10 Motorferdsel, stier og løyper

10.1 Innledning

I forbindelse med lovprosessen har departementet mottatt spørsmål om hvilke regler som gjelder for etablering av klatreruter i Marka, og om dette eventuelt er noe som er omfattet av forbudet mot bygge- og anleggstiltak i markaloven § 5. Departementet har også mottatt spørsmål om hvilke regler som gjelder for etablering av skøytebaner og traseer for skøyting på islagte vann, samt motorferdsel til dette og forholdet til motorferdselloven mer generelt. Markaloven § 9 har flere bestemmelser om tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper. § 10 har flere unntak fra det generelle forbudet mot motorferdsel når det er nødvendig for enkelte nytteformål, som blant annet anlegging, oppkjøring og vedlikehold av eksisterende og nye løyper, jf. § 9. Departementet vil i dette kapittelet gå gjennom enkelte bestemmelser i § 9 og § 10, samt forholdet mellom motorferdselloven og markaloven.

Departementet vil i lys av høringsuttalelser også avslutningsvis i dette kapitlet kommentere bruk av elsykler i Marka og grunneiers rett til å nekte motorferdsel på sin eiendom.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, klatreruter mv.

Etablering av løyper og stier av et visst omfang krever i dag tillatelse fra kommunen etter markaloven § 14 første ledd. Etablering av større anlegg og løyper krever i tillegg reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Markaloven § 9 omfatter etter sin ordlyd ikke etablering av klatreruter. Det finnes ikke klare holdepunkter i lovens forarbeider som taler for at «løyper» omfatter «klatreruter». Departementet har hittil lagt til grunn at anleggelse av klatreruter ikke er søknadspliktig etter § 9 i markaloven.

Ifølge Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) side 41 omfatter § 9 «anlegging, rydding, merking og preparering av permanente stier og løyper» (departementets kursivering). En skøytebane eller løype for skøyting på islagt vann vil aldri være permanent, mens etablering av skiløyper og stier derimot setter varige spor i terrenget i form av både merking, og ofte rydding, terrenginngrep og slitasje eller endringer i bakkevegetasjon. Etter departementets syn omfatter § 9 derfor ikke etablering av baner og traseer for skøyting på islagte vann.

Departementet har fastsatt retningslinjer for behandling av saker omfattet av § 9, og som presiserer innholdet i bestemmelsen.

10.2.2 Forholdet mellom markaloven og motorferdselloven

Etter markaloven § 10 er all motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka forbudt med mindre annet følger av markaloven eller forskrift gitt i medhold av loven. Det er fastsatt unntak i både § 10 og markalovforskriften. I tillegg åpner § 15 for å gi dispensasjon fra bestemmelsene om motorferdsel. Etter § 15 tredje ledd forutsettes det at Statsforvalteren gis anledning til å uttale seg om dispensasjoner til motorferdsel.

Motorferdselloven § 2 om virkeområde sier ikke noe om stedlig virkeområde for denne loven. Den klareste bestemmelsen om stedlig virkeområde er § 11, som sier at motorferdselloven gjelder på Svalbard og Jan Mayen bare i den utstrekning Kongen bestemmer det. Utgangspunktet er derfor at motorferdselloven før markalovens ikrafttredelse var gjeldende i all utmark og i alle vassdrag på fastlandet, også i Marka. Markaloven sier ikke noe om motorferdselloven. Det er derfor i dag uklart om man bare leser lovene i hvilken grad motorferdsellovens regler gjelder i Marka ved siden av markalovens generelle bestemmelser om motorferdsel, og om det i så fall er nødvendig å innhente to tillatelser for samme kjøring.

I Miljøverndepartementets høringsnotat til forslag til markaloven var det forutsatt at lovens regler om motorferdsel skulle gjelde istedenfor og være noe strengere enn motorferdselloven. Dette ble imidlertid ikke kommentert konkret i senere forarbeider til loven. I Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) uttaler departementet:

«Bestemmelsene om motorferdsel i Marka samsvarer i hovedsak med reglene om motorferdsel i nåværende motorferdsellov. Forarbeider og rettspraksis mv. om tolkningen av motorferdsellovens bestemmelser vil derfor ha betydning også for tolkningen av markalovens bestemmelser om motorferdsel. Hovedgrunnen til at denne teknikken er valgt i stedet for å henvise til motorferdsellovens regler, er at det vurderes å gjøre endringer i gjeldende motorferdsellov og at dette arbeidet ikke er avsluttet.»

Departementet kan ikke finne uttalelser i Innst. O. nr. 58 (2008–2009) som taler for at motorferdselloven skulle gjelde ved siden av markaloven.

I iverksettingsrundskrivet til markaloven fastsatt 4. september 2009 uttaler departementet:

«Motorferdselbestemmelsene i markaloven § 10 samsvarer i hovedsak med reglene om motorferdsel i nåværende motorferdsellov. Forarbeider og rettspraksis mv. om tolkningen av motorferdsellovens bestemmelser vil derfor ha betydning også for tolkningen av markalovens bestemmelser om motorferdsel.

Motorferdsel i utmark og vassdrag er i utgangspunktet forbudt dersom det ikke omfattes av et av unntakene i § 10 første ledd punkt 1-13 eller det er tillatt i henhold til forskrift gitt i medhold av markaloven. All motorferdsel må foregå varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrer dyrelivet. Kommunene og departementet kan gi dispensasjon fra bestemmelsene om motorferdsel.»

Rundskrivet beskriver hvordan plan- og bygningsloven skal virke ved siden av markaloven, men omtaler ikke motorferdselloven på samme måte. Departementet vurderer etter dette at det er lite holdepunkter for å anta at det var lovgivers intensjon at motorferdselloven skulle gjelde ved siden av markaloven.

Der et tiltak krever tillatelse etter flere lover må det i mange tilfeller innhentes nødvendige tillatelser etter alt relevant regelverk, med mindre annet uttrykkelig står i loven. Eksempler på dette er at byggetiltak i verneområder krever tillatelse etter både plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven. Byggesaksregler og verneforskrift ivaretar ulike hensyn. Da er det også både hensiktsmessig og helt nødvendig med flere tillatelser for at formålene med ulike typer regelverk skal nås. Ved motstrid sier harmoniseringsprinsippene at spesiallover ved motstrid går foran generelle lover, at nyere lover går foran eldre lover, og at regelverk av høyere rang går foran regler av lavere rang. Disse prinsippene bidrar imidlertid ikke til avklaring om hva som gjelder i alle tilfeller. Ofte taler også prinsippene for ulike løsninger.

Markaloven har bestemmelser som avviker noe fra motorferdselloven. Dersom reglene i markaloven skal ha selvstendig betydning og fungere etter hensikten, er det lite hensiktsmessig å måtte innhente tillatelse også etter avvikende regler i motorferdselloven. I forvaltningspraksis er det etter det departementet er kjent med, lagt til grunn at det ikke er nødvendig å innhente tillatelser etter motorferdselloven i Marka og at motorferdselloven ikke gjelder i Marka. Dette er i tråd med to av de nevnte harmoniseringsprinsippene der det er motstrid: Markaloven er både en spesiallov og en nyere lov, som går foran eldre og mer generelle regler i motorferdselloven. Det betyr at også forskrifter om motorferdsel i medhold av markaloven kan gå foran bestemmelser i motorferdselloven, selv om denne har en høyere rang enn forskrift i medhold av markaloven.

Departementet legger etter dette til grunn at det er bestemmelser i eller i medhold av markaloven §§ 10 og § 15 som gjelder for motorferdsel i Marka, og ikke motorferdselloven. Departementet mener fortsatt motorferdselloven kan ha betydning som tolkningsfaktor der markaloven ikke gir klare svar.

I Ot.prp. nr. 23 (2008–2009) så ikke departementet grunn til å fastsette materielle regler om motorferdsel på private veier i selve loven, men la i markaloven § 10 femte ledd til rette for at slike regler kan fastsettes i forskrift. Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel med motorkjøretøy på veiene. Dette innebærer at veiene f.eks. kan stenges for ferdsel visse tider av døgnet o.l. Etter ordlyden åpnes det dermed også for at det ved forskrift kan gis bestemmelser som forbyr eller begrenser motorferdsel til og fra hytter i Marka. Departementet viser til at markalovens formålsbestemmelse trekker opp de ytre rammene for bruk av bestemmelsen. Markaloven skal ivareta allmenhetens interesser og behov. Forskriftshjemmelen kan derfor ikke benyttes til å regulere ferdsel på vei av hensyn til private interesser.

10.2.3 Brøyting og preparering av løyper, skøytebaner og traseer for skøyter på islagte vann

Motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav e sier at nærmere bestemte aktører kan preparere skiløyper uten søknad. Markaloven har i dag ikke har like klare formuleringer om dette. Det nærmeste markaloven synes å regulere om motorferdsel i tilknytning til skiløyper, er unntakene i § 10 første ledd tredje punktum nr. 9 og 10 om «vedlikehold» og «anlegging» av løyper. Dersom lovgivers intensjon var å hjemle preparering av løyper også i disse bestemmelsene, er det nærliggende å anta at bestemmelsene hadde brukt formuleringen «preparering» slik § 9 her nevner ved siden av «anlegging» av løyper. Departementet legger imidlertid i tråd med uttalelser i forarbeidene vekt på at markaloven skal samsvare med reglene i motorferdselloven, og regner det som lite sannsynlig at lovgivers intensjon var at markaloven ikke skulle åpne for nødvendig motorferdsel i forbindelse med preparering av skiløyper. I den grad det kan konkluderes med at markaloven alene regulerer motorferdsel i marka, må § 10 etter departementets vurdering tolkes slik at bestemmelsen også omfatter preparering av skiløyper.

Bruk av snøfreser til rydding av skøytebaner krever ikke tillatelse etter verken markaloven eller motorferdselloven. Bruk av motorkjøretøy som traktor eller ATV for å brøyte bane eller trase på skøyting av islagte vann krever derimot i dag tillatelse etter motorferdselloven utenfor Marka.

Hovedregelen i markaloven er i likhet med motorferdselloven at motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka ikke er tillatt, jf. markaloven § 10. Bestemmelsen åpner imidlertid for «nødvendig motorferdsel» til nærmere bestemte nytteformål. Blant disse er gjeldende § 10 nr. 9 «vedlikehold av eksisterende løyper» i tillegg til nr. 10 «anlegg av nye løyper og utvidelse av eksiterende løyper som er godkjent etter denne lov». Departementet legger i tråd med ovennevnte til grunn at disse bestemmelsene omfatter både preparering av eksisterende skiløyper som ikke krever godkjenning og preparering av nye som har blitt godkjent etter markaloven, jf. §§ 9 og § 14. Etter sin ordlyd er det ikke like opplagt at disse unntakene omfatter skøytebaner og traseer til skøyting på islagte vann. Klima- og miljødepartementet har i brev 10. november 2022 (sak 22/3576-2) uttalt at unntaksbestemmelsene i loven for anleggelse av nye løyper og vedlikehold av eksisterende løyper også vil komme til anvendelse når det gjelder traseer for skøytegåing på islagte vann. En slik tolking er etter departementets syn i tråd med formålet til markaloven om å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett.

Departementet mener de samme hensyn gjør seg gjeldende for såkalte «labbeløyper», det vil si preparering av vintertraseer for gående. Departementet viser til at ordlyden i §§ 9 og 10 ikke tar stilling hvilke formål «løyper» kan etableres til. I tråd med lovens formål bør disse bestemmelsene derfor ikke tolkes innskrenkende slik at de kun omfatter skiløyper. Departementet antar loven allerede i dag til derfor en viss grad åpner for å etablere og preparere løyper og områder for allmenhetens friluftsliv uten søknad.

Gjeldende § 10 nr. 10 har med en forutsetning for motorferdsel til anlegging av løyper og utvidelse av eksisterende løyper er at løypene er godkjent etter § 14 jf. § 9. Etter departementets vurdering er dette en litt upresis bestemmelse, siden loven som nevnt til en viss grad åpner opp for etablering av løyper og områder uten søknad og uten noen form for godkjenning fra myndighet etter loven.

10.3 Høringsforslaget

10.3.1 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, klatreruter mv.

Departementet vurderte at klatreruter med omfattende boring, montering av bolter i fjell og fjerning av vegetasjon alt etter omstendighetene og omfang kan anses som «terrenginngrep» og dermed falle inn under forbudet mot bygge- og anleggstiltak i § 5. Departementet vurderte at klatring er utøvelse av friluftsliv, og dermed også omfattet av de hensyn og aktiviteter loven skal legge til rette for og fremme.

Departementet vurderte at vanlig anleggelse av klatreruter, altså anleggelse som ikke innebærer omfattende tiltak som nevnt ovenfor, ikke er omfattet av søknadsplikt etter § 9. Departementet vurderte å ta inn en bestemmelse om dette, men mente at klatreruter i Marka i dag ikke er til så stor ulempe for annet friluftsliv, eller andre formål loven skal ivareta, at det er behov for å etablere søknadsplikt for dette. Departementet tok forbehold om at dette kan endre seg over tid med blant annet befolkningsvekst og eventuelt økt interesse for klatring. Departementet tok også forbehold om at etablering av omfattende klatreruter med betydelig fjerning av vegetasjon og store visuelle effekter kan bli omfattet av forbudet mot terrenginngrep.

Departementet foreslo ingen endringer i markaloven § 9, verken om løyper, stier eller klatreruter.

10.3.2 Forholdet mellom markaloven og motorferdselloven

Departementet stilte i høringsnotatet spørsmål ved om det er behov for egne regler om motorferdsel i markaloven ved siden av motorferdselloven. Departementet viste til at begge lover ivaretar lignende allmenne interesser og medfører om lag like streng regulering av motorferdsel, samtidig som denne dobbeltreguleringen gir unødige ulemper for både for forvaltning og publikum.

Alternativ 1

Departementet foreslo derfor som foretrukket løsning å oppheve de særskilte reglene om motorferdsel i markaloven § 10, slik at gjeldende og eventuelt ny motorferdsellov primært regulerer motorferdsel i Marka. I tillegg forslo departementet en ny hjemmel som gir adgang til å fastsette særskilte regler i forskrift om motorferdsel i Marka. Departementet begrunnet Alternativ 1 med behovet for revisjon av den gjeldende motorferdselloven, og høring av NOU 2024: 10 Ny motorferdsellov. Den teknologiske utviklingen var et viktig bakteppe for utvalgets arbeid. Dersom det fastsettes ny lov om motorferdsel, kan det bli behov for å vurdere modernisering også av bestemmelsene om motorferdsel i markaloven. Dersom en ny og moderne motorferdsellov gjøres gjeldende for hele landet, kan det forenkle forvaltningen av Marka og medføre mindre behov for fremtidige tilpasninger i regelverket.

Alternativ 2

Dersom markaloven likevel skal ha særskilte bestemmelser om motorferdsel i Marka, foreslo departementet i Alternativ 2 å videreføre gjeldende § 10 med enkelte presiseringer. Departementet foreslo at det i § 10 første ledd nytt andre punktum inntas bestemmelse om at motorferdselloven ikke gjelder i Marka. Dette var etter departementets vurdering en klargjøring, og ikke endring av gjeldende rett.

Departementet foreslo videre å fjerne formuleringen «mv.» i § 10 første ledd andre punktum. Departementet viste til at frasen «motorferdsel i utmark og vassdrag» i § 10 første ledd andre punktum har forkortelsen «mv.», etter «motorferdsel i utmark og vassdrag», mens den tilsvarende formuleringen i første ledd ikke har denne formuleringen. Det er uklart hvilken betydning forkortelsen i andre punktum. Å fjerne «mv» var ment som en klargjøring, og ikke endring av gjeldende rett.

10.3.3 Brøyting og preparering av løyper, skøytebaner og traseer for skøyter på islagte vann

Markaloven § 9 gjelder etablering av løyper og stier, mens § 10 gjelder motorferdsel til anlegging og vedlikehold av løyper og andre formål. Hvert år etableres det baner og traseer på flere vann i Marka, og departementet oppfatter at interessen for skøyting på islagte vann er økende. Departementet er ikke kjent med at brøyting og høvling av skøytetraseer har skjedd på en måte som motvirker ivaretakelsen markalovens formål. Tvert om antar departementet at slike tiltak i de aller fleste tilfeller nettopp fremmer naturopplevelse, idrett og friluftsliv, jf. § 1. Departementet så derfor ikke grunn til å foreslå at det skal være søknadspliktig å etablere skøytebaner og skøytetraseer på islagte vann, og foreslo ingen endringer i § 9 om dette.

Gjeldende § 10 første ledd tredje punktum nr. 9 gjør unntak for «vedlikehold av eksisterende løyper». Departementet foreslo i Alternativ 2 at bokstav i (gjeldende nr. 9) tilføyes gjeldende nr. 10 («anlegg av nye løyper og utvidelse av eksisterende løyper som er godkjent etter denne lov»). Dette er en redaksjonell endring, som ikke endrer gjeldende rett. Dermed regulerer samme bestemmelse nødvendig motorferdsel i forbindelse med vedlikehold, anleggelse og utvidelse av eksisterende løyper. Unntaket for motorferdsel her gjelder bare dersom traseen for løypene er godkjent etter markaloven, jf. §§ 9 og 14.

Videre foreslo departementet i bokstav j å klargjøre at motorferdsel er tillatt i forbindelse med både preparering av skiløyper og brøyting av skøytebaner og skøytetraseer på islagte vann, når dette foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turistbedrifter, Skiforeningen eller turlag.

10.4 Synspunkter i høringen

Et flertall av de som uttaler seg om det, støtter Alternativ 1 om motorferdsel, som innebærer å oppheve de særskilte reglene om motorferdsel i Marka, og i stedet la dette reguleres av motorferdselloven, og eventuelt forskrift etter markaloven § 10. Samtlige kommuner som har uttalt seg, støtter dette alternativet. Oslo kommune mener forslaget reduserer behov for særreguleringer i markaloven i lys av den teknologiske utviklingen. Kommunen peker samtidig på behov for overgangsregler for innehavere av eksisterende dispensasjoner til motorferdsel.

Buskerud fylkeskommune viser til at det er behov for enhetlige regler om motorferdsel i Marka. Akershus fylkeskommune mener regler om motorferdsel i Marka må ivareta organisasjonenes muligheter for å tilrettelegge for friluftsliv og preparere løyper på tvers av kommunegrenser i Marka, som er et regionalt svært viktig friluftslivsområde. Det kan ivaretas enten gjennom egne bestemmelser til § 10 om motorferdsel eller i forskrift, som er Alternativ 1. Særlig punktene e., i. og j. fra Alternativ 2, er ikke godt nok ivaretatt gjennom motorferdselloven. Det må gis felles regler for bruk av elsykler på stier og veier på tvers av kommuner i Marka, i tråd med lovens formål.

Statsforvalteren ser fordelen av å unngå en dobbeltregulering av motorferdsel i utmark og støtter Alternativ 1. Dette vil forenkle forvaltningen av Marka og medføre mindre behov for fremtidige tilpasninger i regelverket.

Miljødirektoratet er enig i Motorferdsellovutvalgets vurdering om at det er lite hensiktsmessig å ha to parallelle regelsett med nokså tilsvarende formål som regulerer motorferdsel i Marka. Miljødirektoratet mener, som utvalget, at motorferdselloven bør gjelde i hele landet, og støtter Alternativ 1.

NVE mener det må tilføyes at motorferdsel også er tillatt i forbindelse med bygging (i tillegg til drift og vedlikehold) av kraftledninger og transformatorstasjoner med anleggskonsesjon etter energiloven § 3-1. Disse anleggene er unntatt fra markaloven etter ny § 2 sjette ledd, og det kan oppstå behov for både reinvestering og nybygging av kraftledninger eller transformatorstasjoner med motorferdsel som nødvendig del av anleggsarbeidet. Elvia mener § 10 er en av de mest klare bestemmelsene i loven, og anser seg mest tjent med at den videreføres. Henvisning til andre lover kan gjøre det vanskelig å finne ut hva som gjelder.

Miljø- og friluftslivorganisasjonene har ulike syn på alternativene. Naturvernforbundet i Nordre Follo støtter Alternativ 1 og mener det gir et mer oversiktlig og enhetlig regelverk, og sikrer en konsistent forvaltning. DNT Oslo og omegn ønsker prinsipielt løsninger der forhold blir regulert ett sted og ikke flere ulike spesiallover. Blir reglene som i Alternativ 2 må bokstav i tilføyes «løyper, stier og turveier» siden det er behov for motorisert ferdsel til vedlikehold av sommermerkede ruter. Store deler av befolkningen går ikke på ski. Bokstav j må derfor også omfatte preparering av «vintertraseer for gående». Uansett valg av løsning bør det være restriktiv holdning til elsykler i terrenget. Motorferdsellovutvalget har foreslått at det generelt ikke skal åpnes for elsykler i terrenget. Kommuner kan tillate dette på utvalgte steder etter en konkret vurdering. Oslo og omland friluftsråd anbefaler Alternativ 2 fordi det reduserer behovet for å slå opp i annet regelverk. Rådet støtter bokstav i om vedlikehold, anlegg og utvidelse av løyper, og legger til grunn at bestemmelsen også gjelder både sommer- og vinterløyper. Dersom løsningen blir som i Alternativ 1, må det innarbeides bestemmelser som ivaretar de særlige hensynene i Marka. Naturvernforbundet i Oslo og Akershus mener de to lovene har ulike formål. Motorferdselsloven kan endres uavhengig av markaloven og både bestemmelser i gjeldende motorferdselslov og fremtidige lovendringer vil kunne komme i konflikt med markalovens formål. Derfor er det riktig å fastsette rammene for motorferdsel i Marka direkte i markaloven som foreslått i departementets Alternativ 2.

Fire velforeninger samt Interessegruppen for hytteeiere i Marka ønsker Alternativ 2. Øyangen vel ønsker at loven skal åpne opp for nødvendig motorferdsel til fritidsbolig på etablerte skogsbilveier og på vann til hytter uten veiforbindelse. Gjeldende praksis er at kommunen kan gi permanent dispensasjon til å kjøre motorbåt med liten motor frem til hytter uten veiforbindelse og på vei for hytter som ligger i tilknytning til opparbeidede veier, for nødvendig transport av personer og varer. § 10 bokstav c tillater motorferdsel i forbindelse med person- og godstransport til og fra faste bosteder og i jordbruks- og skogbruksnæring. Dette bør utvides til å også omfatte nødvendig kjøring til etablerte fritidsboliger, subsidiært at det presiseres at kommunen fortsatt kan gi permanent dispensasjon til slik kjøring.

Skiforeningen er negative til Alternativ 1 og mener det vil medføre at Skiforeningen må søke om tillatelse til løypepreparering i 18 forskjellige kommuner. Kommunene kan da stille ulike vilkår til hvordan prepareringen skal foregå, som igjen vil gjøre det umulig å sikre et sammenhengende løypetilbud i Marka, uavhengig av kommunegrenser. Markaloven er godt tilpasset de særlige forholdene som gjør seg gjeldende, blant annet ved at preparering foregår på tvers av mange kommuner på et forholdsvis lite område. Sørbråten vel og Markarådet uttrykker lignende bekymringer. Markarådet tar likevel ikke stilling alternativene.

Odontologiforeningens hyttestyre viser til at markaloven ikke regulerer motorferdsel på vei og ikke har noen henvisning til veiloven. Tannlegestudentene og andre grunneiere bør få kjøretillatelse på anvist vei. Interessegruppen for hytteeiere i Marka mener det bør inntas en bestemmelse i loven om scootertransport til veiløse hytter dersom det ikke finnes andre alternativer.

10.5 Departementets vurdering

10.5.1 Tilrettelegging for ferdsel, stier og løyper, klatreruter mv.

I det følende vil departementet mer generelt vurdere behov for oppdateringer av § 9 om etablering av stier og løyper, og en bedre sammenheng med ordlyden her og i § 10 om motorferdsel for disse tiltakene.

I lys av presiseringer i § 9 vil departementet deretter vurdere hvordan etablering av klatreruter skal behandles dersom disse er av en slik karakter at de er å anse som «konstruksjon» eller «vesentlige terrenginngrep», jf. § 5. Departementet foreslo ingen bestemmelser om dette i høringen, men ser etter en ny gjennomgang av temaet at det er behov for klargjøring om dette i loven.

Behov for oppdateringer i § 9 første ledd

Departementet understreker at gjeldende § 10 første ledd tredje punktum nr. 9 og 10 (og ny § 10 fjerde punktum bokstav i og j, jf. omtale under) bare omfatter selve motorferdselen. Etter gjeldende § 10 nr. 10 er forutsetningen for søknadsfri motorferdsel til anlegg av nye løyper og utvidelse av eksisterende løyper at de er «godkjent etter denne lov». Formuleringen «godkjent» kan tolkes som at kommunen har truffet vedtak i medhold av § 14, og at det eventuelt i tillegg også er stadfestet en reguleringsplan etter §§ 6 og 7. Formuleringen «godkjent» er uheldig, fordi det da blir uklart om loven åpner for motorferdsel der det ikke er krav om forutgående vedtak om etablering av mindre løyper o.l. som ikke medfører terrenginngrep.

Hvorvidt det i forbindelse med etableringen av løypene eller områdene til nevnte formål kan gjennomføres terrenginngrep, tilretteleggingstiltak og rydding av skog beror på samtykke fra grunneier og forbudet mot bygge- og anleggstiltak, jf. § 9 tredje ledd og § 5, samt tillatelse etter § 14 og eventuelt reguleringsplan, jf. pbl. § 12-1 tredje ledd. Departementet mener derfor det er behov for å se nærmere på innholdet i både § 9 og § 5, og hvordan et krav til samsvar mellom § 9 og forbudet i lovforslaget § 5 best kan uttrykkes ved presiseringer i § 9.

Gjeldende § 9 første ledd er etter departementets vurdering uheldig utformet på flere punkter. § 9 første ledd første punktum sier at «Anlegging av stier og løyper krever tillatelse etter denne lov.» Dette er upresist. Departementet har i retningslinjer fastsatt 16. februar 2015 uttalt at mindre arbeider ikke krever tillatelse, slik som vedlikehold av eksisterende trase, forebyggende arbeid, legging av klopper og fjerning av røtter. Videre er det presisert at rene byggetiltak og fysiske tiltak i form av terrenginngrep krever tillatelse. Følgelig er også § 9 første ledd andre punktum noe upresis. Bestemmelsen sier at «Anlegging av større løyper krever tillatelse fra kommunen og reguleringsplan etter plan- og bygningsloven kapittel 12.» For det første sier ikke første og annet punktum entydig når et tiltak bare krever tillatelse uten reguleringsplan. For det andre er terskelen for når et tiltak utløser krav om reguleringsplan ikke i tråd med formuleringer i pbl. § 12-1 tredje ledd. Av denne bestemmelsen følger det at kravet om reguleringsplan gjelder for «gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn». Det er dermed om man bare leser markaloven uklart om plan- og bygningsloven og markaloven har ulike krav til når et etablering av løyper utløser krav om reguleringsplan.

Departementet har i nevnte retningslinjer uttalt:

«Ved vurderingen av hva som er en større løype og dermed krever reguleringsplan, må kommunen altså vurdere dette på samme måte som for andre tiltak etter plan- og bygningsloven § 12-1. Kommunen må ta utgangspunkt i retningslinjer og veiledning om bruken av denne bestemmelsen og samtidig fremme markalovens formål og se hen til de særlige problemstillingene som gjelder i Marka.»

Departementet mener dette fortsatt må legges til grunn som gjeldende rett, og at det er behov for presiseringer i markaloven slik at lovens ordlyd blir mer i samsvar med retningslinjene og plan- og bygningsloven, og slik at det ikke er tvil om når en løype utløser krav om reguleringsplan.

Departementet har tidligere lagt til grunn at § 10 første ledd nr. 10 om «løyper» åpner opp for å brøyte og preparere skøytebaner og skøyetraseer på islagte vann, siden bestemmelsen ikke er avgrenset til skiløyper slik motorferdselloven med forskrift er avgrenset til. Departementet begrunnet dette med at de hensyn som har medført at motorferdsel i forbindelse med skiløyper generelt er unntatt søknad, også gjøre seg gjeldende for traseer for skøytegåing. Videre mente departementet at denne tolkningen er i tråd med formålet til markaloven om å fremme og tilrettelegge for friluftsliv og idrett. Av samme grunn mener departementet at «løyper» i gjeldende § 9 må forstås i bredere forstand enn det en streng tolkning av ordlyden skulle tilsi.

Departementet viser til at de gjeldende retningslinjene om når et tiltak krever tillatelse peker på sammenhengen mellom gjeldende markaloven § 5 og pbl. § 1-6. Som nevnt i punkt 6.1.1 medfører koblingen til § 1-6 et unødig omfattende byggeforbud etter markaloven, og forbyr dermed også mindre terrenginngrep. Dette er bakgrunnen for forslaget til en selvstendig definisjon av forbudet mot bygge- og anleggstiltak i lovforslaget § 5 første ledd, samt unntak fra dette i § 5 andre ledd. Departementet mener konsekvens og sammenheng i regelverket taler for at § 9 må forstås i lys av hva som er omfattet av forbudet i § 5. Denne bestemmelsen har forbud mot en rekke spesifikke bygge- og anleggstiltak som er lite praktiske for etablering av tilretteleggingstiltak for allmenheten. Departementet vurderer at det særlig vil være forbudene mot oppføring av konstruksjon og vesentlige terrenginngrep som kan utløse krav om søknad ved tilretteleggingstiltak, og som bør nevnes i § 9.

Departementet foreslår å ikke videreføre gjeldende § 9 første ledd og omfattende presiseringer i ny § 9 første ledd. Departementet vektlegger at lovens formål er å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett. Departementet foreslår at gjeldende § 9 første ledd første setning ikke videreføres og erstattes med en ny bestemmelse som sier at «Anlegging av stier, løyper og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten krever tillatelse etter § 14 dersom dette medfører oppføring av konstruksjon eller vesentlige terrenginngrep.» Bestemmelsen må tolkes i tråd med hva som anses omfattet av disse begrepene i lovforslaget § 5 første ledd bokstav a og h. Departementet har i ny § 5 første ledd forslått at forbudet mot bygge- og anleggstiltak omfatter «vesentlige terrenginngrep», og videre i § 5 andre ledd at forbudet ikke omfatter «mindre fylling eller planering av terreng når tiltaket ikke medfører mer enn 0,5 meter avvik fra opprinnelig terrengnivå». Dette vil også ha betydning for hva som anses som «vesentlige terrenginngrep».

Det betyr at et bygge- og anleggstiltak for etablering av løyper o.l. som ikke er omfattet av forbudet mot konstruksjon og vesentlige terrenginngrep i § 5, heller ikke krever søknad og tillatelse etter §§ 9 og 14. Departementet mener det er behov for å oppdatere og presisere retningslinjene til § 9 på enkelte punkter slik at retningslinjene omtaler den nye definisjonen og rekkevidden av forbudet mot bygge- og anleggstiltak. Departementet vil komme tilbake til nye retningslinjer om dette og enkelte tema som følge av forslaget til endringer i § 9.

Videre foreslår departementet et nytt § 9 første ledd andre punktum slik at det også fremgår av loven når etablering eller omlegging av løyper og andre tiltak for friluftsliv kan gjennomføres uten søknad, noe den i dag ikke sier noe om. Departementet foreslår at bestemmelsen skal lyde: «Mindre tiltak som skilting og merking av ny trase, samt enkelt vedlikehold og forbedring av eksisterende trase, legging av klopper og liknende, rensking og bolting av klatreruter, fjerning av røtter og mindre terrenginngrep, kan gjennomføres uten søknad.»

Departementet foreslår at gjeldende § 9 første ledd annet punktum erstattes med nytt § 9 første ledd tredje punktum som entydig fastslår at når et tiltak krever reguleringsplan følger av pbl. § 12-1- tredje ledd. Videre presiserer bestemmelsen også krav om stadfesting av plan etter § 7 og tillatelse etter § 14 for slike bygge- og anleggstiltak. Dette foreslås av informasjonshensyn.

Etter gjeldende § 9 første ledd tredje punktum kan spørsmål om hvorvidt tiltak etter § 9 er reguleringspliktig kreves avgjort av statsforvalteren. Av fjerde punktum følger det at avgjørelsen ikke kan påklages. Departementet viser til at hvorvidt et tiltak utløser krav om reguleringsplan følger av bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven. Noen tilsvarende bestemmelse om tvisteløsning har ikke plan- og bygningsloven. Kommunen må ved søknad om tillatelse etter § 14 uansett gjøre en prejudisiell vurdering av om tiltaket utløser krav om reguleringsplan. Av lovforslaget følger det at tillatelse etter § 14 ikke kan gis dersom tiltaket er reguleringspliktig. Dette er ment som en klargjøring av gjeldende rett. Avslag på søknad om tillatelse kan påklages til statsforvalteren. Etter departementets vurdering har derfor gjeldende § 9 første ledd tredje og fjerde punktum ikke noen berettiget eller hensiktsmessig funksjon. Departementet foreslår følgelig å oppheve § 9 første ledd tredje og fjerde punktum.

Departementet vurderer at presiseringene i lovforslaget § 9 første ledd ikke eller bare i svært liten grad endrer gjeldende rett. § 9 er i dag noe uklar, lite tilgjengelig og har en svak kobling til det gjeldende forbudet mot bygge- og anleggstiltak. I den grad forslaget til presiseringer anses å endre gjeldende rett, er det mest som følge av endringer i § 5. Uansett vil en eventuell endring i gjeldende rett etter departementets syn være i tråd med lovens formål om å fremme og tilrettelegge for friluftsliv, naturopplevelse og idrett, og målene med revisjonen. Departementet vurderer derfor at endringene i § 9 kan foreslås nå uten ny høring. Departementet kan heller ikke se at grunneiers interesser berøres på en slik måte av nytt § 9 første ledd at det er behov for høring. Se under om dette.

Behandling av saker som gjelder etablering av klatreruter

Departementet vurderte i høringen at etablering av klatreruter i Marka i dag ikke i seg selv er til så stor ulempe for annet friluftsliv, eller andre formål loven skal ivareta, at det er behov for å etablere ny søknadsplikt for dette. Departementet har ikke mottatt merknader til eventuelle bestemmelser om klatreruter i høringen, men vurderer i lys av lovforslaget § 9 første ledd og koblingen til lovforslaget § 5 at det kan være grunn til noen presiseringer i loven om tilrettelegging også for klatreruter. Det avgjørende for om tilretteleggingstiltak er omfattet av § 9 og ev. søknadsplikt, vil være om det er tale om «konstruksjon» eller «vesentlige terrenginngrep», jf. § 5. Etablering av større klatreruter med omfattende boring, montering av bolter i fjell kombinert med fjerning av vegetasjon kan alt etter omstendighetene og omfang falle inn under dette forbudet.

Den nye bestemmelsen i § 9 første ledd er mer generelt utformet enn dagens bestemmelse ved at den er ment å fange opp flere typer tilretteleggingstiltak enn bare stier og løyper. Departementet kan ikke se at det er grunn til å holde klatreruter utenom de tilretteleggingstiltak § 9 skal åpne opp for. Hva som skal omfattes av bestemmelsen må vurderes konkret ut fra hva forbudet mot bygge- og anleggstiltak i § 5 betyr. Departementet foreslår derfor at «klatreruter» nevnes ved siden av «løyper» i lovforslaget § 9 første ledd første punktum. Departementet understreker at dette ikke er ment som en innstramming. Formålet med endringen er å synliggjøre at vurderingen av om tiltaket blir søknadspliktig er den samme, uavhengig av hvilken type friluftslivsaktivitet tilretteleggingstiltaket omfatter. Videre er formålet å legge til rette for en enkel søknadsbehandling der et tiltak er omfattet av relevante deler av forbudet i § 5 ellers ville medført krav om dispensasjon.

Departementet vektlegger også at lovforslaget § 9 første ledd andre punktum presiser at mindre tilretteleggingstiltak, inkludert vanlig rensing og bolting av klatreruter, ikke er omfattet av forbudet. Flytting av steiner ved f.eks. innsteg til ruter eller i landingen til en buldretrase, vil heller ikke regnes som vesentlige terrenginngrep, med mindre det er snakk om omfattende flytting av større steiner mv. Et eksempel på tiltak som vil utløse søknadsplikt, fordi det anses som oppføring av konstruksjon, er etablering av klatrestier (Via Ferrata-anlegg). Plassering av vanlige bolter og toppanker vil derimot ikke regnes som oppføring av en konstruksjon.

Departementet er ikke kjent med at det har forekommet etablering av klatreruter i Marka som er over terskelen for «konstruksjon eller vesentlige terrenginngrep», og forventer et svært lite antall saker om dette i fremtiden.

I den grad det blir saker om dette, vil både det gjeldende og det nye forbudet mot bygge- og anleggstiltak være avgjørende for søknadsplikten. Det nye i departementets forslag er at § 9 synliggjør temaet i loven og klargjør at disse sakene skal behandles vesentlig enklere enn en dispensasjonssøknad etter § 15. Dersom lovforslaget fortsatt hadde definert «klatreruter» ut av § 9, ville disse sakene måtte behandles som dispensasjonssak dersom de var over terskelen for søknadsplikt. Departementet kan ikke se behov for det, og mener dette er et tiltak som bør behandles på lik linje med andre tiltak om etablering av traseer for allmenhetens friluftsliv. Dersom aktører innen klatring er i tvil om et eventuelt tiltak er omfattet av forbudet mot konstruksjon eller vesentlige terrenginngrep, anbefales det å konsultere kommunen.

Departementet vurderer, i likhet med hva gjelder øvrige endringer i § 9 første ledd, at forslaget i svært liten grad å endrer gjeldende rett. Det er rekkevidden av forbudet mot bygge- og anleggstiltak som har betydning for om tiltaket er søknadspliktig for etablering av klatreruter, og dette er med forslaget søkt klargjort i lovforslaget § 9 første ledd.

Grunneiers interesser ved tilretteleggingstiltak

Tilretteleggingstiltak for friluftsliv, inkludert etablering av klatreruter, vil kreve samtykke fra grunneier eller fester. Markaloven § 9 tredje ledd fastsetter at det for tiltak som faller inn under § 9 første ledd, altså mer omfattende tiltak, alltid kreves grunneiersamtykke. For andre tiltak vil spørsmål om det kreves grunneiersamtykke bero på en tolkning av om tiltaket omfattes av allemannsretten. Det er visse muligheter til å tilrettelegge for friluftsliv gjennom fysiske tiltak, selv om grunneier ikke samtykker, blant annet gjennom inngrepsløyve etter friluftsloven § 35 og gjennom plan etter plan- og bygningsloven. Markaloven § 9 tredje ledd innskrenker ikke disse adgangene.

Andre endringer i § 9 som følge av endringer i § 9 første ledd

Gjeldende § 6 andre, tredje, fjerde og sjette ledd bruker formuleringen «stier og løyper». Departementet viser til at lovforslaget § 9 første ledd har erstattet dette med «stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten». Formuleringene «stier og løyper» i gjeldende andre, tredje, fjerde og sjette ledd bør oppdateres med ordbruken i første ledd. For å forenkle ordlyden i paragrafen foreslår departementet at formuleringene «stier og løyper» erstattes med «tiltak etter første ledd» i lovforslaget § 6 andre, tredje, og sjette ledd. I lovforslaget fjerde ledd erstattes «stier og løyper i Marka» med «stier, løyper, klatreruter og områder for friluftslivsaktiviteter for allmennheten» fordi bare henvisningen til «tiltak etter første ledd» er mindre egnet her. Endringene her er ikke ment å endre gjeldende rett. Departementet foreslår å ikke videreføre gjeldende § 9 første ledd og omfattende presiseringer i nytt § 9 første ledd.

10.5.2 Forholdet mellom markaloven og motorferdselloven

Når det gjelder enkelte uttalelser om kjøring på privat vei, viser departementet til at markaloven ikke i dag har materielle bestemmelser om motorferdsel på vei, og at forskriftshjemmelen til å regulere privat vei ikke er benyttet. Det er eier av private veier som gjennom eiendomsretten råder over bruken av sin vei, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Departementet ser ingen grunn til å endre dette gjennom særskilte regler i Marka av hensyn til enkeltpersoners interesser. Personer som ønsker å bruke andres private vei, må avklare dette med veieier.

Når det gjelder merknaden fra Interessegruppen for hytteeiere i Marka om unntak for motorferdsel til veiløse hytter til bl.a. vedlikeholdsarbeid, viser departementet til at dette kan vurderes etter søknad om dispensasjon. Etter motorferdselloven kreves det også søknad og tillatelse for nyttekjøring til hytter. Når det gjelder innspillene fra NVE og Elvia viser departementet til at både gjeldende lov og Motorferdsellovutvalgets forslag til ny lov har unntak for motorferdsel i forbindelse med etablering og drift av offentlige veier og anlegg. Departementet er imidlertid enig med NVE i at motorferdsel bør være tillatt i forbindelse med bygging av kraftledninger og transformatorstasjoner med områdekonsesjon. Departementet foreslår at en bestemmelse om dette inntas i § 10 første ledd fjerde punktum bokstav l.

Departementet viser til at Motorferdsellovutvalget i NOU 2024: 10 vurderer det som lite hensiktsmessig å ha to parallelle regelsett med nokså tilvarende formål som regulerer samme forhold. Det var meningen at begge løsningene departementet vurderte i høringen skulle bidra til en slik opprydding i regelverket: Alternativ 1 slår fast at motorferdselloven gjelder i Marka med mindre annet er bestemt i forskrift etter markaloven, mens Alternativ 2 medfører at reglene i markaloven og ikke motorferdselloven gjelder. Som et utgangspunkt mener utvalget at motorferdselloven bør gjelde i hele landet, og at den ideelle løsningen derfor vil være å oppheve markalovens regulering av ferdsel. Utvalget tar forbehold om at særlige behov i Marka kan tilsi spesielle regler her, og oppfordrer departementet til å gjøre en vurdering av om det er behov for særregulering i Marka.

Departementet vektlegger at flere av de som har uttalt seg om markaloven § 10, uansett peker på behov for et enhetlig og klart regelverk som det skal være enkelt å bruke. Dersom markaloven § 10 oppheves, vil det være behov for å fastsette en forskrift etter markaloven som viderefører og tillater enkelte tiltak som ikke vil være tillatt etter gjeldende eller eventuelt ny motorferdsellov. Om ikke vil det bli en innstramming av adgangen til motorferdsel i Marka. Eksempler på dette er at markaloven åpner for motorferdsel på sommerføre til drift og vedlikehold av hytter som er åpne for allmennheten, og brøyting og preparering av traseer og baner på islagte vann. Dette betyr at ulempen med å måtte forholde seg til bestemmelser i eller i medhold av to lover vil videreføres, og kanskje blir enda større enn ulempene med dagens situasjon: Brukere og forvaltningen må da slå opp i både markaloven og markalovforskriften, samt motorferdselloven og motorferdselforskriften. Departementet vektlegger at dette ikke bidrar til å gjøre markaloven enklere å forstå og bruke, og at det vil være en uheldig konsekvens av Alternativ 1.

Markaloven § 10 fungerer i dag i hovedsak godt og har tilslutning blant sentrale brukere. Den største ulempen med dagens lov når det gjelder motorferdsel, er etter departements vurdering at det i dag ikke følger direkte av § 10 om motorferdsellovens regler gjelder i tillegg, i stedet for eller ikke i det hele tatt.

Departementet viser også til at da markaloven trådte i kraft, var det i iverksettingsrundskrivet fastsatt 4. september 2009 nokså klart at det var markalovens regler om motorferdsel som skulle gjelde i Marka og ikke motorferdselloven. Departementet viser til at dette enkelt også kan klargjøres som foreslått i departementets Alternativ 2: Motorferdselloven gjelder ikke i Marka. Det er også mulig å innarbeide en tilsvarende klargjøring i § 2 i motorferdselloven om motorferdsellovens virkeområde. Departementet går derfor videre med Alternativ 2 og forsalget om klargjøring i lovforslaget § 10 første ledd andre punktum. Departementet foreslår i tillegg en bestemmelse i motorferdselloven § 2 nytt sjette ledd som skal lyde: «For områder som omfattes av markaloven, gjelder markaloven §§ 10 og 15 i stedet for loven her.» Dette er samme ordlyd som ble foreslått i NOU 2024: 10 Ny motorferdsellov, lovutkastet § 5 andre ledd. Dermed blir det klart hvilken lov som gjelder i Marka enten man slår opp i markaloven eller motorferdselloven.

Departementet har på bakgrunn av høringen og kjennskap til forvaltningspraksis de 15 årene markaloven har virket, ikke grunn til å tro at klargjøringen vil få negative konsekvenser for ivaretaking av markalovens formål eller hensyn som ligger til grunn for motorferdselloven. Departementet har inntrykk av at både forvaltningen og publikum uansett forholder seg til at det er markalovens, og ikke motorferdsellovens regler som gjelder. Departementet understreker at den nye bestemmelsen i lovforslaget § 10 første ledd andre punktum er ment å klargjøre hva som anses som gjeldende rett, og ikke anses å endre gjeldende rett.

Departementet foreslår en mindre materiell endring i lovforslaget § 10 første ledd fjerde punktum bokstav d. Bestemmelsen tillater i dag bare skånsom transport av felt elg. Ved å tilføye «hjort og villsvin» blir unntaket i samsvar med det som gjelder etter motorferdselforskriften § 2 første ledd bokstav b.

NOU 2024: 10 Ny motorferdsellov har vært på høring. Dersom departementet går videre med utvalgets forslag, bør det gjøres en vurdering om det er behov for å innarbeide enkelte forslag fra utvalget også i markaloven eller den gjeldende markalovforskriften. Departementet tar også forbehold om at det i den forbindelse bør vurderes om reglene i en ny motorferdsellov kan dekke behovene i Marka og gjelde i stedet for reglene i markaloven. Dette er spørsmål som det vil ta litt tid å vurdere, og som departementet må komme tilbake til.

10.5.3 Brøyting og preparering av løyper, skøytebaner og traseer for skøyter på islagte vann mv.

Innledning

Hovedregelen i markaloven er at motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka ikke er tillatt, jf. markaloven § 10. Bestemmelsen åpner for «nødvendig motorferdsel» til nærmere bestemte nytteformål. Departementet foreslår å erstatte nummereringen i punktlisten § 10 første ledd tredje punktum med bokstaver for å gi loven et mer enhetlig oppsett.

Gjeldende § 10 første ledd nr. 8 for rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportloven var foreslått videreført som bokstav h i høringsforslaget. Departementet kan ikke se at bestemme har noen praktisk betydning i dagens lov og foreslår å oppheve den.

Vedlikehold av eksisterende løyper, stier mv.

Departementet viser til at gjeldende § 10 første ledd tredje punktum nr. 9 og 10 regulerer henholdsvis motorferdsel for vedlikehold og anleggelse og utvidelse av løyper, og at departementet i høringen foreslo å slå sammen disse bestemmelsene. Departementet er enig med DNT i at loven også bør åpne for motorferdsel i forbindelse med vedlikehold av stier og turveier. Loven bør imidlertid ikke åpne opp for motorferdsel til å anlegge turveier uten søknad. Det gjør det lite hensiktsmessig å regulere vedlikehold og anleggelse av stier og turveier i samme unntak. Departementet går derfor ikke videre med forslaget i høringen om å slå sammen gjeldende nr. 9 og 10.

I stedet foreslår departementet at det i bokstav h fastsettes et unntak for motorferdsel til «vedlikehold av eksisterende løyper, stier, turveier og områder for friluftslivsaktiviteter for allmenheten», jf. også nye formuleringer i § 9 første ledd om slike tilretteleggingstiltak. Dette vil lette vedlikehold av ruter i sommersesongen i Marka, og bidra til å ivareta lovens formål. Departementet understreker at forutsetningen for søknadsfri motorferdsel til dette formålet er at det foregår «varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet», jf. § 10 første ledd andre punktum. For å ivareta slike hensyn foreslår departementet videre at kretsen av aktører som kan gjøre dette uten søknad begrenses til «kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter». Departementet går ikke videre med forslaget om at unntaket også gjelder «Skiforeningen» siden det er uheldig å ha bestemmelser i lov som gjelder konkrete rettssubjekter og Skiforeningen uansett fanges opp av «idrettslag» eller «turlag». Departementet forventer ikke omfattende motorferdsel i Marka som følge av at det tillates søknadsfri motorferdsel til vedlikehold av sommerruter. Departementet viser også til at en tilsvarende begrensning av aktører gjelder for søknadsfri motorferdsel etter motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav e.

Anlegg og utvidelse av eksisterende løyper og områder for friluftslivsaktiviteter

På samme vilkår foreslår departementet i bokstav i at motorferdsel er tillatt i forbindelse med anlegg av nye og utvidelse av eksisterende løyper og områder for friluftslivsaktiviteter for allmenheten. Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende nr. 10, men oppdateres i tråd med presiseringene i § 9 første ledd slik at også områder for friluftslivsaktiviteter for allmenheten omfattes av unntaket. Departementet foreslår i likhet med i bokstav i at kretsen av aktører som er omfattet av unntaket begrenses. Departementet legger derfor til grunn at forslaget ikke vil føre til omfattende økning i motorferdselen i Marka. Departementet vektlegger også at unntaket bidrar til å nå lovens mål.

Preparering av løyper, baner eller områder for friluftslivsaktiviteter

Departementet mener som foreslått i høringen at loven bør tillate motorferdsel i forbindelse med både preparering av skiløyper og brøyting og høvling av skøytebaner og skøytetraseer på islagte vann. Departementet mener unntak også bør omfatte preparering av andre løyper, som vintertraseer for gående, såkalte «labbeløyper», områder for skileik o.l. Departementet mener loven allerede langt på vei åpner for søknadsfri motorferdsel til preparering av snødekket mark eller islagte vann for å etablere løyper, baner eller områder for friluftslivsaktiviteter for allmenheten. Departementet har vurdert om det er behov for å nevne de ulike formålene eksplisitt i loven (skiløyper, skøytebaner, skileik osv.). Departementet mener det er tilstrekkelig at formålet med tiltaket også her er generelt formulert slik som i § 9, og at unntaket derfor skal lyde: «brøyting eller preparering av snødekket mark eller islagte vann for å etablere løyper, baner eller områder for friluftslivsaktiviteter for allmenheten». Departementet foreslår at unntaket inntas i ny bokstav j. Unntaket er generelt formulert, og omfatter også høvling av skøytebaner. Departementet foreslår i likhet med i bokstav i og j at kretsen av aktører som er omfattet av unntaket begrenses. Departementet legger derfor til grunn at forslaget ikke vil føre til omfattende økning i motorferdselen i Marka. Departementet vektlegger også at unntaket bidrar til å nå lovens mål.

Samsvar med § 9 som forutsetning for søknadsfri motorferdsel

Departementet viser til at formuleringen «godkjent etter denne lov» i gjeldende § 10 første ledd nr. 10 og høringsforslaget § 10 første ledd fjerde punktum bokstav i ikke gir et dekkende uttrykk for hva som må ligge til grunn for søknadsfri motorferdsel til etablering og vedlikehold av løyper o.l. Departementet foreslår at lovforslaget § 10 første ledd fjerde punktum bokstav h, i og j tilføyes «når dette er i samsvar med bestemmelser i eller i medhold av § 9». På den måten presiseres flere viktige forutsetninger for at motorferdselen kan skje uten søknad: For det første blir det da også klart at motorferdsel er tillatt i forbindelse med enklere tilretteleggingstiltak som ikke er omfattet av forbudet i § 9 første ledd og § 5 første ledd. Videre må den som ferdes med motorkjøretøy forholde seg til bestemmelser i eller i medhold av øvrige deler av § 9, som for eksempel forskrifter i medhold av § 9 andre ledd eller vedtak i medhold av § 9 fjerde ledd. Videre forutsetter henvisningen til § 9 at arbeidet skjer etter samtykke fra grunneier.

Departementet mener at endringene i § 10 første ledd samlet sett er positivt for friluftsliv, naturopplevelse og idrett, samtidig som det har liten betydning for landskap med kultur- og naturmiljø, jf. markaloven § 1.

10.5.4 Elsykler i Marka

På bakgrunn av uttalelser i høringen finner departementet grunn til å kommentere hvilke regler som gjelder for bruk av elsykkel i utmark generelt og i Marka. Både friluftsloven, markalovforskriften, samt motorferdselforskriften har relevante bestemmelser om elsykler. I tillegg kan det gjelde særskilte regler om bruk av elsykler opprettet i medhold av naturmangfoldloven § 34 eller markaloven § 11. Departementet går ikke nærmere inn på hvilke regler som gjelder i verneområdene her.

Etter markalovforskriften § 2 og motorferdselforskriften § 3 kan elektriske sykler omfattet av definisjonen i bestemmelsene brukes i Marka. Av de samme paragrafene følger det at kommunen i forskrift kan begrense eller forby bruk av elektriske sykler i hele eller deler av utmarka. Departementet mener kommunene fortsatt skal ha anledning til å regulere bruken av elsykler i Marka og ellers i utmark. Departementet legger imidlertid i tråd med ovennevnte til grunn at det både etter gjeldende rett og forslaget her er markalovens regler om elsykler som gjelder i Marka, og ikke motorferdsellovens.

Regelverket om bruk av elsykkel og andre motorkjøretøy innskrenker ikke grunneiers rett til å råde over egen eiendom. Grunneier kan nekte bruk av elsykler i egen utmark. Enkelte typer ferdsel kan brukere av Marka utøve uavhengig av grunneiers samtykke. Det er dette vi omtaler som «allemannsretten». Hva slags ferdsel dette gjelder, fremgår av friluftsloven. Den mest omfattende ferdselsretten gjelder for ferdsel til fots, som er tillatt over alt i utmark. Friluftsloven § 2 lyder:

«I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Det samme gjelder ferdsel med ride- eller kløvhest, kjelke, tråsykkel eller liknende på veg eller sti i utmark og over alt i utmark på fjellet, såfremt ikke kommunen med samtykke av eieren eller brukeren har forbudt slik ferdsel på nærmere angitte strekninger.»

Motorisert ferdsel omfattes ikke av allemannsretten, heller ikke bruk av elsykler.

Friluftsloven gir altså ingen rett til å bruke elsykler i strid med grunneiers ønsker, men den gir på den annen side heller ikke noe forbud mot slik bruk. Et unntak fra dette gjelder bruk av el-sykler på private veier. Friluftsloven § 4 gir grunneier adgang til å stenge private veier for ulike typer motorferdsel, inkludert elsykler. Det er imidlertid ikke nødvendig å innhente samtykke til slik ferdsel som grunneier ikke har motsatt seg ved skilting eller på annen måte.

10.5.5 Grunneiers rådighet

Det privatrettslige utgangspunktet er at eiendomsretten omfatter en rett til å hindre andre i å bruke eiendommen. Motorferdsel er ikke en allemannsrett, og utgangspunktet er derfor at grunneieren kan nekte eller begrense adgangen til motorferdsel på sin eiendom. Dette inkluderer motorferdsel som er tillatt etter markaloven. Motorferdselloven § 10 slår fast at den «innskrenker ikke den adgang grunneier og bruker har etter gjeldende rettsregler til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom». Departementet viser til at den nye bestemmelsen i § 10 første ledd annet punktum om at motorferdselloven ikke gjelder i Marka, kan skape tvil om grunneier fortsatt har tilsvarende eierrådigheter i Marka. Departementet mener dette kan utlededes av det som følger av eiendomsretten og til dels av friluftsloven § 4, og ikke bør være tvilsomt. Departementet foreslår likevel å klargjøre i markaloven § 10 nytt syvende ledd at markaloven ikke innskrenker grunneiers rett til å forby eller begrense motorferdsel på sin eiendom. Bestemmelsen går litt lengre enn friluftsloven ved at den i likhet med motorferdselloven gjelder generelt i utmark, og ikke kun på privat vei slik friluftsloven gjør.