16 Merknader til lovforslaget

Til viltressursloven

Til § 1

Lovens formål er å sikre at forvaltning av viltressursene gjennom jakt, fangst, felling og annen håndtering av vilt skjer på en bærekraftig og forsvarlig måte. Det vises til punkt 4.1.

Med «forvaltning» menes her både høsting av viltressursene gjennom jakt og fangst, og regulering av viltressursene gjennom felling og annen håndtering av vilt.

I naturmangfoldloven § 3 bokstav g er høsting definert som «jakt, fangst, fiske og innsamling av planter eller plantedeler (medregnet bær og frukter) og sopp, i friluftsliv og næring». Vilkår for å tillate høsting av en viltart gjennom jakt og fangst etter naturmangfoldloven § 16 er nærmere omtalt under punkt 6. En forutsetning for at det kan utøves jakt og fangst på en viltart er at det foreligger et høstingsverdig overskudd. På den måten vil naturens produktivitet og artsrikdom opprettholdes og bevares.

Paragrafen omfatter også regulering av viltressursene på annen måte enn gjennom jakt og fangst. Det gjelder «felling», blant annet lisens- og skadefelling, og gjennom «annen håndtering», blant annet regler om egg- og dunsanking, hold av vilt, innfanging av vilt, merking av vilt og bestandsregulering under særegne forhold.

I viltloven § 1 er det «viltproduksjonen» som kan høstes. Begrepet «viltproduksjonen» er erstattet med begrepet «viltressursene». Dette sammenfaller med lovens innretning som en ressurslov, og vil også ha klare likheter med formålsbestemmelsen i havressurslova.

Hensynet til bærekraft er tydeliggjort i paragrafen. Dette er en videreføring av det forvaltningsmessige utgangspunktet som også følger av forarbeidene til viltloven. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 45 er det understreket at det å ta vare på dyrelivet i naturen, har forrang fremfor oppgavene med fordeling. Forarbeidenes bruk av begrepet «fordeling» kan forstås slik at det er tale om høsting gjennom jakt og fangst av overskuddet som viltressursene produserer.

Prinsippet om å gi dyrelivet i naturen forrang er grunnleggende for å ivareta en bærekraftig forvaltning av viltartene. Naturmangfoldlovens overordnede forvaltningsprinsipper legger klare rammer for viltforvaltningen. I dette ligger et grunnleggende prinsipp om en bærekraftig forvaltning. Bærekraftprinsippet er i dag forankret i både naturmangfoldloven § 5 om forvaltningsmål for arter, naturmangfoldloven § 15 første ledd om forvaltningsprinsipp og i naturmangfoldloven § 16 tredje og fjerde ledd om høsting av vilt.

Koblingen til dyrevelferdsloven er ny, og gjør at hensynet til dyrevelferd forankres i paragrafen. En bærekraftig forvaltning av viltet forutsetter at selve utøvelsen av jakt, fangst, felling og annen håndtering av vilt også skjer på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte i tråd med utøvelsesreglene i kapittel 5 og dyrevelferdslovens regler. Utøvelsesreglene for jakt og fangst vil, som en hovedregel, også gjelde for felling, se omtale i punkt 11.2 til 11.4.

Henvisningen til naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven indikerer at viltressursloven er en sektorlov underlagt de rettslige rammene som følger av det sektorovergripende lovverket.

Til § 2

Paragrafen regulerer lovens geografiske virkeområde. Det vises til punkt 4.2.4.

Det følger av første ledd at loven gjelder på norsk landterritorium. Det inkluderer også innsjøer og vassdrag. Videre følger det at loven gjelder i norsk territorialfarvann ved Fastlands-Norge og i Norges økonomiske sone opprettet i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. At loven bare gjelder på norsk landterritorium innebærer at loven ikke får anvendelse i bilandene, da disse ikke er en del av Kongeriket Norge. Se også lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m. (bilandsloven) § 1.

Det følger av andre ledd at loven ikke gjelder på Svalbard og Jan Mayen. Lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard [Svalbardloven] § 2 og lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2 fastsetter at det er norsk privatrett, strafferett og den norske lovgivningen om rettspleien som gjelder for disse områdene, med mindre annet er bestemt. For Svalbard er det gitt egne regler om blant annet jakt, fangst og felling av vilt i lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) kapittel IV og i tilhørende forskrifter.

Siden loven ikke gjelder på Svalbard, Jan Mayen eller i bilandene, gjelder den heller ikke i farvannet utenfor disse områdene, eller i den økonomiske sonen utenfor Svalbard eller Jan Mayen.

Til § 3

Paragrafen inneholder definisjoner av sentrale begreper i loven. Det vises til punkt 4.3.

I bokstav a defineres «vilt» som naturlig viltlevende landpattedyr, fugler, krypdyr og amfibier, inkludert krysninger med andre arter, uavhengig av om viltet lever eller kan leve vilt i Norge. Med «dyr» menes her arten, og ikke det enkelte individ. Også oppdrettede viltarter omfattes av begrepet «vilt». Definisjonen av vilt samsvarer med innholdet i viltdefinisjonen som følger av naturmangfoldloven § 3 bokstav p. Det som skiller seg fra naturmangfoldlovens viltdefinisjon er den siste delen av definisjonen som også inkluderer krysninger med andre arter, og at «vilt» gjelder uavhengig av om viltet lever eller kan leve vilt i Norge. Definisjonen av vilt er utformet slik at klarhetskravet i strafferetten ivaretas.

Egg fra viltarter er også omfattet av viltbegrepet, selv om det ikke fremgår av ordlyden i definisjonsbestemmelsen. Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), og egg som er tømt for innhold.

I bokstav b defineres «jakt» som høsting av vilt ved bruk av skytevåpen som avliver viltet, og den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av såret vilt. Begrepet defineres både ut ifra hvordan aktiviteten utøves og den tidsmessige avgrensningen. Definisjonen tar utgangspunkt i at jakt er omfattet av høstingsbegrepet i naturmangfoldloven § 3 bokstav g.

I bokstav c defineres «fangst» som høsting av vilt ved bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving, og avliving av fanget vilt. Definisjonen tar utgangspunkt i at fangst er omfattet av høstingsbegrepet i naturmangfoldloven § 3 bokstav g. Definisjonen avgrenses til bruk av feller. Det er et skille mellom jakt og fangst gjennom avlivingsmetoden som brukes. Fangst utøves ved bruk av feller, mens jakt utøves ved at viltet avlives ved bruk av skytevåpen. Fangstbegrepet avgrenses mot innfanging, hvor viltet etter å ha blitt fanget skal leve videre, for eksempel i forbindelse med merking eller overføring til annet område.

I bokstav d defineres «lisensfelling» som felling av et bestemt antall individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18, der kvoten er fastsatt av en offentlig myndighet og det kreves at jegeren er registrert som lisensjeger i Jegerregisteret for å delta. Lisensfelling kan omfatte både felling ved bruk av skytevåpen som avliver viltet og bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving og avlivingen. Tidsmessig omfatter lisensfelling selve avlivingen av viltet ved bruk av skytevåpen eller felle, men også den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av såret vilt. Lisensfelling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 faller utenfor jakt- og fangstbegrepene. Det er likevel i hovedsak de samme reglene som gjelder for utøvelse av lisensfelling som under jakt og fangst, se § 45.

I bokstav e defineres «skadefelling» som felling av ett eller flere bestemte individer av en viltart med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav a, b, c eller g, og fjerde ledd. Skadefelling kan omfatte både felling ved bruk av skytevåpen som avliver viltet og bruk av felle som avliver viltet eller fanger viltet for avliving og avlivingen. Tidsmessig omfatter skadefelling selve avlivingen av viltet ved bruk av skytevåpen eller felle, men også den forutgående lokaliseringen av viltet og ettersøk og avliving av såret vilt. Skadefelling med hjemmel i naturmangfoldloven § 18 faller utenfor jakt- og fangstbegrepene. Utgangspunktet er likevel at de samme reglene gjelder for skadefelling som for jakt og fangst, se § 46.

Til § 4

Paragrafen er ny og har ikke vært gjenstand for høring.

Paragrafen er et resultat av konsultasjoner med Sametinget, som også ga innspill om å styrke hensynet til samisk kulturutøvelse under høringen av loven. Det vises til punkt 2.4.

Hovedformålet med paragrafen er å sikre at samiske interesser tillegges vekt ved myndighetsutøvelse som direkte berører samisk kultur og tradisjon. Det er også et mål å bidra til økt kunnskap om at vedtak etter loven kan påvirke samiske interesser direkte.

Etter paragrafen skal det, ved vedtak i medhold av denne loven som berører samiske interesser direkte, innenfor rammen som gjelder for den enkelte bestemmelse, legges tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur.

Paragrafen innebærer ikke at samiske interesser uten videre skal ha forrang innenfor det skjønnsrommet som myndigheten har etter loven. Hvilken vekt samiske interesser har, må vurderes konkret med hensyn til hvilken del av loven det gjelder, hvor sentralt den samiske kulturutøvelsen står, og hvilke andre interesser som er relevante.

Forpliktelsen til å legge tilbørlig vekt på hensynet til naturgrunnlaget for samisk kultur følger også av konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater artikkel 8.

For øvrig vil også konsultasjonsplikten i sameloven kapittel 4 gjelde.

Til § 5

Paragrafen er ny og har ikke vært gjenstand for høring. Paragrafen er et resultat av konsultasjoner med Sametinget. Det vises til punkt 2.4.

Paragrafen presiserer at loven gjelder med de avgrensningene som følger av internasjonale avtaler og folkeretten ellers. Paragrafen medfører at loven må tolkes innskrenkende eller settes til side dersom den er i strid med internasjonale avtaler eller folkeretten.

Dette betyr likevel ikke at en folkerettslig plikt utgjør en selvstendig hjemmel for ulike tiltak i de tilfellene der det er nødvendig med hjemmel i lov etter legalitetsprinsippet.

Til § 6

Paragrafen omhandler statlige viltmyndigheter. Det vises til punkt 5.1. Fylkeskommunens og kommunens oppgaver fremgår av § 7.

Etter første ledd er Kongen, departementet, direktoratet og statsforvalteren statlige viltmyndigheter. At «Kongen» inkluderes som en viltmyndighet i loven er nytt, og har blant annet sammenheng med at forskriftsmyndigheten gjennomgående i loven er lagt til Kongen. Det følger av vanlige forvaltningsrettslige regler at Kongens myndighet kan delegeres til underordnede organer som departementet, direktoratet og statsforvalteren. Kongen har også etter Grunnloven §§ 3 og 12 en alminnelig organisasjons- og instruksjonsmyndighet over underliggende organer.

De statlige viltorganene skal arbeide for å fremme formålet med loven og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltningen. Hensikten bak bestemmelsen er blant annet å sikre at de statlige viltmyndighetene har en helhetlig kompetanse innen viltforvaltning. Ordlyden «gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning» må tolkes utvidende til å gjelde alle typer henvendelser fra for eksempel organisasjoner, bedrifter eller enkeltpersoner. Bestemmelsen er ikke begrenset til enkeltvedtak etter lovverket.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om opprettelse av villreinnemnder, regionale rovviltnemnder og andre særlige samarbeidsorganer og deres virksomhet. Forskriftshjemmelen er en videreføring av viltloven § 4 andre ledd, men med en presisering knyttet til villreinnemnder og regionale rovviltnemnder. Villreinnemndene er opprettet i medhold av forskrift 8. januar 2016 nr. 12 om forvaltning av hjortevilt, og de regionale rovviltnemndene er opprettet i medhold av forskrift 18. mars 2005 nr. 242 om forvaltning av rovvilt.

Til § 7

Paragrafen presiserer fylkeskommunens og kommunens oppgaver etter loven. Det vises til punkt 5.2. Deler av paragrafen viderefører innholdet i viltloven § 4 og § 6.

Fylkeskommunen og kommunen skal etter første ledd arbeide for å fremme formålet med loven, og gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning. Ordlyden er tilsvarende som for statlige viltmyndigheter i § 6, og er en videreføring av innholdet i viltloven § 6 første ledd. Hensikten bak bestemmelsen er blant annet å sikre at fylkeskommunen og kommunen har en helhetlig kompetanse innen viltforvaltning. Ordlyden «gi råd og veiledning i saker om viltforvaltning» må tolkes utvidende til å gjelde alle typer henvendelser fra for eksempel organisasjoner, bedrifter eller enkeltpersoner. Bestemmelsen er ikke begrenset til enkeltvedtak etter lovverket.

Etter andre ledd er statsforvalteren klageinstans for enkeltvedtak truffet av kommunen etter loven her eller forskrift i medhold av loven her. Statlig klageinstans på kommunale vedtak avviker fra utgangspunktet i forvaltningsloven § 28 andre ledd. Statsforvalteren skal i klagesakene legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønn, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd.

Etter tredje ledd kan Kongen, når vilkårene for omgjøring etter forvaltningsloven § 35 er oppfylt, omgjøre kommunens vedtak. Kongen, departementet eller direktoratet vil der oppgaver er tildelt kommunen, ikke anses som «annet overordnet organ» eller «overordnet myndighet» etter forvaltningsloven § 35 andre og tredje ledd. Dersom disse statlige myndighetene skal ha omgjøringskompetanse til kommunens vedtak, må det bestemmes i særlovgivningen. I bestemmelsen legges omgjøringskompetansen til Kongen ved to vedtakstyper. Dette er vedtak om fellingstillatelse på hjortevilt etter § 42, jf. punkt 10.1, og godkjenning av skuddpremieordninger etter § 52, jf. punkt 12.4. Kongens myndighet etter bestemmelsen kan delegeres til departementet eller direktoratet etter vanlige forvaltningsrettslige regler.

I fjerde ledd følger en forskriftshjemmel om at Kongen kan gi forskrift om at oppgaver etter loven skal legges til fylkeskommunen eller kommunen. Forskriftshjemmelen vil dekke de tilfellene der det ikke er presisert i den enkelte forskriftshjemmel i loven at det kan legges oppgaver til fylkeskommunen eller kommunen.

Til § 8

Paragrafen bygger på viltloven § 26 første ledd nr. 7, men med oppdateringer slik at behandling av personopplysninger i Jegerregisteret er i tråd med gjeldende regler etter personvernlovgivningen. Det vises til punkt 5.3.

Etter første ledd skal Kongen føre et sentralt jegerregister med nødvendige opplysninger for at jakt, fangst og felling kan utøves og viltet forvaltes i samsvar med loven. Hensikten til bestemmelsen er å fungere som et supplerende rettsgrunnlag etter personvernforordningen, jf. personopplysningsloven § 1. Aktuelle behandlingsgrunnlag for registrering av opplysninger i Jegerregisteret er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e. Etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 krever behandling av personopplysninger med grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e et supplerende rettsgrunnlag. For behandlingsgrunnlagene i bokstav c og e oppstilles et krav om nødvendighet, noe som innebærer at behandlingen av personopplysninger må være nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller for å utøve offentlig myndighet.

Det er bare «nødvendige opplysninger» som skal registreres for at jakt, fangst og felling kan utøves og viltet forvaltes etter loven. Med nødvendige opplysninger menes blant annet personalia, informasjon om jegerprøve og jegeravgift, status på rapporteringsforpliktelser, registrering som lisensjeger og våpenopplysninger. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1 om formålet til loven, jf. punkt 4.1, og § 15 om jegerens plikt til å være registrert i Jegerregisteret, jf. punkt 7.1. Registrering i Jegerregisteret gjelder også for personer som utøver lisensfelling. Se også § 45 første ledd, jf. punkt 11.2. Registrering i Jegerregisteret er en av flere forutsetninger for å kunne utøve jakt, fangst og felling.

Andre ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om behandling av personopplysninger i registeret. Det listes opp eksempler på hva det kan gis forskrift om. Dette er bestemmelser om formålet med behandling av opplysningene, hvem som er behandlingsansvarlig, hvilke opplysninger og opplysningskategorier som kan registreres, hvem som har tilgang til opplysningene, adgang til å utlevere opplysningene, retting, sperring og sletting av opplysninger, informasjonssikkerhet og internkontroll. Listen er ikke uttømmende, og er ment å dekke innholdet i personvernforordningen.

Til § 9

I paragrafen samles reglene om forvaltning av det statlige viltfondet, adgangen til å opprette kommunale og fylkeskommunale viltfond og rammer for hvordan fondene kan finansieres. Det vises til punkt 5.4.

Etter første ledd skal Kongen gi forskrift om innkreving av en jegeravgift og av en fellingsavgift for villrein. Bestemmelsen viderefører deler av innholdet i viltloven § 40 første ledd. Både jegeravgiften og fellingsavgiften for villrein fastsettes hvert år i forbindelse med statsbudsjettet. Bestemmelsen er også en videreføring av innholdet i viltloven § 40 andre ledd første punktum, men er avgrenset til å gjelde villrein.

Andre ledd har bestemmelser om det statlige viltfondet. Etter første punktum forvalter Kongen et statlig viltfond som har til formål å fremme viltforvaltningen. Begrepet «fremme viltforvaltningen» er ment å være vidt, slik at oppgaver innen vern, viltstelltiltak, viltundersøkelser og erstatningsordninger, oppsyn og kontroll omfattes, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 64. Det følger av retningslinjene til det statlige viltfondet fastsatt av Stortinget i 1989, jf. Budsjett-innst. S nr. 5 – 1988–1989 s. 67, at «Viltfondet skal nyttast til forvaltningstiltak som kjem viltet og allmenta til gode, under dette viltforvaltning i kommunane, lokale, regionale og sentrale vilttiltak, viltforsking, førebyggjande tiltak mot og vederlag for skadar valda av hjortevilt, jegerregister og jegersørvis.» Landbruks- og matdepartementet har fastsatt en egen instruks for det statlige viltfondet, datert 21. juni 2019, med endringer senest 19. november 2019. I andre punktum presiseres det at inntektene fra jegeravgiften og fellingsavgiften for villrein tilfaller det statlige viltfondet. Bestemmelsen viderefører innholdet i viltloven § 43 første ledd første punktum.

Tredje ledd lovfester regler for det fylkeskommunale viltfondet. Det følger av bestemmelsen at fylkeskommuner som mottar overføring fra det statlige viltfondet, skal etablere fylkeskommunale viltfond. Bestemmelsen lovfester innholdet i forskrift 15. mai 2011 nr. 537 om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort § 1 andre ledd tredje punktum.

I fjerde ledd samles regler om det kommunale viltfondet. I kommuner der det er adgang til jakt på elg, hjort eller rådyr, skal det opprettes et kommunalt viltfond som har til formål å fremme viltforvaltningen i kommunen, jf. første punktum. Bestemmelsen lovfester deler av innholdet i forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort § 1 andre ledd første punktum. Ordlyden «der det er adgang til jakt» viser til § 42 første ledd. Jakt på elg, hjort og rådyr forutsetter at kommunen i forskrift har åpnet for slik jakt.

Etter fjerde ledd andre punktum kan kommunen gi forskrift om fastsetting og innkreving av fellingsavgift for hvert dyr som felles av elg og hjort, innenfor rammer vedtatt av Stortinget. Fastsetting og innkreving av avgift gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer. Dette innebærer at kommuner som ønsker å fastsette fellingsavgift, må gjøre dette gjennom forskrift. Maksimalsatsene for fellingsavgiftene fastsettes hvert år i forbindelse med statsbudsjettet. I tredje punktum presiseres det at inntekter fra fellingsavgiftene tilfaller det kommunale viltfondet.

Etter femte ledd kan Kongen gi forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond, blant annet om hvilke inntekter som skal eller kan tilfalle viltfondene og hvordan midlene kan disponeres. Bestemmelsen viderefører innholdet i viltloven § 43 tredje punktum, men gjør det tydeligere at det er tale om en forskriftshjemmel som også åpner for å gi regler utover kun anvendelsen av midlene i kommunale viltfond.

Til § 10

Paragrafen gir hjemmel for å tillate jakt og fangst av viltarter i Norge, og er i stor grad en videreføring av viltloven § 9 andre ledd. Det vises til punkt 6.2.

Første ledd gjengir forvaltningsprinsippet som også følger av naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum. Prinsippet er også omtalt som fredningsprinsippet, og innebærer at det bare er arter som det uttrykkelig er fastsatt jakttid for, som det kan utøves jakt på eller fangst av. Naturmangfoldloven utgjør en ramme for vedtak om å tillate jakt og fangst. Begrunnelsen for å fastslå fredningsprinsippet for jakt og fangst også i viltressursloven, er opplysningshensyn.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om å tillate jakt og fangst, blant annet om hvilke viltarter det er tillatt å jakte på eller drive fangst av, til hvilke tider og i hvilke områder det er tillatt med jakt og fangst og om kvoter for jakt og fangst. Bestemmelsen må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 16 tredje til femte ledd, som angir vilkår som må være oppfylt for at jakt og fangst skal kunne tillates, og hensyn som skal vektlegges i slike vurderinger. Dette er tydeliggjort ved at det uttrykkelig følger av bestemmelsen at hjemmelen til å gi forskrift gjelder innenfor rammene av naturmangfoldloven § 16. Henvisningen til naturmangfoldloven § 16 er ikke ment å avgrense mot øvrige, relevante bestemmelser i naturmangfoldloven. Det er også andre bestemmelser i naturmangfoldloven som er relevante for avgjørelsen om å tillate jakt eller fangst. Det gjelder særlig forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven § 5 og reglene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II. At viltet skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven følger av formålsbestemmelsen, se punkt 4.1.

Forskriftshjemmelen i andre ledd må ses i sammenheng med internasjonale avtaler som innebærer en forpliktelse til å ivareta eller forvalte en art på særskilt måte. Det pekes særlig på forpliktelser etter Bernkonvensjonen. For viltarter som er oppført på konvensjonens vedlegg II, er det ikke anledning til å tillate jakt og fangst etter bestemmelsen, da avliving kun kan tillates i samsvar med konvensjonens artikkel 9.

Tredje ledd gir uttrykk for prinsippet om hekke- og yngletidsfredning. Prinsippet er grunnleggende i viltforvaltningen, og er begrunnet i både dyrevelferdshensyn og bestandshensyn. Jakt og fangst i hekke- og yngletiden kan innebære unødig lidelse for viltet. Hekke- og yngletidsfredningen tilsier derfor at det som en klar hovedregel ikke bør tillates jakt eller fangst av en art i den perioden avkom av vedkommende art er avhengig av moren for å overleve. Prinsippet gjelder for alle viltarter, også for fremmede viltarter.

Bestemmelsen er ikke en absolutt skranke mot å fastsette jakt- og fangsttider i hekke- eller yngletiden til en art. Det er likevel kun unntaksvis aktuelt å fravike hekke- og yngletidsfredningen ved fastsetting av tider for jakt og fangst, som for eksempel der det er behov for å stanse spredningen av fremmede viltarter. Også for uønskede, fremmede viltarter, bør det imidlertid forsøkes å ta hensyn til dyrevelferden i forbindelse med fastsetting av jakt- og fangsttider.

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om tildeling av oppgaver etter andre ledd til fylkeskommunen og kommunen. Det vises til punkt 5.2.

Til § 11

Paragrafen gir Kongen adgang til å tillate sanking av fugleegg fra viltarter og dun fra fuglereir. Hensikten med paragrafen er å regulere høsting av fugleegg fra viltarter og innsamling av dun fra fuglereir i friluftsliv og næring. Det vises til punkt 6.3.

Paragrafen er avgrenset mot sanking av egg og dun fra domestiserte fuglearter, og er også ment å være avgrenset mot sanking av egg og dun fra fuglearter som opprinnelig er viltlevende, men som holdes eller oppdrettes.

I første ledd slås det fast at sanking av fugleegg fra viltarter og sanking av dun fra fuglereir bare er tillatt dersom det er åpnet for det i eller i medhold av lov. For sanking av egg fra viltarter følger dette også av det overordnede forvaltningsprinsippet i naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum.

Med «sanking» forstås å samle inn ressurser fra naturen, i denne sammenheng egg og dun. Sanking skal i denne sammenheng avgrenses mot fjerning av fugleegg som utelukkende skjer for å avverge skade. Slik fjerning av egg omfattes ikke av bestemmelsen, men følger av reglene i naturmangfoldloven § 18. Sanking av dun er ikke «høsting» eller et «uttak» etter naturmangfoldloven § 3 bokstav g og o, og omfattes ikke av prinsippet i naturmangfoldloven § 15 første ledd første punktum.

Bestemmelsen skiller mellom sanking av fugleegg «fra viltarter» og sanking av dun «fra fuglereir», se også andre og tredje ledd.

Andre ledd første punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om å tillate sanking av fugleegg fra viltarter, blant annet om hvilke arter det kan sankes egg fra, og til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes. Formuleringen «blant annet» viser at opplistingen ikke er uttømmende. Hjemmelen vil for eksempel gi adgang til å gi regler som setter nærmere rammer og begrensninger for sanking av egg, som begrensninger på antall egg som kan sankes per fuglereir.

Begrepet «egg» omfattes av definisjonen av «vilt», se punkt 5.3.4. Dette omfatter egg uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), og egg som er tømt for innhold. Paragrafen dreier seg imidlertid om sanking av egg fra naturen, og det er ikke praktisk å sanke egg som er tømt for innhold.

Sanking av egg etter bestemmelsen er en form for høsting etter naturmangfoldloven. Se nærmere vurderinger i punkt 6.3.4. Bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 16 tredje til femte ledd, som angir vilkår som må være oppfylt for at høsting skal kunne tillates, og hvilke hensyn som skal vektlegges i slike vurderinger. Dette er tydeliggjort ved at det uttrykkelig følger av bestemmelsen at hjemmelen til å gi forskrift gjelder innenfor rammene av naturmangfoldloven § 16.

Henvisningen til naturmangfoldloven § 16 er ikke ment å avgrense mot øvrige relevante bestemmelser i naturmangfoldloven. Det er andre bestemmelser i naturmangfoldloven som også er relevante for avgjørelsen om å tillate sanking av egg. Det gjelder særlig forvaltningsmålet for arter i naturmangfoldloven § 5 og reglene om bærekraftig bruk i naturmangfoldloven kapittel II. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd andre og tredje punktum, som blant annet forbyr unødig skade på reir og unødig jaging av vilt. At viltet skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven følger av formålsbestemmelsen, se punkt 4.1.

Forskriftshjemmelen må også ses i sammenheng med internasjonale avtaler som innebærer en forpliktelse til å ivareta eller forvalte en art på særskilt måte. Det vises særlig til forpliktelser etter Bernkonvensjonen. For viltarter som er oppført på konvensjonens vedlegg II, forbyr Bernkonvensjonen som en hovedregel forsettlig fjerning av egg, og slik aktivitet kan kun tillates i samsvar med konvensjonens artikkel 9.

Det er ikke krav om jegerprøve, registrering i Jegerregisteret eller betaling av jegeravgift for å sanke fugleegg fra viltarter. Kravene i §§ 14 til 17 gjelder for «den som skal utøve jakt og fangst». § 20 gir imidlertid hjemmel for å stille kompetansekrav for å utøve sanking av fugleegg og dun. Se punkt 7.5.

Andre ledd andre punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med sanking av egg. Dette kan for eksempel være rapportering som er begrunnet i et behov for å få kunnskap om omfanget av eggsanking i forbindelse med vurderinger av effekter av eggsanking.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om å tillate sanking av dun fra fuglereir, blant annet om hvilke fuglearter det kan sankes dun fra, og til hvilke tider og i hvilke områder det kan sankes. Formuleringen «blant annet» viser at opplistingen ikke er uttømmende. Sanking av dun faller utenfor naturmangfoldlovens definisjon av høsting. Det er derfor ikke nødvendig å følge kravene i naturmangfoldloven § 16 ved fastsettelse av forskrift om å tillate sanking av dun. Tredje ledd er derfor formulert annerledes enn andre ledd på dette punktet. På samme måte som sanking av egg, må bestemmelsen imidlertid ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd andre og tredje punktum, som blant annet forbyr unødig skade på reir og unødig jaging av vilt.

Til § 12

Paragrafen gir Kongen adgang til å gi forskrift om lodden (jakt på ender) i Kautokeino kommune, og på denne måten gi grunnlag for å bevare og videreføre lodden som en del av samisk kultur og sedvane gjennom regler i forskrift. Det vises til punkt 6.4.

Første ledd gir Kongen hjemmel til å «tillate og regulere» lodden. Bestemmelsen er ment å gi hjemmel for regler i forskrift om blant annet å tillate lodden og innenfor hvilke rammer lodden tillates. Dette omfatter tidsrammen for jakten, geografisk avgrensning for jakten, kvote for jakten med videre. Bestemmelsen er også ment å gi hjemmel for regler i forskrift om blant annet hvilke vilkår og plikter som eventuelt skal gjelde for å utøve lodden, for eksempel om hvem som har adgang til å utøve lodden, og om den nærmere organiseringen av lodden og om saksbehandling.

Hvorvidt det skal åpnes for lodden, og innenfor hvilke rammer, er vurderinger som gjøres når det tas stilling til om det skal gis forskrift. Bestemmelsen innebærer ikke i seg selv en åpning for lodden.

Rammene for lodden kan ikke gå på bekostning av hensyn til ressursen, og det er en forutsetning for at det skal kunne åpnes for lodden i forskrift at jakten utøves på en måte og i et omfang som er dyrevelferdsmessig forsvarlig og bærekraftig.

Etter andre ledd kan kommunen tildeles oppgaver i forskrift etter første ledd. Det vises til punkt 5.2.

Til § 13

Paragrafen er en videreføring av viltloven § 10. Det vises til punkt 6.5.

Det følger av paragrafen at det er forbudt å utøve jakt og fangst fra og med 24. desember til og med 31. desember. Videre følger det at jakt og fangst heller ikke er tillatt på langfredag, påskeaften og første påskedag.

Paragrafen gjelder selv om en viltart har jakttid de aktuelle dagene.

Forbudet er avgrenset til å gjelde jakt og fangst, samt lisensfelling, jf. § 45 andre ledd. Sanking av fugleegg fra viltarter og dun fra fuglereir vil ikke være omfattet av bestemmelsen, da dette ikke er «jakt» eller «fangst», jf. lovforslaget § 3 bokstav b og c. Skadefelling, felling iverksatt av myndighetene og offentlige ettersøk er ikke omfattet av bestemmelsen.

Til § 14

Krav om bestått jegerprøve er ett av flere krav i kapittel fire som stilles til den som skal utøve jakt og fangst. Paragrafen er en videreføring av viltloven § 39 og utøvelsesforskriften § 8. Det vises til punkt 7.1.

Etter første ledd skal personer som skal utøve jakt og fangst, ha bestått jegerprøven. Med jegerprøven menes obligatorisk kurs som skal sikre at den som utøver jakt og fangst har et tilstrekkelig kunnskaps- og ferdighetsnivå. Dette inkluderer blant annet forståelse av jaktbare arter, bruk av skytevåpen og fangstredskap, forsvarlig jakt- og fangstutøvelse og relevant regelverk.

I henhold til andre ledd kan Kongen gi forskrift om jegerprøven, blant annet om krav til alder, obligatorisk kurs og eksamen, kursavgift, eksamensgebyr, autorisasjon som jegerprøveinstruktør og unntak fra kravet om å ha bestått jegerprøven. Eksemplene er ikke uttømmende. Unntak fra kravet om å ha bestått jegerprøven kan for eksempel være aktuelt for utenlandske jegere som kan dokumentere å kunne drive tilsvarende jakt i sitt hjemland.

Til § 15

Registrering i Jegerregisteret er ett av flere krav i kapittel fire som stilles til den som skal utøve jakt og fangst. Paragrafen er en videreføring av innholdet i utøvelsesforskriften, der det kan utledes et krav om at en jeger må være registrert i Jegerregisteret for å kunne utøve jakt og fangst. Paragrafen lovfester at personer som skal utøve jakt og fangst i Norge, må være registrert i Jegerregisteret, se punkt 7.1. Registreringen skjer automatisk ved godkjent jegerprøve. Kravet om registrering gjelder også for jegere som er fast bosatt i utlandet (både nordmenn og utlendinger) og som ikke har bestått norsk jegerprøve. Disse må dokumentere at de fyller vilkårene for å drive tilsvarende jakt i sitt bopelsland. Dersom Jegerregisteret vurderer at vilkårene for å jakte i bopelslandet er oppfylt, registreres disse personene også i Jegerregisteret. Registeret gir myndighetene oversikt over blant annet hvem som er kvalifisert til å utøve jakt og fangst og hvem som har betalt jegeravgift.

Reglene knyttet til opprettelsen av og innholdet i Jegerregisteret følger av § 8.

Til § 16

Krav om betaling av jegeravgift er ett av flere krav i kapittel fire som stilles til den som skal utøve jakt og fangst. Første ledd første punktum oppstiller et krav om at den som skal utøve jakt og fangst skal ha betalt jegeravgift etter § 9 for det aktuelle jaktåret. I andre punktum fremgår det at jaktåret regnes fra og med 1. april til og med 31. mars. Det vises til punkt 7.2.

Andre ledd stiller krav til jegeren om å kunne dokumentere at jegeravgiften for det aktuelle året er betalt. Jegeren skal ha dokumentasjon på betalt jegeravgift under jakt og fangst. Jegeren skal på forespørsel fra grunneier, noen som opptrer på grunneiers vegne eller jaktoppsynet fremvise dokumentasjon. I dag oppfylles kontrollplikten ved at en jeger viser frem gyldig jegeravgiftskort. Jegeravgiftskortet inneholder i dag en QR-kode som grunneier, noen som opptrer på grunneiers vegne eller jaktoppsynet kan lese av for å verifisere opplysningene i Jegerregisteret, inkludert at jegeravgiften er betalt.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel om jegeravgift. Det kan blant annet gis regler i forskrift om fritak fra betaling av jegeravgift og krav til hva som skal anses som gyldig dokumentasjon for betalt jegeravgift. Fritak fra betaling av jegeravgift er nærmere regulert i utøvelsesforskriften § 7, hvor det blant annet er gitt fritak for den som er under opplæring i jakt eller fangst.

Til § 17

Krav om alder er ett av flere krav i kapittel fire som stilles til den som skal utøve jakt og fangst. Paragrafen viderefører innholdet i deler av viltloven § 26 nr. 1. Paragrafen åpner for at Kongen kan gi regler i forskrift om aldersgrenser for å utøve jakt og fangst. Aldersgrenser for jakt og fangst kan, som i dag, differensieres blant annet for jakt og fangst av småvilt og storvilt, og for bruk av ulike jaktvåpen. Det vises til punkt 7.3.

Til § 18

Paragrafen er ny og har ikke vært gjenstand for høring.

Paragrafen viderefører gjeldende praksis om at deltakere under jakt og fangst som ikke bruker jaktvåpen eller som er ansvarlige for feller, er fritatt fra krav om jegerprøve, registrering i Jegerregisteret, betaling av jegeravgift og aldersgrenser for jakt og fangst, jf. §§ 14 til 17. Paragrafen er tatt inn som følge av innspill i høringsrunden for å unngå uklarheter. Det vises til omtale i punkt 7.1.

Ved utøvelse av lisensfelling er det krav til registrering i Jegerregistret, også for de som deltar som hundeførere uten våpen, se § 45.

Til § 19

Paragrafen gir Kongen adgang til å gi nærmere regler om rapportering til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med jakt eller fangst. Det vises til punkt 7.4. Paragrafen gjelder også for felling etter kapittel 8, se §§ 45 til 47.

Forskriftshjemmelen i første ledd har ingen avgrensning i hvem som kan pålegges å rapportere. Det legges til grunn at rapporteringsforpliktelser kan pålegges både jegere, grunneiere og tilbydere av jakt og fangst. Dette utelukker ikke at også andre som er tilknyttet utøvelse av jakt og fangst kan pålegges rapporteringsforpliktelser.

Det følger av bestemmelsen bokstav a at det kan gis regler om krav til rapportering av opplysninger til statistiske eller vitenskapelige formål i forbindelse med jakt og fangst og registrering av opplysningene. Dette innebærer at det kan fastsettes regler i forskrift om hva som skal rapporteres, frister for rapportering og på hvilken måte dette skal skje. Opplysninger kan for eksempel omfatte informasjon om jaktutbytte, viltarten, kjønn, alder og slaktevekt.

Etter bokstav b kan det gis regler om krav til innlevering av hele eller deler av vilt til formål som nevnt i bokstav a. Innlevering av vilt forutsetter at opplysningene ikke kan skaffes på andre måter.

Etter bokstav c kan det gis regler om tilleggsavgift til jegeravgiften det påfølgende jaktår ved manglende rapportering etter bokstav a eller manglende innlevering etter bokstav b. Tilleggsavgiften ligger nært opp til et overtredelsesgebyr, men skiller seg fra overtredelsesgebyr ved at tilleggsavgiften er knyttet til jegeravgiften det påfølgende jaktåret. Det innebærer at dersom vedkommende velger å ikke betale jegeravgift det påfølgende jaktåret, faller kravet bort.

Andre ledd gjør det tydelig at fastsetting av tilleggsgebyr etter første ledd bokstav c ikke skal regnes som enkeltvedtak.

Til § 20

Paragrafen fastsetter en hjemmel for Kongen til å gi forskrift om kompetansekrav som skal være oppfylt før utøvelse av jakt, fangst eller sanking av fugleegg og dun. Det vises til punkt 7.5.

Det følger av paragrafen at det blant annet kan være krav om bestått skyteprøve for jakt på storvilt, og organiseringen av en slik prøve. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å tillate andre typer skytevåpen enn skytevåpen med ladning av krutt, jf. § 24, åpner bestemmelsen for å fastsette eventuelle andre kompetansekrav i tillegg til jegerprøven. Bestemmelsen er ikke avgrenset til ulike skyteprøver. Den åpner også for å gi forskrift om andre former for kompetansekrav, som for eksempel krav til kurs, eller bestått kvalifikasjonsprøve. Eksemplene er ikke ment å være uttømmende.

Til § 21

Paragrafen om forsvarlig jakt- og fangstutøvelse er ment å sikre at alle deler av jakt- og fangstutøvelsen skjer på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, og slik at viltet ikke blir utsatt for unødige lidelser eller fare for unødige lidelser. Paragrafen viderefører, med noen justeringer, reglene i viltloven § 19 om human jakt. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 8.1.

Paragrafen oppstiller en aktsomhetsnorm som suppleres med øvrige reguleringer i lovverket og tilhørende forskrifter som gjelder utøvelsen av jakt og fangst. Forarbeidene til viltloven, blant annet Prop. 161 L (2012–2013) s. 5 til 7 som omtaler generelle krav til jakt, beskriver sentrale elementer i aktsomhetsnormen.

Med «viltet» menes her både det aktuelle individet det jaktes på og annet vilt som er i nærheten av og kan bli berørt av jaktutøvelsen. Samtidig skal utøvelsen ikke medføre fare for mennesker eller husdyr, eller skade på eiendom. Definisjonene av jakt og fangst i § 3 bokstav b og c viser hva som omfattes av «alle deler av jakt- og fangstutøvelsen».

Det er stor variasjon i jakt- og fangstsituasjoner på viltarter, jaktformer og i jegernes erfarings- og ferdighetsnivå. Det er utvilsomt jegeren som må håndtere dette, og som er ansvarlig for at hele jakt- og fangstforløpet utøves forsvarlig og innenfor dyrevelferdsmessig akseptable og sikre rammer.

Paragrafen oppstiller en terskel knyttet til hva som anses å være forsvarlig overfor viltet. Terskelen overskrides dersom jegeren utsetter viltet for unødige lidelser eller fare for unødige lidelser. Forsvarlighetsvurderingen må ta utgangspunkt i en konkret helhetsvurdering.

Den rettslige standarden for god jegerskikk, som bestemmelsen gir uttrykk for, er dynamisk, og innholdet utvikler seg med tiden. Rettspraksis gir en nærmere ramme for hva som anses å falle innenfor den til enhver tid gjeldende aktsomhetsnormen.

Alkohol og annen ruspåvirkning i forbindelse med jakt vil for eksempel ikke være forenlig med kravet til forsvarlig jaktutøvelse. Det gjelder både faren det kan medføre for viltet, andre jegere, andre personer og annen eiendom. For øvrig vil det heller ikke være forenlig med de kravene som stilles til håndtering av skytevåpen etter straffeloven § 188 om uforsiktig omgang med skytevåpen eller eksplosiver.

Paragrafen vil, som de øvrige utøvelsesreglene i kapittel 5, gjelde tilsvarende for felling i henhold til naturmangfoldloven § 18, jf. §§ 45 til 47 og nærmere omtale i punkt 11.

Til § 22

Paragrafen regulerer undersøkelses- og ettersøksplikten. Det vises til punkt 8.2.

Første ledd første punktum lovfester en generell undersøkelsesplikt for jegeren. Det følger av bestemmelsen at den som under jakt skyter mot vilt, skal forvisse seg om viltet er truffet. Bestemmelsen viderefører innholdet i utøvelsesforskriften § 27 første ledd andre punktum, men er ikke avgrenset til å gjelde storvilt. Videre følger det av første ledd andre punktum at et såret vilt skal avlives så snart som mulig med lovlig jaktvåpen på en dyrevelferdsmessig forsvarlig og sikker måte. Selv om det er et mål om å avlive et såret vilt så raskt som mulig, må jegeren likevel gjøre dette innenfor forsvarlige rammer. Avlivingen skal gjennomføres med lovlig jaktvåpen. Hva som er lovlig jaktvåpen fremgår av § 24 med tilhørende forskriftsbestemmelser.

Etter tredje punktum kan Kongen gi forskrift om avliving av såret småvilt som fraviker kravet om lovlig jaktvåpen. Forskriftshjemmelen er avgrenset til avliving av småvilt. Regelen vil åpne for andre avlivingsmetoder, forutsatt at metoden er innenfor rammene av dyrevelferdslovens krav til at avliving skal skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, se dyrevelferdsloven § 12.

Jegerens plikt til å foreta ettersøk gjelder generelt. Både småvilt og storvilt omfattes av ettersøksplikten. Bestemmelsen viderefører den forståelsen som er lagt til grunn over tid, og som i dag kan utledes av viltlovens forarbeider, viltloven § 19 og dyrevelferdsloven § 20. Andre ledd første punktum slår fast at jegeren har en generell ettersøksplikt. Dersom jegeren ved umiddelbar undersøkelse av og rundt skuddstedet verken finner dyret eller kan utelukke at det er truffet, skal jegeren starte et ettersøk. Med «jeger» menes her også jaktlag i de tilfellene hvor jegeren jakter sammen med andre i et jaktlag, jf. femte ledd. Med «ettersøk» menes søket som finner sted dersom man ikke finner det påskutte dyret gjennom den umiddelbare undersøkelsen på og rundt skuddstedet. Et påskutt dyr skal i utgangspunktet alltid anses som truffet. Det skal foretas et ettersøk dersom det ikke er mulig å konstatere at skuddet var et bomskudd. Ettersøk skal alltid iverksettes når man kan konstatere at skuddet traff viltet eller når man ikke kan utelukke at det kan ha blitt truffet. I den siste gruppen faller alle tilfeller hvor viltet fortsetter videre uten synlige tegn på at det er truffet, samtidig som jeger ikke har dokumentasjon for det motsatte. Hvor langt plikten til å drive ettersøk strekker seg i tid og rom, vil avhenge av hvilken viltart det dreier seg om, den konkrete jaktsituasjonen og om det finnes særbestemmelser som nærmere beskriver ettersøksplikten for den aktuelle viltarten. Av andre ledd andre punktum følger det at jegeren ikke skal jakte på nye dyr mens ettersøket pågår. Dette gjelder ettersøkssituasjoner av både såret småvilt og såret storvilt.

Tredje ledd inneholder særlige regler i forbindelse med ettersøk av hjortevilt, villsvin og muflon. Hjortevilt er en samlebetegnelse for viltartene elg, hjort, dåhjort, villrein og rådyr. Tredje ledd første punktum inneholder varslingsregler ved ettersøk av de nevnte viltartene. Jegeren skal varsle kommunen dersom viltet ikke blir funnet innen utgangen av dagen det ble såret. Dette er en lovfesting av tidsbegrensningen som følger av varslingsregelen i utøvelsesforskriften § 27 tredje ledd. Jegerens varslingsplikt er avgrenset til kommunen. Avgrensningen i varslingsplikten er imidlertid ikke til hinder for at jegeren varsler grunneier eller andre rettighetshavere av eget initiativ. Tredje ledd andre punktum tydeliggjør sammenhengen mellom jegerens ettersøksplikt og kommunens myndighet i ettersøkssituasjoner. Jegeren skal vederlagsfritt gjennomføre ettersøket frem til dyret blir avlivet eller funnet dødt, eller kommunen beslutter at ettersøket skal avsluttes. Det vil si at plikten til å drive et ettersøk i utgangspunktet ikke er avgrenset i tid. Av tredje ledd tredje punktum følger det at kommunen kan beslutte å ta ledelsen av eller yte bistand ved slikt ettersøk, og beslutte at ettersøket avsluttes. Fra det tidspunktet kommunen beslutter å avslutte ettersøket, regnes ikke dyret lenger som såret under jaktutøvelse, jf. sjette ledd og § 55. Dyr som senere finnes dødt regnes som fallvilt og skal ikke belastes fastsatt kvote. Eiendomsretten til fallvilt er regulert i § 51. I de tilfellene hvor et ettersøk krysser en kommunegrense, vil den ansvarlige kommunen fortsatt være den kommunen hvor viltet ble såret.

Fjerde ledd inneholder særlige regler om varsling, gjennomføring og avslutning av ettersøk ved jakt på gaupe. Ettersøk ved jakt på gaupe skiller seg fra ettersøk av øvrig storvilt, siden gaupe er underlagt særlige varslingsregler ved ettersøk i utøvelsesforskriften § 27 andre ledd og rovviltforskriften § 17 andre ledd. Fjerde ledd første punktum lovfester at jegeren ved ettersøk av gaupe skal varsle statsforvalteren og nærmeste politimyndighet uten opphold. I tillegg skal kommunen varsles dersom den skadde gaupen ikke blir funnet innen utgangen av den dagen den ble såret. Fjerde ledd andre punktum sier at statsforvalteren avgjør den videre gjennomføringen og avslutningen av ettersøk av gaupe. Fra det tidspunktet statsforvalteren beslutter å avslutte ettersøket, regnes ikke dyret lenger som såret under jaktutøvelse, jf. § 55 andre ledd. Jegeren skal vederlagsfritt bistå forvaltnings- eller politimyndigheten i det videre ettersøket, jf. tredje punktum.

Femte ledd viser til at andre til fjerde ledd også gjelder for jaktlaget når jegeren deltar i et jaktlag. Dette bygger opp under det solidaritetsprinsippet som ligger til grunn innad i et jaktlag, og lovfester reglene som følger av utøvelsesforskriften § 27 første og tredje ledd.

Sjette ledd inneholder en regel om at et ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse kan gå over til et offentlig ettersøk. Bestemmelsen tar utgangspunkt i at kommunen først må beslutte at jegerens ettersøk av såret hjortevilt, villsvin og muflon avsluttes. Etter at kommunen har besluttet å avslutte jegerens eller jaktlagets ettersøk etter tredje ledd, kan kommunen beslutte å starte søk etter dyret som et offentlig ettersøk. Sjette ledd inneholder en henvisning til bestemmelsen om offentlig ettersøk, jf. § 55, for å tydeliggjøre denne overgangen. Offentlig ettersøk er ikke omfattet av jaktbegrepet slik dette er definert, se § 3 bokstav b. Det innebærer at offentlig ettersøk ikke er en del av selve jaktutøvelsen, noe som åpner for at kommunen i slike tilfeller kan beslutte å fravike enkelte av de ordinære utøvelsesreglene i loven for å bidra til et effektivt ettersøk, jf. § 55 fjerde ledd.

Forskriftshjemmelen i syvende ledd åpner for at Kongen kan gi regler om ettersøk, blant annet om jegerens og jaktlagets plikter ved ettersøk, om ettersøkets varighet og krav om ettersøkshund. Det vises til regler om ettersøk i utøvelsesforskriften kapittel 7 og 8.

Til § 23

Paragrafen viderefører, med enkelte mindre endringer, innholdet i viltloven § 34 om rett til å forfølge såret storvilt på andres grunn. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 8.3.

Forfølgningsretten følger av første ledd første punktum, der det fremgår at den som under jakt sårer storvilt, har rett til å forfølge og tilegne seg viltet også på grunn der andre enn jegeren har retten til jakt og fangst. Bestemmelsen presiserer at forfølgningsretten er knyttet til jaktutøvelse. Med storvilt menes storvilt med jakttid. Det gjelder elg, hjort, dåhjort, villrein, rådyr, villsvin, muflon og gaupe. Forfølgningsretten utløses av en ettersøkssituasjon, og adgangen til å forfølge såret vilt på andres grunn bidrar til å gjenfinne det sårete viltet raskere. Med «såret» menes at jegeren med sikkerhet må kunne konstatere at viltet er såret som følge av påskytingen for at forfølgningsretten kan benyttes. Forfølgningsretten innebærer i realiteten en innskrenkning i grunneierretten, jf. § 33. I en konkret ettersøkssituasjon hvor en jeger eller jaktlag ser at det sårete viltet forflytter seg ut av eget jaktfelt og over på andres grunn, må det vurderes om forfølgningsretten og varslingsplikten som følger ved bruk av forfølgningsretten, skal iverksettes.

Første ledd andre punktum slår fast at det er jegeren som har bevisbyrden for lovlig forfølgning. I tredje punktum følger det at forfølgningsretten er avgrenset i tid, ved at den opphører ved utgangen av den dag viltet kom inn på andres grunn. Av fjerde punktum følger det at kommunen ved ettersøk etter § 22 tredje ledd kan beslutte å forlenge adgangen jegeren har til å forfølge viltet på andres grunn. Regelen tydeliggjør kommunens rolle i ettersøkssituasjoner, og at en utvidelse av forfølgningsrettens tidsavgrensning kan besluttes dersom kommunen mener det er hensiktsmessig eller nødvendig for at jegeren eller jaktlaget kan oppnå et vellykket ettersøk. Bakgrunnen for regelen er at et ettersøk kan vare over lengre tid enn tidsbegrensningen etter tredje punktum, og ettersøket kan gjelde jaktfeltet til den ansvarlige jegeren eller jaktlaget og tilstøtende eiendommer.

I praksis vil det kunne være tilfeller hvor det sårete storviltet ikke gjenfinnes innen fristen som følger av forfølgningsretten. Kommunen kan da i forbindelse med ettersøket bestemme at jegeren eller jaktlaget skal bistå i det videre ettersøket frem til dyret blir avlivet, gjenfunnet dødt, eller frem til kommunen beslutter at ettersøket avsluttes. Kommunens beslutning i forbindelse med ettersøket kan innebære at forfølgningsretten forlenges i tid, men at det da skjer i forbindelse med det pågående ettersøket etter § 22 tredje ledd.

Andre ledd viderefører varslingsregelen som følger av viltloven § 34 andre ledd. Kommunen har en sentral rolle i ettersøk etter § 22 tredje ledd, og skal derfor varsles når jeger eller jaktlag tar i bruk forfølgningsretten. Siden forfølgningsretten i realiteten er en innskrenkning i grunneierretten, følger det at grunneier også skal varsles.

Tredje ledd viderefører reglene som følger av viltloven § 34 tredje ledd. Grunneieren har ikke rett til å jakte på eller fange vilt som forfølges etter reglene i første ledd, men kan likevel avlive viltet på forfølgerens vegne når dyrevelferdshensyn tilsier det. Bestemmelsen må ses i sammenheng med dyrevelferdsloven §§ 4 og 12.

Fjerde ledd viderefører reglene som følger av viltloven § 34 fjerde ledd. Det følger av første punktum at det er forbudt å løsne skudd i andres hage eller gårdstun under forfølgning etter første ledd. Regelen bygger opp under kravet til forsvarlig jaktutøvelse, jf. § 21. Forbudet innebærer at hvis det sårede storviltet befinner seg i andres hage eller gårdstun, kan det ikke avlives av jeger eller jaktlag. I disse tilfellene må kommunen som viltmyndighet tilkalles. Kommunen må i slike tilfeller avslutte ettersøket og beslutte å overta ettersøket som et offentlig ettersøk, jf. § 55. Det vil gi kommunen adgang til å fravike enkelte av reglene i kapittel 5 om utøvelse av jakt og fangst, siden offentlig ettersøk ikke er omfattet av jaktbegrepet. Kommunen har ansvaret for å avlive det sårede storviltet innenfor rammene av dyrevelferdsloven § 12. Andre punktum er en objektiv erstatningsregel som slår fast at jegeren plikter å erstatte skade som forfølgningen påfører andres eiendom.

Til § 24

Paragrafen viderefører, med noen justeringer, reglene i viltloven § 20 om bruk av våpen under jakt. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Regelen er begrunnet i prinsippet om forsvarlig jaktutøvelse, se § 21. Det vises til punkt 8.4.

Paragrafen gjelder «jakt», jf. § 3 bokstav b. Det følger av første ledd at det er tillatt å bruke skytevåpen til jakt. Begrepet «skytevåpen» er foreslått å ha det samme innholdet som definisjonen i våpenlova § 2 nr. 2, jf. Prop. 165 L (2016–2017) s. 80. Bruk av skytevåpen vil etter loven her ikke begrenses til skytevåpen med ladning av krutt, slik regelen er i viltloven § 20. En eventuell fremtidig endring som omfatter andre skytevåpen, for eksempel luftgevær, fjær- eller gassdrevne våpen, bue eller armbrøst må i tilfelle fastsettes ved å endre forskriften om bruk av våpen, se utøvelsesforskriften § 15.

Begrepene «våpendeler» og «ammunisjon» må forstås på samme måte som definisjonene i våpenlova § 2 nr. 3 og § 2 nr. 4.

Det er en forutsetning for at skytevåpenet, våpendelene eller ammunisjonen kan tillates at det er egnet til å avlive viltet på en sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Hvilke skytevåpen som anses egnet til å avlive viltet på en sikker og dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, må ses i lys av dyrevelferdslovens rammer. Dette innebærer blant annet at skytevåpenet og eventuelt tilhørende prosjektil må ha tilstrekkelig presisjon og drepeevne på den viltarten som skytevåpenet brukes på. Med ordlyden «sikker» menes hensynet til omgivelsene rundt, blant annet til mennesker, andre dyr og eiendom.

Vilkår for erverv av søknadspliktig skytevåpen, våpendeler og ammunisjon til jakt følger av våpenlova § 11.

Det følger av andre ledd at bruk av selvskudd er forbudt uten unntak. Selvskudd er en anordning som automatisk utløser et skudd fra et ladd våpen som går av ved berøring av tråder eller lignende som er koblet til avtrekkeren. Dette er en videreføring av viltloven § 20 tredje ledd første punktum.

Tredje ledd åpner for at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om hvilke skytevåpen og våpendeler og hva slags ammunisjon som er tillatt å bruke under jakt.

Til § 25

Paragrafen gjelder bruk av feller til fangst. Paragrafen viderefører innholdet i viltloven § 24 med noen justeringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 8.5.

Utgangspunktet følger av første ledd, og er at bruk av feller er forbudt med mindre annet følger av lov eller forskrift. Bestemmelsen bygger på innholdet i viltloven § 24 første ledd første punktum, men uttrykket «feller» er nytt. Innholdet i begrepet «feller» må ses i sammenheng med opplistingen av ulike tillatte feller i utøvelsesforskriften § 31, jf. forskriften vedlegg 1. Uttrykket er et samlebegrep som blant annet omfatter slagfeller, snarer, båser og bur.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om bruk av feller. Bestemmelsen erstatter viltloven § 24 andre ledd. Forskriftshjemmelen er tydeligere enn tilsvarende regel i viltloven, og noe mer detaljert. Forskriften kan etter lovens ordlyd gjelde bruken av feller, hvilke arter som kan tillates fanget i feller, hvilke feller som er tillatt, krav om merking og tilsyn, håndtering av fanget vilt, fjerning av ulovlige feller og typegodkjenning av feller. I tillegg kan det gis regler om organisering av en godkjenningsordning, inkludert fastsetting av gebyr for godkjenning. Det legges til grunn at nye feller utvikles, testes og dokumenteres for produsentens regning, og at det bare er selve godkjenningsprosedyren hos myndighetene som det kan kreves gebyr for. Det er nytt i bestemmelsen at det i forskrift kan fastsettes regler om organiseringen av en godkjenningsordning.

Etter tredje ledd kan det gis forskrift om skytevåpen, ammunisjon eller andre metoder som kan brukes ved avliving av levende fanget vilt. Krav til skytevåpen og ammunisjon må ses i sammenheng med § 24 om jaktvåpen og ammunisjon. Begrepet «andre metoder» innebærer at det også kan gis forskriftsbestemmelser om andre metoder for avliving av levende fanget vilt. Det er en forutsetning at avlivingsmetodene for levende fanget vilt er dyrevelferdsmessig forsvarlige.

Til § 26

Paragrafen regulerer bruk av synlig lys og særskilte siktemidler. Det vises til punkt 8.6.

Første ledd første punktum slår fast at «bruk av lyskilder som gir synlig lys under jakt og fangst er forbudt, med mindre annet følger av eller i medhold av lov.» «[L]yskilder som gir synlig lys» vil typisk omfatte ildslys (fakler og bål), elektrisk lys (lommelykter, lyskastere, hodelykter med videre), synlig laser og lys som stammer fra en kjemisk reaksjon (for eksempel lysstaver eller lignende). Dette gjelder både bevegelige lyskilder og fastmonterte lyskilder med jakt- eller fangstformål.

Lys som stammer fra naturen i form av direkte eller indirekte lys fra solen eller månen omfattes ikke. Det samme gjelder lys fra bebyggelse, lys fra gatelykter ved veier eller lignende, siden dette er forhold som jegeren ikke kan påvirke. Slikt lys er heller ikke satt opp i forbindelse med jakten eller med jakt som formål. Ulike typer rødpunktsikter, elektroniske avstandsmålere og optiske siktekorn eller -skinner, omfattes heller ikke av forbudet. Begrepet «lyskilder som gir synlig lys» samsvarer godt med kategorien i Bernkonvensjonen vedlegg IV om «kunstige lyskilder» (artificial light sources) og med kategorien om «innretninger for å belyse byttet» (devices for illuminating targets), og er ment å dekke begge kategoriene.

Første ledd andre punktum innebærer et forbud mot «bruk av restlysforsterkende og termiske siktemidler, og andre siktemidler med teknologi som har til formål å lyse opp eller forbedre synligheten av omgivelsene eller viltet for jegeren.» Kategorien «restlysforsterkende og termiske siktemidler» innebærer at ulike teknologier omfattes av forbudet. Fosforbaserte lysforsterkningstuber forsterker synlig og nær-infrarødt lys, slik at dårlig opplyste omgivelser kan sees i mørket gjennom et sikte. Denne type nattoptikk er ikke egnet til bruk på dagtid, siden de kan bli ødelagt ved eksponering av sterkt lys. Digitale restlysforsterkere benytter lysfølsomme bildebrikker som omdanner restlys eller infrarødt (IR) lys til elektroniske signaler som gir digitale bilder på en skjerm. Slik teknologi omfattes også av forbudet i andre punktum. Digitale termiske siktemidler (bildeomvendere) benytter sensorer som omdanner varmeutstråling fra omgivelsene til digitale bilder. Enkelte digitale siktemidler har både restlysforsterkende og termiske egenskaper i samme enhet. Siktemidler med slik teknologi kan monteres direkte på jaktvåpen.

Det er også modeller som gjennom enkle festebraketter kan monteres på konvensjonelle optiske kikkertsikter, enten i bakkant eller i forkant. Disse alternativene omfattes også av forbudet, uansett om innretningen er en del av siktemiddelet eller om det kan monteres på et konvensjonelt optisk kikkertsikte.

Andre punktum slår også fast at siktemidler med ny teknologi som innehar tilsvarende egenskaper som restlysforsterkende og termiske siktemidler, omfattes av forbudet. Det fremgår derfor av siste del av andre punktum at andre siktemidler med teknologi som har til formål å lyse opp eller forbedre synligheten av omgivelsene eller viltet for jegeren også er forbudt.

Forbudet i andre punktum avgrenses mot konvensjonelle optiske kikkertsikter.

I andre ledd fremgår det at Kongen kan gi forskrift om unntak fra forbudet etter første ledd og stille krav om varsling og rapportering. Unntakene kan blant annet omhandle vilkår knyttet til viltarter, jakt- og fangstformer og avgrensninger i tid, sted eller terreng. Bestemmelsen åpner for at gjeldende unntak som følger av viltloven § 20 tredje ledd andre punktum bokstav a til d kan flyttes til forskrift. I tillegg vil bestemmelsen gi hjemmel for gjeldende varslingsregler som fremkommer av viltloven § 20 fjerde ledd og rapporteringskravene som følger av utøvelsesforskriften § 29a. Forskriftshjemmelen åpner for at det også kan fastsettes nye unntak fra forbudet etter første ledd i fremtiden, forutsatt at unntaket er i tråd med kriteriene som oppstilles av Bernkonvensjonen artikkel 9.

Til § 27

Paragrafen regulerer jakthundtrening og bruk av hund under jakt. Det vises til punkt 8.7. Hundeloven inneholder enkelte regler knyttet til jakthundtrening. Dette gjelder blant annet krav om samtykke fra grunneier og regler om unntak fra båndtvang ved jakthundtrening. Paragrafen må videre ses i sammenheng med hundelovens regler.

Første ledd slår fast at jakthundtrening og bruk av hund under er tillatt, med mindre annet følger av eller i medhold av lov. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, men gjør det tydeligere at jakthundtrening og bruk av hund under jakt i utgangspunktet er tillatt. At bestemmelsen også gjelder for jakthundtrening innebærer en utvidelse sammenlignet med viltloven § 23, som kun regulerer bruk av hund «under jakt».

Andre ledd oppstiller en aktsomhetsnorm, og pålegger hundefører en plikt til å påse at bruken av hund under jakthundtrening og jakt skjer på en aktsom måte. I likhet med de øvrige utøvelsesreglene i kapittel 5, bygger § 27 opp under regelen i § 21 om forsvarlig jakt- og fangstutøvelse. Andre ledd er til dels overlappende med hundeloven § 3 første ledd bokstav a. Hundeloven § 9 andre og tredje ledd inneholder også aktsomhetskrav knyttet til bruk av løs hund der det er gitt unntak fra sikringsreglene. For å tydeliggjøre hundeførerens ansvar når hund brukes under jakt eller i jakthundtrening, inneholder bestemmelsen en henvisning til de relevante aktsomhetsbestemmelsene i hundeloven.

Kravet til aktsom bruk av hund under jakt og jakthundtrening må også ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 15 første ledd om at unødig skade, lidelse og jaging av viltlevende dyr skal unngås. Dyrevelferdsloven § 3 fastsetter et generelt utgangspunkt om at dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Denne bestemmelsen gjelder for viltet, men også for jakthunden. Videre følger det av dyrevelferdsloven § 20 at jakt skal utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte – noe som også oppstiller en rettslig ramme for aktsomhetsvurderingen og hvordan hunden kan brukes under jakt. Dyrevelferdsloven § 26 vil være relevant for måten jakthundtrening kan skje på etter andre ledd. Dyrevelferdsloven oppstiller relevante rammer for bruk av hund til jakt og jakthundtrening, og det fremgår av andre ledd at bruk av hund under jakt og jakthundtrening må skje i samsvar med dyrevelferdsloven.

Det er stor variasjon av jakthunder når det gjelder raser, funksjonsmåter og jaktegenskaper som har betydning for bruk av hund under jakt og jakthundtrening og hensynet til viltet som hunden brukes på. Forskriftshjemmelen i tredje ledd åpner for en viss fleksibilitet i adgangen til å fastsette nærmere regler ved behov. Etter bokstav a fremgår det at Kongen kan gi forskrift om til hvilke tider jakthundtrening og jakt med hund kan foregå. Bestemmelsen gjelder for alle typer jakthunder. Etter bokstav b kan Kongen gi forskrift om begrensninger og vilkår for jakthundtrening og bruk av hund under jakt. Bestemmelsen åpner for at det blant annet kan gis regler om hundens funksjonsmåte, herunder krav til boghøyde og egenskaper, antall hunder som kan benyttes, og om gjennomført og godkjent aversjonskurs mot for eksempel sau. Det fremgår av bokstav c at Kongen kan gi forskrift om forbud mot bruk av hund med bestemte funksjonsmåter eller særlige egenskaper til jakthundtrening og jakt. Bestemmelsen gir hjemmel for at det i forskrift kan videreføres et forbud mot bruk av blant annet løs, på drevet halsende hund. Begrepet «særlige egenskaper» åpner også for at det i forskrift kan innføres forbud mot såkalt skarpe hunder under jakt og jakthundtrening der hensikten er at hunden ved bitt holder, skader eller dreper vilt. Bokstav d slår fast at Kongen kan gi forskrift om krav til ettersøksekvipasjer og om krav om tilgang til godkjent ettersøkshund. Det åpner for at det i forskrift blant annet kan settes ulike kompetansekrav til ettersøksekvipasjer som brukes til ettersøk i forbindelse med jakt, og ettersøksekvipasjer som skal brukes til offentlige ettersøk. Dette kan innebære både krav til utdanning, godkjenning og registrering av ettersøksekvipasjer. Det fremgår av bokstav e at Kongen kan gi forskrift om trening av hund for jakthundprøver til jakt. Bestemmelsen åpner for at det blant annet kan gis regler om at trening av hund på vilt i fangenskap ikke er tillatt. Forskriftshjemmelen må ses i sammenheng med, og avgrenses mot, reglene i hundeloven §§ 8 og 9 om jakthundtrening. Regler om sikring av hund, opptak av løs hund, avliving av hund, reaksjoner mot hundeholderen med videre følger for øvrig av hundeloven.

Til § 28

Paragrafen regulerer forhold og situasjoner der det under jakt er forbudt å løsne skudd. Det vises til punkt 8.8. Formålet med paragrafen er å ivareta sikkerhetsmessige hensyn ved jaktutøvelsen. Paragrafen er avgrenset til å gjelde «under jakt», jf. § 3 bokstav b.

Første punktum slår fast at det er forbudt under jakt å løsne skudd på eller over offentlig vei eller jernbane, eller fra luftfartøy eller motorkjøretøy. Innholdet i begrepet offentlig vei følger av veglova § 1, og innholdet i begrepet jernbane følger av jernbanelova § 1. Private veier er ikke omfattet av bestemmelsen. I første punktum videreføres forbudet i viltloven § 21 første ledd bokstav a og d. Videreføringen innebærer at forarbeider og praksis etter disse bestemmelsene vil gjelde også etter den nye bestemmelsen. Definisjonen av «luftfartøy» etter lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) § 2-1 er et «sivilt luftfartøy». Begrepet «luftfartøy» må ses i lys av luftfartsloven med tilhørende forskrifter, samt en språklig forståelse av hva som naturlig ligger i dette begrepet. Det innebærer blant annet at begrepet omfatter motorisert fly, seilfly, helikopter, varmluftballong, luftskip, hangglider og paraglider. Det er for øvrig ikke et krav om at luftfartøyet må ha motor eller at det må ha fører, se luftfartsloven § 15-1. Droner er regnet som luftfartøy i henhold til luftfartsloven med tilhørende forskrifter. Bruk av droner i forbindelse med jakt- og fangstutøvelse er forbudt. Begrepet «motorkjøretøy» må ses i sammenheng med definisjonsbestemmelsen i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk (vegtrafikkloven) § 2, der det fremgår at «Med kjøretøy forstås innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner. Med motorvogn forstås kjøretøy som blir drevet fram med motor».

I andre punktum åpnes det for at Kongen kan gi forskrift om unntak fra forbudet mot å løsne skudd under jakt fra motorkjøretøy for personer med nedsatt bevegelsesevne. Med nedsatt bevegelsesevne menes her at jegeren er avhengig av rullestol for å kunne forflytte seg. En eventuell forskrift må vurderes innenfor rammene av motorisert ferdsel i utmark, jf. lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven).

Til § 29

Paragrafen oppstiller forbud mot bruk av luftfartøy, motorkjøretøy og motorfartøy under jakt. Paragrafen er avgrenset til å gjelde «under jakt», jf. § 3 bokstav b. Det vises til punkt 8.9.

Første ledd bokstav a og b viderefører forbudet i viltloven § 21 første ledd bokstav b og c, og forarbeider og praksis etter disse bestemmelsene gjelder også etter den nye bestemmelsen.

Første ledd bokstav a slår fast at det er forbudt under jakt å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy til forfølging av vilt eller til avledning av viltets oppmerksomhet fra jegeren. Det vil for eksempel være forbudt å la en bilmotor stå på tomgang for å forstyrre viltet. Hva som menes med luftfartøy og motorkjøretøy er omtalt i merknaden til § 28 over.

Første ledd bokstav b slår fast at det er forbudt under jakt å bruke luftfartøy eller motorkjøretøy utenfor vei til lokalisering av vilt. Forbudet rammer både jegeren selv og andre som deltar i jaktutøvelsen.

Etter første ledd bokstav c er det forbudt under jakt å bruke fartøy med motor innen en avstand på to kilometer fra land. Bestemmelsen gjelder både i sjø og ferskvann, jf. uttrykket «avstand av to kilometer fra land». Avstandsbegrensningen gjelder også holmer og skjær. Første ledd bokstav c viderefører forbudet i viltloven § 21 andre ledd første punktum. Det stilles ikke krav om at fartøyet må være «drevet» av motor. Det er tilstrekkelig at fartøyet har motor. Hensynet til effektiv håndheving av bestemmelsen tilsier også at for eksempel bruk av årer i en motorbåt er omfattet, selv om påhengsmotoren er vippet opp og bensinslangen frakoblet.

Andre ledd inneholder en regel som gir unntak fra forbudet i bokstav c, og åpner for bruk av motorisert fartøy i forbindelse med ettersøk av fugl i sjø. Forutsetningen for bruk av motorisert fartøy i en slik ettersøkssituasjon, er at fartøyets hastighet ikke overstiger 5 knop. Andre ledd viderefører særregelen i viltloven § 21 andre ledd andre og tredje punktum. Bestemmelsen gjelder for ettersøk av «fugl». Det vil si at bestemmelsen ikke er avgrenset til kun å gjelde sjøfugl, siden begrepet sjøfugl ikke er et entydig begrep. Hensynet til et effektivt og raskt ettersøk på sjøen vil være like viktig uavhengig av hvilken kategori fuglen anses å falle inn under. Forbudet gjelder i «sjø». Det vil si både i saltvann og i innsjøer. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ettersøksplikten som følger av § 22. Av andre ledd andre punktum følger det at jegeren har bevisbyrden for lovlig bruk. Det vil si at jegeren må kunne bevise at bruken av motorfartøyet skjer i forbindelse med en ettersøkssituasjon. Jegeren skal snarest varsle politiet og kommunen om bruk av motor under ettersøket. Varsling til politiet og kommunen om bruk av motor under ettersøk bør som hovedregel skje før ettersøket starter.

Til § 30

Paragrafen er en forskriftshjemmel, og er i stor grad en videreføring av viltloven § 26 nr. 8. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 12.10.

Fôring og bruk av åte er i utgangspunktet tillatt etter loven her. Paragrafen åpner for at det kan gis nærmere regler om adgangen til å legge ut åte eller til å fôre vilt i forbindelse med jakt og fangst av vilt eller for andre særlige formål. Slike regler kan blant annet være forbud mot bruk av åte og fôring i visse tilfeller, krav om aktsom bruk av åte og om rydding av benyttede fôringsplasser. Med «særlige formål» menes blant annet fotografering, observasjon eller andre aktverdige formål. Opplistingen er ikke uttømmende.

Til § 31

Paragrafen regulerer forbudet mot bruk av kjemikalier eller gift ved jakt og fangst. Det vises til punkt 8.10. Paragrafen viderefører i hovedsak viltloven § 25.

Første ledd oppstiller et forbud mot bruk av kjemikalier eller gift ved jakt og fangst. Bestemmelsen innebærer at det ikke er adgang til å bruke gift eller åte som inneholder gift eller bedøvelsesmiddel. Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, med enkelte endringer. Forbudet gjelder direkte ved jakt og fangst i tråd med definisjonene i § 3, og ved ulike former for felling gjennom henvisninger, jf. § 45 andre ledd, § 46 første ledd og § 47 første ledd. Det er ikke adgang til å gjøre unntak fra forbudet ved jakt og fangst, unntatt ved bruk til medikamentell immobilisering, jf. andre ledd. Ved felling etter kapittel 8, er det på visse vilkår adgang til å gjøre unntak fra forbudet. Bruk av gift eller kjemikalier ved avlivning av dyr må uansett vurderes i henhold til dyrevelferdslovens bestemmelser, slik som §§ 3, 12 og 20.

Andre ledd inneholder en forskriftshjemmel for Kongen til å gi forskrift om bruk av kjemikalier og gift i forbindelse med såkalt medikamentell immobilisering (bedøving) av vilt. Medikamentell immobilisering kan unntaksvis være aktuelt ved behov for avliving av vilt i tettbygd strøk, der bruk av tillatte jaktvåpen anses uforsvarlig.

Til § 32

Paragrafen omhandler forbud mot bestemte jakt- og fangstmetoder. Det vises til punkt 8.11.

Første ledd fastsetter et forbud mot bruk av en rekke metoder under jakt og fangst. Bestemmelsen gjennomfører forbud mot metoder som er forbudt etter Bernkonvensjonen artikkel 8, jf. vedlegg IV. Første ledd lister opp forbudte metoder som ikke allerede er gjennomført eller kun er delvis gjennomført i lov eller forskrift.

Første ledd bokstav a fastsetter et forbud mot bruk av båndopptaker eller lignende for avspilling av lokkelyder. Lokkelyder er opptak eller imitasjon av lyder fra vilt som brukes for å lokke til seg viltet. Forbudet omfatter tekniske eller elektroniske innretninger som spiller av lyder som kan brukes til å lokke vilt, og omfatter båndavspillere, opptak på mobiltelefon, apper, CD-spillere og alle andre former for opptak og avspilling av lokkelyder. Det omfatter ikke bruk av egen stemme, fløyte eller lignende som lager lokkelyder på stedet og ikke spilles av.

I bestemmelsen bokstav b til bokstav i fremgår det forbud mot bruk av elektriske innretninger konstruert for å drepe eller lamme, speil eller andre blendende innretninger, gass eller utrøyking, sprengstoff, nett, kroker, lim og levende dyr som lokkedyr.

Forbudene mot lim, kroker og nett viderefører forbudet mot bruk av fangstredskaper i viltloven § 24. Bruk av limfeller ved jakt og fangst vil også omfattes av forbudet mot bruk av feller i § 25.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om å tillate og regulere bruk av metoder angitt i første ledd bokstav a og f. Eventuelle forskrifter som hjemles i bestemmelsen må være i tråd med Bernkonvensjonen artikkel 9, som på visse vilkår tillater at det gjøres unntak fra forbudene i vedlegg IV.

Etter tredje ledd kan Kongen gi forskrift om forbud mot ikke-selektive metoder for jakt og fangst eller metoder for jakt og fangst som kan forårsake at den lokale bestanden av en viltart forsvinner eller forstyrres alvorlig. Formuleringen er lik Bernkonvensjonen artikkel 8 og underbygger at konvensjonen oppstiller minimumsforpliktelser. Med ikke-selektive metoder menes metoder for jakt og fangst som ikke kan målrettes tilstrekkelig presist til jakt eller fangst på bestemte arter eller individuelle dyr. Eksempelvis vil metoder som legger til rette for stor-skala jakt og fangst, eller metoder som på andre måter risikerer å ramme arter vilkårlig, kunne omfattes av et slik forbud.

Til § 33

Paragrafen viderefører viltloven § 27 og hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.1.

Ordlyden «med mindre annet følger av eller i medhold av lov» må forstås på samme måte som «innskrenkninger» etter viltloven § 27. Eksempler på regler som begrenser grunneiers enerett er forfølgningsretten etter § 23, § 34 om rekkevidden av grunneiers enerett til jakt og fangst og § 35 om grunneiers adgang til å overlate retten til jakt og fangst. Begrensninger kan også følge av andre lover eller forskrifter, for eksempel matloven § 23 første ledd. Annet regelverk kan ha avvikende eller supplerende bestemmelser knyttet til retten til jakt og fangst, se for eksempel fjellova kapittel XI, bygdeallmenningsloven kapittel 7 og Finnmarksloven §§ 25 til 27.

Til § 34

Paragrafen samler og viderefører innholdet i viltloven §§ 32 og 33, med enkelte endringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.2.

Etter første ledd går grunneiers rett til jakt og fangst i elver og innsjøer så langt som eiendomsretten. Bestemmelsen viderefører viltloven § 32 første ledd, med språklige endringer. Hvordan eiendomsretten trekkes mot elv og innsjø er regulert i lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) og lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdragsloven).

I henhold til andre ledd første punktum går grunneiers rett til jakt og fangst mot hav og fjord så langt som landet til enhver tid ligger tørt. Bestemmelsen viderefører viltloven § 32 andre punktum. Dette innebærer et utgangspunkt om at grensen for jaktrett varierer med flo og fjære, uavhengig av hvor langt eiendomsretten går. Utenfor grensen for grunneiers rett til jakt og fangst, har allmennheten rett til jakt og fangst med de begrensninger som ellers følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov, jf. andre ledd andre punktum. Regelen viderefører innholdet i viltloven § 32 tredje punktum. Retten til jakt og fangst mot hav og fjord, så langt som landet til enhver tid ligger tørt, er ikke lenger begrenset til å gjelde norske statsborgere eller personer som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Dette markeres ved ordlyden «allmennheten». Andre ledd tredje punktum fastsetter at andre punktum også gjelder på grunner og skjær som er overskylt ved alminnelig høyvann, med mindre retten til jakt og fangst fra gammelt av ligger til noens eiendom som kobbeveide. Med kobbeveide forstås sel- eller kobbeskjær som fra gammelt av ligger til en bestemt eiendom. Bestemmelsen tilsvarer regelen i viltloven § 32 tredje punktum, men med språklige endringer.

Etter tredje ledd første punktum har eieren av en vei ikke rett til jakt og fangst på veien, med mindre eieren også eier den tilstøtende eiendommen. Dersom grunneier eier grunnen på begge sider av en vei, har grunneier også rett til jakt og fangst på veien selv om veien eies av andre, jf. andre punktum. Hvis en vei danner grensen mellom grunn som tilhører forskjellige grunneiere og ingen av disse eier veien, har hver av grunneierne rett til jakt og fangst på veien, jf. tredje punktum. Bestemmelsen viderefører viltloven § 33 første ledd, men med språklige endringer. Veibegrepet skal forstås på samme måte som i veglova § 1 andre ledd, jf. Ot.prp. nr. 53 (1961–62) s. 56.

Det følger av fjerde ledd at tredje ledd gjelder tilsvarende for jernbane, rørgate, gate for kraftledning og lignende anlegg. Med rørgate forstås en åpen «gate» i skog og mark som brukes til å føre rørledninger for vann til kraftstasjoner eller vannforsyninger. Bestemmelsen viderefører viltloven § 33 andre ledd, jf. første ledd.

Til § 35

Paragrafen regulerer grunneiers adgang til å overlate retten til jakt og fangst, og må ses i sammenheng med grunneiers enerett til jakt og fangst i § 33. Paragrafen viderefører deler av viltloven § 28 og § 41 første ledd, med enkelte endringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.3.

Dersom grunneieren overlater bruken av sin eiendom til andre, skal brukeren ha jaktretten med mindre annet er avtalt, jf. første ledd. Bestemmelsen er en videreføring av viltloven § 28 først ledd første punktum. Bestemmelsen regulerer det forhold at en eiendom blir overlatt til noens besittelse og til total bruk, typisk ved forpaktning, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 58. Bestemmelsen gjelder også utleie av hus med grunn og bortfeste etter tomtefesteloven, forutsatt at eiendommens totale bruk er overlatt til en leietaker eller fester.

Etter andre ledd kan retten til jakt og fangst ikke skilles fra eiendommen for lengre tid enn ti år om gangen. Bestemmelsen viderefører regelen i viltloven § 28 andre ledd første punktum. Det er ikke anledning til å selge jaktretten separat fra eiendommen. Bestemmelsen gjelder situasjoner der jaktretten er etablert som en partiell bruksrett, for eksempel der bare jaktretten leies ut til andre. En avtale som skiller jaktretten fra eiendommen for en lengre periode enn ti år er ikke gyldig mellom partene, jf. HR-2018-1782-A.

Det følger av tredje ledd at første og andre ledd ikke gjelder der jordskifteretten ved jordskifte har bestemt noe annet, jf. jordskiftelova kapittel 3. Bestemmelsen viser til at andre ordninger kan være bestemt av jordskifteretten. Bestemmelsen peker tilbake på både situasjoner nevnt i første ledd og i andre ledd.

Fjerde ledd første punktum regulerer fremleie av retten til jakt og fangst. Med fremleie menes at en leietaker av en jaktrett leier ut hele eller deler av jaktretten til en tredjeperson. Det er ikke anledning til fremleie uten samtykke fra grunneieren. Andre punktum gir Kongen adgang til å fastsette forbud mot fremleie i forskrift. Bestemmelsen er en videreføring av viltloven § 28 fjerde og femte ledd med språklige endringer.

Femte ledd fastsetter at den som stiller jakt og fangst til rådighet for en annen, plikter å forvisse seg om og er selv ansvarlig for at vedkommende har betalt jegeravgift. Med stille «til rådighet» menes å gjøre noe tilgjengelig til andres bruk uavhengig av om det betales vederlag eller ikke. Bestemmelsen viderefører innholdet i viltloven § 41 første ledd.

Sjette ledd fastsetter at dersom grunneier overlater retten til jakt og fangst til andre enn den som bruker grunnen, er også grunneier ansvarlig for å dekke skade som jakt og fangst påfører brukeren. Dette innebærer at grunneieren og jegeren er solidarisk ansvarlige for å dekke kostnader ved skade som følger av jakt og fangst. Et solidaransvar er en ansvarsform som innebærer at to eller flere «debitorer» er ansvarlig for å dekke samme kostnad, og «kreditor» kan kreve hver og en av dem for hele beløpet. Bestemmelsen viderefører viltloven § 28 sjette ledd med språklige endringer som har til hensikt å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen.

Til § 36

Paragrafen regulerer jakt og fangst i sameie mellom eiendommer. Paragrafen viderefører deler av viltloven § 29, med enkelte endringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.4.

Første ledd gjelder sameier mellom eiendommer, såkalte realsameier. Dette er tydeliggjort i ordlyden ved at uttrykket «sameie mellom eiendommer» er brukt, og at første ledd henviser til § 33 som fastsetter hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst. Uttrykket «mellom eiendommer» er også i andre sammenhenger brukt for å få frem at bestemmelsene gjelder realsameie, blant annet i jordskiftelova kapittel 3. Begrepet er godt innarbeidet innen tingsretten.

Andre ledd inneholder et unntak fra første ledd og hovedregelen om grunneiers enerett til jakt og fangst. Der det er uklart hvem som er grunneiere i et realsameie, fordi eiendoms- eller bruksretten til skog, beite, slått eller grunn tilhører flere eiendommer, har alle eiendommene som har slik bruksrett, også en rett til jakt og fangst. Bestemmelsen bygger på lang tids festnede rettsoppfatninger, blant annet en rekke avgjørelser i Høyesterett, og det tas sikte på å lovfeste denne praksisen.

Unntaksregelen gjelder ikke for enhver type bruksrett. Opplistingen av hvilke typer bruksretter som er aktuelle samsvarer med opplistingen i viltloven § 29 første ledd, men uttrykket «havnegang» er endret til å gjelde rett til beite. Dette er kun en språklig endring.

Tredje ledd fastslår at jakt og fangst på eiendommer som nevnt i andre ledd bare kan utøves av én person om gangen for hver eiendom som har slik rett. Regelen kan bidra til at utøvere av jakt og fangst samordner seg. Bestemmelsen må også ses i lys av sikkerhetshensyn.

Det følger av fjerde ledd at andre og tredje ledd ikke gjelder der annet følger av avtale eller annet rettsgrunnlag. Reglene i sameieloven legger til rette for at rettighetshaverne selv kan regulere bruken der det er nødvendig. Ved eventuell tvist eller uklarhet har rettighetshaverne også mulighet til å kreve sak for jordskifteretten for å fastslå rettigheter eller ordne bruken.

Til § 37

Paragrafen viderefører innholdet viltloven § 31 første ledd første punktum og andre ledd om rett til småviltjakt og fangst på statens grunn som ikke omfattes av fjellova, med enkelte språklige endringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.5.

Etter første ledd er småviltjakt og fangst på de delene av statens grunn som ikke omfattes av fjellova tillatt for norske statsborgere og for alle som det siste året har vært og fortsatt er bosatt i Norge. Forutsetningen er at jegeren på forhånd har løst jaktkort og betalt vederlag. Tilsvarende krav om statsborgerskap og bosted etter fjellova § 23 ble vurdert av EFTAs overvåkingsorgan i 2009 i forbindelse med flere klagesaker. Det ble da lagt til grunn at disse kravene ikke bryter med EØS-avtalen artikkel 36 om tjenester.

Etter andre ledd kan Kongen gi forskrift om jakt og fangst på statens grunn som ikke omfattes av fjellova, blant annet om lavere vederlag og fortrinnsrett til jakt og fangst for fast bosatte i kommunen og om utlendingers adgang til jakt og fangst. Bestemmelsen gjelder for all jakt og fangst, og er ikke avgrenset til småviltjakt og fangst.

Til § 38

Paragrafen viderefører innholdet i viltloven § 31 første ledd andre punktum. Det vises til punkt 9.6.

Det følger av paragrafen at reindriftsloven § 26 gjelder i forbindelse med reindriftsamenes rett til jakt og fangst ved lovlig utøvelse av reindrift. Paragrafen er en ren henvisningsbestemmelse. Se reindriftsloven § 26, jf. Ot.prp. nr. 25 (2006–2007) og NOU 2001: 35 Forslag til endringer i reindriftsloven.

Til § 39

Paragrafen viderefører innholdet i viltloven § 45, med endringer. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.7.

Etter første ledd første punktum er ferdsel med skytevåpen eller feller forbudt på eiendommer der jegeren selv ikke har rett til jakt og fangst. Med «eiendom» menes alle arealer hvor det kan drives jakt og fangst. Regelen er ikke begrenset til utmark. Begrepet «jeger» omfatter den som driver med jakt eller fangst.

Første punktum gjelder ikke nødvendig ferdsel til eller fra et sted hvor jegeren lovlig kan benytte skytevåpen eller feller, jf. andre punktum. Det er tilstrekkelig at jegeren har et behov for å ferdes med våpen eller felle på eiendommen, eksempelvis der det er nødvendig å krysse en annens eiendom for å komme til den aktuelle eiendommen der man har en rett til å drive jakt og fangst. Se også Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 65. Det er en forutsetning for slik ferdsel at våpen bæres uladd, jf. tredje punktum. Bestemmelsen er ment å være avgrenset til jakt- og fangstsituasjoner, og gjelder derfor ikke ferdsel i forbindelse med konkurranseskyting, lovlig skytetrening på bane eller lignende lovlige aktiviteter.

Ferdselsforbudet etter første ledd er ikke til hinder for at ferdsel på andres eiendom kan skje etter §§ 23 og 55.

Til § 40

Paragrafen viderefører deler av viltloven § 46 første og tredje punktum. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 9.8.

Etter første ledd er det forbudt å jage bort vilt fra andres jaktområde med hensikt. Med «jage» menes at viltet endrer retning eller fart i forhold til dets normale frie bevegelse. Begrepet forutsetter at påvirkningen er av et visst minste omfang, og av en viss minste varighet. Begrepet skal forstås på samme måte som «jaging» etter naturmangfoldloven § 15 første ledd tredje punktum, jf. Prop. 161 L (2012–2013) s. 25. Med «andres jaktområde» menes områder der vedkommende ikke har rett til jakt og fangst. For å omfattes av forbudet må viltet jages ut av noens jaktområde.

Det er et vilkår at jagingen gjøres med «hensikt» for å rammes av forbudet. Det innebærer at det må foreligge en mer bevisst handling fra den ansvarlige. Hensikten må være å jage viltet bort fra noens jaktområde. Hva som er bakgrunnen for ønsket om å jage det fra andres jaktområde er uten betydning. Det innebærer at både jaging av vilt fra andres jaktområde med hensikt om å bedre egne jaktmuligheter, og jaging av vilt fra andres jaktområde for å hindre viltet fra å bli felt, omfattes av forbudet. På den andre siden vil ikke et planmessig viltstell omfattes av forbudet, fordi hensikten ikke er å jage viltet bort fra noens jaktområde. Kravet om at det må foreligge en hensikt vil i strafferettslig sammenheng være en del av skyldkravet forsett.

Etter andre ledd kan grunneiere eller brukere av en eiendom skremme eller jage bort vilt fra andres jaktområde når det er nødvendig for å avverge skade på person, avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller eiendom. Bestemmelsen er aktuell der grunneier eller bruker av eiendommen ikke selv disponerer jaktretten. Med «bruker» menes her både forpaktere og leietakere til jordbruksarealer på eiendommen. Begrepet «jage» i andre ledd har samme innhold som etter første ledd. Med begrepet «skremme» menes en mer kortvarig påvirkning av viltet med formål å endre viltets retning eller fart i forhold til dets normale frie bevegelse. Det kan for eksempel være å lage en høy lyd.

Grunneier eller bruker kan jage bort vilt fra andres jaktområder for å «avverge» skade. Det innebærer at det kan skje som et forebyggende tiltak, og at det ikke er nødvendig at skade allerede har oppstått. Det må være en reell fare for at skade vil skje. Det er ikke tilstrekkelig å ha observert vilt som kan tenkes å gjøre skade. Med «eiendom» menes for eksempel faste innretninger som bygninger og gjerder, og gjenstander som biler og redskaper.

Ved skremming eller jaging av vilt for å avverge skade må grunneier eller bruker av eiendommen også forholde seg til krav i andre regelverk. I denne forbindelse nevnes for eksempel dyrevelferdsloven § 3 om at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger, samt naturmangfoldloven § 15 første ledd om at unødig skade, lidelse og jaging av viltlevende dyr skal unngås.

Til § 41

Paragrafen regulerer retten til sanking av fugleegg fra viltarter og dun fra fuglereir. Det vises til punkt 9.9.

Paragrafen må ses i sammenheng med § 11, som gir Kongen hjemmel til å tillate sanking av fugleegg fra viltarter og sanking av dun fra fuglereir. Hvilke arter det er tillat å sanke egg og dun fra, tidsrammene for slik sanking, i hvilke områder dette er tillatt med videre, fastsettes i forskrift i medhold av § 11. Grunneiers enerett til sanking av fugleegg og dun gjelder innenfor rammene av § 11 og forskrift gitt i medhold av § 11. Dette følger av formuleringen i § 41 om at grunneiers enerett gjelder «med mindre annet følger av eller i medhold av lov».

Reglene om grunneiers enerett til jakt og fangst i kapittel 6 gjelder så langt de passer også for sanking av fugleegg fra viltarter og sanking av dun fra fuglereir.

Etter § 51 første ledd er forlatte egg det statlige viltfondets eiendom. Regelen i § 51 første ledd er ikke til hinder for grunneiers sanking av egg og dun.

Til § 42

Paragrafen regulerer jakt på hjortevilt og krav om fellingstillatelse. Paragrafen er på mange områder en videreføring av bestemmelser i viltloven. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 10.1.

Det fremgår av første ledd første punktum at det er kommunen, innenfor rammene av § 10, som er gitt myndighet til å gi forskrift som åpner for jakt på elg, hjort og rådyr. Bestemmelsen viderefører forutsetningen etter gjeldende rett om at jakt på hjorteviltartene elg, hjort og rådyr er tillatt dersom kommunen har gitt forskrift som åpner for slik jakt. Bestemmelsen innebærer en lovfesting av hjorteviltforskriften § 5 første ledd første punktum.

Etter første ledd andre punktum fremgår det at jakt på elg, hjort eller rådyr krever fellingstillatelse fra kommunen. Bestemmelsen innebærer at det ikke er adgang til å jakte på de nevnte viltartene før fellingstillatelse fra kommunen er gitt. Første ledd tredje punktum viser til at kommunen tildeler fellingstillatelse basert på et fastsatt minsteareal. Bestemmelsen viderefører innholdet i viltloven § 16 andre ledd andre punktum og hjorteviltforskriften § 6 første ledd første punktum. Med minsteareal menes størrelsen på det tellende arealet som normalt skal ligge til grunn for hvert dyr det gis fellingstillatelse på. Med tellende areal menes arealet som kommunen legger til grunn ved tildeling av fellingstillatelser. Arealkategoriene følger av hjorteviltforskriften.

I andre ledd første punktum fremgår det at Kongen kan gi forskrift som åpner for jakt på villrein. Bestemmelsen tydeliggjør at jakt på villrein, innenfor rammene av § 10, er tillatt dersom det er gitt forskrifter som åpner for slik jakt. Bestemmelsen er en lovfesting av innholdet i hjorteviltforskriften § 22, men der myndigheten er lagt til Kongen. I andre ledd andre punktum følger det at jakt på villrein krever fellingstillatelse fra villreinnemnda med utgangspunkt i fastsatt fellingskvote. Bestemmelsen er en lovfesting av innholdet som følger av hjorteviltforskriften § 28.

Det følger av tredje ledd at det, ved fastsetting av minsteareal og fellingskvoter, skal tas hensyn til bestandens størrelse og sammensetning, artens levevilkår i det enkelte distriktet, og den skaden viltarten volder. Bestemmelsen tydeliggjør at viltmyndighetene har anledning til å fastsette minsteareal og fellingskvoter med utgangspunkt i bestandens størrelse, men også sammensetning. Med bestandens sammensetning menes her særlig hvordan individene er fordelt på kjønn og alder, men også andre egenskaper, som for eksempel genetisk variasjon, kan inngå. Bestemmelsen åpner for at forvaltningen, herunder kommunen og villreinnemnda, i større grad kan vektlegge bestandens sammensetning ved fastsetting av minsteareal og fellingskvoter, og slik at det kan tildeles fellingstillatelser for de dyrene som er mest egnet for å nå kommunens bestandsmål.

Etter fjerde ledd kan Kongen gi forskrift om forvaltningen av hjortevilt, blant annet om hvilke oppgaver kommunen eller villreinnemnda skal ha, fastsetting av arealkrav, organisering av vald, vilkår for å fastsette og å tildele fellingstillatelser, krav til bestandsplaner og rapportering. Forskriftshjemmelen er grunnlag for reglene i hjorteviltforskriften, og spesifiserer at Kongen i forskrift kan gi regler om hvilke oppgaver kommunen skal ha i forbindelse med hjorteviltforvaltningen, i tråd med kommuneloven § 2-1. Fjerde ledd gir adgang til å gi nærmere regler i forskrift som åpner for å stille vilkår i fellingstillatelsene, blant annet at det skal felles hann eller hunn, og eldre eller yngre individ av vedkommende viltart. Slike regler fremgår for øvrig i dag av hjorteviltforskriften §§ 18 og 29.

Femte ledd er en forskriftshjemmel der Kongen kan gi forskrift om at kommunen og villreinnemnda kan nekte å tildele fellingstillatelser helt eller delvis, eller tildele ekstra fellingstillatelser i gjeldende jaktperiode for å nå fastsatte forvaltningsmål. Bestemmelsen åpner for at det i forskrift blant annet kan innføres bestemmelser som innskrenker retten en grunneier eller jaktvald har til å få tildelt fellingstillatelser selv når kravet til minsteareal er oppfylt. Formålet er å legge til rette for at kommunen og villreinnemnda kan nå fastsatte forvaltningsmål ved å bruke fellingstillatelser som et aktivt virkemiddel i hjorteviltforvaltningen. Det vil for eksempel kunne gis regler i forskrift om justering av fellingstillatelser der det er mangler ved jegernes rapporteringsforpliktelser, pålagt innlevering av prøver eller deler av vilt, samt tilfeller der vald ikke har betalt fellingsavgift i tide. Forskriftshjemmelen vil i tillegg åpne for at det kan gis regler om at kommunen og villreinnemnda kan gis adgang til å nekte å utstede fellingstillatelser helt eller delvis til vald der fellingsresultatet over tid ikke er i samsvar med fastsatte forvaltningsmål. Bestemmelsen er tenkt som et virkemiddel for viltmyndighetene også i de tilfeller hvor et vald ikke innretter seg etter uttaket i henhold til fastsatt bestandsplan.

Til § 43

Paragrafen fastsetter en hovedregel om et forbud mot å jage eller avlive svømmende hjortevilt. Det vises til punkt 10.2.

Hensynet bak paragrafen er dyrevelferd, og regelen må ses i sammenheng med § 21 om forsvarlig jakt- og fangstutøvelse og dyrevelferdsloven § 3.

Paragrafen omhandler ikke bare å skyte mot hjortevilt, men også andre forsøk på å innhente eller fange svømmende hjortevilt. Med «jage» menes alle former for påvirkning av dyrets fart eller retning mens det svømmer. Ikke bare jegerens egen aktivitet omfattes, men også påvirkning av dyret ved bruk av hund, lyd eller andre metoder. Begrepet jages må tolkes på samme måte som i forbudet mot unødig jaging av viltlevende dyr i naturmangfoldloven § 15.

Paragrafen åpner imidlertid for at svømmende hjortevilt kan jages eller avlives dersom det forfølges i forbindelse med et ettersøk i medhold av § 22 eller § 55. I slike tilfeller er viltet skadd, og det vil være dyrevelferdsmessige hensyn som er avgjørende. Paragrafen tar også høyde for at det kan forekomme situasjoner hvor det ikke foreligger et ettersøk, men hvor en jeger kommer over et tilfeldig skadd hjortevilt som legger på svøm. Dyrevelferdsmessige hensyn vil dermed tilsi at jegeren også kan forfølge og avlive svømmende hjortevilt i slike tilfeller.

Til § 44

Paragrafen regulerer jakt på og fangst av bever. Det vises til punkt 10.3.

Første ledd første punktum stadfester at jakt på og fangst av bever er tillatt dersom kommunen innenfor rammene av § 10 har gitt forskrift som åpner for slik jakt og fangst. Med «innenfor rammene av § 10» menes at Kongen i forskrift har fastsatt jakt- og fangsttid for bever. Kommunen kan i forskrift tillate jakt og fangst av bever i hele eller deler av kommunen innenfor fastsatt jakt- og fangsttid for bever. Andre punktum åpner for at kommunen kan fastsette en kvote for uttaket.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi forskrift om forvaltning av bever, blant annet legge oppgaver til kommunen.

Til § 45

Paragrafen gir regler om gjennomføring av lisensfelling som er vedtatt med hjemmel i naturmangfoldloven § 18. Det vises til punkt 11.2. Lisensfelling er definert i § 3 bokstav d.

Det følger av første ledd første punktum at den som utøver lisensfelling skal være registrert som lisensjeger i Jegerregisteret. Kravet kommer i tillegg til krav for å utøve jakt og fangst som følger av §§ 14 til 17. Formuleringen «[d]en som utøver lisensfelling» viser til personer som bærer våpen i forbindelse med lisensfelling og personer som er ansvarlig for feller i forbindelse med lisensfelling. Kravet gjelder også for deltakelse som hundefører i forbindelse med lisensfelling, jf. andre punktum. At kravet om registrering som lisensjeger også gjelder for hundefører er ulikt fra jakt og fangst, da det ikke er krav om registrering i Jegerregisteret for å delta som hundefører i forbindelse med jakt og fangst, se § 18.

Andre ledd angir hvilke bestemmelser i loven her som gjelder tilsvarende ved lisensfelling. Utgangspunktet er at de fleste reglene om gjennomføring av jakt og fangst gjelder ved lisensfelling. § 10 om adgangen til jakt og fangst er ikke relevant for lisensfelling, og det går derfor ikke frem av loven at prinsippet om hekke- og yngletidsfredning gjelder ved lisensfelling. Prinsippet om hekke- og yngletidsfredning i § 10 følger imidlertid av et grunnleggende prinsipp i viltforvaltningen, som også gjelder ved lisensfelling.

Tredje ledd gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift om gjennomføring av lisensfelling. Det kan gis regler i forskrift om blant annet deltakelse i, plikter i forbindelse med, utøvelse av og rettighetsforhold ved lisensfelling. Som presisert i tredje ledd kan det gis regler i forskrift om å nekte registrering som lisensjeger. Det kan gis regler om å nekte registrering i en kortere eller lengre tidsperiode, eventuelt permanent. Forskriftshjemmelen overlapper delvis med forskriftshjemmelen i naturmangfoldloven § 18 første ledd og med forskriftshjemler i de enkelte bestemmelsene i loven her som gjelder ved lisensfelling etter § 45 andre ledd.

Etter tredjeog fjerde ledd kan det bestemmes i forskrift eller ved enkeltvedtak at bestemmelser i viltressursloven kan fravikes i forbindelse med lisensfelling. Dette er bare aktuelt i «særlige tilfeller». Det vil primært foreligge et særlig tilfelle der kunnskapsbaserte vurderinger tilsier at det er et reelt behov for å fravike regler i loven for å oppnå nødvendig bestandsregulering av de aktuelle artene. Eventuelle unntak fra regler i loven eller i medhold av loven om utøvelse av jakt og fangst må vurderes i lys av Bernkonvensjonen. I henhold til forpliktelser etter Bernkonvensjonen og alminnelige forvaltningsrettslige regler om forholdsmessighet, vil det være et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates i det enkelte tilfellet. Intensjonen om at lisensfelling skal bidra til at bjørn, jerv og ulv forvaltes mer på linje med viltarter med fastsatt jakt- eller fangsttid, vil medføre at det er bestemmelser i loven som det vil være lite praktisk å fravike. Et vedtak etter § 45 fjerde ledd om å fravike bestemmelser som nevnt i andre ledd vil være omfattet av forvaltningslovens regler om klage.

Til § 46

Paragrafen gir regler for gjennomføring av skadefelling. Det vises til punkt 11.3. Hjemmelen for å tillate skadefelling følger av naturmangfoldloven § 18. Skadefelling er definert i § 3 bokstav e.

Første ledd angir hvilke bestemmelser i loven som gjelder tilsvarende for skadefelling. Utgangspunktet er at de fleste reglene om gjennomføring av jakt og fangst også gjelder ved skadefelling. Samtidig omfatter skadefelling ulike situasjoner, der ulike viltarter kan volde skade på en rekke ulike interesser. Det kan være aktuelt å fravike de ordinære reglene for jakt og fangst for å gi nødvendige og egnede rammer og vilkår tilpasset det konkrete skadetilfellet.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av skadefelling i forskrift. Det kan gis regler i forskrift om blant annet deltakelse i, plikter i forbindelse med, utøvelse av og rettighetsforhold ved skadefelling. Det er presisert i bestemmelsen at det blant annet kan gis regler om at slik felling kan gjennomføres uten hensyn til bestemmelser i loven eller forskrift i medhold av loven. Forskriftshjemmelen overlapper delvis med forskriftshjemmelen i naturmangfoldloven § 18 første ledd, og med forskriftshjemler i de enkelte bestemmelsene i loven som gjelder ved skadefelling etter § 46 første ledd.

Eventuelle unntak fra regler i loven eller i medhold av loven om utøvelse av jakt og fangst må vurderes i lys av forpliktelsene etter Bernkonvensjonen. I henhold til forpliktelser etter Bernkonvensjonen og alminnelige forvaltningsrettslige regler om forholdsmessighet, vil det være et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates i det enkelte tilfelle.

Det kan også være annet regelverk som gjør seg gjeldende i tilfeller der det er aktuelt å fravike regler om jakt og fangst i loven. Ett eksempel er at forholdet til motorferdselregelverket må avklares ved tillatelse til bruk av motorkjøretøy i forbindelse med skadefelling. Dersom tillatelsen til skadefelling gjelder for et verneområde, må forholdet til vernebestemmelsene også avklares.

Reglene i § 10 om adgangen til jakt og fangst er ikke relevante for skadefelling, og det går derfor ikke frem av loven at prinsippet om hekke- og yngletidsfredning gjelder ved skadefelling. Prinsippet om hekke- og yngletidsfredning i § 10 følger imidlertid av et grunnleggende prinsipp i viltforvaltningen, som også gjelder ved skadefelling.

Etter tredje ledd kan Kongen ved enkeltvedtak fravike bestemmelser som nevnt i første ledd. Forvaltningslovens regler om klage vil gjelde for slike vedtak.

Til § 47

Paragrafen gir regler for gjennomføring av felling som myndighetene har iverksatt i medhold av naturmangfoldloven § 18 tredje ledd. Det vises til punkt 11.4.

Første ledd angir hvilke bestemmelser i viltressursloven som gjelder tilsvarende for felling iverksatt av myndighetene. Utgangspunktet er at de fleste reglene om gjennomføring av jakt og fangst også gjelder ved felling iverksatt av myndighetene.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av felling etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd i forskrift. Forskriftshjemmelen er ment å gi grunnlag for å gi regler i forskrift om blant annet deltakelse i, plikter i forbindelse med, utøvelse av og rettighetsforhold ved slik felling. Det er presisert i bestemmelsen at det blant annet kan gis regler om at slik felling kan gjennomføres uten hensyn til bestemmelser i loven eller forskrift i medhold av loven. Forskriftshjemmelen overlapper med forskriftshjemmelen i naturmangfoldloven § 18 tredje ledd siste punktum, og med forskriftshjemler i de enkelte bestemmelsene i loven her som gjelder ved felling etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd.

Tredje ledd gir Kongen adgang til å beslutte å fravike bestemmelser som nevnt i første ledd. En slik beslutning anses ikke som et enkeltvedtak, jf. også naturmangfoldloven § 18 tredje ledd andre punktum. Forvaltningslovens regler om klage vil derfor ikke gjelde for slike vedtak.

Eventuelle unntak fra viltlovens regler om utøvelse av jakt og fangst må vurderes i lys av forpliktelsene etter Bernkonvensjonen, også ved felling etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd. I henhold til alminnelige forvaltningsrettslige regler om forholdsmessighet og forpliktelser etter Bernkonvensjonen, vil det som ved annen felling etter naturmangfoldloven § 18 være et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates i det enkelte tilfelle.

Til § 48

Paragrafen gir regler om vederlag for felling av vilt etter naturmangfoldloven § 18. Det vises til punkt 11.5.

Første ledd første punktum legger myndigheten til å gi forskrift eller fatte enkeltvedtak om vederlag for felling for å avverge skade etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b til Kongen. Til sammenligning er adgangen til å godkjenne skuddpremieordninger på viltarter som har jakttid og som gjør skade, lagt til kommunen. Se § 52 og omtale i punkt 12.4.

Bestemmelsen omfatter skadefelling etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. Lisensfelling som vedtas etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b omfattes også av bestemmelsen. Det anses imidlertid lite aktuelt å yte fellingsvederlag ved lisensfelling.

Det er ikke adgang til å fastsette vederlag per felt individ av en viltart (skuddpremie) etter bestemmelsen, jf. første ledd andre punktum. Adgangen til å fastsette skuddpremie følger av § 52. Vederlag som kan gis etter bestemmelsen er begrenset til kompensasjon for medgått tid og nødvendige utgifter ved felling eller fellingsforsøk. Bestemmelsen tar sikte på situasjoner hvor det er behov for å betale vederlag for å oppnå tilstrekkelig effektiv felling. Bestemmelsen er også avgrenset mot lønn som gis for felling i ansettelsesforhold, som for eksempel felling som utføres av Statens naturoppsyn.

Andre ledd gir hjemmel for Kongen til å gi forskrift om vederlag for innsamling av viltmateriale til vitenskapelige formål ved felling etter naturmangfoldloven § 18. Dette kan blant annet være regler som angir i hvilke tilfeller det kan fastsettes slikt vederlag, hvem som har myndighet til dette, administrasjon og saksbehandling.

Etter tredje ledd kan kommunen tildeles oppgaver etter første og andre ledd knyttet til utbetaling og annen administrasjon. Dette innebærer blant annet at kommunen ikke kan tildeles myndighet til å fastsette selve vederlaget.

Til § 49

Paragrafen viderefører et forbud mot hold av vilt. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 12.1.

Første ledd slår fast at det er forbudt å holde vilt i fangenskap, med mindre annet følger av lov eller forskrift gitt i medhold av lov. Bestemmelsen viderefører forbudet som følger av viltloven § 7. Bakgrunnen for regelen er at vilt har sitt naturlige tilhold i vill tilstand og vil lett kunne lide i fangenskap. Hold av vilt kan også innebære uheldige følger for naturmangfoldet, på grunn av risikoen for rømming og spredning av sykdommer. Langvarig forvaltningspraksis har lagt til grunn en restriktiv holdning til hold av vilt i fangenskap. Hva som menes med «vilt» følger av definisjonen i § 3 bokstav a. Viltbegrepet er ikke begrenset til arter som lever eller kan være viltlevende i Norge. Bestemmelsen er ikke til hinder for at viltmyndighetene eller Mattilsynet kan fatte enkeltvedtak om tillatelse til hold av vilt når det er hjemmel til dette i lov eller forskrift.

Andre ledd gir hjemmel for at det kan gis regler i forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap og om oppdrett av vilt, blant annet om krav til tillatelse, gebyr for behandling av søknader om å holde vilt i fangenskap, tilsyn med hold og oppdrett, håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet og regler om ansvar og plikter i forbindelse med rømming. Forskriftshjemmelen er noe utvidet sammenlignet med hjemmelen etter viltloven § 7, og samsvarer bedre med reglene som følger av viltforskriften.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel for å gi regler i forskrift om utsetting av vilt som forekommer naturlig på stedet. Nærmere regler er gitt i viltforskriften kapittel 6. Andre punktum gjelder utsetting av vilt som ikke forekommer naturlig på stedet, og henviser til at utsetting i slike tilfeller reguleres av reglene i naturmangfoldloven kapittel IV.

Til § 50

Paragrafen regulerer oppbevaring, omsetning og annen håndtering av vilt og egg fra viltarter. Paragrafen viderefører innholdet i viltloven § 48a første ledd og deler av innholdet i viltloven § 49 andre ledd. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 12.2

Første ledd fastsetter at oppbevaring og omsetning av fredet vilt eller egg fra viltarter er forbudt uten at man for det enkelte eksemplar kan godtgjøre å ha nødvendig tillatelse, med mindre annet følger av eller i medhold av lov.

Forbudet mot å «oppbevare» vil i utgangspunktet ramme alle former for forvaring eller besittelse. En rent midlertidig besittelse, som har sin bakgrunn i at det for eksempel er søkt om å overta eiendomsrett fra det statlige viltfondet, vil ikke rammes.

Med «omsetning» menes kjøp og salg. Omsetning er i utgangspunktet straffbart også når det finner sted uten forbindelse til oppbevaring.

Begrepet «fredet vilt» omfatter i utgangspunktet vilt som ikke har jakttid, og vilt det er fattet fredningsvedtak for.

Egg fra viltarter er i utgangspunktet også omfattet av viltbegrepet, men likevel tatt inn i ordlyden for å unngå uklarheter. Med «egg» menes egg fra fugler, krypdyr og amfibier, uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold. Oppbevaring eller overdragelse av egg uten innhold er typisk ved samlervirksomhet. Bestemmelsen klargjør dermed at slik virksomhet omfattes av forbudet.

At forbudet gjelder «uten at man for det enkelte eksemplar kan godtgjøre å ha nødvendig tillatelse», innebærer at det er lovlig å oppbevare fredet vilt eller egg når vedkommende kan sannsynliggjøre at vedkommende har nødvendig tillatelse. Med «nødvendig tillatelse» menes typisk eierbevis. Det er tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge dette til grunn.

Forbudet gjelder «med mindre annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov». Dette innebærer at dersom oppbevaring er i tråd med lov eller forskrift med hjemmel i lov, omfattes ikke oppbevaringen av forbudet. Bestemmelsen må for eksempel ses i sammenheng med reglene om merking- og registreringsplikt, jf. § 56. I praksis betyr dette for eksempel at det ikke er forbudt å oppbevare arter som ikke er merke- og registreringspliktige etter viltforskriften vedlegg 1.

Andre ledd fastsetter at «Kongen kan gi forskrift om taksidermisters og andres adgang til oppbevaring, omsetning, overdragelse, erverv, utstopping og annen håndtering av vilt og egg fra viltarter». Bestemmelsen innebærer at Kongen kan regulere forbudet mot oppbevaring og omsetning etter første ledd nærmere, men går også lenger enn dette ved at hjemmelen omfatter flere handlinger og «vilt» generelt. Forskriftshjemmelen gir adgang til å forby for eksempel overdragelse og erverv. «Overdragelse og erverv» er noe videre enn kjøp og salg, og omfatter for eksempel handlinger som innebærer å ta imot, eller å gi fra seg egg, gjennom for eksempel gave eller bytting. Begrepet «håndtering» må leses i lys av de øvrige alternativene i bestemmelsen, og vil for eksempel ikke omfatte å gi regler om merking, innfanging, hold, avliving med videre som er regulert i andre bestemmelser. Begrepet «vilt» omfatter også dødt vilt. Alternativet er først og fremst ment å ramme annen håndtering av dødt vilt som ikke allerede er listet opp i bestemmelsen. For levende vilt vil det først og fremst være aktuelt å gi regler om omsetning, overdragelse med videre.

Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold.

Til § 51

Paragrafen fastsetter det statlige viltfondets eller kommunens eiendomsrett til ulovlig felt vilt med videre. Videre følger det av paragrafen når slikt vilt med videre kan inndras til fordel for det statlige viltfondet eller kommunen. Paragrafen er i hovedsak en videreføring av innholdet i viltloven § 48. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 12.3.4.

Første ledd første punktum fastsetter det statlige viltfondets eiendomsrett til vilt som ulovlig er felt, ulovlig innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller til verdien av slikt vilt. «Ulovlig felt» innebærer at viltet er felt i strid med regler gitt i eller i medhold av loven her eller naturmangfoldloven. Med «ulovlig innført» menes at viltet er innført i strid med lov eller forskrift, for eksempel der det mangler en tillatelse til å innføre viltet. Videre må det ulovlig innførte viltet være innført til Norge. Regelen omfatter ulovlig innførsel av både dødt og levende vilt. Alternativet om at vilt som «ulovlig holdes fanget» eies av det statlige viltfondet, må ses i sammenheng med § 49 om forbud mot hold av vilt i fangenskap. Etter § 49 er det forbudt å holde vilt i fangenskap, med mindre annet følger av lov eller forskrift i medhold av lov. Dersom vilt holdes i fangenskap uten slik hjemmel, omfattes forholdet av § 51 første ledd første punktum. Det er uten betydning hvordan viltet er anskaffet. Det avgjørende for det statlige viltfondets eiendomsrett er om viltet holdes ulovlig i fangenskap.

Av første ledd andre punktum følger det at fallvilt og vilt som er avlivet med hjemmel i naturmangfoldloven §§ 17, 17 a og 18, forlatte egg, og egg som oppbevares ulovlig også tilfaller det statlige viltfondet. Tredje punktum fastsetter at det er kommunen som har eiendomsretten til viltet nevnt i første ledd dersom det er hjortevilt eller villsvin. Med hjortevilt menes elg, hjort, dåhjort, villrein og rådyr. Med «fallvilt» menes vilt som dør av andre årsaker enn gjennom jakt og fangst, jf. fjerde punktum. Det kan for eksempel være tilfeller der dyr dør som følge av ulykke, påkjørsel eller sykdom. Døde individer av vilt i noens eie, for eksempel i oppdrett eller dyrepark, anses ikke som fallvilt. Med «egg» menes egg fra fugler, krypdyr og amfibier, uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster), eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold.

Andre ledd første punktum fastsetter at myndigheten etter loven kan inndra vilt og egg, eller verdien av dette, når det er klar sannsynlighet for at det statlige viltfondet eller kommunen har eiendomsretten til viltet. De tilfellene det statlige viltfondet eller kommunen har eiendomsrett til viltet, følger av første ledd. Beviskravet «klar sannsynlighet» er ikke like strengt som beviskravet i strafferetten, men strengere enn kravet til alminnelig sannsynlighetsovervekt ellers i sivilretten. Bestemmelsen kan også anvendes ved straffeprosessuell inndragning.

Etter andre ledd andre punktum tilfaller viltet som inndras den som har eiendomsrett etter første ledd. Det innebærer at inndratt hjortevilt og villsvin, eller verdien av dette, tilfaller kommunen, mens øvrig inndratt vilt og egg, eller verdien av dette, tilfaller det statlige viltfondet.

Tredje ledd første punktum åpner for at kommunen, mot tilsvarende fradrag i vedkommendes fellingskvote, kan overlate a. hjortevilt som er ulovlig felt i jakttid av andre enn den jaktberettigede, b. hjortevilt felt i jakttid med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven § 18, eller c. verdien av hjortevilt som nevnt i bokstav a. og b., til den jaktberettigede. Der det er den jaktberettigede som har felt dyret ulovlig, er det ikke anledning til å overlate hjorteviltet til den jaktberettigede. Med den «jaktberettigede» menes i denne sammenheng grunneier, person eller jaktlag som har lovbestemt eller avtalefestet rett til hjorteviltjakt. Med «tilsvarende fradrag» i vedkommendes fellingskvote menes at den jaktberettigede må ha kvote på tilsvarende hjortevilt som er felt, med hensyn på art, kjønn og alder. Det er ikke tilstrekkelig at vedkommende bare har kvote til arten som sådan. Bestemmelsen er en «kan»-regel. Det innebærer at den jaktberettigede ikke har en rett til å få overlatt dyret etter denne bestemmelsen.

Av tredje ledd andre punktum følger det at hjortevilt som er felt ulovlig av den jaktberettigede skal belastes vedkommendes fellingskvote uavhengig av om viltet, eller viltets verdi, inndras av kommunen. Det innebærer at ulovlig felt hjortevilt både kan belastes den jaktberettigedes kvote og inndras til inntekt for kommunen.

Etter fjerde ledd kan Kongen gi forskrift om nærmere regulering av det statlige viltfondets eiendomsrett, kommunens plikt til å ivareta vilt og egg nevnt i første og andre ledd, inndragning etter andre og tredje ledd, og saksbehandling og krav til vedtak etter paragrafen her.

Til § 52

Paragrafen regulerer når det kan fastsettes en skuddpremieordning. Paragrafen er i hovedsak en videreføring av viltloven § 51. Forarbeider og praksis etter viltloven er dermed relevante tolkningsmomenter. Det vises til punkt 12.4.

Med «skuddpremieordning» menes en ordning der det ytes økonomisk kompensasjon for hvert individ av en art som felles. Kompensasjonen må ha en viss økonomisk verdi, men er ikke begrenset til rene pengeutbetalinger. Økonomisk kompensasjon kan både være rene pengeutbetalinger, men også tilfeller der jegeren for eksempel får et lodd i trekningen av noe med økonomisk verdi. Kompensasjon for medgått tid, som ikke er knyttet til fellingsresultatet, er ikke en skuddpremie. Det er heller ikke en skuddpremie der jegeren får betalt for å levere hele eller deler av viltet, herunder prøvetaking, til vitenskapelige formål.

Etter første ledd første punktum kan skuddpremieordninger bare fastsettes for viltarter som «har jakttid». Det innebærer at det må være fastsatt jakttid for arten etter jakttidsforskriften. Det kan imidlertid ikke fastsettes skuddpremieordninger på gaupe, jf. bestemmelsen andre ledd. Et vilkår for å kunne fastsette en skuddpremieordning, er at det er en viltart som gjør skade. «Skade» kan gjelde skade på person, avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Det kan også gjelde skade på naturmangfold, arten selv eller andre arter. Skadebegrepet er følgelig ment å være videre enn etter § 40 om forbud mot jaging av vilt fra andres jaktområder og etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b. Den aktuelle arten må faktisk gjøre skade i området – det er ikke tilstrekkelig med en potensiell skade. Det er ikke nødvendig at det enkelte individet som felles har gjort skade. Kravet til at arten må gjøre skade innebærer at det ikke er adgang til å fastsette en skuddpremieordning der begrunnelsen kun er at det skal avholdes en jaktkonkurranse. En slik skuddpremieordning vil også stride med dyrevelferdsloven § 12 fjerde ledd, som sier at avliving av dyr ikke skal skje som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement.

Myndigheten til å godkjenne en skuddpremieordning er lagt til kommunen, jf. første ledd andre punktum.

Av første ledd tredje punktum følger det at kopi av vedtak om skuddpremieordning skal sendes Kongen. Med «vedtak» menes både kommunens vedtak i førsteinstans og et eventuelt klagevedtak fra statsforvalteren. Kongens myndighet kan delegeres til departementet eller direktoratet etter vanlige forvaltningsrettslige regler.

Det kan ikke fastsettes skuddpremieordninger for gaupe, jf. andre ledd.

Til § 53

Paragrafen inneholder regler om bestandsregulering under særegne forhold. Det vises til punkt 12.5.

Første ledd inneholder en forskriftshjemmel som gir mulighet for å regulere bestander av vilt. Forskriftsmyndigheten er lagt til Kongen, men slik at myndigheten kan delegeres til annen statlig viltmyndighet. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil der terskelen for at det skal kunne gis forskrift er høy. Bestemmelsen er avgrenset til å gjelde viltarter med fastsatt jakttid. Dette innebærer at en forskrift om bestandsregulering må holde seg innenfor rammene som følger av § 10 og jakttidsforskriften. For viltarter det ikke er jakttid på, må eventuell regulering av bestander håndteres etter annet regelverk, for eksempel etter naturmangfoldloven § 18. Begrepet «regulere» viser til at tiltak etter bestemmelsen faller utenfor jaktbegrepet, se § 3 bokstav b. Paragrafen bygger på at lovens regler som et utgangspunkt også gjelder for slik bestandsregulering, men at det i forskrift om bestandsregulering kan gis regler som fraviker enkelte av lovens regler. Utgangspunktet for forvaltning av viltbestander er at det skjer gjennom utøvelse av jakt og fangst. For enkelte høstbare arter kan det imidlertid oppstå særegne forhold som kan føre til en økning av bestandsstørrelsen som i sin tur medfører uønskede effekter på dyrehelse, natur- og samfunnsinteresser, jf. bokstav a. Terskelen er at det må foreligge «særegne forhold». Dette kan for eksempel være konsekvenser for landbruk, skog eller for samfunnet, for eksempel utfordringer knyttet til antall trafikkpåkjørsler eller lignende. Det kan også gis forskrift med utgangspunkt i dyrevelferdsmessige hensyn, både når det gjelder arten selv eller av hensyn til andre arter. Dette kan for eksempel gjelde der en viltart fortrenger andre arter eller påvirker økosystemer på en uheldig måte, eller i tilfeller hvor bestandstettheten av en viltart gjør at næringsgrunnlaget ikke er tilstrekkelig – noe som gir negative følger for viltets fysiske tilstand og helse.

Det er videre en forutsetning at jakt og fangst over tid ikke har vært tilstrekkelig for å oppnå ønsket bestand, jf. bokstav b. Dette samsvarer med uttalelser i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57 om at forskrift om bestandsregulering bare bør «komme på tale hvor utvidet jakttid og økte fellingskvoter ikke fører frem».

I andre ledd første punktum angis hvilke bestemmelser det er anledning til å fravike i forskrift. Dette gjelder blant annet grunneierretten, jf. § 33. Dette innebærer at grunneier ikke kan nekte at det gjennomføres bestandsregulerende tiltak på sin eiendom. I et slikt tilfelle må forskriften inneholde regler om varsling av grunneier. En eventuell fravikelse av grunneierretten kan komme i konflikt med EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1 (P1-1), dersom grunneier nekter jakt- eller fangst på sin eiendom av ulike grunner. Forholdet til EMK første tilleggsprotokoll må derfor vurderes konkret dersom det i forskrift er aktuelt å fravike grunneierretten.

Dersom det i forskrift er aktuelt å fravike bestemmelser i lov eller forskrift, må det i forskriften angis hvilke bestemmelser som kan fravikes. Dette må vurderes ut fra hvilken art det dreier seg om, og hvilket virkemiddel som er best egnet eller vil gi mest effekt. Ved en eventuell fravikelse knyttet til hvilke virkemidler som er aktuelle for den konkrete høstbare arten, må forholdet til Bernkonvensjonen vurderes. Dersom den høstbare arten er opplistet i vedlegg III, må virkemidlene i forskriften holde seg til metoder som ikke er forbudte i vedlegg IV. Det kan ikke velges virkemidler som er i strid med konvensjonen, med mindre det er gitt unntak i norsk rett i tråd med konvensjonen artikkel 9.

I utgangspunktet vil virkemidlene i forskriften rette seg mot allmennheten, det vil si at målet er å øke jakt- eller fangstinnsatsen på den høstbare arten. Det kan også være aktuelt at selve gjennomføringen organiseres av det offentlige.

Det følger av andre ledd andre punktum at det bare kan gis forskrift for en tidsperiode på inntil tre år om gangen. Det vil være anledning til å forlenge forskriften med ytterligere treårs-perioder, men det vil kreve oppdatert dokumentasjon og vurderinger i en ny høring. Bakgrunnen for en tidsbegrensning i loven er å sikre at forskriften ikke blir en permanent løsning for å fravike bestemmelser i lov.

Til § 54

Paragrafen regulerer håndtering av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål. Det vises til punkt 12.6. Paragrafen er i all hovedsak en videreføring av innholdet i viltloven § 26 nr. 4, § 26 nr. 5 og deler av § 49a. Paragrafen må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 18, og særlig § 18 første ledd bokstav f, som ofte vil være en dekkende hjemmel for å gi regler om adgangen til uttak av vilt. Naturmangfoldloven § 18 skal være den primære hjemmelen for forskrift om å tillate annet uttak av vilt enn ved høsting. Paragrafen må også ses i sammenheng med dyrevelferdsloven, blant annet § 10 som regulerer merking av dyr av dyrevelferdshensyn og § 21 som regulerer innfanging.

Første ledd fastsetter at Kongen kan gi forskrift om tiltak som nevnt i bokstav a til d. Adgangen til å gi forskrift er begrenset av at den skal gis for «vitenskapelige eller andre særlige formål». Med «vitenskapelige formål» menes for eksempel tiltak for å øke kunnskapen om en art eller overvåke effekten av ulike reguleringstiltak. Også andre forskningsrelaterte formål omfattes. «Andre særlige formål» kan blant annet omfatte statistiske eller veterinærmedisinske formål, som ikke er rent vitenskapelige. Forvaltningsmerking av vilt er et eksempel. Alternativet vil for øvrig være begrenset til særegne og enkeltstående unntakssituasjoner det er behov for håndtering av vilt.

Første ledd bokstav a fastsetter at det kan gis forskrift om merking av levende vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål. Merking av dødt vilt og merking av levende og døde egg reguleres i § 56. Lovforslaget § 54 første ledd bokstav a gir hjemmel for å gi regler om adgangen til merking av viltlevende individer av viltarter og merking av vilt som holdes i fangenskap. Bestemmelsen gir også hjemmel for regler om gjennomføringen av slik merking. Det kan for eksempel gis regler om varsling, bruk av fangstredskaper, rapportering og om saksbehandlingen. Merking av viltlevende individer av vilt gjennomføres for eksempel for å samle inn kunnskap om viltbestandene, både av myndighetene og av organisasjoner som har tillatelse til det. Dette er et formål som vil omfattes av kategorien «vitenskapelige» formål. Merking for «andre særlige formål» kan for eksempel være forvaltningsmerking av vilt.

Første ledd bokstav b fastsetter at det kan gis forskrift om innsamling av deler av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål. Bestemmelsen innebærer at det blant annet kan gis regler om adgangen til innsamling av deler av vilt, om gjennomføring av innsamling og om saksbehandling knyttet til innsamling. Innsamling av vingefjær fra levende fugl for aldersbestemmelse er et eksempel på en form for innsamling av deler av vilt det kan gis regler om etter bestemmelsen.

Første ledd bokstav c fastsetter at det kan gis forskrift om innsamling av egg for vitenskapelige eller andre særlige formål. Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold. Bestemmelsen gir hjemmel for regler om adgangen til innsamling av egg, om gjennomføringen av slike tiltak og om regler tilknyttet saksbehandling. Forskrift om å tillate innsamling av egg fra viltarter listet i Bernkonvensjonen vedlegg II, skal hjemles i naturmangfoldloven § 18.

Første ledd bokstav d fastsetter at det kan gis forskrift om innfanging og felling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål. Bestemmelsen vil gi hjemmel for regler om adgangen til innfanging og felling av vilt, om gjennomføringen av slike tiltak og om regler tilknyttet saksbehandling. Et eksempel på et tilfelle der det kan være aktuelt å gi regler om innfanging eller felling av vilt for «andre særlige formål», kan være felling av vilt som har kommet seg til en holme eller en øy, hvor det ikke kan leve. Et annet eksempel kan være situasjoner hvor enkeltindivider av viltarter, som i utgangspunktet ikke er del av norsk fauna, innvandrer naturlig og derfor ikke anses som en fremmed organisme, men hvor det er et behov for å felle individet og felling ikke kan hjemles i naturmangfoldloven § 18. Forskrift om å tillate innfanging eller felling av viltarter listet i Bernkonvensjonen vedlegg II, skal hjemles i naturmangfoldloven § 18.

Andre ledd fastsetter at forskrifter etter første ledd kan fravike bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Bestemmelsen innebærer at det kan gis regler om merking av levende vilt, innsamling av egg, innfanging og felling av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål, som fraviker restriksjoner som følger av loven eller av forskrifter gitt i medhold av loven. De fleste reglene i loven gjelder for «jakt» og «fangst», og vil derfor ikke gjelde for håndtering av vilt som nevnt i § 54 første ledd. Det er likevel enkelte bestemmelser i loven det kan være aktuelt å kunne fravike ved slik håndtering som § 30 om bruk av åte og regler i medhold av § 31 andre ledd om bruk av kjemikalier og gift til immobilisering.

Til § 55

Paragrafen inneholder regler om offentlig ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse. Det vises til punkt 12.7.

Første ledd regulerer at kommunen i rimelig utstrekning skal sørge for ettersøk og om nødvendig avliving av sykt vilt og vilt som er skadd utenom jaktutøvelse, og for den påfølgende håndteringen av avlivet vilt. Bestemmelsen lovfester det kommunale ansvaret for slike ettersøk. Ansvaret må ses i lys av hva som er praktisk mulig for en kommune å følge opp, og er derfor avgrenset til «i rimelig utstrekning». I praksis vil dette avhenge av kommunens tilgjengelige ressurser gjennom blant annet bruk av kommunale viltfond, jf. tredje ledd. Kommunens ansvar gjelder alt vilt uavhengig om det er fastsatt jakttid på viltarten eller ikke.

I andre ledd første punktum følger nærmere varslingsregler ved ettersøk av bjørn, jerv, gaupe, kongeørn eller ulv som er syk eller skadd utenom utøvelse av jakt og felling. I slike tilfeller skal kommunen uten opphold varsle statsforvalteren og nærmeste politimyndighet. Bestemmelsen bygger på tilsvarende varslingsregler som følger av utøvelsesforskriften § 29 andre ledd første punktum og rovviltforskriften § 17 tredje ledd. Andre ledd andre punktum fastsetter at statsforvalteren avgjør den videre gjennomføringen og avslutningen av slikt ettersøk, og kan beslutte at ettersøket skal gjennomføres med særlig kvalifisert personell. Bestemmelsen er en lovfesting av innholdet i utøvelsesforskriften § 27 andre ledd andre punktum og utøvelsesforskriften § 29 andre ledd andre punktum.

Tredje ledd fastslår at kommunale viltfond kan benyttes til å dekke kommunens kostnader etter første ledd. Regelen er en lovfesting av innholdet i forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort § 5 bokstav a. Det er opp til kommunen selv å beslutte om kommunale viltfond skal benyttes til å dekke utgifter ved ettersøk etter første ledd.

Fjerde ledd første punktum tar utgangspunkt i at offentlige ettersøk ikke er omfattet av jaktbegrepet. Bestemmelsen slår fast hvilke av lovens regler som gjelder ved offentlige ettersøk. Andre punktum åpner også for at viltmyndighetene, herunder kommunen eller statsforvalteren, kan beslutte at ettersøk etter første og andre ledd kan gjennomføres uten hensyn til nærmere angitte bestemmelsene i eller i medhold av kapittel 5. Det innebærer at viltmyndighetene ikke er bundet av de nærmere angitte utøvelsesreglene i loven ved gjennomføringen av et offentlig ettersøk, dersom det anses nødvendig for å gjenfinne og avlive det skadde dyret. En slik beslutning er ikke et enkeltvedtak. Dyrevelferdshensyn tilsier at eventuelle begrensninger i utøvelsesreglene ikke bør være til hinder for å gjenfinne og eventuelt avlive det skadde viltet raskest mulig. Dette er også kommet til uttrykk i Prop. 161 (2012–2013) s. 10 i forbindelse med bruk av kunstig lys ved trafikkpåkjørsler. Miljøverndepartementet uttrykte den gang at ettersøk av trafikkskadd vilt ikke er jakt, og at forbudet i viltloven mot bruk av kunstig lys ikke er til hinder for bruk av slikt lys ved ettersøk av påkjørt vilt.

Viltmyndigheten er i alle tilfeller ansvarlig for at avlivingen i forbindelse med offentlig ettersøk skjer innenfor rammene av dyrevelferdsloven § 12.

Femte ledd er en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gi forskrift om varsling, viltmyndighetenes oppgaver ved ettersøk og avliving av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse og rapportering av offentlig ettersøk og fallvilt til statistiske eller vitenskapelige formål.

Til § 56

Paragrafen gir regler om merke- og registreringsplikt. Det vises til punkt 12.8.

Bokstav a, b og c viderefører i hovedsak viltloven § 49a om merke- og registreringsplikt samt deler av § 49 første ledd.

Paragrafen tar sikte på å redusere bevisproblemer om viltets opprinnelse og eierskap.

Etter bokstav a kan Kongen gi forskrift om merking og registering av dødt vilt, preparater av vilt og levende og døde egg og om registering av levende vilt. Det er spesifisert at hjemmelen gir adgang til å gi regler om taksidermisters og andres plikt til å utføre merking av preparater og egg. Adgang til å gi forskrifter om blant annet merking av levende vilt er regulert av § 54. Preparater av vilt er for eksempel utstoppet vilt, skinnfeller med videre. Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold. Det er gitt regler i viltforskriften om registering og merking av dødt vilt. En oversikt over merke- og registreringspliktige arter fremgår av forskriften vedlegg 1.

Etter bokstav b kan Kongen kan gi forskrift om taksidermisters og andres plikt til å gi opplysninger til et sentralt register om vilt som mottas, om taksidermist, om hvem viltet mottas fra og om viltpreparatet. En adgang til å gi forskrift om taksidermist kan for eksempel innebære at det innføres plikt til å gi opplysninger om hvem som foretar preparering (utstopping). En adgang til å gi forskrift om viltet som mottas kan for eksempel innebære at det innføres plikt for taksidermister til å gi opplysninger om oppdragsgiver. En adgang til å gi forskrift om viltpreparatet kan for eksempel innebære at det innføres plikt til å gi opplysninger om det utstoppede viltet. Med viltpreparat menes også deler av vilt, som for eksempel skinn og kranier, som bearbeides med sikte på varig konservering.

Bokstav c gir hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om behandling av nødvendige personopplysninger ved taksidermisters og andres registrering av opplysninger i et sentralt register, jf. bokstav b. Momentene det kan gis forskriftsbestemmelser om er ikke uttømmende, og er ment å dekke innholdet i personvernforordningen, se omtale under punkt 5.3.

Bokstav d fastsetter at Kongen kan gi forskrift om plikt til å betale gebyr for gjennomføring av merking og registering. Gebyret skal gå til å dekke det offentliges kostnader med merke- og registreringsordningen. Inntektene fra gebyrordningen skal ikke overstige kostnadene med merke- og registreringsordningen. I viltforskriften § 7-13 er det gitt regler om gebyr for preparater som registreres og merkes.

Til § 57

Paragrafen regulerer autorisasjon og tilsyn med taksidermister. Paragrafen viderefører deler av viltloven § 49 første ledd og § 26 nr. 11. Det vises til punkt 12.9.

Begrepet «taksidermister» erstatter viltlovens begrepsbruk «preparant» eller «viltpreparant».

Bokstav a fastsetter at Kongen kan gi forskrift om autorisasjon av taksidermister.

Bokstav b fastsetter at Kongen kan gi forskrift om tilsyn med autoriserte taksidermister og kontroll med vilt som oppbevares.

Bokstav c er en videreføring av viltloven § 26 nr. 11, og er gitt med hensyn til gjennomføringen av tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF) i norsk rett. Bestemmelsen må ses i sammenheng med tjenesteloven § 11 andre ledd og omtrent tilsvarende bestemmelse i tjenesteloven § 27, som også gjennomfører tjenestedirektivet. I likhet med det som påpekes i Ot.prp. nr. 70 (2008–2009) s. 163 for tjenesteloven § 27, oppstiller lovforslaget § 57 bokstav c en skranke for adgangen til å gjøre unntak fra tjenesteloven § 11 andre ledd. Slike alternative ordninger må være «begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn». Begrepet «begrunnet ut fra» skal forstås som en henvisning til det EØS-rettslige proporsjonalitetsprinsippet. Om dette prinsippet, samt begrepet «tvingende allmenne hensyn», kan det ses hen til definisjonsbestemmelsen i tjenesteloven § 5 bokstav h, samt merknadene til bestemmelsen. «[H]ensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser» er å regne som et slikt allment hensyn, og kan for eksempel begrunnes i at en automatisk innvilgelse kan ha konsekvenser for tredjeperson som det kan være nødvendig å forhindre.

Til § 58

Paragrafen gir regler om adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelser av angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Det vises til punkt 13.2.

Det følger av første ledd at myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr ligger til Kongen. Det innebærer at myndigheten kan delegeres til underliggende organer, for eksempel departement eller direktorat.

Av første ledd følger det videre at skyldkravet for å kunne ilegges overtredelsesgebyr er forsett eller uaktsomhet. Innholdet i skyldkravene forsett og uaktsomhet er det samme som etter straffeloven §§ 22 og 23.

Overtredelsesgebyr «kan» ilegges ved overtredelse av de opplistede bestemmelsene.

I andre ledd gis tilsvarende regler for overtredelse av bestemmelser i forskrift gitt med hjemmel i de nevnte bestemmelsene, mens tredje ledd har tilsvarende regler for overtredelse av plikter som følger av enkeltvedtak gitt med hjemmel i de nevnte bestemmelsene.

Avgjørelsen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke, skjer etter en samlet vurdering av en rekke hensyn. I tillegg til avveiningene mellom straffesporet eller forvaltningssporet, som følger av punkt 13.1.2, er momentene i forvaltningsloven § 44 tredje ledd om utmåling av overtredelsesgebyr også egnet ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges eller ikke.

Fjerde ledd fastslår at foretak kan ilegges overtredelsesgebyr for overtredelser som er begått forsettlig eller uaktsomt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Med foretak menes enhver form for sammenslutning, eksempelvis selskap, forening og enkeltpersonsforetak. For at foretaket kan ilegges overtredelsesgebyr, må den som overtrer loven ha handlet på vegne av foretaket. Det innebærer at både lovovertrederen og handlingen må ha en viss tilknytning til foretaket. Det er ikke et krav om at vedkommende er ansatt i virksomheten. Også overtredelser av en selvstendig oppdragstaker som handler på vegne av foretaket, omfattes av foretakets ansvar.

Femte ledd inneholder en forskriftshjemmel for utmåling av overtredelsesgebyr. En slik forskrift skal også fastsette øvre ramme for individuelt utmålte overtredelsesgebyrer, jf. forvaltningsloven § 44 andre ledd.

Det følger av sjette ledd første punktum at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen gjelder både for ileggelse av overtredelsesgebyr for enkeltpersoner og for foretak. Av andre punktum fremgår det at foreldelsesfristen avbrytes når det gis forhåndsvarsel eller fattes vedtak om overtredelsesgebyr. Avbrutt foreldelsesfrist ved vedtak kan være aktuelt der forhåndsvarsel er unnlatt, fordi overtredelsesgebyret ilegges på stedet, jf. forvaltningsloven § 44 fjerde ledd, og vedtaket om ilagt overtredelsesgebyr påklages.

Syvende ledd fastslår at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 første ledd bokstav e.

Til § 59

Paragrafen gir regler om adgangen til å ilegge administrativt rettighetstap for overtredelser av bestemmelser i forskrift gitt med hjemmel i angitte bestemmelser i loven. Det vises til punkt 13.3.

Rettighetstapet retter seg mot lovovertrederen, som kan være et foretak eller en enkeltperson. Administrativt rettighetstap kan ilegges som eneste sanksjon mot en lovovertredelse, eller i kombinasjon med overtredelsesgebyr. Forbudet mot dobbeltstraff etter EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1 forutsetter imidlertid at der forvaltningen mener det bør reageres med både administrativt rettighetstap og overtredelsesgebyr, må det skje samtidig.

Det følger av første ledd at myndigheten til å ilegge administrativt rettighetstap ligger til Kongen. Det innebærer at myndigheten kan delegeres til underliggende organer, for eksempel departement eller direktorat.

Videre er skyldkravet fastsatt i første ledd. Skyldkravet for å kunne ilegge administrativt rettighetstap er forsett eller uaktsomhet. Innholdet i skyldkravene forsett og uaktsomhet er det samme som etter straffeloven §§ 22 og 23.

Etter andre ledd følger det at vedtak om rettighetstap skal gjelde for en bestemt tid. Det innebærer at varigheten på rettighetstapet må fastsettes i vedtaket om rettighetstap. Videre følger det av andre ledd at rettighetstapet maksimalt kan vare to år. Perioden regnes fra tidspunktet for endelig vedtak om rettighetstap.

Tredje ledd første punktum fastsetter at adgangen til å ilegge administrativt rettighetstap foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Av andre punktum fremgår det at toårsfristen avbrytes når det er gitt forhåndsvarsel eller fattet vedtak om administrativt rettighetstap. Avbrutt foreldelsesfrist ved vedtak kan være aktuelt der forhåndsvarsel er unnlatt etter forvaltningsloven § 16 tredje ledd, og vedtaket om administrativt rettighetstap påklages.

Etter fjerde ledd kan Kongen gi forskrift om fastsetting og gjennomføring av administrativt rettighetstap. Bestemmelsen åpner for at det blant annet kan gis nærmere regler om saksbehandlingen. Forskriften kan ikke utvide adgangen til å ilegge rettighetstap ut over det som følger av første ledd.

Til § 60

Paragrafen regulerer straff for overtredelser av angitte bestemmelser i eller i medhold av loven. Det vises til punkt 13.4.

Skyldkravet etter første til tredje ledd og femte ledd er forsett eller uaktsomhet. Definisjon av strafferettslig forsett følger av straffeloven § 22, mens definisjonen av strafferettslig uaktsomhet følger av straffeloven § 23 første ledd.

Det følger av første ledd at den alminnelige strafferammen er fengsel inntil ett år for overtredelser av angitte bestemmelser i loven.

Etter andre ledd er den alminnelige strafferammen for overtredelser av bestemmelser i forskrift gitt med hjemmel i angitte bestemmelser i loven fengsel inntil ett år.

Tredje ledd regulerer overtredelse av plikter som følger av enkeltvedtak gitt med hjemmel i § 45 fjerde ledd, § 46 tredje ledd og § 48 første ledd. Den alminnelige strafferammen er også her fengsel inntil ett år.

Av fjerde ledd følger det at fengsel inntil to år kan anvendes ved grove overtredelser av bestemmelser nevnt i første til tredje ledd. Med «grove overtredelser» menes det samme som «særlig skjerpende omstendigheter» i viltloven § 56 første ledd andre punktum. En grov overtredelse kan for eksempel foreligge når det har foregått en organisert eller systematisk jakt eller fangst av totalfredede arter. Ved brudd på fredningsregler, er i hvilken grad arten er truet, et moment ved vurderingen av overtredelsens grovhet. Det er også et moment ved vurderingen om det foreligger vinnings hensikt, og i hvor sterk grad den ulovlige handlingen er økonomisk motivert.

Etter femte ledd første punktum kan den som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 33 eller § 41 straffes med bøter. Bestemmelsen viderefører regelen i viltloven § 56 andre ledd om at den som krenker en annens rett ved å jage, sette fangstredskaper for, fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, straffes med bøter. Etter andre punktum er også forsøk straffbart.

Til § 61

Paragrafen har regler for ikrafttredelse, opphevelse av viltloven og overgangsbestemmelser. Det vises til punkt 13.5.

Det foreslås i første ledd at loven settes i kraft fra den tiden Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Fra samme tidspunkt oppheves lov 29. mai 1981 nr. 38 om jakt og fangst av vilt (viltloven), jf. andre ledd. Kongen kan oppheve de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Etter tredje ledd vil forskrifter gitt i medhold av viltloven gjelde også etter at loven har trådt i kraft. Dette forutsetter at innholdet i forskriften også kan hjemles i ny lov. Bestemmelsen presiserer at forskrifter gitt i medhold av viltloven fortsatt vil gjelde selv om loven oppheves. Forskriftene gjelder til de oppheves eller endres. Eventuelle endringer i forskriftene, må gis i medhold av nye forskriftshjemler i viltressursloven.

Ved ikrafttredelse av viltressursloven, vil det være behov for overgangsregler. Etter fjerde ledd kan departementet gi overgangsbestemmelser. Overgangsbestemmelser ved ikrafttredelse av loven vil dermed fremgå av egen forskrift.

Til § 62

Paragrafen inneholder forslag til endringer i andre lover som følge av innføringen av viltressursloven. Endringene er først og fremst tekniske tilpasninger og oppdatering av henvisninger.

Til nr. 1 (endringer i oreigningslova)

Oreigningslova§ 30 nr. 22 oppheves. Det er ikke lenger nødvendig med henvisningen til viltloven i oreigningslova siden viltloven § 36 ikke videreføres i ny viltressurslov, jf. punkt 16. Viltloven §§ 37 og 38 videreføres heller ikke, jf. punkt 16.

Til nr. 2 (endringer i straffeprosessloven)

Straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav c endres slik at henvisningen til viltloven § 56 første ledd annet punktum erstattes med viltressursloven § 60.

Til nr. 3 (endringer i bygdeallmenningsloven)

Bygdeallmenningsloven § 7-3 oppheves. Etter bygdeallmenningsloven § 7-3 kan allmenningsstyret beslutte at bygdeallmenning eller del av bygdeallmenning skal inngå i slike felles viltområder som er omhandlet i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §§ 37 og 38. Viltloven §§ 37 og 38 oppheves og videreføres ikke i ny viltressurslov, jf. punkt 14.

Til nr. 4 (endringer i naturoppsynsloven)

Naturoppsynsloven § 2 første ledd nr. 5 endres slik at henvisningen til viltloven erstattes med viltressursloven.

Til nr. 5 (endringer i kystvaktloven)

Kystvaktloven § 11 første ledd bokstav f endres slik at henvisningen til viltloven erstattes med viltressursloven.

Til nr. 6 (endringer i hundeloven)

Hundeloven § 8 andre ledd endres slik at henvisningen til viltloven § 23, jf. § 26 endres til viltressursloven § 27. Hundeloven § 9 tredje ledd endres slik at viltloven erstattes med viltressursloven.

Til nr. 7 (endringer i Finnmarksloven)

Finnmarksloven § 21 første ledd endres slik at henvisningen til viltloven erstattes med viltressursloven.

Til nr. 8 (endringer i naturmangfoldloven)

Naturmangfoldloven § 16 første ledd endres slik at henvisningen til viltloven erstattes med viltressursloven.

Naturmangfoldloven § 18 tredje ledd endres ved at vilkåret «om nødvendig» i bestemmelsens tredje ledd andre punktum tas ut. Endringen innebærer at det ikke gjelder et vilkår om at uttak som myndigheten iverksetter av eget tiltak bare kan skje på andres eiendom «om nødvendig». Endringen er ikke ment å innebære en realitetsendring, i form av at terskelen for å iverksette tiltak på annens eiendom uten tillatelse senkes, men skal gi et bedre samsvar mellom reglene i naturmangfoldloven § 18, viltressursloven §§ 45 til 47 og lakse- og innlandsfiskeloven § 13. I tråd med alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, må iverksettelse av uttak på annens eiendom vurderes opp mot forholdsmessigheten ved et slikt tiltak, sett opp mot det konkrete uttaket.

Til nr. 9 (endringer i våpenlova)

Våpenlova § 11 andre ledd endres slik at henvisningen til viltloven § 20 erstattes med viltressursloven 24.