4 Gjeldende rett
4.1 Innledning
Skip i norske farvann og på norsk sokkel er i hovedsak underlagt flaggstatens regulering, og norsk regelverk stiller i dag få krav knyttet til lønns- og arbeidsvilkår om bord på utenlandske skip. Sjøfolk på NOR-registrerte skip har norske lønns- og arbeidsvilkår, mens utenlandske sjøfolk om bord på NIS- eller utenlandsregistrerte skip, gjerne har betingelser som er i henhold til internasjonale tariffavtaler og lønnsnivået i sjøfolkenes hjemland.
Som hovedregel er det partene i arbeidslivet som gjennom tariffavtaler har ansvar for å fastsette norsk lønnsnivå. Allmenngjøring er et sentralt virkemiddel mot sosial dumping, og bidrar til at arbeidstakere får lønn i henhold til tariffavtale også på områder eller i bransjer der tariffavtaler ikke har tilstrekkelig gjennomslag. Samtidig er skipsfart etter gjeldende regler kun i begrenset utstrekning omfattet av allmenngjøringslovens virkeområde.
Sektorlovene inneholder i dag ingen regulering av lønn for ansatte på henholdsvis norske og utenlandske skip som leverer tjenester til virksomheten. Arbeidstakere som utfører arbeid i den aktuelle virksomheten er underlagt norsk arbeidsmiljølovgivning, men det omfatter ikke arbeidstakere i tilstøtende maritim virksomhet. I det følgende beskrives hvilke tillatelser som regulerer de ulike havnæringene, samt hvilke rettighetshavere som i lovforslaget tillegges en plikt til å sørge for norske lønnsvilkår på skip.
4.2 Maritimt regelverk
Skipsfart i norske farvann og på norsk sokkel er åpent for internasjonal konkurranse, og både norske og utenlandske skip tillates å tilby sine tjenester.
For norske skip gjelder ulike krav til lønns- og arbeidsvilkår avhengig av om skipet er registrert i Norsk ordinært skipsregister (NOR) eller Norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Norske skip som opererer i norske farvann og på norsk sokkel er i dag i hovedsak registrert i NOR. Det er vilkårene som gjelder på NOR-registrerte skip som danner utgangspunktet for det som i lovforslaget omtales som «norske lønns- og arbeidsvilkår» eller «norsk lønnsnivå». Det er kun i begrenset grad tillatt å benytte skip registrert i NIS i norske farvann og på norsk sokkel. På NIS-registrerte skip gjelder til dels andre lønns- og arbeidsvilkår enn på NOR-registrerte skip.
Skipsarbeidsloven og skipssikkerhetsloven danner grunnlaget for reguleringen av lønns- og arbeidsvilkår på norske skip. Skipsarbeidsloven inneholder hovedsakelig lovgivning knyttet til det privatrettslige forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mens offentligrettslige forhold ved skipet som arbeidsplass fremgår av skipssikkerhetsloven. Sammen danner disse lovene bakteppet for regulering av arbeidsforholdene til sjøs i norsk rett, og oppfyller majoriteten av Norges forpliktelser i henhold til Konvensjon om sjøfolks arbeids- og levevilkår ILO 186 (Maritime Labour Convention, MLC). Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med at krav som følger av skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven overholdes.
På skip registrert i NIS kan flere av skipsarbeidslovens bestemmelser fravikes i tariffavtale, jf. NIS-loven § 8, og det kan inngås tariffavtale med utenlandsk fagforening, jf. § 6. Sistnevnte innebærer at utenlandske sjøfolk kan ansettes på hjemlandets lønnsnivå. Samtidig gjelder det fartsområdebegrensninger for NIS-registrerte skip ved at disse som utgangspunkt ikke tillates i norsk innenriksfart, jf. NIS-loven § 4. Fra dette utgangspunktet gjelder imidlertid unntak for blant annet lasteskip som leilighetsvis frakter last mellom norske havner, for cruiseskip som anløper både norske og utenlandske havner, og for konstruksjonsskip.
Verken skipsarbeidsloven eller skipssikkerhetsloven regulerer lønnsnivået på norske skip. Lønnsfastsettelsen er overlatt til partene, og både lønns- og arbeidsvilkår er gjenstand for nærmere regulering i tariffavtaler som dekker størstedelen av norsk skipsfartsnæring.
Norge stiller i dag få krav til lønns- og arbeidsvilkår om bord på utenlandske skip i norske farvann og på norsk sokkel. På utenlandske skip gjelder derfor i hovedsak flaggstatens regler med hensyn til sjøfolkenes lønns- og arbeidsvilkår. MLC angir her sentrale standarder, bl.a. med hensyn til minstealder, helsekrav, arbeidsformidling, ansettelsesavtale, lønnsutbetaling, arbeids- og hviletid, rederiets ansvar ved sykdom og personskade, lugarer og fritidsområder ombord, krav til arbeidsmiljø og vern mot arbeidsulykker. Tariffavtaler vil typisk inngås med sjøfolkene etter et system der det er kostnadsnivået i sjøfolkenes hjemstat og minstekrav som godkjennes av Den internasjonale transportarbeiderføderasjonen (ITF), som er bestemmende for lønnsnivået.
Utenlandske skip er omfattet av skipssikkerhetsloven når de befinner seg i norske farvann, i norsk økonomisk sone og på norsk sokkel, og lovens grunnleggende regler om skipssikkerhet og sikkerhetsstyring. Videre er utenlandske skip omfattet av forskrift om havnestatskontroll, og kontrolleres i henhold til de sentrale maritime konvensjonene, herunder MLC. Samtidig er utenlandske skip unntatt et stort antall forskrifter med hjemmel i skipssikkerhetsloven som angir detaljerte sikkerhetskrav. For eksempel er utenlandske skip ikke omfattet av forskrift om arbeidsmiljø, sikkerhet og helse for de som har sitt arbeid om bord på skip, som gir detaljerte regler om arbeidsmiljø.
I enkelte situasjoner stilles det krav om norske lønns- og arbeidsvilkår på skip. For det første følger det av utlendingsforskriften § 6-6 et krav om oppholdstillatelse for arbeidstakere på utenlandske skip som har regulær eller vesentlig virksomhet mellom norske havner. Ett av vilkårene for oppholdstillatelse er at lønns- og arbeidsvilkårene ikke er dårligere enn etter gjeldende norsk tariffavtale eller regulativ for bransjen, jf. utlendingsloven § 23 første ledd bokstav b. Kravet gjelder ikke for EU/EØS-registrerte skip eller utenlandske cruiseskip, eller for EU/EØS-borgere. Bestemmelsen får heller ikke anvendelse for trafikk til og fra norsk kontinentalsokkel. For det andre er det krav om løyve for skip som skal drive passasjertransport i rute, typisk ferger og hurtigbåter mellom norske havner. Den som får tildelt løyve må forplikte seg til at de ansatte får lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende tariffavtale, jf. yrkestransportlova § 7 første ledd jf. § 8 femte ledd. For det tredje stilles det krav til norske lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anskaffelser, jf. forskrift 12. februar 2008 nr. 128 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Dette kan for eksempel være aktuelt der det offentlige inngår kontrakter om fergetjenester eller andre større avtaler om skipsfartstjenester.
4.3 Allmenngjøringsloven
4.3.1 Innledning
Allmenngjøringsloven skal sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, jf. allmenngjøringsloven § 1.
Allmenngjøringsloven omfatter per i dag kun arbeidstakere på skip registrert i NOR, jf. allmenngjøringsloven § 2 nr. 2, men det har så langt ikke blitt fattet vedtak om allmenngjøring for NOR-registrerte skip. Loven gjelder foreløpig ikke for Svalbard, jf. lovens § 2 nr. 4. Stortinget har i Innst. 145 L (2024-2025) behandlet Prop. 38 L om å gjøre allmenngjøringsloven gjeldende for Svalbard.
Det følger av allmenngjøringsloven § 5 at Tariffnemnda kan treffe vedtak om at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter. Tariffnemnda består av fem medlemmer: tre nøytrale, én som representerer arbeidstakerinteresser og én som representerer arbeidsgiverinteresser. Nemnda kan bare treffe vedtak dersom det er dokumentert at utenlandske arbeidstakere utfører, eller kan komme til å utføre, arbeid på vilkår som samlet sett er dårligere enn det som følger av landsomfattende tariffavtaler osv. eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke.
For at Tariffnemnda skal kunne ta et krav om allmenngjøring til behandling, må det være fremsatt av en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon som er part i avtalen og har innstillingsrett etter arbeidstvistloven § 39, jf. allmenngjøringsloven § 4. Det vil si en arbeidsgiverforening som omfatter minst 100 arbeidsgivere som til sammen sysselsetter minst 10 000 arbeidstakere, eller en fagforening som har minst 10 000 arbeidstakere som medlemmer. Tariffnemnda kan også treffe vedtak av eget tiltak dersom allmenne hensyn krever slik regulering.
Vedtak om allmenngjøring kan bare gjelde de deler av tariffavtalen som regulerer de enkelte arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, jf. allmenngjøringsloven § 6 første ledd. Tariffnemndas vedtak gis i form av en forskrift som gjelder frem til nemnda treffer nytt vedtak. Forskriften (vedtaket) opphører likevel å gjelde dersom partene i tariffavtalen ikke har krevd nytt vedtak innen én måned etter at tariffavtalen er avløst av en ny avtale, jf. allmenngjøringsloven § 7. Forskriftens lønns- og arbeidsvilkår vil gjelde som ufravikelige minstevilkår i alle bedrifter med arbeidsforhold som omfattes av den aktuelle allmenngjøringsforskriften, jf. allmenngjøringsloven § 6 siste ledd. Dersom arbeidstakerne allerede er bundet av en tariffavtale, vil avtalens vilkår bare måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakerne.
Virksomheter som utfører arbeid som faller inn under virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift, har ansvar for at bestemmelsene i forskriften overholdes. Ansvaret tilligger arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten.
Selv om det er arbeidsgiveren som har hovedansvaret for at de allmenngjorte lønns- og arbeidsvilkårene følges, er det også andre aktører som har plikter og rettigheter i denne sammenhengen; dette skal bidra til å gjøre allmenngjøringsordningen effektiv og sikre etterlevelse av gjeldende lønns- og arbeidsvilkår.
For det første er det gitt forskrifter som pålegger oppdragsgiver en informasjons- og påseplikt overfor sine oppdragstakere, jf. allmenngjøringsloven § 12. For det andre kan oppdragsgivers tillitsvalgte kreve dokumentasjon på at lønns- og arbeidsvilkårene for arbeidstakerne hos oppdragstaker er i overensstemmelse med gjeldende allmenngjøringsforskrifter, jf. § 11 sjette ledd. For det tredje har leverandører og underleverandører som setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere, solidaransvar. Dette innebærer at de, på samme måte som en selvskyldnerkausjonist, hefter for utbetaling av lønn, overtidsbetaling og feriepenger til arbeidstakere ansatt hos sine underleverandører, jf. allmenngjøringsloven § 13.
I tillegg har Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet ansvar for, og myndighet til, å føre tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter blir overholdt, jf. allmenngjøringsloven § 11. Det føres også tilsyn med at oppdragsgivers plikter gitt i medhold av § 12 blir overholdt. Tilsynsmyndighetene kan gi pålegg og treffe andre enkeltvedtak som er nødvendige for gjennomføringen av en allmenngjøringsforskrift.
4.3.2 Om forholdet til andre internasjonale forpliktelser
Norge er bundet av internasjonale instrumenter om organisasjonsfrihet og forhandlingsrett. Dette gjelder blant annet ILO-konvensjonene nr. 87 om organisasjonsfrihet og vern av organisasjonsretten, nr. 98 om forhandlingsretten og retten til å føre kollektive forhandlinger, og nr. 154 om fremme av kollektive forhandlinger. Organisasjonsfriheten er også vernet i Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11.
Allmenngjøring er et unntak fra hovedregelen om at lønnsdannelsen er partenes ansvar, og griper dermed inn i partenes autonomi. Ordningen er derfor utformet for å ivareta partsautonomien i størst mulig grad. Det vises her til at allmenngjøring i den enkelte sak som den klare hovedregel initieres av arbeidslivets parter, at lønns- og arbeidsvilkårene som fastsettes i en allmenngjøringsforskrift er utledet av en landsomfattende tariffavtale, og at allmenngjøringsvedtak fattes av et uavhengig organ hvor arbeidslivets parter er representert.
Et allmenngjøringsvedtak innebærer at det vedtas preseptorisk lovgivning, det vil si lovgivning som ikke kan fravikes ved avtale. Det innebærer at dersom en arbeidstaker allerede er bundet av en tariffavtale, vil avtalens vilkår måtte vike i den grad vilkårene som følger av allmenngjøringsforskriften samlet sett er gunstigere for arbeidstakeren. Dette gjelder bare når det utføres arbeid innenfor virkeområdet av en allmenngjøringsforskrift. Allmenngjøring setter altså ikke til side eksisterende tariffavtaler som sådan. Dermed innskrenkes heller ikke forhandlingsretten av allmenngjøring.
Da allmenngjøringsordningen ble vedtatt, ble det lagt til grunn at ordningen var i tråd med ILO-konvensjonene nr. 87, 98 og 154, jf. Ot.prp. nr. 26 (1992–93). Dette underbygges av at det også i andre ILO-instrumenter kommer til uttrykk at allmenngjøring og andre former for ekstensjon av tariffavtalevilkår er tillatte og egnede virkemidler for å sikre minimumslønn. Det vises her til ILOs Collective Agreement Recommendation (1951) punkt IV nr. 5 (1), hvor det fremkommer følgende:
Where appropriate, having regard to established collective bargaining practice, measures, to be determined by national laws or regulations and suited to the conditions of each country, should be taken to extend the application of all or certain stipulations of a collective agreement to all the employers and workers included within the industrial and territorial scope of the agreement.
Også i Minimum Wage Fixing Recommendation (1970) er det en lignende bestemmelse i punkt IV nr. 6 (e):
The minimum wage fixing machinery provided for in Article 4 of the Convention may take a variety of forms, such as the fixing of minimum wages by--(…) (e ) giving the force of law to provisions of collective agreements.
En lang rekke land i Europa benytter ulike former for allmenngjøring eller ekstensjon av tariffavtalevilkår for å sikre minimumslønn der det anses nødvendig.
Allmenngjøring innebærer heller ikke noen plikt til å være organisert, verken på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden, og griper dermed ikke inn i den negative organisasjonsfriheten.
4.3.3 Om forholdet til EØS-retten
Allmenngjøringsordningen som sådan anses å være forenlig med EØS-retten. ESA har tidligere vurdert allmenngjøringsloven opp mot tjenestefriheten i EØS-avtalen artikkel 36, og konkluderte i 2009 med at loven er forenlig med EØS-retten, jf. Decision No. 320/09/COL (Case 63734). ESA viste i sin avgjørelse blant annet til at EU-domstolen har anerkjent beskyttelse av arbeidstakere og motvirkning av urettferdig konkurranse som tvingende allmenne hensyn som kan rettferdiggjøre restriksjoner på tjenestefriheten.
Tariffnemndas kompetanse etter allmenngjøringsloven må anvendes innenfor de rammer som følger av EØS-avtalens hoveddel, jf. EØS-loven § 1, og rettsakter som er gjennomført i norsk rett. Nemnda har altså et selvstendig ansvar for å følge EØS-retten, og må før fastsettelsen av den enkelte allmenngjøringsforskrift ha vurdert den opp mot EØS-retten, se for eksempel nemndas vedtak 11. oktober 2018 om fortsatt delvis allmenngjøring av Industrioverenskomsten/VO-delen for skips- og verftsindustrien.
4.4 Sektorlovgivning for havnæringene
4.4.1 Innledning
Kyststaten har enerett til undersøkelser og utnyttelse av både de levende og ikke-levende ressursene i norsk farvann og på norsk sokkel, og ingen private virksomheter kan gjennomføre slik virksomhet uten etter tillatelse. Med hjemmel i sektorlovene tildeler myndighetene tillatelser til private selskaper som dermed blir rettighetshavere i henhold til sektorregelverket. Virkeområdet til de ulike sektorregelverkene er avgrenset til den virksomheten de ulike sektorregelverkene gjelder, og disse regulerer ikke skipsfart. I det følgende beskrives hvilke tillatelser som regulerer de ulike havnæringene, samt hvilke rettighetshavere som i lovforslaget tillegges en plikt til å sørge for at ansatte i tilstøtende maritim virksomhet får lønn som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtaler.
Sektorlovene inneholder i dag ingen regulering av lønn for ansatte på henholdsvis norske og utenlandske skip som leverer tjenester til virksomheten. I petroleumsloven brukes begrepene «innretning» og «fartøy». En innretning benyttes for å gjennomføre selve petroleumsvirksomheten, mens fartøy benyttes for ulike støttetjenester. For virksomhet på kontinentalsokkelen som utøves av skip (støtteaktivitet), gjelder petroleumsloven for petroleumsaktivitet på fartøyet når aktiviteten har en «tilstrekkelig nærhet» til petroleumsvirksomhet knyttet til innretninger. Havenergilova stiller krav til konsesjonær og anleggene.
4.4.2 Petroleumsloven
Petroleumsloven (lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet) inneholder den overordnede hjemmelen for god ressursforvaltning, herunder konsesjonssystemet som gir selskapene rettigheter til å drive petroleumsvirksomhet. Petroleumsloven fastslår at staten har eiendomsretten til de undersjøiske petroleumsforekomstene på kontinentalsokkelen, og prinsippet om at ingen andre enn staten kan drive petroleumsvirksomhet uten de tillatelser, godkjennelser og samtykker som kreves i petroleumsloven.
Utvinningstillatelsen gir enerett til undersøkelse, leteboring etter og utvinning av petroleum innenfor det geografiske området som tillatelsen omfatter. Tillatelsen regulerer videre rettigheter og plikter som rettighetshaverne til en utvinningstillatelse har overfor staten. Beslutter rettighetshaver til en utvinningstillatelse å utvinne en petroleumsforekomst, skal det utarbeides en plan for utbygging og drift (PUD) for myndighetsgodkjennelse.
Særskilt tillatelse til anlegg og drift på grunnlag av en Plan for anlegg og drift (PAD) utgjør en selvstendig tillatelse. Tillatelsen som gis etter behandling av en PAD vil gjelde anlegg og drift av innretning – ofte beregnet på transport av petroleum i rørledning. For å få en tillatelse til anlegg og drift, må rettighetshaverne søke om dette og fremlegge en PAD. Selskapene som gis tillatelse til anlegg og drift utgjør en egen rettighetshavergruppe. Tillatelsen kan gis en egen konsesjonstid.
Undersøkelsestillatelser gis av Sokkeldirektoratet innenfor de områder på norsk sokkel som er åpnet for petroleumsvirksomhet og som ikke er tildelt gjennom en utvinningstillatelse. Undersøkelsestillatelsen gir ikke eksklusive rettigheter til petroleumsvirksomhet i det aktuelle området. Undersøkelsestillatelser gjelder for nærmere bestemte områder og gir rett til geologiske, petrofysiske, geofysiske, geokjemiske og geotekniske undersøkelser samt grunne boringer, men ikke konvensjonell leteboring. Slike tillatelser gis til både seismikkselskaper som selger dataene videre og til olje- og gasselskaper.
Havindustritilsynet fører tilsyn med bl.a. arbeidsmiljø, sikkerhet og beredskap i petroleumsvirksomheten i tråd med sektorregelverket, herunder petroleumsloven og arbeidsmiljøloven.
4.4.3 Havbunnsmineralloven
Havbunnsmineralloven (lov 22. mars 2019 nr. 7 om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen) er utformet innenfor havrettens rammer og basert på erfaringer fra øvrig norsk virksomhet på kontinentalsokkelen, herunder petroleumsloven. Når det gjelder tillatelsesregimet er havbunnsmineralloven basert på de samme hovedtrekkene som man finner i bl.a. petroleumsloven, dvs. en ikke-eksklusiv undersøkelsestillatelse og en eksklusiv utvinningstillatelse med tilhørende arbeidsforpliktelse. Beslutter rettighetshaver til en utvinningstillatelse å utvinne en mineralforekomst, skal det utarbeides en plan for utvinning for myndighetsgodkjennelse. Planen skal bestå av en beskrivelse av utvinningen og en konsekvensutredning. Det kan i henhold til loven også gis en egen tillatelse til anlegg og drift av innretninger, dersom denne retten ikke følger av en godkjent plan for utvinning.
Havindustritilsynet er tilsynsmyndighet etter nærmere bestemmelser i havbunnsmineralloven.
4.4.4 Havenergilova
Lov om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) legger det juridiske grunnlaget for fornybar energiproduksjon til havs. Loven slår fast at retten til å utnytte fornybare energiressurser til havs tilhører staten. Loven gjelder på norsk sjøterritorium utenfor grunnlinjen, i Norges økonomiske sone ved Fastlands-Norge og på kontinentalsokkelen. I tillegg er enkelte bestemmelser i loven gjeldende i indre farvann. Etablering av anlegg for produksjon, omforming eller overføring av kraft i lovens virkeområde krever konsesjon. Hovedregelen for etablering av anlegg for kraftproduksjon til havs er at det først kan søkes om konsesjon etter at et område er åpnet, og det er gjennomført en konkurranse om tildeling av areal. Forut for åpning må det være gjennomført en konsekvensutredning i statlig regi. Unntak fra denne hovedregelen kan imidlertid gjøres for test- og demonstrasjonsprosjekt eller tilsvarende. Havenergilovforskrifta ble fastsatt 12. juni 2020 ved kongelig resolusjon, og trådte i kraft 1. januar 2021. Forskriften utdyper havenergilova og regulerer konsesjonsprosessen.
Tilsynsmyndigheten ligger til Energidepartementet, foruten at Havindustritilsynet er delegert tilsynsmyndighet etter havenergilova § 5-1, og at NVE er delegert tilsynsmyndighet for havenergilovforskrifta
4.4.5 Akvakulturloven
Lov om akvakultur (akvakulturloven) oppstiller et krav om akvakulturtillatelse. Akvakulturtillatelsen gir rett til produksjon av bestemte arter på avgrensede geografiske områder (lokaliteter), med de til enhver tid fastsatte begrensninger av tillatelsens omfang. Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser om innholdet i akvakulturtillatelser, herunder omfang, avgrensning i tid mv. Fiskeridirektoratet er tilsynsmyndighet med loven.
Akvakulturtillatelsen er avhengig av flere sektorvedtak og består av flere deler, som i hovedsak kan deles inn i to: selskapstillatelsen som angir tillatelsens omfang i produksjonskapasitet (maksimalt tillatt biomasse), og lokalitetstillatelsen som angir tillatelsens geografiske avgrensning.
Departementet fastsetter forskrift om tildeling av produksjonskapasitet for artene laks, ørret og regnbueørret, mens fylkeskommunene behandler søknader om klarering av lokalitet. For andre arter enn laks, ørret og regnbueørret behandler fylkeskommunen også den delen av søknaden som gjelder produksjonskapasitet.
Tildeling av tillatelser til akvakultur til havs foregår noe annerledes enn inne ved kysten og er regulert i laksetildelingsforskriften kapittel 4. Regjeringen beslutter hvilke områder som skal konsekvensvurderes for havbruk til havs, og ev. om områdene skal åpnes for søknader. Dersom området skal åpnes for søknader kan departementet dele området inn i utlysningsområder. Deretter kan departementet lyse ut områdene med maksimalt tillatt biomasse i egen tildelingsforskrift. Det skal avholdes konkurranse for adgang til å etablere havbruk til havs i utlysningsområdene, og de nærmere reglene fastsettes i egen forskrift. Offentlig overordnet konsekvensvurdering ble gjennomført i oktober 2024. Det er ikke fastsatt tildelingsforskrift for områdene ennå, men det er klart at vinner av konkurransen vil få et forhåndstilsagn om rett til å søke om tildeling av produksjonskapasitet og klarering av lokalitet i utlysningsområdet. Innehaver av forhåndstilsagnet må gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensvurdering før aktøren kan søke om tillatelse til produksjon på lokalitet.
Til havs er det Fiskeridirektoratet som behandler søknaden om både produksjonskapasitet og lokalitetsklarering.
4.4.6 Forskrift om lagring og transport av CO2 på sokkelen
Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen er fastsatt med hjemmel i lov om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og mineralforekomster. Forskriften har som formål å bidra til bærekraftig energi- og industriproduksjon, ved å legge til rette for utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til miljøsikker lagring av CO2 som et tiltak for å motvirke klimaendringer. I henhold til forskriften kan det tildeles undersøkelsestillatelse, letetillatelse og tillatelse til utnyttelse av et undersjøisk reservoar til lagring av CO2. Undersøkelsestillatelsen gir rett til undersøkelse etter undersjøisk reservoar for lagring av CO2, men ikke enerett og heller ikke fortrinnsrett ved tildeling av letetillatelse eller tillatelse til utnyttelse av et undersjøisk reservoar til lagring av CO2. Departementet kan gi særskilt tillatelse til anlegg og drift av innretning når retten til anlegg og drift ikke følger av en godkjent plan for utbygging og lagring av CO2. Beslutter rettighetshaver å bygge ut et undersjøisk reservoar (lagringslokalitet) for injeksjon og lagring av CO2, skal rettighetshaver forelegge for departementet til godkjennelse en plan for utbygging og drift av det undersjøiske reservoaret. Planen for utbygging og drift skal inneholde en beskrivelse av utbyggingen og en konsekvensutredning.
Havindustritilsynet er tilsynsmyndighet for CO2-transport og lagring på sokkelen.
4.5 Rettstilstanden i andre land
Internasjonalt er det flere land som har innført ulike former for kabotasje- og/eller sokkelregulering, og som stiller krav til utenlandske skip som utfører maritime tjenester innenriks eller på sokkel.
Australia og Canada er eksempler på land som stiller krav om lisens og nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske skip i innenriksfart og skip som leverer tjenester på sokkel. I Brasil gjelder det krav om lokalt innhold både for deltakelse i innenriksmarkedet og skipsfart tilknyttet utvinning av naturressurser på sokkel.
I USA reguleres innenriksfarten av bl.a. Jones Act og Passenger Vessel Services Act. Disse utelukker utenlandske skip fra det amerikanske markedet og stiller krav om at skipet er amerikanskbygd, amerikanskeid og bemannet med amerikanske sjøfolk.
I Storbritannia gjelder minstelønnsbestemmelser for sjøfolk som arbeider eller vanligvis arbeider i Storbritannia, medregnet britisk territorialfarvann og kontinentalsokkel, med unntak for skip i uskyldig gjennomfart og transittfart.
Innad i EU er kabotasjemarkedet liberalisert. Kabotasjeforordningens formål er å oppheve restriksjonene på adgangen til å yte sjøtransporttjenester internt i medlemsstatene, se nærmere pkt. 5.3. Omtrent halvparten av statene i EU har et åpent kabotasjemarked, mens den andre halvparten har regler som begrenser markedsadgangen for skip fra land utenfor EU/EØS-området. Eksempler på land som begrenser markedsadgangen for skip fra tredjeland er Tyskland, Frankrike, Sverige og Finland, Hellas, Italia, Spania og Portugal. Det vises til Holmefjordutvalgets rapport pkt. 5.4. som gir en oversikt over praksis i andre EU/EØS-stater og sokkelstater.
Det er variasjoner i hvordan og i hvilken grad medlemsstatene regulerer lønns- og arbeidsvilkår på utenlandske skip som har markedsadgang.
Den franske transportloven (Code des transports) stiller krav om franske lønns- og arbeidsvilkår, herunder fransk minstelønn, for arbeidstakere på skip under 650 brt. som driver fastlandskabotasje eller cruisefart, skip som driver øykabotasje, med unntak for lastefartøy over 650 brt. dersom reisen følger etter eller går forut for en reise til eller fra en annen stat, og skip som brukes til å yte en tjeneste som hovedsakelig leveres i fransk territorialfarvann eller indre farvann. Kravets virkeområde samsvarer i hovedsak med de situasjoner der vertsstaten har ansvar for å regulere «spørsmål med hensyn til besetning» i henhold til EUs kabotasjeforordning, som presenteres nedenfor i proposisjonens pkt. 5.3.2. I tillegg stilles krav om fransk minstelønn for ansatte på skip som benyttes på kontinentalsokkelen eller i økonomisk sone, for konstruksjon, oppføring, drift og vedlikehold av installasjoner tilknyttet fornybar energiproduksjon. Det vises til de franske reglene knyttet til «Host State disposal».
Andre medlemsland som stiller krav om minstelønn, delvis langs de samme linjer, er Nederland, Hellas, Italia, Spania og Portugal. I Sverige reguleres lønns- og arbeidsvilkår på skip i hovedsak gjennom tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Svenske arbeidstakerorganisasjoner kan kreve særskilt tariffavtale med utenlandske skip som anløper svenske havner, og eventuelt anvende kollektive kampskritt som virkemiddel for å oppnå slik avtale.
For en utfyllende oversikt vises til WR-utredningen kapittel 4.13 og utredningens vedlegg 1. Her har utreder utarbeidet en tabell som sammenstiller regulering i 30 land med hensyn til lønns- og arbeidsvilkår, regulering av kabotasjefart, og krav til skipsfart utenfor territorialfarvannet. Det vises også til fremstillingen i Nifs-utredningen kapittel 5.