5 Overordnet vurdering av samfunnshensyn

5.1 Innledning

Offentlige anskaffelser skal i økende grad fremme samfunnshensyn, i tillegg til å dekke et konkret behov hos oppdragsgiver. Det forventes at offentlige oppdragsgivere tar hensyn til bærekraft i sine anskaffelser.

Offentlige oppdragsgivere har et ansvar for å bruke fellesskapets midler på en god og ansvarlig måte. Offentlige anskaffelser var på over 780 milliarder kroner i 2023. Når oppdragsgivere legger vekt på samfunnshensyn i sine anskaffelser, kan dette føre til at markeder generelt utvikler seg i ønsket retning. For eksempel kan oppdragsgivere gjennom offentlige anskaffelser bidra til utvikling av innovative løsninger, noe som igjen kan komme hele markeder, både det offentlige og det private, til gode.

De seneste årene er det tatt inn nye bestemmelser om samfunnshensyn både i anskaffelsesloven og i ulike forskrifter.

Anskaffelsesloven § 5 gjelder for alle anskaffelser som er omfattet av anskaffelsesloven. Bestemmelsen angir overordnede krav knyttet til klima og miljø og grunnleggende menneskerettigheter, og fremhever muligheten for å stille krav og kriterier for å fremme hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale forhold, og universell utforming. I tillegg er samfunnshensyn regulert i ulike forskrifter.

Enkelte samfunnshensyn er regulert i anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften og konsesjonskontraktforskriften. Dette gjelder blant annet hensynet til klima og miljø, krav om begrensning av antall ledd i leverandørkjeden og krav om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling.

For andre samfunnshensyn er det vedtatt egne forskrifter. Dette gjelder blant annet krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anskaffelser, som er regulert i forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Krav om bruk av lærlinger i offentlige anskaffelser er regulert i forskrift om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter.

Samlet sett er reguleringen av samfunnshensyn etter departementets vurdering fragmentert og lite brukervennlig. Departementet foreslår enkelte grep for å samordne reguleringen av samfunnshensyn, slik at den blir mer oversiktlig og tilgjengelig.

5.2 Samfunnshensyn ivaretas ikke bare gjennom anskaffelsesregelverket

Offentlige anskaffelser er et av flere virkemidler som brukes for å fremme viktige samfunnshensyn. Samfunnshensynene ivaretas også gjennom andre virkemidler, som annen lovgivning, kvoter, avgifter, støtteordninger over statsbudsjettet og praksis utenfor anskaffelsesregelverket. Etter departementets vurdering bør offentlige anskaffelser brukes til å fremme samfunnshensyn der det gir en merverdi.

Etter departementets vurdering er det sentralt å se hen til hvordan samfunnshensynene ivaretas gjennom andre virkemidler enn anskaffelsesregelverket, ved vurderingen av i hvilken grad offentlige anskaffelser bør brukes som virkemiddel.

Klima og miljø er for eksempel regulert gjennom omfattende og spesialisert lovgivning. Overordnede forpliktelser om klima og miljø fremgår av lov 16. juni 2017 nr. 60 om klimamål (klimaloven) og lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Annen viktig regulering er lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) og lov 5. september 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk er CO₂-avgifter og EUs kvotesystem for handel med utslippstillatelser. I tillegg har regjeringen et omfattende virkemiddelapparat med en rekke støtteordninger som skal fremme innovasjon og grønn omstilling, blant annet gjennom Enova.

Lønns- og arbeidsvilkår er regulert gjennom en rekke lover og forskrifter. Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) har som formål å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet. Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) har som formål å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Videre regulerer forskrift 16. desember 2005 nr. 1566 om utsendte arbeidstakere (utsendingsforskriften) hvilke lønns- og arbeidsvilkår Norge er forpliktet til å gjøre gjeldende overfor utenlandske tjenesteytere. Forskrift 3. august 2009 nr. 1028 om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplasser (byggherreforskriften) stiller plikter til aktører i bygge- og anleggsbransjen. Forskrift 22. februar 2008 nr. 166 om informasjons- og påseplikt og innsynsrett, pålegger hovedleverandør en plikt til å påse at lønns- og arbeidsvilkår hos virksomhetens underleverandører er i overensstemmelse med gjeldende allmenngjøringsforskrifter. I tillegg følger en rekke etater og instanser opp overholdelsen av lønns- og arbeidsvilkår, blant annet Arbeidstilsynet, Havindustritilsynet, Økokrim og Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter.

Menneskerettigheterer viet et eget kapittel i Grunnloven. Videre gir åpenhetsloven sentrale forpliktelser for en rekke oppdragsgivere og leverandører. EU har også kommet med nye direktiver som vil rette seg mot mange av leverandørene. Se for eksempel direktiv om bærekraftsrapportering (direktiv 2022/2464/EU) og aktsomhetsdirektivet (direktiv 2024/1760/EU). Sentrale instanser for å klage inn menneskerettighetsbrudd er Diskrimineringsnemnda, de enkelte kommuner, staten, statsforvalteren, Sivilombudet og Forbrukertilsynet.

Krav til universell utforming er tatt inn i en rekke norske lover, blant annet lov 16. juni 2017 nr. 51 om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven) og lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven).

5.3 Samfunnshensyn som bør omfattes av anskaffelsesregelverket

5.3.1 Innledning

Departementet viser til at regjeringen i Hurdalsplattformen har signalisert at den vil endre regelverket om offentlige anskaffelser slik at det støtter viktige mål som bærekraft, anstendige lønns- og arbeidsvilkår, bruk av lærlinger, innovasjon og lokale ringvirkninger. I tillegg har regjeringen i Totalberedskapsmeldingen, Meld. St. 9 (2024–2025), pekt på behovet for å klargjøre mulighetene for å ivareta beredskapshensyn og nasjonale sikkerhetsinteresser i offentlige anskaffelser.

Anskaffelsesutvalget har i NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser – første delutredning i hovedsak foreslått å videreføre de gjeldende samfunnshensynene i regelverket. I tillegg foreslo utvalget i NOU 2024: 9 Ny lov om offentlige anskaffelser – andre delutredning å ta inn en bestemmelse om sikkerhet og beredskap i offentlige anskaffelser. Departementet slutter seg til utvalgets tilnærming.

Departementet vil i det følgende knytte enkelte kommentarer til samfunnshensyn som behandles som del av denne proposisjonen.

5.3.2 Klima- og miljøhensyn

Norge har nasjonale mål for å redusere klimagassutslipp og forurensning samt å ta vare på naturmangfold. Økosystemene skal ha god tilstand, ingen arter og naturtyper skal utryddes, og utviklingen til truede og nær truede arter og naturtyper skal bedres. I tillegg skal natur bevares for kommende generasjoner. Det er et overordnet mål at forurensingen ikke skal skade helse og miljø, og det er vedtatt mer konkrete mål som omhandler kjemikalier, redusert vekst i avfall, økt materialgjenvinning av avfall, trygg luft og mindre støy, jf. Prop. 1 S (2024–2025) for Klima- og miljødepartementet, Kapittel 2 Resultatområder og nasjonale mål i klima- og miljøpolitikken.

Norges klimamål for 2030 under Parisavtalen er å redusere utslippene av klimagasser med minst 55 prosent sammenlignet med nivået i 1990. I klimaloven § 3 er 2030-målet lovfestet. I § 5 er det lovfestet et mål om å bli et lavutslippssamfunn i 2050. Utslippene skal reduseres med 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990, inkludert effekten av norsk deltakelse i det europeiske klimakvotesystemet for virksomheter. Regjeringen har foreslått at Norges nye mål under Parisavtalen for perioden 2031 til 2035 skal være å redusere utslippene med minst 70–75 prosent, sammenlignet med utslippsnivået i 1990, og at dette lovfestes i klimaloven, jf. Prop. 129 L (2024–2025) Endringer i klimaloven (klimamål for 2035).

Økonomisk aktivitet må skje innenfor naturens tålegrenser. Da må produksjon og forbruk vris i mer bærekraftig retning. Kostnadene ved omstillingen kan reduseres ved å velge virkemidler som er effektive og stimulerer til nye teknologiske og kostnadseffektive løsninger. Prising av utslipp og andre virkemidler som baseres på markedsmekanismene, legger til rette for at aktørene selv velger kostnadseffektive løsninger. Andre tiltak, som støtte til forskning og innovasjon, informasjon og reguleringer, vil, dersom de er riktig utformet, også bidra til omstilling mot lavutslippssamfunnet. Knappe ressurser må brukes effektivt. Sirkulære løsninger som holder ressursene lenger i kretsløpet, og legger til rette for bedre produktdesign, økt levetid, ombruk, bruk av sekundære råvarer, reparasjon og materialgjenvinning, kan bidra til å redusere klima- og miljøfotavtrykk og gi økt ressurseffektivitet, jf. nasjonal strategi for en grønn, sirkulær økonomi fra 2021, og regjeringens handlingsplan for en sirkulær økonomi 2024–2025.

Offentlige anskaffelser er i dag en del av klima- og miljøpolitikken i Norge, EU og de fleste OECD-land. OECD peker på tre fordeler med å ivareta klima- og miljøhensyn ved offentlige anskaffelser. For det første kan det gi næringslivet insentiver til å utvikle ny grønn teknologi. For det andre kan det være kostnadsbesparende for oppdragsgiver og samfunnet, blant annet gjennom å ta hensyn til fulle livsløpskostnader. En tredje fordel er at myndigheters bruk av anskaffelser kan bidra til å redusere for eksempel utslipp av klimagasser og fremme en mer sirkulær økonomi.

5.3.3 Sosiale hensyn

Med sosiale hensyn siktes det til hensyn som skal bidra til å motvirke arbeidslivskriminalitet og liknende forhold, brudd på menneskerettighetene, samt fremme inkludering.

Arbeidslivskriminalitet innebærer ulike former for profittmotivert kriminalitet i arbeidslivet. Denne kriminaliteten skjer på bekostning av arbeidstakeres arbeidsvilkår og rettigheter, men rammer også skattefundamentet og velferdssystemet. Useriøse og kriminelle aktører som utnytter skatte- og trygdeordninger til egen fordel, bidrar til å undergrave tilliten til norske myndigheter og velferdssystemet. Arbeidslivskriminalitet er ikke definert i lov, men er brukt som en samlet betegnelse for handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsvilkår, trygder, skatter og avgifter, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen. Dette er gjerne utført på en organisert måte.

Med sosial dumping menes særlig at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge, får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Dette kan være tilfeller hvor det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, som regler om arbeidstid og krav til bostandard. Andre tilfeller kan være når lønn og andre ytelser er uakseptabelt lave sammenliknet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder. Mens arbeidslivskriminalitet dreier seg om straffbare forhold, kan sosial dumping også dreie seg om useriøse arbeidsforhold som ikke bryter loven.

Brudd på grunnleggende menneskerettigheter i arbeidslivet er en betydelig utfordring i mange land. Det er ikke ønskelig at offentlige midler går til leverandører som bryter grunnleggende menneskerettigheter, og heller ikke til leverandører som ikke reagerer på slike brudd hos underleverandører. Offentlige virksomheter bør være bevisste på å undersøke at det som kjøpes inn har vært produsert på en ansvarlig måte. De bør også være bevisste på at lave priser ikke nødvendigvis gir en god anskaffelse. Tvangsarbeid, barnearbeid, forbud mot fagforeninger og andre kritikkverdige arbeidsforhold er systematisk dokumentert av FN-organisasjoner som ILO og OHCHR i leverandørkjeder knyttet til for eksempel tekstil og klær, IKT, bygg- og anleggsmaterialer og kontorrekvisita. Det er forventet at norske oppdragsgivere forholder seg til denne risikoen.

Det følger av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), at medlemsstatene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til alle tilbud eller tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten. Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Konvensjonen inneholder blant annet regler om universell utforming. Offentlige anskaffelser er blant virkemidlene som benyttes i den norske gjennomføringen.

Det er en rekke bestemmelser i anskaffelsesregelverket med sosiale formål. Dette er delvis bestemmelser som pålegger oppdragsgivere å stille krav som har til hensikt å sikre at leverandørene det offentlige benytter har orden i eget hus, og ikke bryter med arbeidsmarkedets eller andre regler. I tillegg er det bestemmelser som skal bidra til å legge til rette for oppdragsgivers kontroll med slike forhold.

5.3.4 Sikkerhet og beredskap

I Totalberedskapsmeldingen, Meld. St. 9 (2024–2025), viser regjeringen til at Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden. Meldingen peker blant annet på den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt. I tillegg viser meldingen til at teknologisk utvikling utfordrer sikkerhet og beredskap på måter vi ikke fullt ut overskuer, og at klimaendringene øker risikoen for naturfare, og kan forsterke migrasjon og konflikter globalt. I møte med samfunnsutviklingen må Norge styrke sin forsvarsevne. I meldingen kommer regjeringen med tiltak som skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på kriser og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler.

Som ledd i det strategiske arbeidet med å styrke motstandskraften i befolkningen og bevare høy grad av tillit i samfunnet, har regjeringen i Totalberedskapsmeldingen varslet at den vil legge til rette for bedre ivaretakelse av beredskaps- og sikkerhetshensyn i offentlige anskaffelser.

Regjeringen har som mål at det innen 2035 skal omsettes lokalmat og -drikke for 25 milliarder kroner. Offentlige anskaffelser kan være et viktig virkemiddel for å sikre og øke etterspørsel etter lokalproduserte jordbruksvarer. Lokal matproduksjon kan være viktig for beredskapen.

5.3.5 Innovasjon

Innovasjon er å skape verdier på nye måter. Innovasjon skal være noe som er nytt og nyttig, og som i siste instans ender opp med å tas i bruk og skaper verdi. Innovasjon innebærer å skape større verdier med de ressursene man har, og er derfor tett knyttet til produktivitetsvekst. Innovative løsninger kan også bidra til å løse de samfunnsmessige utfordringene vi står overfor, som klimaendringer, demografiske endringer og endringer som følge av den teknologiske utviklingen. Innovasjon kan være ulønnsom for aktøren som skaper innovasjonen, men lønnsom for samfunnet. Det følger av dette at innovasjon ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å oppnå større samfunnsmessige verdier.

Innovative anskaffelser handler om å utvikle morgendagens løsninger for offentlig sektor og skape grobunn for nye kommersielle ideer og næringsutvikling. Offentlige anskaffelser kan dermed være en drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. Innovasjon i offentlige anskaffelser er særlig aktuelt for å bidra til omstilling og jobb- og verdiskaping innen klima og miljø, helse og aldring, samt digitalisering.

5.4 Virkeområde for bestemmelser om samfunnshensyn

Gjeldende regelverk er fragmentert, også når det gjelder fra hvilken kontraktsverdi plikten til å ta ulike samfunnshensyn i betraktning trer inn. Hensynet til forenkling taler etter departementets vurdering for å unngå for mange ulike innslagspunkt for bestemmelsene om samfunnshensyn. Departementet vurderer imidlertid at det bør skilles mellom innslagspunktet for bestemmelser som inneholder overordnede krav og oppfordrer til ivaretakelse av bestemte samfunnshensyn, og bestemmelser som inneholder detaljerte forpliktelser til å stille krav i konkrete anskaffelser.

Departementet forventer at store oppdragsgivere har god kompetanse og tilstrekkelige ressurser til å følge opp samfunnshensyn. Samtidig er offentlige oppdragsgivere en stor og uensartet gruppe. Anskaffelsesregelverket gjelder for alle oppdragsgivere, også små oppdragsgivere med få ansatte og mindre fagmiljøer. Departementet er derfor opptatt av å finne et riktig ambisjonsnivå, som setter oppdragsgivere i stand til å følge opp samfunnshensyn slik at de får reell effekt. Det er viktig at mengden og arten av forpliktelser ikke gjør at enkle anskaffelser blir uforholdsmessig ressurskrevende å gjennomføre og følge opp. I tillegg er det viktig at små og mellomstore bedrifter har muligheter til å delta i offentlige anskaffelser.

Et sentralt spørsmål er om alle samfunnshensyn skal ivaretas i anskaffelser med lav kontraktsverdi, og i så fall på hvilken måte. På den ene siden kan målretting av samfunnshensyn til utelukkende å gjelde større kontrakter være kostnadseffektivt. På den andre siden kan dette innebære at det ikke tas samfunnshensyn i det store flertallet av anskaffelser. Tall fra en rapport fra Oslo Economics og Inventura til Anskaffelsesutvalget i 2022, viser at kun mellom fire og ti prosent av kontraktsverdiene var inngått etter anskaffelsesforskriftens nasjonale prosedyreregler i del I og del II. I antall kontrakter var derimot i overkant av 75 prosent av anskaffelsene omfattet av de nasjonale prosedyrereglene del I og del II. Se Rapport 2023/51 punkt 2.3.3 tabell 2.10 og NOU 2023: 26 kapittel 29.

Flere høringsinstanser etterspør et høyt ambisjonsnivå og omfattende forpliktelser fra lovens innslagspunkt. Å anvende samfunnshensynsbestemmelsene fra lovens innslagspunkt, kan gi gevinster for samfunnet ved at offentlige anskaffelser bidrar til å nå viktige samfunnsmål. Samtidig kan dette føre til betydelig økt ressursbruk, ettersom en slik tilnærming for de fleste av samfunnshensynene vil medføre at virkeområdet for forpliktelsene blir mer omfattende enn etter gjeldende rett. Dette vil øke de administrative kostnadene forbundet med anskaffelser av lav verdi. Av hensyn til målet om å forenkle anskaffelsesregelverket, bør særlig anskaffelser av lav verdi kunne gjennomføres enkelt, se kapittel 13. Dersom samfunnshensynsbestemmelsene skal anvendes fra lovens innslagspunkt, vil det bli mer krevende å oppnå forenkling av regelverket.

I tillegg er det fare for at krav og kriterier som skal bidra til å oppnå samfunnshensyn, ikke følges opp. Det er mange små oppdragsgivere, og undersøkelser viser at det allerede i dag er utfordringer med kontraktsoppfølgingen. Se blant annet Direktoratet for forvaltning og økonomistyrings Anskaffelsesundersøkelse fra 2024, side 46. Det er både utfordrende og ressurskrevende å sørge for at alle offentlige oppdragsgivere har tilstrekkelig kunnskap, tid og ressurser til å følge opp samfunnshensyn, slik at det blir en reell effekt. Manglende oppfølging kan få som konsekvens at aktører som ikke følger regelverket får et konkurransefortrinn, ved å kalkulere med at kravene ikke følges opp, mens seriøse aktører blir mindre villige til å levere tilbud på offentlige utlysninger, jf. Deloitte, Evaluering av hvordan offentlige innkjøp bidrar til å fremme seriøsitet (2022)punkt 4.3.4.

Omfattende forpliktelser fra lovens innslagspunkt kan også gjøre det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter å levere tilbud til det offentlige. Det vil gi økte kostnader i form av tidsbruk ved å levere tilbud og dokumentere krav og forventninger. Dette kan redusere konkurransen om offentlige kontrakter.

Bestemmelsene om samfunnshensyn kan kategoriseres i overordnede forpliktelser eller forpliktelser som gjelder i hver enkelt anskaffelsesprosess. Med overordnede forpliktelser menes generelle forpliktelser og forpliktelser som ikke detaljregulerer hvordan oppdragsgiver skal ivareta spesifikke samfunnshensyn. Videre kan forpliktelsene som gjelder i hver enkelt anskaffelsesprosess deles opp i bestemmelser om obligatoriske forpliktelser og bestemmelser som synliggjør handlingsrommet for, eller oppfordrer til, å ivareta samfunnshensyn i konkrete anskaffelser.

Etter departementets vurdering bør bestemmelser om samfunnshensyn som stiller overordnede forpliktelser gjelde fra lovens innslagspunkt. Det samme gjelder bestemmelser som ikke er obligatoriske, men som synliggjør handlingsrom eller oppfordrer oppdragsgiver til å forfølge samfunnshensyn i konkrete anskaffelser.

Etter departementets vurdering oppstiller forslagene om plikt til å ha anskaffelsesstrategi og rutiner, jf. ny § 5a, plikt til å ta hensyn til klima og miljø i alle anskaffelser, jf. ny § 5b første ledd, og plikt til å innta sanksjoner for brudd på kontraktsvilkår om samfunnshensyn, jf. ny § 5p, overordnede forpliktelser om samfunnshensyn. Departementet foreslår derfor at disse bestemmelsene skal gjelde fra lovens innslagspunkt.

Videre foreslår departementet bestemmelser om sikkerhet og beredskap, jf. ny § 5d, grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, jf. ny § 5m, og innovasjon, jf. ny § 5o. Felles for disse bestemmelsene er at de angir et handlingsrom for, eller oppfordrer oppdragsgiver til, å hensynta samfunnshensyn i konkrete anskaffelser. Departementet foreslår derfor at også disse bestemmelsene skal gjelde fra lovens innslagspunkt.

I tillegg vurderer departementet at det ikke vil være avgjørende for forenklingsgevinster, at enkelte bestemmelser som er lite ressurskrevende for oppdragsgiver å etterfølge, også kan gjelde fra lovens innslagspunkt. Departementet foreslår derfor at forslaget om krav om dokumentasjon av skatte- og avgiftsmessige forhold i ny § 5l, også skal gjelde fra lovens innslagspunkt.

Etter departementets vurdering, bør ikke bestemmelser om samfunnshensyn som pålegger oppdragsgiver konkrete plikter i den enkelte anskaffelsen, gjelde fra lovens innslagspunkt. Etter departementets vurdering er dette forpliktelser som krever større kompetanse og ressurser hos oppdragsgiver, og som medfører at anskaffelsene vil ta lenger tid å gjennomføre og følge opp. Etter departementets vurdering er det nødvendig å prioritere ressursene der det å stille slike krav vil ha reell merverdi. Det er i de store anskaffelsene at store summer kanaliseres inn i markedet, og at krav til leverandører derfor vil ha størst effekt. Etter departementets vurdering, bør derfor bestemmelser om samfunnshensyn som stiller konkrete forpliktelser i hver enkelt anskaffelse, i utgangspunktet først gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser.

Regjeringen har besluttet at kunngjøringsplikt for vare- og tjenestekontrakter i nytt anskaffelsesregelverk skal være knyttet til EØS-terskelverdiene for vare- og tjenesteanskaffelser. EØS-terskelverdiene justeres annethvert år gjennom forordninger vedtatt av Europakommisjonen, som implementeres i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett. I dag er terskelverdien for vare- og tjenestekontrakter 1,49 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for statlige myndigheter, og 2,3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift for andre oppdragsgivere, jf. anskaffelsesforskriften § 5-3. For bygge- og anleggsanskaffelser i klassisk sektor tar regjeringen sikte på at kunngjøringsplikten inntrer fra 3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift.

Etter departementets vurdering bør derfor forslaget om å videreføre hovedregelen om minimum 30 prosent vekting av klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser, jf. ny § 5b og plikten til å stille krav om bruk av lærlinger, jf. ny § 5h gjelde for kunngjøringspliktige anskaffelser.

Departementet finner imidlertid, etter en avveining av hensynet til effektiv ressursbruk og hensynet til berørte arbeidstakere, at krav til lønns- og arbeidsvilkår i kontrakter om bygge- og anleggsarbeider også skal følge kunngjøringsplikten for vare- og tjenesteanskaffelser, og ikke kunngjøringsplikten for bygge- og anleggsanskaffelser på 3 millioner kroner eksklusive merverdiavgift. Etter departementets vurdering er kravene til lønns- og arbeidsvilkår særlig viktige for å motvirke arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Departementet peker blant annet på at det er høy risiko for arbeidslivskriminalitet i bygg- og anleggsbransjen. Departementet foreslår også at krav om kontraktsvilkår om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling og kravet om begrensning i antall ledd i leverandørkjeden, får samme innslagspunkt. Formålet med kravet om betaling av lønn mv. via bank, er først og fremst å legge til rette for kontroll med lønns- og arbeidsvilkår. Kravet om begrensning i antall ledd i leverandørkjeden gjør det lettere å føre kontroll og ha kommunikasjon med de enkelte ledd i kjeden, og kravet kan derfor lette gjennomføringen av kontrollen av lønns- og arbeidsvilkår. Samtidig henger reglene naturlig sammen og forfølger samme formål om å fremme anstendige arbeidsforhold og bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forslag til bestemmelser om å stille krav til og følge opp lønns- og arbeidsvilkår, jf. nye §§ 5e og 5f, krav om kontraktsvilkår om betaling av lønn og annen godtgjørelse via bank eller annet foretak med rett til å drive betalingsformidling, jf. ny § 5g og krav om begrensning i antall ledd i leverandørkjeden, jf. ny § 5k, skal gjelde fra kunngjøringsplikten for vare- og tjenesteanskaffelser.

Det er i dag ulik regulering av krav til samfunnshensyn i anskaffelsesforskriften, forsyningsforskriften, konsesjonskontraktforskriften og forskrift om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser.

Forsvarsdepartementet har startet en revisjon av regelverket om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Det er opprettet en ekstern arbeidsgruppe, som skal utrede et forslag til ny lov om forsvars- og sikkerhetsanskaffelser. Arbeidsgruppen skal ta utgangspunkt i Anskaffelsesutvalgets forslag til ny lov om offentlige anskaffelser, og blant annet vurdere behov for særskilt regulering av klima- og miljøhensyn og sosial bærekraft. Samfunnshensyn i forsvars- og sikkerhetsanskaffelser er dermed ikke tema i denne proposisjonen. For å tydeliggjøre at lovforslaget ikke berører samfunnshensyn i forsvars- og sikkerhetsanskaffelser, foreslår departementet en bestemmelse i § 2 tredje ledd nytt andre punktum om at kravene om samfunnshensyn ikke gjelder slike anskaffelser, med mindre annet følger av forskrift.

Enkelte av de gjeldende bestemmelsene om samfunnshensyn gjelder også for forsynings- og konsesjonskontrakter. En del av bestemmelsene har høyere innslagspunkt enn innslagspunktene som gjelder i anskaffelsesforskriften, mens andre har en noe avvikende utforming. Anskaffelsesutvalget foreslo tre separate lover, for klassisk sektor, forsyningskontrakter og konsesjonskontrakter. Etter departementets vurdering bør det gjøres en helhetlig gjennomgang av hvilke samfunnshensyn som bør gjelde for forsynings- og konsesjonskontrakter, og utformingen og innslagspunktet til disse bestemmelsene. Dette vil departementet gjøre i forbindelse med revisjonen av disse regelverkene. Departementet foreslår derfor i hovedsak ikke endringer i reglene om forsynings- og konsesjonskontrakter nå. Departementet tar sikte på å videreføre gjeldende bestemmelser om samfunnshensyn i forsyningsforskriften og konsesjonskontraktforskriften. Samfunnshensyn som følger av andre forskrifter, og som gjelder for forsynings- og konsesjonskontrakter, tar departementet foreløpig sikte på å videreføre i forskrift. For samfunnshensyn som behandles i denne proposisjonen og som også foreslås å gjelde for forsynings- og konsesjonskontrakter, er dette særskilt kommentert. For å tydeliggjøre at kun enkelte deler av lovforslaget berører samfunnshensyn i forsynings- og konsesjonskontrakter, foreslår departementet en bestemmelse i § 2 tredje ledd nytt tredje punktum, som angir hvilke paragrafer om samfunnshensyn som ikke gjelder for forsynings- og konsesjonskontrakter.