13 Håndheving og sanksjoner mv.

13.1 Innledning

13.1.1 Behovet for administrative sanksjoner

Etterlevelse av viltloven med tilhørende forskrifter er viktig for å sikre en bærekraftig forvaltning av viltet, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares og at dyrevelferden ivaretas. Flere av bestemmelsene i regelverket regulerer handlinger av høy alvorlighetsgrad, slik som å ivareta dyrevelferd, sikkerhet og enkeltpersoners rettigheter. Det er mange overtredelser som ikke kan repareres ved retting, tilbakeføring eller andre avbøtende tiltak. Andre lovbrudd har mindre alvorlig karakter.

Viltloven inneholder kun én sanksjonsbestemmelse. Det følger av viltloven § 56 at den som overtrer regler i eller i medhold av loven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Ut over denne bestemmelsen, er det ikke andre sanksjonsmuligheter for forvaltningen ved brudd på viltlovens regler. Veiledning, informasjon og kommunikasjon kan bidra til forståelse for lovens verdier, og er viktig for å oppnå god etterlevelse av regelverket. Slike virkemidler vil imidlertid ikke alltid være tilstrekkelig. Departementet mener det er behov for at forslaget til ny lov inneholder bestemmelser som gir forvaltningen virkemidler som kan bidra til en effektiv oppfølging av regelverket.

Regler om administrative sanksjoner og straff kan bidra til at brukerne av regelverket innretter seg i tråd med de rammer som regelverket setter.

Forvaltningsloven kapittel IX inneholder regler om administrative sanksjoner. Det følger av forvaltningsloven § 43 at en administrativ sanksjon er en negativ reaksjon som kan ilegges av et forvaltningsorgan, som retter seg mot en begått overtredelse av lov, forskrift eller individuell avgjørelse, og som regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).

Anmeldelse, påtale og straff i form av bøter eller fengsel er kostnads- og tidkrevende. Ved mindre alvorlige lovbrudd er straffeforfølgning sjelden hensiktsmessig, og disse sakene blir gjerne ikke prioritert av politiet. Allmennpreventive hensyn taler for at også disse lovbruddene i større grad bør sanksjoneres. Departementet legger til grunn at det også er behov for andre virkemidler enn en straffebestemmelse for å sanksjonere overtredelser av bestemmelser i forslaget til ny lov og tilhørende forskrifter på viltfeltet. Slike virkemidler kan blant annet være administrative sanksjoner etter forvaltningsloven kapittel IX, jf. omtale i punkt 13.2 og 13.3. Å innføre regler om administrative sanksjoner vil samsvare med anbefalingen i NOU 2003: 15 Fra bot til bedring. Også i stortingsmeldingen om miljøkriminalitet, Meld. St. 19 (2019–2020), foreslås det å styrke den strafferettslige og administrative håndhevingen av miljøkriminalitet.

I høringsnotatet reiste departementene spørsmål om behovet for andre administrative sanksjoner enn overtredelsesgebyr og administrativt rettighetstap. Departementet har merket seg at NOAH – for dyrs rettigheter mener det bør være adgang til å ilegge administrativ inndragning etter viltressursloven. Sivilombudet mener det bør klargjøres hvorvidt den nye viltressursloven bør ha uttrykkelige regler for administrativ inndragning og hvilke krav som i tilfelle vil gjelde til saksbehandlingen av slike saker. Når det gjelder administrativ inndragning, vil departementet vise til lovforslaget § 51 der blant annet inndragning av ulovlig felt vilt er regulert. Slik administrativ inndragning er ikke ansett som straff etter EMK, og er derfor ikke omtalt i dette kapittelet. Departementet viser til omtale i punkt 13.3.

13.1.2 Forholdet mellom administrative sanksjoner og straff

Der det er ilagt en administrativ sanksjon på grunn av en lovovertredelse, kan ikke parten senere straffeforfølges for det samme lovbruddet på grunn av forbudet mot dobbeltstraff i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Ved å innføre bestemmelser om administrative sanksjoner må forvaltningen ta stilling til hvilke saker som bør anmeldes og følge straffesporet, og hvilke saker som bør forfølges administrativt. Dette følger også av forvaltningsloven § 47, som inneholder regler om samordning av sanksjoner.

Sporvalget må avgjøres etter en konkret vurdering av alvorlighetsgraden i den handlingen eller unnlatelsen som har skjedd. Som et utgangspunkt bør de mest alvorlige sakene følge straffesporet. Det innebærer at saker av en slik art og omfang at overtredelsen, etter gjeldende rettspraksis kan medføre fengselsstraff, normalt bør følge straffesporet. Hensynet til effektiv saksbehandling og ønsket om å reagere raskt, må tillegges vekt ved sporvalget. Et vedtak om administrativ sanksjon kan ilegges raskere enn straff. Slike vedtak vil normalt også kunne følges opp mer effektivt av forvaltningen enn gjennom ordinær straffeforfølgning.

Administrative sanksjoner er godt egnet ved enkle lovbrudd med liten grad av skjønn. I saker som krever skjønnsmessige avveininger tilsier rettssikkerhetshensyn at det normalt bør gjennomføres etterforskning, og at påtalemyndigheten bør ta stilling til saken. Det gjelder for eksempel brudd på plikten til forsvarlig jaktutøvelse, jf. lovforslaget § 21. Slike overtredelser av viltressursloven bør derfor alltid følge straffesporet. Som et utgangspunkt er bruk av administrative sanksjoner heller ikke egnet ved gjentatte brudd på samme bestemmelse. Det samme gjelder der saken omfatter flere lovbrudd som bør avgjøres samlet, og der noen av lovbruddene bare kan følges opp gjennom straff. Etter departementets mening er administrative sanksjoner heller ikke godt egnet ved brudd på bestemmelser som ivaretar private rettigheter. Slike rettigheter bør ivaretas ved at rettighetshaver tar saken opp, enten ved anmeldelse til politiet eller i form av krav om erstatning for skade. Et eksempel på dette er jakt uten grunneiers tillatelse.

13.2 Overtredelsesgebyr

13.2.1 Gjeldende rett

Etter forvaltningsloven § 44 første ledd kan forvaltningsorganer ilegge overtredelsesgebyr der det er fastsatt i lov. Overtredelsesgebyr er et administrativt fastsatt pålegg om at en person eller et foretak skal betale et pengebeløp til det offentlige på grunn av et lovbrudd, når dette utgjør straff etter EMK, se Prop. 62 L (2015–2016) s. 22.

Etter forvaltningsloven § 44 andre ledd kan overtredelsesgebyr ilegges etter faste satser, eller utmåles i det enkelte tilfelle (individuell utmåling) innenfor en øvre ramme som må fastsettes i eller i medhold av lov. Videre følger det av forvaltningsloven § 44 tredje ledd at ved individuell utmåling av overtredelsesgebyr mot fysiske personer, kan det blant annet legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger, fordeler som er eller kunne ha vært oppnådd ved lovbruddet, samt overtrederens skyld og økonomiske evne. Dersom overtredelsesgebyr ilegges på stedet, følger det av forvaltningsloven § 44 fjerde ledd at forhåndsvarsel kan unnlates. Av forvaltningsloven § 44 femte ledd første punktum følger det videre at oppfyllelsesfristen er fire uker fra vedtaket ble truffet, mens det av andre punktum følger at det kan fastsettes en lengre frist i vedtaket eller senere. Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen, jf. forvaltningsloven § 44 sjette ledd.

Viltloven inneholder ingen bestemmelser om overtredelsesgebyr. Ved brudd på plikten til å gi viltorganene opplysninger om jaktutbytte med videre etter viltloven § 50 første punktum, gir viltloven § 50 andre punktum hjemmel til å ilegge tilleggsavgift på jegeravgiften det påfølgende året. En slik tilleggsavgift ligger nært opp til overtredelsesgebyr. Tilleggsavgiften etter viltloven § 50 legges til jegeravgiften det påfølgende året. Det innebærer at dersom vedkommende velger å ikke betale jegeravgift det påfølgende året, faller kravet bort.

13.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet § 55 å innføre overtredelsesgebyr for forsettlige eller uaktsomme overtredelser av konkrete bestemmelser. Det ble også foreslått hjemmel til å ilegge foretak overtredelsesgebyr for overtredelser begått forsettlig eller uaktsomt av noen som handlet på vegne av foretaket.

I tredje ledd ble det foreslått en hjemmel slik at Kongen kan gi forskrift om utmåling av overtredelsesgebyr.

Foreldelsesfristen for å ilegge overtredelsesgebyr ble foreslått å være to år, med fristavbrytelse ved forhåndsvarsel eller vedtak om overtredelsesgebyr. Det ble også foreslått at vedtak om overtredelsesgebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg.

13.2.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt nærmere 20 høringsinnspill til forslaget om å innføre hjemmel for overtredelsesgebyr. Majoriteten av høringssvarene er positive til forslaget. Blant disse er Nordre Follo kommune, Statsforvalteren i Innlandet og Statsforvalteren i Møre og Romsdal. Innlandet fylkeskommune skriver:

Overtredelsesgebyr og administrative rettighetstap, som foreslått i §§ 55-56, vil etter vår mening være viktig av preventive årsaker og kunne styrke håndhevingen av miljøkriminalitet. Dette er særlig aktuelt for mindre alvorlige forhold, som normalt ikke prioriteres av politiet, og ikke krever en skjønnsmessig vurdering.

Mattilsynet skriver at forslaget bør harmoniseres med dyrevelferdsloven § 34 om overtredelsesgebyr, og at det bør avklares hvilken hjemmel som skal brukes ved brudd på regelverket.

NOAH – for dyrs rettigheter støtter forslaget om å innføre overtredelsesgebyr, men mener forslaget i høringsnotatet § 12 første ledd (krav til jaktprøve), § 18 (forsvarlig jakt- og fangstutøvelse), § 19 første ledd (avlive påskutt og såret vilt), § 21 (jaktvåpen og ammunisjon) og § 27 (forbud mot bruk av kjemikalier og gift) også bør omfattes av bestemmelsen. De skriver blant annet at det er en farlig forståelse at alle saker om lovbrudd der det må foretas skjønnsmessige avveininger, kun kan behandles i straffesporet.

Nærøy Jeger- og Fiskeforening er bekymret for at uhell vil rammes på linje med forsett eller uaktsomhet. Grong jakt- og fiskeforening mener loven ikke bør åpne for bruk av overtredelsesgebyr. De begrunner sitt syn med at det vil føre til dårligere rettssikkerhet for jegerne, og at forskjellige kontrollmyndigheter vil kontrollere jegerne.

13.2.4 Departementets vurderinger

Som nevnt i punkt 13.1, mener departementet det er behov for administrative sanksjoner i forslaget til ny lov. Overtredelsesgebyr kan i stor grad ha samme preventive og pønale virkning som en bot. Etter departementets vurdering vil overtredelsesgebyr være en egnet administrativ sanksjon for overtredelse av flere av bestemmelsene i forslaget til ny lov. Departementets forslag til bestemmelse om overtredelsesgebyr fremgår av lovforslaget § 58. Departementet opprettholder forslaget som ble sendt på høring, men med en oppdatert paragrafopplisting og inndeling.

Innlandet fylkeskommune trekker i sin høringsuttalelse frem at overtredelsesgebyr særlig er aktuelt for mindre alvorlige forhold som ikke krever en skjønnsmessig vurdering. Departementet er enig i det. Mindre alvorlige forhold, som gjerne ikke prioriteres av politiet, bør som hovedregel sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Også der overtredelsen kan konstateres uten skjønnsmessige vurderinger, kan overtredelsesgebyr være en hensiktsmessig sanksjon for overtredelser av viltressursloven. Dersom det må foretas en skjønnsmessig vurdering for å konstatere overtredelse av loven, kreves gjerne etterforsking for å belyse faktum. Slik departementet ser det, bør disse sakene forfølges av påtalemyndigheten. Departementet har registrert at NOAH – for dyrs rettigheter mener det også bør kunne ilegges overtredelsesgebyr for overtredelse av høringsforslaget § 12 første ledd, § 18, § 19 første ledd, § 21 og § 27. Av Prop. 62 L (2015–2016) s. 55 følger det at bruk av administrative sanksjoner må være rettssikkerhetsmessig forsvarlig, der blant annet lovbruddets karakter og om sakstypen reiser vanskelige rettslige eller bevismessige spørsmål vil være relevant. Videre står det på s. 55:

Rettssikkerhetshensyn veier tyngre jo mer alvorlige overtredelser og sanksjoner det er tale om. Mer alvorlige overtredelser begått av fysiske personer utenfor næringsvirksomhet, bør som utgangspunkt sanksjoneres strafferettslig, i alle fall hvis det skal kunne ilegges inngripende sanksjoner. Fysiske personer som opptrer utenfor næringsvirksomhet, bør i slike tilfeller som utgangspunkt ha tilgang til straffeprosessens rettssikkerhetsgarantier.

Departementet er enig med NOAH – for dyrs rettigheter i at hvorvidt det er behov for skjønnsmessige avveininger ikke bør utelukke bruk av en administrativ sanksjon. Etter departementets vurdering vil overtredelse av bestemmelsene NOAH – for dyrs rettigheter lister opp, imidlertid være alvorlige overtredelser av viltressursloven. Eksempelvis vil brudd på forsvarlig jakt- og fangstutøvelse kunne ha alvorlige følger for både sikkerhet og dyrevelferd, og krever ofte etterforskning for å belyse faktum og sikre bevis. Videre vil utlegging av giftig åte ha stort skadepotensial og normalt kreve omfattende etterforskning. Departementets vurdering er derfor at overtredelse av høringsforslaget § 12 første ledd, § 18, § 19 første ledd, § 21 og § 27 bør følge straffesporet.

Videre mener departementet at overtredelsesgebyr er lite egnet ved brudd på bestemmelser som skal ivareta rettighetsforhold mellom private, som for eksempel jakt uten grunneiers tillatelse. I slike tilfeller er det ikke naturlig at det reageres fra det offentlige uten at grunneier er involvert, for eksempel ved anmeldelse.

Overtredelsesgebyr er som regel heller ikke hensiktsmessig ved lovbrudd der det er behov for å reagere med både straff, inndragning og rettighetstap. Det samme gjelder der lovbryteren har begått flere lovbrudd som bør avgjøres samlet, og hvor noen lovbrudd kun kan forfølges i straffesporet. I slike saker er det behov for en samlet reaksjon, og den bør følge straffesporet.

Departementet har merket seg at Mattilsynet skriver i sin høringsuttalelse at forslaget bør harmoniseres med dyrevelferdsloven § 34 om overtredelsesgebyr, og at det bør avklares hvilken hjemmel som skal brukes ved brudd på regelverket. Etter departementets forståelse bør det vurderes konkret i den enkelte sak hvilken hjemmel som bør anvendes ved brudd på regelverket. I den forbindelse vil overtredelsens karakter og hvilket regelverk som primært brytes være relevant. Etter omstendighetene kan det også være aktuelt at det fattes vedtak etter begge regelverkene. I slike tilfeller følger det av forvaltningsloven § 47 andre ledd at forvaltningsorganet må sørge for samordning av behandlingen av spørsmålet om å ilegge sanksjoner. Departementet mener derfor det ikke kan avklares på forhånd hvilken hjemmel som skal benyttes, eller hvilken følge det eventuelt får for utmålingen av overtredelsesgebyret. Departementet vil for øvrig bemerke at det er grunn til å anta at en slik overtredelse ofte vil være så alvorlig at den bør forfølges av påtalemyndigheten.

Etter departementets vurdering tilsier preventive hensyn at både forsettlige og uaktsomme overtredelser bør kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Dette samsvarer også med skyldkravet til straff i lovforslaget § 60. Departementet registrerer at Nærøy Jeger- og Fiskeforening er bekymret for at uhell vil rammes på linje med forsett eller uaktsomhet. Til det vil departementet bemerke at skyldkravet uaktsomhet har en terskel, jf. straffeloven § 23. Det følger av bestemmelsen at den «som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.» Rene uhell oppfyller følgelig ikke skyldkravet. Departementet foreslår at skyldkravet i lovforslaget § 58 er forsett eller uaktsomhet.

Departementet foreslår at myndigheten til å ilegge overtredelsesgebyr legges til Kongen. Det innebærer at myndigheten kan delegeres til underliggende organer, som for eksempel departement eller direktorat.

Enkelte av overtredelsene departementet foreslår sanksjonert med overtredelsesgebyr, kan være begått av noen som handler på vegne av et foretak. Det kan for eksempel være brudd på reglene i viltforskriften knyttet til taksidermisters registreringsplikt. Departementet mener derfor at også foretak bør kunne ilegges overtredelsesgebyr. Etter forvaltningsloven § 46 første ledd første punktum er skyldkravet for å ilegge et foretak en administrativ sanksjon «uaktsomhet». Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fravike dette utgangspunktet i viltressursloven. Vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges et foretak, reguleres nærmere av forvaltningsloven § 46 andre ledd. Momentene som listes opp i forvaltningsloven § 46 andre ledd, gjelder også ved individuell utmåling av gebyr for foretak.

Departementet har merket seg at Grong jakt- og fiskeforening mener det ikke bør åpnes for bruk av overtredelsesgebyr i viltressursloven, fordi det vil føre til dårligere rettssikkerhet for jegerne. Til det vil departementet påpeke at overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon, og utgjør straff etter EMK. Det innebærer at flere rettssikkerhetsgarantier gjelder ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Departementet nevner eksempelvis selvinkrimineringsvern og vern mot dobbeltstraff. Etter departementets vurdering medfører det ikke svekket rettssikkerhet å innføre hjemmel for overtredelsesgebyr.

For å kunne tilpasse utmålingen av overtredelsesgebyr til behovene i viltressursloven, foreslår departementet en hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr. En slik forskrift skal også fastsette øvre ramme for individuelt utmålte overtredelsesgebyrer, jf. forvaltningsloven § 44 andre ledd.

Etter departementets syn bør et vedtak om overtredelsesgebyr avgjøres i rimelig tid etter at overtredelsen har skjedd. Oppdagelsesrisikoen for enkelte overtredelser er lav, og det kan ta tid for forvaltningen å klargjøre saksforholdet. Departementet foreslår at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Dette samsvarer med foreldelsesfristen for bøter i straffeloven § 86 første ledd bokstav a. Når oppdagelsesrisikoen for enkelte overtredelser er lav, vil det trolig være tilfeller der forvaltningen kan komme til å sende ut forhåndsvarsel eller fatte vedtak om overtredelsesgebyr nært opp mot toårsfristen. Hensynet til både kontradiksjon og riktige forvaltningsavgjørelser tilsier at foreldelsesfristen avbrytes når det er gitt forhåndsvarsel eller fattet vedtak om overtredelsesgebyr. Departementet foreslår derfor at toårsfristen avbrytes når det er gitt forhåndsvarsel eller fattet vedtak om overtredelsesgebyr.

Departementet foreslår videre at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven) § 7-2 første ledd bokstav e.

13.3 Administrativt rettighetstap

13.3.1 Gjeldende rett

Forvaltningsloven § 45 gjelder administrativt rettighetstap. Etter forvaltningsloven § 45 første ledd første punktum kan forvaltningsorganer ilegge administrativt rettighetstap når det er fastsatt i lov. Etter forvaltningsloven § 45 første ledd andre punktum er administrativt rettighetstap en administrativ sanksjon som trekker tilbake eller begrenser en offentlig tillatelse. Det innebærer at tilbakekallet eller begrensningen i den offentlige tillatelsen utgjør straff etter EMK, jf. forvaltningsloven § 43. I lovens forarbeider presiseres det at det finnes mange vedtak om å kalle tilbake offentlige tillatelser som ikke utgjør straff etter EMK, se Prop. 62 L (2015–2016) s. 22. Hvorvidt en reaksjon må anses som et administrativt rettighetstap eller et tilbakekall av en offentlig tillatelse, vil i stor grad bero på begrunnelsen for reaksjonen. Grensen mellom et administrativt rettighetstap og et tilbakekall av offentlig tillatelse er nærmere omtalt i Prop. 62 L (2015–2016) s. 91 flg.

Administrativt rettighetstap kan bare ilegges så langt det etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig, jf. forvaltningsloven § 45 andre ledd første punktum. Videre følger det av forvaltningsloven § 45 andre ledd andre punktum at vedtaket skal gjelde for en bestemt tid. At vedtaket skal gjelde «for en bestemt tid» er ikke til hinder for at opphør av rettighetstapet knyttes til at bestemte forhold inntrer, for eksempel at visse formalfeil begått av den private parten og som dannet grunnlag for rettighetstapet, blir rettet opp, se Prop. 62 L (2015–2016) s. 198.

Dagens viltregelverk har ingen generell hjemmel for administrativt rettighetstap. Regelverket inneholder enkelte hjemler for inndragning av rettigheter. Eksempler på det er viltforskriften § 2-4 tredje ledd, som gir hjemmel til å trekke tilbake lisens for ringmerking, viltforskriften § 7-12, som gir hjemmel til å trekke tilbake autorisasjon som preparant (taksidermist), og utøvelsesforskriften § 12a andre ledd, som hjemler tilbakekall av autorisasjon som jegerprøveinstruktør.

13.3.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet § 56 foreslo departementene en hjemmel for å trekke tilbake eller begrense en tillatelse eller autorisasjon ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av høringsforslaget § 12 andre ledd, § 50 og § 53. Det samme ble foreslått ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser i forskrift gitt med hjemmel i de nevnte bestemmelsene, og plikter som følger av enkeltvedtak gitt med hjemmel i de nevnte bestemmelsene.

Departementene foreslo videre å innta forholdsmessighetsvurderingen i forvaltningsloven § 45 andre ledd av pedagogiske hensyn. Departementene foreslo også at vedtak om rettighetstap skal gjelde for en bestemt tid, og at rettighetstapet maksimalt kan vare to år.

Foreldelsesfristen for å ilegge administrativt rettighetstap ble foreslått å være to år, med fristavbrytelse ved forhåndsvarsel eller vedtak om administrativt rettighetstap.

Departementene foreslo også en forskriftshjemmel om fastsettelse og gjennomføring av administrativt rettighetstap.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt få høringsinnspill til forslaget om å innføre hjemmel for administrativt rettighetstap. Disse er fra Eidsvoll kommune, Innlandet fylkeskommune, Mattilsynet og NOAH – for dyrs rettigheter.

Mattilsynet skriver i sin høringsuttalelse at bestemmelsen bør harmoniseres med dyrevelferdsloven § 33 om aktivitetsforbud, og at det bør avklares hvilken hjemmel som skal brukes i saker om brudd på regelverket.

Innlandet fylkeskommune viser til at administrativt rettighetstap vil være viktig av preventive hensyn, og at det kan styrke håndhevingen av miljøkriminalitet.

NOAH – for dyrs rettigheter er positive til at det foreslås hjemmel for administrativt rettighetstap i loven. De mener imidlertid at det i tillegg bør være anledning til å ilegge administrativt rettighetstap ved overtredelse av høringsforslaget §§ 45 og 54. NOAH – for dyrs rettigheter foreslår også at det bør åpnes for administrativt rettighetstap i andre tilfeller ved brudd på regler gitt i eller i medhold av loven, der gjennomføring av aktiviteten ikke er avhengig av at det er blitt utstedt en tillatelse til aktiviteten (som rett til å jakte). Videre mener NOAH – for dyrs rettigheter det er unødvendig at bestemmelsen nevner at rettighetstap etter første ledd kan ilegges hvis det etter overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig. De viser til at dette allerede følger av forvaltningsloven § 45 andre ledd, og dermed er overflødig. Etter NOAH – for dyrs rettigheter sin oppfatning bør det ikke fastsettes et øvre tak for rettighetstapets varighet i loven. Det begrunnes med at regelverksbrudd ved utøvelse av jakt og fangst, og ulovlig jakt, er vanskelig å oppdage.

13.3.4 Departementets vurderinger

Rettighetstap kan hindre at lovovertredere med spesielle autorisasjoner eller tillatelser, gis handlingsrom for å begå gjentatte lovbrudd. Muligheten for å ilegge rettighetstap, administrativt eller straffeprosessuelt, anses nødvendig av allmennpreventive grunner. Rettighetstap kan også bidra til økt respekt for regelverket, og økt tillit til at utøvelse av jakt, fangst og felling, og forvaltningen av vilt, skjer på en trygg og lovlig måte. Departementet foreslår i lovforslaget § 59 å innføre hjemmel for administrativt rettighetstap. Departementet opprettholder i all hovedsak forslaget som ble sendt på høring.

Rettighetstap som ledd i en straffesak forutsetter at politiet prioriterer saken. Brudd på bestemmelsene som i dag kan medføre rettighetstap etter viltlovgivningen, anses ikke nødvendigvis som alvorlige i strafferettslig forstand. Disse overtredelsene bør likevel kunne medføre et rettighetstap.

Som i høringen, foreslår departementet at tillatelse til å innfange og merke vilt, til å være instruktør i jegerprøveopplæringen, samt autorisasjon som preparant kan trekkes tilbake gjennom administrativt rettighetstap. Dette er rettigheter som er gitt under forutsetning av at de utøves i samsvar med detaljerte regler i viltforskriften og utøvelsesforskriften. Forslaget samsvarer med rettighetene som kan tilbakekalles i dag. Innholdet i høringsforslaget § 53 er i lovforslaget fordelt på §§ 50, 56 og 57. Bestemmelsen er derfor justert for å omfatte overtredelse av alle disse bestemmelsene.

Departementet registrerer at NOAH – for dyrs rettigheter mener det bør være anledning til å ilegge administrativt rettighetstap også ved overtredelse av høringsforslaget §§ 45 og 54 (hold av vilt i fangenskap og bruk av åte), og ved brudd på regler gitt i eller i medhold av loven, der gjennomføring av aktiviteten ikke er avhengig av at det er blitt utstedt en tillatelse til aktiviteten, slik som rett til å jakte. Tillatelse til å holde vilt i fangenskap gis normalt ikke, foruten til hold av vilt i dyrepark, jf. lovforslaget § 49 og viltforskriften § 4-8 og § 4-9. Etter departementets vurdering er det grunn til å tro at alvorlige brudd på regelverket som begrunner tilbakekall av en slik tillatelse, ofte er knyttet til dyrevelferdsregelverket og bør sanksjoneres deretter. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en hjemmel til å tilbakekalle tillatelse gitt med hjemmel i lovforslaget § 49. Når det gjelder bruk av åte, er dette regulert gjennom åteforskriften. Bruk av åte er omtalt i punkt 12.10. Etter åteforskriften § 8 fjerde ledd, jf. § 9 tredje ledd, kreves det tillatelse til utlegging av åte til brunbjørn. Videre følger det av åteforskriften § 5 andre ledd at åteplassen skal ryddes når bruk av åte er avsluttet. Det kreves ny tillatelse for å legge ut nytt åte. Dersom det foreligger forhold som gjør at vedkommende ikke bør få legge ut nytt åte, kan statsforvalteren avslå søknaden. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en hjemmel til å tilbakekalle tillatelse gitt med hjemmel i lovforslaget § 30. Videre er det departementets vurdering at det i utgangspunktet skal være tale om alvorlige overtredelser av loven for å frata noen rett til å jakte. Slike alvorlige overtredelser krever normalt etterforskning for å belyse faktum og sikre bevis. Etter departementets vurdering bør disse sakene derfor følge straffesporet.

Preventive hensyn tilsier at både forsettlige og uaktsomme overtredelser bør kunne sanksjoneres med administrativt rettighetstap. Dette samsvarer også med skyldkravet til straff i lovforslaget § 60.

Departementet foreslår videre at myndigheten til å ilegge administrativt rettighetstap legges til Kongen. Da kan myndigheten delegeres til underliggende organer, som for eksempel departement eller direktorat.

I høringen foreslo departementene av pedagogiske hensyn å lovfeste at administrativt rettighetstap bare kan ilegges hvis det ut fra overtredelsens art, alvor og forholdene for øvrig fremstår som forholdsmessig. Dette følger også av forvaltningsloven § 45 andre ledd. NOAH – for dyrs rettigheter har i sitt høringsinnspill foreslått å ta ut dette forholdsmessighetsprinsippet fra viltressursloven, fordi det retter seg mot forvaltningen, og kravet allerede følger av forvaltningsloven § 45 andre ledd. Departementet er enig i disse betraktningene, og foreslår derfor ikke å innta forholdsmessighetsprinsippet i lovforslaget § 59.

Videre bør en hjemmel for administrativt rettighetstap fastsette at rettighetstapet må være tidsbestemt, samt angi en maksimal varighet rettighetstap kan ilegges. I Prop. 62 L (2015–2016) s. 198 står det at det:

[…] bare unntaksvis kan bli aktuelt å fastsette rettighetstap for et lengre tidsrom enn to år, for eksempel dersom det dreier seg om en omfattende overtredelse som krenker vesentlige interesser og som har skjedd forsettlig eller grovt uaktsomt, jf. NOU 2003:15 punkt 13.8. En så alvorlig overtredelse bør – ut fra departementets anbefalinger om bruk av straff og administrative sanksjoner – normalt anmeldes til politiet, uavhengig av hva som måtte følge av forholdsmessighetsbegrensningen.

Departementet har merket seg at NOAH – for dyrs rettigheter mener det ikke bør lovfestes en maksimal varighet for rettighetstapet i viltressursloven. NOAH – for dyrs rettigheter begrunner det med at regelverksbrudd ved utøvelse av jakt og fangst og ulovlig jakt er vanskelig å oppdage, og at det blant annet forekommer høye nivåer av skadeskyting. NOAH – for dyrs rettigheter mener at dette utgjør spesielle forhold ved viltforvaltningen. Departementet vil påpeke at den maksimale varigheten for rettighetstapet er den maksimale tiden rettighetstapet kan vare fra endelig vedtak er fattet. At det kan ta lang tid å oppdage lovbruddet, kan medføre at foreldelsesfristen for å kunne ilegge administrativt rettighetstap har gått ut. Departementet kan imidlertid ikke se at det er forhold som er spesielle for viltforvaltningen. Departementet mener det ikke er spesielle forhold ved viltforvaltningen som tilsier at maksimal tid for administrativt rettighetstap bør overstige utgangspunktet om to år. Dersom overtredelsens karakter tilsier at rettighetstapet bør være lenger enn to år, bør saken anmeldes til politiet. Departementet foreslår etter dette at vedtaket skal gjelde for en viss tid, og at rettighetstapet maksimalt kan vare to år.

Som NOAH – for dyrs rettigheter er inne på i sin høringsuttalelse er oppdagelsesrisikoen for enkelte overtredelser lav, og det kan ta tid for forvaltningen å klargjøre saksforholdet. Departementet vil påpeke at det styrker rettssikkerheten når det ikke går for lang tid mellom overtredelsen og ileggelse av sanksjonen. Etter departementets syn bør derfor ileggelse av administrativt rettighetstap avgjøres i rimelig tid etter at overtredelsen har skjedd. Departementet foreslår at adgangen til å ilegge administrativt rettighetstap foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Dette samsvarer med forslaget til foreldelsesfrist for overtredelsesgebyr i lovforslaget § 58 sjette ledd.

Videre foreslår departementet å fastsette en forskriftshjemmel for nærmere regulering om fastsettelse og gjennomføring av rettighetstap. Det åpner for å gi nærmere regler blant annet om saksbehandlingen.

Departementet har merket seg at Mattilsynet i sin høringsuttalelse skriver at forslaget bør harmoniseres med dyrevelferdsloven § 33 om aktivitetsforbud, og at det bør avklares hvilken hjemmel som skal brukes ved brudd på regelverket. Departementet mener det bør vurderes konkret i den enkelte sak hvilken hjemmel som skal anvendes ved brudd på regelverket. I den forbindelse vil overtredelsens karakter og hvilket regelverk som primært brytes være relevant. Etter omstendighetene kan det også være aktuelt at det fattes vedtak etter begge regelverkene. I slike tilfeller følger det av forvaltningsloven § 47 andre ledd at forvaltningsorganet må sørge for samordning av behandlingen av spørsmålet om å ilegge sanksjoner. Departementet mener derfor det ikke kan avklares på forhånd hvilken hjemmel som skal benyttes. Departementet vil for øvrig bemerke at det er grunn til å tro at en slik overtredelse ofte vil være så alvorlig at den bør forfølges av påtalemyndigheten.

13.4 Straff

13.4.1 Gjeldende rett

Viltloven § 56 omhandler straff. Første ledd er generelt utformet, og retter seg mot alle typer overtredelser av viltloven og tilhørende forskrifter. Strafferammen for overtredelser etter første ledd er bøter eller fengsel i inntil ett år. Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil to år anvendes. En skjerpende omstendighet kan blant annet være at det har foregått en organisert eller systematisk jakt eller fangst av totalfredede arter, jf. Ot.prp. nr. 54 (1992–93) s. 28. Utgangspunktet for skyldkravet i straffeloven § 21 er at straffelovgivningen bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt. Det følger av viltloven § 56 første ledd siste setning at også uaktsomme lovbrudd omfattes.

Viltloven § 56 andre ledd er en særregel for brudd på retten til jakt og fangst, og slår fast at slike overtredelser kun straffes med bøter. Andre ledd regulerer straff dersom noen krenker en annens rett ved å jakte, sette fangstredskaper for, fange eller drepe eierløse dyr. En «annens rett» vil typisk være den rett til jakt eller fangst vedkommende har i kraft av å være grunneier eller å ha jakt- eller fangstrett på annen måte. For å kunne straffe etter § 56 andre ledd må dyret være eierløst. Hvis dyret eies av noen, som for eksempel tamrein og husdyr, kommer straffelovens bestemmelser om tyveri, underslag eller skadeverk til anvendelse. Skyldkravet etter viltloven § 56 andre ledd er forsett.

I viltloven § 56 tredje ledd er det presisert at overtredelser som også medfører brudd på naturmangfoldloven, skal straffes etter naturmangfoldloven § 75. Hvis det oppstår et spørsmål om lovvalg mellom viltloven og naturmangfoldloven har sistnevnte lov forrang, jf. HR-2016-1253-A avsnitt 26.

Både medvirkning til og forsøk på overtredelser av bestemmelsene i viltloven med tilhørende forskrifter er straffbart. For medvirkning følger det av straffeloven § 15. At forsøk på overtredelse etter § 56 første ledd er straffbart, følger av straffeloven § 16. Sammenhengen til straffeloven § 16 innebærer likevel at kun forsettlige forsøk er straffbare. Uaktsomme forsøk er ikke straffbare. Når det gjelder forsøk på overtredelse etter § 56 andre ledd, følger det av viltloven § 56 andre ledd andre punktum at forsøk er straffbart.

13.4.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementene foreslo i høringsnotatet § 57 å videreføre innholdet i straffebestemmelsen i viltloven § 56. Departementene foreslo i første ledd at den som overtrer regler gitt i eller i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel inntil ett år dersom ikke forholdet rammes av strengere straffebud. Departementene foreslo også at under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil to år anvendes. Det ble også foreslått at uaktsom overtredelse skulle være straffbar.

Videre foreslo departementene i andre ledd at den som krenker en annens rett ved å jage, sette fangstredskaper for, fange eller drepe dyr som ikke er i noens eie, skulle straffes med bøter. Departementene foreslo også at forsøk på dette skulle være straffbart.

I tredje ledd foreslo departementene at dersom en overtredelse også gjaldt naturmangfoldloven, skulle straffebestemmelsen i naturmangfoldloven anvendes.

13.4.3 Høringsinstansenes syn

Departementet har mottatt om lag ti høringsinnspill til høringsforslagets straffebestemmelse.

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at strafferammen for overtredelse av viltloven er for lav. NOAH – for dyrs rettigheter skriver i sin høringsuttalelse at den høyeste strafferammen bør endres til å samsvare med naturmangfoldloven. NOAH – for dyrs rettigheter trekker også frem at ved å heve strafferammen, gir det adgang til å bruke straffeprosessuelle tvangsmidler som teknisk sporing av kjøretøy, jf. straffeprosessloven § 202 b. Statskog SF og Kongsberg kommune peker på differansen i straffereaksjon for ulovlig jakt i og utenfor jakttid, og stiller spørsmål ved om det bør være et markant skille i straff mellom ulovlig felling på jaktsesongens siste dag (som straffes etter viltloven) og ulovlig felling første dag utenfor jaktsesongen (som straffes etter naturmangfoldloven). Aktivt Rovdyrvern mener strafferammen for faunakriminalitet bør økes betydelig, og at politiet bør få egne avsnitt som jobber med faunakriminalitet spesifikt.

Norges Bondelag mener at straffesanksjoner bør reserveres for de mer kvalifiserte bruddene på regelverket. De skriver:

Vi mener at holdningsskapende arbeid og økt bevissthet rundt kravene til dyrevelferd under jakt vil være mer effektive tiltak for å bedre dyrevelferden, enn utstrakt bruk av straffesanksjoner for de mindre alvorlige bruddene på regelverket.

Økokrim peker i sin høringsuttalelse på at viltloven § 56, som ble foreslått videreført i høringsforslaget § 57, inneholder to regler om forholdet mellom viltloven og andre lover, henholdsvis første ledd første punktum og tredje ledd. Til dette skriver Økokrim:

Når én handling innebærer en overtredelse av to ulike straffebestemmelser, kan man enten være i en situasjon der de to straffebestemmelsene verner de samme interessene. Da må det foretas et lovvalg mellom de to bestemmelsene. Eller man kan være i en situasjon der de to straffebestemmelsene verner ulike interesser, og anvendelse av ett straffebud ikke alene ivaretar alle interessene. Da er hovedregelen at begge bestemmelsene kan anvendes i idealkonkurrens, med mindre det er holdepunkter for en annen løsning, eksempelvis ved en subsidiaritetsklausul.

Ordlyden i utkastet § 57 (som viderefører den gjeldende straffebestemmelsen i viltloven § 56), sett opp mot departementenes beskrivelse av gjeldende rett i kapittel 15.5.1, gir ikke noe klart svar på hvorvidt formuleringene i straffebestemmelsen er ment som regler om valg mellom straffebud som verner samme interesser, eller som en avskjæring av idealkonkurrens der flere straffebud verner ulike interesser. Dette bør klargjøres i det videre lovarbeidet.

Økokrim trekker også frem at straffebestemmelsen bør knytte kvalifiseringen i skjerpet strafferamme til «grove» overtredelser, i stedet for til «særdeles skjerpende omstendigheter». De viser til at det vil samsvare bedre med kvalifiseringen i naturmangfoldloven, og også lakse- og innlandsfiskloven. Videre mener Økokrim det vil gi bedre forutsigbarhet hvis lovbestemmelsen angir hvilke momenter man særlig skal legge vekt på ved vurderingen av om skjerpet strafferamme får anvendelse, slik det fremgår av eksempelvis naturmangfoldloven § 75 andre ledd andre punktum.

Mattilsynet mener høringsforslaget § 57 bør harmoniseres med dyrevelferdsloven § 37 om straff, og at det bør avklares hvilken hjemmel som skal brukes som grunnlag for straff for brudd på regelverket.

13.4.4 Departementets vurderinger

Som nevnt i punkt 13.1.1, er etterlevelse av viltloven med tilhørende forskrifter viktig for å sikre en bærekraftig forvaltning av viltet, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares og at dyrevelferden ivaretas. Selv om departementet foreslår å innføre regler om administrative sanksjoner, tilsier preventive hensyn at det også er behov for en straffehjemmel i loven. Departementets forslag til straffebestemmelse følger av lovforslaget § 60. Av lovtekniske hensyn har departementet, i etterkant av høringen, tydeliggjort hvilke bestemmelser i loven som ved overtredelse kan straffesanksjoneres.

Meld. St. 19 (2019–2020) om miljøkriminalitet presenterer en helhetlig politikk for å styrke innsatsen mot miljøkriminalitet nasjonalt og internasjonalt. Hovedformålet er å redusere den negative påvirkningen miljøkriminalitet har på klima og miljø. Stortingsmeldingen, som ble behandlet i Stortinget 24. november 2020, legger grunnlaget for et langsiktig oppfølgingsarbeid på tvers av ulike sektorer, inkludert straff ved overtredelse av regler som regulerer gjennomføring av jakt, felling og fangst. I stortingsmeldingen er det blant annet pekt på behovet for å heve strafferammen i flere lover, herunder viltloven. Det omfatter både viltlovens alminnelige strafferamme på ett år og regelen om straff ved skjerpende omstendigheter hvor strafferammen er to år. Det er i meldingen vist til at strafferammen i viltloven § 56 er lavere enn i naturmangfoldloven, hvor strafferammen er henholdsvis ett og fem år. Det vises til at heving av strafferammen vil gi et tydelig signal om at alvorlige brudd på viltloven ikke anses som mindre alvorlige enn brudd på andre miljølover, blant annet naturmangfoldloven.

I tillegg til å vurdere heving av strafferammen, viser meldingen til omtalen om endringer og utforming av straffebestemmelser i NOU 2003: 15 Fra bot til bedring. Dette inkluderer vurdering av behovet for å bruke straff for hver enkelt handlingsnorm, samt å vurdere strafferammen i lys av blant annet strafferammene i andre miljølover og i straffeloven.

Som ledd i regjeringens oppfølging av stortingsmeldingen, har Klima- og miljødepartementet gitt Miljødirektoratet i oppdrag å utforme forslag til lovbestemmelser og levere et utkast til høringsnotat. Arbeidet inkluderer forslag til ny straffebestemmelse som skal erstatte viltloven § 56.

Departementet registrerer at flere høringsinstanser tar til orde for høyere strafferammer i viltressursloven. Som NOAH – for dyrs rettigheter peker på i sin høringsuttalelse, vil det også åpne for bruk at straffeprosessuelle tvangsmidler som teknisk sporing av kjøretøy, jf. straffeprosessloven § 202 b. Departementet er enig med høringsinstansene i at strafferammen for overtredelse av viltlovgivningen bør heves, og i større grad samordnes med strafferammene i naturmangfoldloven. Det er likevel departementets mening at den nærmere vurderingen av strafferammene i viltressursloven bør ses i sammenheng med oppfølgingen av stortingsmeldingen om miljøkriminalitet. Det vil gi mulighet til å vurdere strafferammene i loven i sammenheng med andre lover på miljøfeltet. Departementet foreslår derfor å videreføre deler av innholdet i straffebestemmelsen i viltloven § 56. Departementet vil vurdere eventuelle endringer i straffebestemmelsen i forbindelse med arbeidet med oppfølgingen av stortingsmeldingen om miljøkriminalitet.

Departementet har merket seg at Økokrim i sin høringsuttalelse peker på at viltloven § 56 inneholder regler om forholdet mellom viltloven og andre lover i henholdsvis første og tredje ledd. Om idealkonkurrens uttaler Økokrim:

Når én handling innebærer en overtredelse av to ulike straffebestemmelser, kan man enten være i en situasjon der de to straffebestemmelsene verner de samme interessene. Da må det foretas et lovvalg mellom de to bestemmelsene. Eller man kan være i en situasjon der de to straffebestemmelsene verner ulike interesser, og anvendelse av ett straffebud ikke alene ivaretar alle interessene. Da er hovedregelen at begge bestemmelsene kan anvendes i idealkonkurrens, med mindre det er holdepunkter for en annen løsning, eksempelvis ved en subsidiaritetsklausul.

Videre trekker Økokrim frem at høringsforslaget ikke gir noe klart svar på om formuleringene i straffebestemmelsen er ment som regler om valg mellom straffebud som verner samme interesser, eller som en avskjæring av idealkonkurrens der flere straffebud verner ulike interesser. Departementet mener det er uheldig om lovforslagets straffehjemmel inneholder regler som kan oppfattes som en avskjæring av idealkonkurrens. I tilfeller der en handling innebærer overtredelse av to ulike straffebestemmelser, vil påtalemyndigheten ta stilling til spørsmålet om det må foretas et lovvalg, eller om bestemmelsene kan anvendes i idealkonkurrens. Departementet ser derfor ikke behov for å regulere lovvalget. På bakgrunn av Økokrims høringsinnspill foreslår departementet at forholdet mellom viltloven og andre lover i høringsforslaget § 57 første og tredje ledd ikke videreføres. Dette skiller lovforslaget § 60 fra høringsforslaget § 57.

Når det gjelder Mattilsynets høringsinnspill om å harmonisere straffebestemmelsen i lovforslaget og straffebestemmelsen i dyrevelferdsloven, og avklare hvilken hjemmel som skal brukes som grunnlag for straff for brudd på regelverket, viser departementet til redegjørelsen fra Økokrim om idealkonkurrens.

Videre har departementet merket seg at Økokrim foreslår at straffebestemmelsen bør knytte kvalifiseringen i skjerpet strafferamme til «grove» overtredelser, i stedet for til «særdeles skjerpende omstendigheter». Dette vil samsvare bedre med kvalifiseringen i naturmangfoldloven, og også lakse- og innlandsfiskloven. Departementet er enig med Økokrim, og foreslår å knytte kvalifiseringen i skjerpet strafferamme til «grove» overtredelser. Forslaget innebærer ikke realitetsendringer. Videre viser departementet til Økokrims innspill om at det vil gi bedre forutsigbarhet hvis lovbestemmelsen angir hvilke momenter man særlig skal legge vekt på ved vurderingen av om skjerpet strafferamme får anvendelse, slik det fremgår av eksempelvis naturmangfoldloven § 75 andre ledd andre punktum. Departementet er enig med Økokrim i at det vil gi bedre forutsigbarhet om momenter man særlig skal legge vekt på ved vurderingen av om skjerpet strafferamme får anvendelse, følger direkte av loven. Departementet mener likevel en slik angivelse bør ses i sammenheng med en senere vurdering av strafferammer og behovet for straff for hver enkelt handlingsnorm i forbindelse med oppfølgingen av stortingsmeldingen om miljøkriminalitet.

Departementet registrerer videre at Norges Bondelag mener holdningsskapende arbeid og økt bevissthet rundt kravene til dyrevelferd under jakt vil være mer effektive tiltak for å bedre dyrevelferden, enn utstrakt bruk av straffesanksjoner for de mindre alvorlige bruddene på regelverket. Departementet vil først trekke frem at det er foreslått hjemmel for overtredelsesgebyr ved mindre alvorlige overtredelser av regelverket. Videre vil departementet påpeke at veiledning, informasjon og kommunikasjon kan bidra til forståelse for lovens verdier, og er viktig for å oppnå god etterlevelse av regelverket. Det er likevel departementets vurdering at slike virkemidler ikke alltid er tilstrekkelig.

13.5 Avsluttende bestemmelser

I lovforslaget § 61 foreslår departementet regler om ikrafttredelse, opphevelse og overgangsbestemmelser.

Departementet foreslår i lovforslaget § 61 første ledd at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer, og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. Et viktig hensyn for ikrafttredelsestidspunktet er at nødvendige forskriftsendringer kommer på plass samtidig. Ikrafttredelse av viltressursloven krever en gjennomgang og oppdatering av enkelte bestemmelser i forskrifter gitt med hjemmel i viltloven. Dette gjelder for eksempel forskriftsbestemmelser om bruk av hund, jf. punkt 8.7 og bruk av synlig lys og særskilte siktemidler, jf. punkt 8.6.

Fra den tid loven trer i kraft, oppheves viltloven. Kongen kan oppheve de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid, jf. lovforslaget § 61 andre ledd.

Når en lov oppheves, er utgangspunktet at også forskrifter med hjemmel i denne loven vil være uten rettslig virkning. Det er et omfattende forskriftsverk til viltloven, og departementet har ikke lagt opp til å oppdatere alle forskriftene før loven trer i kraft. Departementet foreslår derfor at det presiseres at forskrifter gitt i medhold av viltloven også gjelder etter at viltressursloven har trådt i kraft, jf. lovforslaget § 61 tredje ledd.

Lovforslaget innebærer i det vesentlige en videreføring av mange av viltlovens bestemmelser. Det er likevel flere bestemmelser i viltloven som ikke videreføres, i tillegg er det foreslått enkelte nye bestemmelser som for eksempel regler for overtredelsesgebyr og administrativt rettighetstap. Departementet har i lovforslaget § 61 fjerde ledd foreslått en forskriftshjemmel om at departementet kan gi overgangsbestemmelser. Det vil være behov for en helhetlig gjennomgang av overgangsbestemmelser før ikrafttredelse av viltressursloven. Det vises her til at det blant annet kan være behov for å regelfeste hva som skjer med tidligere inngåtte avtaler og flertallsvedtak med hjemmel i viltloven § 37, en bestemmelse som ikke videreføres.

Ikrafttredelse av viltressursloven innebærer behov for endringer i annet regelverk. Dette er i hovedsak endringer av redaksjonell karakter, som for eksempel at henvisninger til viltloven erstattes med henvisninger til viltressursloven. Endringer i andre lover tas inn som en egen bestemmelse i § 62, og er nærmere omtalt i merknader til loven, jf. punkt 16.