkel 8, som regulerer gruppekapitalkravet.

Videre stiller verdipapirforetaksdirektivet artikkel 52 krav til medlemmene i ledelsesorganet i et verdipapirholdingselskap eller holdingselskap. Departementet anser disse kravene som gjennomført ved reglene om eierkontroll etter verdipapirhandelloven §§ 9-12 til 9-15. Når det gjelder verdipapirforetaksdirektivet artikkel 53, viser departementet til at gjeldende bestemmelser i finanstilsynsloven og verdipapirhandelloven gir Finanstilsynet tilstrekkelig hjemmel til å foreta undersøkelser som er påkrevd etter bestemmelsen. Departementet viser til at finanstilsynsloven § 3-2 første ledd og verdipapirhandelloven § 19-2 første ledd gir Finanstilsynet adgang til å kreve opplysninger fra foretak i samme konsern som verdipapirforetaket, dersom dette anses relevant for tilsynet. Videre gir verdipapirhandelloven § 19-7, jf. § 9-16 adgang til å stille krav til foretakets interne kontrollsystemer og risikostyring. Finansdepartementet slutter seg for øvrig til Finanstilsynets vurdering i høringsnotatet punkt 4.3.5.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 55 inneholder bestemmelser om vurdering av tredjelands tilsyn og andre tilsynsmetoder. Det følger av artikkel 55 at dersom to eller flere verdipapirforetak har morselskap i en tredjestat, og de ikke er underlagt et effektivt tilsyn på gruppenivå, skal tilsynsmyndigheten vurdere om foretakene er underlagt tilsyn i tredjestaten som er likeverdig med det tilsynet som kreves etter verdipapirforetaksdirektivet og -forordningen. Dersom dette ikke er tilfellet, skal medlemsstatene tillate egnede tilsynsmetoder som oppnår tilsynsformålene etter verdipapirforetaksforordningen artikkel 7 og 8. Beslutningen om disse tilsynsmetodene skal treffes av den tilsynsmyndigheten som ville ha vært gruppetilsynsmyndighet dersom morselskapet hadde vært etablert i EØS. Departementet viser til at tilsvarende bestemmelse ikke finnes i norsk rett i dag, og foreslår at verdipapirforetaksdirektivet artikkel 55 gjennomføres i verdipapirhandelloven. Det vises til lovforslaget § 9-57.

Verdipapirforetaksdirektivet artikkel 57 gjelder offentliggjøringskrav og retter seg mot tilsynsmyndigheten. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å gjennomføre bestemmelsen særskilt.