4 Endringer i anskaffelseslovens formålsbestemmelse

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Norges EØS-rettslige forpliktelser

Anskaffelsesdirektivene inneholder ikke egne formålsbestemmelser. I fortalene til direktivene er det imidlertid gitt uttrykk for en rekke formål som direktivene er ment å ivareta. Hovedmålet for EU-regelverket om offentlige anskaffelser er å gi leverandører fra alle EU-stater like muligheter til å konkurrere om offentlige kontrakter i EU, i tråd med prinsippene om ikke-diskriminering og fri bevegelighet for varer og tjenester. Dette skal sikre et rettferdig indre marked, og samtidig bidra til økt konkurransekraft for europeiske leverandører. Direktivene understreker at anskaffelsesreglene skal fremme smart, bærekraftig og inkluderende vekst, samt sikre effektiv bruk av offentlige midler. Direktivene skal også legge til rette for små og mellomstore bedrifters deltakelse i offentlige anskaffelser.

Direktiv 2014/24/EU om offentlige anskaffelser (anskaffelsesdirektivet) sin fortale omtaler også en rekke formål relatert til samfunnshensyn som EU-retten enten fremmer selv eller tillater medlemsstatene å forfølge, innenfor direktivets og traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) sitt anvendelsesområde. Eksempler på dette er integrering av personer med nedsatt funksjonsevne og vanskeligstilte, støtte til innovasjon, hensyn til små og mellomstore bedrifter, miljøvern, likestilling, økt kvinnelig deltakelse på arbeidsmarkedet, balanse mellom arbeid og privatliv, dyre- og miljøvern og etterlevelse av ILOs arbeidsstandarder.

Formålet med anskaffelsesdirektivet må tolkes i lys av en bredere EU-rettslig sammenheng, som fastsatt i traktaten om Den europeiske union (TEU) artikkel 3 nr. 3. Gjennom EØS-avtalen er de overordnede formålene med EU-lovgivningen om offentlige anskaffelser utvidet til å gjelde for hele EØS.

4.1.2 Nasjonal rett

Anskaffelsesloven § 1 har et todelt formål. Loven skal for det første fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Dette har sammenheng med det overordnede målet med anskaffelsesregelverket, som er å bidra til at den samlede verdiskapingen i samfunnet økes, jf. Innst. 358 L (2015–2016) Innstilling fra næringskomiteen om Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) punkt 2.2.

For det andre skal loven bidra til at det offentlige «opptrer med integritet», slik at «allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte». Dette er ment å fremheve at anskaffelsesregelverket skal forhindre korrupsjon og kameraderi i offentlig sektor, se Prop. 51 L (2015–2016) Lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) punkt 7.1.4.

Henvisningen til at offentlige anskaffelser skal skje på en samfunnstjenlig måte, er ment å klargjøre at formålsparagrafen må ses i en større samfunnsmessig sammenheng, herunder at oppdragsgiver har plikt og mulighet til å ta samfunnsansvar. I samfunnsansvar-begrepet inngår blant annet konkurranse, arbeidslivskriminalitet, miljø, klima og sosiale forhold, jf. Innst. 385 L (2015–2016) punkt 2.2.

Det kan ikke utledes konkrete rettigheter eller plikter av formålsbestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 71 (1997–98) Om lov om offentlige anskaffelser kapittel 13, merknader til § 1.

I enkelte forskrifter gitt i medhold av anskaffelsesloven, er det tatt inn egne formålsbestemmelser. For eksempel følger det av forskrift 17. desember 2016 nr. 1708 om plikt til å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter § 1 at forskriften skal «bidra til et tilstrekkelig antall læreplasser for elever i yrkesfaglig utdanning og et tilstrekkelig antall kvalifiserte arbeidere med fag- eller svennebrev, samt å motvirke økonomisk kriminalitet». Et annet eksempel er forskrift 13. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) § 7-9 om klima- og miljøhensyn, som i første ledd fremhever at «krav og kriterier etter denne bestemmelsen skal ha som mål å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk eller miljøbelastning».

4.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår i NOU 2023: 26 Ny lov om offentlige anskaffelser – første delutredning punkt 11.3 at anskaffelseslovens overordnede formål skal være effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser, og at dette utdypes i en ikke-uttømmende liste av underpunkter. På samme måte som i dagens lov er utvalgets forslag ikke ment å gi opphav til rettigheter eller plikter. Etter utvalgets oppfatning vil den foreslåtte formålsbestemmelsen gi en klarere retningslinje for både tolkning og anvendelse av regelverket enn den nåværende bestemmelsen.

Effektiv bruk av samfunnets ressurser omfatter etter utvalgets syn både effektivitet i den konkrete anskaffelsen og i samfunnet som helhet. En kostnadseffektiv anskaffelse gir best mulig leveranse i forhold til pris, mens formålseffektivitet innebærer at anskaffelsen oppnår ønskede bruker- og samfunnseffekter. Utvalget påpeker at en god anskaffelse bør være begge deler, men erkjenner at det kan være forskjeller mellom hva som er mest effektivt på kort og lang sikt, samt mellom oppdragsgivers og samfunnets interesser. Videre understreker utvalget at klimavennlige anskaffelser kan koste mer.

Utvalget vurderer at effektiv bruk av samfunnets ressurser fortsatt er et sentralt mål, da offentlige ressurser er begrensede og effektiv ressursbruk i det offentlige kan frigjøre ressurser som kan brukes for å ivareta viktige samfunnshensyn. Utvalget skriver at effektiv ressursbruk ikke bare handler om lavest pris og høyest kvalitet i en konkret anskaffelse, men også omhandler et videre samfunnsmessig perspektiv om å fremme bærekraft, effektivitet i offentlig og privat sektor, bedre tjenester for innbyggerne og positive klima- og miljøtiltak. Utvalget påpeker at målsettingen om effektiv ressursbruk ofte misforstås som et krav om å velge laveste pris eller bruke minst mulig ressurser på anskaffelsesprosessen. For å motvirke dette, foreslår utvalget at effektiv ressursbruk bør presiseres som bærekraftig ressursbruk, med eksempler på samfunnshensyn som loven skal fremme.

Utvalget vurderer at bærekraftige anskaffelser bør ivareta økonomiske, miljømessige og sosiale hensyn, i tråd med utvalgets mandat. Utvalget finner at dagens uttrykk om samfunnstjenlig måte er upresist og forbundet med integritet og korrupsjonsbekjempelse. Utvalget foreslår derfor å tydeliggjøre samfunnshensynene i en ny formålsbestemmelse ved å inkludere bærekraft som overordnet mål, og å konkretisere det gjennom en liste med underpunkter.

Mindretallet, ett utvalgsmedlem, er uenig i plasseringen av ordene bærekraftig og effektiv i flertallets forslag. Mindretallet er av den oppfatning at lovens formål er å fremme bærekraftige anskaffelser, gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser. Mindretallet foreslår derfor følgende formulering: «Loven skal fremme bærekraftig og effektiv bruk av samfunnets ressurser».

Utvalget forslår en ikke-uttømmende liste av underpunkter som klargjør hva som ligger i lovens overordnede formål om effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. I denne listen har utvalget foreslått at oppdragsgiver må få dekket sine behov på en kostnadseffektiv måte, at loven bør løfte frem omstilling til et lavutslippssamfunn og at loven skal begrense de miljømessige belastningene av offentlige anskaffelser. Utvalget foreslår videre at målsettingen om innovasjon bør synliggjøres i en ny formålsbestemmelse, at offentlige anskaffelser skal bidra til anstendige arbeidsforhold og å løfte frem konkurranse. Det er også foreslått å synliggjøre at det offentlige opptrer på en tillitvekkende måte, og at det bør fremheves et eget formål med loven om at arbeidet med å gjennomføre en anskaffelse står i et rimelig forhold til anskaffelsens størrelse og betydning.

Utvalget har i andre delutredning, NOU 2024: 9 Ny lov om offentlige anskaffelser – andre delutredning, foreslått ytterligere ett strekpunkt om at loven også skal fremme hensynet til sikkerhet og beredskap, se utredningen kapittel 4.

Utvalget foreslår også at lovens formålsbestemmelse bør vise til at et formål med loven er å gjennomføre Norges EØS-rettslige og øvrige folkerettslige forpliktelser på anskaffelsesområdet. Utvalget viser til at for anskaffelser som er over EØS-terskelverdi er det norske anskaffelsesregelverket for alle praktiske formål en gjennomføring av EUs anskaffelsesregelverk, og at dette bør fremgå av formålsbestemmelsen.

4.3 Høringsinstansenes syn

Det er 61 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget til ny formålsbestemmelse. Høringsinstansene er generelt positive til at loven innledes med en formålsbestemmelse som gir uttrykk for hvilke formål loven er ment å fremme.

Flere av høringsinstansene gir også sin tilslutning til formuleringen om at loven skal fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser, at avveiningen av hensyn ikke avgrenses mot økonomiske hensyn, og den brede definisjonen av bærekraft.

KS – Kommunesektorenes organisasjon (KS) uttrykker støtte til nytt forslag til formålsbestemmelse, og fremhever at det ikke vil endre dagens rettstilstand der hovedformålet er effektiv bruk av samfunnets ressurser, samtidig som andre samfunnshensyn blir ivaretatt. En rekke høringsinstanser har uttrykt generell støtte til KS. Dette gjelder blant annet Bærum kommune, Notodden kommune, Steinkjer kommune, Tromsø kommune og Øvre Eiker Kommune.

Mange av høringsinstansene støtter å innta bærekraft i ordlyden. Kinn kommune, Kragerø kommune og Skien kommune tar til orde for at forslaget til formålsbestemmelse er tydeligere enn dagens bestemmelse, og at det er avklarende at det er samsvar mellom formålsbestemmelsen og samfunnshensyn som lovgiver ønsker å fremme. Høringsinstansene uttaler seg positivt til å inkludere bærekraft som sentralt hensyn, da dette tydeliggjør at alle anskaffelser skal ha klima- og miljøprofil. Miljødirektoratet og Oslo kommune støtter også forslaget om å gi bærekraft en større rolle.

Noen av høringsinstansene er opptatt av at det må være klart hva som menes med begrepet bærekraft. Dette gjelder blant annet Bergen kommune og Lier kommune. Norsk Bonde- og Småbrukarlag har gitt innspill om at loven ikke bare bør fremme klima, men også andre viktige hensyn, som miljø, natur, verdiskaping og anstendige arbeidsforhold.

Skattedirektoratet og Samfunnsbedriftene uttrykker støtte til at loven fortsatt skal fremheve effektiv bruk av samfunnsressursene som et sentralt hensyn. Samfunnsbedriftene skriver videre at kostnadseffektivitet inngår i bærekraftvurderingen. Statsbygg gir uttrykk for at effektivitetsbehovet burde kommet enda tydeligere frem i ordlyden, fordi dette etter deres syn burde være hovedanliggende i all innkjøpspraksis.

Landsorganisasjonen i Norge (LO), Likestillings- og diskrimineringsombudet, Fagforbundet, Norsk Folkehjelp, Fairtrade Norge, Forum for utvikling og miljø, Norges Naturvernforbund,Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Raftostiftelsen og Stopp Diskrimineringen er enige med utvalgets mindretall om at lovens formål bør være å fremme bærekraftige anskaffelser gjennom effektiv bruk av samfunnets ressurser, og at bærekraft derfor burde plasseres før effektivitet. LO uttaler blant annet:

«Det vil være et langt tydeligere og viktigere signal ved mindretallets forslag der bærekraftig kommer før effektiv: «Loven skal fremme bærekraftig og effektiv bruk av samfunnets ressurser». Dette kan også være viktig ved tolkning av bestemmelsen der det eksisterer et spenningsforhold mellom effektiv og bærekraftig. LO mener at lovens formål må være å fremme bærekraftige anskaffelser gjennom en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Forslaget innebærer ikke at formålet om kostnadseffektiv behovsdekning tapes. Det skal være en effektiv bruk av samfunnets ressurser, men valgene må og skal være bærekraftige.»

Departementet har videre mottatt mange høringsinnspill som gjelder utvalgets forslag til § 1-1 andre ledd, som lister opp forskjellige formål som loven skal bidra til.

Flere høringsinstanser støtter innføringen av ikke-anskaffelsesfaglige hensyn i loven og samlingen av disse i én bestemmelse. Blant annet er Universitetet i Oslo positive til at bestemmelsen inneholder eksempler på effektiv og bærekraftig ressursbruk. Advokatforeningen ser endringen som en nødvendig oppdatering, og uttaler at formålene er godt forklart og kan brukes som tolkningsfaktorer.

Derimot er Bergen kommune, SMB Norge, Statsbygg og Oslo kommune kritiske til opplistingen av samfunnshensyn. Bergen kommune foreslår at listen bør erstattes med en kortere og enklere tekst, og fremhever forholdsmessighet og tillitvekkende oppførsel fra oppdragsgiver som særlig sentrale hensyn. SMB Norge uttrykker bekymring for at en oppramsing av aktuelle hensyn kan påvirke utviklingen av offentlige anskaffelser i en negativ retning og svekke hovedformålet om gode innkjøp. Statsbygg advarer mot at formålsbestemmelsen mister sin funksjon som tolkningsfaktor når den skal ivareta mange sidestilte og potensielt motstridende mål. Oslo kommune påpeker blant annet at forslaget til opplisting av samfunnshensyn ikke er brukervennlig, ettersom det benyttes formuleringer og begreper som ikke gjenfinnes ellers i loven. Kommunen påpeker også at dersom effektiv ressursbruk skal veie tyngre enn andre hensyn, bør dette fremgå tydeligere som hovedformål.

Når det gjelder hensynet til menneskerettigheter, har flere høringsinstanser foreslått at menneskerettigheter skal listes opp som et eget formål i andre ledd. Dette gjelder Coretta og Martin Luther King Institutt for fredsarbeid, Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ), Etisk handel Norge, Framtiden i våre hender, Fairtrade Norge, Fiskeridirektoratet, Forum for utvikling og miljø, Norges kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv, Oslo kommune, Raftostiftelsen og felles høringsuttalelse fra Sykehusinnkjøp HF, Sykehusbygg HF, Helse Midt-Norge RHF, Helse Nord RHF, Helse Sør-Øst RHF og Helse Vest RHF.

Mange av høringsinstansene tar til orde for at grunnleggende menneskerettigheter må tilføyes i punktet om anstendige arbeidsforhold, samt at det bør brukes samme begrep som i åpenhetsloven for å unngå forvirring. DFØskriver at en utelatelse av menneskerettigheter kan gi inntrykk av at dette er et samfunnshensyn som oppdragsgiver ikke forventes å ha rutiner på.

LO foreslår at begrepet anstendige arbeidsforhold burde endres til anstendig arbeid, som er definert i ILOs agenda for anstendig arbeid, fordi anstendige arbeidsforhold ikke omfatter sosial sikkerhet gjennom trygdeordninger og medvirkning gjennom partssamarbeid.

Flere høringsinstanser har også gitt innspill om hensynet til integritet og tillit til det offentlige. Blant andre har Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og Entreprenørforeningen Bygg- og Anlegg fremhevet at hensynet er prinsipielt og overordnet sammenlignet med de øvrige hensynene på listen, og at det kan gi uheldige signaleffekter dersom hensynet ikke løftes tydelig frem. NHO skriver:

«NHO vil likevel foreslå at integritet suppleres og tydeliggjøres allerede i første ledd. Det er en sentral samfunnsmessige verdi for regelsettet. Selv om 2. ledd i bestemmelsen ikke foretar en prioritering av ulike verdier, synes det likevel som at integritet skyves langt ned på listen. Det kan fremstå som nedprioritert. Det er sterke interesser i offentlige kontrakter og formålet må tydeliggjøres til beskyttelse mot uønsket påvirkning, habilitet og eventuelle fremgangsmåter som ikke gir tilstrekkelig støtte til å sikre gode prosesser. Regelverket vil i seg selv også kunne være et hinder mot korrupsjon.»

Transparency International Norge er opptatt av at tillitvekkende offentlig opptreden og hensynet til bærekraft omfatter korrupsjonsforebygging, og at dette burde vært nevnt eksplisitt i formålsbestemmelsen. Norsk Arkivråd viser til at åpenhet om offentlig anskaffelser burde tas inn som et punkt i andre ledd.

Hovedorganisasjonen Virke,NHOog Rådgivende Ingeniørers forening støtter utvalget i at innovasjon fremheves i formålsbestemmelsen. Oslo kommune og Bergen kommune er på den andre siden kritiske til at innovasjon fremheves i formålsbestemmelsen. De sistnevnte høringsinstansene påpeker at innovasjon ikke er et mål i seg selv, men et virkemiddel for å ivareta de andre formålene og for å løse oppdragsgivers behov.

Inventura og Inventura Advokat har spilt inn at det er uklart om utvalgets forslag til formålsbestemmelse krever at alle anskaffelser som hovedregel skal baseres på konkurranse. Videre påpekes at det i så tilfelle er uklart hvordan konkurranseformålet skal tolkes i anskaffelser, særlig for anskaffelser under EØS-terskelverdi dersom utvalgets forslag til regulering av anskaffelser på markedsmessige vilkår blir vedtatt.

Når det gjelder klima og miljø, er Rådgivende ingeniørers forening ogSamfunnsbedriftene positive til formålsbestemmelsens henvisning. Regnskap Norge foreslår at hensynet til de miljømessige belastningene knyttet til tap av naturmangfold og forurensning av offentlige anskaffelser reduseres og omstilling til en sirkulær økonomi fremgår av formålsbestemmelsens ordlyd.

Flere høringsinstanser har gitt innspill om utvalgets forslag om å ta inn forholdsmessighet som et formål i bestemmelsens andre ledd. Innlandet fylkeskommune,Samfunnsbedriftene og Hovedorganisasjonen Virke er positive til utvalgets forslag om at arbeidet med å gjennomføre en anskaffelse bør stå i et rimelig forhold til anskaffelsens størrelse og betydning. KS gir uttrykk for at det er bra at forholdsmessighet løftes inn i formålsbestemmelsen, ettersom prinsippet ikke lenger gjelder under EØS-terskelverdiene, og er førende for omfanget av krav oppdragsgiver kan og bør stille i den enkelte anskaffelse.

Inventura og Inventura Advokat er på sin side kritiske til om det er nødvendig å ha forholdsmessighet regulert i formålsbestemmelsen. Høringsinstansen stiller spørsmål ved om loven bør skille tydeligere mellom formål og prinsipper, ettersom det er uklart om forholdsmessighet som prinsipp har ulik betydning over og under EØS-terskelverdi.

Hovedorganisasjonen Virke og Arkitektbedriftene i Norge fremhever at det må legges mer vekt på leverandørens kostnadsside. Arkitektbedriftene i Norge påpeker at omfattende dokumentasjonskrav, uforutsigbare prosesser og langvarige forhandlinger øker leverandørenes ressursbruk unødvendig, og kan skape konflikter og høyere kostnader for begge parter.

Når det gjelder hensyn som ikke er listet opp i utvalgets forslag til formålsbestemmelse, har Egalia senter mot diskriminering spilt inn at krav om likestilling og ikke-diskriminering bør fremgå av loven. Videre harFiskeridirektoratet, Kollektivtrafikkforeningen, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Norges Handikapforbund, Stopp diskrimineringen og Universell utforming AS foreslått at universell utforming tilføyes i formålsbestemmelsen.

4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i ny § 1 i hovedsak å videreføre dagens formålsbestemmelse. Departementet foreslår imidlertid enkelte justeringer og presiseringer for å klargjøre sammenhengen mellom bærekraftig og effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Dagens formålsbestemmelse kan anses som tematisk tredelt. Den ene delen gjelder effektiv ressursbruk, den andre delen gjelder samfunnshensyn og den tredje delen gjelder allmennhetens tillit til at det offentlige opptrer med integritet.

Departementet foreslår å videreføre effektiv bruk av samfunnets ressurser som formål med loven. På dette punktet innebærer derfor departementets forslag ingen endring i rettstilstanden.

Effektiv bruk av samfunnets ressurser omfatter både kostnadseffektivitet og formålseffektivitet. Ved en offentlig anskaffelse handler kostnadseffektivitet om å oppnå en gitt kvalitet til lavest mulig pris. Kvalitetsbegrepet er knyttet til oppdragsgivers preferanser for kvaliteten på varen eller tjenesten som anskaffes. Formålseffektivitet handler om å oppnå formålet med anskaffelsen for oppdragsgiver, innbyggere og samfunn.

Effektiv bruk av samfunnets ressurser i offentlige anskaffelser henviser både til hva som er effektiv ressursbruk for oppdragsgiver i den konkrete anskaffelsen, og hva som er effektiv ressursbruk i samfunnsøkonomisk forstand. I likhet med utvalget legger departementet til grunn at effektiv ressursbruk ikke kun handler om å sikre den beste kvaliteten til lavest mulig kostnad, men også om å bidra til en effektiv og bærekraftig offentlig sektor, effektivitet og kostnadsbevissthet i privat sektor, utvikling av bedre og mer brukervennlige tjenester til innbyggerne, effektive klima- og miljøtiltak og så videre. Departementet viser til at målsetningen om effektiv ressursbruk ofte misforstås som at oppdragsgiver må velge tilbudet med lavest pris i konkurransen, eller at det må brukes minst mulig ressurser på å gjennomføre anskaffelsen. Departementet legger til grunn at bruk av offentlige anskaffelser som virkemiddel for å fremme ulike samfunnshensyn (klima, miljø, lønns- og arbeidsvilkår mv.) krever en samfunnsøkonomisk tilnærming til effektivitet.

Utvalget har fremhevet at formuleringen på samfunnstjenlig måte er upresis, og foreslår å erstatte dette begrepet med bærekraftig. Departementet deler utvalgets vurdering, og foreslår at anskaffelsesloven skal fremme bærekraftig bruk av samfunnets ressurser, og at sammenhengen mellom bærekraft og effektivitet synliggjøres. Presiseringen fra samfunnstjenlig til bærekraftig er ment som en mindre justering og presisering av gjeldende rett. Etter departementets vurdering er bærekraftig mer presist og konkret, og derfor også brukervennlig. Denne tydeliggjøringen kan føre til økt presisjon ved tolkningen av rekkevidden av bestemmelsene om samfunnshensyn i offentlige anskaffelser.

Departementet slutter seg til utvalgets forståelse av hva som er sammenhengen mellom effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Begrepet bærekraft favner vidt. Departementet forslag innebærer at bærekraftig bruk av samfunnets ressurser avgrenses og defineres tydelig. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig at avgrensningen skjer i overensstemmelse med de lovpålagte bærekraftaspektene som oppdragsgiver er forpliktet til å bidra til å oppfylle, jf. forslag til nye bestemmelser om klima- og miljøhensyn, anstendige arbeidsforhold og menneskerettigheter. Som utvalget påpeker, er det ikke hensiktsmessig at alle bærekraftmålene hensyntas i offentlige anskaffelser, selv om bærekraft tas inn i formålsbestemmelsen. En tydeliggjøring av bærekraft og samfunnshensyn i formålet, skal bidra til at blant annet klima- og miljøhensyn og sosial bærekraft som bruk av lønns- og arbeidsvilkår i større grad enn i dag ivaretas i offentlige anskaffelser. I tillegg foreslår departementet at det i lovteksten presiseres at bærekraftbegrepet også omfatter økonomisk bærekraft.

Departementet bemerker at presiseringen av bærekraftbegrepets rekkevidde ikke er til hinder for at oppdragsgiver forfølger andre bærekrafthensyn i sine anskaffelser, så lenge det er innenfor regelverket.

Anskaffelsesutvalget har foreslått at det nærmere konkretiseres hva som ligger i effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Høringsinstansene er delte i synet på om hensyn bør listes opp i formålsbestemmelsen. Av høringsinstansene som er positive til utvalgets forslag, har enkelte pekt på at listen bør utvides eller at det innbyrdes forholdet mellom strekpunktene bør avklares.

Departementet foreslår å ikke gå videre med Anskaffelsesutvalgets forslag om at det i formålsbestemmelsen tas inn en liste som nærmere presiserer hva som ligger i effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Dette skyldes i hovedsak at den foreslåtte listen ikke er uttømmende, har enkelte mangler og ikke inneholder noen prioritering eller veiledning i tilfelle konflikt.

Enkelte av strekpunktene fra utvalgets forslag foreslås også regulert i bestemmelsene om samfunnshensyn. Dette er tilfellet for strekpunktene om omstilling til et lavutslippssamfunn, å redusere de miljømessige belastningene, innovasjon, anstendige arbeidsforhold og sikkerhets- og beredskapshensyn. Etter departementets vurdering er det ikke nødvendig å gjenta samfunnshensyn som er regulert i egne bestemmelser i formålsbestemmelsen, det er tilstrekkelig med en henvisning til bærekraft.

Etter departementets vurdering er listen i alle tilfelle for omfattende når loven i tillegg skal inneholde bestemmelser som nærmere regulerer de rettslige aspektene av de momentene som fremgår av den foreslåtte strekpunktlisten. Det vil være mer brukervennlig med en kort og konsis formålsbestemmelse enn en omfattende opplisting av eksempler på relevante hensyn. På denne måten unngås også dobbeltbehandling av hensyn som er gjenstand for egne særreguleringer i loven. Departementet vil også peke på at flere høringsinstanser har foreslått å legge til enda flere hensyn til listen med eksempler. Dersom listen utvides ytterligere enn utvalgets forslag, vurderer departementet at den vil være for omfattende til å kunne fungere som en operativ retningslinje for tolkning og anvendelse av regelverket.

Selv om departementet ikke følger opp forslaget om å ta inn forskjellige formål i en liste, deler departementet vurderingen om at de opplistede hensynene er viktige og etter omstendighetene relevante å vektlegge ved gjennomføringen av offentlige anskaffelser.

Noen av de foreslåtte strekpunktene kan imidlertid mer presist beskrives som virkemidler for å oppnå effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser fremfor mål i seg selv. Dette gjelder konkurranse, innovasjon og at arbeidet med å gjennomføre en anskaffelse står i et rimelig forhold til anskaffelsens størrelse og betydning (forholdsmessighet).

Utvalget argumenterte for at det er viktig å fremheve konkurransehensynet i formålsbestemmelsen for å synliggjøre at hensynet til, for eksempel oppdeling av kontrakter for å bevare fremtidig konkurranse i leverandørmarkedet for små og mellomstore bedrifter kan vektlegges, der dette kommer i konflikt med hensynet til kostnadseffektiv behovsdekning i snever forstand. Effektiv konkurranse om offentlige oppdrag er sentralt for å nå målet om effektiv ressursbruk i offentlige anskaffelser, men etter departementets vurdering er konkurranse først og fremst et virkemiddel. Et enkelt og brukervennlig regelverk vil også bidra til mer konkurranse om offentlige oppdrag.

Strekpunktet om at loven skal bidra til at det offentlige opptrer på en tillitvekkende måte, skiller seg fra de øvrige strekpunktene som er foreslått av utvalget. Anskaffelsesregelverket er et viktig verktøy for å forhindre korrupsjon og kameraderi i det offentlige. Korrupsjon undergraver ikke bare tilliten til offentlige institusjoner, men har også vesentlige samfunnsøkonomiske kostnader, herunder ineffektiv bruk av offentlige ressurser, dårligere kvalitet på offentlige tjenester, og skade på samfunnets tillit til folkevalgtes bruk av offentlige midler. Dette er en del av bakgrunnen for at det er et grunnleggende prinsipp at anskaffelsesregelverket skal fremme åpenhet, etterprøvbarhet og gjennomsiktighet. Etter departementets syn er punktet om tillitvekkende opptreden av en absolutt karakter, ettersom hensynet har et etisk og prinsipielt aspekt. Tillitvekkende opptreden er også en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre forenklinger i regelverket under EØS-terskelverdi. Det gir etter departementets vurdering et uheldig signal å fjerne dette fra formålsbestemmelsen. Departementet foreslår derfor at tillitvekkende opptreden heller fremheves i formålsbestemmelsen. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett, som avviker fra utvalgets syn om at tillitvekkende opptreden i tilstrekkelig grad er ivaretatt i øvrige relevante deler av loven.

Når det gjelder forslaget om å synliggjøre betydningen av EØS-rettslige prinsipper, vurderer departementet at det er mer oversiktlig for brukerne av regelverket at dette gjøres i de delene av regelverket som gjennomfører EØS-retten og andre folkerettslige forpliktelser. Departementet foreslår derfor å ikke ta inn formuleringen om EØS-gjennomføring og andre folkerettslige forpliktelser i formålsbestemmelsen.

Departementet finner, som utvalget, at formålsbestemmelsen fortsatt ikke bør gi opphav til konkrete rettigheter og plikter. Formålsbestemmelsen får betydning for å avgjøre tolkningstvil, primært i nasjonal del av regelverket. For eksempel kan formålsbestemmelsen gi veiledning der det er uklart hvordan en bestemmelse skal tolkes, eller hvor stort handlingsrom oppdragsgiver råder over. I den EØS-rettslige delen av regelverket vil EØS-rettslig metode legge føringer på hvilke kilder som kan brukes ved tolkningstvil.