9 Dispensasjon
Markaloven § 15 åpner for at det kan gis dispensasjon fra enkelte bestemmelser i loven, og har regler om behandling og vurdering av søknader om dispensasjon.
I dette kapitlet vurderer departementet blant annet grunnlaget for å gi dispensasjon og ny bestemmelse om kommunens myndighet der direkte berørt myndighet har uttalt seg mot at det gis dispensasjon.
9.1 Gjeldende rett
9.1.1 Hva det kan gis dispensasjon til
Markaloven § 15 første og andre ledd er hjemmel til å gi dispensasjon fra bestemmelsene i §§ 4, 5, 7 første ledd og 10. Både kommunen og departementet har slik myndighet, med unntak av tiltak omfattet av § 7 nr. 4 om offentlige infrastrukturanlegg: Her kan bare departementet gi dispensasjon.
Henvisningen til at det kan gis dispensasjon fra §§ 4, 5 og 10 reiser ingen særskilte problemstillinger om hva som kan være grunnlag for dispensasjon: Det kan gis dispensasjon fra arealformålet LNF (§ 4), fra forbudet mot bygge- og anleggstiltak (§ 5) og fra reglene om motorferdsel (§ 10).
Det kan derimot om man bare leser loven være noe uklart hvilken betydning det har at loven åpner for å gi dispensasjon fra bestemmelsene i § 7 første ledd nr. 1 til 4. Departementet viser til at plan- og bygningsloven har bestemmelser om dispensasjon fra bestemmelser i plan. Det kan, sammenholdt med at § 7 første ledd nr. 1 til 4 er hjemmelsgrunnlag for hva kommunale planer kan åpne for, tale for at også markaloven gir en slik adgang. Departementet viser også til at § 15 siste ledd klart forutsetter nettopp en slik mulighet:
«Kommunen kan ikke dispensere fra planer, lovens bestemmelser om planer eller forbudet i § 5 når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg mot at det blir gitt dispensasjon.»
Videre viser departementet til følgende uttalelse i Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) side 32:
«Som omtalt i kap. 3.6.3 skiller loven mellom tillatelse og dispensasjon. Tillatelse etter § 14 benyttes for å godkjenne tiltak som ligger innenfor rammen av lovens bestemmelser og som er i samsvar med eventuelle arealplaner. Dispensasjon benyttes i tilfeller hvor det er nødvendig å gjøre unntak fra lovens bestemmelser eller fra vedtatte arealplaner som er vedtatt innefor (sic) rammen av markalovens formål og bestemmelser.»
Departementet legger derfor til grunn at betydningen av at § 15 åpner for å gi dispensasjon fra § 7 første ledd er at det kan gis dispensasjon fra arealplaner vedtatt med hjemmel i § 7 første ledd, jf. § 6 andre ledd. Utover dette vurderer departementet at henvisningen til § 7 første ledd gir liten mening.
9.1.2 Vilkår for dispensasjon
Vilkårene for å gi dispensasjon og retningslinjene for den skjønnsmessige vurderingen av om dispensasjon skal gis, fremgår i hovedsak av § 15 andre ledd:
«Dispensasjon kan bare gis dersom hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon etter en samlet vurdering anses for å være klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser. Det kan ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler. Bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven gjelder ikke.»
I tillegg sier § 15 første ledd tredje punktum at «Det kan settes vilkår for dispensasjonen.»
Ifølge Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) side 32 og 47 er dispensasjonsregelen ment å være en snever unntaksregel som bare skal anvendes som sikkerhetsventil i spesielle tilfeller. Tillatelse etter § 14 skal brukes for tiltak som ligger innenfor rammen av lovens bestemmelser og som er i samsvar med eventuelle arealplaner. At § 15 er ment å være et snevert unntak modifiseres både av andre uttalelser i proposisjonen og av flere uttalelser i Innst. O. nr. 58 (2008-2009). Av proposisjonen side 47 følger det:
«Det bør kunne gis dispensasjon for mindre tiltak på eller i forbindelse med eksisterende bebyggelse til lovlig bruk, for eksempel for å få bedre sanitærløsninger eller en mer tidsmessig planløsning dersom dette ikke har negativ betydning for naturkvaliteter og friluftslivskvaliteter i området. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt i forbindelse med hytter eller etablerte lokalsamfunn i Marka.»
Flertallet i komiteen uttaler på side 19 i innstillingen:
«Flertallet understreker at det generelle byggeforbudet ikke omfatter vedlikehold. Flertallet vil også påpeke at lovens formål ikke er til hinder for – etter en konkret vurdering i den enkelte sak – å kunne gi dispensasjon til hensiktsmessig modernisering og andre bygge- og anleggstiltak, som er nødvendige for å opprettholde etablerte lokalsamfunn, inkludert landbruk. (…) Flertallet mener at tidsmessig bosetting, næringsaktivitet og landbruk i Marka er viktig for en dynamisk utvikling av Marka som et attraktivt og mangfoldig friluftslivsområde. På denne bakgrunn mener flertallet at det som hovedregel må gis dispensasjon for mindre tiltak på eller i forbindelse med eksisterende bebyggelse til lovlig bruk, herunder bedre sanitærløsninger, mer tidsmessig planløsning og fasadeendringer.»
Departementet mener dette taler for at det ikke er bare i helt spesielle tilfeller det kan gis dispensasjon, men at det også kan gis dispensasjon i nokså praktiske og relativt hyppig forekommende kurante tilfeller som nevnt i komiteens innstilling.
I den skjønnsmessige vurderingen av om dispensasjon skal gis eller ikke, må det foretas en vurdering både av de konkrete og direkte virkningene, og av de mer indirekte og akkumulerte virkningene av det tiltaket det søkes om. Det betyr også at det i tråd med prinsippet om samlet belastning i naturmangfoldloven § 10 kan vektlegges om det senere blir gitt dispensasjon til en rekke tilsvarende tiltak. Det samme følger også av det grunnleggende kravet om likebehandling i forvaltningen.
Vilkårene for å gi dispensasjon etter § 15 andre ledd innebærer at det skal foretas en konkret vurdering av tiltaket det søkes om dispensasjon for, og om det vil gå ut over de hensyn markaloven skal ivareta eller andre allmenne interesser. Formuleringene «ikke blir vesentlig tilsidesatt» må forstås som strenge vilkår. Selv om lovens formål ikke blir vesentlig tilsidesatt, skal det i tillegg vurderes om fordelene ved tiltaket må anses som «klart større enn ulempene for friluftslivet, naturmiljøet eller allmenne interesser». Dersom det først er konstatert at formålet er vesentlig tilsidesatt, er det ikke nødvendig å gå videre til denne delen av vurderingen. Da er grunnvilkåret ikke oppfylt, og dispensasjonen skal avslås.
Når det gjelder avveiningen av fordeler og ulemper, vil de samfunnsmessige og allmenne hensyn som ligger til grunn for markaloven måtte veie tyngre enn den interessen og fordelen private måtte ha av å gjennomføre tiltak i strid med lovens byggeforbud.
Det kan etter § 15 andre ledd andre punktum ikke dispenseres fra kravet om utarbeidelse av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler. Etter departementets vurdering taler dette for at det ikke kan gis dispensasjon fra kravet til reguleringsplan der dette enten følger av plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd eller når det følger av bestemmelse i plan, jf. § 11-9 nr. 1. Etter departementets vurdering bør det ikke ha betydning om dispensasjonen er varig eller midlertidig. Av pbl. § 19-2 andre ledd tredje punktum følger det at det ikke kan gis dispensasjon fra saksbehandlingsregler. Av Ot.prp. nr. 32 (2007–2008), under merknadene til pbl. § 12-1 om reguleringsplikt, følger det imidlertid at etter praksis fra den forrige loven har det vært adgang til å gi dispensasjon fra krav om reguleringsplan i enkelte situasjoner. Departementet uttaler samme sted:
«Grunnlaget for denne praksisen videreføres slik at det vil være adgang til å dispensere fra plankrav i den utstrekning det ikke er slik sammenheng mellom plankravet og et ev. krav om konsekvensutredning at det er til hinder for dispensasjon. Videre må de øvrige vilkårene for å dispensere i alle tilfelle være oppfylt også i forbindelse med dispensasjon fra plankrav.»
Noe tilsvarende forbehold kan ikke departementet se av forarbeidene til markaloven § 15 andre ledd andre punktum.
I tredje punktum står det at «Bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven gjelder ikke». Ifølge Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) side 47 betyr dette at «bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven ikke kan anvendes for å dispensere fra markalovens bestemmelser».
9.1.3 Konsekvensen av at berørt myndighet har uttalt seg mot dispensasjon
Det følger av § 15 tredje ledd at kommunen ikke kan gi dispensasjon fra planer, lovens bestemmelser om planer eller forbudet i § 5 når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg mot at det blir gitt dispensasjon. Et eksempel på slik myndighet er Statsforvalteren, som har en sentral rolle i forvaltningen av Marka. Statsforvalteren er samtidig klageinstans for vedtak kommunene treffer som førsteinstans.
Dette har reist spørsmål om hvilke konsekvenser en negativ uttalelse fra berørt myndighet har for kommunens myndighet til å fatte vedtak i første instans. Etter ordlyden kan kommunen da ikke treffe vedtak om å gi dispensasjon. Det er imidlertid mer uklart om dette innebærer at kommunen alltid må sende slike saker til Statsforvalteren, som da overtar som myndighet i førsteinstans, eller om kommunen fremdeles har anledning til å avslå søknaden dersom de uansett ikke ønsker å innvilge den. Videre kan det stilles spørsmål ved om kommunen har myndigheten til å delvis gi dispensasjon, for eksempel dersom kommunen helt eller delvis velger å imøtekomme anførsler i uttalelsen fra den berørte statlige myndigheten.
Kommunene antas å ha anledning til å avstå fra å avslå dispensasjonssøknader de selv er positive til. Disse søknadene kan oversendes Statsforvalteren som førsteinstans. Statsforvalteren behandler avslag på søknader om dispensasjon som andreinstans i tilfeller hvor også kommunen er negative til det omsøkte tiltaket og deretter har fattet vedtak om avslag.
Dersom Statsforvalteren har gitt negativ uttalelse, må Statsforvalteren vurdere om det kan foreligge såkalt organinhabilitet og om saken skal sendes til settestatsforvalter for avgjørelse i første instans, eller om det er tilstrekkelig at en annen avdeling i embetet behandler saken. Kommer den negative uttalelsen fra annen regional eller statlig myndighet, kan Statsforvalteren på vanlig måte behandle saken i første instans.
9.2 Høringsforslaget
9.2.1 Hva det kan gis dispensasjon til
Departementet foreslo å klargjøre i tråd med det som antas å følge av gjeldende rett at det kommunen kan gi dispensasjon fra med henvisning til § 7 første ledd nr. 1-4, er planer og bestemmelser i plan vedtatt med hjemmel i § 7. I dag er det bare departementet som kan gi dispensasjon til infrastrukturtiltak, jf. § 7 første ledd nr. 4. Departementet så ikke grunn til at ikke kommunene kan gi dispensasjon fra bestemmelser i plan om offentlige infrastrukturtiltak, og foreslo derfor ikke å videreføre denne begrensningen i kommunenes myndighet etter markaloven.
9.2.2 Vilkår for å gi dispensasjon
Departementet vurderte mer generelt at tillatelse til å gjennomføre tiltak i form av dispensasjon etter markaloven, fortsatt bør være en snever unntaksbestemmelse som benyttes i unntakstilfeller, særlig i lys av de presiseringer som ble foreslått i ny § 5.
Tiltak lovgiver, departementet og kommunen gjennom stadfestete planvedtak på forhånd har vurdert at kan tillates i Marka, bør vurderes mer lempelig, enten ved at de er eksplisitt unntatt fra forbudet mot bygge- og anleggstiltak i § 5, eller ved at det kan gis tillatelse etter en enklere vurdering i § 14 der tiltaket er omfattet av plan eller i tråd med LNF-formål. Høringsforslaget om unntak fra byggeforbudet § 5 andre ledd omfatter nettopp tiltak som departementet oppfatter at Stortinget mente det skulle være kurant å få dispensasjon til etter markaloven. Ved å fastsette nye unntak fra forbudet i § 5 andre ledd blir enkelte tiltak som har lite å si for ivaretakelse av lovens formål ikke søknadspliktige. Departementet viste til at dette gir en betydelig forenkling av markaloven og vil redusere antallet søknader om dispensasjon.
Ordlyden i gjeldende § 15 andre ledd tredje punktum kan oppfattes som at bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven ikke gjelder. Det er uheldig, siden det kan være behov for dispensasjon etter begge lover. Ifølge Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) skal bestemmelsen imidlertid bare bety at bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven ikke kan anvendes for å dispensere fra bestemmelsene i markaloven. Det er ikke behov for å ha en slik bestemmelse i markaloven. Det reguleres fullt ut av plan- og bygningsloven når denne loven er grunnlag for dispensasjon, mens det eneste grunnlaget for dispensasjon fra bestemmelser i markaloven følger av § 15. Departementet foreslo derfor å oppheve § 15 andre ledd tredje punktum.
9.2.3 Konsekvensen av at myndighet har uttalt seg mot dispensasjon
Departementet vurderte at det er behov for å endre § 15 slik at kommunens myndighet til å behandle søknader om dispensasjon ikke beror på utfallet i saken, slik som i dag. Samtidig er det viktig at kommunen også legger vekt på uttalelse fra direkte berørt myndighet. Departementet foreslo derfor at bestemmelsen ikke skal gi føringer for utfallet i saken, men at kommunen i stedet får plikt til å legge særlig vekt på uttalelsen fra direkte berørt statlig eller regional myndighet. Bestemmelsen gir da kommunen myndighet til å vurdere om det skal gis dispensasjon eller ikke etter såkalt forvaltningsskjønn (tidligere fritt skjønn). Dette vil styrke det lokale selvstyret, samtidig som bestemmelsen oppfordrer til mer konkrete vurderinger av innspillene kommunen har mottatt.
Departementet forslo å ikke videreføre formuleringen «har uttalt seg mot». Dermed vil kommunen også få plikt til å vurdere både positive og negative uttalelser.
Videre foreslo departementet at kommunens vurdering av uttalelsen skal fremgå av vedtaket.
Departementet foreslo ikke regler om organinhabilitet i markaloven, og viste til utvalgets vurderinger i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov punkt 16.5.4 om dette.
9.3 Synspunkter i høringen
Departementet har mottatt få synspunkt til forslaget til endringer i § 15. NVE, Oslo kommune og Statsforvalteren anbefaler det tas inn bestemmelse om at kommunen har plikt til å sende søknader om dispensasjon til regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, slik det er krav om i pbl. § 19-1 fjerde punktum. Statsforvalteren anbefaler videre at kommunen skal orientere vedkommende myndighet om utfallet i saken, slik at det er anledning til å påklage eventuelle vedtak. Det kan med fordel også fremgå av loven at det er klagerett på slike vedtak, jf. pbl. § 1-9. Statsforvalteren foreslår videre bestemmelser om saksbehandlingsgebyr og bortfall av gitte tillatelser og dispensasjoner. NVE mener forbudet i pbl. § 1-8 mot tiltak langs sjø og vassdrag må innarbeides i markaloven og viser til at dette ikke er omtalt i § 15.
Nittedal kommune oppfatter endringen i § 15 tredje ledd som en oppmykning og peker samtidig på at loven ikke har bestemmelser om varigheten av dispensasjoner. Dette bør samordnes med reglene i plan- og bygningsloven, hvor varigheten er tre år.
Markarådet og Oslo og Omland Friluftsråd mener at en kommune bør ha svært tungtveiende grunner for å fravike uttalelser fra direkte berørt statlig eller regional myndighet.
For å sikre at lovens formål blir ivaretatt mener Elvia det er hensiktsmessig at nye større nettanlegg som luftledninger og nettstasjoner behandles og vurderes etter § 15. Det samme gjelder vesentlige endringer av eksisterende anlegg, for eksempel når luftledninger legges om til jordkabelanlegg. Østmarkas Venner er bekymret for at dispensasjoner kan bidra til at loven svekkes og mener at behov for unntak er tilstrekkelig ivaretatt med forslag til endringer i §§ 5, 6 og 14.
Løvenskiold-Vækerø AS støtter forslaget til endringer i § 15 og forventer at forslaget til nytt tredje ledd vil resultere i smidigere og mer lokaltilpassede avgjørelser.
9.4 Departementets vurdering
9.4.1 Hva det kan gis dispensasjon til
Departementet går videre med forslaget til klargjøring i § 15 første ledd, som sier at kommunen kan gi dispensasjon fra bestemmelser i plan fastsatt med hjemmel i § 7 andre ledd. Bestemmelsen klargjør i tråd med det som antas å være gjeldende rett at det ikke er adgang til å gi tillatelse etter § 14 dersom et tiltak er i strid med plan. Departementet er ikke enig med Østmarkas Venner i at endringene i §§ 5, 6 og 14 medfører at behovet for dispensasjon bortfaller. Endringene i disse bestemmelsene påvirker ikke bestemmelsene om motorferdsel, og skal det gjøres unntak fra disse må det skje med grunnlag i § 15. Departementet mener det også i andre tilfeller fortsatt vil være behov for å gjøre unntak fra bestemmelser i loven, og tilrår at § 15 første ledd videreføres.
Departementet er ikke enig med NVE i at markaloven skal ha forbud mot tiltak langs sjø og vassdrag, jf. pbl. § 1-8, og at det er behov for å eksplisitt nevne dette som grunnlag for dispensasjon i § 15. Departementet viser til at pbl. § 1-8 består av ulike elementer som har ulik virkning og ulike saklige og stedlige virkeområder. Første ledd er en retningslinje som det ikke er naturlig å gi dispensasjon fra. Andre ledd om forbud i 100-metersbeltet gjelder kun sjø (altså saltvann). Markalovens virkeområde ligger ikke i området omfattet av dette særskilte byggeforbudet i plan- og bygningsloven. Det følger imidlertid av pbl. § 1-8 femte ledd at for
«(…) områder langs vassdrag som har betydning for natur-, kulturmiljø- og friluftsinteresser, eller for vassdragets kapasitet, skal kommunen i kommuneplanens arealdel etter § 11-11 nr. 5 vurdere å fastsette grense på inntil 100 meter der bestemte angitte tiltak mv. ikke skal være tillatt».
Dersom kommunen har fastsatt slike bestemmelser, vil det være omfattet av forbudet i lovforslaget § 5 første ledd bokstav j: «annen virksomhet og endring av arealbruk som vil være i strid med arealformål, planbestemmelser og hensynssoner». Bygging i områder med slikt forbud vil da kreve dispensasjon etter § 15, uten at dette er presisert særskilt i loven.
9.4.2 Vilkår for å gi dispensasjon
Departementet foreslår ingen endringer i de gjeldende vilkårene for å gi dispensasjon. Samtidig viser departementet til at kommunen i avgjørelse av om dispensasjon gis, skal legge særlig vekt på uttalelse fra direkte berørt statlig eller regional myndighet, enten uttalelsen taler for eller mot at dispensasjon gis. Se punkt 9.4.3.
Departementet viser til at lovforslaget § 6 og § 14 tilrettelegger for en enklere vurdering av søknader om tillatelser for tiltak som har grunnlag i plan eller LNF-formål, mens § 15 fortsatt vil ha nokså strenge vilkår for vurdering av søknader om dispensasjon. Dermed blir det enda tydeligere at det å gjøre unntak fra bestemmelser i eller i medhold av loven i form av dispensasjon er en slik snever unntaksregel som den fra departementet i sin tid opprinnelig var ment å være. Departementet ser derfor ikke behov for å endre § 15 slik at det skilles mellom tiltak som har grunnlag i LNF-formål og stadfestet plan og andre tiltak. Disse skal som nevnt fortsatt behandles som tillatelse slik det er beskrevet i lovforslaget § 14.
Departementet mener det er uheldig at ordlyden i gjeldende § 15 andre ledd tredje punktum kan oppfattes som at bestemmelsene om dispensasjon i plan- og bygningsloven ikke gjelder. Det kan være behov for dispensasjon etter begge lover, særlig dersom tiltak er i strid med bestemmelser i plan. Det er ikke behov for å ha en bestemmelse i markaloven hvis funksjon bare er å fastslå at plan- og bygningsloven ikke kan være grunnlag for dispensasjon fra markaloven. Det reguleres fullt ut av plan- og bygningsloven når denne loven er grunnlag for dispensasjon, mens det eneste grunnlaget for dispensasjon fra bestemmelser i markaloven følger av § 15. Departementet går derfor videre med forslaget om å oppheve § 15 andre ledd tredje punktum.
9.4.3 Uttalelse fra berørt myndighet
Departementet går videre med forslaget om å oppheve § 15 tredje ledd første punktum slik at kommunens myndighet til å behandle søknader om dispensasjon ikke beror på utfallet i saken, slik som i dag. Den nye bestemmelsen departementet foreslår som erstatning for § 15 tredje ledd første punktum, gir ikke føringer for utfallet i saken. Kommunen skal i stedet legge særlig vekt på uttalelsen fra direkte berørt statlig eller regional myndighet. Hva beslutningen blir, er opp til kommunens forvaltningsskjønn å avgjøre. Dette vil styrke det lokale selvstyret, samtidig som bestemmelsen oppfordrer til mer konkrete vurderinger av innspillene kommunen har mottatt. Ved å ta bort formuleringen «har uttalt seg mot» vil kommunen få plikt til å også legge særlig vekt på uttalelser som taler for at det gis dispensasjon.
Departementet går i § 15 tredje ledd andre punktum videre med forslaget om at kommunens vurdering av uttalelsen fra berørt myndighet skal fremgå av vedtaket. Grunnlaget for en eventuell lovlighetskontroll bli dermed tydeligere: I tillegg til å vurdere vilkårene som følger av andre ledd, må klageinstans eller domstol, mer enn selve utfallet, vurdere om kommunen har vurdert og lagt vekt de uttalelsene kommunen har mottatt fra direkte berørt myndighet.
Departementet viser til at utvalget i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov ikke foreslo nye regler om såkalt organinhabilitet. Departementet foreslår derfor heller ikke slike regler i markaloven, og viser til utvalgets vurderinger i punkt 16.5.4.
Departementet er enig med NVE, Oslo kommune og Statsforvalteren i at markaloven på samme måte som plan- og bygningsloven bør ha en bestemmelse om at kommunene bør sende søknader om dispensasjon til uttalelse til regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt. Den gjeldende bestemmelsen i § 15 tredje ledd synes å forutsette en slik involvering, men det bør også presiseres i markaloven slik at den på en klarere måte signaliserer forventninger til involvering, samordning og samarbeid mellom myndigheter. Departementet foreslår at en bestemmelse om dette inntas i lovforslaget § 15 første ledd andre punktum. Gjeldende andre punktum om å sette vilkår for dispensasjon flyttes til § 15 andre ledd nytt tredje punktum. Departementet viser til at dette leddet fra før av har retningslinjer for og bestemmelser om behandling av slike søknader, og at denne bestemmelsen passer bedre inn her enn i gjeldende første ledd.
Departementet er enig i at berørt statlig organ og regionalt organ bør ha anledning til å påklage enkeltvedtak etter loven dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde. Dette bidrar til ivaretakelse av både markalovens formål og andre berørte samfunnsinteresser. En forutsetning for klage er at vedkommende organ blir orientert om vedtaket. Det kan argumenteres for at plikt til slik orientering allerede følger av god forvaltningsskikk, og ikke bør føre til noe særlig merarbeid. Departementet foreslår i § 15 tredje ledd tredje punktum en bestemmelse om plikt til å gi vedkommende organ kopi av vedtaket. I § 16 første ledd andre punktum presiseres det at klageretten ikke bare gjelder vedtak om å gi dispensasjon, men «vedtak etter § 15». Det fanger også opp det å ikke gi dispensasjon.
Når det gjelder involvering av og klagerett for berørte myndigheter ved søknad om tillatelse etter § 14, viser departementet til at berørte myndigheter involveres gjennom den forutgående planprosessen som ligger til grunn for de fleste tillatelser etter bestemmelsen. Der en landbruksvei ikke utløser krav om reguleringsplan, vil berørte myndigheter bli involvert i samsvar med de krav som følger av landbruksveiforskriften § 3-1. Ellers viser departementet til klageretten både Statforvalteren og fylkeskommunen har etter gjeldende § 16 første ledd andre punktum. Denne bestemmelsen videreføres.
9.4.4 Saksbehandlingsgebyr og bortfall av tillatelser
Departementet er enig med Statsforvalteren i at markaloven på samme måte som plan- og bygningsloven bør ha bestemmelser om varighet av og bortfall av tillatelser og dispensasjoner. Departementet viser til at bortfall av gitte tillatelser og dispensasjoner er inngripende overfor private, og at et forslag om slike bestemmelser ikke har vært på høring. Departementet foreslår derfor ikke endringer i loven om det nå. Departementet vil vurdere å komme tilbake til dette ved en senere endring av markaloven, slik at berørte grunneiere og rettighetshaver får anledning til å uttale seg og blir forberedt på nytt regelverk.
Av samme grunn forslår departementet heller ikke å innføre hjemmel for saksbehandlingsgebyr nå.