11 Barnets beste

11.1 Høringsinstansenes syn

Barneombudet, UNICEF og Statsforvalteren i Trøndelag mener at reglene om fysisk inngripen berører mange barn, og at hensynet til ulike grupper barn kan peke i ulike retninger. Både positive og negative konsekvenser bør kartlegges for å sikre at reglene ivaretar alle barns interesser best mulig.

Barneombudet trekker frem hensynet til andre elevers læringsmiljø, deres rett til beskyttelse og retten til utdanning som viktige momenter som kan tale for en regulering. Lindesnes kommune viser til sitt barne- og ungdomsråd, som mener forslaget kan medføre at lærere får mer respekt, som igjen kan redusere mobbing på skolen. Rådet peker videre på at det kan være bra for dem som utsettes for mobbing, at de ser at voksne griper inn. De tror at forslaget kan ha positiv effekt på barn og unges psykiske helse, selv om rådet peker på en risiko for at lærere kan feilvurdere situasjoner.

Bergen kommune vil legge til at en elev som ødelegger eller vesentlig forstyrrer undervisningen for andre elever, kan oppleve stigmatisering og ekskludering som følge av oppførselen sin. Slik sett kan fysiske inngrep for å avverge denne type adferd også være i den aktuelle elevens egen interesse.

På den andre siden mener Barneombudet, Statsforvalteren i Trøndelag og UNICEF at potensielle negative virkninger ikke er godt nok vurdert, og at forslagene kan medføre risiko for økt bruk av fysisk inngripen, og etterlyser en drøftelse av virkemidler for å hindre dette. De er bekymret for barn i særlig sårbare situasjoner, blant annet de yngste elevene. Hvordan et barn opplever et fysisk inngrep, vil være subjektivt og variere individuelt fra elev til elev. Mange av elevene som er særlig utsatt for fysisk inngripen har også diagnoser og historikk som kan gjøre dem særlig sårbare, for eksempel barn med nevroutviklingsforstyrrelser eller traumebakgrunn.

Barneombudet, Statped, Vestland fylkeskommune, Bergen kommune, ADHD Norge, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Norges Blindeforbund og Redd Barna er bekymret for at forslagene kan bli praktisert på en måte som er diskriminerende overfor særlig utsatte elever.

11.2 Departementets vurdering

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 at:

Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Departementet foreslår å utvide adgangen til å gripe inn fysisk for å (1) beskytte elevene mot psykiske krenkelser som mobbing, og (2) å beskytte elevenes opplæring, læringsmiljø og rett til utdanning. Regelverket på dette området må ivareta flere hensyn og prinsipper, blant annet barnets beste. Barnets beste må vurderes for alle berørte barn, både barna inngrepet gjøres til fordel for og barna inngrepet retter seg mot. Departementet er enig med høringsinstansene i at hensynet til ulike grupper barn kan peke i ulike retninger. Det er derfor viktig å kartlegge både positive og negative konsekvenser, for å sikre at reglene ivaretar alle barns interesser best mulig.

På den ene siden har blant andre Barneombudet trukket fram at det er flere relevante momenter som kan tale for en regulering, blant annet hensynet til andre elevers læringsmiljø, deres rett til beskyttelse og retten til utdanning. Departementet er enig i at dette er viktige momenter i vurderingen av hva som samlet sett er til barnas beste. Dersom en elev krenker en annen psykisk, vil dette kunne gi skadevirkninger hos eleven som blir utsatt for dette. Dersom en elev vesentlig forstyrrer opplæringen, vil dette gå utover opplæringen til de andre elevene, særlig dersom dette er gjentagende. Departementet mener det er viktig å beskytte barns rett til opplæring og beskytte elever mot alle former for psykiske krenkelser.

Skolens ansatte kan benytte tiltak som følger av skolereglene når elever bryter regler, jf. opplæringslova § 10-7. Blant annet har ansatte anledning til å benytte virkemidler som tilsnakk og bortvisning. Skolens ansatte har også en handleplikt dersom noen krenker en elev, jf. § 12-4. I situasjoner der en elev krenker en annen eller forstyrrer opplæringen må læreren forsøke å avverge dette gjennom tilsnakk eller eventuelt bortvisning. Om bortvisning fra opplæringen er et aktuelt tiltak, vil bero på om bortvisning er fastsatt som en reaksjon i skolereglene og de begrensningene som følger av § 13-1. Spørsmålet er om disse virkemidlene er tilstrekkelige for å avverge at elever utøver psykiske krenkelser og ødelegger opplæringen for andre elever. I dag er det lite en ansatt kan gjøre dersom en elev ikke innretter seg etter beskjed om å slutte med en adferd eller å gå bort fra en situasjon. Det er for eksempel ikke anledning til å bruke fysisk makt for å føre en elev ut av klasserommet eller føre vekk en elev som mobber en annen. Dette kan skape en vanskelig og fastlåst situasjon for ansatte der de opplever at de ikke har tilstrekkelig med verktøy til å stanse pågående psykiske krenkelser eller forstyrrelse av opplæringen. Elevene som blir utsatt for vesentlige forstyrrelser av opplæringen eller psykiske krenkelser kan få skolemiljøet påvirket negativt. Det er viktig at elever opplever både læringsmiljøet og de psykososiale forholdene for øvrig som trygge og gode. Det er mulig at fysisk inngripen i enkelte fastlåste situasjoner vil være eneste løsning for avverge slike handlinger. I slike situasjoner kan fysisk inngripen være et nødvendig supplement til en god faglig-pedagogisk tilnærming. Med andre ord trenger det ikke alltid være et motsetningsforhold mellom god pedagogisk praksis og fysisk inngripen. Departementet legger til grunn at å fjerne en elev fra situasjonen i gitte tilfeller på en skjønnsom måte kan forhindre at situasjoner eskalerer der andre tiltak som for eksempel tilsnakk ikke har ført frem. Departementet mener at dette kan være til barnas beste, når de strenge vilkårene for inngripen er oppfylte.

På den andre siden må disse hensynene veies opp mot hensynet til de barna som det gripes fysisk inn overfor. Flere høringsinstanser mener økt og uforholdsmessig maktbruk er en risiko ved forslaget, og er bekymret for at forslagene kan bli praktisert på en måte som er diskriminerende overfor elever som er særlig utsatt. Departementet er enig i at faren for at særlig sårbare elever rammes av uforholdsmessig maktbruk som konsekvens av signalet den nye hjemmelen gir, kan være til stede. Departementet mener imidlertid at denne faren er enda sterkere i dag, hvor fysisk inngripen skjer udokumentert og uten de tydelige vilkår og rammer som stilles opp i lovforslaget her. Ved å utforme tydelige regler om bruk av fysisk makt, vil det styrke rettsikkerheten til de barna som det i dag gripes fysisk inn overfor. Departementet legger til grunn at fysisk inngripen i de nevnte situasjonene foregår i dag. Det er bedre for barna med lovregler som stiller tydelige krav til forholdsmessighet, nødvendighet, forebygging og dokumentasjon, enn at slik maktbruk foregår uhjemlet og udokumentert. Dette vil kunne styrke både elevers og læreres trivsel og rettssikkerhet. Det vil også kunne bidra til å redusere uhjemlet og udokumentert maktbruk. Videre vil det sikre at maktbruken er forholdsmessig og kun brukes når andre tiltak ikke er tilstrekkelige, gitt at reglene utformes slik at de på en balansert måte tar hensyn til hva som er til det beste for alle de involverte barna.

Flere høringsinstanser mener at mange av barna som er særlig utsatt for fysisk inngripen har diagnoser og historikk som kan gjøre dem særlig sårbare, for eksempel barn med nevroutviklingsforstyrrelser eller traumebakgrunn. Det er viktig å ha kunnskap om hvem disse barna er, hvordan tvang oppleves for dem, hva de trenger av tilrettelegging og hvilke konsekvenser inngrep kan få for dem på kort og lang sikt. Det kan ikke utelukkes at de foreslåtte endringene kan få utilsiktede konsekvenser for de elevene som blir gjenstand for inngripen. Det vil for eksempel kunne forekomme tilfeller hvor en ansatt som griper inn ikke vil ha oversikt over hvordan et slikt inngrep vil ramme eleven. Departementet er enig i at hvordan et barn opplever et fysisk inngrep, vil være subjektivt og variere individuelt fra elev til elev. Der en ansatt ser seg nødt til å gripe inn fysisk, vil dette kunne innebære et inngrep i elevens personlige integritet. Dette kan ha potensielle skadevirkninger, særlig for elever som er ekstra sårbare. Mens et mildt og skånsomt fysisk inngrep for noen elever vil kunne oppleves som adferdskorrigerende, vil det samme inngrepet for andre elever kunne utløse eller forsterke en negativ utvikling av elevens psykiske helse og/eller adferdsmønster.

Å bli grepet inn overfor foran andre elever kan oppleves som ydmykende eller skamfullt for eleven. Dette kan også ha innvirkning på elevens skolemiljø. Departementet vil i den sammenheng vise til at dersom ansatte har mistanke eller kjennskap til at en elev ikke har et trygt og godt skolemiljø, må skolen undersøke saken og rette situasjonen opp med egnede tiltak, jf. § 12-4. Disse reglene gjelder også for privatskoler. Departementet mener at skolemiljøreglene vil bidra til å kompensere for de potensielle negative konsekvensene som elever som det blir grepet inn overfor kan oppleve.

Departementet vil også vise til at det ikke kan utelukkes at en elev som ødelegger eller vesentlig forstyrrer opplæringen for andre elever, kan oppleve stigmatisering og ekskludering som følge av oppførselen sin. Slik sett kan fysiske inngrep for å avverge denne type adferd også være i den aktuelle elevens egen interesse, slik Bergen kommune har fremhevet.

Departementet legger til grunn at opplevelsen varierer ut fra hvordan og hvor skånsomt det fysiske inngrepet skjer og hvordan den ansatte som griper inn for øvrig forholder seg til situasjonen og eleven, og i hvilken grad eleven følges opp i etterkant av inngrepet. Både opplæringsforstyrrelser og psykiske krenkelser skal i utgangspunktet håndteres med en faglig-pedagogisk tilnærming. Skolene må ha en profesjonell og faglig tilnærming til krevende situasjoner. Relasjonen mellom elev og lærer er viktig for god læring, og vil være del av grunnlaget for vurderingene lærere og andre ansatte gjør i disse situasjonene. De ansatte må være observante på barn i særlig sårbare situasjoner og hva som kreves av tilrettelegging og forebygging. Se også punkt 12.2.2 nedenfor.

Barnets beste har vært en rettesnor for utformingen av forslaget til regler. Det skal være en snever adgang med strenge vilkår som må oppfylles for at fysisk inngripen skal være tillatt. Fysisk inngripen bør kun benyttes unntaksvis, og vil ikke kunne brukes dersom andre tiltak kan løse situasjonen. Departementet mener at vilkårene, sammen med kravet om å drive forebyggende arbeid i § 13-3 (omtalt nærmere i punktene 7-9), er egnet til å forebygge risikoen for uforholdsmessig maktbruk. Både inngangsvilkåret om at andre tiltak ikke kan være tilstrekkelige og vilkårene om at inngrepet ikke kan gå lenger enn nødvendig og må være forholdsmessig, vil bidra til å ramme inn de aktuelle situasjonene og gi de ansatte i skolen gode verktøy for å håndtere de aktuelle situasjonene og vurdere de ulike hensynene opp mot hverandre. Skjer det gjentatte ganger at man griper fysisk inn overfor samme elev, må skolen uansett arbeide aktivt med å forebygge disse situasjonene og finne alternative løsninger. I tillegg mener departementet at kravene til dokumentasjon og meldeplikt vil kunne bidra til å kartlegge hvem disse elevene er, hvordan tvang oppleves for dem og i hvilken utstrekning fysisk inngripen forekommer overfor særlig sårbare grupper.

Tydelige regler og åpenhet om bruk av fysisk makt vil bidra til at skolene arbeider systematisk med å bygge kompetanse hos, og gi veiledning til, ansatte. Slikt systematisk arbeid og kompetanseheving vil også øke rettssikkerheten til elevene. Tydelige regler kan også bidra til å redusere utrygghet og avmaktsfølelse hos ansatte, noe som også vil gagne elevene.