15 Merknader til de enkelte paragrafene

Til § 1 Formål

Lovens formål er å «bidra til å bevare marin natur utenfor territorialfarvannet, gjennom langsiktig, effektivt og representativt vern, som en del av en helhetlig og økosystembasert havforvaltning». Formålsbestemmelsen i havvernloven § 1 må også ses i sammenheng med § 5 om mål for områdevern, som gir mer konkrete føringer for hvilke mål marine verneområder etter loven skal bidra til å oppnå. Vern virker videre i samspill med andre virkemidler som også bidrar til bevaring, herunder såkalte «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak», eksempelvis etter havressurslova.

Det overordnede formålet med loven er å bevare marin natur. Dette kan være å opprettholde en eksisterende tilstand for naturen i området, men det kan også innebære en plan for å forbedre tilstanden, for eksempel gjennom restaurering. Begrepet «marin natur» er en samlebetegnelse som omfatter naturmangfold, både i biologisk, landskapsmessig og geologisk forstand, samt økologiske prosesser og økosystemtjenester.

Vern er et tverrsektorielt virkemiddel som i utgangspunktet regulerer all aktivitet som kan påvirke verneverdiene negativt. Det følger av formålsbestemmelsen at vernet skal være «langsiktig», og vern etter havvernloven er ment å være varig. Videre skal vernet være «effektivt», noe som innebærer at det må forventes at vernet har en faktisk og positiv effekt for naturen. Vern etter havvernloven vil likevel ikke være til hinder for at det samtidig kan tillates ulike former for bruk i området, så lenge bruken ikke forringer verneverdiene angitt i verneformålet og er i tråd med verneforskriften for området. Vernet skal også være «representativt». Gjennom et representativt vern fanger man opp blant annet den store variasjonsbredden av naturtyper og undersjøiske landskap. Verneområdene som etableres etter havvernloven skal, sammen med verneområder opprettet i territorialfarvannet og «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak», samlet sett utgjøre helhetlige og viktige bidrag inn i nettverk av bevaringsområder, både nasjonalt og internasjonalt.

Vern som virkemiddel må også vurderes innenfor en større ramme, som ett av flere virkemidler innenfor en helhetlig og økosystembasert havforvaltning. Dette presiseres i andre del av bestemmelsen.

Til § 2 Hvor loven gjelder

Paragrafen fastsetter lovens geografiske virkeområde. Havvernloven gjelder i områder til havs under norsk jurisdiksjon som per i dag ikke er omfattet av hjemlene som kan brukes for å etablere verneområder etter naturmangfoldloven, svalbardmiljøloven, lov om Jan Mayen eller bilandsloven. Nærmere bestemt gjelder havvernloven i områder etablert med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone [økonomiske soneloven]; det vil si sonene på 200 nautiske mil fra grunnlinjene utenfor henholdsvis Fastlands-Norge (økonomisk sone), Jan Mayen (fiskerisonen) og Svalbard (fiskevernsonen). I disse områdene får havvernloven anvendelse både i «vannmassene over havbunnen, på havbunnen og i undergrunnen», i tråd med blant annet ordlyden i Havrettskonvensjonen artikkel 56.

Videre gjelder havvernloven på den norske kontinentalsokkelen som angitt i lov 18. juni 2021 nr. 89 om Norges kontinentalsokkel. Utenfor 200 nautiske mil fra grunnlinjene har Kontinentalsokkelkommisjonen vedtatt anbefalinger om utstrekningen av norsk kontinentalsokkel i nordområdene og ved Bouvetøya. På norsk kontinentalsokkel utenfor 200-milssonene, vil anvendelsen av loven være basert på norsk jurisdiksjon over «havbunnen og undergrunnen», i tråd med Havrettskonvensjonen artikkel 76 og lov om Norges kontinentalsokkel.

Til § 3 Forholdet til folkeretten

Bestemmelsen i § 3 fastslår at loven gjelder med de begrensingene som følger av folkeretten. Dette innebærer at loven skal tolkes innskrenkende eller settes til side dersom lovens bestemmelser kommer i konflikt med folkerettslige forpliktelser. I praksis vil forholdet til folkeretten og eventuelle begrensninger i norsk jurisdiksjon først og fremst være aktuelt ved utforming av og forvaltning i medhold av verneforskrifter for det enkelte verneområdet.

Andre stater har rettigheter knyttet til blant annet skipsfart og legging av kabler og rørledninger, likevel med de begrensninger som er nærmere beskrevet i punkt 5.2. Dette er folkerettslige begrensninger som det også må tas hensyn til ved utforming av verneforskrift for det enkelte området. Videre vil begrensningen være aktuell blant annet ved tilsyn med utenlandske fartøy.

Til § 4 Prinsipper

Paragrafen klargjør forholdet mellom prinsippene for offentlig beslutningstaking i naturmangfoldloven §§ 8–12 og havvernloven. Bestemmelsen slår fast at disse prinsippene skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet etter havvernloven.

Bestemmelsen innebærer at naturmangfoldloven § 8 om kunnskapsgrunnlaget, § 9 om føre-var-prinsippet, § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning, § 11 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og § 12 om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder kommer til anvendelse og skal legges til grunn som retningslinjer i utøving av offentlig myndighet etter havvernloven. Prinsippene er særlig relevante ved utforming av vernebestemmelser og ved behandling av søknader om tillatelser eller dispensasjon.

Tilsvarende prinsipper kommer også til uttrykk i eksisterende sektorlover og er langt på vei å regne som alminnelige miljørettslige prinsipper for myndighetsutøvelse og offentlig beslutningstaking.

Bestemmelsen slår fast at prinsippene skal «legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet» etter havvernloven. Ordlyden på dette punktet tilsvarer ordlyden i naturmangfoldloven § 7 og skal forstås på samme måte. Dette innebærer blant annet at prinsippene ikke pålegger private parter noen selvstendige rettsplikter. Bestemmelsene retter seg mot offentlig myndighetsutøvelse. Det er myndighetenes endelige beslutning i den enkelte sak, der prinsippene har inngått i den skjønnsmessige vurderingen, som har virkning overfor private. I Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 378 gis det uttrykk for at «[p]rinsippene har betydning både ved fastsetting av generelle forskrifter og ved individuelle avgjørelser, herunder beslutninger om tildeling av tilskudd. Ordet retningslinje innebærer bl.a. at prinsippene ikke trenger å være utslagsgivende for resultatet i enhver sak.» Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. En sentral funksjon ved prinsippene er at avveiningen mellom naturmangfold og andre hensyn som gjør seg gjeldende skal fremgå av vedtaket.Det vises for øvrig til omtalen av prinsippene i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009).

Til § 5 Mål for områdevern

Paragrafen tilsvarer i hovedsak naturmangfoldloven § 33, med unntak av mindre justeringer i ordlyden for å tilpasse målene for områdevern til havvernlovens virkeområde, jf. § 2.

Som i naturmangfoldloven angir bestemmelsen både overordnede mål for det samlede områdevernet, og mål som er aktuelle for det enkelte verneområdet. Et verneområde skal som et minimum bidra til å nå ett av målene, men som regel vil flere mål være aktuelle. Hovedbegrunnelsen for vernet må ligge innenfor målene som er angitt, men det kan i tillegg legges vekt på andre hensyn. Andre hensyn kan imidlertid ikke begrunne vern alene eller utgjøre hovedbegrunnelsen for vernet.

Målet i første ledd bokstav a er viktig for å oppnå lovens formål om representativ bevaring. Bestemmelsen er et sentralt mål for områdevern, og er blant annet et uttrykk for føre-var-prinsippet. Av forarbeidene til tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven fremgår det at «[v]ed å verne variasjonsbredden av natur og landskap, sikrer man seg de naturverdiene som områdene inneholder, selv om ikke alle arter og sammenhenger i økosystemet er kjent på forhånd», jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 404. Tilsvarende gjelder ved vern etter havvernloven. I tillegg til levende natur, omfatter naturtyper og landskapstyper også geologiske formasjoner og biogene forekomster. Begrepet «naturtype» er definert i naturmangfoldloven § 3 bokstav j. Målet i bokstav a kan være viktig for å sikre et representativt vern av områder som kan tilby opphold for arter langs ulike klimagradienter i fremtiden, og dermed bidra til klimatilpasning.

Målet i første ledd bokstav b reflekterer at områdevern er et viktig virkemiddel for å bevare arter og genetisk mangfold. Vernet kan være rettet mot blant annet en art, et artssamfunn, en naturtype, en bestand eller en lokalitet. Vernet kan være rettet både mot naturtyper der visse arter er kjent for å ha sine leveområder, men også for å sikre foreløpige ukjente arter. For å sikre genetisk mangfold kan det også være aktuelt å verne områder av hensyn til visse bestander. Videre kan det være viktig å verne forskjellige lokaliteter der bestemte arter forekommer, for å ta vare på genetiske variasjoner. Målet kan også være aktuelt i forbindelse med vern av områder som fungerer som «klimarefugier», det vil si områder der marine naturtyper og arter vil kunne trives og opprettholde bestander på tross av den marginaliserende effekten av temperaturøkningen.

Målet i første ledd bokstav c er ment å ivareta natur som allerede er truet. Med truet natur menes naturtyper eller arter som er i ferd med å forsvinne eller som er i sterk nedgang. De norske rødlistene fra Artsdatabanken, samt internasjonale lister over truede og nedadgående arter og habitater fra for eksempel IUCN og OSPAR, gir et godt utgangspunkt for hva slags og hvor mange arter og naturtyper som er aktuelle som grunnlag for vern basert på målet i bokstav c. Rødlistene skiller ikke mellom hvilke arter som finnes innenfor eller utenfor territorialfarvannet. Rødlistene er for øvrig dynamiske og oppdateres med jevne mellomrom. Bestemmelsen vil også kunne omfatte natur som er truet som følge av klimaendringer.

Målet i første ledd bokstav d tilsvarer i hovedsak naturmangfoldloven § 33 første ledd bokstav d. Ordlyden «også slik at de kan være tilgjengelige for enkelt friluftsliv» er likevel tatt ut, da dette er et begrep man i hovedsak assosierer med friluftsliv slik det utøves på land og i mer kystnære områder. Enkelte former for friluftsliv, kan imidlertid også være aktuelt i områdene som dekkes av havvernloven. Bestemmelsen vil kunne brukes for å verne større bløtbunnsområder, og disse er ofte viktige karbonlagre.

Begrepet «økosystem» er nærmere definert i naturmangfoldloven § 3 bokstav t. Ordet «intakt» innebærer ikke nødvendigvis at området må være helt uberørt av mennesker, men det er en forutsetning at økosystemets prosesser og funksjoner er intakte eller kan bli det gjennom restaurering. Det vil også bety at området er relativt lite berørt av tekniske inngrep. Området må ha en størrelse som er tilstrekkelig til å opprettholde det økologiske samspillet og de verdiene eller funksjonene vernet retter seg mot. Også dette målet for områdevern kan være viktig for klimatilpasning, ved å bevare økosystemer som står bedre rustet til å tåle eller bufre klimaendringer.

Målet i første ledd bokstav e er å bevare særskilte naturhistoriske verdier. Etter havvernloven vil de naturhistoriske verdiene i praksis gjerne knytte seg til landskap som kan synliggjøre utviklingshistorien. Geologiske naturminner er et eksempel på en særskilt naturhistorisk verdi.

Målet i § 5 første ledd bokstav f er noe forenklet sammenlignet med tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven § 33 bokstav f, og omfatter områder med særskilte kulturhistoriske verdier. Kulturhistoriske verdier som vernes som ledd i områdevern kan være utvalgte skipsvrak, menneskeskapte installasjoner eller andre spor av menneskelig aktivitet av særskilt kulturhistoriske verdi. Da de naturfaglige vilkårene for vern etter § 6 må være oppfylt for det enkelte området, er det i praksis lite aktuelt at et område blir vernet basert på kulturhistoriske verdier alene, jf. også nærmere omtale i proposisjonen punkt 7.2. Kulturhistoriske verdier kan imidlertid være et tilleggshensyn som, der det er aktuelt, også kan omfattes av vernet. Disse verdiene skal i slike tilfeller spesifiseres i verneforskriften. Ved en eventuell interessekonflikt mellom naturfaglige og kulturhistoriske verdier så vil de naturfaglige interessene normalt veie tyngst innenfor et verneområde etter havvernloven.

Målet i første ledd bokstav g knytter seg til økologiske sammenhenger nasjonalt og internasjonalt. Et mål med vernet kan være å bygge nettverk av naturområder som sikrer økologiske sammenhenger. I forarbeidene til naturmangfoldloven presiseres det at: «Nettverksbyggingen innebærer for det første at tilnærmingen til vern bør være systematisk. Videre innebærer det at man skaper økologiske forbindelser mellom verneområder […]. Ordet sammenhenger refererer ikke bare til de fysiske sammenhengene mellom verneområdene, men også til at man ved vern av områder må se hen til hvordan utvalget av verneområder bidrar til et helhetlig økologisk og landskapsmessig vern.», jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 406. Tilsvarende legges til grunn etter havvernloven.

Målet i første ledd bokstav h knytter seg til referanseområder. For å følge utviklingen av naturen og effekten av forskjellige påvirkningsfaktorer, vil man typisk sammenligne utviklingen som skjer i et område der påvirkningen begrenses til et minimum med utviklingen i andre områder uten tilsvarende reguleringer. Målet er først og fremst aktuelt der området brukes til vitenskapelig forskning, og vil ikke minst være viktig med tanke på å følge utviklingen av naturen som følge av klimaendringer.

Andre ledd kommer i tillegg til målene som følger av naturmangfoldloven § 33, og gir uttrykk for at verneområder i tillegg kan bidra til «bevaring av områder som er viktige for naturens evne til å binde og lagre karbon, eller natur som kan redusere de negative virkningene av endret klima.» Dette er ikke hensyn som kan begrunne vern alene, og ved opprettelse av marine verneområder må minst ett av målene i § 5 første ledd være oppfylt. Bestemmelsen i andre ledd er ikke til hinder for å legge vekt på andre tilleggshensyn i forbindelse med vern av områder til havs.

Formålet med områdevern vil alltid være å ta vare på naturmangfold. I noen tilfeller kan dette naturmangfoldet også ha viktige funksjoner for klimaet, herunder ved å bidra til opptak og lagring av karbon. Bevaring av bløtbunnsområder hvor det over tid er lagret mye karbon og hvor det fortsatt bindes karbon, kan være eksempler på slike viktige tilleggsverdier.

Ordlyden i § 5 andre ledd åpner opp for at det ved vern også kan legges vekt på arters behov for tilgang til nye leveområder som en klimatilpasning, for eksempel i sammenheng med temperaturendringer i havet. For enkelte arter kan det være viktig å ha tilgang til dypere vannlag med kaldere vann. Det kan også være arter som endrer vandringsmønster og eksempelvis gyter i nordligere og kaldere områder enn før. Sjøfugl og andre arter som er avhengig av disse artene vil da ofte måtte flytte etter. I spesielle tilfeller kan det også være et behov for å ivareta relikter som består i områder med spesielle livsmiljøer eller hvor miljøbetingelser som vanntemperaturer i større grad er opprettholdt. Dette kan være begrensede områder eller et særlig miljø (refugium) hvor det lever en gjenværende art som tidligere har hatt større utbredelse.

Til § 6 Marine verneområder

Paragrafen viderefører naturmangfoldlovens hovedinnretning der områder som i sin helhet ligger i sjø, vernes som «marine verneområder», jf. naturmangfoldloven § 39. Havvernloven § 6 er likevel ikke identisk med naturmangfoldloven § 39 da enkelte forhold er skilt ut i egne bestemmelser eller flyttet til andre paragrafer i loven. Dette gjelder eksempelvis forholdet til havressurslova, som er regulert i § 8. I tillegg følger enkelte deler allerede av andre bestemmelser, eksempelvis at verneområder kan opprettes for å oppfylle ett eller flere av målene i bestemmelsen om mål for områdevern, jf. § 5.

Det følger av første ledd første punktum at det kan opprettes marine verneområder for å beskytte verneverdier, «inkludert naturverdier som er økologiske betingelser for landlevende arter.» I områder utenfor territorialfarvannet kan dette for eksempel være aktuelt for områder med særlig betydning som beiteområder for sjøfugl. Marine verneområder opprettes ved at det gis forskrift etter § 7, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Bestemmelsens andre ledd angir vilkårene for vern av marine områder i bokstav a–g, og er tilnærmet identisk med opplistingen i naturmangfoldloven § 39. Innholdet i de alternative vilkårene tilsvarer i stor grad vilkårene for vernekategoriene nasjonalpark, naturreservat og marint biotopvernområde i naturmangfoldloven.

Andre ledd bokstav a gir hjemmel til å verne områder som inneholder særegne eller representative økosystemer som er uten tyngre naturinngrep. Bestemmelsen samsvarer med dette med vilkårene for nasjonalpark etter naturmangfoldloven § 35, jf. også naturmangfoldloven § 39 andre ledd bokstav a, med unntak av at det ikke er et vilkår at marine verneområder må være store.

Det første vilkåret knytter seg til innholdet i området. Det må enten være snakk om et sjøområde som inneholder et «særegne økosystem» eller et «representativt økosystem». Med «særegne» menes at området har karaktertrekk som skiller det fra andre områder. Området kan for eksempel inneholde sjeldne eller truede arter som ikke finnes andre steder. Med «representative» menes at området inneholder en bestemt type natur. Et marint verneområde kan inneholde ett eller flere økosystemer. Ved avgrensingen av området bør det for eksempel tas hensyn til hvilke arealer som er en naturlig del av økosystemet eller bidrar med viktige økologiske funksjoner.

Det andre vilkåret er at sjøområdet skal være uten tyngre naturinngrep. Ikke ethvert naturinngrep vil være til hinder for vern, da det ikke stilles krav om at området er urørt. Om vilkåret er oppfylt vil avhenge av omfanget av det enkelte naturinngrepet og en samlet vurdering av om området i sin helhet fremstår som i det vesentlige uberørt av tyngre tekniske inngrep. Det samme er lagt til grunn for vern av nasjonalparker etter naturmangfoldloven § 35, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 410.

Andre ledd bokstav b slår fast at et område kan vernes når det inneholder truet, sjelden eller sårbar natur. Innholdet samsvarer med vilkåret for naturreservat i naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav a, jf. også naturmangfoldloven § 39 andre ledd bokstav b.

Truet, sjelden eller sårbar natur kan omfatte både arter, naturtyper, vegetasjonstyper eller undersjøiske landskapstyper. Når det gjelder arter omfatter «truet, sjelden eller sårbar» den gjeldende rødlistens kategorier CR (Critically Endangered – Kritisk truet), EN (Endangered – Sterkt truet) og VU (Vulnerable – Sårbar). Eksempler på kritisk truede arter i havområdene er storskate, nebbskate, hettemåke, lomvi og polarlomvi. Kategoriene NT (Near threatened – Nær Truet), DD (Data Deficient – Datamangel) og LC (Least Concern – Livskraftig) vil normalt ikke kunne regnes som «truet, sjelden eller sårbar», men kan falle inn under noen av de andre kriteriene i første ledd, for eksempel bokstav c.

De naturfaglige kriteriene for hva som anses som truet, sjelden eller sårbar utvikles over tid og tolkingen av disse begrepene i § 6 må derfor tilpasses den faglige utviklingen på feltet, de regelmessige oppdateringene av rødlistene og annen relevant kunnskap.

En naturtype kan sies å være «sjelden» etter bokstav a når forekomsten er begrenset, enten fra naturens side, eller fordi den er gått tilbake på grunn av menneskers påvirkning, uten at det nødvendigvis er noen umiddelbar fare for at den forsvinner.

«Sårbarhet» eller «sårbar» natur brukes også i en noe bredere forstand om en miljøverdi eller et område sin evne til å tåle og eventuelt restitueres etter påvirkning fra menneskelige aktiviteter eller endringer i miljøforholdene. Sårbarhet vurderes med andre ord som en iboende egenskap ved naturverdiene, uavhengig av om påvirkningene faktisk er til stede eller ikke.

Andre ledd bokstav c slår fast at et område kan vernes når det representerer en bestemt type natur. Dette tilsvarer vilkåret for naturreservat i naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav b, jf. naturmangfoldloven § 39 andre ledd bokstav c.

«Bestemt type natur» sikter primært til begrepet «naturtype», som i naturmangfoldloven § 3 bokstav j er definert som «ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster […], samt spesielle typer geologiske forekomster». Det er naturlig å bygge på en inndeling av naturtyper som reflektert i Artsdatabankens inndelingssystem Natur i Norge (NiN). Ut fra denne inndelingen kan en bestemt type natur for eksempel være typiske eller representative forekomster av marin sedimentbunn, korallrev eller svampsamfunn.

Andre ledd bokstav d omfatter områder som på annen måte har særlig betydning for naturmangfold. Bestemmelsen bygger på naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav c. Begrepet «biologisk mangfold», er i havvernloven erstattet med «naturmangfold». Henvisningen til «på annen måte» referer til de tre ovenstående vilkårene i bokstavene a, b og c, og betyr for eksempel at vilkåret ikke er ment brukt på truet natur. Viktige leveområder for vanlig forekommende arter, områder med generelt rik flora eller fauna og områder som har hatt stabile økologiske forhold over lang tid utgjør eksempler på områder som har særlig betydning for naturmangfold. Også områder som kan fungere som klimarefugier, vil være aktuelle for vern etter dette vilkåret.

Andre ledd bokstav e gir hjemmel til å verne spesielle geologiske forekomster. Vilkåret tilsvarer naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav d.

Spesielle geologiske forekomster skiller seg ut ved sin egenart. Naturtyper og landskapstyper omfatter ikke bare levende natur, men også for eksempel geologiske formasjoner og biogene forekomster, dvs. forekomster av dødt materiale som har sitt opphav fra levende biologisk materiale, for eksempel døde (deler av) korallrev.

Geologiske forekomster kan etter bokstav e vernes som marint verneområde. Bokstav c omfatter alle representative naturforekomster, også de geologiske, mens bokstav e er ment å fange opp geologiske forekomster som er spesielle, dvs. forekomster som skiller seg ut ved sin egenart. Geologiske forekomster kan omfattes av bokstav b, c og f.

Andre ledd bokstav f åpner for vern av områder som har særskilt naturvitenskapelig verdi. Vilkåret tilsvarer naturmangfoldloven § 37 første ledd bokstav e.

Bestemmelsen retter seg særlig mot områder av vitenskapelig eller forskningsmessig verdi. Dette kan for eksempel gjelde ved vern av referanseområder for å følge utviklingen av naturen, jf. § 5 første ledd bokstav h.

Andre ledd bokstav g gir hjemmel til å verne områder som har særskilt betydning som økologisk funksjonsområde for en eller flere nærmere bestemte arter. Dette tilsvarer hovedvilkåret for biotopvernområder, jf. naturmangfoldloven § 38. At loven stiller krav om «nærmere bestemte arter» betyr at verneforskriften må angi hvilke arter som omfattes av vernet.

At området har «særskilt betydning» innebærer at ikke ethvert økologisk funksjonsområde gir grunnlag for vern etter bestemmelsen. En økologisk funksjon for en art eller bestand kan generelt beskrives som summen av biologiske og ikke-biologiske prosesser som er nødvendige for å opprettholde en levedyktig bestand og naturlig utvikling av arten. Begrepet er brukt for å sikre at artsforvaltningen tar tilstrekkelig hensyn til områder som en art bruker bare i deler av livssyklusen, men som arten er helt avhengig av for å overleve på sikt.

Et område kan ha en eller flere økologiske funksjoner for den samme arten. Den økologiske funksjonen må gjelde én eller flere nærmere angitte arter. Det vil si at det må være kjent hvilken art eller hvilke arter vern av området skal bidra til å opprettholde.

Bokstav g setter som i naturmangfoldloven § 38 ingen krav til områdets art eller karakter. Det betyr at også områder som er sterkt preget av tyngre inngrep, eller der det fortsatt er vesentlige påvirkninger, kan vernes så lenge området har og kan opprettholde sin særskilte betydning som økologisk funksjonsområde for de aktuelle artene.

Tredje ledd omhandler restaurering. Med restaurering forstås gjenoppbygging av forringet natur både gjennom aktive tiltak og gjennom at området sikres en fri naturlig utvikling. Tredje ledd første punktum gir hjemmel til å å verne områder som krever restaurering, der dette vil medføre at vilkårene for vern i § 6 blir oppfylt. Restaureringen vil med andre ord bidra til at områdene får verneverdier som nevnt i andre ledd bokstav a–g. Det er tilstrekkelig at restaurering medfører at ett av vilkårene i § 6 andre ledd blir oppfylt. Dersom det opprettes marine verneområder som krever restaureringstiltak, skal utkast til plan for restaureringen om mulig legges frem samtidig med at verneforskriften blir fastsatt, jf. tredje ledd andre punktum.

Fjerde ledd sikrer verneverdiene som er omfattet av en verneforskrift et lovfestet minste nivå av beskyttelse, et «minimumsvern». Det såkalte «minimumsvernet» vil først og fremst få betydning som ramme for Kongens myndighet til å fastsette verneforskrifter og som tolkningsfaktor ved tvil om hvordan den enkelte verneforskrift skal forstås. Kun i spesielle tilfeller vil det være aktuelt at bestemmelsen anvendes direkte som et forbud mot aktivitet i enkeltsaker. Overtredelser av bestemmelsen kan medføre straff og andre sanksjoner, jf. lovens kapittel 6.

Det nærmere innholdet i vernet vil ut over dette følge av mer detaljerte og utfyllende bestemmelser i verneforskriften. Av naturmangfoldloven § 39 femte ledd andre punktum følger det at verneforskriften i utgangspunktet kan sette forbud mot all virksomhet, tiltak og bruk. Det samme følger av § 7 femte ledd om forskrifter om verneområder. Se ellers omtalen i punkt 7.4.3.

Til § 7 Forskrifter om marine verneområder

Paragrafen inneholder regler om fastsettelse av forskrifter om verneområder. Bestemmelsen bygger på naturmangfoldloven § 34, men tar også opp i seg enkelte elementer fra naturmangfoldloven § 39.

Første ledd første punktum slår fast at det er Kongen i statsråd som gir forskrift om det enkelte verneområde etter § 5. Ved at loven bestemmer at det bare er Kongen i statsråd som har denne myndigheten, kan myndigheten til å opprette verneområder ikke delegeres videre. Forskriften skal utarbeides i samarbeid med berørte sentrale myndigheter, jf. andre punktum.

Verneforskrifter har betydning for rettigheter og plikter til enhver som vil bruke eller ferdes i området, og regnes derfor som forskrift etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Rettighetshavere innenfor verneområdet som blir berørt av forskriften, er parter etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Ovenfor rettighetshavere som berøres av forskriften er vernevedtaket også et enkeltvedtak. Andre ledd fastslår at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder for rettighetshavere som berøres av en verneforskrift. Dette innebærer blant annet at rettighetshavere skal forhåndsvarsles, gis mulighet til å uttale seg og underrettes om at vedtak er fattet. Da vedtaket gjøres av Kongen i statsråd, er det likevel ikke klageadgang på vedtaket.

Tredje ledd bokstav a–c angir hva forskriften skal gi regler om. Av bokstav a følger det at verneforskriften skal angi verneområdets formål. Formålet skal redegjøre for hvilke naturverdier og eventuelle kulturhistoriske verdier som ønskes ivaretatt. Dette skal angis så konkret som mulig. Det er ikke nødvendig at alle naturverdiene i det aktuelle området er kjent, men verneforskriften bør i alle tilfeller angi hva som ligger til grunn for at området er valgt ut, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 407. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. Målet med vernet må dermed ligge innenfor ett eller flere av målene i § 5, samtidig som det angis konkret i lys av det enkelte områdets egenskaper og karakter og vilkårene for vern, jf. § 6. Verneforskriften skal også angi tilstanden som ønskes oppnådd med vernet. Dette kan for eksempel være at hele eller deler av området skal bevares mest mulig urørt, eller at man ønsker å restaurere et område ved fri naturlig utvikling eller aktive restaureringstiltak.

Bokstav b slår fast at verneforskriften skal angi verneområdets grenser og bestemmelser om bruk og vern av området.

Bokstav c sier at verneforskriften skal angi om verneformålet og restriksjonene gjelder vannsøylen, vannflaten, havbunnen inkludert undergrunnen under havbunnen, eller en kombinasjon av disse. Verneverdiene vil være styrende for om vernet kan avgrenses til én eller flere av disse dimensjonene. Sammenlignet med tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven, presiserer havvernloven at undergrunnen er en del av havbunnen. Presiseringen er ikke ment å innebære noen endring av rettstilstanden etter naturmangfoldloven på dette punktet, da undergrunnen også vil være omfattet av referansen til «havbunnen» i naturmangfoldloven.

For verneområder som befinner seg på norsk kontinentalsokkel utenfor 200-milssonene, vil adgangen til å fastsette restriksjoner være basert på norsk jurisdiksjon over havbunnen, herunder undergrunnen under denne.

Fjerde ledd klargjør at verneformålet og verneverdiene er utgangspunktet for den geografiske avgrensingen av verneområdet. Økologiske funksjoner av betydning for et verneområde kan for eksempel være leveområder av betydning for verneverdiene, undersjøiske strukturer som er viktige for strømforhold mv., områder som er viktige for gyting, eller transport av egg og yngel eller lignende. Dette er en konkretisering av økosystemtilnærmingen i naturmangfoldloven § 10.

Ved avgrensningen skal det legges vekt på å fastsette grenser som ivaretar systemets tåleevne mot ytre påkjenninger. Forarbeidene til naturmangfoldloven peker på at en slik ytre påvirkning for eksempel kan være klimaendringer, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 407. Størrelsen på verneområdet kan i en slik sammenheng ha betydning for hvilken effekt påvirkningene har på naturverdiene. Større områder vil kunne være mer robuste mot følgene av klimaendringer og andre ytre påvirkninger. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Femte ledd første punktum gir hjemmel til å forby eller regulere virksomhet, forurensning, tiltak og andre former for bruk i verneområder som i seg selv eller sammen med annen bruk kan motvirke verneformålet. «[V]irksomhet, forurensning, tiltak og bruk» er hentet fra naturmangfoldloven § 39, og skal forstås på samme måte etter havvernloven. Vernebestemmelsene må ligge innenfor rammen av § 6 fjerde ledd, og dermed sikre at ingen foretar seg noe i verneområdet som forringer verneverdiene som er angitt i verneformålet.

Der hvor det er usikkerhet om virkningene som en type tiltak kan få for verneverdiene, skal føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven § 9 legges til grunn. Tiltaket bør i slike tilfeller forbys, eller gjøres til gjenstand for en individuell vurdering med krav om tillatelse og utredning av virkningene av tiltak før det eventuelt gis tillatelse. Jo større potensial det er for skade på verneverdiene, desto større grunn er det ved slik usikkerhet til å fastsette en bestemmelse om søknadsplikt i verneforskriften. Det betyr ikke nødvendigvis at et tiltak eller en aktivitet skal nektes. Det kan også settes som vilkår at virksomheten skal gjennomføres til gitte årstider, på nærmere angitte steder eller med teknikker som gjør tiltaket forenlig med ivaretakelse av verneverdiene. Prinsippet om samlet belastning i naturmangfoldloven § 10 må også tas i betraktning. I NOU 2004: 28 fremgår det at «[f]or områdevern kan prinsippet for eksempel innebære at man bør innføre beskyttelse mot alle relevante faktorer som kan påvirke miljøtilstanden i et område. Er det uaktuelt å legge bånd på aktiviteter utenfor verneområdet, kan prinsippet tilsi strengere restriksjoner på virksomhet innenfor verneområdet».

Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til verneformålet jf. femte ledd andre punktum. I Meld. St. 29 (2020–2021) fremgår det at «[d]ette er eit uttrykk for eit grunnleggjande prinsipp i arbeidet med marint vern. Det er verneverdiane og verneformålet som er styrande for kva aktivitet som kan gå føre seg i verneområdet. Restriksjonane skal vere så strenge som naudsynt for å ta vare på desse verdiane, men heller ikkje strengare». Tilsvarende skal legges til grunn i arbeidet med verneforskrifter etter havvernloven.

Vernebestemmelsene regulerer bare tiltak innenfor verneområdets grenser. Virksomhet utenfor verneområdets grenser kan ikke reguleres i verneforskriften, selv om de påvirker verneverdiene. For virksomhet utenfor verneområdets grenser, kan hensynet til verneverdiene likevel få betydning ved behandling av enkeltvedtak etter annen lovgivning jf. § 8 første ledd.

Det kan gis også gis bestemmelser om at visse tiltak ikke må utføres uten at søknad er sendt departementet og dette deretter har gitt tillatelse, jf. femte ledd tredje punktum.

Det kan fastsettes særskilte regler for forskjellige deler av området når det er forenlig med delområdets funksjon for verneformålet, jf. femte ledd fjerde punktum. Bestemmelsen gir uttrykk for at det kan være behov for ulikt restriksjonsnivå innenfor ulike deler av et verneområde, eksempelvis fordi det i en del av området er behov for særskilte regler for å sikre nødvendig beskyttelse av verneverdiene, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009). Tilsvarende legges til grunn etter havvernloven.

Femte ledd femte punktum er nytt i forhold til naturmangfoldloven og klargjør at bestemmelser av hensyn til naturens evne til å binde og lagre karbon, eller natur som kan redusere de negative virkningene av endret klima, er innenfor rammen av hva som kan reguleres i marine verneområder.

Til § 8 Forholdet til annen lovgivning

Første ledd tilsvarer naturmangfoldloven § 49 og gjelder for en virksomhet utenfor verneområdet som trenger «tillatelse etter annen lov». Bestemmelsen gjelder dermed ved søknad om tillatelse etter sektorlov eller annen lov, eksempelvis forurensningsloven, akvakulturloven, petroleumsloven, havenergiloven, havbunnsmineralloven mv. Bestemmelsen gjelder kun for tiltak som skjer utenfor verneområdet, men som kan ha negativ effekt på verneverdiene innenfor verneområdet. I disse tilfellene skal verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse skal gis, og ved fastsettelse av vilkår. Miljømyndighetene skal normalt konsulteres og involveres i vurderingene etter § 8 første ledd, slik det også gjøres i forbindelse med tilsvarende vurderinger etter naturmangfoldloven § 49. Bestemmelsen gjelder både ved ordinære forskrifter om marine verneområder, og ved forskrifter om midlertidig vern etter § 15. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse på mulige negative effekter av tiltaket på naturverdier utenfor verneområdet. Den gjelder heller ikke ved virksomhet som ikke er stedsbunden, selv om denne virksomheten skulle trenge tillatelse i form av sertifikater eller lignende.

Andre ledd tilsvarer naturmangfoldloven § 39 sjette og syvende ledd, og skal tolkes og anvendes på samme måte. Utgangspunktet er at utnyttelse av viltlevende marine ressurser kan foregå i et marint verneområde når det ikke vil skade eller forringe verneverdiene, og dermed ikke er i strid med verneformålet. Når fiskeriene er den eneste typen virksomhet som må reguleres for å oppnå verneformålet, skal dette skje etter havressurslova.

Til § 9 Generelle regler for saksbehandlingen i saker om vern etter loven her

Paragrafen gir enkelte overordnede føringer for saksbehandlingen i saker om vern etter loven. Formålet med bestemmelsen er å sikre en god og relevant saksopplysning. Bestemmelsen svarer til naturmangfoldloven § 41, men likevel med enkelte justeringer.

Første ledd slår fast at det skal legges til rette for best mulig involvering av berørte myndigheter og interesser i verneprosessen. Med «best mulig involvering» menes at myndighetene og andre interesser blir inkludert i saksbehandlingen på en god måte for å sikre at saken blir godt opplyst. Dette vil være med på å bidra til forutsigbarhet for alle som vil bli berørt, samt bringe klarhet i både sammenfallende interesser og eventuelle interessekonflikter.

Berørte myndigheter vil blant annet omfatte berørte departementer og underliggende forvaltningsorganer. Sametinget, kommuner og fylkeskommuner er ikke særskilt nevnt i bestemmelsen, men vil være omfattet av ordlyden «berørte myndigheter» og skal involveres på en hensiktsmessig måte der det er relevant. Berørte interesser vil for eksempel omfatte representanter for næringsinteresser eller rettighetshavere i området. Samiske interesser og andre lokale interesser vil også være omfattet av ordlyden «berørte […] interesser» der det er aktuelt.

Andre ledd første punktum slår fast at det i saksbehandlingen skal legges til rette for mest mulig klarhet om verneformål og verneverdier, bruk, avgrensing av området og følger av vernet. Hva som er «mest mulig klarhet» kan variere på de forskjellige stadiene i verneprosessen. For eksempel vil neppe alle verneverdier og brukerinteresser være kartlagt når arbeidet med vernet starter opp og avgrensingen av området justeres normalt også underveis, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 419. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. Med «bruk» menes også verdien av bruk. Med «følger av vernet» menes først og fremst hvilke rådighetsreguleringer som kan være aktuelle.

Områder større enn 250 km², skal konsekvensutredes i tråd med prosedyrene i forskrift 21. juni 2017 nr. 854 om konsekvensutredninger.

Andre ledd andre punktum slår fast at det også skal innhentes kunnskap om andre mulige verdier enn «verneverdier» i området. Dette kan særlig være kunnskap om mineralressurser, fiskeriressurser, petroleum, vindkraftpotensiale, kunnskap om områdets egnethet for akvakultur eller annet av betydning for ulike former for utøvelse av ulike næringsaktiviteter. Innhenting av kunnskap vil først og fremst gjelde kunnskap som allerede er tilgjengelig, men det kan også omfatte kunnskap som eventuelt må fremskaffes. Som etter naturmangfoldloven skal kravet til kunnskapsgrunnlag stå i et rimelig forhold til sakens karakter og omfang, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 419.

Tredje ledd inneholder en ny bestemmelse sammenlignet med tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven. At det skal «ses hen til» relevante tiltak i det aktuelle området etter annen lovgivning, innebærer at man skaffer seg en oversikt over tiltakene og at behovet for eventuelt vern alltid skal ses i sammenheng med og hensynta effektene av etablerte og eventuelle nye tiltak, inkludert andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (OECM), i det aktuelle området. Dette skal sikre at slike tiltak inngår som en del av vurderingsgrunnlaget før oppstart av verneprosess, og at saker etter loven er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. Andre «relevante tiltak» kan være tiltak som allerede bidrar til å beskytte naturverdier i området, eksempelvis gjennom vedtak etter forurensningsloven, petroleumslovgivningen eller fiskerilovgivningen. Tiltak som kan karakteriseres som «andre effektive arealbaserte bevaringstiltak» nevnes spesielt, og slike tiltak vil ofte være særlig viktige i denne sammenhengen.

Til § 10 Kunngjøring av planlagt verneforslag

Paragrafen omhandler kunngjøring av et planlagt verneforslag og tar utgangspunkt i reglene om kunngjøring som følger av naturmangfoldloven § 42.

Etter første ledd første punktum skal et planlagt verneforslag kunngjøres på en måte som er hensiktsmessig for å gjøre berørte myndigheter og interesser kjent med forslaget. Hensiktsmessige måter å kunngjøre et planlagt verneforslag på etter havvernloven, kan for eksempel være kontakt med ulike forvaltningsorganer, eller gjennom publikasjon i aktuell fag- eller næringspresse, eventuelt riksdekkende aviser. Det vil kunne variere hvilke interesser som er berørt og hva som vil være en hensiktsmessig måte å kunngjøre på. Berørte interesser vil likevel typisk kunne være aktører som driver med eller har planer for utnytting av ressurser i et område. Det kan eksempelvis være aktører i fiskenæringen, eiere av kabler og rørledninger eller rettighetshavere innen petroleumsutvinning, havenergi og akvakultur.

Som etter naturmangfoldloven skal «de antatt mest sentrale følgene» av forslaget inngå i kunngjøringen, jf. andre punktum. I tillegg skal formålet med vernet og mulige grenser for verneområdet også angis. Utkast til verneforskrift med vernebestemmelser vil normalt ikke foreligge på tidspunktet for kunngjøringen.

Etter andre ledd skal rettighetshavere så vidt mulig underrettes skriftlig. Dette vil i utgangspunktet være skriftlig melding på e-post eller lignende. Formuleringen «så vidt mulig» innebærer blant annet at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil dersom man ikke når frem til alle, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 419. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.Rettighetshavere skal også gis en rimelig frist for å uttale seg, og normalt vil dette være minst tre uker. For å unngå misforståelser, bør det også understrekes i underretningen at verneforslaget vil bli sendt på ordinær høring etter § 12. For øvrig gjelder forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling.

Tredje ledd fastslår at berørte myndigheter og interesser skal involveres på et tidlig tidspunkt i saksforberedelsen og i god tid før kunngjøringen. Berørte myndigheter vil typisk være Fiskeridirektoratet, Sokkeldirektoratet, NVE, og der det er aktuelt Forsvarsbygg eller i særlige tilfeller Riksantikvaren mv. Bestemmelsen supplerer samarbeidsregelen § 9.

Til § 11 Rettsvirkninger av kunngjøring av planlagt verneforslag

Paragrafen regulerer rettsvirkningene av at det er foretatt kunngjøring, samt virketiden for disse. Tilsvarende regler følger av naturmangfoldloven § 44 første og femte ledd.

Første ledd gjelder for tiltak som er avhengig av tillatelse etter annen lovgivning. Når et planlagt verneforslag er kunngjort, kan tillatelse mv. til tiltak avslås av ansvarlig myndighet på grunnlag av det planlagte verneforslaget, jf. første punktum. Bestemmelsen gjelder både for tiltak som trenger tillatelse, konsesjon, løyve, dispensasjon eller annen form for godkjenning før de kan settes i verk. Ansvarlig myndighet kan i disse tilfellene som nevnt typisk være energimyndighetene (petroleum, fornybar energi, lagring av CO₂ mv.), fiskerimyndighetene (akvakultur) eller forurensningsmyndighetene (tillatelser etter forurensningsloven).

Tillatelse kan bare gis dersom tiltaket «ikke er strid med verneformålet», jf. andre punktum. Som utgangspunkt for denne vurderingen må det beskrives hvilke verneverdier (naturtyper, arter, landskap, geologiske naturverdier mv.) som finnes i området, og hvilke virkninger det omsøkte tiltaket har på naturverdiene. Det må deretter gjøres en konkret vurdering av forholdet til de naturverdiene som ligger til grunn for vernet. Tiltaket eller aktiviteten vil være i strid med verneformålet dersom det å gi tillatelse til aktiviteten vurderes å ha en negativ påvirkning på verneformålet samlet sett. Som en del av vurderingen bør det vurderes om det er tilstrekkelig å stille vilkår for å hindre at en tillatelse blir i strid med verneformålet. Ansvarlig myndighet vil i disse tilfellene måtte involvere miljømyndighetene på hensiktsmessig vis.

Dersom det er tvil om hvilken betydning et tiltak har for verneformålet, tilsier føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven § 9 at det stilles vilkår i tillatelsen, eller om nødvendig at søknaden skal avslås eller utsettes til etter at vernet er avklart.

Andre ledd åpner for det første for at det likevel kan gis tillatelse til tiltak i et område som inngår i verneforslaget når «vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig». Tilsvarende vilkår følger av naturmangfoldloven § 44, og bestemmelsen skal forstås på samme måte. Hovedvilkåret er at det foreligger en vesentlig samfunnsinteresse. I tillegg er det et vilkår at tiltaket er nødvendig. Med «vesentlig samfunnsinteresse» menes tungtveiende hensyn av nasjonal betydning. Det vil ikke være nok at det enkelte rettssubjekt har en særlig interesse i å få tillatelse til tiltaket. Det må foreligge fellesinteresser av betydelig tyngde. Dersom det lar seg gjøre å ivareta samfunnsinteressen på annen måte, er ikke nødvendighetskriteriet oppfylt. Forholdene må også være slik at tillatelse ikke kan vente til spørsmålet om vern er ferdig vurdert.

For det andre åpner andre ledd for at det kan gis tillatelse til tiltaket når «sikkerhetshensyn» gjør det nødvendig. Dette er en utvidelse sammenlignet med naturmangfoldloven § 44. Tilsvarende vilkår finnes i havvernloven § 18 om dispensasjon fra verneforskrifter, og vilkåret skal tolkes på samme måte. «Sikkerhetshensyn» omfatter blant annet fare for liv og helse, omfattende og direkte skade på eiendom, samt trusler mot nasjonal sikkerhet i bred forstand. Dette kan for eksempel være knyttet til forsvarspolitiske interesser eller mer avgrensede trusler. I nødvendighetskriteriet ligger det at sikkerhetshensynene må være av kvalifisert art, og at det ikke er praktisk mulig å ivareta dem ved tiltak utenfor verneområdet eller ved tillatte eller mindre inngripende tiltak innenfor det planlagte verneområdet.

Mens det er ansvarlig myndighet, som eksempelvis kan være et direktorat, som kan gi tillatelse i tråd med § 11 første ledd, er det bare ansvarlig departement som kan gi tillatelse i tråd med § 11 andre ledd. Andre berørte myndigheter skal involveres på vanlig måte, og miljøvernmyndighetene skal alltid høres.

Tredje ledd sier at adgangen til å avslå tiltak etter første ledd gjelder for maksimalt fire år etter kunngjøringen av det planlagte verneforslaget. Departementet kan forlenge virketiden med inntil to år. En slik forlengelse vil kun unntaksvis være aktuelt, men kan likevel være nødvendig i store og komplekse saker.

Til § 12 Høring av forslag til verneforskrifter

Paragrafen inneholder regler om høring av nye verneforskrifter, og bygger på tilsvarende regler i naturmangfoldloven § 43.

Første ledd fastslår at et forslag til ny verneforskrift etter § 7 skal sendes på høring, og stiller krav til høringsforslagets innhold. Høringsforslaget skal beskrive området verneforskriften skal omfatte, verneformålet og verneverdiene, avgrensingen av området, andre verdier enn naturverdier og de følgene forslaget antas å få.

Andre ledd første punktum fastslår at høringsfristen skal være minimum to måneder. Regelen utgjør et unntak fra utredningsinstruksens alminnelige minimumsfrist på seks uker, og ikke et unntak fra den alminnelige høringsfristen på tre måneder, jf. utredningsinstruksen punkt 3-3. For mindre endringer i eksisterende verneforskrifter etter § 14 kan minimumskravet til høringsfrist på to måneder likevel fravikes, jf. andre ledd andre punktum. Minimumsfristen vil da normalt være seks uker. Høring kan bare unnlates dersom den ikke vil være praktisk gjennomførbar, kan vanskeliggjøre gjennomføringen av tiltaket eller må anses som åpenbart unødvendig, jf. utredningsinstruksen punkt 3-3.

Til § 13 Begrunnelse for verneforskrifter

Paragraf § 13 tilsvarer naturmangfoldloven § 46 første ledd, med enkelte mindre språklige endringer.

Bestemmelsen gjelder begrunnelse for verneforskrift, og supplerer kravet til begrunnelse av vedtak utover det som følger av plikten i forvaltningsloven §§ 24 og 25.

Ved fastsettelse av verneforskrift etter § 7 skal det utarbeides en begrunnelse som gjør rede for både hvilket naturmangfold og andre verdier forskriften omfatter, og hvordan forskriften bidrar til å oppfylle nasjonale mål og internasjonale forpliktelser. I og med at det er Kongen i statsråd som fastsetter verneforskrifter, skal «begrunnelsen» forstås som den kongelige resolusjonen.

Nasjonale mål kan for eksempel være målene i § 5 eller politiske mål som er kommet til uttrykk i stortingsproposisjoner eller andre offentlige dokumenter. Internasjonale forpliktelser kan for eksempel være konvensjonsforpliktelser med tilhørende politiske forpliktelser. Eksempelvis er Norge politisk forpliktet til å bidra i oppfølgingen av de globale målene i det internasjonale rammeverket for naturmangfold, som Norge har sluttet seg til gjennom Konvensjonen for biologisk mangfold.

Til § 14 Mindre endringer i eksisterende verneforskrifter

Kompetansen til å fastsette verneforskrifter er etter § 7 lagt til Kongen i statsråd. Det vil imidlertid være lite praktisk at enhver mindre endring i verneforskrifter må foretas av Kongen i statsråd, og formålet med bestemmelsen er derfor å gi departementet muligheten til å foreta mindre endringer i verneforskriftene. Tilsvarende kan Kongen etter naturmangfoldloven § 34 sjette ledd delegere adgangen til å foreta mindre endringer i verneforskriftene.

Adgangen til å foreta mindre endringer omfatter for det første endring av verneområdets navn. Videre omfatter adgangen retting av feil i verneforskriften. Også unøyaktigheter i vernekartet vil omfattes av formuleringen «feil i verneforskriften», da avgrensingen av området er en del av verneforskriften. Adgangen omfatter også grenseendringer som omfatter mindre arealer og som ikke får nevneverdig betydning for private interesser. «Private interesser» vil typisk være rettighetshavere i området, men kan også etter en konkret vurdering omfatte andre private aktører som er berørt. Endelig omfatter adgangen fastsettelse av forvaltningsmyndighet og annen myndighet etter loven.

For mindre endringer i eksisterende verneforskrifter kan minimumskravet til høringsfrist på to måneder fravikes, jf. § 12 andre ledd andre punktum.

Til § 15 Forskrifter om midlertidig vern

Bestemmelsen gir adgang til å innføre midlertidig vern i to tilfeller, og tilsvarer dermed regelen om dette i naturmangfoldloven § 45.

Første ledd åpner for midlertidig vern av konkrete områder. Forskrift kan gis for å hindre reell risiko for alvorlig eller uopprettelig skade på verneverdier. Med «reell risiko» menes at det må være en reell sannsynlighet for at alvorlig eller uopprettelig skade kan oppstå. Det kreves likevel ikke sannsynlighetsovervekt for at dette vil skje. Hva som ligger i «alvorlig eller uopprettelig» skade, avhenger av flere faktorer. Det vil blant annet ha betydning om skaderisikoen gjelder natur som fra før er truet eller sårbar, eller om skaden vil være varig eller midlertidig, og om skaden vil gjøre det vesentlig vanskeligere å nå forvaltningsmålene i naturmangfoldloven §§ 4 eller 5. Den potensielle miljøskaden må også ses i lys av hvilke andre interesser som blir berørt av beslutningen. Det er ikke et krav at verneverdiene er fullstendig kartlagt, da disse vil bli nærmere kartlagt i den videre verneprosessen.

Andre ledd åpner for midlertidig vern av en bestemt naturtype dersom denne står i fare for å forsvinne. At den aktuelle naturtypen «står i fare for å forsvinne» er et strengt krav som skal avgjøres etter vitenskapelige kriterier og bygge på et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig, jf. naturmangfoldloven § 8. Som hovedregel vil det normalt forutsette at det foreligger en rødlistevurdering som tilsier slik fare. I havområdene vil det i hovedsak være dyrearter og enkelte naturtyper som har rødlistestatus. Føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven § 9 vil samtidig kunne tilsi midlertidig vern der det er mangel på kunnskap om utbredelsen av naturtypen, men der det er få kjente lokaliteter som står i fare for å forsvinne. Begrepet naturtype er definert i naturmangfoldloven § 3 bokstav j.

Forskriften om midlertidig vern av en bestemt naturtype kan inneholde midlertidige begrensinger og forbud mot alle typer virksomhet som «ytterligere kan true naturtypens eksistens». Hvilken type virksomhet som eventuelt kan begrenses, vil avhenge av den konkrete naturtypens egenskaper og karakter, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 421. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Forskrift om midlertidig vern etter andre ledd vil gjelde alle lokaliteter innenfor forskriftens virkeområde, og er ikke begrenset til å gjelde for stedlig mer avgrensede områder slik som forskrifter etter § 15 første ledd. Bestemmelsen får bare anvendelse der naturtypen er forholdsvis lett å identifisere og vernemyndigheten angir hvor kjente forekomster befinner seg.

Tredje ledd presiserer at berørte myndigheter og interesser så langt som mulig skal involveres i saksforberedelsen. «Så langt som mulig» er en sikkerhetsventil for å fange opp unntakstilfeller der det ikke vil være mulig å involvere berørte myndigheter og interesser.

Fjerde ledd første punktum sier at §§ 9, 10 og 12 ikke gjelder for forskrift etter første og andre ledd. Begrunnelsen for dette er at midlertidig vern har karakter av et hastevedtak, og en fullstendig behandling vil kunne ta for lang tid og kunne føre til at verneverdier går tapt, jf. også Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 421. Av andre punktum fremgår det at når en forskrift om midlertidig vern er fastsatt, skal ordinær verneprosess igangsettes eller fortsette uten ugrunnet opphold. Det skal sørges for at det snarest mulig avklares om det blir varig områdevern, slik at perioden med midlertidig vern ikke blir lengre enn nødvendig.

Femte ledd fastslår at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder ovenfor rettighetshavere som blir berørt av vedtaket. Dette innebærer at disse skal varsles og få anledning til å uttale seg før vedtak treffes, men varsling kan likevel unnlates hvis dette vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 421. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Forskrifter om midlertidig vern gjelder for maksimalt fire år etter kunngjøringen i tråd med § 16, jf. sjette ledd. Departementet kan forlenge virketiden med inntil to år. En slik forlengelse vil kunne være aktuelt i store og komplekse saker.

Til § 16 Kunngjøring av verneforskrifter

Bestemmelsen fastslår at ordinære og midlertidige verneforskrifter etter loven skal kunngjøres. Tilsvarende regler om kunngjøring finnes i naturmangfoldloven § 46 andre ledd.

At verneforskriftene skal kunngjøres etter forvaltningsloven § 38 innebærer at de skal kunngjøres i Norsk Lovtidend.

Hensiktsmessige måter å gjøre berørte myndigheter og interesser kjent med en verneforskrift på, kan for eksempel være gjennom publikasjon i aktuell fag- eller næringspresse. Berørte interesser vil kunne være knyttet til pågående eller fremtidig ressursutnyttelse fra ulike næringer. Det kan eksempelvis være fiskenæringen eller rettighetshavere innen akvakultur, petroleumsutvinning, fornybar energiproduksjon og kraftledninger.

Forskriften skal meddeles rettighetshavere i verneområdet etter reglene i forvaltningsloven § 27. Kunngjøringen og meddelelsen skal gjøre oppmerksom på retten til erstatning etter § 31 og fristen etter § 32 første ledd i loven her.

Til § 17 Restaurering og skjøtsel i verneområder

Bestemmelsen gir myndighetene hjemmel til å foreta restaurering og skjøtsel som en del av forvaltningen av verneområder. Bestemmelsen bygger på skjøtselsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 47, men fremhever i tillegg også restaurering spesielt. Det kan være en glidende overgang mellom skjøtsel og restaurering. Restaurering er tatt inn i bestemmelsen blant annet for å reflektere målsettingen i naturavtalen om å restaurere forringet natur.

Første ledd gir adgang til å foreta alle tiltak for å gjenoppbygge, opprettholde eller på annen måte oppnå den naturtilstanden som er formålet med vernet. Restaurering omfatter både fri naturlig utvikling og aktive restaureringstiltak, jf. også havvernloven § 6. Den konkrete utformingen av formålet i den enkelte verneforskrift vil være styrende for hvilke tiltak som kan utføres.

Hjemmelen innebærer også at skjøtsel og restaurering ikke krever dispensasjon fra verneforskriften. Ved gjennomføringen av tiltaket må vernemyndigheten samtidig forholde seg til annet regelverk. Det kan derfor i noen tilfeller være nødvendig å innhente tillatelse fra andre myndigheter for å kunne gjennomføre skjøtsels- eller restaureringstiltaket.

På samme måte som skjøtselsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 47, gir bestemmelsen forvaltningsmyndigheten adgang til å utøve fysisk rådighet over området uten rettighetshaveres samtykke. Dersom restaurerings- eller skjøtselstiltak berører rettigheter i verneområdet, skal rettighetshaveren så vidt mulig varsles på forhånd, jf. andre ledd første punktum.

Økonomiske fordeler ved gjennomføring av skjøtselstiltak tilfaller rettighetshaveren, jf. andre ledd andre punktum. Det er nettoverdien som skal tilfalle rettighetshaver. Det betyr at det som tilfaller rettighetshaver er den økonomiske verdien av det som tas ut, fratrukket kostnadene ved gjennomføringen av skjøtselstiltaket.

Til § 18 Dispensasjon fra verneforskrifter

Første ledd åpner for at det kan gis dispensasjon fra en permanent eller midlertidig verneforskrift i tre tilfeller. Vilkårene skal forstås og anvendes på samme måte som de tilsvarende vilkårene i naturmangfoldloven § 48.

Første alternativ i bokstav a stiller opp to kumulative vilkår. Det første vilkåret er at det omsøkte tiltaket «ikke strider mot forskriftens formål». Som utgangspunkt for denne vurderingen må det beskrives hvilke verneverdier (naturtyper, arter, landskap, geologisk forekomst mv.) som finnes i området, og hvilke virkninger det omsøkte tiltaket har på naturverdiene. Tiltakets omfang, art og plassering må deretter vurderes opp mot verneformålet. Tiltaket eller aktiviteten vil være i strid med verneformålet dersom en tillatelse samlet sett vurderes å påvirke oppnåelsen av verneformålet negativt.

Det andre vilkåret er at tiltaket «ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig». Av forarbeidene til naturmangfoldloven følger det at «ordet «nevneverdig» viser at det skal være en ganske snever adgang til dispensasjon, og bare i de tilfeller tiltaket vil ha en ubetydelig eller begrenset virkning for verneverdiene. Siktemålet med denne presiseringen er å sikre at vernevedtaket ikke uthules gjennom omfattende dispensasjoner. Bestemmelsen gir også en klar anvisning på at hensynet til verneverdiene skal være overordnet for eksempel næringsinteresser.», jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 424. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Som etter tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven kan vitenskapelige hensyn begrunne en dispensasjon, og samme terskel vil gjelde etter havvernloven. Se omtalen i Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 425.

Dispensasjonsbestemmelsen er en kan-bestemmelse, og det avhenger av forvaltningens skjønn om dispensasjon skal gis dersom vilkårene er oppfylt. I forarbeidene til naturmangfoldloven understrekes det at omfanget, miljøvirkningen og nødvendigheten av de tiltak som det søkes dispensasjon for, har betydning for vurderingen. Også de hensyn som positivt taler for å dispensere, og om det vil stride mot verneverdiene om tilsvarende dispensasjonssøknader blir innvilget i fremtiden, inngår i vurderingen, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 424. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. Bestemmelsen kan ikke brukes til å utvide den rammen som er trukket opp gjennom verneforskriften, og er kun ment å fungere som en sikkerhetsventil som skal fange opp uforutsette tilfeller eller spesielle tilfeller som ikke ble vurdert på vernetidspunktet. Forvaltningsmyndigheten bør vurdere konsekvensene av en dispensasjon, og om det vil gi økt fremtidig press i lignende situasjoner. Dersom det er usikkerhet om hvilke virkninger et tiltak vil ha, bør det legges stor vekt på føre-var-prinsippet, jf. naturmangfoldloven § 9 og havvernloven § 4.

Andre alternativ i bokstav b er at «sikkerhetshensyn gjør det nødvendig». Der dette vilkåret er oppfylt, vil det kunne gis dispensasjon selv om det vil være i strid med verneformålet og påvirke verneverdiene. Ordlyden «sikkerhetshensyn» tar blant annet sikte på fare for liv og helse, omfattende og direkte skade på eiendom, samt trusler mot nasjonal sikkerhet i bred forstand. Dette kan for eksempel være knyttet til forsvarspolitiske interesser eller mer avgrensede trusler. I nødvendighetskriteriet ligger det at sikkerhetshensynene må være av kvalifisert art, og at det ikke er praktisk mulig å ivareta dem ved tiltak utenfor verneområdet eller ved tillatte eller mindre inngripende tiltak innenfor verneområdet.

Tredje alternativ i bokstav c er at «vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig». Hovedvilkåret er at det foreligger en vesentlig samfunnsinteresse. I tillegg er det et krav at tiltaket er nødvendig. Med «vesentlige samfunnsinteresser» menes tungtveiende hensyn av nasjonal betydning. Videre innebærer vesentlighetskravet at samfunnsinteressen må være av kvalifisert art. Dersom det lar seg gjøre å ivareta samfunnsinteressen på en annen måte, er ikke nødvendighetskriteriet oppfylt. Alternative løsninger vil stå sentralt i vurderingen av om nødvendighetskriteriet er oppfylt. At et område er vernet, er i seg selv et tungtveiende argument for å finne en løsning utenfor verneområdet. Terskelen for å gjøre inngrep i verneområder skal være høy. Som etter naturmangfoldloven vil en dispensasjon etter dette alternativet i første rekke gjelde tiltak som ikke var aktuelle eller ble vurdert på vernetidspunktet.

Andre ledd fastslår at søknader om dispensasjon skal inneholde nødvendig dokumentasjon om tiltakets virkning på verneverdiene. Ved dispensasjon skal begrunnelsen vise hvordan man har vurdert virkningene av dispensasjonen for verneverdiene, og hvilken vekt det er lagt på disse. Hensynet bak bestemmelsen er å sikre en grundig dokumentasjon og vurdering av dispensasjonssøknader og en eventuell dispensasjon fra en verneforskrift.

Tredje ledd første punktum slår fast at ved vurderingen av om det skal gis dispensasjon etter først ledd bokstav c, skal det gjøres en avveining mellom hensynet til verneområdet og øvrige vesentlige samfunnsinteresser. Videre angir bestemmelsen hvilke hensyn som er særlig relevante ved vurderingen av om en dispensasjon skal gis ut ifra hensynet til «vesentlige samfunnsinteresser». Det skal legges særlig vekt på vernevedtakets betydning for det samlede nettverket av verneområder, og om et tilsvarende verneområde kan etableres eller utvikles et annet sted. I dette ligger at naturverdien innenfor verneområdet ikke må betraktes isolert, men må ses ut fra hvilken verdi den har sammenlignet med andre kjente forekomster av denne typen naturverdi. For det andre må det legges vekt på om det kan etableres eller utvikles et tilsvarende område et annet sted, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 425. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. Formuleringen «særlig legges vekt på» innebærer at det vil være et viktig argument i spørsmålet om dispensasjon skal gis eller ikke. Etter tredje ledd andre punktum kan tiltakshaveren pålegges å bære rimelige kostnader ved å ivareta, opprette eller utvikle et tilsvarende område, som et kompenserende tiltak for at det gis dispensasjon. Det kreves likevel at det foretas en rimelighetsvurdering, jf. ordlyden «rimelige kostnader».

Fjerde ledd regulerer hvordan prosesser skal gjennomføres der det kreves både dispensasjon etter bestemmelser i eller i medhold av havvernloven og tillatelse etter sektorlov. Tiltakshaver kan velge å søke parallelt. I disse tilfellene følger det av bestemmelsen at søknaden om dispensasjon fra havvernloven eller verneforskriften normalt skal avgjøres først. Dette innebærer at man slipper en mer omfattende saksbehandling etter sektorlov i tilfeller hvor det ikke blir gitt dispensasjon fra verneforskriften. Bestemmelsen gjelder både der det søkes om tillatelse direkte etter havvernloven, og ved søknad om ulike typer dispensasjoner mv. etter verneforskrifter fastsatt i medhold av loven.

Til § 19 Endring og omgjøring av tillatelser

Paragrafen lister i bokstav a–d opp fire forskjellige situasjoner som gir departementet adgang til å oppheve, endre eller tilbakekalle en tillatelse. I tillegg vises det i bokstav e til alminnelige omgjøringsregler. Bestemmelsen tilsvarer naturmangfoldloven § 67, likevel slik at naturmangfoldloven § 67 første ledd bokstav d ikke er relevant for havvernloven og derfor heller ikke foreslått tatt inn i loven her.

Endrings- og omgjøringsadgangen gjelder enkeltvedtak gitt i medhold av forskrift fastsatt etter § 7 femte ledd tredje punktum eller § 18 om dispensasjon.

Første ledd bokstav a gir adgang til omgjøring når det er nødvendig for å hindre uforutsette vesentlige skadevirkninger på verneverdiene. Bestemmelsen bygger på naturmangfoldloven § 67 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er ment å fange opp situasjoner som var «uforutsette» da tillatelsen ble gitt. Videre må skadevirkningene være «vesentlige», noe som gjør til at det må være et kvalifisert avvik fra skadevirkningene på verneverdiene som var forutsatt da tillatelsen ble gitt.

Bokstav b gir adgang til omgjøring når skadevirkningene kan reduseres uten urimelig kostnad for tiltakshaveren. I praksis vil dette bety at det må ha skjedd endringer på kostnadssiden etter at tillatelsen ble gitt. I vurderingen av hva som skal anses som en «urimelig» kostnad, må det legges vekt på hvor mye skadevirkningene kan bli redusert, og på kostnadens størrelse. Når det gjelder kostnadens størrelse må det ses hen til både de absolutte kostnadene, også sammenlignet med tidligere kostnader og de totale investeringene i tiltaket. Hensynet til tiltakshaverens økonomi kan bare spille inn ved den skjønnsmessige vurderingen av om vedtaket skal omgjøres, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 450. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Bokstav c gjelder der innføring av ny teknologi gjør det mulig å redusere ulempene på verneverdiene vesentlig. Hva som kan sies å utgjøre en «vesentlig» reduksjon av ulempene må vurderes i lys av de konkrete forholdene.

Bokstav d hjemler omgjøring der tiltakshaveren i betydelig grad, gjentatte ganger eller vedvarende overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelsen kommer kun til anvendelse på mer graverende overtredelser av loven, altså hvor overtredelsene er betydelige, gjentagende eller vedvarende, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 450. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven.

Bokstav e hjemler omgjøring der det for øvrig følger av ellers gjeldende omgjøringsregler. Det siktes her til de alminnelige forvaltningsrettslige omgjøringsreglene, herunder forvaltningsloven § 35 og ulovfestede regler.

Når det er gått 10 år etter at tillatelsen er gitt, står departementet fritt til å endre og tilbakekalle en tillatelse, jf. andre ledd første punktum.

Departementet kan lempe på begrensinger og vilkår i en tillatelse. Vilkåret er at det kan skje uten skadevirkninger av betydning for verneverdiene, jf. andre ledd andre punktum. Vurderingen må gjøres i lys av føre-var-prinsippet, jf. naturmangfoldloven § 9 og havvernloven § 4.

Tredje ledd viser til at det ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om omgjøring, må tas hensyn til kostnadene en endring eller omgjøring vil medføre for tiltakshaveren. Dette må vurderes opp mot de fordeler og ulemper endringen eller omgjøring for øvrig vil medføre.

§ 20 Forvaltningsmyndighet

Paragrafen slår fast at departementet kan bestemme at et særskilt oppnevnt organ er forvaltningsmyndighet for et verneområde opprettet med hjemmel i havvernloven. Denne hjemmelen vil primært bli brukt i tilfeller der det er ønskelig å delegere myndighet til et verneområdestyre. Dette kan eksempelvis være aktuelt for verneområder som i all hovedsak ligger innenfor territorialfarvannet, samtidig som et lite areal befinner seg utenfor territorialfarvannet, og der det anses hensiktsmessig at hele arealet forvaltes samlet av samme organ.

Til § 21 Tilsyn

Paragrafen omhandler myndighetenes tilsyn med at loven overholdes. Lignende paragrafer finnes i naturmangfoldloven § 63, havressurslova § 45, svalbardmiljøloven § 87 mv.

Første ledd lovfester myndighetene sin plikt til å føre tilsyn med miljøtilstanden i verneområdet og med at bestemmelsene gitt i og i medhold av loven blir overholdt. I dette ligger en plikt til å etablere en systematisk og kontinuerlig overvåking i verneområdene. Det nærmere behovet må vurderes konkret.

Andre ledd inneholder bestemmelser om utøving av tilsynet. Av første punktum fremgår det at den som kontrolleres eller er ansvarlig for virksomheten, skal gi tilsynsmyndighetene nødvendig bistand og opplysninger under utøvelse av tilsyn. Hva som vil anses som «nødvendig» bistand og opplysninger må vurderes konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med § 22 om gransking og § 23 om opplysningsplikt.

Av andre punktum følger det at tilsynsmyndighetene under utøvelse av tilsynet kan «gi pålegg» om å stanse fartøy. Brudd på bestemmelsen kan straffes, jf. § 30. Tilsynsmyndighetene kan også gi pålegg om å fjerne redskaper eller selv fjerne redskaper og forankring til redskaper. Dette vil også omfatte de tilfellene der redskapene ikke er merket med navn slik at det ikke går an å få tak i eieren, eller andre forhold som gjør det nødvendig for tilsynsmyndighetene å gjøre det selv. Endelig gis tilsynsmyndighetene hjemmel til å stanse pågående aktivitet. Pålegg om å fjerne redskaper og lignende, samt hjemmel til å stanse pågående aktivitet, har en parallell i havressurslova § 46, og innebærer en utvidelse sammenlignet med tilsvarende bestemmelse i naturmangfoldloven.

Av tredje ledd fremgår det at tilsynet skal føres så effektivt som forholdene tilsier, med minst mulig belastning for miljøet. Bestemmelsen gir uttrykk for et generelt prinsipp for utøvingen av tilsynet. Tilsynet skal være effektivt, både i forhold til ressurser og det som det skal føres tilsyn med. Bruk av skip, droner eller autonome undervannsforekomster for tilsynsformål er eksempler på virkemidler som i de aller fleste tilfeller vil være hensiktsmessig og forenlig med verneformålet.

Av fjerde ledd følger det at departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av tilsynet. Dette kan eksempelvis være en forskrift som presiserer hvordan tilsynet skal gjennomføres i praksis.

Til § 22 Gransking

Paragrafen omhandler tilsynsmyndighetene eller politiet sin adgang til fartøyer, installasjoner eller anlegg for å utføre gjøremål etter loven. Granskingsbestemmelsen tilsvarer naturmangfoldloven § 64, med enkelte justeringer. Departementet gjør oppmerksom på at de folkerettslige begrensningene som gjelder ved tilsyn med utenlandske fartøy, også vil gjøre seg gjeldende her, jf. nærmere omtale i proposisjonens punkt 11.1.3.

Av første punktum følger det atadgangen gjelder «fartøyer, installasjoner eller anlegg». Ordlyden erstatter naturmangfoldlovens begrep «eiendom» for å passe bedre med havvernlovens saklige og geografiske virkeområde.

Videre er det en forutsetning for gransking at det foregår virksomhet som kan «påvirke eller kan antas å ha påvirket verneverdiene». Dette skiller seg fra ordlyden i naturmangfoldloven, der det må være tale om virksomhet som kan påvirke naturmangfoldet eller der naturmangfoldet kan antas å være påvirket. På samme måte som i naturmangfoldloven hjemler bestemmelsen adgang selv om det ennå ikke har oppstått miljøskade. Tilsynsmyndighetenes kontroll kan dermed også være av forebyggende karakter.

Adgangen er begrenset til det som er «nødvendig» for å utføre gjøremål etter loven. Dersom informasjonen kan skaffes på en annen måte, uten uforholdsmessig stor byrde for tilsynsmyndighetene, vil ikke kravet til nødvendighet være oppfylt.

Andre punktum gir tilsynsmyndighetene rett til å få lagt frem og granske dokumenter eller annet materiale som kan ha betydning for gjøremål etter loven. Dokumentene kan være elektroniske eller papirbaserte. Med «annet materiale» menes også film, prøver m.m., jf. Ot. prp. nr. 52 (2008–2009) s. 448. Tilsvarende skal legges til grunn etter havverloven.

Reglene i forvaltningsloven § 15 vil som et utgangspunkt også gjelde ved gransking. Det følger av bestemmelsen at tilsynspersonell skal legitimere seg uoppfordret og opplyse om formålet med og hjemmelen for granskingen. Den som blir kontrollert har i utgangspunktet rett til å ha et vitne til stede. Vedkommende kan også klage på kravet fra tilsynsmyndighetene.

Til § 23 Opplysningsplikt

Paragrafen gjelder opplysningsplikt i forbindelse med tilsyn. Den tilsvarer naturmangfoldloven § 65, med enkelte justeringer. Opplysninger som gis ved tilsyn kan danne grunnlag for håndheving og sanksjoner og for tilbakekallelse eller omgjøring av tillatelser. Overtredelse av bestemmelsen kan også straffes.

Første ledd slår fast at enhver som har foretatt eller foretar seg noe som kan påvirke verneverdiene, plikter etter pålegg fra tilsynsmyndighetene og uten hinder av taushetsplikt å gi de opplysningene som tilsynsmyndighetene trenger for å utføre sine gjøremål etter loven. Ordlyden «påvirke verneverdiene» erstatter naturmangfoldloven sin ordlyd «påvirke naturmangfoldet» for å passe bedre med havvernlovens saklige virkeområde, som er begrenset til områdevern. Som etter naturmangfoldloven bør terskelen for hva som anses for miljøpåvirkning være lav.

Plikten omfatter informasjon «som tilsynsmyndighetene trenger for å utføre sine gjøremål etter loven her». Dette kan for eksempel gjelde tekniske, personelle, økonomiske og administrative forhold ved en virksomhet. Hva som er nødvendig må ellers vurderes konkret i den enkelte sak.

Videre er det klart at opplysningsplikten vil gå foran en eventuell taushetsplikt, jf. formuleringen «uten hinder av taushetsplikt». Et typeeksempel vil være ved forretningshemmeligheter.

Pålegg om å gi opplysninger skal normalt rettes mot den som er ansvarlig, men unntaksvis kan pålegg også kan gis til arbeidstakere, eller den som utfører oppdrag på vegne av den ansvarlige. Pålegg kan rettes mot en ubestemt krets av personer gjennom forskrift eller mot én eller flere bestemte personer gjennom enkeltvedtak. Forvaltningslovens regler vil i disse tilfellene gjelde, og det følger av forvaltningsloven § 14 at tilsynsmyndigheten må angi hjemmelen for pålegget om opplysningsplikt, og at det skal opplyses om klageadgang.

Andre ledd inneholder en regel om plikt til å varsle av eget tiltak i skadesituasjoner. Dersom det oppstår skade på verneverdiene eller fare for alvorlig skade som følge av aktiviteter som reguleres i verneforskriften, skal den ansvarlige så fort som mulig varsle myndigheten etter loven, med mindre faren allerede er avverget eller skaden gjenopprettet. Hvorvidt skaden er av slik art og omfang at det bør varsles, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Til § 24 Miljøvedtaksregister

Paragrafen slår fast at vedtak etter havvernloven skal registreres i Miljøvedtaksregisteret, som er opprettet i medhold av naturmangfoldloven § 68 og reguleres gjennom forskrift 14. juni 2013 nr. 643 om Miljøvedtaksregisteret.

Miljøvedtaksregisteret omfatter blant annet vedtak etter naturmangfoldloven § 34 første ledd (vedtak om områdevern), § 45 første og andre ledd (midlertidig vern) og § 48 første ledd (dispensasjon fra vernevedtak). Registeret bidrar til å oppfylle det offentliges plikt til å ha og tilgjengeliggjøre miljøinformasjon etter miljøinformasjonsloven § 8, jf. § 2 første ledd bokstav b fjerde strekpunkt. Registeret kommer i tillegg til reglene som gjelder for underretning og kunngjøring av verneforskrifter m.m.

Til § 25 Retting og avbøtende tiltak

Paragrafen gjelder retting og avbøtende tiltak og er basert på naturmangfoldloven § 69, med enkelte justeringer i ordlyden.

Det følger av første ledd at departementet har adgang til å kreve retting eller stans av forhold som er i strid med havvernloven eller vedtak gjort med hjemmel i loven. Det er ikke et vilkår i seg selv at overtredelsen allerede har medført forringelse på verneverdiene, eller at det er fare for dette. I praksis vil imidlertid aktuelle overtredelser typisk innebære en fare for at verneverdiene forringes. Adgangen til å kreve retting eller stans omfatter alle tiltak for å hindre, stanse, fjerne og begrense virkningene av en forringelse, samt avbøtende tiltak for å gjenopprette tilstanden for verneverdiene før overtredelsen skjedde.

Pålegget må rettes mot den ansvarlige for overtredelsen. Hvis det er en arbeidstaker som har begått overtredelsen som ledd i sin tjeneste for arbeidsgiveren, skal pålegg på vanlig måte normalt rettes mot arbeidsgiveren. Det kan settes en frist for å etterkomme pålegget. Er det ikke satt noen frist, vil det bero på en tolking når pålegget må være etterkommet, men utgangspunktet vil være at rettingen skal skje omgående.

Det følger av andre ledd første punktum at dersom det på grunn av en overtredelse foreligger fare for forringelse på verneverdiene, har overtrederen en selvstendig plikt til å forhindre dette. Har det allerede inntrådt forringelse, følger det av andre punktum at ytterligere forringelse skal forhindres. Tredje punktum sier at om mulig skal tilstanden for verneverdiene før overtredelsen skjedde gjenopprettes ved «egnede tiltak». «Oppsamling» eller «rydding», som nevnes som eksempler på gjenopprettingstiltak i naturmangfoldloven § 69, er tiltak som også kan være aktuelle i verneområder etter havvernloven.

Andre ledd fjerde punktum gjelder utbedrings- og gjenopprettingstiltak som i seg selv kan påvirke miljøet nevneverdig, og fastslår at slike tiltak bare kan iverksettes etter samtykke eller pålegg fra myndighetene.

Det følger av tredje ledd at plikten etter andre ledd ikke gjelder «i den utstrekning det ut fra kostnadene og virkningene av tiltakene, miljøvirkningene av overtredelsen og overtrederens skyld og økonomiske stilling, ville være særlig urimelig». Hvorvidt tiltaksplikten vil virke særlig urimelig, vil bero på en samlet vurdering, der skadevirkningene av overtredelsen, antatt effekt av og kostnadene ved de aktuelle tiltakene og overtrederens skyld er de viktigste momentene. Det kan også tas hensyn til overtrederens økonomiske stilling, samt tiltakshaverens forutsetninger for å treffe forebyggings-, utbedrings- og gjenopprettingstiltak. Den som driver en løpende virksomhet som innebærer en viss miljørisiko kan generelt forventes å ha bedre forutsetninger for å treffe slike tiltak enn andre.

Til § 26 Uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet

Paragrafen svarer i det vesentlige til naturmangfoldloven § 70, med enkelte mindre justeringer i ordlyden.

Det følger av første ledd at dersom det viser seg at tiltak som er i samsvar med loven eller vedtak gjort i medhold av loven, medfører vesentlige utforutsette konsekvenser for verneverdiene, skal den ansvarlige treffe rimelige tiltak for å avverge eller begrense skader og ulemper. Slike tiltak vil typisk være aktivitet som er tillatt etter verneforskriften, eksempelvis gjennom unntaksbestemmelser, eller som har blitt tillatt gjennom et vedtak om dispensasjon.

Plikten gjelder bare for «rimelige» tiltak og ved «vesentlige» uforutsette konsekvenser. I forarbeidene til naturmangfoldloven § 70 gis det uttrykk for at «[b]egrensningen har sammenheng med at virksomheten som forårsaker skade er lovlig, og at heller ikke myndigheten har forutsett muligheten for skade. I vurderingen av hva som kan regnes som rimelige tiltak, bør det blant annet ses hen til hvor alvorlige konsekvenser det dreier seg om, hvor omfattende tiltak som er nødvendig, hva tiltakene vil koste og den ansvarliges økonomiske stilling», jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 452. Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. Et eksempel kan være virksomhet eller høsting som bidrar til en økologisk ubalanse eller utilsiktet nedgang i bestander.

Det følger av andre ledd første punktum at departementet i situasjoner som er omfattet av første ledd, også kan pålegge tiltak innen en fastsatt frist. Begrensingene som følger av første ledd gjelder følgelig også gjelder her. Når det kan skje uten særlig ulempe for den ansvarlige, kan departementet pålegge tiltak for å gjenopprette den tidligere tilstanden for verneverdiene før overtredelsen skjedde, jf. andre punktum. Hva som utgjør en «særlig ulempe», må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Til § 27 Direkte gjennomføring

Paragrafen gjelder direkte gjennomføring og tilsvarer naturmangfoldloven § 71. Direkte gjennomføring innebærer at et forvaltningsorgan sørger for fysisk iverksetting av tiltaket.

Det følger av første ledd første punktum at direkte gjennomføring kan være aktuelt der pålegg om retting og avbøtende tiltak etter § 25 eller ved uforutsette miljøkonsekvenser av lovlig virksomhet etter § 26 ikke blir etterkommet av den ansvarlige. Etter første ledd andre punktum har departementet også adgang til direkte gjennomføring uten pålegg der hvor det haster å gjennomføre tiltakene av hensyn til verneverdiene, eller det ikke kan påvises noen ansvarlig som et pålegg kan rettes mot.

Det følger av andre ledd at utgifter til tiltak etter første ledd kan kreves dekket av den ansvarlige. Krav om utgiftsdekning regnes ikke som enkeltvedtak, men er tvangsgrunnlag for utlegg, jf.tvangsfullbyrdelsesloven 26. juni 1992 nr. 86 § 7-2 bokstav e.

Til § 28 Tvangsmulkt

Paragrafen tilsvarer naturmangfoldloven § 73 og gir departementet hjemmel til å fatte vedtak om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av havvernloven. Lignende bestemmelser om tvangsmulkt finnes i forurensningsloven § 73 og svalbardmiljøloven § 96. Tvangsmulkt innebærer at den som har unnlatt å oppfylle en plikt eller et pålegg, skal betale et beløp til det offentlige frem til pålegget er etterkommet. Tvangsmulkt er ikke en straffesanksjon, slik som overtredelsesgebyr og straff. Dette betyr at tvangsmulkt kan komme i tillegg til disse sanksjonene.

Første ledd gir hjemmel for å pålegge tvangsmulkt.

Andre ledd gir regler om når tvangsmulkten tar til å løpe. Utgangspunktet i første punktum er at tvangsmulkten starter å løpe dersom den ansvarlige oversitter den fastsatte fristen for retting av forhold. Er det særlig viktig å sikre at en plikt blir overholdt, og mener myndighetene allerede på forhånd at denne plikten på grunn av særlige forhold bør sikres ved tvangsmulkt, kan mulkten fastsettes tidligere, jf. andre punktum. Det kan være aktuelt at den fastsettes i selve tillatelsen til virksomheten, men også senere, for eksempel hvis en granskning av virksomheten viser at det er konkret fare for overtredelse. Mulkten løper da fra en eventuell overtredelse tar til.

Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forholdet varer, eller at den forfaller for hver overtredelse, jf. tredje punktum. Tvangsmulkt løper likevel ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige, jf. fjerde punktum. Tvangsmulkt kan fastsettes som løpende mulkt eller engangsmulkt, jf. femte punktum.

Tredje ledd gir regler om hvem tvangsmulkten skal pålegges. Utgangspunktet er at tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. Dersom overtredelsen har skjedd på vegne av et selskap, en stiftelse eller et annet selvstendig rettssubjekt eller et offentlig organ, skal tvangsmulkten pålegges rettssubjektet eller organet. Er en tvangsmulkt pålagt et selskap som inngår i et konsern, kan den påløpte tvangsmulkten også inndrives hos morselskapet.

Det følger av fjerde ledd at departementet kan frafalle en påløpt tvangsmulkt. En avgjørelse om slikt frafall regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 29 Overtredelsesgebyr

Paragrafen gir hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr. Bestemmelsen bygger på hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr i naturmangfoldloven § 74.

Første ledd bokstav a–d angir hvilke bestemmelser som kan være grunnlag for overtredelsesgebyr. Dette inkluderer blant annet brudd på bestemmelsene om virksomhet i verneområder, forskrifter om verneområder eller dispensasjon fra disse, enkelttillatelser, samarbeidsplikt og opplysningsplikt ved tilsyn og overtredelse av ulike pålegg gitt med hjemmel i loven.

Bestemmelsen innebærer at overtredelsesgebyr «kan» ilegges, men myndighetene kan også etter en konkret vurdering velge å ikke ilegge gebyr. Forvaltningsloven §§ 44 tredje ledd og 46 andre ledd angir momenter som er aktuelle ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges og ved utmåling av gebyr, og disse skal også legges til grunn etter havvernloven.

Kravet til skyld er ikke nærmere angitt, og vil dermed følge hovedregelen i den alminnelige forvaltningsretten, som stiller krav til uaktsomhet. For administrativ foretakssanksjon, jf. forvaltningsloven § 46, er det særskilt angitt at skyldkravet er uaktsomhet dersom ikke annet er bestemt.

Andre ledd gir hjemmel for at departementet kan fastsette forskrift om nærmere utmåling av overtredelsesgebyr. Forskrift vedtatt etter denne bestemmelsen vil også gi en øvre ramme for utmålingen av overtredelsesgebyret, jf. også forvaltningslovens § 44 andre ledd.

Tredje ledd første punktum slår fast at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen opphørte. Fristen avbrytes når det gis forhåndsvarsel eller fattes vedtak om overtredelsesgebyr, jf. tredje ledd andre punktum.

En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, noe som betyr at reglene etter forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett gjelder. Forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner inneholder også generelle regler som gjelder på tvers av ulike forvaltningsområder, herunder regler om samordningsplikt, informasjonsplikt om taushetsrett, utmåling av overtredelsesgebyr, oppfyllelsesfrist og domstolskontroll.

Overtredelsesgebyr er å anse som straff etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Samme forhold kan ikke forfølges både med overtredelsesgebyr i forvaltningen og med straff i det ordinære straffesporet, med mindre det faller innenfor rammene for parallell forfølgning. Overtredelsesgebyr kan imidlertid ilegges i kombinasjon med ulike virkemidler for håndheving, eksempelvis pålegg om stans, retting og tvangsmulkt, som ikke anses som straff etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Til § 30 Straff

Det kan ilegges straff for overtredelse av bestemmelsene som er angitt i § 30. En lignende paragraf med straffebestemmelser finnes i naturmangfoldloven § 75.

Av første ledd følger det at den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene angitt i bokstav a–e straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Dette inkluderer mellom annet brudd på bestemmelsene i loven her eller verneforskrifter gitt i medhold av loven om virksomhet i verneområder, vilkår for dispensasjon fra slike bestemmelser, samarbeidsplikt og opplysningsplikt ved tilsyn og overtredelse av ulike pålegg med hjemmel i loven. Det mest aktuelle eksemplet i praksis antas å være overtredelse av bestemmelser i verneforskrifter fastsatt i medhold av loven, jf. § 7. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år for ordinære overtredelser. Det følger av andre ledd at grov overtredelse av bestemmelsene nevnt i første ledd straffes med bøter eller fengsel inntil fem år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har medført eller voldt fare for betydelig skade på verneverdiene, om skaden på verneverdiene må anses uopprettelig, graden av skyld, og om overtrederen har truffet forebyggende eller avbøtende tiltak. En overtredelse kan i tråd med dette bli ansett som grov dersom den har ført til «fare for betydelig skade» på verneverdiene. Dersom overtredelsen rent faktisk har påført «betydelig skade», kan den også rammes av straffeloven § 240 andre ledd bokstav b om alvorlig miljøkriminalitet.

Når overtredelsene er utført av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket etter omstendighetene straffes, selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller har skyldevne, jf. straffeloven §§ 27 og 28, jf. HR-2022-1271-A avsnitt 37–38 med videre henvisninger. Straffen er da bot. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former.

Til § 31 Erstatning til rettighetshavere

Paragraf § 31 om erstatning tilsvarer naturmangfoldloven § 50, med enkelte tilpasninger.

Første ledd første punktum angir hvem som kan få erstatning og i hvilke tilfeller dette er aktuelt. I havområdene som er omfattet av havvernloven vil ikke erstatning til private grunneiere være aktuelt, og retten til erstatning vil derfor bare være aktuell for rettighetshavere.Begrepet «rettighetshaver» er et innarbeidet begrep i juridisk terminologi, som skal forstås på vanlig måte ved anvendelsen av havvernloven. I Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) s. 427 er begrepet «rettighetshavere» beskrevet på følgende måte:

«Som rettighetshavere regnes bl.a. festere, servitutthavere (beiterett, hogstrett og lignende), rettighetshavere til utvinningstillatelser etter petroleumsloven og minerallovverket, allmenningsberettigede og utøvere av reindriftsrett. Fiskere kan normalt ikke regnes som rettighetshavere til fisk eller fiskeområder i sjø i denne sammenheng. Saltvannsfiske må i utgangspunktet betraktes som en allemannsrett. En særrettighet vil først kunne oppstå hvis for eksempel en mindre krets av fiskere har en festnet, etablert bruk av et konkret sjøområde. Hovedregelen vil m.a.o. være at det skal særlig sterk og eksklusiv tilknytning til et område for at fisket skal kunne betraktes på samme måte som en «tinglig» rett.»

Tilsvarende skal gjelde etter havvernloven. «Rettighetshavere» kan i tråd med dette blant annet være selskaper med utvinningstillatelse etter petroleumsloven og havbunnsmineralloven, utnyttingstillatelse etter forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂, samt de som har fått tildelt prosjektområde eller konsesjonshavere etter havenergiloven, akvakulturloven mv. Saltvannsfiske vil normalt ikke utløse rett til erstatning. I spesielle tilfeller der en mindre krets av fiskere har en særlig sterk og eksklusiv tilknytning til et område, kan imidlertid dette fisket regnes som en rettighet som utløser rett til erstatning.

Det er «vanskeliggjøring av igangværende bruk» som kan utløse rett til erstatning. Det kreves altså årsakssammenheng mellom vernet og vanskeliggjøringen. Dersom årsaken ligger et annet sted, for eksempel i vedtak etter annen lovgivning, vil ikke kravet til årsakssammenheng være oppfylt. Dersom det må antas at igangværende bruk uavhengig av verneforskriften ville opphørt i nærmeste fremtid, blir det heller ikke noe tap å erstatte. Hvis igangværende bruk kunne fortsatt med noen justeringer for å sikre lønnsomhet, er utgangspunktet derimot at rettighetshavere har krav på erstatning.

Av andre punktum følger det at dersom bruken er betinget av tillatelse fra offentlig myndighet, gjelder retten til erstatning bare hvis tillatelse er gitt før det er foretatt kunngjøring av planlagt verneforslag etter § 10.

Det følger av andre ledd første punktum at når vilkårene for erstatning er oppfylt, skal erstatningen for tap knyttet til igangværende bruk fastsettes i samsvar med utmålingsreglene i lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom [ekspropriasjonserstatningslova]. Ved anvendelse av ekspropriasjonserstatningslova § 10 er det tidspunktet for fastsettelse av verneforskriften som skal legges til grunn, jf. andre ledd andre punktum.

Det følger av tredje ledd at hva som regnes som igangværende bruk, ved behov kan klargjøres gjennom forskrift.

Til § 32 Fremgangsmåten ved fastsettelse av erstatning

Paragrafen omhandler fremgangsmåten ved fastsettelse av erstatning og tar utgangspunkt i de tilsvarende reglene som følger av naturmangfoldloven § 51, med nødvendige tilpasninger som følge av at det i de aktuelle havområdene bare vil være aktuelt med erstatning til rettighetshavere, og ikke til grunneiere.

Det følger av første ledd første punktum at et krav om erstatning etter § 31 skal fremsettes skriftlig til departementet innen fire måneder fra verneforskriften er fastsatt. Ved underretning og kunngjøring av verneforskriften til berørte rettighetshavere i tråd med § 16, skal det for øvrig opplyses om retten til erstatning etter § 31 og fristen for å fremsette krav etter § 32. I andre punktum er det tatt inn en hjemmel for departementet til å forlenge fristen og for å gi oppfrisking for oversittelse. Når det er fremsatt krav om erstatning, skal staten gi et tilbud om erstatning senest ett år etter at verneforskriften ble fastsatt, jf. tredje punktum. Bestemmelsene i tvisteloven om oppfriskning gjelder så langt de passer, jf. fjerde punktum. Tilbud forutsetter en aksept av mottakeren for å bli bindende. Tilbudet regnes ikke som enkeltvedtak og kan derfor ikke påklages. Det er imidlertid ikke noe i veien for å fortsette forhandlingene og be om et nytt og bedre tilbud.

Blir tilbudet ikke akseptert, kan rettighetshaveren senest seks måneder etter at det ble gitt, sette frem krav for departementet om at staten skal begjære skjønn styrt av tingretten til fastsettelse av erstatning jf. andre ledd.

Det følger av tredje ledd første punktum at tingretten kan gi oppfrisking for oversittelse av fristen i andre ledd etter reglene i tvisteloven. Regler om saksomkostninger følger av andre punktum. Det vises her til skjønnsloven § 42, og videre i tråd med dette at staten skal dekke rettighetshaverens nødvendige omkostninger til skjønnet ved tingrettens behandling, jf. tredje punktum. Ved overskjønn begjært av rettighetshaveren gjelder reglene i tvisteloven kapittel 20, jf. fjerde punktum. Det følger av femte punktum at skjønnet for øvrig holdes etter reglene i skjønnsprosessloven.

Til § 33 Ikrafttredelse

Ikrafttredelsesbestemmelsen i § 33 fastslår at loven trer i kraft fra det tidspunktet Kongen bestemmer.

Til § 34 Endring i andre lover

Til endringer i naturoppsynsloven

Statens naturoppsyn og Kystvakten skal utføre det praktiske tilsynet med at vernebestemmelsene som gjelder for det enkelte verneområdet overholdes. I § 2 første ledd føres havvernloven opp på listen over lover Statens naturoppsyn skal føre kontroll med.

Til endringer i kystvaktloven

I kystvaktloven § 11 første ledd føres lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet opp på listen over lover Kystvakten skal føre kontroll med.

Til endringer i straffeloven

Forsettlige eller grovt uaktsomme overtredelser som «påfører betydelig skade» på områder som er vernet ved vedtak med hjemmel i naturmangfoldloven, vernevedtak etter eldre lovgivning som nevnt i naturmangfoldloven § 77, svalbardmiljøloven eller bilandsloven, har en strafferamme på inntil 6 år, jf. straffeloven § 240 andre ledd.

Endringen i straffeloven § 240 andre ledd bokstav b innebærer at også overtredelser av vernevedtak etter havvernloven kan straffes i medhold av straffeloven § 240 forutsatt at de materielle vilkårene i denne bestemmelsen er oppfylt. En forutsetning for å anvende bestemmelsen vil i tillegg være at overtredelsen finner sted innenfor straffelovens geografiske virkeområde, som angitt i straffeloven § 4, dvs. i økonomisk sone, på innretninger på norsk kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster, eller på norsk fartøy eller boreplattform eller liknende flyttbar innretning.

Samtidig foreslås det å endre formuleringen «lov om Bouvet-øya, Peter I’s øy og Dronning Maud Land m.m.» til «bilandsloven», som er lovens offisielle korttittel. De øvrige lovene som nevnes i § 240 andre ledd b, og som har en offisiell korttittel, er alle nevnt ved korttittelen. Det er ingen grunn til at dette skal være annerledes for bilandsloven.

Til endringer i akvakulturloven

Endringen i akvakulturloven § 15 første ledd innebærer at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte vernetiltak etter lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet. Tilsvarende gjelder i dag for vedtatte vernetiltak etter naturmangfoldloven kapittel V.