14 Bestemmelser i viltloven som ikke foreslås videreført

14.1 Gjeldende bestemmelser

14.1.1 Viltloven § 15 nr. 1

Etter viltloven § 15 nr. 1 kan direktoratet (Miljødirektoratet), uten hensyn til regler om fredning og jakttider, gi fellingstillatelse på utsatt vilt i innhegnet område eller på øy. Bestemmelsen innebærer at Miljødirektoratet ved enkeltvedtak eller forskrift kan gi fellingstillatelse uavhengig av om det er tillatt jakt eller fangst av vedkommende art etter viltloven § 9, jf. naturmangfoldloven § 16, og uavhengig av fastsatte tidsrammer eller geografiske avgrensninger for jakt og fangst. Fellingstillatelse kan også gis med hjemmel i viltloven § 15 nr. 1 uten hensyn til viltloven § 10 om dager med jaktforbud. Statsforvalteren er delegert myndighet etter § 15 nr. 1, jf. rundskriv nr. 15/83 datert 21. juli 1983.

Adgangen til å sette ut vilt i innhegnet område eller på øy er i dag svært begrenset. Etter viltloven § 7 skal ingen holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov, og etter viltforskriften § 4-2 første ledd er det ikke tillatt å holde vilt i fangenskap når formålet er jakt i innhegnet område.

Dyrevelferdsloven § 28 inneholder bestemmelser om utsetting av vilt. Adgangen til jakt på utsatt fugl er videre regulert i midlertidig forskrift 24. august 1990 nr. 761 om forbud mot jakt på utsatt fugl. Forskriften inneholder et generelt forbud mot jakt på utsatte individer, med mindre visse vilkår er oppfylt. Utsetting av vilt i naturen er også regulert i forskrift om fremmede organismer §§ 9 til 13. Praksis for å tillate utsetting av vilt i naturen er restriktiv.

Ingen forskrifter er fastsatt med hjemmel i viltloven § 15 nr. 1, og departementet er ikke kjent med at det i senere tid er gitt fellingstillatelse med hjemmel i viltloven § 15 nr. 1 ved enkeltvedtak.

14.1.2 Viltloven § 26 nr. 9

Viltloven § 26 nr. 9 gir hjemmel for å fastsette forskriftsregler «om innførsel og utførsel av dødt og levende vilt og av egg». Bestemmelsen ble innført ved endringslov 11. juni 1993 nr. 106. Bakgrunnen for at bestemmelsen ble innført var ifølge Ot.prp. nr. 54 (1992–93) et ønske om å sikre en hjemmel for de forskriftene som var under utarbeidelse for å gjennomføre Konvensjonen om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES-konvensjonen), når det gjelder de arter som omfattes av viltloven. Viltloven § 26 nr. 9 er erstattet ved vedtakelsen av naturmangfoldloven § 26 i 2009. Det følger av naturmangfoldloven § 26 at «[f]or å gjennomføre konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES) eller andre internasjonale forpliktelser, eller for øvrig for å bevare naturlig viltlevende arter, kan Kongen gi forskrift om inn- og utførsel, transport, omsetning og oppbevaring eller besittelse av levende eller døde eksemplarer eller deler av slike». Da naturmangfoldloven ble vedtatt, ble det samtidig vedtatt at bestemmelsen i viltloven § 26 nr. 9 oppheves fra den tid Kongen bestemmer, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009). På s. 460 i proposisjonen står det om viltloven § 26 nr. 9 at «hjemmelen i nr. 9 blir erstattet av den generelle regelen for alle arter i naturmangfoldloven § 26». Så langt er opphevelsen ikke satt i kraft. Det følger av s. 397 i proposisjonen at bestemmelsen ikke var ment som noen realitetsendring i forhold til lov om innførsel og utførselregulering, men at hjemmelsgrunnlag nå ble samlet i naturmangfoldloven, og at bestemmelsen først og fremst gir en hjemmel for å vedta forskrifter om inn- og utførsel av døde eller levende eksemplarer viltlevende arter eller deler av slike på land, i innsjøer og vassdrag og i sjøen. Det er gitt en forskrift om CITES i medhold av viltloven § 26 nr. 9. Denne forskriften er senere opphevet og erstattet av forskrift 15. juni 2018 nr. 889 om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften), som er gitt i medhold av blant annet naturmangfoldloven § 26. Regler om innførsel av levende eller levedyktige organismer følger også av naturmangfoldloven § 29. Med hjemmel blant annet i denne bestemmelsen er forskrift 19. juni 2015 nr. 716 om fremmede organismer fastsatt. Forskriften har som formål å hindre innførsel, utsetting og spredning av fremmede organismer som medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet. Matloven gir hjemmel til å regulere import og handel med levende dyr ut fra dyrehelsehensyn, jf. §§ 12 og 19.

14.1.3 Viltloven § 30

I viltloven § 30 vises det til at bestemmelsene i lov 19. juni 1992 nr. 59 om bygdeallmenninger kap. 7 gjelder for retten til jakt og fangst i bygdeallmenning. Bestemmelsen er en ren henvisning til bygdeallmenningsloven kapittel 7. Bygdeallmenningsloven kapittel 7 har blant annet bestemmelser om hvem som har rett til jakt og fangst, og hva allmenningsstyret kan beslutte om blant annet utvidet adgang til jakt og fangst, felles viltområde, driftsavtale, bortleie, bruksregler og jaktkort.

14.1.4 Viltloven § 36

Viltloven § 36 er todelt. Etter viltloven § 36 første ledd skal kommunen arbeide for en forsvarlig utnyttelse av muligheten for småviltjakt der dette er forenlig med § 1 i loven.

Viltloven § 36 andre til femte ledd handler om salg av jaktkort og viltorganenes mulighet til å pålegge grunneiere eller rettighetshavere å selge jaktkort. Det står i viltloven § 36 andre ledd at kommunen i samråd med grunneierne skal søke om å oppnå en minnelig ordning for salg av jaktkort i større områder. Etter viltloven § 36 tredje ledd kan viltorganene pålegge en eller flere grunneiere å selge jaktkort til allmennheten der det kan oppstå uheldige bestandsforhold, fordi grunneiere vedvarende har unnlatt å utnytte småviltjakten. Pålegget skal være tidsbegrenset og kan gis for maksimalt fem år. Det fremkommer av viltloven § 36 fjerde ledd at det i pålegget kan bestemmes hvor mange jaktkort som skal selges, fordelingen av jaktkortene og hvem som skal administrere jaktkortsalget. Ved fastsettelse av kortpris skal det tas hensyn til vanlig pris i distriktet.

Inntekten av jaktkortene tilfaller rettighetshaveren, jf. viltloven § 36 femte ledd. Det står videre i bestemmelsen at dersom pålegget gjelder flere rettighetshavere, deles inntekten forholdsvis, og dersom en rettighetshaver finner at ordningen har medført tap, kan det begjæres skjønn til avgjørelse av spørsmålet om erstatning.

14.1.5 Viltloven §§ 37 og 38

Viltloven §§ 37 og 38 gir regler om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde. Viltloven § 37 gjelder sammenslåing av viltområde som favner alle former for jaktutøvelse, mens viltloven § 38 har mer spesifikke regler knyttet til sammenslåing av eiendommer for å oppnå minsteareal for jakt på hjortevilt.

Viltloven § 37 gir hjemmel for å tvinge grunneiere inn i et samarbeid om felles viltforvaltning. Bestemmelsen fastsetter hvilke prosedyrer som må følges ved sammenslåingen. Etter viltloven § 37 første ledd skal viltorganene ved opplysning og tilrettelegging arbeide for å organisere utmarksarealer til felles viltområde. Hensikten er å fremme forsvarlig og rasjonell viltforvaltning. Første ledd gjelder viltorganene samlet, men de øvrige leddene i viltloven § 37 legger oppgaver direkte til kommunen. Hvis kommunen finner at flere eiendommer bør slås sammen til felles viltområde, skal kommunen først prøve å oppnå en frivillig avtale, jf. viltloven § 37 andre ledd. Kommunen skal i slike tilfeller innkalle de jaktberettigede til et fellesmøte. Oppnås ikke enighet, fastsetter viltloven § 37 tredje ledd at et flertall av de jaktberettigede kan beslutte at eiendommene skal slås sammen til et felles viltområde. Hvis flere eiendommer er slått sammen til et felles viltområde, kan de jaktberettigede ved flertallsvedtak fastsette regler om utøvelse av jakt, salg av jaktkort, gjennomføring av viltstelltiltak og fordeling av omkostninger og utbytte av jakten, jf. viltloven § 37 fjerde ledd. Vedtak etter tredje og fjerde ledd må godkjennes av kommunen, se viltloven § 37 femte ledd. Kommunens avgjørelse kan påklages til direktoratet.

I viltloven § 37 sjette ledd er det en forskriftshjemmel om at departementet kan gi nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsen. Dette er gjort ved forskrift 24. oktober 1984 nr. 1878 om gjennomføring av bestemmelsene om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde i viltlovens § 37. I forskriften er det blant annet gitt bestemmelser om innkalling til og gjennomføring av fellesmøte, regler der eiendommene strekker seg over flere kommuner eller fylker og regler om ikrafttredelse og varighet av flertallsvedtak om sammenslåing.

Viltloven § 38 inneholder regler om sammenslåing av eiendommer for å oppnå minsteareal for jakt på hjortevilt. I forarbeidene til viltloven, Ot.prp. nr. 9 (1980–81) s. 63, fremgår det at bestemmelsen er «en særregel til fremme av en effektiv gjennomføring av hjorteviltjakt når eiendommer hver for seg ikke når opp i minsteareal for felling». Det følger av § 38 første ledd at for eiendommer som hver for seg ikke når opp i minsteareal for felling av hjortevilt, skal kommunen søke å få i stand frivillig sammenslåing. Det fremgår av andre ledd at dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan direktoratet etter forslag fra kommunen treffe vedtak om tvungen sammenslåing. Viltloven § 38 tredje ledd åpner for at de jaktberettigede kan bestemme fordeling av fellingskvote og utbytte. Blir enighet ikke oppnådd, treffer kommunen avgjørelse, som kan påklages til direktoratet.

I viltloven § 38 fjerde ledd er det en forskriftshjemmel om at departementet kan gi nærmere regler om gjennomføring av bestemmelsen. Dette er gitt ved forskrift 24. oktober 1984 nr. 1879 om gjennomføring av bestemmelsene om sammenslåing for å oppnå minsteareal for hjorteviltjakt i viltloven § 38. I forskriften er det blant annet gitt regler om varsel og kunngjøring om hvilke eiendommer som er aktuelle for tvungen sammenslåing, om fastsetting av forvaltningsregler og regler der eiendommene ligger i forskjellige kommuner eller fylker.

Viltloven § 17 andre ledd er en forskriftshjemmel som gir departementet myndighet til å fastsette nærmere regler om utstedelse av fellingstillatelse og «herunder sette som vilkår for storviltjakt at eiendommer slås sammen etter reglene i kapittel VIII». Forskriftshjemmelen henviser til reglene i viltloven §§ 37 og 38.

14.1.6 Kort om sentrale regler i jordskiftelova

I mange tilfeller har grunneiere som har ønsket en felles ordning av jakt og fangst reist krav om sak for jordskifteretten med sikte på å få til et hensiktsmessig samarbeid. Det er tilstrekkelig at én eier reiser slikt krav for at saken skal bli behandlet av jordskifteretten. Med utgangspunkt i kravet og tilsvar fra de øvrige berørte eiendommene skal jordskifteretten i den forbindelse ta stilling til den geografiske utstrekningen av jordskifteområdet, se jordskiftelova § 6-9.

Etter jordskiftelova § 3-8 kan jordskifteretten gi eller endre regler for eksisterende sambruk mellom eiendommer. Hvor det ikke foregår eksisterende sambruk, og det er særlige grunner for det, kan jordskifteretten opprette sambruk og gi regler om sambruk. Jordskifteretten kan også ordne forholdene mellom eier og bruksrettshaver og mellom bruksrettshavere. Bestemmelsen forutsetter at bruksretten ligger til en eiendom; den gjelder ikke personlige bruksretter.

Det er et vilkår for å gjennomføre jordskifte at eiendoms- eller rettighetsforholdene er utjenlige jf. § 3-2, at jordskifte kan gi en merverdi, jf. § 3-3, at nødvendige offentlige tillatelser er gitt, jf. § 3-17, og at de som er berørt av jordskifteløsningen ikke lider tap, jf. § 3-18.

Hvis det skal etableres en ny bruksordning etter § 3-8, må det foreligge særlige grunner. I forarbeidene til jordskiftelova, Prop. 101 L (2012–2013) s. 426, er det vist til at forutsetningen innebærer at det foreligger mer enn alminnelige grunner. Det er videre vist til at samarbeid om jakt og fiske som krever samarbeid på tvers av eiendomsgrensene for å få til en rasjonell utnyttelse av ressursene, er eksempler på dette. I Prop. 101 L (2012–2013) s. 427 uttales følgende:

Når for eksempel fråver av tenlege jaktvald anten øydelegg for nokon av eigarane, eller tvingar alle til urasjonell organisering av jakta, er dette eit eksempel på kva som vil falle inn under vilkåret «særlege grunnar». Det kan ikkje vere tvil om at jordskifteretten óg etter gjeldande reglar kan skipe sambruk for jakt, og gi reglar om det i område der det ikkje er sambruk i jakta frå før. Rettspraksis etter gjeldande lov er såleis relevant.

Når det utarbeides en bruksordning etter jordskiftelova § 3-8, vil jordskifteretten som regel etter jordskiftelova § 3-10 også etablere et lag som skal styre den felles bruken i fremtiden. Jordskifteretten vil i den forbindelse også utarbeide vedtekter for laget.

Kostnadene ved jordskiftet fordeles mellom partene etter den nytte partene har av jordskifteløsningen, se jordskiftelova kapittel 7. Jordskifterettens avgjørelse har tvangskraft, se tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 andre ledd bokstav a. Det kan først reises ny sak for jordskifteretten etter ti år, se jordskiftelova § 3-37.

Jordskiftelova § 1-5 fastsetter hvem som kan reise sak for jordskifteretten. Det er etter første ledd den som eier fast eiendom, eller har en rett knyttet til fast eiendom, eller som fester grunn. Med hjemmel i tredje ledd kan offentlige myndigheter uten å være eier av en eiendom i jordskiftefeltet, også kreve jordskifte etter kapittel 3. Det er da en forutsetning at den offentlige myndigheten har hjemmel til ekspropriasjon til det tiltaket som skal gjennomføres.

14.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo at bestemmelsen i viltloven §§ 15 nr. 1 og 26 nr. 9 ikke skulle videreføres i ny lov.

I høringsnotatet foreslo departementene også at viltloven § 30 ikke skulle videreføres, siden bestemmelsen kun er en henvisning til reglene i bygdeallmenningsloven. Departementene foreslo videre at viltloven § 36 ikke skulle videreføres, blant annet begrunnet i at reglene om pålegg av salg av jaktkort til allmennheten aldri tidligere har vært benyttet. Viltloven §§ 37 og 38 ble heller ikke foreslått videreført, og det ble i høringsnotatet blant annet vist til reglene i jordskiftelova.

14.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt relativt få høringsinnspill til forslagene om ikke å videreføre innholdet i viltloven § 15 nr. 1, § 26 nr. 9, § 30, § 36, § 37 og § 38 i ny lov. Høringsinstansene som har uttalt seg er i hovedsak positive til departementenes forslag.

NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke er behov for en hjemmel om å gi fellingstillatelse på utsatt vilt i innhegnet område eller på øy, og støtter forslaget om at bestemmelsen i viltloven § 15 nr. 1 ikke videreføres i ny lov. Norges Skogeierforbund støtter forslaget om å ikke videreføre henvisningen til bygdeallmenningsloven i forslaget til ny lov. Innlandet fylkeskommune og Statsforvalteren i Innlandet støtter forslaget om at viltloven §§ 36, 37 og 38 ikke videreføres. Innlandet fylkeskommune viser til at bestemmelsene er lite brukt, og at tvangsmessige virkemidler anses som lite konfliktdempende og ugunstige for å oppnå en langvarig fungerende forvaltning. De peker på at jordskifterettene har bedre forutsetninger for å løse slike problemstillinger enn det viltforvaltningen har. Innlandet fylkeskommune er også enig med departementene i at forslaget til bestemmelse om bestandsregulering vil være et bedre virkemiddel for å håndtere uheldige bestandsforhold enn å gi grunneiere pålegg om salg av jaktkort etter viltloven § 36. Statsforvalteren i Innlandet mener at bestemmelsene i §§ 36, 37 og 38 bygger på gamle og utdaterte prinsipper om maksimal utnyttelse av vilt, som må tilpasses dagens samfunnsutvikling, og at det ikke lenger er behov for bestemmelser som tvinger fram jakt på alt areal. Videre mener Statsforvalteren i Innlandet at de utfordringer som var ment å bli fanget opp med disse bestemmelsene heller bør håndteres gjennom fordelene som kan oppnås med god organisering etter bestemmelsene i hjorteviltforskriften, og suppleres med tiltak etter forslaget til bestemmelse om bestandsregulering.

Buskerud fylkeskommune er uenig i forslaget om å ikke videreføre viltloven § 36. Fylkeskommunen anbefaler at innholdet i viltloven § 36 om allmenhetens jaktadgang bør videreføres for å sikre allmenhetens adgang til småviltjakt. Samtidig støtter Buskerud fylkeskommune forslaget om at viltloven §§ 37 og 38 ikke videreføres i ny lov. Også andre høringsinstanser, blant annet Kvinesdal kommune, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Sogn og Fjordane jordskifterett, støtter forslaget om å ikke videreføre viltloven §§ 37 og 38.

14.4 Departementets vurderinger

Departementet har i høringsnotatet foreslått å ikke videreføre innholdet i viltloven § 15 nr. 1, § 26. nr. 9, § 30, § 36, § 37 og § 38 i viltressursloven. Departementet registrerer at det er kommet få høringsinnspill til forslaget. Det forsterker departementets oppfatning om at bestemmelsene er lite brukt.

Departementet foreslår at bestemmelsen i viltloven § 15 nr. 1, som gir hjemmel for å gi fellingstillatelse på utsatt vilt i innhegnet område eller på øy, ikke videreføres i viltressursloven. Tidligere var det en viss adgang til å sette ut høstbare viltarter for jakt, både i innhegning og på øy. I dag er denne adgangen svært begrenset, og bestemmelsen har mistet mye av sin aktualitet. Naturmangfoldloven § 18 ivaretar eventuelle behov for skadefelling av individer som tidligere har blitt satt ut, og som ikke har jakttid eller som det ikke er mulig å ta ut i løpet av jakttiden. I tillegg vil lovforslaget § 54 gi hjemmel til å gi regler i forskrift om blant annet felling av vilt for vitenskapelige eller særlige formål. Se omtale i punkt 12.6.

Departementet mener det ikke er behov for å videreføre innholdet i viltloven § 26 nr. 9 i viltressursloven, eller for å overføre innholdet i bestemmelsen til naturmangfoldloven. Bestemmelsen i viltloven ble innført for å ha hjemmel til å gi nærmere regler for gjennomføring av CITES-konvensjonen. Hjemmelen i naturmangfoldloven § 26 dekker i dag det som det er behov for, og anses som tilstrekkelig hjemmel for gjennomføring av CITES-konvensjonen på dette punktet. «Inn- og utførsel» i viltlovens bestemmelse dekkes av «internasjonal handel» i naturmangfoldlovens bestemmelse, og «dødt og levende vilt og av egg» dekkes i denne sammenheng av «truede arter av vill flora og fauna».

Departementet har vurdert behovet for å videreføre en egen bestemmelse som henviser til bygdeallmenningsloven, slik som viltloven § 30, i forslaget til ny lov, men finner ikke behov for dette. Det legges til grunn at rettighetshavere og allmenningsstyrene er godt kjent med bygdeallmenningsloven, og at loven blant annet regulerer retten til jakt og fangst i bygdeallmenninger.

Departementet foreslår heller ikke å videreføre reglene i viltloven § 36 i forslaget til ny lov. Viltloven § 36 omhandler kommunens ansvar for å legge til rette for småviltjakt, salg av jaktkort til allmennheten, og viltorganenes mulighet til å pålegge grunneiere eller rettighetshavere å selge jaktkort.

Det vises til at innholdet i viltloven § 36 første ledd må ses i sammenheng med innholdet i lovforslaget § 7. Departementet mener kommunens arbeid for å legge til rette for utnyttelse av småviltjakt, kan ses på som en naturlig del av kommunens arbeid for å fremme formålet med loven. Når det gjelder de øvrige delene av paragrafen, er departementet ikke kjent med at disse reglene noen gang har vært benyttet. Departementet mener at forslaget til forskriftshjemmel om bestandsregulering i lovforslaget § 53 er et bedre virkemiddel for å håndtere uheldige bestandsforhold, enn å gi grunneiere eller rettighetshavere pålegg om salg av jaktkort til allmennheten.

Departementet foreslår heller ikke å videreføre innholdet i viltloven § 37 om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde. De fleste landbrukseiendommer i Norge har et begrenset arealgrunnlag når det gjelder tilrettelegging for jakt og fangst. I mange tilfeller er det behov for å slå sammen viltområder slik at jakt og fangst kan drives på en hensiktsmessig måte. Slik sammenslåing bør etter departementets syn fortrinnsvis skje gjennom frivillig samarbeid mellom eiendommer. Frivillighet gir høyst sannsynlig bedre mulighet for stabilt og konstruktivt samarbeid enn løsninger som er påtvunget.

Miljødirektoratet har opplyst at reglene i viltloven § 37 er lite brukt. I de tilfellene hvor de er brukt, er det ofte et høyt konfliktnivå mellom de jaktberettigede – noe som gjør det krevende for forvaltningen å finne en løsning. Departementet viser til omtalen av jordskiftelova i punkt 14.1. Jordskiftelova gir alternative, og trolig bedre, muligheter for grunneiere som mener det er behov for å slå sammen jakt- og fangstområder. Det vises blant annet til jordskiftelovas regler om bruksordning. Departementet har også vurdert hvorvidt viltmyndigheten skal gis kravskompetanse etter jordskiftelova § 1-5 til å reise sak for jordskifteretten, men mener at fordelene ved en slik løsning ikke er i samsvar med de ulempene en slik regel vil kunne få for de involverte grunneierne.

Når det gjelder viltloven § 38, som omhandler sammenslåing av eiendommer for å oppnå minsteareal for jakt, har bestemmelsen i stor grad mistet sin aktualitet på grunn av utviklingen av større forvaltningsenheter og økt bruk av frivillige organiseringer som utmarkslag. Departementet er ikke kjent med at denne bestemmelsen lenger benyttes, og vurderer at ressursene som kreves for å håndheve slike bestemmelser ikke står i forhold til den nytten de gir. Departementet mener virkemidlene i jordskiftelova gir alternative, og trolig bedre, muligheter for grunneiere som mener at det er behov for å slå sammen jaktområder for å oppnå minsteareal for jakt på hjortevilt. Departementet viser til at alle høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget, er positive til ikke å videreføre bestemmelsen. Departementet opprettholder derfor forslaget om ikke å videreføre innholdet i viltloven § 38 i forslaget til ny lov.

Departementet merker seg at alle høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om å ikke videreføre innholdet i viltloven §§ 37 og 38, er positive til dette. Departementet opprettholder derfor forslaget i høringsnotatet om å ikke videreføre innholdet i viltloven §§ 37 og 38 i viltressursloven. Som en konsekvens av departementets forslag, vil forskrifter tilknyttet viltloven §§ 37 og 38 oppheves i etterkant av et lovvedtak. Det vil i den forbindelse bli utredet behov for overgangsordninger. Departementet har ikke oversikt over antall avtaler eller flertallsvedtak som fortsatt eksisterer og som er gitt med hjemmel i viltloven § 37. Det er grunn til å tro at det er snakk om et fåtall slike avtaler og flertallsvedtak. Departementet viser til omtalen i punkt 15 om overgangsregler. Det følger av omtalen at behovet for overgangsregler for eksisterende avtaler og flertallsvedtak etter viltloven § 37 vil bli vurdert i forbindelse med forskrift om overgangsregler.