12 Diverse bestemmelser

12.1 Forbud mot hold av vilt i fangenskap mv.

12.1.1 Gjeldende rett

Viltloven § 7 første ledd oppstiller et forbud mot å holde vilt i fangenskap, med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. I viltloven § 7 andre ledd er det en forskriftshjemmel som gir Kongen myndighet til å gi forskrift om adgang til å holde vilt i fangenskap, og om oppdrett, farming og utsetting av vilt i innhegnet område. I forskrift kan det videre settes krav om tillatelse og særskilte håndhevingsregler for å stanse ulovlig virksomhet.

I tillegg gjelder dyrevelferdsloven for alt hold av dyr. Forskrift 5. september 2016 nr. 1035 om dyrevelferd ved fremvisning av dyr er gitt med hjemmel i dyrevelferdsloven og gjelder for dyreparker. Forskriften angir en positiv liste over dyrearter som kan holdes uten nærmere søknad. Listen omfatter ikke viltlevende pattedyr, men dyreparker kan søke om tillatelse fra Mattilsynet til å fremvise andre arter enn de som fremgår av vedlegg 1, jf. forskriften § 4 andre ledd. Det fremgår videre av § 4 femte ledd at tillatelse etter denne forskriften ikke fritar for plikt til å påse at fremvisning er tillatt etter annet regelverk.

Forbudet i viltloven § 7 mot hold av vilt i fangenskap ble, med bakgrunn i dyrevelferdshensyn, tatt inn i viltloven ved lovendring 11. juni 1993, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93). Bestemmelsen ble da tatt inn som en tredje setning i viltloven § 3 første ledd om fredningsprinsippet. Ved ikrafttredelse av naturmangfoldloven 1. juli 2009 ble fredningsprinsippet flyttet til naturmangfoldloven, men forbudet mot hold av vilt i fangenskap ble beholdt i viltloven og flyttet til § 7.

Forbudet mot hold i fangenskap gjelder «vilt». I viltloven § 2 første ledd er vilt definert som alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr. Forbudet ble tidligere også håndhevet for eksotiske reptiler og krypdyr fordi det ble ansett som «vilt» i henhold til definisjonen. Forvaltningspraksis ble endret da Borgarting lagmannsrett ved dom 20. januar 2015 (LB-2014-93257) tolket viltbegrepet innskrenkende til å kun gjelde arter som lever eller kan leve vilt innenfor lovens virkeområde. Departementene viser til nærmere omtale av viltbegrepet i punkt 5.4.3.1. I dag omfattes hold av eksotiske reptiler og krypdyr av forskrift 11. mai 2017 nr. 597 om forbud mot å innføre, omsette og holde eksotiske dyr. Forskriften er gitt med hjemmel i dyrevelferdsloven, og gir unntak for hold av nærmere listede arter.

Med hjemmel i viltloven § 7 andre ledd er det gitt flere forskriftsbestemmelser om hold av vilt i fangenskap. Departementene viser blant annet til viltforskriften § 4-2 om forbud mot hold av vilt for bestemte formål. Etter bestemmelsens første ledd er det ikke tillatt å holde vilt når formålet er jakt i innhegnet område, fremvisning i sirkus, falkonering eller hold som kjæledyr eller hobbydyr. I viltforskriften § 4-2 andre ledd presiseres det at trening av hund på vilt i fangenskap ikke er tillatt. I viltforskriften §§ 4-6 til 4-9 er det gitt konkrete unntak fra forbudet mot hold av vilt i fangenskap, blant annet som grunnlag for næringsutvikling. Dette gjelder forskjellige former og krav til viltoppdrett, hold av vilt i dyrepark eller for midlertidig fremvisning, og hold av vilt for å gjenoppbygge bestander eller andre særlige formål. I tillegg er det i viltforskriften § 2-10 gitt anledning til innfanging av skadd vilt for kortvarig rehabilitering. I viltforskriften § 4-4 er det oppstilt en plikt til å sikre at vilt som holdes ikke kan rømme, og forskriften kapittel 5 har regler om vilt som har rømt.

I viltforskriften kapittel 6 er det gitt regler om utsetting av vilt i naturen. Utsetting av vilt er kun tillatt når dette følger av bestemmelsene i forskriftens kapittel 6 og reglene i forskrift om fremmede organismer, jf. viltforskriften § 6-1. Forskrift om fremmede organismer, jf. naturmangfoldloven § 30 og 31, inneholder blant annet regler om forbud mot utsetting av nærmere angitte organismer og stiller krav om tillatelse for utsetting av blant annet vilt av arter, underarter eller bestander som ikke fra før finnes i distriktet og organismer som ikke hører til noen art, stamme eller bestand som forekommer naturlig på stedet.

12.1.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsforslaget § 45 å videreføre forbudet i viltloven § 7 mot hold av vilt i fangenskap. Departementene foreslo språklige endringer i ordlyden, blant annet ved at det kommer tydeligere frem at bestemmelsen handler om et forbud.

Som en følge av at begrepet «vilt» i høringsforslaget er foreslått å forstås på samme måte som i naturmangfoldloven § 3 bokstav p, vil flere arter være omfattet av forbudet mot hold av vilt i fangenskap.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 45 andre ledd i all hovedsak å videreføre forskriftshjemmelen i viltloven § 7, men foreslo blant annet at begrepet «farming» og «[…] og utsetting av vilt i innhegnet område» som fremgår av viltloven, ikke ble videreført. Departementene foreslo at det i forskrift også kan gis regler om tilsyn, om gebyr ved behandling av søknader om hold av vilt i fangenskap og om ansvar og plikter i forbindelse med rømming.

I høringsforslaget § 45 tredje ledd foreslo departementene en forskriftshjemmel for å gi regler om utsetting av vilt som forekommer naturlig på stedet. Det ble foreslått at vilt som ikke forekommer naturlig på stedet skal følge reglene i naturmangfoldloven kapittel IV.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

Departementet mottok om lag ti høringsinnspill til høringsforslaget § 45 om å videreføre et forbud mot hold av vilt.

Innlandet fylkeskommune, Rådet for dyreetikk, Dyrebeskyttelsen, NOAH – for dyrs rettigheter, Mattilsynet og BirdLife Norge støtter forslaget om å videreføre et generelt forbud mot vilt i fangenskap. Innlandet fylkeskommune mener at viltforskriften § 4-2 bør endres, og viser til et behov for å kunne ha villsvin i hegn for å trene hunder til villsvinjakt. Rådet for dyreetikk mener det bør være unntak for rehabilitering og gjenutsetting, men er skeptisk til oppdrett av vilt for utsetting til jaktformål. Dyrebeskyttelsen mener at viltoppdrett og innfanging av vilt til dyreparker også bør forbys. NOAH – for dyrs rettigheter mener at vilt i fangenskap kun skal kunne tillates ut fra hensyn til dyret selv eller arten (rehabilitering eller forskningsbasert oppbevaring), og at man i klartekst bør forby oppdrett av ville dyr i næringssammenheng. De viser til at oppdrettede dyr har dårligere forutsetninger for å klare seg i naturen, og lavere dyrevelferd og utvikling for dyr i fangenskap, noe selv hjorteoppdrettere skal ha påpekt. Videre mener NOAH – for dyrs rettigheter at det bør være forbudt å holde vilt i fangenskap for jakt- og jakthundtrening. Mattilsynet savner føringer om hvilke unntak som kan forskriftsfestes, og mener at unntak uansett ikke kan stride mot dyrevelferdsloven §§ 22 og 28.

Tynset kommune, Alvdal kommune og Folldal kommune mener det bør være adgang til å ha vilt i hegn for å ta vare på en viss andel genetisk variasjon, og at det bør være adgang til å ha villsvin i hegn for å trene hunder i skadefellingssammenheng.

12.1.4 Departementets vurderinger

Departementet mener det er viktig å videreføre en tydelig regel som stadfester et forbud mot hold av vilt i fangenskap. Når vilt holdes fanget kan dette stride mot de verdier viltloven og dyrevelferdsloven bygger på. Vilt har sitt naturlige tilhold i vill tilstand og vil lett kunne lide i fangenskap. Hold av vilt kan også innebære uheldige følger for naturmangfoldet, på grunn av risikoen for rømming og spredning av sykdommer. Norsk viltforvaltning har gjennom langvarig forvaltningspraksis hatt en restriktiv holdning til hold av vilt i fangenskap. Som i høringsforslaget, viderefører lovforslaget § 49 dette utgangspunktet.

Departementet registrerer at det er bred støtte blant høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om å videreføre et forbud mot hold av vilt i fangenskap. Dyrebeskyttelsen og NOAH – for dyrs rettigheter mener det bør fremgå av ordlyden i bestemmelsen at oppdrett av ville dyr i næringssammenheng er forbudt. Departementet viser til at det er få viltarter det er åpnet for å drive oppdrett av. Oppdrett av hjort og dåhjort krever tillatelse fra kommunen, jf. viltforskriften § 4-6 første ledd, mens oppdrett av annet vilt krever tillatelse fra direktoratet, jf. viltforskriften § 4-6 andre ledd.

Det foreligger en streng praksis i forvaltningen knyttet til behandling av søknader om oppdrett av andre arter enn hjort og dåhjort som Miljødirektoratet mottar. Dette er også i tråd med hensikten med forbudet mot hold av vilt.

Departementet legger vekt på at hjorteoppdrett har en næringsmessig betydning og at det kreves tillatelse fra viltmyndighetene for å drive oppdrett. Departementet mener det er grunnlag for å videreføre adgang til oppdrett for visse viltarter der vi allerede har etablert produksjon i oppdrett. De foreslåtte endringer i definisjon av vilt, jf. lovforslaget § 3 bokstav a, vil også medføre behov for å revidere forskriftsbestemmelsene om oppdrett, herunder hvilke formål og hvilke arter som er aktuelle for oppdrett.

Mattilsynet har i sin høringsuttalelse pekt på at det bør være føringer om hvilke unntak som kan forskriftsfestes, og mener at unntak uansett ikke kan stride mot dyrevelferdsloven §§ 22 og 28. Departementet viser til at forskriftshjemmelen inneholder et generelt unntak fra forbudet om å holde vilt i fangenskap og om oppdrett av vilt. Departementet mener det er lite hensiktsmessig å liste opp i lovbestemmelsen ulike forhold hvor hold av vilt er tillatt. Det kan medføre en detaljert ordlyd som vil bryte med utformingen som er lagt til grunn i øvrige lovbestemmelser i lovforslaget. Det vises til reglene i viltforskriften kapittel 4. Departementet mener en generell forskriftshjemmel vil ivareta en fleksibilitet og sikre at nærmere regler lettere kan tilpasses ved behov.

Flere høringsinstanser, som Rådet for dyreetikk og Tynset kommune, har gitt innspill som peker på behov for ulike unntak fra forbudet mot hold av vilt. Departementet mener dette er forhold det vil være naturlig å vurdere i forbindelse med en eventuell forskriftsgjennomgang.

12.2 Oppbevaring, omsetning og annen håndtering av vilt og egg

12.2.1 Gjeldende rett

Viltloven § 48a første ledd fastslår at ingen må oppbevare eller omsette fredet vilt eller fredede egg uten at vedkommende for det enkelte eksemplar kan godtgjøre å ha nødvendig tillatelse. Bestemmelsen rammer ulovlige handlinger knyttet til fredet vilt og fredede egg som er tilfalt Viltfondet eller kommunen etter viltloven § 48.

Viltloven § 48a ble tilføyd ved lov 11. juni 1993 nr. 106, og trådte i kraft 1. januar 2005. Bakgrunnen for bestemmelsen var et behov for bedre virkemidler for å hindre miljøkriminalitet, både internasjonalt og nasjonalt, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 5 og 6. Departementet pekte på at når det gjelder dyrearter, er mange arters eksistens «avhengig av nasjonale regler og internasjonale handelsreguleringer som setter forbud mot jakt (herunder samling av egg) og restriksjoner på preparering og omsetning». Bestemmelsen ble også ansett som sentral for å oppfylle Norges forpliktelser etter CITES-konvensjonen og Bernkonvensjonen. Bernkonvensjonen forbyr besittelse av og innenlands handel med viltarter listet på vedlegg II, levende eller døde, herunder utstoppede dyr eller lett kjennelige produkter av disse, der dette vil bidra til å effektivisere bestemmelsene i artikkelen, jf. artikkel 6 bokstav e. Når det gjelder CITES-konvensjonen har bestemmelsen mistet sin praktiske betydning etter at naturmangfoldloven § 26 om handel mv. ble vedtatt. Naturmangfoldloven § 26 gir det rettslige grunnlaget for å gjennomføre forpliktelsene etter CITES-konvensjonen og er hjemmel for forskrift 15. juni 2018 nr. 889 om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften).

Hva som ligger i begrepene som omfattes av bestemmelsen er nærmere forklart i Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 27. Med «fredet vilt» menes vilt det ikke er jakttid på, og med «fredede egg» menes egg det ikke er adgang til å sanke. Begrepet «egg» omfatter både levende egg, råteegg (med dødt foster) og ubefruktede egg (uten foster). Alternativet «oppbevare» vil i utgangspunktet ramme alle former for forvaring eller besittelse. Kun midlertidig besittelse, som har sin bakgrunn i at det er søkt om tillatelse til å beholde det fredede viltet eller de fredede eggene, vil ikke rammes. For midlertidig besittelse er det fastsatt regler som blant annet setter frist for å søke om tillatelse til å få beholde viltet, se viltforskriften §§ 7-4 og 7-7. Alternativet «omsette» får selvstendig betydning når omsetning, eller medvirkning til omsetning, finner sted uten at det er i forbindelse med oppbevaring. Ifølge forarbeidene markerer dette alternativet det spesielt straffbare i å omsette fredet vilt. Ettersom dette er Viltfondets (eller kommunens) eiendom kan også bestemmelser i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) om heleri og underslag være aktuelle. Dersom vedkommende «godtgjør» å ha nødvendig tillatelse, er ikke handlingen (besittelsen) straffbar. «Godtgjøre» innebærer at vedkommende må bevise å inneha nødvendig tillatelse. Bestemmelsen oppstiller i praksis en omvendt bevisbyrde. Det er vedkommende som er i besittelse av viltet som må godtgjøre at nødvendig tillatelse foreligger. Slik tillatelse må foreligge for hvert enkelt eksemplar. Dersom dokumentasjon på eierskapet ikke kan fremlegges, vil viltet tilfalle det statlige viltfondet etter viltloven § 48. Uten dokumentasjon på eierskapet er besittelsen straffbar etter viltloven § 56.

Tillatelsen kan ha hjemmel i forskjellige bestemmelser. Det mest vanlige vil være at direktoratet, som forvalter av Viltfondets eiendom, har gitt tillatelse til å beholde et eksemplar som etter viltloven § 48 tilfaller Viltfondet. Nødvendig tillatelse vil også kunne foreligge i form av at eksemplaret er merket eller registrert etter forskrifter om merking og registrering gitt med hjemmel i viltloven § 49a.

I viltforskriften § 7-5 første ledd forbys det å erverve, motta, gi bort, selge eller annonsere fugleegg.

Etter viltloven § 48a andre ledd kan Kongen gjøre unntak for eldre individer av nærmere bestemte arter av fredet vilt og egg som var i privat besittelse før bestemmelsens ikrafttreden. Bestemmelsen ble gitt fordi det i en overgangsperiode var nødvendig å kunne registrere eller utstede tillatelse for eldre individer av søkepliktig fallvilt som ble omfattet av første ledd, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 28. Unntaksbestemmelsen ble også benyttet for arter som det har vært vanlig å tildele privatpersoner for preparering i til dels stort omfang.

Det er gitt regler om registrerings- og merkeplikt for eldre preparater av dødt vilt i forskrift 21. mars 2005 nr. 247 om registrering og merking av eldre preparater av dødt vilt. Plikten til etterregistrering og merking gjaldt dverggås, kongeørn, jaktfalk, vandrefalk, havørn, snøugle, slagugle og lappugle av eldre dato enn forskriftens ikrafttredelse (21. mars 2005). Etterregistreringen og merkingen skulle gjennomføres i perioden 21. mars 2005 til 31. desember 2007. For slike eldre preparater var det ikke nødvendig å bevise eller sannsynliggjøre at opprinnelsen til preparatet var lovlig.

Viltloven § 49 inneholder også regler om håndtering og omsetning av vilt. I bestemmelsens andre ledd er direktoratet gitt hjemmel for å gi forskrifter om preparanters og andres adgang til håndtering, utstopping og omsetning av dødt vilt. Bestemmelsen er også omtalt i punkt 12.9.1.

12.2.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 46 første ledd foreslo departementene et forbud mot oppbevaring eller omsetning av fredet vilt og egg fra viltarter med mindre man kunne bevise å ha nødvendig tillatelse for det enkelte eksemplar.

Bestemmelsen bygget på innholdet i viltloven § 48a, men med mindre endringer. For eksempel foreslo departementene at «fredede egg» skulle erstattes med «egg fra viltarter». Det ble samtidig foreslått å presisere at forbudet mot oppbevaring og omsetning ikke skulle gjelde for egg som er lovlig sanket eller lovlig oppdrettet og som omsettes som mat, se høringsforslaget § 46 andre ledd.

Viltloven § 48a andre ledd var hjemmel for en overgangsordning med begrenset varighet, fra 21. mars 2005 til 31. desember 2007. Siden det var lenge siden overgangsordningen ble avsluttet, kunne departementene ikke se behov for videre bruk av unntaksregelen, og foreslo at denne ikke skulle videreføres.

Departementene foreslo at innholdet i viltloven § 49 andre ledd skulle videreføres i høringsforslaget § 53 første ledd bokstav a. I forslaget ble det tydeliggjort at det i forskrift kan gis bestemmelser om taksidermisters og andres adgang til «oppbevaring» av dødt vilt.

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til høringsforslaget § 46.

BirdLife Norge støtter paragrafen slik den er foreslått. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus vil understreke viktigheten av presiseringen om at det er forbudt å oppbevare eller omsette alt fredet vilt eller egg fra viltarter.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det er viktig at bestemmelsen er i samsvar med CITES-konvensjonen og CITES-forskriften, og mener det er nødvendig å ta inn en henvisning til reglene om eiersertifikat etter CITES-regelverket i bestemmelsen, for å unngå misforståelse om de rettslige virkninger av å ha «nødvendig tillatelse for det enkelte eksemplar». De viser til at CITES-forskriften er under endring og mener at det er viktig å beholde eiersertifikat-kravet og at eventuelle endringer ikke bør gjelde for ville dyr av arter som står på vedlegg 3, herunder jakttroféer.

Økokrim støtter forslaget om å fjerne ordet «fredede» egg. De mener videre at unntaket i andre ledd er vanskelig å håndheve, da man må føre bevis for at eggene ikke «omsettes som mat», noe som blir problematisk siden det gjøres unntak for egg som er lovlig oppdrettet. De stiller også spørsmål ved om det skal avgrenses til egg som er lovlig oppdrettet i Norge eller også lovlig oppdrett i utlandet. De mener unntaket i det minste bør begrenses til egg med innhold. Egg som er tømt for innhold, er ikke ment til mat, men til samlervirksomhet. Det bør også oppstilles krav om at de som oppbevarer eller omsetter slike egg må godtgjøre at eggene omsettes som mat, og at eggene stammer fra lovlig oppdrett. Uten en justering av denne bestemmelsen, er Økokrim redd den vil kunne bidra til å legitimere oppbevaring og omsetning av egg i samleøyemed. Når det gjelder omsetning av egg mener Økokrim at ordlyden bør sammenholdes med ordlyden i viltforskriften § 7-5.

Se også høringsinnspill knyttet til høringsforslaget om taksidermisters og andres håndtering av dødt vilt, jf. lovforslaget § 53 under punkt 12.9.3.

12.2.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår en regel som regulerer oppbevaring, omsetning og annen håndtering av vilt og egg fra viltarter, se lovforslaget § 50. Departementets forslag bygger på innholdet i viltloven § 48a og § 49 andre ledd, med mindre endringer. Lovforslaget i § 50 samler regler om oppbevaring, omsetning og annen håndtering av vilt og egg, som ble foreslått i høringsforslaget § 46 og § 53 første ledd bokstav a. Av pedagogiske hensyn mener departementet at det er hensiktsmessig å samle regler om oppbevaring, omsetning og annen håndtering av vilt og egg på denne måten, slik at regelverket blir enklere å finne frem i og at en unngår dobbeltreguleringer. Departementet foreslår i tillegg enkelte justeringer av forslaget sammenlignet med det som ble sendt på høring.

Departementet mener det er grunn til å videreføre innholdet i viltloven § 48a. Bestemmelsen benyttes jevnlig som grunnlag for tiltalebeslutninger og for inndragning av ulovlig vilt til det statlige viltfondet, bestemmelsen er viktig for å oppfylle Norges forpliktelser etter Bernkonvensjonen, og den utfylles delvis av viltforskriften kapittel 7.

Lovforslaget § 50 første ledd fastsetter at oppbevaring og omsetning av fredet vilt eller egg fra viltarter er forbudt uten at man for det enkelte eksemplar kan godtgjøre å ha nødvendig tillatelse, med mindre annet følger av eller i medhold av lov. Departementet mener det er viktig at viltressursloven fastsetter at hovedregelen er et forbud mot oppbevaring og omsetning av fredet vilt og egg fra viltarter.

Forbudet mot oppbevaring og omsetning gjelder «fredet vilt og egg fra viltarter». Med «fredet vilt» menes vilt som det ikke er fastsatt jakttid for eller hvor det foreligger fredningsvedtak.

Departementet foreslår at forbudet skal omfatte «egg fra viltarter», fremfor «fredede egg» slik ordlyden er i viltloven § 48a. Egg fra alle viltarter har lenge vært både registrerings- og merkepliktige. Endringen vil forenkle bestemmelsen for brukere og forvaltning. Departementet presiserer at med «egg» menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold. Departementet foreslo i høringsnotatet at forbudet mot oppbevaring og omsetning ikke skulle ramme «egg som er lovlig sanket eller lovlig oppdrettet og som omsettes som mat.» Presiseringen var ment å klargjøre at det ikke skal gjelde et forbud mot salg av egg som er lovlig sanket i samsvar med jakttidsforskriften. Det ble i høringsnotatet vist til at det for eksempel foregår salg av måkeegg som er sanket innenfor rammene av denne forskriften. Presiseringen skulle også klargjøre at det ikke skal gjelde et forbud mot salg av egg fra viltarter som holdes i lovlig oppdrett, som vaktelegg. Departementet fastholder at forbudet ikke er ment å ramme slike egg, men mener at slike unntak nettopp er bedre egnet for regulering i forskrift og at nærmere avgrensninger av forbudet kan gjøres der. At forbudet kun omfatter egg fra viltarter klargjør at forbudet ikke rammer egg fra industrihøns.

Dagens forbudsbestemmelse i viltloven § 48a første ledd innebærer at oppbevaring og omsetning ikke er lov «uten at han for det enkelte eksemplar kan godtgjøre at han har nødvendig tillatelse». Departementet mener dette utgangspunktet må videreføres. Departementet oppfatter at dette er en praktisk viktig regel som fastsetter at det ved en straffeforfølgning vil være den tiltalte som har bevisbyrden for at vedkommende har tillatelse til oppbevaring eller omsetning. I høringsnotatet hadde departementet foreslått å erstatte «godtgjøre» med «bevise». Selv om forslaget kun var ment som en endring av språklig karakter, ønsker ikke departementet å skape unødvendig tvil om betydningen av endringen. Departementet går derfor ikke videre med dette forslaget. Departementet mener at det er tilstrekkelig med et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt for å godtgjøre at oppbevaringen er lovlig. Som «nødvendig tillatelse» vil typisk et eierbevis etter viltforskriften være tilstrekkelig. Det samme vil et innførselsbevis etter CITES-regelverket.

Til NOAH – for dyrs rettigheter sitt innspill om samordning med CITES-forskriften, bemerker departementet at CITES-forskriften ikke lenger inneholder krav om CITES-eiersertifikat og merking for innenlands besittelse av eksemplarer av visse CITES-arter. Departementet mener derfor at en slik henvisning ikke lenger anses nødvendig. Ordningen ble avviklet med virkning fra 12. desember 2024, med bakgrunn i Miljødirektoratets anbefaling om dette. Direktoratet pekte i sin vurdering på at det ikke er en optimal samgang mellom krav om eierbevis i henhold til viltforskriften og kravene i CITES-forskriften, men at uten reglene om CITES-eiersertifikat vil innenlands besittelse av flere arter eller eksemplarer også være regulert av andre regelverk. Viltforskriftens regler om eierbevis gjør det mulig for norske myndigheter å regulere innenlands besittelse med døde eksemplarer av noen arter som er listet av CITES (eksemplarer av 28 arter). Forbudet etter lovforslaget § 50 vil derfor, som tidligere, ikke ramme tilfeller der Miljødirektoratet har valgt å ikke treffe vedtak om inndragning etter lovforslaget § 51, eller at eksemplaret er merket eller registrert etter forskrifter om merking og registrering gitt med hjemmel i lovforslaget § 56.

Departementet mener også at bestemmelsen bør fastslå at forbudet gjelder «med mindre annet følger av eller i medhold av lov». Dette tillegget innebærer for eksempel at forbudet ikke rammer oppbevaring eller omsetning av vilt eller egg som ikke er merke- eller registreringspliktig. Hvilke arter og egg som er merke- eller registreringspliktig følger i dag av vedlegg 1 til viltforskriften.

Lovforslaget § 50 andre ledd fastsetter at «Kongen kan gi forskrift om taksidermisters og andres adgang til oppbevaring, omsetning, overdragelse, erverv, utstopping og annen håndtering av vilt og egg fra viltarter». Forskriftshjemmelen åpner for nærmere regulering av omsetnings- og oppbevaringsforbudet etter første ledd, og viderefører samtidig forskriftshjemmelen som i dag kommer frem av viltloven § 49 andre ledd. I høringsforslaget var viltloven § 49 andre ledd foreslått videreført i § 53 første ledd bokstav a, med enkelte justeringer. I tråd med høringsforslaget mener departementet at det bør tydeliggjøres at det i forskrift kan gis bestemmelser om taksidermisters og andres adgang til «oppbevaring». Av hensyn til å forhindre miljøkriminalitet mener departementet at det bare i begrenset grad bør legges til rette for omsetning av fredet vilt og egg.

For å sikre håndheving av regelverket mener departementet at forskriftshjemmelen bør utformes nokså vidt for å hindre miljøkriminalitet knyttet til vilt og egg. Forskriftshjemmelen i viltloven § 49 andre ledd omfatter «dødt vilt», mens forbudet i § 48a første ledd omfatter «fredet vilt eller fredede egg». Egg omfattes etter dagens praksis av viltbegrepet, men departementet mener det bør komme klart frem i forskriftshjemmelen i lovforslaget § 50 andre ledd at den gjelder «egg», i tillegg til «vilt». «Egg» omfatter også egg som er tømt for innhold. Oppbevaring og omsetning av egg uten innhold fremstår som en særlig aktuell form for miljøkriminalitet. Departementet mener også det bør komme klart frem at det er adgang til å gi forbud og bestemmelser om de fleste former for overgang av eierskap. Departementet foreslår derfor at forskriftshjemmelen omfatter adgang til å gi regler om «taksidermisters og andres adgang til oppbevaring, omsetning, overdragelse, erverv, utstopping og annen håndtering av vilt og egg». En slik formulering klargjør at det også er adgang til å forby for eksempel at egg gis bort eller byttes. Departementet vurderer at presiseringene vil gjøre hjemmelsgrunnlaget for viltforskriften § 7-5 klarere.

Samlet sett vurderer departementet at bestemmelsen utgjør et viktig virkemiddel for å motvirke miljøkriminalitet, og for å oppfylle Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner til å forhindre ulovlig omsetning av vilt og egg.

12.3 Det statlige viltfondets eiendomsrett og inndragning av ulovlig felt vilt mv.

12.3.1 Gjeldende rett

Viltloven § 48 første ledd første punktum regulerer Viltfondets og kommunens eiendomsrett til vilt som ulovlig er felt, innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller til verdien av dette viltet. Bestemmelsen definerer eiendomsretten til vilt som det ikke foreligger en lovlig rett til å besitte. Nærmere omtale av viltfond følger av punkt 5.4.

Levende vilt er eierløst, med mindre det er gitt tillatelse til å eie og holde viltet fanget. Dødt vilt er også eierløst, helt til noen tar dyret i sin besittelse. Idet noen tar dyret i sin besittelse, etableres eiendomsretten gjennom viltloven § 48. Det innebærer i utgangspunktet at ingen, utenom Viltfondet og kommunen, kan etablere eiendomsrett til funn av dødt vilt i naturen. Det er likevel tillatt å tilegne seg fallvilt av arter som ikke er registreringspliktige, jf. viltforskriften § 7-2 og vedlegg til viltforskriften. Den som ønsker å overta eiendomsretten til fallvilt av registreringspliktig vilt, må levere viltet til autorisert preparant (taksidermist) innen fire uker, og preparanten må søke om å overføre eiendomsretten fra Viltfondet, jf. viltforskriften § 7-4 første og andre ledd.

Det stilles ikke vilkår om at det foreligger en straffbar handling eller at det er utvist skyld for å kunne inndra vilt etter viltloven § 48. Bestemmelsen omfatter både hele dyr og deler av dyr, og inneholder ingen størrelses- eller vektavgrensing.

Bestemmelsen praktiseres slik at Viltfondet eller kommunen automatisk erverver eiendomsrett til vilt omfattet av viltloven § 48, og at ervervet ikke utgjør et enkeltvedtak. Det innebærer at det heller ikke har vært klageadgang i disse sakene. Forståelsen har vært at saker etter viltloven § 48 ikke er offentlig myndighetsutøvelse, men utøvelse av privat autonomi for staten.

At viltet er «ulovlig felt» innebærer at det er felt uten hjemmel, jf. naturmangfoldloven § 15, eller at det er felt i strid med regler gitt i eller i medhold av viltloven. Det følger av lovens forarbeider at bestemmelsen tar sikte på å ramme felling i strid med pålegg om rettet avskyting, felling uten at det er innhentet fellingstillatelse og lignende situasjoner, se Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 65.

Når viltet er «ulovlig» innført, er det innført i strid med lov eller forskrift. For eksempel der det mangler en tillatelse til å innføre viltet der regelverket krever tillatelse. Viltet må være innført til Norge, jf. viltloven § 48 første ledd første punktum. Bestemmelsen omfatter ulovlig innførsel av både dødt og levende vilt. For fremmede viltarter som ble innført før 1. januar 2016, fulgte krav om tillatelse av viltloven § 47. For vilt innført etter 1. januar 2016, følger kravet om tillatelse av naturmangfoldloven § 29 om fremmede organismer. Det er i tillegg flere forskrifter som regulerer adgangen til å innføre vilt til landet, eksempelvis forskrift 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer og forskrift 15. juni 2018 nr. 889 om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften). Brudd på forskrifter som regulerer innføring av vilt, vil også medføre at viltet er «ulovlig innført» etter viltloven § 48.

Også vilt som holdes ulovlig i fangenskap tilfaller Viltfondet. Etter viltloven § 7 er det forbudt å holde vilt i fangenskap, med noen unntak. I hvilke tilfeller vilt lovlig kan holdes i fangenskap, er omtalt i punkt 12.1.

Det følger videre av viltloven § 48 første ledd andre punktum at også forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt, og vilt som er felt ved skadefelling eller lisensfelling etter naturmangfoldloven §§ 17, 17 a og 18 tilfaller Viltfondet. Med «egg» menes både levende egg, råteegg (egg med dødt foster) og ubefruktede egg (egg uten foster), jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 27. Fallvilt er dødt vilt som ikke er felt under lovlig jakt, fangst eller lisensfelling, jf. viltforskriften § 1-4 bokstav b.

Dersom viltet nevnt i viltloven § 48 første ledd er hjortevilt eller bever, tilfaller det kommunen, jf. viltloven § 48 andre ledd første punktum. Det samme gjelder om viltet er villsvin, jf. viltforskriften § 7-2 fjerde ledd og § 7-3 første ledd. Inntekter fra omsetning av ulovlig felt vilt og fallvilt av hjortevilt og bever, samt hjortevilt og bever som felles etter tillatelse gitt i medhold av naturmangfoldloven § 18, kan regnes som inntekt til det kommunale viltfondet, jf. forskrift om kommunale viltfond m.m. § 3 bokstav b. Alt annet vilt som er ulovlig felt, innført eller fanget, eller verdien av det, tilfaller Viltfondet.

Det følger av viltloven § 48 andre ledd andre punktum at ved ulovlig felling av hjortevilt eller bever i jakttid, kan kommunen overlate viltet, eller dets verdi, til den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i vedkommende sin fellingskvote. Bestemmelsen omfatter hjortevilt eller bever felt i strid med viltloven eller naturmangfoldloven, eller bestemmelser gitt i medhold av disse, men innenfor den fastsatte jakttiden for arten. For at kommunen skal kunne overlate viltet, eller dets verdi, til den jaktberettigede og gjøre tilsvarende fradrag i fellingskvoten til vedkommende, må den jaktberettigede fortsatt ha gjenstående kvote. Bestemmelsen har vært praktisert slik at ulovlig felt vilt ikke skal tilfalle det jaktlag eller den personen som har vært med på fellingen, og slik at dyr ulovlig felt av den jaktberettigede både belastes kvoten for vedkommende vald og inndras til inntekt for Viltfondet. Kravet om fellingstillatelse for felling av bever ble opphevet i 2017 ved forskrift om forvaltning av bever. Kommunen kan likevel fastsette en kvote for uttaket, jf. forskrift om forvaltning av bever § 3 andre ledd.

Viltloven § 48 tredje ledd oppstiller en plikt for kommunen til å sørge for at viltet blir tatt vare på. Det følger av lovens forarbeider at plikten innebærer ansvar for ivaretakelsen og omsetningen av viltet, herunder egg, i tillegg til ansvaret for forvaltningen av midlene, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) s. 52. Kommunens ansvar etter viltloven § 48 tredje ledd er følgelig ikke begrenset til hjortevilt og bever, men omfatter alt vilt som er det statlige viltfondets eller kommunens eiendom etter viltloven § 48 første eller andre ledd. Plikten gjelder for både dødt og levende vilt. Kommunens plikt etter viltloven § 48 tredje ledd gjelder likevel ikke for bjørn, jerv, gaupe eller ulv. Det følger av rovviltforskriften § 16 andre ledd første punktum at den som feller gaupe, jerv, bjørn eller ulv plikter å innlevere dyret til vitenskapelige formål.

12.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 47 foreslo departementene i hovedsak å videreføre innholdet i viltloven § 48, men med enkelte oppdateringer og presiseringer. Departementene foreslo i første ledd første punktum å presisere at det er «ulovlig» innført vilt som rammes, og å erstatte «Viltfondet» med «det statlige viltfondet».

Departementene foreslo i § 47 andre ledd første punktum at dersom viltet nevnt i § 47 første ledd er hjortevilt eller villsvin, tilfaller viltet kommunen. Forslaget skilte seg fra gjeldende regel i viltloven § 48 andre ledd første punktum ved å ta ut bever, og legge til villsvin. I § 47 andre ledd tredje punktum ble det foreslått en presisering av hjemmelsgrunnlaget i naturmangfoldloven.

I tillegg foreslo departementene i høringsforslaget § 47 tredje ledd å innføre en forskriftshjemmel for nærmere regulering av det statlige viltfondets eiendomsrett, saksbehandling, og kommunens plikt til å ivareta vilt og egg på vegne av det statlige viltfondet og kommunen.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag ti høringsinnspill til høringsforslaget § 47.

Innlandet fylkeskommune skriver at forslaget er hensiktsmessig. Også BirdLife Norge støtter forslaget.

Sivilombudet viser i sin høringsuttalelse til konkrete saker de har behandlet om Viltfondets og kommunens eiendomsrett. Ombudet ber departementet vurdere å klargjøre hvorvidt viltressursloven bør ha uttrykkelige regler for administrativ inndragning og hvilke krav som i tilfelle vil gjelde til saksbehandlingen av slike saker, herunder om forvaltningslovens regler om enkeltvedtak kommer til anvendelse og hvilket beviskrav som gjelder. Også Økokrim peker på at det bør klargjøres hvilket beviskrav som gjelder ved vurderingen av om vilt tilfaller det statlige viltfondet. Økokrim skriver videre at forholdet til straffelovens inndragningsbestemmelser bør omtales.

Mattilsynet mener paragrafen kan komme i strid med regelverket om dyrehelse i saker der dyr og varer er innført ulovlig, og der Mattilsynet bestemmer at de skal returneres til avsenderlandet, bli avlivet eller destruert. De skriver at departementet bør sikre at det ikke er motstrid mellom regelverkene.

Fredrikstad kommune skriver i sin høringsuttalelse at kommunene burde ha mulighet til å tildele hjortevilt som er felt med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven § 18 både i jakttiden, og i en kortere periode utenfor jakttiden når denne er nært forestående. Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune er alle opptatt av at andre ledd andre setning vil bli vanskelig å håndheve dersom kvoten bare er på ett dyr. Kommunene foreslår en adgang til å kunne trekke fra neste års kvote eller utstede ekstra avgift, eventuelt begge deler.

12.3.4 Departementets vurderinger

Prinsippet om at ingen eier frittlevende vilt er viktig i norsk viltforvaltning. Det er også det offentliges eiendomsrett til blant annet ulovlig felt vilt og fallvilt. Departementet foreslår derfor i stor grad å videreføre det statlige viltfondets og kommunens rett slik det følger av viltloven § 48. På bakgrunn av høringen og Sivilombudets uttalelse i sak 2024/2381 av 3. desember 2024, foreslår departementet imidlertid å tydeliggjøre at det også er en hjemmel til å inndra vilt, se lovforslaget § 51. Departementet opprettholder i all hovedsak innholdet i forslaget som ble sendt på høring, men med redaksjonelle endringer.

Som nevnt i punkt 12.3.1 praktiseres dagens regel slik at Viltfondet eller kommunen automatisk erverver eiendomsrett til vilt omfattet av viltloven § 48, og at ervervet ikke utgjør et enkeltvedtak. Departementet har merket seg Sivilombudets høringsuttalelse, der det bes om å vurdere å klargjøre uttrykkelige regler for administrativ inndragning, og hvilke krav som i tilfelle vil gjelde til saksbehandlingen av slike saker. I tillegg har departementet fått oversendt Sivilombudets uttalelse i sak 2024/2381, som blant annet gjelder spørsmålet om viltloven § 48 regulerer det offentliges eiendomsrett, eller er en hjemmel for inndragning. Til dette uttaler ombudet i uttalelsen avsnitt 49 og 50:

For at kommunen skal få eiendomsretten til viltet, jf. viltloven § 48, må kommunen gjøre en administrativ prøving av om viltet er «ulovlig felt». Konsekvensen av kommunens avgjørelse er at et felt vilt eller verdien av det tilfaller kommunen, potensielt på bekostning av en privat part som mener å være rettmessig eier av viltet. Det er få forskjeller mellom denne administrative prøvingen og de vurderingene som den offentlige forvaltningen skal gjøre etter bestemmelser om administrativ inndragning i andre naturressurslover.

På bakgrunn av den prøvingen som kommunen må gjøre for å avgjøre om vilkåret for kommunens eiendomsrett er oppfylt, uttalelsene i forarbeidene til lovene som er vedtatt i etterkant av viltloven, sammenhengen i regelverket, og de faktiske konsekvensene avgjørelsen kan få for en privat part, taler for at viltloven § 48 er en bestemmelse om administrativ inndragning, og ikke kun en hjemmel for å konstatere det offentliges eiendomsrett.

Til spørsmålet om det er klageadgang på en avgjørelse om administrativ inndragning etter viltloven § 48 fordi viltet er «ulovlig felt», uttalte ombudet i avsnitt 58:

Selv om inndragning etter viltloven § 48 ikke innebærer en vurdering av skyld, vil konsekvensen av kommunens avgjørelse kunne oppleves inngripende, og den som mener å ha eiendomsretten vil derfor ha en forventning om at rettssikkerheten blir ivaretatt gjennom en klagemulighet. Viltloven inneholder ikke regler som gir jegeren en mulighet i en annen avgjørelse å få prøvd om fellingen skjedde i tråd med fellingstillatelsen eller ei før domstolen eventuelt skal ta stilling til om kommunen har tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1. Jegerens rettigheter ivaretas følgelig ikke av andre regler i viltforvaltningen. Etter ombudets syn vil kommunens beslutning etter § 48 være myndighetsutøvelse og også bestemmende for jegerens rettigheter og plikter.

Når det gjaldt eiendomsretten til ulovlig felt vilt, skrev ombudet i avsnitt 65:

Sivilombudet er enig med X kommune i at eiendomsretten følger av loven, og at en avgjørelse om eiendomsretten i seg selv ikke kan påklages. På bakgrunn av redegjørelsen over, mener imidlertid ombudet at kommunen ikke kan høres med at det kun er eiendomsretten som er avgjort i avgjørelsen 24. oktober 2022, men at kommunen ved viltnemnda har tatt stilling til om elgoksen er felt i strid med loven. Kommunen har også foretatt en bevisvurdering knyttet til denne vurderingen.

Departementet er enig i Sivilombudets betraktninger. For å tydeliggjøre det statlige viltfondets og kommunens eiendomsrett til vilt som er ulovlig felt, ulovlig innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av dette, og til forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven §§ 17, 17 a og 18, foreslås dette eksplisitt fastslått i bestemmelsen, se lovforslaget § 51 første ledd. Departementet mener det også er behov for presisering knyttet til alternativet «innført», slik det følger av gjeldende regel i viltloven § 48. Det er ikke tydelig ut fra ordlyden i bestemmelsen at det er «ulovlig» innført vilt det statlige viltfondet eller kommunen har eiendomsrett til. Departementet foreslår i lovforslaget § 51 første ledd første punktum å presisere at det er «ulovlig» innført vilt som omfattes.

Departementet mener videre at det er behov for tydeligere regler for å kunne inndra vilt som er ulovlig felt, ulovlig innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av dette, og til forlatte egg, egg som oppbevares ulovlig, fallvilt og vilt som er avlivet i medhold av naturmangfoldloven §§ 17, 17 a og 18. I sin uttalelse 2024/2381 avsnitt 34, skriver ombudet at det ut fra ordlyden ikke er klart om bestemmelsen innebærer en administrativ inndragningshjemmel for forvaltningen. Departementet mener det er uheldig om ordlyden i en bestemmelse om inndragning er uklar. For å utelukke eventuell tvil foreslår departementet en tydeligere inndragningshjemmel, der også begrepet «inndra» tas inn i lovteksten, se lovforslaget § 51 andre ledd.

Som Sivilombudet konkluderer med i sin uttalelse 2024/2381, vil inndragning av vilt utgjøre et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandlingen får anvendelse, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov, jf. forvaltningsloven § 1. Forvaltningsloven inneholder blant annet generelle regler om saksforberedelse ved enkeltvedtak og om krav til vedtaket. I saker der viltmyndighetene inndrar vilt er det viktig med en svært hurtig saksgang for å sikre at viltet ikke forringes. Det innebærer at forvaltningslovens regler om blant annet utredningsplikt, jf. forvaltningsloven § 17, og om umiddelbar begrunnelse av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 24, ikke passer i disse sakene. Etter departementets vurdering er det derfor behov for andre saksbehandlingsregler ved inndragning av vilt etter lovforslaget § 51. Når det gjelder forvaltningslovens regler om forhåndsvarsel følger det av forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav a at forhåndsvarsel kan unnlates dersom slik varsling vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Videre følger det av forvaltningsloven § 23 at et enkeltvedtak skal være skriftlig «om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet». I saker om inndragning av vilt vil det verken være tid til forhåndsvarsel eller skriftlig vedtak dersom viltet skal være egnet for konsum. Konsekvensen av å vente kan for eksempel være at kjøttet fra dyret forderves, og blir ubrukelig. Etter departementets vurdering har forvaltningsloven på disse punktene tilstrekkelige unntak for å ivareta den raske saksbehandlingen inndragning av vilt krever. Departementet mener likevel pedagogiske hensyn taler for å innta tydelige regler om dette i forskrift. Videre vil det være behov for regler i forskrift som regulerer tilfellene der antatt ulovlig felt vilt er inndratt, og klagebehandlingen avdekker at viltet var lovlig felt. Departementet foreslår på denne bakgrunn at Kongen kan gi nærmere regler om saksbehandlingen og krav til vedtaket, se lovforslaget § 51 fjerde ledd.

Saker om inndragning av vilt kan virke inngripende overfor vedkommende som får viltet inndratt. Det gjelder selv om inndragningen ikke har et pønalt formål. Dette er også Sivilombudet inne på i sin uttalelse i sak 205/83 (SOMB-1983-51). Departementet mener det er gode grunner for å stille krav til klar sannsynlighetsovervekt for at det statlige viltfondet eller kommunen har eiendomsrett til vilt, jf. lovforslaget § 51 første ledd, for at viltet kan inndras.

Departementet har merket seg at Økokrim i sin høringsuttalelse skriver at forholdet til straffelovens inndragningsbestemmelser bør omtales. Viltloven § 48 har vært anvendt som hjemmel for inndragning i straffeprosessuelle former. I Rt. 1996 s. 353 uttaler Høyesterett på s. 358:

Jeg bemerker at viltloven § 48 er en selvstendig inndragningsbestemmelse. Bestemmelsen stiller ikke noe krav om at det foreligger en straffbar handling eller er utvist skyld. Det er likevel i praksis lagt til grunn at slik inndragning kan skje i straffeprosessuelle former, jf Rt-1977-1115. Denne avgjørelsen gjaldt riktignok forholdet til den tidligere jaktlov § 57, men det var ikke meningen å gjøre noen endring i rettstilstanden på dette punkt ved viltloven av 1981.

Departementet har ikke til hensikt å endre denne praktiseringen. Også i HR-2022-666-A ble viltloven § 48 benyttet som hjemmel for inndragning. I denne saken var Høyesterett enig i aktors påstand om at straffeloven § 69 ikke fikk anvendelse fordi den ulovlig felte fjellreven tilfalt Viltfondet i medhold av viltloven § 48. Dette er ikke nærmere begrunnet, men departementet antar at bakgrunnen er forståelsen om at Viltfondet automatisk erverver eiendomsrett til ulovlig felt vilt. Når departementet nå foreslår en tydeligere inndragningshjemmel, er det departementets forståelse at lovforslaget § 51 og straffelovens inndragningsbestemmelser ikke utelukker hverandre, og at påtalemyndigheten må vurdere dette konkret i den enkelte straffesak.

Som nevnt har Mattilsynet påpekt at det også eksisterer dyrehelseregler ved ulovlig innførsel av vilt. For å være sikker på at bestemmelsen ikke kommer i motstrid med annet regelverk, eksempelvis dyrehelseregelverket, foreslår departementet at forvaltningen må ta stilling til om vilt som er ulovlig felt, ulovlig innført til Norge, eller ulovlig holdes fanget, bør inndras. Departementet foreslår derfor et fritt skjønn for forvaltningen til å vurdere om viltet skal inndras eller ikke i lovforslaget § 51 andre ledd. Departementet vil likevel påpeke at med mindre annet regelverk anvendes, bør det klare utgangspunktet være at slikt vilt skal inndras.

Etter gjeldende rett tilfaller vilt som nevnt i viltloven § 48 første ledd kommunen dersom det er hjortevilt eller bever. Det innebærer at blant annet fallvilt av og ulovlig felt hjortevilt og bever tilfaller kommunen. Kravet om fellingstillatelse for jakt og fangst av bever ble opphevet ved forskrift 26. april 2017 om forvaltning av bever. Når kravet om fellingstillatelse er bortfalt, er det heller ingen fellingskvote å gjøre fradrag i. Etter departementets vurdering er det følgelig ikke lenger aktuelt at bever som er ulovlig felt, ulovlig innført eller ulovlig holdes fanget, eller fallvilt av bever, tilfaller kommunen. Forslaget innebærer at fallvilt av bever og bever som er ulovlig felt, ulovlig innført til Norge eller ulovlig holdes fanget, eller verdien av det, tilfaller det statlige viltfondet. Videre tilfaller verdien av ulovlig felt eller ulovlig innført villsvin det kommunale viltfondet etter viltforskriften § 7-3 første ledd andre punktum. Også fallvilt av villsvin tilfaller det kommunale viltfondet, jf. viltforskriften § 7-2 fjerde ledd. Etter departementets vurdering blir det et mer helhetlig regelverk om også alternativet «villsvin» følger av loven. Departementet foreslår etter dette at villsvin tilføyes i bestemmelsens ordlyd, se lovforslaget § 51 første ledd.

Viltloven § 48 andre ledd åpner for at kommunen kan overlate hjortevilt og bever som er ulovlig felt i jakttid, eller dets verdi, til den jaktberettigede mot tilsvarende fradrag i vedkommendes fellingskvote. Ettersom det er foreslått at bever ikke lenger skal tilfalle kommunen, og det heller ikke er fellingskvoter på villsvin, foreslår departementet at denne adgangen kun videreføres for hjortevilt, se lovforslaget § 51 tredje ledd.

Departementet registrerer at Fredrikstad kommune i sin høringsuttalelse skriver at kommunene burde ha mulighet til å tildele hjortevilt som er felt med tillatelse av kommunen etter naturmangfoldloven § 18 både i jakttiden, og i en kortere periode utenfor jakttiden når denne er nært forestående. Etter departementets syn vil det bli vanskelig å sette en godt begrunnet grense forut for jakttiden. Videre skjer overdragelsen av hjorteviltet mot fradrag i jaktberettigedes fellingskvote, som gjelder innenfor artens jakttid. Departementet mener derfor det er gode grunner for at kommunen bare har adgang til å overlate hjorteviltet eller dets verdi til den jaktberettigede når fellingen skjer innenfor jakttid også ved felling av hjortevilt etter naturmangfoldloven § 18. Etter departementets oppfatning bør det fremgå tydelig av bestemmelsen at fellingen må skje innenfor jakttid for at kommunen kan overlate hjorteviltet eller dets verdi til den jaktberettigede også ved felling etter naturmangfoldloven § 18. Departementet foreslår derfor at det presiseres i lovteksten, se lovforslaget § 51 tredje ledd.

Som nevnt i punkt 12.3.1, har viltloven § 48 andre ledd vært praktisert slik at ulovlig felt vilt ikke skal tilfalle det jaktlag eller den personen som har vært med på fellingen. Praktiseringen gjør at det ikke vil være lønnsomt å felle vilt ulovlig. I sak 205/83 (SOMB-1983-51), som Sivilombudet viser til i sin høringsuttalelse, ba ombudet om en klargjøring av lovteksten ved en senere revisjon av loven. Som Sivilombudet påpekte i saken fra 1983 tilsier hensynet til et tydelig regelverk at dette bør fremgå av lovens ordlyd. Departementet foreslår i lovforslaget § 51 tredje ledd første punktum at kommunen kan overlate hjortevilt som er ulovlig felt i jakttid «av andre enn den jaktberettigede» til den jaktberettigede mot fradrag i vedkommendes fellingskvote. Det innebærer at der det er den jaktberettigede som har felt dyret ulovlig, er det ikke anledning til å overlate hjorteviltet til den jaktberettigede.

Videre har bestemmelsen vært praktisert slik at dyr ulovlig felt av den jaktberettigede både belastes kvoten for vedkommende vald og inndras til inntekt for det statlige viltfondet. Jakt på hjorteviltartene skjer gjennom en arealbasert lokal forvaltning, og det er krav om et visst minsteareal for fastsetting av fellingskvoter, se nærmere i punkt 10.1. Uten fradrag i kvoten, blir realiteten at jaktberettigede som feller dyr ulovlig belaster bestanden mer enn det viltmyndigheten har lagt til grunn ved forvaltningen av arten. Det gjelder uavhengig av om det ulovlig felte viltet inndras til inntekt for kommunen, og uavhengig av størrelsen på den jaktberettigedes kvote. Viltfaglige hensyn tilsier derfor at dersom man feller et dyr man ikke har kvote til, bør det gjøres fratrekk i kvoten for dyr av samme art. På denne bakgrunn foreslår departementet at det fastsettes direkte i loven at det skal gjøres fratrekk i den jaktberettigedes kvote ved ulovlig felt hjortevilt, jf. lovforslaget § 51 tredje ledd andre punktum. Departementet vil understreke at ingen av disse reaksjonene har et pønalt formål, selv om de kan virke inngripende overfor den jaktberettigede.

Utfyllende regler om Viltfondets eiendomsrett følger i dag av viltforskriften § 7-1 til § 7-5. Departementet mener det er hensiktsmessig at nærmere regulering følger av forskrift, og foreslår en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om det statlige viltfondets eiendomsrett, om inndragning og om saksbehandling og krav til vedtaket, se lovforslaget § 51 fjerde ledd. Departementet viser til redegjørelsen over om behovet for regler om saksbehandling og krav til vedtak i slike saker. Videre mener departementet at kommunens plikter til å ivareta vilt på vegne av Viltfondet, jf. viltloven § 48 tredje ledd, bør klargjøres. Det er lite hensiktsmessig å lage uttømmende regler i loven over hvilke arter, og i hvilke tilfeller, vilt bør tas vare på. Det kan være ulike grunner til at dødt eller levende vilt skal ivaretas, slik som for eksempel ved sykdomsutbrudd eller endret bestandssituasjon. Dette er også forhold som kan endre seg i løpet av kort tid. Departementet foreslår en forskriftshjemmel om at Kongen kan gi forskrift om kommunens plikt til å ivareta vilt på vegne av det statlige viltfondet og kommunen.

12.4 Skuddpremier

12.4.1 Gjeldende rett

I NOU 1974: 21 Viltstellet, jakt og fangst s. 114 vurderte Jaktlovutvalget blant annet om det i det hele tatt burde være adgang til å stille opp premier for felling eller fangst av skadevilt, sett på bakgrunn av et overordnet formål med loven om å opprettholde landets naturlige artsrikdom av vilt. Utvalget kom til at det burde være en viss mulighet for slik premiering, og foreslo at det kunne fastsettes premier for felling eller fangst av pattedyr og fugler som ble ansett som særlig skadelige.

Da viltloven ble vedtatt av Stortinget i 1981 var forslaget i viltloven § 51 første ledd et forbud mot skuddpremier. Etter viltloven § 51 andre ledd kunne departementet likevel fastsette vederlag for felling av pattedyr og fugler som ble ansett som særlig skadelige. I Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 67 står det:

Departementet går inn for at det i utgangspunktet settes forbud mot skuddpremier. Det er fra flere høringsinstanser blitt påpekt at bruk av skuddpremier harmonerer dårlig med moderne viltforvaltning og de prinsipper lovforslaget ellers bygger på. Departementet er enig i dette og vil her peke på at det etter lovforslagets § 1 er en målsetting å bevare naturens artsrikdom.

I Innst. O. nr. 50 (1980–81) s. 11 delte kommunal- og miljøvernkomitéen seg i to ved vurderingen av det foreslåtte forbudet mot skuddpremier. Flertallet støttet forslaget. Komitéens mindretall viste til økning av rovviltskade, og mente det burde være anledning til å bruke skuddpremie for rovvilt det er fastsatt jakttid for.

Den vedtatte bestemmelsen ble imidlertid ikke satt i kraft samtidig som resten av loven, jf. kgl.res. 2. april 1982. Kort tid etter at viltloven trådte i kraft ble bestemmelsen endret ved lov 8. april 1983 nr. 17, og forbudet i daværende § 51 første ledd ble opphevet. Adgang til å gi skuddpremie etter viltloven § 51 ble endret til å gjelde viltarter som har jakttid og som gjør skade, slik bestemmelsen i hovedsak lyder i dag.

Viltloven § 51 første ledd åpner for å tillate skuddpremier. Det er to vilkår som må være oppfylt for at skuddpremier kan tillates. For det første må viltarten det skal utbetales skuddpremie for ha jakttid. Det betyr at det må være fastsatt jakttid, jf. viltloven § 9 andre ledd med tilhørende forskrifter. For det andre må viltarten gjøre en form for skade. Hva som utgjør «skade» er ikke definert i loven. Vilkåret er knyttet til skade forårsaket av viltarten som sådan, og ikke til skade forårsaket av konkrete individ av arten.

Begrepet «skuddpremie» er heller ikke definert i loven, og heller ikke nærmere forklart i lovens forarbeider. I juridisk teori er det lagt til grunn at «[s]kuddpremier knytter seg til ordninger hvor felling av vilt gir pengepremier eller annet vederlag», se Håvard H. Holdø, Viltloven. Lovkommentar, § 51. (skuddpremier), Juridika (kopiert 20. februar 2024).

Av viltloven § 51 første ledd andre punktum fremgår det at fastsettelse av skuddpremie trenger godkjennelse av fylkeskommunen, eller den fylkeskommunen i samråd med direktoratet gir fullmakt. Miljødirektoratet ga i brev 13. januar 2014 fylkeskommunene myndighet til å delegere tillatelse til å fastsette skuddpremie til kommunene. Det er ingen rapporteringsplikt for opprettelse av slike ordninger. Departementene har derfor begrenset oversikt over omfanget av skuddpremieordninger i landet. Informasjon fra fylkeskommunene indikerer at det ikke har vært mange nye søknader om skuddpremieordninger de siste ti årene.

Viltloven regulerer ikke hvem som skal eller kan finansiere skuddpremieordninger. Departementet legger til grunn at utgangspunktet er at den som søker om godkjenning av skuddpremie selv må finansiere ordningen. Det følger av forskrift 15. mai 2011 nr. 537 om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort § 5 bokstav b at kommunale eller fylkeskommunale viltfond ikke kan brukes til skuddpremier.

Viltloven § 51 andre ledd regulerer adgangen til å yte vederlag ved felling i medhold av naturmangfoldloven § 18 bokstav b, det vil si felling for å avverge skade på avling, husdyr, tamrein, skog, fisk, vann eller annen eiendom. Departementene viser til nærmere omtale av adgangen til å yte vederlag ved felling i medhold av naturmangfoldloven § 18 bokstav b i punkt 11.5.

12.4.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsforslaget § 48 foreslo departementene at skuddpremieordninger bare kan fastsettes for viltarter som har jakttid og som gjør skade. Det ble også foreslått et forbud mot skuddpremie på gaupe. Departementene foreslo at en skuddpremieordning trenger godkjenning, og at myndigheten til å godkjenne slike ordninger skulle legges til kommunen. Videre ble det foreslått at kopi av vedtak om godkjente skuddpremieordninger skal sendes Kongen.

12.4.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt svar fra over 200 høringsinstanser. Blant disse er om lag 150 høringsinnspill fra privatpersoner.

Det er blandede tilbakemeldinger på forslaget. Majoriteten av kommunene er positive til at adgangen til å kunne fastsette skuddpremier videreføres, og at myndigheten til å godkjenne disse legges til kommunen. Blant disse er Tynset kommune, Nord-Fron kommune og Sør-Varanger kommune. Også Buskerud fylkeskommune og Innlandet fylkeskommune støtter forslaget om at myndigheten til å godkjenne en skuddpremieordning legges til kommunen.

Enkelte kommuner, blant disse Aremark kommune, Indre Østfold kommune og Sokndal kommune, er skeptiske til at også private initiativ til skuddpremier må godkjennes av kommunen.

Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at de ser behov for en ordning som belønner jegere for å jakte på enkelte arter som gjør skade, og at det er naturlig at det bare knyttes til arter med jakttid, unntatt gaupe. Forbundet foreslår at ordningen bør omtales som vederlag for å signalisere at alle arter har lik verdi. Det er flere andre høringsinstanser som også mener ordningen bør kalles noe annet enn «skuddpremie». Blant disse er Statskog SF, som foreslår at det bør kalles «fellingsvederlag», og Norges Skogeierforbund som nevner alternativet «vederlag for felling».

Noen høringsinstanser mener avgjørelsesmyndigheten i disse sakene fortsatt bør ligge hos fylkeskommunen. Blant disse er Elverum kommune, Oslo kommune og Larvik kommune. Det begrunnes med at fylkeskommunen vil sikre mer likartet praksis.

Saltdal kommune og Norsk Sau og Geit mener det også bør kunne fastsettes skuddpremie på gaupe, mens en rekke organisasjoner og privatpersoner mener skuddpremier som sådan bør forbys. Blant disse er Dyrebeskyttelsen Norge, NOAH – for dyrs rettigheter og Dyrenes rett. Begrunnelsene er blant annet at skuddpremie er utdatert, at det bryter med prinsippet om dyrs egenverdi, og at det ikke er et egnet virkemiddel. NOAH – for dyrs rettigheter skriver:

NOAH erfarer imidlertid at mange kommuner mangler dokumentasjon på at skade av vesentlig betydning på eiendom eller næringsinteresser har oppstått, og at ordningen dermed heller ikke oppfyller kravene i loven. NOAH erfarer også at lokale jeger- og fiskerforeninger i mange tilfeller utlover skuddpremier uten godkjenning fra kommunen.

Det er også offentlige høringsinstanser som mener ordningen med skuddpremie ikke bør videreføres. Blant disse er Agder fylkeskommune og Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus. Statsforvalteren skriver:

Ved å sette skuddpremie på enkeltarter signaliserer man et disse artene i mindre grad har egenverdi, noe som igjen kan medføre at jegere får mindre respekt for humanjakt overfor disse artene. I en moderne viltforvaltning mener vi at skuddpremie ikke bør være et aktuelt virkemiddel, og at denne paragrafen bør tas ut i ny lov.

Mattilsynet skriver i sin høringsuttalelse at forslaget gjelder forhold som kan føre til brudd på dyrevelferdsloven §§ 3, 12 og 20. De skriver videre at:

Vi forstår at skuddpremie kan være et hensiktsmessig virkemiddel for å redusere bestanden av skadevoldende dyr. Som dyrehelsemyndighet støtter vi bruk av skuddpremie for å hindre spredning av dyresjukdommer.

12.4.4 Departementets vurderinger

Skuddpremier er ett av flere virkemidler i viltlovgivningen som har til formål å regulere bestander som gjør skade. En skuddpremie er en økonomisk kompensasjon for hvert individ av en art som felles. Kompensasjon for medgått tid som ikke er knyttet til fellingsresultatet, er ikke en skuddpremie. Regler om skuddpremier fremkommer av lovforslaget § 52. Departementet opprettholder forslaget som ble sendt på høring.

Bruk av skuddpremie er et tema med motstridende interesser. Hensynet til dyrevelferd og dyrs egenverdi står ofte mot hensynet til effektivt uttak av vilt som gjør skade. Innspillene fra høringen bærer preg av dette.

Etter departementets oppfatning kan økonomiske virkemidler være egnet til å motivere til jakt. Respekten for jakt og fangst er imidlertid avhengig av formålet med jakt- og fangstutøvelsen. Departementet mener derfor det er viktig at en skuddpremieordning bare fastsettes når det foreligger behov for å redusere skade, og foreslår derfor at en skuddpremieordning bare kan fastsettes for viltarter som gjør «skade». Denne oppfatningen støttes også av Norges Jeger- og Fiskerforbund i deres høringsuttalelse.

Norges Jeger- og Fiskerforbund mener det er naturlig at en skuddpremieordning bare knyttes til arter med jakttid, unntatt gaupe. Departementet er enig i det. Gaupe er en jaktbar art, jf. jakttidsforskriften §§ 1 og 2. Gaupe er imidlertid underlagt et særlig forvaltningsregime, med et bestandsmål som forvaltningen følger opp og ordninger med kvoter for jakt og skadefelling. Av den grunn anser departementet at behovet for skuddpremie, som et økonomisk virkemiddel for å motivere til jakt på gaupe, stiller seg annerledes enn for andre høstbare arter.

Departementet har merket seg at det har kommet mange innspill i høringen om at skuddpremier bør forbys. Som nevnt over er det departementets oppfatning at økonomiske virkemidler er egnet til å motivere til jakt på viltarter som gjør skade i et område. Departementet mener likevel det bør være en god kontroll med et slikt virkemiddel. Departementet foreslår derfor å videreføre kravet om at en skuddpremieordning trenger godkjenning. En skuddpremieordning som ikke er godkjent, er ulovlig.

Flere kommuner, blant annet Oslo kommune, trekker i sine høringsuttalelser frem at avgjørelsesmyndigheten til å fastsette skuddpremieordninger fortsatt bør ligge hos fylkeskommunen, fordi det vil sikre mer ensartet praksis. Departementet er enig i at det trolig vil føre til mer ensartet praksis å legge avgjørelsesmyndigheten til fylkeskommunen. Det er imidlertid kommunen som kjenner de lokale behovene for en skuddpremieordning best, og behovene vil kunne være forskjellige også mellom kommuner i samme fylke. Det er følgelig departementets vurdering at myndigheten til å fastsette skuddpremier bør ligge hos kommunen. Det innebærer at statsforvalteren blir klageinstans for vedtak kommunen fatter om skuddpremieordninger, jf. lovforslaget § 7 andre ledd.

Lovforslaget innebærer at privat initierte skuddpremieordninger må godkjennes av kommunen for å være i tråd med regelverket. Departementet registrerer at blant annet Aremark kommune, Indre Østfold kommune og Sokndal kommune er skeptiske til det. Departementet mener imidlertid at det er viktig av hensyn til både prinsippet om dyrs egenverdi, og respekten for jakt og fangst, at skuddpremieordninger bare benyttes når det er behov for det. Departementet vurderer at en offentlig instans er nærmere til å foreta en objektiv vurdering av et slikt behov enn private, og mener følgelig at kommunen også bør godkjenne privat initierte skuddpremieordninger.

Omfanget av skuddpremier etter gjeldende regelverk har vært preget av manglende oversikt. Bruk av skuddpremie er, som nevnt over, et tema med motstridende interesser. Hensynet til dyrevelferd og dyrs egenverdi står ofte mot hensynet til effektivt uttak av vilt som gjør skade. Departementet mener derfor det er hensyn som taler for at statlige viltmyndigheter bør følge med på utviklingen av bruken av skuddpremieordninger. På denne bakgrunn foreslår departementet at kopi av vedtak om skuddpremieordninger skal sendes til Kongen. Kongens myndighet kan delegeres til departementet eller direktoratet etter vanlige forvaltningsrettslige regler.

Mattilsynet har i sin høringsuttalelse vist til at forslaget kan komme i strid med dyrevelferdsloven §§ 3, 12 og 20. Dette er regler om dyrs egenverdi uavhengig av den nytteverdien det har for mennesker, om at jakt og avliving skal skje på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Av dyrevelferdsloven § 12 fjerde ledd følger det også at avliving ikke skal skje som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement. Også flere andre høringsinstanser, blant disse NOAH – for dyrs rettigheter og Dyrebeskyttelsen Norge, viser til at skuddpremie vil stride med prinsippet om dyrs egenverdi. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus peker på at skuddpremie kan medføre at jegere får mindre respekt for dyrene. Departementet er enig i at et økonomisk insentiv til å felle flere individer av en art som gjør skade, kan øke risikoen for at noen ser på enkelte arter som skadedyr. Departementet vil imidlertid påpeke at selv om det fastsettes skuddpremie for en art, må jegeren ved jaktutøvelsen forholde seg til øvrige regler i både viltressursloven, naturmangfoldloven og dyrevelferdsloven. Departementet kan derfor ikke se at økonomisk kompensasjon for felling av vilt strider med prinsippet om dyrs egenverdi, eller at det medfører at jakt ikke utøves på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Departementet vil også nevne at brudd på reglene i viltressursloven kan føre til administrative sanksjoner eller straff, uavhengig av om det er fastsatt en skuddpremie.

I sin høringsuttalelse trekker NOAH – for dyrs rettigheter frem erfaringer med kommuner som mangler dokumentasjon på at skade av vesentlig betydning på eiendom eller næringsinteresser har oppstått, og lokale jeger- og fiskerforeninger som utlover skuddpremier uten godkjenning av kommunen. Departementets forslag innebærer at det bare kan fastsettes skuddpremieordninger på viltarter med jakttid og som gjør skade. Skadebegrepet er nærmere omtalt i merknaden til lovforslaget § 52. Departementet vil påpeke at vedtak om både avslåtte og fastsatte skuddpremieordninger kan påklages til statsforvalteren av noen med rettslig klageinteresse. Videre vil departementet nevne at det er et krav om at en skuddpremieordning må være godkjent av kommunen for å være lovlig.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser foreslår at ordningen gis et annet navn enn «skuddpremie». Norges Jeger- og Fiskerforbund foreslår at ordningen bør omtales som vederlag, mens Norges Skogeierforbund nevner «vederlag for felling» som et alternativ. Departementet er enig med høringsinstansene i at begrepet «skuddpremie» er et belastet begrep, og ikke nødvendigvis reflekterer formålet bak bestemmelsen slik det er i dag. En annen definisjon av ordningen kan imidlertid medføre at tilfeller man i dag ikke definerer som skuddpremier, vil omfattes av bestemmelsen. Det gjelder for eksempel Villsvinprosjektet, der jegeren får betalt for å levere inn prøvemateriell til forskningsformål mot betaling. Også tilfeller der noen er ansatt for å drive viltpleie i et område vil kunne omfattes av bestemmelsen dersom den gjelder vederlag. Departementet mener det vil være uheldig, og foreslår derfor å videreføre begrepet «skuddpremie».

12.5 Bestandsregulering under særegne forhold

12.5.1 Gjeldende rett

Det følger av viltloven § 26 nr. 4 at Kongen kan gi nærmere regler om «innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder». Hva som menes med «andre særlige formål» er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57:

Andre særlige formål enn rent vitenskapelige, kan være statistiske formål, eller veterinærmedisinske, med sikte på bekjempelse ved felling av vilt for å hindre spredning av smittsomme viltsykdommer. Et annet tiltak som denne bestemmelsen vil åpne adgang for, er bestandsregulering av f.eks. villrein for å hindre at bestanden blir så stor at beitegrunnlaget ødelegges. Slike tiltak bør bare komme på tale hvor utvidet jakttid og økte fellingskvoter ikke fører frem.

Forskriftshjemmelen i viltloven § 26 nr. 4 åpner for at det i forskrift kan gis nærmere regler om bestandsregulering. Det forutsettes i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57 at forskrift om bestandsregulering bare bør «komme på tale hvor utvidet jakttid og økte fellingskvoter ikke fører frem».

I viltloven § 26 nr. 4 står det videre at det er adgang til å gi forskrift «uten hensyn til de regler som ellers gjelder». Dette må forstås som en adgang til å fravike reglene i viltloven og forskrifter fastsatt i medhold av viltloven. Det er frem til i dag ikke gitt forskriftsbestemmelser i medhold av forskriftshjemmelen som er begrunnet ut fra hensynet til bestandsregulering. Det vises til høringsnotatet punkt 14.6 for omtale av det øvrige innholdet i viltloven § 26 nr. 4.

Viltloven § 36 handler om viltorganenes mulighet til å pålegge en eller flere grunneiere å selge jaktkort til allmennheten der det kan oppstå uheldige bestandsforhold, fordi grunneiere vedvarende har unnlatt å utnytte småviltjakten. Se nærmere omtale i høringsnotatet punkt 11.8. Viltloven § 51 første ledd åpner for å tillate skuddpremier på vilt som har jakttid og gjør skade. Se nærmere omtale i punkt 12.4.

Jakttidsforskriften § 3 inneholder en rekke bestemmelser som delegerer myndighet til å fravike den generelle jakttiden for enkelte arter. Et eksempel på dette er jakttidsforskriften § 3 nr. 1, der statsforvalteren, etter nærmere vilkår, kan åpne for jakt på grågås utenom den ordinære jakttiden når det foreligger en godkjent lokal forvaltningsplan.

Bestandsutvikling er også et sentralt hensyn i kommunenes vurdering av om det skal åpnes for jakt av elg, hjort og rådyr, jf. hjorteviltforskriften § 5. Etter hjorteviltforskriften § 3 skal kommunen vedta mål for utvikling av bestander av elg, hjort og rådyr, der det er åpnet for jakt på disse. Det følger videre av hjorteviltforskriften § 4 første ledd at kommunene bør samarbeide om felles mål for hjorteviltbestandene når det er hensiktsmessig å samordne bestandsplanleggingen over kommunegrenser. Når det gjelder skadefelling av hjortevilt, er kommunene gitt myndighet til å tillate uttak av hjortevilt for å avverge skade etter naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav b, jf. § 18 fjerde ledd. Skadefelling er nærmere regulert i viltforskriften kapittel 3.

Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) har enkelte bestemmelser som kan virke inn på bestander av høstbart vilt i tilfeller av dyresykdommer, dyrelidelser med videre. Det følger av matloven § 23 første ledd første setning at Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av matloven. Dette inkluderer blant annet nødvendig vedtak om «avlivning». I matloven § 19 tredje ledd er det videre en forskriftshjemmel, som gir Kongen myndighet til å gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer. Det er i bestemmelsen (bokstav a-f) opplistet en rekke momenter som faller inn under forskriftshjemmelen. Forskriftskompetansen er ved delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790 og 7. april 2006 nr. 444 gitt til Mattilsynet.

12.5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsforslaget § 49 første punktum at Kongen i forskrift kan gi regler om å regulere bestanden av viltarter som har jakttid dersom det foreligger «særegne forhold». Departementene foreslo å videreføre muligheten for at det i forskrift kan gis bestemmelser som fraviker loven eller forskrift i medhold av loven innenfor fastsatt jakttid. I andre punktum foreslo departementene at det bare kan gis forskrift for en tidsperiode av inntil fem år av gangen. Forslaget var delvis en videreføring av innholdet i viltloven § 26 nr. 4

12.5.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag 170 høringsuttalelser knyttet til forslaget. Av disse er rundt 130 fra privatpersoner. Svært mange av disse innspillene er likelydende og viser til at de mener forslaget gir staten rett til å overstyre grunneieres rett til å frede sitt eget område fra jakt, noe som er i strid med menneskerettighetene. Enkelte privatpersoner mener grunneier selv må kunne bestemme at det ikke skal utøves jakt på eiendommen.

Mange kommuner, blant annet Aremark kommune, Bjerkreim kommune, Fredrikstad kommune, Indre Østfold kommune, Nord-Fron kommune, Nordre Follo kommune, Sel kommune, Stavanger kommune og Suldal kommune, er positive til forslaget. Stavanger kommune skriver:

Kommunen støtter forslag til ny § 49 om bestandsregulering under særlige forhold. Dette er viktig for å løse spesielle utfordringer som ikke håndteres gjennom ordinær jakt.

Nordre Follo kommune ser forslaget i sammenheng med forvaltningen av hjortevilt og skriver:

Lovforslagets hjemmel til å innføre regler i forskrift som tillater kommunen å nekte eller tildele ekstra fellingstillatelser underveis i jakta, kombinert med forskriftshjemmel om bestandsregulering, kan styrke kommunens rolle i bestandsforvaltningen.

Andre offentlige instanser som Agder fylkeskommune, Innlandet fylkeskommune, Mattilsynet, Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Møre og Romsdal er også positive til forslaget. Innlandet fylkeskommune skriver:

Vi støtter lovforslaget § 49 om at det kan gis forskrift om bestandsregulering av viltarter med jakttid, dersom det foreligger særegne forhold. Ut fra vårt synspunkt bør en slik bestemmelse avgrenses til helt særskilte tilfeller. Dette kan eksempelvis dreie seg om ekstraordinære skader på andre samfunnsinteresser, negative konsekvenser på andre arter og tiltak i sammenheng med sykdomsutbrudd.

Mattilsynet mener at særegne forhold også bør omfatte sykdomsutbrudd der bestandsregulering kan medvirke til å hindre eller bremse sykdomsspredning.

Skogkurs, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag er av de foreningene og organisasjonene som har uttalt seg positive til forslaget.

Enkelte høringsinstanser, herunder Innlandet fylkeskommune, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag, har pekt på at det bør være en høy terskel for bruk av bestemmelsen. Innlandet fylkeskommune skriver:

Vi stiller oss bak departementenes vurdering om at det skal være en høy terskel for at slik forskrift skal gis. Den private eiendomsretten må ikke tilsidesettes unødvendig. Hensynene bør først og fremst være knyttet til vesentlige samfunnsinteresser, og ikke alene for å optimalisere næringsvirksomheter.

Norges Bondelag skriver:

Det understrekes likevel at terskelen for å kunne gjøre et slikt inngrep i grunneierretten bør være høy og bare benyttes når det ut fra viltfaglige hensyn utgjør en påtrengende behov for å regulere enkelte viltbestander.

Norges Skogeierforbund viser til at de tidligere har spilt inn et behov for et slikt verktøy, og skriver:

Vi mener det er positivt at departementet peker på andre samfunnsinteresser som f.eks. landbruk skal vektlegges når det vurderes bruk av denne bestemmelsen, og kobling mot annet lovverk (eksempelvis skogbrukslova) og forskriftsarbeidet vil være essensielt. Likevel understreker vi behovet for å tydeliggjøre terskelen for bruk av en slik hjemmel, da fravikelse av grunneierretten er noe det bør være som brukes som siste utvei.

Flere høringsinstanser, utover de private høringsinnspillene, er negative til forslaget. Det gjelder blant annet Statskog SF, BirdLife Norge, Foreningen Våre Rovdyr, Naturvernforbundet, Naturvernforbundet i Nordre Follo, NOAH – for dyrs rettigheter, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norges Miljøvernforbund. Naturvernforbundet mener paragrafen må spisses mot bestandsreduksjoner av arter som utgjør betydelig økologisk trussel mot annet naturmangfold, for eksempel elg og hjort, og at det ikke er akseptabelt å innføre tvangsjakt mot eiers samtykke. Norges Jeger- og Fiskerforbund og Statskog SF mener det er et svært inngripende forslag å åpne for å kunne sette både lov og forskrifter til side i hele fem år. Statskog SF mener forslaget bør begrenses til helt spesielle tilfeller som ekstraordinære skader på andre samfunnsinteresser, negative konsekvenser på andre arter og tiltak i sammenheng med sykdomsutbrudd. Norges Jeger- og Fiskerforbund skriver at viltbestander bør reguleres gjennom jakt, og at det har vært et bærende element i loven så langt. Norges Jeger- og Fiskerforbund mener dette prinsippet bør videreføres og at forslaget bør strykes. NOAH – for dyrs rettigheter mener forslaget fremstår som et forsøk på å fjerne muligheten til å frede private områder fra jakt, noe som er svært betenkelig med tanke på naturkrisen. NOAH – for dyrs rettigheter skriver:

NOAH er primært av den bestemte oppfatning at § 49 må tas ut av lovforslaget siden den er i strid med både Bernkonvensjonen, Århuskonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon (i siste fall antakeligvis også med Grunnloven).

Utmarksavdelinga Vest AS stiller seg undrende til forslaget om å regulere bestander av viltarter som har jakttid på annen måte enn gjennom ordinær jakt, og mener bruk av tiltak som bryter med innarbeidede velfungerende ordninger må være siste utvei.

Enkelte kommuner, blant annet Aremark kommune, Bjerkreim kommune, Fredrikstad kommune, Indre Østfold kommune og Sokndal kommune mener kommunene bør ha en sentral rolle i prosessen ved utforming og fastsettelse av slik forskrift. Fredrikstad kommune skriver:

Kommunen ønsker å påpeke behovet for å fange opp lokale og regionale forskjeller i best mulig grad, ved at det etableres muligheter for kommunene til å ha en avgjørende rolle for fastsetting av hvilke arter, tidsrom og metoder som er aktuelle.

Agder fylkeskommune mener fylkeskommunen skal gis mulighet til å gi forskrift om bestandsregulering av høstbart vilt under særegne forhold.

12.5.4 Departementets vurderinger

Jakt og fangst er effektive måter å regulere bestander på. For enkelte høstbare arter kan særegne forhold føre til en økning av bestandsstørrelsen som i sin tur medfører uønskede effekter på naturgrunnlag og samfunnsinteresser. I slike tilfeller kan høsting gjennom jakt og fangst etter de alminnelige reglene være utilstrekkelig. Regler om bestandsregulering følger av lovforslaget § 53.

Etter departementets oppfatning er adgangen til å fastsette forskrift om bestandsregulering etter viltloven § 26 nr. 4 vanskelig tilgjengelig. Bestemmelsen gir også svært vide rammer for å fravike loven og forskriftsverket. Departementet mener en forskriftshjemmel om bestandsregulering bør tydeliggjøres, og rammes inn i større grad enn i viltloven § 26 nr. 4. På denne bakgrunn foreslår departementet at en forskriftshjemmel om bestandsregulering fremgår som en egen bestemmelse i loven.

Departementet registrerer at det er stor oppmerksomhet fra høringsinstansene knyttet til forslaget om en egen bestemmelse om bestandsregulering under særegne forhold. Høringsinstansene er delt i synet på forslaget.

Departementet har merket seg at flere høringsinstanser er negative til forslaget med begrunnelse om at staten ikke bør ha adgang til å overstyre grunneieres rett til å velge om det skal utøves jakt eller ikke på egen eiendom. Departementet understreker at forslaget er en sikkerhetsventil, der terskelen for at det skal kunne gis forskrift om bestandsregulering er høy. Forslaget til forskriftshjemmel er i utgangspunktet ment å være et langsiktig virkemiddel, der naturmangfoldlovens regler om skadefelling ikke passer. Skadefelling etter naturmangfoldloven § 18 er ment å rette seg mot enkeltindivider eller grupper av skadevoldende individer, mens forskriftshjemmelen vil rette seg mot tilfeller der det er behov for virkemidler for å regulere bestanden av en høstbar viltart som sådan. Videre bygger forslaget på at jakt og fangst etter ordinære regler skal være forsøkt uten tilstrekkelig resultat før bestemmelsen kan tas i bruk. Dette samsvarer med uttalelser i Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57 om at forskrift om bestandsregulering bare bør «komme på tale hvor utvidet jakttid og økte fellingskvoter ikke fører frem».

Behovet for en terskel er tatt opp av flere høringsinstanser, herunder Innlandet fylkeskommune, Norges Skogeierforbund og Norges Bondelag. Departementet slutter seg til innspillet fra Norges Bondelag som skriver at terskelen for inngrep i grunneierretten bør være høy, og at det bare bør benyttes når det ut fra viltfaglige hensyn utgjør et påtrengende behov for å regulere enkelte viltbestander. Departementet viser til at det i lovforslaget § 53 stilles vilkår om at det må foreligge særegne forhold for at hjemmelen til å fastsette forskrift kan benyttes. Med «særegne forhold» menes for eksempel tilfeller der bestandens størrelse eller sammensetning over tid gir uheldige effekter på dyrehelse, natur- eller samfunnsinteresser. Dette er i etterkant av høringen tatt inn i ordlyden i lovbestemmelsen. Mattilsynet har i sin høringsuttalelse vist til at særegne forhold også bør omfatte sykdomsutbrudd der bestandsregulering kan medvirke til å hindre eller bremse sykdomsspredning. Departementet mener regelen ikke vil være aktuell å benytte dersom det har blitt påvist et sykdomsutbrudd i en viltart. I disse tilfellene vil dyrehelseregelverket være førende for hvilke tiltak som er aktuelle å iverksette. Lovforslaget § 53 er imidlertid ikke til hinder for at hensynet til å forhindre et fremtidig sykdomsutbrudd kan være relevant. Et eksempel kan være der tette rådyrbestander, som opprettholder meget høye bestander av flått, utgjør en betydelig risiko for spredning av flåttbårne sykdommer til mennesker.

Både Norges Jeger- og Fiskerforbund og Utmarksavdelinga Vest AS peker på at regulering av viltbestander skal gjøres gjennom jakt. Departementet er enig i dette utgangspunktet, og vil understreke at forslaget bygger på at bestandsregulering gjennom jakt og fangst er det grunnleggende virkemiddelet. Forskrifter om bestandsregulering med hjemmel i lovforslaget § 53 vil først være aktuelt å vurdere dersom ønsket bestandsnivå ikke oppnås gjennom jakt og fangst. Som nevnt over, mener departementet at fastsetting av en forskrift om bestandsregulering forutsetter at viltmyndighetene har registrert en uheldig bestandsutvikling av den aktuelle viltarten over tid. Departementet har i lovforslaget derfor lagt inn et vilkår om at «jakt og fangst over tid ikke har vært tilstrekkelig for å oppnå ønsket bestand».

Som flere foreninger og privatpersoner er inne på i sine høringsuttalelser, innskrenker lovforslaget § 53 retten grunneier har til jakt og fangst etter lovforslaget § 33. Departementet vil derfor understreke at hensynet til grunneierretten må vurderes opp mot behovet for å gjennomføre nødvendig bestandsregulerende tiltak. I denne vurderingen vil forholdet til EMK tilleggsprotokoll nr. 1 artikkel 1 (P1-1) stå sentralt. Behovet for forskrift om bestandsregulerende tiltak, vil ta utgangspunkt i hensyn for å ivareta naturgrunnlaget og samfunnsinteresser i det aktuelle området. Dette kan for eksempel være hensynet til landbruk, skog eller for samfunnet, for eksempel utfordringer knyttet til antall trafikkpåkjørsler eller lignende. Også hensynet til arten selv, eller hensyn til andre arter kan gi grunnlag for å benytte hjemmelen. Dersom det blir aktuelt med forskrift om bestandsregulering, vil det innebære et krav om innhenting av kunnskapsgrunnlag, dokumentasjon og en involverende prosess med høring av et forskriftsforslag.

Av lovtekniske hensyn har departementet i etterkant av høringen kommet til at lovforslaget § 53 bør angi hvilke konkrete bestemmelser i loven eller forskrift gitt i medhold av loven det skal være adgang til å fravike ved fastsettelse av forskrift om bestandsregulering.

Departementet er enig med blant annet Aremark kommune og Fredrikstad kommune om at kommunen bør ha en sentral rolle i prosessen med utformingen og fastsettelsen av en slik forskrift. Dersom det er aktuelt å vurdere forskrift med geografisk virkeområde over flere kommuner, mener departementet det er naturlig at også fylkeskommunen som regional viltmyndighet involveres, slik Agder fylkeskommune peker på i sitt høringsinnspill.

Når det i forskrift skal vurderes hvilke virkemidler som er aktuelle for den konkrete høstbare arten, må forholdet til Bernkonvensjonen vurderes, jf. punkt 3.3.1. Det kan ikke velges virkemidler som er i strid med konvensjonen, med mindre det er gitt unntak i norsk rett i tråd med konvensjonen artikkel 9.

I utgangspunktet vil virkemidlene i forskriften rette seg mot allmennheten, det vil si at målet er å øke jakt- eller fangstinnsatsen på den høstbare arten. Departementet legger til grunn at det også kan være aktuelt at selve gjennomføringen organiseres av det offentlige. Dette må tydelig fastsettes i en eventuell forskrift, sammen med ordninger for godtgjørelse med videre som er relevant for gjennomføringen.

I høringsforslaget § 49 andre punktum foreslo departementet at forskrift kan gis for en tidsperiode av inntil fem år av gangen. Statskog SF og Norges Jeger- og Fiskerforbund mener dette er svært inngripende. Departementet er enig i at forslaget om bestandsregulering er et inngripende tiltak. Det er derfor lagt til grunn en høy terskel for å kunne fastsette slik forskrift. Departementet mener samtidig at forskrift om bestandsregulering bør kunne gis over en lengre periode, slik at nødvendige tiltak kan iverksettes over flere år der det anses nødvendig. Det gir ordningen en viss fleksibilitet, og vil bidra til at målet for bestandsreguleringen lettere kan nås. Departementet har på bakgrunn av høringsinstansenes innspill kommet til at en periode på inntil tre år bedre vil balansere hensynet til grunneiers rettigheter og de samfunnshensyn som begrunner bestandsreguleringen. Departementet foreslår derfor at lovforslaget endres i tråd med dette, se lovforslaget § 53 andre ledd andre punktum. Dersom ønskede mål om bestandsregulerende tiltak ikke er nådd innen den fastsatte perioden, vil det være anledning til å forlenge forskriften med ytterligere perioder på inntil tre år om gangen. Dette vil kreve oppdatert dokumentasjon og vurderinger i en ny høring. Departementet vil samtidig peke på at lovforslaget § 53 andre ledd andre punktum ikke er til hinder for at statlig viltmyndighet kan fastsette en kortere frist for forskriftens virkeperiode. Bakgrunnen for å foreslå en tidsbegrensning i loven er å sikre at forskriften ikke blir en permanent løsning for å fravike bestemmelser i lov.

12.6 Merking av levende vilt, innfanging, felling mv. for vitenskapelige eller andre særlige formål

12.6.1 Gjeldende rett

Viltloven § 26 nr. 4 gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler om «innsamling av egg og deler av vilt og om felling, merking og fangst av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder». Myndigheten til å gi regler i forskrift etter § 26 nr. 4 er delegert til Miljødirektoratet, jf. forskrift 2. april 1982 nr. 592 og forskrift 15. mars 2013 nr. 283.

Innsamling av deler av vilt kan blant annet dreie seg om innsamling av vingefjær til aldersbestemmelse, og merking tar sikte på ringmerking av fugl, jf. Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57.

Tiltakene kan ha to formål; vitenskapelige eller andre særlige formål. Hva som kan omfattes av «andre særlige formål» er utdypet i forarbeidene til bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57. Dette kan for eksempel være statistiske, veterinærmedisinske eller bestandsregulerende formål. Veterinærmedisinske regler kan gis med sikte på å hindre spredning av smittsomme viltsykdommer, eksempelvis ved felling av vilt. For omtale av bestandsregulerende formål vises det til punkt 12.5.1.

Bestemmelsen gir adgang til å gi forskrift som nevnt «uten hensyn til de regler som ellers gjelder». I forarbeidene, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 57, er det vist til at det kan gis forskrift i medhold av § 26 nr. 4 «uavhengig av reglene om fredning m.v.».

Viltloven § 26 nr. 4 må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 18, og særlig første ledd bokstav f som inneholder en delvis overlappende bestemmelse. Naturmangfoldloven § 18 regulerer annet uttak av vilt etter vurdering av myndighetene, og under første ledd bokstav f er det åpnet for at Kongen ved forskrift eller enkeltvedtak kan tillate uttak av vilt for «forskning, undervisning eller taksonomisk virksomhet». Det følger av forarbeidene til naturmangfoldloven, Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 389, at:

Forskningsformål kan f.eks. være innfanging og avliving av individer av en art for å undersøke påvirkninger av forurensning. Undervisningsformål kan f.eks. være dissekering av eksemplarer av arter i naturfagsammenheng. Begrepet «forsknings- og undervisningsformål» kan foruten rent vitenskapelige formål også omfatte statistiske eller veterinærmedisinske formål. Bestemmelsen vil også kunne omfatte forsøk med dyr for å vinne kunnskap av biologisk, psykologisk, etnologisk, fysikalsk eller kjemisk art, jf. lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern og forskrift 15. januar 1996 nr. 23 om forsøk med dyr.

Selv om bestemmelsen i viltloven § 26 nr. 4 og naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav f har en viss overlapp, er naturmangfoldlovens bestemmelse snevrere og mer spesifikk enn viltloven § 26 nr. 4, siden § 26 nr. 4 gir hjemmel for uttak også for andre særlige formål. Naturmangfoldloven § 18 stiller også som vilkår for å tillate uttak at formålet med uttaket ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte og at uttaket ikke truer bestandens overlevelse, jf. bestemmelsens andre ledd. I tillegg gir viltloven § 26 nr. 4 adgang til å gi forskrift «uten hensyn til de regler som ellers gjelder». Naturmangfoldloven § 18 gir ikke en slik adgang.

Viltloven § 26 nr. 4 må også ses i sammenheng med dyrevelferdsloven. Dyrevelferdsloven § 10 regulerer merking av dyr av hensyn til dyrevelferd. Bestemmelsen gjelder også for merking av ville dyr. Ved merking av dyr skal det benyttes forsvarlige metoder som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige påkjenninger og belastninger, jf. § 10 første ledd. Etter dyrevelferdsloven § 10 andre ledd kan Kongen gi nærmere forskrifter om krav til merking av dyr, herunder påby og forby merking og merkemetoder, påby at merkede dyr skal være registrert i et register og bestemme hvem som skal ha innsyn i registeret.

Viltforskriften er gitt med hjemmel i blant annet viltloven § 26 nr. 4, og gir regler om felling, merking og fangst av vilt til vitenskapelige eller andre særlige formål. I viltforskriften §§ 2-3 til 2-7 er det gitt regler om tillatelse til merking av vilt, utstedelse av lisens for ringmerking, bruk av fangstredskaper ved ringmerking og rapportering ved ringmerking. Etter viltforskriften § 3-11 kan Miljødirektoratet etter søknad gi tillatelse til eller av eget tiltak iverksette uttak av vilt til «forskning, undervisning, museumsvirksomhet eller andre særlige formål». Det følger av viltforskriften §§ 3-12 at søknad om uttak av vilt etter § 3-11 skal fremmes skriftlig, og at når søknaden avgjøres skal det særlig legges vekt på «formålet med og behovet for uttaket, bestandssituasjonen, dyrevelferd for dyret og dets avkom, mulige virkninger for naturmangfoldet og andre samfunnsmessige hensyn». I viltforskriften §§ 3-13 og 3-14 er det gitt regler om metoder og varsling ved slike uttak.

Etter viltloven § 26 nr. 5 kan Kongen gi nærmere regler i forskrift om «innfanging av vilt for overføring i live til annet område». Myndigheten etter bestemmelsen er delegert til Miljødirektoratet, jf. forskrift 2. april 1982 nr. 592 og forskrift 15. mars 2013 nr. 283.

Viltforskriften er gitt med hjemmel i blant annet § 26 nr. 5. Viltforskriften kapittel 2 inneholder regler om innfanging av vilt fra naturen. Innfanging av vilt for blant annet overføring til annet område er regulert i viltforskriften § 2-2. I viltforskriften §§ 2-8 til 2-10 er det gitt regler om innfanging av vilt for overføring til viltoppdrett, overføring til dyrepark og rehabilitering. Regler om saksbehandling, merking av fangstredskaper og varsling ved innfanging av vilt er gitt i viltforskriften §§ 2-11 til 2-14. I viltforskriften § 6-2 er det gitt regler om utsetting av vilt som er innfanget i medhold av tillatelse etter viltforskriften kapittel 2.

Viltloven § 26 nr. 5 må ses i sammenheng med naturmangfoldloven § 18. Naturmangfoldloven § 18 gir regler om «annet uttak» av vilt, som omfatter innfanging og flytting av levende vilt, jf. naturmangfoldloven § 3 bokstav o. Naturmangfoldloven § 18 gir blant annet hjemmel for å tillate innfanging av vilt «til gjenoppbygging av bestander», jf. første ledd bokstav d, og til «lovlig oppdrettsvirksomhet», jf. første ledd bokstav e. Forskriftshjemmelen i viltloven § 26 nr. 5 er videre enn hjemmelen i naturmangfoldloven § 18, siden viltloven § 26 nr. 5 ikke stiller krav til formålet med flytting av vilt, utover at viltet skal overføres i live til et annet område. Naturmangfoldloven § 18 stiller i tillegg som vilkår for å tillate innfanging av vilt at formålet med uttaket ikke kan nås på annen tilfredsstillende måte og at uttaket ikke truer bestandens overlevelse, se bestemmelsens andre ledd.

12.6.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet i hovedsak en videreføring av innholdet i viltloven § 26 nr. 4 og § 26 nr. 5. Det ble foreslått at innholdet i disse bestemmelsene ble samlet i én bestemmelse, se høringsforslaget § 50. Forslaget innebar også en videreføring av deler av viltloven § 49a, som gir hjemmel til å gi forskrift om blant annet merking av dødt og levende vilt. Se nærmere omtale av viltloven § 49a under punkt 12.8.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 50 første punktum at Kongen kan gi forskrift om merking av levende vilt, innsamling av deler av vilt, innsamling av egg, innfangning, fangst og felling av vilt for vitenskapelig eller annet særlig formål.

Departementene foreslo at kravet om at det kun kan gis regler for «vitenskapelig eller annet særlig formål» også skulle gjelde for forskrifter om «innfanging av vilt for overføring i live til annet område», som etter viltloven § 26 nr. 5 ikke har et slikt krav. Etter departementenes syn ville endringen få liten praktisk betydning, fordi innfanging av vilt for forflytting til et annet område kun er aktuelt i mer særegne situasjoner.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 50 andre punktum at det skulle være adgang til å gi forskrift etter bestemmelsens første punktum, som fraviker regler i høringsforslaget. Forslaget innebar en videreføring av gjeldende rett hva gjaldt viltloven § 26 nr. 4. Fordi det ble foreslått at viltloven § 26 nr. 4 og nr. 5 skulle slås sammen, innebar forslaget også at restriksjoner som følger av høringsforslaget kan fravikes ved innfanging av vilt.

12.6.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til høringsforslaget § 50.

Mattilsynet peker på at bestemmelsen overlapper med dyrevelferdsloven § 3 om dyrs egenverdi, § 10 om merking, § 13 om dyreforsøk og § 21 om innfanging. Tilsynet mener dette bør være forbudt som hovedregel, på tilsvarende måte som forbudet mot hold av vilt i fangenskap etter høringsforslaget § 45. Videre mener tilsynet det bør presiseres at innfanging og annen bruk for vitenskapelig formål er «forsøk» etter dyrevelferdsloven § 13.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at bruken av «særlige forhold» er problematisk fordi det gir en blankofullmakt til å fravike lovens øvrige regler. De mener «særlige forhold» ikke er konkretisert for flere av tiltakene og bør erstattes med konkrete formål. Også FugleAdvokatene foreslår å ta ut «annet særlig formål», eventuelt at dette spesifiseres nærmere. NOAH – for dyrs rettigheter mener også at høringsforslaget § 49 bør strykes og at § 50 ikke skal inkludere «regulering». NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke følger lovens logikk å inkludere fangst i paragrafen, da det er definert som «høsting» og ikke er et vitenskapelig formål.

BirdLife Norge støtter paragrafen slik den står. Utmarksavdelinga Vest AS mener regelen bør tas ut og legges til naturmangfoldloven.

12.6.4 Departementets vurderinger

Regler for håndtering av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål går frem av lovforslaget § 54.

Lovforslaget § 54 første ledd er en forskriftshjemmel og innebærer at Kongen kan gi regler om håndtering av vilt for «vitenskapelige eller andre særlige formål». Innholdet i begrepene foreslås i all hovedsak å ha tilsvarende innhold som etter § viltloven § 26 nr. 4 og § 26 nr. 5, og deler av innholdet i § 49a.

Med «vitenskapelige formål» menes for eksempel tiltak for å øke kunnskapen om en art, eller overvåke effekten av ulike reguleringstiltak. Departementet mener det er naturlig å se hen til forståelsen av «forskning», slik det er lagt til grunn i naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav f, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 390. Dette innebærer for eksempel «innfanging og avliving av individer av en art for å undersøke påvirkninger av forurensning».

I forarbeidene til viltloven § 26 nr. 4 nevnes «statistiske formål, eller veterinærmedisinske formål, med sikte på bekjempelse ved felling av vilt for å hindre spredning av smittsomme viltsykdommer», som eksempler på formål som ikke er rent vitenskapelige, men som kan falle inn under begrepet «andre særlige formål». Departementet legger tilsvarende forståelse til grunn for lovforslaget her. Forvaltningsmerking av vilt er et annet eksempel. Forvaltningsmerking gjennomføres blant annet for å gi forvaltningen oversikt over bestandssituasjonen for enkelte arter, eller for å få oversikt over enkelte individer av viltarter.

«Andre særlige formål» omfatter ikke bestandsregulering av arter som har jakttid, ettersom dette er foreslått som en egen forskriftshjemmel i lovforslaget § 53, se punkt 12.5.

Flere høringsinstanser har påpekt at kategorien «andre særlige formål» er for vid og uspesifikk. Som departementene har redegjort for i høringsforslaget, skal begrepet omfatte særegne og enkeltstående unntakssituasjoner, hvor det er et behov for håndtering av vilt. Departementet vurderer at det er ønskelig å beholde en fleksibilitet i bestemmelsen.

Departementet foreslår i lovforslaget § 54 første ledd bokstav a til bokstav d at Kongen kan gi forskrift om merking av levende vilt, innsamling av deler av vilt, innsamling av egg samt innfanging og felling av vilt. Dette er en annen inndeling av bestemmelsen enn det som ble sendt på høring.

Departementet påpeker at dagens hjemmel for merking av vilt er regulert både i dagens viltlov § 26 nr. 4 (formålsavgrenset) og i § 49a (uten formålsavgrensning). Departementet vurderer at en hjemmel for regler i forskrift om merking av levende vilt for vitenskapelig eller annet særlig formål dekker behovet for en hjemmel knyttet til merking av levende vilt.

Regler om adgangen til innsamling av egg og til innfanging og felling av vilt, vil i de fleste tilfeller kunne hjemles i naturmangfoldloven § 18. Naturmangfoldloven § 18 gir hjemmel til ved enkeltvedtak eller i forskrift å tillate uttak av vilt for en rekke formål. Det vises til at innfanging av vilt blant annet kan tillates for gjenoppbygging av bestander, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav d og for oppdrett, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav e, og at uttak mer generelt kan tillates for forskning, undervisning eller taksonomisk virksomhet, jf. naturmangfoldloven § 18 første ledd bokstav f.

Selv om regler om adgangen til innsamling av egg og til innfanging og felling av vilt, i de fleste tilfeller vil kunne hjemles i naturmangfoldloven § 18, er ikke forskriftshjemmelen i naturmangfoldloven § 18 dekkende for alle tilfeller der det kan være behov for å gi forskrift om innsamling av egg eller om innfanging, eller felling av vilt. Departementet mener det blant annet er behov for å videreføre en forskriftshjemmel i viltressursloven for reglene i viltforskriften om å tillate innfanging av vilt for overføring i live til annet område, herunder for overføring til dyrepark, og om å tillate innfanging og annet uttak av vilt for annet særlig formål, som ikke omfattes av naturmangfoldloven § 18. Som nevnt er begrepet «andre særlig formål» ment å omfatte særegne og enkeltstående unntakssituasjoner.

Etter departementets syn skal naturmangfoldlovens regler primært regulere adgangen til «uttak», mens bestemmelsene i viltressursloven skal gi nærmere regler om gjennomføringen. Naturmangfoldloven § 18 vil derfor være den primære hjemmelen for forskrift om å tillate annet uttak av vilt enn ved høsting

Naturmangfoldloven § 18 er utformet for å gjennomføre forpliktelser etter Bernkonvensjonen. Uttak av viltarter som er listet i konvensjonens vedlegg II er som utgangspunkt ikke tillatt, men kan likevel tillates dersom vilkårene i konvensjonens artikkel 9 er oppfylt. Naturmangfoldloven § 18 er utformet for å gjennomføre artikkel 9. Forskrift om å tillate innsamling av egg fra viltarter listet i Bernkonvensjonens vedlegg II, eller innfanging av eller felling av viltarter liset i Bernkonvensjonens vedlegg II, skal derfor hjemles i naturmangfoldloven § 18 og ikke i viltressursloven § 54.

Departementet er enig i innspillet fra NOAH – for dyrs rettigheter, om at «fangst» ikke hører hjemme i en forskriftshjemmel om «innfanging, fangst og felling av vilt», slik det fremsto i høringsforslaget. Ifølge den foreslåtte definisjonen av «fangst» i § 3 bokstav c innebærer fangst «høsting», og det er noe annet enn vitenskapelige eller andre særlige formål. Departementet mener derfor at begrepet «fangst» ikke skal fremgå av lovforslaget § 54.

Departementet viser til at det, ved tiltak som gjennomføres for vitenskapelige formål, kan være behov for å fravike bestemmelser gitt i loven eller i forskrifter gitt i medhold av loven. Som nevnt skal kategorien «annet særlig formål» omfatte særegne og enkeltstående unntakssituasjoner hvor det er behov for å håndtere vilt. Departementets vurdering er at det er behov for å ha fleksibilitet til å kunne fravike restriksjoner som lovforslaget innebærer i slike tilfeller. De fleste reglene i loven gjelder for «jakt» og «fangst», og vil derfor ikke gjelde for håndtering av vilt som nevnt i § 54 første ledd. Departementet viser til definisjonene av «jakt» og «fangst» i lovforslaget § 3. Eksempler på bestemmelser som vil gjelde for slik håndtering av vilt og som det kan være særlig aktuelt å kunne fravike, er lovforslaget § 30 om bruk av åte og regler gitt i medhold av lovforslaget § 31 andre ledd om forskrift om bruk av kjemikalier og gift ved medikamentell immobilisering av vilt. Departementet foreslår derfor i § 54 andre ledd at det i forskrifter etter første ledd er adgang til å fravike bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Sammenlignet med forslaget som var på høring, presiserer formuleringen i lovforslaget § 54 at også bestemmelser gitt i forskrift i medhold av loven kan fravikes.

Eventuelle regler som fraviker regler i loven, eller forskrift i medhold av loven, må vurderes i lys av forpliktelsene etter Bernkonvensjonen. Bernkonvensjonens regler, og alminnelige forvaltningsrettslige regler om forholdsmessighet, innebærer at det er et avveiningsspørsmål hva som kan og bør tillates.

I §§ 45 til 47 foreslås det egne bestemmelser om lisensfelling, skadefelling og felling som myndighetene iverksetter av eget tiltak etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd. Dersom det er tale om slike former for felling av vilt, vil det være lovforslaget §§ 45 til 47 som gir reglene om gjennomføringen av slik felling. Andre former for uttak av vilt som er tillatt i medhold av naturmangfoldloven § 18, for eksempel flytting av vilt som myndighetene av eget tiltak iverksetter etter naturmangfoldloven § 18 tredje ledd, kan reguleres med hjemmel i lovforslaget § 54.

12.7 Offentlig ettersøk av skadd eller sykt vilt utenom jaktutøvelse

12.7.1 Gjeldende rett

Ettersøk av sykt eller skadd vilt kan gjennomføres av det offentlige både i og utenfor jakttid.

Ved et ettersøk i forbindelse med jaktutøvelse (jaktlig ettersøk) er det kommunen som beslutter når det jaktlige ettersøket avsluttes. Dette vil normalt være tilfelle når kommunen mener det ikke lenger er mulig eller sannsynlig å kunne gjenfinne dyret. Etter at et jaktlig ettersøk er avsluttet, kan ny informasjon tilkomme, og ettersøk etter et dyr kan da gjenopptas i regi av viltmyndigheten. Det er da snakk om et offentlig ettersøk. Slike ettersøk er knyttet til jakt på storvilt, men i praksis dreier det seg om ettersøk av påskutt og såret hjortevilt. Ved et offentlig ettersøk, er det ikke lenger tale om jaktutøvelse. Utøvelsesreglene i viltloven kapittel VI er som oftest godt egnet for gjennomføring av offentlige ettersøk. Offentlig viltmyndighet kan imidlertid tillate bruk av virkemidler i offentlige ettersøk som det ellers ikke er anledning til i forbindelse med jakt. Regler om grunneieres enerett til jakt og fangst gjelder heller ikke ved offentlig ettersøk.

Det vil også være et offentlig ettersøk dersom det igangsettes ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse. I slike tilfeller er det ofte snakk om trafikkskadd vilt. Det er presisert i Prop. 161 L (2012–2013) s. 11 at avliving av trafikkskadd vilt ikke faller inn under jaktbegrepet. Det innebærer at viltlovens utøvelsesregler kan fravikes også i slike ettersøkssituasjoner. Ettersøk og avliving i slike tilfeller er heller ikke avhengig av grunneiers samtykke, da regler om grunneieres enerett til jakt og fangst ikke gjelder ved offentlig ettersøk.

Ved endringslov 30. juni 2000 nr. 65, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999–2000) kapittel 7, ble det blant annet lagt til rette for at fellingsavgifter som fastsettes av kommunen, skal gå inn i kommunale viltfond, jf. endring av viltloven § 43. Formålet med endringen var at kommunene skulle få ansvaret for håndtering av fallvilt med videre av hjortevilt og bever. Det ble ikke gitt sentrale føringer for hvordan kommunene skulle løse oppgaven med håndtering av fallvilt. Kommunens ansvar og oppgaver knyttet til ettersøk, håndtering av fallvilt og påkjørsler av vilt følger heller ikke klart av viltlovens bestemmelser.

Ved fastsettelsen av forskrift om kommunale viltfond og fellingsavgifter for elg og hjort i 2001, ble det åpnet for at fylkeskommunale og kommunale viltfond kan brukes til å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt i kommunen. Fellingsavgifter fra jakt på hjort og elg er en viktig inntektskilde til det kommunale viltfondet. Verdien av fallvilt av hjortevilt og bever tilfaller også kommunalt viltfond, jf. viltloven § 48 andre ledd og utøvelsesforskriften § 29 tredje ledd. Det følger av viltforskriften § 7-2 fjerde ledd at fallvilt av villsvin også tilfaller det kommunale viltfondet. Det kommunale viltfondet kan brukes til å dekke kostnader forbundet med ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt i kommunen, jf. forskrift om kommunale viltfond m.m. § 5 bokstav a.

Utøvelsesforskriften § 29 første ledd inneholder en varslingsplikt for den som utenom ordinær jakttid eller fellingsperiode kommer over skadet storvilt eller kongeørn som er påført store lidelser og ikke kan leve eller bli friskt. Vedkommende skal umiddelbart melde dette til kommunen, og kommunen skal sørge for avliving dersom dyret ikke kan bli friskt. I forbindelse med kommunens ansvar for å følge opp varselet og avlive storviltet, vil det i mange tilfeller være nødvendig med undersøkelser knyttet til skadetilfellet og et påfølgende ettersøk. Det følger av utøvelsesforskriften § 29 andre ledd at kommunen skal varsle statsforvalteren og politiet dersom skadet vilt etter første ledd er gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn. Etter § 29 andre ledd andre punktum kan statsforvalteren og politiet beslutte at ettersøk skal gjennomføres med særlig kvalifisert personell. Tilsvarende ansvarsfordeling er lagt til grunn i rovviltforskriften § 17 tredje ledd.

Rovviltforskriften § 17 tredje ledd inneholder en varslingsplikt for kommunen tilsvarende regelen i utøvelsesforskriften § 29 andre ledd. Det følger av bestemmelsen at ved ettersøk av rovvilt som påtreffes skadet eller skades utenom lovlig jakt eller fellingsforsøk, skal kommunen straks varsle statsforvalteren og nærmeste politimyndighet. Videre følger det at statsforvalteren og politiet kan beslutte at ettersøk skal gjennomføres med særlig kvalifisert personell.

12.7.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsforslaget § 51 å innføre en egen bestemmelse som gir hjemmel for å regulere offentlig ettersøk av sykt vilt eller vilt som er skadd utenom jaktutøvelse. Selv om offentlig ettersøk ikke har en direkte sammenheng med jaktutøvelse, mente departementene det var hensiktsmessig å forankre reglene om slike ettersøk i forslaget til ny viltressurslov.

Departementene foreslo en formalisering og lovfesting av kommunens ansvar og oppgaver for ettersøk av sykt vilt eller vilt som er skadd utenom jaktutøvelse. Forslaget bygget på de føringene som følger av kommuneloven § 2-1 tredje ledd. Departementene viste til at der kommunen er gitt oppgaver, bør dette fremgå av lov eller forskrift.

I første ledd foreslo departementene at kommunen i rimelig utstrekning skal sørge for ettersøk og håndtering av sykt vilt og vilt som er skadd utenom jaktutøvelse. Departementene foreslo at plikten skal gjelde alt vilt.

Departementene foreslo i høringsforslaget § 51 første ledd andre punktum å tydeliggjøre at grunneiers enerett til jakt og fangst ikke gjelder ved offentlig ettersøk.

I høringsforslagets § 51 andre ledd første punktum foreslo departementene en lovfesting av kommunens varslingsoppgaver ved ettersøk av bjørn, jerv, gaupe, kongeørn og ulv som er sykt eller skadd utenom utøvelse av jakt og felling. Departementene foreslo at kommunen i slike tilfeller skal varsle statsforvalteren og nærmeste politimyndighet uten opphold. Departementene foreslo i andre ledd andre punktum en lovfesting av statsforvalterens oppgaver ved gjennomføring og avslutning av slikt ettersøk.

Departementene foreslo i tredje ledd å lovfeste kommunens adgang til å benytte det kommunale viltfondet ved ettersøk etter første ledd.

I høringsforslaget fjerde ledd foreslo departementene en hjemmel for at Kongen kan gi regler i forskrift om varsling, om viltmyndighetenes oppgaver ved ettersøk og avliving av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse og om rapportering av offentlig ettersøk og fallvilt til statistiske eller vitenskapelige formål.

12.7.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 100 høringsinnspill til høringsforslaget § 51.

Kvinnherad kommune støtter forslaget. Nordre Follo kommune og Norges Fjellstyresamband er positive til en egen bestemmelse, slik at det blir et skille mellom ettersøk i forbindelse med jakt og offentlig ettersøk.

Mange høringsinstanser er kritiske til at bestemmelsen skal gjelde alt vilt. Dette gjelder blant annet Aurskog-Høland kommune, Bergen kommune, Gjemnes kommune, Halden kommune, Snåsa kommune, Kvinesdal kommune, Vennesla kommune, Vågå kommune og Agder fylkeskommune. Bergen kommune skriver:

Vi er enig i at ansvaret for skadet småvilt er utydelig og spredt i gjeldende lovverk, men mener det er urimelig at ansvaret nå skal plasseres på kommunene uten medfølgende midler. Selv om lovforslaget har lagt til «i rimelig utstrekning» plasseres nå ansvaret formelt hos kommunen, og samfunnets forventning til oppfølging av småvilthendelser, spesielt i storbykommuner med høy frekvens av dyr-menneske interaksjoner vil bli enormt ressurs- og kompetansekrevende.

Snåsa kommune skriver:

Forslaget betyr at kommunen får utvidet ansvar og plikt for alt sykt og skadet vilt utenom jakta, og ikke bare hjortevilt og kongeørn slik det er i dag. Ved å utvide kommunens plikt til å omfatte alt vilt så synes det helt nødvendig at departementene ser på en mer bærekraftig finansiering av fallviltordningen, samt en klarere ansvarsfordeling.

Innlandet fylkeskommune, Haram kommune, Grenland landbrukskontor, FugleAdvokatene og BirdLife Norge støtter en utvidelse av kommunens oppgaver til å gjelde alt vilt. Innlandet fylkeskommune peker på at forslaget innebærer en lovfesting av generell ettersøksplikt for kommunen, uavhengig av art, og fylkeskommunen anser det som positivt ut fra hensyn til etikk og dyrevelferd. Grenland landbrukskontor skriver:

Kommunen er av den oppfatning at ordlyden om at kommunen skal følge opp sykt og skadd vilt er et positivt bidrag for å lovfeste viktigheten av å ta dyrevelferdsmessig hensyn til alt sykt og skadd vilt, innenfor rimelighetens grenser.

Enkelte høringsinstanser, herunder Stad kommune, Gloppen kommune, Telemark fylkeskommune, Stryn kommune, Eigersund kommune, Nordland fylkeskommune, Vestland fylkeskommune, Østfold fylkeskommune og Fritzøe Skoger AS, mener kommunale viltfond ikke skal kunne brukes til fallviltforvaltning. Høringsinstansene er kritiske til lovforslaget tredje ledd, og ønsker at tredje ledd fjernes.

Svært mange av høringsinstansene etterlyser andre finansieringskilder som kan dekke kommunens utgifter ved ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt, og at dette må være en forutsetning for at kommunens ansvar også skal omfatte småvilt. Flere kommuner, herunder Flå kommune og Midt-Telemark kommune, mener at eier av vei og jernbane kan betale for ettersøk forårsaket av slike ferdselsårer. Tynset kommune foreslår et statlig økonomisk bidrag per utrykning. Nome kommune foreslår at kommunen kan fakturere utgifter knyttet til ettersøk av påkjørt vilt til eier av fylkesveier, riksveier, europaveier og jernbane. Moss kommune skriver:

Andre finansieringsløsninger for kommunens ettersøk- og fallviltarbeid vurderes som nødvendig dersom kommunen får lovfestet ansvar for småvilt. Moss kommune er svært positive til at departementene beskriver at det skal ses på en annen finansiering av fallviltarbeidet i kommunene. Dette støtter vi på alle mulige måter, da det kan bidra til store dyrevelferdsmessige gevinster om det blir endret til at veieier eller baneeier (jernbane) tar kostnaden ved viltpåkjørsler.

Innlandet fylkeskommune skriver:

Vil sterkt oppfordre til at man forsøker å oppnå en bedre løsning enn hva man har i dag for å finansiere kommunens lovpålagte oppgaver knyttet til skadd vilt og fallvilt. Fallvilthåndtering og finansiering av dette er et gjentagende tema i henvendelser til oss fra kommunal viltforvaltning.

Stryn kommune skriver:

Andre finansieringsordningar bør undersøkjast slik at viltfondet kan bli brukt til det viltfondet burde bli brukt til, blant anna betre forvaltninga av hjortevilt, kunnskapsinnhenting, kompetanseheving og grunneigarane si bestandsplanlegging.

Bergen kommune peker på at veieier er ansvarlig for kostnadene med å fjerne påkjørt vilt som ligger dødt på eller ved veien, og mener det er naturlig at veieier også er finansielt ansvarlig for kostnadene knyttet til ettersøk og håndtering av vilt som følge av påkjørsel på veieiers vei. Stiftelsen Norsk Hjortesenter mener det er urimelig at kommunale viltfond skal ta kostnadene for at biltrafikk skader eller dreper ville dyr, og skriver:

Skal ein vere konsekvent må det vere slik at skadevaldar, det vil seie vegeigar eller bilistane, må ta ansvar for dei lidingane som trafikk påfører ville dyr. Dersom eit slikt økonomisk ansvar vert lagt til vegeigar, vil dette skape eit sterkare insentiv til å jobbe meir med førebygging. Finansiering av trafikkskadd vilt kan til dømes gjerast ved at ein aukar vegavgifta med kr 20, noko som vil dekke kostnadane med ettersøka.

Akershus fylkeskommune, Skogkurs, Kvinnherad kommune og Lillestrøm kommune er blant høringsinstansene som er positive til at det skal sees på en annen finansiering av kommunens utgifter til ettersøk og fallviltarbeid.

En rekke høringsinstanser mener det må komme tydeligere frem at andre hjelpemidler enn det som er tillatt under jakt kan tas i bruk ved offentlig ettersøk. Dette gjelder blant annet Alvdal kommune, Averøy kommune, Bamble kommune, Eidsvoll kommune, Folldal kommune, Gjemnes kommune, Lierne kommune, Midt-Telemark kommune, Nome kommune, Nordre Follo kommune, Nord-Fron kommune, Rendalen kommune, Råde kommune, Sør-Varanger kommune, Vågå kommune, Innlandet fylkeskommune, Skogkurs og Skarelva jaktlag. Gjemnes kommune skriver at det må fremgå direkte i lov eller forskrift at det ved offentlige ettersøk er tillatt å bruke hjelpemidler som ikke er tillatt ved ordinær jaktutøvelse. Nordre Follo kommune skriver:

Kommunen mener det er positivt at forslaget forsøker å lage et skille mellom ettersøk i forbindelse med jakt og offentlig ettersøk. Samtidig er det kun høringsnotatet som tydeliggjør at offentlig ettersøk er frakoblet jaktutøvelse, og dermed kan fritas fra de ordinære utøvelsesreglene. Kommunen mener det bør vurderes om denne adgangen bør fremkomme direkte i lovforslagets bestemmelse om offentlig ettersøk. Dette kan bidra til et tydeligere regelverk og redusere misforståelser.

Skogkurs og Råde kommune ønsker kompetansekrav for å utøve offentlig ettersøk, spesielt siden man kan fravike utøvelsesreglene.

Enkelte høringsinstanser er kritiske til begrepet «i rimelig utstrekning». Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune mener begrepet er for svakt, og mener kommunen «skal sørge for» ettersøk. NOAH – for dyrs rettigheter mener «i rimelig utstrekning» skal strykes. Norges Fjellstyresamband mener det fremdeles bør være kommunens plikt å iverksette ettersøk når man får melding om skadde dyr, og at formuleringen «rimelig utstrekning» ikke må benyttes. Fredrikstad kommune peker på at forståelsen om hva som er «rimelig utstrekning» knyttet til dyrevelferd er i stadig endring, og står ikke alltid proporsjonalt til muligheten for ressursbruk hos det offentlige. Bergen kommune skriver at selv om lovforslaget har lagt til «i rimelig utstrekning», plasseres nå ansvaret formelt hos kommunen, og samfunnets forventning til oppfølging av småvilthendelser. Lillestrøm kommune og Indre Østfold kommune mener at publikum ikke vil ha forståelse for «rimelig utstrekning». Statsforvalteren i Møre og Romsdal mener at «rimelig utstrekning» må klargjøres, slik at man ikke vil ende opp med svært ulik praksis fra kommune til kommune. Statskog SF mener begrepet «i rimelig utstrekning», bør tydeliggjøres og være i samsvar med de dyrevelferdsmessige hensyn som følger av loven for øvrig.

Flere høringsinstanser er skeptiske til begrepet «håndtering» i forslagets første ledd. Det gjelder blant annet Aurskog-Høland kommune, Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Gjemnes kommune, Indre Østfold kommune, Kvinesdal kommune, Lillestrøm kommune, Lom kommune, Oslo kommune, Skjåk kommune, Suldal kommune, Ørsta kommune og Skogkurs. Kvinesdal kommune skriver:

Med den nye bestemmelsen skal vi sørge for ettersøk og håndtering av dyret. Begrepet «håndtering» gir potensiale for konflikter. Som kjent har folk svært ulikt syn på hva som er riktig håndtering av syke og skadde dyr. Mener det er helt urimelig at kommunen skal måtte gå inn og ta et ansvar i slike saker, vi har hverken kompetansen eller ressursene som kreves.

Aurskog-Høland kommune stiller spørsmål ved hva som menes med «håndtering», og skriver:

Det kan være en utfordring i forhold til hjelpeplikten i dyrevelferdsloven at kommunen defineres inn i en håndteringsrolle. Slik vilt er definert vil et kommunalt ansvar også kunne bli svært omfattende.

Suldal kommune mener begrepet «håndtering» gir potensiale for konflikter og diskusjoner, siden vanlig praksis ofte har vært avliving, og at det er ulike syn på hva som er rett håndtering av syke og skadde dyr. Flere av høringsinstansene, herunder Aremark kommune, Aurskog-Høland kommune, Fredrikstad kommune, Gjemnes kommune, Indre Østfold kommune, Kvinesdal kommune, Lom kommune, Sel kommune og Skjåk kommune ønsker at begrepet «avliving» skal brukes i stedet for «håndtering».

12.7.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at mange høringsinstanser er positive til en egen bestemmelse om offentlig ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse, og at reglene tydeliggjøres gjennom lovforslaget. Departementet registrerer også at oppmerksomheten fra mange av høringsinstansene er rettet mot hvordan kommunens oppgaver skal finansieres. Regler om offentlig ettersøk av sykt eller skadd vilt utenom jaktutøvelse går frem av lovforslaget § 55.

Lovforslaget § 55 innebærer en formalisering og lovfesting av kommunens ansvar og oppgaver for ettersøk av sykt vilt eller vilt som er skadd utenom jaktutøvelse. Forslaget bygger på de føringene som følger av kommuneloven § 2-1 tredje ledd. Der kommunen er gitt oppgaver, bør dette fremgå av lov eller forskrift. Departementet mener det er mest hensiktsmessig å forankre reglene om slike ettersøk i loven, selv om det ikke har en direkte sammenheng med jaktutøvelse. Kommunen har over tid fulgt opp slike ettersøk. Verdien av fallvilt (eksempelvis hjortevilt) tilfaller de kommunale viltfondene og utgifter ved offentlig ettersøk kan dekkes over kommunale viltfond.

Forslaget lovfester en plikt for kommunen til å sørge for «ettersøk» av alt vilt som er sykt eller skadd utenom jaktutøvelse, også småvilt. At forslaget også omfatter småvilt vil, etter departementets mening, styrke dyrevelferden, slik også Aremark kommune og Grenland landbrukskontor peker på. Departementets forslag innebærer en utvidelse sammenlignet med avgrensningen til storvilt i utøvelsesforskriften § 29.

Departementet vil peke på at dette ansvaret må ses i lys av hva som er praktisk mulig for en kommune å følge opp. Ansvaret, og den kommunale ettersøksplikten, er derfor avgrenset til «i rimelig utstrekning». I praksis vil dette avhenge av kommunens tilgjengelige ressurser gjennom blant annet bruk av kommunale viltfond.

Departementet mener at den foreslåtte avgrensningen vil føre til at kommunen ikke pålegges forpliktelser som innebærer mer enn det kommunens tilgjengelige ressurser åpner for.

I høringsforslaget ble det foreslått at kommunen også skulle ha plikt til «håndtering» av sykt eller skadd vilt som blir gjenfunnet ved et offentlig ettersøk. Departementet registrerer at flere høringsinstanser er skeptiske til begrepet «håndtering». Flere mener begrepet er uklart og at det kan føre til mer arbeid for kommunene enn det som følger av utøvelsesforskriften § 29, som er avliving dersom dyret ikke kan bli friskt. Departementet er enig i at begrepet kan tolkes dithen at det pålegger kommunen en utvidet hjelpeplikt i slike tilfeller. Departementet vil peke på at det ikke har vært hensikten bak forslaget, og foreslår derfor å endre ordlyden i lovforslaget noe. Endringen innebærer at «håndtering» erstattes med «om nødvendig avliving». Endringen vil etter departementets vurdering samsvare bedre med innholdet i utøvelsesforskriften § 29 og gjøre det klart at kommunen har et handlingsrom når det aktuelle dyret er lokalisert gjennom et ettersøk. I de fleste tilfeller vil det være tale om avliving av det skadde dyret. Regelen gir også kommunen anledning til å vurdere alternative tiltak i den konkrete situasjonen med utgangspunkt i dyrevelferdslovens regler om hjelpeplikt. Departementet viser også til at det i viltforskriften § 2-10 følger at sykt eller skadd vilt kan ivaretas for rehabilitering, dersom viltet i løpet av kort tid kan tilbakeføres til sitt naturlige miljø. Videre foreslår departementet at det tilføyes i bestemmelsen at kommunens ansvar også innebærer den påfølgende håndteringen av avlivet vilt, se lovforslaget § 55 første ledd.

Enkelte av høringsinstansene, som Stryn kommune, mener kommunale viltfond ikke skal brukes til å dekke kommunens utgifter ved ettersøk og fallvilthåndtering. Departementet vil understreke at forslaget lovfester det som i dag følger av forskrift om kommunale viltfond m.m. § 5 bokstav a, som sier at kommunale viltfond blant annet kan brukes til å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt i kommunen. Lovforslaget § 55 tredje ledd er på samme måte som forskriftsregelen en kan-bestemmelse. Det innebærer at kommunen selv kan ta stilling til om fondet skal dekke slike utgifter. Departementet mener det er hensiktsmessig å videreføre forslaget, slik at kommunen ikke er avskåret fra å kunne benytte denne muligheten.

Enkelte kommuner har vesentlig større utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt enn andre kommuner. Dette kan blant annet følge av høye viltbestander i et område, eller fordi topografi og snøforhold gjør at dyrene samles i dalbunner der også veg og jernbane går. De utgiftene kommunene har, viser seg i mange tilfeller å overstige kommunens inntekter til det kommunale viltfondet.

Departementet viser til at det i forbindelse med innspillsmøter til lovarbeidet er pekt på at det ikke er rimelig at jegernes innbetaling av fellingsavgifter for elg og hjort brukes til å dekke kommunens kostnader til ettersøk av trafikkskadd vilt og håndtering av slikt fallvilt i kommunen.

Departementet viser til at regjeringen nylig har lagt frem en ny dyrevelferdsmelding, Meld. St. 8 (2024–2025) Dyrevelferd, hvor det på s. 184 fremgår at regjeringen blant annet vil utrede alternative løsninger for finansiering av kommunalt arbeid med ettersøk og håndtering av skadde og døde dyr etter påkjørsler.

Mange høringsinstanser peker på at det er behov for å tydeliggjøre i lovforslaget at offentlig ettersøk ikke er en del av jaktbegrepet, og at det offentlige derfor kan åpne for bruk av hjelpemidler som ikke er tillatt under jakt. Nordre Follo kommune mener i denne sammenheng at det bør vurderes om denne adgangen bør fremkomme direkte i lovforslagets bestemmelse om offentlig ettersøk. Enkelte høringsinstanser peker på et ønske om bruk av termiske hjelpemidler og droner ved offentlig ettersøk. Departementet er enig med høringsinstansene i at forslaget til lovbestemmelse bør være tydeligere når det kommer til viltmyndighetenes adgang til å benytte hjelpemidler under offentlig ettersøk som ikke er tillatt under jakt. Departementet foreslår å tydeliggjøre hvilke regler i forslaget til ny lov som gjelder ved offentlig ettersøk, og hvilke av disse reglene viltmyndighetene kan fravike. I lovforslaget § 55 fjerde ledd første punktum følger det at § 14, § 17, § 20, kapittel 5, § 51 og kapittel 10 gjelder ved offentlig ettersøk. Videre foreslås det at viltmyndigheten kan beslutte at offentlig ettersøk kan gjennomføres uten hensyn til nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av kapittel 5. Forslaget tydeliggjør at offentlig ettersøk ikke er en del av jaktbegrepet. Det innebærer for eksempel at verken dager med jakt- og fangstforbud, se lovforslaget § 13, eller grunneiers enerett til jakt og fangst, se lovforslaget § 33, gjelder ved offentlig ettersøk. Departementets forslag lovfester forvaltningspraksis knyttet til offentlig ettersøk. Avgrensningen av bestemmelsens rekkevidde innebærer at det ikke er nødvendig å videreføre høringsforslaget § 51 første ledd andre punktum om at grunneiers enerett til jakt og fangst ikke gjelder ved offentlig ettersøk i lovforslaget § 55.

Enkelte høringsinstanser, herunder Skogkurs og Råde kommune, ønsker at det kan stilles kompetansekrav til de som skal utføre offentlig ettersøk. Departementet er enig i at det kan være behov for kompetansekrav for offentlig ettersøk, og foreslår derfor at lovforslaget § 20, som regulerer kompetansekrav, også skal gjelde for offentlig ettersøk. Departementet vil for øvrig nevne at kommunen står fritt til å stille krav om særskilt kompetanse i arbeidskontrakter, anbudsrunder med videre som retter seg mot hvordan det kommunale ansvaret skal følges opp.

Det er ingen høringsinstanser som har merknader til forslaget om en forskriftshjemmel som åpner for at Kongen kan gi forskrift om blant annet varsling og viltmyndighetenes oppgaver ved ettersøk.

12.8 Merke- og registreringsplikt

12.8.1 Gjeldende rett

Etter viltloven § 49a første punktum kan Kongen fastsette forskrifter om merking og registrering av dødt og levende vilt, preparater av vilt, og egg. Av andre punktum fremgår det at preparanter og/eller andre kan pålegges plikt til å utføre merking av preparater og gi opplysninger til et sentralt register om preparant, oppdragsgiver og preparat. Tredje punktum slår fast at det kan pålegges betaling av gebyr for gjennomføring av merking og registrering.

Bestemmelsen er en ren forskriftshjemmel. Myndigheten til å gi forskrift er delegert til Miljødirektoratet i forskrift 13. september 2019 nr. 1124.

Bestemmelsen ble tilføyd viltloven ved lov 11. juni 1993 nr. 106. Utgangspunktet for lovendringen var et behov for bedre virkemidler for å hindre miljøkriminalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Også hensynet til CITES-konvensjonen var sentralt. Det følger av lovens forarbeider at bestemmelsen tar sikte på å minske bevisproblemene når det er tvil om viltets opprinnelse, og at den var ment å supplere § 48a om oppbevaring mv. av fredet vilt, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 10 og 28. I forarbeidene ble det vist til et klart behov for at også eldre individer skulle merkes og registreres, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 11.

Merke- og registreringsplikten er i dag regulert nærmere i viltforskriften kapittel 7. Plikten omfatter kun døde eksemplarer av nærmere angitte arter som fremkommer av viltforskriften vedlegg 1, jf. viltforskriften § 1-4 bokstav e og j. Døde eksemplarer av registreringspliktige viltarter registreres i Fallviltbasen, jf. viltforskriften § 7-6. Fallviltbasen er et nasjonalt søknadssystem for dødt vilt av arter som er registrerings- og merkepliktige, jf. viltforskriften § 1-4 bokstav c. I forskrift 21. mars 2005 om registering og merking av eldre preparater og dødt vilt er det gitt regler om registrering og merking av enkelte arter som er eldre enn forskriftens ikrafttredelsesdato.

Gebyrhjemmelen i viltloven § 49a tredje punktum innebærer at det i forskrift kan gis bestemmelser om gebyr for merking og registrering av arter som er merkepliktige og/eller registreringspliktige. Det er gitt nærmere regler om gebyr i viltforskriften § 7-13. Gebyret gjelder preparater som både registreres og merkes. Gebyret skal dekke opprettelse, drift og vedlikehold av Fallviltbasen og gjennomføring av merkeordningen. De arter som bare er registreringspliktige føres inn i Fallviltbasen uten krav om betaling av gebyr.

Regler om merking og registrering er også gitt andre steder i regelverket.

I viltloven § 26 nr. 4 er det gitt en forskriftshjemmel for merking av vilt for vitenskapelige eller andre særlige formål uten hensyn til de regler som ellers gjelder, se omtale i kapittel 12.6.

I viltloven § 49 er det også gitt forskriftshjemler om registrering for viltpreparanter. Viltloven § 49 første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om blant annet plikt for viltpreparanter til å føre skriftlige oppgaver over vilt som mottas og hvem det mottas fra. Viltorganene kan kreve de skriftlige oppgavene fremlagt. Myndigheten etter første ledd er delegert til Miljødirektoratet gjennom forskrift 13. september 2019 nr. 1124. Se øvrig omtale av bestemmelsen i punkt 12.9 om autorisasjon av taksidermister.

12.8.2 Forslaget i høringsnotatet

Viltloven § 49a er hjemmel for regler i viltforskriften kapittel 7, og departementene la i høringsnotatet til grunn at innholdet i bestemmelsen burde videreføres. Departementene foreslo regler om merke- og registreringsplikt i høringsforslaget § 52.

Viltpreparanter omtales i dag som «taksidermister». Departementene foreslo at ordlyden i regelverket endres i tråd med dette.

Videre foreslo departementene at dagens hjemmel i forskrift til å pålegge preparanter og andre plikt til å merke preparater og gi opplysninger til et sentralt register, skulle utvides til å gjelde preparater og egg.

Departementene foreslo at formuleringen i høringsforslaget § 52 skulle omfatte hjemmel til å gi forskrift om «merking og registrering av dødt vilt, preparater av vilt og levende og døde egg, og om registrering av levende vilt». Grunnen til at adgangen til å gi forskrift om merking av levende vilt ble foreslått tatt ut, sammenlignet med dagens hjemmel i viltloven § 49a, var at dette ville bli dekket av forslaget til forskriftshjemmel om blant annet merking av levende vilt for vitenskapelig eller annet særlig formål, slik det ble formulert i høringsforslaget § 50.

Innholdet i viltloven § 49 første ledd om autorisasjon av taksidermister ble foreslått videreført i høringsforslaget § 53 første ledd bokstav b. Departementene foreslo også å tydeliggjøre at det kunne gis forskrift om taksidermisters plikt til å registrere opplysninger om vilt som mottas, og ikke kun at det mottas og hvem det mottas fra, se høringsforslaget § 53 første ledd bokstav c.

Departementene vurderte at det var et behov for å tydeliggjøre det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger. Departementene foreslo i tråd med dette, i høringsforslaget § 53 første ledd bokstav e, en hjemmel til å gi forskrift om behandling av nødvendige personopplysninger ved taksidermister og andres registrering av opplysninger i et sentralt register.

12.8.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til høringsforslaget § 52.

BirdLife Norge støtter bestemmelsen som den er foreslått, mens Utmarksavdelinga Vest AS mener forslaget bør legges i naturmangfoldloven.

NOAH – for dyrs rettigheter mener paragrafen kan stå som den er. De påpeker at det er nødvendig at bestemmelsen er samordnet med merke- og registreringsplikt etter CITES-forskriften.

Norsk Taxidermist Forbund påpeker at høringsforslaget § 52 og § 53 åpner opp for detaljstyring gjennom forskrifter, for eksempel viltforskriften. Foreningen viser til at de allerede har påpekt svakheter i dagens viltforskrift og konkrete krav som stilles der. De inviterer til videre samarbeid med oppfølging av praktiske hindre i deres yrkesutøvelse. Når de gjelder begrepsbruk støtter de moderniseringen fra «preparant/viltpreparant» til «taksidermist», og håper på framtidig kontinuitet i erstatningen av gamle begreper.

12.8.4 Departementets vurderinger

Merke- og registreringsplikt er viktig for å kunne håndheve og effektivisere reglene knyttet til forbud mot omsetning og oppbevaring av fredet vilt og egg fra viltarter, samt straffeansvaret for brudd på slike regler, jf. lovforslaget § 50 og § 60. Merking og registering vil minske bevisproblemer knyttet til viltet eller eggets opprinnelse. Bestemmelsen bidrar til at Norge har effektive virkemidler for å hindre miljøkriminalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Departementet foreslår i lovforslaget § 56 regler om merke- og registreringsplikt.

Sammenlignet med høringsforslaget, er det gjort enkelte endringer i lovforslaget av pedagogiske hensyn. Det foreslås at regler om merking og registrering samles i lovforslaget § 56.

Forslaget viderefører i hovedsak innholdet i forskriftshjemmelen i viltloven § 49a. I viltforskriften er det gitt nærmere regler om merking og registrering av blant annet dødt og levende vilt. Høringsinnspillet fra Norsk Taxidermist Forbund knytter seg til nærmere utforming av forskriftsbestemmelser. Departementet tar ikke stilling til innholdet i forskriften nå.

Til NOAH – for dyrs rettigheter sitt innspill om samordning med CITES-forskriften, bemerker departementet at CITES-forskriften siden 12. desember 2024 ikke lenger inneholder krav om CITES-eiersertifikat og merking for enkelte virveldyr. Departementet viser til omtalen i punkt 12.2.4 om tilsvarende innspill.

Departementet bemerker at det skal være adgang til å gi regler om registrering av dødt vilt etter lovforslaget § 56 bokstav a. Adgangen til å gi regler om merking av levende vilt er etter lovforslaget § 54 begrenset til vitenskapelig eller andre særlige formål. Denne begrensningen innebærer at regelen i lovforslaget § 54 blir snevrere sammenlignet med dagens regulering i viltloven § 49a. Departementet mener at hjemmelen i lovforslaget § 54 dekker behovet for en hjemmel knyttet til merking av levende vilt.

I høringsforslaget § 52 foreslo departementene at forskriftshjemmelen omfattet merking og registrering av både levende og døde egg. I lovforslaget § 56 foreslår departementet å benytte begrepet «egg». Ordlyden blir dermed lik øvrige bestemmelser om egg i lovforslaget. Med egg menes egg fra viltarter (fugler, krypdyr og amfibier), uavhengig av om de er med foster, ubefruktet (uten foster) eller dødt (råteegg), i tillegg til egg som er tømt for innhold.

I høringsforslaget § 53 første ledd bokstav c ble det foreslått en forskriftshjemmel om taksidermisters plikt til å registrere opplysninger om vilt som mottas og hvem det mottas fra i et sentralt register. Forslaget var en videreføring av innholdet i viltloven § 49 som hjemler registreringsplikt pålagt taksidermister og andre. Denne bestemmelsen fremgår nå av lovforslaget § 56 bokstav b. Dette innebærer at også forskriftshjemmelen for behandling av personopplysninger, som fremgikk av høringsforslaget § 53 første ledd bokstav e, foreslås videreført i lovforslaget § 56. Lovforslaget § 57 vil derfor først og fremst regulere autorisasjon og tilsyn med taksidermister, se punkt 12.9.

Departementet ser at det i høringsforslaget § 52 og § 53 ble en viss overlapp mellom formuleringen «taksidermisters og andres plikt til å gi opplysninger om taksidermist, oppdragsgiver og preparat til et sentralt register» og formuleringen «taksidermisters plikt til å registrere opplysninger om vilt som mottas og hvem det mottas fra i et sentralt register». For å unngå slik overlapp, foreslår departementet at innholdet i de to forskriftshjemlene erstattes med formuleringen «taksidermisters og andres plikt til å gi opplysninger til et sentralt register om vilt som mottas, om taksidermist, om hvem viltet mottas fra, og om viltpreparatet», jf. lovforslaget § 56 bokstav b. Begrepet «oppdragsgiver» vil omfattes av begrepet «hvem viltet mottas fra».

Det er i dag gitt utfyllende bestemmelser i viltforskriften kapittel 7 om plikten til å registrere opplysninger i et sentralt register, også kalt Fallviltbasen. I Fallviltbasen registreres blant annet eierskap til det ferdige preparatet. Eierskap og eventuelt overføring av eierskap mellom personer sikrer at det aktuelle preparatet har en verifiserbar eier. Identifikasjon av eier innebærer registrering av personopplysninger. Departementet viser til omtalen av personopplysningsloven og personvernforordningen i punkt 5.3.1. Mange av de samme hensynene ved behandling av personopplysninger i Jegerregisteret gjelder for behandling av personopplysninger i Fallviltbasen. Departementet mener det er behov for å tydeliggjøre det rettslige grunnlaget for behandling av personopplysninger i tråd med gjeldende regelverk.

Aktuelle behandlingsgrunnlag for registrering av opplysninger i Fallviltbasen er personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og b. Etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 krever behandling av personopplysninger med grunnlag i artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e et supplerende rettsgrunnlag. For behandlingsgrunnlagene i bokstav c og e oppstilles et krav om nødvendighet, noe som innebærer at behandlingen av personopplysninger må være nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller for å utøve offentlig myndighet.

Lovforslaget § 56 bokstav c gir hjemmel til å gi regler om behandling av nødvendige personopplysninger ved taksidermisters og andres registrering av opplysninger i et sentralt register, blant annet om formålet med behandlingen av opplysningene, hvem som er behandlingsansvarlig, hvilke opplysninger og opplysningskategorier som kan registreres, hvem som har tilgang til opplysningene, adgang til å utlevere opplysningene, innsyn, retting, sperring og sletting av opplysninger og om informasjonssikkerhet og internkontroll. Forslaget til bestemmelse vil, sammen med nødvendige forskriftsbestemmelser, fungere som et supplerende rettsgrunnlag. Det vil bli lagt opp til en etterfølgende prosess med å utrede og sende på høring forslag til forskriftsbestemmelser.

Departementet viderefører også Kongens adgang til å gi forskrift som fastsetter plikt om betaling av gebyr for gjennomføring av merking og registrering, som foreslått i høringsnotatet, jf. lovforslaget § 56 bokstav d.

12.9 Autorisasjon og tilsyn med taksidermister

12.9.1 Gjeldende rett

Viltloven § 49 første ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om autorisasjon av viltpreparanter og om plikt for viltpreparanter til å føre skriftlige oppgaver over vilt som mottas og hvem det mottas fra. Viltorganene kan kreve de skriftlige oppgavene fremlagt. Myndigheten etter første ledd er delegert til Miljødirektoratet gjennom forskrift 13. september 2019 nr. 1124. I bestemmelsen andre ledd er direktoratet gitt hjemmel for å gi forskrifter om preparanters og andres adgang til håndtering, utstopping og omsetning av dødt vilt.

Bakgrunnen for bestemmelsen var blant annet å oppfylle Norges forpliktelser etter CITES-konvensjonen og Bernkonvensjonen.

Viltloven § 49 første ledd bidrar til å føre kontroll med omsetningen av vilt, og dermed følge opp de forpliktelser Norge har påtatt seg i konvensjonene. Bestemmelsen, og forskriftene knyttet til den, er et virkemiddel for å føre kontroll med at gjeldende fredningsbestemmelser overholdes.

Autorisasjon av preparanter er nærmere regulert i viltforskriften kapittel 7 om ivaretakelse av dødt vilt (§§ 7-10 til 7-12), og § 8-2 om tilsyn.

Autorisasjonsordningen omfatter all ervervsmessig preparering samt preparering av registreringspliktig vilt. Den er særlig viktig for registreringspliktige arter, fordi dette er arter som har spesiell miljømessig, samfunnsmessig, vitenskapelig eller viltfaglig interesse. Autorisasjonsordningen skal sikre fagmessig utøvelse. Preparanter uten offentlig autorisasjon kan kun preparere til eget bruk, og kan ikke preparere arter som er betegnet som registreringspliktige i vedlegg 1 til viltforskriften.

Viltloven § 26 nr. 11 gir Kongen hjemmel til å gi nærmere regler blant annet om saksbehandlingen til utfylling av reglene i tjenesteloven for autorisasjon av preparanter, herunder om saksbehandlingsfrist og rettsvirkninger av fristoverskridelse. Det følger av bestemmelsen at unntak fra tjenesteloven § 11 andre ledd bare kan gjøres når det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser. Bestemmelsen ble tatt inn i viltloven ved vedtakelsen av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven). Bestemmelsen er gitt av hensyn til gjennomføring av tjenestedirektivet (direktiv 2006/123/EF) i norsk rett.

Omtale av andre deler av dagens § 49 er inntatt i punkt 12.2 om oppbevaring og omsetning av fredet vilt og egg, og i punkt 12.8 om merke og registreringsplikt.

12.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo at innholdet i forskriftshjemlene i viltloven § 49 første og andre ledd skulle videreføres. Regler om håndtering av dødt vilt, autorisasjon av taksidermister med videre ble foreslått i høringsforslaget § 53.

Viltpreparanter omtales i dag som taksidermister. Innholdet i viltloven § 49 andre ledd ble foreslått videreført i høringsforslaget § 53 første ledd bokstav a, men med språklige endringer. I forslaget ble det tydeliggjort at det i forskrift kan gis bestemmelser om taksidermisters og andres adgang til «oppbevaring» av dødt vilt. Se punkt 12.2 for nærmere omtale av høringsforslaget § 53 første ledd bokstav a.

Viltloven § 49 første ledd om autorisasjon av taksidermister ble foreslått videreført i høringsforslag § 53 første ledd bokstav b.

I dag er «skriftlige oppgaver» i viltloven § 49 første ledd erstattet av registrering i datasystem. I høringsforslaget § 53 første ledd bokstav c foreslo departementene at det kan gis forskrift om taksidermisters plikt til å registrere opplysninger om vilt som mottas i et sentralt register. I høringsforslaget § 53 første ledd bokstav e ble det foreslått at det kan gis forskrift om behandling av nødvendige personopplysninger. Omtale av høringsforslaget § 53 bokstav c og e hva gjelder taksidermisters plikt til å registrere opplysninger om vilt som mottas og hvem det mottas fra og behandling av nødvendige personopplysninger er inntatt i punkt 12.8 om merke- og registreringsplikt.

Departementene viste til viltforskriften § 8-2, som har regler om tilsyn hos autoriserte preparanter. Tilsyn kan oppfattes inngripende overfor den som kontrolleres. Det ble derfor foreslått at det skulle tas inn en uttrykkelig hjemmel for å gi forskrift om tilsyn med taksidermister, jf. høringsforslaget § 53 første ledd bokstav d.

Departementene mente at forskriftshjemmelen i viltloven § 26 nr. 11 var nødvendig av hensyn til gjennomføring av tjenestedirektivet, og innholdet i bestemmelsen ble derfor foreslått videreført i høringsforslaget § 53 andre ledd.

12.9.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til høringsforslaget § 53.

BirdLife Norge støtter paragrafen som foreslått, og NOAH – for dyrs rettigheter mener paragrafen kan stå som den er.

Utmarksavdelinga Vest AS mener bestemmelsen bør fjernes og legges til naturmangfoldloven.

Norsk Taxidermist Forbund påpeker at høringsforslaget § 52 og § 53 åpner opp for detaljstyring gjennom forskrifter, for eksempel viltforskriften. Foreningen viser til at de allerede har påpekt svakheter i dagens viltforskrift og konkrete krav som stilles der. De inviterer til videre samarbeid med oppfølging av praktiske hindre i deres yrkesutøvelse. Når det gjelder begrepsbruk støtter de moderniseringen fra «preparant/viltpreparant» til «taksidermist», og håper på framtidig kontinuitet i erstatningen av gamle begreper.

12.9.4 Departementets vurderinger

Bestemmelser om håndtering av dødt vilt med videre er viktige som virkemidler for å motvirke miljøkriminalitet og forhindre brudd på fredningsbestemmelsene, og for å oppfylle Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner til å forhindre ulovlig omsetning av vilt. Departementet er av den grunn ikke enig i at bestemmelsen bør fjernes, og mener det heller ikke vil være naturlig å legge bestemmelsen til naturmangfoldloven.

Departementet har etter høringen kommet til at innholdet i høringsforslaget § 53 av pedagogiske årsaker bør deles i tre ulike bestemmelser, slik at regelverket blir enklere å finne frem i og at en unngår dobbeltreguleringer. Lovforslaget § 50 regulerer «taksidermisters og andres» adgang til oppbevaring, omsetning, utstopping og annen håndtering av vilt (se punkt 12.2), regler om merke- og registreringsplikt følger av lovforslaget § 56, se punkt (12.8), mens lovforslaget § 57 regulerer autorisasjon og tilsyn med taksidermister. Departementet viser til de nevnte punktene i proposisjonen for en nærmere omtale av øvrige deler av forslaget.

I lovforslaget § 57 bokstav a foreslås det at kongen kan gi forskrift om autorisasjon av taksidermister, mens det i bokstav b er gitt en hjemmel for tilsyn og kontroll. Dette tilsvarer innholdet i høringsforslaget § 53 bokstav b og d.

I lovforslaget § 57 bokstav c foreslås at det kan gis forskrift om saksbehandlingen til utfylling av reglene i tjenesteloven for autorisasjon av taksidermister. Forslaget tilsvarer høringsforslaget § 53 andre ledd.

Departementet ser ingen grunn til å gå inn på dagens forskriftsregulering knyttet til praktiseringen av taksidermistyrket i dette lovforslaget, men viser til at det ved eventuelle forskriftsendringer vil gjennomføres høring og involvering på vanlig måte.

12.10 Bruk av åte til jakt, fangst og felling mv.

12.10.1 Gjeldende rett

Det følger av viltloven § 26 nr. 8 at Kongen kan gi nærmere regler om adgangen til å legge ut åte i forbindelse med jakt, fangst og felling av vilt eller for andre særlige formål, herunder om utlegging av åte for å lokke til seg vilt når dette kan skade viltet eller naturmiljøet. Forskriftshjemmelen ble tilføyd ved lov 17. september 2010 nr. 57 om endringer i naturmangfoldloven, viltloven mv. (nødverge, bruk av åte).

Bakgrunnen for endringen omtales i forarbeidene, Prop. 75 L (2009–2010) s. 6:

Vilt vil naturlig oppsøke konsentrasjoner av mat/næring. Ved menneskeskapte konsentrasjoner av mat/næring i form av et åte vil det kunne oppstå forhold som påvirker det enkelte individ eller det aktuelle miljø, og under gitte forutsetninger representerer en risiko for både vilt, miljø og i unntakstilfeller mennesker. Etter departementets syn er det behov for en lovhjemmel for en betryggende håndtering og regulering i forskrifts form av bruk av åte for ulike formål.

I Prop. 75 L (2009–2010) s. 37 står det videre:

Endringen innebærer at det kan gis forskrift som regulerer, herunder forbyr, utlegging av åte for jakt-, fangst- eller fellingsformål, eller andre særlige formål. Adgangen til å regulere i forskrift omfatter bl.a. utlegging av åte for å lokke til seg vilt der dette kan skade viltet eller naturmiljøet. Bestemmelsen retter seg mot utlegging. Hjemmelen skal for eksempel ikke være til hinder for at et selvdødt hjortevilt, eller et hjortevilt som er nedlagt av rovvilt, oppsøkes for å studere de rovdyr som eter byttedyret.

Miljødirektoratet har som delegert forskriftsmyndighet fastsatt forskrift 17. desember 2019 nr. 1878 om utlegging av åte og fôring av vilt (åteforskriften). Forskriften trådte i kraft 1. januar 2020, og skiller mellom utlegging av åte og fôring. Bruk av åte betyr å legge ut dyre- eller plantemateriale for å trekke vilt til åteplassen for jakt, fangst, merking, felling, overvåking, fotografering eller lignende. Fôring innebærer å legge ut dyre- eller plantemateriale for å gi næring til vilt, eller avlede vilt fra avlinger, trafikk, bebyggelse eller andre områder. Det følger av forskriften at utlegging av åte er tillatt, men at det er restriksjoner eller forbud knyttet til enkelte viltarter, herunder store rovdyr, kongeørn og villsvin. Forskriften slår fast at all fôring av store rovdyr, kongeørn og villsvin er forbudt, mens aktsom fôring av andre arter er tillatt. Statsforvalteren og kommunen kan ved lokal forskrift begrense eller regulere utlegging av åte nærmere. Se også omtale av matlovens regulering av fôring i punkt 9.8.1.

12.10.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsforslaget § 54 å videreføre en hjemmel for å kunne regulere bruken av åte i forbindelse med jakt, fangst og felling av vilt eller for andre særlige formål i forskrift. Forslaget bygget på ordlyden i viltloven § 26 nr. 8, men var noe forenklet. Departementene foreslo videre at forskriftshjemmelen også skulle omfatte regulering av «fôring».

12.10.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt i underkant av 20 høringsinnspill til bestemmelsen.

Statskog SF og BirdLife Norge støtter forslaget slik det er fremlagt. Sokndal kommune, Bjerkreim kommune og Lund kommune er positive til at det skilles mellom fôring og åte. Statsforvalteren i Innlandet støtter vurderingen om at hjemmelen og forskriften tydelig må omfatte fôring av vilt, og ønsker at åteforskriften gjennomgås. Saltdal kommune ønsker presiseringer og konkretiseringer i återegelverket, og ønsker også at åteforskriften gjennomgås.

Norges Jeger- og Fiskerforbund støtter videreføring av bestemmelsen, men mener den må legges til lovens utøvelseskapittel.

Utmarksavdelinga Vest AS mener at begrepet «felling» må tas ut av bestemmelsen.

Mattilsynet mener bestemmelsen kan komme i strid med dyrevelferdsloven § 3, § 14 bokstav d og § 20, og at forskrifter bør hjemles i dyrevelferdsloven § 20.

NOAH – for dyrs rettigheter mener at det bør være et forbud i lov mot fôring av store rovdyr og kongeørn, men da i naturmangfoldloven, og at det ikke skal være tillatt å legge ut åte for bjørn. NOAH – for dyrs rettigheter mener det må følge av loven til hvilke formål utlegging av åte og fôring kan tillates, og mener at utlegging av åte og fôring i forbindelse med jakt, fangst og felling ikke skal være tillatt.

Både Norges Miljøvernforbund og FugleAdvokatene mener bruk av åte bør være forbudt. Norges Miljøvernforbund mener at det bør gis unntak fra forbudet ved bekjempelse av sykdom og fremmede arter. FugleAdvokatene ønsker totalforbud mot åte og lokkeduer på jorder, da dette forstyrrer dyrenes naturlige adferd og legger til rette for at et større antall dyr drepes, og ønsker at bestemmelsen fjernes.

12.10.4 Departementets vurderinger

Departementet registrerer at høringsinstansene har ulikt syn på forslaget om videreføring av en forskriftshjemmel om adgangen til å legge ut åte eller til å fôre vilt. Regler om bruk av åte til jakt og fangst med videre fremgår av lovforslaget § 30. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget som ble sendt på høring.

Departementet er enig med Norges Jeger- og Fiskerforbund i at bestemmelsens plassering passer bedre i kapittel 5 i lovforslaget, og foreslår endringer i tråd med dette. Endringen vil innebærer at det ikke er nødvendig å ha med begrepet «felling» slik ordlyden opprinnelig var foreslått, og som er pekt på av Utmarksavdelinga Vest AS. De relevante bestemmelsene i kapittel 8 om felling henviser blant annet til kapittel 5 om hvilke regler i lovforslaget som gjelder ved ulike former for felling.

Når det gjelder merknaden fra Mattilsynet om at bestemmelsen gjelder forhold som kan komme i strid med enkelte bestemmelser i dyrevelferdsloven, vil departementet vise til at bestemmelsen er en forskriftshjemmel. Forholdet til reglene i dyrevelferdsloven må vurderes ved gjennomgang av forskrift.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det bør lovfestes et forbud mot å fôre store rovdyr og kongeørn, men da i naturmangfoldloven. Departementet viser til at et slikt forbud i dag følger av åteforskriften § 7. Departementet mener det er hensiktsmessig at reglene om fôring er samlet i en egen forskrift, og foreslår derfor ikke å lovfeste forbudet i naturmangfoldloven, slik NOAH – for dyrs rettigheter ønsker.

Departementet mener det er fordeler ved bruk av åte og fôring i forbindelse med utøvelse av jakt, fangst og felling. Blant annet kan det bidra til at jegeren får bedre kontroll over skuddsituasjonen. Samtidig mener departementet det er behov for å sette rammer, for bruk av åte for ulike formål gjennom forskrift, og viser til uttalelsene i Prop. 75 L (2009–2010), punkt 12.10.1.