1 Lønnsoppgjør 2024

I 2024 var det etter vanlig mønster hovedoppgjør for de fleste tariffområder.

I dette vedlegget gis en oversikt over avtalte lønnstillegg i en del store forhandlingsområder. For oversikt over lønnsoppgjørene i 2023 vises det til vedlegg 1 i NOU 2024: 6.

1.1 Vedtak foran lønnsoppgjørene i 2024

Representantskapet i LO behandlet kravene foran hovedoppgjøret 20. februar 2024. Der het det bl.a.:

«Norsk og internasjonal økonomi har vært preget av fortsatt høy inflasjon og stigende renter gjennom 2023. […] Norske husholdninger har høyere gjeldsgrad enn husholdninger i andre land og de aller fleste har flytende rente. Høyere renter rammer dermed våre husholdninger både raskere og hardere.

[…]

Siden høsten 2021 og ut 2023 har Norges Bank hevet styringsrenten 14 ganger, opp til 4,5 prosent.

[…]

Det var svært god lønnsomhet i store deler av frontfaget i 2023. Lønnskostnadsandelen i industrien falt til 71,6 prosent i 2023 ifølge foreløpige tall. Gjennomsnittlig har denne vært 81 prosent i et lengre tidsperspektiv. Utviklingen innebærer en tilsvarende økning i eierinntektene.

[…]

Ifølge Arbeidskraftsundersøkelsene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) økte arbeidsløshetsandelen fra 3,2 til 3,6 prosent fra 2022 til 2023. Sysselsettingsandelen falt fra 70,3 til 70,1 prosent fra 2022 til 2023.

[…]

Prisveksten målt ved konsumprisindeksen (KPI) ble 5,5 pst i 2023, mens TBUs anslag ved mellomoppgjøret var 4,9 pst. […] For de større tariffområdene er bildet etter dette at det ble reallønnsvekst i offentlig sektor, men nedgang i privat sektor.

LOs prioritering av kronetillegg og egne lavlønnstillegg, ser ut til å ha satt spor etter seg i lønnsfordelingen i privat sektor for 2023. Lavere og middels betalte jobber hadde høyere lønnsvekst enn de høyest betalte, ifølge lønnsstatistikk fra SSB. Den lave veksten for de best betalte kan videre tyde på at kritikken mot forrige års lederlønns- og bonusutvikling har hatt effekt.

[…]

Den skandinaviske inflasjonsmodellen, som den norske modellen er en versjon av, har røtter tilbake til 1960-tallet og beskriver hvordan norsk inflasjon kan holdes i sjakk selv med full sysselsetting. Mekanismen er å knytte norsk lønnsvekst til lønnsveksten hos handelspartnerne gjennom å la lønnsevnen i industrien være førende for lønnsveksten i øvrige sektorer. Dermed blir norsk prisvekst bestemt av den internasjonale prisveksten, og vi kan bruke den økonomiske politikken til å holde full sysselsetting i stedet for å holde prisveksten nede. […]

Internasjonal prisvekst bringes inn til Norge både gjennom høyere importpriser og høyere eksportpriser. Kronekursen bestemmer graden og hastigheten. Arbeidstakerne bærer kostnaden for høyere importpriser, men gjennom frontfagsmodellen tar de også del av gevinsten fra høyere eksportpriser. Den norske inflasjonsmodellen er altså en modell som fordeler både kostnader og inntekter fra vår eksponering mot internasjonale markeder.

Dersom den økonomiske politikken i møte med høy internasjonal prisvekst innrettes slik at norske familiers kjøpekraft svekkes og arbeidsledigheten øker, forrykkes denne fordelingen og tilliten til modellen settes i fare. Arbeidstakerne vil da bære kostnadene, mens eierne får gevinstene. Økonomisk styring for full sysselsetting og lav arbeidsledighet fungerer derfor i et samspill med frontfagsmodellen i gjensidig avhengighet.

Med de mange, hyppige renteøkningene som øker arbeidsledigheten og rammer familiers økonomi ekstra hardt, fryktet LO for forståelsen og aksepten for den norske modellen. LO tok derfor initiativ til Frontfagsmodellutvalget (Holden IV) for å vurdere hvordan den økonomiske politikken skal samspille med frontfagsmodellen i dagens situasjon.

Utvalget var enstemmig når det slo fast at frontfagsmodellen hindrer at inflasjonen fester seg selv med lav arbeidsledighet. Årsaken er at lønnskravene settes ut fra industriens lønnsevne og ikke innenlandsk inflasjon. Det gjør at en økonomisk politikk for full sysselsetting og lav ledighet ikke er til hinder for at inflasjonen kommer ned av seg selv. […]

Det er viktig at sentrale politiske myndigheter legger til grunn de riktige mekanismene i norsk lønnsdannelse. Ellers setter det frontfagsmodellen i fare og legger uforholdsmessige store byrder på arbeidsfolk i en krevende tid.

[…]

Landsdekkende tariffavtaler og forhandlinger på sentralt nivå, legger til rette for samordning i lønnsdannelsen gjennom frontfagsmodellen. Dette har gitt stor gevinst for samfunnet og for arbeidstakerne. Det innebærer at alle grupper drar nytte av frontfagets og LOs forhandlingsmakt, og gjennom dette også en lønnsutvikling på linje med produktivitetsveksten i frontfaget. […]

Splittelsen i ulikelydende avtaler i staten har ført til flere store utfordringer for staten. Tjenestetvistloven forutsetter at tariffavtalene i staten er vertikale. Konkurrerende tariffavtaler og splittet lønnsmasse i staten fører til ulikebehandling. En slik utvikling kan utfordre ufravikelighetsprinsippet og det forvaltningsmessige likebehandlingsprinsippet.

[…]

Tariffkrav

Innenfor rammen som Frontfagsmodellen setter, er hovedkravet for lønn økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg og heving av overenskomstenes lønnssatser. Gjennom kravene vil vi særlig prioritere en rettferdig lønnspolitikk som motvirker lavlønn og prioriterer likelønn. Lokale forhandlinger må være reelle.

LO mener det er behov for en bred etter- og videreutdanningsreform og vil stille krav i forbindelse med dette. Reformen skal utformes og finansieres gjennom et trepartssamarbeid. Reformen skal utvikles som et tilbud tilpasset både arbeidslivet og den enkelte ansattes behov.

Det fremmes også krav om språkopplæring betalt av arbeidsgiver i arbeidstiden.»

NHOs representantskap vedtok 7. mars 2024 sin forhandlingsposisjon for årets oppgjør. I vedtaket heter det bl.a.:

«Lønnsoppgjøret i 2024 må bidra til å ivareta konkurranseevnen

Norsk økonomi er inne i et flerårig hvileskjær. Takket være brukbar vekst i annet halvår 2022, steg Fastlands-BNP med 0,7 prosent i fjor, men gjennom hele fjoråret var aktiviteten omtrent uendret. For 2024 spriker vekstprognosene fra 0,1 – 0,9 prosent, mot en normalvekst på 1¾ prosent. De høyeste anslagene betinger et klart omslag i løpet av året. […]

Hvileskjæret speiler flere forhold. Høy inflasjon og rente har svekket husholdningenes inntekter og etterspørsel. I fjor falt privat forbruk med 0,7 prosent, i år ventes bare svak vekst. Renteøkningen har også rammet boligetterspørsel og -bygging. […] Hvileskjæret treffer også bedriftene, og noen næringer særlig sterkt. Markedsutsiktene i NHO-bedriftene bedret seg noe i første kvartal, men fortsatt er det, for syvende kvartal på rad, en overvekt av pessimister. […]

Mindre press i økonomien vil, sammen med en krone som ikke ventes å svekke seg ytterligere, bidra til å bringe prisveksten videre ned, og tilsier dermed noe lavere rente fremover. Norges Bank indikerte i desember uendret rente mesteparten av 2024, men ett rentekutt mot slutten av året.

Frontfagsmodellen bidrar på den ene siden til å sikre at lønnsveksten i frontfaget er tilpasset frontfagets lønnsevne, det vil si utviklingen i produktivitet og relative priser i konkurranseutsatt næringsliv, og på den andre siden at frontfaget er konkurransedyktig i kampen om arbeidskraften med skjermet sektor. Produktiviteten i industrien, målt ved bruttoprodukt per timeverk, falt med 0,4 prosent i 2023. Prisene på industriens bruttoprodukt steg med 10,3 prosent. I perioden 2013–2022 var den gjennomsnittlige årlige produktivitetsveksten i industrien på 0,6 prosent, 1,7 prosentpoeng lavere enn hos handelspartnerne, mens prisveksten var 3,6 prosent i gjennomsnitt i denne perioden.

Målt mot handelspartnerne i EU og Storbritannia ble norsk industris konkurranseevne styrket med 9,3 prosent i 2023. Nesten hele styrkingen avspeilte en kraftig kronesvekkelse, men også lavere vekst i arbeidskraftkostnadene per time i Norge enn blant disse handelspartnerne bidro positivt. Lønnsdannelsen har et ansvar også for å bidra til at konkurranseevnen er tilstrekkelig god, og slik bidra til å sikre bedrifter og arbeidsplasser. […]

Industriens driftsresultat var på 74 mrd. kroner i 2023 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, om lag 20 prosent høyere enn året før. Det er relativt store forskjeller mellom de ulike næringsgruppene. Lønnskostnadene som andel av verdiskapingen i industrien samlet, er på grunnlag av SSBs foreløpige nasjonalregnskap beregnet til 71,6 prosent i 2023. […] Frontfagsmodellen skal se til at fordelingen av verdiskapingen er rimelig stabil over tid. Nå ligger lønnsandelen 8 prosentpoeng under gjennomsnittet de siste tjue årene, og driftsresultatet tilsvarende over.

[…]

Derfor mener NHO at:

• Frontfagsmodellen skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i Norge. Siden utfallet av de lokale forhandlingene ikke er avklart ved oppgjørets avslutning, må rammen for den samlede årslønnsveksten i industrien anslås. Norsk økonomi er på lang sikt avhengig av at lønnsveksten holdes innenfor de rammene konkurranseutsatt industri kan tåle. Rammen fra frontfaget skal derfor tjene som en norm andre forhandlingsområder skal forholde seg til over tid.

• For å sikre bedrifter og arbeidsplasser må lønnsutviklingen ivareta industriens konkurranseevne. Kronekursen har vist seg å variere mye, og de lønnstilleggene som gis nå, må også kunne stå seg om kronen skulle styrke seg.

• Lønnsoppgjøret og de sentrale tilleggene må bygge opp under lokale forhandlinger og lokal lønnsdifferensiering tilpasset den enkelte bedrifts økonomiske situasjon. Derfor må de sentrale tilleggene ikke utgjøre en for stor andel av rammen.

• Det viktig at lokale forhandlinger skjer under fredsplikt, og at lokal aksjonsrett ikke utvides til nye områder.

• For å sikre at lønnsdannelsen kan tilpasses lokale forhold også fremover, må lokale forhandlinger være forhandlinger reelle og gjennomføres i tråd med det som er avtalt i tariffavtalen, og at det gis lokale tillegg når tariffavtalens vilkår tilsier det.

• Lønnsutviklingen for ledere skal i likhet med øvrige grupper skje med utgangspunkt i de fire kriterier. Også her må det sees hen til at frontfaget skal være normgivende.

• Ved sentrale tillegg bør det skilles mellom de overenskomster som har og de overenskomster som ikke har lokale forhandlinger.

• Minstelønnssatser har til hensikt å sikre at også de mindre lønnsomme bedriftene betaler en minimumsavlønning for ulike kategorier av arbeidstakere. Det er ingen automatikk i at minstelønnssatsen skal følge den alminnelige lønnsveksten, verken generelt eller for bransjen.

• Årlig arbeidstid skal beholdes på dagens nivå.

• Det skal ikke inntas nye lønnsgarantier og eller inngås nye bestemmelser med økte garantiforpliktelser.

• Behovet for kompetansetiltak varierer mye mellom ulike bransjer. Bransjeoverskridende ordninger eller ordninger som går på tvers av ulike tariffavtaler skal unngås.»

Styret i Unio vedtok 12. mars 2024 Unios tariffpolitiske uttalelse foran hovedoppgjøret i 2024. I vedtaket het det blant annet:

«Unios overordnede føringer:

• Lønnsoppgjøret må sikre Unios medlemmer en klar reallønnsvekst. Reallønnsnedgangen vi har sett de siste årene kan ikke fortsette.

• Tariffoppgjøret må bidra til å redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor for ansatte med høyere utdanning.

• Offentlig sektor må, som privat sektor, bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde ansatte med nødvendig utdanning og kompetanse.

Resultatet av lønnspolitikken i offentlig sektor er at arbeidsgiverne i stadig større grad sliter med å beholde og rekruttere ansatte med høyere utdanning. Offentlig sektor har mange lovpålagte oppgaver som er av stor betydning for befolkningen. Samtidig har samfunnet store ambisjoner for både kvalitet og omfang på tjenester som helse, utdanning, politi, forskning, mv. Skal offentlige virksomheter klare å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse innenfor disse områdene, er det helt nødvendig at årets hovedoppgjør bidrar til å redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor.

[…]

Etter flere år på rad med dårligere lønnsutvikling enn i industrien, hadde offentlig sektor i 2023 noe høyere lønnsvekst. Det er imidlertid fremdeles et betydelig lønnsgap mellom offentlig og privat ansatte med høyere utdanning, og det er svært langt igjen før offentlige arbeidsgivere har et lønnsnivå for utdanningsgruppene som fører til at de utkonkurrerer privat sektor. Tall fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU) viser eksempelvis at gjennomsnittlig lønn for ansatte med universitets- eller høyskoleutdannelse på mer enn fire år ansatte i skoleverket i kommuner og fylkeskommuner er 306 000 kroner lavere enn gjennomsnittlig lønn for ansatte med tilsvarende utdanningslengde i industrien. At offentlig sektor kan konkurrere om den beste kompetansen er en fordel for en privat sektor som er avhengig av tjenestene i offentlig sektor.

Resultatet av lønnspolitikken er at offentlige arbeidsgivere i stadig større grad sliter med å beholde og rekruttere ansatte med høyere utdanning. Statens arbeidsgiverbarometer for 2023 viser eksempelvis at hele 94 prosent av statlige arbeidsgivere med tusen eller flere årsverk oppgir at det er meget eller ganske utfordrende å rekruttere fagpersonell med spesialkompetanse. Andelen har økt med 67 prosentpoeng fra våren 2021. Samtidig oppgir 84 prosent av de samme arbeidsgiverne at det er meget eller ganske krevende å beholde slike ansatte. I KS’ arbeidsgivermonitor oppgir 92 prosent av arbeidsgiverne at det er ganske eller meget krevende å rekruttere sykepleiere, og 40 prosent svarer det samme når det gjelder barnehagelærere. 1 av 3 kommuner oppgir at det er ganske eller meget krevende å rekruttere grunnskolelærere, fysioterapeuter og ergoterapeuter.

[…]

Rekrutteringsutfordringene må tas på alvor. Skal offentlige virksomheter bli mer attraktive arbeidsgivere er det helt nødvendig at årets lønnsoppgjør bidrar til å redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor for ansatte med høyere utdanning. Lønnsoppgjørene må brukes som et virkemiddel for å dekke samfunnets kunnskaps- og kompetansebehov i grunnleggende velferdstjenester i en situasjon med mangel på arbeidskraft.

[…]

Tariffoppgjørene tar utgangspunkt i frontfagsmodellen. Modellen bygger på at konkurranseutsatt industri (frontfaget) forhandler om lønn først og at utfallet herfra fungerer som en norm for lønnsveksten for andre forhandlingsområder.

Unio støtter en fortsatt koordinert lønnsdannelse i Norge. Slik frontfagsmodellen har blitt praktisert bidrar den imidlertid til å sementere forskjeller i lønnsnivå mellom ulike tariffområder og mellom kjønn. I tillegg har det i for liten grad blitt tatt hensyn til de bemanningsutfordringer deler av offentlig sektor står overfor. Vi står midt i en bemanningskrise i helsevesenet, utdanningssektoren og i andre deler av offentlig sektor. Det er en uforsvarlig og lite bærekraftig utvikling som ansvarlige arbeidsgivere og ansvarlige politiske myndigheter ikke kan sitte stille og se på.

Offentlig sektor leverer tjenester som er avgjørende for å sikre beredskap, bosetting og næringsliv i hele Norge. Skal vi klare å opprettholde offentlige tjenester med høy kvalitet i hele landet må offentlige arbeidsgivere settes i stand til å rekruttere og beholde ansatte med høyere utdanning. Da må praktiseringen av frontfagsmodellen bli mer fleksibel i offentlig sektor. Der det er behov kan dette innebære høyere økonomisk ramme enn i industrien.»

Hovedstyret i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) vedtok 27. februar 2024 et inntektspolitisk dokument 2024. Det heter bl.a.:

YS krever reallønnsvekst i 2024.

[…]

YS har gjennom Holden IV-utvalget gitt fornyet støtte til frontfagsmodellen og prinsippet om at konkurranseutsatt sektor skal være retningsgivende for lønnsveksten i alle sektorer. Den økonomiske styringen som finner sted gjennom frontfaget er viktig for å sikre sysselsettingen og langsiktig økonomisk bærekraft.

Historisk sett har frontfagsmodellen sørget for at verdiskapingen blir delt mellom eiere og arbeidstakere. Men i det siste har lønnskostnadsandelen i industrien falt kraftig. Over tid kan vi ikke leve med en så skjev fordeling av verdiskaping mellom eiere og ansatte som det vi har nå. Arbeidstakerne har fått svekket kjøpekraft de siste årene. Denne utviklingen må snus.

I 2024 er det utsikter til fortsatt gode tider i eksportindustrien, og konkurranseevnen er god. Derfor er det rom for reallønnsvekst i år.

Frontfagsmodellen må praktiseres etter hensikten, slik dette kommer til uttrykk i både Holden III og Holden IV-utvalget. YS understreker betydningen av at anslaget for lønnsvekst i frontfaget samsvarer med faktisk lønnsvekst for å opprettholde frontfagets legitimitet.

Normen skal verken være gulv eller tak for lønnsveksten, men over tid vil lønnsveksten være om lag den samme i store forhandlingsområder. Lønnsdannelsen må være fleksibel nok til å understøtte en effektiv allokering av arbeidskraften, gi kvalitet i velferdstjenestene og gi rom for nødvendige strukturelle endringer. I tilfeller der grupper systematisk har blitt hengende etter, må dette kunne rettes opp over tid.

[…]

Høy prisstigning og økende renter har redusert folks kjøpekraft. Husholdningene har skrudd ned forbruket, og boliginvesteringene har falt. Som et resultat av nedgangen i etterspørselen stoppet veksten i økonomien opp i 2023. Også i 2024 ventes det at veksten i økonomien blir svak.

Sysselsettingen har holdt seg oppe i 2023, mens arbeidsledigheten har økt noe.

[…]

Prisveksten har vært på vei ned siden oktober 2022. TBU anslår at nedgangen skal fortsette gjennom 2024, men i litt lavere takt. Prisveksten fra 2023 til 2024 er foreløpig anslått til 4,1 prosent. Utviklingen framover er usikker, noe som særlig knytter seg til usikkerhet om utviklingen i kronekursen, energiprisene og prisveksten i utlandet.

Konkurranseevnen i industrien bedret seg i fjor. Timelønnskostnadene vokste mindre hos oss enn hos handelspartnerne, samtidig som kronen svekket seg. Produktiviteten i industrien svekket seg derimot også. For inneværende år ventes lønnsveksten hos handelspartnerne å bli 4,6 prosent. Som følge av økte salgspriser, svakere kronekurs og god lønnsomhet i industrien falt lønnskostnadsandelen til 71,6 prosent i fjor. Det er det laveste nivået på lønnskostnadsandelen i den tidsperioden TBU har tall for, siden 1970. Fallende lønnskostnadsandel reflekterer at arbeidstakernes andel av verdiskapingen har falt. Utsiktene for industrien framover er gode, godt hjulpet av svak kronekurs og et oppsving i leverandørnæringen

I omskiftelige tider er kompetansepåfyll gjennom hele yrkeskarrieren avgjørende for å sikre at arbeidstakere har relevant kompetanse og forblir attraktiv arbeidskraft. YS mener at alle skal ha mulighet til å heve sin kompetanse gjennom hele yrkeslivet, og at en nasjonal langtidsplan for livslang læring må prioriteres.

I mange tariffområder er det fremdeles en altfor høy andel deltidsstillinger. Deltid er et problem for likestillingen og medfører løsere tilknytning til arbeidslivet og er lite gunstig for inntekt, karriere og pensjonsytelser. En heltidskultur vil styrke likestillingen og ha positiv effekt på kvalitet og kontinuitet i tjenestene.

YS mener kjønnsbaserte lønnsforskjeller må avskaffes. Kvinnedominerte yrker må lønnes på lik linje med mannsdominerte yrker med tilsvarende kompetanse, ansvar og arbeidsbelastning.

Akademikerne la følgende prinsipper til grunn for inntektsoppgjørene 2024:

«Akademikerne bygger sin politikk på at høy kompetanse og kunnskap lønner seg både for den enkelte og for samfunnet. Akademikerne ønsker et fleksibelt og trygt arbeidsliv, et bærekraftig, innovativt næringsliv og en konkurransedyktig offentlig sektor. Vi forhandler lønn og arbeidsvilkår på vegne av foreningenes medlemmer i staten, kommunesektoren og i helsesektoren – og jobber for medlemsforeningenes felles interesser knyttet til næringsdrivende og akademikere i privat sektor.

I inntektspolitikken jobber Akademikerne for en desentralisert og markedsbasert lønnsdannelse, med differensiering ut fra utdannelse, kompetanse, kunnskap, innsats og ansvar. Det er de lokale parter som kjenner både virksomheten og lokale forhold best, og som gjennom kollektive lokale lønnsforhandlinger kan sikre uttelling for utdanning og kompetanse, både med hensyn til begynnerlønn og for den videre karriereutvikling.

Frontfagsmodellen innebærer at det er den faktiske lønnsveksten for konkurranseutsatt sektor som over tid skal være normgivende for øvrige deler av økonomien. Bakgrunnen for dette er blant annet at konkurranseutsatt sektor skal være konkurransedyktig i kampen om arbeidskraften.

Et sentralt poeng for Akademikerne, er at anslaget som gis av NHO i forståelse med LO ikke må oppfattes eller praktiseres som et ferdig forhandlet resultat for etterfølgende tariffoppgjør. Anslaget er en hjelp i koordineringen av lønnsdannelsen siden lønnsveksten inneværende år er ukjent når anslaget kommuniseres. Den faktiske lønnsveksten måles av Teknisk beregningsutvalg året etter forhandlingene.

Lokale kollektive forhandlinger i bedriftene i privat sektor, følger tariffavtalte kriterier og det er viktig at disse kriteriene brukes etter hensikten. Bedriftene har ulike behov og ulik økonomisk situasjon. De fire tariffavtalte kriteriene bidrar til en lønnsvekst i bedriftene som bygger på blant annet lønnsevne og konkurransesituasjon. De økonomiske rammene i bedriftene skal og vil derfor variere.

Også i offentlig sektor har vi tariffavtalte kriterier for lønnsutvikling som brukes. De lokale parter forholder seg til tariffavtalenes lønns- og forhandlingssystem, og gjennomfører lokale kollektive forhandlinger ut fra virksomhetenes behov og økonomisk situasjon. For store deler av offentlig sektor vet vi at det er utfordringer med å rekruttere og/eller beholde arbeidskraft. Arbeidsledigheten er lav, og det er stor etterspørsel etter høyt utdannet arbeidskraft. Offentlig sektor er preget av en sammenpresset lønnsstruktur, og lønnsgapet til sammenlignbare stillinger er betydelig mellom offentlig og privat sektor. Offentlig sektor må kunne være konkurransedyktig både på lønnsnivå og lønnsutvikling for å kunne tiltrekke seg og beholde riktig kompetanse. Dette er viktig for å kunne sikre og utvikle offentlige tjenester og velferdsordninger.

Anslaget fra frontfagspartene må ikke brukes som fasit for øvrige tariffområder, hverken ved kollektive forhandlinger på sentralt eller lokalt nivå. Fleksibiliteten i frontfagsmodellen må benyttes for å understøtte den nødvendige allokeringen av arbeidskraften til samfunnets beste.

Det er viktig at den fleksibiliteten som ligger i frontfagsmodellen benyttes. Anslaget fra frontfagspartene må ikke brukes som et diktat, og heller ikke som gulv eller tak for lønnsutviklingen i øvrige tariffområder. Tariffpartene er autonome, og må foreta selvstendige vurderinger av økonomien i sine tariff-forhandlinger.

Akademikerne forventer at tariffoppgjørene bidrar til reallønnsvekst for våre medlemmer, og samtidig bidrar til å redusere lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor for sammenlignbare stillinger. Dette er viktig for at det kan bli en reell konkurranse om arbeidskraften og slik at arbeidskraften allokeres dit den nyttiggjøres best.

I hovedtariffoppgjørene vil Akademikerne i hovedsak vektlegge lokal handlefrihet, lokale kollektive forhandlinger og videreutvikling av avtaleverket. Vi forventer at det gjennomføres reelle forhandlinger på alle nivåer, og at virksomhetene bruker lønn som et aktivt personalpolitisk virkemiddel for å kunne rekruttere og beholde arbeidskraft som er viktig for sin oppgaveløsning og sine tjenester for befolkningen.»

KS’ hovedstyre vedtok 12. april forhandlingsmandat for hovedoppgjøret 2024:

«Det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til en god og balansert utvikling i norsk økonomi over tid. KS slutter opp om frontfagsmodellen som en viktig del av det inntektspolitiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen.

KS mener den koordinerte lønnsdannelsen gjennom frontfagsmodellen er særlig viktig for å møte utfordringene kommunesektoren og resten av arbeidslivet står overfor.

På denne bakgrunn gis administrasjonen fullmakt til å reforhandle Hovedtariffavtalen per 1. mai 2024 etter følgende hovedlinjer:

1. Hovedtariffavtalen må dekke behovene i dagens og framtidens arbeidsliv. Det betyr at bestemmelser om lønn, godtgjøringer og øvrige arbeidsvilkår, herunder arbeidstidsbestemmelser må videreutvikles tilpasset kommunesektorens behov.

2. KS mener det skal prioriteres endringer i hovedtariffavtalen som støtter opp under kommunesektorens muligheter til å beholde, mobilisere og utvikle arbeidskraften slik at sektorens konkurranseevne i arbeidsmarkedet ivaretas.

3. Innenfor det handlingsrommet frontfagsmodellen gir, disponeres den økonomiske rammen til en balansert fordeling mellom ulike sentrale lønnstiltak i hovedtariffavtalen kapittel 4 og avsetning til lokale forhandlinger.

4. Å fortsette og forsterke det positive arbeidet med heltidskultur krever endringer i bestemmelser for arbeidstidsorganisering. KS er innstilt på at endringer kan sees i sammenheng med godtgjøringer for helgearbeid.

5. Hovedtariffavtalen revideres likelydende for alle avtaleparter innenfor en samlet lønnsmasse i HTA kapittel 4.»

Sentralstyret i Virke vedtok følgende forhandlingsfullmakt for oppgjørene i 2024:

«Sentralstyret gir forhandlingsutvalget fullmakt til å gjennomføre tariffoppgjøret i tråd med den økonomiske ramme som er satt i frontfaget, med en innretning tilpasset den enkelte overenskomst.»

1.2 Oppgjørene i privat sektor

1.2.1 LO-NHO-området

Forhandlingene om revisjon av Industrioverenskomsten (IO) mellom Fellesforbundet (LO) og Norsk Industri (NHO) gikk til mekling og meklingsforslag forelå 7. april og ble senere vedtatt. Meklingsresultatet ga et generelt tillegg på 7 kroner per time fra 1. april og ytterligere et tillegg på 3,50 kroner per time for Industrioverenskomsten-Teko. Tilleggene er beregnet å bidra med 2,2 prosentpoeng til årslønnsveksten i 2024, og overhenget på overenskomsten er 1,5 prosent.

I meklingen ble partene også enige om å følge opp en kompetansereform for Industrioverenskomsten gjennom en rekke tiltak.

På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området anslått til 5,2 prosent i 2024, se boks 1.1 for disse betraktningene.

1.2.2 Oppgjørene i privat sektor utenom LO-NHO-området

Industrioverenskomsten mellom Parat og Norsk Industri fikk samme meklingsresultat som i oppgjøret mellom Fellesforbundet og Norsk Industri.

I hovedoppgjøret for 2024 i varehandelen ble resultatet etter mekling på Landsoverenskomsten og Kontoroverenskomsten mellom Handel og Kontor i Norge og Hovedorganisasjonen Virke et generelt tillegg på 4 kroner per time fra 1. april 2024. Minstelønnssatsene ble hevet tilsvarende. Minstelønnssatsene på lønnstrinn 1–4 ble hevet med ytterligere 2 kroner per time. I overensstemmelse med garantiordningen ble minstelønnssatsene i trinn 5 og 6 økt med henholdsvis 5 og 8,45 kroner per time fra 1. februar.

Det ble gitt et generelt tillegg på 4 kroner per time på Avtale for reiselivsbransjen. Garantiordningen hevet trinn 4 med 8,45 kroner og trinn 1–3 med 2 kroner per time på samme avtale.

Funksjonæravtalene mellom Virke og YS forbundene Negotia, Parat og Finansforbundet fikk samme resultat som Kontoroverenskomsten mellom HK og Virke. Reiselivsavtalen mellom Virke og YS/Parat fikk et sentralt tillegg på 4 kroner per time og garantiordningen hevet trinn 3 med 8,45 kroner og trinn 1–2 med 2 kroner per time.

16. mai 2024 ble det enighet etter mekling mellom Virke og Fellesforbundet for Grossistoverenskomsten. Det ble fra 1. april gitt et generelt tillegg på 7 kroner per time og ytterligere økning av minstelønnssatsene med 3 kroner. Det ble tilsvarende resultat i grossistavtalen mellom Virke, YTF og Parat.

For Virke-bedrifter i varehandelen gir garantitilleggene og de avtalte tilleggene et samlet bidrag til årslønnsveksten fra 2023 til 2024 på 1,0 prosentpoeng. Sammen med overhenget på 1,7 prosent gir dette en årslønnsvekst på 2,7 prosent før bidraget fra lønnsglidningen i 2024.

Hovedoppgjøret for HUK-området i 2024 ble gjennomført todelt, med de siste forhandlingene i desember. Oppgjøret omfatter forhandlinger om sju tariffavtaler innen helse, utdanning og kultur med over 30 arbeidstakerorganisasjoner. Resultatet av oppgjørene var i tråd med de korresponderende offentlige tariffområdene.

1.3 Oppgjørene i offentlig sektor

I det statlige tariffområdet startet forhandlingene i hovedoppgjøret 2024 den 22. april. Staten v/Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet forhandlet med henholdsvis Akademikerne, LO Stat, Unio og YS Stat. Staten krevde i årets oppgjør likelydende avtaler med de fire hovedsammenslutningene. Det ble ført felles forhandlinger frem til den 30. april da det ble brudd med Akademikerne, LO Stat, Unio og YS Stat. Forhandlingene gikk til mekling der staten med Riksmeklers mellomkomst 24. mai kom til enighet med LO Stat og YS Stat. Det ble ikke oppnådd enighet med Akademikerne og Unio som fra samme dag gikk ut i streik. Streikene ble stoppet med tvungen lønnsnemnd 2. juni for Akademikerne og 5. juni for Unio. I uravstemningen til LO Stat stemte medlemmene nei til meklingsresultatet og denne avtalen ble avgjort gjennom frivillig lønnsnemd.

Rikslønnsnemnda kjennelse fastslo at det for Akademikerne og Unio skal forhandles lokalt innenfor en ramme på 2,7 prosent av lønnsmassen. Virkningstidspunktet for medlemmer av Akademikerne med streikerett er 2. juni, mens for medlemmer av Unio med streikerett er virkningstidspunktet 5. juni. For medlemmer uten streikerett og uorganiserte som følger avtaleområdet Akademikerne/Unio er virkningstidspunktet 1. mai.

Forhandlingsresultatet for YS Stat innebærer at det gis et sentralt tillegg på 0,75 prosent på fastlønnen, og at det skal forhandles lokalt om 2,15 prosent av lønnsmassen. Virkningstidspunktet for tilleggene er 1. mai. Rikslønnsnemda kjennelse fastslo at resultatet for YS Stat ble gjort gjeldende for LO Stat.

Sammen med et overheng på 2,5 prosent for staten samlet bidrar de fastsatte tilleggene til en årslønnsvekst på 4,2 prosent i det statlige tariffområdet før bidraget fra lønnsglidningen.

I kommunesektoren begynte forhandlingene mellom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne kommune 15. april 2024. Den 30. april ble det en forhandlingsløsning mellom KS og LO kommune, Unio, YS Kommune. Akademikerne brøt forhandlingene, men tilsluttet seg forhandlingsresultatet etter mekling. Forslaget har følgende økonomiske hovedpunkter:

• For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse gis lønnstillegg med virkning fra 1. mai 2024 på mellom 22 000 og 37 000 kroner per år, som vist i tabell 1.1.

• Ledere i HTA kapittel 4 får et generelt tillegg på 4,1 prosent fra 1. mai 2024.

• Det ble satt av midler til lokale forhandlinger på 1,1 prosent fra 1. oktober 2024.

Sammen med et overheng på 1,8 prosent bidrar sentrale tillegg, samt midler satt av til lokale forhandlinger, til en årslønnsvekst på 5,1 prosent før bidraget fra lønnsglidning, for stillinger med hovedsakelig sentrale lønnsfastsettelse i KS-området.

I hovedoppgjøret i Oslo kommune ble det brudd i forhandlingene med alle forhandlingssammenslutningene den 30. april. Det ble enighet etter mekling 23. mai. Det gis et prosentvis tillegg på lønnstabellen på 3,7 prosent, minimum 20 000 kroner med virkning fra 1. mai 2024. I tillegg ble det satt av midler til lokale forhandlinger på 1,3 prosent per 1. juli 2024.

1.4 Oppgjørene i Spekter-området

Forhandlingsordningen er hjemlet i fem hovedavtaler som er inngått mellom Spekter og hhv. hovedorganisasjonene LO, YS, Unio, Akademikerne og mellom Spekter og Sammenslutningen av akademikerorganisasjoner i Spekter, SAN.

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Resultatet fra de lokale B-dels forhandlingene godkjennes av Spekter og hovedorganisasjonene i avsluttende sentrale forhandlinger.

Spekter-området ekskl. helseforetakene

I hovedoppgjøret i 2024 ble det på A-dels nivå for medlemmene i LO og YS avtalt et generelt tillegg på 13 650 kroner per år. Tilleggene har virkning fra 1. april 2024. I tillegg er det gjennomført lokale forhandlinger på B-delsnivå. For medlemmer i Unio og SAN forhandles alle lønnstillegg lokalt i virksomhetene. Tilleggene avtalt på A-dels nivå i Spekter-bedrifter, eksklusive helseforetakene, har et estimert bidrag til årslønnsveksten i 2024 på om lag 1,1 prosentpoeng for hele området sett under ett. Lønnstillegg avtalt på den enkelte virksomhet (B-nivå) anslås i gjennomsnitt å gi et bidrag på om lag 2,6 prosentpoeng. Lønnsglidningen bidrar med om lag 0,1 prosentpoeng. Årslønnsveksten fra 2023 til 2024 i Spekter-området ekskl. helseforetakene er foreløpig beregnet til 5,3 prosent.

Helseforetakene

I de sentrale forhandlingene (A2) mellom Spekter og Den norske legeforeningen ble det avtalt generelle tillegg for medisinstudenter med lisens, leger i spesialisering og legespesialister med virkning fra 1. januar 2024. Tilleggene varierte fra 26 500 til 41 000 kroner per år. Lokalt avtalte minimumssatser økes tilsvarende beløp. Det ble videre avtalt at det skulle forhandles lokalt i det enkelte helseforetak for legegrupper som ikke er gitt sentrale tillegg.

Spekter og forbundene i LO og YS kom 15. mai til enighet i forhandlinger i hovedoppgjøret 2024. Det ble gitt et generelt tillegg på 3,7 prosent, minimum 22 000 fra 1. juli. Det ble også avtalt økte ubekvemstillegg. Minstelønnssatsene ble økt slik det framgår av tabell 1.2. Det ble videre avtalt at det skulle gjennomføres lokale forhandlinger på B-dels nivå.

Spekter og Norsk Sykepleierforbund kom 8. mai til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene. Det ble gitt et generelt tillegg til alle medlemmer av Norsk Sykepleierforbund på 3,7 prosent, minimum 22 000 kroner med virkning fra 1. juli 2024. Minstelønnssatsene ble økt slik det framgår av tabell 1.3. Det ble videre avtalt at det skulle gjennomføres lokale forhandlinger på B-dels nivå.

Spekter og Fysioterapeutforbundet, Ergoterapeutforbundet og Utdanningsforbundet kom til enighet i forbundsvise sentrale forhandlinger. Medlemmer i Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund fikk et generelt tillegg på 3,7 prosent, minimum 22 000 kroner, og ledere fikk et generelt tillegg på 3,9 prosent, minimum 22 000 kroner. Alle medlemmer i Norsk Utdanningsforbund fikk et generelt tillegg på 4,5 prosent, minimum 22 000 kroner. Minstelønnssatsene ble økt slik det framgår av tabell 1.3. Det ble avtalt at det ikke skulle gjennomføres lokale forhandlinger på B-dels nivå i 2024.

1.5 Konflikter i 2024-oppgjøret

I NHO-området ble det i hovedoppgjøret streik i fem overenskomstområder. Mellom EL og IT forbundet og Abelia ble det for IKT-overenskomsten streik med et omfang på 322 i perioden 27. juni til 9. juli, da partene kom frem til en forhandlingsløsning. Fellesforbundet var i perioden 23. til 27. august i streik med 115 medlemmer på avtale Flykabinavtalen SAS NKF NHO Luftfart. Meklingen ble tatt opp igjen den 26. august og partene kom frem til en forhandlingsløsning 27. august. Mellom Fagforbundet og NHO Geneo ble det konflikt på avtale 595 – BPA overenskomsten 12. september til 4. oktober. 59 var i streik. Av hensyn til fare for liv og helse, grep regjeringen inn i konflikten med tvungen lønnsnemnd, den 4. oktober. Oppgjøret vil bli behandlet av Rikslønnsnemnda. Fagforbundet med tilslutning av Fellesorganisasjonen, og Parat hadde i perioden 2. november til 22. november henholdsvis 121 og 16 medlemmer i streik ved konflikt på avtale 453/536 med NHO. Meklingen ble tatt opp igjen 22. november og partene kom til en forhandlingsløsning. Parat tok ut henholdsvis 3 og 1 i streik i perioden fra 17. oktober til 15. november på avtale 513 der NHO Luftfart er motpart. I tillegg ble det streik på avtale 577, og Parat tok ut 1 person fra 19. februar til 7. mars. 8. mars ble 1 person til tatt ut i streik, og streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemd.

I det statlige tariffområdet ble det i hovedoppgjøret 2024 iverksatt streik i statsoppgjøret av Akademikerne og Unio fra og med 24. mai. For Akademikerne var omfanget i første uttak 1 230 medlemmer og for Unio 21 medlemmer. Streikene ble trappet opp i tre omganger for hver av hovedsammenslutningene Totalt ble det meldt plassfratredelse for 5 850 medlemmer.

2. juni varslet Regjeringen forslag om tvungen lønnsnemnd i konflikten mellom staten og Akademikerne. Akademikerne ba de streikende oppta arbeidet samme dag. 5. juni varslet regjeringen forslag om tvungen lønnsnemnd i konflikten mellom staten og Unio. Unio ba de streikende oppta arbeidet samme dag.

Meklingen mellom staten og LO Stat i hovedoppgjøret i 2024 førte heller ikke fram etter at medlemmer i LO stat sa nei til fremforhandlet avtale i uravstemming. Konflikten ble løst 17. juni 2024 ved at partene ble enige om at oppgjøret skulle avgjøres ved frivillig nemndsbehandling.

Rikslønnsnemnda avsa kjennelser i samtlige tvister i det statlige tariffområdet 20. november 2024.