7 Reindriftens erstatningsansvar

7.1 Gjeldende rett

Reindriftsloven

Reindriftsloven kapittel 9 regulerer reindriftsutøveres erstatningsansvar. Etter reindriftsloven § 67 har samtlige reineiere i reinbeitedistriktet et objektivt og solidarisk ansvar for all skade reinen i distriktet volder i reinbeitedistriktet. Solidaransvaret gjelder også for skade utenfor reinbeitedistriktet. Dersom en reineier «godtgjør at deres rein ikke har medvirket til skaden», kan reineieren gå fri i regressomgangen innad i distriktet.

Reindriftsloven § 68 beskriver «unntak fra det objektive erstatningsansvaret». Ifølge bestemmelsen vil et erstatningsansvar for skade som reinen gjør på områder der reineier har lov til å la reinen beite, måtte basere seg på de alminnelige ulovfestede reglene om skyldansvar. I tilfeller der skaden overstiger det som må anses som en påregnelig følge av en rasjonell og forsvarlig drift vil det likevel være et objektivt ansvar.

Reindriftsloven har ingen bestemmelser om nedsettelse eller bortfall av erstatning på grunn av medvirkning, eller bestemmelser om lemping av ansvaret for reineiere, dersom dette skulle bli urimelig tyngende. Høyesterett fastslo imidlertid i HR-2018-872-A (Femund-dommen) at bestemmelsene i reindriftsloven må suppleres med de alminnelige reglene om medvirkning og lemping i skadeserstatningsloven, da disse reglene er utslag av alminnelige rettsprinsipper. Disse prinsippene gjør seg også gjeldende der ansvarsgrunnlaget følger av særlovgivning, jf. HR-2018-872-A avsnitt 72-89.

Beitelova

Erstatningsansvaret for husdyr reguleres av beitelova. Det følger av beitelova § 7 første ledd at eieren eller innehaveren av dyret er objektivt ansvarlig for skader som dyret gjør på avling og annen eiendom i områder der eieren ikke har lov til å la dyret være. Det følger ikke et solidaransvar etter beitelova. Beitelova § 7 annet ledd har regler om nedsetting og bortfall av erstatningen dersom skadelidte har medvirket til skaden ved å misligholde gjerdeplikten sin.

Femund-dommen

I HR-2018-872-A kritiserte Høyesterett solidaransvaret som følger av reindriftsloven § 67, fordi dette ansvaret er strengere enn ansvaret som gjelder for andre beitenæringer etter beitelova. Høyesterett konstaterte at det er en forskjell i reglene om erstatningsansvar for dyr på beite, avhengig av hva slags dyr som volder skade.

Høyesterett uttalte at selv om det er forskjeller mellom næringene, er det ikke åpenbart at disse forskjellene rettferdiggjør det strenge fellesansvaret som nå finnes i reindriftsloven § 67 (HR-2018-872-A avsnitt 70). Videre drøftet de om reindriftsloven § 67 diskriminerer samisk reindrift, men konkluderte ikke i denne saken (HR-2018-872-A avsnitt 92). Det ble likevel stilt spørsmål ved om forskjellen mellom erstatningsansvaret for husdyreiere og reineiere er saklig begrunnet. Høyesterett uttrykte at forskjellene mellom ansvar for skade forårsaket av rein, og skade forårsaket av andre beitedyr, kan være problematiske (HR-2018-872-A avsnitt 70). Høyesterett uttrykte usikkerhet om hvorvidt reindriftsloven § 67 er i tråd med Grunnloven § 108, § 98, og internasjonale konvensjoner som SP og ILO nr. 169 (HR-2018-872-A avsnitt 90).

Høyesterett pekte på at det er behov for en snarlig revisjon av erstatningsreglene i reindriftsloven, jf. HR-2018-872-A avsnitt 91.

7.2 Høringsforslaget

Departementet la i høringsnotatet frem forslag til endringer i lovens regler om reineiers erstatningsansvar for skader voldt av rein.

I endringene som ble foreslått tok departementet utgangspunkt i Høyesteretts uttalelser i Femund-dommen og Samerettsutvalget 2 sine forslag til endrede erstatningsbestemmelser i NOU 2007: 13 Den nye sameretten.

I høringsnotatet foreslo departementet å endre reglene om fellesansvar i reindriftsloven, slik at det først og fremst er den enkelte reineieren som vil være ansvarlig for skader rein volder. Det felles ansvaret for alle reineiere i siidaen eller distriktet blir da et sekundært ansvar, jf. forslag til § 67 første ledd i høringsnotatet.

Videre foreslo departementet å lovfeste en henvisning til bestemmelsene om medvirkning og lemping i skadeserstatningsloven, for å tydeliggjøre at disse gjelder også når rein gjør skade.

Departementet foreslo også å oppheve nåværende § 69 i reindriftsloven.

7.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen, Finnmark fylkeskommune, Holtålen kommune, Karasjok kommune, Kontaktutvalgene for reinlagene, Landbruksdirektoratet, Norges Skogeierforbund, Norske Reindriftsamers Landsforbund, Reindriftsstyret, Sametinget, Statsforvalteren i Nordland, Statsforvalteren i Troms og Finnmark, Statsforvalteren i Trøndelag og Svahken sijte støtter i utgangspunktet forslaget om å endre bestemmelsene om reindriftens erstatningsansvar slik at de blir i samsvar med Høyesteretts uttalelser i Femund-dommen.

Advokatforeningen uttaler blant annet at det er «positivt at erstatningsreglene for reindriften søkes bragt i samsvar med de alminnelige regler, og således også inkluderer både reglene om skadelidtes medvirkning og reglene om lemping. Videre ser Advokatforeningen positivt på den foreslåtte justering av solidaransvaret».

Statsforvalteren i Trøndelag, Statsforvalteren i Nordland, Karasjok kommune og Holtålen kommune ser noen utfordringer med endringen, og peker spesielt på at det kan være vanskelig for skadelidte å finne ut hvem som eier reinen som har gjort skade.

Statsforvalteren i Trøndelag mener at det bør komme frem av loven at reindriften ved kontaktperson for det aktuelle reinbeitedistriktet/siidaen må ha et medansvar for å avklare eierskapet til reinen, hvis ikke er statsforvalteren bekymret for at de foreslåtte endringene kan bidra til et økt konfliktnivå. Holtålen kommune støtter dette.

Sametinget er positive til at departementet har kommet med et forslag til endring hvor intensjonen er å harmonisere loven med rettstilstanden etter Femund-dommen. De har likevel noen innvendinger:

«Imidlertid mener Sametinget at måten forslaget til ny § 67 er utformet, sett i sammenheng med omtalen i høringsnotatet, ikke innebærer en slik harmonisering.

Forslaget til ordlyd er vag og skjønnsmessig. Sametinget er inneforstått med at det er vanlig at det nærmere innholdet i en bestemmelse pensles ut av rettspraksis, men forarbeidene har stor betydning her.

Ordlyden og omtalen i høringsnotatet sett i sammenheng med hverandre gir et inntrykk av at reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningansvaret først og fremst vil være gjeldende ved nydyrking og redyrking av gammel eng, ikke for eksempel dyrket mark som har eksistert og vært i sammenhengende bruk lenge.

Et slikt innhold kan etter Sametingets syn ikke anses for å være i tråd med de prinsipper som kan utledes av Høyesteretts dom i Femund-saken, og heller ikke representere en harmonisering med beitelovas regler om erstatningsansvar slik intensjonen er.»

Videre ønsker Sametinget et fritak fra det objektive ansvaret i noen tilfeller:

«Sametinget mener også at forslaget fra SRU II og NRLs og Sametingets reindriftslovutvalg, om at reineierne er fritatt for det objektive ansvaret etter § 67 ved nydyrking eller liknende tiltak i utmark der det er reinbeiterett dersom ikke områdene er hensiktsmessig inngjerdet, bør innføres. Dette vil også være i tråd med vedtaket i Sametingets plenum om Reindriftslovutvalgets forslag. Et slikt forslag vil innebære at reindriften bare kan bli erstatningsansvarlig ved utvist skyld, hvis reinen forårsaker skade på eiendom som har gått fra lovlig reinbeite, til annen bruk.»

Norske Reindriftsamers Landsforbund anser at forslaget til endringer i reindriftens erstatningsansvar i § 67 i all hovedsak samsvarer med Femund-dommen. Når det gjelder det nærmere innholdet av det foreslåtte begrepet «rimelig tid» i § 67 første ledd, kommenterer Norske Reindriftsamers Landsforbund dette slik:

«Når det gjelder ordlyden ‘rimelig tid’ i forslaget § 67 første ledd, har NRL tidligere påpekt at dette må ivareta reindriftens driftsmønster. Rent praktisk vil dette innebære et lengre tidsperspektiv for avklaring av eierskapet til skadevoldende rein enn ved skader på andre rettsområder. Ved at denne vurderingen baseres på skjønn, må det legges videre rammer for hva som anses som ‘rimelig tid’, eksempelvis hvis skaden skulle skje under flytting eller innenfor andre arbeidskrevende perioder i reindriften. I slike tilfeller kan det raskt gå opp til flere uker før det er mulig å få en slik avklaring. NRL mener departementet ikke tar høyde for dette.»

Finnmark fylkeskommune mener at uttrykket «rimelig tid» ikke må åpne for at en avklaring treneres. Dersom det ikke oppnås kontakt med reineier, mener fylkeskommunen at det nokså umiddelbart må kunne reises krav mot siidaen, eventuelt distriktet. Det bør dessuten også kunne kreves at siida- og distriktsstyret bidrar til å identifisere hvem som har erstatningsansvar, og bidrar til at skadelidte lettere kommer i kontakt med vedkommende.

Norges Skogeierforbund har ingen innsigelser mot at erstatningsreglene skal følge tilsvarende regler som husdyr på beite, men understreker at det vil være viktig at det ikke går for lang tid før skadelidte eventuelt kan reise krav mot siidaen. Norges Skogeierforbund antyder at skadelidte grunneier i alle fall må kunne gå videre med erstatningskravet mot siidaen dersom det har gått et par måneder.

Norske Reindriftsamers Landsforbund kommenterer hvordan reglene i reindriftsloven § 67 siste ledd, som viser til skadeserstatningsloven §§ 4-1, 5-1 og 5-2 om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvaret, etter deres syn må tolkes:

«NRL vil understreke at reglene om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningsansvaret ikke bare vil komme til anvendelse ved saker knyttet til etablering av nydyrkingsfelt eller ved redyrking av gammel eng som over tid har ligget brakk og i mellomtiden har tjent som reinbeite. Dette blir for snevert, og er ikke i tråd med Femund-dommen (HR-2018-872-A), der det legges det til grunn at momenter knyttet til medvirkeransvaret må vurderes helhetlig, jf. dommen punkt 108-110. Vurderingstemaer som nevnes er:

• manglende gjerdehold

• eiendommens karakter

• om det har skjedd utvidelser av innmarken de senere årene

• tidligere vansker med å holde rein ute fra innmark

• beliggenhet, herunder om eiendommen ligger i et reinbeitedistrikt eller i et annet et område der det foreligger beiterett

Høyesterett trekker også fram betydningen av hvorvidt konfliktforebyggende tiltak har vært prøvd ut, jfr. Forskrift om tilskudd til konfliktforebyggende tiltak i forholdet mellom reindrift og annen berørt part, samt om føreforholdene gjør det mulig for utdriving av rein.

NRL mener derfor at departementets henvisning til at utvidelse av innmark og redyrkning av innmark kan være relevante momenter for medvirkningsansvar, blir for snever.»

En rekke høringsinstanser slutter seg til Norges Reindriftsamers Landsforbunds høringsuttalelse. Dette gjelder blant annet Čorgaš orohat reinbeitedistrikt 9, Guovdageainnu Johttisápmelaccaid Searvi, Nordland Reindriftsamer, reinbeitedistrikt 4/5b – Skorgerøya/Spurveneset- Sállan/Čizásnjárga og Sør-Trøndelag og Hedmark reinsamelag.

Advokatforeningen mener at departementet ikke går langt nok når det gjelder gjerdeplikten, og uttaler:

«Etter Advokatforeningens syn bør det helst ikke kunne kreves erstatning for skade på innmark om en ikke har gjerdet inn innmarken, når skade fra rein er del av gjentagende problem, eller eiendommen ligger nært et reintrekk eller en flyttlei, eller andre områder som anvendes hyppig til reindrift.»

Når det gjelder medvirkning og lemping, viser de til at eksemplene som departementet brukte i høringsnotatet gjør at ansvaret blir snevrere enn Femund-dommen legger opp til. Advokatforeningen kommenterer dette slik:

«Advokatforeningen kan ikke se at dette er helt i samsvar med Femund-dommen, som ikke begrenser unntakene fra erstatningsansvar til de eksemplene som fremgår i departementets merknad. Advokatforeningen vil peke på dommens avsnitt 108 -110 og 114 -115.

Den avgrensning som synes å fremkomme i departementets merknad, vil heller ikke være en rimelig avgrensing, eller henge godt sammen med Høyesteretts nyere praksis for andre beitedyr. Advokatforeningen tillater seg å anbefale at loven knyttes tettere opp mot Høyesteretts premisser. Det kan naturligvis være lovteknisk utfordrende, men man antar at lovproposisjonen vil være et egnet sted for nærmere presisering, slik at de føringer som fremgår av dommen reflekteres i den måten loven praktiseres på.»

Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener at det må tydeliggjøres hvordan bønder skal gå fram for å kreve erstatning for beiteskader. De viser videre til at det ikke er tilstrekkelig med objektivt ansvar. I de tilfeller der det ved film eller bilder er bevist at rein har tatt seg inn på områder der de ikke har beiterett, må reindriften automatisk ta alle kostnader med prosessen, slik som i ekspropriasjonserstatningssaker jf. skjønnsprosessloven § 54.

Noen høringsinstanser er negative til forslaget til endring av erstatningsbestemmelsene, blant disse er Norges Bondelag, Bondelagene i Nord-Østerdal, Hammerfest kommune, NORSKOG og Os kommune.

Norges Bondelag uttaler at de forstår behovet for å endre reindriftens solidaransvar i tråd med Høyesteretts uttalelser i Femund-dommen, men ønsker en annen innretning. Norges Bondelag kommenterer dette slik:

«Norges Bondelag mener at utgangspunktet fortsatt må være solidaransvar som i dag, men slik at reineiere som kan godtgjøre at deres rein ikke har medvirket, fritas fra erstatningsansvar.

Etter vårt syn vil dette ivareta reineiers mulighet til å fri seg fra ansvar. Reineier har i langt større grad mulighet til å dokumentere hvor hans eller hennes rein befinner seg, enn den skadelidende grunneier, og bestemmelsen vil derfor ivareta både den enkelte reineiers og den skadelidtes interesser. Dette forslaget vil også ivareta departementets ønske om å harmonisere dagens regelverk med Femund-dommen.»

Dersom departementet går videre med sitt forslag ønsker Norges Bondelag at det presiseres at det må være en klart avgrenset tidsperiode for hvor lenge skadelidte må vente på å få avklaring på hvem som eier reinen og som erstatningskravet kan rettes mot. Norges Bondelag foreslår derfor at «rimelig tid» i § 67 skal avgrenses til tre dager fra skadetidspunktet.

Dersom departementet fastholder at det først skal være opp til skadelidte å identifisere reineier, mener Norges Bondelag at det må stilles krav om at all rein skal merkes tydelig slik at eieren enkelt kan identifiseres. Dette må i så fall også håndheves og sanksjoneres av myndighetene.

Når det gjelder kravet til dokumenterbar skade mener Norges Bondelag at det må være tilstrekkelig med dokumentasjon som foto/video, som viser at det har vært rein på innmark og en erstatningsvurdering fra fagperson som viser det økonomiske tapet som følge av dette. Norges Bondelag krever at dersom bonden påføres store kostnader ved krav om at det skal beregnes riktige tall over tid, eksempelvis ved bruk av beitebur over flere år, eller at bonden må legge til grunn lavere tap enn det reelle ved bruk av standardkalkyler fra NIBIO, må reindriften bære disse kostnadene.

Os kommune er uenig i at det solidariske ansvaret fjernes, ettersom dette etter deres mening vil føre til en betydelig lengre og mer komplisert prosess for den skadelidte for å kunne motta erstatning. De understreker videre at det er uheldig at lovforslaget legger opp til en harmonisering med beitelova, ettersom det er store forskjeller mellom husdyrbruk og reindrift.

Bondelagene i Nord-Østerdal er uenige i forslaget om å gå bort fra det solidariske ansvaret for skade rein gjør utenfor beitegrense. De viser til at det er vanskelig å identifisere hvem som eier reinen, og at det må bli like strenge krav til merking av rein som til andre produksjonsdyr før en slik regel kan innføres.

NORSKOG støtter synspunktene som fremgår i Norges Bondelag sitt høringsinnspill. De viser til at skogbruk er en lavmarginnæring og at lange og kostnadskrevende erstatningsprosesser gir et risikobilde skogeier sjeldent kan leve med. Videre uttaler de at departementet kun ser ut til å vurdere følgene av erstatningsansvarets konsekvenser for reindrift, mens landbruket generelt ikke vurderes.

Finnmark jordskifterett, Nord-Troms jordskifterett, Ofoten og Sør-Troms jordskifterett, Lofoten og Vesterålen jordskifterett, Salten jordskifterett, Helgeland jordskifterett og Trøndelag jordskifterett har kommet med innspill til ordlyden i forslag til § 67. De påpeker at uttrykket dokumenterbar skade kan føre til diskusjoner om hvilke beviskrav som skal legges til grunn, noe som kan skape unødvendig prosess. Disse høringsinstansene foreslår derfor at begrepet «dokumenterbar» fjernes fra § 67.

Norges Bondelag har ingen innvendinger mot at ordlyden i § 67 harmoniseres med beitelova, og endres fra at reineieren har ansvar for «all skade som voldes av rein» til skade som reinen gjør på «avling og annen eiendom». De ber likevel om en presisering i forarbeidene:

«Dersom ordlyden skal endres, er det viktig å sørge for at all aktuell skade faktisk omfattes av bestemmelsen. Det bør fremgå av forarbeidene at det med ‘annen eiendom’ må medregnes blant annet skader på vann- og brønnanlegg, gjerder, hager, skiløyper og produksjonsdyr, og at listen ikke er uttømmende. Med skader på produksjonsdyr må også skader som følge av smitte av parasitter som hjernemark være omfattet og gis et tydelig erstatningsrettslig vern.»

Hammerfest kommune mener at endringsforslaget synes å innebære en betydelig forverring av skadelidtes muligheter for å kreve erstatning. Samtidig er kommunen usikker på hvor stor den praktiske forskjellen for skadelidte blir, ettersom det i de fleste tilfeller vil være bortimot umulig å fastslå hvem sine rein som har forårsaket skaden. Hammerfest kommune krever at dersom erstatningsreglene skal endres må det samtidig tas inn i loven en bestemmelse om utdrivingsplikt tilsvarende § 24 i reindriftsloven av 1978. Uten at disse grepene gjøres samtidig, mener kommunen at det ikke lenger vil finnes realistiske sanksjonsmuligheter overfor reineiere som bryter sin tilsynsplikt og utdrivingsplikt.

7.4 Departementets vurdering

7.4.1 Det objektive solidaransvaret

Landbruks- og matdepartementet registrerer at de fleste høringsinstansene er positive til forslaget om endringer av erstatningsbestemmelsene.

Departementet foreslår at det primært er den enkelte reineier som skal være erstatningsansvarlig når rein gjør skade på område hvor eieren ikke har rett til å la den beite. Departementet foreslår videre et sekundært erstatningsansvar for siidaen, deretter distriktet. jf. forslag til § 67 første ledd i reindriftsloven.

For å kunne kreve erstatning må eieren av reinen som har gjort skade kunne identifiseres. Hvis det ikke er mulig å identifisere eieren av reinen, vil siidaen eller til slutt distriktet ha et felles ansvar for å dekke skaden. Departementet legger til grunn at et sekundært solidaransvar for alle reineierne i siidaen og distriktet har stor betydning for at skadelidte har sikkerhet for å kunne få erstatning, også i de tilfellene der det ikke er mulig å identifisere hvem som eier reinen som har gjort skade.

Forslaget om at det skal gjelde et solidaransvar for alle reineiere i siidaen er nytt i forhold til dagens bestemmelse, der solidaransvaret kun gjelder i distriktet. Etter departementets vurdering vil en regel om at siidaen har et solidaransvar kunne avbøte uheldige virkninger som følge av at reinbeitedistrikter over tid har blitt større, noe som har utvidet rekkevidden av solidaransvaret (NOU 2007: 13 punkt 16.5.3.3).

Noen høringsinstanser peker på at det vil være vanskelig for skadelidte å fastslå hvilken reineier som eier reinen som har gjort skade, og følgelig hvem erstatningskravet skal rettes mot. Andre høringsinstanser mener at det ikke kan stilles krav til at skadelidte skal foreta en slik identifisering uten at det samtidig innføres et krav om at reineier må individmerke reinen.

Etter en vurdering mener departementet at det er nødvendig at eierskapet først forsøkes avklart før solidaransvaret trer inn, for å sikre størst mulig grad av likebehandling mellom reineiere og husdyreiere. Skadelidte må gjøre et reelt forsøk på å identifisere eieren av den skadegjørende reinen, før solidaransvaret blir aktuelt. Slik departementet ser det vil det være naturlig at skadelidte kontakter det aktuelle distriktet eller den aktuelle siidaen ved kontaktperson eller leder, for å forsøke å finne den ansvarlige reineieren. Skadelidte kan også ta kontakt med den aktuelle statsforvalteren for å få opplysninger om hvilken siida som vanligvis har rein i området på det tidspunktet da skaden skjedde.

For å unngå unødvendige forsinkelser, har departementet foreslått at hvis det ikke «innen rimelig tid» er mulig å fastslå hvem som eier reinen, kan skadelidte kreve erstatning fra siidaen eller distriktet, i henhold til de foreslåtte endringene i § 67 og § 68.

Høringsinstansene er delt i synet på hvordan uttrykket «rimelig tid» skal forstås. Noen mener det må legges til grunn en kort tidsperiode, mens andre mener tidsperioden må være forholdsvis lang på grunn av reindriftens særegne natur.

Departementet viser til at Samerettsutvalget 2 i sitt forslag uttaler at uttrykket «rimelig tid» er ment å sikre at erstatningsoppgjøret ikke trekker ut i tid, men også at skadelidte må gjøre et reelt forsøk på å finne ut hvem som eier reinen eller hvilken siida den tilhører. Hvis det ikke lar seg gjøre, kan skadelidte ganske raskt kreve erstatning fra siidaen, jf. NOU 2007: 13 punkt 24.4. om § 67. Departementet slutter seg til dette. Det avgjørende vil være om skadelidte faktisk har forsøkt å avklare hvem som eier reinen.

Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund sitt reindriftslovutvalg skriver at «uttrykket ‘innen rimelig’ tid vil kunne innebære en periode på flere måneder, noe som tar nødvendig hensyn til reineierens arbeidsbyrde og skiftende geografiske posisjoner gjennom årstidene».

Departementet legger til grunn at uttrykket «rimelig tid» må tolkes ut fra situasjonen på rettsområdet der det anvendes. På dette området må hensynet til skadelidtes behov for rask erstatning balanseres mot hensynet til at reineiere får tilstrekkelig tid til å svare på erstatningskravet.

Departementet legger til grunn at det må foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hva som regnes som «rimelig tid». Av momenter som kan vektlegges i en slik vurdering er for det første om reindriftens driftsmønster da skaden skjedde har medført at reineieren har vært utilgjengelig i lengre perioder. Et annet moment kan være hvor omfattende skader reinen har gjort hos den skadelidte, og om et erstatningsoppgjør bør skje raskt i det konkrete tilfellet, med den følge at solidaransvaret bør tre inn etter en kortere periode.

Sameloven § 4-5 annet ledd, som omtaler varsling om saker som kan bli gjenstand for konsultasjoner, anvender også begrepet «rimelig tid». I merknadene til bestemmelsen, Prop. 86 L (2020–2021) kapittel 12, antydes det at fire uker vil være tilstrekkelig tid for andre representanter for berørte samiske interesser (andre enn Sametinget) til å melde tilbake om de ønsker konsultasjoner i en sak eller ikke.

Departementet legger til grunn at dette også gjelder dersom et reinbeitedistrikt skal gi tilbakemelding, og at reindriftens driftsmønster, som innebærer at reindriftsutøvere i noen perioder er mindre tilgjengelige, også er hensyntatt her. I merknadene presiseres det at det legges opp til en konkret vurdering, der man ser hen til hvor vanskelig saken er og hvem som er berørt.

Departementet er enig med vurderingen som foretas i forarbeidene til sameloven, og har derfor kommet til at hva som er «rimelig tid» må vurderes i hvert enkelt tilfelle, men bør i utgangspunktet ikke overstige fire uker.

Noen høringsinstanser mener at reindriftens ansvar for å avklare eierskapet til reinen bør komme frem av loven, og være knyttet til kontaktpersonen for den aktuelle siidaen eller distriktet. Departementet har vurdert dette, men mener at det ikke er hensiktsmessig å lovfeste et slikt krav. Departementet viser til at det vil være i reindriftens egen interesse å få avklart et eventuelt skadeforhold.

Norges Bondelag er bekymret for hvordan skadelidte skal få erstatning dersom skadelidte kun har lykkes med å identifisere en av flere eiere av skadegjørende rein. Til dette vil departementet bemerke at også i et slikt tilfelle vil den skadelidte kunne få erstatning for hele skaden. Skadelidte kan kreve erstatning fra den identifiserte reineieren, for den delen av skaden som vedkommendes rein har gjort. Samtidig kan skadelidte kreve erstatning fra siidaen og eventuelt distriktet, som vil ha solidaransvar for den resterende delen av skaden, der reineierne er ukjente.

Departementet foreslo i høringsnotatet å likestille reindriftsloven med beitelova når det gjelder hvilke skader som kan kreves erstattet. Etter dagens § 67 annet ledd har reindriftsutøveren ansvar for all «skade som voldes av rein», mens det etter beitelova § 7 første ledd kun kan kreves erstatning for skader husdyr gjør på «avling og annen eiendom». Departementet foreslår å endre reindriftsloven § 67 slik at det kun kan kreves erstatning for skade reinen gjør på «avling og annen eiendom», jf. forslag til § 67 første ledd første punktum.

Norges Bondelag understreker at det er viktig å sørge for at all aktuell skade omfattes av bestemmelsen. De ønsker derfor at forarbeidene presiserer hva som omfattes av «annen eiendom». Departementet viser til at tolkningen av uttrykket «avling og annen eiendom», er klarlagt gjennom rettspraksis til beitelova § 7. Klargjøringen som har skjedd når det gjelder bruken av uttrykket «avling og annen eiendom» i beitelova kan følgelig også få betydning når begrepet anvendes i reindriftsloven.

Departementet foreslår å fjerne formuleringen «uten hensyn til skyld», som følger av dagens reindriftslov § 67 første ledd. Dette korresponderer med beitelova § 7, som ikke har en slik formulering, men som likevel har et objektivt ansvar for eieren av det skadegjørende husdyret.

Departementet viderefører skyldansvaret som følger av nåværende reindriftslov § 68 i forslag til § 67 annet ledd. Statsforvalteren i Troms og Finnmark mener at videreføringen som departementet foreslår i realiteten er en utvidelse av erstatningsansvaret i forhold til erstatningsansvaret etter beitelova § 7, ettersom beitelova ikke benevner skyldansvar.

Departementet vil bemerke at skadelidte allerede i dag kan kreve erstatning for feil og forsømmelser fra dyreeiers side, uansett om det er rein eller andre beitedyr som volder skaden. Selv om dette ikke fremgår eksplisitt av beitelova, kan et eventuelt skyldansvar uansett gjøres gjeldende etter ulovfestet erstatningsrett. Dette gjelder både innenfor og utenfor lovlig beiteområde. I tillegg har både reindriftsloven og beitelova regler om objektivt ansvar som gjelder når skaden skjer utenfor lovlig beiteområde. På bakgrunn av dette mener departementet at forslaget til reindriftsloven § 67 annet ledd ikke innebærer et utvidet ansvarsgrunnlag i forhold til beitelova.

I dagens lov følger reglene om ansvarsgrunnlaget og reglene om hvem erstatningskravet skal rettes mot både av reindriftsloven § 67 og § 68. Departementet foreslår en mindre strukturell endring for å tydeliggjøre tematikken i bestemmelsene, slik at ansvarsgrunnlaget reguleres av reindriftsloven § 67, mens § 68 i reindriftsloven regulerer hvem erstatningskravet skal rettes mot. Dette er i tråd med Samerettsutvalget 2 sitt forslag til strukturell endring av erstatningsbestemmelsene.

Etter høringen har departementet vurdert at begrepet «dokumenterbar» kan skape uklarhet knyttet til beviskravet etter reindriftsloven § 67. Beviskravet etter bestemmelsen er det samme som ellers i erstatningsretten. Det betyr at skadelidte har bevisbyrden og må sannsynliggjøre skaden. Departementet foreslår derfor at begrepet «dokumenterbar» tas ut av forslag til § 67.

Når det gjelder reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet etter reindriftsloven § 8, foreslås det å beholde dagens regler om solidaransvar slik de er, jf. forslag til reindriftsloven § 67 fjerde ledd. Reindrift som drives med tillatelse etter reindriftsloven § 8 har en annen organisering enn samisk reindrift. Reinen eies i fellesskap av eksempelvis et reinlag. Det vil da ikke være mulig å identifisere en enkeltreineier som kan ha det primære objektive erstatningsansvaret for sine rein. I stedet vil reinlaget ha ansvaret for hele flokken.

Det vises for øvrig til merknad til bestemmelsene i kapittel 11.

7.4.2 Medvirkning og lemping

Gjeldende reindriftslov § 67 om objektivt og felles ansvar har ikke regler om medvirkning eller lemping av erstatningsansvaret, men Høyesterett slo fast i Femund-dommen at loven må suppleres med de alminnelige reglene om medvirkning og lemping, jf. HR-2018-872-A avsnitt 78.

Departementet foreslo derfor i høringen å lovfeste en henvisning til bestemmelsene om medvirkning og lemping i skadeserstatningsloven, for å tydeliggjøre at disse gjelder også når rein gjør skade.

Advokatforeningen stiller spørsmål ved om forslaget burde gått lenger når det gjelder gjerdeplikt. Sametinget uttalte i høringen at reineierne må fritas fra det objektive ansvaret ved nydyrking eller liknende tiltak i utmark der det er reinbeiterett, dersom områdene ikke er hensiktsmessig inngjerdet.

Departementet mener dette ikke er nødvendig, fordi skadelidtes gjerdehold uansett vil være et moment i en helhetlig vurdering av skadelidtes medvirkningsansvar etter skadeserstatningsloven § 5-1 annet ledd. Ved vurderingen må det også ses hen til spesifikke forhold for hver enkelt skade, hvor blant annet eiendommens karakter, eventuell utvidelse av innmark senere år, tidligere vansker med å holde rein ute og beliggenhet kan være relevant. Eksistensen av ordninger som tilskudd til konfliktforebyggende tiltak, herunder oppføring av gjerder, mellom reindrift og andre parter vil også være et moment i vurderingen av medvirkningsansvaret, jf. HR-2018-872-A avsnitt 109.

Selv om beiteretten ikke gjelder på innmark, kan det fortsatt påvirke vurderingen av skadelidtes medvirkning om eiendommen ligger i et reinbeitedistrikt eller et annet område med beiterett, jf. HR-2018-872-A avsnitt 110. Skadelidte har mulighet til å fjerne eller minske risikoen for skader ved å føre opp et gjerde som beskytter mot rein. I slike tilfeller er det departementets vurdering at reindriften sjelden vil komme i erstatningsansvar, dersom eiendommen ikke er hensiktsmessig gjerdet inn.

Dermed kan skadelidtes erstatning reduseres dersom skadelidte har medvirket til skaden, eksempelvis ved at skadelidte i et konkret tilfelle ikke har gjerdet inn et område som reinen har gjort skade på, og at man etter en helhetlig vurdering kommer til at dette må anses som medvirkning etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven.

For å tydeliggjøre dagens rettstilstand fastholder departementet forslaget om å lovfeste gjeldende rett ved at det tas inn en henvisning til skadeserstatningsloven §§ 4-1, 5-1 og 5-2 i reindriftsloven § 67 siste ledd.

Departementet foreslår videre å oppheve dagens reindriftslov § 68. Etter dagens § 68 første ledd må skadelidte kunne påvise skyld hos reineieren for å kunne kreve erstatning for skade innenfor reineierens lovlige beiteområde. Skadelidte kan imidlertid kreve erstatning på objektivt grunnlag dersom skaden er så vesentlig at den overstiger det som er en påregnelig følge av en rasjonell og forsvarlig drift. Et slikt unntak fra det alminnelige skyldansvaret, i tilfeller der dyrene er innenfor lovlig beiteområde, finnes ikke tilsvarende i beitelova. For at ansvarsbestemmelsene i reindriftsloven skal harmonere med beitelova sine ansvarsbestemmelser, mener departementet at det må kunne påvises skyld hos reineieren når rein gjør skade innenfor lovlig beiteområde, for at skadelidte skal kunne kreve erstatning.

Utover dette mener departementet at dagens § 68 første ledd om et skyldansvar når skade gjøres under lovlig flytting mv., vil omfattes av forslag til § 67 annet ledd, som innebærer at reineier har et alminnelig skyldansvar.

Unntakene fra det objektive ansvaret i dagens § 68 annet ledd, altså de tilfellene der det kreves skyldansvar, vil etter forslaget fanges opp av forslag til § 67 femte ledd og henvisningen til skadeserstatningsloven bestemmelser. Medvirkningsbestemmelsen i skadeserstatningsloven vil kunne føre til at erstatningen faller bort dersom det gjøres skade på «avskåren avling» som ikke er beskyttet med gjerde, jf. dagens § 68 annet ledd.

Det vises for øvrig til merknaden til bestemmelsene i kapittel 11.

Forslag om oppheving av reindriftsloven § 69

Departementet foreslår å oppheve dagens reindriftslov § 69 om gjerder til støtte for reineierens driveplikt og sikring mot erstatningsansvar. Etter dagens bestemmelse i § 69 kan reindriften få avgjort ved jordskifteretten om reindriften skal ha adgang til å føre opp gjerde til støtte for sin driveplikt og sikring mot erstatningsansvar. Saken skal gå som skjønn, jf. reindriftsloven § 70 a.

Etter jordskiftelova § 3-9 annet ledd har reindriften en tilnærmet tilsvarende adgang, nemlig å kreve at jordskifteretten pålegger felles tiltak og felles investeringer. I forarbeidene til jordskiftelova er gjerder gitt som eksempel på tiltak som faller inn under bestemmelsen. En slik sak skal gå etter de alminnelige prosessreglene i jordskiftelova. Reindriften har følgelig tilnærmet lik adgang til å kreve jordskifterettens avgjørelse om adgangen til å sette opp gjerde etter jordskiftelova § 3-9 som i reindriftsloven § 69.