4 Frontfagsmodellen

• Lønnsdannelsen i Norge følger frontfagsmodellen. Denne bygger på at en representativ del av konkurranseutsatt industri (frontfaget) forhandler om lønn først og at utfallet herfra fungerer som en norm for lønnsveksten i de forhandlingsområdene som følger etter.

• Det er lønnsveksten i industrien for arbeidere og funksjonærer samlet som skal være normgivende for lønnsveksten i resten av økonomien. Ved forbundsvise hovedoppgjør er det Industrioverenskomsten mellom Norsk Industri i NHO og Fellesforbundet (LO) som utgjør frontfaget. Ved samordnede oppgjør foregår forhandlingene på hovedorganisasjonsnivå mellom LO og NHO for hele området samlet.

• Modellen bidrar på den ene siden til å sikre at lønnsveksten i frontfaget er tilpasset frontfagets lønnsevne, dvs. utviklingen i produktivitet og relative priser i konkurranseutsatt næringsliv, og på den andre siden at frontfaget er konkurransedyktig i kampen om arbeidskraften med skjermet sektor.

• Modellen, med høy grad av koordinering i lønnsdannelsen, bidrar til å opprettholde en relativt stabil fordeling av verdiskapingen i frontfaget mellom arbeid og kapital over tid, at brede grupper får en likeartet lønnsutvikling over tid, og til en tilstrekkelig stor konkurranseutsatt sektor og dermed langsiktig balanse i utenriksøkonomien.

• En viktig egenskap ved lønnsdannelsen i Norge er at den gir reallønnsfleksibilitet og motvirker at lønns- og prisspiraler får feste. Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, fordi arbeidsmarkedet vil kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst. Koordinert lønnsdannelse gjennom frontfagsmodellen kan således gi et viktig bidrag til å holde arbeidsledigheten lav på varig basis.

• Holden IV-utvalget (NOU 2023: 30) konkluderte med at det inntektspolitiske samarbeidet og samspillet i den økonomiske politikken har bidratt til en god og balansert utvikling i norsk økonomi over tid, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet og en tilstrekkelig god kostnadsmessig konkurranseevne. Utvalget sluttet enstemmig opp om frontfagmodellen, og mener at det er viktig at det inntektspolitiske samarbeidet vedlikeholdes, for å møte de utfordringene vi står overfor.

• Fra 2014 (etter NOU 2013: 13, Holden III-utvalget), har det samlet sett vært små avvik mellom frontfagsrammen og den faktiske samlede lønnsveksten i industrien.

• Lønnskostnadenes andel av faktorinntektene er en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten og for fordelingen av verdiskapingen. Lønnskostnadsandelen i industrien varierer som følge av konjunkturbevegelser, men har likevel vært rimelig stabil over tid. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i norsk industri i 2024 på 72,2 prosent, men med stor variasjon mellom ulike områder. Til sammenligning har gjennomsnittet de siste 20 årene vært rundt 79 prosent, mens gjennomsnittet for alle årene etter 1970 har vært 81 prosent.

4.1 Frontfagsmodellen

Da Borten-regjeringen tiltrådte etter stortingsvalget 1965, ønsket den å bekjempe inflasjonen uten økt arbeidsledighet og satte ned Utredningsutvalget for inntektsoppgjørene med tanke på å etablere normer for lønnsveksten. I sin andre rapport høsten 1966 presenterte utvalget hovedkursteorien, en teori for de makroøkonomiske trender som vil måtte gjelde for lønns- og prisutviklingen på lang sikt i en åpen økonomi som den norske, dersom økonomien skal forbli konkurransedyktig med høy sysselsetting. Hovedkursteorien representerte også hvordan pris- og lønnsdannelsen hadde fungert i en årrekke. Teorien sier imidlertid også at utviklingen beveger seg i et bånd rundt hovedkursen, slik at det oppstår svingninger i inflasjon, ledighet og konkurranseevne. I årene som fulgte ble det gjort institusjonelle endringer i lønnsdannelsen i Norge for at hovedkursen skulle følges tettere med formål å redusere disse svingningene. Endringene som ble gjort gikk i retning av å styrke lønnsforhandlingene i industrien som norm for øvrige oppgjør, og reflekterer at lønnsdannelsen i Norge da fikk tilnavnet Frontfagsmodellen. Sentrale egenskaper ved frontfagsmodellen kan derfor utledes fra hovedkursteorien.

Et viktig utgangspunkt for hovedkursteorien er knyttet til lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor, se boks 4.1. Konkurranseutsatt næringsliv gir valutainntekter som innebærer økte forbruksmuligheter gjennom internasjonal handel. Dersom kostnadsnivået i sektoren blir for høyt, vil den gradvis tape markedsandeler i eksport- og hjemmemarkedene, og valutainntektene kan bli lavere enn det som er tilstrekkelig for å finansiere ønsket import. Dersom kostnadsnivået blir for lavt, blir konkurranseutsatt sektor større enn det som kreves for å finansiere ønsket import, og produksjon og forbruk i skjermet sektor blir for lavt. Lønnsdannelsen kan bidra til å bevare konkurranseevnen ved å sikte mot at veksten i lønnskostnadene er konsistent med produktiviteten og prisene norsk konkurranseutsatt virksomhet står overfor. Dersom lønnsveksten er høyere i Norge enn i andre land, uten en tilsvarende høyere produktivitetsvekst eller bedring av relative priser, vil økende kostnadsnivå over tid svekke virksomheter som er utsatt for internasjonal konkurranse. Det vil igjen svekke mulighetene til å opprettholde varig høy sysselsetting i hele økonomien.

Teorien innebærer dermed at et mål om full sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien over tid stiller krav til størrelsen på konkurranseutsatt sektor, som bare kan oppfylles dersom lønnsomheten i slik virksomhet ikke er dårligere i Norge enn i utlandet. Forventet avkastning på investeringer i Norge (kapitalavkastningen) må da på lang sikt være på nivå med forventet kapitalavkastning hos våre handelspartnere. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen i industrien som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten, og en stabil utvikling i lønnskostnadsandelen kan indikere en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren.

En annen sentral mekanisme i hovedkursteorien er at skjermet og konkurranseutsatt sektor konkurrerer om arbeidskraften. Hvis lønnsveksten over tid er lavere i en av sektorene, vil denne sektoren etter hvert få problemer med å rekruttere og holde på arbeidskraften, noe som vil gi behov for høyere lønnsvekst. For at begge sektorer skal kunne rekruttere ny arbeidskraft over tid, må lønnsveksten være om lag den samme. Siden lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor blir bestemt av hensynet til konkurranseevnen overfor utlandet, betyr det at lønnsveksten i skjermet sektor må tilpasses lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor.

Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling, se kapittel 8. Hovedkursteorien innebærer at lønnsnivået i konkurranseutsatt sektor knyttes direkte til lønnsevnen i denne delen av næringslivet. Lønnsevnen i sektoren er bestemt av produktpris målt i norske kroner og produktivitet i sektoren, siden både høyere produktprisvekst og høyere produktivitetsvekst vil øke lønnsomheten, og dermed også lønnsevnen. På lang sikt vil lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bli bestemt av summen av produktprisvekst og produktivitetsvekst for konkurranseutsatt sektor. Siden lønnsveksten over tid skal være den samme i begge sektorer, innebærer dette at lønnsveksten i skjermet sektor følger lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor. Høyere produktivitetsvekst i konkurranseutsatt sektor vil gi høyere lønnsvekst i begge sektorer. I skjermet sektor vil høyere produktivitetsvekst gi lavere prisvekst i denne sektoren. Dette innebærer at lønnstakere i begge sektorer tar del i den reallønnsveksten som følger av produktivitetsvekst i begge sektorer i økonomien.

Frontfaget har tradisjonelt vært Industrioverenskomstens verksteddel ved forbundsvise oppgjør og industriarbeidere ved sentrale oppgjør mellom LO og NHO. Ved at partene legger vekt på industriens lønnsevne i den koordinerte lønnsdannelsen bidrar frontfagsmodellen til lavere arbeidsledighet og høyere sysselsetting over tid. Frontfagsmodellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen på lengre sikt har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten. For å bevare konkurranseevnen må lønnsutviklingen over tid være knyttet til produsentpris- og produktivitetsutviklingen i konkurranseutsatt næringsliv, i tråd med hovedkursteorien. Måten lønnsdannelsen foregår på bestemmer til hvilket nivå på arbeidsledigheten en slik balanse oppnås. Frontfagsmodellen bidrar til at en slik balanse oppnås med lav arbeidsledighet i Norge. Holden IV-utvalget (NOU 2023: 30) pekte på at koordinert lønnsdannelse demper lønnspresset ved et høyt sysselsettingsnivå, og gjør det mulig å oppnå høyere sysselsetting enn det som ville vært mulig med ukoordinert lønnsdannelse. Ifølge utvalget er en viktig egenskap ved lønnsdannelsen i Norge at den gir reallønnsfleksibilitet og motvirker at lønns- og prisspiraler får feste, selv ved lav ledighet. Det bidrar til å minske behovet for innstramming i den økonomiske politikken, fordi arbeidsmarkedet vil kunne tåle et høyt sysselsettingsnivå uten at det gir høy lønnsvekst som bidrar til varig høy prisvekst. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende produsentpris- og produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst. Internasjonale sammenligninger viser også at sysselsettingen er høyere og arbeidsledigheten lavere i land med koordinert lønnsdannelse enn i land uten en slik koordinering.

At flest mulig skal ha en jobb, er et overordnet mål for den økonomiske politikken. Den koordinerte lønnsdannelsen bidrar til at den økonomiske politikken kan være mer effektiv i å holde sysselsettingen høy. Den økonomiske politikken består av finanspolitikken, pengepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet. Finanspolitikken skal sikre tilgang til offentlige tjenester og velferdsordninger og bidra til en stabil og bærekraftig utvikling i økonomien, herunder høy sysselsetting og jevn inntektsfordeling. Pengepolitikkens oppgave er å gi økonomien en stabil pengeverdi gjennom inflasjonsstyring, slik at høy eller varierende inflasjon ikke blir til hinder for en god realøkonomisk utvikling. Det inntektspolitiske samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene har som hovedmål å koordinere lønnsdannelsen for å legge til rette for varig høy sysselsetting, lav arbeidsledighet og en god inntektsfordeling. Samarbeidet skal bidra til at kostnadsveksten i Norge ikke kommer ut av kurs med utviklingen hos våre handelspartnere. En koordinert lønnsdannelse der det tas høyde for hvordan lønnsveksten påvirker arbeidsmarkedet og den samlede utviklingen i økonomien, kan gi stor reallønnsfleksibilitet slik at kostnadsnivået tilpasses raskere når økonomien utsettes for forstyrrelser. Når lønnsoppgjørene forankres i lønnsomheten i konkurranseutsatt sektor og andre sektorer følger denne, vil frontfagsmodellen bidra til å motvirke lønns- og prisspiraler og dermed virke stabiliserende på inflasjonen, selv i situasjoner med høy sysselsetting. Holden IV-utvalget pekte på at når lønnsdannelsen bidrar til stor reallønnsfleksibilitet vil det redusere behovet for store endringer i renten ved økonomiske forstyrrelser. Samtidig vil frontfagsmodellen bidra til at finanspolitikken blir mer effektiv i stabiliseringspolitikken gjennom å redusere risikoen for lønns- lønns og lønns-prisspiraler fra stimuleringstiltak.

Holden IV-utvalget vurderte konsekvensene av store endringer i kronekursen for lønnsoppgjørene og den økonomiske utviklingen. Utvalget pekte på at konsekvensene avhenger av den økonomiske situasjonen og varigheten på kronesvekkelsen. I 2023 forsterket svak kronekurs utfordringene ved den høye internasjonale prisveksten. Svakere kronekurs gir bedre lønnsomhet og bedre utsikter for konkurranseutsatt sektor og det øker importprisene. Utvalget pekte på at partene i arbeidslivet vanligvis legger liten vekt på kortsiktige svingninger i valutakursen, men dersom den svake kronekursen blir mer langvarig, vil det kunne trekke opp lønnsveksten. Da er det ifølge utvalget viktig at de sentrale aktørene har forståelse for lønnsdannelsens funksjonsmåte og politikkens reaksjonsmønstre. Frontfagsmodellen har selvkorrigerende mekanismer, som innebærer at høy lønnsvekst ikke behøver å være en indikasjon på at arbeidsledigheten er lavere enn det som er opprettholdbart på lengre sikt. Derfor er det viktig at den økonomiske politikken tar høyde for at det vil ta tid å få inflasjonen ned til målet uten en markert oppgang i ledigheten.

Holden IV-utvalget konkluderte med at det inntektspolitiske samarbeidet og samspillet i den økonomiske politikken har bidratt til en god og balansert utvikling i norsk økonomi over tid, med høy verdiskaping, lav arbeidsledighet og en tilstrekkelig god kostnadsmessig konkurranseevne. Utvalget sluttet opp om frontfagsmodellen, og mente at det er viktig at det inntektspolitiske samarbeidet vedlikeholdes, for å møte de utfordringene Norge står overfor.

Holden IV-utvalget understreket at høy tariffdekning er en forutsetning for at koordineringen av lønnsdannelsen skal fungere, og for at frontfagsmodellen fortsatt skal kunne ha bred oppslutning fremover. Lavlønnsutvalget (NOU 2024: 11) viste til at det finnes en rekke mekanismer innenfor det organiserte arbeidslivet som bidrar til å begrense omfanget av lavlønn. For at dette systemet skal kunne sikre et relativt høyt nivå på de laveste lønningene, mente utvalget at det var vesentlig å opprettholde en relativt høy organisasjonsgrad både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og en høy tariffavtaledekning. Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden i Norge er på rundt 50 prosent, og har endret seg lite de siste 15 årene. Tariffavtaledekningen for alle arbeidstakere er for 2017 anslått til 69 prosent, 52 prosent i privat sektor og tilnærmet 100 prosent i offentlig sektor, se omtale i vedlegg 5. Tariffavtalene benyttes også som rettesnor for mange bedrifter som ikke formelt er bundet av avtalene.

Samtidig som flertallet av arbeidstakerne i Norge dermed er dekket av de sentrale forhandlingene, er det et betydelig antall som ikke er dekket av kollektive avtaler. Blant annet ledere og en stor andel av funksjonærene i industrien får sin lønn bestemt gjennom lokale lønnsforhandlinger. Dette var en viktig bakgrunn for at Kontaktutvalget den 22. januar 2003 la fram en felles erklæring om situasjonen foran mellomoppgjøret 2003, se boks 4.1. Kontaktutvalgets vurdering innebærer at det er den samlede lønnsveksten i industrien, for både arbeidere og funksjonærer, som skal være normgivende for etterfølgende oppgjør.

4.2 Lønnsomheten i norsk industri

Det er nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Hovedkursteorien peker på lønnskostnadsandelen som en sentral indikator for utviklingen i lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. En slik utvikling vil innebære at en større andel av bedriftenes overskudd tilfaller lønnstakerne og mindre kapitaleierne. Lønnskostnadsandelen vil da gå opp, mens driftsresultatandelen1 vil gå ned. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet. En slik utvikling vises ved en lavere lønnskostnadsandel og tilsvarende høyere driftsresultatandel.

Figur 4.1 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av netto faktorinntekter2 i industrien i Norge og utvalgte handelspartnere siden midten av 1990-tallet. Lønnkostnadsandelen i Norge har historisk svingt med konjunkturene.

Nedgangen i lønnskostnadsandelen i første halvdel av 2000-tallet må trolig blant annet ses i sammenheng med den betydelige oppgangen i prisene på flere viktige norske eksportprodukter. Dette sammenfalt med økt import fra lavkostland, noe som bidro til nedgang i prisene på importerte konsumvarer og merkbar bedring i lønnstakernes kjøpekraft. Sammen med høy produktivitetsvekst ga denne bedringen i bytteforholdet grunnlag for sterk vekst både i bedriftenes overskudd og i reallønningene.

Etter å ha kommet ned i 73 prosent i 2006, økte lønnskostnadsandelen de to neste årene. I forbindelse med finanskrisen steg lønnskostnadsandelen i norsk industri markert i 2009, før den falt noe tilbake igjen i 2010. I perioden 2013–2021 var lønnskostnadsandelen mellom 80 og 86 prosent. I 2022 gikk lønnskostnadsandelen i industrien ned til 74 prosent, noe som ses i sammenheng med økte salgspriser på eksportrettede industrivarer og en relativt svak kronekurs. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var lønnskostnadsandelen i industrien 72,2 prosent i 2024.

Til sammenligning har gjennomsnittet de siste ti årene vært rundt 79 prosent, om lag som gjennomsnittet de siste 20 årene, jf. tabell 9.6.

¹ Lønnskostnadsandelene er beregnet ved lønnskostnader dividert på netto faktorinntekter, dvs. at driftsresultatet er justert for kapitalslit.

Kilder: Statistisk sentralbyrå, Danmarks Statistik og Eurostat

Figur 4.1 viser også utviklingen i Sverige, Tyskland, Finland og Danmark. Når man sammenligner lønnskostnadsandelen med andre land, er det viktig å være oppmerksom på at ulik næringsstruktur i ulike land vil kunne gi nivåforskjeller i lønnskostnadsandelene mellom landene. I vedleggstabell 4.5 presenteres tall for netto lønnskostnadsandel for industrien i Norge og flere utvalgte land.

Lønnsomheten i ulike industrigrupper

Foreløpige tall viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsresultatet, steg fra 2023 til 2024, men med stor variasjon mellom industriområder. Eksempler på områder med bedring i driftsresultatet er næringsmiddelindustri og metallvare- og annen verkstedindustri. Utviklingen i driftsresultat beskrives i kapittel 9.2. Det understrekes at usikkerheten i foreløpige tall for driftsresultat er store, og revisjoner kan være betydelige, se boks 9.1 «Revisjoner i nasjonalregnskapet».

For industrien samlet økte lønnskostnadsandelen fra 2005 til 2009 for deretter å holde seg relativt stabil de neste 10 årene, se figur 4.23. Etter 2019, under pandemien og fram til 2024, har andelen falt. Forløpet varierer noe for ulike industrigrupperinger. Lønnskostnadsandelen i for eksempel verkstedindustri og skipsbygging mv4 var stabil fram til 2014, da den økte brått i takt med oljeprisfallet og svakere etterspørsel fra petroleumsnæringen. Fra 2016 til 2019 lå den godt over 95 prosent, for deretter å gradvis falle fram til 2024. I 2024 er lønnskostnadsandelen beregnet til 77,7 prosent. Som gjennomsnitt for 20-årsperioden 2005–2024 har den vært i underkant av 86 prosent. Lønnskostnadsandelen i råvarebasert industri5, varierer mye og påvirkes av internasjonale konjunktursvingninger og internasjonale priser. Etter finanskrisen i 2008 økte lønnskostnadsandelen betydelig og lå noen år rundt 95 prosent før den falt til rundt 70 prosent i årene 2015–2018. I takt med økning i råvarepriser etter 2021 falt lønnskostnadsandelen for årene 2022 og 2023 til godt under 60 prosent, mens den økte til 69,1 prosent i 2024. Som gjennomsnitt for 20-årsperioden har lønnskostnadsandelen for gruppen vært vel 74 prosent. Øvrig industri6, der næringsmiddelindustrien dominerer, hadde også en økning i lønnskostnadsandelen etter finanskrisen, men i årene 2016 til 2022 stabiliserte den seg rundt 75 prosent. De foreløpige anslagene for 2023 og 2024, viser at andelen har falt og er foreløpig beregnet til 66,3 prosent i 2024. Regnet som gjennomsnitt for 20-årsperioden har lønnskostnadsandelen vært 76 prosent.

I figur 4.2 vises lønnskostnadsandelen også for såkalte ikke-stedbundne industrinæringer. Typisk for ikke-stedbundne næringer er at de ikke er avhengige av norske naturressurser, og dermed relativt enkelt kan flyttes til andre land7. Ikke-stedbundne industrinæringer er sammensatt av grupper fra alle de tre andre industriaggregatene i figuren. Lønnskostnadsandelen i disse har i stor grad hatt samme forløp som verkstedindustri og skipsbygging mv. selv om lønnskostnadsandelen er på et på et lavere nivå. Regnet som gjennomsnitt for årene 2005–2024 er andelen 75 prosent.

Holden III-utvalget viste til at dersom konkurranseutsatt sektor skal bli stor nok samlet sett, vil man ha behov for et visst omfang av ikke-stedbundne næringer. Videre ble det slått fast at «I dag er det betydelig aktivitet i slike næringer, men for at den skal være stor nok også i framtiden, er det vanskelig å se for seg at kostnadsnivået korrigert for produktivitetsforskjeller i vid forstand kan være mye høyere i Norge enn hos våre handelspartnere».

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

4.3 Andre trekk ved den funksjonelle inntektsfordelingen

Ifølge Hovedkursmodellen indikerer en stabilitet i lønnskostnadsandelene at det er en stabil lønnsevne og konkurransekraft i sektoren, og dermed at eierinntektsandelen holdes på et normalnivå.

Holden IV viste til at det internasjonalt er observert økt markedsmakt, fallende lønnsandeler og større ulikhet. Blant annet viser en studie fra OECD8 at høyere profitt fra markedsmakt, og tilhørende høyere priser, kan påvirke fordelingen av formue og inntekt. Lønnskostnadsandelen som måler hvor stor andel av verdiskapingen i økonomien som tilfaller arbeidskraften og hvor mye som tilfaller kapitaleierne, har falt over tid i mange OECD-land. Det gir økende ulikhet og kan også påvirke den makroøkonomiske stabiliteten og utviklingen. SSB har sett nærmere på om slike forhold kan forklare svakere etterspørsel i Norge (Berg mfl., 20209). De har brukt ulike metoder for å se på om markedsmakten har økt, men konkluderer med at den har vært relativ stabil i perioden 1995–2018. Brubakk og Hagelund (2023)10 finner at prispåslaget økte betydelig i mange bransjer i Norge i perioden fra 1980 til 2019, men at dette i hovedsak ble motsvart av lavere kapitalkostnader, slik at lønnsandelen har falt mindre. Brubakk og Hagelund har ikke sett på virkninger på samlet etterspørsel.

De tradisjonelle lønnskostnadsandelene omfatter bare avlønning til lønnstakere. Selvstendig næringsdrivende vil i hovedsak ikke ta ut inntekten i form av lønn, men sitte igjen med et driftsresultat. Dette driftsresultatet skal dekke både godtgjøring til produksjonskapitalen og til egen arbeidsinnsats.

Dersom man tar hensyn til arbeidsinnsatsen til selvstendig næringsdrivende, vil man få et klarere bilde av hvordan faktorinntekten fordeler seg på arbeid og godtgjøring av kapital. Lønnskostnadsandeler som er justert for selvstendige, dvs. lønnskostnaden inkluderer verdien av arbeidsinnsatsen til de selvstendige11, vises i figurene 4.3 (markedsrettet virksomhet Fastlands-Norge) og 4.4 (industri).

Lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge beveger seg i takt med konjunkturforløpet. Den tradisjonelle lønnskostnadsandelen hadde en topp i 1978 på 74 prosent, for deretter å falle svakt. Etter 2002 har andelen ligget rundt 68 prosent. Gjennomsnittlig lønnskostnadsandel for hele perioden fra 1970 er i underkant av 70 prosent. Inkludert selvstendige arbeidstakere har lønnskostnadsandelen for markedsrettet virksomhet falt over tid. Den var 90 prosent på slutten av 1970-tallet og falt gradvis til 75 prosent i 2004. At lønnskostnadsandelen med og uten selvstendige nærmet seg hverandre fram til begynnelsen på 2000-tallet, forklares i hovedsak av strukturendringer i næringslivet. I 1970 var over 20 prosent av de sysselsatte selvstendig næringsdrivende i markedsrettet virksomhet, og over 60 prosent av disse var bønder eller fiskere. I 2004 var andelen selvstendige halvert, og av disse jobbet en tredel i primærnæringene.

Tradisjonell lønnskostnadsandel i industrien var i gjennomsnitt 81 prosent for perioden 1970–2024 og rundt 79 prosent de siste 20 årene. Det er få selvstendige i industrien, og det er derfor liten forskjell i lønnskostnadsandelen om man regner den med eller uten selvstendig næringsdrivende.

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

* Foreløpige tall.

Kilde: Statistisk sentralbyrå