5 Nye gjennomgående elementer

5.1 Miljø og helse

5.1.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Da folkehelseloven ble vedtatt, ble kapittel 4a i kommunehelsetjenesteloven, som omfattet miljørettet helsevern, flyttet over uten å gjøre større endringer i folkehelseloven (kapittel 3). Dette medførte at miljørettet helsevern ikke ble helhetlig integrert i folkehelseloven. Kapittel 3 (miljørettet helsevern) inneholder definisjon av miljørettet helsevern, som har stor overlapp med slik folkehelsearbeid er definert i § 3 bokstav b.

Miljørettet helsevern er definert i § 8 i folkehelseloven som «de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Disse omfatter blant annet biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer». Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å gi forskrifter om miljørettet helsevern.

Kapittel 3 om miljørettet helsevern inneholder også bestemmelser om kommunens tilsyn, godkjenning av virksomhet og eiendom og virkemidler overfor virksomhet og eiendom. Krav til beredskapsplan etter § 28 annet ledd skal også gjøres innenfor rammen av miljørettet helsevern.

Det er i Prop. 90 L (2010–2011) kapittel 15 vist til at begrepet miljørettet helsevern i praksis kan ha blitt oppfattet snevrere enn det som opprinnelig var ment og som er lagt til grunn etter § 8. I dag er dette primært knyttet til fysiske og kjemiske faktorer som støy, luftforurensning, inneklima og ulykker, mens sosiale miljøfaktorer og miljøfaktorer som påvirker adferd, slik som fysiske barrierer for lek og fysisk aktivitet, i mindre grad vurderes, selv om disse faktorene potensielt kan ha større betydning for folkehelsen og vil være dekket av kommunens ansvar etter kapittel 2. Det er også vist til at begrepet er vanskelig å forholde seg til, og at begrepet er flertydig.

5.1.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet å ta ut definisjonen av miljørettet helsevern i kapittel 3, og erstatte begrepet miljørettet helsevern med begrepet miljø og helse. Dette er allerede gjort i forskrift 28. mars 2023 nr. 449 om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet fremhever at det er:

«særlig viktig at folkehelseloven gir et godt grunnlag for å ivareta positive, helsefremmende faktorer som natur, stillhet og ro og befolkningens mulighet til å oppleve disse faktorene generelt og særlig der de bor. Det bør gå tydelig frem av loven at det forventes at kommuner, fylkeskommuner og andre aktuelle aktører bruker plan- og bygningsloven til å ivareta positive miljøfaktorer i tillegg til å hindre påvirkning fra negative miljøfaktorer.»

Miljødirektoratet viser også til nasjonale klima- og miljømål.

Høringsinstansene er delt i synet på forslaget om å endre begrepet miljørettet helsevern til miljø og helse.

Nettverk for miljørettet folkehelsearbeid (NEMFO) og Miljørettet helsevern i Grenland savner en faglig begrunnelse for hvorfor departementet mener dette er et riktig grep. NEMFO uttaler:

«Miljørettet helsevern er en tydelig og lovpålagt oppgave til en kommune, det er begrep som er kjent i mange kommuner, begrepet har vært i norsk lov i lang tid. Miljørettet helsevern benyttes også som en profesjon, og det er etablert en rekke miljørettet helsevern-avdelinger rundt om i landet. Det vises også til at det som er tydeliggjort og som i dag ivaretas gjennom kapittel 3, vil viskes ut og forsvinne i de øvrige kommunale plikter. Å beholde begrepet miljørettet helsevern vil være av betydning for å sikre videreføring av det allerede gode arbeidet som utføres i kommunene i dag.»

Alta kommune viser til at:

«fagområdet er godt etablert, med dedikerte ressurser til tilsyn, rådgivning, behandling av klagesaker mv, og ber departementet å vurdere konsekvensene av å fjerne begrepet, med hensyn til om fagområdet over tid kan bli utvannet og miste sin prioritet, herunder risikoen for at ivaretakelsene av arbeidsoppgavene knyttet til miljørettet helsevern i kommuner kan bli svekket.»

Flere høringsinstanser peker også på at miljørettet helsevern er en profesjon.

Helse- og miljøtilsyn Salten, Miljørettet helsevern i Vestfold, Harstad kommune og Drammen kommune støtter ikke forslaget, og ser det som viktig å sikre at miljørettet helsevern som begrep videreføres. Miljørettet helsevern i Vestfold mener at miljørettet helsevern er godt integrert i folkehelsearbeidet, men at det er uklart hvordan folkehelseutfordringer knyttet til miljø generelt skal håndteres som et felles ansvar i kommunen, og viser til at forslag til ny § 7 ikke inneholder et eget punkt som fremhever det fysiske miljøet. Miljørettet helsevern i Vestfold uttaler at:

«Dersom det skal gjøres endringer, foreslår vi å bruke begrepet «miljørettet folkehelse». Dette vil gi et tydelig folkehelsefokus, samtidig som det beholder miljørettet helseverns historiske forankring, identitet og sikrer kontinuitet. Begrepet er også i tråd med det engelske «Environmental Public Health», som brukes internasjonalt. […] Miljørettet helsevern har en viktig rolle som rådgiver og veileder, i tillegg til tilsynsansvar for virksomheter. Vi mener at det nye lovforslaget ikke tilstrekkelig synliggjør dette i paragrafene (§ 1, 3 og 4) som skal ivareta disse oppgavene. […] Miljørettet helsevern blir for fragmentert og usynlig dersom det ikke tydeliggjøres som en del av kommunens oppgaver.»

Harstad kommune uttaler at:

«Dersom begrepet miljørettet helsevern skal erstattes, anbefaler vi å bruke miljørettet folkehelsearbeid, et begrep som allerede er etablert gjennom NEMFO, nettverket for miljørettet folkehelsearbeid. Samtidig kan begrepet helse og miljø (eller miljø og helse) vurderes brukt i kapittel 3, som omhandler krav til eiendommer og virksomheter. For virksomheter og for befolkningen generelt kan dette begrepet være mer intuitivt og lettere å relatere seg til.»

Agder fylkeskommune, Nordre Follo kommune, Ørland kommune, Kongsvinger kommune, Oppdal kommune, Nome kommune, Hammerfest kommune, Frøya kommune, Heim kommune, Lørenskog kommune, Kinn kommune, Kommuneoverlegane i Samnanger kommune, Vaksdal kommune, Voss herad, Ulvik herad, Eidfjord kommune, Kvam herad, Ullensvang kommune og Kvinnherad kommune, Folkehelseinstituttet, Fremsam og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet støtter endring av begrepet miljørettet helsevern til miljø og helse. Nordre Follo kommune uttaler:

«Vi tror virksomheter som er omfattet av lovverket vil kjenne eierskap til arbeid for miljø og helse i større grad enn til begrepet miljørettet helsevern. Miljørettet helsevern fremstår fremmedgjørende og som noe foreldet. Vi tror en endring vil gjøre det lettere å jobbe på tvers av sektorer ved et felles språk og fremme en helhetlig tilnærming til folkehelse, inkludert miljørettet folkehelsearbeid. Vi støtter derfor også en tankegang hvor smittevern, psykososiale og adferdsmessige miljøfaktorer for/på helse i større grad (re)innlemmes i begrepet miljø og helse/miljørettet helsevern. […] Nordre Follo tror at en fornyelse av begrepet vil gjøre det lettere å dreie arbeidet mot nye miljømessige påvirkningsfaktorer som truer menneskers helse, og ikke risikere å bli hengende igjen faglig i fortid fra 1980-tallet da begrepet miljørettet helsevern ble innført.»

Frøya kommune og Heim kommune uttaler at:

«Endringen fra miljørettet helsevern til miljø og helse virker fornuftig. Det er mange som ikke vet omfanget av miljørettet helsevern, selv om begrepet har vært benyttet i flere år. Det er viktig at man gir begrepet miljø og helse et innhold ved innføring og at man vektlegger at dette handler om mer enn støy og luftkvalitet.»

Helsedirektoratet støtter departementets intensjon om å integrere miljørettet helsevern mer helhetlig i folkehelseloven, og uttaler blant annet at:

«Spørsmålet blir om det er nødvendig å definere det som i dag omtales som miljørettet helsevern som noe eget innenfor folkehelsearbeidet, eller om formålet om å integrere miljørettet helsevern i folkehelsearbeidet best oppnås ved at begrepet tas ut av loven og at loven heller peker direkte på de oppgavene som inngår i det, som handler om rollen inn i det systematiske folkehelsearbeidet etter kapittel 2, godkjenning og tilsyn, og virkemidlene (helsekonsekvensutredning, retting, stansing mv.). Direktoratet mener at det å ta bort miljørettet helsevern som begrep fra loven ikke nødvendigvis påvirker oppgavene og virkemidlene som følger av kapittel 2, 3 og 6. Samtidig er det viktig å påse at endringer i begreper ikke fører til en svekkelse eller nedprioritering av arbeidet.»

Flere høringsinstanser ber om mer konsekvent bruk av ordene miljø og helse eller helse og miljø. Drammen kommune viser til at i valget mellom begrepspar hentyder «helse og miljø» til begrepet HMS, som er godt innarbeidet og definert, men at «miljø og helse» kan bli tolket vidt og kan vanskeliggjøre grensen mot miljøvern. Miljørettet helsevern i Vestfold viser også til at «miljø og helse» er et vidt og uspesifikt uttrykk som kan tolkes på mange måter.

Flere av høringsinstansene peker på at det er viktig at en endring av begrepet ikke bidrar til å utvanne utøvelsen av dette arbeidet, og at ressurser for å ivareta arbeidsoppgavene for miljørettet helsevern vil bli svekket.

Indre Østfold kommune mener det ikke kommer tydelig nok fram at oppgavene som faller inn under miljørettet helsevern-begrepet, innebærer mer enn tilsynsoppgaver. Flere høringsinstanser mener at dersom begrepet «miljørettet helsevern» endres til «miljø og helse», er det viktig at begrepet «miljø» eller «miljømessige forhold» defineres.

Hammerfest kommune deler departementets oppfatning av at miljørettet helsevern praktiseres snevrere enn det som var intensjonen og deler bekymringen for at psykososiale og adferdsmessige miljøfaktorer ikke vurderes i tilstrekkelig grad, med tanke på potensialet for helseskade i befolkningen. Hammerfest kommune uttaler også at det er uheldig at psykososiale forhold ble tatt ut av forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger ved nylig revisjon, og at dette kan sende motstridende signaler til kommunene om hva miljørettet helsevern/miljø og helse skal fokusere på. Kommunelegene i Telemark uttaler at ansvarsavklaringen knyttet til tilsyn med psykososiale og adferdsmessige miljøforhold mellom opplæringslova kapittel 12 og forskrift om helse og miljø i barnehager, skoler og skolefritidsordninger fremdeles er uklar, og at ivaretakelsen av disse miljøforholdene på gruppe og systemnivå ikke er tydelig ansvarsplassert.

Miljørettet helsevern i Grenland, Miljørettet helsevern IKS og Drammen kommune peker på forholdet mellom miljørettet helsevern og miljøvern. Miljørettet helsevern i Grenland uttaler at:

«Skillet mellom miljørettet helsevern og miljøvern har alltid vært noe uklart. Ved å endre fra miljørettet helsevern til begrepet «helse og miljø» vil denne uklarheten forsterkes. Det ligger i begrepet miljørettet helsevern at det er helsen som skal vernes mot skadelige miljøforhold i motsetning til miljøvern der det er miljøet som skal vernes.»

5.1.4 Departementets vurderinger

Miljørettet helsevern er beskrevet og omtalt utførlig i Prop. 90 L (2010–2011) kapittel 15. Det er der lagt til grunn at begrepet er bredt definert, omfatter både positive og negative faktorer og samsvarer i stor grad med definisjonen av folkehelsearbeid. Begrepet omfatter sosiale miljøfaktorer som psykososialt bomiljø, utdanning, arbeidsliv, familie og fritid, fysiske miljøfaktorer som tobakksrøyk, inneklima, luftforurensning, støy, drikkevann, mattrygghet, skader og ulykker, fysiske kvaliteter i bo- og nærmiljø som bl.a. natur og grøntområder, lekeplasser, trygge gang- og sykkelveier, kjemiske miljøfaktorer som miljøgifter, biologiske miljøfaktorer som smittsomme sykdommer, og miljøfaktorer som påvirker adferd, slik som barrierer og muligheter for lek og fysisk aktivitet mv.

Miljørettet helsevern brukes både om kommunens oppgaver, et arbeids- eller tjenesteområde i kommunen, kommunens administrative enhet som ivaretar oppgavene og krav til virksomhet og eiendom.

Oppgavene som tradisjonelt inngår i kommunens oppgaver med miljørettet helsevern handler dels om godkjenning og tilsyn og dels om bidrag inn i kommunens systematiske folkehelsearbeid etter loven kapittel 2. Vurdering av positive og negative miljøfaktorer er en sentral og integrert del av arbeidet med oversikt, plan og mål, tiltak.

Departementet peker på viktigheten av at miljøfaktorers betydning for helse ivaretas i planer og aktiviteter på tvers av sektorer i kommunen, herunder arealplanlegging, for å unngå bruk av virkemidler som rettingsvedtak i ettertid. Dette gjelder for eksempel planlegging av uteområder og beliggenhet for skoler og barnehager, fremming av lek og fysisk aktivitet, og tilrettelegging av sosiale møteplasser, forebygging av fare for støy eller forurensning av drikkevann og uheldige forhold i bomiljøer. Tiltak rettet mot forhold i miljøet utgjør også en stor og viktig del av tiltak etter § 7.

Departementet mener at det forhold at loven i dag legger opp til miljørettet helsevern som et eget arbeidsområde eller tjenesteområde, kan bidra til at det jobbes unødvendig delt i kommunen. Dette gjelder både oppgaver, bruk av kompetanse, samarbeid med andre myndigheter, medvirkningsprosesser, råd og veiledning. Dette kan igjen føre til risiko for at kunnskap om miljøfaktorer ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad i kommunens arbeid med oversikt, plan og tiltak etter kapittel 2. Kommunen kan velge å organisere oppgavene som ligger i loven på den måten kommunen ønsker, men departementet mener det er hensiktsmessig at loven har fokus på ansvar og oppgaver som ligger til kommunen, og at loven ikke bør legge opp til unødvendig skille mellom oppgavene. Oppgavene som inngår i kommunens ansvar henger også tett sammen, og loven bør gjenspeile dette. For nærmere omtale av de strukturelle endringene som er gjort for å ivareta sammenhengen mellom kommunens oppgaver, se punkt 6.

Begrepet miljørettet helsevern kan også rent språklig skape en oppfatning om at det kun har et mål om å beskytte befolkningen, jf. ordet «vern», og ikke dekker den helsefremmende delen av oppgavene som ligger i ivaretakelse av positive miljøfaktorer. Kommunen har et ansvar for å legge til rette for en positiv utvikling av folkehelsen gjennom helsefremmende arbeid som legger til rette for positive faktorer. Det handler om gode oppvekstsvilkår, fritidstilbud for barn og unge, godt miljø i barnehager og skoler herunder gode uteområder, gode friluftsområder, naturområder, sykkelfelt, trygge skoleveier og sosiale møteplasser mv. Fylkeskommunen og staten har også ansvar for å ivareta positive faktorer som fremmer befolkningens helse og livskvalitet. Blant høringsinstansene som ikke støtter forslaget om å ta bort begrepet, er det en bekymring for at området skal nedprioriteres og ressurser svekkes. Departementet er enig i at det er viktig at det ikke skjer. Departementet viser samtidig til at det er kommunens og andre myndigheters ansvar å etterleve kravene i loven på en forsvarlig måte og ha nødvendig kompetanse og ressurser. Departementet mener at det å ta bort dette begrepet ikke i seg selv påvirker oppgavene, som fortsatt vil være lovpålagt. Departementets intensjon er at grepene som gjøres i denne revisjonen kan bidra til at oppgavene tvert imot blir prioritert og folkehelsearbeidet samlet blir mer effektivt. I tillegg vil veiledning til revidert lov gi støtte og veiledning til kommunene. Det vises til både Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttets ansvar for å gi råd og veiledning til kommunene, jf. §§ 24 og 25 i loven.

Departementet er enig med høringsinstansene i at det er viktig med et fast begrepspar ved omtale av krav til miljø og helse i virksomheter og eiendommer. Departementet mener det er hensiktsmessig å bruke miljø og helse som begrep fordi det handler om forhold og faktorer i miljøet og deres betydning for helsen. Begrepsparet vil heretter brukes konsekvent i lov og forskrift, og der begrepsparet brukes i gjeldende forskrifter vil dette endres ved anledning.

Miljø og helse omfatter alle faktorer i miljøet som til enhver tid kan ha en innvirkning på helsen, både positive og negative faktorer, i tråd med nåværende § 8 første ledd. Departementet legger til grunn at begrepet skal ha et like vidt innhold som forutsatt da helserådstjenesten ble erstattet med miljørettet helsevern. Departementet mener at målet om å integrere området bedre i folkehelsearbeidet, taler for at det ikke videreføres eller lages en egen definisjon, men at beskrivelsen heller ivaretas i forarbeidene og veiledning til loven.

Departementet foreslår at overskriften til kapittel 3 lyder «Krav til virksomhet og eiendom og kommunens virkemidler». Departementet foreslår at miljø og helse begrepet erstatter miljørettet helsevern i forskriftshjemmelen i § 8 annet ledd, § 10 første ledd og ny § 7 b.

Departementet vurderer at begrepsendringen også vil være positiv for virksomheter og eiendommers forståelse for hva kravene som stilles til disse omfatter, noe høringsinstansene er enige i.

Arbeid med og krav til miljø og helse etter folkehelseloven må ses i tett sammenheng med miljøretten og miljøvern. Departementet viser til at helse er et sentralt formål med regelverk innen miljøretten, for eksempel forurensningsloven og produktkontrolloven. Det samme gjelder friluftsloven, naturmangfoldloven og miljøinformasjonsloven. Folkehelseloven regulerer samfunnets innsats for å påvirke miljøfaktorer, fordi et godt miljø er en forutsetning for god helse. Grunnloven § 112, om at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen», viser også sammenhengen mellom miljøvern og helse. Forholdet mellom folkehelseloven og annet regelverk, herunder funksjonen folkehelseloven kapittel 3 har som sikkerhetsnett der annet regelverk ikke fanger opp viktige helsehensyn, påvirkes ikke av endringene i begreper.

5.2 Psykisk helse

5.2.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Psykisk helse er omtalt i kapittel 14 i Prop. 90 L (2010–2011). Det vises til viktige risikofaktorer for psykiske plager som sosial isolasjon og manglende sosial støtte, mobbing, ensomhet og diskriminering, samt eksempler på tiltak som kan møte disse risikofaktorene.

Samtidig har det de siste ti årene skjedd stor utvikling innen psykisk helse-feltet og i tjenester for å bedre befolkningens psykiske helse. Vi får stadig mer kunnskap om psykisk helse. Til tross for dette har andelen barn og unge som er registrert med diagnosekoder for psykiske lidelser i kommunehelsetjenesten økt. Det har vært en økning i andelen unge jenter som behandles for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten. Barn, unge og unge voksne, særlig kvinner, rapporterer om en økning i psykiske plager. Andelen innvandrere med høyt nivå av psykiske plager er i snitt høyere enn i befolkningen generelt. Det er også et økende antall unge som blir uføre med bakgrunn i psykiske lidelser. Pandemien synliggjorde at mange eldre erfarte ensomhet og isolasjon, og stadig flere eldre bor alene, og har mindre nettverk etter at de er blitt pensjonister.

I juni 2023 la regjeringen fram Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033). Planen inneholder tre innsatsområder. De to første er helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid og gode tjenester der folk bor. På denne bakgrunn er det behov for i større grad å synliggjøre psykisk helse som en del av folkehelse- og systemarbeid i kommunene og hvordan samfunnspsykologisk kunnskap kan være et bidrag i arbeidet.

Fra 1. januar 2020 ble alle kommuner pålagt å knytte til seg psykologkompetanse. Tall fra både SSB (Kostra), SINTEF (IS 24/8) og Helsedirektoratet viser en økning i antall psykologårsverk i kommuner fra 2019 til 2023. Samtidig har det vært en liten reduksjon i andel kommuner som har knyttet til seg psykologkompetanse fra 2020 til 2023. Kommunen har ansvar for å tilby forsvarlige og nødvendige helse- og omsorgstjenester, inkludert tjenester til personer med psykisk sykdom, skade eller lidelse.

5.2.2 Høringsnotatets forslag

For å understreke kommunens ansvar for å sette inn tiltak for å fremme psykisk helse ble det foreslått at psykisk helse legges inn i listen over tiltaksområder i § 7. Videre ble det omtalt i høringsnotatet at psykisk helse også må vurderes som en del av kommunens beredskap ved helsekriser, herunder endring i forslag til lovtekst om at det også skal vurderes kompenserende tiltak.

I høringsnotatet ble det også foreslått å legge inn vold og overgrep i bestemmelsen over aktuelle tiltak.

Departementet ba om innspill på om rasisme bør omtales som et tiltaksområde etter folkehelseloven § 7.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Det er generell støtte til å tydeliggjøre psykisk helse mer i folkehelsearbeidet.

Helsedirektoratet er:

«positive til at psykisk helse og vold og overgrep legges inn i listen over tiltaksområder og støtter begrunnelsen i høringsnotatet. Kommunene har over tid trukket frem psykisk helse som utfordring, og som et prioritert område i folkehelsearbeidet.»

ME foreningen uttaler:

«ME-pasienter har ofte opplevd at deres sykdom feilkategoriseres som en psykisk lidelse av deler av helsevesenet. Dette bidrar til feilbehandling, stigmatisering og svekket tillit til helsevesenet. Vi ønsker derfor å understreke behovet for en tydelig distinksjon mellom psykisk helse og somatiske sykdommer i folkehelsearbeidet».

Flere kommuner har uttalelser til kompetanse innen psykisk helse.

Bergen kommune uttaler:

«Det at psykisk helse som folkehelseutfordring er nevnt i et eget kapittel (14.1 i høringsnotatet) er i samsvar med både forrige folkehelsemelding og opptrappingsplan for psykisk helse, som omtalte viktigheten av oppveksten, og behovet for forebyggende og tidlig innsats for god psykisk folkehelse for barn og unge. Det blir i neste omgang også god psykisk folkehelse for voksne og eldre. I Bergen har vi samfunnspsykolog ansatt på strategisk nivå, som ivaretar mange av de oppgavene som beskrives som grunnmuren i folkehelsearbeidet, særlig knyttet til psykisk helse. I både forarbeidet til denne lovendringen og i vedtatt Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033), er det pekt på at samfunnspsykologisk kompetanse skal vurderes i ny folkehelselov. Bergen kommune kan ikke se at dette er vurdert eller omtalt i høringsnotatet, noe som dermed gjør revidert lovtekst mangelfull på dette området.»

Psykologforeningen uttaler:

«Oppsummert ser vi at det er stor interesse og engasjement blant psykologer for samfunnspsykologisk arbeid, men at denne kompetansen tas i bruk i utilstrekkelig grad, og at det er behov for systematisk og målrettet arbeid for å oppnå resultater i forhold til dette. Mange år med forventinger fra myndighetene har ikke gitt tilstrekkelige resultater.(…)

Norsk psykologforening har på denne bakgrunn spilt inn til arbeidet med revidert folkehelselov at krav til samfunnspsykologisk kompetanse bør lovfestes på lik linje med krav til samfunnsmedisinsk kompetanse i kommunen. Dette vil virke retningsgivende for både kommunen og for psykologenes prioriteringer.»

Universitetet i Innlandet uttaler:

«Vi stiller oss bak vurderingen om at psykologisk kompetanse bør benyttes på befolknings- og systemnivå, og ikke kun gjennom individrettede tjenester og tiltak. For at et slikt arbeid realistisk skal kunne gjennomføres i hver enkelt kommune anbefaler vi at samfunnspsykologisk kompetanse forankres i loven på lik linje med samfunnsmedisinsk kompetanse, som en del av § 27. Dette vil sikre en kommunepsykologfunksjon i hver kommune, på lik linje med en kommunelegefunksjon. Kommunepsykologen vil blant annet bidra til å styrke kommunens utvikling av tiltak for å fremme psykisk helse og trivsel. Lovforankringen vil også sikre psykologfaglig kompetanse inn i det overordnede beredskapsarbeidet (§ 28). Det å inkludere psykologen i beredskapsarbeidet vil kunne bedre kommunens forutsetninger for å møte og ivareta befolkningens psykososiale behov under samfunnskriser, som eksempelvis koranapandemien. Vi vil også minne om at det i bakgrunnen for nåværende folkehelselov (Prop. 90 L (2010–2011)), vises spesielt til sosiale faktorer (side 52 i høringsnotatet): «Det vises til viktige risikofaktorer for psykiske plager som sosial isolasjon og manglende sosial støtte, mobbing, ensomhet og diskriminering, samt eksempler på tiltak som kan møte disse risikofaktorene.» Det er ikke kun behov for medisinsk og psykologisk kompetanse i folkehelsearbeidet. Det er i tillegg behov for sosialfaglig kompetanse, også på systemnivå.»

5.2.4 Departementets vurderinger

Arbeidet med å fremme psykisk helse bør skje der hvor innbyggerne lever livene sine: i familien, i barnehager, skoler og studiesteder, på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, som inkluderer blant annet fritidsarenaer og kulturtilbud. Relevante tiltak kan være å legge til rette for deltakelse i fritidsaktiviteter, veiledning og undervisning av ulike faggrupper i kommunen, kurs som tilbys alle innbyggere eller risikogrupper, sosiale møteplasser mv., eller foreldrestøttende tiltak gjennom forebyggende og helsefremmende tjenester. Departementet viser til Helsedirektoratets veileder Psykisk helsearbeid barn og unge som kom i 2023. I veilederen framgår det blant annet at psykisk helse for barn og unge skal inngå i kommunens oversiktsarbeid og planer, og være en del av kommunens folkehelsearbeid, herunder medvirkning fra barn, unge og deres foreldre. Videre framgår det at det bør tas hensyn til grupper som statistisk sett kan ha forhøyet risiko for å utvikle psykiske plager eller utsettes for vold eller overgrep. Risikofaktorer kan være å vokse opp i vedvarende lavinntekt, eller i hjem med rus, kriminalitet eller omsorgssvikt. Kommunen bør også være særlig oppmerksom på barn og unge med funksjonsnedsettelser, barn og unge som bryter med normer for kjønn eller seksualitet, barn med minoritets- eller urfolksbakgrunn, og barn som er pårørende. Veilederen omfatter også anbefalinger om tilrettelegging av tverrsektorielt samarbeid på systemnivå og om å ha en tilgjengelig oversikt over kommunens helhetlige tilbud til barn og unge som har psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer eller som er utsatt for belastende livshendelser, og deres familier.

For å fremme psykisk helse og å forebygge psykiske plager og lidelser er det nødvendig at psykologisk kompetanse også brukes til å fremme god psykisk helse på befolkningsnivå, ikke bare gjennom tjenester som tilbyr individrettet behandling. Dette kan for eksempel skje ved systemarbeid i kommunen eller ved planlegging av lavterskeltiltak rettet mot grupper av innbyggere, eller ved planlegging og tilrettelegging av helsefremmende fysiske og sosiale kvaliteter i omgivelser, nabolag og nærmiljø. Folkehelseprofiler og oppvekstprofiler for landets fylker og kommuner gir oppdatert kunnskap og oversikt over hvordan befolkningen i den enkelte kommune skårer på ulike indikatorer for oppvekst og levekår. Oversikten skal inngå som grunnlag for arbeidet med planstrategier.

Program for folkehelsearbeid i kommunene er en tiårig satsing fra 2017 til 2026 for å utvikle kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse og livskvalitet. Satsingen har bidratt til å styrke kommunens langsiktige og systematiske folkehelsearbeid. Programmet har særlig hatt til formål å innlemme psykisk helse som del av det lokale folkehelsearbeidet og å fremme lokalt rusforebyggende arbeid. Erfaringer fra de ulike prosjektene er beskrevet på forebygging.no.

Departementet foreslår å legge inn vold og overgrep inn i § 7 første ledd over aktuelle tiltak. Gjennom folkehelseprogrammet har blant annet Vestfold og Telemark fått tilskudd til å utvikle hvordan vold og overgrep kan forebygges i et folkehelseperspektiv, dvs. innsats rettet mot grunnleggende bakenforliggende faktorer og i et populasjonsperspektiv. Når vold og overgrep synliggjøres som en folkehelseutfordring endrer dette ikke det grunnleggende ansvar som ligger i den enkelte sektor, hverken på kommunenivå eller nasjonalt. Videre foreslår departementet å legge inn at aktuelle tiltak for å møte folkehelseutfordringer også ensomhet og diskriminering. Dette har også betydning for psykisk helse. Ifølge Folkehelseinstituttet kan diskriminering være skadelig for helsen på flere måter, både direkte og indirekte. Det er blant annet påvist en klar sammenheng mellom diskriminering, selvfølelse og depresjon i internasjonale studier.

Departementet foreslår ikke å lovfeste krav til samfunnspsykologisk kompetanse i folkehelseloven. Krav til kompetanse følger at kommunen må ivareta folkehelsearbeidet på en forsvarlig måte, se omtale også under punkt 4.2 og Prop. 90 L (2010–2011) kapittel 18.

5.3 Samarbeid med frivillige organisasjoner

5.3.1 Gjeldende rett

Etter folkehelseloven § 4 tredje ledd skal kommunene legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Det er ikke satt nærmere krav til hvordan samarbeidet skal skje og hva det skal handle om.

Det er ikke bestemte krav til fylkeskommunene om å legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Samarbeid med frivillig sektor kan likevel sies å være en naturlig del av utøvelsen av flere av fylkeskommunens roller og oppgaver, herunder regional utvikling.

Det er ikke bestemmelser som regulerer statlige myndigheters samarbeid med frivillige organisasjoner om folkehelsespørsmål. Eksempel på samarbeid er likevel halvårlige Møteplass for folkehelse, som arrangeres av Frivillighet Norge, Helsedirektoratet og KS. Frivillige organisasjoner bidrar aktivt til offentlig politikkutvikling ved å gi innspill i innspillsmøter og skriftlig. Regjeringen varslet i folkehelsemeldingen at den vil ta initiativ et folkehelsepolitisk råd, der representanter for frivillige organisasjoner deltar.

5.3.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet foreslo departementet å lovfeste en plikt for statlige helsemyndigheter til å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner, på en systematisk måte. Bestemmelsen ble foreslått som ny § 22 fjerde ledd annet punktum. Det ble i den forbindelse vist til planene for å etablere et folkehelsepolitisk råd, men også erfaringene med Møteplass for folkehelse. Dette er nærmere omtalt i Meld. St. 15 (2022–2023) Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar.

I høringsnotatet pekte departementet også på behov for styrket samarbeid mellom kommunal sektor og frivillig sektor, men var i tvil om regelverksendring ville være en hensiktsmessig metode for å fremme samarbeid med frivillige organisasjoner på en mer systematisk måte.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Mange høringsuttalelser framhever betydningen av godt samarbeid mellom det offentlige og frivillig sektor. Det er generelt bred støtte til at dette er løftet fram blant forslagene til endringer i folkehelseloven.

Mange høringsinstanser støtter forslaget om at statlige helsemyndigheter skal legge til rette for samarbeid og dialog med frivillig sektor på en systematisk måte. Dette gjelder blant annet Halden kommune, Kongsvinger kommune, Indre Østfold kommune, Østfold fylkeskommune, Helsedirektoratet, Troms fylkeskommune, LHL, Frivillighet Norge og en rekke andre organisasjoner.

Flere høringsinstanser etterspør en nærmere konkretisering av systematikken i samarbeidet. Mange uttaler seg positivt til et Folkehelsepolitisk råd, og stiller seg til disposisjon for et slikt råd. Nasjonal foreningen for folkehelsen understreker samtidig at det systematiske samarbeidet bør handle om mer enn det folkehelsepolitiske rådet.

Muslimsk dialognettverk uttaler at de:

«støtter departementets forslag om en ny bestemmelse som pålegger statlige helsemyndigheter å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner på en systematisk måte, som nevnt i Meld. St. 15 (2022–2023): Nasjonal strategi for utjevning av sosiale helseforskjeller. Samtidig ønsker vi større klarhet i hvordan departementet planlegger å gjennomføre dette samarbeidet i praksis.

Vi foreslår følgende tiltak for å effektivisere et slikt samarbeid:

• Opprette et ressursnettverk mellom frivillige organisasjoner og helsemyndigheter for bedre koordinering av folkehelsetiltak.

• Invitere til innspillsmøter for å styrke helsearbeideres kultur- og religionssensitive kompetanse.

• Tilby opplæring til frivillige i helseorganisasjoner for å styrke deres kompetanse innen helseformidling og veiledning.

• Fremme samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner for å nå grupper som ofte faller utenfor de tradisjonelle helsetjenestene slik som religiøse minoriteter.»

Frivillighet Norge er positive til krav til systematikk, og mener at et tilsvarende krav også burde gjelde kommuner og fylkeskommuner. Frivillighet Norge uttaler at:

«Vi er imidlertid uenig med departementet i konklusjonen om at regelverksendring ikke er en hensiktsmessig metode for å fremme samarbeid mellom kommuner eller fylkeskommuner og frivillig sektor. Vår erfaring er heller det motsatte: Vi opplever ofte at kommuner ser seg nødt til å nedprioritere oppgaver som ikke er lovpålagt, og vi tror en sterkere lovtekst vil ha en viktig funksjon i å oppnå målet om å sikre og styrke samarbeidet mellom frivillig og offentlig sektor, særlig i kommunene. Vi mener derfor det er behov for en omformulering, og å legge til at samhandlingen skal være systematisk, i tråd med formuleringen i kapitlet om statlige helsemyndigheters ansvar. Dette vil styrke kommunesektoren og frivillig sektor i deres arbeid til det beste for folkehelsen, lokalt og regionalt.»

Organisasjoner som Røde Kors, Den norske turistforening, Norsk friluftsliv, Løvemammaene, Norsk fyrforening og Hørselshemmedes landsforbund uttaler seg tilsvarende.

Organisasjonen Løvemammaene uttaler:

«Når det gjelder medvirkning i folkehelsearbeidet så deler vi Departementets inntrykk av at det i dag er store variasjoner i hvorvidt medvirkningen er systematisk, og dette gjelder både kommune, fylke- og statlig nivå. Det finnes viktige ressurser og muligheter i å sikre systematisk medvirkning; både i prosesser, men også hvilke grupper som medvirker i folkehelsearbeidet. Departementet foreslår en ny bestemmelse «for statlige helsemyndigheter forpliktelse til å legge til rette for samarbeid med frivillige organisasjoner, på en systematisk måte». Løvemammaene mener at Departementet også må kunne sette tydeligere bestemmelser når det gjelder kommune og fylkesnivå. Vi må kunne våge å sette krav til en så viktig del av folkehelsearbeidet i Norge, -og ikke føre politikk hvor hver kommune selv skal «føle på verdien» i å la andre medvirke og håpe på at de ønsker å fremme samarbeid. En regelverksendring gir tydeligere rammer for samarbeid og medvirkning, og vil være et viktig verktøy i godt folkehelsearbeid. Folkehelsearbeid handler om innbyggerne, og det skal ikke være valgfritt hvorvidt en ønsker å drive med samarbeid og medvirkning på en systematisk måte.»

Gjensidigestiftelsen er i utgangspunktet enig med departementet i at det å regulere hvordan dette samarbeid skal foregå i detalj er lite hensiktsmessig. Det er likevel behov for å tydeliggjøre dette ansvaret ytterligere. Stiftelsen Dam støtter dette. Gjensidigestiftelsen uttaler:

«Det er flere måter loven kan sikre at samarbeid med frivilligsektor finner sted. For eksempel:

• 1. Endringsforslaget kan inneholde krav til frivillighetspolitikk som en del av planverksdokumentene i kommunene.

• 2. Endringsforslaget kan inneholde krav til inkludering av hvordan samarbeid med frivillighet skal foregå i listen over tiltak for å møte folkehelseutfordringer lokalt.»

Norges idrettsforbund understreker betydningen av bestemmelsen i § 4 tredje ledd som sier at kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor, og uttaler at:

«Dette er etter Idrettsforbundets mening utrolig viktig. I høringen står det: «Det trekkes særlig fram behov for kontakt- og informasjonsmuligheter innad i kommunen for frivilligheten og at kommuner bør ha en arena for kontinuerlig dialog med frivillig sektor. En slik arena kan være frivillighetsforum/frivillighetsråd, der alle frivillige organisasjoner i kommunen inviteres til å delta.» NIF mener at dette er for lite forpliktende.»

Det er færre fra kommunesektoren som påpeker behovet for et systematisk samarbeid med frivillig sektor. Flere kommuner kommenterer generelt at en bør være varsom med å pålegge kommunene nye oppgaver. Telemark fylkeskommune peker imidlertid på at:

«Vår erfaring er at folkehelsearbeidet i fylkeskommunen er svært godt tjent med flerårige partnerskapsavtaler med regionale, frivillige organisasjoner. På denne bakgrunn vil vi anbefale at det samme ansvaret som i loven er lagt hos kommuner og på statlig nivå, også blir lagt på fylkeskommunalt nivå. Fylkesdirektøren anbefaler å sette inn setningen «Fylkeskommunen skal legge til rette for samarbeid og dialog med regional, frivillig sektor på en systematisk måte» i § 20, tredje ledd.»

Folkelig foreslår at lovteksten lyder:

«Statlige helsemyndigheter skal legge til rette for samarbeid og dialog med frivillig og ideell sektor på en systematisk måte.»

5.3.4 Departementets vurderinger

Deltakelse i frivillig arbeid kan spille en viktig rolle for god helse og livskvalitet gjennom livet. Fritidsaktiviteter og frivillighet gir mulighet til å gjøre noe sammen med andre, være en del av et fellesskap, være til nytte, få nye venner, være aktiv og oppleve mestring. Frivilligheten er et mål og har verdi i seg selv. Frivillighet handler om å utvikle hele mennesket og skape ressurser for livet, både for de som gir og de som får. En mangfoldig frivillighet, der kultur, idrett og friluftsliv også hører til, er en ressurs i seg selv. Det gir en tilleggseffekt i form av god fysisk og psykisk helse og livskvalitet. Ensomhet er en folkehelseutfordring, der en inkluderende frivillighet kan spille en viktig rolle. Frivilligheten har også roller i den norske beredskapsmodellen, er med på å skape robuste lokalsamfunn og står for de fleste fritidsaktiviteter lokalt. Helsepersonell-kommisjonen peker på framtidige kapasitetsutfordringer i helse- og omsorgstjenesten, og behovet for å involvere sivilsamfunnet og frivillige organisasjoner i oppgaver som andre enn helsepersonell kan bidra med.

Hva samarbeidet skal handle om og hvordan det skal organiseres vil avhenge av den dialogen mellom offentlig sektor og de frivillige organisasjonene.

Departementet oppfatter bred støtte til at statlige helsemyndigheter legger til rette for samarbeid med frivillig sektor på en systematisk måte. Folkehelsepolitisk råd er et viktig virkemiddel her. Møteplass folkehelse er også en viktig del av et slikt systematisk samarbeid.

Departementet har notert seg at mange frivillige organisasjoner peker på viktigheten av et strukturert samarbeid mellom kommunesektoren og frivillige sektor. En etablert samarbeidskultur har ifølge Møreforsking blitt rangert som den viktigste suksessfaktoren for offentlig-frivillig samarbeid, mens dårlig informasjonsflyt har blitt rangert som den største barrieren for slikt samarbeid. I mange kommuner er det etablert frivilligsentraler, som lokale møteplasser som skal stimulere til og legge til rette for frivillig innsats, samt være et bindeledd mellom kommunen og frivillig sektor.

Departementet legger til grunn at kommunene og fylkeskommunene har et bredt og omfattende samarbeid med frivillige organisasjoner. Inntrykket er likevel at det er stor variasjon i hvor systematisk samarbeidet er.

Departementet foreslår ikke å innføre nye krav for kommuner og fylkeskommuner om å legge til rette for samarbeid med frivillig sektor på en systematisk måte. Dette forslaget har ikke vært på høring, og kommunale kostnader er ikke estimert. Departementet vil likevel understreke at kommunene allerede i dag skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor.

Departementet understreker at det ikke påhviler kommunesektoren bestemte metoder i tilretteleggingen for samarbeid, men vil peke på at det foreligger gode erfaringer og veiledning til hvordan dette kan gjøres.

Det legges til grunn at en lokal og regional frivillighetspolitikk kan inneholde virkemidler som tilrettelegger for frivilligheten. Det trekkes særlig fram behov for kontakt- og informasjonsmuligheter innad i kommunen og fylkeskommunen for frivillig sektor og at kommuner og fylkeskommuner bør ha en arena for kontinuerlig dialog med frivillig sektor. En slik arena kan være frivillighetsforum eller frivillighetsråd, der alle frivillige organisasjoner i kommunen inviteres til å delta. Tilsvarende kan være aktuelt på fylkesnivå.

Kommunen kan legge til rette for dialog og samarbeid med frivillig sektor gjennom en helhetlig frivillighetspolitikk. Det kan være en strategi, plan eller annet politisk vedtatt dokument som utvikles i dialog med den lokale frivilligheten, som beskriver virkemidler som bidrar til vekst og utvikling i frivilligheten, og som lager rammer for samarbeid og dialog mellom kommunen og frivillig sektor om folkehelsearbeidet. Her kan det også inngå omtale av prosess for medvirkning i kommunale prosesser.

Departementet viser også til Frivillighet Norge og KS’ plattform for frivillighetspolitikk og lokale fritidserklæringer som eksempler på gode verktøy og prinsipper for kommunene og fylkeskommunene i arbeidet for å bidra til et godt samarbeid med frivillig sektor.

5.4 Helse i den samiske befolkningen

5.4.1 Bakgrunn og gjeldende rett

Folkehelsearbeidet i Norge skal også fremme god helse i den samiske befolkningen. Derfor er det viktig at samiske perspektiver i større grad preger folkehelsepolitikken. Regjeringen la våren 2024 fram Meld. St. 12 (2023–2024) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Folkehelse og levekår i den samiske befolkningen, som bygger på en erkjennelse av at folkehelsepolitikken i Norge i stor grad har vært innrettet mot majoritetsbefolkningen, og at det er behov for tiltak for å sikre at samiske perspektiver blir bedre ivaretatt.

Basert på tall fra valgmanntallet til Sametinget bor det flest samer i Tromsø kommune, fulgt av Alta, Kautokeino, Karasjok og Oslo. Kommunene Kautokeino og Karasjok er i en særstilling, der omkring 90 prosent av innbyggerne antas å ha samisk bakgrunn og hvor det nordsamiske språket er majoritetsspråk.

Samer har et menneskerettslig vern som urfolk og som kulturell og språklig gruppe. Vernet følger både av nasjonal og internasjonal rett. ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om rettighetene til urfolk. Hovedprinsippet i konvensjonen er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Dette er også uttrykt i Grunnloven § 108, som sier at staten skal legge til rette for at det samiske folket, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det vises i tillegg til Europarådets konvensjon for nasjonale minoriteter og Europarådets minoritetsspråkpakt.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner, som ble lagt fram for Stortinget 1. juni 2023, peker på fornorskingsprosesser som har vært en betydelig belastning for samisk befolkning og samisk kultur, og med antatte helsekonsekvenser.

Hensynet til samers folkehelseutfordringer og til samisk språk, kultur og samfunnsliv er i dag ikke omtalt i folkehelseloven, men inngår i Forskrift 28. juni 2012 nr. 692 om oversikt over folkehelsen § 3 tredje ledd. Der framgår det at «I kommuner der det er grunn til å anta at det foreligger spesielle folkehelseutfordringer for den samiske befolkning, skal disse vurderes». Kravet til å vurdere særlige utfordringer for samene gjelder altså bare kommuner, ikke staten og fylkeskommunene. Kravet gjelder heller ikke alle kommuner med samiske innbyggere, kun der det er antatt å være spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Det er heller ikke nærmere konkretisert hva som må ligge til grunn for at en skal kunne anta at det foreligger spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen, og hvordan disse i så fall skal vurderes.

I forbindelse med utforming av Meld. St. 12 (2023–2024) Samisk språk, kultur og samfunnsliv – Folkehelse og levekår i den samiske befolkningen utarbeidet Folkehelseinstituttet og Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet i 2024 en rapport om Helse i den samiske befolkningen. Rapporten inngår som et eget kapittel i Folkehelserapporten fra Folkehelseinstituttet, og vil oppdateres jevnlig. Rapporten gir en nasjonal oversikt over folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Troms fylkeskommune har belyst utfordringer i den samiske befolkningen i sin folkehelseoversikt fra 2024, og tilsvarende har Nordland fylkeskommune en kort omtale av spesielle samiske folkehelseutfordringer i sitt oversiktsdokument.

5.4.2 Høringsnotatets forslag

I høringsnotatet ble det foreslått en ny bestemmelse i § 4 femte ledd om at kommunen skal ha oppmerksomhet på spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen der det er relevant.

Videre ble det foreslått at landets fylkeskommuner og staten skal få en tilsvarende plikt til å ha oppmerksomhet på spesielle folkehelsefordringer i den samiske befolkningen. Dette ble foreslått inntatt i henholdsvis § 20 syvende ledd og § 22 fjerde ledd.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Det er ulike syn på å lovfeste et ansvar for å ha oppmerksomhet på spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Det er en tendens til at høringsinstanser fra Nord-Norge er mer positive til forslaget enn instanser fra Sør-Norge. Mange høringsinstanser uttrykker støtte til forslagene.

Trøndelag fylkeskommune er enig i departementets forslag om nye bestemmelser i loven om at kommunen, fylkeskommunen og staten skal ha oppmerksomhet på spesielle folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen der det er relevant. Finnmark fylkeskommune er enig i grepet om å innføre tydeligere krav om å ha spesiell oppmerksomhet om folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Statsforvalteren i Troms og Finnmark påpeker at når kommunene utarbeider oversikt over befolkningens helse og livskvalitet, bør det være obligatorisk å gjøre en vurdering av folkehelsesituasjonen også i den samiske befolkningen.

En del instanser støtter ikke departementets forslag. Kongsvinger kommune er blant disse, og foreslår at folkehelseloven skal omfatte hele befolkningen, uten å fremheve spesifikke grupper. Det er også innspill om at andre grupper også bør nevnes. Dette gjelder for det første i forhold til nasjonale minoriteter. Alta kommune uttaler at:

«For å utjevne sosial ulikhet i helse er det fornuftig å ha særskilt oppmerksomhet på minoritetsgrupper, men det kommer skjevt ut om kun én befolkningsgruppe skal omtales særskilt i folkehelseloven. Dette oppleves som en forskjellsbehandling av minoritetsgrupper og en lov må anerkjenne at det finnes flere grupper som kan anses som etniske minoriteter. Alta kommune foreslår derfor at departementet bruker «minoritetsgrupper» som benevnelse i §§ 4, 20 og 22.»

Taternes Landsforening foreslår at nasjonale minoriteter innlemmes i ordlyden, i tillegg til den samiske befolkningen. Sàmi klinihkka v/ Samisk nasjonal kompetansetjeneste psykisk helsevern og rus (SANKS) uttaler at de er:

«positive til at endringer i folkehelseloven inkluderer en omtale av helsearbeid rettet mot den samiske befolkningen. Vi anbefaler imidlertid at også andre nasjonale minoriteter, herunder kvener, norskfinner, skogfinner og øvrige grupper, eksplisitt omtales i denne sammenheng. Dette baserer seg på anbefalingene i Rapport til Stortinget fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, og vil bidra til å sikre at alle urfolk og nasjonale minoriteter i Norge ivaretas på en helhetlig måte.»

Andre høringsinstanser mener at det er like viktig å framheve andre grupper. Universitetet i Bergen foreslår at den spesielle oppmerksomheten skal gjelde «den samiske befolkningen og andre innvandrer- og etniske minoriteter der det er relevant.» HelseOmsorg21-rådet mener at det bør vurderes om omtalen bør være bredere, slik at den også omfatter innvandrere og andre minoriteter. UIT Norges arktiske universitet uttaler at de vil støtte en ordlyd som favner flere sårbare grupper.

Enkelte høringsuttalelser peker også på behovet for å løfte fram et tydeligere kjønnsperspektiv og også ha mer fokus med mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette er ikke konkret satt opp mot hensynet til den samiske befolkningen.

Sametinget mener at:

«formuleringen ‘der det er relevant’ er for vag og mangler nødvendig klarhet og spesifisitet som kreves for at kommuner, fylkeskommuner og statlige helsemyndigheter skal kunne implementere tiltak effektivt. For å sikre at folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen blir tilstrekkelig ivaretatt og for å sikre en mer effektiv, målrettet og konsekvent innsats, ber Sametinget om at sitatet ‘der det er relevant’ byttes ut med «der det bor samer». Dette vil bidra til å sikre at tiltakene utformes og treffer de faktiske behovene som eksisterer.»

5.4.4 Departementets vurderinger

Regjeringen varslet i Meld. St. 12 (2023–2024) Samisk språk, kultur og samfunnsliv at den i forbindelse med revisjonen av folkehelseloven vil vurdere hensynet til den samiske befolkningen.

Departementet har ikke foretatt en gjennomgang av i hvilken grad kommunale folkehelseoversikter vurderer særskilte folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen. Vurdering av særskilte folkehelseutfordringer i den samiske befolkningen kan være vanskelig for kommunene, på grunn av at kunnskapsgrunnlaget om helsen i den samiske befolkningen er begrenset og at data på kommunenivå mangler. Det er likevel forutsatt i regelverket at oversikten også skal bygge på kvalitative data, blant annet fra medvirkningsprosesser.

I oppsummeringen av høringen er det framkommet ulike oppfatninger om begrunnelsen for å lovfeste et ansvar for statlige helsemyndigheter, fylkeskommunene og kommunene om ha oversikt over særskilte utfordringer i den samiske befolkningen. Saminor-undersøkelsene og kunnskapsoppsummeringen fra Folkehelseinstituttet indikerer ikke omfattende forskjeller i helsetilstanden mellom den samiske befolkningen og øvrig befolkning.

Begrunnelsen for å regulere ansvaret er at samene er definert som urfolk, med rett til å bevare og utvikle sitt språk, levesett og sine tradisjoner. Departementet mener at folkehelseloven skal være en lov som gjelder befolkningen generelt, men gjør her et unntak, med en urfolksbegrunnelse.

I kommuner med en betydelig andel av befolkningen fra en nasjonal minoritet bør det gis oppmerksomhet til spesielle utfordringer i disse gruppene. Dette gjelder blant annet kvensk/norskfinsk befolkning i mange kommuner i Troms og Finnmark.

Det er en klar begrensning at det mangler data på fylkes- og kommunenivå som differensierer mellom samer og nasjonale minoriteter og øvrig befolkning. Like viktig som å stille klarere krav til kommunene vil det være at staten og fylkeskommunene støtter kommunene bedre med relevante lokale data. Det finnes muligheter gjennom datainnsamlinger som de fylkesvise folkehelseundersøkelsene og i Ungdata. Saminor 3-undersøkelsen vil også være en viktig kunnskapskilde, med høy relevans for folkehelsearbeidet i aktuelle kommuner. At det foreligger endel lokale data om den samiske befolkingen, er en tilleggsbegrunnelse her.

Når det gjelder forpliktelsen til å vurdere samiske hensyn i utforming av folkehelsetiltak, så vises det generelt til Lov av 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold. Dette gjelder blant annet for tilgjengeliggjøring av helseinformasjon på samiske språk.

Når det gjelder den konkrete lovformuleringen så har departementet vurdert innspillet fra Sametinget. Departementet er enig i at formuleringen ‘der det er relevant’ er vanskelig å avgrense. Departementet mener at «I kommuner med samisk befolkning» er en mer hensiktsmessig innramming. Det understrekes likevel at folkehelseloven ikke gir individuelle rettigheter, og at tiltak normalt er på gruppenivå.