5 Viltforvaltning – viltmyndigheter, Jegerregisteret og finansiering mv.

5.1 Statlige viltmyndigheter

5.1.1 Gjeldende rett

Viltloven § 4 har bestemmelser om organer i viltforvaltningen. Etter viltloven § 4 første ledd består viltforvaltningen av departementet, direktoratet, statsforvalteren, fylkeskommunen og kommunen.

Ved lov 14. juni 2024 nr. 37 om endringer i viltloven mv. (endret betegnelse på organ i viltforvaltningen og oppheving av lovvedtak om nydyrking og nedbygging av myr) ble viltloven § 4 første ledd nr. 2 endret. Lovendringen trådte i kraft fra 1. juli 2024, og innebar at ordlyden «Miljødirektoratet» ble endret til «direktoratet». Viltloven spesifiserer ikke lenger hvilket direktorat som er viltorgan. Det er den til enhver tid gjeldende ansvarsfordelingen på direktoratsnivå som gjelder.

Etter viltloven § 4 andre ledd kan Kongen gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen. Det vises her til opprettelsen av blant annet villreinnemnder, jf. forskrift 8. januar 2016 nr. 12 om forvaltning av hjortevilt, og regionale rovviltnemnder, jf. forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt.

Viltloven § 4 tredje ledd har regler om klage. Det følger av bestemmelsen at kommunens vedtak kan påklages til statsforvalteren, og at reglene om klage i forvaltningsloven gjelder tilsvarende.

Etter viltloven § 6 første ledd skal viltorganene arbeide for å fremme formålet med loven og gi myndigheter og organisasjoner, bedrifter og personer bistand, råd og veiledning i saker om viltforvaltning. Etter viltloven § 6 andre ledd kan Kongen gi nærmere regler om viltorganenes organisasjon og virksomhet.

5.1.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene at det skulle skilles mellom viltmyndigheter på statlig nivå og oppgaver innen viltforvaltningen som er lagt til fylkeskommunen og kommunen. Det ble foreslått en egen bestemmelse om statlige viltmyndigheter i høringsforslaget § 4. Fylkeskommunens og kommunens oppgaver omtales i punkt 5.2.

Departementene foreslo at de statlige viltmyndighetene er Kongen, departementet, direktoratet og statsforvalteren. At «Kongen» ble foreslått inntatt i listen over statlige viltmyndigheter var nytt. Det ble videre foreslått å videreføre innholdet i viltloven § 6 første ledd med språklige endringer. Forslaget innebar at statlige viltmyndigheter skal arbeide for å fremme formålet med loven, og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning.

Det ble i høringsforslaget § 4 andre ledd foreslått at villreinnemndene og de regionale rovviltnemndene ikke skulle være en del av opplistingen av de statlige viltmyndighetene, men at disse synliggjøres i forslag til forskriftshjemmel om adgang til å opprette særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen. Forslaget var en videreføring og tydeliggjøring av viltloven § 6 andre ledd.

5.1.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i overkant av ti høringsinnspill til forslaget. Flere høringsinstanser har uttrykt støtte til forslaget. Engerdal Senterparti viser til at forslaget om en klarere ansvarsfordeling mellom ulike forvaltningsnivåer er et skritt i riktig retning.

NOAH – for dyrs rettigheter stiller seg kritisk til formuleringen om at viltmyndighetene skal «fremme formålet med loven», da de mener myndighetene ikke bør jobbe for jaktinteresser. I stedet foreslår NOAH – for dyrs rettigheter at de statlige viltmyndighetene skal arbeide for å fremme sameksistens med ville dyr og drive holdningsskapende arbeid som øker aksept, toleranse og kunnskap om ville dyr.

Flere høringsinstanser har kommentarer knyttet til villreinnemndene og de regionale rovviltnemndene. Villreinnemnda for Reinheimen-Breheimen mener villreinnemndene fortsatt skal bli regnet som statlig viltmyndighet, siden nemnda har forvaltningsoppgaver nedfelt i loven. Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten og Villreinnemnda for Forollhogna mener det er positivt at villreinnemndenes rolle tydeliggjøres i loven. Villreinrådet mener at villreinnemndene fremdeles bør regnes som en statlig viltmyndighet. Det vises til at villreinnemndene fatter forvaltningsvedtak blant annet knyttet til kvoter, og det er da naturlig at de fremdeles listes opp som statlig viltmyndighet. Statsforvalteren i Innlandet viser til at de tidligere har meldt inn ønske om at villreinnemndene tas med i liste over viltorganer, og er tilfreds med hvordan dette er løst i høringsforslaget. BirdLife Norge mener det ikke er hensiktsmessig å nevne ulike typer nemnder i loven. Norges Miljøvernforbund foreslår å avskaffe de regionale rovviltnemndene i sin nåværende form, og ønsker at villrein og rovdyr i størst mulig utstrekning forvaltes sentralt.

5.1.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en egen bestemmelse om statlige viltmyndigheter, jf. lovforslaget § 6. Opplistingen av myndigheter i lovforslaget § 6 første ledd tar utgangspunkt i de sentrale viltmyndighetene på statlig nivå.

Departementet registrerer at flere av høringsinstansene ønsker å tydeliggjøre villreinnemndene som statlig viltmyndighet. Departementet har vurdert om villreinnemndene og de regionale rovviltnemndene skal listes opp i lovforslaget § 6 første ledd sammen med Kongen, departementet, direktoratet og statsforvalteren. Villreinnemndene og de regionale rovviltnemndene er etter viltloven § 4 første ledd ikke listet opp som viltorgan, men opprettet i medhold av henholdsvis hjorteviltforskriften og rovviltforskriften. Etter departementets syn er det mer naturlig å synliggjøre villreinnemndenes og de regionale rovviltnemndenes rolle i forslaget til forskriftshjemmel i lovforslaget § 6 andre ledd. Flere av høringsinstansene er tilfreds med denne løsningen.

Departementet foreslår å videreføre innholdet i viltloven § 6 første ledd om at viltmyndighetene skal arbeide for å fremme formålet med loven, og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltningen. Departementet registrer at NOAH – for dyrs rettigheter er kritisk til forslaget. Departementet mener likevel det er hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen, blant annet for å synliggjøre at viltmyndighetene fortsatt skal ha en helhetlig kompetanse innen viltforvaltningen, og opprettholder derfor høringsforslaget.

5.2 Kommunens og fylkeskommunens oppgaver

5.2.1 Gjeldende rett

Den nye kommuneloven ble vedtatt i 2018, jf. lov 22. juni 2018 nr. 83 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven). Et overordnet mål med loven var å styrke det kommunale selvstyret. Det lokale selvstyret er også forankret i Grunnloven § 49 andre ledd.

Kommuneloven § 2-1 andre ledd lovfester hovedinnholdet i det kommunale selvstyret og rammene for det. Bestemmelsen fastsetter utgangspunktet om at hver kommune og fylkeskommune er et eget rettssubjekt, og kan ta avgjørelser på eget initiativ og ansvar. Videre følger det av tredje ledd at kommunene og fylkeskommunene utøver sitt selvstyre innenfor nasjonale rammer. Begrensninger i det kommunale selvstyret må ha hjemmel i lov. Generelt kan det sies at lovkravet i § 2-1 tredje ledd dreier seg om hvilke typer beslutninger som skal vedtas i lovs form, eventuelt ha grunnlag i lovvedtak. Lovkravet skal sikre at alle oppgavetildelinger som begrenser kommunenes frihet til å bestemme over seg selv, blir behandlet av Stortinget. Det skal også synliggjøre at departementene ikke kan styre kommunene som om de var en del av statsforvaltningen. Lovkravet innebærer ikke at alle regler som gjelder for kommunene og fylkeskommunene i sin helhet skal gis i lovs form. Som et alternativ til lovregulering kan departementene derfor velge å benytte seg av forskrifter.

Som en oppfølging av kommuneloven § 2-1 er det gjennomført endringer i en rekke lover for å sikre at kommuner og fylkeskommuner tildeles oppgaver i lover og forskrifter, jf. Prop. 107 L (2023–2024) Endringer i sektorlovgivningen for å sikre at oppgaver til kommuner og fylkeskommuner tildeles i lover og forskrifter (tilpasning til kommuneloven). Disse endringene trådte i kraft 1. januar 2025.

Målet med sektorlovgjennomgangen var at oppgavene til kommunene og fylkeskommunene skal fremgå direkte av lover eller forskrifter, og ikke av delegeringsvedtak, tildelingsbrev, rundskriv eller lignende. Et annet mål for lovgjennomgangen var at oppgavene til kommunene skulle tildeles gjennom lov og forskrift, og ikke delegeres fra statsforvaltningen. Videre var det et mål at oppgavefordelingen mellom kommunale og statlige myndigheter ikke skal framstå som uklar eller vanskelig å finne fram i. Utgangspunktet var at tildeling av oppgaver til kommunene skal skje i lovs form, og at eventuelle detaljregler som utfyller bestemmelsene i loven skal gis i forskrift.

Et sentralt element var å skille mellom delegering og tildeling av oppgaver til kommuner og fylkeskommuner. I Prop. 107 L (2023–2024) s. 10 er begrepene beskrevet:

Tildeling av oppgaver innebærer at et forvaltningsorgan i lov eller forskrift er gitt kompetanse eller plikt til å utøve en nærmere bestemt oppgave. I slike tilfeller gis oppgaven i lov fra Stortinget, eller i forskrift med hjemmel i lov.

Delegering sikter til tilfeller der et organ gir et annet organ (normalt et organ som er underordnet det delegerende organet) adgang til å utøve myndighet som er lagt til det delegerende organet. Mottakerorganet får normalt en plikt til å utøve den delegerte myndigheten. Det delegerende organet kan i utgangspunktet instruere mottakerorganet om hvordan myndigheten skal utøves, og trekke myndigheten tilbake til seg når det ønsker det. Det delegerende organet gir verken fra seg sin egen kompetanse eller ansvaret for utøvelsen av den kompetansen som er delegert.

Viltloven ble holdt utenfor endringene i sektorlovgivningen, jf. Prop. 107 L (2023–2024) s. 10. Det ble vist til at viltloven for tiden er under revisjon, og at prinsippene som legges til grunn i proposisjonen vil bli ivaretatt i forbindelse med revisjonsarbeidet.

Som omtalt i punkt 5.1 følger det av viltloven § 4 første ledd at fylkeskommunen og kommunen er viltorganer i viltforvaltningen. Etter viltloven § 4 tredje ledd kan vedtak truffet av kommunen påklages til statsforvalteren, og reglene om klage i forvaltningsloven gjelder tilsvarende. Det følger videre av viltloven § 6 første ledd at viltforvaltningsorganene, herunder fylkeskommunen og kommunen, skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi bistand, råd og veiledning i saker om viltforvaltning.

I viltforvaltningen har det ikke vært et klart skille mellom tildeling og delegering av oppgaver til kommunen, og hvilke konsekvenser dette har. Etter ordlyden i viltloven er kommunene tildelt oppgaver, både som viltorgan, jf. viltloven §§ 4 og 6, og etter enkelte bestemmelser i viltloven. Kommunen er tildelt oppgaver etter viltloven § 20 tredje ledd, § 21 andre ledd, § 28 tredje ledd, § 29 andre ledd og tredje ledd, § 34 andre ledd, § 36 første og andre ledd, § 37, § 38, § 43 og § 48.

Viltloven kapittel V handler om hjortevilt og bever. Myndighet etter dette kapittelet er i hovedsak lagt til direktoratet. I hjorteviltforskriften og forskrift 26. april 2017 nr. 5019 om forvaltning av bever er i mange tilfeller tilsvarende myndighet lagt til kommunen. Se blant annet hjorteviltforskriften § 5 og forskrift om forvaltning av bever § 3. Det kan stilles spørsmål om myndighet er tildelt eller delegert til kommunen. Departementet mener det er mest nærliggende å tolke viltlovens bestemmelser om hjortevilt og bever som delegering av myndighet til kommunen.

Etter viltloven § 51 første ledd andre punktum fremgår det at fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkeskommunen, eller den fylkeskommunen i samråd med direktoratet gir fullmakt. Miljødirektoratet ga i brev 13. januar 2014 fylkeskommunene myndighet til å delegere tillatelse til å fastsette skuddpremie til kommunene. Enkelte kommuner har en slik myndighet delegert til seg.

Kommunene er også tildelt myndighet etter forskrifter, se blant annet bestemmelser i viltforskriften, rovviltforskriften, jakttidsforskriften og forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort. Det er imidlertid noen bestemmelser i forskriftene der oppgaver er delegert, eller der det er uklart om oppgavene er tildelt eller delegert. Se for eksempel jakttidsforskriften § 3 nr. 3, som delegerer myndighet til kommunen.

Fylkeskommunene er tildelt oppgaver etter viltloven, både som viltorgan, jf. §§ 4 og 6, og etter viltloven § 21 andre ledd og § 51. Fylkeskommunen er også tildelt oppgaver etter forskrifter, blant annet etter hjorteviltforskriften, jakttidsforskriften og forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort. Det er også oppgaver som er delegert, og tilfeller der det er noe uklart om oppgaver til fylkeskommunen er tildelt eller delegert. Se for eksempel jakttidsforskriften § 3 nr. 2, som delegerer myndighet til fylkeskommunen.

5.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene en egen bestemmelse om at fylkeskommunens og kommunens oppgaver skal følge av loven, eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, jf. høringsforslaget § 5. Det ble videre foreslått å videreføre innholdet i viltloven § 6 første ledd med språklige endringer. Forslaget innebar at fylkeskommunen og kommunen skal arbeide for å fremme formålet med loven, og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning. Det ble også foreslått å videreføre innholdet i viltloven § 4 fjerde ledd om at statsforvalteren er klageinstans for vedtak truffet av kommunen.

På bakgrunn av forslagene om å tydeliggjøre at oppgaver «tildeles» kommunen, fant departementene at det også var et behov for å avklare om statlig klageinstans eller overordnet myndighet skulle ha adgang til å omgjøre kommunens vedtak, jf. forvaltningsloven § 35. Departementene foreslo at Kongen gis omgjøringskompetanse etter forvaltningsloven § 35 på samme vilkår som klageinstans og overordnet myndighet. Behovet for omgjøringskompetanse ble foreslått begrenset til vedtak kommunen fatter i forbindelse med fellingstillatelse på hjortevilt etter høringsforslaget § 38 og godkjenning av skuddpremieordninger etter høringsforslaget § 48.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i overkant av 20 høringsinnspill til forslaget.

Flere høringsinstanser støtter forslaget om en egen bestemmelse om fylkeskommunens og kommunens oppgaver, blant annet Akershus fylkeskommune, Buskerud fylkeskommune, Vestland fylkeskommune, Engerdal kommune, Larvik kommune, Skogkurs, Engerdal Senterparti og BirdLife Norge. Flere av disse høringsinstansene støtter at oppgavene tildeles gjennom lov og forskrift, og ikke gjennom delegasjon. Larvik kommune peker på at forslaget gir klare rammer for kommunens administrative og rådgivende rolle i viltforvaltningen, og at det er fornuftig at dette ansvaret lovfestes.

Noen høringsinstanser foreslår presiseringer for å klargjøre oppgavefordelingen. Sokndal kommune, Kvinnherad kommune, Indre Østfold kommune og Aremark kommune ønsker en tydeligere inndeling av fylkeskommunens og kommunens roller i lovteksten, gjerne ved en egen paragraf som beskriver kommunens oppgaver, klagerett og omgjøring. Halden kommune foreslår at det i bestemmelsen om at kommunen skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning presiseres at kommunen også skal fatte beslutninger. Dyrebeskyttelsen Norge peker på behovet for kompetanse i kommunene i sin høringsuttalelse.

Få høringsinstanser uttaler seg eksplisitt til forslaget om klageinstans og omgjøring. BirdLife Norge og NOAH – for dyrs rettigheter støtter at statsforvalteren fortsatt skal være klageinstans for kommunale vedtak. Innlandet fylkeskommune er enig i at Kongen bør ha omgjøringskompetanse for vedtak kommunen fatter i forbindelse med fellingstillatelse på hjortevilt og godkjenning av skuddpremieordninger. NOAH – for dyrs rettigheter støtter også forslaget i høringsnotatet om omgjøringskompetanse, men foreslår at det også må være anledning til å klage og omgjøre vedtak etter høringsforslaget § 40 om jakt og fangst av bever.

5.2.4 Departementets vurderinger

Departementet viser til at forslaget om en egen bestemmelse om fylkeskommunens og kommunens oppgaver har fått støtte blant høringsinstansene. Lovforslaget § 7 første ledd er i tråd med kommuneloven § 2-1 og følger opp prinsippene i Kommunal- og distriktsdepartementets sektorlovgjennomgang. Enkelte høringsinstanser ønsker en ytterligere tydeliggjøring ved at regler som omhandler kommunen får en egen bestemmelse. Departementet finner det imidlertid hensiktsmessig å behandle fylkeskommunen og kommunen i samme bestemmelse, selv om disse er egne rettssubjekter. Dette er også systematikken etter kommuneloven.

Forslaget om at fylkeskommunen og kommunen skal arbeide med å fremme formålet med loven, og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning, er en videreføring av innholdet i viltloven § 6 første ledd. Siden statlige viltmyndigheter ikke kan delegere oppgaver til fylkeskommunen eller kommunen, er det departementets oppfatning at det er sentralt at dette lovfestes i viltressursloven. Lovfesting vil blant annet bidra til at fylkeskommunen og kommunen fortsatt må sørge for å ha en helhetlig kompetanse innen viltforvaltningen. Departementet har vurdert innspillet fra Halden kommune om å inkludere i ordlyden at kommunen fatter beslutninger. Det skal imidlertid komme tydelig frem av den enkelte bestemmelse der kommunen er tildelt oppgaven med å fatte vedtak eller andre former av beslutninger, og departementet mener derfor det ikke er nødvendig å ha med dette i ordlyden i lovforslaget § 7.

Departementet registrerer at det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslagene i høringsnotatet som handler om klageinstans og omgjøringskompetanse. Det legges derfor til grunn at disse forslagene er ukontroversielle. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår at klagerett og omgjøringskompetanse også må gjelde for jakt og fangst av bever. Departementet viser her til at statsforvalteren er klageinstans for alle vedtak kommunen fatter, både etter viltressursloven og etter vedtak i forskrift gitt i medhold av loven. Når det gjelder omgjøringskompetanse, er denne foreslått begrenset til to vedtakstyper. Dette er fellingstillatelse på hjortevilt, se punkt 10.1, og godkjenning av skuddpremieordninger, se punkt 12.4.

Forvaltning av hjortevilt står i en særstilling når det gjelder antall felte individ, økonomisk betydning og jaktlig interesse. Det er også andre forhold som trafikkpåkjørsler og skade på landbrukseiendommer, særlig ved foryngelse av skog, som trekker i retning av at det bør være en sikkerhetsventil for statlig myndighet til å overprøve kommunens vedtak. Bruk av skuddpremie er et tema med sterkt kryssende interesser. Hensynet til dyrevelferd og dyrs egenverdi står ofte mot hensynet til effektivt uttak av vilt som gjør skade. Selv om kommunen får tildelt ansvar for godkjenning av skuddpremieordninger etter lovforslaget § 52, er det likevel hensyn som taler for at statlige viltmyndigheter ønsker å følge med på utviklingen av bruken av skuddpremieordninger. På bakgrunn av den uklare praktiseringen av skuddpremiebestemmelsen hittil, har direktoratet og departementet et særskilt behov for å følge utviklingen og for å kunne gjøre nødvendige justeringer. Etter departementets syn er det ikke et like stort behov for omgjøringskompetanse i saker som gjelder bever. De nasjonale hensynene er mindre fremtredende, og departementet mener derfor at det er tilstrekkelig at Kongen har omgjøringskompetanse i saker om fellingstillatelse på hjortevilt og godkjenning av skuddpremieordninger.

5.3 Jegerregisteret

5.3.1 Gjeldende rett

Etter viltloven § 26 nr. 7 kan Kongen gi nærmere regler om opprettelse av et sentralt jegerregister. Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk fikk 30. mars 1982 konsesjon til å opprette personregisteret «Norsk jegerregister» i medhold av dagjeldende lov 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. Jegerregisteret ble opprettet ved kongelig resolusjon 25. februar 1983. Da Jegerregisteret ble opprettet, var formålet å få en rasjonell behandling av innbetalingskort for jegeravgift og forenkle rutinene ved utarbeidelse av statistikk. Jegerregisteret var også en forutsetning for å kunne innføre jegerprøven.

Landbruksdirektoratet har i dag ansvaret for Jegerregisteret, mens Brønnøysundregistrene drifter det gjennom en drifts- og databehandleravtale. I dag registreres følgende opplysninger i registeret:

• Navn, adresse, personnummer og jegernummer

• Registreringsdato og dato for bestått jegerprøve

• Innbetalt jegeravgift dato, jaktår og beløp

• Status over rapportering av jakt- og fangstutbytte til SSB og eventuell tilleggsavgift for manglende rapportering og betaling av denne

• Om en jeger er fradømt retten til å utøve jakt og fangst

• Autorisasjon som jegerprøveinstruktør

• Registrering som lisensjeger, hvilket jaktår og for hvilke arter

• Våpenopplysninger til bruk i forbindelse med skyteprøve for jakt på storvilt (våpennavn, kaliber og våpennummer)

I 2023-2024 er det registrert om lag 544 000 jegere i registeret. Alle jegere som er registrert i Jegerregisteret har tilgang til å se hvilke opplysninger som er registrert om seg selv ved å logge seg inn på «Min jegerside»

Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) § 1 gjennomfører Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 (personvernforordningen) ved inkorporasjon. Formålet til forordningen er blant annet å sikre vern av fysiske personers grunnleggende rettigheter og friheter, særlig deres rett til vern av personopplysninger, jf. artikkel 1 nr. 2.

Personvernforordningen artikkel 5 oppstiller grunnleggende prinsipper for behandling av personopplysninger. Personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav a angir at personopplysninger skal behandles på en «lovlig, rettferdig og åpen måte med hensyn til den registrerte («lovlighet, rettferdighet og åpenhet»)». Kravet til at behandlingen må være lovlig innebærer at behandlingen må ha et gyldig behandlingsgrunnlag. Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav b skal personopplysninger samles inn for «spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenelig med disse formålene […] («formålsbegrensning»). Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav c skal behandling av personopplysninger være «adekvate, relevante og begrenset til det som er nødvendig for formålene de behandles for («dataminimering»)». Det er også prinsipper om «riktighet», jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav d, «lagringsbegrensning», jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav e og om «integritet og konfidensialitet», jf. bokstav f.

Etter personvernforordningen artikkel 5 nr. 2 er den behandlingsansvarlige ansvarlig for og skal kunne påvise at prinsippene i artikkel 5 nr. 1 overholdes. I artikkel 4 nr. 7 er den «behandlingsansvarlige» definert som en «en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes […]».

Hvilke krav som stilles til et behandlingsgrunnlag følger av personvernforordningen artikkel 6. Behandlingen av personopplysningene er lovlig dersom ett av vilkårene i artikkel 6 nr. 1 bokstav a til f er oppfylt. De mest aktuelle behandlingsgrunnlagene i forbindelse med Jegerregisteret er bokstav c og e. Etter artikkel 6 nr. 1 bokstav c er behandlingen lovlig dersom det er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige. Etter artikkel 6 nr. 1 bokstav e er behandlingen lovlig dersom den er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet som den behandlingsansvarlige er pålagt.

Etter forordningen artikkel 6 nr. 3 krever behandling av personopplysninger med grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e, et supplerende rettsgrunnlag fastsatt i unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett. I forarbeidene til personopplysningsloven, Prop. 56 LS (2017–2018) s. 33, er det lagt til grunn at i alle fall lov- eller forskriftsbestemmelser kan utgjøre et supplerende rettsgrunnlag. På s. 33 til 35 fremgår det videre at kravene til det supplerende rettsgrunnlaget må tolkes i lys av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette innebærer blant annet at inngrep i retten til privatliv eller familieliv med videre må ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være forholdsmessig.

I tråd med personvernforordningen artikkel 15 har en person som er registrert i Jegerregisteret krav på innsyn i egne personopplysninger. Innsyn i Jegerregisteret fra andre, reguleres av lov 19. mai 2006 nr. 16 om rett til innsyn i dokument i offentleg verksemd (offentleglova) og lov 9. mai 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Jegerregisteret inneholder blant annet opplysninger om personer som ved dom er fradømt retten til å utøve jakt og fangst og opplysninger om våpen brukt til skyteprøve for jakt på storvilt. Relevante unntakshjemler etter offentleglova for slike opplysninger er blant annet offentleglova § 13 første ledd jf. forvaltningsloven § 13 om opplysninger som er underlagt taushetsplikt og offentleglova § 24 tredje ledd som gjelder unntak for opplysninger når det er påkrevd fordi innsyn vil lette gjennomføringen av straffbare handlinger.

5.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementene til at det var behov for å tilpasse regler om Jegerregisteret til gjeldende regler om behandling av personopplysninger. I hovedsak gjaldt dette et tydeligere rettslig grunnlag for behandling av personopplysninger i Jegerregisteret. Departementene foreslo derfor i høringsforslaget § 6 at Kongen skal føre et sentralt jegerregister over nødvendige opplysninger for at jakt, fangst og felling kan utøves og viltet forvaltes i samsvar med loven.

I høringsnotatet foreslo departementene også en forskriftshjemmel om at Kongen kan gi forskrift om behandling av personopplysninger i Jegerregisteret. Departementene viste til at det i etterkant av høringen kunne være et behov for å utrede nærmere forskriftsbestemmelser.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill som gjelder utformingen eller innholdet i forslaget til bestemmelse om Jegerregisteret. Brønnøysundregistrene støtter departementenes vurdering om at det er behov for å tilpasse bestemmelser om Jegerregisteret til gjeldende regler om behandling av personopplysninger. Brønnøysundregistrene støtter også at det er behov for å utdype det supplerende rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger i forskrift.

Aurskog-Høland kommune og Steinkjer kommune har tatt opp tematikken om innsyn i Jegerregisteret og uttrykt bekymring for sikkerheten til lisens- og skadefellingsjegere. Aurskog-Høland kommune understreker viktigheten av å utrede forskriftsbestemmelser for å adressere forfølgelse og trusler mot lisensjegere ved offentliggjøring av deres informasjon. Steinkjer kommune ønsker unntak fra innsyn etter offentleglova for lisens- og skadefellingsjegere. Dette begrunnes ut fra et ønske om å skjerme skadefellingsjegerne som gjør en jobb i det offentliges regi, beskytte deres familier mot hets og trusler, skjerme skadefellingslaget fra media og av sikkerhetsmessige hensyn. Brønnøysundregistrene mener det er behov for en særskilt regulering om innsyn, i tillegg til offentleglova.

5.3.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at det er kommet få høringsinnspill som gjelder forslaget om en egen bestemmelse om Jegerregisteret og behandling av personopplysninger. Departementet oppfatter at forslaget fremstår som ukontroversielt, særlig fordi det først og fremst har som formål å sikre at Jegerregisteret er i tråd med personopplysningsloven og personvernforordningen. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet i lovforslaget § 8 med mindre endringer.

Departementet viser til at det har vært en betydelig utvikling innenfor rettsområdet for behandling av personopplysninger siden Jegerregisteret ble opprettet i 1983. Selv om behandlingen av personopplysninger i Jegerregisteret i praksis har vært håndtert i samsvar med personopplysningslovgivningen, har dette ikke vært fullt ut reflektert i viltloven eller forskrifter i medhold av loven. Departementet mener derfor det er behov for å tilpasse bestemmelsene om Jegerregisteret til gjeldende regler om behandling av personopplysninger. Lovforslaget § 8 første ledd vil fungere som et supplerende rettsgrunnlag, og være i tråd med personvernforordningen art. 6.

Departementet opprettholder også forslaget om forskriftshjemmel i lovforslaget § 8 andre ledd, men har lagt til at det også kan gis regler i forskrift om hvilke opplysninger, i tillegg til opplysningskategorier, som kan registreres. Det kan blant annet være behov for å utdype det supplerende rettsgrunnlaget for behandling av personopplysninger i forskrift. Departementet vil vurdere behovet for ytterligere regulering i forskrift om behandling av personopplysninger i Jegerregisteret samtidig eller i etterkant av ikrafttredelse av loven.

Når det gjelder behandling av krav om innsyn i Jegerregisteret fra andre, mener departementet at det i utgangspunktet ikke er behov for andre hjemler for unntak fra innsyn enn det som følger av offentleglova og miljøinformasjonsloven. Departementet mener det heller ikke er behov for en egen hjemmel i viltressursloven for å unnta opplysninger om lisensjegere, eller jegere som deltar i skadefelling, fra offentlig innsyn. Departementets syn er at offentleglova ivaretar de hensynene som eventuelt kan gi grunnlag for å unnta opplysninger om lisensjegere eller jegere som deltar i skadefelling fra innsyn. Offentleglova § 24 gir hjemmel til å nekte innsyn i opplysninger der det er påkrevd fordi innsyn vil lette gjennomføring av straffbare handlinger eller utsette enkeltpersoner for fare. I tillegg mener departementet at åpenhet er viktig for å oppnå alminneliggjøring av ordningen med lisensfelling. Departementets vurdering er derfor at det ikke er hensiktsmessig å etablere særreguleringer etter viltressursloven for å unnta opplysninger om registrerte lisensjegere fra offentlig innsyn.

Departementet har videre vurdert om det er behov for en egen unntakshjemmel om våpenopplysninger som registreres i Jegerregisteret. Våpenlova § 36 tredje ledd har for eksempel en egen unntakshjemmel som kan benyttes når det er grunn til å tro at opplysningene vil kunne brukes til straffbare handlinger. Etter departementets syn er unntaksreglene i offentleglova tilstrekkelige for å unnta våpenopplysninger knyttet til for eksempel person og bosted, og det foreslås derfor ikke en egen unntakshjemmel om dette.

5.4 Viltfond og fastsetting av jeger- og fellingsavgifter

5.4.1 Gjeldende rett

Etter viltloven § 43 første punktum går jegeravgiften og fellingsavgiften inn i et viltfond til fremme av viltforvaltningen. Det følger av retningslinjene til det statlige viltfondet fastsatt av Stortinget i 1989, jf. Budsjett-innst. S nr. 5 – 1988–89 s. 67, at «Viltfondet skal nyttast til forvaltningstiltak som kjem viltet og allmenta til gode, under dette viltforvaltning i kommunane, lokale, regionale og sentrale vilttiltak, viltforsking, førebyggjande tiltak mot og vederlag for skadar valda av hjortevilt, jegerregister og jegersørvis.» Landbruks- og matdepartementet har fastsatt en egen instruks for det statlige viltfondet, 26. september 2024. Departementet gir også føringer for fondet gjennom tildelingsbrev til Landbruksdirektoratet.

Det følger av viltloven § 43 andre punktum at fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, går inn i kommunale viltfond. Av tredje punktum følger det at direktoratet kan gi regler om anvendelse av midlene i kommunale viltfond.

De kommunale og fylkeskommunale viltfondene er nærmere regulert gjennom forskrift 15. mai 2011 nr. 537 om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort. I forskriften § 1 første ledd går det frem at formålet med kommunale viltfond er å skape økonomisk bakgrunn for å fremme viltforvaltningen i kommunen og fylkeskommunen. Fondene er etablert som bundne driftsfond og blir regnskapsført og revidert separat fra øvrig kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

I tillegg til å være et finansielt virkemiddel i viltforvaltningen, har det statlige viltfondet og kommunen en eiendomsrett til vilt i medhold av viltloven § 48. Det statlige viltfondets eiendomsrett er nærmere omtalt under punkt 12.3.

Etter viltloven § 40 første ledd skal den som vil drive jakt og fangst betale jegeravgift etter satser og regler som Kongen fastsetter, herunder gebyr for ekstra utsending av jegeravgiftskort. Avgiften gjelder for hele landet og for jaktåret, regnet fra og med 1. april til og med 31. mars.

Jegeravgiften fastsettes hvert år i forbindelse med statsbudsjettet, se Prop. 1 S (2024–2025) under Landbruks- og matdepartementet. I 2024 var jegeravgiften på kr 420, med et jegeravgiftstillegg for jakt på hjortevilt på kr 120. Det følger av viltloven § 43 at jegeravgiften går inn i et viltfond til å fremme viltforvaltningen.

Viltloven § 50 første punktum åpner for at det kan ilegges en tilleggsavgift på jegeravgiften det påfølgende jaktåret etter satser som Kongen fastsetter. Dette gjelder i de tilfellene hvor jegerens plikt til å opplyse om jaktutbytte ikke er etterkommet.

Kravet om betaling av en fellingsavgift følger av viltloven § 40 andre ledd. Viltloven § 40 andre ledd første punktum slår fast at for hvert dyr som tillates felt eller felles av elg, hjort og villrein, skal det betales en fellingsavgift etter satser og regler som Kongen fastsetter. Det følger av andre punktum at Kongen kan bestemme at kommunen innenfor nærmere rammer kan fastsette fellingsavgiften for elg og hjort. Rammene for fellingsavgifter for elg, hjort og villrein fastsettes i forbindelse med statsbudsjettet, jf. Prop. 1 S (2024–2025) under Landbruks- og matdepartementet.

Formålet med fellingsavgiften er å sikre finansiering av forvaltning av elg, hjort og villrein, siden denne forvaltningen innebærer betydelig større administrative kostnader på både kommunalt og regionalt nivå enn forvaltningen av småvilt. Blant annet omfatter dette fastsetting av kommunale mål, behandling av søknader om vald og bestandsplanområder, samt systemer for håndtering av offentlig statistikk.

Fellingsavgiften for elg og hjort kreves inn etterskuddsvis. Kommunen fastsetter fellingsavgiftene for elg og hjort innenfor et øvre tak fastsatt gjennom den årlige statsbudsjettprosessen for Landbruks- og matdepartementet og etter nærmere regler i forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort § 6. Fellingsavgiftene som er knyttet til villrein, administreres av direktoratet og skal brukes i villreinforvaltningen.

Når det gjelder fordelingen av de ulike fellingsavgiftene etter viltloven § 40 andre ledd, følger det av viltloven § 43 første punktum at fellingsavgiften går inn i et viltfond til fremme av viltforvaltningen. Denne bestemmelsen viser til det statlige viltfondet. Av andre punktum fremgår det at fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, går inn i tilsvarende kommunale viltfond. Etter viltloven § 43 tredje punktum kan direktoratet gi regler om anvendelse av midlene i kommunale viltfond. Nærmere regler for innkreving og disponering av kommunale viltfond er fastsatt i forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort §§ 3 til 5.

5.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementene å samle reglene om forvaltning av det statlige viltfondet, adgangen til å opprette kommunale og fylkeskommunale viltfond og rammer for hvordan fondene kan finansieres i én bestemmelse.

Bestemmelser knyttet til det statlige viltfondet ble foreslått samlet i høringsforslaget § 7 første ledd. Dette er blant annet regler om at Kongen forvalter et statlig viltfond som har til formål å fremme viltforvaltningen, og at Kongen kan fastsette satser og regler om jegeravgift. I tillegg ble det foreslått å videreføre og tydeliggjøre regler knyttet til fellingsavgift for villrein.

I høringsforslaget § 7 andre ledd ble det foreslått å lovfeste at fylkeskommuner som mottar overføring fra det statlige viltfondet skal opprette fylkeskommunale viltfond. Dette fremgår i dag av forskrift.

Regler om det kommunale viltfondet og fellingsavgift for elg, hjort og rådyr ble foreslått samlet i høringsforslaget § 7 tredje ledd. At kommunen kan fastsette og kreve inn fellingsavgift for jakt på rådyr var et nytt forslag. Inntektene fra fellingsavgiftene ble foreslått å tilfalle det kommunale viltfondet.

Departementene foreslo også en forskriftshjemmel hvor Kongen kan gi forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond, blant annet om hvilke inntekter som skal eller kan tilfalle viltfondene og hvordan midlene kan disponeres.

5.4.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 170 høringsinnspill til forslaget. Av disse er over 90 innspill fra privatpersoner.

Hovedinntrykket er at det er et bredt ønske om å videreføre og styrke viltfondene. Blant annet Sokndal kommune mener begrunnelsen for å samle reglene om forvaltningen av viltfondene i én bestemmelse er god, og at dette vil gjøre innholdet oversiktlig og tydelig. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår en endring av formålet til viltfondene, slik at det vektlegger vern og bevaring av ville dyr og deres leveområder.

Det er svært mange høringsinnspill, særlig fra privatpersoner, som gjelder forslaget om at kommunen kan fastsette og kreve inn fellingsavgift for jakt på rådyr.

Flere kommuner er positive til forslaget om å innføre fellingsavgift for rådyr. Blant disse er Fredrikstad kommune, Haram kommune, Alvdal kommune, Oslo kommune, Kongsberg kommune og Eidfjord kommune. Tynset kommune, Moss kommune og Råde kommune støtter avgiften, men foreslår justeringer i forslaget. Det foreslås blant annet kvoteavgift fremfor avgift per felte dyr, for å unngå underrapportering og fremme bedre forvaltning. Kongsberg kommune viser til at innføring av fellingsavgift vil styrke viltfondet i kommunen. Det pekes videre på at hvis fellingsavgift innføres, må det sikres at kommunen får innlevert fellingsrapporter. Tynset kommune viser til at innføring av fellingsavgift for rådyr kan tilføre økonomiske midler som er med på å dekke opp kommunens utgifter til drift av en lovpålagt fallviltordning.

Også andre høringsinstanser er positive til forslaget om fellingsavgift for rådyr, blant annet Skogkurs og Buskerud fylkeskommune. Stiftelsen Norsk Hjortesenter støtter forslaget om å innføre fellingsavgift for rådyr, og viser til at det vil kunne øke statusen til rådyret som vilt. Stiftelsen Norsk Hjortesenter er likevel uenig i at fellingsavgiften skal kunne brukes til ettersøk av trafikkskadd vilt.

Motstanden til forslaget om fellingsavgift for rådyr er betydelig, særlig blant privatpersoner. Det er også flere kommuner som er imot forslaget, blant disse er Elverum kommune, Snåsa kommune og Nome kommune. Sel kommune mener det bør ses på andre muligheter for å finansiere ettersøk enn å innføre fellingsavgift for rådyr, og ønsker derfor å fortsette med fellingsavgift for elg og hjort som i dag. Larvik kommune og Holmestrand kommune er også kritiske eller skeptiske til forslaget. Hovedargumentene som går igjen blant høringsinstansene er knyttet til økonomi og behov for å dekke utgifter ved fallvilthåndtering. Negative konsekvenser for jaktdeltakelse trekkes også frem som argumenter mot fellingsavgift for rådyr.

Mange privatpersoner mener rådyrjakt bør være tilgjengelig for alle, spesielt for unge og nye jegere. Det påpekes at jegere allerede tar ansvar for fallvilt og trafikkskadd vilt, ofte på dugnad, og at forslaget om fellingsavgift for rådyr kan redusere jaktdeltakelsen og svekke rekrutteringen. Også andre høringsinstanser er imot forslaget, blant annet Telemark fylkeskommune, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Fritzøe Skoger AS. Norges Fjellstyresamband mener også forslaget om innføring av fellingsavgift for rådyr ikke er hensiktsmessig. Norges Fjellstyresamband skriver videre:

I tillegg til å skape mye merarbeid for kommunene gir det også mye ekstraarbeid for rettighetshavere. Man kan ikke forvente at alle kommunens oppgaver innen viltforvaltning skal finansieres med avgifter som pålegges jegerne. Ettersøk ved påkjørsler på vei og bane er eksempler på kommunale utgifter som må dekkes gjennom ordinære budsjetter.

Flere høringsinstanser knytter forslaget om fellingsavgift for rådyr til forslaget om en ny bestemmelse om offentlig ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse, jf. høringsforslaget § 51. Høringsuttalelser om dette behandles i punkt 12.7.

5.4.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at forslaget om å samle reglene om det statlige viltfondet, adgangen til å opprette kommunale og fylkeskommunale viltfond og rammer for hvordan fondene kan finansieres i én bestemmelse, har fått støtte fra de høringsinstansene som har uttalt seg om dette. Departementet viser til at gjeldende rammer for forvaltningen av det statlige fondet har fungert godt, og oppfatter at det er bred støtte for å videreføre og tydeliggjøre ordningen om det statlige viltfondet og jegeravgiften, jf. lovforslaget § 9 første og andre ledd. Det samme gjelder for de fylkeskommunale og kommunale viltfondene, jf. lovforslaget § 9 tredje, fjerde og femte ledd. Departementet viser også til at regler for fellingstillatelse på hjort, elg og villrein ikke har fått særlig omtale av høringsinstansene, og legger til grunn at dette er ordninger som fungerer godt.

Det som har fått mest oppmerksomhet er høringsforslaget § 7 tredje ledd andre punktum om at kommunen kan fastsette og kreve inn fellingsavgift for rådyr. Her har mange høringsinstanser uttalt seg. Flere høringsinstanser er positive, men det er en klar overvekt av høringsinstanser som er imot forslaget. Departementet merker seg argumentene mot å innføre regler om fellingsavgift for rådyr, og registrer at mange høringsinstanser ser dette i sammenheng med lovforslaget § 55 om offentlig ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse, jf. punkt 12.7. Mange høringsinstanser peker på at fellingsavgift for jakt på hjortevilt ikke bør brukes til å dekke kommunens utgifter til arbeid med blant annet fallvilt.

Departementet erkjenner at kommunens oppgaver knyttet til fallvilthåndtering er kostnadskrevende, og at utgifter ofte overskrider inntektene fra fellingsavgifter fra elg og hjort. Tall fra Hjorteviltregisteret viser at rådyr står for om lag 11 000 – 14 000 registreringer i fallviltbasen årlig, noe som er vesentlig høyere enn for elg og hjort. Dette kan, etter departementets vurdering, i utgangspunktet være et argument for å styrke finansieringen av de kommunale viltfondene gjennom en fellingsavgift for rådyr.

Det følger av forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond at kommunale viltfond blant annet kan benyttes til å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt. Dette er forhold som ikke nødvendigvis er knyttet til jaktutøvelse, men som jegerne gjennom innbetaling av fellingsavgifter er med på å finansiere. Mange av høringsinstansene mener det er urimelig å legge økt finansieringsansvar på jegerne.

Departementet viser til at kommunale viltfond også kan brukes til tiltak for å fremme viltforvaltning, styrke kunnskapen om viltet, jaktorganisering med mer i kommunen og nabokommuner gjennom samarbeid i regi av organisasjoner, enkeltpersoner eller kommunen selv. Slike tiltak har en nær kobling til jegeren og jaktutøvelsen. Departementet ser at forslaget om å innføre fellingsavgift for rådyr kan forsterke inntrykket av at jegerne gis ansvar for å dekke utgifter som skyldes andre forhold enn jaktutøvelse.

Kommunens oppgaver knyttet til offentlig ettersøk av sykt og skadd vilt er foreslått tydeliggjort i lovforslaget § 55. Det foreslås blant annet å videreføre at kommunen kan benytte kommunale viltfond til å dekke kommunens kostnader ved offentlig ettersøk med videre. Departementet viser til begrunnelse for dette i punkt 12.7.

Departementet viser også til at regjeringen nylig har lagt frem en ny dyrevelferdsmelding, Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd. I meldingen s. 184 fremgår det at regjeringen blant annet vil utrede alternative løsninger for finansiering av kommunalt arbeid med ettersøk og håndtering av skadde og døde dyr etter påkjørsler.

Gitt at det er varslet et arbeid med å utrede alternative løsninger for finansiering av kommunens utgifter i forbindelse med ettersøk og håndtering av skadde og døde dyr etter påkjørsler, og at det er betydelig motstand blant høringsinstansene om å innføre fellingsavgift for rådyr, har departementet kommet til at fellingsavgift for rådyr ikke foreslås innført.

Fastsetting og innkreving av avgift gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Dette innebærer at kommuner som ønsker å fastsette fellingsavgift, må gjøre dette gjennom forskrift. I lovforslaget § 9 fjerde ledd andre punktum følger det derfor at kommunen kan gi forskrift om fastsetting og innkreving av fellingsavgift for hvert dyr som felles av elg og hjort, innenfor rammer fastsatt av Stortinget. Forslaget er en tydeliggjøring av gjeldende rett, og inneholder enkelte språklige endringer sammenlignet med høringsforslaget.