14 Merknader lovforslaget

Til § 2

Endringene i paragrafen er omtalt i punkt 3.4. Markaloven § 2 har overskriften «Geografisk avgrensing» og er en bestemmelse om geografisk virkeområde. Loven har i dag ingen bestemmelse om saklig virkeområde. Departementet foreslår å klargjøre i innledningen til nytt sjette ledd at loven omfatter bygge- og anleggstiltak som nevnt i § 5, inkludert bygge- og anleggstiltak i landbruket. I bokstav a fastslås det at loven ikke gjelder skogbehandling, hogsttiltak og drift av jordbruksarealer. I bokstav b klargjøres det i tråd med forvaltningspraksis at loven ikke omfatter visse konsesjonspliktige energitiltak. Departementet vurderer at det nye leddet er uttrykk for gjeldende rett. Departementet foreslår at bestemmelsen får ny overskrift for å synliggjøre at den nå gjelder både stedlig og saklig virkeområde.

Til § 3

Endringene i bestemmelsen er omtalt i punkt 4.4. I første ledd oppheves adgangen til å delegere myndighet til kommunen. Av nytt andre ledd første punktum fremgår det at departementet i stedet for delegering kan tildele kommunen myndighet gjennom fastsetting av forskrift. Av andre punktum følger det at tildeling av myndighet til kommunen for forvaltning av verneforskrifter etter § 11, forutsetter samtykke fra kommunen. Etter tredje punktum kan departementet tildele forvaltningsmyndigheten til et verneområdestyre. Markaloven får dermed samme rammer tildeling av myndighet for verneområder som naturmangfoldloven § 62 etter endringer vedtatt i 2024. I nytt tredje ledd videreføres departementets adgang til å omgjøre kommunens vedtak også der kommunen utøver myndighet med grunnlag i tildelt myndighet etter annet ledd. I dag følger denne adgangen bare av forvaltningslovens regler om overordnet myndighets adgang til omgjøring. Departementet har slik adgang til omgjøring der kommunens myndighet er delegert. Der kommunen er tildelt myndighet gjennom forskrift eller lov, er departementet ikke overordnet kommunen.

Til § 3 a

Paragrafen er ny og omtalt i punkt 5.4.2. Departementet viser til at tidligere § 3 andre ledd gjorde unntak for område, anlegg eller byggverk som var erklært hemmelig i medhold av lov om forsvarshemmeligheter fra 1914. Da denne loven ble erstattet av ny sikkerhetslov, ble det ikke tatt inn henvisning til den nye bestemmelsen om skjermingsverdige objekter og infrastruktur, jf. sikkerhetsloven § 7-1, jf. også den nå opphevede sikkerhetsloven av 1998 § 18 a. I stedet ble det ved en feil tatt inn unntak for område personer ikke har tilgang til etter sikkerhetsloven § 7-5, jf. også den nå opphevede sikkerhetsloven § 17. Departementet foreslår å rette denne feilen ved å oppheve § 3 andre ledd og i ny § 3 a ta inn bestemmelse om unntak fra krav i loven for Forsvaret. Unntaket gjelder der et tiltak krever bruk av sikkerhetsgradert informasjon etter sikkerhetsloven § 5-3, eller tiltaket berører objekt eller infrastruktur som Forsvarsdepartementet har utpekt eller vil utpeke som skjermingsverdig i medhold av sikkerhetsloven § 7-1. Forslaget betyr at Forsvaret ikke trenger tillatelse etter § 14 eller dispensasjon etter § 15 for bygge- og anleggstiltak omfattet av bestemmelsen. Forsvaret skal i slike tilfeller vektlegge ivaretakelsen av markalovens formål. Det betyr at Forsvaret skal ta hensyn til hvordan et tiltak påvirker friluftsliv, naturopplevelse, idrett, landskap, og natur- og kulturmiljø med kulturminner. Dersom et tiltak berører vernede friluftslivsområder etter § 11, og tiltaket kan påvirke verneverdiene, må Forsvaret søke dispensasjon fra verneforskriften på samme måte som for områder vernet i medhold av naturmangfoldloven kap. V. For militære områder uten særskilt status etter sikkerhetsloven § 7-1 gjelder markaloven fullt ut. I praksis vil etaten Forsvarsbygg ivareta Forsvarets interesser etter loven.

Til § 3 b

Paragrafen er ny, og omtalt i punkt 5.4.3. Departementet foreslår i ny § 3 b at markaloven åpner opp for å gjøre unntak fra krav i loven for objekter og infrastruktur som andre departementer enn Forsvarsdepartementet har utpekt eller vil utpeke som skjermingsverdig etter sikkerhetsloven § 7-1. Det samme gjelder dersom et tiltak krever bruk av sikkerhetsgradert informasjon etter sikkerhetsloven § 5-3. Vilkåret for unntak er her at «tvingende samfunnshensyn gjør det nødvendig». Den kommer derfor bare til anvendelse i den utstrekning det vil være sikkerhetsmessig uforsvarlig å følge markalovens alminnelige regler, jf. Prop. 99 L (2013–2014) side 100 om den tilsvarende bestemmelsen i pbl. § 20-8 første ledd. Unntaket i § 3 b gjelder markalovens forbud mot bygge- og anleggstiltak i § 5 og krav om tillatelse for bygge- og anleggstiltak etter § 14 eller dispensasjon etter § 15. Det betyr at det fortsatt er behov for å avklare forholdet til verneforskriften dersom et tiltak berører et område vernet i medhold av markaloven § 11, slik situasjonen er for områder vernet i medhold av naturmangfoldloven kap. V.

Plan- og bygningsloven § 20-8 har bestemmelser om involvering av kommuner, kommunens plikt til å bidra, informasjon til naboer og om klagerett. Departementet antar disse bestemmelsene i mange tilfeller uansett vil komme til anvendelse også for tiltak omfattet av ny § 3 b. Departementet utelukker imidlertid ikke at slike tiltak i noen tilfeller ikke utløser saksbehandling etter plan- og bygningsloven. Departementet foreslår derfor en bestemmelse i § 3 b andre punktum om at pbl. § 20-8 andre til fjerde ledd gjelder så langt det passer.

Til § 4

Gjeldende § 4 oppheves. Departementet foreslår i ny § 4 første ledd å klargjøre det som må antas å være meningen med bestemmelsen og som også følger av forvaltningspraksis: Det kan fastsettes unntak fra arealformål LNF med hjemmel i § 7 eller i statlig plan etter pbl. § 6-4. I andre ledd klargjøres det som antakelig primært var formålet til gjeldende § 4 andre ledd: Restriksjoner i eldre planvedtak står fortsatt ved lag inntil annet blir bestemt i medhold av markaloven §§ 6 og 7. Departementet mener det ikke er nødvendig å presisere at bestemmelser i verneforskrifter også gjelder i tillegg til markaloven, og foreslå å ikke videreføre denne delen av bestemmelsen. Endringene er omtalt i punkt 7.4.1.

Til § 5

Paragrafen er ny, og omtalt i punkt 6.4. Departementet foreslår i første ledd første punktum å videreføre den viktige hovedregelen i gjeldende § 5: Bygge- og anleggstiltak er forbudt i Marka. Departementet foreslår å ikke videreføre henvisningen til tiltaksbegrepet i pbl. § 1-6. I stedet foreslår departementet i første ledd andre  punktum en selvstendig og uttømmende regulering av hvilke tiltak som i loven her anses som bygge- og anleggstiltak, og omfattet av forbudet i første punktum. Departementet har brukt tilsvarende begrep som i plan- og bygningsloven kapittel 20 og forskrifter fastsatt med hjemmel i bestemmelser her. Forarbeider, rettspraksis, forvaltningspraksis og juridisk litteratur knyttet til disse bestemmelsene er derfor relevante for å klargjøre rekkevidden av forslag til de nye bestemmelsene i markaloven § 5.

Begrepene som er opplistet i bokstav a skal forstås vidt. Rettsvirkningene er de samme for bygning, konstruksjon og anlegg. Det er derfor ikke nødvendig å skille mellom disse. Tiltak som tilbygg til campingvogn, «spikertelt» og husbåter, flytende badstuer eller andre fartøyer eller innretninger som fortøyes og brukes til overnatting eller restaurant med videre, vil falle inn under bokstav a, alternativt bokstav g, avhengig av hvor permanent eller midlertidige de er. Driftsbygning i landbruk omfattes også av bestemmelsen, se punkt 2.2. Som for tiltak etter pbl. bør det være en nedre grense slik at hundehus og mindre lekestuer ikke omfattes av bestemmelsen. Departementet foreslår å klargjøre dette i andre ledd bokstav c.

Bestemmelsen kan alt etter omstendighetene også omfatte oppsetting av gjerder, se punkt 6.4.3.

Utvidelser og større ombyggingsarbeider av tiltak som nevnt i bokstav a omfattes av bokstav b, mens ordinær oppussing faller utenfor. Etter § 5 andre ledd bokstav b er fasadeendringer på visse vilkår unntatt fra forbudet.

Endringer som tilrettelegger for annen bruk enn det som følger av tillatelse eller lovlig etablert bruk er søknadspliktig etter bokstav c om varig eller tidsbestemt bruksendring. Planformålet kan bli et sentralt moment i vurderingen. Å endre bruken fra bolig til næringsformål er søknadspliktig og omvendt. Tilsvarende gjelder for endring mellom helårsbolig og fritidsbolig. Endret bruk er nevnt eksplisitt som tiltak omfattet av bestemmelsen i nåværende markalov § 5 første ledd. Bokstav c utdyper dette forbudet.

Bygningstekniske installasjoner i bokstav d omfatter bl.a. vann og avløp, ventilasjonsanlegg og elektriske installasjoner. Det er omfattende unntak fra denne bestemmelsen i utkastet til § 5 andre ledd.

Etter bokstav e omfatter forbudet oppdeling av bruksenheter i boliger. Oppdeling kan bidra til økt behov for infrastruktur og bør etter departementets vurdering være søknadspliktig slik at konsekvenser for ivaretakelse av markalovens formål kan vurderes.

Bokstav f omfatter plassering av frittstående skilt- og reklameinnretninger. Særlig frittstående skilt kan alt etter omstendighetene påvirke friluftsliv og naturopplevelse, og bør være søknadspliktig. Se samtidig unntaket i andre ledd bokstav j om oppføring av mindre skilt som viser informasjon om løyper, turmål, natur, kulturmiljø eller serverings- eller overnattingstilbud.

Bokstav g klargjør at også midlertidige eller transportable anlegg er søknadspliktige. Eksempler på dette er campingvogner, salgsboder, brakker, husbåter, tivoli og tribuneanlegg. Departementet ser ikke grunn til å åpne opp for unntak for tiltak av kortere varighet slik pbl. § 20-5 fjerde ledd i har.

Bokstav h er identisk med bestemmelsen i pbl. § 20-1 første ledd bokstav k. Det følger av gjeldende markalov § 5 at med bygge- og anleggstiltak menes tiltak som nevnt i plan- og bygningsloven § 1-6. Kommunal- og distriktsdepartementet har klargjort at pbl. § 1-6 gir en selvstendig definisjon av «tiltak», uavhengig av bestemmelser i pbl. kap. 20, se høringsnotatet punkt 2.1.2. Etter gjeldende rett er derfor mindre terrenginngrep, det vil si også terrenginngrep som ikke er «vesentlige» omfattet av markalovens forbud mot bygge- og anleggstiltak i Marka. Departementet kan ikke se at det er behov for et så omfattende forbud mot bygge- og anleggstiltak, og foreslår med forslaget til bokstav h at kun vesentlige terrenginngrep omfattes.

Veganlegg og parkeringsplass går allerede inn under bestemmelsene om terrenginngrep og konstruksjon og anlegg. Tiltaket tas med i bokstav i av informasjonshensyn.

Gjeldende markalov § 5 henviser til at forbudet i loven omfatter tiltak som nevnt i pbl. § 1-6. Siden henvisningen til pbl. § 1-6 foreslås opphevet, foreslår departementet at pbl. § 1-6 første ledd andre punktum tas inn i bokstav j.

I andre ledd foreslår departementet unntak for tiltak som etter første ledd i utgangspunktet er omfattet av loven, men som det ut fra markalovens formål er mindre behov for å ha særskilt saksbehandling av etter markaloven. Unntakene medfører endringer i gjeldende rett, men antas med de rammene som følger av unntakene, å ha lite å si for ivaretakelsen av markalovens formål. Samtidig kan det være av stor betydning for den enkelte å gjennomføre slike mindre bygge- og anleggstiltak på sin eiendom på eller i tilknytning til eksisterende bebyggelse.

I innledningen presiseres det at en forutsetning for at tiltaket kan gjennomføres uten søknad, er at tiltaket er i samsvar med arealplan. Dersom tiltaket til tross for at det er omfattet av unntak i andre ledd, samtidig er i strid med arealplan, må tiltaket behandles som dispensasjonssak etter § 15.

Unntaket i bokstav a for innvendige og utvendige arbeider omfatter bl.a. endringer i vegg, vesentlige reparasjoner, innstallering av pipe, ildsted, våtrom, solenergianlegg eller andre tekniske installasjoner. Det er en forutsetning at endringene ikke medfører økning i bruksareal eller på annen måte øker bygningsmassen.

Uten et unntak for fasadeendringer vil dette være søknadspliktig etter første ledd bokstav b. Noen av tiltakene kan omfattes av andre ledd bokstav a, men nevnes eksplisitt også i bokstav b av informasjonshensyn. Et solcelleanlegg som endrer fasaden, vil omfattes av både denne bestemmelsen og bokstav a. Departementet foreslår at bestemmelsen harmoniseres med pbl. § 20-5 første ledd bokstav c: Unntaket omfatter bare fasadeendringer som ikke endrer bygningens karakter, samt tilbakeføring av fasade til tidligere dokumentert utførelse. Disse presiseringene bidrar til ivaretaking av lovens formål om å bevare landskap med natur- og kulturmiljø.

Departementet uttalte i høringen at oppføring av mindre konstruksjoner som hundehus og mindre lekestuer kan oppføres uten søknad. Departementet mener dette bør følge direkte av loven og foreslår at unntaket inntas i bokstav c. Det at unntaket gjelder «mindre konstruksjoner» og at oppføringen «enkelt kan fjernes», betyr at unntaket ikke omfatter permanente konstruksjoner av noe særlig omfang.

Plan- og bygningsloven har også unntak for mindre fyllinger og planeringer av terreng, men har ulike regler avhengig om det er tett- eller spredtbygd strøk og om det er på eiendom for kjede- og rekkehus. Departementet vurderer at det er mindre behov for differensiering i Marka og foreslår av hensyn til forenkling i bokstav d en felles grense for når tiltaket her er søknadspliktig. For å ivareta landskap med natur- og kulturmiljø foreslår departementet å begrense terrenginngrepet til 0,5 meter fra opprinnelig terrengnivå.

Departementet foreslår i bokstav e at det også i Marka skal være unntak for å etablere utvendig mur for å hindre at jordmasser glir ut eller for å utjevne nivåforskjeller i terrenget, slik som det er etter plan- og bygningsloven. For å redusere omfang av inngrep og privatisering i Marka skal avstanden til nærmeste nabogrense være 4 meter.

Unntaket i bokstav f åpner for bygging av mindre, permanent overdekking for lagring og tørking av fyringsved til eget bruk, på flate som ikke er større enn 5 m². For å begrense den samlede effekten av nye byggetiltak foreslår departementet at unntaket gjelder inntil 5 m² per eiendom.

Bokstav g gir anledning til å etablere fast dekke på én eksisterende eller ny planert uteplass, når tiltaket ikke overstiger 20 m² på hver eiendom. Med fast dekke menes bl.a. bygging av markterrasse, legging av heller og betongstøping. For å begrense privatisering og inngrep i Marka skal avstanden mellom uteplass og nærmeste nabogrense være minst 4,0 m.

En levegg som nevnt i bokstav h er en konstruksjon som har til formål å skjerme mot vær, vind, lyd og innsyn. Leveggen kan være frittstående eller forbundet med bygning, men unntaket gjelder ikke oppføring av flere levegger i kombinasjon. For å begrense privatisering og inngrep i Marka skal høyden være maks 1,8 meter og samlet per eiendom ikke overstige 5 meter lengde.

Departementet foreslår i bokstav i at terrasser under en viss størrelse og forbundet med bygning kan etableres uten søknad. For å begrense privatisering og inngrep i Marka skal høyden ikke overstige 1,0 m fra eksisterende terreng. Terrassen må være forbundet med en bygning, og samlet for hver eiendom ikke overstige 20 m². Slike terrasser kan ha et tilhørende rekkverk på inntil 1,2 m, men kan ikke være overbygde. Avstanden mellom terrasse og nabogrensen skal være minst 4,0 m.

Departementet foreslår i bokstav j et unntak for oppføring av mindre skilt som viser informasjon om løyper, turmål, natur, kulturmiljø, eller servings- eller overnattingstilbud. Dette er nokså beskjedne tiltak som i all hovedsak også vil ha positive effekter for friluftsliv, naturopplevelse og idrett, jf. § 1.

Departementet mener at drift og vedlikehold, samt nødvendig istandsetting ved akutt utfall, på og ved eksisterende energi- og kraftanlegg bør kunne skje uten søknad, og foreslår unntak for dette i bokstav k. Dersom vedlikehold medfører vesentlige endringer, kan dette omfattes av forbudet i § 5 første ledd bokstav b og utløse krav om dispensasjon.

Bokstav l åpner opp for å oppgradere eller fornye kraftledninger for å heve spenningsnivået eller øke linjetverrsnittet. Forutsetningen for at dette kan skje uten søknad er at endringen er uten nevneverdig betydning for ivaretaking av markalovens formål. Dette betyr at tiltakshaver skal planlegge for, og påse at arbeidet ikke har nevneverdige ulemper for friluftsliv, idrett og naturopplevelse, landskap og natur- og kulturmiljø med kulturminner. Dersom tiltakshaver er i tvil, bør kommunen konsulteres, slik at kommunen kan vurdere om det er grunn til å behandle tiltaket som dispensasjonssak etter § 15.

Ikke alle dammer i Marka kan anses som energi- og kraftanlegg, og vil dermed ikke nødvendigvis omfattes av ny bokstav k. Eier har et ansvar etter vannressursloven § 37 og damsikkerhetsforskriften, for å sørge for at anlegget blir vedlikeholdt og er i forsvarlig stand, slik at anlegget ikke fører til skade. NVE fører tilsyn med slike anlegg. Departementet foreslår et unntak i ny bokstav m slik at vassdragsanlegg kan vedlikeholdes eller rehabiliteres uten søknad. Vesentlig endring av vassdragsanlegg vil omfattes av forbudet etter første ledd bokstav b.

Departementet foreslår i bokstav n at forbudet ikke omfatter nedlegging av vassdragsanlegg som er konsesjonspliktig etter vannressursloven § 41. Nedlegging kan skje i form av rivning av demning eller varig nedtapping av dam uten rivning av selve demningen. Dersom nedleggingen ikke er konsesjonspliktig etter vannressursloven § 41, behandles en søknad om rivning eller annen nedlegging av vassdragsanlegg på vanlig måte etter § 15.

I tredje ledd presiseres det som også følger av gjeldende rett: Tiltakshaver er ansvarlig for at tiltak som nevnt i andre ledd utføres i samsvar med de krav som ellers følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Eksempler på dette er automatisk fredede kulturmiljø etter kulturminneloven, byggesaksregler i plan- og bygningsloven eller verneforskrifter etter naturmangfoldloven eller markaloven.

I fjerde ledd foreslår departementet en ny forskriftshjemmel til å fastsette utfyllende bestemmelser om hvilke tiltak som omfattes av bestemmelsen.

Til § 6

Departementet viser til kapittel 7.4.2 om noen mindre endringer i strukturen i markaloven kapittel 2. Forslaget til ny § 6 er omtalt i kapittel 7.4.3. Den nye bestemmelsen vil i tråd med forarbeidene og forvaltningspraksis nå angi uttømmende hvilke bygge- og anleggstiltak kommunale planer etter plan- og bygningsloven kan åpne for i Marka, uavhengig av hva § 4 første ledd og § 5 første ledd bestemmer.

Gjeldende § 7 presiserer ikke i innledningen at bestemmelsen gjelder bygge- og anleggstiltak, den nevner mer generelt «tiltak». Departementet utelukker ikke at det kan oppstå misforståelser om dette, siden gjeldende § 7 nr. 1 er like generell ved formuleringen «tiltak i landbruk». Som det er redegjort for i punkt 3 gjelder loven bygge- og anleggstiltak i landbruket og ikke andre tiltak, som den ordinære driften av jord- og skogbruksareal, jf. også klargjøring om dette i lovforslaget § 2 sjette ledd. Departementet foreslår derfor at innledningen i lovforslaget § 6 første ledd tilføyes «bygge- og anleggstiltak».

Gjeldende § 7 første ledd har en nummerert punktliste. Punktlisten med tilsvarende bestemmelser i ny § 6 første ledd får bokstaver slik at punktlister i loven angis på en enhetlig måte.

Forslaget til bokstav a er en videreføring av gjeldende § 7 første ledd nr. 1, og omfatter fortsatt bare «bygninger og terrenginngrep som er nødvendige ledd i landbruksnæring», jf. Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) side 40.

Unntaket i bokstav b er delvis en videreføring av gjeldende § 7 første ledd nr. 2. Departementet viser til at det gjeldende unntaket «stier og løyper» ifølge Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) bare gjelder «stier og løyper som forutsetter reguleringsplan etter § 9». Departementet viser samtidig til at bestemmelsen om reguleringspliktige tiltak etter ordlyden i § 9 ikke gjelder «stier», kun løyper. Dette er også lagt til grunn i departementets retningslinjer for bestemmelsen fastsatt 16. februar 2015. Ordlyden i gjeldende § 7 nr. 2 er sånn sett noe misvisende og bør ikke inneholde formuleringen «stier».

Gjeldende § 9 åpner for å gi tillatelse til å anlegge løyper og stier som medfører mindre terrenginngrep. Dersom anlegging av stier er så omfattende at det krever reguleringsplan, vil det være å anse som etablering av «offentlige infrastrukturanlegg som veger» etter gjeldende § 7 første ledd nr. 4. Videre viser departementet til presiseringer i lovforslaget § 9 første ledd. Departementet foreslår her å klargjøre når tiltak kan utføres uten søknad, når det krever tillatelse etter § 14, og når tiltaket først må avklares i reguleringsplan. Videre er bestemmelsen utformet bredere, slik at den dekker flere arealer og tiltak for å tilrettelegge for friluftslivsaktiviteter for allmennheten. Departementet foreslår på denne bakgrunn at ny bokstav b skal får en ordlyd som reflekterer mer presist formålet med regelen. Unntaket åpner for tilretteleggingstiltak etter § 9 som forutsetter reguleringsplan etter bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Det kan være reguleringsplikt som følge av det generelle plankravet i pbl. § 12-1 tredje ledd eller som følge av bestemmelser i plan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1. Dette er en klargjøring som ikke er ment å endre gjeldende rett.

Unntaket i bokstav c er videreføring av gjeldende § 7 nr. 3. Forslaget medfører ingen endring i gjeldende rett.

Unntaket i bokstav d tilsvarer gjeldende § 7 nr. 4. I opplistingen av infrastrukturtiltak tilføyes «utfartsparkering». Dette medfører ingen endring av gjeldende rett, og foreslått av informasjonshensyn.

Departementet har i enkeltsaker lagt til grunn at en tolkning av markaloven helt etter ordlyden ikke er i samsvar med Stortingets intensjoner om hva kommunale planer kan åpne opp for i Marka. Departementet foreslår derfor i bokstavene e, f, g, og h i tråd med uttalelser i forarbeidene til markaloven å lovfeste ytterligere tiltak kommunale planer kan åpne for.

Bokstav e er ny og klargjør at kommunale planer kan åpne for ombygging og mindre utvidelser av eksisterende bygninger, anlegg og innretninger. Formålet med bestemmelsen er at loven skal åpne for å ta hensyn til etablerte lokalsamfunn og tradisjonelt hytteliv i Marka. I den skjønnsmessige vurderingen må kommunen vurdere om det er snakk om vedlikehold, modernisering eller andre bygge- og anleggstiltak som er nødvendige for å opprettholde etablerte lokalsamfunnene eller enkelt hytteliv på et tilfredsstillende nivå. Ved at loven begrenser tiltaket til «mindre utvidelser» må kommunen vurdere forholdsmessigheten mellom eksisterende bygge- og anleggstiltak og det nye tiltaket. Begrensningen betyr også at det skal legges stor vekt på å minimere negative effekter for idrett, friluftsliv og naturopplevelse, samt effekter på landskap med natur- og kulturmiljø.

I den nye bestemmelsen i bokstav f foreslår departementet å lovfeste at kommunale planer i Marka kan åpne for begrenset spredt utbygging i tilknytning til eksisterende bebyggelse i Sørkedalen og Maridalen når utbyggingen er nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn. Dette er en nokså snever unntaksbestemmelse. For det første må utbyggingen være «begrenset og spredt». Disse føringene er i tråd med lovens formålsbestemmelse og gjeldende forvaltningspraksis. Endringen medfører at det nå følger direkte av lovens ordlyd at det ikke kan etableres nye store og tett utbygde byggefelt.

Vilkåret «i tilknytning til eksisterende bebyggelse» betyr at utbyggingen må ha nærhet til eksisterende bebyggelse og at det ikke kan stadfestes planer om etablering av det som fremstår som helt nye grender eller boligområder i Marka. Endelig er det et krav at utbyggingen er «nødvendig for å opprettholde et etablert lokalsamfunn». Dette er også i tråd med forståelse av føringer i forarbeidene og etablert forvaltningspraksis. Som del av vurderingen av vilkåret «nødvendig» bør det vektlegges hvilken betydning utbyggingen har for folketall og tjenestetilbud. Nærhet til skoler og øvrig tjenestetilbud i Sørkedalen og Maridalen er også av betydning for om ny bebyggelse kan anses nødvendig for å opprettholde lokalsamfunnene.

Departementet viser samtidig til at det klart er i tråd med markalovens formål å prioritere friluftsliv, idrett og naturopplevelse fremfor ny bebyggelse, og dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, jf. gjeldende § 6 andre ledd og ny § 7 andre ledd.

Bestemmelsen åpner ikke for planlegging av slik utbygging i andre områder i Marka enn i Maridalen og Sørkedalen.

I den nye bestemmelsen i bokstav g foreslår departementet å lovfeste det som antas å være gjeldende rett, og i samsvar med uttalelser i forarbeider og forvaltningspraksis. Bestemmelsen klargjør at det kan fastsettes bestemmelser i kommunale planer om etablering og utvidelse av overnattings- og serveringsvirksomhet der etableringen eller utvidelsen har til formål å fremme, eller som samlet sett har flere fordeler enn ulemper for friluftsliv, idrett eller naturopplevelse.

Bestemmelsen gir også hjemmel til at kommunale planer kan åpne for ny bruk når dette krever avklaring i plan, inkludert bruksendring fra fritidsbolig til markastue. § 15 kan også gi grunnlag for dispensasjon til slike tiltak.

Dersom bruksendring er i tråd med plan, vil det ikke være behov for planavklaring eller dispensasjon etter markaloven. Bruksendring i tråd med gjeldende plan eller ny plan stadfestet i medhold av bokstav g kan behandles enklere. Departementet viser til punkt 8.4.2 og lovforslaget § 14 første ledd bokstav a, der departementet foreslår å presisere at det også kan gis tillatelse til bruksendringer når det er i samsvar med plan. Det betyr at søknaden kan samordnes med den enklere behandlingen etter byggesaksforskriften § 2-1.

I den nye bestemmelsen i bokstav h foreslår departementet en generell hjemmel til å stadfeste planer om tiltak som har til formål å fremme, eller tilrettelegge for friluftsliv, idrett eller naturopplevelses tiltak for allmennheten. Ved at bestemmelsen stiller krav om nevnte formål og virkninger, vil bestemmelsen ikke gi hjemmel til å etablere virksomheter som primært har kommersielle eller andre formål, som kultur eller religion. Kommersielle tilbud som f.eks. klatreparker, aktivitetsparker, «villmarkscamp» etc. som innebærer tilrettelegging for idrett eller friluftsliv for betalende besøkende, vil innebære at disse arealene samtidig får dårligere tilgjengelighet for allmennheten, og vil heller ikke omfattes av bestemmelsen. Ved behandling av tiltak etter dette alternativet, vil det være av stor betydning at Marka skal være tilgjengelige uten at publikum må betale for bruken av naturen i Marka, jf. også friluftsloven § 14. Markaloven er likevel ikke til hinder for at virksomheter krever betaling for bruk for å finansiere drift og investeringer i bygg og anlegg, så lenge hovedformålet med virksomheten er friluftsliv, idrett eller naturopplevelse. I alpinanlegg kan virksomheten derfor ta betaling for bruken av selve skiheisen. Siden alpinbakken fortsatt vil være tilgjengelig for bruk uten betaling og bruk av skiheis, vurderes dette å være i samsvar med loven.

En del av Forsvarets tiltak kan omfattes av gjeldende § 7 første ledd nr. 4 (ny § 6 bokstav d), men trolig ikke alle. For å klargjøre at det kan planlegges tiltak til alle typer militære formål, foreslås en ny bestemmelse om dette i bokstav i.

Departementet foreslår i bokstavene j, k og l at kommunale planer også kan åpne for ulike former for bygge- og anleggstiltak som forebyggende tiltak eller for å bedre miljøtilstanden. Slike tiltak kan kreve store terrenginngrep, inkludert tilbakeføring eller etablering av nytt terrengnivå. Tiltakene er derfor tidvis av en slik størrelse at de med fordel bør vurderes gjennomført i en planprosess fremfor en dispensasjonsbehandling. Loven gjør i dag ikke unntak fra kravet til reguleringsplan der tiltaket er av en slik art at det utløser krav om reguleringsplan. Departementet mener loven også bør åpne for flomdempende tiltak, overvannshåndtering og lignende klimatilpasning.

Departementet foreslår i bokstav j en hjemmel som åpner opp for en rekke forebyggende tiltak. Oversvømmelse i bekker o.l. vil dekkes av begrepet «flom».

Bokstav k åpner for å rydde opp i og begrense forurensning på nødvendig måte. Forslaget til ordlyd tilsvarer tiltaksplikten i forurensningsloven § 7 andre ledd, og vil kunne omfatte både tekniske tiltak for å redusere spredning av forurensning, fjerning av forurensede løsmasser og opprydding i forurenset grunn m.m.

I bokstav l har departementet vurdert å bruke begrepet «naturrestaurering». Det kan omfatte svært mange tiltak. Departementet foreslår at bestemmelsen avgrenses til «tiltak for å forbedre eller gjenopprette tilstand i økosystem som er blitt forringet eller ødelagt». Forslag til ordlyd er basert på definisjonen av naturrestaurering i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold.

Bestemmelsene i bokstavene j, k og l skal ikke forstås som slike tiltak alltid må behandles gjennom plan. Kommunen kan fortsatt gi dispensasjon til tiltaket også etter § 15 dersom vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, og tiltaket ikke utløser krav om reguleringsplan etter bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Departementet mener dispensasjon særlig kan være hensiktsmessig når det haster å gjennomføre tiltak for å redusere skade eller fare for skade. Hensyn til involvering av berørte interesser taler for plan jo mer omfattende eller varig tiltaket er.

Departementet legger til grunn at det uavhengig av krav til saksbehandling i markaloven kan gjennomføres bygge- og anleggstiltak i Marka for tiltak omfattet av bokstav j, k eller l der vilkårene for nødrett i straffeloven § 17 er oppfylt.

I andre ledd presiseres det at tiltak som inngår i plan etter første ledd krever søknad og tillatelse etter § 14.

I tredje ledd foreslår departementet å klargjøre det som allerede anses å følge av gjeldende rett og forvaltningspraksis siden loven trådte i kraft: Nye planer kan også videreføre eksisterende tiltak som er i tråd med tidligere vedtak om varig etablering etter markaloven eller tiltak som var lovlig etablert som varig tiltak før markaloven trådte i kraft. I bestemmelsen ligger også en materiell begrensing: Tiltaket kan bare videføres i den grad det fortsatt er innenfor rammene av den aktuelle beslutningen eller hjemmelen.

I fjerde ledd videreføres gjeldende § 7 tredje ledd om at forbudet i § 5 kan fravikes ved statlig arealplan etter pbl. § 6-4. De materielle og prosessuelle reglene i §§ 6 og 7 gjelder ikke for behandling av slike planer. Departementet viser til at bestemmelsen innholdsmessig passer sammen med andre unntak fra § 5 der grunnlaget for unntaket er plan. Siden Klima- og miljødepartementet ikke har myndighet etter pbl. § 6-4 foreslås en omformulering av bestemmelsen, se punkt 7.4.2.

Til ny § 7

Forslaget til ny § 7 er omtalt i kapittel 7.4.4. Gjeldende § 6 første ledd som sier at igangsetting av planarbeid krever samtykke fra overordnet myndighet, videreføres som ny § 7 første ledd. Sammenlignet med gjeldende § 6 første ledd er bestemmelsen endret på to punkter: Statsforvalteren gis direkte myndighet etter bestemmelsen. Videre klargjøres det at krav til tillatelse til oppstart bare gjelder kommunale planer, og dermed ikke statlig plan. I tillegg foreslås noen mindre språklige endringer.

Gjeldende § 6 andre ledd første punktum videreføres med en mindre språklig tilpasning som nytt  andre ledd første punktum. En forenklet versjon av gjeldende § 7 andre ledd første punktum tas inn som nytt andre ledd andre punktum. I nytt  andre ledd tredje punktum inntas gjeldende § 6 andre ledd andre punktum. Den nær identiske, gjeldende § 7 andre ledd blir dermed overflødig, og videreføres ikke.

I tredje ledd slås det fast at de prosessuelle kravene som følger at første og andre ledd ikke gjelder når tiltak krever bruk av sikkerhetsgradert informasjon etter sikkerhetsloven § 5-3, eller tiltaket berører objekt eller infrastruktur som er eller vil bli utpekt som skjermingsverdig i medhold av sikkerhetsloven § 7-1, jf. lovforslaget §§ 3 a og 3 b. Bestemmelsen er omtalt i punkt 5.4.4. Samtidig åpner § 6 bokstav i for at tiltak til militære formål omfattet av nevnte bestemmelser i sikkerhetsloven kan inngå i plan om ønskelig.

Gjeldende § 7 tredje ledd flyttes til § 6 fjerde ledd.

Til § 9

Gjeldende § 9 første ledd første og andre punktum har i dag ikke noen god kopling til forbudet mot bygge- og anleggstiltak, som er avgjørende for om anlegging av stier og løyper utløser krav om søknad og tillatelse etter § 14 første ledd andre punktum. Det fremgår derfor heller ikke av bestemmelsen når slike tiltak kan gjennomføres uten søknad, noe som det i dag utvilsomt er adgang til for mindre tiltak. Videre er henvisningen i tredje punktum til når et tiltak utløser krav om reguleringsplan upresis.

Departementet har tidligere lagt til grunn at § 10 første ledd nr. 10 om «løyper» åpner opp for å brøyte og preparere skøytebaner og skøyetraseer på islagte vann selv om dette ikke er nevnt i bestemmelsen. Departementet begrunnet dette med at de hensyn som har medført at motorferdsel i forbindelse med skiløyper generelt er unntatt søknad, også gjør seg gjeldende for traseer for skøytegåing. Videre mente departementet at denne tolkningen er i tråd med formålet til markaloven om å fremme og tilrettelegge for friluftsliv og idrett. Av samme grunn mener departementet at «løyper» i gjeldende § 9 må forstås i bredere forstand enn det en streng tolkning av ordlyden skulle tilsi. Departementet vektlegger også her at lovens formål er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett.

Departementet foreslår å erstatte gjeldende § 9 første ledd første og andre punktum med nytt § 9 første ledd. Departementet foreslår å klargjøre i første punktum at loven ikke bare åpner for å anlegge stier og løyper, men også «klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten». Den nye bestemmelsen er mer generelt utformet ved at den er ment å fange opp flere typer tilretteleggingstiltak enn bare stier og løyper.

Departementet kan ikke se at det er grunn til å holde anlegging av klatreruter utenom de tilretteleggingstiltak § 9 skal åpne opp for. Hvorvidt tiltaket utløser krav om søknad og tillatelse, må vurderes konkret ut fra hva forbudet mot bygge- og anleggstiltak i § 5 betyr. Dersom tiltaket medfører oppføring av konstruksjon eller vesentlige terrenginngrep, jf. § 5 første ledd bokstav a og h, kan også etablering av klatreruter kreve søknad og tillatelse etter § 14.

Departementet har i ny § 5 første ledd foreslått at forbudet mot bygge- og anleggstiltak omfatter bl.a. oppføring av konstruksjon vesentlige terrenginngrep, og videre i § 5 andre ledd at forbudet ikke omfatter «mindre fylling eller planering av terreng når tiltaket ikke medfører mer enn 0,5 meter avvik fra opprinnelig terrengnivå». Eksempler på slike bygge- og anleggstiltak som kan omfattes av søknadsplikt etter § 9 første ledd er planering, påfylling og flytting av masser, større dreneringer, bygging av bro eller lyssetting. Bestemmelsen hjemler imidlertid ikke oppføring av bygninger, da den er begrenset til «stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter».

Departementet understreker at inkluderingen av klatreruter ikke er ment som en innstramming sammenlignet med gjeldende rett. Formålet er at § 9 skal være mer nøytral om typen tilretteleggingstiltak for friluftsliv, og å synliggjøre at også etablering av klatreruter er et slikt tiltak som loven åpner for. Dersom lovforslaget fortsatt hadde definert «klatreruter» ut av § 9, ville disse sakene måtte behandles som dispensasjonssak dersom de var over terskelen for søknadsplikt. Departementet kan ikke se behov for det, og mener dette er et tiltak som bør behandles på lik linje med andre tiltak om etablering av traseer og områder for allmennhetens friluftsliv.

I nytt andre punktum foreslås det viktig unntak: Mindre tiltak som skilting og merking av ny trase, samt enkelt vedlikehold og forbedring av eksisterende trase, legging av klopper og liknende, vanlig rensking og bolting av klatreruter, fjerning av røtter og mindre terrenginngrep, kan gjennomføres uten søknad. Dette er en konkretisering av rekkevidden av forbudet i § 5 og unntak fra dette, i vurdering av tiltak etter § 9, og understreker at det skal en del til for at etablering av klatreruter utløser krav om søknad. Flytting av steiner ved f.eks. innsteg til ruter eller i landingen til buldretraseer, vil heller ikke regnes som vesentlige terrenginngrep, med mindre det er snakk om omfattende flytting av større steiner mv. Et eksempel på tiltak som vil utløse søknadsplikt, fordi det anses som oppføring av konstruksjon, er etablering av klatrestier (Via Ferrata-anlegg). Plassering av vanlige bolter og toppanker vil derimot ikke regnes som oppføring av konstruksjon.

Departementet presiserer at reglene i markaloven om når det er søknadsplikt etter § 9 første ledd, ikke påvirker spørsmål om når det er nødvendig å innhente grunneiersamtykke for tiltak. Tilretteleggingstiltak for friluftsliv, inkludert etablering av klatreruter, vil kreve tillatelse fra grunneier, jf. også forutsetninger om dette i gjeldende og lovforslaget § 9 tredje ledd. Departementet gjør samtidig oppmerksom på friluftsloven § 35, som overlater til kommunen å avgjøre hvordan en rute kan merkes eller på annen måte tilrettelegges dersom det ikke oppnås enighet med grunneier.

Departementet foreslår at gjeldende § 9 første ledd andre punktum erstattes med nytt § 9 første ledd tredje punktum som entydig fastslår at når et tiltak krever reguleringsplan, følger av pbl. § 12-1- tredje ledd. Videre presiserer bestemmelsen også krav om stadfesting av plan etter § 7 og tillatelse etter § 14 for slike bygge- og anleggstiltak. Bestemmelsen anses å ikke endre gjeldende rett.

Departementet foreslår å oppheve gjeldende tredje og fjerde punktum, se punkt 10.5.

Gjeldende § 9 andre, tredje, fjerde og sjette ledd bruker gjentakende formuleringene «stier og løyper». Departementet viser til at lovforslaget § 9 første ledd har erstattet dette med «stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten». Formuleringene «stier og løyper» i gjeldende andre, tredje, fjerde og sjette ledd bør oppdateres med ordbruken i første ledd. For å forenkle ordlyden i paragrafen foreslår departementet at formuleringene «stier og løyper» erstattes med «tiltak etter første ledd» i andre, tredje, og sjette ledd. I fjerde ledd erstattes «stier og løyper i Marka» med «stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten» fordi bare henvisningen til «tiltak etter første ledd» er mindre egnet her. Syvende ledd får tilsvarende tilpasninger.

Til § 10

Departementet foreslår i første ledd et nytt andre punktum som klargjør at motorferdselloven ikke gjelder i Marka. Departementet oppfatter at dette er i samsvar med gjeldende rett og forvaltningspraksis etter at markaloven trådte i kraft. Temaet er nærmere omtalt i punkt 10.5.2. I gjeldende andre punktum, som blir nytt tredje punktum, foreslår departementet å oppheve forkortelsen «mv.» etter frasen «motorferdsel i utmark og vassdrag» da det er uklart hvilken betydning den har.

Departementet foreslår at punktlisten i første ledd, gjeldende tredje punktum, nytt fjerde punktum, angis med bokstaver i stedet for nummer, slik at loven får et enhetlig uttrykk i alle punktlister. Bestemmelsen har flere unntak for motorferdsel til ulike typer nytteformål som i hovedsak videreføres uten endringer. Forslag til endringer i bestemmelsen er omtalt i kapittel 10.5.3.

I bokstav d foreslår departementet at unntaket for skånsom transport av felt elg også skal omfatte hjort og rådyr slik som etter motorferdselforskriften.

Departementet foreslår å oppheve gjeldende § 10 første ledd tredje punktum nr. 8, 9 og 10, og at nye bokstaver h, i og j tillater nødvending motorferdsel i forbindelse med

• vedlikehold av eksisterende løyper, stier, turveier og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten

• anlegg av nye og utvidelse av eksisterende løyper og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten

• brøyting eller preparering av snødekket mark eller islagte vann for å etablere løyper, baner eller områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten

Felles for de tre unntakene er at det bare gjelder når motorferdselen foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter. Endringen klargjør på en bedre måte enn dagens lov at preparering av skiløyper eller brøyting og høvling av skøytebaner er tillatt uten søknad. Det nye kravet om at unntaket gjelder når arbeidet foretas av nevnte aktører, medfører at markaloven harmoniseres med det alminnelige regelverket om motorferdsel i utmark utenfor Marka. I tillegg er det et krav at aktiviteten for øvrig er i samsvar med bestemmelser i eller i medhold av § 9. Det betyr bl.a. at det må innhentes tillatelse etter § 14 dersom tiltaket medfører oppføring av konstruksjon eller vesentlige terrenginngrep, eller at tiltaket er i samsvar med evt. forskrift fastsatt i medhold av § 9 andre ledd.

Det følger av motorferdselloven § 10 at motorferdselloven ikke innskrenker grunneiers adgang til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom. Departementet viser til at den nye bestemmelsen i markaloven § 10 første ledd andre punktum om at motorferdselloven ikke gjelder i Marka, kan skape tvil om grunneier i Marka fortsatt har tilsvarende eierrådigheter som etter motorferdselloven. Departementet mener dette kan utlededes av det som følger av eiendomsretten og til dels av friluftsloven § 4, og ikke bør være tvilsomt. Departementet foreslår likevel å klargjøre i nytt syvende ledd at markaloven ikke innskrenker grunneiers rett til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom. Bestemmelsen går litt lengre enn friluftsloven ved at den i likhet med motorferdselloven gjelder generelt i utmark, og ikke kun på privat veg slik friluftsloven gjør.

Til § 14

Departementet foreslår å oppheve gjeldende § 14 og i stedet fastsette en ny og forenklet bestemmelse om hvilke tiltak kommunen kan gi tillatelse til og hvordan søknadene skal behandles og vurderes. Forslaget er nærmere omtalt i punkt 8.4. En viktig endring og klargjøring er at § 14  første ledd nå uttømmende angir hvilke tiltak det kan gis tillatelse til.

Det følger av bokstav a at dette for det første gjelder tiltak, inkludert bruksendring, som er i samsvar med stadfestet kommunal plan som omtalt i ny § 6 og § 7. Dersom tiltaket ikke er i samsvar med vedtatt plan, for eksempel fordi tiltaket ikke er i samsvar med bestemmelser om lokalisering, utnyttelsesgrad eller høyde på bygg, krever tiltaket dispensasjon etter § 15. Dette omfatter også bygge- og anleggstiltak i landbruket dersom det er gitt bestemmelser om utføring eller lokalisering av tiltaket, og søknaden ikke er i samsvar med det som er bestemt i plan. Dette følger allerede av gjeldende rett, og klargjøres nå også i loven. Vilkåret «vedtatt og stadfestet» forutsetter at departementet har stadfestet planen, jf. ny § 7. Se bokstav d om tiltak i områder omfattet av arealformål LNF uten plan stadfestet etter markaloven.

I bokstav b klargjøres at § 14 er riktig hjemmel for å gi tillatelse til anlegging av tilretteleggingstiltak som nevnt i § 9 første ledd første punktum. Dette omfatter stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten. Områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten omfatter for eksempelskøytebaner, akebakker eller områder for skileik. Henvisningen til § 9 første ledd første punktum er ment å understreke at bestemmelsen bare gjelder der disse tiltakene utløser krav om søknad, og ikke tiltakene som er unntatt etter § 9 første ledd andre punktum. Videre foreslår departementet å klargjøre at tiltaket må være i samsvar med evt. bestemmelser i plan. Bestemmelsen gjelder dermed også søknader om anlegging av tiltak som er behandlet i stadfestet reguleringsplan. Forslaget medfører i hovedsak lovfesting og presiseringer av gjeldende rett.

I bokstav c foreslår departementet å klargjøre at det kan gis tillatelse til gjenoppføring av bygg som har gått tapt ved brann eller naturskade. Det har ingen betydning for spørsmålet om søknadsplikt om et tiltak skal oppføres etter naturskade eller brann, eller om det dreier seg om ren nyoppføring. At det kan gis tillatelse til gjenoppføring følger allerede av utkastet til § 14 første ledd bokstav a (for nyere planer) eller presiseringen i utkastet til § 6 tredje ledd (om planer gjeldende før markaloven). Dersom slik gjenoppføring er i strid med plangrunnlaget, vil det være behov for dispensasjon etter § 15.

På grunn av kravene til stadfestet plan i § 14 første ledd bokstav a, foreslår departementet en nødvendig hjemmel i bokstav d for å kunne gi tillatelse til tiltak som ikke er beskrevet nærmere i slik i stadfestet plan, men som etter gjeldende rett kan etableres i Marka bare ved at det er lokalisert i område avsatt til LNF-formål. Se punkt 8.4.5 om behandling av tillatelse til bygge- og anleggstiltak i landbruket. Bestemmelsen endrer ikke gjeldende rett, men klargjør det som følger av gjeldende § 4 og § 7.

Videre foreslår departementet at det ikke lengre skal være noen vilkår for å gi tillatelse. Særlig når departementet gjennom stadfesting av reguleringsplan har foretatt en vurdering av tiltaket opp mot markalovens formål, antar departementet at markalovens formål i mange saker er godt ivaretatt og ikke krever ny realitetsprøving slik nåværende § 14 første ledd gjør. Departementet har merket seg Sivilombudets synspunkter om at utforming eller lokalisering av enkelttiltak som er hjemlet i mer overordnete planer kan ha stor betydning for ivaretakelse av markalovens formål. Departementet foreslår derfor i andre ledd første punktum at en vurdering av dette skal fremgå av vedtaket, men uten noen føring for et gitt resultat. Dette vil være opp til forvaltningens frie skjønn, jf. formuleringen «i vurderingen av om tillatelse skal gis». Departementet foreslår i andre punktum at dette ikke gjelder for bygge- og anleggstiltak i landbruket. Bestemmelsen medfører et unntak fra kravet om begrunnelse og at det ikke er rom for fritt skjønn. Saksbehandlingen for landbrukstiltakene begrenses til å kontrollere at tiltaket har landbruksformål, området har arealformål LNF og tiltaket for øvrig er i samsvar med plan. Arealformål kan følge av markaloven § 4 første ledd eller av plan. Det er fastsatt veiledning etter plan- og bygningsloven som gir kommunene hjelp i vurderingen av når et bygge- og anleggstiltak har landbruksformål.

I tredje ledd foreslår departementet en bestemmelse som er ment å klargjøre rettstilstanden der det søkes om tillatelse til å gjennomføre et tiltak som utløser krav om reguleringsplan, og som skal bidra til å samordne behandlingen av planer etter plan- og bygningsloven og tillatelser etter markaloven § 14. Reguleringsplikt kan følge pbl. § 12-1 tredje ledd eller av bestemmelse i plan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1. Den nye bestemmelsen medfører at det i slike tilfeller må foreligge stadfestet reguleringsplan før det kan gis tillatelse etter første ledd. Departementet viser til at hvorvidt et tiltak til slutt kan gjennomføres, beror i stor grad på hvilke rammer som følger av stadfestet reguleringsplan. Samordningsregelen betyr ikke at tillatelse ikke vil gis, men at behandlingen av søknaden må avvente til rammene for tiltaket er avklart gjennom stadfestet reguleringsplan. Departementet foreslår derfor at samordningsregelen skal gjelde alle reguleringspliktige tiltak, uavhengig av tiltakstypen og grunnlaget for plikten til å avklare tiltaket i reguleringsplan. Bestemmelsen anses i stor grad å klargjøre det som følger av gjeldende rett, og vurderes å ha liten betydning for private. Det er redegjort for bestemmelsen i punkt 8.4.4 mer generelt og i punkt 8.4.5 når det gjelder bygge- og anleggstiltak i landbruket.

Til § 15

I første ledd endres henvisning til riktige bestemmelser som følge av endring av struktur i loven. Videre klargjøres det at det er bestemmelsene i §§ 4 første ledd, § 5 første ledd og § 10 første ledd, samt bestemmelser i plan fastsatt med hjemmel i § 7 andre ledd, det kan gis dispensasjon fra. Opplistingen av bestemmelser kommunen eller departementet kan gi dispensasjon fra omfatter ikke lengre en henvisning til tiltakene i gjeldende § 7 første ledd. Denne endringen har ingen kjente praktiske konsekvenser, se høringsnotatet punkt 9.4.1.

Gjeldende første ledd andre punktum om å sette vilkår for dispensasjon flyttes til andre ledd nytt tredje punktum. Departementet vurderer at den passer bedre sammen med øvrige retningslinjer for vurdering av søknader om dispensasjon. Etter første ledd nytt andre punktum skal regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, få mulighet til å uttale seg før det treffes vedtak om dispensasjon. Dette er en viktig forutsetning for å kunne gi uttalelse etter tredje ledd.

Departementet foreslår å oppheve gjeldende andre ledd tredje punktum. Bestemmelsen har ingen praktisk betydning, se punkt 9.4.2. Departementet foreslår å oppheve dagens bestemmelse i tredje ledd om at kommunen ikke kan gi dispensasjon dersom statlig eller regional myndighet har uttalt seg mot at det blir gitt dispensasjon. Forslaget er nærmere omtalt i kapittel 9.4.3. Av nytt tredje ledd første punktum følger det at kommunen skal legge særlig vekt på uttalelser fra direkte berørte statlige eller regionale myndigheter. Av andre punktum følger det at vurderingen av hvordan kommunen har vektlagt slik uttalelse skal fremgå av beslutningen. Etter tredje ledd nytt tredje punktum skal kommunen gi myndigheter som har uttalt seg kopi av vedtaket.

Til § 16

I første ledd første punktum oppheves «Oslo og Viken» fordi dette embetet fikk nytt navn i 2024, og det etter departementets vurdering både er uheldig og unødvendig å angi det geografiske området til embetet spesifikt i loven. I andre punktum presiseres det at klageretten ikke bare gjelder vedtak om å gi dispensasjon, men «vedtak etter § 15». Det fanger også opp det å ikke gi dispensasjon.

Bestemmelsen om organisasjoners klagerett etter § 16 andre ledd inneholder både feil og uklarheter, og videreføres ikke. Gjeldende andre ledd andre punktum om forvaltningslovens bestemmelser om klage blir nytt første ledd tredje punktum. Organisasjoner hvis interesser blir berørt av vedtak etter markaloven vil ofte ha klagerett etter forvaltningsloven § 28. Den nærmere begrunnelsen for forslaget til oppheving er omtalt i punkt 11.

Til § 17

Formuleringen «myndighetene etter loven» erstattes med «kommunen og statsforvalteren». I tillegg erstattes formuleringen «fører tilsyn» med «skal føre tilsyn». Dette klargjør gjeldende rett.

Til § 17 a

Bestemmelsen er ny og omtalt i punkt 12.4. Det er i dag noe uklart i hvilken grad kommunen har plikt etter loven til å forfølge overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Departementet foreslår i ny § 17 a første ledd at denne plikten lovfestes. Dette understreker at kommunene skal prioritere ulovlighetsoppfølging. Samtidig gir ikke bestemmelsen private aktører rettskrav på at kommunen følger opp ulovligheter. Plikten til å forfølge ulovligheter innebærer krav til fremdrift og at det rimelig raskt vurderes bruk av de sanksjonsmidler §§ 18 og 19 anviser, eller anmeldelse, jf. § 20. I tillegg til lovens bestemmelser, omfatter § 17 a fastsetting av vilkår om arealbruk og byggverk i planbestemmelser fastsatt med hjemmel i § 6 og tillatelser og dispensasjoner etter §§ 14 og 15. Bestemmelser etter forskrifter fastsatt med hjemmel i markaloven omfattes også av kommunens oppfølgingsplikt. Bestemmelsen inneholder ikke noe vesentlighetskrav. Også mindre vesentlige overtredelser omfattes av bestemmelsen. I andre ledd foreslår departementet imidlertid at kommunen kan avstå fra å forfølge overtredelser som er av mindre betydning. Bestemmelsen er identisk med pbl. § 32-1, og er omtalt nærmere i punkt 12.

Til § 19

Formuleringen «myndigheten etter loven» erstattes med «kommunen eller statsforvalteren».

Til § 20

I første ledd endres henvisning til riktige bestemmelser som følge av endring av struktur i andre bestemmelser.

Til motorferdselloven § 2 sjette ledd

Bestemmelsen er ny, og klargjør at i Marka gjelder ikke motorferdselloven. Her gjelder markaloven §§ 10 og 15 i stedet for motorferdselloven. Bestemmelsen er omtalt i punkt 10.5.2.