9 Sosial bærekraft

9.1 Lønns- og arbeidsvilkår

9.1.1 Gjeldende rett

9.1.1.1 Norges internasjonale forpliktelser

Direktiv 2014/24/EU om offentlige anskaffelser (anskaffelsesdirektivet) inneholder ingen konkrete krav til lønns- og arbeidsvilkår. Artikkel 18 nr. 2 angir at medlemsstatene skal treffe egnede tiltak for å sikre at leverandører ved gjennomføring av offentlige kontrakter, oppfyller gjeldende forpliktelser innenfor blant annet sosialrett og arbeidsrett, slik disse er fastsatt i unionsretten, nasjonal rett, kollektive avtaler eller i internasjonale sosial- og arbeidsrettslige bestemmelser angitt i vedlegg X til direktivet.

ILO-konvensjon nr. 94 av 1949 om arbeidsklausuler i offentlige kontrakter (heretter ILO 94 eller konvensjonen) stiller krav til innholdet i kontrakten når det offentlige setter bort arbeid. Arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår skal ikke være dårligere enn vilkårene for tilsvarende arbeid i samme geografiske område. Konvensjonen gjelder for sentrale, statlige myndigheter når de inngår i tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter. Norge ratifiserte konvensjonen i 1996.

9.1.1.2 Nasjonal rett

Det følger av anskaffelsesloven § 6 første ledd at departementet i forskrift kan pålegge oppdragsgiver å ta inn krav til lønns- og arbeidsvilkår mv. i offentlige kontrakter. Videre følger det av andre ledd at departementet i forskrift blant annet kan pålegge oppdragsgiver å kontrollere at kontraktsvilkårene blir overholdt, og pålegge leverandør og underleverandører å utlevere nødvendig dokumentasjon.

Arbeidstilsynet og Havindustritilsynet fører tilsyn med at forskriftene gitt etter § 6 overholdes, jf. anskaffelsesloven § 6 tredje og fjerde ledd. Tilsynene kan gi pålegg og treffe enkeltvedtak.

Forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter mv. er vedtatt med hjemmel i anskaffelsesloven § 6. Formålet med forskriften er å bidra til at offentlige oppdragsgivere velger seriøse virksomheter til å utføre tjenester og bygge- og anleggsarbeider, slik at de som arbeider for virksomhetene har anstendige arbeidsforhold. Forskriften gjennomfører Norges forpliktelser etter ILO 94.

Forskriften gjelder ved tildeling av tjenestekontrakter og bygge- og anleggskontrakter til en verdi som er lik eller overstiger 1,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for statlige myndigheter og 2,05 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for andre oppdragsgivere, jf. § 4 første ledd. Forskriften gjelder tilsvarende for forsyningskontrakter.

Forskriften pålegger oppdragsgiver å stille kontraktsvilkår om at ansatte og personer hos leverandør og underleverandører som direkte medvirker i kontraktoppfyllelsen, har lønns- og arbeidsvilkår som omtales i forskriften. Dette inkluderer kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår i samsvar med allmenngjort tariffavtale som er dekkende på området. Der det ikke er allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for aktuell bransje.

I kontrakter der leverandør skal utføre bygge- eller anleggsarbeider eller renholdstjenester som er omfattet av CPV-kode 90910000, skal oppdragsgiver stille kontraktsvilkår om obligatorisk tjenestepensjon etter lov 21. desember 2005 nr. 124 om obligatorisk tjenestepensjon og HMS-kort i henhold til forskrift om HMS-kort på bygge- og anleggsplasser og forskrift 8. mai 2012 nr. 408 om offentlig godkjenning av renholdsvirksomheter og om kjøp av renholdstjenester, jf. §§ 5b og 5c, jf. § 4 tredje ledd. I kontrakter der leverandøren skal utføre bygge- og anleggsarbeider, skal det stilles krav om informasjonsplikt og språkferdigheter, jf. § 5d, jf. § 4 fjerde ledd.

Oppdragsgiver skal gjennomføre nødvendig kontroll med at de pålagte kontraktsvilkårene i forskriften §§ 5a til 5c overholdes, jf. § 7 første ledd.

Leverandør og underleverandører har plikt til å dokumentere at kontraktsvilkårene i §§ 5a til 5c overholdes. Videre skal oppdragsgiver forbeholde seg retten til å gjennomføre nødvendige sanksjoner dersom leverandør eller underleverandører ikke etterlever kontraktsvilkårene i §§ 5a til 5d eller dokumentasjonsplikten.

Forskrift 22. februar 2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett regulerer blant annet hovedleverandørs plikt til å påse at lønns- og arbeidsvilkår hos virksomhetens underleverandører er i overensstemmelse med gjeldende allmenngjøringsforskrifter, jf. § 6 første ledd. Denne plikten kalles påseplikten. Bestiller (oppdragsgiver) som driver næringsvirksomhet, har en tilsvarende påseplikt overfor sine leverandører i tilfeller der det ikke benyttes underleverandører. Oppdragsgiver har kun påseplikt dersom det ikke er underleverandører, jf. Prop. 139 L (2021–2022) Endringer i allmenngjøringsloven (adgang til å gi forskrift om oppdragstakers dokumentasjonsplikt) punkt 7.2. Plikten gjelder både for privat og offentlig virksomhet.

Til forskjell fra forskrift om lønns- og arbeidsvilkår, gjennomfører ikke forskrift om informasjons- og påseplikt mv. ILO 94. Videre gjelder påseplikten kun allmenngjøringsforskrifter, og ikke lønns- og arbeidsvilkår i henhold til landsomfattende tariffavtale som ikke er allmenngjort. Det er også ulike pliktsubjekter. Påseplikten i forskrift om informasjons- og påseplikt mv. ligger på hovedleverandøren og oppdragsgiver har kun påseplikt der det ikke benyttes underleverandører. Kontrollplikten i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår ligger på oppdragsgiver, uavhengig av om det benyttes underleverandører. Videre har forskrift om informasjons- og påseplikt mv. ikke et formelt krav om at oppdragsgiver skal ha sanksjonsmuligheter ved kontraktsbrudd, slik som i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår mv. § 6 andre ledd.

Se ytterligere redegjørelse om forholdet mellom forskriftene i NOU 2023: 26 kapittel 16.

9.1.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser – første delutredning punkt 16.2 i hovedsak å videreføre dagens materielle krav til kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Utvalget foreslår imidlertid endringer i reglenes innslagspunkt og enkelte presiseringer i ordlyden.

Utvalget viser til at kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår har flere berøringspunkter med EØS-retten, blant annet de grunnleggende frihetene i EØS-avtalen, utsendingsdirektivet og anskaffelsesdirektivet. Se nærmere om forholdet til EØS-avtalen og utsendingsdirektivet i NOU 2023: 26 kapittel 16. Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om innslagspunktet for oppdragsgivers plikt til å innta kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår og innslagspunktet for oppdragsgivers plikt til å føre risikobasert kontroll med etterlevelse av kontraktsvilkårene.

Utvalgets flertall foreslår at plikten til å innta kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde fra lovens innslagspunkt, mens kontrollplikten kun skal gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser. Flertallet viser til at en reell kontrollplikt for alle anskaffelser vil medføre en betydelig administrativ byrde for oppdragsgiver.

Utvalgets mindretall foreslår at både plikten til å innta kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår og kontrollplikten skal gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser. Mindretallet gir utrykk for at det er problematisk å skille mellom plikten til å innta kontraktkrav om lønns- og arbeidsvilkår, og oppdragsgivers plikt til å gjennomføre risikobasert kontroll med etterlevelse av kontraktsvilkårene. Etter mindretallets vurdering vil en plikt til å innta et kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår gjøre det vanskelig for oppdragsgiver å bli hørt med at vilkåret ikke skal følges opp gjennom en kontroll. Mindretallet viser til at det vil utfordre oppdragsgivers ressurser og kapasitet og øke kompleksiteten av regelverket.

Utvalget foreslår å presisere oppdragsgivers plikt til å føre kontroll slik at det tydeliggjøres at det er kontraktene med størst risiko som skal være gjenstand for dokumentasjonskontroll. Oppdragsgiver har rom til å avgjøre når det er behov for ytterligere kontroll. Utvalget foreslår videre at oppdragsgiver i tilstrekkelig grad må sørge for å dokumentere risikovurderingen og eventuell etterfølgende kontroll.

Utvalget foreslår ellers enkelte språklige justeringer, uten at disse er ment å innebære realitetsendringer.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Det er 32 høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets forslag til bestemmelse om krav til lønns- og arbeidsvilkår.

Blant høringsinstansene er det generell støtte til at krav til lønns- og arbeidsvilkår videreføres. Flere høringsinstanser peker imidlertid på at krav alene ikke er nok. Arendal kommune, Innlandet fylkeskommune, Inventura og Inventura Advokat, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) peker på at det er behov for kompetanse, ressurser og bedre digitale virkemidler.

Kinn kommune og Skien kommune gir uttrykk for at det bør fastslås at krav til lønns- og arbeidsvilkår i lov ikke avskjærer bruk av lokale modeller for å bekjempe arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Innlandet fylkeskommune og Statsbygg støtter utvalgets forslag om å skille mellom plikten til å stille krav og plikten til å føre kontroll.

LO, Oslo kommune og Trondheim kommune påpeker, i likhet med utvalgets mindretall, at plikten til å føre kontroll bør sammenfalle med plikten til å stille krav og gjelde fra lovens innslagspunkt. Instansene viser til at noe annet vil være en svekkelse av arbeidstakernes lønns- og arbeidsforhold i forhold til gjeldende rett. LO peker på at en svekket kontrollplikt vil øke risikoen for at useriøse aktører vil benytte et handlingsrom der det stilles krav, men ikke plikt til kontroll.

Kommunesektorens organisasjon (KS) og Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) gir uttrykk for at plikten til å stille krav bør sammenfalle med plikten til kontroll, og gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser. DFØ uttaler:

«Etter direktoratets oppfatning vil flertallets forslag innebære et kunstig skille mellom oppfølging av kontraktsvilkårene om lønns- og arbeidsvilkår og tilhørende kontrollplikt. Det er behov for klare, konsise regler som er enkle å forstå og som er mulig å etterleve med en fornuftig ressursbruk hos oppdragsgiver.»

KS påpeker at kontraktsvilkår som stilles, generelt også skal følges opp. Dersom plikten til å stille krav inntrer fra lovens innslagspunkt, medfører det at betydelig flere kontrakter omfattes av plikten. KSviser videre til at et skille mellom kontroll og krav vil øke kompleksiteten i regelverket, og at manglende kontroll kan føre til at kontrakter blir vesentlig endret.

Bergen Kommune, Elektrofagarbeiderenes fagforening Vestland og Statens Vegvesen gir uttrykk for at det er problematisk at allmengjorte tariffavtaler får forrang foran landsomfattende tariffavtaler som har bedre vilkår. De peker på at dette ikke er i de ansattes interesse og at det kan være konkurransevridende til fordel for leverandører med dårligere lønns- og arbeidsvilkår.

9.1.4 Departementets vurdering

9.1.4.1 Overordnet om departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre dagens krav i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter mv. i nye §§ 5e, 5f, 5j og 5p. Departementet foreslår imidlertid å justere innslagspunktet. Departementet viser til at loven dermed vil oppfylle Norges forpliktelser etter ILO 94. Lovbestemmelsene vil videre bidra til at offentlige oppdragsgivere velger seriøse virksomheter til å utføre tjenester og bygge- og anleggsarbeider, og at de som arbeider i eller for disse virksomhetene har anstendige arbeidsforhold. Departementet fremhever at høringsinstansene har vært positive til å lovfeste bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår.

Departementet foreslår ikke endringer knyttet til reguleringen av forsynings- eller konsesjonskontrakter.

Departementet foreslår samtidig å oppheve gjeldende anskaffelseslov § 6. Departementets forslag til nye §§ 5e, 5f og 5p innebærer at kravene til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser, som i dag ligger i forskrift, tas inn i anskaffelsesloven. Etter departementets vurdering er det derfor ikke lenger nødvendig å opprettholde de særskilte forskriftshjemlene i § 6 første og andre ledd. Departementet har en forskriftshjemmel i § 16 som også dekker forhold som § 6 første og andre ledd regulerer. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene om Arbeidstilsynets og Havindustritilsynets tilsynsansvar i dagens anskaffelseslov § 5 tredje og fjerde ledd i ny § 5j.

9.1.4.2 Reglenes innslagspunkt

Departementet har vurdert om plikten til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår og kontrollplikten skal inntre fra lovens innslagspunkt eller kun gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser. Departementet har merket seg at Anskaffelsesutvalget delte seg i dette spørsmålet, se omtale i punkt 9.1.2 ovenfor. Departementet viser videre til at høringsinstansene også er delt.

Departementet vurderer at det er viktig å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår, også i mindre kontrakter. Arbeidstakere som utfører arbeid på mindre kontrakter har et like stort behov for vern mot uanstendige arbeidsforhold som arbeidstakere som utfører arbeid på kontrakter av større verdi. De samme hensynene gjør seg gjeldende for bygge- og anleggskontrakter. Etter departementets vurdering bør innslagspunktet for plikten til å stille kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår av den grunn være det samme for tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter, slik at arbeidstakere som utfører arbeid på bygge- og anleggskontrakter har de samme arbeidsvilkårene som arbeidstakere som utfører arbeid på tjenestekontrakter.

Hensynet til effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser tilsier etter departementets vurdering at plikten til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår først bør inntre for anskaffelser over en viss verdi – slik rettstilstanden også er i dag. Hensynet til forenkling taler videre for at bestemmelsene om samfunnshensyn så langt som mulig bør ha likt innslagspunkt. Etter departementets vurdering tilsier dette at innslagspunktet for plikt til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår bør være høyere enn lovens innslagspunkt.

Departementet understreker at krav til anstendige lønns- og arbeidsvilkår uansett følger av annen lovgivning. Allmenngjøringsforskrifter gjelder for enhver virksomhet som utfører arbeid innenfor virkeområdet til de aktuelle forskriftene. Videre gjelder påseplikten etter forskrift om informasjons- og påseplikt mv. på allmenngjort område uavhengig av kontraktens verdi, og Arbeidstilsynets alminnelige tilsyn med lønns- og arbeidsvilkår er heller ikke begrenset av terskelverdier.

Departementet viser videre til at oppdragsgiver kan innta krav til lønns- og arbeidsvilkår også i anskaffelser som har en antatt verdi under innslagspunktet. Oppdragsgiver må vurdere konkret om kravet kan stilles innenfor rammene i anskaffelsesregelverket. Departementet bemerker også at oppdragsgiver kan stille strengere krav til lønns- og arbeidsvilkår enn det som følger av en allmenngjøringsforskrift i den enkelte anskaffelsen. Departementet foreslår å tydeliggjøre dette ved å presisere ordlyden i bestemmelsen slik at lønns- og arbeidsvilkår minst skal være i samsvar med gjeldende forskrifter om allmenngjort tariffavtale eller landsomfattende tariffavtale.

Departementet har videre vurdert om kontrollplikten bør ha det samme innslagspunktet som plikten til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår. Kontrollplikten innebærer en administrativ byrde for oppdragsgiver. Et lavere innslagspunkt for kontrollplikten vil utfordre oppdragsgivers ressurser og kapasitet enda mer enn det som allerede er tilfellet i dag. Departementet viser blant annet til at Deloitte påpeker at kontrollen ofte krever spisskompetanse som verken innkjøpsfunksjonen eller den delen av organisasjonen som eier kontrakten eller prosjektet besitter, jf. rapporten Evaluering av hvordan offentlige innkjøp bidrar til å fremme seriøsitet, side 81. DFØs anskaffelsesundersøkelse fra 2024 viser at under 50 prosent av oppdragsgiverne regelmessig følger opp kontroll av lønns- og arbeidsvilkår, jf. Anskaffelsesundersøkelsen, side 24. Kun 18 prosent oppgir å gjøre jevnlige risikovurderinger av alle relevante kontrakter, jf. Anskaffelsesundersøkelsen 2024, side 50 figur 4.4. Bildet stemmer med Riksrevisjonens konklusjon fra 2022 om at virksomhetene i liten grad kontrollerer krav til lønns- og arbeidsvilkår, jf. Riksrevisjonen, Dokument 1 (2022–2023) Riksrevisjonsrapport om statlige virksomheters oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår i anskaffelser, side 6. Etter departementets vurdering underbygger dette at det bør gjøres en prioritering, slik at kontrollplikten knyttes til risikoutsatte kontrakter med høyere verdi enn lovens innslagspunkt.

Etter departementets vurdering bør innslagspunktet for kravet om å innta kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår og for kontrollplikten være sammenfallende. En oppsplitting av plikten til å stille kontraktsvilkår og kontrollplikten kan skape uklarheter om forståelsen av regelverket og hvilke plikter som hviler på oppdragsgiver. En plikt til å stille krav uten en tilsvarende kontrollplikt kan etter departementets vurdering innebære en fordel for useriøse leverandører. Seriøse leverandører vil sette priser som tar høyde for å overholde krav til lønns- og arbeidsvilkår. Uten kontrollplikt kan useriøse leverandører derimot spekulere i å prise seg lavere, fordi de ikke vil overholde lønns- og arbeidsvilkår. Dette kan føre til at useriøse leverandører i større grad vinner offentlige kontrakter.

Departementet foreslår derfor at plikten til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår og kontrollplikten skal gjelde for tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter med en verdi som er lik eller overstiger kunngjøringspliktige vare- og tjenesteanskaffelser. Se nærmere omtale av virkeområdet for bestemmelsene om samfunnshensyn i punkt 5.4. Den foreslåtte justeringen er mindre enn hva en ren inflasjonsjustering av dagens terskler ville tilsi.

Departementet bemerker at Anskaffelsesutvalget avgrenset sitt arbeid mot Norgesmodellen for offentlige anskaffelser. Anskaffelsesutvalget har derfor ikke vurdert eller foreslått at de nye bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår som ble vedtatt av regjeringen våren 2023 også skal gjelde fra lovens innslagspunkt. Disse bestemmelsene har ikke vært gjenstand for offentlig høring i forbindelse med utvalgets delutredninger, men ble hørt i forbindelse med innføringen av Norgesmodellen. Etter departementets vurdering bør disse bestemmelsene i all hovedsak videreføres med samme innslagspunkt som foreslås for øvrige krav til lønns- og arbeidsvilkår.

9.1.4.3 Kontrollplikt og krav om dokumentasjon

Utvalget har foreslått å endre ordlyden fra nødvendig kontroll til risikobasert kontroll. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av potensialet for å tydeliggjøre kontrollpliktens innhold. Departementet foreslår likevel å videreføre begrepet nødvendig kontroll i bestemmelsen. Kravet til nødvendighet innebærer en forholdsmessighetsvurdering av innhold og omfang av kravet til kontroll, og tydeliggjør også at plikten til å føre kontroll favner videre enn kun risikovurderinger.

Departementet presiserer, som utvalget, at kravet om nødvendig kontroll innebærer å føre risikobasert kontroll. Det er et mål at kontrollen blir mer målrettet ved at oppdragsgivers ressurser brukes til å kontrollere kontraktene med størst risiko. Dette betyr at det er utfallet av en risikovurdering som avgjør om det er behov for etterfølgende dokumentasjonskontroll av kontrakten. Dersom risikovurderingen avdekker lav risiko for brudd på kravene, kan oppdragsgiver som utgangspunkt avslutte kontrollen. Dersom risikovurderingen viser at det er høy risiko for brudd, skal oppdragsgiver gjennomføre en etterfølgende dokumentasjonskontroll av den aktuelle kontrakten. Departementet viser for øvrig til veiledningen utvalget har gitt om praktiseringen av kontrollplikten i NOU 2023: 26 punkt 16.2.3. Videre viser departementet til at DFØ har utarbeidet omfattende, generell veiledning om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser.

Departementet foreslår å videreføre kravet om at leverandøren må dokumentere at kravet til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt. Dette sikrer at oppdragsgiver har tilstrekkelig behandlingsgrunnlag i tråd med personopplysningslovens krav innenfor lovbestemmelsens virkeområde.

Departementet foreslår videre, i tråd med utvalget, å presisere at oppdragsgiver i tilstrekkelig grad må sørge for skriftlighet og dokumentasjon av risikovurderingen og eventuell etterfølgende kontroll. Etter departementets vurdering vil et slikt krav ikke pålegge oppdragsgiver nye plikter. Departementet foreslår derfor å presisere at oppdragsgiver plikter å dokumentere etterlevelsen av kontrollplikten.

9.1.4.4 Andre forhold

Utvalget foreslår å lovfeste at det skal fremgå av anskaffelsesdokumentene at kontrakten vil inneholde kontraktsvilkår om krav til lønns- og arbeidsvilkår og dokumentasjonsplikt for leverandørene. ILO 94 krever at leverandørene gjøres oppmerksom på innholdet i arbeidsklausuler. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å ta inn et eget krav om dette i bestemmelsen, ettersom kontraktsvilkår uansett må inntas i anskaffelsesdokumentene.

Departementet foreslår videre at bestemmelsen skal gjelde for ansatte og innleide hos leverandør eller underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten. Forskriften henviser til ansatte og personer hos leverandør eller underleverandør. Endringen sikrer likelydende ordlyd som i den foreslåtte bestemmelsen om krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling.

9.1.4.5 Strukturelle endringer

Departementet foreslår enkelte strukturelle endringer i bestemmelsen for å bedre brukervennligheten. Disse innebærer ingen materielle endringer.

I forbindelse med innføringen av Norgesmodellen ble det inntatt krav til obligatorisk tjenestepensjon, HMS-kort og krav til informasjonsplikt og språkferdigheter. Disse kravene gjelder kun for kontrakter om bygge- og anleggsarbeider og renholdstjenester. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i ny § 5f.

Departementet foreslår også å videreføre plikten til å føre kontroll i ny § 5i. Denne paragrafen vil også gjelde for krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling og krav om bruk av lærlinger, som har tilsvarende kontrollplikter. Kontrollplikten gjelder ikke for kravet om informasjonsplikt og språkferdigheter etter § 5f andre ledd.

Departementet foreslår, som utvalget, å videreføre krav til sanksjoner i en felles sanksjonsbestemmelse i ny § 5p. Se nærmere om sanksjonsbestemmelsen i kapittel 12.

Arbeidstilsynet fører tilsyn med at plikten til å stille krav til lønns- og arbeidsvilkår og kontrollplikten etterleves. Havindustritilsynet har innenfor sitt myndighetsområde tilsvarende tilsynsansvar og myndighet som Arbeidstilsynet. Ettersom departementet foreslår å splitte opp disse bestemmelsene i flere paragrafer, foreslås det å videreføre bestemmelsen om tilsynsmyndighet i ny § 5j. Departementets forslag tar høyde for endringer i Arbeidstilsynets virkemidler, som foreslått i Prop. 80 L (2024–2025) Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (Arbeidstilsynets virkemidler).

9.2 Krav om kontraktsvilkår om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling

9.2.1 Gjeldende rett

9.2.1.1 Norges EØS-rettslige forpliktelser

Anskaffelsesdirektivet inneholder ingen bestemmelser om krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling.

9.2.1.2 Nasjonal rett

Anskaffelsesloven § 5a bokstav a gir departementet hjemmel til å gi forskrift som pålegger statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer en plikt til å stille kontraktsvilkår om betalingsform ved utførelsen av offentlige kontrakter for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Videre følger det av bokstav c at departementet kan gi forskrift som pålegger de nevnte oppdragsgiverne en plikt til å kontrollere at kontraktsvilkår blir overholdt, og iverksette tiltak overfor leverandøren ved manglende overholdelse.

Anskaffelsesforskriften §§ 8-12a og 19-5 regulerer krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Bestemmelsene trådte i kraft 1. januar 2024.

Formålet med bestemmelsene er å motvirke arbeidslivskriminalitet gjennom økt transparens og sporbarhet i betalinger i leverandørkjeden og i offentlige kontrakter. Sporbarhet for betalinger bidrar blant annet til mer effektiv kontroll av om plikter om lønns- og arbeidsvilkår overholdes. Se nærmere omtale i Prop. 114 L (2022–2023) Endringer i lov om offentlige anskaffelser (forskriftshjemler om arbeidslivskriminalitet).

Kravet innebærer at oppdragsgiver skal stille kontraktsvilkår om at lønn og annen godtgjørelse i forbindelse med bygge- og anleggsarbeider eller renholdstjenester som er omfattet av CPV-kode 90910000 skal betales via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Bestemmelsene omfatter betaling til leverandørens ansatte, ansatte hos underleverandører og innleide som direkte medvirker i forbindelse ved utførelsen av arbeidet. Oppdragsgiver skal også inkludere tilhørende sanksjoner i kontrakten.

Videre skal oppdragsgiver kontrollere at kravet overholdes. Leverandør og underleverandører skal på forespørsel utlevere dokumentasjon som viser at kravet overholdes, jf. §§ 8-12a og 19-5 andre og tredje ledd.

Bestemmelsene gjelder for bygge- og anleggsarbeider og renholdstjenester som er omfattet av CPV-kode 90910000, og som skal gjennomføres etter reglene i del II og III i anskaffelsesforskriften. Bestemmelsen gjelder derfor for kontrakter med en anslått verdi som er lik eller overstiger 1,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift.

En tilsvarende bestemmelse er tatt inn i forsyningsforskriften § 7-10 for kontrakter med en anslått verdi som er lik eller overstiger 4,5 millioner kroner eksklusive merverdiavgift.

9.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget avgrenset sitt arbeid mot regjeringens forslag til nye og skjerpede regler for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping som ble fremmet parallelt med utvalgets arbeid.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Ettersom bestemmelsen om krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling ikke inngikk i Anskaffelsesutvalgets utredning, har den heller ikke vært gjenstand for offentlig høring i forbindelse med utvalgets delutredninger.

9.2.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre dagens regulering av krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling, og ta den inn i nye §§ 5g, 5i og 5p. Forslaget viderefører i hovedsak det materielle innholdet i anskaffelsesforskriften §§ 8-12a og 19-5, men med justert innslagspunkt. Departementet foreslår mindre redaksjonelle endringer som ikke ment å innebære realitetsendringer. Departementet foreslår ingen endringer i reguleringen av forsynings- eller konsesjonskontrakter.

Departementet foreslår samtidig å oppheve gjeldende anskaffelseslov § 5a. Departementets forslag til nye §§ 5g, 5i og 5p innebærer at kravene om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling, som i dag ligger i forskrift, tas inn i anskaffelsesloven. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å opprettholde de særskilte forskriftshjemlene i § 5a. Departementet har en forskriftshjemmel i § 16 som også dekker de forhold som § 5a regulerer.

Kravet om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling skal bidra til mer effektiv kontroll av lønns- og arbeidsvilkår. Etter departementets vurdering bør derfor bestemmelsen ha samme innslagspunkt som bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår.

Departementet foreslår ikke å videreføre siste ledd i de gjeldende bestemmelsene om at personopplysningsloven gjelder for behandling av opplysninger hvis ikke annet er bestemt, jf. anskaffelsesforskriften §§ 8-12a og 19-5. Personopplysningsloven gjelder uavhengig av om det fremgår av anskaffelsesloven eller ikke. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å presisere dette i lovteksten.

Departementet foreslår å videreføre plikten til å føre nødvendig kontroll av om kravet etterleves i en felles bestemmelse om kontroll, som også omhandler krav til kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår og krav om bruk av lærlinger, jf. nye §§ 5e, 5f og 5h, se nærmere omtale av kontrollplikten under punkt 9.1.4.

Departementet foreslår også en egen bestemmelse om sanksjoner i ny § 5p som blant annet skal gjelde for leverandørens eller underleverandørers brudd på kontraktsvilkår om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling.

Bestemmelsen foreslås å gjelde for kontrakter med en verdi som er lik eller overstiger kunngjøringsplikten for varer og tjenester for statlige myndigheter og andre oppdragsgivere, i likhet med de øvrige bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår og kravet om begrensing i antall ledd i leverandørkjeden som er behandlet i punkt 9.1 og 9.3. Dette innebærer en justering av dagens innslagspunkt. Se nærmere omtale av virkeområdet for bestemmelsene om samfunnshensyn i punkt 5.4.

9.3 Begrensning av antall ledd i leverandørkjeden

9.3.1 Gjeldende rett

9.3.1.1 Norges EØS-rettslige forpliktelser

Anskaffelsesdirektivet inneholder ingen bestemmelser om begrensninger i leverandørkjeden. Artikkel 70 åpner imidlertid for at oppdragsgiver kan fastsette kontraktsvilkår for gjennomføring av kontrakten, for eksempel om økonomiske eller sosiale forhold. Kontraktsvilkårene må ha tilknytning til kontraktens gjenstand.

9.3.1.2 Nasjonal rett

Anskaffelsesloven § 5a bokstav b gir departementet hjemmel til å gi forskrift som pålegger statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer en plikt til å sette begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden ved utførelsen av kontrakter i bransjer med særlige utfordringer knyttet til arbeidslivskriminalitet. Videre følger det av bokstav c at departementet kan gi forskrift som pålegger de nevnte oppdragsgiverne en plikt til å kontrollere at begrensninger i ledd i leverandørkjeden blir overholdt, og iverksette tiltak overfor leverandøren ved manglende overholdelse.

Det følger av anskaffelsesforskriften §§ 8-13 og 19-3 første ledd at oppdragsgiver skal stille krav om at leverandørene kan ha maksimalt to ledd i leverandørkjeden under seg. Formålet med bestemmelsene er å motvirke arbeidslivskriminalitet. Begrensningen gjelder antallet vertikale ledd, og regulerer ikke hvor mange sideordnede underleverandører som benyttes. Hensikten er å unngå lange kjeder av underleverandører. Undersøkelser viser at lange vertikale leverandørkjeder er særlig utsatt for arbeidslivskriminalitet, blant annet fordi oppdragsgivers mulighet til kontroll blir svekket.

Bestemmelsen gjelder for bygge- og anleggsarbeider og renholdstjenester som er omfattet av CPV-kode 90910000. Kravet om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden har ulike innslagspunkter for henholdsvis bygge- og anleggsarbeider og renholdstjenester. For bygge- og anleggsarbeider gjelder bestemmelsen for kontrakter med en verdi som er lik eller overstiger 1,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for statlige oppdragsgivere, og 2,05 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for andre oppdragsgivere, jf. anskaffelsesforskriften § 8-13 første ledd. For renholdstjenester gjelder bestemmelsen for kontrakter med en verdi som er lik eller overstiger 1,49 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for statlige oppdragsgivere og 2,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for andre oppdragsgivere, jf. anskaffelsesforskriften § 19-3 første ledd, jf. §§ 5-1 tredje ledd og 5-3 første ledd.

Etter §§ 19-3 andre ledd og 8-13 andre ledd åpnes det for at oppdragsgiver kan godta flere ledd med underleverandører hvis det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig konkurranse. Hvis det på grunn av uforutsette omstendigheter er nødvendig for å få gjennomført kontrakten, kan oppdragsgiver også godta flere ledd etter at kontrakt er inngått. En tilsvarende bestemmelse er tatt inn i forsyningsforskriften for kontrakter med en anslått verdi som er lik eller overstiger 4,1 millioner kroner eksklusive merverdiavgift, jf. forsyningsforskriften § 7-8.

9.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2023: 26 punkt 18.2 å videreføre de gjeldende bestemmelsene om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden, med enkelte justeringer.

Utvalget foreslår å endre bestemmelsens innslagspunkt, slik at den gjelder alle anskaffelser som omfattes av loven. Utvalget finner at dette er i samsvar med EØS-retten. Utvalget foreslår også en forenkling av bestemmelsens struktur.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Tolv høringsinstanser har uttalt seg om utvalgets forslag til bestemmelse om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden. De fleste høringsinstansene er i hovedsak positive til bestemmelsen. Blant annet uttrykker Trøndelag fylkeskommune og Unio at den er viktig for å forhindre økonomisk kriminalitet, sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet. Norsk nukleær dekommisjonering gir derimot uttrykk for at forslaget ikke ivaretar behov for å ha god kontroll på både hovedleverandør og alle underleverandører.

Bygghåndverk Norge etterspør mer fleksible regler. Instansen viser til at det er en rekke spesialleveranser innenfor de ulike entrepriseområdene som ikke passer inn i en rigid struktur om leverandørledd. Dette medfører at det må gis unntak som gjør det mer krevende for både oppdragsgiver og leverandør. Instansen fremhever videre viktigheten av at kontraktsvilkår videreføres i underliggende ledd og at oppdragsgiver har kontroll over alle leverandører i prosjektet.

Maskinentreprenørenes forbund foreslår et unntak for bruk av bedrifter med spesialkompetanse for en kortere periode. Instansen viser til at anleggsbransjen er en bransje der mange bedrifter har spesifikk kompetanse på avgrensede fagområder.

Kommunene Oslo, Bergen, Kinn og Skien uttrykker at det bør komme tydeligere frem at det kan stilles strengere krav i den enkelte anskaffelsen enn lovforslaget legger opp til. Oslo kommuneforeslår også at innleid personell som inngår i underleverandørens arbeidsstokk bør anses som et eget ledd i leverandørkjeden.

Oslo kommuneog Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) påpeker at ny bestemmelse også bør gjelde for andre bransjer der bruk av underleverandører øker risiko for arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.Bergen kommune stiller spørsmål om det kan stilles begrensninger i andre bransjer enn renhold og bygg og anlegg. Videre spør kommunen om det kan stilles krav om bare ett ledd for fagspesifikke kontrakter, og ingen ledd der underleverandører øker risikoen for arbeidslivskriminalitet vesentlig.

LO og Oslo kommunestøtter at forslaget gjelder for alle anskaffelser som omfattes av loven. LO viser til at bestemmelsen er viktig for å føre kontroll med leverandørkjeden, og utgjør et av de viktigste grepene for å forhindre arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Nordland fylkeskommune uttrykker at forslaget om at alle anskaffelser skal omfattes ikke står i forhold til risikoen for arbeidslivskriminalitet. Fylkeskommunen viser til at dette vil øke oppfølgings- og kontrollomfanget. Den foreslår å heller pålegge oppdragsgiver en risikovurdering basert på lokale forhold, uavhengig av kontraktens størrelse.

9.3.4 Departementets vurdering

9.3.4.1 Overordnet om departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre gjeldende bestemmelser om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden, med justert innslagspunkt og enkelte presiseringer, i ny § 5k. Departementet foreslår mindre justeringer i språk og struktur, som ikke er ment å innebære realitetsendringer. Departementet foreslår ingen endringer knyttet til reguleringen av forsynings- eller konsesjonskontrakter.

Departementet ser fortsatt behov for en bestemmelse om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Departementet viser til at risikoen for økonomisk kriminalitet og sosial dumping særlig er til stede der det er lange leverandørkjeder og utfordrende å holde oversikt. Begrensingen av antall ledd i leverandørkjeden gjør det lettere å føre kontroll og ha kommunikasjon med de enkelte ledd i kjeden, og kan blant annet lette gjennomføringen av kontrollen av lønns- og arbeidsvilkår.

Departementet foreslår samtidig å oppheve gjeldende anskaffelseslov § 5a. Departementets forslag til ny § 5k innebærer at kravene om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden som i dag ligger i forskrift, tas inn i anskaffelsesloven. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å opprettholde de særskilte forskriftshjemlene i § 5a. Departementet har en forskriftshjemmel i § 16 som også dekker forholdene som § 5a regulerer.

9.3.4.2 Nærmere om antallet ledd og omfattede bransjer

Høringsinstansene har både etterspurt fleksibilitet til å benytte flere leverandørledd og begrensninger til ett ledd. Departementet vurderer at gjeldende begrensning til to ledd generelt har fungert etter sin hensikt, og foreslår derfor å videreføre dette. Den enkelte oppdragsgiver kan utover dette vurdere behovet for ytterligere begrensninger. Departementet vurderer at det kan skape uklarhet dersom denne muligheten lovfestes. En ytterligere begrensning av antall ledd underleverandører forutsetter også at en slik begrensning er forholdsmessig.

Departementet deler ikke Oslo kommunes vurdering av at innleid personell bør anses som et eget ledd i leverandørkjeden. Departementet viser til at det er egne regler for adgangen til å benytte innleie, som er skjerpet for visse bransjer og områder.

Departementet foreslår ikke å innføre et unntak for bedrifter med spesialkompetanse for en kortere periode i prosjektene, slik Maskinentreprenørenes forbund foreslår. Selv om det ofte kan oppstå behov for spesialkompetanse i bygge- og anleggsprosjekter, er det etter departementets vurdering risiko for at et slikt unntak uthuler hovedregelen og øker risikoen for arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Departementet presiserer at det ikke er noen begrensning på antall underleverandører i horisontal linje.

Departementet foreslår ikke at begrensningen av antall ledd i leverandørkjeden skal gjelde andre bransjer. Dette vil eventuelt kreve grundig vurdering.

Departementet viser til at regelverket ikke er til hinder for at oppdragsgiver kan stille krav om begrensninger i andre bransjer enn i bygg- og anlegg og renholdstjenester, eller stille krav om færre enn to ledd. For anskaffelser over EØS-terskelverdi forutsetter dette at oppdragsgiver foretar en konkret vurdering av om slike krav er forholdsmessige, nærmere bestemt om de er egnede og nødvendige for å motvirke arbeidslivskriminalitet. Hvis oppdragsgiver for eksempel stiller krav om kun ett ledd underleverandører, må det vurderes om kravet er egnet til å nå målet om å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping, og om det er nødvendig med bare ett ledd. Departementet viser for øvrig til DFØs veileder om adgangen til å stille strengere seriøsitetskrav enn hva som fremgår av regelverket.

9.3.4.3 Reglenes innslagspunkt

Departementet merker seg at det er blandede tilbakemeldinger i høringen av forslaget om at bestemmelsen skal gjelde for alle anskaffelser.

Departementet har vurdert om kravet om begrensning i antall ledd i leverandørkjeden skal inntre fra lovens innslagspunkt eller kun gjelde for anskaffelser over en viss verdi. Hensynet til effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser tilsier etter departementets vurdering at kravet om begrensning i antall ledd i leverandørkjeden først bør inntre for anskaffelser over en viss verdi – slik rettstilstanden også er i dag. Videre taler hensynet til forenkling for at bestemmelsene om samfunnshensyn så langt som mulig bør ha likt innslagspunkt.

Departementet foreslår derfor at bestemmelsen skal gjelde for kontrakter med en verdi som er lik eller overstiger kunngjøringsplikten for varer og tjenester for statlige myndigheter og andre oppdragsgivere, i likhet med bestemmelsene om lønns- og arbeidsvilkår og kravet om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling. Dette innebærer en justering av dagens innslagspunkt, se nærmere omtale av virkeområdet for bestemmelsene om samfunnshensyn i punkt 5.4. Departementet følger dermed ikke utvalgets forslag om å la kravet gjelde alle anskaffelser som er omfattet av loven.

Departementet legger vekt på at begrensningen av antall ledd i leverandørkjeden kan ha negative samfunnsøkonomiske effekter fordi det kan være økonomisk rasjonelt for en leverandør å benytte flere enn to ledd med underleverandører. Konkurransen kan reduseres hvis det blir vanskeligere for leverandør å gjennomføre store offentlige oppdrag. Dette øker kostnadene for det offentlige. Bestemmelsen kan også vri konkurransen til ulempe for mindre foretak fordi behovet for omfattende leverandørkjeder er særlig stort der leverandørkjeden benytter mindre foretak som enkeltvis kun kan utføre begrensede deler av oppdraget. De konkurransebegrensende virkningene av bestemmelsen kan reduseres av at oppdragsgiver kan tillate flere ledd underleverandører dersom det er nødvendig for å sikre tilstrekkelig konkurranse. Oppdragsgiver vil imidlertid uansett ha administrative kostnader med å vurdere om unntakene skal benyttes. Dette er bakgrunnen for at departementet foreslår et høyere innslagspunkt enn utvalget.

Departementet viser videre til at kontraktsvilkår om begrensning av antall ledd med underleverandører, må anses som en restriksjon i de grunnleggende fire frihetene i EØS-retten. En slik restriksjon er i tråd med EØS-avtalen, forutsatt at den skal oppfylle et mål av allmenn interesse, er egnet og forholdsmessig. Dette innebærer at tiltaket ikke kan være mer inngripende enn nødvendig for å oppfylle formålet. ESA åpnet i 2019 en undersøkelse om de norske bestemmelsene om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden er i tråd med EØS-retten. Saken ble lukket i 2024, etter at norske myndigheter signaliserte at veilederen til bestemmelsen skulle justeres. Etter departementets vurdering er det større risiko for å utfordre forholdet til EØS-retten dersom bestemmelsen gjøres gjeldende også for mindre anskaffelser fordi det vil føre til rettslig usikkerhet om bestemmelsen.

9.3.4.4 Andre forhold

Etter dagens bestemmelse skal begrensningen av antall ledd angis i anskaffelsesdokumentene. Anskaffelsesdokumentene omfatter både konkurransegrunnlag med tilhørende kontrakt, kunngjøring av konkurransen og det europeiske egenerklæringsskjemaet (ESPD). I praksis stilles kravet i kontrakten. Departementet foreslår å lovfeste at kravet om maksimalt antall ledd i underleverandørkjeden skal angis i kontrakten. Dette gjelder både hovedregelen om maksimalt to ledd med underleverandører, og i unntakstilfellene hvor oppdragsgiver godtar flere ledd med underleverandører.

Etter departementets vurdering er ikke formuleringen i dagens bestemmelse om at oppdragsgiver kan godta flere ledd dersom det er nødvendige for å sikre tilstrekkelig konkurranse, tilstrekkelig klar. Departementets vurdering er at oppdragsgiver må bestemme hvor mange ledd med underleverandører den vil akseptere før konkurransegrunnlaget og kontrakten ferdigstilles, ikke etter at tilbudene er levert. Departementet foreslår at ny bestemmelse tydeliggjør at oppdragsgiver kan åpne for flere ledd med underleverandører.

9.4 Krav om kontraktsvilkår om bruk av lærlinger

9.4.1 Gjeldende rett

9.4.1.1 Norges EØS-rettslige forpliktelser

Anskaffelsesdirektivet inneholder ingen bestemmelser om krav om bruk av lærlinger. Artikkel 70 åpner imidlertid for at oppdragsgiver kan fastsette kontraktsvilkår for gjennomføring av kontrakten, for eksempel om økonomiske eller sosiale forhold. Kontraktsvilkårene må ha tilknytning til kontraktens gjenstand.

9.4.1.2 Nasjonal rett

Anskaffelsesloven § 7 pålegger oppdragsgiver å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige anskaffelser. Det følger videre av bestemmelsen at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om krav om bruk av lærlinger, herunder bestemme at kravet bare skal gjelde for kontrakter over en bestemt verdi og varighet. Kunnskapsdepartementet har gitt nærmere regler om bruken av lærlinger i forskrift 17. desember 2016 nr. 1708 om plikt til å stille krav i offentlige kontrakter (lærlingforskriften).

Lærlingforskriften §§ 4 og 5 angir at kravet gjelder for tjenestekontrakter og bygg- og anleggskontrakter med varighet over tre måneder. Kontraktsverdien må være lik eller overstige 1,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for statlige myndigheter og 2,05 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for andre oppdragsgivere. Lærlingforskriften gjelder også for forsyningskontrakter.

Oppdragsgiver har plikt til å stille krav om at leverandør er tilknyttet en lærlingordning og at en eller flere lærlinger deltar i arbeidet med gjennomføringen av kontrakten, jf. lærlingforskriften §§ 3, jf. 6 første ledd første punktum. Leverandør må være godkjent lærebedrift i Norge, eller i et annet land med godkjent læreordning, jf. Prop. 51 L (2015–2016) Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) kapittel 10, merknad til § 7. Utenlandske leverandører kan benytte lærling fra lærlingordning eller praksiselev fra opplæringsordning fra opprinnelseslandet der det ikke er lærlingordning, jf. lærlingforskriften § 8.

Kravet gjelder i bransjer hvor det i forskrift er definert at det er særlig behov for læreplasser, jf. anskaffelsesloven § 7 første ledd andre punktum.

I lærlingforskriften § 6 tredje ledd fremgår det at krav om bruk av lærlinger ikke må være uforholdsmessig etter kontraktens innhold, omfanget av den delen av arbeidet der det er relevant å benytte arbeidskraft med fag- eller svennebrev, eller andre forhold.

Lærlingforskriften § 9 første ledd pålegger oppdragsgiver å kontrollere om kravet om bruk av lærlinger overholdes. Dersom en leverandør som er tilknyttet en lærlingordning kan dokumentere reelle forsøk på å inngå lærekontrakt uten å lykkes, eller dersom manglende bruk av lærling skyldes lærlingen selv, anses lærlingkravet for å være oppfylt, jf. lærlingforskriften § 9 andre og tredje ledd. Oppdragsgiver skal i kontrakten forbeholde seg retten til å ilegge nødvendige sanksjoner.

I forskrift 22. januar 2025 nr. 60 om endring i forskrift om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter ble kravet om bruk av lærlinger innskjerpet, slik at minst ti prosent av arbeidet må utføres av lærlinger. Alternativt skal minst en person av de som deltar i arbeidet med å oppfylle kontrakten være lærling. Kravet om særlig behov klargjøres også i endringsforskriften. Det foreligger særlig behov for læreplasser hvis underdekningen på læreplasser er mer enn ti prosent av søkertallet til læreplasser innenfor et utdanningsprogram. Endringene trer i kraft 1. august 2025.

9.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2023: 26 kapittel 17 å videreføre dagens bestemmelse i anskaffelsesloven § 7 om krav om bruk av lærlinger i offentlige anskaffelser, med noen presiseringer. Utvalget viser til at formålet med bestemmelsen er å fremme et seriøst arbeidsliv og å bidra til å sikre tilstrekkelig antall lærlingplasser.

Utvalget foreslår at Samarbeidsrådet for yrkesopplæring og Kunnskapsdepartementet med jevne mellomrom skal lage en liste over hvilke fag som etter deres oppfatning har særskilt behov for læreplasser. Denne listen kan deretter offentliggjøres, slik at oppdragsgiver slipper å vurdere konkret i hver anskaffelse hvilke bransjer som har et særlig behov for lærlingplasser.

Utvalget foreslår å videreføre kravet til minst tre måneders varighet for kontrakter hvor det pålegges krav om bruk av lærlinger. Utvalget åpner for at kontrakter av kortere varighet kan ha krav om bruk av lærlinger, men for kontrakter som reguleres av EØS-retten må kravet ikke utgjøre et uforholdsmessig hinder for potensielle leverandører.

Utvalget foreslår ulike innslagspunkt for kravet om å innta kontraktsvilkår om bruk av lærlinger og kontrollplikten. Utvalget foreslår at kravet om bruk av lærlinger skal gjelde alle anskaffelser omfattet av loven, uavhengig av terskelverdi. Så lenge kravet om tre måneders varighet videreføres, finner utvalget at et krav om bruk av lærlinger fortsatt vil være forholdsmessig etter EØS-retten. For anskaffelser under EØS-terskelverdi hvor EØS-rettslige krav gjør seg gjeldende fordi anskaffelsen har en klar grensekryssende interesse, må oppdragsgiver benytte unntaksmulighetene som foreslås i en ny bestemmelse. Utvalget foreslår å videreføre unntaksbestemmelsen i lærlingforskriften § 6 tredje ledd, for å sikre at bestemmelsen er i samsvar med EØS-retten.

Utvalget foreslår også å videreføre plikten til å føre kontroll, men at kontrollplikten kun gjelder for kunngjøringspliktige anskaffelser. Utvalget foreslår at kontrollplikten skal være risikobasert, tilsvarende plikten som gjelder for lønns- og arbeidsvilkår. Utvalget foreslår også at kontraktsvilkår etter bestemmelsen skal ledsages av sanksjoner.

Ett utvalgsmedlem er uenig i at kontrollplikten for kontraktsvilkår for bygg- og anleggskontrakter skal tre inn ved kunngjøringsplikten, fordi dette vil utgjøre en svekkelse av dagens krav.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

21 høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om krav om kontraktsvilkår om bruk av lærlinger.

De fleste høringsinstansene som har uttalt seg er positive til en videreføring av plikten til å stille krav om bruk av lærlinger i anskaffelsesloven, og flere støtter utvalgets forslag, herunder Skattedirektoratet, NTNU og Norsk Industri.

Bergen kommune, Bygghåndverk Norge og Maskinentreprenørenes Forbund peker på at ny bestemmelse må ses i lys av høringen som Kunnskapsdepartementet gjennomførte i august 2023. Enkelte instanser viser til at de har gitt innspill til bestemmelse der.

Bærum kommune, Herøy kommune, Kinn kommune, KS, DFØ, Nordland fylkeskommune, Oslo kommune, LO, Skien kommune, Maskinentreprenørenes forbundog Statsbygg har innspill knyttet til innslagspunktet for krav og kontroll, som i stor grad overlapper med innspillene til krav til lønns- og arbeidsvilkår, se punkt 9.1.3. Flere av disse instansene viser til at lønns- og arbeidsvilkår og bruk av lærlinger må ses i sammenheng når det kommer til innslagspunktet for krav og kontroll.

Bergen kommune gir uttrykk for at departementet bør vurdere å innføre en plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i varekontrakter fordi det kan være like relevant i begge typer kontrakter. Det bør også vurderes om terskelen for lengden på kontrakten bør heves. Kommunen peker på at det kan være urimelig å kreve at leverandør tar inn en lærling på et oppdrag som kun varer i tre måneder.

Flere instanser har innspill til vilkåret om særlig behov for læreplasser. Bygghåndverk Norge viser til at vilkåret om særlig behov må knyttes til enkeltfag og ikke utdanningsprogram. De peker på at det i byggsektoren er stort behov i samtlige fag, men at dette ikke reflekteres gjennom søkere til læreplasser. Virke, LO, Maskinentreprenørenes forbund,Nordland Fylkeskommuneog SMB Norge uttaler at det er uklart hva som menes med særlig behov for læreplasser. Bergen kommune påpeker at det bør avgjøres om vilkåret om særlig behov skal knyttes til regionalt eller nasjonalt nivå.

Maskinentreprenørenes forbund ogDFØ fremhever at kravet om bruk av lærlinger bør ha en viss fleksibilitet, særlig for mindre kontrakter. Dersom tilbydere alltid skal ha en lærling i mindre kontrakter, kan det i praksis innebære at ansatte lærlinger må utgjøre 50 prosent av ansatte i bedriften. Høringsinstansene viser til at dette vil svekke konkurranseevnen til små og mellomstore leverandører.

9.4.4 Departementets vurdering

9.4.4.1 Overordnet om departementets vurdering

Departementet foreslår i det vesentlige å videreføre innholdet i dagens lærlingsforskrift i nye §§ 5h, 5j og 5p. Departementets forslag til lovbestemmelser tar høyde for endringene i lærlingforskriften som trer i kraft 1. august 2025. Departementet foreslår imidlertid å justere innslagspunktet.

Departementet foreslår å ikke videreføre bestemmelsen i lærlingforskriften § 5 tredje ledd om beregning av kontraktens verdi ved rammeavtaler. Anskaffelsesregelverket inneholder bestemmelser om beregning av anskaffelsers verdi, og det er naturlig å falle tilbake på disse bestemmelsene også ved beregning av verdien i forbindelse med krav om bruk av lærlinger. Departementet foreslår ingen endringer knyttet til reguleringen av forsynings- eller konsesjonskontrakter.

Departementet foreslår samtidig å oppheve gjeldende anskaffelseslov § 7. Departementets forslag til nye §§ 5h, 5j og 5p innebærer at kravet om å stille kontraktsvilkår om bruk av lærlinger, som i dag er nedfelt i anskaffelsesloven § 7 og i forskrift, i sin helhet tas inn i anskaffelsesloven. Etter departementets vurdering er det derfor ikke nødvendig å opprettholde den særskilte forskriftshjemmelen i § 7 første ledd tredje punktum. Departementet har en forskriftshjemmel i § 16 som også dekker forholdene som § 7 regulerer.

9.4.4.2 Reglenes innslagspunkt

Etter departementets vurdering bør plikten til å stille kontraktsvilkår om bruk av lærlinger og kontrollplikten ha det samme innslagspunktet. Departementet deler dermed ikke vurderingene til flertallet i Anskaffelsesutvalget på dette punktet. En oppsplitting av plikten til å stille kontraktsvilkår og kontrollplikten kan skape uklarheter om forståelsen av regelverket og oppdragsgivers plikter.

Departementet vurderer at hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser innebærer at krav om å stille kontraktsvilkår om bruk av lærlinger og kontrollplikten inntrer for anskaffelser over en viss verdi. Kravet medfører kostnader både for leverandør og oppdragsgiver, noe som også taler for at kravet bør kun gjelde for kontrakter over en viss verdi.

Kontrollplikten innebærer en administrativ byrde for oppdragsgiver. Oppfølging av krav om bruk av lærlinger krever, på samme måte som krav til lønns- og arbeidsvilkår, kompetanse som innkjøpsfunksjonen normalt ikke besitter.

Departementet foreslår at både plikten til å stille krav og kontrollplikten kun skal gjelde kunngjøringspliktige anskaffelser. Dette vil etter departementets oppfatning innebære en forenkling og redusere de administrative kostnadene ved kravet. Se nærmere omtale av virkeområdet for bestemmelsene om samfunnshensyn i punkt. 5.4.

Oppdragsgiver kan vurdere å stille krav om bruk av lærlinger også under bestemmelsens innslagspunkt. Klagenemnda for offentlige anskaffelser har lagt til grunn at forskriften også kan være anvendelig ut over de situasjoner hvor det er plikt til å bruke lærling, jf. KOFA-2017-344 avsnitt 26. Departementet understreker at oppdragsgiver må vurdere konkret om kravet kan stilles innenfor rammene i anskaffelsesregelverket og EØS-retten.

Vilkåret om særlig behov for læreplasser er presisert i endringsforskriften som trer i kraft 1. august 2025. Vilkåret er oppfylt dersom underdekningen er mer enn ti prosent av søkertallet til læreplasser innenfor et utdanningsprogram. Etter departementets vurdering er dette en tilstrekkelig klargjøring av vilkårets innhold. Departementet foreslår ingen ytterligere endringer.

Det er stor variasjon i læreplasser regionalt, og oppdragsgiver må derfor se hen til det nasjonale behovet for lærlinger. Et regionalt krav kan føre til store forskjeller og er etter departementets vurdering mindre egnet til å få opp det totale antallet lærlinger nasjonalt.

Bygghåndverk Norge påpeker i sitt høringsinnspill at det er stort behov for lærlinger i byggebransjen, men at dette ikke reflekteres gjennom søkere til læreplasser. Departementet viser til at det kan være uforholdsmessig å stille krav om bruk av lærlinger der kravet ikke kan etterleves som følge av manglende utdanningstilbud. Mangel på lærlinger kan heller ikke alene løses gjennom offentlige anskaffelser.

9.4.4.3 Varekontrakter

Departementet har merket seg Bergen kommunes innspill om at kravet om bruk av lærlinger også bør omfatte varekontrakter. Kravet gjelder i dag kun for tjenestekontrakter og kontrakter om bygge- og anleggsarbeider. Dette innebærer at kravet knyttes til utførelsen av arbeidet på kontrakten. Departementet vurderer det ikke som hensiktsmessig å gjøre kravet gjeldende for varekontrakter, ettersom varer ofte vil være ferdig produsert før kjøpekontrakt inngås.

9.4.4.4 Hensynet til fleksibilitet

Departementet vurderer at kravet slik det foreslås lovfestet, ivaretar hensynet til fleksibilitet, blant annet fordi plikten til å stille krav ikke gjelder når det er uforholdsmessig. Kravet kan være uforholdsmessig hvis kontrakten gjelder arbeid som krever spesialisert kompetanse eller av andre grunner ikke er egnet for lærlinger. Kravet kan også være uforholdsmessig dersom anskaffelsen er en tjenestekontrakt hvor en betydelig del av kontraktssummen er knyttet til materialkostnader. Etter departementets vurdering kan ikke kontraktens lave verdi eller korte varighet alene medføre at kravet er uforholdsmessig, men disse momentene kan inngå i en helhetsvurdering av om kravet til å stille kontraktsvilkår om bruk av lærlinger er uforholdsmessig.

9.4.4.5 Kontrollplikt og sanksjoner

Departementet forslår å videreføre plikten til å føre kontroll med bruk av lærlinger i en egen bestemmelse om kontroll i ny § 5i. Kontrollbestemmelsen foreslås også å gjelde for krav til lønns- og arbeidsvilkår og krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling, som har tilsvarende kontrollplikter.

Departementet har tatt ut kravet til sanksjoner, og inntatt dette i en samlet sanksjonsbestemmelse i ny § 5p.

9.5 Dokumentasjon av skatte- og avgiftsmessige forhold

9.5.1 Gjeldende rett

Anskaffelsesdirektivet inneholder ingen bestemmelser om fremleggelse av skatteattest eller annen dokumentasjon på skatte- og avgiftsmessige forhold.

Anskaffelsesforskriften § 7-2 første ledd angir at oppdragsgiver skal kreve at den valgte leverandøren leverer skatteattest for merverdiavgift og skatt. Kravet til skatteattest gjelder kun for norske leverandører og for anskaffelser som overstiger 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift.

Bestemmelsens andre ledd fastsetter at skatteattesten ikke skal være eldre enn seks måneder regnet fra fristen for å levere forespørsel om å delta i konkurransen eller tilbud.

Tredje ledd regulerer kravet til skatteattest for bygge- og anleggskontrakter. Her fastsettes at leverandør skal kreve tilsvarende skatteattest fra alle underleverandører ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til oppdraget som overstiger 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift. Ved brudd på leverandørens plikt til å kreve skatteattest kan oppdragsgiver kreve at leverandør erstatter underleverandøren med en underleverandør som kan levere skatteattest. Oppdragsgiver kan også kreve at leverandør erstatter en underleverandør som ikke har oppfylt sine forpliktelser til å betale skatter og avgifter. Eventuelle økonomiske krav og omkostninger knyttet til heving av avtaler med underleverandører på bakgrunn av denne bestemmelsen skal bæres av leverandør.

Det er ingen tilsvarende bestemmelser i forsyningsforskriften eller konsesjonskontraktforskriften.

9.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2023: 26 punkt 20.2 å videreføre kravet om skatteattest. Utvalget ønsker å opprettholde et system som skal sikre at offentlige kontrakter bare blir inngått med leverandør som har ordnede skatte- og avgiftsforhold.

Utvalget foreslår at oppdragsgiver skal kreve at den valgte leverandør, inkludert underleverandører, leverer skatteattest for merverdiavgift og skatt. Videre foreslår utvalget at kravet kun gjelder for norske leverandører. Siden kravet ikke gjelder for utenlandske leverandører, har utvalget ikke foretatt noen EØS-rettslig vurdering.

Utvalget foreslår også at bestemmelsen skal gjelde for alle anskaffelser som er omfattet av loven, og at den særskilte terskelverdien for kravet dermed ikke videreføres. Utvalget foreslår en mindre endring når det gjelder utgangspunktet for å beregne alder på skatteattesten som følge av utvalgets forslag til forenklede regler under EØS-terskelverdi.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er ti høringsinstanser som har uttalt seg om utvalgets forslag til § 2-9 om skatteattest.

Bergen kommune støtter utvalgets forslag om å beholde kravet til skatteattest. Bergen kommune støtter også utvalgets forslag om ikke å ha et eget innslagspunkt for dette kravet. Bergen kommune påpeker at det ikke gis føringer for når attestene skal leveres, annet enn at det er åpenbart at det må være etter valg av leverandør. Det gis heller ingen føringer for om innleveringstidspunktet kan differensieres mellom leverandør og underleverandørene.

DFØ foreslår at begrepet skatteattest byttes ut med skatteinformasjon i ny lov for å sikre at anskaffelsesloven legger til rette for deling og gjenbruk av data. Etter DFØs oppfatning er det viktig at anskaffelsesloven legger til rette for datadeling til å gjennomføre automatiserte kontroller av skatteinformasjon og andre lov- og forskriftsfestede seriøsitetskrav gjennom hele kontraktsperioden. For å sikre mulighet for gjenbruk av data og forenkle og effektivisere kontroll av etterlevelse av regelverket, bør bestemmelsen omformuleres. DFØ uttaler også at det bør vurderes om det skal stilles krav om at oppdragiver skal legge til rette for at innhenting av skatte- og avgiftsinformasjon kan skje digitalt og automatisk. Dette vil i praksis medføre et krav til oppdragsgiver om å benytte tjenesten eBevis.

Forsvarets logistikkorganisasjon fremholder at dersom krav om skatteattest videreføres, bør det kombineres med en regulering av konsekvensene av at leverandøren i en anskaffelse ikke leverer skatteattest eller innleverer skatteattest med avvikende innhold.

Virke fremholder at dersom krav om skatteattest beholdes, vil det være en forenkling hvis kravet slår inn ved allerede etablerte terskler. Virke støtter utvalgets forslag om at innslagspunktet blir lavere enn i dag.

Innlandet fylkeskommune påpeker at den foreslåtte endringen av utgangspunktet for skatteattestens alder kan medføre ekstraarbeid. Fylkeskommunen er positiv til forslaget dersom oppdragsgiver gis mulighet til å enkelt innhente elektronisk skatteattest. Videre uttaler Innlandet fylkeskommune at oppdragsgiver bør gis mulighet, alternativt plikt, til å avvise en leverandør som vesentlig har misligholdt sine forpliktelser til å betale skatter og avgifter.

Oslo kommune støtter en videreføring av kravet til skatteattest i ny lov, men viser til at den foreslåtte bestemmelsen er vesentlig endret sammenlignet med dagens bestemmelse. Oslo kommune skriver at den foreslåtte bestemmelsen ikke tar høyde for at det før tildeling av kontrakten kan være uavklart hvem som skal være underleverandører, og dermed ikke hjemler kontroll og eventuelle krav om utskiftning av underleverandører som engasjeres etter tildelingen.

Skattedirektoratet støtter videreføring av kravet til skatteattest, men fremholder at ordlyden må oppdateres slik at det fremgår at det er én og samme attest for skatt og merverdiavgift. Videre uttaler direktoratet at innretningen på ordningen med skatteattest bør vurderes. Direktoratet viser til at Skatteetaten har opplysninger om leverandører utover det som fremgår av skatteattesten. Direktoratet vurderer opplysningene som velegnet til å dokumentere om leverandører har både evne og vilje til å betale sine skatter og avgifter til det offentlige. Direktoratets vurdering er at de utvidede skatteopplysningene gir et bedre grunnlag for å vurdere leverandørene enn den enkle Attest for skatt og merverdiavgift, og at det bør vurderes en løsning hvor oppdragsgiver enkelt kan få tilgang, for eksempel via eBevis. Direktoratet oppfordrer også departementet til å vurdere om bestemmelsen bør legge til rette for at oppdragsgiver kan innhente og kontrollere skatteinformasjon gjennom hele kontraktsperioden.

SMB Norge anbefaler at kravet om skatteattest fjernes. SMB Norge viser til at flertallet i Forenklingsutvalget foreslo å fjerne dette kravet og at flertallet blant annet la vekt på at informasjonen som fremgår av skatteattesten i begrenset grad vil ha betydning for om en leverandør har tilstrekkelig finansiell og økonomisk evne til å gjennomføre en kontrakt.

Statsbygg fremholder at dersom bestemmelsene om plikt til å innhente skatteattest opprettholdes, bør reguleringen i dagens forskrift videreføres. Dette innebærer at oppdragsgiver kun skal kontrollere skatteattester fra tilbyder og selskaper tilbyder støtter seg på, mens kontraktsparten må innhente/kontrollere skatteattester fra øvrige underleverandører. Statsbygg viser blant annet til at ikke alle underleverandører er valgt i tilbudsfasen og at det ikke alltid er gjennomførbart i tilbudsfasen å kontrollere attester fra andre underleverandører enn de som tilbyder støtter seg på for å bli kvalifisert. I tillegg fremholder Statsbygg at dagens regulering innebærer at skatteattesten skal være nyere enn seks måneder regnet fra fristen til å levere forespørsel eller tilbudsfristen. I begrensede konkurranser er det hensiktsmessig å innhente skatteattest før man velger hvem som skal få gi tilbud – dette for å forhindre at oppdragsgiver innhenter tilbud og forhandler med selskaper som ikke vil få kontrakten eller kan inngi skatteattest uten restanser. Det fremstår som uhensiktsmessig å hente inn skatteattesten to ganger fordi den på meddelelsestidspunktet er blitt for gammel.

9.5.4 Departementets vurdering

9.5.4.1 Overordnet om departementets vurdering

Departementet foreslår i hovedsak å videreføre dagens krav om skatteattest i offentlige anskaffelser i ny § 5l. Etter departementets vurdering bidrar krav om skatteattest til at offentlige kontrakter inngås med leverandører som har ordnede skatte- og avgiftsforhold, og motvirker dermed økonomisk kriminalitet og svart arbeid. Dette støttes av de fleste høringsinstanser. Departementet foreslår enkelte språklige og strukturelle forenklinger uten at disse er ment å innebære realitetsendringer. Departementet foreslår ingen endringer knyttet til reguleringen av forsynings- eller konsesjonskontrakter.

9.5.4.2 Reglenes innslagspunkt

I likhet med utvalget og blant annet Bergen kommune og Virke, anser departementet det som lite hensiktsmessig å ha et eget innslagspunkt for kravet om skatteattest. Departementet legger vekt på at det kan øke brukervennligheten til anskaffelsesregelverket å redusere antall terskelverdier. Når det gjelder innslagspunktet for bestemmelsen, bør det etter departementets vurdering legges til et logisk nivå med hensyn til lovens system. Samtidig bør det unngås å øke andelen anskaffelser som omfattes. Se nærmere omtale av virkeområdet for bestemmelsene om samfunnshensyn i punkt 5.4.

Kravet om skatteattest gjelder i dag for kontrakter fra 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift. En vesentlig økning av innslagspunktet er ikke hørt. Etter departementets vurdering fremstår det som nærliggende å la kravet gjelde fra lovens innslagspunkt, slik utvalget har foreslått. Å øke andelen anskaffelser som omfattes av bestemmelsen vil medføre noen økte administrative kostnader for både oppdragsgiver og leverandør, ettersom det må hentes inn skatteattest i flere anskaffelser. Antallet nye anskaffelser som omfattes vil imidlertid være begrenset. Departementet vurderer, som utvalget, at ulempen ved et lavere innslagspunkt er mindre enn ulempen ved å opprettholde en egen terskel for krav om skatteattest. Det vil øke brukervennligheten i regelverket å ha færre terskelverdier for oppdragsgiver og leverandører å forholde seg til. Departementet foreslår på denne bakgrunn at kravet bør gjelde fra lovens innslagspunkt.

Departementet vurderer, som DFØ, at det er potensiale for forenklet deling av skatteinformasjon som kan redusere de administrative prosedyrer i forbindelse med kravet. Departementet vil se nærmere på mulighetene for forbedring og forenkling, herunder at oppdragsgiver og leverandører i større grad kan benytte seg av systemer og tjenester for forenklet kommunikasjon og deling. Departementet vil i denne sammenheng også revurdere innslagspunktet for bestemmelsen, sett i lys av behovet for økt digitalisering av anskaffelsesprosessen.

I høringen har det kommet en rekke innspill til utformingen av bestemmelsen. Når det gjelder tidspunktet for beregning av skatteinformasjonens alder, har departementet vurdert innspillene fra Statsbygg og Innlandet fylkeskommune, men konkludert som utvalget. For at kravet om skatteinformasjon skal være forenlig med enklere regler for mindre anskaffelser, bør attestens alder etter departements vurdering beregnes fra meddelelsestidspunktet.

9.5.4.3 Kontrakter som omfattes

Departementet foreslår at kravet til skatteattest fremdeles skal gjelde for vare- og tjenesteanskaffelser og bygge- og anleggsanskaffelser. Oppdragsgiver må ha en attest fra leverandøren som ikke er eldre enn seks måneder for å oppfylle lovens krav, men trenger ikke å innhente en ny attest for hver enkelt anskaffelse. For eksempel kan oppdragsgiver innhente attest hvert halvår for å forenkle det administrative arbeidet.

9.5.4.4 Særlig om underleverandører

Departementet merker seg at utvalget har foreslått at oppdragsgiver skal kreve at den valgte leverandør, inkludert underleverandører, leverer skatteattest for merverdiavgift og skatteattest for skatt. Utvalget har også foreslått å fjerne bestemmelsen i anskaffelsesforskriften § 7-2 tredje ledd om at leverandører i bygge- og anleggsanskaffelser tilsvarende skal kreve skatteattest fra alle underleverandører ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til oppdraget som overstiger en verdi på 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift.

Som påpekt av Statsbygg og Oslo kommune tar den foreslåtte reguleringen tilsynelatende ikke høyde for at det ved kontraktsinngåelse kan være uavklart hvilke underleverandører som vil benyttes. Departementet vurderer at utvalgets forslag utgjør en innskjerping som vil medføre en økning av de administrative kostnadene for oppdragsgiver og leverandør. Departementet kan ikke se at utvalget har vurdert eller kommentert konsekvensene av den foreslåtte innskjerpingen. En slik innskjerping krever etter departementets vurdering en nærmere utredning. Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende rett på dette punktet, men foreslår å endre beløpsgrensen for når leverandør skal kreve skatteattest fra underleverandører i bygge- og anleggskontrakter til 300 000 kroner eksklusive merverdiavgift for å reflektere endringen i forslaget til første ledd.

9.5.4.5 Andre forhold

Departementet foreslår, i tråd med innspill fra Skattedirektoratet og DFØ, å endre navnet på bestemmelsen fra skatteattest til dokumentasjon av skatte- og avgiftsmessige forhold, og å benytte begrepet attest for skatt og merverdiavgift om selve attesten som Skatteetaten utsteder. Denne formuleringen dekker bedre de opplysningene som kan dokumenteres ved en attest utstedt av Skatteetaten.

Departementet vurderer, som DFØ, at det er en fordel om anskaffelsesprosessen kan gjøres enklere for både oppdragsgiver og leverandør, gjennom digitalisering og automatisering. Etter departementets vurdering bør det likevel være adgang til å sende inn skatteattest slik det gjøres i dag. Departementet foreslår imidlertid å bruke begrepet tilgjengeliggjøre om handlingen som må utføres av leverandøren. Dette vil bidra til et teknologinøytralt regelverk, som både støtter dagens praksis ved at leverandør henter skatteattest fra Skatteetaten og oversender til oppdragsgiver, men også datadelingsløsninger som å gi samtykke til å innhente opplysningene via tjenesten eBevis. Det åpner også for deling gjennom fremtidige løsninger, som digitale virksomhetslommebøker.

Departementet finner, i motsetning til Forsvarets logistikkorganisasjon og Innlandet fylkeskommune, at det ikke er behov for særskilt regulering av konsekvensen av manglende overholdelse av kravet. Departementet foreslår at gjeldende regulering videreføres, slik at manglende oppfyllelse kan medføre avvisning etter de alminnelige avvisningsbestemmelsene.