3 Opplysningsplikt for «tredjeparter»

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Arbeidsmiljøloven og andre tilsynslover

For å kunne kontrollere at virksomhetene driver i tråd med loven, er Arbeidstilsynet avhengig av å ha tilgang til nødvendig informasjon. Den sentrale bestemmelsen i denne sammenheng er arbeidsmiljøloven § 18-5 første ledd. Etter denne skal «[e]nhver som er underlagt tilsyn etter denne lov […] når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet.» Tilsvarende regel følger av allmenngjøringsloven § 11 tredje ledd.

Bestemmelsen innebærer at arbeidsgiver, arbeidstaker og enhver annen som er knyttet til virksomhet underlagt tilsyn etter arbeidsmiljøloven plikter å gi alle de opplysninger som Arbeidstilsynet ber om. Det samme gjelder produsenter, leverandører og importører av, blant annet, maskiner og helsefarlige stoffer og byggherre mv., i den utstrekning disse er omfattet av loven. Materielt er opplysningsplikten bare begrenset av at opplysningene må «anses nødvendige» for tilsynet. Hvilke opplysninger som i det konkrete tilfellet «anses nødvendige» må i utgangspunktet være opp til Arbeidstilsynets skjønn.

Det følger videre av bestemmelsen at Arbeidstilsynet kan bestemme i hvilken form opplysningene skal gis. I henhold til lovforarbeidene kan Arbeidstilsynet kreve å få etterspurte opplysninger i systematisert form eller på et språk som er forståelig for Arbeidstilsynet. Det fremgår videre av forarbeidene at Arbeidstilsynet «kan kreve at opplysninger blir gitt i elektronisk form hvor det er hensiktsmessig og hvor det bidrar til en mer effektiv saksbehandling», jf. Ot.prp. nr. 67 (1999–2000) punkt 5.3.3.2.

Bestemmelsen er tolket slik at opplysningsplikten i utgangspunktet er begrenset til å gjelde aktørene i den virksomheten et tilsyn er rettet mot. Dette betyr at Arbeidstilsynet i kraft av § 18-5 første ledd som hovedregel ikke kan kreve opplysninger om tilsynsobjektet fra andre enn tilsynsobjektet selv.

Etter arbeidsmiljøloven § 18-5 andre ledd kan opplysninger som nevnt i bestemmelsens første ledd likevel innhentes fra «andre offentlige tilsynsmyndigheter». Med andre offentlige tilsynsmyndigheter menes i denne sammenheng etater innen helse-, miljø- og sikkerhetsområdet som fører tilsyn etter forskrift om systematisk helse-, miljø-, og sikkerhetsarbeid i virksomheter, jf. Ot.prp. nr. 67 (1999–2000) punkt 5.3.6.2.

I tillegg åpner personopplysningsloven § 12 a for at offentlige myndigheter kan utlevere personopplysninger som ikke er underlagt lovbestemt taushetsplikt med hverandre når det er nødvendig i arbeidet mot arbeidslivskriminalitet. Forskrift om deling av taushetsbelagte opplysninger og behandling av personopplysninger m.m. i det tverretatlige samarbeidet mot arbeidslivskriminalitet (a-kriminformasjonsforskriften) går lenger, og gir hjemmel for nærmere definerte myndigheter, blant andre Arbeids- og velferdsetaten, Arbeidstilsynet, det lokale el-tilsynet, Mattilsynet, Skatteetaten, Tolletaten og politiet, på nærmere angitte vilkår, til å dele informasjon med hverandre uten hinder av taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13.

Dersom en virksomhet ikke oppfyller opplysningsplikten, kan Arbeidstilsynet benytte tvangsmulkt (arbeidsmiljøloven § 18-7) eller pålegge stans av virksomhetens aktiviteter (arbeidsmiljøloven § 18-8 første punktum), for å presse gjennom kravet. Brudd på opplysningsplikten kan dessuten sanksjoneres med ileggelse av overtredelsesgebyr eller straffeforfølges ved at Arbeidstilsynet politianmelder forholdet. Brudd på opplysningsplikten er med andre ord straffbart, jf. arbeidsmiljøloven §§ 19-1 og 19-4.

I enkelte andre lover er det etablert opplysningsplikt også for «tredjeparter», det vil si at også andre enn den en forvaltningssak direkte gjelder vil kunne ha plikt til å gi opplysninger til det relevante forvaltningsorganet.

For eksempel følger det av skatteforvaltningsloven § 10-2 første ledd at skattemyndighetene kan kreve at enhver tredjepart gir opplysninger som kan ha betydning for noens skatteplikt. Den generelle hovedregelen om plikt til å gi kontrollopplysninger etter skatteforvaltningsloven gjelder likevel bare for tredjeparter som er næringsdrivende. Privatpersoner har bare plikt til å gi opplysninger i nærmere bestemte tilfeller, jf. Prop. 38 L (2015–2016) side 145–146.

På trygde- og velferdsområdet fastsetter folketrygdloven § 21-4 første ledd at blant andre Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet og Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten har rett til å innhente opplysninger som er nødvendige for å kontrollere om vilkårene for en ytelse er oppfylt. Det følger av bestemmelsen at opplysninger kan innhentes «fra helsepersonell, andre som yter tjenester forutsatt at de gjør det for trygdens regning, arbeidsgiver, tidligere arbeidsgiver, tilbyder av posttjenester, utdanningsinstitusjon, barnetilsynsordning, offentlig virksomhet, Folkeregisteret, pensjonsinnretning, forsikringsselskap og annen finansinstitusjon og regnskapsfører».

Konkurranseloven § 24 første ledd gir konkurransemyndighetene hjemmel til å kreve opplysninger fra «enhver» for å kunne utføre sine gjøremål etter loven.

Etter verdipapirhandelloven § 19-3 første ledd kan Finanstilsynet, ved mistanke om overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i loven og tilhørende forskrifter, pålegge «enhver» å gi de opplysninger Finanstilsynet krever.

Dyrevelferdsloven § 19 regulerer opplysningsplikt overfor tilsynsmyndigheten på dyrevelferdsområdet. Første ledd lovfester en plikt for «dyreholder» og andre pliktsubjekter etter loven til å gi eller sende inn opplysninger som tilsynsmyndigheten krever. Første ledd andre punktum utvider plikten til også å omfatte andre som er i besittelse av relevant informasjon. I forarbeidene uttales det at dette «først og fremst [vil] gjelde personer som i yrkesutøvelse har informasjon om andres dyrehold eller håndtering av dyr», jf. Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) side 106.

3.1.2 Grunnloven, EMK og personopplysningsloven

Offentlige myndigheters innhenting og behandling av personopplysninger berører den registrertes rett til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.

Innhenting av personopplysninger vil kunne utgjøre et inngrep i den registrertes rett til privatliv etter EMK artikkel 8 nr. 1. Et slikt inngrep er lovlig dersom det har tilstrekkelig rettsgrunnlag, ivaretar et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn, jf. artikkel 8 nr. 2. Vilkåret om at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn innebærer også et krav om forholdsmessighet mellom formålet som skal ivaretas og midlene som tas i bruk for å oppnå formålet.

Adgangen til å innhente og utlevere opplysninger begrenses videre av reglene i personvernforordningen (EU) 2016/679 (GDPR), som gjelder som norsk lov, jf. personopplysningsloven § 1. Etter forordningens artikkel 6 nr. 1 er behandling av personopplysninger bare lovlig når behandlingen kan forankres i ett eller flere av behandlingsgrunnlagene angitt i bokstav a til f i artikkelen. Typisk aktuelle behandlingsgrunnlag for offentlige myndigheter er bokstav c, som åpner for behandling som er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, og bokstav e, som åpner for behandling for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet.

Disse behandlingsgrunnlagene kan ikke benyttes alene; det er nødvendig med et supplerende rettsgrunnlag. Etter personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 skal «[g]runnlaget for behandlingen» nevnt i nr. 1 bokstav c og e fastsettes i unionsretten eller nasjonal rett.

Personvernforordningen artikkel 9 oppstiller ytterligere krav ved behandling av enkelte kategorier av personopplysninger som regnes som særlig sensitive, såkalte «særlige kategorier av personopplysninger». Dette gjelder blant annet personopplysninger om helse, etnisitet, politisk oppfatning, religion og fagforeningsmedlemskap.

Artikkel 10 i personvernforordningen regulerer behandling av personopplysninger om «straffedommer og lovovertredelser eller tilknyttede sikkerhetstiltak». Etter bestemmelsens første punktum oppstilles det ingen særlige krav for behandling av slike personopplysninger når behandlingen skjer «under en offentlig myndighets kontroll». Adgangen til behandling beror i slike tilfeller kun på artikkel 6. Dersom behandlingen ikke skjer under en offentlig myndighets kontroll, må behandlingen være «tillatt i henhold til unionsretten eller medlemsstatenes nasjonale rett som sikrer nødvendige garantier for de registrertes rettigheter og friheter».

Det følger av personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysninger skal samles inn for «spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene».

Med viderebehandling menes behandling av personopplysninger for nye formål, det vil si andre formål enn innsamlingsformålet. Viderebehandlingen kan være forenlig eller uforenlig med innsamlingsformålet. Artikkel 6 nr. 4 angir en ikke-uttømmende liste med momenter som skal vektlegges i vurderingen av om viderebehandlingen er forenlig med innsamlingsformålet. Her henviser departementet til Prop. 166 L (2020–2021) punkt 3.7.5.

Hvis viderebehandlingen består i utlevering fra en behandlingsansvarlig til en annen, skjer det en viderebehandling hos begge parter. Den som utleverer, viderebehandler i form av utlevering. Den som innhenter, viderebehandler i form av innhenting og eventuell videre bruk.

En viderebehandling som er uforenlig med innsamlingsformålet, er i utgangspunktet forbudt, jf. forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. En slik viderebehandling er likevel lovlig dersom den enten har et særskilt rettsgrunnlag i nasjonal rett eller er basert på samtykke fra den registrerte, jf. forordningen artikkel 6 nr. 4. I Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 6.6 er det lagt til grunn at et slikt særskilt rettsgrunnlag må knytte seg til selve viderebehandlingen.

Et rettsgrunnlag som skal åpne for viderebehandling for uforenlige formål, må etter artikkel 6 nr. 4 utgjøre «et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artikkel 23 nr. 1». Dette omfatter blant annet «andre viktige mål av generell allmenn interesse», jf. artikkel 23 nr. 1 bokstav e.

3.2 Departementets høringsforslag

I høringen foreslo departementet at Arbeidstilsynet, «når særlige forhold gjør det nødvendig», skal få adgang til å innhente opplysninger som nevnt i § 18-5 første ledd også fra «en annen virksomhet enn den et tilsyn er rettet mot.» Det fremgikk uttrykkelig av høringsforslaget at «særlige kategorier av personopplysninger» som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 (opplysninger om helse, etnisitet, politisk oppfatning mv.) likevel ikke skal kunne kreves fra tredjeparter. Det ble videre foreslått at tredjepartsopplysninger bare skal kunne innhentes når det dette samlet sett anses forholdsmessig, og det ble angitt skjønnsmomenter i denne forbindelse.

Departementet viste i denne sammenheng også til anmodningsvedtak 531 (Innst. 196 S (2022–2023)) hvor «Stortinget ber regjeringen utrede forslag som sikrer Arbeidstilsynet adgang til å hente informasjon fra flere aktører, en såkalt tredjepart, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.»

3.3 Høringsinstansens syn

LO støtter høringsforslaget, og slutter seg til departementets beskrivelse om at tredjepartsopplysninger kan være avgjørende for å få opplyst saken tilstrekkelig, i tilfeller hvor kontrollobjektet neglisjerer eller trenerer sin plikt til å gi opplysninger til Arbeidstilsynet.

Unio er enig med departementet i at det foreligger et reguleringsbehov og støtter høringsforslaget om å innta en bestemmelse om opplysningsplikt for tredjeparter i arbeidsmiljøloven. Unio viser til at ved å utvide opplysningsplikten, vil Arbeidstilsynet kunne få en mer helhetlig forståelse av arbeidsforholdene og lettere avdekke eventuelle brudd på arbeidsmiljøloven.

Akademikerne støtter høringsforslaget, herunder at tiltaket er begrenset til virksomheter og ikke inkluderer privatpersoner. Blant annet i lys av forslagets inngripende karakter og målgruppen man ønsker å nå, ber Akademikerne departementet se nærmere på om forslaget kan strammes noe mer inn for å gjøre dette tydeligere.

YS støtter forslaget og påpeker at det vil kunne forenkle innhentingen av informasjon, og gjøre det vanskeligere å skjule lovbrudd. YS mener det samtidig må fremgå klart av lovforarbeidene at det er kontrollobjektet som primært er pliktig til å opplyse saken, og at denne opplysningsplikten ikke blir redusert av at Arbeidstilsynet også kan innhente opplysninger andre steder. Videre uttaler YS at det er viktig at personvernet overholdes i saker om opplysningsplikt, og at begrensningen i lovforslaget ved at opplysninger omfattet av personvernforordningen artikkel 9 ikke kan kreves utlevert, er viktig.

NITO støtter høringsforslaget, men understreker at arbeidstakernes sikkerhet og personvern må ivaretas og være i henhold til GDPR-regelverket i forbindelse med utlevering av personopplysninger. Dersom Arbeidstilsynet får rett til informasjon fra tredjepart vil endringen potensielt virke oppdragende for virksomheter som balanserer på kant med loven, mener NITO.

Norges Maskinistforbund støtter lovforslaget og slutter seg til departementets vurderinger i den forbindelse.

NHO er skeptisk til en utvidelse av kretsen for hvem Arbeidstilsynet kan kreve opplysninger av. Organisasjonen viser til at virksomhetene allerede har en vid opplysningsplikt overfor Arbeidstilsynet, og at det synes som om det er i unntakstilfellene at tilsynet opplever de ikke får utlevert etterspurte eller pålagte opplysninger. Dersom det likevel skal åpnes for en adgang til å kreve opplysninger fra tredjeparter, mener NHO at det må komme frem tydeligere i ordlyden at terskelen for slike pålegg skal ligge høyt og at bestemmelsen skal være en unntaksregel. NHO mener derfor at hjemmelen kun bør gjelde i tilfeller der Arbeidstilsynet ikke får etterspurte opplysninger fra den tilsynet direkte gjelder. NHO fremholder videre at elementene i den foreslåtte forholdsmessighetsvurderingen er for vidt formulert. NHO er også bekymret for ringvirkningene for tredjeparter som pålegges opplysningsplikt og viser til at opplysningsplikten kan være kostnadsdrivende og ressurskrevende. NHO mener også at det er viktig at tilsynsobjektet gis rett til kontradiksjon etter at opplysninger er innhentet hos tredjepart og kan ikke se at dette er omtalt i høringsnotatet.

KS er enig i at det bør presiseres i hvilket omfang Arbeidstilsynet kan innhente opplysninger fra tredjeparter, men foreslår at departementet vurderer å innta en særskilt presisering om at Arbeidstilsynet uten hinder av forvaltningsloven § 13 kan få tilgang til relevante opplysninger hos andre offentlige myndigheter.

Virke støtter i utgangspunktet ikke en utvidelse av opplysningsplikten til også å gjelde for tredjeparter. Gitt at det innføres en slik opplysningsplikt, mener organisasjonen at det må fremgå tydelig at dette skal være en snever unntaksregel og at terskelen for å gi et slikt pålegg skal være svært høy. Virke mener at en slik hjemmel bør forbeholdes tilfeller der tilsynet ikke får tilgang til opplysninger fra den virksomheten tilsynet gjelder.

Spekter deler departementets vurdering av at kontrollhensynet må veies opp mot andre hensyn som personvern og den administrative byrden en utvidet opplysningsplikt vil kunne innebære for tredjepartene. Spekter påpeker at bestemmelsen må utformes slik at virksomheter ikke kan tvinges til å utlevere forhold om hverandre. De kan ha helt legitime grunner for å nekte å gi opplysninger, for eksempel hensynet til egne forretningshemmeligheter, konkurranseforhold mv. Spekter mener videre at en opplysningsplikt for tredjepart ikke må kunne sanksjoneres administrativt, for eksempel med overtredelsesgebyr. Spekter mener dessuten at bestemmelsen må avgrenses til helt nødvendige og særlige forhold.

Arbeidstilsynet understreker at etaten er avhengig av å ha tilgang til nok og riktig informasjon. Å kunne innhente opplysninger fra tredjeparter, vil være et svært nyttig verktøy i deres tilsynssaker, uttrykker tilsynet. Innhenting av opplysninger fra tredjepart vil muliggjøre kvalitetssikring av opplysninger og gi grunnlag for å avdekke eventuell falsk dokumentasjon. Videre viser Arbeidstilsynet til at det i forslaget til nytt tredje ledd i arbeidsmiljøloven § 18-5 brukes ordlyden «hvor viktig det er for tilsynssaken å få opplysningene», og påpeker at det i en del tilfeller ikke vil være naturlig å si at det eksisterer en «tilsynssak». For å unngå uklarheter knyttet til dette, foreslår tilsynet at ordlyden i tredje ledd fjerde punktum kan endres til: «hvor viktig det er for Arbeidstilsynet å få opplysningene (…)».

Politidirektoratet uttaler at det foreligger gode grunner for å utvide rammene for opplysningsplikt til Arbeidstilsynet, slik det beskrives i høringsnotatet. Opplysningsplikt for tredjeparter vil kunne gi et bredere grunnlag for oppfølging av kritikkverdige forhold i tilsynssporet, uten at forholdet nødvendigvis fører til anmeldelse til politiet og vurdering av om etterforsking skal iverksettes eller ikke.

Skatteetaten støtter forslaget og viser til at innhenting av tredjepartsopplysninger erfaringsmessig er sentralt i sakene som gjelder useriøse og kriminelle aktører, både for å verifisere om kontrollobjektet bidrar med riktig informasjon og der det mangler informasjon. Ved at man kan innhente tredjepartsopplysninger kan tilsynet raskere bevise lovbrudd og reagere mot dette. Skatteetaten viser videre til stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet (Meld. St. 15 (2023–2024)) hvor det er fremhevet at det er avgjørende med tverretatlig samarbeid i forebygging og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og økonomisk kriminalitet. Skatteetaten antar at i de fleste tilfeller vil Arbeidstilsynet kunne dele innhentede opplysninger med Skatteetaten innenfor a-kriminformasjonsforskriften. I stortingsmeldingen er det likevel omtalt at behovet for informasjonsdeling er aktuelt også utenfor a-krimsamarbeidet.

Regelrådet viser til at den foreslåtte opplysningsplikten vil gi administrative kostnader for næringslivet. Kostnadene knytter seg til opplysninger om andre virksomheters drift, og ikke forhold i egen virksomhet. Det er derfor positivt at opplysningsplikten begrenses til «særlige forhold [som] gjør det nødvendig» å innhente opplysninger fra tredjepart, og at opplysningene først og fremst skal hentes inn fra tilsynsobjektet. Regelrådet finner det videre positivt at departementet har gitt eksempler på tilfeller hvor det kan være nødvendig å hente inn opplysninger fra tredjepart. Regelrådet savner imidlertid en vurdering av blant annet hvor stort behovet for å hente inn opplysninger fra tredjepart faktisk er, hva byrdene for tredjeparten kan bli og hvordan Arbeidstilsynet skal håndtere de opplysningene som blir innhentet fra tredjepart.

Også Økokrim støtter at tredjeparter skal kunne pålegges opplysningsplikt overfor Arbeidstilsynet. Økokrim fremholder at det også kan være behov for å utvide den primære opplysningsplikten etter arbeidsmiljøloven § 18-5 første ledd, se nedenfor punkt 3.4.7.

Statens vegvesen viser til at en hjemmel for innhenting av opplysninger fra tredjepart vil gi Arbeidstilsynet adgang til å innhente opplysninger fra dem som byggherre uten å ha startet et tilsyn mot dem. Etaten stiller seg positive til denne muligheten. Det vil forenkle innhentingen av opplysninger, ved at Statens vegvesen kun mottar et krav om opplysninger uten at det utløser krav til rapport etter arbeidsmiljøloven § 18-4 tredje ledd.

Fair Play Bygg Norge støtter høringsforslaget og viser særskilt til at lønnstyveri er en viktig metode for a-krim, og at Arbeidstilsynet skal kontrollere at lønn er rett i forhold til allmenngjøringsloven og anskaffelsesloven. For å kunne kontrollere dette effektivt og få korrekte opplysninger, er det viktig at Arbeidstilsynet skal kunne kontrollere kontoopplysninger, opplysninger i Aa-registeret, a-meldingen og kunne sammenligne dette med korrekte timelister. Fair Play Bygg Norge gir uttrykk for at denne informasjonen ofte blir tilpasset når Arbeidstilsynet ber om dokumentasjon fra arbeidsgiver, slik at Arbeidstilsynet ikke kan finne avvik på nevnte lovverk.

Samfunnsbedriftene mener det bør avklares tydelig i forarbeidene hvilke typer virksomheter, enheter og rettssubjekter som er pliktsubjekt etter den nye bestemmelsen, og legger til grunn at slik forslaget er formulert vil kommunalt eide selskaper trolig være omfattet av bestemmelsen. Videre mener Samfunnsbedriftene at adgangen til å kreve opplysninger fra tredjeparter kun skal kunne benyttes når det anses som grunnleggende nødvendig og at den skal være forbeholdt unntakstilfeller. Samfunnsbedriftene mener også at en forholdsmessighetsvurdering etter ny § 18-5 tredje ledd bør dokumenteres skriftlig, og uttrykker videre at det fremstår som litt uklart hvor omfattende en slik opplysningsplikt vil kunne bli for tredjeparter. I den grad det etterspørres opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt eller personvernhensyn tilsier det, gjør Samfunnsbedriftene oppmerksom på at det kan oppstå spørsmål om hvilken vurdering tredjeparten selv kan eller skal gjøre ved utlevering av dette til Arbeidstilsynet.

3.4 Departementets vurderinger og forslag

3.4.1 Behovet for opplysningsplikt for tredjeparter

Som det fremgår ovenfor, er høringsinstansene nokså delt i synet på departementets høringsforslag om innhenting av tredjepartsopplysninger. De som er skeptiske til eller imot forslaget viser, blant annet, til at behovet ikke er godt nok dokumentert og til den administrative byrden forslaget kan utgjøre for tredjepartene. Flere instanser er dessuten opptatt av at en eventuell hjemmel for innhenting av opplysninger fra tredjepart må rammes inn på en hensiktsmessig måte slik at den ikke får en videre anvendelse enn behovet tilsier.

Når det gjelder behovet for den aktuelle hjemmelen, uttaler Arbeidstilsynet at det å kunne innhente opplysninger fra tredjeparter vil være et svært nyttig verktøy i deres tilsynssaker. Ifølge Arbeidstilsynet er det innenfor segmentet arbeidslivskriminalitet og useriøsitet ikke sjelden at virksomheter ignorerer opplysningsplikten, unnlater å gi fullstendige opplysninger eller forsøker å trenere utleveringen av opplysninger. Arbeidstilsynet erfarer også at enkelte virksomheter bevisst gir feilaktige opplysninger, for å kamuflere lovbrudd. Det kan for eksempel dreie seg om at det utleveres oversikt over arbeidstakernes arbeidstid som ikke viser reell arbeidstid (fiktive timelister), for å skjule brudd på arbeidstidsbestemmelser, rett til overtidsbetaling eller rett til allmenngjort lønn.

Arbeidstilsynet har også erfart at virksomheter kan trenere utleveringen av opplysninger, hvorpå det i ettertid fremskaffes dokumenter hvor alt fremstår å være i orden. I flere av disse tilfellene er det etatens vurdering at dokumenter som skulle eksistert og vært fremlagt på tidspunktet for tilsyn, faktisk er produsert og forfalsket i ettertid. Muligheten til å innhente opplysninger fra tredjepart, vil kunne avhjelpe manglende eller upålitelige opplysninger fra virksomheten.

Som vist til ovenfor har tilsynsmyndigheter på flere andre rettsområder hjemmel til å innhente opplysninger fra andre enn den tilsyn retter seg mot. I Prop. 141 L (2011–2012) punkt 2.5.1.6, som dels gjaldt en utvidelse av opplysningsplikten for tredjeparter overfor skattemyndighetene og dels en samkjøring av den i ulike lover på skatteområdet, uttaler Finansdepartementet:

Samfunnsforholdene har endret seg, og den teknologiske utviklingen har vært omfattende siden ligningsloven ble vedtatt. Skatteetaten har erfart at økt aktivitet over landegrensene, konsern med virksomheter i ulike land, nettjenester mv. bidrar til økt kompleksitet i sakene etaten jobber med. Det utvikles også mer komplekse unndragelsesmetoder som er vanskeligere å avdekke for myndighetene, for eksempel ved at de krever en betydelig grad av organisering, eller inngår i større nettverk, ofte kombinert med andre typer kriminalitet. Myndighetene må derfor løpende vurdere og utvikle metodiske og teknologiske tiltak for å kunne møte denne utviklingen. I tillegg er det en viktig forutsetning at regelverket er tilpasset de utfordringene kontrollmyndighetene møter i sitt arbeid med å avdekke skatteunndragelser og skattekriminalitet. Regelverket må også til en viss grad være robust med hensyn til forventet fremtidig utvikling av metoder og verktøy som skjer for å skjule skattepliktig aktivitet.

Etter departementets oppfatning gjør de samme vurderingene seg langt på vei gjeldende også på arbeidsmiljøområdet.

I stortingsmeldingen om økonomisk kriminalitet (Meld. St. 15 (2023–2024)), uttales det under punkt 2.4.2:

Ulike former for utnyttelse av utenlandske arbeidstakere og unndragelse av skatter og avgifter er de mest utbredte formene for arbeidslivskriminalitet. Andre typiske former for arbeidslivskriminalitet er bedragerier, herunder trygdebedrageri, bruk av fiktiv informasjon, konkurskriminalitet og unndragelse av arbeidsgiveransvar. De lovstridige aktivitetene har i mange tilfeller internasjonale forgreininger, og etterforsking krever samarbeid med myndigheter i andre land. Det samme gjelder innfordring av skattekrav og andre krav i utlandet.

Økokrim skriver blant annet i sin trusselvurdering for 2024 side 51:

Innen arbeidslivskriminalitet er det flere eksempler på gjengangere som fortsetter sin aktivitet i flere år. Noen gjengangere innen arbeidslivskriminalitet har blitt domfelt, men fortsetter sin kriminelle aktivitet kamuflert av stråpersoner i nøkkelroller. Eksempler på slike kriminelle gjengangere er blant annet avdekket i transportbransjen, oppsøkende håndverkervirksomhet og nettverk som driver med ulike former for næringsvirksomhet og utleie av eiendom. Gjengangerne er hovedaktører i virksomheter som utnytter sårbare utenlandske arbeidstakere og tjener godt på den kriminelle aktiviteten de styrer. Det er vanlig at gjengangere innen arbeidslivskriminalitet begår skatte- og avgiftskriminalitet og hyppig slår sine virksomheter konkurs. I tillegg benytter de fiktiv fakturering, samtidig som de sender krav om refusjon av merverdiavgift til Skatteetaten.

Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter (NTAES) skriver blant annet følgende om strategier for å hindre myndighetenes tilgang på informasjon i sin situasjonsbeskrivelse for 2020 side 9:

Det er utstrakt bruk av trusler fra trusselaktørene i utvalget mot arbeidstakere. I flere av nettverkene trues ansatte med oppsigelse dersom de ikke etterkommer instruksjoner fra arbeidsgiver om hva de kan si og ikke kan si, ved kontroll. Det forekommer også at ansatte blir forsøkt bestukket til å la være å snakke dersom arbeidssted kontrolleres.

Slik departementet ser det, gir disse uttalelsene og rapportene uttrykk for et virkelighetsbilde som klart indikerer at det, i alle fall overfor visse segmenter i arbeidslivet, er behov for å utvide hjemlene for innhenting av opplysninger til å inkludere tredjeparter. Arbeidstilsynets egne erfaringer, referert ovenfor, trekker i samme retning. Dersom virksomheten selv neglisjerer eller trenerer sin plikt til å gi opplysninger til Arbeidstilsynet, vil innhenting av opplysninger fra andre kunne være helt avgjørende for å opplyse saken på en tilstrekkelig måte.

På denne bakgrunn fastholder departementet sitt syn om at det bør fastsettes regler i arbeidsmiljøloven om at Arbeidstilsynet på nærmere fastsatte vilkår skal ha adgang til å innhente opplysninger fra en tredjepart. Departementet finner det naturlig at en slik bestemmelse innarbeides i gjeldende § 18-5 som et nytt tredje ledd.

3.4.2 Vilkår for å innhente opplysninger fra tredjepart

Kontrollhensynet kan isolert sett tale for at det innføres en vid adgang til å innhente opplysninger fra tredjeparter, uten særlige begrensninger. Personvernhensyn og hensynet til den administrative byrden for tredjepartene, trekker i motsatt retning. Slik departementet ser det, er det behov for å balansere disse hensynene, slik at hjemmelen blir rammet inn på en forsvarlig måte.

Departementet har i denne sammenheng merket seg at flere av høringsinstansene som er skeptiske til, eller går imot høringsforslaget, gir uttrykk for at dersom Arbeidstilsynet likevel skal kunne innhente opplysninger fra tredjeparter, må terskelen for dette være høy.

Departementet er enig i at terskelen for at Arbeidstilsynet skal kunne innhente opplysninger fra tredjepart ikke må være for lav. I høringen foreslo departementet som vilkår at det må foreligge «særlige forhold [som] gjør det nødvendig» for Arbeidstilsynet å innhente opplysninger fra tredjepart som vilkår. Nødvendighetskriteriet innebærer at Arbeidstilsynet både må ha saklig behov for å innhente opplysningene i seg selv og behov for å innhente opplysningene fra den aktuelle tredjeparten. Som departementet kommer til nedenfor, foreslår departementet i tillegg å lovfeste at tilsynsmyndigheten, ved vurderingen av om det foreligger særlige forhold som nødvendiggjør innhenting av opplysninger fra en tredjepart, må foreta en konkret forholdsmessighetsvurdering.

Det typiske eksempelet på «særlige forhold» vil etter departementets oppfatning være at tilsynsobjektet ikke oppfyller sin egen opplysningsplikt, og at det av den grunn vil være nødvendig for tilsynsmyndigheten å innhente opplysningene annetsteds fra. Noen høringsinstanser, blant andre NHO og Virke, mener at en eventuell «tredjepartshjemmel» bør begrenses til slike tilfeller.

Etter departementets oppfatning vil imidlertid en slik avgrensning ikke være hensiktsmessig. Slik departementet ser det, vil Arbeidstilsynet etter omstendighetene kunne ha et reelt behov for å kunne verifisere opplysninger gitt av tilsynsobjektet selv, typisk ved mistanke om at de mottatte opplysningene er misvisende eller feilaktige. Departementet vil videre peke på at det kan oppstå situasjoner hvor tilsynsmyndigheten kan ha særlig grunn til å frykte at virksomheten vil ødelegge aktuell dokumentasjon dersom tilsynsmyndigheten viser interesse for den. Etter departementets oppfatning er det viktig at en bestemmelse om innhenting av tredjepartsopplysninger etter omstendighetene også kan romme slike situasjoner.

Departementet understreker samtidig at et krav om «særlige forhold» vil innebære at Arbeidstilsynet ikke vil ha anledning til rutinemessig å innhente opplysninger fra tredjepart for å verifisere opplysninger gitt av tilsynsobjektet eller rutinemessig «gå rett på tredjepart». Den foreslåtte bestemmelsen er derfor ikke ment å rokke ved den klare hovedregelen, som er at Arbeidstilsynet primært skal forholde seg til den virksomheten det føres tilsyn med.

Ettersom det er vanskelig å oppstille generelle regler som vil treffe godt i alle situasjoner, foreslår departementet videre å lovfeste at tilsynsmyndigheten, ved vurderingen av om det foreligger særlige forhold som nødvendiggjør innhenting av opplysninger fra en tredjepart, må gjøre en konkret forholdsmessighetsvurdering. Departementet foreslår dessuten at lovbestemmelsen skal angi de viktigste momentene som skal inngå i denne vurderingen.

Etter departementets oppfatning skal det i forholdsmessighetsvurderingen blant annet legges vekt på om det foreligger mistanke om lovbrudd og eventuelt hvor alvorlig lovbrudd det er tale om, samt hvilken type opplysninger det gjelder og hvor sensitive de er. Formålet bak innhentingen skal søkes oppnådd med minst mulig overføring av personopplysninger. Jo mer sensitiv en opplysning er, jo mer skal det til for at innhenting av den anses forholdsmessig. Dersom det er snakk om alvorlige lovbrudd som kan ha store konsekvenser for arbeidstakere eller andre, skal det mindre til for at opplysningen skal kunne innhentes. Motsatt vil forholdsmessighetskravet utelukke innhenting av opplysninger fra tredjeparter ved undersøkelse av mindre alvorlige eller bagatellmessige forhold. Departementet mener videre at arbeidsbyrden som pålegges tredjepart skal tillegges vekt i forholdsmessighetsvurderingen, særlig dersom pålegget om opplysninger er omfattende og arbeidskrevende å innfri.

I forbindelse med kravet til forholdsmessighet foreslo departementet i høringen at et av vurderingskriteriene skulle være «hvor viktig det er for tilsynssaken å få opplysningene.» Departementet har imidlertid kommet i tvil om et slikt moment tilfører noe særlig utover inngangsvilkåret «særlige forhold» og momentet «om det er mistanke om lovbrudd, og hvor alvorlige lovbruddene er». For eksempel vil det normalt være slik at jo mer alvorlig et mulig lovbrudd er, jo viktigere vil det være for Arbeidstilsynet å innhente nødvendige opplysninger for å avklare om det foreligger et slikt lovbrudd eller ikke. Departementet har derfor kommet til at det er mest hensiktsmessig å ikke ta med dette momentet i listen over vurderingskriterier i lovbestemmelsen. I den forbindelse understreker departementet at momentlisten ikke er uttømmende, slik at andre forhold enn de som eksplisitt angis i bestemmelsen skal kunne vektlegges i forholdsmessighetsvurderingen.

Etter departementets syn, vil forholdsmessighetskravet også bidra til at forpliktelsene etter Grunnloven, EMK og personvernforordningen overholdes.

Innhenting av personopplysninger fra andre virksomheter vil kunne utgjøre et inngrep i den registrertes rett til privatliv etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Departementet legger imidlertid til grunn at det skal mye til før krav om å legge frem opplysninger som er relevante for å kontrollere at de bestemmelsene Arbeidstilsynet fører tilsyn med overholdes, vil være i strid med Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1.

Når det gjelder forholdet til personvernforordningen, viser departementet til redegjørelsen under punkt 3.1.2, og legger til grunn at artikkel 6 nr. 1 bokstav e, som åpner for behandling for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet, er det aktuelle behandlingsgrunnlaget for Arbeidstilsynets vedkommende. Med hensyn til tredjepartens utlevering av opplysninger, legger departementet til grunn at bokstav c, som åpner for behandling som er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, vil utgjøre nødvendig behandlingsgrunnlag.

Departementet legger videre til grunn at innhenting av personopplysninger fra tredjeparter regelmessig må anses som en viderebehandling av opplysningene som er uforenlig med innsamlingsformålet. Tredjepartens formål med å innhente de aktuelle personopplysningene vil som regel være knyttet til andre formål enn Arbeidstilsynets kontrollbehov. En viderebehandling som er uforenlig med innsamlingsformålet, er i utgangspunktet forbudt, men kan likevel være lovlig dersom den utgjør «et nødvendig og forholdsmessig tiltak i et demokratisk samfunn for å sikre oppnåelse av målene nevnt i artikkel 23 nr. 1», jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 4. Dette omfatter, blant annet, «andre viktige mål av generell allmenn interesse», jf. artikkel 23 nr. 1 bokstav e. Departementet vurderer at slik behandling det her er snakk om oppfyller disse vilkårene, og viser til drøftelsen av forholdsmessighet og nødvendighet ovenfor.

Endelig foreslår departementet at bestemmelsen, i tråd med høringsforslaget, uttrykkelig skal slå fast at Arbeidstilsynet skal være avskåret fra å innhente «særlige kategorier av personopplysninger» fra tredjeparter, jf. personvernforordningen artikkel 9. Dette gjelder blant annet personopplysninger om helse, etnisitet, politisk oppfatning, religion og fagforeningsmedlemskap.

3.4.3 Hvilke opplysninger Arbeidstilsynet skal kunne kreve

Etter høringsforslaget er Arbeidstilsynets adgang til å innhente opplysninger fra tredjeparter, gjennom henvisningen til § 18-5 første ledd, begrenset til opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet. Departementet mener det er lite hensiktsmessig å forsøke å avgrense nærmere hvilke opplysninger Arbeidstilsynet skal kunne kreve utover nødvendighetskravet. Sakene varierer i typetilfeller og omfang, og sakenes kompleksitet øker stadig. Slik departementet ser det, er hjemmelen tilstrekkelig rammet inn gjennom kravet om at opplysningene må være nødvendige for Arbeidstilsynets utøvelse av tilsyn, forholdsmessighetskravet, samt at tilsynet ikke skal kunne kreve utlevert opplysninger som omfattes av personvernforordningen artikkel 9.

Spekter mener bestemmelsen må utformes slik at virksomheter ikke kan tvinges til å utlevere forhold om hverandre, og viser til at virksomheten kan ha legitime grunner til å motsette seg utlevering av opplysninger. Samfunnsbedriftene er inne på noe av det samme. Departementet er ikke enig i at det bør legges inn skranker i denne retning. Arbeidstilsynet vil for det første på vanlig vis være bundet av taushetspliktsreglene utad, for eksempel når det gjelder forretningshemmeligheter. Det er videre departementets oppfatning at lovkrav om «særlige forhold», om «nødvendighet» og «forholdsmessighet» gir en tilstrekkelig innramming med hensyn til hvilke opplysninger Arbeidstilsynet kan innhente – og i hvilke situasjoner de kan kreves. Dersom en tredjepart skulle mene at tilsynet gjennom et pålegg om utlevering av opplysninger går utenfor det bestemmelsen gir hjemmel til, vil virksomheten kunne påklage vedtaket, se drøftelsen nedenfor under punkt 3.4.5.

I sitt høringssvar opplyser Regelrådet at det savner en nærmere vurdering av hvordan Arbeidstilsynet skal håndtere de opplysningene som blir innhentet av tredjepart, og viser som eksempel til konkurransesensitiv informasjon. Til dette bemerker departementet at Arbeidstilsynet skal håndtere informasjon som er taushetsbelagt, for eksempel konkurransesensitiv informasjon, på samme måte som tilsynet i dag behandler taushetsbelagt informasjon innhentet fra tilsynsobjektet direkte, det vil si i samsvar med forvaltningslovens regler om plikt til å bevare taushet om personlige forhold, forretningshemmeligheter mv.

3.4.4 Hvem det skal kunne innhentes opplysninger fra

Enkelte høringsinstanser mener forslaget i større grad burde fastsette hvilke tredjeparter det skal kunne innhentes opplysninger fra. Slik departementet ser det, er det imidlertid lite hensiktsmessig å forsøke å angi spesifikt i loven hvilke tredjeparter som tilsynsmyndigheten kan ha behov for å innhente opplysninger fra. Det er stor variasjon i saker og kompleksiteten øker stadig. Noen typiske eksempler kan likevel skisseres.

For å verifisere at lønnsutbetalinger er i tråd med allmenngjorte lønnssatser, kan det være aktuelt å innhente opplysninger fra arbeidsgivers bank. Dersom det er uklarhet knyttet til arbeidstakernes faktiske arbeidstid, kan man se for seg at Arbeidstilsynet innhenter opplysninger fra en leverandør av timeregistreringssystemer eller flåtestyringssystemer. At Arbeidstilsynet innhenter opplysninger om arbeidstakernes inn- og utpasseringer fra hovedporten på en byggeplass eller et verft som er administrert av hovedentreprenør eller eiervirksomheten kan være et annet eksempel. Hvis det er spørsmål om en virksomhet har drevet i strid med et stansingsvedtak, kan det være aktuelt for Arbeidstilsynet å innhente opplysninger fra virksomhetens strøm- eller nettleverandør.

Ettersom det er vanskelig å sette opp en uttømmende liste over aktuelle tredjeparter, mener departementet det er en bedre løsning at avgrensningen av adgangen til å kreve opplysninger i første rekke knyttes til vilkårene for å kunne kreve opplysninger, samt hvilke opplysninger som skal kunne kreves – og ikke hvem de skal kunne kreves fra. Departementet har derfor kommet til at nødvendige opplysninger skal kunne kreves fra en «annen virksomhet enn den et tilsyn er rettet mot».

Departementet presiserer at det i denne sammenheng ikke skal være avgjørende at den aktuelle virksomheten (tredjeparten) er omfattet av arbeidsmiljøloven. For eksempel vil virksomheter uten ansatte derfor også være omfattet. Referansen til «virksomhet» innebærer derfor først og fremst at privatpersoner vil falle utenfor. Forslaget vil i prinsippet også omfatte offentlige virksomheter. Hvorvidt Arbeidstilsynet vil kunne innhente taushetsbelagt informasjon fra offentlige myndigheter vil imidlertid, som i dag, følge av gjeldende regulering i, blant annet, forvaltningsloven og a-kriminformasjonsforskriften. Forslaget tar altså ikke sikte på å endre rettstilstanden på området for informasjonsutveksling mellom offentlige kontrollmyndigheter.

Et særskilt spørsmål er om Arbeidstilsynet bør ha anledning til å kunne kreve opplysninger fra tredjeparter om ikke navngitte virksomheter. Høringsinstansene har i begrenset grad kommentert dette. Som vist til i høringen antar departementet at det i praksis i overveiende grad vil være behov for å innhente opplysninger om navngitte aktører. Samtidig kan det ikke utelukkes at Arbeidstilsynet i enkelte tilfeller vil kunne ha behov for å etterspørre opplysninger knyttet til en virksomhet som ikke er identifisert. Det kan være tilfellet der tilsynet har identifisert arbeidstakere, men ikke hvor de er ansatt. Et annet eksempel kan være at man på en byggeplass kan konstatere at arbeid har blitt eller er i ferd med å bli utført, men ikke av hvem. Departementet har derfor kommet til at en bestemmelse om innhenting av tredjepartsopplysninger ikke bør begrenses til å gjelde navngitte virksomheter. Imidlertid understreker departementet at det ikke er meningen at tilsynsmyndigheten skal kunne kreve opplysninger av andre virksomheter utelukkende for å finne andre tjenlige kontrollobjekter, også kjent som å målrette kontroller. Å kreve opplysninger fra virksomheter for rene etterretningsformål faller dermed også utenfor forslaget.

3.4.5 Klageadgang og kontradiksjon

Forvaltningsloven § 14 gir særlige regler om rett til å klage på pålegg om å gi opplysninger, og gjelder for den som får pålegget rettet mot seg. Bestemmelsen slår blant annet fast at klagefristen er tre dager, samt at klagen kan fremsettes muntlig. Dersom et pålegg om å gi opplysninger regnes som et eget enkeltvedtak, kommer også de øvrige saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak til anvendelse (så lenge det aktuelle spørsmålet ikke er særregulert i § 14 eller tilsvarende regulering i særlovgivningen).

Etter departementets syn er det klart nok at et pålegg til tilsynsobjektet om å gi opplysninger som hovedregel vil være en prosessledende beslutning, og ikke et enkeltvedtak. I sitt høringssvar tar Arbeidstilsynet opp spørsmålet om hvorvidt pålegg til en tredjepart om å gi opplysninger likevel vil kunne være å anse som et enkeltvedtak, slik at forvaltningslovens regler om slike vedtak i utgangspunktet vil gjelde.

Svaret på dette spørsmålet er etter departementets oppfatning ikke opplagt. Slik departementet ser det, kan det argumenteres for at et pålegg om å gi opplysninger kan karakteriseres som et enkeltvedtak hvis det gis som et enkeltstående tiltak overfor vedkommende, uavhengig av en pågående forvaltningssak, slik tilfellet vil være for tredjepartsopplysninger. Samtidig er det departementets klare oppfatning at flere av reglene som gjelder for enkeltvedtak i forvaltningsloven ikke vil være hensiktsmessige å anvende i forbindelse med pålegg til en tredjepart om å gi opplysninger. Departementet finner det for eksempel ikke naturlig eller hensiktsmessig at tilsynsobjektet i kraft av å være en «annen med rettslig klageinteresse i saken», jf. forvaltningsloven § 28 første ledd, skal ha klageadgang på et pålegg om utlevering av opplysninger fra en tredjepart.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det tas inn en passus i arbeidsmiljøloven § 18-5 hvor det uttrykkelig sies at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ikke får anvendelse for pålegg til tredjepart om å gi opplysninger. Tredjeparten vil naturligvis fortsatt kunne påklage pålegget etter forvaltningsloven § 14.

Departementet viser i denne sammenheng for ordens skyld også til at Forvaltningslovutvalget har foreslått en ny bestemmelse om klagerett ved pålegg om opplysninger. Blant annet foreslås det å utvide klagefristen fra tre dager til én uke. Dersom slike regler blir fastsatt i en ny forvaltningslov, vil disse automatisk bli gjeldende for pålegg om opplysninger etter arbeidsmiljøloven.

Enkelte av høringsinstansene uttrykker at det er viktig at tilsynsobjektet gis adgang til kontradiksjon i relasjon til de opplysningene Arbeidstilsynet innhenter fra tredjeparter. Departementet viser til at de alminnelige reglene om kontradiksjon i forvaltningsloven vil gjelde før eventuelle materielle vedtak blir fattet mot tilsynsobjektet. Arbeidstilsynet vil for eksempel være bundet av forvaltningsloven § 16 om at vedtak som hovedregel skal forhåndsvarsles før materielle vedtak treffes. Forvaltningsloven § 16 bør videre ses i sammenheng med regelen i § 17 andre ledd, som sier at dersom forvaltningsorganet under saksforberedelsen «mottar opplysninger om en part eller den virksomhet han driver eller planlegger, og parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse.» Bokstav a, b og c under samme ledd inneholder enkelte unntak fra plikten til foreleggelse.

Til sammen betyr dette at Arbeidstilsynet i all hovedsak vil sende et varsel til den aktuelle virksomheten om et påtenkt realitetsvedtak. Gjennom varselet vil virksomheten få mulighet til å imøtegå eventuelle opplysninger tilsynet har innhentet fra tredjeparter, og som virksomheten måtte mene ikke er korrekte.

Til sist vil departementet vise til at det vil være adgang til å klage over de vedtakene Arbeidstilsynet treffer, slik at virksomheten vil få nok en mulighet til å bestride eventuelle opplysninger innhentet fra tredjeparter i klageomgangen.

3.4.6 Sanksjoner ved brudd på opplysningsplikten

Plasseringen av forslaget til ny bestemmelse som et nytt tredje ledd i § 18-5 innebærer blant annet at Arbeidstilsynet vil kunne benytte sine alminnelige virkemidler for å håndheve brudd på den utvidede opplysningsplikten. Enkelte høringsinstanser, deriblant Spekter, Samfunnsbedriftene og NHO Byggenæringen, stiller på litt ulike måter spørsmål ved nødvendigheten av at hele virkemiddelapparatet etter arbeidsmiljøloven kapittel 18 skal kunne benyttes mot tredjeparter som ikke oppfyller opplysningsplikten.

Etter departementets syn er det prinsipielt viktig at Arbeidstilsynet har anledning til å håndheve brudd på arbeidsmiljølovens offentligrettslige regler. Dette gjelder også brudd på en ny plikt for tredjeparter til å gi Arbeidstilsynet nødvendige opplysninger. Generelt forutsetter departementet at Arbeidstilsynet, her som ellers, sørger for at virkemiddelbruken er forholdsmessig.

3.4.7 Andre høringsinnspill

I høringen foreslo departementet ingen endringer i bestemmelsen om virksomhetenes «primære» opplysningsplikt etter § 18-5 første ledd. Bestemmelsen slår fast at «[e]nhver som er underlagt tilsyn etter denne lov skal når Arbeidstilsynet krever det og uten hinder av taushetsplikt fremlegge opplysninger som anses nødvendige for utøvelsen av tilsynet.» Økokrim stiller spørsmål ved om det likevel kan være et reguleringsbehov, og viser til at deres forståelse er at bestemmelsen praktiseres slik at det er et vilkår at Arbeidstilsynet formelt har åpnet et tilsyn mot en virksomhet for at opplysningsplikten skal gjelde. Dette skal for eksempel ha skapt usikkerhet knyttet til rekkevidden av bestemmelsen ved tilsyn mot en bestemt bransje uten at man på forhånd har valgt ut konkrete tilsynsobjekter. Som eksempel viser Økokrim til at kontroll av transportbransjen kan innebære at flere ulike kjøretøy og transporter fra forskjellige virksomheter blir kontrollert. Økokrim forstår det slik at Arbeidstilsynet må opprette en formell tilsynssak mot hver enkelt virksomhet som de kontrollerte kjøretøyene tilhører.

Etter departementets syn er det ikke grunnlag for å innfortolke et vilkår om at et konkret tilsynsobjekt må være utpekt på forhånd, eller at et formelt tilsyn må være opprettet, for at opplysningsplikten etter første ledd skal kunne utløses. Slik departementet leser bestemmelsen, er den sentrale avgrensningen at Arbeidstilsynet ikke kan kreve fremlagt opplysninger som ikke er nødvendige for å gjennomføre et mulig tilsyn. Dette vil for eksempel bety at Arbeidstilsynet ikke kan kreve opplysninger utlevert bare for å styrke kunnskapsgrunnlaget på et område, eller innhente åpenbart irrelevante opplysninger.