3 Grunnloven og folkerettslige forpliktelser
3.1 Innledning
Reindriftens rettigheter er vernet både i Grunnloven, gjennom folkerettslige konvensjoner og gjennom nasjonal lovgivning. I reindriftsloven § 3 er det slått fast at loven skal anvendes i samsvar med folkerettens regler om urfolk og minoriteter.
3.2 Grunnloven § 108
Samisk reindrift er en viktig språk- og kulturbærer for det samiske folk som urfolk.
Etter Grunnloven § 108 påligger det statens myndigheter «å legge forholdene til rette for at det samiske folk, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv».
Vernet om kultur i Grunnloven § 108 omfatter også det materielle grunnlaget for kulturen. Reindriften er en viktig samisk næring, og er en del av det materielle grunnlaget for samisk kultur. Samisk reindrift som kultur beskyttes dermed av bestemmelsen.
Grunnloven § 108 bygger på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og kan være et selvstendig rettsgrunnlag der andre rettskilder ikke gir noe svar (HR-2018-872-A avsnitt 39).
3.3 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 (SP artikkel 27) lyder slik i norsk oversettelse:
«I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.»
Etter menneskerettsloven § 2 nr. 3 gjelder konvensjonen som norsk lov og er dermed en skranke for forvaltningsskjønnet. Ved motstrid går bestemmelsene i konvensjonen foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
Samene er en minoritet i henhold til SP artikkel 27, og reindrift er en form for vernet kulturutøvelse (HR-2021-1975-S avsnitt 101).
Høyesterett har lagt til grunn at ved tolkningen av SP artikkel 27 vil uttalelser fra FNs menneskerettskomité ha betydelig vekt (se blant annet Rt. 2008 s. 1764 avsnitt 81 og HR-2021-1975-S avsnitt 102).
SP artikkel 27 er en terskelbestemmelse, og det må foretas en samlet vurdering av flere momenter for å fastslå om terskelen er overtrådt. I samsvar med SP artikkel 27 skal de som tilhører minoritetsgrupper, ikke nektes retten til å utøve sin egen kultur. Selv om uttrykket «nektes» er brukt i ordlyden, er bestemmelsen forstått slik at også inngrep som ikke utgjør en total nektelse, kan krenke retten til kulturutøvelse (HR-2017-2428-A avsnitt 55). Det vil foreligge en krenkelse av rettighetene etter SP artikkel 27 dersom inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for muligheten til kulturutøvelse (HR-2021-1975-S avsnitt 119). SP artikkel 27 omfatter også en plikt til å iverksette positive tiltak når dette er nødvendig for å beskytte minoriteten (HR-2017-2428-A avsnitt 58-60).
Ved vurderingen av om terskelen etter SP artikkel 27 er overtrådt, må det ses hen til om det gjelder et inngrep fra storsamfunnet mot en minoritetsinteresse eller om det er en regulering som er ment å ivareta reindriftssamenes interesser (HR-2017-2428-A avsnitt 71). I det sistnevnte tilfellet har Høyesterett i HR-2017-2428-A avsnitt 76 oppsummert testen etter SP artikkel 27 slik:
«Det enkelte tilfelle må vurderes konkret ut fra tiltakets innvirkning på enkeltindividet. I en sak som denne må det tas stilling til om tiltaket er i minoritetens interesse som gruppe, og om det har en rimelig og objektiv begrunnelse holdt opp mot enkeltindividet. Enkelte uttalelser kan tyde på at tiltaket må være nødvendig av hensyn til minoritetsgruppen som helhet. Et krav om effektiv deltakelse i beslutningsprosessen inngår i vurderingen.»
Disse vurderingskriteriene har også kommet til uttrykk i uttalelsen fra FNs menneskerettskomité 19. juli 2024 (CCPR/C/141/D/3588/2019 avsnitt 9.5). Uttalelsen er nærmere omtalt i punkt 6.2.4.
3.4 Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1
I norsk oversettelse lyder Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll 1 artikkel 1 (EMK P1-1) slik:
«Enhver fysisk eller juridisk person har rett til å få nyte sin eiendom i fred. Ingen skal bli fratatt sin eiendom unntatt i det offentliges interesse og på de betingelser som er hjemlet ved lov og ved folkerettens alminnelige prinsipper.
Bestemmelsene ovenfor skal imidlertid ikke på noen måte svekke en stats rett til å håndheve slike lover som den anser nødvendige for å kontrollere at eiendom blir brukt i samsvar med allmennhetens interesse eller for å sikre betaling av skatter eller andre avgifter eller bøter.»
Etter menneskerettsloven § 2 nr. 1 a gjelder EMK protokoll 1 som norsk lov og er dermed en skranke for forvaltningsskjønnet. Ved motstrid går bestemmelsene i konvensjonen foran bestemmelser i annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3.
EMK P1-1 gir et generelt eiendomsvern, men ikke noe særskilt minoritetsvern. Dette innebærer, slik Høyesterett slo fast i HR-2017-2428-A avsnitt 99, «at minoritetsaspektet ikke kommer inn slik det gjør ved vurderingen under SP artikkel 27».
Samtidig kan for eksempel en reintallsreduksjon i utgangspunktet regnes som et inngrep i eiendomsretten til dyrene, noe som er vernet etter EMK P1-1, slik tilfellet var i HR-2017-2428-A.
3.5 ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater
ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO nr. 169) er ikke inkorporert i norsk lov. Konvensjonen har likevel stor betydning gjennom presumsjonsprinsippet. Prinsippet innebærer at det legges til grunn at norsk rett er i overenstemmelse med Norges folkerettslige forpliktelser. Domstolene gjennomfører prinsippet ved å tolke norsk lov slik at den på best mulig måte samsvarer med Norges folkerettslige forpliktelser.
Bestemmelsene i ILO nr. 169 om konsultasjoner gjennomføres i norsk rett ved lov sameloven kapittel 4. Kapittelet ble tilføyd ved lov 11. juni 2021 nr. 76 om endringer i sameloven mv. (konsultasjoner).
Artikkel 6 i ILO nr. 169 inneholder bestemmelser om statenes plikt til å konsultere urfolk når det vurderes å gjennomføre tiltak som kan få direkte betydning for urfolket, og å iverksette hensiktsmessige måter å sørge for at dette blir gjennomført. Konsultasjonene skal tilbys tidlig i prosessen, og skal gjennomføres i god tro og med formål om å oppnå enighet.
3.6 FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering
Konvensjon 21. desember 1965 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering gjelder som norsk lov, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 5.
Artikkel 5 bokstav d romertall v forplikter staten til å forby og avskaffe alle former for rasediskriminering og sikre alle rett til likhet for loven, uten hensyn til rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, særlig i forbindelse med «retten til å eie eiendom, alene eller sammen med andre».
Dette vernet har blant annet blitt påberopt i HR-2018-872-A (Femund) og HR-2021-1975-S (Fosen), uten at det var nødvendig for Høyesterett å ta endelig stilling til om vernet var krenket i de konkrete sakene.